Ytringsfrihet er en grunnleggende forutsetning
for en demokratisk styreform og en vesentlig basis for kulturell
utvikling i samfunnet. Et fungerende demokrati krever en befolkning
som kan delta fritt i meningsutveksling om politikk og andre samfunnsspørsmål.
Forutsetningen for aktiv og informert deltakelse i samfunnsdebatten
er fri tilgang på et mangfold av informasjon og synspunkter
fra ulike politiske partier, interessegrupper og lignende.
Mediene utgjør i denne sammenheng et
institusjonalisert system for informasjonsformidling og samfunnsdebatt.
Mediene har også en funksjon i forhold
til å utøve kontroll med offentlig og privat maktutøvelse
i samfunnet.
Samtidig er det utvilsomt at mediene også selv
har makt. I moderne samfunn er massemediene de viktigste kanalene
for formidling av informasjon og meninger. Dette betyr at mediene
- og da først og fremst redaktørene - gjennom
sin utvelgelse, redigering og vinkling av informasjon har stor makt
i forhold til å påvirke samfunnsdebatten. Dette
omtales ofte som pressens funksjon som "dagsordensetter".
Samtidig er det viktig å ta i betraktning
at mediene også er næringsvirksomhet som skal
gi fortjeneste til sine eiere. Her står NRK, som lisensfinansiert
allmennkringkaster, i en særstilling blant norske medier,
selv om NRK samtidig konkurrerer på en del av de samme markedene
som de kommersielle kringkasterne. Men - NRKs formål er
ikke å skaffe staten som eier størst mulig økonomisk
avkastning, men å gi befolkningen avkastning i form av
et best mulig allmennkringkastingstilbud.
Flere av dagens mediepolitiske virkemidler ble utformet
med utgangspunkt i en helt annen medievirkelighet enn den vi ser
i dag. Særlig med hensyn til teknologi, mediemangfold og
globalisering har vi sett en dramatisk utvikling de siste årene.
Spredning av informasjon i stor målestokk
har tradisjonelt fordret at informasjonen enten måtte være lagret
på et fysisk medium (avis) eller organisert av én avsender
(radio, TV). Mediet og informasjonen har vært en samlet
enhet som ikke lett kan skilles ad. Som en naturlig følge
av dette har de konkrete målsetningene og virkemidlene
på medieområdet i hovedsak vært knyttet
til de konkrete fysiske mediene. Den nye informasjonsteknologien
er nå i ferd med å bryte bindingen mellom informasjon
og en bestemt fysisk bærer. Den teknologiske utviklingen
med digitalisering og konvergens gjør det derfor stadig
viktigere å finne medieuavhengige løsninger for
regulering og offentlig politikk for øvrig.
I Konvergensutvalgets innstilling (NOU 1999:26) kartlegges
og analyseres hvordan de elektroniske informasjonstjenestene utvikler
seg. Utvalgets forslag til tilpasning av mediereguleringen følges
nå opp av Kulturdepartementet.
Da pressestøtten ble etablert i 1969
hadde avisene sammen med NRK en total dominans i all nyhetsformidling
i Norge. Siden den gang er det vokst frem et mangfold av riksdekkende
radio- og fjernsynskanaler, lokalkringkasting og i de siste årene
nye elektroniske medier. Vi står i dag overfor et helt
annet mangfold i informasjonsformidling og ytringsmuligheter enn
vi gjorde for tretti år siden.
Samtidig med de teknologiske endringene og det økende
mediemangfoldet ser vi også endringer i befolkningens bruk
av medier. Bl.a. kan man nå se en markert nedgang i avislesning
blant de yngre aldersgruppene. Andre utviklingstrekk på mediemarkedet
er økende konkurranse, konsernorganisering, kommersialisering,
eierkonsentrasjon og globalisering.
Oppsummert kan vi si at det er i ferd med å skje vesentlige
strukturelle endringer på mediemarkedet. På denne
bakgrunn anser Kulturdepartementet det nå som nødvendig å foreta
en prinsipiell gjennomgang av mål og virkemidler på mediesektoren.
Dette er utgangspunktet og bakgrunnen for den meldingen som her
legges fram.
Stortingsmeldingen tar utgangspunkt i det overordnede
mediepolitiske målet om å "sikre ytringsfriheten som
en forutsetning for et levende folkestyre". Med dette som utgangspunkt
gjennomgås de konkrete målene og virkemidlene
i mediepolitikken.
Hovedfokus legges på medienes betydning
for meningsutveksling og innhenting av informasjon om politikk og
samfunnsspørsmål i vid forstand, uavhengig av
hvilket fysisk medium som brukes. Visse medier spiller imidlertid
en viktigere rolle enn andre i de demokratiske prosessene i samfunnet.
Medier som blant annet kjennetegnes ved at deres innhold er gjenstand
for redaksjonell bearbeiding - såkalte meningsbærende
medier - er i denne sammenhengen særlig viktige. Dagspresse
og kringkasting har tradisjonelt hatt de sentrale plassene blant
meningsbærende medier.
Stortingsmeldingen omhandler derfor mål
og virkemidler i pressepolitikken. Virkemidlene inkluderer den direkte
pressestøtten, regelverket for statsannonsering og merverdiavgiftsfritaket
for aviser. Området er nylig blitt gjennomgått
av Dagspresseutvalget i NOU 2000:15 "Pressepolitikk ved et tusenårsskifte",
som ble avgitt 25. mai 2000.
På kringkastingsområdet berører
meldingen spørsmål om allmennkringkasting, herunder
NRKs rolle i en digital medieverden. Gjennomgangen ses også i
sammenheng med enkelte allerede pågående prosjekter, bl.a.
oppfølging av konvergensutredningen.
Spørsmålet om eierskap i mediene
tas også opp. Å hindre eierskapskonsentrasjon
på mediemarkedet er ansett som et viktig virkemiddel for å opprettholde mangfold
og ytringsfrihet i samfunnet. Globaliseringen av mediemarkedet,
med bl.a. større konkurranse og etablering av større
enheter som konsekvens, reiser nye spørsmål i
forhold til eiermangfold i mediene.
Hovedkonklusjonene i meldingen er følgende:
– Det må være
et statlig ansvar å legge til rette for ytringsfrihet og
offentlig debatt i samfunnet, bl.a. gjennom tiltak som pressestøtte,
allmennkringkastingskrav og regulering av eierskap i mediene.
– Produksjonstilskuddet til dagsaviser
bør opprettholdes og økes. Tilskuddet foreslås
i noe større grad rettet inn mot de minste lokalavisene,
som anses særlig viktige for lokaldemokratiet. For øvrig
opprettholdes inntil videre prinsippene for tildeling av produksjonstilskudd.
– Det innføres en ordning
med tilskudd til etablering av aviser. Behovet for mangfold i mediene
tilsier dette.
– Mediebedriftenes Landsforenings
(MBL; tidligere NAL) prosjekt "Avis i skolen" støttes.
I tillegg økes tilskuddet til Institutt for Journalistikks
forskningsprogram.
– Regjeringen går ikke
inn for å etablere ytterligere tilskuddsordninger for elektroniske medier
eller lokalkringkasting.
– Tilskuddsordningene for minoritetspublikasjoner
opprettholdes.
– Plikten til å annonsere
ledige stillinger i alle listeførte aviser oppheves, jf.
pkt. 2 i Retningslinjer for statlig annonsering i dagspressen av 18.
mai 1979.
– De statlige stillingsannonsene
innrykkes i Norsk lysingsblad og gjøres tilgjengelige på Internett.
Den felles stillingsannonsen erstattes med tilvisningsannonser til
disse fulltekstannonsene.
– Inntektsbortfallet kompenseres
for aviser som mottar pressestøtte.
– Etter premissene for lov om eierskap
i mediene kan ingen norske mediebedrifter kontrollere mer enn N av
det norske avismarkedet. Meldingen drøfter om grensen bør
heves; f.eks. til 49 pst.
– Loven gir i dag Eierskapstilsynet
hjemmel til å gripe inn overfor rent lokale oppkjøp.
Regjeringen vil sikre en praktisering av loven som ikke forhindrer
mediebedrifter med behov for ny kapital og nye eiere å få dette.
– Som ledd i forenklingspolitikken
foreslås at det i forbindelse med evaluering av medieeierskapsloven
settes i gang et arbeid med sikte på å slå sammen
Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet.
– Regjeringen understreker allmennkringkastingens
betydning for demokratiet, og særlig NRKs rolle. Meldingen
drøfter NRKs utfordringer som følge av den digitale
utviklingen.
– Staten som eier av NRK skal
først og fremst styre på overordnet politisk nivå.
Innenfor disse rammene må NRK ha meget stor frihet.
– Det er så langt uavklart
hva den digitale satsingen vil koste for NRK. Dette skyldes bl.a.
at forhandlingene med andre aktører ikke er sluttført.
Regjeringen kommer derfor tilbake til dette spørsmålet
senere.
Medieområdet er i rask utvikling, både
med hensyn til teknologi og brukervaner. Regjeringen ser derfor behov
for en ny gjennomgang av mål og virkemidler på medieområdet
innen fem år i lys av den teknologiske utvikling samt befolkningens
faktiske bruk av de ulike mediene.
Meldingen går gjennom dagens mediebilde.
Den tar for seg de ulike mediene og vurderer den betydning de har
for innhenting av informasjon og ytringsfrihet. Denne drøftelsen
viser bl.a. at avisene langt på vei har beholdt sin særstilling
i forhold til nyhetsformidling og debatt. Videre konstaterer departementet
at Internett er i ferd med å få en plass i forhold
til nyhetsinnhenting og samfunnsorientering i befolkningen.
Feltet er imidlertid i rask forandring og mediebildet kan
gjennomgå store endringer på få år.
Departementet legger derfor til grunn at det vil være nødvendig å vurdere
disse spørsmålene på nytt etter få år.
Departementet foreslår at det blir foretatt jevnlige undersøkelser
av rikets tilstand med hensyn til ytringsfrihet og informasjonstilgang.
Utgangspunktet for mediepolitikken er å sikre ytringsfriheten
som en forutsetning for et levende folkestyre. I tillegg er det
overordnede mål å sikre et kulturelt mangfold
og et norskspråklig medietilbud samt å beskytte
barn og unge mot skadelig medieinnhold. Disse målene uttrykker
grunnleggende verdier som må ligge fast også i
fremtiden.
Staten har et ansvar for å utvikle
og sikre forutsetningene for en fungerende offentlig samtale. Samtidig
er det klart at også mediene selv må ha et ansvar
for å ivareta medienes demokratiske funksjon. Særlig
gjelder dette i forhold til redaksjonelle spørsmål
som staten av prinsipielle grunner ikke bør gripe inn i.
For at mediene skal utgjøre en fungerende
infrastruktur for informasjon og ytringer i samfunnet, må de tilby
et mangfold av troverdig og kvalitativ informasjon som ivaretar
behovene til alle grupper i samfunnet, herunder minoriteter og andre
smale grupper. Særlig viktig i denne sammenheng er eksistensen
av norskprodusert innhold som reflekterer norsk virkelighet, språk
og kultur.
Dette mangfoldet i innhold er imidlertid ikke
mulig uten at det også foreligger et mangfold av uavhengige kilder
til informasjon, et visst mangfold i medieeierskap, redaksjonell
uavhengighet (fra både staten, eierne og andre), tilstrekkelige økonomiske
rammebetingelser, journalistisk/redaksjonell kompetanse
og ikke minst et velfungerende medieetisk system.
Med utgangspunkt i ovennevnte bør mediepolitikken ha
følgende konkrete målsetninger:
For å ivareta ytringsfriheten som en
forutsetning for et levende demokrati, skal mediepolitikken sikre:
1. et mangfold av informasjonstilbud
og ytringsmuligheter for smale og brede grupper i samfunnet; inkludert
barn og ungdom, den samiske befolkningen og ulike minoritetsgrupper,
2. et mangfold av uavhengige nyhets- og
aktualitetsmedier av høy kvalitet på nasjonalt,
regionalt og lokalt nivå, herunder et mangfold av aviser
i alle landsdelene,
3. grunnlaget for at det kan komme ut alternativer
til de ledende nyhets- og aktualitetsmediene på nasjonalt,
regionalt og lokalt nivå,
4. medienes uavhengighet i redaksjonelle
spørsmål; både fra myndigheter, eiere
og andre.
For å oppnå politiske mål
har myndighetene ulike typer virkemidler til disposisjon. Det kan
dreie seg om generelle eller individuelle påbud eller forbud
som gjennomføres ved lov eller forskrift. Alternativt kan det
fastsettes generelle forbud med mulighet for dispensasjon. Selvregulering
innenfor næringslivet - eventuelt i kombinasjon med ordinær
regulering - blir stadig mer aktuelt. Andre viktige virkemidler
på medieområdet er økonomiske
tilskuddsordninger eller skatter og avgifter. Det offentlige kan
for øvrig øve innflytelse gjennom eierskap og
bedriftsledelse.
Momsfritak og direkte produksjonsstøtte
er de viktigste virkemidlene for å nå målene
for dagspressen. Momsfritaket er i dag det mest vesentlige bidraget
til dagspressens økonomi. Det har økt sterkt i
betydning de siste årene, mens produksjonsstøttens
omfang er redusert. Produksjonsstøtten er målrettet
mot aviser med svak økonomi og konkurransekraft. Behovet
for produksjonsstøtte er skapt fordi annonseinntektene først
og fremst går til de største og ledende avisene.
Departementet er kommet til at momsfritaket
bør videreføres. Ved å foreslå økt
produksjonsstøtte vil departementet rette opp noe av de
skjevheter som er skapt de siste årene i fordelingen av
støtten. Departementet legger også vekt på at
dette er en politikk som har bred støtte i avisbransjen.
Pressestøtten ble innført
i 1969, og bakgrunnen var frykten for en utvikling med omfattende
avisdød tilsvarende den man hadde sett i Danmark og Sverige. Målsetningen
med pressestøtten var fra begynnelsen av å opprettholde
en såkalt "differensiert dagspresse".
I tillegg til produksjonstilskuddet omfatter
den direkte pressestøtten over Kulturdepartementets budsjett
i dag tilskudd til medieforskning og etterutdanning, tilskudd til
samiske aviser og innvandrerpublikasjoner, tilskudd til informasjonsvirksomhet
i politiske partier og distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark. I
tillegg bevilges det øremerkede tilskudd til enkelte utvalgte
publikasjoner som Stortinget har ansett som særlig støtteverdige.
I 2001 ligger den totale pressestøtten
på i overkant av 234 mill. kroner, hvorav produksjonstilskuddet
utgjør 180 mill. kroner.
Dagspresseutvalgets utredning, NOU 2000:15 "Pressepolitikk
ved et tusenårsskifte", ble avgitt til Kulturdepartementet
25. mai 2000. Utvalget konkluderer her med at avisene har beholdt
sin samfunnsmessige betydning for informasjonsinnhenting og ytringsfrihet. Utvalget
anser videre at det fortsatt er stort behov for produksjonstilskudd.
På bakgrunn av den vanskelige økonomiske
situasjonen i deler av pressen foreslår utvalget å øke
den direkte pressestøtten til 240 mill. kroner i 2001.
Utvalget anbefaler en ny tilskuddsmodell for
nummertoaviser og riksdekkende meningsbærende aviser. Modellen
vil ifølge utvalget gi mer forutsigbarhet i tildelingen
og åpne for at tilskuddet kan øke ved opplagsnedgang
for avisen.
Ut fra en behovsvurdering foreslår
utvalget å redusere den særlige tilskuddssatsen
for aviser i Nordland, Troms og Finnmark fra 100 pst. ekstra til
50 pst. ekstra i forhold til andre tilskuddsberettigede aviser.
Videre foreslår utvalget å fjerne distribusjonstilskuddet
for avisene i Finnmark.
Utvalget foreslår videre å oppheve
vilkåret om at aviser som mottar pressestøtte
ikke kan utbetale utbytte til aksjonærene og vilkåret
om en overskuddsgrense for å kunne kvalifisere til produksjonstilskudd. Utvalget
legger til grunn at disse endringene vil stimulere til private investeringer
i pressen.
Utvalget foreslår en øremerket
avsetning på 10 mill. kroner årlig til tiltak
som kan motvirke tendensen til synkende avislesning blant barn og
unge.
Høringen av utredningen viste bred
oppslutning omkring det pressepolitiske målet om avismangfold, og
om produksjonstilskuddets berettigelse.
Kulturdepartementet går inn for at
det fremdeles skal være et mål for mediepolitikken å opprettholde
et mangfold av aviser i Norge.
Ved utgangen av 2000 ble det utgitt i alt 216
forskjellige aviser i Norge. Av de avisene som ble gitt ut ved årsskiftet
var 88 dagsaviser.
Behovet for pressestøtte kan begrunnes
i enkelte strukturelle forhold ved avismarkedet som nummerénavisens
sterke stilling på annonsemarkedet, kjededannelser i varehandelen
og derved sentralisering av reklamebeslutninger, annonsesamkjøringer
og distribu-sjonskostnader.
De avisene som mottar produksjonstilskudd viste
i 2000 et samlet underskudd på 19 mill. kroner etter pressestøtte.
Den svake økonomiske situasjonen i de avisene som mottar
pressestøtte er en varig tendens, noe som bekreftes både
i Dagspresseutvalgets utredning og i Statskonsults rapport fra 1998.
For de avisene som mottok tilskudd utgjorde
produksjonstilskuddet 10 pst. av inntektene.
Etter Kulturdepartementets vurdering gir ikke
prognosene for fremtidig økonomisk utvikling
i dagspressen grunnlag for å anta at behovet for pressestøtte
vil falle bort eller avta i nærmeste fremtid.
Kulturdepartementet legger til grunn at avvikling
av pressestøtten ville føre til omfattende avisdød
og en vesentlig reduksjon i avismangfoldet i Norge.
Kulturdepartementet går derfor inn
for å opprettholde ordningen med produksjonstilskudd til
dagsaviser.
Tilskuddet er i dag for en stor del innrettet
mot aviser i en ufordelaktig konkurranseposisjon, dvs. nummertoavisene
og de riksspredte meningsbærende avisene.
Dagspresseutvalget går inn for å opprettholde
dagens innretning av tilskuddet.
Kulturdepartementet foreslår etter
en samlet vurdering å opprettholde dagens innretning på produksjonstilskuddet
til dagsaviser i all hovedsak uendret. Departementet legger her
vesentlig vekt på at medieområdet er inne i en
brytningstid hvor endringer i publikums medievaner, strukturendringer
i reklamemarkedet, globalisering av eierskapet og medieteknologisk
utvikling krever økt prioritering av den offentlige mediepolitikken.
I denne situasjonen ønsker departementet ikke å gjennomføre
omstridte endringer som kan få varige og uopprettelige
konsekvenser for avismangfoldet. Men den økonomiske utviklingen
bl.a. i nummertoavisgruppen viser at dagens innretning er målrettet,
og departementet legger derfor særlig vekt på å sikre
langsiktighet og stabilitet rundt rammebetingelsene for denne gruppen.
Departementet mener at tilskuddet til de minste lokalavisene
bør økes. Disse anses som særlig viktige for
lokaldemokratiet. På de fleste områder finnes
det i dag et stort mangfold av medier. Departementet legger vekt
på at det først og fremst er på det helt
lokale nivået at det fremdeles kan foreligge udekkede behov
for informasjonskilder og ytringskanaler.
I 2001 utgjør produksjonstilskuddet
til dagsavisene 180 mill. kroner. Dette er en økning på 16
mill. kroner fra året før. Med henvisning til
den vanskelige situasjonen deler av pressen befinner seg i, foreslår
Dagspresseutvalget å øke den direkte pressestøtten
til 240 mill. kroner i 2001.
Departementet mener det inntil videre er nødvendig å opprettholde
både det mediepolitiske målet om avismangfold
og i hovedsak dagens innretning av tilskuddet. Hensynet til kvalitet
og troverdighet i nyhetsformidlingen innebærer dessuten
at behovet for tilskudd ikke utelukkende kan vurderes ut fra avisenes økonomiske
resultat. Avisene må ha tilstrekkelig god økonomi
for å kunne oppfylle sine redaksjonelle oppgaver. Samtidig
er det klart at også medieeierne må ta sin del av
det samfunnsansvaret det er å opprettholde en mangfoldig
presse.
Departementet kommer tilbake til nivå på pressestøtten
i budsjettsammenheng.
Produksjonstilskuddet beregnes i dag etter to
forskjellige modeller. Den ene gir et fast beløp til nummerén-
og aleneaviser med opplag under 6 000 og som ellers fyller kriteriene.
Den andre modellen gjelder nummertoaviser (inkludert de riksspredte
meningsbærende avisene) med opplag under 80 000 og beregnes etter
netto opplag multiplisert med antall utgivelser per år.
Dagspresseutvalget anbefaler en ny tilskuddsmodell for
nummertoaviser og riksspredte meningsbærende aviser. Modellen
vil etter utvalgets vurdering gi mer forutsigbarhet i tildelingen.
Forslaget om ny tilskuddsmodell for nummertoaviser
og riksspredte meningsbærende aviser får blandede reaksjoner
blant høringsinstansene.
Dagspresseutvalgets innstilling impliserer etter departementets
vurdering noe mer bruk av skjønn ved fordelingen av produksjonstilskuddet.
Departementet legger videre til grunn at det
vil være vanskelig å fastsette et "riktig" tilskuddsnivå for
eventuelle nye nummertoaviser.
De siste årenes reduserte bevilgninger
til pressestøtten har vist at den viktigste usikkerhetsfaktoren
i forhold til nivået på pressestøtten
er selve budsjettprosessen. At Statens medieforvaltning regner seg
frem til en sats for økning av tilskuddet hjelper lite
dersom Stortinget ikke bevilger den nødvendige budsjettrammen. Utvalgets
modell vil derfor ikke garantere forutsigbarhet i tilskuddsnivået.
Kulturdepartementet går derfor ikke
inn for en endring av tilskuddsmodellen i tråd med utvalgets
forslag.
Det gis i dag ikke tilskudd til etablering av
aviser. Dessuten gis det ikke tilskudd for det første driftsåret. Det
ytes imidlertid i dag etableringstilskudd på "etterskudd",
i form av et ekstratilskudd på 155 000 kroner for det første året
i tilskuddsordningen.
Dagspresseutvalget foreslår at det
avsettes 2,5 mill. kroner i ekstraordinært produksjonstilskudd
beregnet på aviser som kommer i uforutsette akutte økonomiske vanskeligheter.
Utvalget foreslår videre å erstatte dagens ordning
med etableringstilskudd på etterskudd med en egen avsetning
til etablering av nye aviser på 2,5 mill. kroner. Det foreslås
at ordningen skal administreres av Statens medieforvaltning. Utvalget
foreslår også at de to ordningene skal kunne ses
under ett, slik at den totale rammen på 5 mill. kroner
etter behov skal være overførbar mellom de to
tilskuddsordningene.
Utvalget understreker at ekstraordinær
støtte skal gis på strenge vilkår og
foreslår at Statens medieforvaltning utarbeider et nærmere
regelverk. Departementet legger likevel til grunn at slike tilskudd
uansett vil måtte baseres på skjønnsmessige
kriterier.
Det siste årets utvikling med nedleggelser
av aviser kunne muligens tale for en ordning med ekstraordinære
tilskudd. På den annen side legger departementet til grunn
at den reelle årsaken til at aviser blir nedlagt i alminnelighet
ikke er akutte økonomiske problemer, men snarere langvarig
utarming av både økonomien og det redaksjonelle
produktet. Departementet vil derfor ikke gå inn for å innføre
en ordning med ekstraordinære tilskudd som foreslått
av Dagspresseutvalget.
En innvending mot dagens ordning med produksjonstilskudd
er at den virker konserverende fordi den bygger opp under det etablerte
avismønsteret. Til tross for dette er det blitt startet
en rekke mindre aviser i de senere årene, samtidig som
det har vist seg vanskelig å starte aviser i byene. Etablering
av aviser krever store investeringer, særlig i byene. Departementet
ser positivt på en ordning som kan gi en spore til etablering
av nye aviser. En slik tilskuddsordning bør gi rom for
en dynamisk og naturlig utvikling av avismarkedet. Kulturdepartementet
vil derfor foreslå at det etableres en egen tilskuddsordning
til etablering av aviser i tråd med Dagspresseutvalgets
forslag. Ut fra målet om å opprettholde et mangfold
av medier på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå,
vil det være særlig viktig at dette tilskuddet
bidrar til avisetablering på steder hvor det ikke allerede
eksisterer et tilbud.
Etter dagens regler gis det ikke tilskudd til
aviser som har betalt utbytte til aksjonærene i tilskuddsåret eller
som har et årsoverskudd som overstiger 2 mill. kroner.
Dagspresseutvalget foreslår å oppheve
både utbytteforbudet og overskuddsgrensen. Utvalget antar
at dette vil stimulere til private investeringer i pressen.
Kulturdepartementet legger til grunn at det
ville undergrave legitimiteten til tilskuddsordningen dersom aviser
som har store overskudd eller utbetaler store utbytter til sine
eiere eller morselskap samtidig skulle få statlige tilskudd.
Samtidig anser departementet det som viktig
at kriteriene for tildeling av pressestøtte er mest mulig
klare og objektive. Departementet legger til grunn at en skjønnsmessig
regel som åpner for å utelukke aviser med god økonomi
fra ordningen er prinsipielt uheldig, og totalt sett vil gi forverrede
rammebetingelser for bransjen. Kulturdepartementet går
derfor inn for å opprettholde dagens overskuddsbegrensning
uendret. Bestemmelsen reduserer skjønnsutøvelsen
til et minimum.
Når det gjelder utbytteforbudet viser
departementet til at aviser som mottar pressestøtte generelt
sett er lite attraktive som investeringsobjekter. For de fleste
vil en opphevelse av utbytteforbudet derfor trolig få liten betydning
for tilgangen på risikokapital. Ved å begrense
interessen for oppkjøp, kan bestemmelsen dessuten bidra
til å opprettholde et mangfoldig eierskap i pressen. For
de mindre lokalavisene fungerer utbytteforbudet i dag som en garanti
for at pengene forblir i bedriften. En sannsynlig konsekvens av å oppheve
forbudet er økt press om avkastning fra lokale aviseiere.
Departementet ser likevel at bestemmelsen i
enkelte tilfelle kan virke som et uheldig hinder for tilgangen til risikokapital
for aviser med økonomiske problemer. Departementet mener
derfor at det bør innføres en adgang til å søke
Statens medieforvaltning om dispensasjon fra utbytteforbudet for
lengre eller kortere tidsrom for enkeltaviser som trenger tilførsel
av ny kapital for å overleve.
Etter gjeldende regler får tilskuddsberettigede
nummerén- og aleneaviser i Nordland, Troms og Finnmark støtte
etter dobbelt sats. I tillegg mottar aviser som kommer ut i Finnmark
et særskilt distribusjonstilskudd.
Utfra en behovsvurdering foreslår Dagspresseutvalget å redusere
det forhøyede tilskuddet for aviser i Nord-Norge fra 100
pst. til 50 pst. ekstra i forhold til andre tilskuddsberettigede
aviser, og å fjerne produksjonstilskuddet for avisene i
Finnmark.
Kulturdepartementet understreker at den særlige
tilskuddssatsen for aviser i Nord-Norge og distribusjonstilskuddet
for aviser i Finnmark må baseres på at de aktuelle
avisene har særlige rammebetingelser som medfører
et reelt økonomisk behov for tilskudd. Departementet finner
ikke at Dagspresseutvalget har dokumentert at behovet for slikt
tilskudd har bortfalt.
Kulturdepartementet mener at særordningene
for aviser i Nord-Norge bør beholdes uendret.
På Kulturdepartementets budsjett finnes
det i dag egne tilskuddsordninger for samiske aviser og innvandrerpublikasjoner.
Det offentlige må etter departementets
syn ha en særlig oppgave i forhold til å sikre
et mangfold av informasjonstilbud og ytringsmuligheter for språklige, etniske
eller andre minoriteter. Publikasjoner som retter seg mot ulike
minoritetsgrupper kan ha en viktig funksjon for disse gruppenes
informasjonstilgang og ytringsmuligheter. Kulturdepartementet ønsker
derfor å opprettholde tilskuddsordningene for minoritetspublikasjoner.
Dagspresseutvalget har ikke gått særskilt
inn i den økonomiske situasjonen i minoritetspublikasjonene.
I utgangspunktet har departementet derfor ikke grunnlag til å vurdere
det faktiske behovet for tilskudd under disse tilskuddsordningene.
Departementet vil ikke i denne omgang foreslå konkrete økninger
i tilskuddsnivået for disse ordningene.
Når det gjelder tilskuddsordningen
for innvandrerpublikasjoner mener departementet det er behov for å innskjerpe
kravene til regnskapsplikt og rapportering for å sikre
at tilskuddet blir brukt i henhold til forutsetningene.
Med henvisning til tendensen til synkende avislesning
blant barn og unge foreslår Dagspresseutvalget en øremerket
avsetning på ti millioner kroner årlig til tiltak
som stimulerer til avislesing blant barn og unge.
Departementet går inn for at det bør
være et mål for offentlig mediepolitikk å sikre
et mangfoldig informasjonstilbud og ytringsmuligheter for barn og
unge. Dette er i utgangspunktet et medieuavhengig mål.
Det viktige i et ytrings- og informasjonsfrihetsperspektiv er at
barn og ungdom faktisk har tilgang til informasjon og ytringskanaler.
I utgangspunktet må det være mediepolitisk likegyldig
hvilke medier barn og unge bruker.
Det er viktig i et demokratisk perspektiv at
barn og unge utvikler og beholder vanen med å holde seg
allment samfunnsorientert gjennom mediene.
Staten har et klart ansvar i forhold til å legge
til rette for ytrings- og informasjonsfrihet i samfunnet. Det er ikke
tvil om at avisene i dag spiller en særlig stor rolle i
forhold til barns og unges samfunnsorientering så vel som
språkutvikling. Gjennom prosjektet "Avis i Skolen" bidrar
Mediebedriftenes landsforening (MBL) til at elever i grunn- og videregående
skole får kunnskap om avis. Kulturdepartementet mener dette
er et svært positivt tiltak og mener tiltaket bør
støttes økonomisk.
Hovedregelen er at statsetater som annonserer
skal benytte alle aviser som er godkjent på det stedet
hvor etaten ønsker å annonsere. Regelverket omfatter
ikke statlige bedrifter eller forretningsforetak.
De statlige stillingsannonsene utgjør årlig
inntekter på i underkant av 160 mill. kroner for avisene.
Ifølge Dagspresseutvalget utgjør stillingsannonsene
mellom 60 og 70 mill. kroner for nummertoavisene som mottar produksjonstilskudd.
Regjeringen understreker at hovedmålsettingen
med stillingsannonsering må være å nå frem
til aktuelle grupper for rekruttering. I sin kommunikasjon med omverdenen
bør forvaltningen derfor stå mest mulig fritt
til å bruke de medier og kanaler som er mest måleffektive.
Dagens retningslinjer er ikke i overensstemmelse med dette.
Departementet antar at jobbsøking i årene
fremover i større grad vil skje gjennom andre medier, f.eks. Internett.
Det vil være uheldig å hindre denne utviklingen
gjennom statlige pålegg.
Når det gjelder annonsering av lover
og kunngjøringer er Regjeringen enig med utvalget i at
det er nødvendig å sikre at denne informasjonen
når ut til alle. Regjeringen legger til grunn at inntil
videre er det bare gjennom dagspressen at man kan sikre allmenn
tilgang til slik informasjon. Regjeringen støtter derfor
utvalgets forslag om å beholde retningslinjene som regulerer
denne annonseringen. Dette er imidlertid forhold som kan forandre
seg raskt og som det kan bli nødvendig å vurdere
på nytt om få år.
Regjeringen støtter utvalgets forslag
om å oppheve regelverket om tvungen stillingsannonsering
i dagspressen. Det tas videre sikte på at de statlige stillingsannonsene
settes inn i Norsk lysingsblad og gjøres tilgjengelige
på Internett.
Forslaget vil i hovedsak ramme de avisene som
har størst behov for økonomisk støtte,
dvs. de riksspredte meningsbærende avisene og øvrige
nummertoaviser.
En forutsetning for å oppheve regelverket
om tvungen stillingsannonsering må være at inntektsbortfallet for
utsatte aviser kompenseres, enten gjennom den alminnelige pressestøtten
eller gjennom et eget tilskudd. Departementet kommer tilbake til
dette i budsjettsammenheng.
Etter gjeldende regler skal det ikke betales
merverdiavgift på omsetning av bøker og tidsskrift
i siste omsetningsledd eller på omsetning av aviser som
kommer ut regelmessig med minst ett nummer i uka. Det gjelder ikke
noe tilsvarende unntak for ukepressen.
Dagspresseutvalget foreslår å opprettholde
ordningen med nullsats for moms på aviser. Utvalget viser
til at begrunnelsen for at abonnement og løssalg av aviser hittil
har vært fritatt for moms, ikke er svekket.
Departementet viser til at på den ene
siden er nullsatsen en lite treffsikker støtteordning der
nesten halvparten av støtten går til løssalgsavisene
som eies av kapitalsterke mediekonsern. Ifølge beregninger
foretatt av Finansdepartementet mottar løssalgsavisene
nesten 40 pst. av den samlede støtten fra momsfritaket.
På den annen side vil fjerning av nullsatsen
for aviser bryte med prinsippet om at det frie ord ikke skal beskattes.
Prinsippet er forankret i pressens betydning for informasjon, meningsbryting
og debatt i demokratiske samfunn.
Departementet har lagt til grunn at det bør
være et viktig mediepolitisk mål å opprettholde
et mangfold av aviser i Norge. Merverdiavgift på aviser
vil redusere den samlede omsetningen av aviser, noe som særlig kan
gå ut over nummerto- og nummertreavisene. Dette vil bidra
til å svekke aviskonkurransen og kan føre til færre
aviser og mindre mangfold.
Mange aviser er i dag i en svært vanskelig økonomisk
situasjon. Innføring av merverdiavgift kan for mange aviser
forsterke disse problemene vesentlig. Flere av landets aviser, bl.a.
Dagbladet, vil trolig gå inn uten nullsats.
Kompensasjon gjennom pressestøtten
kan medføre egne problemer, bl.a. svekkelse av pressens
uavhengighet fra staten. En overgang til utelukkende direkte pressestøtte
kan virke sementerende på avisstrukturen gjennom at det
blir vanskeligere å etablere nye aviser. Det kan forventes
at etterspørselen etter nyetablerte aviser vil være
mer avhengig av pris enn etterspørselen etter aviser som
allerede er etablert.
Ingen land innenfor EU har i dag full merverdiavgift for
aviser. Dette ville derfor gjøre Norge unikt i europeisk
sammenheng.
Regjeringen går derfor inn for å opprettholde
nullsatsen for moms på aviser.
Når det gjelder ukepressen viser Regjeringen
til at det i første rekke er avisene som er bærerne
av den offentlige debatten i samfunnet. Regjeringen legger derfor
til grunn at avisene fremdeles skiller seg såvidt klart
fra ukepresse og lokalkringkasting når det gjelder både
innhold og funksjon at det kan forsvares å behandle avisene
avgiftsmessig forskjellig fra andre medier. Regjeringen vil derfor
ikke foreslå å utvide momsfritaket til å gjelde
andre medier.
Den senere tidens endringer i mediemarked og mediebruk
reiser spørsmålet om behov for økonomiske
virkemidler også overfor andre nyhets- og aktualitetsmedier.
Det viktigste økonomiske virkemidlet
på mediesektoren er - foruten nullsats for moms på aviser
- utvilsomt lisensfinansieringen av NRK. I 2001 utgjør kringkastingsavgiften
i alt ca. 3 300 mill. kroner. TV2 er dessuten gitt en vesentlig økonomisk
verdi gjennom konsesjonen for riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn.
Når det gjelder direkte økonomiske
tilskuddsordninger, finnes det foruten pressestøtten i
dag tilskuddsordninger til film- og lokalkringkastingsformål.
Kulturdepartementet mener det bør være
et generelt mål for statlig mediepolitikk å sikre
et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier av høy
kvalitet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
Lokalkringkastingen er en viktig del av det lokale mediemangfoldet.
Kulturdepartementet viser til at det inntil
nå har vært bred politisk enighet om ikke å innføre
direkte driftsstøtte verken til lokale radioer eller lokalfjernsyn. Departementet
legger videre til grunn at bransjens økonomi og betydning
for lokal informasjonsinnhenting og ytringsfrihet så langt
ikke gir grunnlag for å etablere nye ordninger med drifts-
eller produksjonsstøtte. Det knytter seg imidlertid noe
usikkerhet til innføring av digital distribusjon. Det er
foreløpig ikke mulig å si når dette eventuelt
blir aktuelt også for de lokale radioene.
Derimot er departementet positiv til at støtteordningen
til kompetansehevende tiltak og enkeltproduksjoner som i dag forvaltes
av AV-fondet, blir videreført. Etter departementets vurdering
vil en slik støtte bidra til å sikre kompetanse
og rekruttering til hele det norske lokalkringkastingsmiljøet.
Støtten til enkeltproduksjoner vil kunne være
et viktig bidrag til å sikre produksjonsmiljøene,
ikke minst i distriktene.
Departementet mener videre at det er viktig å opprettholde
det fokuset på nærkringkasting for etniske og språklige
minoriteter som allerede ligger i dagens tilskuddsordning.
Det finnes ikke i dag støtteordninger
rettet mot produksjon av redaksjonelle nettmedier.
Kulturdepartementet har per i dag ikke dokumentasjon
om økonomien innenfor selvstendige nettbaserte medier.
Departementet legger likevel til grunn at disse, bl.a. når
det gjelder etablering, drift og distribusjon, står overfor
en helt annen kostnadssituasjon enn papiravisene.
Det er etter departementets vurdering ikke tvil
om at Internett i ferd med å få en plass som kilde
til nyheter og aktualiteter. Per i dag er det likevel åpenbart
at det i første rekke er avisene, og ikke nettmediene,
som er bærerne av den offentlige debatten i samfunnet.
Departementet legger for øvrig til
grunn at den økonomiske situasjonen for slike virksomheter
foreløpig ikke er slik at den innebærer noen vesentlig
fare for mediemangfoldet som helhet.
På bakgrunn av ovennevnte legger departementet
til grunn at det ikke er grunnlag for økonomisk støtte
til nettmedier. Kulturdepartementet vil imidlertid vurdere spørsmålet
løpende på bakgrunn av utviklingen innenfor teknologi,
brukervaner og den økonomiske situasjonen innenfor slike
medier.
Det ytes i dag tilskudd til anvendt medieforskning
og redaksjonell etterutdanning i pressen over Kulturdepartementets
budsjett kap. 335 Pressestøtte post 73 Anvendt medieforskning
og etterutdanning. I 2001 utgjør tilskuddet totalt 12,7
mill. kroner.
Tilskuddet til anvendt medieforskning fordeles
av Statens medieforvaltning etter innstilling fra Rådet
for anvendt medieforskning.
Dagspresseutvalget foreslår en økning
av bevilgningen til anvendt medieforskning og etterutdanning over Kulturdepartementets
budsjett på til sammen 8 mill. kroner per år.
Kulturdepartementet legger til grunn at medieforskning
og redaksjonell utdanning av medarbeidere i mediene er viktige forutsetninger
for kvalitet og troverdighet i journalistikken, og dermed for at
mediene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver.
Etter Kulturdepartementets vurdering er det
viktig å forsterke koblingen mellom forskning og utdanning
på medieområdet, bl.a. for å bidra til
at resultatene av forskningen kommer hele bransjen til gode. En
forskningsavdeling ved Institutt for Journalistikk kan
være et godt bidrag til dette. Kulturdepartementet foreslår derfor å støtte
forskningsprogrammet ved Institutt for Journalistikk. Departementet
kommer tilbake til dette i budsjettsammenheng.
Instituttets forskningsvirksomhet er i hovedsak avgrenset
til journalistikk i alle medier. Kulturdepartementet mener det også er
nødvendig å bidra til medieforskning på et
bredere grunnlag.
Norges forskningsråd er Regjeringens
sentrale forskningspolitiske organ. Forskningsrådet
finansierer om lag en femdel av norsk forskning.
Norges forskningsråd har nå startet
et planleggingsarbeid for å styrke medieforskningen. På denne
bakgrunn foreslår departementet at statlige tilskudd til medieforskning
i framtiden blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd.
Etter departementets vurdering gir dette muligheter for en mer samlet
og målrettet forskningsinnsats på medieområdet.
Forslaget innebærer at Rådet for anvendt medieforskning
legges ned.
Når det gjelder den nærmere
innretningen av forskningsvirksomheten på medieområdet,
vil departementet særlig understreke behovet for kompetanse
og bevissthet i forhold til utsatte grupper som minoriteter og barn
og unge. Medienes fremstilling av minoriteter kan ha stor betydning
for opinionen og for fremveksten av fordommer i samfunnet. Departementet
legger til grunn at større kunnskap om ulike minoritetsgrupper, og
om de potensielle effektene av unyansert medieomtale, kan bidra
til en mer bevisst og balansert fremstilling av disse gruppene.
Når det gjelder barn og unge er det særlig viktig å få kunnskap
om mediers innvirkning på virkelighetsoppfatning og selvforståelse.
Departementet vil legge vekt på at dette blir prioriterte
temaer innenfor medieforskning.
Digitaliseringen av kringkastingssektoren stiller
allmennkringkasterne overfor nye utfordringer, særlig innenfor
finansiering og distribusjon.
Digitaliserings- og bredbåndsutviklingen
kan komme til å true de norske allmennkringkasternes markedsposisjon.
Etterhvert vil store deler av befolkningen få tilgang til
et meget bredt spekter av fjernsynsprogrammer. Dette vil stille
de norske allmennkringkasterne overfor en helt ny konkurransesituasjon.
De internasjonale mediegigantene vil ha tilnærmet like
god tilgang til seerne, samtidig som de kan bruke enormt mye større
ressurser til programproduksjon. Allmennkringkasterne vil dessuten
ikke kunne skru av sine analoge sendinger før tilnærmet
hele befolkningen kan ta inn digitale sendinger. Parallelle analoge
og digitale sendinger er kostnadskrevende og vil påføre
allmennkringkasterne en betydelig konkurranseulempe, sett
i forhold til de rent kommersielle aktørene som formidler
sendinger via satellitt og kabel. Det er derfor et viktig mål
for Kulturdepartementet å legge til rette for en politikk
som gir en kortest mulig periode med parallelle sendinger.
Utbygging av landsdekkende digitale infrastrukturer for
radio og fjernsyn er svært kostbart, særlig en
utbygging til mer grisgrendte strøk. Kravene til allmennkringkasting
ligger imidlertid fast også i en digital tidsalder: å sikre
riksdekkende tilgang til et bredt digitalisert kringkastingstilbud
basert på norsk språk og særpreg og slik
bidra til mediemangfold.
Kringkastingstilbudet skal dessuten være
til en rimelig pris og med en så enkel teknologi at alle
kan ta den i bruk. Disse kravene vil bidra til å legge
til rette for ytrings- og informasjonsfrihet, og sikre kulturelt mangfold
for alle i Norge.
Kulturdepartementet har i samråd med
allmennkringkasterne satt i gang et arbeid med å avgrense
og definere allmennkringkastingsoppdraget nærmere. Hensikten
er å avklare hvilke programkategorier og -tjenester
kringkastingsavgiften skal bidra til å dekke og dermed
hvilket tilbud som skal nå hele befolkningen og på hvilke
sendeplattformer. Dette er for det første viktig for å kunne
legitimere det statlige engasjementet i allmennkringkastingen.
I utlysningen av fornyet konsesjon til riksdekkende reklamefinansiert
fjernsyn formidlet via analoge bakkesendere er det lagt opp til
mer konkrete og omfattende programforpliktelser enn det som fremgår
av TV2s nåværende konsesjonsvilkår. Dette
gjelder bl.a. tilbudet til barn og unge, minoriteter og hørselshemmede.
Det vil bli lagt opp til en tilsvarende innskjerping
av programkravene i den kommende utlysningen av konsesjon for riksdekkende
reklamefinansiert radio.
Det statlige eierskapet i NRK baserer seg på nødvendigheten
av å ha et uavhengig finansiert og ikke-kommersielt kringkastingsselskap
som kan fylle allmennkringkastingsrollen og utgjøre selve
ankeret i den medieinfrastrukturen staten har et ansvar for å opprettholde
og utvikle.
NRK har vært - og kommer også i
fremtiden til å være - et ikke-kommersielt selskap.
Samfunnet er tjent med et offentlig eid kringkastingsselskap som
i all hovedsak er et "non-profit"-selskap, hvis formål
det er å drive reklamefri allmennkringkasting.
Statlig eierskap i NRK er og blir et kulturpolitisk
virkemiddel. I motsetning til andre statlig eide virksomheter er
det statlige eierskapet i NRK ikke næringspolitisk motivert.
Motivasjonen er at NRK skal være en ledende arena og garantist
for samfunnsdebatt og at bedriften skal bidra til å bevare
den nasjonale identitet i konkurranse med en stadig mer aggressiv
internasjonal medieindustri.
Regjeringen ser derfor ingen grunner, verken økonomiske
eller næringsstrukturelle, til overføre eierskapet av
NRK til et såkalt profesjonelt eiermiljø.
Staten som eier av NRK skal først og
fremst styre på overordnet politisk nivå. Innenfor
disse rammene må NRK ha meget stor frihet.
Kringkastingsavgiften er selve fundamentet for
allmennkringkasteren NRK. Den viktigste skillelinjen mellom det
som kalles allmennkringkastingsselskaper og kommersielt radio og
fjernsyn ligger utvilsomt i finansieringsformen.
Kulturdepartementet mener at det er ønskelig å opprettholde
et norsk allmennkringkastingstilbud som er finansiert på en
slik måte at kringkasteren er mest mulig uavhengig av annonsører.
Det kan argumenteres med at lisensfinansiering
eller offentlig finansiering er vel så viktig for opprettholdelsen
av allmennkringkastingen som et sett med klart definerte kriterier
for allmennkringkasting. Disse kriteriene vil være gjenstand
for permanent debatt og endring, mens den uavhengige finansieringen
på et mer objektivt grunnlag vil fungere som en garanti
mot bl.a. kommersialisering.
Fjernsynet er det mediet som i dag i størst
grad preger vår kultur og vår kulturelle utvikling.
Dersom fjernsynet ikke i vesentlig grad speiler nasjonal kultur og
nasjonale særtrekk, er det fare for at disse særtrekkene
viskes bort. Den digitale teknologien vil føre til en eksplosjon
i medietilbudet og fragmentering av publikum, og dermed også av
den offentlige debatten. Kulturdepartementet mener at det viktig å være
bevisst på at kringkastingens evne og kraft som "sosialt
verktøy" - ved å fremme kunnskap, læring
og deltakelse - vil være langt vanskeligere å opprettholde
i det digitale universet enn i det analoge. Et sterkt og uavhengig finansiert
NRK kommer derfor til å være viktigere enn noen
gang - som samlende punkt og kulturbærer.
Målsettingen om at NRK også i
fremtiden må ha en betydelig markedsposisjon betinger en
effektiv og hensiktsmessig regulering og vesentlige investeringer
for selskapet.
Det er så langt uklart hva den digitale
satsingen vil koste for NRK. Dette skyldes bl.a. at NRK fremdeles er
i forhandlinger med andre aktører. Departementet vil i
lys av de videre forhandlinger vurdere hensiktsmessige finansieringsformer,
og eventuelt komme tilbake til dette.
For Regjeringen er det en grunnleggende målsetting å sikre
at NRKs allmennkringkastingstilbud kommer over på en tilfredsstillende
digital plattform, slik at allmennkringkastingen kan komme alle
til gode også i årene som kommer.
Den digitale fremtiden kan i noen grad nødvendiggjøre
nye finansieringsformer i tillegg til bare lisensen. Denne muligheten
ligger der allerede. NRK kan drive forretningsvirksomhet. Dette
gir selskapet muligheter til å oppfylle allmennkringkastingsoppdraget
og til å finansiere nye tjenester. De fleste allmennkringkastere i
Europa er i dag finansiert ved slik blandingsfinansiering.
Dette er også i tråd med EUs
politikk på området. EU har slått fast
at de enkelte EØS-land selv bestemmer hvilke allmennkringkastingsforpliktelser
kringkasterne skal underlegges og hvordan de skal finansieres. Det
vil si at EU fullt ut aksepterer lisensfinansiering, og også at
allmennkringkasterne i noen grad har kommersielle inntekter.
Allmenn tilgjengelighet er et av de viktigste
aspektene ved allmennkringkasting. Det er her vi har sett de største
endringene de siste årene, jf. utviklingen med digitalisering
og nettverkskonvergens.
Den riksdekkende frekvensblokken for DAB er
fordelt i samsvar med Stortingets forutsetninger. Sendernettet for
DAB dekker om lag 50 pst. av befolkningen, og det blir bygget ut
videre i 2001. Utviklingen av DAB har imidlertid ikke gått
så raskt som forventet. I Norge er foreløpig bare
mellom 1 000 og 2 000 mottakere tatt i bruk. Av disse er de fleste
utplassert hos kringkastingsselskapene og nettutbygger. Årsaken
er i hovedsak høye priser på mottakerne. Også i
andre europeiske land hvor man har satset på DAB som en fremtidig
løsning for radiobransjen, har man de samme problemene.
Om ti til femten år vil trolig hele
Europa ha gått over til digitalt fjernsyn. Flere land har
allerede begynt med digitale sendinger, og i en rekke land er det
vedtatt utbygging av et digitalt bakkenett. I Norge skjer formidling
og mottak av fjernsynssendinger fremdeles i stor grad ved hjelp
av analog teknologi. Digitalt fjernsyn formidlet via satellitt og
kabel vil med dagens dekning kunne nå opp mot 70 pst. av
befolkningen.
Det må fortsatt være en forutsetning
for utbygging av digitalt bakkenett for fjernsyn i Norge at utbyggingen ikke
skal være i statlig regi og at markedsaktørene
selv er villige til å betale det en slik utbygging koster,
jf. St.meld. nr. 46 (1998-1999) Digitalt fjernsyn. Stortinget sluttet
seg i store trekk til dette, men etterlyste en nærmere
vurdering av plattformer for sending av digitalt fjernsyn, jf. Innst.
S. nr. 53 (1999-2000).
Det er tre primære distribusjonsformer
som er mest aktuelle ved utbygging av en riksdekkende infrastruktur
for digitalt fjernsyn: bredbånd, en kombinasjon av et kabelnett
og satellitt, og et eget digitalt bakkenett.
Bredbånd er ingen bestemt type teknologi,
men et samlebegrep på ulike typer elektronisk infrastruktur med
stor kapasitet for transport av digital informasjon.
Det er Regjeringens mål at hele Norge
skal ha tilgang til bredbånd innen år 2004. Utbyggingen
skal i hovedsak skje i regi av markedsaktørene. Bredbånd
blir billigere jo tettere folk bor, og dagens tilbydere av bredbåndstjenester
har så langt konsentrert utbyggingen av nettene til de
store byene. Markedsaktørene har den senere tid uttrykt
skepsis til muligheten av å etablere et riksdekkende bredbåndstilbud
på kommersielt grunnlag.
I skrivende øyeblikk er ingen av de
aktuelle bredbåndsløsningene en ideell distribusjonsform
for digitalt fjernsyn. Dette skyldes primært to årsaker:
for det første har dagens bredbåndløsninger
for lav overføringskapasitet til distribusjon av fjernsyn,
for det andre gir de ikke i tilfredsstillende grad et landsdekkende
tilbud.
Over 60 pst. av den norske befolkningen tar
i dag inn fjernsyn via satellitt og/eller kabel. Under
forutsetning av at hver husstand har egen parabolantenne, kan 97 pst.
av befolkningen i Norge ta inn digitalt fjernsyn via satellitt.
I praksis vil dessuten ikke alle kunne motta
satellittsendinger. Deler av landet ligger i satellittskygge. Omlag
2-3 pst. av befolkningen kan ikke ta inn satellittsignaler. For
det andre vil det i enkelte områder være problematisk å sette
opp parabolantenner.
Kombinasjon av kabel til byområder
og satellitt vil samlet sett neppe kunne oppnå full landsdekning.
I de deler av landet som ligger i satellittskygge vil man måtte
ta i bruk andre distribusjonsformer, som telenett eller andre former.
I motsetning til digitalisering av satellitt-
og kabeldistribusjon, forutsetter digitalt jordbundet fjernsyn utbygging
av en særskilt infrastruktur. En rekke faktorer taler til
fordel for et jordbundet nett som digital distribusjonsform. I St.meld.
nr. 46 (1998-1999) Digitalt fjernsyn la Kulturdepartementet vekt
på at et slikt nett vil gi norske kringkastere muligheten
til å markedsføre og dermed befeste sin posisjon
som førstevalg overfor befolkningen; at regional oppdeling
av en riksdekkende kanal vil være langt rimeligere enn
alternative distribusjonskanaler, at det som eneste distribusjonsform
legger til rette for mobilt og portabelt mottak; og i de færreste
tilfeller vil kreve installasjonskostnader eller egen antenne. Stortinget
sluttet seg til denne beskrivelsen, jf. Innst. S. nr. 53 (1999-2000).
Da Stortinget behandlet St.meld. nr. 46 (1998-1999) etterlyste
Stortinget bl.a. en nærmere vurdering av hvordan lokalkringkastingssektorens
interesser kan ivaretas i et bakkenett. Etter departementets vurdering vil
et bakkenett by på tilfredsstillende lokale løsninger, fordi
det er mulig å operere med lokale eller regionale "vinduer"
i nettet.
I henhold til telemyndighetenes planer for frekvensbruk
i Norge er det fullt mulig å bygge ut et bakkenett med
3 multipleksere. En multiplekser utgjør frekvenskapasitet
tilsvarende en analog fjernsynskanal. Dette tilsvarer en samlet
overføringskapasitet på rundt 60 Mbit/s,
noe som gir plass til et sted mellom 12 og 15 fjernsynskanaler.
Sett i forhold til andre land er det kostbart å bygge
ut et bakkenett i Norge. Kostnadene for utbygging henger imidlertid
nært sammen med hvor stor andel av befolkningen det skal
dekke. Norkring, som er én mulig utbygger, har antydet
at det vil koste rundt ca. 1 400 mill. kroner å bygge et
nett som dekker 95 pst. av befolkningen. Dersom dekningsgraden reduseres
ned til 80 pst. halveres utbyggingskostnadene. Dersom man alternativt øker
dekningsgraden til 99 pst. vil kostnadene stige til opp mot 2,5
mrd. Disse anslagene er svært usikre, men illustrerer likefullt
sammenhengen mellom valgt dekningsgrad og kostnadsnivå.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
46 (1998-1999) ble det fastslått at det ikke er en statlig oppgave å finansiere
utbyggingen av et digitalt nett for fjernsyn i Norge. Departementet
vil legge til rette for utbygging av et digitalt bakkenett i Norge,
forutsatt at en slik investeringsvilje finnes.
Dersom man bygger ut et bakkenett med tilnærmet landsdekning,
vil de fleste husholdninger relativt enkelt få tilgang
til digitale sendinger. Dermed vil det også kunne være
forsvarlig å stenge de analoge sendingene på et
relativt tidlig tidspunkt.
Departementet legger også til grunn
at dersom man skal åpne for en kommersiell utbygging av
et bakkenett, bør det være en forutsetning at
nettet skal være tilnærmet landsdekkende. Dersom
deler av landet kan dekkes på tilfredsstillende måte
ved hjelp av annen distribusjonsteknologi enn et bakkenett, bør
man kunne ta hensyn til dette.
Når det gjelder den praktiske fremgangsmåten
legger Kulturdepartementet opp til å lyse ut konsesjoner
for sending av digitalt fjernsyn i et bakkenett. De aktører som
blir tildelt konsesjon skal selv velge hvem som skal bygge ut nettet.
Fordelen med en slik fremgangsmåte er at man ved fordelingen
av operatør- og utbyggerroller bestemmes av de aktørene
som selv skal benytte nettet og betale nettleien. Disse aktørene
må forutsettes å ha interesse av at utbyggingen
skjer mest mulig rasjonelt, og at det blir reell konkurranse om oppdraget.
Også de øvrige operatørfunksjoner
i nettet, f.eks. utforming av den elektroniske programguiden, adgangskontroll,
kundebehandling og multipleksoperering, bør i utgangspunktet
aktørene selv organisere. Myndighetene bør imidlertid
sikre seg nødvendige reguleringsfullmakter, dersom det
skulle vise seg at aktørene selv ikke finner frem til samlende
og hensiktsmessige løsninger og dersom viktige samfunnshensyn
ikke ivaretas. Slike fullmakter vil bli foreslått i kringkastingsloven.
Når det gjelder tildelingen av kapasitet
i nettet skal denne fordeles etter en utlysningsprosedyre. Allmennkringkasterne,
NRK, TV2 og lokalfjernsynsselskapene skal disponere kapasitet som
minst gjør det mulig å formidle dagens analoge
tilbud. I tillegg skal hele befolkningen kunne ha tilgang til disse
allmennkringkasterne.
Et digitalt bakkenett vil også kunne
brukes til å formidle andre tjenester enn tradisjonell
kringkasting. Nettet åpner bl.a. for en effektiv overføring
av teletjenester, både de vi kjenner nå og nye
tjenester. For å sikre en mest mulig fleksibel utnyttelse
av kapasiteten åpner Kulturdepartementet for at deler av
kapasiteten skal kunne benyttes for andre formål enn kringkasting. Konsesjoner
til å ta i bruk kapasitet i nettet vil derfor bli lyst
ut i en felles kunngjøring fra Samferdselsdepartementet
og Kulturdepartementet.
Loven skal forhindre eierkonsentrasjon som kan medføre
en fare for mangfoldet i dagspresse og kringkasting og derigjennom
de reelle ytringsmuligheter.
På nasjonalt plan er det en grense
for hvor mye av mediemarkedet én aktør kan kontrollere
på en tredjedel av mediene. På lokalt eller regionalt
plan kan én aktør ikke kunne kontrollere de fleste
eller alle mediene innenfor et bestemt geografisk område.
Slik eierkonsentrasjon vil normalt være i strid med lovens
formål om å fremme ytringsfriheten, de reelle
ytringsmulighetene og mediemangfoldet. Unntak er blant annet om det
ervervede foretaket står i fare for å bli lagt
ned om ikke ervervet blir gjennomført.
Loven hjemler kun inngrep mot erverv. Den er
ikke til hinder for intern vekst eller nyetableringer.
De inngrepene som til nå er foretatt
med hjemmel i loven har vært rettet mot oppkjøp
av små enheter, selv om sakene også har hatt regionale
perspektiver. I praksis vil de aller fleste saker ha en regional,
og i mange tilfeller også en nasjonal, dimensjon.
Inngrep etter medieierskapsloven er et sterkt
negativt virkemiddel som må være basert på en
sterk samfunnsmessig begrunnelse.
Slik loven til nå er blitt praktisert,
har fokus i overveiende grad ligget på middels eller større
lokalaviser. Denne praksisen har til dels blitt kritisert lokalt;
både hos myndigheter, næringsliv og i bransjen.
Departementet ser at det kan være grunnlag for denne kritikken og
legger vekt på at dette kan være egnet til å svekke medieeierskapslovens
legitimitet.
Så langt er det ingen erfaring som
tilsier at konsentrert lokalt eierskap har hatt eller vil få vesentlig
negativ betydning for "ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter
og et allsidig medietilbud". Dette har bl.a. sammenheng med det
brede tilbudet av medier med regional dekning.
Kulturdepartementet ønsker å sikre
en praktisering av medieeierskapsloven som hindrer inngrep mot erverv
som - ut fra det aktuelle mediets og markedets størrelse – ikke
er egnet til å ha vesentlige negative konsekvenser for
ytringsfrihet og mediemangfold.
Departementet legger til grunn at dette kan
oppnås på flere måter, f.eks. gjennom
lovfesting av en nedre grense for hvor små erverv det kan
gripes inn overfor. Alternativt kan lovens virkeområde
avgrenses til kun å ramme eierskapskonsentrasjon på nasjonalt,
og evt. regionalt nivå. Kulturdepartementet ser behov for å utrede
disse spørsmålene nærmere og vil komme
tilbake til dette i forbindelse med en evaluering av medieeierskapsloven.
Regjeringens klare intensjon er: Eierskapsloven
skal ikke forhindre mediebedrifter med behov for ny kapital og nye
eiere å få dette. Bare unntaksvis er det akseptabelt
at tilsynet griper inn.
Regjeringen foreslår i denne meldingen
ingen konkrete endringer for regulering av eierskap på nasjonalt nivå,
men - Regjeringen mener det er betimelig å åpne for
en drøfting av dette.
Medieeierskapsloven setter en grense for hvor
stor én aktør kan bli gjennom oppkjøp
på rundt en tredjedel av det nasjonale dagspresse- og/eller
fjernsynsmarkedet. Det er mulig å gjøre unntak
fra denne regelen der alternativet vil være nedleggelse.
Departementet drøfter i meldingen en
heving av grensen fra N til f.eks. 49 pst. av markedet.
Å sette en grense for eierskap i mediene
på nasjonalt nivå er først og fremst
et spørsmål om balanse mellom på den
ene siden ønsket om å hindre at mediekonsernene
slutter å se på Norge som et interessant marked, og
på den andre siden faren for sterk eierkonsentrasjon i
det norske mediemarkedet. Begge ytterpunkter kan få negative
konsekvenser for ytringsfrihet og mediemangfold i Norge.
Behovet for en endring vil bl.a. avhenge av
den videre utviklingen innenfor de norske eiermiljøene, særlig
de store norske mediekonsernenes strategier og innslaget av utenlandsk
eierskap i norske medier. Kulturdepartementet trekker ingen endelig
konklusjon, men mener at det nå er viktig å åpne
en debatt om denne grensen. Departementet vil eventuelt komme tilbake
med en proposisjon som følge av Stortingets behandling
av meldingen.
Medieeierskapsloven har vært kritisert
for å være til hinder for at norske eiere investerer
i medier i Norge og at den åpner opp for utenlandsk eierskap
av norske medier.
En forutsetning for at mediene skal kunne fylle
sin demokratiske oppgave i samfunnet er at de speiler norsk virkelighet,
språk og kultur. Fortsatt norsk eierskap av norske medier
kan innebære en garanti for en fortsatt forankring i norsk
språk og kultur. Det er imidlertid uvisst hvilken betydning
eierskapet har i denne sammenheng.
Eierskapstilsynet kan i dag gripe inn overfor
både norske og utenlandske aktører som foretar
oppkjøp i Norge. Medieeierskapslovens bestemmelser gjelder
i like stor grad overfor utenlandske erververe som norske.
Det vises for øvrig til at spredt eierskap
i seg selv kan være en faktor som gjør det mindre
interessant for utenlandske investorer å kjøpe
opp norske mediebedrifter.
Det er heller ingen grunn til å tro
at medieeierskapslovens eksistens påvirker de norske konsernenes
strategier om å investere i utlandet. Det er antakeligvis ikke
slik at de store konsernene vurderer å investere enten
i Norge eller i andre land, men at de uansett må investere
utenfor Norge dersom de skal kunne være med å konkurrere
i et stadig mer internasjonalt mediemarked.
Loven er ikke til hinder for at norske aktører
vokser i utlandet. Tilsvarende regulering finnes imidlertid i en rekke
andre europeiske land som for eksempel Storbritannia, Tyskland og
Frankrike. Denne reguleringen setter begrensning også for
norske aktører.
Tilsynet kan i dag ikke gripe inn mot erverv
av elektroniske medier.
De største medieaktørene på Internett
er de avisene og kringkastingsaktørene som i dag er de
største også innenfor tradisjonelle medier.
En integrasjon av kringkastings- og Internett-tjenester
i digitalfjernsyn vil i fremtiden kunne gjøre det vanskelig å skille
mellom kringkastingsforetak og andre typer tjenesteleverandører.
Dette skaper nye avgrensingsproblemer, for eksempel i forhold til
definisjonen av hva som er kringkasting og hva som er andre tjenester.
En utvidelse av medieeierskapslovens virkeområde til også å gjelde
elektroniske medier vil kunne eliminere problemet med avgrensing
i forhold til loven mellom likeartede medier.
Internett favner ulike aktiviteter, men det
er kun nettaviser og annet som ligger nær opp til tradisjonelle medier
det eventuelt er naturlig å regulere under medieeierskapsloven.
Det kan imidlertid være et problem å finne anvendbare
kriterier for å avgrense hvilke deler av Internett som
har betydning for lovens formål og som derfor bør
falle under lovens virkeområde. Likeledes vil det kunne
bli et problem å beregne totaliteten av dette markedet.
Departementet mener likevel at disse problemene ikke er umulige å løse
og at de ikke er grunn til å unnlate å gjøre
loven medienøytral. Det å utarbeide slike kriterier
vil bli en viktig del av arbeidet med utvidelsen.
Departementet tar således sikte på å utvide
medieeierskapslovens anvendelsesområde til også å gjelde elektroniske
medier.
Medieeierskapsloven er avgrenset mot såkalt
vertikal integrasjon, dvs. at et selskap har eierandeler i flere ledd
i produksjonsprosessen, som innholdsproduksjon, trykking og distribusjon.
Det kan ikke utelukkes at utviklingen mot konsentrasjon
av eierskap vertikalt vil ha uheldige virkninger for medieeierskapslovens
formål; å fremme ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter
og mediemangfold. Dersom en aktør er dominerende i et vertikalt
marked, kan denne aktøren ha en dominerende innflytelse
på mediemarkedet uten at dennes disposisjoner
vil falle inn under gjeldende medieeierskapslov. I forarbeidene til
medieeierskapsloven er det forutsatt at konkurransemyndighetene
vil kunne håndtere denne type saker.
Departementet mener det er nødvendig å foreta
en gjennomgang av de spesifikke problemstillingene som reises av
konvergensutviklingen og konsentrasjon vertikalt av eierposisjoner.
Departementet mener det bør vurderes en utvidelse av medieeierskapslovens
anvendelsesområde til også å omfatte
vertikal integrasjon. Gjennomgangen må skje i lys av formålet
om å fremme ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter og mediemangfold.
Medieeierskapsloven åpner kun for inngrep
mot erverv av eierandeler. Eierskapstilsynet kan ikke vurdere samarbeidsavtaler
mellom medieforetak. Samarbeidsavtaler kan gjelde trykking, distribusjon,
annonsesamkjøring, stoffutveksling, styring av redaksjonelt innhold
osv. Slike avtaler kan i praksis ha like stor betydning for den
enkelte bedrift som et oppkjøp.
Etter at medieeierskapsloven trådte
i kraft har det vært eksempler på at ulike aviser
eller aviskonsern har inngått vidtgående samarbeidsavtaler
som kan sies å ha medført at de må ansees å opptre
i samforstand. Er samarbeidsavtalene vidtgående nok, kan
de i stor grad ha samme virkning som erverv av eierandel, og er
således egnet til å omgå medieeierskapslovens
inngrepshjemler. På en annen side kan det hevdes at kontroll gjennom
samarbeidsavtaler ikke har samme karakter av å være
endelig som erverv av eierandel.
Departementet mener gode grunner taler for å utvide medieeierskapsloven
til også å gjelde inngrep mot samarbeidsavtaler
som er i strid med hensynet til ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter
og mediemangfold. Departementet vil analysere behovet for en slik utvidelse.
På lengre sikt, når all IKT-regulering
er samlet i én lov og ett departement eventuelt har totalansvaret
for reguleringen av sektoren, bør Statens medieforvaltning og
Post- og teletilsynet slås sammen til én etat.
Kulturdepartementet slutter seg til Konvergensutvalgets forslag.
Departementet foreslår at det i forbindelse
med evaluering av medieeierskapsloven settes i gang et arbeid med
sikte på å slå sammen Eierskapstilsynet
og Konkurransetilsynet. Departementet legger til grunn at håndhevelsen
av bestemmelsene i medieeierskapsloven best blir i varetatt i ett
felles tilsynsorgan.
Den pågående overgangen fra
analog til digital teknologi skaper behov for tilpasninger av det
rettslige og politiske rammeverket for kringkastingssektoren. Konvergensutvalget
kom i sin innstilling med en rekke anbefalinger om endringer i kringkastingsloven. Regjeringen
har satt i gang et arbeid med å følge opp disse
anbefalingene. Det overordnede mål for dette arbeidet er å sørge
for at det rettslige rammeverket er à jour med den teknologiske
og markedsmessige utviklingen på feltet.
Våren 2001 sendte Kulturdepartementet
ut et høringsnotat med forslag til endringer av kringkastingsloven.
I notatet ble det blant annet foreslått å presisere
lovens virkeområde for å få til en klarere avgrensning
mot interaktive tjenester. Det ble i tillegg foreslått
endringer i konsesjonsplikten for kringkasting og regulering av
kringkastingsanlegg. Departementet tar sikte på å fremme
en proposisjon med forslag til endringer i kringkastingsloven tidlig
i 2002.
Internasjonalt skjer det en utvikling i retning
av å gjøre reguleringsmyndighetene uavhengige
av det politiske systemet. Blant annet vedtok Europarådet nylig
en rekommandasjon om at medlemslandene i størst mulig grad
skal tilstrebe uavhengige regulatører. Norge har sluttet
seg til denne rekommandasjonen. Kulturdepartementet har som en oppfølging
av dette igangsatt et arbeid med sikte på å løfte
ansvaret for klagesaker etter kringkastingslovens bestemmelser ut
av Kulturdepartementet og over til et uavhengig klageorgan. Kulturdepartementet
vil komme tilbake til Stortinget med nærmere informasjon
om dette arbeidet.
Departementet ser bransjens behov for et fortsatt
formalisert samarbeid mellom lokalfjernsynsbransjen og de riksdekkende
fjernsynskanalene. Det vil primært være bransjen
selv som må komme frem til avtaler med aktuelle samarbeidspartnere
for fremtiden.
Departementet utarbeider nå vilkår
for kunngjøring av et riksdekkende digitalt bakkenett for
fjernsyn (DDT-nett) med en foreløpig kapasitet på tre
multipleksere. Kunngjøringen skjer i inneværende år.
I dette arbeidet vil departementet legge vekt på å ivareta
interessene til lokalfjernsynet så langt det er praktisk
mulig.
Utbyggingen av DTT-nettet må planlegges
for å oppnå de best mulige tekniske og økonomiske
løsninger for fjernsynsselskapene. Dette hensynet gjelder også lokalfjernsynet.
I en slik planleggingsprosess vil det kunne oppstå situasjoner
hvor det vil være motstridende interesser mellom riksdekkende
kanaler og regionale/lokale kanaler. Det vil derfor være
nødvendig å finne løsninger som begge
parter kan være tjent med. Departementet vil følge
planleggingsprosessen nøye. Både Kulturdepartementet
og Samferdselsdepartementet vil kunne gripe inn i prosessen dersom
dette skulle vise seg å bli nødvendig. Det er
imidlertid departementets intensjon at partene selv må anstrenge
seg for å finne omforente løsninger.
Dagens regelverk tillater bare at sponsorer
kan identifiseres ved et ikke-bevegelig bilde. Et forbud mot å bruke
levende bilder i sponsorplakater kan føre til at det blir
tyngre å selge. I motsetning til riksfjernsyn får en
liten inntektsnedgang på sponsorplakater merkbare konsekvenser
for lokalfjernsynet. På bakgrunn av Regjeringens ønske
om å styrke posisjonen for lokalfjernsynet, foreslår
derfor departementet at det blir åpnet for bruk av bevegelige
bilder i sponsorplakater i lokalfjernsynets egenproduserte sendinger.
Lokalradiobransjen spiller en viktig og positiv
rolle i lokalmiljøene, både som lokal informasjonskilde
og diskusjonsforum, og som en sosial faktor og aktivitetstilbud
for frivillige medarbeidere.
Inntekter fra radiobingo er en helt avgjørende
finansieringskilde for mange lokalradioer. Kulturdepartementet stiller
seg positiv til at premietaket for radiobingo økes. Dette
vil kunne gi et bedre økonomisk fundament for videre drift
av lokalradioene.
Stortinget har bedt Regjeringen om å legge
frem en samlet revisjon av bingoregelverket. Kulturdepartementet
vil trolig kunne fastsette nytt regelverk for bingo i løpet
av første halvår 2002. Dette innebærer
at det samtidig vil bli fastsatt nye regler for radiobingo med høyere
premietak.
Redaktørplakaten er en erklæring
over redaktørenes plikter og rettigheter. Redaktørplakaten
slår bl.a. fast redaktørenes "personlige og fulle
ansvar for avisens innhold".
Kulturdepartementet la i 1998 frem et høringsnotat med
forslag om "Lovfesting av prinsippene i redaktørplakaten
og plikt til å informere om eierforhold".
Forslaget er så langt ikke blitt fulgt
opp som følge av at Justisdepartementet i høringen
anså forslaget for å være i strid med
gjeldende grunnlov § 100.
Et grunnleggende element i begrepet ytringsfrihet
er at det ikke skal forekomme sensur eller påtrykk mot enkeltindivider
for å hindre meninger å komme til uttrykk. I dette
perspektivet utgjør den redaksjonelle uavhengighet en viktig
forutsetning for medienes funksjon som kanaler for informasjon og
meningsdannelse.
Redaktørene er viktige i vårt
demokrati. Redaktørene skal være garantister for
ytringsfrihet, for uavhengighet, for integritet - kort sagt for
at leserne og lytterene kan stole på det som formidles
gjennom mediene.
Kulturdepartementet ønsker derfor å bygge
opp under redaktørinstituttet. Forutsatt at Stortinget
i løpet av neste stortingsperiode vedtar en grunnlovsbestemmelse
som åpner for dette, vil Kulturdepartementet derfor legge
frem forslag om lovfesting av prinsippene i Redaktørplakaten.
Digitale dekodere er regulert gjennom lov om
fjersynsstandarder av 25. juni 1999 nr. 50. Denne lovreguleringen
er imidlertid ikke tilstrekkelig til å sikre forbrukervennlige
løsninger. Den gir heller ikke garanti for at allmennkringkasterne
vil være tilgjengelige for alle.
EU har satt i gang et arbeid for å vurdere
behovet for en endring av TV-standard-direktivet. Kulturdepartementet
vil følge opp dette arbeidet. EU legger til grunn at standardisering
fortrinnsvis bør skje i regi av markedsaktørene
selv. Dette er også Kulturdepartementets utgangspunkt.
Våren 2001 lyktes aktørene med å nå frem
til enighet om en felles, åpen standard for digitale dekodere.
Overgangen til denne standarden skal skje i løpet av år
2005. Kulturdepartementet ser svært positivt på dette.
Brukerne av digitalfjernsyn vil benytte seg
av en elektronisk programguide til å orientere seg i tilbudet. De
aktørene som opererer slike programguider vil i realiteten
få stor innflytelse over folks faktiske fjernsynskonsum.
Sett fra et kultur- og mediepolitisk perspektiv vil det være
viktig at allmennkringkastingsselskapene sikres en synlig plassering
i disse programguidene. Det kan bli nødvendig å regulere utformingen
av programguidene for å få til dette. Det er for
tidlig å vedta regulering. I forbindelse med oppfølgingen
av Konvergensutvalget vil Kulturdepartementet foreslå at
kringkastingsloven suppleres med en hjemmel som gir myndighetene
muligheten til å gi forskrifter om innretning av de elektroniske
programguidene.
Normalt skjer regulering gjennom lovgivning
som fastsetter mer eller mindre klart definerte grenser for befolkningens
eller myndighetenes handlefrihet ut fra ulike allmenne hensyn. På flere
og flere områder blir selvregulering ansett som et fleksibelt
alternativ til tradisjonell regulering.
Det finnes i hovedsak to typer selvregulering:
1. For det første
er det selvregulering der bransjen selv blir enig om ulike standarder
eller adferdsregler, for eksempel pressens "Vær
Varsom-plakater".
2. Den andre hovedtypen er selvregulering
som en del av et juridisk rammeverk eller med grunnlag i lov, hvor
offentlige myndigheter overlater til bransjen å utarbeide
mer detaljerte regler.
I dag er selvregulering i mediene først
og fremst etablert og anerkjent i forhold til etiske spørsmål.
Den etiske selvjustisordningen for mediene forvaltes av Pressens
Faglige Utvalg (PFU) og Norsk Presseforbund. I dag dekker PFU i
utgangspunktet alle massemedier.
Meldingen viser til et tidligere forslag om
en rammelov for medier og et medieombud. I Ot.prp. nr. 77 (1996-1997)
"Om lov om endringer i kringkastingsloven (Medieetikk
mv.)" gikk Regjeringen imot forslaget om lovregulering og uttalte
dessuten at spørsmålet om det bør opprettes
et medieombud ut fra prinsipielle betraktninger bør overlates
til bransjens egne organer.
Kulturdepartementet holder fast ved at lovgivning
i utgangspunktet ikke er best egnet til å foreta den vanskelige
balansegangen mellom på den ene siden hensynet til personvern
og privatlivets fred og på den andre siden hensynet til
ytringsfrihet, åpenhet og kritisk journalistikk. I medieetiske
spørsmål er det først og fremst bransjen
selv som har fagkunnskapen og som sitter i posisjon for å foreta
de nødvendige skjønnsmessige avveiningene.
Det er dessuten en forutsetning for at mediene
skal kunne oppfylle sin oppgave i forhold til informasjonsformidling,
debatt og samfunnskritikk at de er - og dessuten blir allment oppfattet å være
- uavhengig fra offentlige myndigheter i redaksjonelle spørsmål.
Kulturdepartementet mener derfor utgangspunktet må være
at medieetikk er redaktørens ansvar, og at fastsetting
av medieetiske normer og kontrollen med overholdelsen av disse normene
bør ligge hos bransjens organer.
Meldingen tar bl.a. opp spørsmål
om medieetisk art i forhold til enkelte særskilte grupper
som barn, ungdom og innvandrere. En tar også opp viktigheten
av å skille klart mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing for å opprettholde
medienes troverdighet. Pressens dekning av bl.a. straffesaker og
nye TV-former vurderes også i forhold til etisk selvregulering.
Kvalitet og troverdighet i mediene forutsetter
uavhengighet; både fra annonsører, eiere, profesjonelle kilder/påvirkere
og fra statlige myndigheter. Utviklingen vil først og fremst
kunne være skadelig i den grad den hindrer mediene i å fatte
selvstendige redaksjonelle valg. Manipulasjon av mediene innebærer
manipulasjon av offentligheten. Dette kan være et demokratisk
problem.
Kulturdepartementet vil understreke at utviklingen vil
presentere redaktører, journalister og medieorganisasjoner
for store utfordringer i tiden fremover. Det må understrekes
at selvregulering i denne sammenhengen ikke er et mål i
seg selv, men et offentlig virkemiddel som er valgt fordi det per
i dag anses som mest egnet til å oppfylle de mediepolitiske
målsetningene. Dersom bransjens egen regulering ikke evner å ivareta
de oppsatte målsetningene, kan det derfor bli behov for andre
typer tiltak.
De økonomiske konsekvensene av de tiltakene
som er skissert i denne meldingen, knytter seg først og fremst
til forslagene i meldingen om "Økonomiske virkemidler".
Meldingen fremmer en rekke forslag, bl.a. knyttet til presseformål.
Regjeringen foreslår i sitt budsjettforslag for 2002 en økning
av produksjonstilskuddet til dagsaviser samt støtte til
forskningsprogrammet ved Institutt for Journalistikk. Andre forslag
i meldingen vil Regjeringen eventuelt komme tilbake til i senere
budsjetterminer. Forslagene er ventet å ha positive konsekvenser
for den økonomisk utsatte delen av norsk presse, særlig
de minste lokalavisene.
Departementet foreslår i meldingen å åpne
for dispensasjon fra forbudet mot å utbetale utbytte for
aviser som mottar produksjonstilskudd. Forslaget vil kunne øke
incentivene til private investeringer i aviser og dermed bedre egenkapitalsituasjonen
for utsatte aviser.
I meldingen foreslås opphevelse av
reglene for tvungen stillingsannonsering i dagspressen. Dette er
beregnet å innebære en reduksjon av utgiftene
til statlig annonsering. Inntektstapet for aviser som mottar pressestøtte
vil bli kompensert. Regjeringen kommer tilbake til dette i budsjettsammenheng.
I forbindelse med evaluering av medieeierskapsloven
foreslår departementet at det settes i gang et arbeid med
sikte på å slå sammen Eierskapstilsynet
og Konkurransetilsynet. På lengre sikt foreslår
departementet videre en sammenslåing av Statens medieforvaltning og
Post- og teletilsynet, på det tidspunkt og under den forutsetning
at all IKT-regulering er samlet i én lov og ett departement
eventuelt har totalansvaret for reguleringen av sektoren. Forslagene
vil derfor inntil videre ikke få administrative eller økonomiske
konsekvenser, men kan åpne for dette i fremtiden.