Jeg viser til komiteens brev av 05.04.01 med
Dok. nr. 8:58 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentantene Per-Kristian
Foss, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg om at Regjeringen innen
utgangen av 2001 fremmer forslag til tidsfrister for a) statlige
organers innsigelsesmuligheter i general- og reguleringsplaner og
b) kommunens behandlingstid av private reguleringsplaner.
Bruken av tidsfrister i forvaltningen er et
komplisert spørsmål som sist har vært
gjenstand for en bred drøfting i Ot. prp. nr. 52 (1998-1999) Om lov om endringer i lov 10. februar 1967 om
behandlingsmåten i forvaltningssaker. Stortingets
behandling juni 1999 resulterte som kjent i at forvaltningsloven
fikk tilføyd en ny bestemmelse som vil gi adgang for Kongen
til på bestemte områder å fastsette frister
for forvaltningens behandling av saker om enkeltvedtak. Dette anses
som et ledd i arbeidet for å forbedre den service som forvaltningen
yter og bedre forutberegneligheten for publikum.
En viktig konklusjon i proposisjonen er at rask
saksbehandling er en blant flere viktige sider av kvaliteten i saksbehandlingen.
Jeg vil i den sammenheng vise til følgende presisering: ”For at saksbehandlingsfrister skal
føre til kortere saksbehandlingstid, vil det imidlertid
normalt være nødvendig å kombinere innføring
av frister med effektiviseringstiltak og/eller økte
ressurser på det aktuelle forvaltningsområdet.
Som regel bør man ikke forutsette at innføring
av frister alene vil medføre kortere saksbehandlingstid,
fordi dette vil kunne medføre at saksbehandlingen ikke
blir så grundig som loven krever, jf forvaltningslovens § 17
første ledd om at saken skal være så godt
opplyst som mulig før vedtak treffes.”
Telemark fylkeskommune startet prosjektet ”Bedre offentlig
saksbehandling” høsten 1995, jf. Byggforsk prosjektrapport
277-2000. Det ble anlagt som et samarbeidsprosjekt mellom kommunene
og næringslivet i Grenlandsregionen og offentlige myndighetsorgan
på fylkesnivå. Prosjektets mål har vært
forbedringer av offentlige tjenester i tilknytning til plan- og
byggesaksbehandlingen. Det ble foretatt registreringer som viste at
ca 80% av alle planforslagene i Grenlandsregionen fremmes
av private forslagsstillere. Det ble derfor sett nærmere
på den samlede saksbehandlingstiden for private reguleringsplaner.
Grenlandsprosjektet hadde innledningsvis stor
oppmerksomhet rettet mot kort behandlingstid for reguleringsplaner.
I tråd med signaler fra byggenæringen ble imidlertid
fokus etter hvert dreiet til å legge vekt på at de
offentlige planprosessene skal være forutsigbare. Utvikling
og behandling av private reguleringsforslag er en samproduksjon
mellom utbyggingsinteressene og det offentlige apparatet. Når
prosessen fram til vedtatt plan tar tid, blir det interessant å undersøke
hvem som bruker tiden og hvor flaskehalsene og usikkerheten om prosessforløpet
oppstår.
Prosjektet har utviklet en enkel mal for registrering av
tidsbruk i planprosessen. Det skilles mellom den private delen av
planprosessen (innledningsvis) og den offentlige beslutningsprosessen
(til slutt). En analyse basert på 343 planer viser at den
gjennomsnittlige private tidsbruken er på 250 dager, mens
den offentlige tidsbruken er 275 dager. Videre viser analysen at
det er en vesentlig større spredning på den private
tidsbruken fra planarbeidet starter opp til innlevering av et planforslag,
enn for den offentlige behandlingstiden. Konklusjonen på dette
er at den offentlige beslutningsprosessen er mer forutsigbar
enn den private utarbeidelsen av planforslaget.
I Byggforsks prosjektrapport 290-2000 ”Private
planer – offentlige utfordringer” er det gjennomført
en kvalitativ undersøkelse i fire kommuner på det
sentrale Østlandsområdet. Når det gjelder
spørsmålet om rask saksbehandling, har rapporten
følgende konklusjon: ”Effektivitet
er imidlertid ikke alltid opp til kommunene alene. Gjennom saksbehandlingen
kan det komme opp forhold som det tar lang tid å avklare
og hvor kommunen ikke alltid kan påvirke forløpet.
Dette gjelder særlig i plansaker. Enkelte saker reiser
problemstillinger som krever spesielle utredninger. At utbygger
forestår planleggingen innebærer også at kommunen
må avvente nye innspill fra utbygger. I realiteten er det
en trekantrelasjon mellom plan- og byggesaksmyndighetene, utbygger/investor
og den arkitekten som investor gjør bruk av for å utarbeide planen/prosjektet.”
På bakgrunn av nevnte rapporter går
det fram at ensidig fokusering på tidsfrister for den offentlige
saksbehandlingen ikke nødvendigvis sikrer kravet om raske og
effektive planprosesser. Jeg mener dette indikerer at det er viktig å se
innføringen av tidsfrister i sammenheng med en bred gjennomgang
av plan- og bygningslovens saksbehandlingssystem. Både
spørsmål om ressurser og saksbehandlingskapasitet,
forholdet til rettssikkerhet og mulighet for politisk deltagelse
samt store variasjoner i faktiske forhold lokalt må tas
i betraktning. For en del plansaker, særlig enklere reguleringsplaner,
er det åpenbart behov for å gjøre framdriften
bedre enn i dag. På den annen side kan lang tidsbruk i
enkelte plansaker skyldes planens omfang og betydning, der det foreligger
reelle og kompliserte konflikter som det er nødvendig å bruke
tid på å løse.
Når det gjelder frister for bruk av
innsigelser er jeg likevel innstilt på å vurdere
dette nærmere i forbindelse med de reformer som måtte
følge av Stortingets behandling av St.meld. nr. 31 (2000-2001),
jf. nedenfor.
Regjeringen har nettopp fremmet St. meld. nr.
31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat – en
bedre oppgavefordeling. I meldingen foreslås det å innføre
bindende arealplanlegging på fylkesplannivå. Det
foreslås også å legge endelig vedtaksmyndighet
i innsigelser til det folkevalgte organet i den nye fylkeskommunen.
I tillegg legges det opp til at fylkesmannens fagansvar innen miljøvern
og landbruk flyttes til fylkeskommunene. Dette innebærer
vesentlige endringer i måten nasjonale arealinteresser
formidles og ivaretas i forhold til den kommunale arealplanleggingen.
Det vil være hensiktsmessig å se eventuelle lovendringer
for å innføre tidsfrister på statlige
og fylkeskommunale organers innsigelsesmuligheter i lys
av Stortingets behandling av denne meldingen.
Departementet er informert om at planlovutvalget
i inneværende år tar sikte på å arbeide
videre med utformingen av saksbehandlingsreglene for planer. Resultatet
fra høringen av planlovutvalgets delinnstilling blir et
viktig grunnlag for dette arbeidet. Det ventes at utvalgets forslag
vil inngå i den andre delinnstillingen som etter planen
er ferdig mot slutten av år 2002.
I sin delinnstilling NOU 2001:7 ”Bedre
kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven” framgår
det at utvalget ikke ser det som mulig eller ønskelig å fastsette
en generell fristregel for planbehandlingen, for eksempel når
planmyndigheten skal ha ferdigbehandlet plansaken. Til dette er
de forskjellige plansaker for sammensatte og innbyrdes ulike. Utvalget
utelukker likevel ikke at det i forhold til mindre, gjennomføringsrettede
planer kan innføres generelle fristregler som stiller krav
til planmyndighetenes behandling av slike plansaker. Videre mener
utvalget at det kan være grunn til å vurdere hvor
vidt det bør innføres frister som knytter seg
til saksbehandlingens enkelte deler.
Etter utvalgets oppfatning bør det
overveies å innføre flere bestemmelser i loven
der planmyndighetene gis adgang til å fastsette frister
overfor andre berørte, slik at planmyndigheten oppnår
nødvendig framdrift i plansaken. Utvalget viser her spesielt
til frister i forhold til berørte offentlige organers og
sektorers adgang til å reise innsigelse mot kommunal plan.
Utvalgets andre delinnstilling vil fange opp
aktuelle resultater fra behandlingen av St. meld. nr. 31 (2000-2001)
om Oppgavefordelingen og fra Regjeringens arbeid med fornyelse av
offentlig sektor. Det er viktig at høringsuttalelsene til
innstillingen vurderes samlet slik at det blir mulig å sikre
en best mulig sammenheng mellom de ulike delene av saksbehandlingen,
for på den måten å få etablert
et effektivt, forutsigbart og framtidsrettet saksbehandlingssystem
i plan- og bygningsloven. Jeg kan derfor ikke tilrå å behandle
den delen av forslaget som omhandler frister for kommunenes behandling
av private reguleringsplaner uavhengig av den samlede gjennomgangen
av loven.
Bruken av tidsfrister vil være et viktig
virkemiddel for å sikre bedre framdrift i behandlingen
av plansaker. Jeg er i den forbindelse positiv til bruk av frister
i tråd med de tanker planlovutvalget har, blant annet når
det gjelder frister i forbindelse med innsigelser. Samtidig viser
jeg til at hele innsigelsessystemet er foreslått endret,
jf. St. meld. nr. 31 (2000-2001). Som ledd i oppfølgingen
av denne meldingen, er jeg innstilt på å fremme
forslag om endringer på dette området våren 2002.
Når det gjelder frister for kommunens
behandling av private reguleringsplaner, mener jeg det vil være
uheldig å behandle dette løsrevet fra den samlede
gjennomgangen av plan- og bygningslovens saksbehandlingsregler.
Jeg er imidlertid innstilt på at denne gjennom-gangen
samlet sett skal gi et mer effektivt og forutsigbart plansystem.