For mange pasienter oppleves tiden man må vente på nødvendig behandling fra det offentlige helsevesenet som uholdbar lang. Mange blir stående i helsekø lenger enn hva som er medisinsk forsvarlig. Pr. 31. desember 2000 var det registrert 4 027 tilfeller av brudd på ventelistegarantien, som skal sikre prioriterte pasientgrupper behandling innen tre måneder. For pasienter med behandlingsgaranti var gjennomsnittlig ventetid 46 dager. For pasienter uten behandlingsgaranti var gjennomsnittlig ventetid 88 dager. Totalt ventet 279 584 pasienter på behandling ved årsskiftet.
Selv om behandling gis innen medisinsk forsvarlige frister, vil ventetiden oppleves som en belastning for pasientene. For sykemeldte oppleves det som urimelig å måtte være lenge borte fra arbeidet i påvente av enkle inngrep som gjør det mulig å vende tilbake til arbeidet. For arbeidsgiver medfører lange sykemeldingsperioder økte kostnader gjennom utgifter til sykelønn i arbeidsgiverperioden og vikar. Særlig småbedriftene rammes når nøkkelpersonell blir sykemeldte over lengre tid.
For å opprettholde kontakten med arbeidslivet og unngå økt sannsynlighet for uførepensjonering, er det viktig at den sykemeldte bringes raskt tilbake i arbeid.
For å få raskere hjelp til å bli friskmeldt og arbeidsfør velger enkelte å bekoste behandlingen selv, f.eks. ved private behandlingsinstitusjoner eller i utlandet. I andre tilfeller finner arbeidsgiver det nødvendig å bekoste behandlingen, slik at arbeidstakeren kommer raskere tilbake i arbeid.
Den skattemessige behandlingen av privat finansiert behandling er problematisk. Dersom arbeidsgiver finner det nødvendig å bekoste behandlingen av hensyn til bedriften, må arbeidsgiver i tillegg til behandlingsutgiften betale arbeidsgiveravgift av dette beløpet. For arbeidstakeren som mottar behandlingen, beskattes verdien av behandlingen som lønnsinntekt. Dette vil ofte tilsi nesten 50 pst. skatt på behandlingskostnaden, i noen tilfeller enda mer.
Det brukes et generelt likhetsargument mot å gi skattefritak for utgifter til behandling m.v. Forslagsstillerne er enige i at det aller beste ville være om alle fikk et godt, offentlig tilbud om behandling, umiddelbart. Dette er imidlertid ikke situasjonen i dag. Det er lange ventelister for mange typer behandling. Forslagsstillerne viser også til ordningen med kjøp av helsetjenester til sykemeldte i regi av trygdeetaten. Det er bred oppslutning i Stortinget om denne ordningen, som bidrar til å bringe enkelte grupper sykemeldte raskere tilbake i arbeidslivet. Det vises også til at Sandman-utvalget i sin innstilling foreslår å utvide denne ordningen til å gjelde flere diagnosegrupper. Når det offentlige gjennom slike ordninger legger til rette for å bringe sykemeldte arbeidstakere raskere tilbake i arbeid, fremstår det som urimelig at skattereglene straffer tilsvarende initiativ i privat regi. Også i dag er det slik at enkelte får raskere tilgang til nødvendig behandling enn andre, og det er et faktum at enkelte får behandling bekostet av arbeidsgiver eller betaler behandlingen selv. Det er også eksempler på at kommuner har tegnet private helseforsikringer for sine innbyggere, som garanterer rask behandling hvis det offentlige helsetilbudet svikter. Dette er en praksis som ser ut til å vokse i omfang.
Det er dermed ikke slik at alle i dag likebehandles, og dermed heller ikke slik at en ordning med skattefritak m.v. for behandlingsutgifter vil bryte med grunnleggende likhetsprinsipper som eksisterer i dag. Ventetiden på behandling avhenger blant annet av om man bor i en kommune som har tegnet privat helseforsikring, om man får anledning til å være med på ordningen med behandling for trygd eller om man har råd til å betale ekstraskatten hvis arbeidsgiver sier seg villig til å bekoste behandlingen.
Forslagsstillerne mener det er en svært viktig målsetning at alle får et raskest mulig tilbud om behandling, og mener virkemidlene bør rettes inn mot dette. Forslagsstillerne vil også peke på at skattefritak for behandlingsutgifter kun vil være interessant så lenge det offentlige helsetilbudet ikke er i stand til å tilby rask behandling. Med et velfungerende offentlig helsevesen, som kan sikre pasienter like rask behandling som de ulike private alternativene, vil det ikke lenger være grunnlag for arbeidsgivere eller syke å bekoste behandlingen selv.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig legge frem forslag slik at arbeidsgivers utgifter til behandling ved sykdom fritas for arbeidsgiveravgift og inntektsbeskatning."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig
Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt
S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende,
Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv
Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Arvid Falch,
viser til at forslaget er oversendt Finansdepartementet til uttalelse.
Departementets svarbrev 3. mai 2001 er vedlagt innstillingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til begrunnelse og forslag i Dokument nr. 8:86
(2000-2001) om å fjerne beskatningen av utgifter til behandling
av sykdom, og slutter seg til dette.
Flertallet viser også til
finansministerens brev av 3. mai 2001, men kan ikke se at det fremkommer
noen nye opplysninger i dette svaret. Flertallet merker seg
at finansministeren fortsetter å avvise forslaget, under
henvisning til ulike prinsipielle betraktninger, men uten fokus
på det grunnleggende spørsmål: å sørge
for raskest mulig behandling for de som trenger det.
Flertallet mener, som forslagsstillerne,
at en i dette spørsmålet må ha fokus
på det overordnete mål om raskest mulig behandling
for de som trenger dette. Det hjelper de behandlingstrengende lite
at det ifølge Arbeiderpartiet er prinsipielt riktig at
de står i helsekø, når det finnes alternativer
som raskt kan få dem friske og tilbake i arbeid.
Flertallet mener derfor det er
et riktig supplement til det offentlige helsetilbudet at det gis
fritak for inntektsskatt og arbeidsgiveravgift ved arbeidsgivers betaling
for behandling. Flertallet mener det prinsipielt
er betenkelig at det offentlige ikke bare skal spare utgiftene til
behandling i disse tilfellene, men i tillegg tjene på beskatning
av behandlingen.
Flertallet viser også til
at det i en undersøkelse fra Sintef Unimed går
frem at 20 pst. av det totale sykefravær sannsynligvis
kunne unngås, dersom ventetiden i helsekøer ble
eliminert. Dermed vil tiltak som trekker i denne retning ha betydelige
positive effekter for samfunnet i form av redusert sykefravær.
Flertallet mener derfor det er
riktig å gi skattefritak ved arbeidsgivers betaling for
behandling, som et ledd i en bred tiltakspakke for å bedre
helsetilbudet til befolkningen og få ned sykefraværet.
Flertallet kan ikke slutte seg
til finansministerens betraktning om at en slik ordning vil gi et
provenytap som vil føre til økte skatter og avgifter
på andre måter. Flertallet mener
at tiltaket samlet sett vil gi besparelser for det offentlige, og
at det på ingen måte kan være snakk om
at det vil oppstå behov for økte skatter på andre
områder. Hvis forslaget skal få de effekter som
finansministeren advarer mot, så må dette skyldes at
forslaget vil føre til raskere behandling enn det offentlige
helsetilbudet i dag er i stand til å gi. Hvis ikke vil
det ikke være noen grunn for arbeidsgiver til å bekoste
behandlingen. Dermed er det klart at det offentlige vil spare utgifter
til sykelønn, i tillegg til å spare utgiftene
til selve behandlingen. Det er dermed åpenbart at det offentlige
samlet sett vil spare på den foreslåtte ordningen,
til tross for at det isolert sett vil bli et skattemessig inntektstap.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
mulig legge frem forslag slik at arbeidsgivers utgifter til behandling
ved sykdom fritas for arbeidsgiveravgift og inntektsbeskatning."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til svar fra finansministeren
datert 3. mai 2001, og svar fra daværende finansminister
Restad i spørretimen 3. desember 1999 og svar på interpellasjon
3. februar 2000, vedlagt denne innstillingen.
Disse medlemmer er enig med forslagsstillerne om
at det er en prioritert oppgave å sørge for at
mennesker får behandling raskt, og at det er nødvendig å bruke
et sett av virkemidler for å sørge for dette. Disse
medlemmer viser til at å få ned ventelistene ved
sykehusene er en prioritert oppgave fra et samlet Storting.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at å innføre skattefritak for arbeidsgivers
dekning til behandling av sykdom slik forslagsstillerne foreslår, vil
være å skape en forskjellsbehandling som er uakseptabel
og vil bryte med sentrale skattepolitiske og helsepolitiske målsettinger.
Hovedregelen i skattelovgivningen er at alle typer inntekt skal
beskattes, det gjelder uavhengig av i hvilken form inntekten er
mottatt, som lønn, naturalia, dekning av privatutgifter
eller annen økonomisk støtte. Ved å innføre
skattefritak ved behandling av sykdom vil i praksis en arbeidstaker motta økonomisk
støtte som andre arbeidstakere med samme sykdom ikke vil
motta. Dette vil etter disse medlemmers mening føre
til en uakseptabel skattemessig forskjellsbehandling. Hvis vedkommende
som ikke får støtte fra sin arbeidsgiver velger å bli
behandlet på en privat klinikk, må vedkommende
betale dette selv med allerede beskattede midler. Det er videre grunn
til at det vil være den ansattes posisjon på arbeidsplassen
som vil være avgjørende hvem som vil bli tilgodesett
ved skattefritak.
Disse medlemmer vil videre anføre
at det vil være betenkelig at det er arbeidsgiveren, og
ikke helsevesenet som skal prioritere hvem som skal få behandling.
Det må være helsefaglige grunner til prioriteringer
i helsevesenet, og ikke hvem som av arbeidsgivere vurderes attraktiv,
som skal få behandling.
Disse medlemmer vil videre understreke
at det er et mål med et godt offentlig helsetilbud til
hele befolkningen. Ved å etablere skattefritak for behandling
i det private helsevesen, vil det skapes et større marked
til private klinikker som ikke er ønskelig. Dette kan undergrave
det offentliges behandlingstilbud, og prinsippet om likeverdighet
til behandling. Det er grunn til å understreke at det i
dag mangler kvalifisert arbeidskraft innen det offentlige helsevesen,
og at å åpne for skattefritak for sykdomsbehandling
vil medføre økt etterspørsel ved de private
klinikkene.
Disse medlemmer vil videre vise
til at en slik ordning vil virke sterkt diskriminerende på alle
de som ikke er i arbeidsmarkedet, og som dermed ikke har en arbeidsgiver.
Dette gjelder for eksempel kronisk syke, arbeidsledige, studenter,
hjemmearbeidende, barn og ungdom og pensjonister.
Disse medlemmer vil også understreke
at provenytapet ved å etablere en slik ordning vil måtte
dekkes inn ved andre skatter og avgifter.
Disse medlemmer foreslår
på denne bakgrunn at forslaget avvises.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det kan være gode grunner isolert sett til å støtte forslaget
om skattefritak der arbeidsgiver kjøper helsetjenester
som får arbeidstaker raskere tilbake i arbeid. Både
for den enkelte og for bedriftene vil det kunne være gevinster å hente
på å gi skattefritak for privatfinansierte operasjoner.
Dette medlem mener at forslaget,
på tross av disse fordelene, reiser en rekke prinsipielle
problemstillinger. Det kan medføre at ikke alle arbeidstakere får
tilbud om helsebehandling, noe som kan ha som konsekvens at arbeidstakere
ved samme bedrift blir forskjellsbehandlet. Dette medlem mener
også det er betenkelig at prioriteringen av hvem som har
størst behov for rask behandling i større grad
vil bli tatt av arbeidsgivere, og ikke først og fremst
på medisinsk grunnlag. Dette kan åpne for en utvikling
i retning av et sorteringssamfunn.
Dette medlem mener de etiske
problemstillingene forslaget reiser, er større enn fordelene
som kan oppnås. Dette medlem vil på bakgrunn
av dette ikke gi skattefritak for behandling betalt av arbeidsgiver.
Dette medlem viser til den offentlige
ordningen der midler overføres fra trygdeetaten til helsesektoren for å prioritere
arbeidstakere i sykemelding som står i kø for
behandling. Dette medlem mener Regjeringen bør
vurdere å utvide ordningen med kjøp av private
behandlingsplasser.
Den offentlige ordningen med kjøp av
behandling for arbeidstakere som er sykemeldt, er basert på et samarbeid
mellom Rikstrygdeverket og det offentlige helsevesenet, som vurderer
sykdommens lengde og alvorlighetsgrad. Denne ordningen har ikke
tilsvarende slagside som skattefritak av utgifter til behandling
vil ha, fordi det ikke er den enkelte arbeidsgivers økonomi,
eller arbeidstakerens prioritering mellom arbeidstakere, som avgjør
hvem som får behandling ved kjøp av helsetjenester
gjennom folketrygden.
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:36
(2000-2001) Sykehusbehandling i utland på gitte vilkår
kan disponeres til sykehusbehandling i Norge og Dokument nr. 8:45
(2000-2001) Om å bevilge 1 100 mill. kroner til utnyttelse
av ledig behandlingskapasitet ved offentlige og private sykehus
i Norge, viser til at det er ledig kapasitet i sykehussektoren til å behandle
flere. Dette medlem ber Regjeringen utnytte den ledige kapasiteten
på de områder der ventetiden på behandling
er lengst, og på de sykdommer som krever raskest behandling.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Dokument nr. 8:86 (2000-2001) - forslag fra stortingsrepresentantene Valgerd Svarstad Haugland, Siv Jensen, Per-Kristian Foss og Terje Johansen om å fjerne beskatningen av utgifter til behandling av sykdom - avvises.
Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget ber Regjeringen snarest mulig legge frem forslag slik at arbeidsgivers utgifter til behandling ved sykdom fritas for arbeidsgiveravgift og inntektsbeskatning.
Det vises til brev av 24. april d.å.
der det bes om finansministerens uttalelse vedrørende Dokument
8:86 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentantene Valgerd Svarstad
Haugland, Siv Jensen, Per-Kristian Foss og Terje Johansen om å fjerne
beskatningen av arbeidsgivers utgifter til behandling av sykdom.
Likebehandlingen av alle typer inntekt er et
grunnleggende prinsipp i skattelovgivningen. Det er derfor skattelovens
hovedregel at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig.
Dette gjelder uavhengig av om fordelen ytes i form av kontanter,
naturalia, dekning av privatutgifter eller annen økonomisk
støtte. I tilfeller der arbeidsgiver eksempelvis dekker
utgifter til en operasjon ved en privat klinikk for en av sine ansatte,
vil den ansatte oppnå en skattepliktig fordel i og med
at vedkommende stilles i en økonomisk bedre situasjon enn
andre arbeidstakere i nøyaktig samme helsesituasjon, men
hvor arbeidsgiver ikke dekker utgifter til behandling. Dekningen
av utgiftene behandles på samme måte som kontante
lønnsutbetalinger, noe som innebærer inntektsbeskatning
hos arbeidstakeren og plikt til å svare arbeidsgiveravgift
for arbeidsgiveren.
Enkelte synes å mene at en konsekvent
håndhevelse av det grunnleggende likebehandlingsprinsippet
fører til urimelige resultater. Dersom en skulle innføre
særskilte unntaksregler som innebærer skattefritak
for dekning av private helseutgifter, ville det imidlertid innebære
en betydelig og uakseptabel skattemessig forskjellsbehandling mellom
arbeidstakere. Noen få arbeidstakere ville få dekket
utgifter til privat behandling skattefritt, mens andre måtte
velge mellom enten å betale tilsvarende behandling med
egne, skattlagte midler, eller å vente på behandling
i det offentlige helsevesen. Hvem som skulle kunne tilgodeses gjennom et
slikt skattefritak, ville det bli opp til arbeidsgiveren å avgjøre.
Det er grunn til å anta at i mange tilfeller vil den ansattes
posisjon på den enkeltes arbeidsplass være utslagsgivende,
slik at det bare ville være enkelte utvalgte arbeidstakere
som fikk tilbud om arbeidsgiverdekket helsebehandling. Attraktive
arbeidstakere ville nok også ved inngåelse av
lønnsavtale stille krav om at arbeidsgiver skal dekke deres
fremtidige helseutgifter ved privat behandling. Dette ville gi en
helt uakseptabel utvikling i retning av ytterligere forskjeller.
Forslagsstillerne viser til at det på grunn
av skatteplikt på arbeidsgivers dekning av helseutgifter
bare er arbeidstakere med god økonomi som har råd
til å ta imot tilbud om betalt behandling fra arbeidsgiver.
Men skattefritak ville skape vesentlig større ulikheter.
I Dokument 8:86 vises til at det offentlige
legger til rette for kjøp av helsetjenester til sykemeldte
i regi av trygdeetaten, og at det derfor fremstår som urimelig
at skattereglene "straffer tilsvarende initiativ i privat regi".
Det vises også til eksempler på at kommuner har tegnet
private helseforsikringer for sine innbyggere, noe som skal garantere
rask behandling hvis det offentlige helsetilbudet svikter. Disse
ordninger tas til inntekt for at det dermed ikke foreligger likebehandling
i dag, og at en ordning med skattefritak for behandlingsutgifter
dermed ikke vil bryte med grunnleggende likhetsprinsipper. En slik
argumentasjon kan jeg imidlertid ikke slutte meg til. Økonomiske
ytelser fra arbeidsgiver er skattepliktige selv om en tilsvarende
gratisytelse fra det offentlige til samme person vil være
skattefri. Dette gjelder både helsetjenester og andre typer
tjenester fra det offentlige, for eksempel dersom arbeidsgiver betaler
barnehageplass eller skoleplass i en privatskole for arbeidstakerens
barn. At det offentlige i enkelte tilfeller kan benytte seg av private
helsetilbud, uten at dette utløser beskatning hos mottakeren
av tilbudet, kan dermed ikke anses som noe brudd på prinsippet
om skattemessig likebehandling.
Også helsepolitiske hensyn taler mot
en skattemessig særordning i disse tilfellene. Den helsepolitiske
prioriteringen av hvem som har størst behov for hurtig behandling
ville i større grad bli overført fra det offentlige
helsevesen til private arbeidsgivere. De arbeidstakerne som er mest
attraktive på arbeidsmarkedet ville dermed kunne forventes å oppnå en
gunstigere helsemessig posisjon enn personer som ikke er like attraktive,
uavhengig av hvem som har størst behov for behandling.
Videre vil regler om skattefritak kunne stimulere til økt
etterspørsel etter private helsetjenester. Dette vil igjen
kunne øke etterspørselen etter kvalifisert helsepersonell
i privat sektor, noe som kan være på å svekke
det offentlige behandlingstilbudet. Resultatet ville bli at den
enkelte arbeidsgivers prioritering av sine ansatte innebærer
et forringet offentlig helsetilbud til andre.
Provenytapet ved en slik ordning ville måtte
dekkes inn ved å øke andre skatter og avgifter.
I prinsippet ville derfor arbeidstakere som ikke ble begunstiget med
arbeidsgivers vilje til å betale behandlingen dels måtte
dekke finansieringen gjennom andre skattetiltak og dels selv få et
svekket offentlig helsetilbud. Etter min mening er det langt bedre å ha
lavere skattesatser og bredere grunnlag. Provenyet kan brukes mer
målrettet i det offentlige helsevesen, enn i en ordning
med fradrag for arbeidsgiverbetalte helseutgifter.
Avslutningsvis viser jeg til at daværende
finansminister Gudmund Restad i sitt svar på spørsmål
nr. 71 av 26. november 1999 fra stortingsrepresentant Bjørn Hernes
(om beskatning av arbeidsgivers dekning av en ansatts utgifter til
private helsetjenester) ga uttrykk for de samme grunnleggende synspunkter
som jeg har anført her. Heller ikke den gang ble det ansett
som aktuelt å endre skattereglene på området,
jf. brev av 3. desember 1999 til Stortinget, som følger
vedlagt. Jeg viser også til interpellasjonsdebatt i Stortinget
3. februar 2000.
Både grunnleggende skatterettslige
prinsipper, likhetshensyn og helsepolitiske hensyn taler mot det
forslaget som fremmes i Dokument 8:86 (2000-2001) om å fjerne
beskatningen av utgifter til behandling av sykdom. Jeg kan derfor
ikke anbefale forslaget.
"Stein Henning Larsen fra Brumunddal er flyver i Widerøe.
Både for å få ham tilbake i arbeidet
og for å befri ham fra sterke smerter bekostet selskapet
en hofteoperasjon for Larsen. Operasjonen, som kostet 70 000 kroner,
sparte det offentlige for en halv million kroner i sykepenger, samt
kostnadene for operasjonen. Nå har Larsen fått
en skatt på 35 000 kroner for denne "gaven". Synes statsråden
dette er rimelig og vil han i motsatt fall sørge for å endre
disse umulige reglene?"
Svar:
Skattelovens hovedregel er at enhver fordel
vunnet ved arbeid er skattepliktig. Fordel i form av penger, naturalytelse
eller annen økonomisk støtte likestilles i denne
sammenheng. Dersom en arbeidstaker for eksempel får dekket
utgifter til en operasjon ved en privat klinikk, stilles han bedre
enn andre arbeidstakere i tilsvarende helsesituasjon hvor arbeidsgiver
ikke dekker slike utgifter til privat behandling. Han har derfor mottatt
en fordel i skattelovens forstand. Denne fordelen beskattes på samme
måte som om arbeidsgiver i stedet hadde valgt å øke
arbeidstakerens lønn med støttebeløpet.
Dette innebærer både inntektsbeskatning hos arbeidstakeren
og plikt til å svare arbeidsgiveravgift for arbeidsgiver.
Jeg har naturligvis forståelse for
at enkelte kan oppfatte beskatning av et slikt støttebeløp
fra arbeidsgiver som urimelig. Likhetsprinsippet taler imidlertid
for beskatning av slike fordeler. Dersom man skulle innføre
regler om skattefrihet for dekning av slike private utgifter, ville
dette medføre en betydelig skattemessig forskjellsbehandling
mellom arbeidstakere. Noen arbeidstakere ville få dekket
utgifter til privat behandling skattefritt, mens andre måtte
velge mellom å betale tilsvarende behandling med egne beskattede midler
eller å vente i køen i det offentlige helsevesen. Arbeidsgivers
vilje og evne til å betale for privat behandling, ville
bli avgjørende for hvem som skulle kunne dra nytte av skattefritaket
Arbeidsgivers vilje til å betale, ville igjen avhenge av
hvor gunstig posisjon arbeidstaker hadde i arbeidsmarkedet, og hvor
viktig han/hun var for arbeidsgiveren. Det kunne fort bli
en elitepreget utvelgelse av hvilke arbeidstakere som nøt godt
av skattefri arbeidsgiverdekning.
Unnlatt beskatning kan også åpne
for at arbeidsgiver og arbeidstaker avtaler at den ansatte i større
utstrekning skal lønnes ved at arbeidsgiver dekker vedkommendes
private kostnader i stedet for å betale kontantlønn.
Dette strider mot tanken om at det ikke skal være skattemessig
avgjørende hvilken avlønningsform som velges.
Dersom ytelser som nevnt skulle være
skattefrie, ville dessuten den helsepolitiske prioriteringen av hvem
som har størst behov for hurtig behandling, i større
grad bli overført fra det offentlige helsevesen til private
arbeidsgivere. Et skattefritak ville derfor også i dette
henseende medføre at de arbeidstakere som er mest attraktive
på arbeidsmarkedet, kommer behandlingsmessig gunstigere
ut enn personer som ikke er i en slik situasjon, uavhengig av hvem
som har størst behov for behandling.
Regler om skattefritak vil også stimulere
til økt etterspørsel etter private helsetjenester.
Fordi ressursene i helsevesenet er knappe (særlig på kvalifisert
personell), vil dette kunne være med på å svekke
behandlingstilbudet i det offentlige helsevesen.
Regler om skattefritak vil endelig innebære
vanskelige grensedragninger med hensyn til hva som skal omfattes
av fritaket, for eksempel hvilke typer lidelser, hvilken type behandling
osv. som skal falle innenfor ordningen.
Jeg vil dessuten gjøre oppmerksom på at
skattytere som har usedvanlig store utgifter på grunn av
varig sykdom eller svakhet, kan ha krav på særfradrag
i inntekten. Utgifter til behandling utenfor offentlig norsk helsevesen
gir imidlertid bare rett til særfradrag dersom det ikke
foreligger tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helsevesen. Dersom
ventetiden på tilsvarende behandling i det offentlige helsevesen
er urimelig lang sett i forhold til sykdommens alvorlighet, vil
man på nærmere vilkår kunne få rett
til særfradrag.
Skatten kan videre settes ned eller ettergis
når det på grunn av særlig alvorlig eller
langvarig sykdom eller av andre årsaker virker særlig
urimelig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele
skatten.
I noen tilfeller vil reglene om særfradrag
og ettergivelse medføre lavere eller ingen skatt på fordel
ved arbeidsgivers dekning av behandling ved privat institusjon.
Til tross for disse klare utgangspunktene, vil
jeg se nærmere på problemstillingen. Jeg vil i
denne forbindelse nevne at det i budsjettet ble foreslått
en økning av bevilgningen til den offentlige ordningen
med kjøp av private behandlingsplasser. I budsjettforliket
ble bevilgningen ytterligere økt. Denne ordningen innebærer
at man overfører midler fra trygdeetaten til helsesektoren,
nettopp for å prioritere arbeidstakere som er tatt ut i
sykemelding og som står i kø for behandling. Ordningen
er for øvrig under løpende vurdering, og jeg vil
ta spørsmålene opp med helseministeren og eventuelt
komme nærmere tilbake til saken senere.
President,
Jeg har forståelse for at det oppstår
spørsmål om å innføre skattefritak
for arbeidsgiverfinansiert medisinsk behandling. Mange vil ønske
slike ytelser og dette kan bidra til hurtigere friskmelding av syke arbeidstakere.
Dette kan igjen føre til sparte utgifter til sykepenger
for det offentlige. Det er selvfølgelig positivt at syke
arbeidstakere får rask behandling, men dette betyr ikke
nødvendigvis at det er riktig å ha skattefritak
for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgiftene. Likhetsprinsippet
taler for beskatning av slike fordeler.
Skattelovens hovedregel er at enhver fordel
vunnet ved arbeid er skattepliktig. Fordel i form av penger, naturalytelse
eller annen økonomisk støtte likestilles i denne
sammenheng. Dersom en arbeidstaker for eksempel får dekket
utgifter til en operasjon ved en privat klinikk, stilles han bedre
enn andre arbeidstakere i tilsvarende helsesituasjon hvor arbeidsgiver
ikke dekker slike utgifter til privat behandling. Det er ingen forskjell
på om arbeidsgiveren dekker regningen direkte, eller om
han gir arbeidstakeren et kontant lønnstillegg for å dekke
den. Beløpene - som kan bli meget store gjelder videre
dekning av privatutgifter og kan ikke anses knyttet til arbeidet.
Dette gjelder selv om arbeidsgiverens betaling skyldes en tjenstlig
interesse i å få den ansatte tidligere tilbake
i arbeid. Han har derfor mottatt en fordel i skattelovens forstand.
Fordelen ved å få utgifter
til privat behandling dekket av arbeidsgiver beskattes av den grunn
på samme måte som om arbeidsgiver i stedet hadde
valgt å øke arbeidstakerens lønn. Dette
innebærer både inntektsbeskatning hos arbeidstakeren
og plikt til å svare arbeidsgiveravgift for arbeidsgiver.
Jeg vil understreke at dette ikke er en ny særregel. Tvert
imot dette er en meget gammel bestemmelse som følger av
skattelovens alminnelige regler av 1911 om beskatning av arbeidsinntekter.
Dersom en bare skattla kontantlønn
og ikke naturalytelser, utgiftsdekning osv., ville det bli omfattende
og uheldige tilpasninger i lønnsdannelsen. Arbeidsgiver og
arbeidstaker ville kunne avtale at den ansatte i større utstrekning
skal lønnes ved at arbeidsgiver dekker vedkommendes private
kostnader i stedet for å betale kontantlønn. Dette
strider mot tanken om at det ikke skal være skattemessig
avgjørende hvilken avlønningsform som velges.
En arbeidstaker som får en lavere kontantlønn
pluss tilleggsytelser fra arbeidsgiveren, må derfor som
hovedregel behandles likt med en arbeidstaker som får høyere
kontantlønn uten slike tilleggsytelser.
Økonomiske ytelser fra arbeidsgiveren
er skattepliktige selv om en tilsvarende gratisytelse fra det offentlige
til samme person vil være skattefri. Dette gjelder også andre
typer tjenester fra det offentlige, for eksempel dersom arbeidsgiver
betaler barnehageplass eller skoleplass i en privatskole for arbeidstakeres
barn.
Det finnes også eksempler på skattefrie
ytelser fra arbeidsgiveren. Et eksempel er kollektive bedriftshelsetjenester,
dvs. forebyggende helsetiltak blant de ansatte i en bedrift. Det
er flere begrunnelser for dette skattefritaket: Tilbudet om bedriftshelsetjeneste
er svært utbredt. En ønsker å forhindre
helseskader og å stimulere til et godt og sunt arbeidsmiljø.
Fritaket vil normalt gjelde et mindre beløp pr. ansatt,
og det vil dessuten by på problemer å verdsette
tjenesten ved en skattlegging. Derfor er det naturlig at arbeidsgiverbetaling
av bedriftshelsetjenester står i en annen skattemessig
stilling enn arbeidsgivers dekning av private helsetjenester. Skattefritak
på ett område kan vanligvis ikke begrunne fritak
på andre eller beslektede områder. Det er snarere
grunn til å være nøktern i slike fritaksvurderinger,
slik at omfanget av skattefritak samlet sett ikke blir for stort
og slik at smittevirkninger kan unngås.
Dersom man skulle innføre regler om
skattefrihet for dekning av private helseutgifter, ville dette medføre
en betydelig skattemessig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere.
Noen arbeidstakere ville få dekket utgifter til privat
behandling skattefritt, mens andre måtte velge mellom å betale
tilsvarende behandling med egne beskattede midler eller å vente
i køen i det offentlige helsevesen. Hvem som skulle kunne
dra nytte av skattefritaket ville bli avgjort av arbeidsgivers vilje
og evne til å betale. Arbeidsgivers vilje ville igjen kunne avhenge
av hvor gunstig posisjon arbeidstaker hadde i arbeidsmarkedet, og
hvor viktig han eller hun er for arbeidsgiveren. Det kunne fort
bli en elitepreget utvelgelse av hvilke arbeidstakere som skulle
nyte godt av skattefri arbeidsgiverdekning av privat behandling.
Den helsepolitiske prioriteringen av hvem som
har størst behov for hurtig behandling ville i større
grad bli overført fra det offentlige helsevesen til private arbeidsgivere.
De arbeidstakere som er mest attraktive på arbeidsmarkedet,
ville komme behandlingsmessig gunstigere ut enn personer som ikke
er i en slik situasjon, uavhengig av hvem som har størst
behov for behandling.
Regler om skattefritak vil også stimulere
til økt etterspørsel etter private helsetjenester.
Fordi ressursene i helsevesenet er knappe - særlig gjelder
dette kvalifisert personell - vil dette kunne være med
på å svekke behandlingstilbudet i det offentlige
helsevesen.
Regler om skattefritak ville for øvrig
innebære vanskelige grensedragninger med hensyn til hva
som skal omfattes av fritaket, for eksempel hvilke typer lidelser, behandling
osv. som skal falle innenfor ordningen.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at
skattytere som har usedvanlig store utgifter på grunn av
varig sykdom eller svakhet, kan ha krav på særfradrag
i inntekten. Skatten kan videre settes ned eller ettergis når
det på grunn av særlig alvorlig eller langvarig
sykdom eller av andre årsaker virker særlig urimelig
eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten.
I noen tilfeller vil disse reglene medføre lavere eller
ingen skatt på fordel ved arbeidsgivers dekning av behandling
ved privat institusjon.
Jeg er opptatt av at folk flest skal få behandling
for sykdom og lidelser uten å måtte vente for
lenge på relevant behandling. Etter mitt syn er det imidlertid
andre virkemidler enn skattesystemet som må tas i bruk
for å fremme en bedre utvikling på dette området
Vi har en landsdekkende og permanent offentlig ordning ved at trygdemyndighetene
har anledning til å kjøpe private polikliniske
behandlingsplasser. Denne ordningen bidrar til en raskere behandling
av sykemeldte arbeidstakere, slik at disse blir hurtigere friske
og kommer tidligere tilbake til arbeidet. Dette er et tilbud til
alle arbeidstakere som har medisinsk behov for den type behandling
som faller inn under ordningen. Her får man altså ingen
utvelgelse utfra hvor sterk posisjon arbeidstaker har i arbeidsmarkedet.
Man utnytter dessuten ledig kapasitet i helsevesenet, slik at det
totale helsetilbudet ikke svekkes. Bevilgningene til denne ordningen
ble økt på statsbudsjettet for 2000. Utformingen
av ordningen er for øvrig under løpende vurdering,
og jeg vil i samråd med Helseministeren og Sosialministeren
vurdere en ytterligere styrking av ordningen.
Oslo, i finanskomiteen, den 16. mai 2001
Dag Terje Andersen
leder |
Øystein Djupedal
ordfører |
Siv Jensen
sekretær |