I den senere tid har det vært fokusert
på sikkerhet og sårbarhet i samfunnet. Dette er
begreper som avhengig av sammenhengen de blir uttrykt i kan defineres
forskjellig. Sårbarhetsutvalget har for eksempel i NOU 2000:24,
ut fra et samfunnsperspektiv, sett sammenhenger mellom tilsyn med
olje- og gassvirksomheten på kontinentalsokkelen, IKT-sikkerhet
og politiets sikkerhetsarbeid.
Konsekvensene av branner eller eksplosjoner
i virksomheter med storulykkespotensial, i såkalt kritisk infrastruktur
eller i bygninger der det oppholder seg mange mennesker, kan bli
katastrofale. Brann- og eksplosjonsvernvmyndighetenes arbeid med å påse
at brannsikkerhetsmessige forhold blir ivaretatt er således
et viktig bidrag til å øke sikkerheten, ikke bare
i selve risikovirksomhetene og for de som oppholder seg der, men
også som et viktig bidrag til å øke den
generelle samfunnssikkerheten.
Det skjer en rivende utvikling i industrien,
både på teknologisiden og i forhold til arbeidsprosessene.
Bygningskonstruksjoner og innredninger er blitt mer kompliserte.
Bruken av nye og mer miljøvennlige materialer kan innebære
større brann- og eksplosjonsrisiko. Tilsvarende har en økning
i bruk av elektrisk utstyr og gass som energibærer utløst
et nytt risikobilde.
Stadig økende effektivitets- og avkastningskrav
til virksomhetene stiller krav til kostnadsreduksjoner. Erfaring
viser at dette i praksis ofte betyr fjerning av sikkerhetsbarrierer,
eller unnlatelse av å innføre slike. Press på kostnader
kan også medføre at virksomhetene, eller byggherrer,
benytter teknologi, utstyr og installasjoner som bare er "godt nok"
til sitt formål, men som ikke representerer "den beste
tilgjengelige teknologi", noe som tidligere var et selvsagt valg.
I løpet av det siste tiåret
har det skjedd store strukturelle endringer i deler av den norske
industrien. Mye av det som tidligere var store og stabile industrivirksomheter,
eid av ett og samme konsern, har gjennomgått fundamentale
endringer både på eiersiden og i organisasjonsmessig
struktur. Store industriområder er omgjort til næringsparker
med mange ulike eiere og operatører av forskjellige typer
anlegg. Slike faktorer kan virke inn på risikonivået
i anlegget og få betydning for sikkerheten til arbeidstakerne
i virksomheten, allmennheten og miljøet.
Organisasjonsformene har også endret
seg kraftig. Organisasjonene blir flatere enn før, og det
er økende bruk av nettverksorganisasjoner. Denne typen
organisering stiller store krav til dialog, evne til å jobbe
i grupper og til den enkelte medarbeiders evne og vilje til å påta
seg ansvar. Myndighetene vil bidra til at virksomhetene sikrer klar
ansvarsplassering for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet
også i slike organisasjonsstrukturer.
Målene og strategiene som ble trukket
opp i St.meld. nr. 15 (1991-1992) representerte et ønske
om grunnleggende endringer i brannvernarbeidet, med sikte på et
større fokus på forebyggende arbeid, herunder
systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter.
Det er i perioden fastsatt nytt regelverk for å oppnå de ønskede
endringer. De viktigste er nye krav til brannforebyggende tiltak
i bygninger og nye krav til brannvesenets organisering og dimensjonering.
Kravene til systematisk HMS-arbeid (internkontroll), har også vært
av stor betydning for bedringen av sikkerheten generelt. En rekke
aktiviteter har vært med på å legge grunnlaget
for en riktig innretning av tilsyn og regelverksutvikling, for eksempel
forsknings- og utviklingsprosjekter, granskning av branner,
brannårsaksregistrering, statistikkinnhenting m.m.
Målsettingen har vært å redusere
antall omkomne som følge av brann (statistisk middelverdi)
til et nivå tilsvarende 48 pr. år. I løpet
av 90-tallet er middelverdien redusert med 10 pst. fra 69 til 62.
Målsettingen er således ikke nådd, men
begge de to siste årene på 90-tallet viste en
positiv utvikling. De økonomiske tapene ved brann svinger
sterkt. Erstatningsutbetalingene ved et lite antall store branner
utgjør en meget betydelig andel av de samlede utbetalingene.
Siste 5-års middelverdi viser en reduksjon på 18
pst. sett i forhold til nivået i perioden 1985-89. For
storbranner er det en reduksjon på 43 pst., og dette er
et godt resultat. Utviklingen med hensyn til storbranner går
imidlertid i negativ retning.
Til tross for at målet om reduksjon
av antall døde i boligbranner ikke er nådd, viser
forskning og erfaring fra tilsynsarbeid at de tiltak som er gjennomført
har reddet mange liv, og forhindret en økning som ellers med
stor sannsynlighet ville ha funnet sted. Eksempler på slike
tiltak er kravet om røykvarslere og brannslokkingsapparater
i alle boliger.
Sammenlignet med andre land, viser statistikken
at Norge er i ferd med å bedre sin posisjon.
Fremdeles utgjør boligbranner et stort
problem. DBEs statistikk over omkomne i boligbranner viser at eldre
over 70 år er mest utsatt for å omkomme i brann. Av
de omkomne er det et økende antall kvinner. Røyking,
bar ild, elektrisitet og feil bruk av elektrisk utstyr er fremdeles
blant de hyppigste brannårsakene. Når det gjelder
boligbranner, viser statistikken at så mange som 35-40
pst. av brannene med fastslått årsak har elektrisitet
som kilde. Dette kan henge sammen med at det er generelt sett mye
elektrisk utstyr i boliger. Videre er belastningen for det elektriske
utstyret i boliger meget høy.
Etter brannen på Hotel Caledonien i
1986 hvor det omkom 14 mennesker, har det ikke vært enkeltstående bygningsbranner
i Norge som har krevd mer enn 4 menneskeliv. Togulykken på Åsta
i januar 2000 er ikke kategorisert som en brann, men som en transportulykke.
Den ekstra innsats som er gjennomført for å styrke
brannsikkerheten i bygninger der det oppholder seg mange mennesker,
som for eksempel helseinstitusjoner og overnattingssteder, har således
gitt et godt resultat.
De samlede utbetalte erstatninger etter branner
i Norge viste en nedgang i 5-års middelverdien i perioden
1990-94, hvoretter de igjen steg. Hovedårsaken til økningen
var at storbrannene både var flere og mer omfattende enn
tidligere på 90-tallet. De siste årene isolert
sett viser også en bekymringsfull økning med hensyn
til storbrannskadene.
I olje- og gassanlegg på land, eksplosivtilvirkningsvirksomheter
og virksomheter som håndterer brannfarlig vare har skadeutviklingen
vært positiv på 90-tallet. God styring av helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeidet og godt fungerende kvalitetssikringssystemer
i disse virksomhetene sammen med tilsynsmyndighetenes fokus på de
sikkerhetsmessige forholdene, har bidratt til denne utviklingen.
Utviklingen med stadig flere, vesentlig lengre
og sikkerhetsmessig mer kompliserte tunneler, gjør at dette fremstår
som et område der en brann vil kunne føre til mange
omkomne. Dette gjelder både vei- og jernbanetunneler.
Det er en rekke eldre tunneler med til dels
omfattende behov for opprustning av brannsikkerheten. Eieren av
tunneler er ansvarlig for etterlevelse av brannvernregelverket.
I mange kommuner er tunneler det desidert mest
krevende innsatsobjektet for brannvesenet. Tunneler vil kunne kreve
innsats og utstyr ut over det brannvesenet i små kommuner
normalt vil ha. I slike tilfeller er det naturlig at tunneleier
bidrar til å styrke beredskapen i kommunen. Tidligere ga
lovgivningen ikke anledning til å pålegge eier
dette. I 2000 ble det imidlertid foretatt en endring i brannvernloven
som åpner for en slik adgang. I tillegg er det, i samarbeid
mellom brannvernmyndighetene og samferdselsmyndighetene, utarbeidet
retningslinjer for nye og oppgradering av eksisterende veitunneler,
som er sendt ut til alle landets veikontorer og kommuner. Retningslinjene
skal bidra til at brannsikringsbehovet i tunnelen, herunder det lokale
brannvesenets behov, blir kartlagt og avklart på et så tidlig
tidspunkt at det ikke skaper problemer for tunneleier når
tunnelen senere skal åpnes for trafikk. Etter departementets
vurdering vil retningslinjene gi et godt grunnlag for et nærmere
samarbeid mellom vegmyndighetene og brannvernmyndighetene. I tillegg
er det i Nasjonal transportplan (2002-2011) lagt opp til at Vegdirektoratet
i samarbeid med Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern skal
utarbeide en intern plan for brannsikring i eksisterende vegtunneler.
Brannen i to propanvogner på Lillestrøm
stasjon i 2000 viste at ulykker med transport av farlig gods kan få et
stort omfang. Det er utforkjøringer som generelt er den
klart største ulykkesårsaken i forbindelse med transport
av farlig gods. Dette har oftest sammenheng med glatt føre
og/eller for høy hastighet.
Norge innførte i 1990 rapporteringsplikt
for uhell som involverer farlig gods. I det innrapporterte materialet
inngår både uhell på vei og jernbane
samt godsterminaler og lignende. Frem til utgangen av 1998 er det årlig
registrert i gjennomsnitt 42 uhell ved transport av farlig gods.
Statistikken viser ellers at den tekniske standarden ved selve kjøretøyene,
tankene og emballasjen godset transporteres i er god. Bare i mindre
enn halvparten av uhellene skjer det lekkasjer.
I 1996 ble forvaltningsansvaret for transport
av farlig gods på veg og jernbane overført fra
Samferdselsdepartementet med Vegdirektoratet og NSB som fagmyndigheter,
til Kommunal- og regionaldepartementet (nå Arbeids- og
administrasjonsdepartementet) med DBE som fagmyndighet. Dermed fikk
Norge en helhetlig forvaltning av regelverket når det gjelder
den landbaserte delen av transport av farlig gods. Dette har bidratt
til en mer effektiv og bedre forvaltning, samtidig som brukerne
av regelverket har fått en enklere hverdag med én
myndighet å forholde seg til.
Etter brannen på Scandinavian Star
i 1990 ble det besluttet å etablere en mulighet for å få bistand
av brannvesen fra land ved store branner om bord i skip. I 1993
ble brannvernloven endret slik at alle brannvesen etter anmodning
har en plikt til å yte bistand ved brann- og ulykkessituasjoner
både innenfor og utenfor territorialgrensen. Bistandsplikten
ble imidlertid begrenset til den kompetanse det enkelte brannvesen
besitter med hensyn til en slik innsats til sjøs. På denne
bakgrunn ble det også besluttet å tilby enkelte
utvalgte brannvesen særskilt utstyr og opplæring
for mer krevende innsatser enn det den generelle plikten la opp
til.
For tiden er det bare Larvik som har inngått
avtale med staten for 5 år, og som gir mulighet for Larvik
til en langsiktig oppbygging av kompetanse og utstyr for redningsinnsats
til sjøs. Dagens situasjon innebærer at vi har
en fungerende beredskap for redningsinnsats til sjøs slik
brannvernloven fastsetter.
Komiteenhar merket seg at brannvesenet i snitt foretok
12 000 utrykninger hvert år på 90-tallet og at det
i snitt omkom 65 mennesker hvert år i samme periode i branner
og at de fleste dødsbrannene er boligbranner forårsaket
av åpen ild og feil i eller bruk av elektriske anlegg og
utstyr.
Komiteenviser
til at målsettingen har vært å redusere
tap av menneskeliv til en 5-års middelverdi på 48 innen
2000, mens resultatet er blitt vesentlig dårligere med
en reduksjon fra 69 til 62.
Komiteenmener
antallet mennesker som er omkommet i branner i Norge er foruroligende
høyt og at det er grunn til å være svært
bekymret over avvikene mellom målsetting og resultat.
Komiteenkonstaterer
på denne bakgrunn at Norge står overfor betydelige
utfordringer når det gjelder å redusere antall
brannulykker. Det er derfor behov for en intensivert innsats og økt
ressursbruk for å få til en vesentlig reduksjon
i antall og omfang av brannulykker i Norge.
Komiteener
bekymret for den økende brannrisikoen som stadig flere
eldre hjemmeboende pleie- og omsorgstrengende representerer og mener
tiltak må settes inn for å møte denne
utfordringen.
Komiteen ser det også som
viktig at den nylig innførte hjemmel der brann- og eksplosjonsmyndighetene kan
fastsette krav om at eier av tunneler med stor ulykkespotensiale
skal bekoste nødvendig styrking av den lokal brannberedskapen
følges opp.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at risikoen for å bli tatt i ulovligheter er en viktig
forebyggende faktor. Myndighetene må følge opp
ulike ordninger med internkontroll med kontrolltiltak slik at alvorligheten
i påleggene understrekes og ulovligheter oppdages. Forebyggende sikkerhetstiltak
og oppfølging av forskrifter innebærer kostnader
for bedrifter, virksomheter og privatpersoner. Disse medlemmer vil
vise til merknad i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) der komiteen
skriver:
"Komiteen understreker det store behovet det er for å få en
slik gjennomgang av kontrollrutiner og kvaliteten på kontrollen,
slik at sikkerheten blir ivaretatt. Dersom risikoen for å bli
tatt er liten, vil aktører som ikke tar kostnadene ved å følge
sikkerhetsbestemmelsene, få et konkurransefortrinn framfor
seriøse aktører og befolkningen og miljøet
vil bli påført en uakseptabel risiko."
Disse medlemmer vil påpeke
at tiltakene som ble foreslått av Ulykkeskommisjonen etter Åsta-ulykken
følges opp. Det er viktig at nye og nødvendige
sikkerhetstiltak blir finansiert ved økte bevilgninger
og ikke ved uttrekk fra vedlikeholdsposter. Dette vil føre til
at dårlig vedlikehold igjen fører til økt
sikkerhetsrisiko og på den måten blir ikke sikkerhetsstatus
bedret.