Til Stortinget.
I denne innstilling fremmer Stortingets presidentskap forslag om endringer i Stortingets forretningsorden (forkortet FO) på følgende områder:
-
A. Innbringelse for Stortinget av saker fra den utvidede utenrikskomité.
-
B. Tidspunkt for offentliggjøring av komitéinnstillinger.
-
C. Grunnlovsforslag - fremsettelse i møte og separat trykking.
-
D. Behandling av private forslag.
-
E. Avstemningsmåten ved valg, særlig av presidenter og visepresidenter.
-
F. Fristen for innlevering av spørsmål til ordinær spørretime.
-
G. Andre endringer.
Endringene foreslås satt i kraft 1. oktober 2001.
§ 13 siste ledd i FO bestemmer:
"Saker som er behandlet eller brakt fram i den utvidede
utenrikskomité, skal legges fram for Stortinget i møte,
når minst 4 medlemmer krever det. Om slikt møte
skal holdes for åpne eller lukkede dører, avgjør Stortinget
i møte for lukkede dører."
I praksis har det flere ganger blitt reist tvil
om forståelsen av denne bestemmelsen, og den
lar flere spørsmål stå åpne
når det gjelder behandlingen i plenum. Presidentskapet har
også funnet grunn til å overveie innholdet i de
eksisterende regler.
Etter bestemmelsen er det nok at 4 medlemmer
av den utvidede utenrikskomité krever at en sak
legges fram for Stortinget. Denne komité har i inneværende periode
27 medlemmer. 4 av 27 tilsvarer 14,8 prosent. Allerede da det første
gang ble gitt regler i FO om den utvidede komités forløper
i 1922, ble det bestemt at 4 medlemmer kunne kreve at en sak forelegges
Stortinget, men den gang hadde komiteen bare 18 medlemmer. 4 av
18 tilsvarer 22,2 prosent, mens 22,2 prosent av 27 er 5,99.
EØS-utvalget består av utenrikskomiteen
og den norske delegasjon til parlamentarikerkomiteen
for EØS. Stortinget vedtok i 1994 bestemmelsen i § 13
a fjerde ledd om at saker som er brakt fram i EØS-utvalget,
skal legges fram for Stortinget i møte "når utenrikskomiteen
krever det"; dvs. komiteens flertall. Et forslag om at minst 4 medlemmer
av utenrikskomiteen kan kreve fremleggelse for Stortinget,
ble forkastet.
På denne bakgrunn fremmer Presidentskapet forslag
om at det minste antall medlemmer som kan kreve en sak innbrakt
for Stortinget fra den utvidede utenrikskomité, økes
fra minst 4 til minst 6.
I et tilfelle i 1984 ble det akseptert at et
krav om fremleggelse for Stortinget ble fremmet av fire medlemmer
av den utvidede utenrikskomité i brev til Stortinget datert
tre dager etter møtet i komiteen. Kravet ble altså ikke
fremsatt overfor komiteen. (Saken gjaldt Norges stemmegivning i
FN over et "frys-forslag".) Senere har kravet om fremleggelse for
Stortinget blitt fremsatt i det komitémøtet hvor
saken ble behandlet.
En gjennomgåelse av forarbeidene
til bestemmelsen (som kom inn i FO i 1922) viser at det trolig var
forutsetningen at en begjæring om behandling i Stortinget måtte
settes fram i komitémøtet, og at det i et slikt
tilfelle var komiteen som pliktet å ta skritt til å få saken brakt
inn for Stortinget. Etter Presidentskapets oppfatning
er dette standpunkt også reelt sett det beste. Gode grunner
taler for at det allerede under komitémøtet
blir kjent at saken vil bli fremlagt for Stortinget. Særlig
for regjeringens medlemmer vil det
ofte være viktig at de straks får vite at dette
vil skje, for at de kan unngå å innrette seg etter
resultatet av behandlingen i komiteen. De andre komitémedlemmene
og de møten-de regjeringsmedlemmene
bør også få anledning til å komme
med sine synspunkter i komiteen på spørs-målet
om stortingsbehandling av saken, for at de medlemmer
som ønsker stortingsbehandling, kan bli gjort kjent
med grunner som eventuelt taler mot dette.
Dersom man skulle akseptere at krav om innbringelse
kan fremsettes etter møtet, oppstår spørsmålet om
hvor lenge medlemmene kan vente med å gjøre dette.
Det fins ikke noe grunnlag for å håndheve en bestemt
frist, på den annen side vil det være vanskelig å godta
at krav fremsettes lang tid etter møtet.
Ordlyden i § 13 siste ledd ("Saker
som er behandlet eller brakt fram i den utvidede utenrikskomité")
trekker i retning av den forståelse at medlemmer kan vente med å fremsette
krav om innbringelse inntil saken "er behandlet" i komiteen.
Imidlertid får bestemmelsen - etter Presidentskapets oppfatning
- en fornuftig mening også om den forstås slik
at stortingsbehandling alltid må kreves
i samme komitémøte, men at medlemmene
kan vente med å fremsette kravet inntil saken er ferdig
behandlet.
Dersom det først etter at komitémøtet
er slutt, blir aktuelt for noen av komitémedlemmene å reise
en sak fra komitémøtet i Stortinget, kan behovet
for dette et stykke på vei ivaretas ved at de som enkeltrepresentanter
kan stille spørsmål/interpellasjon
eller innlevere privat forslag. Derfor skulle det ikke være
betenkelig å begrense rekkevidden av § 13
siste ledd slik som omtalt.
Presidentskapet foreslår
på denne bakgrunn at det blir presisert i FO at krav om
innbringelse for Stortinget må fremsettes i et komitémøte
hvor saken behandles. Det foreslås også presisert
at kravet må referere seg til en sak som står
på dagsordenen for møtet. Dette innebærer
at saker som tas opp under "Eventuelt", først
kan kreves innbrakt når og dersom de blir ført
opp på det ordinære møtekartet
for et senere møte i komiteen. Videre foreslås
bestemt at komiteen skal prøve om vilkårene for
innbringelse foreligger og tilskrive Stortinget v/Presidentskapet
om innbringelsen.
Den 28. august 1990 behandlet komiteen en sak (Irak/Kuwait-konflikten)
som ble innbrakt for Stortinget. Ved avslutningen av Stortingets
vårsesjon samme år var det bekjentgjort
at forhandlingene i Stortinget skulle gjenopptas 24. september 1990.
Presidentskapet besluttet at saken
skulle behandles i Stortinget denne dag. Et mindretall
i Presidentskapet ønsket Stortinget innkalt
til møte om saken allerede den 31. august. Deretter ble
samme sak behandlet i nytt møte i komiteen den 14. september.
Den 12. oktober 1990 behandlet komiteen en sak (om
EØS-forhandlingene) som ble innbrakt for Stortinget.
De som hadde innbrakt saken, ba om behandling i Stortinget senest
den 16. oktober, fordi saken deretter ville bli uaktuell, etter
deres mening. Saken ble imidlertid først behandlet i Stortinget
den 25. oktober.
Presidentskapet uttalte seg om disse spørsmålene
i Innst. S. nr. 145 (1991-92), som gjaldt endringer i FO:
"Presidentskapet viser til f.o. § 24, hvoretter
det er Presidentskapet som fastsetter når Stortinget og
avdelingene skal møte. Når det spesielt gjelder
tidsrommet om sommeren når Stortinget ikke er samlet, vises
til f.o. § 33 annet ledd, hvoretter Presidentskapet kan bestemme
at Stortingets forhandlinger skal gjenopptas før Stortinget
ordinært trer sammen første hverdag i oktober.
Presidentskapet finner det klart at fremsettelse av
et krav etter f.o. § 13 siste ledd ikke medfører
rett for noen annen enn Presidentskapet til å beslutte
tidspunktet for behandlingen i Stortinget.
Presidentskapet
viser til at når medlemmer av komiteen benytter sin rett
etter § 13 siste ledd, tilsier intensjonene med bestemmelsen
at saken føres opp til behandling i Stortinget så raskt
som praktisk mulig, og i alle fall innen rimelig tid i forhold til
sakens art, Stortingets fastlagte møteprogram, forretningsordenens regler
om frist for innkalling til møte og forholdene for øvrig.
Regelen gir et mindretall i komiteen en ubetinget rett
til stortingsbehandling, men det er Presidentskapet
som innen rammer som nevnt har myndighet til å beslutte
når slik behandling skal finne sted."
Presidentskapet anser det ikke
nødvendig eller hensiktsmessig med regelfesting av de retningslinjer som
fremgår av ovenstående sitat.
I et tilfelle i august-september 1990 som er
omtalt ovenfor, ble en sak som var innbragt for Stortinget (Irak/Kuwait-konflikten),
behandlet i et nytt møte i komiteen før saken
var behandlet i Stortinget.
Presidentskapet uttalte seg også om
disse spørsmålene i Innst. S. nr. 145 (1991-1992):
"Presidentskapets flertall - alle unntatt Røsjorde
- kan ikke se at det følger av f.o. at fremsettelse av
et krav etter f.o. § 13 siste ledd nødvendiggjør
umiddelbar avbrytelse av sakens videre behandling i komiteen, eller
at videre komitébehandling av saken
avskjæres. Flertallet kan heller ikke se tungtveiende grunner
som tilsier dette. I visse situasjoner kunne en slik følge
tvert imot medføre at komiteen ble ute av stand til å utøve
de oppgaver den er tillagt i forretningsordenen.
Når
Stortinget er samlet, vil behandling i plenum normalt kunne skje
så raskt at det etter flertallets mening ikke kan sies å være
noe sterkt behov for en regel som hindrer fortsatt komitébehandling
av samme sak. I tilfelle hvor nye omstendigheter
gjør det sterkt ønskelig eller nødvendig
med nytt møte om saken i komiteen før det har
vært mulig å behandle saken i Stortinget, vil
det etter flertallets mening kunne være lite heldig med
en regel som gir et lite mindretall i komiteen en slik rett.
Når
Stortinget ikke er samlet, har den utvidede utenrikskomité en
spesielt viktig funksjon, idet det i en slik situasjon kan være
en relativt omstendelig og tidkrevende prosess å sammenkalle
Stortinget til møte. Særlig når Stortinget
ikke er samlet, vil det etter flertallets mening være lite
heldig om et krav etter f.o. § 13 siste ledd skulle kunne
avskjære muligheten for fortsatt behandling av en sak i
komiteen inntil saken har vært behandlet i Stortinget.
Presidentskapets
medlem Røsjorde viser til adgangen for et mindretall til å føre
en sak over til Stortinget etter § 13. Dersom et slikt
krav fremsettes, er dette medlem av den mening at kravet bør
utløse at den videre debatt overføres til Stortinget
på vanlig måte så raskt som mulig. Det
må være svært tungtveiende grunner for
ikke å følge en slik praksis, særlig
når Stortinget er samlet. Dette medlem vil understreke
at hensikten med formuleringen i § 13 på dette
området må være at en snarest ønsker å føre
saken over til plenumsbehandling i Stortinget."
Etter Presidentskapets mening
er det et behov for å klargjøre FO på dette
punkt. Det foreslås uttrykkelig fastslått at komiteen
med vanlig flertall kan bestemme at saken skal undergis fortsatt
behandling i komiteen, selv om det er fremsatt lovlig
krav om innbringelse av saken for Stortinget. Dette gjelder både fortsatt
behandling i samme komitémøte og i et
senere komitémøte. Premissene for dette forslaget
fremgår av sitatet ovenfor fra Innst. S. nr. 145 (1991-1992).
Det tas stenografisk referat av forhandlingene
i den utvidede utenrikskomité. Det
kan reises spørsmål om referatet av behandlingen
i komiteen av en sak som er innbrakt for Stortinget, bør
omdeles til stortings-representantene før behandlingen
i Stortinget. Så vidt vites har dette aldri skjedd. Slik
omdeling ville også by på praktiske vanskeligheter,
fordi det i gjennomsnitt går i overkant av tre uker fra
et møte i komiteen til referatet fra
møtet er renskrevet. Under ferier kan det gå enda
lengre tid.
Ifølge FO § 13 sjette ledd
skal forhandlingene i den utvidede utenrikskomité holdes
hemmelige, hvis intet annet uttrykkelig bestemmes. Det
er komiteen selv som kan bestemme noe annet. At forhandlingene skal holdes
hemmelige, må bety at alle tilstedeværende har taushetsplikt
om dem, og at referatet av forhandlingene ikke kan omdeles
til andre - i begge tilfelle hvis ikke komiteen beslutter noe annet.
I de senere år har behandlingen i Stortinget
av en innbrakt sak alltid blitt innledet med en redegjørelse
om saken av et medlem av regjeringen. Etter Presidentskapets oppfatning
er det vanskelig å tenke seg på hvilket annet
grunnlag behandlingen i plenum kan skje, når referatet
fra komiteen ikke blir omdelt. Presidentskapet foreslår
derfor at det blir tilføyd i FO en bestemmelse om at behandlingen
i Stortinget skal innledes med en slik redegjørelse.
Ifølge § 13 siste ledd skal
Stortinget i lukket møte bestemme om behandlingen
av saken skal foregå for åpne eller lukkede dører.
Behandling for åpne dører har vært det
vanlige.
Presidentskapet trekker den slutning
av gjeldende regler at når en sak fra den utvidede utenrikskomité blir
innbrakt for Stortinget, kan referat av forhandlingene i komiteen
ikke omdeles til stortings-representantene uten
at komiteen selv har bestemt dette. Det kan være grunn
til å understreke at komiteen bør være
tilbakeholden med å treffe slik beslutning. Det
skulle heller ikke være behov for slik omdeling når behandlingen
i Stortinget innledes med en redegjørelse av et medlem
av regjeringen.
Det er den samme sak som er behandlet eller
brakt fram i den utvidede utenrikskomité, som
etter krav fra komitémedlemmer skal "legges fram for Stortinget
i møte". Hensikten med behandlingen i komiteen er "å drøfte
med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske
spørsmål. Sådan drøftelse
bør finne sted før viktige beslutninger fattes" (§ 13
første ledd), det vil si før regjeringen
fatter slike beslutninger. Da plenums behandling må sees
som en fortsettelse av komiteens behandling,
kan formålet med behandlingen i plenum
i utgangspunktet sies være det samme som i komiteen, nemlig å drøfte
saken med regjeringen før denne fatter beslutning.
En konsekvens av dette er at Stortinget må behandle saken
ved å debattere den i plenum. Stortinget kan
ikke ha anledning til f. eks. å sende saken til komité,
med henblikk på at komitéinnstillingen skal debatteres
i plenum. Reglene i FO § 28 tredje ledd om behandlingsmåten
for "nye saker" kan derfor ikke gjelde. Også praktiske
hensyn trekker i denne retning: I en stor del av de saker som kan
bli innbrakt for Stortinget, haster det å bringe plenums
behandling til en avslutning. Komitébehandling
vil medføre forsinkelse.
I alle tilfellene fra de senere år
har behandlingen i Stortinget, som nevnt, blitt innledet med en
redegjørelse av et medlem av regjeringen. En redegjørelse
som gis ved innledningen av en slik debatt, er ikke en slik redegjørelse
som det er regler om i FO § 34 a. Bestemmelsen i § 34
a om debatt som følger umiddelbart etter en redegjørelse
av et medlem av regjeringen, gjelder dermed heller ikke
når en sak er innbrakt etter § 13 siste ledd.
Noe av begrunnelsen for adgangen til å innbringe
en sak for Stortingets plenum er at saken skal kunne undergis en
bredere debatt enn det som er mulig i komiteen, med deltakelse av
flere stortingsrepresentanter, og
med mulighet for fremsettelse av forslag og
votering. Med dette utgangspunkt bør det i plenum
- etter Presidentskapets oppfatning - i alminnelighet åpnes
for en bredere debatt enn med en taler fra hver gruppe.
Når regjeringen innhenter råd
fra den utvidede utenrikskomité om hva regjeringen
bør gjøre i en sak hvor den selv har myndighet
til å treffe beslutning, er formålet med komitébehandlingen
bl.a. å klargjøre for regjeringen om
det er flertall for det standpunkt som regjeringen går
inn for. "Flertall" betyr i denne forbindelse flertall
i Stortinget. Ved avslutningen av drøftingen
av en sak i komiteen trekker regjeringsmedlemmet en
konklusjon med hensyn til om det høres ut til å være flertall
i plenum for regjeringens standpunkt. Som følge
av dette blir det i praksis ikke votert i den utvidede
utenrikskomité, og ikke fremsatt forslag med sikte på votering
der.
FO må forstås slik at det
er adgang til å fremsette forslag under Stortingets
behandling av alle saker, hvis ikke FO bestemmer det motsatte. FO
har ingen bestemmelse som forbyr fremsetting av forslag under stortingsbehandling
etter § 13 siste ledd, og i praksis har det skjedd i flere
slike tilfelle at det er fremsatt forslag og votert over dem.
Etter Presidentskapets oppfatning
bør det fortsatt være anledning til å fremsette
forslag under behandlingen i plenum av en sak innbrakt etter § 13 siste
ledd, og det bør voteres over slike forslag. Det bør ikke
være adgang til å sende forslag til komité.
Det bør imidlertid være adgang til å utsette
hele eller deler av debatten med eventuell votering til et senere
møte.
Som nevnt ovenfor, foreslår Presidentskapet tatt
inn en bestemmelse i FO om at sakens behandling i plenum skal innledes
med en redegjørelse av et medlem av regjeringen. Dette
gjelder realitetsbehandlingen av saken, ikke den formelle behandlingen
i lukket møte som må gå forut for eventuell
behandling i åpent møte. Det foreslås
fastsatt at debatten skal holdes enten umiddelbart etter redegjørelsen
eller i et senere møte, etter Stortingets avgjørelse.
Det skal fortsatt være adgang til å fremsette
forslag under debatten, men det presiseres i FO at forslag ikke
kan sendes til komité. Når det gjelder avviklingen
av debatten, legges de gjeldende regler i FO §§ 35
flg. til grunn.
I § 13 a fjerde ledd, som handler om
fremleggelse for Stortinget av saker fra EØS-utvalget,
foreslås tilføyd at fremleggelse må kreves
i et møte i utvalget hvor saken står på dagsordenen,
og at de øvrige bestemmelser i § 13 syvende ledd
gjelder tilsvarende.
FO § 18 siste ledd lyder slik: "Det
er ikke tillatt å offentliggjøre en innstilling
før den er levert til Stortingets kontor, hvis ikke komiteen
bestemmer noe annet."
Denne bestemmelsen ble opprinnelig vedtatt av
Stortinget den 13. januar 1927 (som § 17 siste ledd i FO). Reglementskomiteen
uttalte følgende om den i Innst. S. nr. 1 (1927) s. 5:
"Da der har hersket adskillig misnøie med,
at der tilflyter pressen meddelelser, tildels nokså misvisende, om
komitebehandlingen, før innstilling er avgitt
i komiteene, har komiteen foreslått en bestemmelse i denne
paragraf om, at innstillingene først tillates offentliggjort,
når de er avlevert til Stortingets kontor, medmindre anderledes
av komiteen bestemmes. Bestemmelsen omfatter selvsagt også fraksjonsuttalelser
og fraksjonsforslag."
I boken "Om Stortingets arbeidsordning" av Guttorm Hansen
og Erik Mo er bestemmelsen kommentert slik (s. 47-48):
"Det anses fastslått ved sedvanerett at
komitemøtene er lukket for offentligheten. Som
det uttrykkelig fremgår, kan komiteen allikevel bestemme
at en innstilling kan offentliggjøres før den
formelt er avgitt.
Det er også en uskreven
regel at det ikke er adgang til å gjengi noe fra forhandlingene
i komiteen.
Det finnes ikke sanksjoner overfor brudd
på disse regler."
Når komité A skal forelegge
et utkast til innstilling til uttalelse for komité B før
innstillingen blir avgitt, er det reist spørsmål
om komité A kan vedta å offentliggjøre sitt
utkast til innstilling.
FO § 18 siste ledd kan gi rom for tolkingstvil.
Det komiteen kan bestemme, er etter ordlyden å offentliggjøre
en innstilling før den er levert til Stortingets kontor.
Et utkast til innstilling kan vanskelig sies å være
en innstilling i denne forstand. Det har neppe skjedd at et utkast
til innstilling er blitt "offentliggjort". Imidlertid har
denne forståelsen av FO ikke i praksis blitt ansett for å innebære
noe forbud mot at de komitéfraksjoner som måtte ønske
det, gir offentlig uttrykk for sine standpunkter før endelig
innstilling er avgitt.
Etter Presidentskapets oppfatning
har denne forståelsen av FO § 18 siste ledd også de
beste grunner for seg, når man legger til grunn at komitéforhandlingene
ikke skal være offentlige. Når det gjelder et utkast
til innstilling som komité A skal forelegge komité B
til uttalelse, fremgår det av forarbeidene til bestemmelsen
i § 15 tredje ledd at meningen var å gi komité A
mulighet til å revurdere sine standpunkter på grunnlag
av uttalelsen fra komité B, altså å gi
komité B mulighet for å innvirke på komité A"s
standpunkt. Om ikke komiteens standpunkt blir endret,
kan det hende at dens premisser blir endret eller at et mindretalls
standpunkt eller premisser blir endret. Under henvisning til dette
er det gode grunner til at et utkast til innstilling ikke offentliggjøres.
Enda sterkere grunner taler etter Presidentskapets oppfatning
mot en adgang til å offentliggjøre et
utkast til innstilling som ikke skal forelegges
en annen komité.
Vanligvis blir en innstilling levert
til Stortingets kontor straks komiteen har avgitt den, og i så fall
er det ikke plass for noen offentliggjøring av innstillingen
før den er levert. Av og til går det kanskje -
av praktiske grunner - litt tid fra avgivelsen til leveringen, og
i slike tilfelle kan et vedtak om at innstillingen skal offentliggjøres
før den er levert, ha en viss praktisk betydning. Det er
mulig at det i 1927 var vanligere at det gikk noe tid mellom avgivelsen
og leveringen. Med den forståelse av FO § 18 siste
ledd som det er redegjort for ovenfor, har komiteenes adgang til å bestemme
"noe annet" liten praktisk betydning nå for tiden.
Presidentskapet ser at det er
et behov for å klargjøre § 18 siste ledd.
En presisering bør etter Presidentskapets mening
i hovedsak skje ved å sløyfe regelen om at komiteen
kan bestemme noe om offentliggjøring.
I stedet foreslås at bestemmelsen skal lyde slik:
"Det er ikke tillatt å offentliggjøre
en innstilling før den er endelig avgitt. En avgitt innstilling
leveres snarest mulig til Stortingets administrasjon."
I henhold til denne formuleringen kan en innstilling offentliggjøres
når den er endelig avgitt, selv om den ennå ikke
er levert til Stortingets administrasjon. Men slik levering
skal altså skje snarest mulig. Hensikten med å ta
med ordet "endelig" foran "avgitt", er å gjøre bestemmelsen
så klar som mulig sett i forhold til problemstillingene
med hensyn til "foreløpig innstilling" eller "midlertidig
innstilling" samt sondringen som undertiden benyttes mellom "reell"
og "formell" avgivelse.
Private forslag skal fremsettes muntlig i møte,
jf. FO § 28 første ledd, og de skal snarest mangfoldiggjøres og
omdeles til representantene, jf. FO § 29 første
ledd. Som kjent blir de trykt fortløpende i Dok. nr. 8-serien. Dessuten
blir alle slike forslag trykt samlet i et Dok. nr. 8 hvert år.
Disse bestemmelsene om private forslag gjelder ikke for grunnlovsforslag
fremsatt av stortings-representanter.
Slike grunnlovsforslag har ikke blitt fremsatt muntlig
i stortingsmøte, og de har ikke blitt mangfoldiggjort og
omdelt separat. De har bare blitt trykt samlet i Dok. nr. 12 når
det tredje Storting i valgperioden er over.
Bakgrunnen for reglene i FO om at private forslag skal
fremsettes muntlig i møte og snarest mangfoldiggjøres,
er prinsippet om at det så langt som mulig bør gjelde
de samme regler for forslag fra stortings-representantene
som for forslag fra regjeringen, fordi forslagene må sees
som likeverdige, konstitusjonelt sett. Dette
prinsippet har hittil ikke fått gjennomslag for grunnlovsforslag.
Dersom regjeringen fremmer et grunnlovsforslag, skjer det ved en
St. prp. I så fall blir forslaget mangfoldiggjort straks
det er fremmet i statsråd, og fremsatt muntlig i Stortinget,
på samme måte som andre proposisjoner.
Grunnlovsforslag fra stortingsrepresentanter er nå den
eneste type selvstendige forslag som ikke blir fremsatt
muntlig i møte og ikke trykt separat.
Det følger av Grunnloven § 112
at grunnlovsforslag først kan behandles av Stortinget etter
valget, og de kan derfor heller ikke sendes til komité før
dette tidspunkt.
Dok. 8-forslag blir ansett som offentlige når
de er blitt fremsatt muntlig. Grunnlovsforslag fra stortings-representanter
er blitt ansett som offentlige først når de er
trykt samlet i Dok. nr. 12. Det har av og til blitt reist spørsmål
om å få utlevert kopi av innleverte grunnlovsforslag
før Dok. nr. 12 er trykt. I slike tilfelle er det vanligvis
blitt henvist til forslagsstilleren.
Det kan gå lang
tid fra innleveringen til dette dokumentet er trykt, selv om de
fleste grunnlovsforslag er blitt innlevert på slutten
av det tredje Storting i perioden. Etter Presidentskapets oppfatning
tilsier gode grunner at grunnlovsforslag blir offentlig
tilgjengelige før de er trykt samlet i Dok. nr. 12.
Reglene om dokumentoffentlighet for Stortinget, som
ble vedtatt av Stortinget 14. juni 2000, gjelder ikke for "dokumenter
som tas inn i de trykte Stortingsforhandlingene" (§ 2 annet
ledd). Dermed vil de ikke gjelde for grunnlovsforslag.
I Grunnloven § 112 første
ledd heter det om grunnlovsforslag bl. a.: "... skal Forslaget derom
fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing
efter nyt Valg og kundgjøres ved Trykken". Denne ordlyden
synes å tale for at grunnlovsforslag fremsettes
muntlig i stortingsmøte.
Et grunnlovsforslag kan ikke trekkes tilbake
etter at Stortinget har vedtatt at det skal trykkes og kunngjøres, jf.
FO § 31 siste ledd. Vedtak om dette gjøres når
forslaget blir referert. Det vanlige har vært at grunnlovsforslag
blir referert etter hvert som de blir innlevert, når Stortinget
er samlet. Dersom grunnlovsforslagene skal fremsettes
muntlig, bør de refereres i Stortinget kort tid deretter.
En slik endring av praksis vil ikke innebære noen prinsipiell
endring med hensyn til muligheten for å trekke forslag
tilbake.
Presidentskapet finner at grunnlovsforslag
fra representantene bør fremsettes
muntlig i stortingsmøte så snart som mulig etter
at de er innlevert. Ved muntlig fremsettelse i åpent møte
blir eksistensen av forslaget offentlig kjent. Som en naturlig følge
av dette bør forslaget bli offentlig tilgjengelig
i skriftlig form straks det er muntlig fremsatt. Et slikt standpunkt
vil ikke være i strid med grunnlovsbestemmelsen
om at forslagene skal "kundgjøres ved Trykken".
Om sommeren kan det gå forholdsvis
lang tid fra et forslag blir innlevert til det kan fremsettes muntlig
i stortingsmøte. Presidentskapet finner
likevel ikke grunn til å gå inn for at grunnlovsforslag
blir offentlige hos administrasjonen allerede
fra innleveringen. Som vilkår for offentlighet
bør kreves den formalitet som fremsettelse i møte
innebærer.
Videre foreslår Presidentskapet at
grunnlovsforslagene fra stortingsrepresentantene
blir trykt separat etter hvert som de blir fremsatt og referert,
foruten at de blir trykt i et samledokument. Begrunnelsen
for separat trykking er både av prinsipiell og praktisk
art: Grunnlovsforslag må sees som en enda viktigere
type forslag enn Dok. 8-forslag, og de sistnevnte blir trykt separat.
Hvis grunnlovsforslagene skal bli offentlige ved fremsettelsen,
og de ikke blir trykt separat, vil det måtte utleveres
kopi av dem før samledokumentet blir
trykt, og de bør omdeles separat til representantene. Imidlertid har
en del av de innleverte forslagene en form som gjør dem
lite egnet til å utleveres og omdeles i kopi.
Grunnlovsforslagene bør trykkes separat
i en Dok. nr. 12-serie, som Dok. nr. 12:1, 12:2 osv. Nummereringen
bør være gjennomgående for hele treårsperioden.
Presidentskapet foreslår
at bestemmelser om muntlig fremsettelse og separat trykking av grunnlovsforslag
fra stortingsrepresentanter tas inn i FO henholdsvis § 28
første ledd og § 29 første ledd.
Presidentskapet har drøftet
gjeldende regler og praksis for behandling av private forslag (Dok.
nr. 8-forslag). Bakgrunnen for overveielsene har vært det faktum
at det brukes forholdsvis betydelige ressurser til arbeidet med
slike forslag, både i stortingskomiteene og i
departementene, når de sistnevnte utreder eller uttaler
seg om forslag. Denne ressursbruken bør sees i sammenheng
med at få private forslag blir bifalt, og at det i en del
tilfelle er sannsynlig allerede når forslaget blir fremsatt
at det ikke vil bli bifalt.
FO § 28 tredje ledd bestemmer hvilke
valgmuligheter med hensyn til behandlingsmåte
vedkommende ting har når "nye saker, herunder forslag"
blir referert. Oversendelse til komité etter
bokstav b er her bare en av mulighetene, men som kjent skjer dette
i praksis alltid med nye saker fra regjeringen, og med de aller fleste
private forslag. Etter bokstav d kan en ny sak imidlertid
tas opp til avgjørelse straks, hvis ikke presidenten
eller 1/5 av de tilstedeværende medlemmer motsetter
seg dette. Etter bokstav c kan saken legges ut til gjennomsyn for
tingets medlemmer i minst en dag og deretter
føres opp på kartet til behandling. Det har hendt
noen få ganger at en av behandlingsmåtene
etter c eller d er blitt fulgt for private forslag.
Etter bokstav e kan tinget bestemme at en sak
skal "avvises eller ikke tas under behandling". Avvisning kan
være aktuelt av en formell grunn, som at Stortinget ikke
har kompetanse etter Grunnloven til å vedta
det som er foreslått, eller at saken er avgjort av Stortinget i
samme samling, jf. FO § 47. Meningen med alternativet
" ikke tas under behandling" var ifølge forarbeidene (Innst.
S. nr. 439 (1976-1977)) at dette særlig kunne brukes i
tilfelle hvor det på slutten av sesjonen ble gjort vedtak
om at en sak ikke skulle tas under behandling av det sittende Storting.
Senere har det hendt enkelte ganger at det med en rent politisk begrunnelse
er blitt vedtatt at et privat forslag ikke skulle tas under behandling.
FO § 29 annet ledd inneholder bestemmelser
om komitébehandlingen av private forslag. Etter ordlyden gjelder
reglene bare for private lovforslag, men de må antas å gjelde
analogisk for andre private forslag. Leddet skisserer tre muligheter
for komitébehandlingen: 1)
Komiteen finner at det er behov for nærmere utredning av
forslaget før standpunkt tas til det - i så fall
bør komiteen innstille på at forslaget sendes
til regjeringen til utredning og uttalelse. 2) Komiteen finner at
forslaget helt eller delvis bør imøtekommes, og
at saken egner seg for avgjørelse uten nærmere
utredning. I så fall skal komiteen innhente uttalelse fra
statsråden før den avgir realitetsinnstilling.
3) "Finner komiteen det utvilsomt at forslaget ikke fortjener
Stortingets tilslutning, bør
den uten videre fremme innstilling om at forslaget ikke bifalles."
I de sistnevnte tilfelle er det altså ikke nødvendig å innhente
uttalelse fra statsråden. Vanlig praksis
synes likevel å være at private forslag nærmest
automatisk blir oversendt til statsråden med anmodning
om uttalelse. I mange tilfelle nedlegges det et
betydelig arbeid i departementene med slike uttalelser.
Både under henvisning til reglene i § 29
annet ledd og til reelle hensyn, bør komiteene
- etter Presidentskapets oppfatning - i større
grad gjøre seg opp en mening om innholdet i private
forslag før de tar stilling til om departementet skal bes
om uttalelse. Komiteen bør ikke be departementet om uttalelse
dersom komitéflertallet allerede før dette blir
gjort, mener at forslaget ikke bør bifalles.
Presidentskapet fremmer forslag
om å endre ordlyden i FO § 29 annet ledd for å klargjøre
at bestemmelsen gjelder alle private forslag - ikke bare lovforslag.
Første punktum i annet ledd kan forstås
slik at private lovforslag alltid skal sendes til komité.
Det vil i tilfelle si at de andre mulige behandlingsmåtene
etter § 28 tredje ledd, som det er redegjort for ovenfor,
ikke står åpne. Etter Presidentskapets oppfatning
bør de forskjellige behandlingsmåtene
som § 28 tredje ledd hjemler, stå åpne
også for private lovforslag. Derfor foreslås ordlyden
i § 29 første punktum forandret også på dette
punkt.
Når Presidentskapet foreslår
behandlingsmåten for et private forslag, blir det vurdert
om det i stedet for oversendelse til komité bør
innstilles på at forslaget føres
opp på kartet til behandling i et senere møte,
jf. FO § 28 tredje ledd bokstav c.
FO § 4 første ledd bestemmer
at Stortinget og avdelingene skal velge presidenter og sekretærer
ved begynnelsen av hvert nytt Storting, og siste ledd har regler
om hvilket flertall som kreves. Det står ikke noe i § 4
om hvordan avstemningen skal foregå. "Ifølge vanlig
praksis skal valg av president og visepresident foregå ved
skriftlig votering" har fungerende president sagt hvert år
i Stortingets og avdelingenes møter før valgene.
Denne praksis er sannsynligvis gammel.
Om Stortingets avstemninger generelt bestemmer FO § 44
første ledd bokstav d at skriftlig avstemning (sedler uten
underskrift) "brukes bare ved valg". Dette kan ikke forstås
slik at skriftlig avstemning alltid skal brukes ved valg. De fleste
valg i Stortinget blir avgjort ved den vanlige avstemningsmåten
sitte/reise seg. Dette skjer vanligvis når det
ikke foreligger motkandidat mot noen foreslått
kandidat. Ifølge praksis brukes sedler uten underskrift
når det er fremmet flere forslag til samme verv.
Stortingsrepresentantene har ikke anledning
til å avstå fra å stemme. Unntak fra
dette gjelder bare ved skriftlige avstemninger, hvor det er anledning
til å levere blank stemmeseddel, jf. § 45 første
ledd bokstav b, der det heter at blanke stemmesedler skal ikke telle med
ved selve stemmeoppgjøret. Når et valg
foretas ved den vanlige sitte/reise seg-metoden, er det
ikke mulig å stemme blankt. Ved valg kan det generelt være grunn
til å gi anledning til å avgi blank stemme, men man
har altså ikke trukket den konsekvens av dette at det uten
videre skal holdes skriftlig avstemning ved alle valg, bortsett
fra valg på presidenter og visepresidenter. Hensynet til
dem som måtte ønske å stemme blankt,
taler imidlertid for at valget holdes skriftlig når noen
ber om dette, selv om det ikke foreligger motforslag på kandidater.
Presidentskapet finner at det
vil være en fordel at de generelle reglene om skriftlig
avstemning i § 44 første ledd bokstav d også regulerer
spørsmålet om i hvilke tilfelle avstemningen skal
foregå på denne måten. Det foreslås
derfor tilføyd at avstemning ved sedler uten underskrift
skal brukes når det er fremmet flere forslag til samme
verv, eller når en tilstedeværende representant
krever det, eller når forsamlingen vedtar det etter forslag
av presidenten. En slik regel vil ikke innebære nevneverdige
endringer i forhold til praksis hittil, når det gjelder
andre valg enn av presidenter og visepresidenter. Disse
generelle reglene vil gjelde også for valg av presidenter
og visepresidenter, hvis det ikke blir fastsatt unntak
for disse.
Det forhold at avstemningen alltid foregår
skriftlig ved valg av president og visepresident i Stortinget og avdelingene,
selv om det bare er fremmet ett forslag til vedkommende verv, skiller
seg som nevnt ut fra praksis ved andre valg i Stortinget. Presidentskapet finner
at det er grunn til å opprettholde nåværende praksis
ved det første valg i valgperioden av presidenter og visepresidenter.
Ved de senere konstitueringene derimot, kan det fremstå som
unødvendig omstendelig å holde skriftlig
avstemning når det ikke er fremmet forslag på motkandidat,
og når det heller ikke blir forlangt skriftlig avstemning.
Hertil kommer at det kan virke uverdig med det omfang av blanke
stemmer og "strøstemmer" som man til tider har hatt. Under
henvisning til dette foreslår Presidentskapet tatt
inn i § 4 femte ledd en særregel om at det første
valg i valgperioden av presidenter og visepresidenter
alltid skal foretas skriftlig, men at de senere valgene i valgperioden
skal følge de generelle regler om valg som foreslås tatt
inn i § 44.
Stortinget har i alminnelighet spørretime
hver onsdag kl. 10.00. Fristen for innlevering av spørsmål
til ordinær spørretime er siste fredag før
spørretimen kl. 10.00, jf. FO § 53 nr. 3 første
ledd fjerde punktum. Dette er fristen for innlevering
til Stortingets administrasjon. Spørsmålene blir
renskrevet og korrekturlest av administrasjonen og gjennomgått
av stortingspresidenten. Først forholdsvis sent på arbeidsdagen
fredag når spørsmålene fram til de ansatte
i departementene som skal forberede svarene.
Presidentskapet er
kjent med at det i departementene til dels oppleves slik
at det er for knapp tid til å forberede svarene. Særlig
gjelder dette når opplysninger først
må innhentes fra andre organer, hvilket ofte er tilfellet. Presidentskapet finner derfor
at fristen - uten vesentlig ulempe for Stortinget - kan fremskytes
til torsdag kl. 14.00, og foreslår FO endret i samsvar
med dette.
Ifølge gjeldende FO § 12 hører
"utledningslovgivning" under justiskomiteen, mens "innvandringspolitikk"
hører under kommunalkomiteen.
Justisministerens ansvar for utlendingsloven,
statsborgerloven og retningslinjer for praktisering av
lovverket ble overført til statsråden for Kommunal-
og regionaldepartementet fra 7. juni 2000. Utlendingsavdelingen
i Justisdepartementet ble 1. januar 2001 slått sammen
med Urfolks-, minoritets- og innvandringsavdelingen i
Kommunal- og regionaldepartementet. På denne bakgrunn foreslo
justiskomiteen og kommunalkomiteen
i et felles brev av 10. oktober 2000 til Presidentskapet at utlendingslovgivningen
og andre saker knyttet til utlendingsfeltet som fremmes
for Stortinget, behandles i kommunalkomiteen. I brev av 12. oktober 2000
svarte Presidentskapet de to komiteene at Presidentskapet vil legge
til grunn den nye fordelingen av ansvaret for utlendingsforvaltningen
ved forslag om komitéforsendelse av nye saker
på dette felt, og fremme forslag til endringer i FO i samsvar
med dette.
Under henvisning til ovenstående fremmer Presidentskapet forslag
om endringer i FO § 12 slik at ordet "utlendingslovgivning"
tas ut i oppregningen av saker under justiskomiteen og tilføyes
under kommunalkomiteen.
FO § 16 femte ledd bestemmer at komitéforhandlingene
skal føres inn i en egen protokoll som lederen har autorisert,
og at lederen er ansvarlig for at det blir ført møteprotokoll.
Det kan ikke lenger sies å ha noen særlig realitet
at komitélederen skal autorisere protokollen,
derfor foreslår Presidentskapet at bestemmelsen
om dette blir opphevet.
FO § 31 tredje ledd bestemmer at private
forslag kan tas tilbake ved at forslagsstilleren meddeler dette muntlig eller skriftlig til det ting der forslaget
ble satt fram. Et privat forslag fremmes ved at det innleveres skriftlig
til Stortingets administrasjon og deretter fremsettes muntlig i
vedkommende ting, jf. FO § 28 første ledd.
Prinsipielle grunner taler for at tilbaketrekking
av private forslag skjer på samme måte som fremsettelse, det
vil si både skriftlig, underskrevet av forslagsstilleren,
og muntlig, i møte i tinget. Av hensyn til den etterfølgende
behandling av en tilbaketrekking er det også et praktisk
behov for at den kommer til uttrykk skriftlig. Presidentskapet foreslår
derfor at § 31 tredje ledd endres slik at et privat forslag
kan tas tilbake ved at forslagsstilleren melder dette
skriftlig til Stortingets administrasjon og i tillegg muntlig til
det ting der forslaget ble satt fram.
Uttrykket "Stortingets kontor" er brukt i en
del bestemmelser i Forretningsordenen, bl. a. om at innstillinger,
forslag og spørsmål skal leveres dit. "Stortingets
kontor" er ikke lenger en offisiell betegnelse på Stortingets
administrasjon eller noen del av denne. Stortingssekretariatet og
Ekspedisjonskontoret er seksjoner i Det konstitusjonelle
kontor, som er en del av Stortingets administrasjon. Presidentskapet foreslår
derfor at uttrykket "Stortingets kontor" endres til "Stortingets
administrasjon" de steder hvor det forekommer i FO. I § 59
foreslås ordene "gjennom Stortingets kontor" opphevet som
overflødige. I § 57 foreslås "kontorsjefen"
endret til "Stortingets administrasjon".
Presidentskapet viser til ovenstående og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
A
I Stortingets forretningsorden gjøres følgende endringer:
I følgende bestemmelser skal uttrykket "Stortingets kontor" endres til "Stortingets administrasjon":
§ 17 tredje ledd, § 23 fjerde ledd, § 27 første ledd, § 30 første og femte ledd, § 35 tredje ledd, § 50 første ledd, § 52 første og tredje ledd, § 53 nr. 2 annet ledd og nr. 3 første og annet ledd, § 56 annet ledd og § 61 annet ledd.
I § 23 annet ledd skal "en av kontorets tjenestemenn" endres til "en tjenestemann i Stortingets administrasjon". I § 57 skal "kontorsjefen" endres til "Stortingets administrasjon".
§ 4 nytt femte ledd skal lyde:
Ved det første valg i valgperioden av presidenter og visepresidenter foregår avstemningene ved sedler uten underskrift. Ved senere valg i samme valgperiode gjelder reglene i § 44 første ledd bokstav d første og annet punktum.
§ 4 nåværende femte ledd blir nytt sjette ledd.
I § 12 annet ledd gjøres følgende endringer:
Under nr. 5. Justiskomiteen skal "og utlendingslovgivning" strykes og "og" tilføyes foran "alminnelig sivillovgivning".
Under nr. 7. Kommunalkomiteen skal "utlendingslovgivning" tilføyes etter "innvandringspolitikk".
§ 13 syvende ledd skal lyde:
En sak som står på dagsordenen for et møte i den utvidede utenrikskomité, skal legges fram for Stortinget i møte når minst seks komitémedlemmer krever det i et møte hvor saken står på dagsordenen. Komiteen prøver om vilkårene for stortingsbehandling etter første punktum foreligger, og tilskriver i bekreftende fall Presidentskapet om dette. Komiteen kan beslutte å fortsette behandlingen av saken i samme møte eller i senere møte selv om det er fremsatt krav i samsvar med første punktum. Stortinget avgjør i møte for lukkede dører om behandlingen i Stortinget skal holdes for åpne eller lukkede dører. Behandlingen i Stortinget innledes med en redegjørelse av et medlem av regjeringen. Debatt holdes enten umiddelbart etter redegjørelsen eller i et senere møte, etter Stortingets bestemmelse. Forslag kan ikke sendes til komité.
§ 13 a fjerde ledd skal lyde:
Saker som er brakt fram i konsultasjonsorganet (EØS-utvalget), skal legges fram for Stortinget i møte når utenrikskomiteen krever det i et møte i konsultasjonsorganet hvor saken står på dagsordenen. Om slikt møte skal holdes for åpne eller lukkede dører, avgjør Stortinget i møte for lukkede dører. Bestemmelsene i § 13 syvende ledd annet til og med siste punktum gjelder tilsvarende.
§ 16 femte ledd første punktum skal lyde:
Komitéforhandlingene skal føres inn i en egen protokoll.
§ 18 sjette ledd skal lyde:
Det er ikke tillatt å offentliggjøre en innstilling før den er endelig avgitt. En avgitt innstilling leveres snarest mulig til Stortingets administrasjon.
§ 28 første ledd skal lyde:
Overbringelse av kongelige proposisjoner og fremsettelse av grunnlovsforslag og private forslag bør i alminnelighet skje ved begynnelsen eller slutten av et møte. Grunnlovsforslag og private forslag innleveres til Stortingets administrasjon senest kl. 09.00 den dag forslaget skal fremsettes i møte.
§ 29 første ledd skal lyde:
Grunnlovsforslag og private forslag - sammen med eventuell begrunnelse - skal snarest mangfoldiggjøres og omdeles til representantene.
§ 29 annet ledd første punktum skal lyde:
Når et privat forslag er sendt til en komité, avgir komiteen innstilling om det til vedkommende ting.
§ 31 tredje ledd første punktum skal lyde:
Private forslag kan tas tilbake ved at forslagsstilleren melder dette skriftlig til Stortingets administrasjon og i tillegg muntlig til det ting der forslaget ble satt fram.
§ 44 første ledd bokstav d første og annet punktum skal lyde:
Ved sedler uten underskrift. Denne avstemningsmåte brukes bare ved valg og bare når det er fremmet flere forslag til samme verv eller en tilstedeværende representant krever det eller når forsamlingen vedtar det etter forslag av presidenten.
§ 53 nr. 3 første ledd fjerde og femte punktum skal lyde:
Spørsmål til en spørretime må innleveres senest siste torsdag før spørretimen kl. 14.00. Faller en torsdag på en høytidsdag, er innleveringsfristen siste foregående hverdag kl. 14.00.
§ 59 annet punktum skal lyde:
Deretter leverer sekretærene i tingets avdelinger og komiteer protokollene med tilhørende dokumenter til Stortingets arkiv.
B.
Endringene under A trer i kraft 1. oktober 2001.
Oslo, i Stortingets presidentskap, den 31. mai 2001
Kirsti Kolle Grøndahl |
Hans J. Røsjorde |
Odd Holten |
Gunnar Skaug |
Svein Ludvigsen |
Jorunn Ringstad |