Regjeringen ønsker med meldingen å gi
en oversikt over tiltak som gjennomføres med sikte på å gjøre
det norske samfunnet mindre sårbart og gi retning for det fremtidige
arbeidet. Regjeringen Bondevik nedsatte i 1999 det såkalte
Sårbarhetsutvalget, som fikk i oppdrag å utrede
samfunnets sårbarhet og komme med forslag til tiltak. Sårbarhetsutvalgets
arbeid er en viktig premiss for arbeidet med meldingen og for sikkerhets- og
beredskapsarbeidet innen en rekke ulike samfunnssektorer, blant
annet innen transport, helse, tele og informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Terroraksjonene den 11. september 2001 ga et
varsel om hvilke utfordringer samfunnet kan stå overfor
i fremtiden.
De alvorlige sikkerhetsutfordringer det norske
samfunnet vil kunne stå overfor skal møtes på en
rasjonell og effektiv måte. Tryggheten for liv, helse,
miljø og materielle verdier er uløselig knyttet
til velstandsnivået i samfunnet. Arbeidet med samfunnssikkerhet
skal bidra til en slik trygghet. Totalforsvaret skal videreutvikles
og det skal sikres at samfunnet har en gjennomgående sikkerhet
og beredskap. Den enkelte borger skal vite at Norge er et trygt
land å bo i, men må også selv ha et bevisst
forhold til sin egen trygghet. Ordføreren skal påse
at lokalsamfunnet og det lokale tjenestetilbudet er trygt og må bidra
til dette sammen med borgerne, øvrige myndigheter og næringsliv.
En god lokal beredskap bidrar også til en god nasjonal
beredskap.
Staten har blant annet som oppgave å beskytte
samfunnet mot de alvorligste trusler det kan stå overfor. Både
for å forebygge og når kriser håndteres
må alle krefter mobiliseres. En felles innsats gir samfunnet
en gjennomgripende sikkerhet.
Samfunnssikkerhetsarbeidet tar utgangspunkt
i at samfunnet har en del sårbare trekk. Graden av sårbarhet
er gjerne forbundet med hvor lett skader kan oppstå. Skader
kan oppstå som følge av naturgitte eller teknologiske
fenomener eller som følge av ulykker eller tilsiktede handlinger.
Fellesnevneren er at samfunnet settes på prøve
og at det er nødvendig med ekstraordinær innsats.
Sårbarhetsutvalget ble nedsatt og avga
rapport i juli 2000 i en tid med gunstig sikkerhetspolitisk atmosfære. Terrorhendelsene
11. september 2001 viser at utviklingen i et moderne samfunn krever
en sterkere oppmerksomhet om hvilke trusler vi kan tenkes å stå overfor. For
Regjeringen er det viktig at det er kontinuitet i arbeidet for å sikre
samfunnet, og at tiltak for å sikre samfunnet ikke skal
være styrt av inntrufne hendelser, men bygge på vurderinger
av farer vi kan stå overfor. Det er derfor viktig at arbeidet
med samfunnssikkerhet bygger på erfaringsmateriale og analyser,
i form av blant annet statistikk vedrørende ulykker og
alvorlige hendelser, sannsynlighetsberegninger, risiko- og sårbarhetsanalyser,
trussel- og sikkerhetspolitiske vurderinger.
Arbeidet med samfunnssikkerhet tar utgangspunkt
i at kriser skal forhindres og at kriser som har oppstått håndteres
på en så god måte som mulig. De mest
sentrale målsettinger for arbeidet med samfunnssikkerhet er
at avbrudd i viktige samfunnsfunksjoner og større ulykker
ikke skal medføre alvorlige samfunnsmessige tap.
Hovedmålene med Regjeringens arbeid
med samfunnssikkerhet er:
1. Effektiv forebygging
av kriser og alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner.
2. Effektiv håndtering av kriser.
3. God organisering av samfunnets beredskapsapparat.
I meldingen omfatter sikkerhetsbegrepet alle
relevante kategorier av tiltak som har til hensikt å unngå uønskede
hendelser eller tilstander og begrense konsekvensene om disse skulle
inntreffe. Begrepet dekker i prinsipp alle aktuelle virksomheter
og systemer i samfunnet, uavhengig av hvilke utfordringer vi ser
for oss og hvilke spesifikke hensyn som søkes ivaretatt.
I overordnet nasjonal sammenheng har sikkerhetsbegrepet
fått et utvidet innhold etter avslutningen av "den kalde
krigen". Den rent militære sikkerhetsdimensjonen er ikke
lenger så dominerende. Også utfordringer som retter
seg mot det sivile samfunn og tilhørende sivile sikkerhetstiltak
har nå fått en betydelig vekt. Spesielt gjelder
dette områdene miljø, internasjonal kriminalitet
og kontroll med ressursforvaltningen.
Samfunnssikkerhet brukes i meldingen for å beskrive den
evne samfunnet som sådan har til å opprettholde viktige
samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende
behov under ulike former for påkjenninger. Samfunnssikkerhetsbegrepet
brukes bredt og dekker sikkerhet mot hele spekteret av utfordringer,
fra begrensede, naturskapte hendelser, via større krisesituasjoner
som representerer omfattende fare for liv, helse, miljø og
materielle verdier, til sikkerhetsutfordringer som truer nasjonens
selvstendighet eller eksistens.
Arbeidet for styrket samfunnssikkerhet tar utgangspunkt
i tre prinsipper både når det gjelder årsaksreduksjon
og konsekvensreduksjon:
– Ansvarsprinsippet
betyr at den som har et ansvar i en normalsituasjon også har
et ansvar i tilfelle ekstraordinære hendelser.
– Likhetsprinsippet betyr at den
organisasjon man opererer med til daglig skal være mest
mulig lik den organisasjon man har under kriser.
– Nærhetsprinsippet betyr
at kriser skal håndteres på et lavest mulig nivå.
Disse prinsippene må sees i lys av
at det vil kunne oppstå kriser eller alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner
som den enkelte virksomhet eller sektordepartement ikke kan håndtere
alene. Det vil også kunne være tilfeller der ulike
sektorer og interesser må ses i sammenheng og det vil kunne
oppstå et behov for samordning.
Meldingen gir en bred oversikt over tiltak som
planlegges for å forebygge kriser og alvorlig svikt i samfunnskritiske
funksjoner. En effektiv forebygging forutsetter en bredt anlagt
satsing. Dette kan gjelde tiltak både for en mer effektiv
bekjempelse av terrorisme og tiltak for å sikre samfunnets
infrastruktur med sikte på at funksjonssvikt ikke skal
oppstå.
Kapittel 2 gir et kort sammendrag av meldingens
innhold.
Kapittel 3 gir som grunnlag for meldingen en
fremstilling av NOU 2000:24 Et sårbart samfunn, NOU 2001:31
Når ulykken er ute og en beskrivelse av tiltak som ble
iverksatt som følge av terrorhendelsene 11. september 2001.
Kapittel 4 gir en kort beskrivelse av satsningsområder
for perioden 1999-2002 og evaluering av i hvilken grad de målsettinger
som ble satt er oppnådd.
Kapittel 5 beskriver utviklingen i trussel og
risikobildet med særlig vekt på terrorisme og
organisert kriminalitet, en beskrivelse av sårbarhetsutviklingen
og en vurdering av hvilke konsekvenser denne utviklingen vil få for
samfunnssikkerhetsarbeidet.
Kapittel 6 drøfter sektorvise sårbarhetsreduserende tiltak
med utgangspunkt i Sårbarhetsutvalget.
Kapittel 7 vurderer det sivil-militære
samarbeidet, med særlig vekt på samarbeid mellom
politi og Forsvar og støtteplanleggingen til Forsvaret.
Kapittel 8 beskriver beredskapsarbeidet på nasjonalt, regionalt
og lokalt nivå og hvilke tiltak som iverksettes på disse
forvaltningsnivåene for å styrke samfunnets sikkerhet.
Kapittel 9 beskriver tiltak som planlegges for å sikre nasjonal
krisehåndtering.
Kapittel 10 presenterer de viktigste utviklingstrekk
i internasjonale organisasjoner og fora som NATO, EU, FN, OSSE i
forbindelse med sikkerhetspolitikk og sivilt beredskap, samt hvilke
internasjonale bidrag samfunnssikkerhetsarbeidet kan gi.
Kapittel 11 beskriver redningstjeneste og de
ulike beredskapsressurser som politi, brannvesen, arbeidskraft,
frivillige organisasjoner og heimevern og tar særlig opp
spørsmålet om Sivilforsvarets fremtidige rolle og
organisering.
Kapittel 12 gir en fremstilling av forsknings-
og trusselvurderinger som grunnlag for beredskapsarbeidet.
Kapittel 13 gir en oversikt over økonomiske
og administrative konsekvenser.