Departementet gjer i meldinga framlegg om ei kvalitetsreformav
høgare utdanning. Meldinga byggjer på informasjonen
i innstillingane frå Mjøsutvalet om høgare
utdanning etter år 2000, jf. NOU 1999:17, NOU 1999:18,
og NOU:2000:14, og Aamodtutvalet om utdanningsfinansiering, jf.
NOU 1999:33. Departementet viser til desse utgreiingane for fleire
bakgrunnsopplysningar.
Stortinget vert i meldinga invitert til å avklare
dei viktigaste prinsipielle spørsmåla knytte til
den omleggingsprosessen som kvalitetsreforma er meint å vere. Departementet
vil følgje opp Stortinget si handsaming av meldinga i ein
lovproposisjon for endringar i universitets- og høgskuleloven,
og i framlegga til statsbudsjett.
Forsking er ikkje teke opp som eige tema i meldinga, ettersom
Regjeringa sin forskingspolitikk nyleg er handsama i Stortinget,
jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000). Departementet vil elles kome
attende til evalueringa av Noregs forskingsråd, som vil
liggje føre ved årsskiftet 2001-2002.
Departementet teiknar opp breie målsettingar
for Regjeringa sin kunnskapspolitikk og meiner universitet og høgskular
må vere spydspissar i utviklinga av kompetansesamfunnet.
Meldinga peikar på dei utfordringane ein står
overfor, mellom anna kunnskapsbehova i arbeidslivet, verknadene
av skulereformene, dei nye og meir varierte studentgruppene og konkurransen på utdanningsmarknaden.
Universitet og høgskular står framfor store oppgåver
når det gjeld å leggje til rette for brei deltaking
i høgare utdanning, med meir effektive læringsløp
og tettare oppfølging av studentane.
Departementet sine framlegg til strukturtiltak
er meint å auke institusjonane sin evne og vilje til omstilling
og til å utvikle kvalitet i undervisning og forsking. Styrka
leiing, nytt finansieringssystem og større fullmakter i
høve til økonomi, organisering og personale er
verkemiddel til dette. Tilhøvet mellom institusjon og student
skal styrkast. Målet er at studenten skal lukkast og kome
raskare gjennom studiet. Departementet legg ut frå dette
opp til endra studieordningar, med nye gradar og evalueringsformer,
og gjer framlegg om ei enklare og meir resultatorientert studiefinansiering.
Departementet vil at institusjonane skal innføre nye studieordningarmed
meir læringsorientert undervisning og evaluering og ei
tettare oppfølging av studentane i heile læringsløpet.
Dette føreset ei gjensidig plikt i tilhøvet mellom
institusjon og student. Institusjonane må gjere avtaler
med studentane om studieløpet der det klart går
fram kva for plikter og rettar institusjonen og studenten har overfor
kvarandre. Dette gjeld både heiltids- og deltidsstudentar.
Departementet gjer framlegg om at institusjonane
i tillegg til einskildfag skal kunne tilby samanhengande 3-årige
studieløp. For å styrke læringsutbyttet
og progresjonen skal det leggjast vekt på studentaktive undervisningsformer
og evalueringar som fremjar læring gjennom jamnlege tilbakemeldingar.
Det må vere rom for ei viss individuell tilpassing og for
justeringar undervegs. Særleg førstegongsstudentar
må få hjelp og rettleiing til å planleggje
studiet. Departementet meiner det er heilt sentralt at studieåret
blir nytta betre enn i dag og ser det som føremålstenleg
at studieåret blir delt i tre terminar i staden for to
semester.
Det endra studieopplegget føreset fagleg
og pedagogisk gjennomgang og fornying av innhald og oppbygging av
studia, med sikte på å unngå overlapping
og fremje fagleg progresjon. Nye undervisningsmetodar må takast
i bruk. Når det gjeld digitale læremiddel, kjem
departementet attende til tilrådingane frå ei arbeidsgruppe
om mellom anna å etablere nasjonale koordinerings- og støttefunksjonar.
Departementet strekar elles under at tilrettelegginga for funksjonshemma
så langt det er muleg, bør byggje på prinsippet om
universell utforming.
Departementet sluttar seg til Mjøsutvalet
sitt framlegg om å gjere bruk av studentporteføljar/mappevurdering
og deleeksamenar, slik at ein kombinerer undervisning og evaluering.
Hyppige tilbakemeldingar til studentane vil gje ei jamnare arbeidsfordeling
gjennom studieåret. Bruken av ekstern sensor som medsensor ved
eksamen kan etter dette reduserast.
Departementet går inn for ei ny vekting
av studia der eit fullt studieår tel 60 studiepoeng i staden
for 20 vekttall som i dag. Departementet strekar under at dette ikkje
bør innebere oppstykking i mindre studieeiningar enn det
som er føremålstenleg i det einskilde studium. Karakterskalaen
skal berre ha fem trinn, A-E, i tråd med Mjøsutvalet
sitt framlegg og det europeiske systemet ECTS.
Departementet strekar under at institusjonane
har det overordna ansvaret for studentane sitt heilskaplege arbeidsmiljø,
og vil i den etterfølgjande lovproposisjonen kome attende
til dette. Departementet meiner studentsamskipnadene framleis skal
ha ansvaret for velferdstilbodet og det sosiale tilbodet til studentane.
Ei arbeidsgruppe har gjeve tilrådingar om vertskommunane
sitt ansvar for studentane sine velferdsbehov. Departementet vil
kome attende med oppfølging seinare.
Departementet gjer framlegg om ein ny gradsstruktur, der den lågare
graden bachelor (BA) er normert til tre år og den høgare
graden master (MA) til 3+2 år. Føremålet
er å fremje studentane si læring og internasjonal
studentmobilitet. Framlegget inneber ei nedkorting av førstegongsutdanninga,
medan dei fleste yrkesutdanningane og gradane beheld tidsnormeringa, einskilde óg
som heilskaplege studieløp over fem år.
Etter framlegget skal den lågare graden
BA i tradisjonelle universitetsfag femne om minst tre fag, der eitt skal
svare til minst 80 studiepoeng. Ex. phil. og ex. fac. skal vere
del av den nye 3-årige lågare graden og telje 10
studiepoeng kvar, uavhengig av kor institusjonane ønskjer å byggje
dette inn i dei nye studieopplegga.
Departementet ønskjer å behalde
ei fireårig allmennlærarutdanning. Når
Noregsnettrådet har gjort si evaluering, vil departementet
i ei eiga melding kome attende til innpassing av lærarutdanninga
i den nye gradsstrukturen.
Departementet sitt framlegg til ny gradsstruktur
skal på begge nivå gje yrkeskompetanse og/eller
opptak til vidare studium. Den organiserte forskarutdanninga vil gå over
tre år som i dag og få nemninga PhD. Graden høgskulekandidat
skal vere for dei kortare yrkesretta studia og dei 2-årige
høgskulestudia. Som universiteta må høgskulane
leggje til rette for gode studieløp med betre yrkesinnretning
enn i dag.
Ny gradsstruktur vert å innføre
hausten 2002. Etter dette skal det ikkje takast opp studentar etter
gamal ordning. Institusjonane har ansvar for overgangar frå gamal
til ny studieordning.
Departementet vil fremje internasjonaliseringaved dei norske utdanningsinstitusjonane
og legg vekt på deltaking i internasjonale program og anna
internasjonalt forskingssamarbeid. Det er eit mål å leggje
tilhøva til rette slik at institusjonane blir attraktive
arbeidsplassar for utanlandske vitskaplege tilsette. Institusjonane må stimulerast
til å inngå gjensidige samarbeids- og utvekslingsavtaler.
Departementet meiner det framleis skal være
høve til å ta heile studieløp i utlandet,
men ønskjer framover i første rekkje å gjere
det muleg for langt fleire studentar å ta delar av studiet
sitt i utlandet. Departementet meiner det bør stillast
som eit krav at alle høgare utdanningsinstitusjonar kan
tilby dei studentane som ønskjer det, opphald i utlandet
som del av eit gradsstudium. Dette kan gjerast ved at ein eller
fleire norske institusjonar inngår samarbeid med utlandet
om utveksling og utplassering av studentar.
Departementet vil samtidig stimulere til at
fleire utanlandske studentar tek høgare utdanning i Noreg, frå så vel
industrialiserte land som utviklingsland. På bakgrunn av
NUFU- avtala vil departementet vurdere særskilte incentiv
for å stimulere norske utdannings- og forskingsinstitusjonar
til å inngå gjensidige faglege samarbeids- og
utvekslingsavtaler med tilsvarande offentlege institusjonar i utviklingsland.
Departementet ser det som viktig at norske universitet
og høgskular held fram med å byggje opp fagtilbod på engelsk.
Tilboda bør være opne óg for norske studentar
og kunne inngå som ein del av norsk grad.
Departementet meiner ei klar arbeidsdeling og
konsentrasjon av fagmiljøa er ein føresetnad for å nå høge kvalitetsmål.
Dei fire klassiske universiteta skal vere kunnskapsinstitusjonar
på høgaste akademiske nivå. Dei skal
stå for hovudtyngda av den frie grunnforskinga, og forskinga
skal vere framifrå. Departementet meiner at dei fire eksisterande
breiddeuniversiteta framleis skal ha ei særstilling når
det gjeld midlar til grunnforsking, slik at deira rolle som grunnforskingsinstitusjonar
og institusjonar med særskilde føresetnader for
brei og tverrfagleg utdanning og forsking vert styrkt. Departementet
meiner det ikkje er rom for fleire breiddeuniversitet enn dei ein
har i dag.
Departementet går inn for at dei vitskaplege
høgskulane skal kunne kalle seg universitet dersom dei ønskjer
det. Dei vitskaplege høgskulane har tilsvarande oppgåver
som universiteta innafor dei faga dei forvaltar.
Departementet meiner at dei statlege høgskulane framfor
noko skal vere dyktige profesjonsutdannarar. Dei skal spele ei hovudrolle
i regional næringsutvikling, i samarbeid med forskingsmiljø,
det offentlege og næringslivet. Departementet legg vekt
på at høgskulane skal drive forsking som er nært
knytt til eigen fagprofil og til oppgåva som sentrale aktørar
i regional innovasjon.
Departementet gjer framlegg om at høgskular
som har permanent rett til å tildele ein doktorgrad, kan
søkje departementet om overgang til nemninga universitet. Plikter
og arbeidsoppgåver som høyrer med til universitetsnemninga,
skal berre gjelde innafor dei fagområda der institusjonane
har rett til å tildele doktorgrad, og vil såleis
ikkje direkte røre ved rammevilkåra for andre
fagområde eller tidsressursen til anna forsking.
Departementet vil føreta ein brei gjennomgang
av samisk utdanning og forsking både ved Samisk høgskule
og ved andre institusjonar på ulike nivå og kome attende
til Stortinget med dette.
Departementet gjer framlegg om at universitet
og høgskular skal verte forvaltningsorgan
med særskilde fullmakter, og ikkje eigne rettssubjekt
gjennom særlov. Dette gir eit klart statleg eigarskap og
ansvar for institusjonane, som på si side skal få større
fagleg, økonomisk og organisatorisk fridom. Departementet
vil gje alle institusjonar meir handlingsrom til å utvikle
nye studietilbod og til å omdisponere kapasiteten. Dei
fire breiddeuniversiteta vil få fullmakt til å etablere
og leggje ned studium på alle nivå. Andre institusjonar
må søkje departementet om å få opprette
utdanningar; for statlege berre når studietida er på meir
enn to år, for private gjeld dette framleis alle nye studietilbod.
Departementet gjer vidare framlegg om nettobudsjettering
også for høgskulane, slik at dei kan behalde overskot
og stå friare til å dele kostnader mellom drift og
investeringar. Eksternt finansiert verksemd ved universitet og høgskular
skal framleis som hovudregel verte integrert i den ordinære
verksemda. Men departementet meiner at institusjonane skal kunne
søkje om å opprette eller delta i selskap for
einskilde slag oppdragsverksemd der dette vil være ei føremålstenleg organisering.
Departementet vil vurdere regelverket for eksternt samarbeid ut
frå dette.
Departementet vil leggje opp til meir fleksibel
bruk av personalressursar. Den faglege leiaren på grunnivået
må i større grad kunne styre tidsressursen til
forsking. Departementet legg òg opp til ein prosess for å sjå på lovverket
i høve til å kunne gjere meir bruk av tilsettingar
i prosjekt og engasjement. Departementet kjem attende til oppfølginga
av slike tiltak på personalområdet.
Departementet vil avvikle ordninga med opprykk
til professorstilling etter den einskilde sin kompetanse, og grunngir
dette med institusjonane sine behov for å styre ressursane
og prioritere mellom fagområde.
Effektive system for kvalitetssikring blir
viktig når universitet og høgskular skal få meir
fagleg fridom. Departementet legg til grunn at universitet og høgskular
sjølv må ha hovudansvaret for kvaliteten i studietilboda.
Alle skal utarbeide planar og system for kvalitetsarbeidet. Studentevaluering
må inngå her, og nyttast langt meir enn i dag.
Departementet vil styrke Noregsnettrådet
som kvalitetsutviklingsinstrument, og gjere rådet om til
eit fagorgan med eige styre. Rådet skal gjennomføre
evalueringar med hjelp frå adhoc-fagkomitear, gjerne med deltaking
frå internasjonale fagmiljø. Rådet skal óg kontrollere
at institusjonane følgjer opp arbeidet med kvalitetssikring.
Ansvaret for å evaluere forsking skal framleis Forskingsrådet
ha. Departementet vil kome nærare attende til spørsmålet
om arbeidsdeling og mandat for Noregsnettrådet.
Departementet går inn for styringsordningar ved institusjonane som
legg til rette for kvalitetsutvikling på alle nivå i
utdanning og forsking, og for effektiv ressursutnytting. Departementet
strekar under institusjonane sitt sjølvstendige ansvar
i utforminga av eiga framtid, og gjer framlegg om eit sett av tiltak
for å auke viljen og evnen til styring, ansvar og omstilling.
Departementet vil gje styret betre føresetnader
for å verke som eit overordna, strategisk organ. Departementet
meiner at styreleiar framleis skal være rektor, som øvste
fagleg ansvarlege. Valperioden blir utvida til fire år
for å sikre kontinuitet i styret. Eit fleirtal av styremedlemene
skal vere frå institusjonen. Samstundes vert den eksterne
representasjonen styrkt. Departementet gjer framlegg om at styra
skal vere samansette av fire vitskapelege tilsette, ein representant
frå gruppa av teknisk og administrativt tilsette, to studentrepresentantar
og fire eksterne medlemer. Med dette vil inga einskild gruppering
ha fleirtal i styret. Institusjonane bør gjere framlegg
om eksterne styremedlemer for departementet, fylkeskommunen likeins.
Sidan institusjonane er så ulike og det vil vere verdefullt å vinne erfaring
med ulike organisasjonsformer, går departementet inn for
at høgskulane skal ha høve til søkje
om forsøk med eksternt styrefleirtal og tilsett rektor
på åremål.
Departementet meiner styret må stå fritt
i spørsmål om å opprette faglege organ
og til å delegere vedtaksmynde til desse og til den administrative
leiinga. Interne universitets- eller høgskuleråd
vert avvikla. Etter lova i dag er det departementet som fastset
inndelinga i avdelingar, noko som fører med seg ein omstendeleg
og tidkrevjande prosedyre ved omorganisering. Departementet vil
fjerne dette punktet i lova, slik at institusjonane sjølve
kan fastsetje struktur på desse nivåa og sjølv
fastleggje kompetanse- og oppgavefordelinga mellom ulike organ på ulike
nivå.
Departementet vil styrke leiinga på instituttnivå og fakultets-/avdelingsnivå.
Evalueringar har mellom anna peika på manglande fagleg
leiing og fragmenterte forskingsprofilar. For å auke styringsevnen
ved institusjonane gjer departementet framlegg om at leiarane på desse
nivåa vert tilsette i åremålsstilling,
og at dei skal vere både fagleg og administrativt ansvarlege.
Dei tilsette må få styringsverkemiddel og meir
attraktive løns- og arbeidsvilkår. Departementet
strekar elles under at likestilling er ei sentral utfordring for
institusjonane.
Departementet går inn for ein ny finansieringsmodell for universitet og
høgskular, som premierer kvalitet i undervisning og forsking.
Finansieringssystemet legg vekt på oppnådde resultat
og vil innføre eit delvis skilje i korleis ein reknar ut
budsjettmidlar til undervisning og forsking. Departementet meiner
omsynet til langsiktig forskingsverksemd, breidd i fagtilboda og
vidareføring av kostnadskrevjande fagområde tilseier
at resultatorienteringa i finansieringsmodellen må balanserast
ved at basisfinansiering vert innført som ein tredje budsjettkomponent.
Basisfinansieringa skal dekkje delar av kostnadene både
til undervisning og til forsking, slik at institusjonane blir mindre
sårbare når studenttalet går opp og ned.
Basisløyvinga bør óg gje grunnlag for
særskilde prioriteringar og for å setje i gang
eller vidareføre aktivitetar som ikkje er inkluderte i
den resultatbaserte finansieringa.
Den delen av finansieringsmodellen som er knytt
til studentane, skal reknast etter oppnådde resultat av undervisninga,
målt i tala på avlagte studiepoeng og uteksaminerte
kandidatar. Departementet meiner dette vil spore institusjonane
til å setje studenten i sentrum og til å nytte
studieåret effektivt. Denne finansieringsmåten
vil óg stimulere evnen og viljen til omstilling og omdisponering
av kapasitet. Departementet legg vekt på at institusjonane
skal vere kjende med kva for faktorar som slår ut på budsjetta,
slik at dei veit kva dei kan rekne med. Det vert samstundes understreka
at institusjonane skal drive langsiktig kunnskapsutvikling og at
gode fagmiljø ikkje må forvitre ved ein mellombels
nedgang i studenttala.
Departementet gjer framlegg om at ein del av
den noverande forskingsløyvinga blir knytt til ein kvantitativ
berekningsmodell, sjølv om det kan verte måletekniske
problem med dette. Denne delen av finansieringa må vere
slik at institusjonane blir stimulerte til å utvikle seg
i samsvar med den arbeidsdelinga som skal vere mellom dei: Universiteta
skal ha eit særskilt ansvar for grunnforsking og forskarutdanning,
medan dei statlege høgskulane skal styrkje nasjonal kunnskapsutvikling,
eigne profesjons- og yrkesutdanningar og FoU som tener regional
utvikling. For å sikre naudsynt stabilitet og samstundes
leggje til rette for omfordeling av forskingsressursar i sektoren
vil denne delen av forskingsmidlane bli rekna ut frå gjennomsnittsresultata
dei siste tre åra.
Departementet går vidare inn for at
den andre delen av forskingsmidlane vert tildelt ut frå strategiske
forskingsomsyn, med vekt på resultat frå evalueringar, nasjonale
faglege prioriteringar og institusjonane sine eigne forskingsstrategiar.
Departementet vil kome attende til den endelege utforminga
av finansieringsmodellen i samband med framlegg til statsbudsjett.
Departementet ser det slik at private
høgskular utgjer eit supplement til dei statlege.
Departementet meiner at finansieringa av godkjende studietilbod
ved private høgskular bør vurderast på bakgrunn
av kvalitet, behov i arbeidsmarknaden og studentsøknaden. Også for
private høgskular bør ein leggje avgjerande vekt
på å unngå for stor spreiing av ressursar
mellom institusjonane. Departementet meiner at einskilde private
høgskular som har rett til å tildele doktorgrad
eller mottek budsjettmidlar til forskingsføremål,
bør ha høve til å konkurrere om dei strategiske
budsjettmidlane til forsking.
Departementet gjer i meldinga framlegg om ei ny studiefinansiering. Framlegget gjeld
all utdanning med unnatak av rettighetsbasert vidaregåande
opplæring, som departementet vil kome attende til.
Det er eit viktig mål i meldinga å auke
studieprogresjonen i høgare utdanning. Departementet ønskjer å gje studentane
vilkår som gjer det mogleg å konsentrere seg om
studia på heiltid, og at studentane på si side
nyttar studietida effektivt og bruker meir tid på studia. Departementet
gjer framlegg om at den ordinære utdanningsstønaden
over aldersskillet vert auka med om lag kr 1 000 pr. månad
(frå om lag kr 7 000 til om lag kr 8 000 pr. månad).
Heile auken i studiestønad skal kome som stipend. Stipendandelen
vil etter dette gå opp frå 30 pst. i dag til eit
gjennomsnittleg nivå på om lag 39 pst. Auka stipendandel
vil saman med redusert studielengd som følgje av ny gradsstruktur,
føre til at gjeldsbøra for studentar med høgare
utdanning vil bli mindre enn i dag.
Departementet går inn for at studiestønaden
først vert utbetalt som lån, og at ein del av
beløpet så vert gjort om til stipend etter kvart
som studiet blir gjennomført. Stipendelen kjem trinnvis
etter avlagte vekttall. Lånet skal framleis vere rentefritt
under utdanninga. Ei slik ordning vil stimulere til å gjennomføre studiet
på normert tid.
Departementet legg vekt på å vidareføre
dei sosiale ordningane i det systemet vi har i dag, t.d. ordninga med
fødselsstipend. Stønadsordninga skal òg
leggje til rette for at ein kan ta særlege omsyn til dei
som blir forseinka i utdanninga som følgje av sjukdom eller
sterk funksjonshemming. Heile forsørgjartillegget skal
gjevast som stipend uavhengig av studieprogresjonen. Forsørgjartillegg
for ektefelle vert avvikla.
Departementet gjer framlegg om ein ny og enklare modell
for å berekne vanleg utdanningsstønad. Modellen
går ut på at ein slår saman dagens grunnbeløp, butillegg
og tillegg for bøker og materiell til ein basisstønad
som alle studentar kan få. Basisstønaden kan gjevast
som lån og stipend etter ein fast fordelingsnøkkel.
Fribeløpet skal gjelde samla årsinntekt og auke
til kr 100 000 pr. år.
Departementet gjer framlegg om å samordne
kostnadsnormen i Noreg og i utlandet. Departementet vil vidare vurdere å nytte
midlar som i dag blir gjevne som kunstfagstipend, til ein styrka
etableringsstønad til særskilde grupper av nyutdanna
kunstnare.
Etter departementet sitt framlegg skal ein ikkje
lenger operere med eit aldersskille, men setje eit skille mellom
rettighetsbasert vidaregåande opplæring og all anna
utdanning. Normalramma for tildeling av utdanningsstønad
skal vere 8 år, inkludert eventuell forseinking.
Departementet gjer framlegg om at det vert etablert ei
meir fleksibel og moderne tilbakebetalingsordning i Statens lånekasse
for utdanning.
Når det gjeld økonomiske
og administrative konsekvensar, meiner departementet framlegga
om å endre gradsstrukturen og auke studieintensiteten vil
gjere høgare utdanning meir effektiv og slik frigjere arbeidskraftressursar.
På sikt vil framlegga få stor innverknad på omfanget
av arbeidsstyrken.
Departementet reknar med at dei framlegga som gjeld
utdanningsstønad, alt i alt vil føre med seg budsjettverknader
på 650 mill. kroner i 2002, med ein heilårsverknad
på 1 264 mill. kroner. Heilårsverknaden av endra
kostnadsnorm er rekna til 1 304 mill. kroner. Over eitt år
gir avviklinga av forsørgjartillegget for ektefelle ei
innsparing på 40 mill. kroner og avviklinga av stipend
til studentar ved nordiske institusjonar om lag kr 100 000. I tillegg
kjem eventuelle verknader av at inntektsgrensa for behovsprøving
blir heva.
På sikt reknar departementet med store
innsparingar. Dette gjeld ordninga med stipendtildeling etter studieprogresjon,
rekna til om lag 330 mill. kroner, og innsparinga i studiestønad
i kjølvatnet av ny gradsstruktur, rekna til om lag 190
mill. kroner.
Lånekassa vil i ein overgangsperiode
få ei administrativ meirbelastning, med endra tildelingssystem
og omfattande modernisering på IT-sida. Departementet vil
kostnadsvurdere dette nærare i samband med dei årlege
statsbudsjetta.
Departementet meiner at kvalitetsutvikling og
effektivisering av høgare utdanning krev at institusjonane har
tilstrekkelege ressursar til å makte vidareutvikling av
kvalitativt gode og effektive studieløp. Departementet
vil kome attende til dette i samband med dei årlege framlegga
til statsbudsjett.
Departementet meiner at framlegga om ny finansieringsmodell
for universitet og høgskular kan gjennomførast
innafor eksisterande budsjettrammer. For at modellen skal ha effekt,
må ressursar og aktivitetsnivå verte overførte
frå institusjonar med svake resultat til institusjonar
med god gjennomføring og tilstrekkeleg søkjartilgang.
Departementet vil kome attende til endeleg utforming av finansieringsmodellen
i samband med framlegga til statsbudsjett.
Departementet vil følgje opp meldinga
med framlegg til endringar i lov om universitet og høgskular, mellom
anna knytte til å gje universiteta og høgskulane større
fullmakter, innføring av ny styringsmodell ved institusjonane
og kva for nemning dei skal ha. Departementet vil óg gå igjennom
føresegner, regelverk og retningsliner med sikte på forenkling
og større fridom for institusjonane.
Komiteen er samd i
at det er trong for kvalitetsreformer i høgare utdanning,
mellom anna i form av tettare oppfølging av studentane,
meir intensiv undervisning bygd på solid forsking og betre
studiefinansiering. Dette behovet har fleire gonger vore understreka av
eit breitt fleirtal på Stortinget, mellom anna ved handsaminga
av Forskingsmeldinga våren 2000 og ved handsaminga av statsbudsjettet
for 2001. Komiteen vil også streke under
at slike kvalitetsreformer er ein nødvendig del av satsinga
på opptrapping av Noreg sin samla forskingsinnsats, då rekruttering
av nye forskingstalent vert sikra gjennom å utdanne motiverte
og kvalifiserte studentar.
Komiteen meiner satsing på høgare
utdanning og forsking er viktig både fordi det er økonomisk
lønnsamt som grunnmuren i framtidig verdiskaping, og fordi
det er avgjerande for å skape forståing om haldningar
og verdiar, heilskap og samanhengar i samfunnet.
Komiteen viser til at kapasiteten
til å ta imot studentar i dei høgare utdanningsinstitusjonane
auka sterkt i åra etter 1990. Denne klare prioriteringa
av kapasitetsauken gjorde det naudsynt å førebu
reformer som fokuserer på kvalitet både i utdanning
og forsking, av di talet på studentar gjekk ned mot slutten
av 90-talet.
Komiteen vil streke under at
satsing på kvalitet og kunnskap kostar. Meir intensiv undervisning,
betre oppfølging av den einskilde studenten, større verdsetjing
av kvalitet ved institusjonane og betre studiefinansierng vil krevje
store løft i økonomiske og menneskelege ressursar. Komiteen føreset
også at det parallelt med gjennomføringa av kvalitetsreformer for
høgare utdanning skal vere ei forpliktande oppfølging
av måla i Forskingsmeldinga.
Komiteens sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil minne om at realiteten
ved dei høgare utdanningsinstitusjonane er ein heilt annan
i dag enn for få år sidan, og dette er også grunnlaget
for at det er trong for endringar i sektoren. Auken i talet på studentar
har også skapt større breidde i deltakinga i høgare
utdanning. Dette er avgjord positivt og krev ei revurdering av korleis
utdanninga og undervisninga går føre seg. Framleis
er det den sosiale bakgrunnen som er avgjerande i rekrutteringa
til høgare utdanning, spesielt til universitetsstudia. Fleirtalet meiner
at universiteta og høgskulane er viktige samfunnsinstitusjonar
som må vere opne for alle.
Komiteen legg avgjerande
vekt på å gje alle høve til å utnytte
evnene og skaparkrafta si. Her står utdanning og forsking
sentralt. Komiteen vil også streke under
at det er av stor verdi å ha eit mangfald av frie og sjølvstendige
kunnskapsmiljø som kan tilføre samfunnet innsikt
og kritisk kompetanse. Skal vi halde på eit slikt mangfald,
må reformene i utdanningssystemet ta vare på behovet
som universiteta og høgskulane har for planlegging, særpreg
og fordjuping.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, mener Regjeringen ikke har tatt tilstrekkelig
hensyn til hvilke økonomiske kostnader og menneskelige
ressurser som er nødvendig for at kvalitetsreformer skal
kunne gjennomføres, ut over en viss vilje til et løft
for studiefinansieringen. Flertallet mener dette
er meget urovekkende, og viser til tilbakemeldingene fra studenter, forskere
og institusjoner om at reformer uten ressurser bare vil gjøre
vondt verre innenfor høyere utdanning. Flertallet sier
seg enige med Regjeringen i at organisatoriske reformer kan gjøre
det mulig å utnytte dagens ressurser på en bedre
måte, men vil understreke at slike organisatoriske grep
på ingen måte kan erstatte behovet for en kraftig
opptrapping av samfunnets ressursbruk på forskning og høyere
utdanning, og målrettede tiltak for styrket rekruttering
til sektoren. For flertallet er det derfor en ufravikelig
premiss at reformer skal kombineres med langt mer forpliktende løfter
om at tilstrekkelige ressurser følger med, og at rekrutteringssituasjonen
tas mer på alvor.
Flertallet vil i denne sammenheng
vise til de dårlige erfaringene med tidligere reformer
i utdanningssektoren hvor reformene ble vedtatt uavhengig av ressursbehovet.
Flertallet ønsker at
høyere utdanning skal få en satsingsreform, mens
Regjeringens opplegg slik det skisseres i St.meld. nr. 27 (2000-2001)
langt på vei framstår som en sparereform, da det
til og med sies i det avsluttende kapitlet om økonomiske
og administrative konsekvenser at reformen skal frigjøre
betydelige ressurser i form av arbeidskraft. Det er etter flertallets syn
en reell fare for at Regjeringens manglende samsvar mellom vilje
til reformer og vilje til å prioritere ressurser vil føre
til redusert kvalitet på både undervisning og
forskning.
Flertallet mener dessuten at
flere organisatoriske grep i meldingen ikke samsvarer med målet
om en kvalitetsreform, men tvert i mot peker i motsatt retning. Dette
gjelder blant annet Regjeringens forslag til kraftig utvanning av
de kriterier Mjøsutvalget foreslo for å kunne
oppnå universitetsstatus, og flere forslag som innskrenker
institusjonenes frihet i stedet for å øke den. Flertallet stiller
seg også undrende til at en reform som blir framstilt som
en kvalitetsreform ikke inneholder forslag om oppretting av et uavhengig
organ for akkreditering og evaluering av utdanningsinstitusjoner,
slik Mjøsutvalget foreslo i sin innstilling.
Flertallet vil videre peke på at
10 pst. av alle norske studenter studerer ved et bredt spekter av
private høyskoler. Disse høyskolenes posisjon
og rammevilkår hører naturlig hjemme i et helhetlig
utdannings- og forskningssystem, noe Regjeringen ikke har tatt hensyn
til i meldinga.
Komiteen sitt fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet, gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa leggje følgjande
prinsipp til grunn for ei reell kvalitetsreform i høgare
utdanning:
– Studentane
på universitet og høgskular skal seinast frå og
med haustsemesteret 2003 som hovudregel gjevast tilbod om eit studieår
på 10 månader.
– Oppfølginga av den
einskilde student skal seinest frå og med haustsemesteret
2003 styrkjast vesentleg, mellom anna med meir seminarundervisning og
individuell vegleiing på lågare grads nivå.
Det skal leggjast ekstra vekt på oppfølginga av
førstesemesterstudentar.
– Prinsippet om forskingsbasert
undervisning på universitet og høgskular skal
oppretthaldast.
– Kvalitetsreformen skal ikkje
finansierast ved å leggje opp til at det samla talet på avlagte
vekttall/studiepoeng reduserast, ut over det som på lengre
sikt blir resultatet av omlegginga i gradssystemet.
– Kvalitetsløftet for
undervisning skal ikkje gå ut over forskingsinnsatsen ved
institusjonane. Målet i Forskingsmeldinga om opptrapping
av norsk forskingsinnsats til OECD-nivå innan 2005 skal
stå fast, til dette høyrer at ein vesentleg del
av opptrappinga skal finne stad i grunnforskingsmiljøa
på dei høgare utdanningsinstitusjonane.
– Institusjonane skal tilførast
ekstra løyvingar i 2002 og 2003 av ein slik storleik at
gjennomføringa av kvalitetsreforma er realistisk seinast
frå og med haustsemesteret 2003."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
flertallets forslag til vedtak med unntak av strekpunkt 3.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet meiner
ei hovudprioritering ved bruk av offentlege midlar i åra
framover vil vere å styrkje forskinga. Desse medlemene vil
streke under at Noregs forskingsfond vart vedteke av Stortinget
på bakgrunn av framlegg frå Arbeidarpartiet og
Høgre i Budsjett-innst. S. I (1998-1999). Dette fondet
skal vere med på å realisere og sikre ei meir
stabil og langsiktig styrking av forskinga. Fondet hadde 1. juli
1999 ein fondskapital på 3 mrd. kroner. Fondskapitalen
har auka til 7,5 mrd. kroner i 2001.
Desse medlemene vil presisere
at institusjonane vil få større ressursar i oppfølginga
av reforma, og at meldinga slår fast at tettare oppfølging
av studentane vil krevje både betre ressursutnytting og
auka ressursar. Desse medlemene viser til at Regjeringa
har lagt klare føringar for ein betre økonomi
for institusjonane, studentane og forskinga gjennom til dømes: Reforma
vil få løyvd meir pengar pr. student, opptrapping
av forskingsløyvingane, auke i kapitalen i Fondet for forsking
og nyskaping, auke i løyvingane til institusjonane, og
ikkje minst ei betre studiefinansiering. Andre sentrale framlegg
som har noko å seie for utviklinga av institusjonane sin økonomi
og kvalitet, er overgangen til nettobudsjettering og etablering
av eit kvalitets- og evalueringsorgan.
Desse medlemene meiner at denne
reforma har ein samfunnsøkonomisk vinst ved at mellom anna
kortare studieløp og raskare gjennomføring vil
føre til ein auke i talet på kandidatar som er
på arbeidsmarknaden, og at fleire vil lukkast i sine studieløp.
I tillegg vil fleire få betre føresetnader til å finne
seg betre til rette i sin studiesituasjon og at utdanningsnivået
kan oppretthaldast. Stortingsmeldinga gjer óg framlegg
om eit større løft i studiefinansieringa enn det
nokon gong er gjennomført, ved ein kostnadsauke på 1,3
mrd. kroner. Desse medlemene viser til uttale frå styret
i Universitets- og høgskolerådet der det vert
streka under at framlegget om betre studiefinansiering og ny gradsstruktur
er det viktigaste tilskotet stortingsmeldinga gjev til vidare utvikling
av høgare utdanning i Noreg.
Desse medlemene peikar på at
denne reforma representerer eit heilskapleg framlegg på å styrkje
kvaliteten i norsk forsking og høgare utdanning.
Desse medlemene viser til reformene
i utdanningssektoren dei siste ti åra. Det er no eit samla
skuleløp frå seks års alderen med rett
til opplæring til og med vidaregåande opplæringsnivå.
Skuleverket har fått ein felles lov. Bakgrunnen for dette
er mellom anna ønsket om og trongen for å sjå samanhengen
mellom skuleslaga. I 1969 vart grunnskulen niårig. 1. juli
1997 vetok Stortinget skulestart for seksåringane og tiårig grunnskule.
Når det gjeld røynslene frå reformene,
er seksårsreformen under evaluering.
Desse medlemene vil vise til
St.meld. nr. 32 (1998-1999) Om vidaregåande opplæring,
når det gjeld røynsler med Reform 94. I høve
til reforma si økonomiske ramme, viser utrekningane at
dei økonomiske føresetnadene som vart lagde til
grunn, har vore realistiske. Staten har i tillegg løyvd
over 700 mill. kroner til ombygging og om lag 262 mill. kroner til
etterutdanning. Desse medlemene vil peike på at hovudkonklusjonen
er at det har vore ei positiv utvikling på dei fleste område
innafor vidaregåande opplæring, sett i høve
til situasjonen tidlegare, jf. Stortinget sine vedtak og føresetnader
i 1992, og Innst. S. nr. 246 (1998-1999).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at regjeringen Bondevik
i 1998 oppnevnte Mjøsutvalget for å utrede norsk
høyere utdanning etter 2000, og Aamodtutvalget for å utrede
utdanningsstøtten som forvaltes gjennom Statens lånekasse
for utdanning. Regjeringen Bondevik la i 1999 også fram
St.meld. nr. 39 (1998-1999) Forskning ved et tidsskille (Forskningsmeldingen),
som ble behandlet av Stortinget våren 2000. Stortingsmeldingen
som nå foreligger, er en oppfølging av Mjøsutvalgets
innstilling (NOU 2000:14) og Aamodtutvalgets innstilling (NOU 1999:33),
og skal sammen med Forskningsmeldingen være en plattform
for et kvalitetsløft innenfor høyere utdanning
og forskning.
Disse medlemmer vil også påpeke
de statlige høgskolers spesielle oppgave i å utvikle
studietilbud i regioner som har et lavt utdanningsnivå. Disse medlemmer vil
understreke den betydning høgskolene har i regional utviklingssammenheng
for å øke kompetansen generelt, og fremme næringsutvikling spesielt.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader under de enkelte kapitler, og sine forslag til
vedtak.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er enig i at det er behov for reformer
innenfor høyere utdannelse, med sikte på å fremme
kvalitet i undervisning og forskning. Det er ingen tvil om at det
innenfor deler av norsk høyere utdannelse i dag eksisterer
alvorlige kvalitetsproblemer. Årsakene til dette er utvilsomt
sammensatt, men etter disse medlemmers mening er
en av hovedgrunnene trange budsjettrammer gjenom mange år.
De stadige innstramninger i driftsbudsjettene har hatt negative
konsekvenser både for forskningen og for undervisningen. Disse
medlemmer understreker at det er meningsløst å snakke
om en "kvalitetsreform" uten at de foreslåtte tiltakene
blir fulgt opp med nødvendige budsjettøkninger.
Uten økede ressurser vil forslaget om å redusere
studietiden for store grupper studenter uvegerlig bety svekket kvalitet
i undervisningen og svekket kvalitet på de ferdige kandidater.
Disse medlemmer mener at det
også er nødvendig å se høyere
utdannelse i sammenheng med resten av utdannelsessystemet. Universiteter
og høyskoler kan ikke alene sikre effektive studier og
et høyt faglig nivå, hvis studentenes kunnskapsgrunnlag
er for dårlig når de kommer fra videregående
skole.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre tok opp denne utfordringen bl.a. under Stortingets
behandling av erfaringene med Reform 94 (kfr. Innst. S. nr. 246
(1998-1999)). Disse medlemmer minnet her om at det
foreligger mange og særdeles klare signaler fra universiteter
og høyskoler om at nye studenter har et dårligere
grunnlag enn tidligere, med de konsekvenser dette får for
undervisning og nivå. Denne utviklingen gjelder ikke bare
realfagene, men også i språkfagene og andre kulturfag. Disse
medlemmer gav også uttrykk for følgende:
"Desse medlemmer ser ikkje bort frå at dei
skulane som ønskjer det må få høve
til å bruke organisatorisk differensiering, dersom dette
er naudsynt for å kunne oppfylle føresetnaden
om at elevane skal få "en studieforberedende opplæring"
som faktisk førebur elevane til akademiske studiar. I ein
situasjon der ein stadig oftare understrekar at målet er å gi
ei individuelt tilpassa undervisning, burde det ikkje vere urimeleg
at ein også finn gode- og tilstrekkelig krevjande - tilbod for
denne delen av elevmassen."
Denne utfordringen er like alvorlig i dag som
i vårsesjonen 1999. Styrket kvalitet på undervisningen
i grunnskolen og den videregående skole er en forutsetning
også for kvalitet i høyere utdannelse.
Komiteens medlemmer fra Høyrevil sikre universiteter og høyskoler
stor grad av selvstyre, med utstrakt frihet til å fastsette
opptakskrav, velge fagsammensetning og bestemme innholdet i fagene. Disse medlemmer understreker
også den akademiske frihets betydning for opprettholdelsen
av et levende demokrati. Institusjonene må også ha økonomiske
og administrative ordninger som bygger opp under den faglige frihet.
Selv om institusjonene i dag har en forholdsvis stor grad av formell
frihet, viser erfaringene fra de siste år at det er nødvendig å finne
frem til modeller som både formelt og reelt sikrer institusjonene
større grad av selvstyre enn i dag. Disse medlemmer mener
at dette hensynet best ivaretas ved at institusjonene selv kan velge
den organisasjonsmodell som passer institusjonen best. På samme
måte bør institusjonene selv få velge
styresammensetning og selv bestemme utformingen av ledelsen ved
institutter og fakulteter. Høyre mener også at
spørsmålet om rektor skal velges eller ansettes,
og om han/hun skal være medlem av institusjonens
styre, må avgjøres ved den enkelte institusjon.
Disse medlemmer viser for øvrig
til merknader under de etterfølgende kapitler, enten alene
eller sammen med andre partier.
Komiteens sine medlemer frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er samde i at det er trong
for større handlingsrom for utdanningsinstitusjonane, og
presiserer at dette også må gjelde rammeplanene
i profesjonsstudia ved høgskulane. Desse medlemene vil
streke under at i tillegg til endringar i organisering og finansiering,
vert det krevd større satsing på utdanningssektoren
for å setje utdanningsinstitusjonane i stand til å møte
utfordringane. Etter desse medlemene sitt syn er
styrking av dei offentlege utdanningsinstitusjonane naudsynt for å sikre
at offentleg utdanning skal vere dominerande i utdanningssektoren
i Noreg, i ei tid der stadig fleire private institusjonar tilbyr
utdanning mot betaling.
Desse medlemene strekar under
at ei kvalitetsheving også krev ei styrking av økonomien
i utdanningssektoren, i tillegg til nødvendig omorganisering. Desse
medlemene minner om at kunnskap og kompetanse er vår
viktigaste verdi i åra framover, og desse medlemene viser
til merknadene sine til St.prp. nr. 84 (2000-2001) der det vert
streka under at det er behov for å flytte investeringane
frå petroleumssektoren over i kunnskapsøkonomien.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti minner
om at høyere utdanning står overfor nye oppgaver
og store utfordringer, og at et økonomisk løft
er nødvendig for å møte disse. Dette medlem viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2000-2001), Budsjett-innst.
S. nr. 12 (2000-2001) og i innstillingen til St.prp. nr. 84 (2000-2001),
Innst. S. nr. 325 (2000-2001). Dette medlem viser
til at overgangen fra en svart oljeøkonomi til en grønn
kunnskapsøkonomi krever investeringer i utdanning og forskning
på alle nivåer. Dette medlem er
glad for at det nå er enighet om å satse på utdanning
og forskning. Dette medlem minner om at løfter
om satsing på utdanning forplikter, og forventer at slik
satsing følges opp i de kommende budsjettbehandlinger. Dette
medlem understreker at i tillegg til en styrking av økonomien
i utdanningssystemet, står sektoren overfor store kvalitative
utfordringer, og større institusjonell autonomi og en ny
finansieringsform er viktige tiltak. Dette medlem mener
at økt fokus på kvalitet i undervisningen er et
av hovedelementene i denne utdanningsreformen, og minner om at bedret
studiekvalitet kun blir en realitet dersom intensjonene følges opp
med midler og med målrettede og langsiktige strategier.
Dersom utdanningsinstitusjonene skal få mulighet til å utvikle
seg, må de gis et større handlingsrom. Dette
medlem støtter derfor forslaget om å gjøre universiteter
og høyskoler til forvaltningsorganer med særskilte
fullmakter, og understreker behovet for økonomisk handlefrihet
for utdanningsinstitusjonene. Dette medlem understreker
at et utvidet handlingsrom også må gjelde for
høyskolene, og viser spesielt til dagens bruk av rammeplaner
ved profesjonsstudiene. Dette medlem merker seg at
Regjeringen i liten grad vil redusere bruken av rammeplaner, og
frykter at dette kan være til hinder for faglig utvikling
og innovasjon.
Satsing på de offentlige utdanningssystemene
er viktig ikke bare av hensyn til unge og voksnes muligheter i samfunnet
i fremtiden, men også for å opprettholde den offentlige
utdanningen, og unngå at den blir et alternativ for dem
som ikke har råd til annet.
Dette medlem er bekymret for
rekrutteringen til høyere utdanning, som fortsatt underbygger
sosiale forskjeller, og viser her til sine merknader til kapitlet om
studiefinansiering.
Komiteen viser til
at Stortinget si handsaming av St.meld. nr. 39 (1998-1999) Forskning
ved et tidsskille, jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000), er grunnlaget for
den nasjonale forskingspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, vil understreke at det fremdeles er langt igjen
før Norge når et OECD-gjennomsnitt i forskningsinnsats,
og at dette krever en helt annen vilje til å prioritere
forskning i de årlige budsjettene enn det Regjeringen har
vist til nå. Flertallet viser til at regjeringens
budsjettforslag for 2001 ville ha ført Norge ytterligere
på etterskudd i forhold til målet om å øke
norsk FoU-innsats til gjennomsnittlig OECD-nivå i løpet
av fem år. Flertallet vil understreke at
det er nødvendig med ytterligere satsing både
på institusjonenes grunnbudsjetter, grunnforsking, næringsrettet
forskning og forskningsinnsats i privat sektor dersom vi skal nå målene
i forskningsmeldingen innen 2005.
Flertallet viser til at Regjeringen
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett har lagt fram en opptrappingsplan
for forskningsinnsatsen, slik stortingsflertallet påla
Regjeringen å gjøre, etter at en slik plan ikke
ble lagt fram i statsbudsjettet for 2001. Flertallet er
positive til at målet om forskningsopptrapping innen 2005
nå tallfestes, og at behovet for årlig vekst i forskningsbevilgningene
på et langt høyere nivå enn Regjeringen
foreslo for 2001, innrømmes. Flertallet understreker
spesielt betydningen av at det blir en vesentlig vekst i grunnforskningsmidlene
til universiteter og høyskoler, jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000)
om Forskningsmeldingen.
Flertallet vil påpeke
at opptrappingsplanen inneholder svært lite nytt ut over
tiltak Stortinget allerede har vedtatt med eller uten støtte
fra Regjeringen. Flertallet er også i tvil
om det er realistisk å forutsette at så mye som
60 pst. av økningen skal komme fra den privatfinansierte
forskningen. Flertallet vil peke på at flertallet
i Hervik-utvalget ikke primært tilrådde en tilskuddsordning
for forskningsinvesteringer i næringslivet slik Regjeringen
har foreslått i statsbudsjettet for 2001, og i Revidert
nasjonalbudsjett varsler at den vil videreføre. Flertallet er
enig med flertallet i Hervik-utvalget om at en ordning med skattefradrag for
forskningsinvesteringer i næringslivet er den beste løsningen
for å nå de nasjonale målene om opptrapping av
den samlede forskningsinnsatsen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre går inn
for at målet om økt frihet for institusjonene
også tilsier at universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter
bør få mer lokal/ regional handlings-frihet
i bruk av forskningsmidlene, og vil legge større vekt på å støtte
opp om forskerinitiert forskning. Disse medlemmer går
derfor inn for å forenkle dagens system for tildeling av
forskningsmidler, og at Norges forskningsråd i større
grad får en koordinerende rolle.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet viser
til at Regjeringa ønskjer å prioritere forskinga
mellom anna gjennom framlegg i Revidert nasjonalbudsjett for 2001.
Målet er at FoU-innsatsen i Noreg innan 2005 minst skal
vere på gjennomsnittleg OECD-nivå, målt
som del av BNP. Regjeringa legg opp til ei styrking av den samla
forskingsinnsatsen på minimum 10 mrd. kroner innan 2005,
med ei styrking av dei offentlege løyvingane til forsking
med i gjennomsnitt 1 mrd. kroner pr. år. Desse medlemene viser
også til at Regjeringa i samband med statsbudsjettet for
2002 har gjort framlegg om ytterlegare auke i kapitalen i Fondet
for forsking og nyskaping. Regjeringa vil auke kapitalen i Forskingsfondet
til 15 mrd. kroner innan 2005. Regjeringa vil òg auke løyvingane til
dei prioriterte områda på lang sikt og grunnleggjande
forsking, i tillegg til dei fire tematiske satsingane og midlar
til oppretting av fleire doktorgradsstipendiatstillingar og postdoktorstillingar.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil også vise
til dei ulike merknadene sine i Innst. S. nr. 110 (1999-2000) om
at det er viktig å auke forskingsinnsatsen i Nord-Noreg,
og til at departementet ønskjer å følgje
dette opp. Fleirtalet meiner det er viktig at dei
høgare utdanningsinstitusjonane får ei sentral
rolle i forskingsopptrappinga.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enige i at det er viktig å øke forskningsinnsatsen
i Nord-Norge. Disse medlemmer viser til Høyres
forslag i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett om å øke Forskningsfondet
med 7,5 mrd. kroner. Den økende avkastning av Forskningsfondet
vil komme både Nord-Norge og andre landsdeler til gode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at en tilstrekkelig bevilgning til formålet på landsbasis
sammen med en organisasjonsmodell som ivaretar rasjonell drift og
målsetting vil gi det ønskede resultat også for
Nord-Norge.
Disse medlemmer viser i den anledning
til sine forslag og merknader i Innst. S. nr. 110 (1999-2001).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til behandlingen av Innst. S. nr. 128 (1998-1999) der dette
medlem fikk flertall for sitt forslag om å trappe
opp forskningsinnsatsen til gjennomsnittlig OECD-nivå målt
som andel av BNP innen 2005. Dette medlem er glad
for at Regjeringen endelig har kommet med en opptrappingsplan for denne
målsettingen, og mener at innsatsen burde vært økt
allerede fra inneværende år. Dette medlem viser
dessuten til Budsjettt-innst. S. I (2000-2001) der Sosialistisk
Venstreparti foreslo en opptrappingsplan for forskning over fem år,
med offentlig andel satt til 50 pst., og en innsats på 1
mrd. kroner pr. år de neste fem år. Dette
medlem viser videre til sitt forslag i Innst. S. nr. 325
(2000-2001), jf. St.prp. nr. 84 (2000-2001). Dette medlem beklager
at disse forslagene ikke har fått flertall, men ser frem
til den økte satsingen som komiteen nå samler
seg om.
Dette medlem minner om at Norge
ligger på bunn i Norden når det gjelder FoU-midler
som andel av BNP, og at dette også gjelder FoU-investeringer
fra næringslivet. Dette medlem mener det
er viktig å stimulere til større forskningsinvesteringer
i næringslivet dersom man skal nå målet
om økt forskningsinnsats. Dette medlem mener
en tilskuddsordning for investeringer i forskning best vil ivareta
disse hensyn.
Komiteen viser til
Regjeringa sitt arbeid med å gjennomgå arbeids-
og ansvardelinga på områda arkiv, bibliotek og
museum, og er samd i at det er ei viktig utfordring å få til
meir samhandling her.
Komiteen merkar seg at Regjeringa
og eit einstemmig Storting, jf. Innst. S. nr. 46 (2000-2001), ønskjer
eit nytt organ under Kulturdepartementet - ABM-utvikling - og vil
særleg peike på at det er ei viktig utfordring å få til
eit tettare samarbeid på dette området.
Komiteen viser i denne samanheng
til Skrede-utvalet si utgreiing (NOU 1991:14) som gjorde framlegg
om å slå saman Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektenesta,
og til at Universitets- og høgskolerådet i si
høyringfråsegn til Mjøs-utvalget gjer
framlegg om å avvikle Riksbibliotektenesta. Komiteen føreset
at Regjeringa føretar ei samanslåing og slik sikrar
heilskaplege løysningar på dette området. Komiteen føreset
at dette skjer raskt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er enig i Skrede-utvalgets forslag
om å avvikle Riksbibliotektjenesten, men finner samtidig
grunn til å understreke at dette forslaget ikke angriper
det grunnleggende problem for bibliotekene innenfor høyere
utdannelse: At det ikke finnes driftsmidler til å opprettholde
et tilfredsstillende bibliotektilbud ved universiteter og høyskoler.
Komiteen har merka
seg at meldinga ikkje omhandlar samisk høgre utdanning
og forsking, men at departementet ønskjer å kome
attende til Stortinget med ei breiare vurdering av samisk utdanning
og forsking. Komiteen er kjend med at dette er Sametingets ønskje. Komiteen viser
til at Samisk høgskole held til i lokale som er særs
dårlege til undervisningsføremål. Sidan
det mellom anna er viktig å få ei avklaring både
når det gjeld den vidare utviklinga av Samisk høgskule
og når det gjeld samisk lærarutdanning, vil komiteen gjere
følgjande framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram sak om samisk høgare utdanning og forsking seinast
ved årsskiftet 2001/2002."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
at Samisk høgskole må prioriteres med hensyn til
nye lokaler, ut fra den spesielle rolle denne institusjonen har
i norsk og nordisk sammenheng.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Høgre, meiner institusjonane
må leggje til rette for at tilhøvet mellom student
og institusjon blir styrkt, mellom anna gjennom å leggje
betre til rette for læring og hindre fråfall og
forseinking. Fleirtalet vil streke under at institusjonane
må gje nye studentar grundig vegleiing om framtidige fagval.
Fleirtalet vil streke under at
hovudansvaret for innhaldet og utforminga av nye studieopplegg ligg
hjå institusjonane for høgare utdanning. Men fleirtalet vil òg
streke under at studentane har ansvar for eiga læring. Fleirtalet vil
minne om at dei tala som kjem fram over avlagte vekttal og strykprosentar,
viser at det trengst eit meir forpliktande tilhøve mellom
institusjonen og studentane.
Fleirtalet ønskjer at
alle studentar skal få tilbod om ei omfattande erklæring
frå studieinstitusjonen som gjer greie for kva for ansvar
og plikter institusjonen har. Samstundes må studentane
sine rettar og plikter klargjerast. Her vil evalueringar og tilbakemeldingar
til studenten undervegs i studiet stå sentralt. Fleirtalet viser
til at Regjeringa i den etterfølgjande lovproposisjonen
vil kome attende til spørsmålet om studentane
sitt arbeidsmiljø.
Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, vil likevel åtvare mot eit system med
juridisk bindande kontraktar. Erklæringane må utformast
ved kvar einskild institusjon og studentane må ta del i utforminga.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, støtter Regjeringens gode intensjoner
om å legge forholdene bedre til rette for at studentene
skal lykkes, men stiller seg kritiske og undrende til at Regjeringen
ikke har gjort noen realistisk vurdering av hvilke ressurser som er
nødvendig for å gjennomføre forslagene. Flertallet er
kjent med at universitetene i Oslo og Bergen har beregnet at forslagene
som ligger i meldingen, for universitetssektoren vil medføre
et ekstrabehov i en overgangsfase på om lag 400 mill. kroner
pr. år til undervisning og om lag 400 mill. kroner til
forskning, og etter dette en permanent økning i størrelsesorden
500 mill. kroner årlig sammenlignet med i dag, profesjonsstudiene
ikke medregnet. Flertallet er videre kjent med at
Universitets- og høgskolerådet har angitt ekstrakostnader
for høyskolesektoren i størrelsesorden 700 mill. kroner
pr. år, de vitenskaplige høyskolene ikke medregnet.
Alle disse vurderingene bygger på en nødvendig
konkretisering av Regjeringens mål om bedre studiekvalitet,
med lengre studieår, mer seminarundervisning og mer individuell
veiledning av studentene som sentrale elementer.
Flertallet ser på universitetenes
og Universitets- og høyskolerådets vurderinger
som realistiske i forhold til de mål og forventninger meldingen
uttrykker, og mener derfor at tilføring av friske midler
i denne størrelsesorden er en nødvendig premiss
for at kvalitetsreformen fullt ut skal gi de ønskede resultater. Flertallet forutsetter
at de nødvendige friske midler for delvis innfasing av
reformen allerede neste år, blir avsatt på statsbudsjettet
for 2002.
Flertallet viser til at departementet,
i brev 23. mai 2001 til komiteen, gir sine vurderinger av Universitet- og
høgskolerådets kostnadsberegninger av reformer som
konkretiserer målet om bedre studiekvalitet. Flertallet merker
seg at departementet mener rådets arbeid er et godt og
konstruktivt innspill, men at departementet trekker i tvil flere
av forutsetningene for beregningene.
Flertallet legger imidlertid
merke til at departementet i sitt brev i tilleggtil
reduksjonen som følge av ny gradsstruktur, legger til grunn
at studenttallet vil reduseres kraftig som følge av reformen
og viser til beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå om
en reduksjon på 35 000 studenter.
Flertallet vil understreke at
målet med reformer for studiekvalitet er at flere studenter skal lykkes i studiesituasjonen,
og at det derfor er naturlig å gå ut fra at det
samlede antall avlagte vekttall/ eksamener ikke vil gå vesentlig
ned selv om den enkelte student kommer raskere gjennom studiet,
og antallet avlagte vekttall pr. student øker. Flertallet kan
derfor ikke se at en eventuell kraftigere økning av vekttallsproduksjonen pr.
student enn det rådet legger til grunn, innenfor en helhet
hvor studentenes samlede vekttallsproduksjon holdes oppe, er noe
argument for innsparing slik departementet gir uttrykk for i sitt
brev av 23. mai 2001 hvor det sies:
"Det synes ikke som beregningene inkluderer en innsparing
som følge av at reduksjonen i antall studenter som følge
av bedre gjennomstrømming og kortere studietid reduserer
antall studenter som får ordinær undervisning."
Departementet peker i sitt brev også på at
det ikke er nødvendig å sette inn styrkingsmidler
i den nevnte størrelsesorden fordi ikke alle studenter
ved universitetene vil være heltidsstudenter. Flertallet viser
til at dette allerede er tatt hensyn til i alle rådets
beregninger for kostnader ved universitetene; blant annet i forhold til
gruppeundervisning og individuell oppfølging. Flertallet viser
til at dersom departementets modellforutsetninger om at enda flere
studenter blir heltidsstudenter som følge av innfasingen
av kvalitetsreformen, vil behovet for individuell oppfølging
av disse øke ytterligere. Flertallet kan
derfor ikke se at departementet har nye argumenter som kan trekke beregningene
i tvil på dette punkt.
Departementet viser videre til at rådets
beregning av et innsparingspotensiale ved modulisering av studietilbudene
og mer strukturerte studieveier på 300 mill. kroner er
et svært usikkert anslag. Flertallet sier
seg enige i dette, men vil vise til at dette beløpet tilsvarer en
reduksjon i det samlede antall vekttall som tilbys på 20-25
pst. Flertallet mener dette er et ambisiøst
mål for en restrukturering av studiene, og ser det ikke
som særlig sannsynlig at et realistisk innsparingspotensiale kan
settes høyere enn dette.
Departementet stiller også spørsmål
ved om det er en rimelig forutsetning at infrastrukturkostnadene
vil øke når studenttallet er forutsatt å reduseres. Flertallet vil
igjen vise til at målet med reformene er at flere studenter
skal lykkes i studiesituasjonen, og at flertallet derfor
deler rådets vurdering av at det samlede antall avlagte
vekttall/ eksamener ikke vil gå vesentlig ned
selv om den enkelte student kommer raskere gjennom studiet. Hver
student vil således bruke institusjonens arealer og ressurser
mer intensivt enn tidligere. Innsparinger ved å få samlet
forelesninger på færre undervisningsrom vil høyst
trolig bli mer enn oppveid av økt bruk av undervisningsrom
som følge av mer gruppeundervisning og individuell oppfølging. Flertallet merket
seg at departementet i sitt brev til Stortinget av 5. juni 2001
utdyper vurderingene av økt gjennomstrømning og økt
vekttallsproduksjon pr. student. Departementet kritiserer i dette
brevet Universitets- og høgskolerådet for å legge
lista for lavt i forhold til hvor mange studenter som skal lykkes
i studiet, uten å påvise nye momenter som svekker
rådets kostnadsberegninger av reformene.
Flertallet konkluderer derfor
med at departementet ikke på noe vesentlig punkt har påvist
reelle feilmomenter i rådets arbeid, men tvert i mot bidratt
til å styrke grunnlaget for å forholde seg til
de vurderinger rådet har gjort. Flertallet merker
seg også at departementet ikke har innvendinger til innholdet
i de konkretiseringene av målet om bedre studiekvalitet
som rådet har gjort.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti registrerer at medlemene frå Kristeleg
Folkeparti, Høgre, Framstegspartiet, Senterpartiet og Venstre
ikkje har ambisjonar om at særleg fleire studentar skal
lukkast i studia. Desse medlemene meiner det må vere
eit mål i utdanningspolitikken å leggje til rette
for at studentane skal lukkast, og ikkje bruke lengre tid enn naudsynt. Desse
medlemene meiner at framlegga i meldinga om ny gradsstruktur,
tettare oppfølging og betre studiefinansiering, medverkar
til dette.
Desse medlemene stør
Regjeringa sin intensjon om å leggje større vekt
på kvalitet og oppfølging av studentane. Det er
særs positivt at både undervisnings- og evalueringsformene
vert endra ved universiteta og høgskulane. Desse
medlemene viser til at det er studentar ved dei store opne
grunnfaga som slit mest med studiemotivasjon og studiemiljø,
og meiner dette er ei viktig utfordring spesielt for universiteta.
Desse medlemene peikar på at
systemet i dag i hovudsak er lagt meir til rette for privatiststudentane enn
dei ordinære studentane, og strekar under at det er naudsynt
med tettare band mellom student og institusjon. Dei studentane som ønskjer
det, bør få tilbod om meir oppfølging
og eit tettare studieløp. Samstundes er det viktig at studentar
i etter- og vidareutdanning og ulike livssituasjonar får
tilbod om tilpassa studieløp over lengre tid.
Komiteen ser utforminga
av studieåret som institusjonane sitt ansvar.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, meiner at ein meir
effektiv bruk av studieåret vil påverke studenten
sitt arbeid med studia på ein annan måte, spesielt
i høve til intensiteten og utbytte av læringa. Fleirtalet er
samd i at dette er ein viktig føresetnad for ei tettare
oppfølging av studentane, og på denne måten
er eit viktig mål i reforma av høgare utdanning. Fleirtalet vil
på dette punktet også vise til høyringsfråsegnene
frå styret i Universitets- og høgskolerådet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre meiner
det er føremålstenleg å utvide studieåret,
men ønskjer ikkje ei treterminordning som generell modell.
Disse medlemmer mener en treterminordning kan
ha konsekvenser for forskningsaktiviteten på institusjonene,
og kan medføre problemer i forhold til ønsket
om mer internasjonalisering av høyere utdanning.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet meiner
det er føremålstenleg å utvide studieåret. Desse
medlemene vil streke under at ei treterminordning kan verke
positivt, og stør dep-artementet i at det er opp til den
einskilde institusjon å leggje til rette for å ta
i bruk ei slik ordning, der dette er føremålstenleg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at norsk videregående skole ikke kjennetegnes av å være
av en særlig studieforberedende karakter. Faglig spesialisering
foregår heller ikke i særlig utstrekning sammenlignet
med en del andre land. Det vil således være vel
så naturlig å sammenligne norsk videregående
skole med High school i USA som er mer allment omfavnende enn de
mer europeiske studieforberedende opplæringer. Det er i
den sammenheng viktig å merke seg at Bachelor i USA er
en utdanning på 4 år. Slik disse medlemmer ser
det er det avgjørende at norske studenter får
en så god faglig fordypning at en norsk bachelor ikke anses
for å være av dårligere kvalitet enn
tilsvarende betegnet utdanning i andre land. En mulighet ville være å foreta
ennå en gjennomgang av den videregående utdanningen
i Norge, basert på ønsket om mer studieforberedende fordypning.
Dette ser i dagens situasjon ikke å være stemning
for. Da gjenstår enten å har en 4 års
bachelor eller 3 års bachelor basert på et løp
med 3 semestre per kalenderår. I dagens situasjon er det
rom for betydelig effektivisering av studieløpet. Samtidig
er det et problem for mange studenter at Lånekassen ikke
yter støtte til alle årets 12 måneder.
Det å åpne for 3 semestre
i kalenderåret vil både effektivisere studieåret,
men også skape større fleksibilitet og reelle
helårsstudenter. 3 semestre vil også gi studentene
mulighet til å komme ut i yrkeslivet ett år tidligere
enn ellers. En løsning med 3 semestre benyttes bl.a. ved
universiteter i Australia. En 3-årig bachelor basert på en
ordning med en 3-semester løsning vil gi det faglige omfang
som er nødvendig for at en norsk utdanning også skal
kunne holde de kvalitative krav som forventes internasjonalt.
Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en grad med betegnelsen bachelor basert på et 3-årig
løp med basis i en ordning med 3 semestre per kalenderår."
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Høgre, strekar under
at det gjennom denne reforma må gjerast ein fagleg og pedagogisk
gjennomgang og fornying av innhald og oppbygging av studia. I mange
studium er undervisninga for sterkt fokusert på auditorieforelesningar.
Fleirtalet ser det som naturleg
at institusjonane finn fram til undervisningsmetodar som gjev betre læring
og oppfølging av studentane. Fleirtalet meiner
at undervisningsformer som involverer og engasjerer studentane,
vil auke studentane sin motivasjon og haldning til faget, særleg
innafor fag som tradisjonelt har basert seg på førelesingar
til store studentgrupper. Problembasert læring, gruppeundervisning,
prosjekt- og feltarbeid, er gode eksempel på engasjerande
undervisningsformer.
I staden for einsidig bruk av sluttevaluering,
dvs. den tradisjonelle skuleeksamenen, vil andre evalueringsformer
vere med på å fordele læringsarbeidet
jamnare utover studieåret.
Fleirtalet går ut frå at
kvaliteten på undervisninga i stor grad er med på å påverke
studenten sine prestasjonar. Fleirtalet meiner det
er viktig at institusjonane tilbyr pedagogisk opplæring
for undervisningstilsette, som mellom anna kan utvide, forbetre
og stimulere deira formidlingskompetanse.
Fleirtalet sluttar seg til Regjeringa
sitt framlegg om å innføre ECTS for omrekning
av vekttal. Fleirtalet er òg samd i at institusjonane
har det strategiske ansvaret for studentvelferda, medan studentsamskipnadene
har det operative ansvaret.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig i at det er ønskelig med faglig og pedagogisk gjennomgang
og fornyelse av studienes innhold og oppbygning. Disse medlemmer kan
imidlertid vanskelig se det annerledes enn at dette er elementer
som mer eller mindre kontinuerlig har stått - og står
- sentralt i norsk høyere utdannelse. Det er etter disse
medlemmers oppfatning en fortegning av virkeligheten å gje
inntrykk av at institusjonene innenfor høyere utdannelse
er preget av faglig stagnasjon og manglende nytenkning når
det gjelder undervisningsopplegg. De viktigste sperrer mot gjennomføring
av tiltak for en tettere faglig oppfølging av studentene
er mangel på penger og personell, men til tross for disse
problemene har det hele tiden foregått kontinuerlig oppdatering
av fag og undervisningsmetoder.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil leggje vekt på at
eksamen som kontroll ikkje blir viktigare enn læringa.
Den tradisjonelle eksamensformen med individuell skriftleg og munnleg eksamen
bør revurderast slik at studentane får fleire
tilbakemeldingar og skrivetrening i løpet av studietida.
Gjennom nye former for evaluering, som til dømes mappeevaluering
eller underveisevaluering, vert læringsprosessen dokumentert
gjennom heile læringsløpet, og til slutt lagt
fram for endeleg evaluering. Fleirtalet meiner at
det er viktig at evaluering om den einskilde sin læringssituasjon
inngår som ein del av undervisningsarbeidet. Dette vil
gje studentane nyttig korrigering og slik verte eit ledd i naudsynt
sjølvevaluering. Innhald og organisering er som tidlegare nemnd
opp til kvar institusjon. Bruken av ekstern sensor vil difor kunne
reduserast. Høve til å etterprøve ved evalueringa
og likehandsaming av studentane er viktig å oppretthalde
ved underveisevaluering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under Undervisning,
og mener at øket bruk av "underveisevaluering" og redusert
bruk av ekstern sensor kan gjør det vanskeligere å følge
opp flertallets ønske om "etterprøvbarhet ved
evaluering og likebehandling av studentene". Disse medlemmer vil
understreke at ønsket om "etterprøvbarhet" og
likebehandling av studentene også forutsetter et system
som ivaretar studentenes mulighet til å klage over evalueringen
på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer mener
at hensynet til opprettholdelse av nasjonale standarder bør
tillegges betydelig vekt også ved utformning av evalueringsformene.
Disse medlemmer mener at disse
spørsmål best ivaretas av institusjonene selv.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at økt bruk av mappeevaluering eller underveis-evaluering
ikke bør redusere bruken av ekstern kvalitetssikring.
Ekstern sensur på eksamen kan ved prosjektbasert undervisning
og mappeevaluering erstattes med ekstern vurdering av prosjekter,
ekstern oppgaveutforming og andre former for ekstern kvalitetssikring
for å sikre studentenes rettigheter. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i arbeidet
med lovutkastet utarbeide systemer for ekstern kvalitetskontroll
av oppgaveutforming og prosjekter for best mulig å ivareta
de hensyn som ligger til grunn for dagens ordning med ekstern sensur."
Dei overordna målsettingane
når det gjeld funksjonshemma, er å sikre jamstilling
og deltaking. Komiteen presiserer at funksjonshemma
har same rett til utdanning som andre. Komiteen vil
streke under det departementet peikar på når det
gjeld institusjonane sitt ansvar for å leggje til rette
for at studentar med funksjonshemming og andre grupper med særskilte
behov kan gjennomføre høgare utdanning.
Komiteen meiner studentar med
funksjonshemming ikkje må verte fagleg forseinka på grunn
av dårleg fysisk og fagleg tilrettelegging ved lærestadene. Komiteen meiner
at det ikkje må bli slik at politikken som institusjonane
fører andsynes funksjonshemma studentar, vert eit system
av særordningar.
Komiteen strekar under at målsettinga
om lik rett til utdanning må ha reelt innhald. Komiteen minner om
at tilhøva for funksjonshemma studentar i høgare utdanning
ofte er dårleg tilrettelagde med omsyn til både
tilgjenge, lærestoff og eksamen.
Tilgjenge på læremiddel er
ein viktig føresetnad for likeverdig opplæring.
Med betre tilrettelegging av undervisninga og tilstrekkelege hjelpemiddel
i utdanning og arbeidsliv, ville mange fleire kunne ha kome i arbeid
og fått betre livskvalitet.
Komiteen strekar under at meirutgifter
ved naudsynt ekstrautstyr ikkje skal medføre ekstra utgifter
for dei studentane det gjeld.
Komiteen minner om at det er
eit stort behov for å betre undervisning og tilrettelegging
i heile utdanningssystemet for menneske med spesifikke lese-, rekne-
og skrivevanskar. I grunnskulen og i vidaregåande skule
har alle elevane formell rett til tilrettelegging av undervisninga
og til naudsynte hjelpemiddel. Dette er eit steg i riktig retning,
men det er trong for langt større innsats. Problema er
særleg store i høgare utdanning.
Komiteen viser vidare til dei
praktiske problem mange funksjonshemma møter på utdanningsinstitusjonane,
og til at Stortinget tidlegare har bede Regjeringa kome attende
med lovreglar om arbeidsmiljøet for elevar og studentar.
Komiteen gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
betre til rette for å gjere læremateriell tilgjengeleg
for lesehemma studentar."
Komiteen sluttar seg
til departementet sitt framlegg til endringar i gradsstrukturen
der det vert innført ein lågare grad på tre år
og ein høgare grad på to år, og der den
organiserte forskarutdanninga skal vere som i dag med ei tidslengd
på tre år.
Komiteen sluttar seg til framlegget
om to ulike studieløp på masternivået,
men viser til at det trengst vidare utgreiing av den faglege utforminga
av ei slik todeling.
Komiteen vil peike på at
innføring av ny gradsstruktur saman med nye studieløp
og betre utnytting av studieåret gjer det naudsynt med
ein grundig fagleg og pedagogisk gjennomgang av innhaldet og oppbygginga
av studia.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt framlegg om at institusjonane, i tillegg til einskildfag, skal kunne
tilby studieordningar med treårige studieløp. Ein
føremon ved eit slikt alternativ er at ein unngår
at parallelle fag overlappar kvarandre. Det gjev i tillegg studentane
høve til å velje eit studieløp med ein
sterkare arbeidslivsprofil.
Komiteen viser til at ein del
studium, til dømes teologistudiet, psykologistudiet, sivilingeniørstudiet og
kunst- og musikkfag, krev spesiell merksemd når gradsystemet
vert lagt om. Dette gjeld også lærarutdanninga.
Komiteen har merka seg at Regjeringa
skal arbeide vidare med dette etter at gradstrukturen er på plass,
og at institusjonane blir med i dette arbeidet. Komiteen ber
om at Stortinget vert orientert på eigna måte.
Komiteen ber departementet i
denne samanheng også vurdere dei to-årige utdanningane.
Komiteen viser også til
at kunstutdanninga med musikkfaga, og lærarutdanninga skal
leggjast fram for Stortinget som eiga sak. Utdanninga av lærarar
med bakgrunn frå universitetet må vere ein del
av denne meldinga.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet stør
departementet når det gjeld å halde på ei fireårig
allmennlærarutdanning.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemet frå Sosialistisk Venstreparti, viser
til at profesjonsstudiane og lærarutdanninga krev spesiell
merksemd ved ei omlegging av gradssystemet. Fleirtalet merkea
seg at Regjeringa vil komme attende til desse spørsmåla. Fleirtalet ber
Regjeringa leggje til grunn for det vidare arbeidet at korkje Noregs
musikkhøgskule, kunstfaga, sivilingeniørstudiet
eller profesjonsutdanningar som teologi eller psykologi, må påleggjast å bryte
opp det mønsteret ein har i dag.
Fleirtalet viser til at Regjeringa
har varsla ei stortingsmelding om lærarutdanning våren
2002. Fleirtalet legg til grunn at dette skal gjelde
all lærarutdanning.
Fleirtalet gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa kome attende
til Stortinget med spørsmål knytta til eventuelle
omleggingar av profesjonsstudia, embetsstudia og lærarutdanninga. Det
skal leggjast til grunn for ei slik sak at kunstutdanninga inkludert
musikkfaga, sivilingeniørstudiet eller profesjonsutdanningar
som psykologi og teologi, ikkje blir pålagde å bryte
opp dagens struktur."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, vil på denne bakgrunn ikke ta stilling
til lærerutdanningens lengde, og heller vurdere dette i
forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det bør gis et generelt innføringsstudium på ett
eller to semestre som ledd i all høyere utdanning. Av hensyn
til institusjonenes faglige frihet bør ordningen ikke gjøres
obligatorisk, og utformingen av studiet må delegeres til
institusjonene selv. Dette medlem viser til enkelte
kortere praktiske studier, eksempelvis journalistutdanning, informasjonsutdanning
og animasjonsutdanning ved Høgskolen i Volda, og mener
at praksisorienterte studier som i dag er toårige eller
kortere bør kunne gi vitnemål i form av et diplom,
og at de godskrives i grad etter nærmere regler.
Dette medlem ser det som naturlig
at den nye mastergraden gir rom for to forskjellige typer mastergrader,
der den ene er en faglig bred grad rettet mot yrkeskompetanse, og
den andre en mer spesialisert grad rettet mot forskerutdanning og
med stor faglig fordypning. Dette medlem understreker
også verdien av høyere grads studier som påbygning
til yrkesutdanninger i høyskolesektoren, og mer generelt
for nye brede fagkombinasjoner.
Dette medlem mener det bør
settes av midler til omstilling til ny gradsstruktur slik at dette
arbeidet ikke går over institusjonenes ordinære
budsjetter og vil understreke behovet for overgangsordninger for
studenter som er midt i sine utdanningsløp.
Komiteen sluttar seg
til departementet sine synspunkt når det gjeld privatistordninga
og er samd i at denne held fram.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre mener at den detaljstyring av bachelor-graden
som er formulert i meldingen, strider mot prinsippet om å gje
institusjonene større frihet til å utvikle kvalitet
og egenart. Institusjonene må selv kunne forme innholdet
i bachelor-graden bortsett fra forutsetningen om at ex.phil./ex.fac. skal
inngå i graden med 10 studiepoeng hver. Flertallet fremmer
følgende utkast til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen utforme
regelverket slik at institusjonene gis frihet til selv å forme
innholdet i bachelorgraden utover de første 20 studiepoengene (ex.phil./ex.fac.)."
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti meiner at hovudansvaret for
utforminga av bachelor-graden till hjå den einskilde institusjon.
Likevel ønskjer desse medlemene at også lågare
grad studium inneheld ei viss fordjuping. Derfor skal det normalt
i bachelor-graden vere eit fag som varer meir enn eitt år.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet konstaterer at viktige fagmiljøer
er redd for at Regjeringens forslag til ny gradsstruktur vil kunne
bety svekket kvalitet og reduserte kunnskaper hos ferdige kandidater.
Dette gjelder spesielt en lang rekke profesjonsutdannelser, men
vil også kunne bli resultatet for en rekke av de tradisjonelt "frie"
universitetsstudier - humanistiske fag, samfunnsfag og naturvitenskapelige
fag. Disse medlemmer finner grunn til å minne
om at også disse "frie" studier i praksis for mange studenter
er en profesjonsutdannelse, i den forstand at hovedtyngden av lektorer
i den videregående skole har sin bakgrunn i disse fagene.
Regjeringens forslag til utformning av bachelorgraden, med fordypning
i ett fag og en bredde på minst tre fag vil i realiteten
bety en kvalitetssvekkelse i forhold til idag siden de to "breddefagene"
hver vil ha en størrelse på ca. O av dagens grunnfag.
Selv om Regjeringen skulle makte å følge opp med
de nødvendige ressurser, vil derfor resultatet bli at fremtidige
lektorer vil ha dårligere faglig bakgrunn enn de har i
dag. Disse medlemmer mener at også disse
forhold må tillegges vekt under vurderingen av profesjonsutdannelsenes
fremtid. Når det gjelder utdannelsen av lektorer, er det
etter disse medlemmers mening en absolutt forutsetning
at den praktisk-pedagogiske utdannelse kommer i tillegg til master-graden..
Disse medlemmer konstaterer at
f.eks. Musikkhøyskolen, kunsthøyskolene, psykologiutdannelsen
og sivilingeniørutdannelsen ikke kan tilpasses Regjeringen
forslag uten faglige skadevirkninger, og forutsetter at det ikke
foretas endringer her.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til henvendelse av 23. mai 2001 fra Norsk språkråd
til komiteen. Disse medlemmer deler Språkrådets oppfatning
av at det både prinsipielt og praktisk er uheldig å lovfeste
engelskspråklige gradsbetegnelser i det norske utdanningssystem. Disse
medlemmer er enige med Språkrådet i at
de hevdvunde benevnelsene kandidat og magister er å foretrekke,
noe som også vil bringe Norge på lik linje med
våre naboland Sverige og Finland. Disse benevnelsene vil
ikke skape problemer i forhold til internasjonal terminologi, i
det gradstrukturen ivaretar behovet for samsvar med de engelske
benevnelsene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, har merket seg at departementet foreslår å gå over
til betegnelsen philosophiae doctor (Ph.D.) for alle doktorgrader med
tilføyelser som angir fagretning. Denne betegnelsen skal
også omfatte doktorgrader som er tatt utenom de organiserte
forskerutdannelsesprogrammene. Flertallet ser ingen
grunn til at man skal fjerne den tradisjonsrike dr.philos-graden,
og mener at denne graden bør beholdes for forskere som ønsker å oppnå doktorgrad
uten å delta i organisert forskerutdannelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet kan heller ikke se at det er fremlagt
tungtveiende grunner til å gå bort fra de innarbeidede
benevnelser på de fagspesifikke doktorgrader (dr.art.,
dr.scient. osv.). Å bruke forkortelsen PhD med tilføyet
angivelse av fagområde vil gjøre benevnelsene
mer tungvinte språklig og vil samtidig gi mindre presis
informasjon om gradens fagprofil enn det dagens system gir.
Komiteen meiner at
utvekslinga av forskarar og studentar må stimulerast. Samarbeidsavtaler
med utanlandske universitet bør difor vere ein naturleg
del av verksemda som bør prioriterast. Komiteen reknar med
at ei slik prioritering kan føre til at institusjonane vert
meir attraktive for utanlandske studentar og forskarar. Komiteen er
samd med departementet i at det er viktig at universiteta og høgskulane
held fram med å byggje opp eit fagtilbod på engelsk
for både norske og utanlandske studentar. Komiteen meiner
at fagmiljøa kan medverke til ei meir aktiv studentutveksling gjennom å oppmode
studentane til å ta del i internship (hospitant) ordningar
i ulike internasjonale organisasjonar.
Komiteen meiner at utdanningsinstitusjonane
bør tilby studentar som ønskjer det, studieopphald
i utlandet som ein del av eit norsk gradsstudium.
Norske universitet og høgskular
har i fleire år hatt samarbeid med institusjonar i utviklingslanda,
og komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet,
ser på dette som eit særs sentralt område.
I denne samanhengen er det viktig å framheve kor mykje
dette samarbeidet har å seie, ikkje minst for dei norske
institusjonane og for innhaldet i dei norske utdanningstilboda.
Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Venstre,
merkar seg at Regjeringa ønskjer å kome attende
til eventuelle endringar i gebyrstipendordninga. Dette fleirtalet ønskjer
i denne samanhengen å peike på at det ikkje vil
vere ei føremålstenleg ordning å kanalisere
delar av gebyrstipendet til dei norske institusjonane i staden for
studentane som studerer i utlandet. Dette fleirtalet vil streke
under at gebyrstipendordninga er god slik ho fungerer i dag, og
at det må vere muleg å internasjonalisere institusjonane
samstundes som ein legg opp til gode utvekslingsordningar for studentane.
Dette krev auka ressursar til institusjonane, slik at deira behov
for internasjonalisering vert sikra.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det må skje en kvalitetssikring
av institusjonene som inngår i gebyrstipendordningen.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner det
må leggjast betre til rette for utanlandske studentar ved
norske utdanningsinstitusjonar.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at studentene fritt skal kunne velge om de vil utdanne seg i Norge
eller i utlandet. Høyre går inn for at en del
av finansieringsordningene innenfor høyere utdannelse skal
være en verdisjekk fra staten for hver student. Denne verdisjekken
vil også kunne inngå som en del av et gebyrstipend
for studier i utlandet. Studentene må fritt kunne velge
institusjon og fag i utlandet, under forutsetning av at institusjonen
er akkreditert i vedkommende land. Disse medlemmer minner
også om at Høyre flere ganger har foreslått
at ordningen med gebyrstipend omlegges slik at stipendet dekker
75 pst. av skolepengene ved studier i utlandet på høyere og
lavere grads nivå, jf. Innst. S. nr. 173 (1996-1997).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den sterke internasjonalisering som også omfatter kunnskap
og kompetanse. Det er derfor et viktig aktivum for Norge også å ha
studenter og lærekrefter med erfaring fra utlandet. Ikke
minst vil det være viktig å ha impulser fra fagmiljøer
som er i det internasjonale toppsjikt med tanke på kvalitet
innen undervisning og forskning. Det vil derfor være lite
tilfredsstillende med en situasjon der norske studenter på økonomisk
grunnlag ikke får mulighet til å benytte seg av
de beste internasjonale tilbud. Det er også verdt å merke
seg at Norge med sin lille befolkning nok kan være tjent
med en viss spesialisering innen de områder vi kan hevde
oss internasjonalt, fremfor å benytte uhensiktsmessig store
ressurser på å etablere og vedlikeholde tilbud
som kvalitetsmessig vil være mer naturlig å innhente
fra utlandet. Sett på denne bakgrunn er det avgjørende
at alle studenter stilles likt med tanke på offentlig finansierte
skolepenger uavhengig av om utdanningen tas i Norge eller i utlandet,
så lenge opplæringen holder den nødvendige
kvalitet. Disse medlemmer vil fremme følgende
primære forslag, jf. merknader under studiefinansiering
nedenfor:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at alle studenter får
fullfinansiert sine skolepenger uavhengig av hvor studiene foretas,
så lenge det kvalitative innhold er tilfredsstillende."
Komiteen stør
Regjeringa sin intensjon om å knyte utdanningsinstitusjonane
tettare opp til studentutvekslinga. Utdanningsinstitusjonane må stimulerast økonomisk
til slikt arbeid. Komiteen viser til Stortinget si
handsaming av Innst. S. nr. 173 (1996-1997), der fleirtalet bad
Regjeringa gjere framlegg om å opprette eit stimuleringsfond
for utdanningsinstitusjonar til å utvikle innbyrdes utvekslingsavtaler
med institusjonar utanfor Vest-Europa. Stimuleringsmidlane skulle
knyttast til oppretting av studietilbod og tilrettelegging for studentutveksling
i samsvar med merknader i Innst. S. nr. 173 (1996-1997). Komiteen konstaterer
at eit slikt fond ennå ikkje er oppretta, og meiner ei
omlegging av finansieringssystemet for høgare utdanning
bør inkorporere dette framlegget. Komiteen gjer
framlegg om at ein eigen komponent i utrekningsmodellen for tilskot
over statsbudsjettet vert basert på utdanningsinstitusjonane
sitt utvekslingsarbeid, målt i talet på studentar
inn frå utlandet og talet på studentar ut til
samarbeidsinstitusjonar i utlandet. Komiteen strekar
under behovet for utveksling og samarbeid også med land
utanfor Europa, USA og Australia.
Komiteen gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa inkludere
institusjonane sitt internasjonale utvekslingsarbeid i utrekningsmodellen
for finansiering."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
behovet for forutsigbarhet og likebehandling i godkjenning av studier
fra utenlandsk institusjon. Godskriving av utdanning i form av vekttall
bør fastsettes av et felles organ etter fastlagte retningslinjer.
Dette medlem mener det er nødvendig
med en vurdering av ordningen med gebyrstipend for studier i utlandet.
En slik vurdering må ta utgangspunkt i en bedre kvalitetssikring
av studier i utlandet og en gjennomgang av prioriterte fagområder.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ønskjer i
større grad å framheve utviklingspolitikken i
utdanningssystemet, gjennom å styrkje utviklingsrelatert
forsking og utdanning, og auke talet på studieplassar på kvoteprogram
og NORAD-finansierte studieprogram. Studieplassar for utanlandsstudentar
frå utviklingsland vert i dag finansierte over to ulike
program, med noko ulike finansieringsføresetnader, og desse
kunne med fordel verte betre koordinerte.
Komiteen meiner framlegget
i NOU 2000:14 om å opprette eit senter for fredsutdanning
ved Universitetet i Tromsø er positivt. Komiteen ber
Regjeringa leggje til rette for opprettinga av eit slikt senter.
Komiteen meiner det
bør vere ei arbeidsdeling mellom høgskular og
universitet. Målet er ikkje ein situasjon der institusjonane
blir mest muleg lik kvarandre, men heller ikkje eit fastlåst
system der institusjonane ikkje får utvikle seg. Komiteen strekar
under at forsking går føre seg både ved
høgskular og universitet, men at universiteta framleis
bør ha ei spesiell rolle ved at dei representerer ei breidde
i forskingsverksemda og har sterke forskingsmiljø i alle
fag dei tilbyr.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har merket seg Mjøsutvalgets grundige
vurdering av kriterier for å kunne tilkjennes universitetsstatus.
Flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn de kriterier, forutsetninger og prosedyrer som enstemmig
er trukket opp av Mjøsutvalget i NOU 2000:14, for at en institusjon
skal kunne tilkjennes universitetsstatus."
Det er etter flertallets syn
viktig at institusjoner som skal kunne kalle seg universitet, må ha
en rimelig bredde og dybde på hovedfags-/ masternivå,
og innenfor forskerkompetanse og forskerutdanning.
Flertallet kan ikke se at Regjeringen
har framlagt noen vektige argumenter for sitt forslag om en kraftig utvanning
av disse kriteriene, ved at alle høyskoler med rett til å tildele
doktorgrad skal kunne bli universitet. Flertallet går
derfor inn for å legge til grunn de kriterier, forutsetninger
og prosedyrer som er trukket opp av Mjøsutvalget som grunnlag
for å kunne bli universitet.
Et flertall, medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, viser til at disse kriteriene, ut over det å oppfylle
de generelle krav for at lærestedet kan betegnes som universitet,
er:
– ved siden
av grunnutdanninger å ha selvstendig ansvar for utdanninger
på hovedfags-, sivilutdannings- og masterutdanningsnivå på minst
5 ulike områder. (Med betegnelsen "område" er
her ment mindre enn fakultet).
– å ha blitt tildelt
selvstendig ansvar for forskerutdanning på minst 4 ulike
særskilte fagområder hvorav 2 av fagområdene
må være sentrale i forhold til regionale virksomheters
verdiskapning samtidig som fagområdene har nasjonal betydning,
– å delta i det nasjonale
samvirke når det gjelder forskerutdanning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet,
vil særlig understreke at det i kriteriene legges vekt
på å dra nytte av regional kompetanse og regionalt
verdiskapningspotensiale ved utviklingen av fag og forskningsområder.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
videre til at Forskningsmeldingen legger opp til en ambisiøs plan
for å styrke norsk forskning de kommende årene. Disse
medlemmer vil følge opp denne planen i de årlige
budsjetter i kommende stortingsperiode, og vil i denne sammenheng
legge vekt på å styrke kvalitativt gode forskningsmiljøer,
også de av disse miljøene som har tilhørighet
på institusjoner uten universitetsstatus. Dette betyr blant
annet at høyskoler med doktorgrader (i dag gjelder dette
høyskolene i Agder, Stavanger og Bodø) og gode
forskningsmiljøer må gis adgang til å videreutvikle
seg gjennom tildeling av forskningsmidler.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet sluttar
seg til departementet sitt framlegg om at det ikkje er rom for fleire
breiddeuniversitet enn dei fire ein har i dag. Desse medlemene ser
på spørsmålet om å fremje samarbeid
og arbeidsdeling innafor eit utdanningssystem prega av mangfald
som viktigare enn spørsmålet om institusjonsnemning.
Desse medlemene ber departementet
om å vurdere korleis ein best kan etablere eit system som
sikrar eit forpliktande samarbeid mellom fagmiljøa innafor same
fagområde ved universitet og høgskular, med sikte
på å leggje tilhøva til rette for arbeidsdeling
og samarbeid på tvers av institusjonsgrensene. Ved å oppretthalde
dei statlege institusjonane som forvaltningsorgan kan ein samstundes
samarbeide på tvers av institusjonane. Desse medlemene ber
vidare om at departementet snarast råd kjem attende med
ei vurdering av kva for incentiv som best kan fremje utviklinga av
meir mangfald og arbeidsdeling innafor norsk høgare utdanning
og forsking.
Desse medlemene viser til framlegget
om at vitskaplege høgskular og høgskular med forskerutdanning
kan søkje om overgang til universitetsnemning. Desse
medlemene har merka seg at Universitets- og høgskolerådet
ikkje stør Mjøsutvlaget sitt framlegg. Desse
medlemene er samde i at vitskaplege høgskular kan
få endra status. Når det gjeld statlege høgskular
med forskarutdanning, legg desse medlemene til grunn
at desse institusjonane bør ha meir enn ei forskarutdanning,
og ein viss breidde i mastertilboda før dei kan få nemninga
universitet.
Desse medlemene har merka seg
at høgskulane i Agder, Bodø og Stavanger gjennom
fleire år har arbeida systematisk med oppbygging av fagmiljø som er
sterke nok til å kunne tilby forskarutdanning. Ut frå dette
ber desse medlemene departementet leggje til rette
for at desse tre institusjonane kan utviklast slik at dei kan få overgang
med de rettar det inneber på dei aktuelle fagområde.
Desse medlemene føreset
at departementet kjem attende med framlegg om strategiske midlar
for å stø opp om ei slik utvikling i dei årlege
budsjettframlegga.
Desse medlemene vil også be
departementet om å sjå kor vidt høgskulane
i Hedmark og Oppland kan verte utvikla til eit framtidig innlandsuniversitet. Desse
medlemene gjer slikt framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa om å leggje
til grunn at vitskaplege høgskular kan få universitetsstatus,
og at statlege høgskular med meir enn ei forskarutdanning kan
søkje om overgang til universitetsstatus. Det skal leggjast
til rette for at høgskulane i Agder, Bodø og Stavanger
kan få ei slik overgang. Ein skal også sjå kor vidt
det kan verte utvikla eit innlandsuniversitet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Forskningsmeldingen og de planer og visjoner som kommer til
uttrykk der for norsk forskning i de kommende årene. Disse
medlemmer er fortsatt av den oppfatning at en spredning
av forskningsmidler ikke vil bringe Norge opp på et høyt internasjonalt
nivå.
Disse medlemmer er likevel enige
i at kvalitativt gode forskningsmiljøer, uavhengig av geografi
bør styrkes.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er kjent
med at høyskolene i Oppland og Hedmark er godt i gang med
tett samarbeid og nettverksbygging med sikte på i fremtiden å få universitetsstatus. Dette medlem ber
om at dette blir tatt med i en helhetsvurdering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at høgskolene også i dag har forskningsmidler. Dette
medlem mener at høgskoler som har doktorgradsutdanning
skal ha forskningmidler på linje med universitetene for
den delen som omfattes av denne utdanningen.
Komiteen strekar under
at institusjonell fridom vil vere viktig for å sikre god
omstillingsevne. Det systemet ein har no, der dei sentrale styresmaktene
i stor grad har avgjerdsmynde, gjev ikkje institusjonane tilstrekkeleg
høve til sjølve å ta ansvar for eiga
utvikling.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Høgre, meiner at i
høve til andre aktørar på den internasjonale
utdanningsmarknaden må universiteta og høgskulane
prioritere kvalitet i undervisninga i sterkare grad. Ei rask og
omfattande fagleg utvikling finn stad innafor mange område,
studentane sine faglege preferansar og interessen for ulike studium varierer
over tid, og institusjonane må rette seg etter omgivnader
i rask endring. Fleirtalet meiner at institusjonane
si evne til omstilling og til å drive fagleg og vitskapleg
utvikling må styrkjast.
Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, stør departementet sitt framlegg om å gjere universitet
og høgskular til forvaltningsorgan med særskilde
fullmakter. Dette vil gje institusjonane naudsynt grad av fridom
for å løyse behovet dei har for endringar. Dette
fleirtalet har merka seg at fråsegna frå Universitets-
og høgskolerådet stør dette. Gjennom auka
fagleg fridom og ved overgang til å verte nettobudsjetterande
einingar vil institusjonane sjølve på ein meir
effektiv og mindre tidkrevjande måte kunne tilpasse seg
dei krava til endringar som samfunnet stiller. Dette fleirtalet viser
til brev frå departementet 14. mai 2001, som svar på spørsmål
frå komiteen i samband med meldinga. Der vert det presisert
at dei utvida fullmaktene som det er gjort framlegg om for institusjonane,
legg til rette for betre vilkår for å konkurrere om
og utføre oppdragsundervisning og -forsking innanfor institusjonane.
Framlegget om å gjere mellom anna høgskulane til
nettobudsjetterte tilskotsinstitusjonar, vil innebere at dei får
større fridom til å fordele ressursane mellom
drifts- og investeringsføremål.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstremener
likevel at institusjonene innenfor denne modellen på flere
områder bør få større frihet
og flere fullmakter enn det Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer viser til sin
merknad om større frihet til å avgjøre
den faglige sammensetningen av bachelorgraden.
Disse medlemmer ser positivt
på økt samhandling mellom universitets- og høgskolesektoren
og samfunns- og arbeidsliv for øvrig, og ønsker
ikke unødvendig detaljregulering av denne aktiviteten.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at det må være opp til den enkelte institusjon
innenfor høyere utdannelse selv å velge organisasjonsmodell. Disse
medlemmer ser ingen grunn til, eller noen spesiell verdi
ved, at disse institusjonene skal presses inn i samme organisasjonsmodell,
uavhengig av størrelse eller egenart for øvrig.
Etter disse medlemmers syn gir forslaget om å gjøre
universiteter og høyskoler til forvaltningsorganer med
særskilte fullmakter, institusjonene mindre selvstendighet
enn Høyre ønsker. Disse medlemmer tar
opp følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag med sikte på å gje universiteter
og høyskoler rett til selv å velge organisasjonsmodell."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at meldingen ikke tar opp i seg den logiske konsekvens
at styring og fristilling må basere seg på en
hensiktsmessig organisasjonsform med klare og tydelige ansvarsforhold
og lojalitetsbånd.
Den kvalitetsreformen som Regjeringen åpenbart ønsker,
vil vanskelig kunne gjennomføres i en organisasjonsform
som dels er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter
og delvis en tjenesteprodusent som skal tilfredsstille etterspørsel
og internasjonal kvalitet innen opplæring på høyt
nivå og forskning inkludert den oppdragsbaserte. For å ansvarliggjøre
institusjonene er det etter disse medlemmers syn
viktig å innføre en modell som legger klare ansvarskriterier
på alle ledd i organisasjonene. Etter disse medlemmers oppfatning
er en ansvarliggjøring nødvendig både
av kvalitetsfremmende grunner og ikke minst for økonomisk
styring. For å oppnå dette vil det være
av avgjørende betydning at det blir foretatt den nødvendige
atskillelse fra departementet gjennom en omdanning til egne rettssubjekter. Disse
medlemmer støtter derfor Mjøsutvalgets
vurdering og konklusjon om at institusjonene bør bli særlovsselskaper
med egne styrer, og foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag om lovendringer, slik at universiteter,
høyskoler og disses randsoneselskaper omdannes til selvstendige
rettssubjekter."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at flertallet i Mjøsutvalget
gikk inn for å organisere universiteter og høyskoler
som særlovsselskap. Disse medlemmer har
merket seg at styret for Universitets- og høgskolerådet ønsker å organisere
institusjonene som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter,
men likevel går inn for at de institusjonene som ønsker å prøve
ut en annen tilknytningsform og alternative styrings- og organisasjonsstrukturer,
må få anledning til dette. Disse medlemmer viser
til sine merknader om forvaltningsorgan med særskilte fullmakter,
og er villig til å åpne for forsøk med
særlovsselskap for å utvide mulighetene til samspill
mellom institusjoner og næringsliv for å fremme
forskning og næringsvirksomhet. Disse medlemmer legger
til grunn for slike forsøk at det ikke åpnes for
privat eierskap i de offentlige institusjonene (særlovsselskapet).
Stortinget må forelegges en evaluering før slike
organisasjonsformer eventuelt innføres på varig
basis.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sitt prinsipielle syn på valg
av organisasjonsmodell, og går i samsvar med dette inn
for at det bør åpnes for forsøk med alternative styrings-
og organisasjonsstrukturer til flertallets modell med forvaltningsorgan
med særskilte fullmakter. Disse medlemmer ser
ingen grunn til at man ved utprøving av alternativer skal
utelukke forsøk med privat eierskap i offentlige utdannelsesinstitusjoner.
Komiteen går
inn for at høgskulane skal ha fridom til sjølv å leggje
ned og opprette studium som varer inntil 3 år.
Komiteen gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa om å gje
statlege høgskular fridom til å opprette og leggje
ned studietilbod som varer inntil 3 år."
Komiteen sitt fleirtal, medlemmene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Høgre,
Senterpartiet og Venstre, meiner at ein framleis bør
ha systemet med nasjonale rammeplanar innafor utdanningar som fører
fram til sertifisering eller autorisasjon.
Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstrepart og
Venstre, stør Regjeringa i at det er naudsynt i
ein fristillingsprosess å leggje mindre vekt på rammeplanar. Dette fleirtalet viser
til meldinga s. 53:
"Departementet tar også sikte på å fristille
enkelte utdanninger fra rammeplaner. Departementet legger likevel
til grunn at rammeplaner er et sentralt virkemiddel for å oppnå en
nasjonal standard på yrkesytøverne, og at rammeplanene
er med på å forenkle nødvendige kvalitetssikringsprosedyrer
for sertifisering eller autorisering."
Dette fleirtalet meiner ei slik
forenkling ikkje må kome framfor omsynet til kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at det uavhengige akkrediteringsorganet vil forholde seg
til disse spørsmål på en faglig og kvalitativ
god måte. Det er derfor disse medlemmer sitt
prinsipielle syn at arbeidet med rammeplaner overlates til dette
organ.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 78 (1998-1999) og mener en avkorting
av studiene er forsvarlig fordi studenten kan ventes å vende
tilbake til utdanning etter noen år i arbeidslivet. Dersom
denne muligheten skal bli reell, understreker imidlertid dette
medlem at intensjonen fra komiteen om at høyere
utdanning ved offentlige institusjoner skal være gratis,
må gjelde.
Dette medlem konstaterer at flere
utdanningsinstitusjoner i dag tilbyr utdanning mot betaling, og
presiserer at selv om utdanning er nettbasert eller på annen måte
skiller seg fra tradisjonell forelesningsundervisning, skal dette
ikke gje anledning til å avkreve studieavgifter med mindre
tilbudet retter seg mot bedrifter eller organisasjoner og ikke enkeltstudenter.
Komiteen strekar under
at den langsiktige grunnforskinga har stor verdi for nyskaping og
næringsutvikling. Det er eit mål at institusjonane
skal ha eit nært samarbeid med samfunns- og arbeidslivet. Komiteen har
merka seg departementet sitt framlegg om å leggje til rette
for utvida samhandling mellom universitets- og høgskulesektoren
på den eine sida, og samfunns- og arbeidslivet på den
andre. Komiteen er samd i at høvet til å tilby
utdanningar finansierte som oppdrag, retta mot etter- og vidareutdanningsmarknaden
og mot utanlandske studentar som ikkje har program/avtaler,
bør utvidast. Den regionale tilknytinga mellom dei fleste
høgskulane, universiteta og lokalsamfunna er som regel
prega av tett og nær kontakt. Komiteen meiner
at slik kunnskap og kontakt kan brukast aktivt for å utvikle
det lokale næringslivet og for å løyse
ulike samfunnsmessige problemstillingar i regionane.
Komiteen meiner vidare at det
er viktig at institusjonane satsar på eit forskingspolitisk
samarbeid mellom næringsliv, institusjon og lokalsamfunn.
Komiteen viser til
at Mjøsutvalet la fram ei eiga utgreiing om oppdragsforsking,
NOU 1999:18 Organisering av oppdragsvirksomhet. Eit samla utval
gjorde her framlegg om at einingar for oppdragsforsking ved universitet
og høgskular skal organiserast i aksjeselskap/statsføretak,
av di desse organisasjonsformene gjer det muleg med aktiv deltaking
frå institusjonane si side i styringa av einingar for oppdragsverksemd.
Skilnaden på desse selskapsformene er først og
fremst at statsføretak ekskluderer deltaking av private
i eigarskap og styring, og at staten står ansvarleg for
pliktene til statsforetak.
Komiteen viser til at fleire
institusjonar, både universitet og høgskular,
har uttrykt eit klart ønskje om å organisere randsoneaktiviteten
i tråd med tilrådingane i NOU 1999:18, og at dette
vil vere ei fullmakt institusjonane kan gjevast innanfor ein vald
hovudmodell som forvaltingsorgan med særskilde fullmakter.
Det er ein klar føresetnad for komiteen at
verksemda i desse einingane ikkje må trekke vekslar på institusjonane
si grunnløyving.
Komiteen gjer difor følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
til rette for at institusjonane har fullmakt til å organisere
randsoneaktiviteten i tråd med tilrådingane i
NOU 1999:18 Om at einingar for oppdragsforsking ved universitet
og høgskular skal kunne organiserast i aksjeselskap eller statsføretak.
Slik organisering kan også gjelde etter- og vidareutdanningsverksemd."
Komiteen ser på den
eksternt finansierte verksemda som føregår ved
institusjonar innafor høgare utdanning som ein viktig del
av samfunnet si satsing på utvikling og bruk av ny kunnskap.
Verksemda er også fagleg berikande for institusjonane og
gir eit økonomisk grunnlag som kan styrkje kvaliteten på og
omfanget av aktiviteten på dei aktuelle fagområda
i institusjonane i høgare utdanning. Utfordringa er å utforme eit
regelverk som gjer all eksternt finansiert verksemd til ei naturleg
del av institusjonane si verksemd, samstundes som den delen av institusjonane
sin verksemd som vert finansiert over grunnløyving vert
skjerma, og det vert sett faglege og kvalitetsmessige premissar
for det eksterne engasjementet.
Komiteen meiner at
ei opptrapping av den norske forskingsinnsatsen krev ei monaleg
auke i talet på forskarar. I denne samanhengen må tilgangen
på gode forskarar gjennom rekrutteringsstillingar sikrast.
Komiteen gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa på eigna
måte leggje fram ei vurdering og drøfting av rekrutteringssituasjonen
i universitets- og høgskulesektoren, sett i lys av den kraftige
veksten som er planlagd i både undervisnings- og forskingsinnsats
dei nærmaste åra. Denne vurderinga bør
helst leggjast fram samstundes med statsbudsjettet for 2002, og
seinast innan førstkommande årsskifte."
Komiteen føreset at
statsbudsjettet for 2002 vil innehalde konkrete tiltak for å møte
dei store rekrutteringsbehova i sektoren.
Komiteen viser til Universitets-
og høgskolerådet si påpeiking av at stipendiatstillingane
i dag er underfinansierte med mellom 80 000 og 100 000 kroner, og at
dette har som resultat at institusjonane ikkje har råd til å nytte
seg av tildelte heimler. Komiteen føreset at
Regjeringa snarast tek naudsynte steg for å løyse dette
problemet.
Etter komiteen sitt syn er betre
finansiering av rekrutteringsstillingane ein føresetnad
for å lukkast med den planlagte opptrappinga av talet på rekrutteringsstillingar
dei kommande åra. Komiteen viser til at
styret i Universitets- og høgskolerådet i brev
til Stortingets finanskomite i samband med Revidert nasjonalbudsjett
2001 har bedt om at eksisterande stipendiat- og postdoktorstillinger
fullfinansierast ved tilførsel av ekstra midlar til institusjonane
sine budsjett, og at nye stillingar fullfinansierast ved skipinga.
Komiteen merkar seg at Regjeringa ønskjer å auke
løyvingane til doktorgradsstillingane i 2002, mellom anna
gjennom direkte løyvingar til universitet og høgskular
og ved tilsetjing av fleire postdoktorstipendiatar. Komiteen held
på at gode arbeidstilhøve, som løn og
utstyr, er viktig for å utføre forsking av god kvalitet.
Komiteen viser til at det er
planlagt kraftig vekst både i undervisnings- og forskingsinnsatsen
ved dei høgare utdanningsinstitusjonane dei nærmaste åra. Komiteen vil
understreke at eit kvalitetsløft for undervisning ikkje
må gå utover oppfølginga av måla
i Forskingsmeldinga om opptrapping av norsk forskingsinnsats til
OECD-nivå innan 2005, der ein vesentleg del av opptrappinga
skal finne stad i grunnforskingsmiljøa på dei
høgare utdanningsinstitusjonane.
Komiteen viser til at Regjeringa
gjer framlegg ein meir fleksibel bruk av personalressursane som
eit verkemiddel for å gjennomføre kvalitetsreformen
for høgare utdanning. Komiteen vil understreke
at hovudprinsippet om forskningsbasert undervisning skal oppretthaldast,
og påpeike at regelverket allereie i dag gir godt høve
til slik fleksibilitet, mellom anna i form av variert fordeling
av undervisnings- og forskingsoppgåver frå semester
til semester. Komiteen ser det ikkje som ønskjeleg
eller naudsynt å endre regelverket i retning av at vitskapleg
tilsette skal setje av mindre tid til forsking. Det vil vere eit
kvalitetsvekkjande, ikkje eit kvalitetsfremjande tiltak. Komiteen meiner
det viktigaste kvalitetsfremjande tiltaket som bør gjennomførast
er å styrkje rekrutteringa til universitet og høgskular,
slik at kapasiteten kan aukast på både undervisnings-
og forskingssida.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ser at det på doktorgradsnivået
er eit godt stykke att til tilnærma jamstilling når
det gjeld talet på kvinner, sjølv om talet aukar
jamnt. Fleirtalet viser til at Regjeringa vil øyremerke
ein del av dei postdoktorstipendiatane som vil kome i 2002, til
kvinner. Fleirtalet strekar under at jamstilling
er ei sentral utfordring for institusjonane, og at kvinner er sterkt underrepresenterte
i høgare stillingar ved universiteta og høgskulane. Fleirtalet peikar
vidare på at det er viktig at institusjonane stimulerer
kvinnene til å søkje leiarstillingar på institutt-
og avdelingsnivå. Fleirtalet meiner det
er viktig at institusjonane i samband med rekruttering tek i bruk
aktuelle tiltak som øyremerking, utarbeiding av handlingsplan
for likestilling og styrking av nettverksbygging.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner at
ordninga med opprykk til professor er eit godt personalpolitisk
tiltak som mellom anna har gjort det lettare for kvinner å leggje
planar for vegen fram til akademisk toppstilling. Komiteen meiner
at denne ordninga skal halde fram.
Komiteen legg fram følgjande
utkast til vedtak:
"Ordninga med opprykk til professor
etter kompetanse skal førast vidare."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som lite hensiktsmessig med en lavere satsing på forskning
blant vitenskapelige ansatte som helhet. Likevel ser disse
medlemmer at det i en del tilfeller kan være hensiktsmessig å la
enkelte lærekrefter få intensivere sitt arbeid
med undervisning og oppfølging av studenter. Det er ingen
automatikk i at gode lærekrefter er gode forskere eller
at gode forskere automatisk er gode formidlere av den kunnskap de besitter.
Slik disse medlemmer ser det, vil det være
en fordel for alle parter dersom en legger opp til en modell der
personalet ved universitetet og høgskoler kan benyttes
på en så hensiktsmessig måte som mulig.
Det må da legges opp til muligheter for varierende oppgaver
slik at forholdet mellom undervisning og forskning ikke er en automatisk
oppsatt brøk, som bare vanskelig lar seg justere.
Disse medlemmer ser det som avgjørende
for at norske institusjoner skal kunne holde god internasjonal standard,
at det er de til enhver tid best kvalifiserte personer som tiltrer
professorstillinger. Kvalifikasjoner og kvalitet kan vanskelig regnes
ut fra en prosentsats av kjønn eller tid ved en enhet. Disse
medlemmer ser derfor behovet for å vurdere ordningen
med opprykksordningen til professorat.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"I opprykkskriteriene for professor
inkluderes undervisningskompetanse i tillegg til publisering og
forskningsarbeid."
Komiteen stør
Regjeringa sitt framlegg om at universiteta sjølve skal
ha ansvaret for å opprette og leggje ned fag og gradar.
Universiteta kan etter eige initiativ innafor den økonomiske
ramma dei har til disposisjon, ta initiativet til å opprette
nye mastergradsstudium og nye doktorgradsprogram. Institusjonane
må sjølve sjå til at dei har gode kvalitetssikringssystem
internt slik at alle fag og gradar held internasjonale kvalitetsmål.
Komiteen viser til Mjøsutvalet
si tilråding av eit sjølvstendig akkrediterings-
og evalueringsorgan som er avhengig av departementet. Komiteen går
inn for å opprette eit slikt organ, som skal stå for
evaluering av fag og insitusjonar og akkreditering av institusjonar. Ein
føreset at eit slikt organ skal vere avgrensa, ikkje stort
og byråkratisk. Ein viser i denne samanhengen til Noregsnettrådet
sitt innspill til komiteen om korleis dette er praktisk muleg å gjere.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, legg fram
følgjande utkast til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa gjere
framlegg om oppretting av eit uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan
for høgare utdanning, jf. Mjøsutvalet sitt framlegg
i NOU 2000:14."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at kvalitet i utdanningen må være det
kriterium som er av avgjørende betydning. Det er svært
vanskelig å vurdere i hvilken utstrekning en får en
god utnyttelse av ressursene så lenge det ikke finnes uavhengige
evaluering- og akkrediteringsorgan som kan foreta de nødvendige
kvalitative vurderinger. En uavhengig akkreditering og evaluering
vi gi den nødvendige kvalitative sikring ved oppretting
av tilbud og at denne kvaliteten holdes på et vedvarende
høyt nivå. Disse medlemmer viser
til at Storbritannia og Australia har og arbeider med opprettelse
av dette. Slik disse medlemmer ser det vil det være
en åpenbar fordel dersom Norge ikke bare kunne utvikle
tilsvarende, men også tok initiativ til å etablere
et internasjonalt samarbeid på dette området.
Uansett er det viktig at disse organer har en helt uavhengig stilling
i forhold til de respektive institusjoner som skal vurderes og departementet
som eier. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at det opprettes uavhengige
evaluerings- og akkrediteringsorganer. Disse skal ha ansvaret for å evaluere
og tildele/trekke tilbake godkjenning av institusjoners
opplæringstilbud."
Disse medlemmer vil presisere
at vurderingen av om en institusjon har den kvalitet og det omfang som
skal til for å få mulighet til å benytte
navnet "universitet", må foretas av det oppnevnte akkrediteringsorgan.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av gode systemer for kvalitetsutvikling og evaluering
i utdanningssektoren, og at dette bør ligge utenfor departementet. Dette
medlem mener et uavhengig evalueringsorgan bør
hjemles i lov. Evalueringsorganet bør være uavhengig
av departementet med et eget styre. Et slikt organ må forta
evaluering, ikke akkreditering. Dette medlem viser
til NOU 2000:14 og merker seg at kvalitetsbegrepet spriker noe i
kap. 7 "Kvalitet og effektivitet i læringsmiljøet"
og kap. 15 "Evaluering og akkreditering i høgre utdanning". Dette
medlem mener den kvalitative tilnærmingen til kvalitet
som drøftes i kap. 7 er bedre i stand til å sikre
kvalitet og dynamikk gjennom evalueringer enn en kvantitativ akkreditering
og godkjenning av minstestandarder knyttet til ulike institusjonsbetegnelser.
Et evalueringsorgan bør etter dette medlems syn
ikke tillegges ansvar for vurdering av institusjonsbetegnelser.
Et evalueringsorgan bør i første rekke bistå institusjonenes egne
kvalitetssentre, og videre foreta jevnlige institusjonsevalueringer,
både av kvalitet og av institusjonens kvalitetsarbeid,
såkalt "audit evaluering".
Et uavhengig evalueringsorgan bør videre
tillegges ansvar for internasjonaliseringsarbeid og godkjenning av
utenlandsk utdanning. Dette medlem støtter Regjeringens
syn i at internasjonalisering i større grad enn i dag bør
knyttes til samarbeid mellom norske og utenlandske utdanningsinstitusjoner.
Et evalueringsorgan bør ha et overordnet ansvar som ressurs-
og kompetansesenter for internasjonalisering av høyere
utdanning, knyttet opp mot utdanningsinstitusjonenes internasjonale
avdelinger.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, stør Regjeringa
sitt framlegg om å utvide talet på eksterne medlemer
i styret. Fleirtalet meiner at dei eksterne styremedlemene
kan tilføre institusjonane gode idear og kompetanse som
kan vere av stor verdi.
Fleirtalet stør også framlegget
om at styret skal setjast saman slik at inga einskildgruppe har
fleirtal aleine. Fleirtalet viser elles til ordninga
i dag, der høgskular og universitet kan søkje
om forsøk med eksternt styrefleirtal, og meiner denne ordninga
skal halde fram.
Fleirtalet er samd i at institusjonane
skal ha vald toppleiing. Den valde rektoren skal framleis vere leiar for
institusjonen sitt styre.
Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Framstegspartiet, vil opna for forsøk med tilsetting
av rektor på åremål ved universitet og
høgskular.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet
og Senterpartiet går inn for framlegget i meldinga
om å tilsette institutt- og fakultetsleiarar, og at dei
vert tilsette på åremål. Dersom dette
fører til urimeleg høge utgifter, ber fleirtalet
departementet kome attende til dette.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, med subsidiær
støtte frå Framstegspartiet, gjer slikt framlegg
til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram naudsynte lovendringar for at institutt- og fakultetsleiarar
skal tilsetjast på åremål."
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet
og Senterpartiet meiner at eit samfunn i rask endring krev
institusjonar med evne til omstilling, og at dette vil gjere linene
i organisasjonsstrukturen klarare. Gjennom den reforma som meldinga
legg opp til, vert det overført vesentleg større
fullmakter og avgjerdsmynde til institusjonane sjølve.
Dette set større krav til deira interne styringsorgan og
forvaltning. Desse medlemene meiner at institusjonane bør
leggje vekt på å utvikle ein god leiings- og personalpolitikk,
slik at ein kan få kvalifiserte søkjarar til desse
stillingane.
Desse medlemene føreset
at ordninga ikkje inneber direkte inngrep i den einskilde vitskapleg
tilsette sin fridom til å forske. Desse medlemene vil òg
slutte seg til departementet sine synspunkt på jamstilling
ved tilsetting i faglege leiarstillingar.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at de høyere utdanningsinstitusjonene selv skal
kunne fastsette den interne styringsstrukturen i sine organisasjoner,
og at dette ansvaret skal ligge hos institusjonenes styrer."
Når det gjelder den interne
organisering for øvrig, mener komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Venstre at det må være
opp til den enkelte institusjon å avgjøre dette.
Ved en modell med valg kan forpliktelsene innskjerpes ved at det
innføres en rett for det valgte kollegium til å kunne
utlyse nyvalg på lavere nivå innen institusjonen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Venstre finner det lite rimelig at en
reform som skal gi institusjonene større grad av frihet
og selvstyre, skal låse fast den interne styringsordning
og personalpolitikk på avdelings- og grunnenhetsnivå. Disse
medlemmer vil peke på at en obligatorisk ordning
med utlysing og tilsetting av instituttbestyrerstillinger vil binde
opp betydelige ressurser på institusjonsbudsjettene, samtidig
som ordningen vil svekke studenters og ansattes medinnflytelse på avdelings-
og grunnenhetsnivå. Disse medlemmer kan
ikke se noen grunn til at samtlige institusjoner skal pålegges å følge
ett og samme mønster for intern styring. Det kan heller
ikke være noe som tilsier at alle avdelinger ved større
institusjoner skal følge samme mønster.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det er en avgjørende
forutsetning for både institutt- og fakultetsledelse at
det for lederen står til rådighet ressurser både
til egen forskning og til å stimulere andres forskning.
Mangel på slike ressurser er etter disse medlemmers syn
hovedproblemet med dagens styringsordning, og dette løses
ikke i seg selv av å erstatte valgte ledere med ansatte.
Disse medlemmer er enige i at
det trengs en klargjøring av fakultets- og instituttledernes
forpliktelser for å følge opp universitetets helhetlige
styringssignaler.
Komiteens medlemmer fra Høyreviser til sine innledende merknader,
hvor det bl.a. blir understreket at institusjonene selv bør
få velge styresammensetning og selv bestemme utformning
av ledelsen ved fakulteter og institutter. Høyre mener
også at spørsmålet om rektor skal velges
eller ansettes må avgjøres ved den enkelte institusjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at styrenes sammensetning ikke bør være etter
prinsippet om bukken og havresekken. Disse medlemmer forutsetter
derfor at flertallet bør være eksternt oppnevnte
personer uten lojalitetsbånd til institusjon eller departement.
Samtidig vil disse medlemmer påpeke viktigheten
av at institusjonenes mangfold og særpreg blir representert
i styret på en hensiktsmessig og forsvarlig måte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å ivareta prinsippet
om oppnevnt eksternt styreflertall ved høyere utdanningsinstitusjoner,
og ellers den nødvendige, hensiktsmessige og forsvarlige representasjon
av studenter, vitenskapelige ansatte og andre faggrupper."
Disse medlemmer ser det slik
at styret må ha det fulle ansvar for at den daglige oppfølging,
kvalitetssikring og utvikling ivaretas på en hensiktsmessig og
profesjonell måte. I en slik struktur og organisasjonsmodell
ville det være en umulighet å ha en valgt administrerende
direktør/rektor, med lojalitetsbånd til eget
kollegium og ikke til styret. For å sikre driftens ansvarlighet
og direktørens/rektorens legitimitet både
i forhold til styret, men også til øvrige ansatte,
må etter disse medlemmers oppfatning prinsippet
om styrets rett og plikt til å ansette komme til anvendelse.
For at direktør/rektor skal
kunne utføre sitt arbeid og iverksette styrets vedtak er
det avgjørende at medarbeidernes lojalitet og ansvar knyttes
opp til direktøren/rektor og derved styret. Valgte
mellomledere vil etter disse medlemmers syn vanskelig
kunne tilfredsstille disse enkle organisatoriske prinsipper.
Ansettelser i fremskutte og strategisk viktige
stillinger må gjøres tidsavgrensede. Dette vil
gi den nødvendige fleksibilitet for en stor organisasjon
med stadige krav til endring og kvalitativ utvikling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Styret ansetter administrative ledere
ved høyere utdanningsinstitusjoner etter prinsippet om
tidsavgrensede engasjementer. Tidsavgrensning i ansettelser stiller
likevel styret fritt til å reengasjere dersom de finner dette ønskelig."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
opptatt av at utdanningsinstitusjonene må få mulighet
til å opptre strategisk og samlet. Større institusjonell
autonomi må henge sammen med bedre organisering. Dette
medlem viser til at selv om studiekvalitetsbegrepet har
fått gjennomslag på institusjonene, synes studiekvalitetsarbeidet å være mer
fragmentert. Raske endringer i utdanningssektoren krever omstillingsdyktighet
og langsiktige strategier hos utdanningsinstitusjonene.
Dette medlem viser til at større
autonomi i utdanningssektoren har vært en generell tendens
i flere år, men at dagens struktur og organisering ikke
i tilstrekkelig grad har muliggjort implementering av de ønskede
tiltak.
Dette medlem mener det er nødvendig
med tettere bånd mellom de ulike nivåene ved utdanningsinstitusjonene. Dette
medlem mener en betingelse for institusjonenes interne organisering
bør være at ledere på institutt- og fakultetsnivå er
knyttet opp mot øverste nivå ved institusjonen,
og således forpliktet av de overordnede strategier institusjonen
har.
Komiteen sluttar seg
til departementet sitt framlegg til utforming av finansieringsmodell
på grunnlag av tre hovudkomponentar: basisløyving,
studentfinansiering og forskingsfinansiering, som vil femne om ein incentivbasert
del og ein strategisk del. Finansieringsordninga skal ta ivare omsyn
som planlegging, kontinuitet og behovet for endring. Komiteen ser
det som viktig at det til ein viss grad vert lagt opp til finansieringsordningar
som stimulerer til auka kvalitet og aktivitet, og til breiddekrav
etter overordna nasjonale interesser.
Komiteen vil kome attende til
utforminga av finansieringsordningane i samband med statsbudsjettet for
2002.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, vil bemerke at Regjeringen ikke har gjort noen
vurderinger av hvordan et slikt system kan utformes i praksis.
Komiteens medlemmer fra Høyre minner om
at Høyre primært går inn for følgende
modell for finansiering av offentlige institusjoner innenfor høyere utdannelse:
– En fast
basisbevilgning, uavhengig av aktivitet.
– En aktivitetsbasert finansiering
hvor institusjonen mottar en verdisjekk for hver student.
– En separat bevilgning til forskning.
Av hensyn til langsiktig planlegging i institusjonen, mener
Høyre at den faste del av bevilgningen til undervisning
og forskning gis for tre år ad gangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
at kunnskaper og ferdigheter må betraktes som likeverdige
uavhengig av hvor de er tilegnet. Konsekvensen av dette må være
at studentenes muligheter til en fullfinansiert kvalitativ utdanning
må være uavhengig av hvor det studeres, så lenge
de kvalitative vilkår tilfredsstilles. Dette betyr at alle
institusjoner må likebehandles uavhengig av eierforhold.
At studenter skal stilles ulikt økonomisk ut ifra eierforhold
kan vanskelig forklares. Det må bety en ønsket merbelastning
for de studenter som velger noe annet enn statens egne opprettede
institusjoner. Igjen kommer en til den situasjon at reell valgfrihet
skal ikke baseres på innhold og kvalitet, men om en selv
eller familien har den nødvendige økonomiske handlefrihet til å kunne
bidra til å betale for utdanningen. En slik økonomisk
skranke for det frie kvalitative fagvalg fremstår som et
alvorlig slag mot behovet for likebehandling og like rettigheter
til utdanning for alle uavhengig av privat økonomi. Disse
medlemmer vil for å stille alle studenter og institusjoner
likt, fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at norske utdanningsinstitusjoner
stilles likt med tanke på finansiering og godkjenning."
Disse medlemmer ser at dagens
finansieringsmodell ikke gir den nødvendige sammenheng
mellom finansiering og produksjon av opplæring og forskning. Den
generelle rammefinansiering av universiteter og høgskoler
viser de samme mangler og problemer som ble påvist ved
rammefinansieringen av sykehusene. Innen helsevesenet har en erkjent
behovet for en innsatsstyrt finansiering, og det fremstår
som underlig at samme innsikt i problematikken ikke synes å eksistere innen
høyere utdanning.
Disse medlemmer ser at det også for
høyere utdanning vil være en fordel å ha
en finansiering av utdanningsdelen som i stor grad følger
prinsippene for finansieringen innen helse, der en benytter en varierende
stykkpris basert på kostnader forbundet med de respektive
behandlingstilbud. Så ser disse medlemmer behovet
for å finansiere forskningsvirksomheten separat. Her i
forhold til kvalitet og omfang av den forskning som foretas. Det
vil være grunnforskning som her anses for å være
en offentlig oppgave. Oppdragsforskning og lignende naturlig ligge
innenfor den næringslivsmessige sfære. Disse
medlemmer viser til Forskningsmeldingen hvor Fremskrittspartiet fremmet
forslag om skatteincentiver for norsk næringsliv for å stimulere
til større satsing på forskning og utvikling også innen
vårt næringsliv. Disse medlemmer ser
at Norge fortsatt ligger meget langt etter de land det er naturlig å sammenligne
seg med. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at bedrifter får trukket fra sine investeringer
til forskning og forskningsrelatert arbeid ved anskaffelsestidspunktet
for utstyret."
Disse medlemmer ser det som hensiktsmessig å ha
en basisfinansiering i bunnen for universitetene og høgskolene.
Dette gjelder forhold som vil måtte finansieres uavhengig
av antall studenter og finansiering av forskningsaktivitet. Disse
medlemmer vil på samme måte som ved ISF
innen helsevesenet foreslå at 80 pst. baserer seg på en
innsatsstyrt finansiering og 20 pst. som basistilskudd. Dette vil
ivareta både den nødvendige fleksibilitet innen
studiefinansieringen og institusjonenes behov for et stabilt utgangspunkt. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag, slik at det innføres en
innsatsstyrt finansiering også innen høyere utdanning."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at finansiering av utdanningsinstitusjonene må fremme
kvalitet, langsiktighet og evne til omstilling. Dette medlem støtter hovedmodellen
i Regjeringens forslag til tre komponenter i finansieringen, en
basisbevilgning, en forskningsbevilgning og en del basert på undervisning
og uteksaminering av studenter. Basisbevilgningen bør ta hensyn
til opprettholdelsen av marginale fag, distriktspolitikk og langsiktige
hensyn. Dette medlem understreker at utdanningsinstitusjonene
har et ansvar for studentenes læring. Dette medlem mener
at institusjonene også må bære sin del
av ansvaret, og dette bør gjenspeiles i finansieringen
av universiteter og høyskoler. Dette medlem støtter
Regjeringens forslag om å finansiere studenter som avslutter
studiene heller enn studenter som påbegynner studier, slik tilfellet
er i dag. Det reelle studenttallet ved utdanningsinstitusjonene
er i dag vanskelig å anslå, og det er grunn til å tro
at studenter med ulike behov også innebærer ulike
kostnader for institusjonen. Den lave vekttallsproduksjonen samt
den lave andelen av de registrerte studentene som er kunder i Lånekassen
tyder på at det reelle antallet aktive studenter er langt
lavere enn antall registrerte studenter. Dette medlem foreslår at
bevilgningen per uteksaminerte student økes, og at det
videre tas hensyn til institusjonenes studenter i andre utdanningsløp. Dette
medlem mener institusjonene i større grad må finansieres
for den utdanningsvirksomhet som foregår, men foreslår
at slike beregninger gjøres innenfor et tre års
intervall, slik at en viss stabilitet blir mulig. I tillegg bør
skjønnsmessige vurderinger kunne tas med i beregningene
for spesielle institusjoner der et nytt system slår urimelig hardt
ut.
Finansiering av forskning bør være
uavhengig av studenttall, dette for å sikre stabilitet
og langsiktighet. Dette medlem viser til sine merknader
i Innst. S. nr. 110 (1999-2000). Samtidig må forskningen
være gjenstand for kontinuerlig evaluering, og dette bør danne
grunnlag for beregninger av bevilgninger over statsbudsjettene.
Dette medlem understreker at
kvalitet må være et grunnleggende prinsipp i en
incentivbasert finansiering.
Komiteen viser til
at private høgskular har lange tradisjonar i Noreg. Komiteen konstaterer
at eit aukande tal private høgskular er aktørar
i undervisningssektoren. Fleire av desse tilbyr utdanningar på område
kor den offentlege kapasiteten er mangelfull eller der det ikkje
er etablert eit offentleg tilbod.
Komiteen vil byggje på at
offentlege utdanningsinstitusjonar skal vere hovudstammen innafor
høgare utdanning. Komiteen meiner likevel
at det må sikrast likeverd i handsaminga av offentlege
og private utdanningstilbod som oppfyller klare kvalitetskrav, og at
offentlege og private institusjonar må handsamast etter
same prinsipp, slik Noreg har slutta seg til i Bologna-erklæringa.
Komiteen meiner slikt likeverd
krev eit enklare regelverk for private høgskuler, slik
at mellom anna godkjenning av fagplanar og eksamen kan finne stad langt
raskare og meir pårekneleg enn i dag. Komiteen føreset
også at offentlege forskingsprogram skal vere opne for
relevante fagmiljø, uavhengig av om dei er private eller
offentlege. Ved private høgskular som gir organisert forskarutdanning,
bør det takast omsyn til denne forskarutdanninga når
tilskotsramma blir fastlagd.
Komiteen går inn for
at private høgskular ut frå prinsippet om eit
mest muleg samordna og oversiktleg regelverk, bør kome
inn under den felles lova om statlege universitet og høgskular. Komiteen viser
i denne samanhengen til at også Universitets- og høgskolerådet
er ope for prinsippet om ei felles lov for all høgare utdanning.
Komiteen gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa utforme
eit framlegg til ei felles lov for statlege og private institusjonar
innafor høgare utdanning."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, vil derfor understreke at enkelte utdanningstilbud
ved private institusjoner er mer enn et supplement til offentlige
tilbud, slik Regjeringen framstiller det i stortingsmeldingen. Flere
private tilbud er faglig ledende med grunnlag i tunge forskningsmiljøer.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet viser
til at universitet, statlege høgskular og vitskaplege høgskular
har eit spesielt ansvar for å tilby utdanning og forsking
og sikre rekruttering av kompetanse. Desse medlemene er
difor samde med både Arbeidarpartiregjeringa og den førre
sentrumsregjeringa om at private høgskular er eit supplement
til det offentlege utdanningssystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader og forslag andre steder i innstillingen, hvor
det begrunnes og foreslås en full likebehandling av private
og offentlige institusjoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at et økende antall private høgskoler er aktører
i utdanningssektoren. Flere av disse fyller en viktig rolle ved
at de tilbyr utdanninger på områder der den offentlige
kapasiteten er mangelfull eller der det ikke er etablert offentlige
tilbud. Dette medlem vil likevel understreke at deler
av det private tilbudet på områder der det ikke
finnes offentlige tilbud har et innhold og et faglig nivå som gjør
at dette ikke skal være del av et offentlig tilbud.
Dette medlem viser til at private
institusjoner krever inn studieavgift for å dekke kostnadene.
Studieavgift er urimelig for private tilbud som er resultat av manglende
offentlige tilbud. Dette medlem viser også til
at studenter får gebyrstipend til å dekke studieavgiften
ved godkjente private institusjoner i utlandet. Selv om studier
i utlandet er viktig av andre grunner enn de rent faglige, er dette
en forskjellsbehandling som er vanskelig å forsvare. Dette
medlem vil understreke at deler av de private tilbudene
har et nivå og er innenfor et så begrenset område
at studieavgift kan forsvares selv om tilbudene ikke har paralleller
i det offentlige utdanningssystem. Dette medlem vil understreke
at enkelte utdanningstilbud ved private institusjoner er mer enn
et supplement til offentlige tilbud. Flere tilbud er faglig ledende
med grunnlag i tunge forskningsmiljøer.
Dette medlem mener at offentlige
utdanningsinstitusjoner skal være hovedstammen innenfor
høyere utdanning. Dette medlem mener også at
all grunnutdanning skal være gratis, jf. Innst. S. nr.
78 (1998-1999) Kompetansereformen.
Dette medlem mener at private
ikke-kommersielle institusjoner kan benyttes til å dekke
et nærmere definert behov som offentlige institusjoner
ikke dekker, eller der private supplerer de offentlige tilbudene kvalitativt
eller kvantitativt. Dette medlem mener at det skal
inngås avtale mellom staten og den private tilbyderen om
omfang av tilbudet og på hvilke områder den private
tilbyderen skal dekke et behov. Dette medlem forutsetter
at den private institusjonen får samme tilskudd som offentlige
institusjoner med tilsvarende eller lignende tilbud. Dette
medlem vil understreke at i tilskuddet skal også forskningsbevilgningen
inngå. Tilbud ved private institusjoner som det er inngått
avtale for skal være gratis for studentene. Dette
medlem mener at slike avtaler skal inngås for en
bestemt periode og evalueres ved utgangen av perioden.
Dette medlem vil understreke
at private tilbydere som staten skal inngå avtale med skal
ha høy undervisnings- og forskningskompetanse. Det er derfor
viktig at det i finansieringen gis rom for forskningsprogrammer
og forskerutdanning. Før slik godkjenning blir gitt skal
de underlegges samme godkjenningsprosedyre som tilsvarende offentlige institusjoner.
Komiteen meiner at
ei god studiefinansiering er ein føresetnad for å skape
lik rett til utdanning. Studiefinansieringa skal vere pårekneleg
og samstundes tilpassa endringane i samfunnet. Komiteen viser
til at ei overordna målsetting for utdanningsfinansiering gjennom
Statens lånekasse for utdanning er å sikre like vilkår
for alle som ønskjer å ta høgare utdanning. Komiteen vil
peike på at det framleis er sosialt skeiv rekruttering
til høgare utdanning.
Komiteen merkar seg at departementet
legg vekt på å føre vidare dei sosiale
ordningane som etter systemet i dag ivaretek behov til særleg
grupper, og forseinking på grunn av t.d. graviditet, fødsel,
sjukdom eller funksjonshemming. Komiteen viser i
denne samanhengen til merknadene sine under overskrifta "funsjonshemma
studentar". Studiefinansieringa skal gje rom for eit mangfald av
studentar, for pårekneleg planlegging og lik handsaming. Komiteen meiner
at studiefinansieringa også må leggje til rette
for deltidsstudentar. Ein avgjerande føresetnad for dei
som tek etter- og vidareutdanning, er ein tilstrekkeleg utdanningsstønad
for å dekkje livsopphald i den tida dei har sett av til
studia.
Komiteen meiner at Lånekassa
sitt regelverk må verte enklare for at det skal fylle sin
utdanningspolitiske funksjon. Komiteen viser til
at gjennomgang og forenkling av regelverket vil verte nærare
omtalt i budsjettproposisjonen for 2002. Komiteen strekar under
at det er viktig å sjå på tiltak for
studentpolitisk aktivitet, friviljug arbeid og liknande. Studentar
som vel å engasjere seg i studieperioden, bør
ikkje få auka økonomisk press av den grunn. Komiteen vil
difor kome attende til dette når departementet tek spørsmålet opp
i budsjettproposisjonen for 2002.
Komiteen meiner at ei betre studiefinansiering
er ein føresetnad for å skape eit godt læringsmiljø,
og for å gje høve til å studere på heiltid.
Komiteen stør Regjeringa
i at ordninga med krav om opphald på lærestaden
bør falle bort, og ser opphald på lærestaden
som ei sak for student og institusjon, og ikkje for Lånekassa.
Komiteen strekar under at tilbakebetalingsfasen må betrast
og vil vidareføre den såkalla hovudfagsavskrivninga.
Denne ordninga gjev studentar som har gjennomført studium
normerte til minst ti semester, avskriving på lånet
etter avlagd grad. Ordninga letter gjeldsbyrda for studentar som
vel høgare grads studium, og har ein viktig fordelingseffekt. Komiteen viser
til statsråden sitt svar til komiteen på spørsmål om
hovudfagsavskrivinga, som stadfestar at Regjeringa ønskjer å vidareføre
ordninga, sjølv om den ikkje er nemnd i meldinga.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, merker seg at departementet foreslår å følge
opp sin tilråding i St.meld. nr. 20 (2000-2001) om at det
skal gis utdanningsstøtte til maksimalt ett års
utdanning etter videregående opplæring som ikke
er høyere utdanning, og at dette skal gå av støtteperioden
for høyere utdanning. Flertallet viser til
at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet,
gikk mot disse forslagene i behandlingen av denne stortingsmeldingen, jf.
Innst. S. nr. 177 (2000-2001). Dette flertallet uttalte følgende:
"Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke Arbeidarpartiet, ser
likevel ingen grunn til å avgrense retten til studiefinansiering
til eitt års utdanning etter vidaregåande opplæring.
Fleirtalet meiner at det ikkje bør være avgjerande
for kor mange år ein kan få støtte om
den aktuelle utdanninga blir definert som høgare utdanning eller
ikkje."
Flertallet fastholder dette synet,
og legger til grunn at departementet følger opp Innst.
S. nr. 177 (2000-2001) på dette punktet.
Flertallet viser til at elever
ved folkehøyskoler i dag mottar "storstipend" ved at de
behandles som elever under aldersskillet. Flertallet mener
Regjeringens forslag om å endre prinsippet om aldersskillet til
et prinsipp om rettighetsbasert utdanning vil forenkle studiefinansieringen. Flertallet mener
imidlertid at elever ved folkehøyskolene skal få stipend
og lån for 10 måneder.
Flertallet registrerer at departementet ønsker å fjerne
forsørgertillegget for ektefelle. Flertallet sier seg
enige i dette, men ønsker imidlertid å legge disse midlene
inn i forsørgersatsen for barn, som i dag er for lav. Meldingen
legger til grunn at heltidsstudenten er et grunnleggende mål.
I denne sammenheng er det viktig å peke på at
studenter som også er småbarnsforeldre har mindre
mulighet til å arbeide ved siden av studiene.
Eit fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Framstegspartiet, stør Regjeringa sitt framlegg
om at studentane får stipend etter kvart som studiet blir
gjennomført. Dette fleirtalet ber likevel
departementet greie ut ein fast prosentsats for stipend samstundes
som ein tek ivare omsynet til motivasjon og ein ubyråkratisk
modell.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet stør
departementet sitt framlegg om studiefinansiering.
Desse medlemene viser til at
Regjeringa ser det som ei viktig oppgåve å gjere
Lånekassa sitt regelverk enklare og meir reindyrka som
utdanningspolitisk verkemiddel. Studiefinansieringa må ordnast
slik at ho stimulerer til at studietilboda vert nytta ut effektivt,
og at det blir muleg for studentane å konsentrere seg om
studia på heiltid. Desse medlemene viser
vidare til at det gjennomgåande er slik at dei fleste
studentane arbeider ved sida av studiet. Det ser òg ut
til at dei som arbeider ved sida av, har dårlegare studieprogresjon. Stønaden
frå Lånekassa utgjer den viktigaste stønaden.
Dei heilskaplege endringane som ligg i framlegget
til denne reforma, medrekna endringane i studiefinansieringa, skal
medverke til auka gjennomstrømming og betre grunnlag for
læring. Desse medlemene viser til nogjeldande
studiefinansieringsordning, der det er muleg å få utbetalt
stipend og lån utan å ta til på studiet. Desse
medlemene meiner det bør leggjast føringar
som stimulerer studentane til å følgje normert
studieprogresjon, og stør departementet sitt framlegg om at
delar av stønadsbeløpet til stipend vert konvertert etter
kvart som studia vert gjennomførte. Desse medlemene presiserer
at det er ein føresetnad for ei slik omlegging av studiefinansieringa
at eksamens- og evalueringsordningane vert endra, slik at det ikkje
som i dag er ein einaste stor eksamen på slutten av ei
fagleg eining som avgjer om ein står. Desse medlemene strekar
under at omlegginga skal gjennomførast samstundes med ei
monaleg styrking av studiefinansieringa. Studentar som er forseinka
i studiet vil med den nye modellen og større stipend få like
mykje eller meir stipend enn i dag, når den normerte studielengda
er to år eller meir.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre er uenige i Regjeringens
forslag om at hele stipendandelen av studiefinansieringen skal gjøres avhengig
av avlagte vekttall. Det er etter disse medlemmers syn å skyve
for mye risiko over på studentene og å ta fra
studentene den grunntryggheten som ligger i dagens stipendordning.
Det vil også være en uønsket økonomisk
straff for de studentene som engasjerer seg i studentsosiale aktiviteter
og studentdemokratiet. Disse medlemmer går
derfor inn for at den vekttallsuavhengige stipendandelen av finansieringen på 30
pst. skal bestå som i dag. Disse medlemmer går
i tillegg inn for å heve kostnadsnormen i studiefinansieringen
med om lag 1 100 kroner pr. måned, og at dette i sin helhet
skal skje ved å øke stipendandelen fra 30 til
40 pst. Denne økningen i stipendandelen fra 30 til 40 pst.
skal være avhengig av avlagte vekttall, etter den modellen
som Regjeringen foreslår. Dermed oppnås målet
med å gi en ekstra stimulans til å gjennomføre
studiene etter forutsatt progresjon, samtidig som grunntryggheten
ikke svekkes slik Regjeringen legger opp til.
Departementet skriver i et svarbrev til komiteen
29. mai 2001 at finansiering gjennom folketrygden og Lånekassen
til samme formål i størst mulig grad bør unngås.
Dette betyr en samordning av utdanningsstøtten med folketrygdens
ytelser, og disse medlemmer understreke at en slik
ikke må svekke studentenes rettigheter og økonomiske
situasjon.
Når dødsfall i nær
familie eller omkrets inntreffer for studenter, er det ulik praksis
om de får legeerklæring for depresjon. Dette fører
til at studenten kan få problemer med progresjonen i forhold
til Lånekassen. Disse medlemmer mener andre
fagpersoner, for eksempel psykologer eller prester, ved depresjoner
grunnet dødsfall må kunne gi særskilt
vurdering. Dette for å ivareta studentens mulighet til
finansiering på tross av forsinkelse i studiet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen heve
kostnadsnormen i Statens lånekasse for utdanning med om
lag kr 1 100 pr. måned, og at dette i sin helhet skjer
ved å øke stipenddelen fra 30 til 40 pst. Det
forutsettes at dagens stipenddel på 30 pst. fortsatt skal
være uavhengig av vekttall/studiepoeng, mens økningen
i stipendandelen gjøres uavhengig av avlagte vekttallpoeng."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
alle uavhengig av sin egen eller familiens økonomi, skal
få reell mulighet til å ta høyere utdanning.
Da må det skaffes til veie en finansieringshjelp som gjør
dette mulig.
Disse medlemmer mener summen
av lån og stipend som gis til studentene bør ta
sikte på å gi studentene tilstrekkelig kjøpekraft
til å kunne studere på heltid. Spesielt viktig
er dette i en situasjon der en forventer en sterkere grad av studier
i hele kalenderåret enn det som har vært situasjonen
til nå.
Disse medlemmer ønsker å kanalisere
en økt del av støtten til studenter gjennom stipender.
Dette vil gi en større trygghet når en skal starte
en etablering av hjem og familie. I den sammenheng finner disse medlemmer det
viktig å legge til rette en studiefinansiering slik at
hardt arbeidende studenter belønnes. Dette kan gjøres
ved at deler av lånet omgjøres til stipend etter
hvert som studiepoeng/eksamener blir gjennomført.
En vil da se en direkte sammenheng mellom det å arbeide
med studiene, og det å få de finansiert. En skal
ikke se bort fra den mulighet at studenter i en gitt situasjon vil
se det lønnsomt å prioritere studiene ekstra i
forhold til en økt arbeidsinnsats utenfor studiene.
Disse medlemmer ser at spørsmålet
om stipendandel og renter i realiteten ikke er et spørsmål
før etter endt studium. Dette fordi det først
fra dette tidspunkt er aktuelt å betale renter å avdrag.
Samtidig er det et åpenbart problem at dette starter samtidig
med annen etablering som er nødvendig for den enkelte.
Slik ser en at flere nyetablerere får finansielle problemer. Disse
medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet lenge har gått
inn for at ikke bare rentene, men også avdrag på studielån
skal være fradragsberettiget på selvangivelsen.
Dette vil i realiteten si at 28 pst. av avdragene gjøres
til stipend via skatteordningen. Bakgrunnen for dette standpunkt
hviler ikke utelukkende på ønsket om en bedre
studiefinansiering. Den tar også opp i seg det faktum at
utdanning er en investering til senere inntekts ervervelse. Da er
det viktig å likebehandle utgifter til ervervelse av kunnskap
og ferdigheter med ervervelse av annet materiell for bruk til samme
formål. Kunnskap blir en stadig viktigere bestandel i vår
fremstilling av varer og tjenester. Da vil det være avgjørende
for fremtidig norsk konkurranseevne at vi stimulerer til tilegnelse
av kunnskaper og ferdigheter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag til endringer, slik at også avdrag
på studielån blir skattemessig fradragsberettiget
på lik linje med renter."
Disse medlemmer ser at støtte
til utdanning må basere seg på at studieinstitusjonen
har den nødvendige kompetanse for å kunne gi et
godt kvalitativt tilbud. Det vil i den sammenheng være
uvesentlig om studiet foretas i Norge eller utlandet. Like uvesentlig vil
det være om den benytter en privat eller offentlig institusjon
som lærested. Således er det viktig at en i så stor
grad som mulig knytter dette opp mot et akkrediteringsorgan. Det
er i den sammenheng viktig å merke seg at arbeid med akkreditering
nå foregår i flere land, som eksempler kan nevnes
Storbritannia og Australia. En best mulig effekt ville det være
dersom en kunne knytte seg sammen for på den måten å få en
bredere internasjonal anerkjennelse for de akkrediteringer som foretas.
Disse medlemmer mener at studier
ved institusjoner som holder de faglige kvalitative standarder for de
respektive fag skal finansieres fullt ut av Lånekassen. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader og
forslag om likebehandling under kap. Internasjonalisering.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i 1975 knyttet utviklingen av studentenes kostnadsnorm
opp til utviklingen i industriarbeiderlønnen. Dette skulle
gi en kjøpekraftsutvikling på samme nivå som
den lønnede andelen av befolkningen. Dette har ikke vært fulgt
opp etter den tid.
Disse medlemmer ser det som mer
naturlig å knytte støtten og kostnadsnormen opp
mot Grunnbeløpet i folketrygden (G). En vil da komme på samme utvikling
som pensjonister og andre offentlige støtteordninger som
i stor grad baserer seg på G. Ved å knytte kostnadsnormen
opp til G vil også studentene nyte godt av at justeringen
av Grunnbeløpet i folketrygden skjer i forbindelse med
den årlige justeringen av G i trygdeoppgjøret.
Det å knytte studentenes kostnadsnorm opp til de samme
kriterier som pensjoner, vil skape en større forståelse
for kostnadsberegningen. Det at flere knyttes opp til G vil muligens
også hindre den underregulering som er blitt foretatt de
senere år. Når det gjelder beregningen av antall
G som skal ligge til grunn for kostnadsnormen, vil disse
medlemmer komme tilbake til dette i forbindelse med budsjettbehandlingen.
Likevel ser disse medlemmer det som en åpenbar
fordel at regelverket for dette gjøres klart for iverksetting
så raskt som mulig. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag slik at kostnadsnormen for studenter
knyttes opp til grunnbeløpet i folketrygden."
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at ungdom som tar utdanning, i større grad må belønnes
enn det som er tilfellet i dag. Dette medlem går
primært inn for at ingen skal betale tilbake mer til Statens
lånekasse for utdanning enn de har lånt. Studielånet
skal bare inflasjonsjusteres, gjeldende fra det tidspunktet studiene
avsluttes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at Regjeringen vil innføre ny studiefinansieringsordning
med vekttallsbasert stipendmodell allerede fra studieåret
2002-2003. Dette medlem er sterk motstander av en
slik vektallsbasert stipendmodell, og viser til sine merknader til
studiefinansieringen. Dette medlem understreker at
dersom en slik stipendmodell innføres i noen form, må dette
først skje etter at studiekvaliteten er bedre gjennom nye
evaluerings- og læringsformer.
Dette medlemer
positiv til Regjeringens forslag om økt stipend og kostnadsnorm. Dette
medlem støtter den forenklede stipendmodellen,
der stipendet fastsettes som en del av hele støttebeløpet,
og mener dagens system er for tungvint og lite etterprøvbart. Dette
medlem er av den oppfatning at det gjennom studiefinansieringen
allerede ligger sterkt økonomisk press på studentene
for å gjennomføre studiene og er svært
skeptisk til den stipendberegningsmodell som foreslås av
Regjeringen. En slik modell, der stipend blir omgjort til lån
ved studieprogresjon over normert tid, er en prinsipiell feildreining
i forhold til ansvarsdeling, og det er dessuten svært uheldige
sosiale konsekvenser i en slik ordning. Dette medlem viser
til at rekrutteringen til høyere utdanning fortsatt er
sosialt skjev, og at årlige rapporter fra Lånekassen
bekrefter at det fortsatt er studenter med foreldre som selv har
høyere utdanning og god familieøkonomi som tar
opp mest studielån. Dette medlem minner
om at Lånekassen i 2000 hadde 41 800 inkassosaker, og påpeker behovet
for å lette tilbakebetalingsfasen for studielånet. Dette
medlem er opptatt av at studiefinansieringen ikke skal virke
avskrekkende på unge mennesker, og frykter at trusselen
om fullt lån dersom eksamen ikke bestås, stiller
urimelige krav til unge menneskers selvsikkerhet. Dette medlem mener videre
at en ytterligere forsterkning av incentiver på studenten
for bedre gjennomstrømning flytter ansvaret for læring
og kvalitet over på studenten i enda større grad
enn i dag. Dette medlem understreker at de økonomiske
konsekvensene av å fastsette stipendandelen til 40 pst.
uavhengig av gjennomstrømning sannsynligvis ikke vil utgjøre
store merkostnader dersom man sammenstiller dagens vekttallsproduksjon
ved utdanningsinstitusjonene med Lånekassens kundemasse.
Dette medlem mener kostnadsnormen
bør reguleres etter prisvekst og ikke etter konsumprisindeksen for å unngå stadige
etterslep i kostnadsnormen. Dette medlem minner om
at justering av kostnadsnormen justeres så sjelden at etterslepet
ikke hentes inn med Regjeringens forslag og ønsker å sette
kostnadsnormen tilsvarende 2G.
Dette medlem fremmer følende
forslag:
– "Stipendandel
gis som en fast andel av støttebeløpet, uavhengig
av studieprogresjon."
– "Kostnadsnormen knyttes opp
mot grunnbeløpet i folketrygden, tilsvarende 2G."
– "Det innføres inntektsavhengig
tilbakebetaling av studielån."
Komiteens medlem fra Venstre vil
vise til at Venstre på sikt ønsker borgerlønn
i stedet for bl.a. lån og stipend. For perioden 2001-2005 ønsker dette medlem prinsipielt
50 pst. i stipend. Dette medlem konstaterer at det
nå ikke er flertall for dette syn og viser ellers til de
merknader og forslag Venstre er med på i denne sak.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet, viser til
framlegget om kunstfagstipend. I den samanheng vil fleirtalet vise
til at bildekunstnarar, ballettkunstnarar og kunsthandverkarar står
i ei særstilling. Fleirtalet ser at diplomstudia
innan komposisjon og direksjon også står i ein
spesiell situasjon i høve til trongen for å etablere
seg på ein god og føremålstenleg måte.
Fleirtalet ser det som viktig
at det er mogleg for desse å gjere seg nytte av utdanninga
si. Dette er spesielt viktig i ein etableringsfase. Slik fleirtalet ser
det, vil det vere riktig å gje eit etableringsstipend.
Det er ein føresetnad at stipendet vert tildelt alle ferdig
uteksaminerte studentar i desse gruppene som går inn i
yrket.
Fleirtalet gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa gjere
framlegg om å innføre eit etableringsstipend basert
på gjennomførd utdanning for bildekunstnarar,
ballettkunstnarar, kunsthandverkarar og diplomgraden for komposisjon
og direksjon. Det er ein føresetnad at stipendet vert tildelt alle
ferdig uteksaminerte studentar som går inn i yrket."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre mener Regjeringens
beslutning om å fjerne kunstfagstipendet svekker samtlige
målsettinger når det gjelder finansiering av høyere
kunstutdanning. Dette strider dessuten mot intensjonen i alle tidligere stortingsmeldinger
om studiefinansiering. Opprettelsen av kunsthøgskolene
som et eget strekpunkt i "Lov om universiteter og høgskoler"
var en erkjennelse av at høyere kunstutdanning er vesensforskjellig
fra annen høyere utdanning. Dette tilsier at kunststudenter
representerer "en gruppe med særskilte behov" også når
det gjelder studiefinansiering.
Disse medlemmer vil understreke
at Regjeringens forslag om en generell økning av stipendandelen til
40 pst. kan ikke kompensere for tap av kunstfagstipendet. En slik
ordning vil fortsatt innebære en reduksjon på 26,6
pst. fra tidligere nivå. Dette vil bety at kunststudentenes økonomiske
situasjon etter endt utdanning forverres.
Disse medlemmer mener at dersom
det også i tiden fremover skal være rimelige vilkår
for utdanning av kunstnere, må dagens stipendordning beholdes.
I dag mottar en rekke ulike utdanninger et kunstfagstipend
på 35,5 pst. Disse medlemmer ønsker å redusere
hvilke grupper som skal få kunstfagstipendet og samtidig
gjenreise kunstfagstipendet til 66,6 pst. for disse gruppene. Disse
medlemmer mener at følgende tre grupper bør
motta kunstfagstipend: billedkunstnere, ballettkunstnere og kunsthåndverkere.
De undersøkelser som finnes over ulike kunstgruppers inntekt
viser at billedkunstnerne og kunsthåndverkerne er de to
gruppene som tjener minst på sitt kunstneriske arbeid.
Ballettdanserne er i en veldig spesiell situasjon siden de pensjoneres
allerede når de er 37 år. Også Aamodtutvalget
(NOU1999:33, side 109) sier seg enig i at disse tre gruppene står
i en spesielt vanskelig situasjon.
Disse medlemmer forutsetter at
vesentlige spørsmål knyttet til musikk- og kunstutdanningene
blir tatt opp i en egen stortingsmelding på grunnlag av
de to utredningene om faglig organisering innen kunst- og musikkutdanning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde
ordningen med kunstfagstipend for billedkunstnere, ballettkunstnere
og kunsthåndverkere. Kunstfagstipendet for disse gruppene
settes til 66,6 pst."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer
at Regjeringen foreslår å fjerne kunstfagstipendet
på tross av at Stortinget i sine merknader til Budsjett-innst.
S. nr. 12 (1998-1999) uttrykte et ønske om å gjeninnføre
stipendet for en smalere gruppe enn det som tidligere var tilfellet. Dette
medlem understreker at støtteordninger for kunstnere
etter endt utdanning ikke kan erstatte den universelle ordning kunstfagstipendet
utgjør for en gruppe med svært lav og ustabil
inntekt, og frykter at økonomisk støtte til kunstnerne
lett kan bli en kasteball mellom departementene. Et alternativ til
et eget kunstfagstipend er en avskrivningsordning for kunstnere
på linje med hovedfagsavskrivningen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Det innføres avskrivning
av studielån for studenter i fagene billedkunst, scenekunst,
kunst og håndverk, ballett og diplomstudiene i komposisjon
og direksjon."
For utenlandsstudenter peker komiteens
medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstrepå at
en flat modell med samme støttebeløp uavhengig
av studieland vil slå uheldig ut i begge retninger. Disse
medlemmer foreslår derfor å videreføre
dagens justeringsordning med kostnadsnorm justert etter prisnivå i
studielandet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre registrerer at
Regjeringen foreslår at studenter i utlandet skal ha samme
kostnadsnorm som studenter i Norge. I dag er kostnadsnormen for
utenlandsstudenter justert etter OECD-indeksen. Det betyr at studenter
i høykostnadsland får noe mer i støtte
enn studenter i Norge, mens studenter i lavkostnadsland får
mindre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre viser til at Regjeringens opplegg for omlegging
av finansieringen for utenlandsstudentene, vil medføre
en samlet innstramming på om lag 90 mill. kroner i forhold
til den økte kostnadsnormen for studenter i Norge. I tillegg medfører
Regjeringens opplegg at det ikke lenger tas hensyn til kostnadsnivået
i det aktuelle landet, noe flertallet mener er urimelig. Flertallet mener derfor
at dagens system med differensierte kostnadsnormer til utenlandsstudenter
skal videreføres, og at økningen av kostnadsnormen
bør forholdsmessig være den samme for utenlandsstudentene
som for norske studenter.
Flertallet forutsetter at systemet
med valutajustering av støttebeløp til utenlandsstudentene
opprettholdes.
Flertallet fremmer følgende
forslag til vedtak:
"Dagens system for gebyrstipend for
utenlandsstudenter skal videreføres med forholdsmessig
samme økning i kostnadsnormen som for studenter i Norge."
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet viser
til framlegget i meldinga om at alle utanlandsstudentar skal få same
støtte til livsopphold og at denne vert sett lik den auka
kostnadsnormen for studentane i Noreg. Dette vil føre til
ei auke i den totale stønaden med om lag 90 mill. kroner,
jf. brev frå statsråden 5. juni 2001. Desse
medlemene viser til at studentar i Hong Kong, Japan, Singapore
og Sveits vil få redusert utbetaling på grunn
av samordninga. Desse medlemene ber Regjeringa sørge
for at denne gruppa studentar ikkje får reduserte utbetalingar. Kostnadsnormen
for utanlandsstudentene må følgje auka i kostnadsnormen
for norske studentar i åra framover.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at studentar
ved Handelshøyskolen BI betaler skolepenger/studieavgift,
og at denne avgiften i dag ikke finansieres med noen form for gebyrstipend
fra Statens lånekasse for utdanning. Flertallet viser
til at departementet i brev til komiteen av 5. juni 2001 anslår
at refusjon av 50 pst. av skolepengene, slik Studentutvalget ved
BI har foreslått, vil gi en statlig kostnad på nærmere
250 mill. kroner.
Et flertall, medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Venstre, kjenner til at de i underkant av 10 000 heltidsstudentene
ved BI i gjennomsnitt betaler ca. 25 000 kroner i året
i skolepenger.
Flertallet antar på den
bakgrunn at departementets kostnadsanslag for innføring
av delvis refusjon for skolepenger er vesentlig for høyt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre,
med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet, er
innstilt på å innvilge heltidsstudenter ved BI
delvis dekning av studieavgiften gjennom stipend fra lånekassen,
mens ser behov for å få denne saken belyst i sin fulle
bredde, med realistiske overslag over kostnader og andre konsekvenser.
Dette flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om delvis dekning av studieavgiften for studenter ved Handelshøyskolen
BI, i forbindelse med statsbudsjettet for 2002."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine forslag om likebehandling av alle norske opplæringsinstitusjoner. Disse
medlemmer vil også vise til Budsjett-innst. S.
nr. 12 (2000-2001) hvor Fremskrittspartiet foreslo å øke bevilgningene
til gebyrstipend også for innenlandsstudenter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt forslag om at staten og private ikke-kommersielle utdanningsinstitusjoner
kan inngå avtale om at de privat skal dekke et utdanningstilbud. Dette
medlem viser til at slikt tilbud skal være gratis
for studentene. For slike tilbud vil det derfor ikke kunne tas egen
studieavgift.
Komiteen vil streke
under at gjennomføringa av reforma vil krevje auka løyvingar
til institusjonane. Komiteen føreset at
departementet aukar løyvingane i dei årlege budsjettframlegga. Komiteen vil også vise
til Regjeringa sitt framlegg til opptrappingsplan for forsking i
Revidert nasjonalbudsjett 2001, og at løyvingane til stipendiat-
og postdoktorstillingar vil auke.
Komiteen er kjend med at departementet
i brev til universiteta og høgskulane har gjeve retningsliner
for gjennomføring av val i samband med eventuell overgang
til ny styringsordning etter ny lov. Komiteen er samd
i det opplegget som er gjeve i departementet sitt brev.
Komiteen merkar seg at det er
lagt opp til ein tidsplan der heile reforma skal setjast i verk
hausten 2002. Signala som er komne fram i komiteen sine høyringar, tilseier
at denne tidsplanen kan bli vanskeleg å halde. Komiteen går
inn for at det komande året skal brukast til å få på plass
lovgrunnlag og naudsynte vedtak. Arbeidet med fagplanar må ta
til snarast muleg. Innføringa av reforma skal finne stad
i løpet av hausten 2002 og våren 2003, med sikte
på full gjennomføring frå og med haustsemesteret
2003.
Komiteen føreset at
den generelle finansieringa av institusjonane er nærmare
klargjorde.
Komiteen meiner gjennomføringa
av kvalitetsreforma må skje slik at det er samanheng mellom
tilførsel av friske midlar til undervisning og forsking
og dei auka krava som vert stilte til institusjonar og studentar.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Høgre, er samd i departementet
sitt framlegg om effektivisering av høgare utdanning gjennom
mellom anna endra gradsstruktur og betre tilrettelegging for læring.
Dette kan gje ein vinst i form av kortare studieløp og
betre gjennomstrømming som vil auke talet på uteksaminerte
kandidatar. Ein slik vinst vil kome over tid.Fleirtalet viser
til Universitets- og høgskolerådet sine berekningar
som stør dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at en større omlegging innen høyere utdanning
vil kunne medføre effekter som ikke var tilsiktet, eller
vridninger som ikke var forventet i det omfang. Sett på bakgrunn
av erfaringer fra bl.a. Reform 94 vil det være nødvendig
med en uavhengig kvalitativ evaluering av omleggingen som her blir foreslått.
En bør også se om kvaliteten ved våre
utdanningsinstitusjoner på evalueringstidspunktet holder den
faglige standard som er ønskelig og nødvendig
for å oppnå den nødvendige kvalitet på opplæring
og forskning i det globale perspektiv.
For å unngå unødvendig
tvil om evalueringen bør en i så stor utstrekning
som mulig benytte totalt uavhengige institusjoner og personer. En
god løsning kan være å hente inn kompetanse
også fra utlandet.
For at omleggingen skal kunne evalueres er det behov
for å se på både innføring og
gjennomføring samt gradstrukturen, samtidig bør
ikke uheldige utslag få feste seg med henvisning til at
det skal foretas en evaluering. Disse medlemmer anser
det for nødvendig med en fortløpende evaluering,
likevel slik at sluttrapporten fremlegges for Stortinget 3 år
etter innføringen.
Komiteen gjer følgjande
framlegg til vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget ei uavhengig evaluering av omleggingane innan høgare
utdanning. Evalueringa skal først gjerast etter at reforma
har fått virke i tre år."
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemet frå Sosialistisk Venstreparti, meiner
endringane i studiefinansiering skal ta til å gjelde allereie
hausten 2002.
Framlegg frå Arbeidarpartiet:
Framlegg 1
Stortinget ber Regjeringa om å leggje til grunn at vitskaplege høgskular kan få universitetsstatus, og at statlege høgskular med meir enn ei forskarutdanning kan søkje om overgang til universitetsstatus. Det skal leggjast til rette for at høgskulane i Agder, Bodø og Stavanger kan få ei slik overgang. Ein skal også sjå kor vidt det kan verte utvikla eit innlandsuniversitet.
Framlegg frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Venstre:
Framlegg 2
Stortinget ber Regjeringen heve kostnadsnormen i Statens lånekasse for utdanning med om lag kr 1 100 pr. måned, og at dette i sin helhet skjer ved å øke stipenddelen fra 30 til 40 pst. Det forutsettes at dagens stipenddel på 30 pst. fortsatt skal være uavhengig av vekttall/studiepoeng, mens økningen i stipendandelen gjøres uavhengig av avlagte vekttallpoeng.
Framlegg 3
Stortinget ber Regjeringen opprettholde ordningen med kunstfagstipend for billedkunstnere, ballettkunstnere og kunsthåndverkere. Kunstfagstipendet for disse gruppene settes til 66,6 pst.
Framlegg frå Kristeleg Folkeparti, Høgre og Venstre:
Framlegg 4
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at de høyere utdanningsinstitusjonene selv skal kunne fastsette den interne styringsstrukturen i sine organisasjoner, og at dette ansvaret skal ligge hos institusjonenes styrer.
Framlegg frå Høgre:
Framlegg 5
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag med sikte på å gi universiteter og høyskoler rett til selv å velge organisasjonsmodell.
Framlegg frå Framstegspartiet:
Framlegg 6
Stortinget ber Regjeringen innføre en grad med betegnelsen bachelor basert på et 3-årig løp med basis i en ordning med 3 semestre per kalenderår.
Framlegg 7
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at alle studenter får fullfinansiert sine skolepenger uavhengig av hvor studiene foretas, så lenge det kvalitative innhold er tilfredsstillende.
Framlegg 8
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag om lovendringer, slik at universiteter, høyskoler og disses randsoneselskaper omdannes til selvstendige rettssubjekter.
Framlegg 9
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at det opprettes uavhengige evaluerings- og akkrediteringsorganer. Disse skal ha ansvaret for å evaluere og tildele/trekke tilbake godkjenning av institusjoners opplæringstilbud.
Framlegg 10
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å ivareta prinsippet om oppnevnt eksternt styreflertall ved høyere utdanningsinstitusjoner, og ellers den nødvendige, hensiktsmessige og forsvarlige representasjon av studenter, vitenskapelige ansatte og andre faggrupper.
Framlegg 11
Styret ansetter administrative ledere ved høyere utdanningsinstitusjoner etter prinsippet om tidsavgrensede engasjementer. Tidsavgrensning i ansettelser stiller likevel styret fritt til å reengasjere dersom de finner dette ønskelig.
Framlegg 12
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at norske utdanningsinstitusjoner stilles likt med tanke på finansiering og godkjenning.
Framlegg 13
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at bedrifter får trukket fra sine investeringer til forskning og forskningsrelatert arbeid ved anskaffelsestidspunktet for utstyret.
Framlegg 14
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag, slik at det innføres en innsatsstyrt finansiering også innen høyere utdanning.
Framlegg 15
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag til endringer, slik at også avdrag på studielån blir skattemessig fradragsberettiget på lik linje med renter.
Framlegg 16
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at kostnadsnormen for studenter knyttes opp til grunnbeløpet i folketrygden.
Framlegg frå Sosialistisk Venstreparti:
Framlegg 17
Stortinget ber Regjeringen i arbeidet med lovutkastet utarbeide systemer for ekstern kvalitetskontroll av oppgaveutforming og prosjekter for best mulig å ivareta de hensyn som ligger til grunn for dagens ordning med ekstern sensur.
Framlegg 18
I opprykkskriteriene for professor inkluderes undervisningskompetanse i tillegg til publisering og forskningsarbeid.
Framlegg 19
Stipendandel gis som en fast andel av støttebeløpet, uavhengig av studieprogresjon.
Framlegg 20
Kostnadsnormen knyttes opp mot grunnbeløpet i folketrygden, tilsvarende 2G.
Framlegg 21
Det innføres inntektsavhengig tilbakebetaling av studielån.
Framlegg 22
Det innføres avskrivning av studielån for studenter i fagene billedkunst, scenekunst, kunst og håndverk, ballett og diplomstudiene i komposisjon og direksjon.
Komiteen viser til det som står over og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringa leggje følgjande prinsipp til grunn for ein reell kvalitetsreform i høgare utdanning:
-
– Studentane på universitet og høgskular skal seinast frå og med haustsemesteret 2003 som hovudregel gjevast tilbod om eit studieår på 10 månader.
-
– Oppfølginga av den einskilde student skal seinest frå og med haustsemesteret 2003 styrkast vesentleg, mellom anna med meir seminarundervisning og individuell vegleiing på lågare grads nivå. Det skal leggjast ekstra vekt på oppfølginga av første semesterstudentar.
-
– Prinsippet om forskingsbasert undervisning på universitet og høgskular skal oppretthaldast.
-
– Kvalitetsreformen skal ikkje finansierast ved å leggje opp til at det samla talet på avlagte vekttall/studiepoeng reduserast, ut over det som på lengre sikt blir resultatet av omlegginga i gradssystemet.
-
– Kvalitetsløftet for undervisning skal ikkje gå ut over forskingsinnsatsen ved institusjonane. Målet i Forskingsmeldinga om opptrapping av norsk forskingsinnsats til OECD-nivå innan 2005 skal stå fast, til dette høyrer at ein vesentleg del av opptrappinga skal finne stad i grunnforskingsmiljøa på dei høgare utdanningsinstitusjonane.
-
– Institusjonane skal tilførast ekstra løyvingar i 2002 og 2003 av ein slik storleik at gjennomføringa av kvalitetsreforma er realistisk seinast frå og med haustsemesteret 2003.
II
Stortinget ber Regjeringa leggje fram sak om samisk høgare utdanning og forsking seinast ved årsskiftet 2001/2002.
III
Stortinget ber Regjeringa leggje betre til rette for å gjere læremateriell tilgjengeleg for lesehemma studentar.
IV
Stortinget ber Regjeringa kome attende til Stortinget med spørsmål knytta til eventuelle omleggingar av profesjonsstudia, embetsstudia og lærarutdanninga. Det skal leggjast til grunn for ei slik sak at kunstutdanninga inkludert musikkfaga, sivilingeniørstudiet eller profesjonsutdanningar som psykologi og teologi, ikkje blir pålagde å bryte opp dagens struktur.
V
Stortinget ber Regjeringen utforme regelverket slik at institusjonene gis frihet til selv å forme innholdet i bachelorgraden utover de første 20 studiepoengene (ex.phil./ex.fac.).
VI
Stortinget ber Regjeringa inkludere institusjonane sitt internasjonale utvekslingsarbeid i utrekningsmodellen for finansiering.
VII
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn de kriterier, forutsetninger og prosedyrer som enstemmig er trukket opp av Mjøsutvalget i NOU 2000:14, for at en institusjon skal kunne tilkjennes universitetsstatus.
VIII
Stortinget ber Regjeringa om å gje statlege høgskular fridom til å opprette og leggje ned studietilbod som varer inntil 3 år.
IX
Stortinget ber Regjeringa leggje til rette for at institusjonane har fullmakt til å organisere randsoneaktiviteten i tråd med tilrådingane i NOU 1999:18 om at einingar for oppdragsforsking ved universitet og høgskular skal kunne organiserast i aksjeselskap eller statsføretak. Slik organisering kan også gjelde etter- og vidareutdanningsverksemd.
X
Stortinget ber Regjeringa på eigna måte leggje fram ei vurdering og drøfting av rekrutteringssituasjonen i universitets- og høgskulesektoren, sett i lys av den kraftige veksten som er planlagd i både undervisnings- og forskingsinnsats dei nærmaste åra. Denne vurderinga bør helst leggjast fram samstundes med statsbudsjettet for 2002, og seinast innan førstkommande årsskifte.
XI
Ordninga med opprykk til professor etter kompetanse skal førast vidare.
XII
Stortinget ber Regjeringa gjere framlegg om oppretting av eit uavhengig akkrediterings- og evalueringsorgan for høgare utdanning, jf. Mjøsutvalet sitt framlegg i NOU 2000:14.
XIII
Stortinget ber Regjeringa leggje fram naudsynte lovendringar for at institutt- og fakultetsleiarar skal tilsetjast på åremål.
XIV
Stortinget ber Regjeringa utforme eit framlegg til ei felles lov for statlege og private institusjonar innafor høgare utdanning.
XV
Stortinget ber Regjeringa gjere framlegg om å innføre eit etableringsstipend basert på gjennomførd utdanning for bildekunstnarar, ballettkunstnarar, kunsthandverkarar og diplomgraden for komposisjon og direksjon. Det er ein føresetnad at stipendet vert tildelt alle ferdig uteksaminerte studentar som går inn i yrket.
XVI
Dagens system for gebyrstipend for utenlandsstudenter skal videreføres med forholdsmessig samme økning i kostnadsnormen som for studenter i Norge.
XVII
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om delvis dekning av studieavgiften for studenter ved Handelshøyskolen BI, i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.
XVIII
Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget ei uavhengig evaluering av omleggingane innan høgare utdanning. Evalueringa skal først gjerast etter at reforma har fått virke i tre år.
XIX
St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt - Krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning - vert lagd ved møteboka.
Oslo, i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, den 7. juni 2001
Ranveig Frøiland
leiar og ordførar |
Rune E. Kristiansen
sekretær |