Bobestyreren i Anders Jahres dødsbo
inngikk 3. oktober 2001 avtale om et forlik med to av boets utenlandske
motparter, Lazard Bank og Lord Kindersley. Avtalen er betinget av
etterfølgende godkjennelser; på norsk side av
Sandefjord skifterett og av Stortinget, for så vidt som
avtalen forutsetter at boet gir en skadesløserklæring
overfor de to motpartene som staten skal garantere for.
Vesentlige sider av sakskomplekset som er knyttet
til Anders Jahres utenlandsformue vil fortsatt være uløst og
vil måtte finne sin løsning gjennom søksmål
eller nye forlik.
I proposisjonen pkt. 2 redegjøres det
for Jahre-sakens bakgrunn og i pkt. 3 for finansieringen av boarbeidet.
Det fremgår bl.a. at staten siden 1994-1995 har gitt garanti
for å dekke utgiftene og eventuelt ansvar i forbindelse
med bobehandlingen. De akkumulerte utgiftene til Anders Jahres dødsbo
under kapittel 475 post 21 fra 1994 frem til 5. november 2001 utgjør
ca. 136 mill. kroner. I tillegg er det påløpt
en renteforpliktelse for boet som pr. 15 oktober 2001 utgjorde ca.
31 mill kr.
Boet har siden 1996 sondert forliksmulighetene
med de sentrale utenlandske motpartene. Det har hele tiden vært
klart at et forlik med bare én eller noen av dem ville
forutsette at boet påtok seg å holde forliksmotparten
skadesløs dersom det ble reist krav mot vedkommende fra
parter som stod utenfor forliket. Da forhandlingene dro ut våren
2001 fant boet det nødvendig å sette en frist
for et forhandlingsresultat. Mellom boet og Lazard Bank og Lord
Kindersley fant det innen fristen sted en avklaring som boet anså som
tilfredsstillende. I forhold til de to andre motpartene, Compass Trust
og All Foundation, var det ikke kommet til noen forståelse
da boet 4. september 2001 fremsatte et avsluttende tilbud med følgende
hovedpunkter:
1. Et forlik med alle
parter med en samlet ramme på 100 mill. USD
2. Et forlik med Lazard Bank og Lord Kindersley alene
med en samlet innbetaling til boet på 41,5 mill. USD
3. I begge tilfeller: Tilbaketransport
av aksjeposten i Bulls Tankrederi AS.
Resultatet av forhandlingene ble at boet 3.
oktober 2001 inngikk forlik med Lazard Bank og Lord Kindersley alene,
men med en åpning for en senere tilslutning fra Compass
Trust og forvalteren i Aall Foundation.
Som motytelse skal boet oppgi alle krav mot
forlikspartene, kjente som ukjente. Videre skal boet holde motpartene
skadesløse ved krav fra personer eller foretak som er eller
har vært parter i de søksmål boet er/har vært
involvert i. Staten må garantere for denne forpliktelsen.
Denne garantien er uavhengig av om boet fortsatt eksisterer når
krav fremsettes, ubegrenset i beløp og uavhengig av den
dekning staten får for sine krav i boet. Garantien skal
løpe uten tidsbegrensning, men alminnelige foreldelsesregler
vil sette en grense for hvor lenge garantiansvaret vil kunne være
reelt.
Lazard Bank har forpliktet seg til å gi
boet kopier fra sitt arkiv av dokumenter som har tilknytning til
utenlandsformuen, og erkjenner de faktiske forhold som har kommet
frem gjennom boets bevisførsel.
På bakgrunn av at skadesløserklæringen
er så omfattende, har departementet bedt bobestyreren om
en betenkning om den reelle risikoen som er knyttet til erklæringene.
Bobestyrer peker bl.a. på at boets
skadesløsforpliktelse bare omfatter fremtidige og i dag
ukjente krav, og har gått gjennom mulige krav som kan tenkes
fremmet av hver enkelt aktør i Jahre-komplekset. I proposisjonen omtales
forholdet til Bjørn Bettum og Eikeland A/S særskilt.
Etter forliket skal boet begrense sitt krav mot Bettum slik at han
ikke blir idømt et større erstatningsansvar enn
det han etter det underliggende forhold med Lazard Bank og Lord
Kindersley selv skal bære. Tapspotensialet ved mulige krav
fra Eikeland mot Lazard Bank vurderer bobestyrer som begrenset til
saksomkostninger for å få prøvet spørsmål
om foreldelse.
Når det gjelder øvrige mulige
parter konkluderer bobestyreren med at det enten ikke er mulig å se
grunnlag for noe krav, eller at et eventuelt krav selv ut fra en verste-utfallsbetraktning
vil ligge godt innenfor rammen av det beløp boet mottar
ved forliket. Ut fra en helhetsvurdering mener bobestyrer at det
vil være forsvarlig for staten å påta
seg garanti for boets skadeløsforpliktelse.
Både forliksavtalen og garantien er
regulert av norsk rett, og tvister skal løses ved norsk
domstol. Garantiens punkt 1 og 2 innebærer at Lazard Bank
og Lord Kindersley kan kreve staten umiddelbart hvis boet ikke oppfyller
sin forpliktelse. Krav fra Bjørn Bettum mot Lord Kindersley
er unntatt fra garantien. Garantiavtalens punkt 3 fratar staten
muligheten til å foreta motregning med krav den måtte
ha mot Lazard Bank eller Lord Kindersley.
Sandefjord skifterett besluttet 13. november
2001 at boet godkjenner forliksavtalen. Loddeieren stemte imot forliksavtalen.
Dersom loddeieren påkjærer beslutningen, blir
forlikssummen stående på den nåværende
sperrede kontoen inntil spørsmålet om boet skal inngå forliket
er rettskraftig avgjort av høyere rettsinstans.
Hvis skifterettens godkjennelse av forliket blir opphevet, vil forliket
falle bort og dermed også statens ansvar etter garantien.
Dersom forlik heller ikke denne gangen kommer
i stand, må en regne med flere års kamp ved domstolene i
Norge og på Cayman Islands før det igjen kan innledes
forliksforhandlinger. Vurdert isolert ut fra boets rettslige posisjoner
vil ikke en slik strategi være uforsvarlig, men boet har
akkumulert en betydelig gjeld til staten. Departementet legger vekt
på at forliket skal gjøre boet i stand til å tilbakebetale
hele det statlige bidraget til bobehandlingen med renter og likevel
ha en solid egenkapital til å føre sakene videre,
samt til å møte krav som måtte bli gjort
gjeldende i henhold til skadesløserklæringene.
Departementet legger også vekt på at de erkjennelsene
fra Lazard Bank og Lord Kindersley som er inntatt i avtalen, bidrar
til å underbygge boets fremstilling av de faktiske forhold
i saken.
I samråd med Finansdepartementet tilrår
Justisdepartementet derfor at Stortinget samtykker i at Justisdepartementet
gir en slik statsgaranti som nevnt i bilag 5 i forliksavtalen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
har merket seg at forliksforhandlinger har pågått
i flere år. Det forliket som nå ble inngått
3 oktober d.å. ble fremforhandlet under regjeringen Stoltenberg,
og støttes i proposisjonen av regjeringen Bondevik II.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at forliket
vil gi staten dekning for alle utgifter som har gått med
til bobehandlingen, og at boet fortsatt vil ha midler til å forfølge
saken videre i forhold til de parter som ikke er med i forliket. Flertallet er
enig i at den betydelige gjeld til staten som er opparbeidet som
følge av bobehandlingen er et tungtveiende argument for
at man nå inngår et forlik som kan medføre
tilbakebetaling. Flertallet har videre merket seg
at både bobestyrer, Justisdepartementet og Finansdepartementet
anbefaler at staten gir den aktuelle garantien til tross for erklæringens
meget omfattende karakter. Flertallet konstaterer
at selv om garantien i prinsippet er omfattende, vurderes muligheten
for at den vil påføre staten utgifter i praksis
som meget begrenset.
Flertallet vil understreke at
statens engasjement i saken har vært avgjørende
for muligheten til å avdekke forholdene rundt Jahres utenlandsformue.
Dette har etter flertallets syn en verdifull allmennpreventiv effekt,
og viser at myndighetene har både evne og vilje til også å følge
opp svært omfattende og kompliserte saker om unndragelse
av offentlige midler. Dette gjelder ikke minst i en tid med økte
muligheter til internasjonale finansielle transaksjoner og økt
internasjonalt samarbeid for å motarbeide den svarte økonomien. Forliket
viser også at slik innsats gir resultater. Flertallet er
således tilfreds med at forliket langt på vei innebærer
en erkjennelse av boets oppfatning om de faktiske forhold, og mener
at dette kan ha en positiv effekt også i forhold til de øvrige
motparter.
Flertallet støtter etter
dette Regjeringens vurderinger, og anbefaler Stortinget å gi
samtykke til garantierklæringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til det fremlagte forslag om delforlik i saken om Anders Jahres
dødsbo. Disse medlemmer vil også vise
til at Fremskrittspartiets prinsipielle holdning i denne saken har
vært at staten ikke skulle stille garantier i forbindelse
med bobehandlingen.
Disse medlemmer ser at statens
garantiansvar ved forslag til delforlik er av en slik art og slikt
omfang at det kan utgjøre en ikke ubetydelig risiko for
den norske stat på noe lengre sikt.
Disse medlemmer vil derfor stemme
mot forslaget om at Stortinget godkjenner at det stilles garanti som
forutsatt i den fremlagte avtalen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil fremheve at partene var nær
et forlik med alle parter, noe som etter dette medlems mening
ville vært en langt bedre løsning enn forlik med
bare to av partene.
Dette medlem registrerer den
vekt boets finansielle stilling har blitt tillagt i vurderingen
av forliket. Forliket burde etter dette medlems mening
utelukkende vært vurdert ut fra juridiske, praktiske og
taktiske hensyn.
Dette medlem er av den oppfatning
at flere av statens motparter aktivt har forsøkt å hale
ut behandlingen av denne saken. Dette har de gjort i håp
om at flertallet på Stortinget til slutt ikke ville fortsette å tilføre Anders
Jahres dødsbo nok midler til å kunne sluttføre saken. Dette
medlem registrerer at Fremskrittspartiet har stemt imot å tilføre
boet midler for å forfølge saken hele veien. Også Høyre
har vært kritisk til å bevilge midler til bobehandlingen,
og gikk i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) mot ytterligere fullmakter og
bevilgninger til dette formålet. Dette medlem har
også registrert at representanter fra Kristelig Folkeparti
gjennom media har gitt uttrykk for at man er skeptiske til videre
bevilgninger. Dette medlem registrerer for sin del
at boet de siste årene er kommet adskillig nærmere
en god løsning for staten som boets største kreditor. Dette
medlem viser i denne forbindelse til Budsjett-innst. S.
nr. 4 (2000-2001) der både Fremskrittspartiet og Høyre
uttaler seg svært kritisk til bevilgningen til Jahre-boets
arbeid. Dette medlem merker seg at argumentasjonen
baserer seg på den oppfatning som er forsøkt spredd
av boets motparter. Dette medlem registrerer at boet
og flertallet i Stortinget hele tiden har lagt til grunn at det
har vært svært gode sjanser for at boet ville
innbringe summer langt utover det Stortinget så langt har
bevilget.
Dette medlemer
av den oppfatning at den nye politiske situasjonen ytterligere har
aktualisert problemet rundt motpartenes påvirkningsmuligheter. Dette medlem ser
ikke bort fra at den politiske sammensetningen av Stortinget kan
ha vært et vesentlig moment for bobestyrer til å anbefale
et delforlik fremfor et totalforlik. Dette medlem mener
det er uheldig dersom det politiske bildet har hatt vesentlig innflytelse
på tilrådingen fra bobestyrers side.
Dette medlem vil derfor understreke
at det er en vurdering av bobestyrerens gjennomgang av de praktiske
sidene i saken som er avgjørende når dette medlem anbefaler
forliket som er inngått. Dette medlem ville
vært innstilt på ytterligere bevilgninger til
boets arbeid hvis Justisdepartementet og bobestyreren hadde anbefalt
dette framfor et forlik.
Komiteen viser til
proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i at Justisdepartementet
stiller garanti som nevnt i bilag 5 i forliksavtalen 3. oktober 2001
mellom Anders Jahres dødsbo og Lazard Bank og Lord Kindersley.
Oslo, i justiskomiteen, den 7. desember 2001
Trond Helleland
leder |
Anne Helen Rui
ordfører |
Jan Arild Ellingsen
sekretær |