Regjeringen ønsker med meldingen å gi
en oversikt over tiltak som gjennomføres med sikte på å gjøre
det norske samfunnet mindre sårbart og gi retning for det fremtidige
arbeidet. Regjeringen Bondevik nedsatte i 1999 det såkalte
Sårbarhetsutvalget, som fikk i oppdrag å utrede
samfunnets sårbarhet og komme med forslag til tiltak. Sårbarhetsutvalgets
arbeid er en viktig premiss for arbeidet med meldingen og for sikkerhets- og
beredskapsarbeidet innen en rekke ulike samfunnssektorer, blant
annet innen transport, helse, tele og informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Terroraksjonene den 11. september 2001 ga et
varsel om hvilke utfordringer samfunnet kan stå overfor
i fremtiden.
De alvorlige sikkerhetsutfordringer det norske
samfunnet vil kunne stå overfor skal møtes på en
rasjonell og effektiv måte. Tryggheten for liv, helse,
miljø og materielle verdier er uløselig knyttet
til velstandsnivået i samfunnet. Arbeidet med samfunnssikkerhet
skal bidra til en slik trygghet. Totalforsvaret skal videreutvikles
og det skal sikres at samfunnet har en gjennomgående sikkerhet
og beredskap. Den enkelte borger skal vite at Norge er et trygt
land å bo i, men må også selv ha et bevisst
forhold til sin egen trygghet. Ordføreren skal påse
at lokalsamfunnet og det lokale tjenestetilbudet er trygt og må bidra
til dette sammen med borgerne, øvrige myndigheter og næringsliv.
En god lokal beredskap bidrar også til en god nasjonal
beredskap.
Staten har blant annet som oppgave å beskytte
samfunnet mot de alvorligste trusler det kan stå overfor. Både
for å forebygge og når kriser håndteres
må alle krefter mobiliseres. En felles innsats gir samfunnet
en gjennomgripende sikkerhet.
Samfunnssikkerhetsarbeidet tar utgangspunkt
i at samfunnet har en del sårbare trekk. Graden av sårbarhet
er gjerne forbundet med hvor lett skader kan oppstå. Skader
kan oppstå som følge av naturgitte eller teknologiske
fenomener eller som følge av ulykker eller tilsiktede handlinger.
Fellesnevneren er at samfunnet settes på prøve
og at det er nødvendig med ekstraordinær innsats.
Sårbarhetsutvalget ble nedsatt og avga
rapport i juli 2000 i en tid med gunstig sikkerhetspolitisk atmosfære. Terrorhendelsene
11. september 2001 viser at utviklingen i et moderne samfunn krever
en sterkere oppmerksomhet om hvilke trusler vi kan tenkes å stå overfor. For
Regjeringen er det viktig at det er kontinuitet i arbeidet for å sikre
samfunnet, og at tiltak for å sikre samfunnet ikke skal
være styrt av inntrufne hendelser, men bygge på vurderinger
av farer vi kan stå overfor. Det er derfor viktig at arbeidet
med samfunnssikkerhet bygger på erfaringsmateriale og analyser,
i form av blant annet statistikk vedrørende ulykker og
alvorlige hendelser, sannsynlighetsberegninger, risiko- og sårbarhetsanalyser,
trussel- og sikkerhetspolitiske vurderinger.
Arbeidet med samfunnssikkerhet tar utgangspunkt
i at kriser skal forhindres og at kriser som har oppstått håndteres
på en så god måte som mulig. De mest
sentrale målsettinger for arbeidet med samfunnssikkerhet er
at avbrudd i viktige samfunnsfunksjoner og større ulykker
ikke skal medføre alvorlige samfunnsmessige tap.
Hovedmålene med Regjeringens arbeid
med samfunnssikkerhet er:
1. Effektiv forebygging
av kriser og alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner.
2. Effektiv håndtering av kriser.
3. God organisering av samfunnets beredskapsapparat.
I meldingen omfatter sikkerhetsbegrepet alle
relevante kategorier av tiltak som har til hensikt å unngå uønskede
hendelser eller tilstander og begrense konsekvensene om disse skulle
inntreffe. Begrepet dekker i prinsipp alle aktuelle virksomheter
og systemer i samfunnet, uavhengig av hvilke utfordringer vi ser
for oss og hvilke spesifikke hensyn som søkes ivaretatt.
I overordnet nasjonal sammenheng har sikkerhetsbegrepet
fått et utvidet innhold etter avslutningen av "den kalde
krigen". Den rent militære sikkerhetsdimensjonen er ikke
lenger så dominerende. Også utfordringer som retter
seg mot det sivile samfunn og tilhørende sivile sikkerhetstiltak
har nå fått en betydelig vekt. Spesielt gjelder
dette områdene miljø, internasjonal kriminalitet
og kontroll med ressursforvaltningen.
Samfunnssikkerhet brukes i meldingen for å beskrive den
evne samfunnet som sådan har til å opprettholde viktige
samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende
behov under ulike former for påkjenninger. Samfunnssikkerhetsbegrepet
brukes bredt og dekker sikkerhet mot hele spekteret av utfordringer,
fra begrensede, naturskapte hendelser, via større krisesituasjoner
som representerer omfattende fare for liv, helse, miljø og
materielle verdier, til sikkerhetsutfordringer som truer nasjonens
selvstendighet eller eksistens.
Arbeidet for styrket samfunnssikkerhet tar utgangspunkt
i tre prinsipper både når det gjelder årsaksreduksjon
og konsekvensreduksjon:
– Ansvarsprinsippet
betyr at den som har et ansvar i en normalsituasjon også har
et ansvar i tilfelle ekstraordinære hendelser.
– Likhetsprinsippet betyr at den
organisasjon man opererer med til daglig skal være mest
mulig lik den organisasjon man har under kriser.
– Nærhetsprinsippet betyr
at kriser skal håndteres på et lavest mulig nivå.
Disse prinsippene må sees i lys av
at det vil kunne oppstå kriser eller alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner
som den enkelte virksomhet eller sektordepartement ikke kan håndtere
alene. Det vil også kunne være tilfeller der ulike
sektorer og interesser må ses i sammenheng og det vil kunne
oppstå et behov for samordning.
Meldingen gir en bred oversikt over tiltak som
planlegges for å forebygge kriser og alvorlig svikt i samfunnskritiske
funksjoner. En effektiv forebygging forutsetter en bredt anlagt
satsing. Dette kan gjelde tiltak både for en mer effektiv
bekjempelse av terrorisme og tiltak for å sikre samfunnets
infrastruktur med sikte på at funksjonssvikt ikke skal
oppstå.
Kapittel 2 gir et kort sammendrag av meldingens
innhold.
Kapittel 3 gir som grunnlag for meldingen en
fremstilling av NOU 2000:24 Et sårbart samfunn, NOU 2001:31
Når ulykken er ute og en beskrivelse av tiltak som ble
iverksatt som følge av terrorhendelsene 11. september 2001.
Kapittel 4 gir en kort beskrivelse av satsningsområder
for perioden 1999-2002 og evaluering av i hvilken grad de målsettinger
som ble satt er oppnådd.
Kapittel 5 beskriver utviklingen i trussel og
risikobildet med særlig vekt på terrorisme og
organisert kriminalitet, en beskrivelse av sårbarhetsutviklingen
og en vurdering av hvilke konsekvenser denne utviklingen vil få for
samfunnssikkerhetsarbeidet.
Kapittel 6 drøfter sektorvise sårbarhetsreduserende tiltak
med utgangspunkt i Sårbarhetsutvalget.
Kapittel 7 vurderer det sivil-militære
samarbeidet, med særlig vekt på samarbeid mellom
politi og Forsvar og støtteplanleggingen til Forsvaret.
Kapittel 8 beskriver beredskapsarbeidet på nasjonalt, regionalt
og lokalt nivå og hvilke tiltak som iverksettes på disse
forvaltningsnivåene for å styrke samfunnets sikkerhet.
Kapittel 9 beskriver tiltak som planlegges for å sikre nasjonal
krisehåndtering.
Kapittel 10 presenterer de viktigste utviklingstrekk
i internasjonale organisasjoner og fora som NATO, EU, FN, OSSE i
forbindelse med sikkerhetspolitikk og sivilt beredskap, samt hvilke
internasjonale bidrag samfunnssikkerhetsarbeidet kan gi.
Kapittel 11 beskriver redningstjeneste og de
ulike beredskapsressurser som politi, brannvesen, arbeidskraft,
frivillige organisasjoner og heimevern og tar særlig opp
spørsmålet om Sivilforsvarets fremtidige rolle og
organisering.
Kapittel 12 gir en fremstilling av forsknings-
og trusselvurderinger som grunnlag for beredskapsarbeidet.
Kapittel 13 gir en oversikt over økonomiske
og administrative konsekvenser.
Arbeidet med samfunnssikkerhet skal ta utgangspunkt i prinsippene om ansvar, nærhet og likhet. Prinsippene skal være styrende for målet om at samfunnet skal kunne forebygge og håndtere kriser på en effektiv måte.
Ansvarsprinsippet betyr at den som har ansvaret i en normalsituasjon også har ansvaret ved ekstraordinære hendelser. Dette prinsippet gjelder alle offentlige og private virksomheter. Den enkelte borger har også et ansvar for egen trygghet. Den som har et ansvar i det daglige har best forutsetninger for å kunne håndtere en kritisk situasjon. Hvert departement har ansvaret for beredskapen i sin sektor. Justisdepartementet har fått et tydeligere samordningsansvar for beredskap og sikkerhetsarbeidet i sivil sektor.
Nærhetsprinsippet innebærer at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå.
Prinsippet om likhet innebærer at samfunnet må kunne fungere så normalt som mulig, uansett hva det blir utsatt for, og at de ordinære ansvarslinjene ligger fast.
Sikkerheten i samfunnet skal styrkes slik at borgerne opplever hverdagen som trygg. Samfunnet skal i utgangspunktet kunne møte enhver trussel og håndtere enhver situasjon.
Det er viktig å prioritere beredskapsarbeidet i en tid hvor det ikke foreligger konkrete trusler mot samfunnet. Det har de senere år vært arbeidet målrettet med å styrke samfunnets sikkerhet. Hensikten har vært å komme i forkant av utfordringer som kan ramme samfunnet og sikre en gjennomgående beredskap mot et bredt spekter av farer.
Dagens trusselbilde er diffust og sammensatt. Samfunnet står ikke overfor en enkelt trussel, risiko eller sårbarhet, men et mangfold av utfordringer som krever et tilsvarende mangfold av forebyggende og avhjelpende tiltak.
Terrorangrepene 11. september 2001 viser hvor sårbart det moderne samfunn er og at fredstidshendelser kan ha like stort skadeomfang som krigshandlinger. Denne endringen i trussel- og risikobildet, hvor samfunnet må være i stand til å kunne møte et bredt spekter av utfordringer i tillegg til de militære trusler, vil få konsekvenser for innretting og prioritering av det sikkerhetsarbeid som pågår i samfunnet. Landets sivile beredskap er vesentlig styrket som følge av terroraksjonene. Dette gjelder særlig Politiets sikkerhetstjeneste, Sivilforsvaret og helseberedskapen.
Samfunnssikkerhetsarbeidet må i større grad enn tidligere ta hensyn til at også andre enn statlige aktører kan være i stand til å anrette stor skade. Samfunnets sikkerhet vil derfor i større grad enn tidligere også måtte vurderes i forhold til den trusselen terrorisme og organisert kriminalitet representerer. Utviklingen gjør også at det må bygges inn en sikkerhet i samfunnet mot naturgitte og teknologiske hendelser. Samfunnets sårbarhet må vurderes i forhold til hvilke ringvirkninger bortfall i kritisk infrastruktur kan få, slik som for eksempel kraftforsyning og telekommunikasjon.
Mangfoldet i de trusler og risikoer samfunnet kan stå overfor gir en rekke sektorer betydelige sikkerhetsmessige utfordringer. Meldingen gir en oversikt og tilbakemelding på bakgrunn av Sårbarhetsutvalgets anbefalinger på en rekke sektorer. Det skal etableres et senter for informasjonssikring for å møte utfordringer innen IKT-sektoren. Beredskapen innen kraftforsyningen skal styrkes. Transportberedskapen er gjenstand for en bred vurdering og endringer innen næring og skipsfart pågår. Sårbarhetsutvalgets vurderinger og anbefalinger i forhold til trusselen mot petroleumsvirksomheten har vært gjenstand for en grundig vurdering. Dette gjelder også beredskapen innen viktige samfunnssektorer som helse, trygd, smittevern, finans, mattrygghet, vannforsyning og atomtrusselen.
Beredskapen i forhold til masseødeleggelsesmidler er skjerpet vesentlig etter terroraksjonene den 11. september 2001, og ytterligere tiltak vil bli vurdert. Planlegging som ledd i forberedelser for eventuell masseankomst av asylsøkere og flyktninger vurderes også. Tiltak for å styrke informasjonsberedskapen er iverksatt.
Meldingen beskriver enkelte sider av oppfølgingen etter transportkatastrofene ved Åsta og Sleipner og togkollisjonen på Lillestrøm stasjon. Enkelte sider ved kystberedskapen blir presentert. Det gis en vurdering i forhold til den koordinering som gjøres med sikte på å styrke samfunnets beredskap i forhold til naturskader. Vern av den materielle kulturarv og tiltak mot organisert kriminalitet er vurdert i et beredskapsmessig perspektiv.
Det sivil-militære samarbeidet er endret etter "den kalde krigens" slutt. Planleggingen av sivil støtte til forsvaret av landet videreføres. Erkjennelsen av at samfunnet kan bli stilt overfor alvorlige trusler som ikke er knyttet til en trussel om invasjon, medfører et behov for å vurdere om prinsippene for samarbeid mellom Forsvaret og politiet er tilpasset de nye utfordringer. Det blir gitt en fremstilling av samarbeidsmønsteret mellom Forsvaret og politiet.
Arbeidet med samfunnssikkerhet er gjennomgripende, og beredskapsarbeidet skal styrkes på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Samordningen av samfunnssikkerhetsarbeidet skal styrkes. Justisdepartementet får et tydeligere samordningsansvar. Dette innebærer blant annet at Justisdepartementet også får et ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste i sivil sektor. Det tas sikte på at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal rapportere (med faglig ansvarslinje) i militær sektor til Forsvarsdepartementet og til Justisdepartementet i sivil sektor.
Regjeringen går inn for å etablere et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet bestående av Direktoratet for sivilt beredskap og deler av Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Hensikten er å legge grunnlag for et bredere fagmiljø på samfunns-sikkerhetsområdet. Regjeringen vurderer å etablere et beredskaps- og øvingssenter på Luftforsvarets skolesenter, Stavern. Dette anlegget ligger også til rette for administrativ virksomhet. Øvrige spørsmål om lokalisering vil bli avklart som ledd i Regjeringens gjennomgang av de mange og ulike tilsyn, blant annet sikkerhetstilsyn innen transportsektoren. En felles myndig-hetslinje fra sentralt til lokalt nivå innen brann, redning og beredskap vil gi en mer effektiv ressursbruk og Justisdepartementet et klarere ansvar for de samlede redningsressursene. Sivilforsvaret forankres i det nye direktoratet og organiseres regionalt i 18 kretser. Direktoratet skal være ansvarlig for produksjon av sivilforsvarsstyrker som i fred vil være en sentral ressurs for politiet og de øvrige nødetater, fylkesmannen og kommuner. Politimesteren vil bli fritatt for sin rolle som kretssjef i Sivilforsvaret, men vil som i dag ha tilgang til å bruke Sivilforsvarets styrker blant annet i redningsaksjoner og på skadested. Det er et mål at politiet skal bruke Sivilforsvaret mer.
Fylkesmannens beredskapsinstrukser skal gjennomgås med sikte på å styrke fylkesmannens ansvar for samordning av beredskapen i fylket, samtidig som fylkesmannen avlastes for sitt ansvar for Sivilforsvaret i fylket. Kommunenes beredskap er styrket de senere år, ikke minst på grunn av det løft som ble gjort i forbindelse med overgangen til år 2000. I tråd med Sårbarhetsutvalgets anbefaling, går Regjeringen inn for at det innføres en lovpålagt kommunal beredskapsplikt.
Samfunnets ledelsesapparat må til enhver tid være forberedt på å kunne håndtere kriser. Ulike krisesituasjoner stiller ulike krav til tiltak og samordning. Utgangspunktet for krisehåndteringen skal være at den som har et ansvar i en normalsituasjon også har et tilsvarende ansvar ved krise og krig. Uansett krisens art og omfang er det behov for å planlegge og øve for å sikre at rutiner for krisehåndtering er innarbeidet.
Samfunnssikkerhetsarbeidet vil legge ytterligere vekt på planlegging og øvelser i tiden fremover. Planleggingen og øvelsene vil i størst mulig grad bli tilpasset det sammensatte risikobildet samfunnet står overfor. Mekanismene for ledelsesapparatets funksjoner under kriser er gjennomgått.
Bruken og samordningen av virksomheten til etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten er gjennomgått. Sekretariatsfunksjonene til Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten vil bli styrket ved at det blir opprettet et permanent sekretariat. Det tas sikte på at det utarbeides et felles risiko- og trusselbilde som kan inngå som grunnlag for beredskapsplanlegging innen ulike sektorer.
Det internasjonale samarbeidet om sivil krisehåndtering har fått økt vekt de senere år. Det er kontinuitet i arbeidet i forhold til NATO og samarbeidet i forhold til EU skal styrkes. Det har vært arbeidet systematisk med sikte på å utvikle norske bidrag til internasjonal krisehåndtering. Sivilforsvaret har etablert et internasjonalt støtteteam. Arbeidet med å utvikle sivile bidrag til internasjonal krisehåndtering vil bli videreført.
Det vil ikke bli foretatt vesentlige endringer i prinsippene for - og organiseringen av - redningstjenesten. Det administrative ansvaret for samordning av redningstjeneste vil fortsatt bli ivaretatt av Justisdepartementet.
Den nåværende dekningen av tilfluktsrom er tilfredsstillende. Nybyggingen av tilfluktsrom blir derfor ikke gjenopptatt. Eksisterende tilfluktsrom skal holdes ved like. Sivilforsvarstiltakene som ivaretas som ledd i næringslivets egenbeskyttelse vil bli videreført.
Det er ikke behov for sivile vernepliktige som fast ekstra mannskapsstyrke i det sivile beredskap i tillegg til de etablerte organisasjonene. Sivile vernepliktige vil fortsatt kunne stilles til disposisjon for Sivilforsvaret.
Opplæringsaktiviteten i politireserven vil bli økt kommende år. Politireserven vil bli mindre, men bedre rustet i forhold til fremtidige utfordringer.
Det legges til grunn at Heimevernets rolle i beredskapssammenheng har fått økt betydning i sammenheng med reduksjonene i Forsvaret for øvrig. Det anses imidlertid ikke å være behov for å etablere nye kategorier vernepliktige for å kunne avhjelpe sårbarheten i samfunnet eller andre sivile humanitære oppgaver. Regjeringen fremholder viktigheten av samarbeidet med frivillige organisasjoner.
Utredninger ved Forsvarets forskningsinstitutt har gitt viktig grunnlag for utviklingen av samfunnssikkerhetsarbeidet de senere år. Det vil bli arbeidet for å se utredningsarbeider, forskning og trusselvurderinger i sterkere sammenheng. Utredningsarbeidet ved Forsvarets forskningsinstitutt skal videreføres i tillegg til at det vil bli satset på en bredere forskningsaktivitet på samfunnssikkerhetsområdet.
Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om økonomiske konsekvenser som ledd i de ordinære budsjettprosesser. Enkelte av de tiltak som vurderes på samfunnssikkerhetsområdet vil kunne ha betydelige administrative og økonomiske konsekvenser. Dette gjelder blant annet spørsmålet om en eventuell utbygging av et nytt radiosamband for nød- og beredskapsetatene. Større satsinger vil fremkomme som ledd i de årlige budsjettprosesser for de ulike ansvarlige departementers vedkommende. Justisdepartementet vil imidlertid kunne ta initiativ til en samordning av budsjettforslag i situasjoner hvor dette ansees nødvendig. En omorganisering av Sivilforsvaret hvor Sivilforsvaret organiseres fylkesvis vil kunne gi en viss innsparing.
St.prp. nr. 45 (2000-2001) Omlegging av Forsvaret
i perioden 2002-2005, og Stortingets behandling av denne, jf. Innst.
S. nr. 342 (2000-2001), gir en rekke premisser for meldingen. Dette
gjelder blant annet i forhold til totalforsvar og annet sivilt-militært
samarbeid. Meldingen må derfor sees i sammenheng med den
gjennomføringsproposisjon som fremlegges samtidig og Justisdepartementets
proposisjon om tilleggsbevilgninger i 2002 knyttet til ressursbehovet
innen det sivile beredskap og politiets (inkludert Politiets sikkerhetstjenestes)
beredskap.
I tillegg har det de senere år vært
arbeidet målrettet med sikte på å styrke
samfunnets sikkerhet. Forsvarets forskningsinstitutt har gjennomført
en serie utredninger på samfunnssikkerhetsområdet
(BAS-prosjektene; tele, kraft, transport).
Et utvalg ledet av Kåre Willoch avga
i juli 2000 en rapport under tittelen Et sårbart samfunn.
Rapporten ble publisert som NOU 2000:24. Utvalgets arbeid og rapport
vil i det følgende bli referert til som Sårbarhetsutvalget.
Et annet utvalg ledet av lagdommer Lars Jorkjend avga i november
2001 en rapport som senere er publisert som NOU 2001:31 Når
ulykken er ute. Utvalgets arbeid og rapport vil i det følgende
bli referert til som Redningsberedskapsutvalget.
Den 3. september 1999 nedsatte regjeringen Bondevik
et bredt sammensatt utvalg under ledelse av Kåre Willoch.
Utvalget hadde tverrpolitisk deltakelse.
Utvalget hadde en bred tilnærming til
arbeidet med å kartlegge og drøfte sikkerhets-
og beredskapsarbeidet i samfunnet. Utvalget understreket at et samfunn
helt uten risiko og sårbarhet er så å si
en umulighet, både av praktiske og økonomiske årsaker.
Spørsmålet blir da hvor terskelen for akseptert
risiko bør være. Utvalget fremholdt at det er
vanskelig å definere et matematisk akseptnivå som
utgangspunkt for utvalgets tilnærming, da både
matematiske og kvalitative risikovurderinger ligger til grunn for
vurderingene av de ulike fagområdene. I tillegg har problemstillingen
"hva kan vi leve med av risiko" et normativt og etisk aspekt som
gjør at det er vanskelig å fastsette et entydig
allment akseptnivå for risiko.
Det ble gitt en rekke forslag til hvordan beredskapen og
sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet kunne bedres både
i forhold til sektorer og i forhold til hvordan arbeidet organiseres.
De viktigste organisatoriske forslagene var at arbeidet for samfunnssikkerhet og
beredskap må samles i ett departement som får
dette som hovedoppgave, at det blir opprettet et koordineringsorgan
for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene
(Forsvarets overkommando ved etterretnings- og sikkerhetsstaben
og Politiets sikkerhets-tjeneste), at organer for tilsyn med sikkerhet
på ulike områder blir slått sammen, at
det blir foretatt en gjennomgang av landets operative rednings-
og beredskapsressurser og at det blir opprettet en felles granskingskommisjon
for store ulykker og kriser. Det ble blant annet videre foreslått
at kommunene burde pålegges en beredskapsplikt, at ansvar
for eierskap og sikkerhetstilsyn blir skilt, at statens beredskapstilsyn
med kommunene burde utføres av fylkesmennene og at systemet
for nasjonal krisehåndtering burde styrkes.
Utvalget fremholdt at Norge står overfor
sikkerhetsutfordringer som er betydelig forandret i forhold til
tidligere og la til grunn at dette burde ha som konsekvens at det
er nødvendig å ha en bred tilnærming
til aktuelle scenarier og stor omstillingsevne. Utvalget fremholdt at
"den sivile beredskapen" synes å ville få en stadig viktigere
rolle fremover. Utvalget fremholdt videre at endringer i samfunnets
styringsformer, internasjonalisering og globalisering fører
til at sikkerhets- og beredskapsarbeidet må sikres gjennom
andre statlige virkemidler enn før og at de store endringene
i trusselbildet må få konsekvenser for prioriteringene
innenfor beredskapsarbeidet i det sivile samfunnet.
Samfunnet har behov for et rednings- og beredskapsapparat
som ivaretar krav til funksjonalitet, kvalitet og samordning. På rednings-
og beredskapsområdet er det i dag en rekke etater som har
ansvar på ulike forvaltningsnivåer, noe som stiller
store krav til samordning både sentralt og lokalt. I tillegg
finnes det særskilte beredskapsordninger på særlige
områder, som for eksempel innen strålevern og
oljevern.
Det har vært ønske om en bred
gjennomgang av rednings- og beredskapsområdet med sikte
på å få en best mulig tjenesteyting på rednings-
og beredskapsområdet ut fra en mest mulig enhetlig organisasjonsform
og med basis i et samordnet overordnet lovverk. Behovet for en slik
utredning har vært signalisert i flere sammenhenger, blant
annet St.meld. nr. 25 (1997-1998) om hovedretningslinjer for den
sivile beredskapsvirksomhet og utvikling i tiden 1999-2002 og NOU
1999:4 om utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern og Statskonsults
rapport 1999:2 "Helt stykkevis og delt?" Sårbarhetsutvalget
ga også uttrykk for at det var behov for en slik gjennomgang.
Den 10. november 2000 oppnevnte regjeringen
Stoltenberg derfor et utvalg for å gjennomgå landets
operative rednings- og beredskapsressurser under ledelse av lagdommer
Lars Jorkjend.
Utvalget avga sin rapport den 1. november 2001. Utvalget
anbefalte ikke noen gjennomgripende omstrukturering av rednings-
og beredskapsressursene i Norge. Ansvarsprinsippet - at den som
har ansvar for en funksjon under normale forhold også har
ansvaret for den i krise og krig - bør være et
prinsipp for organisering av all beredskap mot ulykker og katastrofer.
I Norge vil det offentliges ansvar for operativ håndtering av
ulykker og kriser, i utgangspunktet ligge på de såkalte
nødetatene, politi, brannvesen og helsevesen. Kommunene
vil også ha et alminnelig ansvar hva angår det
som skjer innenfor kommunegrensene. Det offentliges ansvar for redning
og annen ulykkesinnsats til havs, hviler i første rekke
på redningstjenesten, herunder Hovedredningssentralene
(Sør og Nord), Sjøfartsdirektoratet og Statens
forurensningstilsyn.
Utvalget anbefalte ikke at det etableres en
generell, sentral krisehåndteringsmyndighet som overtar
det operative ansvaret når en krise får et visst
omfang eller alvor, og heller ikke at det innføres et formelt
katastrofe- eller unntakstilstandsbegrep. Dette er ikke til hinder
for at det skjer en sterkere samordning på sentralt nivå av
statens overordnete funksjoner innenfor så vel ulykkesberedskap
som alminnelig samfunnssikkerhet.
Utvalget anbefalte imidlertid at de særskilte
operative ordninger for atomulykkesberedskap, redningstjeneste og
forurensningsberedskap opprettholdes i hovedtrekk. Dette er ordninger
spesielt tilpasset hendelsenes karakter, og de legger i varierende
grad operativt ansvar også til sentrale ledd. Det understrekes
likevel at kommunale myndigheter har ansvar og funksjo-ner også ved
disse typer hendelser.
Redningstjenesten bør etter utvalgets
skjønn fortsatt bygge på prinsippet om samvirke
mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner og slik at
all offentlig virksomhet som har egnete ressurser, plikter å stille disse
til rådighet for redningstjenesten. Frivillige organisasjoner
vil fortsatt være et ønskelig og nødvendig ledd
i redningstjenesten. Et flertall foreslår at redningstjenesten
får ansvar for samordning og ledelse av akuttinnsats ved
alvorlige ulykker som truer store materielle verdier eller som betyr
fare for alvorlig miljøskade, mens et mindretall mener
at redningstjenestens oppgaver fortsatt bør være
begrenset til innsats som gjelder liv og helse.
Det samlete utvalg mente det bør utarbeides
en egen redningslov der blant annet samvirke- og ansvarsprinsippene
nedfelles og der regler som i dag bare gjelder i kraft av instrukser
blir lovfestet. En slik lov må være samordnet
med blant annet helselovgivningen, politiloven og brannvernlovgivningen.
Utvalget anbefalte at staten benytter tjenestepliktige mannskaper
som forsterkning for de ordinære rednings- og beredskapsressurser,
med tilsvarende oppgaver i fred som i krig. Slike forsterkninger
bør i enda større grad enn dagens sivilforsvar
være innrettet også mot fredstidshendelser. Det
vil gi en bedre utnyttelse av de samlede beredskapsressurser.
Det var delte meninger om den nærmere
organisering av forsterkningene. Et flertall foreslo at de organiseres som én
enhet som skal forsterke nødetatene og andre offentlige
instanser etter behov. Innen dette flertall foreslår ett
medlem at forsterkningen organiseres som en egen etat under et fremtidig
direktorat som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, de øvrige at
den blir en enhet innen politiet. Et mindretall foreslår at
det opprettes to forsterkningsorganisasjoner, én som en
interkommunal brann- og ulykkesforsterkning og en annen som en egen
enhet under politiet.
Utvalget anbefalte ikke at sivile vernepliktige
tillegges oppgaver som forsterkning for redningsberedskapen. Det
samme gjelder politireserven dersom denne opprettholdes som egen
enhet. Et flertall åpnet imidlertid for at politireserven
kan gå inn i den samlede forsterkningsressurs dersom denne
forsterkningsressursen helt eller delvis legges til politiet.
Terroranslagene den 11. september 2001 og den etterfølgende
utviklingen i kampen mot terrorisme markerer et tidsskille. For
første gang iverksatte NATO Atlanterhavspaktens artikkel
5 om at et angrep på en av de allierte er å betrakte
som et angrep på alle. Dette har helt siden NATO ble dannet
vært en grunnvoll for norsk sikkerhet. FN fastslo ved sikkerhetsrådsresolusjon
1368 USAs rett til selvforsvar.
Koordineringen på norsk side ble ivaretatt
av Utenriksdepartementet i nær kontakt med berørte
departementer og Statsministerens kontor. Bakgrunnen for Utenriksdepartementets
koordinering var at hendelsen hadde inntruffet utenfor Norge. Utenriksdepartementets gruppe
ble etter kort tid videreført i et mindre format under
navnet "beredskapsutvalget". Utvalget foretok løpende vurdering
av de sikkerhetspolitiske, utenrikspolitiske og trusselmessige aspekter
ved situasjonen.
Den nasjonale beredskapen ble ivaretatt av Justisdepartementet
som tok initiativ til en kontaktgruppe som besto av de fleste departementer
og Direktoratet for sivilt beredskap. Hensikten med gruppen var å sørge for
at departementene fikk oppdatert og lik informasjon om situasjonen
og å skape et forum hvor gjensidig informasjon om beredskapstiltak
kan utveksles. Terroranslaget viste at selv kriser i utlandet vil
kunne nødvendiggjøre forberedende og forebyggende
tiltak i flere departementer og på flere forvaltningsnivåer
i det norske samfunnet. Behovet for samordning mellom departementene
og mellom de ulike forvaltningsnivåer ble derfor synliggjort.
Terroraksjonene medførte en bred gjennomgang
og en viss styrking av nasjonale beredskapstiltak. Beredskapsrutiner
og sambandssystemene ble gjennomgått, og i store deler
av forvaltningen ble rutiner for krisehåndtering gjennomgått.
Det ble iverksatt enkelte umiddelbare tiltak for å styrke
beredskapen. Det ble blant annet etablert sambands- og saksbehandlervaktordninger
både på militær og sivil sektor. Det
ble også iverksatt sikkerhetstiltak rundt trusselutsatte
personer og installasjoner. Terrorberedskapen i Forsvaret ble skjerpet
og forsvarsministeren fikk fullmakt til å kalle inn heimevernsstyrker.
Jagerflyberedskapen ble høynet. Justisministeren fikk fullmakt
til å kalle inn politireserven. Sikkerheten på blant
annet flyplasser ble skjerpet.
Forsvaret bidro raskt med både personell
og utstyr for å styrke nød- og beredskapsetatenes
beredskap i forhold til masseødeleggelsesmidler. Sivilforsvaret
ble styrket på flere felt.
Det ble raskt iverksatt tiltak for å følge
opp internasjonale resolusjoner og andre tiltak rettet mot blant annet
terrorisme og økt humanitær bistand. Trusselbildet
ble løpende oppdatert. En rekke sikkerhetstiltak og sikkerhetsrutiner
ble skjerpet, blant annet innen kommunikasjon, oljeinstallasjoner,
vannforsyning, helseberedskap og ABC-beredskap.
For å styrke beredskapen mot masseødeleggelses-midler
ble det anskaffet og gjennomført opplæring på utstyr
for å rense personer for forurensing fra nukleære-,
biologiske- og kjemiske stoffer, såkalt dekontamineringsutstyr,
som er utplassert ved flere sykehus. Det ble også anskaffet
flere mobile dekontamineringsenheter som skal benyttes ute på skadested.
Det ble iverksatt tiltak for å styrke det graderte sambandet
i statsadministrasjonen og i samfunnskritiske virksomheter.
Både regjeringen Stoltenberg og nåværende
regjering fremmet forslag til tiltak for å styrke landets beredskap.
Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 ble det ansett som
nødvendig å iverksette enkelte akutte tiltak for å styrke
Norges evne til å:
– stoppe
og forhindre terrorangrep
– redusere kritiske samfunnsfunksjoners
sårbarhet mot slike angrep
– styrke samfunnets generelle
krisehåndteringsevne
– styrke samfunnets evne til å gjenopprette
normal drift etter et terroranslag.
Terrorhandlingene 11. september 2001 representerer en
helt ny sikkerhetssituasjon og innebærer at det må planlegges
for også i fremtiden å kunne møte denne typen
krisesituasjoner. Dette krever at rutinene for krisehåndtering
er intakt til enhver tid. For å ha god beredskap i forhold
til slike situasjoner må det stilles store krav til planlegging,
samband, innarbeidede rutiner, evne til hurtig omstilling og at
man har tenkt gjennom hvilke tiltak som kan og bør settes
i verk i tilfelle hendelser inntrer.
Terroraksjonene den 11. september 2001 viste
også at det ikke kan legges til grunn at samfunnet vil
få varsel i forkant av anslag. Dette krever tilfredsstillende
beredskapsopplegg. Det er også behov for bredde i beredskapsforberedelsene.
Under "den kalde krigens tenkning" var landets beredskap innrettet
i forhold til et fåtall styrende scenarier. Et diffust
og sammensatt trussel- og risikobilde innebærer at samfunnet
må være forberedt på å kunne
møte et bredt spekter av hendelser. NATOs strategiske konsept
som ble fastsatt under toppmøtet i Washington
i april 1999 slår fast at alliansen må være forberedt
på å kunne møte et bredt sett med trusler,
blant annet fra terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet samt
spredning av masseødeleggelsesvåpen. Faren for alvorlige
terrorhendelser og masseødeleggelsesvåpen ble
også understreket av Sårbarhetsutvalget.
I sum setter de nye sikkerhetsutfordringene store krav til bredden
i de nasjonale beredskapsforberedelser.
I kapitlet gis en oversikt over en del av de tiltak som er gjennomført på samfunnssikkerhetsområdet i tiden 1999-2002. Dette er i stor grad en rapportering i forhold til tiltak som ble varslet i St.meld. nr. 25 (1997-1998) Hovedretningslinjer for det sivile beredskapsvirksomhet og -utvikling i tiden 1999-2002, jf. Innst. S. nr. 241 (1997-1998). Følgende punkter er omtalt:
-
– Satsing på økt robusthet og reduksjon av sårbarhet.
-
– Forebyggende og skadebøtende tiltak.
-
– Beredskapsmessige hensyn i samfunnsplanleggingen.
-
– Redusert IKT-sårbarhet i næringsliv og forvaltning.
-
– Samordning på sentralt nivå.
-
– Samordning på regionalt nivå.
-
– Styrking av kommunenes beredskap.
-
– Kvalitetssikring av beredskapsarbeidet på regionalt og lokalt nivå.
-
– Utvikling av krisehåndteringskompetanse.
-
– Samarbeidet med Forsvaret.
-
– Internasjonalt samarbeid.
-
– Revurdering av sivilforsvarstiltak.
-
– Forebyggende sikkerhetstjeneste.
-
– Konklusjon om måloppnåelse.
Samfunnssikkerhetsarbeidet skal både
bidra til å redusere alvorlige trusler eller risikoer og
redusere den sårbarheten disse truslene eller risikoene
retter seg mot. Samfunnet står ikke overfor én
trussel eller risiko som kan møtes med ett eller et fåtall
motmidler. Det er en rekke forhold som har betydning for samfunnssikkerheten.
Begrepet risiko benyttes til å karakterisere
hvor alvorlig en gitt type utfordring mot vår sikkerhet
anses å være. Risiko er et produkt av to faktorer:
Sannsynligheten for at en sikkerhetsutfordring inntreffer og konsekvensene
de vil få dersom den inntreffer. Sannsynlighetsdelen av
risikobegrepet vil ofte måtte bestå av et subjektivt
anslag på basis av et svært begrenset relevant
erfaringsmateriale. Konsekvensdelen, som er en vurdering av forventet
negativ effekt, er i prinsipp lettere å kvantifisere og
beregne, men beregningene blir ofte svært kompliserte.
Trussel brukes i meldingen om produktet av kapasitet
og intensjon i en situasjon hvor en kjent statlig eller ikke statlig
aktør antas å ha kapasitet og intensjon til å gjennomføre
en handling som kan medføre omfattende skader på liv,
helse, miljø og materielle verdier. Begrepet benyttes som
regel om nåtid eller en nær fremtid, men det kan
også anvendes om en mulig fremtidig situasjon, da gjerne
i sammenstillingen potensiell/fremtidig trussel.
Sårbarhet betegner en begrenset evne
til å tåle påkjenninger eller påvirkninger
som kan resultere i betydelige negative avvik fra normal funksjon
for det system som den sårbare komponent inngår
i. Graden av sårbarhet beskriver hvor lett det er å påføre
slik skade. Sårbarhet kan benyttes om enkeltkomponenter
i et system eller om systemet som helhet. Det anvendes bredt, fra
individnivå, via sektornivå og til samfunnsnivå.
Vi står overfor et mye bredere og mer
diffust trusselbilde enn tidligere, kjennetegnet av glidende overganger
mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise,
væpnet konflikt og krig. Norge kan i økende grad
bli trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret,
og vi kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte
måte. I sum er de potensielle truslene som vi står
overfor som del av en mer global verden ikke blitt borte - de er
flere og mer uoversiktlige.
NATOs strategiske konsept fra april 1999 beskriver internasjonal
terrorisme som en ny sikkerhetsutfordring for alliansen. På samme
måte omtaler St.prp. nr. 45 (2000-2001) fremveksten av
internasjonal terrorisme som en sikkerhetsutfordring også for
Norge. Både NATO og Forsvaret hadde frem til 11. september 2001
i begrenset utstrekning tatt hensyn til denne nye utfordringen i
utformingen av styrkemål og militære kapasiteter.
Vår sikkerhetspolitikk vil fortsatt
være preget av naboskapet til en stormakt. Et kjennetegn
ved de trusler vi ser utvikle seg er at de i stadig mindre utstrekning retter
seg mot vårt territorium. Globalisering og våpenteknologisk
utvikling innebærer samtidig at vi i fremtiden må være
forberedt på at det ikke bare er land i våre nærområder
som vil kunne utgjøre en omfattende militær trussel
mot Norge.
Truslene vi står overfor behøver
heller ikke ha en territoriell eller militær dimensjon.
De kan vel så gjerne ha som formål å destabilisere
samfunnet. Trusler kan oppstå og utvikle seg meget raskt
og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige
aktører kan true vår sikkerhet i et helt annet
omfang enn vi tradisjonelt har regnet med. Den teknologiske utviklingen
innebærer at det blir stadig flere statlige og ikke-statlige
aktører som vil inneha et potensiale til å anrette
stor skade. Spredning av masseødeleggelsesvåpen
og angrep via informasjonssystemer er eksempler på en utvikling som
skaper et nytt risikobilde. Trusler fra masseødeleg-gelsesmidler
har allerede fått en mer fremtredende plass i vår
nasjonale beredskap, og sårbarheten i informasjonssystemer
regnes som en stor utfordring.
Dagens trusselbilde er svært sammensatt
uten en bestemt dimensjonerende trussel. Terroranslagene mot USA
11. september 2001 viser hvor sårbart det moderne samfunn
er mot slike angrep. Det kan ikke utelukkes at Norge kan bli utsatt
for terrorangrep som kan ramme brått og omfattende. Samfunnssikkerhetsarbeidet
forholder seg, i motsetning til under den kalde krigen, til et stort
mangfold av sikkerhetsutfordringer, som kan oppstå uventet
og på uventet vis. Disse utfordringene fordrer bredde og
stor grad av fleksibilitet i det arbeidet som gjøres for å sikre
samfunnet.
Det minskende skillet mellom nasjonale og internasjonale
trusler aktualiserer også behovet for internasjonal forebygging.
De internasjonale voldelige konfliktene Norge må forholde
seg til i dag, har ofte opphav i etniske motsetninger innen en stat,
forverret av svikt eller bortfall av grunnleggende offentlige funksjoner. De
involverer sivilbefolkningen i utstrakt grad. Slike konflikter kan
utgjøre et betydelig internasjonalt sikkerhetsproblem.
Konfliktene virker destabiliserende ofte på hele regioner.
Humanitære hensyn har i større grad enn tidligere
blitt en direkte del av sikkerhetspolitikken.
Spørsmålet om organisert kriminalitet
er i det vesentligste et spørsmål om politiets
alminnelige kriminalitetsbekjempelse. Imidlertid er det viktig å være
oppmerksom på enkelte utviklingstrekk ved den organi-serte
kriminaliteten som har betydning for trusselbildet for øvrig.
Det eksisterer videre forbindelser mellom organisert kriminalitet
og terroristorganisasjoner.
Risikoen for at Norge og norske interesser blir
utsatt for grenseoverskridende, organisert kriminalitet må antas å stige
i takt med økende økonomisk og teknologisk samarbeid
og integrasjon på tvers av landegrensene. Kriminelle grupper
benytter seg av de fordeler internasjonale nettverk kan gi, herunder
muligheten til å utnytte forskjellen mellom rettsregler
i ulike land.
Når de farer samfunnet kan stå overfor
skal vurderes, kan det ikke sees isolert på faren for naturgitte
hendelser, væpnede angrep eller anslag fra statlige eller
ikke statlige aktører. Sårbarhetsutviklingen og
sårbarheten i samfunnet reiser beredskapsmessige utfordringer
i seg selv, og kan aktualiseres uten noen ytre trussel. 2000-problematikken
var et eksempel i så måte, hvor faren for teknologisk
svikt ble sett på som en stor beredskapsmessig utfordring.
Samfunnets sårbarhet tar gjerne utgangspunkt
i at bortfall i enkelte funksjoner kan få store ringvirkninger for
andre deler av samfunnet. De funksjoner hvor man står overfor
en særlig grad av gjensidig avhengighet omtales gjerne
som kritisk infrastruktur. Kraftforsyning og telekommunikasjon er
eksempler på slik kritisk infrastruktur.
Problemstillingen omkring sårbarhet
er også knyttet til hvilken sårbarhet myndigheter,
virksomheter og privatpersoner er oppmerksomme på og er
villige til å akseptere. Løsningen på sårbarhetsutfordringene
er å arbeide systematisk for å kartlegge de sårbare
trekkene i samfunnet og iverksette tiltak for å avhjelpe
sårbarhet som anses uakseptabel.
Med utgangspunkt i risiko-, trussel- og sårbarhets-utviklingen
skal samfunnssikkerhetsarbeidet bidra til at skadepotensialet fra
farene samfunnet står overfor blir redusert. Utgangspunktet
for arbeidet er faren for store ulykker, kriser og krig. Det skal
legges vekt på de alvorligste hendelser samfunnet kan bli
stilt overfor. Dette kan eksempelvis være omfattende naturkatastrofer,
svikt i kritisk infrastruktur, anslag med masseødeleggelsesmidler
og væpnede konflikter.
Visjonen for samfunnssikkerhetsarbeidet er at
det ikke skal forekomme større skader på liv,
helse, miljø eller materielle verdier som følge
av svikt i kritiske funksjoner eller for samfunns- og krigsviktige
virksomheter enten svikten skyldes tilsiktede handlinger eller utilsiktede
hendelser eller fenomener.
Samfunnssikkerhetsarbeidet skal sikre en systematisk
identifisering av truslene mot – og sårbarheten
i – samfunnet, og iverksette forebyggende tiltak for å forhindre
uønskede hendelser og avhjelpe den sårbarhet som
er uakseptabel.
Samfunnet skal ha en beredskap som gir god håndtering
av omfattende hendelser, uansett art, så vel i fred som
under krise og krig. Beredskapen skal være så godt samordnet
at de ulike sektorenes tiltak på sikkerhets- og beredskapsområdet
fremstår som et hele.
Kapitlet er i stor utstrekning en direkte tilbakemelding
på de sektorvise tiltakene Sårbarhetsutvalget anbefaler
for økt samfunnssikkerhet. Det er enkelte unntak fra denne
systematikken. Kapitlet inneholder eksempelvis en fremstilling av
beredskapen i forhold til naturkatastrofer, herunder skred. Dette
temaet er kommet til på bakgrunn av mottatte høringsuttalelser. Likeledes
er for eksempel den materielle kulturarven omtalt særskilt.
En rekke av de problemstillinger som reises i dette kapitlet, er
også aktuelle for Svalbard, men må i stor grad
løses ved bruk av andre virkemidler enn de som anvendes
på fastlandet. Beredskapsmessige forhold på Svalbard
omtales i kapittel 8.5.
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) betegner
sammensmeltningen mellom informasjonsteknologi og telekommunikasjon.
De siste 10-20 år har samfunnets økonomiske vekst
og velferdsutvikling i stor grad vært sammenfallende med
utviklingen innen IKT. Drifts- og produksjonsapparatet i de fleste
samfunnssektorer baserer seg i stor grad på slik teknologi. Denne
teknologien har også gjort samfunnet mer sårbart.
For eksempel er kraftforsyningen avhengig av velfungerende IKT.
Konsekvensene i driftsforstyrrelser i IKT-systemer og infrastruktur
kan være sammensatte og alvorlige for samfunnets funksjonsdyktighet. Fungerende
IKT vil også ha stor betydning for samfunnets evne til å håndtere
kriser.
Sårbarhetsutvalgets arbeid med IKT-sårbarhet
har vært koordinert mot et prosjekt i regi av Nærings-
og handelsdepartementet. Utvalget konkluderer blant annet med at
eksisterende tiltak for fysisk sikring av tele- og kraftsektoren
begynner i en del tilfelle å bli utilstrekkelige, og foreslo
at den overordnete målsetning for arbeidet med IKT-sårbarhet
og kritisk infrastruktur burde være "Å øke
robusthetsnivå i IKT-infrastruktur til et nivå som
gjør det helt usannsynlig at viktige samfunnsfunksjoner
stanses i en normalsituasjon. I en krisesituasjon skal robustheten
være tilstrekkelig til å opprettholde kritiske
funksjoner".
Sårbarhetsutvalget ga en rekke konkrete
anbefalinger til hvordan sårbarheten på området
kunne reduseres, herunder at det etableres et Senter for informasjonssikring
(SIS) som bør få i oppgave å koordinere
oppgaver innen hendelsesrapportering, varsling, analyse og erfaringsutveksling
i forhold til trusler mot IKT-systemer. Utvalget mente også det
var behov for å etablere et varslingssenter for trusler
mot IKT-tjenester i offentlig virksomhet. Utvalget så også behov
for å styrke utdanningen og forskningen innen IKT og at
det settes klare sikkerhetskrav i forbindelse med etablering og
drift av kritiske IKT-systemer. Sertifiseringsarbeid er et viktig fundament
i dette arbeidet. Utvalget så blant annet også behovet
for en nærmere vurdering av behovet for endringer i lover
og regler og tiltak for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse.
I dag eksisterer det en rekke ulike sambandsløsninger for
utveksling av graderte opplysninger mellom aktørene i totalforsvaret.
Dette gjelder både stasjonære og mobile løsninger.
Forsvaret har utviklet krypterte GSM-mobiltelefoner som skal kunne
anvendes nasjonalt og internasjonalt og være basert på tilgjengelige kommunikasjonsnett.
Det er avgjørende at aktørene
i totalforsvaret er i stand til å kommunisere sikkert seg
imellom. Direktoratet for sivilt beredskap vil derfor få klargjort
og presisert sitt ansvar for samband. Dette ansvaret vil blant annet
innebære at det føres tilsyn med at de ulike etatene
har tilstrekkelig med utdannet sambandspersonell, at sambandsløsningene
er oppdaterte, og at det gis råd om hvilke løsninger
som bør anskaffes innen de ulike deler av forvaltningen.
Mulighetene til sikker kommunikasjon med e-post skal også vurderes
for flere aktører.
Beredskapsapparatet og nødetatenes
virksomhet kan ikke basere seg på kommunikasjonssystemer
som har en uakseptabel høy sannsynlighet for å svikte
nettopp i de situasjoner hvor sambandsbehovet er størst.
Godt fungerende radiosamband er en forutsetning for at de mange
oppgavene innenfor redning og beredskap skal kunne løses
raskt og effektivt. Små og store nød- og krisesituasjoner
involverer en rekke aktører. Et godt samarbeid mellom disse
aktørene forutsetter gode telekommunikasjonssystemer også mellom
etatene.
Dagens sambandssituasjon for nød- og
beredskapsetatene er komplisert og uoversiktlig. Årsaken
til denne situasjonen er at hver nødetat har hatt ansvar
for etablering og drift av sine egne sambandssystemer, og etatene
har gjennom tidene utviklet ulike sambandsløsninger. Alderen
på en del eksisterende systemer og generasjonsskiftet fra
analog til digital teknologi tilsier at de eksisterende systemene
vil bli stadig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Analog
teknologi er i ferd med å bli foreldet, og i løpet
av noen år blir det vanskelig å holde utstyret
nødetatene har i dag i drift.
De eksisterende sambandssystemene tilfredsstiller ikke
brukernes krav til funksjonalitet. Sambandene har variabel og ufullstendig
geografisk radiodekning. Redningsmannskapene kan ikke enkelt snakke
sammen på tvers av sine forskjellige radionett og samtalene
kan med få unntak avlyttes av uvedkommende.
Nødetatene baserer seg i dag i stor
utstrekning på bruk av mobiltelefoner for å supplere
sambandssystemene. Dette er meget betenkelig. Mobilnettet har en betydelig
innebygget sårbarhet og bryter lett sammen ved belastninger
enten belastningen skyldes stor trafikk eller bortfall i strømforsyningen.
Mobiltelefonsambandet brøt for eksempel sammen under Åsta-ulykken.
Dette gjør at nød- og beredskapsetatene har behov
for et nytt samband som er mer robust og bedre tilpasset deres behov
enn det som kan tilbys innen kommersielle mobiltelefontjenester.
På denne bakgrunn er det utviklet en
ny digital standard for kommunikasjon innen nød- og beredskapsetater
kalt TETRA-standarden. Tolv andre land i Europa har satt i gang
aktiviteter med henblikk på utbygging av TETRA-nett for
sine nød- og sikkerhetstjenester. Fem land har inngått
kontrakter om utbygging av landsdekkende TETRA-nett og sju land
har inngått kontrakter om utbygging av ett eller flere
pilotsystemer. Landsdekkende statlig finansierte nett er under etablering
i Belgia, Finland og Nederland. En rekke andre land arbeider med å få til
det samme. I Storbritannia er det inngått langsiktig kontrakt
med operatør om kjøp av TETRA-basert radiotjeneste,
mens på Island har politiet inngått avtale med
privat tjenesteleverandør. Irland, Spania, Sverige og Østerrike
gjennomfører piloter som inkluderer alle nødetatene,
mens Italia, Portugal og Tyskland har begrenset piloteringen til å gjelde
politietaten. Med dagens teknologi kan ikke norske politimyndigheter
kommunisere direkte over landegrensene, for eksempel med svenske
eller finske kollegaer, da radiosambandene ikke har sammenfallende
frekvenser. Schengen-samarbeidets anbefaling av TETRA-standarden
og det faktum at flere europeiske land har valgt TETRA-standarden,
bør tale for at Norge tilstreber etablering av et radiosamband
som tilrettelegger for kommunikasjonsforbindelser mellom landene.
Det vil bli behov for å ruste opp sambandssystemene til
nød- og beredskapsetatene. Et sambandsnett for nød-
og beredskapsetater må bygges slik at tilgjengeligheten
til radiokommunikasjonen er høy, selv i en krisesituasjon.
Aktørene innen redningsarbeidet skal fortsatt kunne kommunisere
i situasjoner hvor offentlige nett har brutt sammen. Et beredskapsnett
må være svært robust for å kunne
tåle ekstraordinære hendelser, som strømbrudd,
brutte telelinjer eller at enkelte sentrale nettelementer blir satt
ut av funksjon. Forsvarsdepartementet har gitt tillatelse til at
TETRA kan benytte Forsvarets digitale nett (FDN) for å ivareta
robusthet og redusere sårbarheten i systemet. TETRA-prosjektet vil
vurdere om bruk av FDN er hensiktsmessig.
TETRA-standarden har en innebygd robusthet ved
at en basestasjon vil fungere lokalt selv om forbindelsen til sentralen
brytes. Det vil da være mulig å kommunisere med
andre brukere innenfor det lokale området.
I og med at TETRA-apparater kan brukes som mobiltelefoner
og at nettet er driftssikkert og robust mot ytre påkjenning,
vil det være mulig å nytte TETRA-nettet som sambandssystem
for Regjeringen, fylkesmenn og andre sentrale aktører i
totalforsvaret. I større krisesituasjoner vil disse aktørene
ha behov for å kommunisere med hverandre for å få et
oppdatert situasjonsbilde, koordinere innsats og treffe avgjørelser.
En bygging av et TETRA-nett vil kunne gi en
vesentlig hevning av beredskapen i landet i forhold til så vel nødetatenes
daglige virksomhet som til samfunnets evne til å kunne
motstå krisesituasjoner. Tilgang til robuste og effektive
kommunikasjonsmidler med veldefinert funksjonalitet og kvalitet
for alle involverte er en helt nødvendig forutsetning for
maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser i en krisesituasjon.
Næringslivet og offentlige myndigheter
har felles utfordringer i å sikre kritisk infrastruktur.
Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet
vil i samarbeid med Forsvarsdepartementet og i forlengelsen av de
utredninger som er gjort om sårbarheten innen IKT, ta initiativ
til å utarbeide en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet.
Strategien skal omfatte IKT-sikkerhet i hele samfunnet og favne
videre enn Sårbarhetsutvalgets forslag. Arbeidet med strategien skal
være bredt forankret i flere departementer og også søke å inkludere
privat sektor.
Senter for informasjonssikring er under etablering. Senteret
skal bygge tillitsbaserte relasjoner til virksomheter i offentlig
og privat sektor for å få tilgang til informasjon
om sikkerhetsbrudd og -hendelser. Senteret etableres uavhengig av
myndigheter og tilsynsorganer og skal i første omgang organiseres
som et treårig forsøksprosjekt under Nærings-
og handelsdepartementet. Det er et mål at senteret skal
bidra til mer robust IKT-infrastruktur og være et ressurs-
og kompetansesenter for offentlige og private aktører som
kan ivareta nødvendige funksjoner for informasjonsutveksling,
varsling og analyse av sikkerhetsbrudd og trusler.
Anslag mot eller via IKT-systemer vil ofte være
en straffbar handling, gjerne kalt IKT-kriminalitet. Denne kriminaliteten
kan rette seg mot IKT-systemene som sådan eller for å oppnå en
annen fordel, som for eksempel ved bedrageri. Økokrim er
i ferd med å opprette et datakrimsenter. Norge er i dag
godt rustet til å oppklare datakriminalitet i form av forskjellige
angrep mot IT-tjenester og infrastruktur. Det er viktig å utvikle
lovverk og andre tiltak for best mulig å kunne møte
denne type kriminalitet.
For en effektiv kriminalitetsbekjempelse er
det viktig at politiet får gjennomført kommunikasjonskontroll der
lovens betingelser for dette er til stede. For å sikre politiets
adgang til kommunikasjonskontroll, har man nå gjort nødvendige
tilpasninger for avlytting av GSM-nett, mens tilpasning av ISDN-nettet
for kommunikasjonskontroll er under arbeid.
Nye kommunikasjonssystemer og nytt utstyr vil søkes
tilpasset for kommunikasjonskontroll allerede ved innfasing.
Post- og teletilsynet har fått ansvaret
for å sette krav til telesikkerhet og teleberedskap, og
vurdere investeringer i tiltak for å øke robustheten
i telenettene, samt føre tilsyn med at pålagte
tiltak blir iverksatt. Post- og teletilsynet har også fått
ansvar for bevisstgjøring, kompetanseheving og veiledning
overfor operatører, brukere og andre aktører,
samt arrangere samøvelser og utvikle samarbeid mellom teleoperatørene.
Regjeringen vil komme tilbake til TETRA-utbygging
i kommende budsjett.
En sikker kraftforsyning er avgjørende
for et moderne samfunn. Mange norske husholdninger er svært
avhengige av elektrisk kraft til oppvarming. Norge bruker mer elektrisk
energi pr. innbygger enn land det er naturlig å sammenlikne
med. Denne avhengigheten gjør oss sårbare for
svikt i kraftforsyningen.
Olje- og energidepartementet har det overordnede forvaltningsansvaret
for energisektoren og store deler av vassdragsvirksomheten i Norge.
Norges vassdrags- og energidirektorat er underlagt Olje- og energidepartementet
med ansvar for å forvalte landets vann- og energiressurser.
Sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Olje- og energidepartementet
og i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er forankret i
lovverk, målstrukturer og nedfelt i organisasjonen.
Forutsetningene og utfordringene for beredskapsarbeidet
i norsk kraftforsyning har endret seg vesentlig de siste årene.
Strømbrudd som følge av antatt ekstremt vær
kan komme til å øke i de kommende årene.
I tillegg kommer risiko for enkeltstående sabotasjeangrep
mot kraftforsyningen enten i form av fysiske anslag eller i form
av dataangrep mot en kraftforsyning der IKT-avhengigheten blir stadig
sterkere.
Det har de senere årene blitt lagt
vekt på å oppnå en bedre reparasjonsberedskap
og rehabiliteringsevne i forbindelse med avbrudd i strømforsyningen
i fredstid. Det er også etablert en regional rasjoneringsberedskap for å kunne
håndtere en eventuell knapphetssituasjon innen regioner
og fylker.
Som følge av endringer i energiloven
som trådte i kraft 1. januar 2002 er det inntatt en ny
generell bestemmelse i loven om rasjonering av elektrisk energi og
fjernvarme. I henhold til bestemmelsen kan Olje- og energidepartementet
iverksette rasjonering, herunder tvangsmessige leveringsinnskrenkninger
eller rekvisisjon, når ekstraordinære forhold
tilsier det. 1. januar 2002 trådte også ny forskrift
om rasjonering i kraft. Norges vassdrags- og energidirektorat vil
være rasjoneringsmyndighet med ansvar for planlegging og administrativ
gjennomføring av tiltak i forbindelse med rasjonering.
Direktoratet for brann- og elsikkerhet har blant
annet forvaltningen av regelverket som regulerer hvordan el-anleggene
skal være konstruert for å være sikre
for montører, reparatører og andre. Direktoratet
for brann- og elsikkerhet forvalter elsikkerhet i hele verdikjeden fra
produksjon, distribusjon og bruk i virksomhet eller i hjemmet. Elektrisitet
er et av de få produktene som representerer en fare i seg
selv. Berøring av ledere, feil i elektriske anlegg eller
feil bruk av elektrisk utstyr er områder som reguleres
av Direktoratet for brann- og elsikkerhets regelverk.
Sårbarhetsutvalget anbefalte en gjennomgang
og oppdatering av retningslinjene for sikring av kraftforsyningen.
Det er et mål for arbeidet med kraftforsyningsberedskap å sikre
en motstandsdyktig og driftssikker energiforsyning under krisesituasjoner
i fredstid og i krig gjennom å holde infrastrukturen i
form av produksjonsanlegg, transformatorstasjoner, koblingsanlegg og
overføringsanlegg intakte. Høy reparasjonsberedskap
skal raskest mulig bringe skadede komponenter tilbake til driftsklar
stand. Det settes krav til anlegg for å unngå utfall,
herunder krav om reparasjonsberedskap og krav til lagre av reservemateriell.
Både Sårbarhetsutvalget og
BAS 3-prosjektet beskriver kraftforsyningens sårbarhet.
Rapportene peker blant annet på behovet for å forebygge
fysiske anslag mot kritiske punkter og forbedre mulighetene til
reetablering etter skade. Olje- og energidepartementet, NVE og kraftforsyningen
skal selv følge opp og utbedre de kritiske områdene.
Et nytt og helhetlig beredskapskonsept skal omfatte:
– Analyser
av trusler og risikoer.
– Gjennomføring av forebyggende
tiltak.
– Planlegging og organisering
av ressurser for å håndtere kritiske situasjoner.
– Håndtere kriser og
gjenopprette funksjonalitet.
For å imøtekomme disse utfordringene
vil beredskapsarbeidet bli styrket gjennom pålegg om, og
kontroll med gjennomføring av sikringstiltak ved kraftforsyningsanlegg.
Sikringstiltakene skal gjennomgås med sikte på å fremme
kostnadseffektive tiltak, tilpasset moderne teknologi og det aktuelle
trusselbildet. Det arbeides også kontinuerlig med sikring
av data, sambands- og andre elektroniske systemer, herunder også driftsradio.
Det skal utføres dambruddsbølgeberegninger
for regulerte vassdrag der skadepotensialet ved dambrudd er stort.
Ansvaret for varsling av dambrudd i dag er delt mellom dameier og
Sivilforsvaret. Ansvarsdelingen vil bli gjennomgått og
det vil bli vurdert om ansvaret for varsling av sivilbefolkningen
i sin helhet overføres til dameier.
Hovedutfordringen er å sikre at betalingsformidlingen
opprettholdes og fungerer tilfredsstillende også under
fredskriser og krig slik at samfunnets behov for betalingstjenester
dekkes. Betalingsformidlingen er en integrert del av betalingssystemet,
som igjen er en sentral funksjon i finansiell sektor. I lys av de
sårbarhetsforholdene som gjør seg gjeldende
i et moderne betalingssystem, er beredskapsarbeidet på dette
området knyttet til finansiell sektor som helhet og basert
på et samarbeid mellom sentrale aktører i sektoren.
Sårbarheten i finansiell sektor er
i økende grad knyttet til driften av IKT-systemer og kontinuerlig
tilgang på telekommunikasjon og strømforsyning.
Dette innebærer at driftsproblemer og driftsavbrudd lett
vil kunne få store ringvirkninger. Det har de senere år
blitt arbeidet med å effektivisere og tilpasse beredskapsapparatet
i finansiell sektor til de sårbarhetsforholdene som et
moderne betalingssystem innebærer. Som et resultat av dette
arbeidet besluttet Norges Banks hovedstyre i oktober 2000 å etablere
et nytt beredskapsutvalg for finansiell infrastruktur (BFI). Beredskapsutvalget
har to hovedoppgaver:
1. Komme frem til og
koordinere tiltak for å forebygge og løse krisesituasjoner
og andre situasjoner som kan resultere i store forstyrrelser i den
finansielle infrastruktur.
2. Forestå nødvendig
koordinering av beredskapssaker innenfor finansiell sektor, herunder
samordne utarbeidelse og iverksettelse av varslingsplaner og beredskapstiltak
ved sikkerhetspolitiske kriser og krig.
Regjeringen vurderer beredskapen i finansiell
sektor som tilfredsstillende, men er oppmerksom på den
rolle kritisk infrastruktur, herunder kraftforsyning og telekommunikasjon,
spiller med sikte på å opprettholde en effektiv
betalingsformidling. Ytterligere tiltak for å redusere
sårbarheten i finansiell sektor vil derfor bli fortløpende
vurdert.
Hver enkelt aktør i finansiell sektor,
for eksempel banker og datasentraler, har et primæransvar
for beredskapsløsninger knyttet til egen drift. Dette innebærer
at det skal finnes reserveløsninger for sentrale funksjoner og
prosedyrer for å sette disse i verk dersom det oppstår avbrudd
og avvik i normal drift.
Transportsektoren har stor samfunnsmessig betydning.
Transport vil være et sentralt vurderingstema både
i forhold til ulykker og i forhold til hvilke tjenester som skal
ytes i krise og krig. I dette kapitlet vil det bli skilt mellom
arbeidet for å hindre storulykker og arbeidet for å sikre
en tilstrekkelig beredskap ved kriser og krig.
Sårbarhetsutvalget anbefalte at det
bør arbeides for å etablere et klarere skille
mellom tilsynsfunksjoner og sektorinteresser, at det etableres et
tettere samarbeid eller vurderes å sammenslå tilsynene
for transport med fly, båt og jernbane, herunder sørge
for uavhengig tilsyn med sikkerheten på vei og i tunneler.
Det ble også blant annet foreslått en vurdering
av sikkerheten ved transport av farlig gods. Sårbarhetsutvalget
anbefalte blant annet også at plan- og bygningsloven må gjøres gjeldende
for utbygging av nye tunneler.
Regjeringen vil som del av arbeidet med modernisering
og fornying av offentlig forvaltning igangsette en bred gjennomgang
av de statlige tilsynene. Hensiktsmessigheten av å skille
mellom tilsyn og næringsvirksomhet, samt grunnlaget
for sammenslåing av tilsyn, herunder samling og forankring
vil bli undergitt en prinsipiell vurdering.
Hovedmålet for samferdselsberedskapen
er at samfunnets sivile og militære behov for transport-
og kommunikasjonstjenester skal bli dekket tilfredsstillende ved
kriser i fred og ved beredskap og krig. I tillegg omfatter samferdselsberedskap
forberedelser til de tiltak som er nødvendig for å fylle
Norges forpliktelser overfor NATO, herunder å tilrettelegge
for videretransport av forsyninger og forsterkninger som vil ankomme
Norge under kriser og krig. For samferdselsberedskapen er det et
siktemål at organisasjon, tiltak og planer skal være
så fleksible at de kan brukes både i fred og i
krig.
Sårbarhetsutvalget ga uttrykk for at
transportberedskapen kan være moden for en fundamental
gjennomgang. Utvalget fremholdt videre at det understreket viktigheten
av å legge til rette for en mest mulig oppdatert transportberedskap.
Hurtigbåten MS Sleipners forlis 26.
november 1999, Åsta-ulykken 4. januar 2000 og Lillestrøm-ulykken
5. april 2000 aktualiserte spørsmålet om etableringen
av en felles havarikommisjon. I NOU 2000:30 "Åsta-ulykken,
4. januar 2000", anbefalte kommisjonen at det vurderes å opprette
en fast kommisjon for undersøkelse av alvorlige togulykker,
eventuelt med kompetanse til å undersøke ulykker
innenfor alle transportsektorer. Det ble påpekt at dette
ville gi gevinster i form av økt kvalitet og hurtigere
granskning. I denne sammenhengen vil særlig hensynet til
hurtighet i granskningsarbeidet være viktig å ivareta.
Sårbarhetsutvalget foreslår
at det bør etableres en felles, nasjonal ulykkes- og krisekommisjon
med ansvar for å granske større hendelser og ulykker
uavhengig av sektor. Etter Sårbarhetsutvalgets vurdering
vil dette sikre god og bred oppfølging av erfaringer fra
nasjonale og internasjonale ulykker og katastrofer, slik at man
kan iverksette riktige virkemidler og tiltak for å hindre
tilsvarende hendelser i fremtiden.
Både på bakgrunn av Sem-erklæringen
og Sårbarhetsutvalget, har spørsmålet
om en felles havarikommisjon vært til vurdering. En arbeidsgruppe
ledet av Samferdselsdepartementet med deltakelse fra berørte departementer,
Havarikommisjonen for sivil luftfart og SINTEF har i februar 2002
fremlagt en rapport om etablering av felles havarikommisjon. Arbeidsgruppen foreslår
at det bør opprettes en felles havarikommisjon for sivil
luftfart, jernbane-, sjø- og vegtransport med utgangspunkt
i den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart.
Arbeidsgruppen legger til grunn at den foreslåtte
felles havarikommisjonens ansvar og mandat skal være avgrenset
til å finne årsaksfaktorene til en ulykke eller hendelse,
med tanke på å forebygge framtidige ulykker. I
likhet med dagens Havarikommisjon for sivil luftfart skal den foreslåtte
kommisjonen dermed ikke fordele skyld og ansvar, og den skal ikke
utrede straff eller erstatningsansvar.
Næringsberedskapen skal sikre Forsvaret
og sivilbefolkningen tilgang til varer og tjenester under krise
og krig. Nedbygging av lagre og globalisering av næringslivet
har endret forutsetningene for den nasjonale næringsberedskap.
For å sikre god beredskap vil det imidlertid også være
behov for å iverksette tiltak som reduserer sårbarheten,
styrke rammebetingelsene eller sikre at beredskapstiltak kan iverksettes
ved krise eller krig. Næringslivets nasjonale og internasjonale
virksomhet vil i stadig større utstrekning måtte
betraktes som et hele.
Sårbarhetsutvalget anbefalte blant
annet at forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder
og i særlig utsatte geografiske områder bør
gjøres mer robust ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet
i avtaleverk med leverandører. Utvalget pekte også på partnerskap
mellom myndigheter og næringsliv som en strategi for å bedre
samfunnssikkerheten på forsyningssiden, og anbefalte risiko-
og sårbarhetsanalyser for eksempel for matvarer som mulige
samarbeidsprosjekter. Det ble videre lagt vekt på å etablere
et tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter
med sikte på å forvalte sivile og militære
ressurser i sammenheng.
Regjeringen sier seg generelt tilfreds med situasjonen
innen næringsberedskapen, men understreker at utfordringene
på området er store. Sårbarheten for
tilgangen på enkelte produkter vurderes som betydelig. Siden
det i mange tilfeller dessuten er vanskelig å gi noen god
prognose for hvilke produkter det kan bli knapphet på,
vil Regjeringen fortsatt arbeide for at man gjennom et nært
samarbeid med næringslivet innhenter informasjon av betydning
for forsyningsberedskapen, foretar risiko- og sårbarhetsanalyser
og bygger opp nettverk som kan bidra i planlegging og iverksetting
av tiltak for å sikre tilgang av samfunnsviktige varer
og tjenester. På en del områder har analysearbeid
avdekket at det kan være behov for ordninger myndighetene
kan bruke til å påvirke forbruksmønsteret.
Det aktuelle risikobildet tilsier imidlertid at disse ordningene
må være slik at bruken kan tilpasses den aktuelle
situasjonen.
På oppdrag fra Nærings- og
handelsdepartementet og Direktoratet for sivilt beredskap har et
konsulentfirma evaluert virkemiddelapparatet innenfor forsyningsberedskap
og analysert beredskapsmessige konsekvenser av internasjonal varehandel.
Disse to utredningene vil inngå som en del av grunnlaget
når man i tiden som kommer vurderer videreføringen
av særskilte beredskapstiltak. Analysene indikerer at det
også i framtiden er behov for statlige inngrep i spesielle
situasjoner for å sikre tilgang til en del varer. Noen
justeringer av rasjoneringssystemet for matvarer er allerede foretatt slik
at man nå ikke lenger forhåndsbestemmer hvilke produkter
som skal rasjoneres i en krisesituasjon. Rasjoneringsordningen for
tekstilvarer og skotøy er opphevet.
Det er gjennomført en analyse av de
eksisterende beredskapsordningene for utenriks skipsfart. Denne
er behandlet og det arbeides med omlegging, herunder å erstatte
NORTRASHIP som et statsrederi med basis i 2. verdenskrig med en
ny organisasjon for skipsfartsberedskap som er mer fleksibel. Organisasjonen
skal kunne håndtere situasjoner og transportbehov ved kriser
i fredstid, internasjonale operasjoner og krig og bygger på prinsippet
om næringsbaserte beredskapssystemer.
Ordningen med krigsforsikring av skip er opprettholdt
i planperioden. Denne er basert i skipsfartsnæringen, men
Nærings- og handelsdepartementet ser ordningen som et viktig
virkemiddel som bidrar til å gjøre næringen
i stand til å fortsette sin virksomhet også i
kriser. Det arbeides på sivil side i NATO med å opprette en
krigsforsikringsordning for skip, og Norge støtter dette
arbeidet.
Statens varekrigsforsikring ble utredet i perioden 1999-2002,
og er foreslått videreført med en modernisering
av varekrigsforsikringsloven. Ordningen omfatter krigsdekning for
varetransport med ulike transportformer. Dette er i tråd
med at man ønsker å opprettholde ordinære
logistikksystemer så langt som mulig også i kriser.
Anbefalingen fra Sårbarhetsutvalget
om sterkere samarbeid med Forsvaret følges opp i flere
sammenhenger. Et eksempel på dette er innkjøp
og rullering av nødproviant.
Forsvarets oppmerksomhet er i dag i stor grad
knyttet til støtte til operasjoner utenfor Norge. Forsyningsspørsmål
i denne forbindelse løses stort sett innenfor rammene for
ordinær kontakt mellom Forsvaret som kunde eller oppdragsgiver
og næringslivet.
Norge er en stor og stabil leverandør
av olje og gass. Petroleumsvirksomheten reguleres gjennom petroleumsloven
og et omfattende og tverrsektorielt regelverk, hvor sikkerhet og
beredskap er høyt prioritert. Den innebygde driftssikkerheten
er meget høy, og industrien har stor kapasitet til hurtig å utføre
nødvendige reparasjoner og utbedringer. Selv om det normalt skjer
et stort antall driftsforstyrrelser knyttet til produksjonen, påvirker
ikke dette leveranseregulariteten. Regulariteten er meget høy,
tilnærmet 100 pst. Det planlegges også for et
bredt spekter av potensielle fare- og ulykkessituasjoner. Det faktum
at man i stor grad har alternative systemer som kan overta ved bortfall
av et ledd i kjeden, gjør at heller ikke enkeltstående
terror- og sabotasjehandlinger kan lamme totalleveransene fra Norge.
Det er et høyt prioritert mål å opprettholde
en høyest mulig leveransesikkerhet for olje og gass fra
norsk sokkel innenfor rammen av forsvarlig virksomhet. Dette mener
Olje- og energidepartementet er situasjonen i dag, der hensynet
til sikkerheten for gassleveranser til Europa er godt balansert
med sikkerhetssituasjonen på norsk sokkel.
Olje- og energidepartementet og Arbeids- og
administrasjonsdepartementet er sektoransvarlige beredskapsdepartementer.
Oljedirektoratet er adminstrativt underlagt Olje- og energidepartementet
i saker knyttet til ressursforvaltning og til Arbeids- og administrasjonsdepartementet
for de helse-, miljø- og sikkerhetsmessige sidene ved petroleumsvirksomheten.
Sikring og beskyttelse av ressursene og leveransene er
politiets og Forsvarets ansvar.
Det er Olje- og energidepartementets målsetting å forberede
og legge til rette for en krisehåndteringsberedskap som
sørger for at samfunnet så langt som mulig sikres
behovet for petroleumsprodukter. Beredskapssystemene og -virkemidlene
skal også kunne brukes til å dempe uønskede
samfunnsmessige virkninger av alvorlige forstyrrelser i oljemarkedet.
Petroleumsproduktberedskapen er basert på følgende hovedelementer:
– Statlige
produktbeholdninger.
– Forskrifter og systemer for
begrensninger i forbruket av oljeprodukter.
– Beredskapsorganisering av de
4 landsdekkende oljeselskapene.
Samtlige elementer er gjennomgått og
vurdert i løpet av de siste årene.
Statens beredskapsbeholdninger består
av produktene bensin, gassolje og parafin. Produktene lagres både
i statens egne tankanlegg og i tankanlegg leid hos oljeselskapene.
Olje- og energidepartementet har i samarbeid
med de markedsførende oljeselskapene og Forsvaret gjennomført
en kartlegging og analyse av landets samlede nasjonale ressurser
i forhold til totalforsvarets anslåtte behov ved beredskap
og i krig. Analysen viser underdekning for ett oljeprodukt. Utover
det synes den normale nasjonale forsyningskapasitet, sammen med
de statlige sivile og militære beredskapsbeholdningene, å være
i balanse med behovet. For å møte underdekningen
er det forberedt beredskapstiltak som utløses ved iverksettelse
av beredskapslovverket.
Sårbarhetsutvalget anbefalte at ansvarlige
myndigheter bør foreta en utredning av behovet for å tilpasse og
utvikle beredskapsorganisering, beredskapsplaner og mobiliseringstiltak
i forhold til nye risiko- og sårbarhetsvurderinger. De
rådende prinsipper for risikobasert styring og kontroll
bør i henhold til utvalget suppleres med grunnleggende
sikkerhetskrav om barrierer og redundans ut fra et føre-var-prinsipp.
Utvalget anbefaler en styrking av samordningen
mellom Kommunal- og regionaldepartementets (nå Arbeids-
og administrasjonsdepartementets) arbeid med storulykkesrisiko og
det arbeidet som Olje- og energidepartementet nedlegger for å forhindre
og å begrense konsekvensene av sabotasje, terroraksjoner
og militære angrep. Videre foreslo utvalget at Olje- og energidepartementet/Oljedirektoratet
bør utrede egnede beskyttelsestiltak for å hindre
at personer som innebærer risiko blir engasjert innen olje-
og gassindustrien.
Utvalget hevder at den største risikoen
for alvorlige, bevisste skadevoldende handlinger innenfor denne sektoren
i dag synes å være knyttet til terror- og sabotasjeanslag
uten at Norge er direkte truet av krig. Etter utvalgets mening bør
derfor Forsvarets evne til overvåkning og forsvar av olje-
og gassvirksomheten styrkes.
Sårbarhetsutvalget påpeker
at det ikke finnes lovhjemmel som gir oljeselskapene mulighet til å oppdage og
forhindre at personer som bruker narkotika får arbeide
offshore. Eneste mulighet i dag er bagasjekontroll ved ut- eller
innreise til installasjonene. Utvalget har også merket
seg at det ikke finnes lovhjemmel som gjør det mulig for
selskapene å kreve sikkerhetsklarering eller vandelsattest
ved ansettelse eller innleie av personell. Sikkerhetsklarering forutsetter
at den som skal klareres vil kunne få adgang til skjermingsverdig (gradert)
informasjon. Utvalget mener dette kan være sikkerhetsmessig
og beredskapsmessig betenkelig, og anbefaler at ansvarlige myndigheter
utreder egnede beskyttelsestiltak for å hindre at personer
som antas å innebære risiko blir engasjert innen
olje- og gassvirksomheten.
Sårbarhetsutvalgets innstilling inneholder
et ikke-uvesentlig antall anbefalinger som er relatert til petroleumsvirksomheten.
Etter Olje- og energidepartementets skjønn kan det synes
som om utvalgets anbefalinger bygger på mangelfull innsikt
i deler av petro-leumsvirksomheten og dens utvikling.
For å sikre innretningene på norsk
sokkel er det iverksatt en rekke tekniske og operasjonelle tiltak.
Ved utskipingsbasene gjennomføres kontroller, og det er etablert
prosedyrer for å hindre at ulovlig gods og gjenstander
blir transportert ut. Ved helikopterterminalene kontrolleres hver
enkelt person, og operatørselskapene har kontroll med og
oversikt over de personer som til enhver tid skal reise ut til eller
oppholder seg på innretningene. Rundt disse er det opprettet
sikkerhetssoner for å hindre adgang for andre fartøyer
enn dem som har tillatelse. Det gjennomføres overvåking
av havområdene rundt innretningene fra selve innretningen,
beredskapsfartøyer eller landterminaler. Plassering av
beredskapsfartøy i nærheten av innretningene skal
også kunne bidra til å hindre inntrenging. Det
er operatørens ansvar å vise bort uvedkommende
fartøy fra sikkerhetssonen. Spørsmål
om tildeling av politimyndighet i denne sammenheng vil bli vurdert.
For å måle beredskapsnivået
blir det jevnlig gjennomført øvelser. Tiltakene
er iverksatt for å opprettholde sikkerhetsnivået
i petroleumsvirksomheten generelt, men vil også redusere
mulighetene for terror-/sabotasjehandlinger.
Det pågår for tiden et arbeid
under Forsvarsdepartementet som adresserer spørsmål
som Sårbarhetsutvalget tar opp i sin innstilling,
herunder spørsmålet om sikkerhetsklarering av
offshorepersonell. Tilgangen til installasjonene til havs er strengt
kontrollert ved sikkerhetskontrollen som er betydelig strengere
enn på flyplassene. Adgangen til helikoptertransport og
forsyningsskip gis bare til personer som på forhånd
er godkjent. Gjennom denne strenge sikkerhetskontroll sikrer en
trolig langt på vei de hensyn som Sårbarhetsutvalget drøfter.
Dette vil adresseres i arbeidet under Forsvarsdepartementet. I dette
arbeidet vil det bli tatt hensyn til at virksomheten på sokkelen
har eksistert i 30 år uten at det har oppstått
problemer med sikkerheten under eksisterende rutiner. En vil videre
påse at arbeidet ikke resulterer i at restriksjoner vil
redusere muligheten for å tiltrekke seg kvalifisert personell,
senke regulariteten i produksjonen eller øke kostnader
uten i vesentlig grad å styrke sikkerheten i systemet.
Det vises for øvrig til St.meld. nr.
7 (2001-2002) om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, hvor
en rekke tiltak for sikring av innretningene på sokkelen
omtales.
Sårbarheten i infrastrukturen på norsk
sokkel, i forhold til samlet produksjon og leveransesikkerhet, er redusert
gjennom oppbyggingen av infrastruktur til havs og på land.
I dag finnes det en stor grad av fleksibilitet mht. alternative
leveranseveier. Denne utviklingen er resultatet av et samarbeid
mellom industrien og myndighetene i anstrengelsen for å gjøre
petroleumsvirksomheten så robust som mulig. Norge har i
dag et unikt produksjons- og leveransesystem, hvor man har tatt
høyde for et vidt spekter av potensielle fare- og krisesituasjoner.
Det faktum at man i stor grad har alternative systemer som kan overta
ved bortfall av et ledd i kjeden, gjør at de kritiske produksjons-
og leveransepunktene er sterkt redusert. Den sikring og beskyttelse av
infrastrukturen utover hva industrien selv gjennomfører,
ivaretatt av politiet og/eller Forsvaret, anses som fullt
ut tilstrekkelig i forhold til dagens trusselbilde.
Hovedtyngden av systemer og virkemidler under petroleumsproduktberedskapen
har i stor grad vært relatert til og dimensjonert i forhold
til alvorlige sikkerhetspolitiske hendelser. Det har derfor vært
nødvendig å foreta en markert forskyvning i planlegging
og ressursbruk fra ren krigsberedskap til virkemidler som skal gjøre
områdene mer robuste i forhold til hele krisespekteret.
Dette innebærer at enkelte rene krigsordninger avvikles,
mens andre justeres og tilpasses et bredere spekter av krisesituasjoner.
Beredskapsorganiseringen av de landsdekkende
oljeselskapene videreføres.
Ut fra NATOs krav om forsyningssikkerhet ved beredskap/krig
og beregnet å skulle ivareta prioritert sivilt behov i
30 dager, er statens beredskapsbeholdninger av oljeprodukter nå i
underkant av kravet. Basert på endrede sikkerhetsforutsetninger
har Olje- og energidepartementet lagt til rette for at beholdningene
skal kunne brukes ved alle typer kriser, også ved alvorlig svikt
i det internasjonale markedet og da i forbindelse med krisehåndtering
under Det internasjonale energibyrå (IEA). Forvaltningen
av beholdningene, slik at de til enhver tid tilfredsstiller kommersielle
standarder og derved miljøkravene, er en høyt
prioritert oppgave.
En effektiv helsesektor er en vesentlig forutsetning for å begrense
skadevirkningene som følge av krise og krig. Helsesektoren
har ansvaret for egen drifts- og forsyningssikkerhet (for blant
annet legemidler og materiell), personell, samt krisepsykiatri,
smittevern, inkludert næringsmiddel- og drikkevannsbårne
sykdommer (epidemier), strålevern, akuttmedisinsk beredskap, ambulansetjeneste,
nødmeldetjeneste, brann-, gass- og kjemikalieberedskap.
Dette gjør at omfattende beredskapsutfordringer er knyttet
til helsesektoren. Dette kommer i tillegg til de utfordringer helsevesenet
har i det daglige.
Sårbarhetsutvalget ga ingen vurdering
av beredskapen innen helsesektoren eller sosialsektoren som sådan,
men knyttet sine anbefalinger til sektorvise tiltak innen disse
sektorene, slik som for eksempel innen smittevern og atomberedskap.
Beredskapsnivået innen helsesektoren har et godt utgangspunkt
og vil for de fleste kjente situasjoner være tilfredsstillende.
Dette tilskrives blant annet at helsesektoren i stor utstrekning har
beredskap integrert i sin daglige virksomhet.
Det vil bli arbeidet videre med å fastlegge
omfang og innretning av den materiellberedskap staten sentralt bør
ha ansvaret for. Dette for å sikre en tilfredsstillende total
nasjonal beredskap innenfor sektoren. Den løpende forsyning
av helsemateriell er sårbar. Det vil derfor bli arbeidet
med å få bygget inn en større forsyningssikkerhet
i avtaleverk og i sektorens ordinære logistikksystemer.
I tillegg er det behov for å forbedre beredskapsplaner
og utstyr. Det er en del typer materiell som i liten grad benyttes
til daglig og som det anses lite praktisk eller samfunnsøkonomisk
forsvarlig at alle deler av helsetjenesten skal ha ansvar for. Det
anses naturlig at staten sentralt tar et ansvar for at dette materialet
er tilgjengelig.
Legemiddelberedskapen hviler på at
tilbydere av helse- og sosialtjenester selv sørger for å kunne
fortsette sin virksomhet dersom en krise eller katastrofe skulle
inntreffe. I tråd med dette er det gjennom den fylkeskommunale
innkjøpsordning for legemidler etablert et beredskapslager
hvor legemidlene lagres og rulleres gjennom avtaler med produsenter
og grossister. Innenfor legemiddelberedskapen er det oppgaver som
er av en slik karakter at staten må ta et sentralt ansvar.
Den statlige legemiddelberedskapen er i dag samlet i et beredskapslager
hos Norsk Medisinaldepot. I St.prp. nr. 46 (1998-1999) om salg av
aksjer i Norsk Medisinaldepot AS fremgår det at Sosial-
og helsedepartementet skal legge ansvaret for etablering og drift av
et eget beredskapslager ut på anbud blant grossistene.
Etter oppdrag gitt fra departementet, har Statens helsetilsyn startet
den videre anbudsprosessen.
I Forsvaret og Sivilforsvaret finnes det også medisinske
lagre med utstyr som har tidsbegrenset varighet. Alle medisinske
lagre representerer store verdier, og det må legges til
rette for en rullering av utstyr mellom de forskjellige brukere
slik at utstyr ikke må destrueres på grunn av
at det er gått ut på dato. Erfaringer fra internasjonale
krisesituasjoner viser at det er behov for å ha nasjonale
lagre av legemidler. Under kriser og krig vil behovene for legemidler
(og materiell) øke betydelig, samtidig som tilgangen på legemidler
blir mer usikker blant annet fordi produksjonen i stor grad foregår
i andre land. Dette krever at det finnes nasjonale beredskapslagre
av legemidler og materiell.
Den sivile helsetjeneste skal yte støtte
til Forsvaret. Forsvaret utgjør også med sitt
personell, utstyr og kompetanse en viktig ressurs for det sivile
samfunn ved kriser og katastrofer, også for helse- og sosialtjenestene. Det
fremtidige forsvar vil bli mindre og mer mobilt. Dette vil medføre
nye utfordringer for den sivile støtten til Forsvaret ved
at det stilles krav til større fleksibilitet. Lov om helsemessig
og sosial beredskap med forskrifter legger til rette for å møte
disse utfordringene. Lov om helsemessig og sosial beredskap gir
ikke hjemmel for å beordre personell eller rekvirere utstyr
med sikte på bidrag i internasjonale operasjoner i fredstid.
Det tas sikte på at det blir utarbeidet et nytt konsept
for sivil støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen
ikke kan anvendes. Hensikten må være å legge til
rette for en fleksibel sivil støtte med kort reaksjonstid.
Et slikt konsept må utvikles i nært samarbeid
med andre departementer som har fagansvar for levering av ressurser
til Forsvaret.
Sikring av pensjons- og stønadsutbetalinger
er en hovedutfordring, og etaten er avhengig av sikre IT-systemer
for å levere rett ytelse til rett tid. På dette
området gjelder de samme krav enten landet er i en normalsituasjon
eller det er krigs- eller krisetilstand. Som ledd i satsingen på trygdeberedskap,
vedtok Stortinget beredskapsbestemmelser i folketrygdloven §§ 25-16
og 25-18 (lov 21. desember 2000 nr. 125). Det ble her blant annet
lovfestet planplikt, unntaksbestemmelser ved kriser, informasjonssikkerhet
og beordringsbestemmelser.
Et godt alminnelig smittevern er en forutsetning
for å kunne håndtere en krise, enten det er en
naturlig forekommende smittsom sykdom, eller et terroranslag med biologiske
stridsmidler.
Smittsomme sykdommer kan være en betydelig beredskapsutfordring.
Sykdommer kan smitte både ved naturlige utbrudd og som
følge av bruk av biologiske midler. Utbredelsen av smittsomme
sykdommer skyldes ikke bare nye og modifiserte smittestoffer, men vel
så mye endringer i livsstil og miljø.
Sårbarhetsutvalget ga en bred vurdering
av smittevern og anbefalte blant annet en styrking av smittevernarbeidet
i kommunene, styrking av meldingssystemet for smittsomme sykdommer,
en styrking av laboratoriekapasiteten og en gjennomgang
av tilgangen på enerom ved sykehus.
Det pågår et systematisk arbeid
for å styrke beredskapen innen smittevern, blant annet
i kommunene og som oppfølging av anbefalingene fra Sårbarhetsutvalget. Styrking
av det lokale smittevernarbeidet anses å være det
viktigste tiltaket som kan gjennomføres i forhold til smittevernberedskapen.
På bakgrunn av Sårbarhetsutvalgets anbefaling
vil Helsedepartementet blant annet se nærmere på en
styrking av smittevernarbeidet ved blant annet å etablere
et interkommunalt samarbeid.
Som følge av terroraksjonene i USA
den 11. september 2001 har Nasjonalt folkehelseinstitutt hatt en
sentral rolle i arbeidet med økt smittevernberedskap og informasjon.
Dette omfatter blant annet anskaffelse av legemidler til behandling
av pasienter som er utsatt for biologiske eller kjemiske midler,
for eksempel antidoter, antitoksiner, antibiotika, vaksiner med
videre. Kompetansetiltak for personell i bruk av utstyr og håndtering
av pasienter inngår også i tiltakene. Det er også utarbeidet
en foreløpig plan for anskaffelse av et beredskapslager
av legemidler mot biologiske og kjemiske midler. Ut over disse strakstiltakene
har Folkehelsa også fått i oppdrag å komme
med forslag til oppfølgingsplan for innkjøp av
legemidler for behandling av pasienter som er utsatt for ABC-våpen.
Spørsmålet om isolering av
pasienter i smittevernøyemed vil bli undergitt
en ytterligere vurdering.
Samfunnet kan ikke fungere uten både
matvaresikkerhet, at mat er tilgjengelig, og matvaretrygghet, at maten
er trygg å spise. Hygienisk svikt som følge av enten
feil eller skadevoldende handling, kan lett føre til store
sykdomsutbrudd.
Sårbarhetsutvalget vurderte tiltak
innen matvaretrygghet og anbefalte at lovene på næringsmiddelområdet
samles i en lov, at det etableres et felles uavhengig tilsyn for
matvarekontroll og at det ble arbeidet for å skille mellom
helse- og næringsinteressene i næringsmiddelarbeidet.
Mattryggheten vurderes i utgangspunktet som
tilfredsstillende. Sårbarhetsutvalgets anbefalinger på området
er i stor utstrekning under oppfølging og dette vil bidra
til en ytterligere styrking av mattryggheten.
Det viktigste målet i norsk matpolitikk
er å sikre forbrukerne trygg mat. Dessuten er det et helt
sentralt mål at maten skal oppleves som trygg. Regjeringens
viktigste målsetting med omorganiseringen av matforvaltningen
er å etablere et tilsynsredskap som er tilpasset den nye
virkeligheten på matområdet, der roller knyttet til
fag, forvaltning og politikk er klart definert. Under Landbruksdepartementet
skjer dette ved at de nåværende tilsynsetatene
Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn
slås sammen til én organisasjon - Mattilsynet.
Samtidig skal de kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynene
statliggjøres og bli en integrert del av Mattilsynet. Med
dette etableres et organ som tar opp i seg de samlede tilsynsoppgavene
langs hele produksjonskjeden. Grunnlaget for et helhetlig statlig
tilsyn fra jord til bord blir dermed lagt, noe som også vil
være et viktig sårbarhetsreduserende tiltak. Det
fremtidige sjømattilsynet skal som i dag utføres
av Fiskeridirektoratet, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Fiskerideparte-mentet.
Tilsynet legges opp etter en strategi hvor en sikrer trygghet og
kvalitet ved sjømat gjennom innsats i hele produksjonskjeden
fra fjord til bord. Samarbeidet mellom mattilsynene skal utvikles
slik at man sikrer et helhetlig og enhetlig tilsyn.
Til grunn for all krisehåndtering så vel
i krig som i fredstid vil hensynet til befolkningens liv og helse
være det overordnede mål for Mattilsynets prioriteringer.
I dette utvidete helsebegrepet ligger også betydningen for
folkehelsa av å sikre dyrepopulasjonen mot alvorlige smittsomme
sykdommer samt å verne planter og innsatsfaktorer i landbruksproduksjonen
og innen sjømatproduksjonen mot skader som truer næringsmidlenes
helsemessige trygghet.
Vann er en vesentlig faktor både for
at samfunnet skal fungere og i forhold til den enkeltes overlevelsesevne
og sunnhet.
Sårbarhetsutvalget foretok en bred
vurdering av vannforsyningen og ga en rekke forslag til hvordan
sikkerheten på området kunne styrkes. Dette gjelder
både med hensyn til beredskapsplaner og tilsyn/kontroll.
I rapporten fra Sårbarhetsutvalget heter det:
"Med tanke på befolkningens helse og vannverkenes sikkerhet
og beredskap må det settes større kraft bak arbeidet
for at kravene i drikkevannsforskriften blir oppfylt ved alle landets
vannverk."
Sårbarhetsutvalgets anbefalinger er
for tiden til vurdering, blant annet i Helsedepartementet.
Tilsynet med vannverkene er tenkt inngått
i det nye statlige Mattilsynet. Dette vil rette opp det Sårbarhetsutvalget
påpeker som en svakhet, at kommunene har en dobbeltrolle
som godkjenningsmyndighet og tilsynsorgan.
Atomtrusselen dekker et bredt spekter av utfordringer
knyttet til radioaktivitet, fra trussel fra kjernefysiske og radiologiske
våpen til faren for atomulykker ved kjernekraftverk. Atomtrusselen
retter seg mot så vel helse som miljø og materielle
verdier og kan ha sin årsak i ulykker eller skadevoldende
handling. Atomulykker skiller seg fra de aller fleste
andre typer ulykker ved potensial for internasjonale konsekvenser
som krever en internasjonal håndtering gjennom omfattende
informasjonsutveksling, koordinering av tiltak og bidrag i form
av assistanse. En sentral utfordring er herunder å arbeide
for å hindre spredning av kjernefysisk materiale. Dette
kapitlet vil kun omhandle generelle tiltak for å hindre
spredning av og vern mot kjernefysisk materiale. Når det
gjelder bruk av kjernefysisk materiale i masseødeleggelsesøyemed,
vises det til kapitel 6.14 om beredskap mot masseødeleggelsesmider.
Sårbarhetsutvalget gir en bred vurdering
av atomtrusselen. Utvalget foreslår en rekke tiltak både
innen forebygging og beredskap. Utvalget anbefalte blant annet at
samarbeidet mellom norske myndigheter og over landegrensene utdypes
og videreutvikles slik at risikoen for illegal handel og smugling
av radioaktive og spaltbare materialer til eller fra Norge reduseres. Det
anbefalte herunder at grensekontrollen styrkes. Utvalget anbefalte
videre at beredskapsorganisasjonen mot atomulykker sikres tilstrekkelig
ressurser til å ivareta og videreutvikle atomberedskapen.
Det fremholdt videre at varslings- og vaktordningene for den nasjonale
beredskapen på området videreutvikles og at personell
som vil ha oppgaver i akuttfasen av en atom- eller strålingsulykke
gis nødvendig opplæring. Sårbarhetsutvalget
har påpekt at det er viktig at Norge er en pådriver
i internasjonalt beredskapsarbeid.
Atomberedskapen i Norge er i store trekk tilfredsstillende
når det gjelder organisering og tiltak. Beredskapsapparatet
har gjennom håndtering av hendelser og ulykker vist at
det er i stand til å håndtere de situasjoner det
er blitt stilt overfor. Det foregår et bredt anlagt arbeid
som betyr at Sårbarhetsutvalgets anbefalinger gis en hensiktsmessig
oppfølging.
Det er utarbeidet en helhetlig langtidsplan
for utskiftning og fornying av atomulykkesberedskapens måleressurser.
Utskifting i henhold til en slik plan vil være en høyt
prioritert oppgave. Disse problemstillingene skal løses
innenfor den koordinerende embetsgruppen for atomulykkesberedskap.
Det enkelte ansvarlige departement vil, på bakgrunn av
gruppens anbefalinger, ha et ansvar for å bidra til å sikre
midler slik at nødvendig utstyr kan anskaffes eller fornyes
innenfor den tidsplan embetsgruppen setter opp. En gjennomgang av
embetsgruppens oppgaver og mandat vil bli gjennomført for å bli
tilpasset dette koordineringsansvaret.
Et viktig arbeid framover vil blant annet være å videreutvikle
planverk, beredskapsverktøy og kommunikasjon mellom sentrale
og det regionale ledd. Fra norsk side har det dessuten vært
lagt vekt på å få etablert avtaler, prosedyrer
og rutiner for en bedre internasjonal kommunikasjon og utveksling
av resultater fra ulike overvåknings- og varslingssystemer.
Dette arbeidet skal videreutvikles.
Regjeringen har ikke til hensikt å endre
organiseringen knyttet til atomulykkesberedskapen. Det er et overordnet
mål at vi skal ha en høy atomulykkesberedskap som
innebærer at landets innbyggere skal føle seg trygge
på at det er gjort det som er mulig både for å forebygge
ulykker og minimalisere skadene dersom en ulykke skulle inntreffe.
Dette medfører at det beredskapsarbeidet som er påbegynt
skal videreføres, og det skal settes ytterligere fokus
på de tiltak og forhold som er nevnt ovenfor.
Masseødeleggelsesmidler omfatter kjemiske,
biologiske, radiologiske og kjernefysiske stridsmidler. I tillegg
inkluderes farlige kjemiske, biologiske og radiologiske substanser
som er fremstilt for andre formål enn våpenformål,
men som har stort skadepotensial. Kjemiske stridsmidler er først
og fremst nerve-, hud- og blodgasser. De er ekstremt giftige, og
selv små konsentrasjoner vil kunne føre til skade
eller død hvis de pustes inn eller man kommer i berøring
med dem. Biologiske stridsmidler sprer sykdomsfremkallende smitte-stoffer
eller biologisk fremstilte giftstoffer for å skape sykdom
og død hos mennesker, dyr eller planter. Kjernevåpen
er våpen som detonerer ved kjernereaksjon, mens radiologiske
våpen sprer radioaktivt materiale for eksempel ved bruk
av konvensjonelt sprengstoff. Masseødeleggelsesmidler har
potensial til å anrette omfattende skade på liv,
helse, miljø og materielle verdier. Trusselen fra masseødeleggelsesmidler har
fått økt betydning. Nylige funn i Afghanistan
samt situasjonen i USA med forsendelser av miltbrannbakterier har
vist at masseødeleggelsesmidler kan være mulig å fremstille
og spres, også av ikke-statlige aktører.
Beredskap mot masseødeleggelsesvåpen
er en del av Sivilforsvarets beredskap. Sivilforsvaret har ca. 250 000
vernemasker tiltenkt sivilbefolkningen og 17 000 vernebager tiltenkt
barn. Det finnes 100 000 gassmasker som er tiltenkt Sivilforsvarets
innsatsstyrker). Gassmaskene er av høy alder. Forsvarets
forskningsinstitutt har nylig gjennomført kontroll
av masker tiltenkt Sivilforsvarets innsatsstyrker. Til tross for
den høye alderen var 85 pst. av maskene i godkjent stand. Vernemasker
for sivilbefolkningen er for tiden til undersøkelse ved
Forsvarets forskingsinstitutt. På bakgrunn av de anbefalinger
som blir gitt av Forsvarets forskningsinstitutt, vil maskene av
mindre god kvalitet bli faset ut.
I januar 2001 fastsatte Sosial- og helsedepartementet en
beredskapsplan for pandemisk influensa. Planen beskriver oppgavefordelingen
mellom ulike deler av helsetjenesten, herunder på sentralt
statlig nivå. Den kan anvendes også for andre
smittsomme sykdommer.
Det er foretatt flere vurderinger av den helsemessige beredskapen
med tanke på kjemiske og biologiske stridsmidler, blant
annet i regi av Statens helsetilsyn og Statens institutt for folkehelse
(Nasjonalt folkehelseinstitutt).
Utviklingen i internasjonal terrorisme gjør
at man i fremtiden må legge til grunn at ikke-statlige
grupperinger vil ha kapasitet til å skaffe seg masseødeleggelsesmidler
og intensjon om å bruke dem. Utviklingen av et kunnskapsbasert
samfunn vil medføre at de ressurser som kreves for å kunne
fremstille masseødeleggelsesmidler i fremtiden
vil bli stadig lavere. Derved settes stadig flere personer og grupperinger
i stand til å fremstille slike midler. Det er også grunn
til å frykte at det også i fremtiden vil være
grupperinger som vil ha vilje og ressurser til å gjennomføre
angrep med slike midler. Dette innebærer at beredskapen
mot masseødeleggelsesmidler bør holdes
på et høyt nivå i fremtiden.
Sårbarhetsutvalget mente at risikoen
forbundet med kjemiske og biologiske stridsmidler er så høy
at en viss beredskap må planlegges. Utvalget vurderte landets beredskap
mot kjemiske og biologiske stridsmidler som lav og anbefalte en
rekke tiltak for å styrke beredskapen på området.
Det anbefalte herunder å gi kunnskap omkring kjemiske og
biologiske stridsmidler i de aktuelle utrykningsetaters programmer
for opplæring og videreutdanning, å vurdere en
vaksinering av førstelinjepersonell og at sykehusene inkluderer
scenarier for angrep med kjemiske og biologiske stridsmidler i sine kriseplaner.
Sårbarhetsutvalget anbefalte at Utenriksdepartementet fortsatt
bør være en pådriver i å videreføre
det internasjonale arbeidet med å styrke konvensjonene
mot kjemiske og biologiske våpen. Utvalget anbefalte videre
at det bør etableres et aktivt bilateralt samarbeid med
Russland på dette området.
Regjeringen understreker at beredskapstiltak
mot kjemiske og biologiske midler i størst mulig grad bør integreres
i den daglige løpende virksomhet. En god og vel fungerende
alminnelig beredskap er en forutsetning for også å kunne
håndtere situasjoner med bruk av masseødeleggelsesmidler.
Utbygging av generell infrastruktur, lokalsamfunnenes, nød-
og beredskapsetatenes og sykehusenes krisehåndteringsevne
samt det allmenne smittevernet vil derfor i seg selv være
et gode med tanke på å møte trusselen
fra disse midlene. Videre utvikling av beredskapen bør
følgelig knyttes til eksisterende beredskapsopplegg. Beredskap
med tanke på kjemiske midler er i den sammenheng en naturlig
del av nødetatenes beredskap, som en integrert del av redningstjenesten.
Beredskap med tanke på biologiske midler bygger på den
alminnelige smittevernberedskapen og de planer og systemer for overvåking,
avdekking av sykdommer, varslings- og meldingssystemer, samt behandlingsopplegg
som inngår i smittevernberedskapen.
Norge må være forberedt på at
det kan komme et stort antall flyktninger og asylsøkere
til landet i løpet av kort tid.
Det har vært arbeidet med beredskapsplaner
på området siden 1990/91. Dette omfatter
tiltak innenfor ulike etaters ansvarsområder, slik at et
stort antall asylsøkere og flyktninger blant annet kan
tas imot og innkvarteres. Den eksisterende planen omfatter tiltak
for å ivareta de flyktninger som kommer, uavhengig av antall
eller fluktårsak. Planen bygger på en forutsetning om
at Utlendingsdirektoratet skal kunne motta 50 000 flyktninger per år.
Planen er avgrenset til å omfatte forhold knyttet til ankomst
til landet og til tiden flyktningene oppholder seg i statlige mottak
herunder registrering, kost og losji.
I år 2000 ble asylintervjuene overført
fra politiet til Utlendingsdirektoratet. Dette innebærer
at Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet har
fått ansvaret for en større del av oppgavene,
også i en situasjon med masseankomst. I utviklingen av beredskapsplaner
ved masseankomster må en effektiv håndtering og
registrering og intervjuer vies særlig oppmerksomhet, herunder
oppgavefordeling mellom instansene.
En massetilstrømning av asylsøkere
og flyktninger kan også stille krav om en velfungerende
helsetjeneste med smittevern, diagnostikk og ernæring som
vesentlige elementer.
Sårbarhetsutvalget vurderte flyktningeberedskapen. Utvalget
ga blant annet en anbefaling om at ansvarsforholdene på området
burde klargjøres, at planleggingsforutsetningene burde
gjennomgås, at beredskapen burde koordineres bedre og at
Utlendingsdirektoratets fullmakter til å skaffe mottaksplasser
ved masseankomst burde vurderes. I sin høringsuttalelse
fremholdt Forsvarsdepartementet at Forsvaret ikke har noe primæransvar
knyttet til bistand ved massetilstrømning i fredstid og
har ikke øremerket ressurser til denne type virksomhet.
En eventuell bistand vil derfor alltid måtte baseres på tilgjengelige
ressurser og infrastruktur som primært skal løse
andre oppgaver. Forsvaret har imidlertid relativt betydelige ressurser
innenfor flere områder som etter anmodning kan stilles
til rådighet for de sivile myndigheter. Kommunal- og regionaldepartementet
bemerket at man ved flere anledninger har invitert sentrale aktører,
herunder fylkesmennene, for å diskutere og avklare fylkesmennenes
ansvar på beredskapsområdet i forhold til blant
annet Utlendingsdirektoratet. Dette er et område som ikke
synes å være avklart i tilstrekkelig grad. Fylkesmannen
i Finnmark etterlyste i sin høringsuttalelse en klargjøring
av fylkesmannens ansvar i forhold til utlendingsmyndigheter og politiet.
Gjeldende rammeplan forutsetter et videre arbeid med
ytterligere sentrale og regionale planer. Dette er delvis fulgt
opp, blant annet med en regional plan for massetilstrømning
av flyktninger i nord. Eksisterende planverk vil bli gjennomgått
i nær fremtid. Behovet for en gjennomgang er blant annet
begrunnet i at ansvaret for den juridiske behandlingen av asyl-
og andre utlendingssaker er overført fra Justisdepartementet
til Kommunal- og regionaldepartementet. Det er også behov for
en gjennomgang og revisjon av planene for å sikre en klar
ansvarsdeling mellom berørte departementer, direktorater
og forvaltningsnivåer. Dette arbeidet vil bli igangsatt
i 2002.
God informasjonsberedskap og en effektiv krisekommunikasjon
er en forutsetning for god krisehåndtering. Dette stiller
krav til at det gjennomføres tiltak for å sikre
at befolkningen får den informasjon de har behov for, sikre
effektiv bruk av kanaler og at den informasjonen som gis er korrekt.
God informasjonsberedskap er også en forutsetning for god
risikokommunikasjon, noe som også kan bidra til effektiv
forebygging eller reduksjon av konsekvenser.
Sårbarhetsutvalget anbefalte blant
annet at det innføres lovpålegg om informasjonsberedskap
i kommunene med basis i en standard for god beredskap og som en
integrert del av en mer omfattende plikt til beredskapsplanlegging.
Utvalget tok også til orde for regelmessig kartlegging
av informasjonsberedskapen med utgangspunkt i en profesjonell standard
for god informasjonsberedskap. Dagens oppgave- og ansvarsdeling mellom
departementene kan bli en hemsko i forhold til å håndtere
fremtidige kriser, og Sårbarhetsutvalget foreslo derfor
at ett departement gis hovedansvaret for myndighetenes informasjonsberedskap.
Utvalget foreslår at det departement som tillegges hovedansvar
for statlig informasjon i krisesituasjoner, bør ta initiativ
til drøftelser med mediene om hvordan man kan styrke deres
muligheter for å fortsette sin virksomhet under mulige
brudd i strømforsyning og datasystemer.
Målsetningene og hovedlinjene i dagens
informasjonsberedskap, det vil si at hvert departement har ansvaret
for informasjonsberedskapen innen sitt ansvarsområde og
at øvrig beredskapssamarbeid mellom staten og media skjer
via avtale, vil i hovedsak bli videreført. Kriser vil normalt
ramme en rekke sektorer i samfunnet, som alle vil få utfordringer
i forhold til informasjonsberedskap. Det er derfor ikke hensiktsmessig å konsentrere
informasjonsansvaret ved kriser. Informasjonsberedskapen må organiseres
etter behov. Det vil bli arbeidet for en styrking av en gjennomgripende
informasjonsberedskap i samfunnet, fremfor å velge en løsning
hvor ansvaret for informasjonsberedskap blir samlet på ett
sted. Informasjonsberedskap og informasjonshåndtering er
en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet. Informasjonshensyn
og informasjonsoppgaver vil derfor bli innarbeidet som en del av planlegging
og øvelser. Det tas sikte på at presse- og informasjonselementet
blir øvet på en mest mulig realistisk måte.
Det vil bli lagt vekt på at publikum og presse får
oppdatert og korrekt informasjon om sikkerhets- og beredskapsspørsmål.
Informasjonsberedskapen skal styrkes. Sårbarhetsutvalgets
forslag om å innføre en lovbestemmelse om informasjonsberedskap
er bare en av flere måter å sikre at myndighetene
har god informasjonsberedskap. Økt bevissthet, blant annet
gjennom rådgivning, kurs og øvelser, kan være
alternative måter å oppnå det samme. Et
viktig fundament når det gjelder informasjonsberedskap
må uansett være prinsippene i informasjonspolitikken.
Det vil bli arbeidet for å etablere
en standard med kvalitetsindikatorer for informasjonsberedskap.
Deretter blir det tatt initiativ til kartlegginger av informasjonsberedskapen
både på lokalt, regionalt og statlig nivå.
Statskonsult skal, med støtte fra Direktoratet for sivilt
beredskap, følge opp med rådgivning og veiledning
i de tilfellene hvor det er mangler ved informasjonsberedskapen.
Sleipnerulykken og Åsta-ulykken medførte
et bredt anlagt arbeid for å sikre at slike katastrofer
ikke inntreffer igjen. En omfattende vurdering av hendelsesforløpet
ble også igangsatt etter Lillestrøm-ulykken. Disse hendelsene
hadde et omfang og en karakter som gjør at de må vurderes
i et samfunnssikkerhetsperspektiv. Et omfattende redningsapparat
ble igangsatt og hendelsene aktualiserte problemstillinger knyttet
til flere sårbare trekk i samfunnet. Generelt innebærer
unnlatelse av varsling i den innledende fase (akuttfasen) unødig tap
av tid og manglende eller dårligere redningsinnsats. Svikten
i mobiltelefonforbindelsen ved Åsta er blant annet illustrert
som en problemstilling i kapittel 6.2 om kommunikasjonssikkerhet
og behov for godt nødsamband i nødetatene. Nødetatens
alarmsentraler har som oppgave å skaffe til veie nødvendige
ressurser til skadestedet så raskt som mulig. Sleipner-ulykken
og Åsta-ulykken avdekket mangler ved varsling og koordinering.
Våren 2001 ble det startet en interdepartemental utredning
for å vurdere dagens organisering av nødmeldetjenesten
(jf. kap. 11.3).
Skipsfart er i utgangspunktet en sikker og miljøvennlig
transportmåte, men når ulykken først
er ute, kan konsekvensene bli store både ved tap av menneskeliv og
gjennom skader på miljøet. Havariene med blant annet
"Sleipner" og "Green Ålesund" minner oss om at sikkerheten
og beredskapen langs kysten må vurderes løpende
med sikte på forbedringer. Regjeringen har som mål å redusere
faren for ulykker og følger opp handlingsplanen for økt
sikkerhet og beredskap langs kysten, fremlagt av regjeringen Stoltenberg.
Som ledd i oppfølgingen har Forsvarsdepartementet ledet
en arbeidsgruppe med deltakelse fra berørte etater, som har
vurdert mulige tiltak for bedre samordning av foreliggende sivile
og militære kystovervåkningsressurser. Det vil
likevel ikke være mulig helt å unngå forlis, grunnstøting
og andre ulykker langs vår værharde kyst. Fare
for skader på mennesker, miljø og naturressurser, blant
annet de levende marine ressurser, som følge av ulykker,
særlig ved eventuelle atomulykker, er et felles anliggende
for Russland og Norge. Russland er i ferd med å endre lovverket
for å tillate import av brukt kjernebrensel for gjenvinning
og lagring i Russland. Det er fremkommet planer om transport av
brukt kjernebrensel gjennom den nordlige sjørute fra Japan
til og fra gjenvinningsanleggene i Frankrike og Storbritannia. I tillegg
vil det bli igangsatt sjøveis frakt av olje fra produksjonsområdene
i nord til markedene i Europa. Også utviklingen i Østersjøregionen
kan medføre trafikkøkning. Alt tyder på at
det vil bli en stadig økende frakt av farlig last i farvannene
utenfor hele norskekysten.
Barentshavet vil fortsatt være øvings-
og opera-sjonsområde for den russiske marine. Samtidig
kan man regne med økt økonomisk aktivitet i nordområdene.
Det blir derfor viktig å påse at varslingsrutinene følges.
Det er etablert et norsk-russisk samabeid om
varslings- og redningssamarbeid på bakgrunn av intensjonsavtalen
som ble inngått i 2000. En bedring av varslingsrutinene
til også å omfatte sjøtransport av farlig
last som kan anrette store miljøødeleggelser i
tilfelle av ulykke, vil være av stor betydning. Det vil
bli tatt initiativ for å inkludere dette.
Naturskader er skader som inntreffer som følge
av naturulykker, definert som flom, storm, skred, stormflo, jordskjelv,
vulkanutbrudd eller lignende.
Statens naturskadeordnings erstatning for naturskader
er en rettighetsordning rettet mot grunneier, for "fast gods i Norge"
som blir skadet ved en naturulykke. Ordningen omfatter ikke skader
på objekter som kan forsikres gjennom alminnelige forsikringsordninger, eller
objekter som er i offentlig eie. Ordningen tilskudd til sikringstiltak
bygger på det kommunale ansvaret for å ta forholdsregler
mot naturskader i sitt plan- og reguleringsarbeid hjemlet i plan-
og bygningsloven. Kommunen har videre en rolle i å gjennomføre
nødvendige sikringstiltak. For slik fare for naturskader
hjemler naturskadeloven at staten ved naturskadefondet kan gi tilskudd
til (kommunale) sikringstiltak. Søknader fra kommuner med
svak økonomi og stort sikringsbehov prioriteres. Ordningen
administreres under Landbruksdepartementet, der Statens landbruksforvaltning
er sekretariat for styret for Statens naturskadefond.
Ansvarsprinsippet medfører at det ikke
vil være hensiktsmessig å samle ansvaret for beredskap
i forhold til naturskade til ett organ.
Det vil bli arbeidet for at fylkesmannen gjennom
sin tilsyns- og veiledningsrolle i forhold til beredskapen i kommunene
også skal vektlegge planlegging i forhold til risiko for
naturskade.
Videre legges det stor vekt på at kunnskap
og materiale om fare for naturskader med videre gjøres
tilgjengelig for alle beslutningstakere, på kommunalt,
regionalt og nasjonalt nivå.
I et beredskapsperspektiv er det særlig
fire trusler som er knyttet til den materielle kulturarven: Brann, flom,
skadeverk, og våpenbruk i krig. Kulturminner i form av
bygninger, infrastruktur som veier, bruer, elektrisitetsforsyning,
telekommunikasjon og andre typer anlegg kan rammes, og viktige samfunnsfunksjoner kan
dermed bli lammet. I tillegg kan ødeleggelser i byer og
andre områder med tett bebyggelse få store materielle
og økonomiske konsekvenser. En vurdering av kulturarvens
sårbarhet har derfor også betydning når en
skal analysere samfunnets sårbarhet.
Tidligere beredskapsplanlegging var knyttet
til krigsfare og basert på Forsvarets risikovurderinger.
Beredskapen var særlig knyttet til museer og deres gjenstandssamlinger,
og ikke mot verdifulle faste kul-turminner, så som bygninger
og arkeologiske lokaliteter. Planene gikk ut på at museenes
samlinger skulle evakueres til trygge oppbevaringssteder, blant
annet i gruver. Dette konseptet ble i stor grad benyttet under siste
verdenskrig. Etter krigen ble beredskapsarbeidet forberedt på full
evakuering av museer og samlinger til et trygt sted dersom trusselbildet
tilsa evakuering. Det viste seg at dette ville bli svært
ressurskrevende, fordi det i en evakueringssituasjon ville bli vanskelig å få tilgang
på tilstrekkelig med både personell og transportkapasitet.
Beredskapstiltaket har derfor ikke blitt opprettholdt, og man vurderer
fortløpende andre mindre ressurskrevende tiltak. Situasjonen
er parallell innenfor andre beredskapsområder. Det har
vært tilsvarende planer for evakuering av arkiver fra depotinstitusjonene
i Arkivverket (Riksarkivet og statsarkivene).
I dag legger Riksantikvaren flere beskyttelsesmåter til
grunn i sitt beredskapsarbeid. Prinsippene ble utarbeidet på 1980-tallet,
og er i hovedsak knyttet til løse kulturminner. Det ble
konkretisert tre sikringsalternativer:
1. Evakuering
til trygt lager.
Gjenstandene pakkes og transporteres til
utpekte lagre.
2. Oppbevaring.
Gjenstandene forblir i sine vanlige lokaler.
Sikringstiltak iverksettes.
3. Kombinasjon av evakuering og oppbevaring.
Høyt prioriterte gjenstander
søkes flyttet til utpekte lagre, mens resterende gjenstander
blir værende. Sikringstiltak må iverksettes.
Alternativ 3 prioriteres i beredskapsarbeidet
for løse kulturminner.
I kapitlet gis en fremstilling av samarbeidsmønsteret innen
rammen av totalforsvarskonseptet og annet sivilt-militært
samarbeid. Mønsteret i det sivil-militære samarbeidet
er endret de senere år. De tradisjonelle skillene mellom
fredskriser, sikkerhetspolitiske kriser og krig er blitt utfordret
blant annet fordi også trusselen fra ikke-statlige aktører
må møtes. Dette medfører et behov for å vurdere
hvordan nye utfordringer for det sivil-militære samarbeidet
kan ivaretas.
Forsvarskonseptet er basert på følgende
pilarer:
– et nasjonalt,
balansert og fleksibelt forsvar
– alliert militært samvirke
og internasjonalt forsvarssamarbeid
– totalforsvaret og annet sivilt/militært
samarbeid
– verneplikt
På samme måte som forsvaret
av norsk territorium og suverenitet forblir Forsvarets mest fundamentale oppgave,
utgjør totalforsvarets mekanismer for sivil støtte
til Forsvaret i slike situasjoner den mest grunnleggende form for
sivilt-militært samarbeid. I denne meldingen brukes totalforsvarsbegrepet
om mekanismene for den sivile støtten til det militære
forsvar av norsk territorium. Benevnelsen sivilt beredskap vil fortrinnsvis
bli brukt om de forberedelser som foregår på sivil
side med sikte på å kunne støtte forsvaret
av norsk territorium eller sikre det sivile samfunn og sivile funksjoner
ved krise og krig. Benevnelsen sivilt-militært samarbeid
inkluderer de samarbeidsmønstre som etableres for å løse
oppgaver som kommer i tillegg til de oppgaver som skal løses
med utgangspunkt i beredskapslovgivningen.
Terror- og sabotasjeaksjoner, herunder statsdirigert terror/sabotasjevirksomhet,
har alltid vært betraktet som særlig alvorlig.
Bekjempelse av kriminalitet er en definert politioppgave, og det
generelle ansvaret for anti-terrorberedskap i fred er lagt til politiet.
Gjeldende retningslinjer og instrukser for bistand
fra Forsvaret til politiet klarlegger blant annet ansvars- og kompetansespørsmål.
I henhold til disse er det politimesteren som har det overordnede
operative ansvar, selv om gjennomføringen kan skje som
en militær operasjon. Politimesteren kan derfor i prinsippet
på ethvert stadium av innsatsfasen stoppe den militære
delen av operasjonen, på samme måte som enhver
politioperasjon.
Det er utarbeidet et eget terror- og sabotasjeplanverk for
politiet. Planverket er en ramme for de tiltak som politiet skal
planlegge for og iverksette ved terror/sabotasjesituasjoner.
Innsetting av Forsvarets spesialkommando krever en politisk beslutning.
Forsvarets spesialkommando vil bli gitt politimyndighet, og politiets
våpeninstruks og øvrige instrukser vil gjelde
for den aktuelle aksjon.
Beredskapslovgivningen er fortrinnsvis utformet med
tanke på en krig, og fullmaktene til å rekvirere sivile
ressurser i medhold av beredskapslovgivningen vil ikke nødvendigvis
komme til anvendelse i alle typer krisesituasjoner. I krisesituasjoner
hvor beredskapslovgivningen ikke er trådt i kraft forutsettes
samhandlingen mellom Forsvaret og sivile leverandører i
stor utstrekning å basere seg på vanlige kommersielle
vilkår. Utfordringen blir å finne et konsept for
sivil støtte som kan gi Forsvaret en sikkerhet for leveranser,
samtidig som at dette må foregå innenfor et privat
marked.
I et beredskapsperspektiv vil politiet stå overfor
store utfordringer. Dette gjelder både i forhold til tilgjengelige
ressurser og i forhold til kompetanse. Det har hittil ikke vært
reist innvendinger mot at det i nødvendig utstrekning gjøres
bruk av Forsvarets bistand til løsning av politioppgaver
etter nærmere fastsatte retningslinjer.
Sårbarhetsutvalget var særlig
opptatt av problemstillingen med felles sivil-militær ressursbruk
og utvikling av forholdet mellom politi og forsvar, og presenterte forslag
som åpner opp for i større grad å bruke
militære ressurser i situasjoner i fredstid. Utvalget mente
eksisterende regelverk og beslutningsprosedyre for bistand fra Forsvaret
til politiet i fred bør gjennomgås med sikte på at
man i kritiske situasjoner så raskt som mulig vil kunne
sette inn militære ressurser som støtte til politiets
krisehåndtering. I tillegg kan det være aktuelt
med en ny drøfting av beredskapslovgivningen. Utvalget mente
videre at det bør foretas en grundig utredning for å vurdere
om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessig
i forhold til de trusler samfunnet kan risikere å stå overfor.
Sårbarhetsutvalget anførte også at rutinene
knyttet til dagens ordning for bistand til politiet er for byråkratiske,
og kan bidra til for lang beslutningsprosess.
Prosedyrer for Forsvarets bistand til politiet
er regulert i instruks for Forsvarets bistand til politiet i fred, vedtatt
ved kongelig resolusjon av 13. februar 1998. Forutsetningen for
bistanden er at politiets egne personell- og/eller materiellressurser
ikke strekker til, og instruksen bygger på resonnementet
om at bistand som kan oppfattes å være kontroversiell
bør besluttes av politiske myndigheter ved Justisdepartementet
og Forsvarsdepartementet.
Instruksen omfatter to bistandstyper:
Med "alminnelig bistand" forstås større
ulykker og naturkatastrofer, samt bistand i forbindelse med uskadeliggjøring
eller fjerning av eksplosiver med videre. I slike tilfeller skal
politimesteren rette sin anmodning om bistand til Forsvarskommando
Sør-Norge eller Forsvarskommando Nord-Norge. Med "bistand
i ekstraordinære faresituasjoner" forstås bistand
til politiet i forbindelse med pågriping av farlige forbrytere
eller farlige sinnslidende når det er nødvendig
for å avverge nærliggende fare for liv eller helse,
samt bistand ved "nærliggende fare for anslag av omfattende
eller av annen årsak særlig skadevoldende karakter
rettet mot vesentlige samfunnsinteresser, og til avverging og bekjempelse
av slike". I disse tilfellene skal politimesteren rette sin anmodning
til Justisdepartementet, som eventuelt vil fremme bistandsanmodningen
overfor Forsvarsdepartementet.
Annen bistand fra Forsvaret til politiet enn
bistand som omfattes av ovennevnte instruks, eller som er særskilt
regulert i annet regelverk, kan bare ytes etter beslutning av Forsvarsdepartementet.
Politimesteren må i slike tilfeller rette sin anmodning
om bistand til Justisdepartementet. Justisdepartementet vil etter
vurdering eventuelt anmode Forsvarsdepartementet om at Forsvaret
yter nærmere angitt bistand. Forsvarsdepartementet meddeler
Forsvarssjefen hvilken bistand som skal ytes.
Grunnlovens § 99 annet ledd gir indirekte
uttrykk for et grunnprinsipp om at det under normale forhold bare er
politiet som er bemyndiget til å benytte tvang overfor
norske borgere. Opprettholdelse av ro og orden på norsk
territorium og i områder under norsk jurisdiksjon, er en
ren politioppgave. Dette gjelder også i forhold til beskyttelse
av norske olje- og gassinnstallasjoner offshore. Fra dette utgangspunktet
oppstiller bestemmelsen i grunnloven to unntak: Slik maktbruk kan
anvendes dersom den er hjemlet i formell lov, eller dersom en forsamling
forstyrrer den offentlige ro og orden og ikke oppløser
seg selv etter at straffelovens opprørsparagrafer er blitt
opplest av politiet. Opprørsalternativet forutsetter
en situasjon hvor det dreier seg om oppløp av større
dimensjoner enn de relativt beskjedne forstyrrelsene som teoretisk
sett kan rammes av straffeloven. "Opprør" er videre av
offensiv karakter og forutsetter aktivitet, noe som gjør
at det neppe kan brukes militærmakt mot en forsamling som
forstyrrer den offentlige ro og orden ved ren passivitet.
Det er lagt til grunn at det ikke kreves særlig
lovhjemmel for militær maktbruk mot terrorister og andre i
situasjonen som er beskrevet i bistandsinstruksens bestemmelser
om "nærliggende fare for anslag av omfattende eller av
annen årsak særlig skadevoldende karakter rettet
mot vesentlige samfunnsinteresser".
Trusselen mot petroleumsinfrastrukturen er i
dag lav, men det sikkerhetspolitiske bildet kan fort endre seg. En
fremtidig trussel blir vurdert til å være endret
fra en risiko for massivt angrep mot infrastrukturen til angrep av
mer begrenset type, for eksempel utført av mindre spesialstyrker
eller statsstøttede irregulære styrker.
De etablerte ansvarsforhold og det eksisterende
planverk på dette felt reflekterer i en viss grad situasjonen på 1970-
og 1980-tallet. Forsvaret har betydelige ressurser som anvendes
i forbindelse med sikring og beskyttelse av infrastrukturen. Blant
annet kan nevnes fartøyer og fly, samt kommando og kontrollapparatet over
disse, og aktive og passive overvåkningskilder. Den spisse
enden i antiterroroperasjoner utgjøres av Forsvarets spesialstyrker
med tilhørende støtteapparat. Forsvarets rolle
og oppgaver vedrørende sikring og beskyttelse av infrastrukturen
offshore har i lengre tid vært under utredning, og særlig
har ansvarsforholdet mellom politiet og Forsvaret vært
diskutert. Ut fra dagens ansvarsforhold er politiet ansvarlig for
beskyttelse og sikring av infrastrukturen offshore mot terrorisme
og andre kriminelle handlinger som ikke er å anse som militære
angrep. Dette ansvaret tilligger politiet både i fred,
krise og krig, med mindre annet bestemmes i medhold av lov.
I en sikkerhetspolitisk krisesituasjon kan imidlertid (trusler
om) anslag hvor ulike typer aktører direkte eller indirekte
kan stå bak, skape usikkerhet om man står overfor
en kriminell handling eller anslag av militær karakter.
I slike tilfeller bør det på forhånd
være avklart prosedyrer for når eventuelt Forsvarets
ansvar begynner og politiets slutter. Ett scenario kan i en sikkerhetspolitisk
spent situasjon være omfattende sabotasjeaksjoner fra statsstøttede
irregulære grupper (ikke-militære) mot flere objekter
på norsk kontinentalsokkel samtidig, med det formål å presse
norske myndigheter til å handle på en bestemt
måte. I utgangspunktet vil norske myndigheter betrakte
anslagene som en særskilt alvorlig form for kriminalitet,
og ikke som et væpnet angrep rettet mot Norge.
En overføring av ansvaret fra politiet
til Forsvaret kan etter gjeldende rett besluttes av Kongen når
vilkårene i beredskapsloven § 3 er oppfylt; det
forutsetter bl.a. at "riket er i krig eller krig truer eller rikets
selvstendighet eller sikkerhet er i fare". Dette er skjønnsmessige
kriterier hvor Regjeringen langt på vei vil ha et betydelig
spillerom til å vurdere situasjonen.
Regjeringen mener at prosedyrene i forbindelse
med Forsvarets bistand til politiet ikke bidrar til eller medfører
et uheldig tidsbruk, slik Sårbarhetsutvalget antyder. Parallelt
med de politiske vurderinger vil alltid operative ledd være
forhåndsvarslet, og man unngår derved forsinkelser.
Erfaringen er også at behandlingen av disse saker foregår
meget raskt i departementene. Det er igangsatt en evaluering av
gjeldende instruks for Forsvarets bistand til politiet i fred. I
denne evalueringen vil blant annet prosedyrene i forbindelse med bistandsanmodninger
og behovet for flere bistandskategorier, bli vurdert.
Bruk av militære styrker mot sivile
personer bør alltid være underlagt politisk styring
og kontroll. Endringer i rutinene gjøres fortløpende
ved behov. I denne sammenheng vises det også til at det
nylig er etablert en samarbeidsavtale mellom Forsvarsdepartementet
og Justisdepartementet om Kystvakten, og at det arbeides med å fastsette
en særskilt instruks for samarbeidet mellom Grensekommissæren,
politimesteren og Forsvaret vedrørende grenseoppsynet og
grensekontrollen langs landegrensen mot Russland.
Politiets kapasitet til å møte
enkelte former for krisesituasjoner er begrenset, og i noen tilfeller
vil det være nødvendig å innhente bistand
fra Forsvaret. Regjeringen understreker derfor behovet for å videreutvikle samarbeidet
mellom politiet og Forsvaret gjennom utvikling av koordinerte planverk,
prosedyrer og regelmessige samøvelser.
St.prp. nr. 45 (2000-2001) om Omleggingen av
Forsvaret i perioden 2002-2005 pekte på behovet for helhetlig
utnyttelse av sivile og militære ressurser for å ivareta norsk
sikkerhet og norske interesser. Innst. S. nr. 342 (2000-2001) om
omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005 legger vekt på at
Forsvarets fundamentale oppgave er forsvar av norsk territorium
og suverenitet og at adgangen til å skaffe til veie ressurser
gjennom fullmaktene i beredskapslovene ikke svekkes. Etter avslutningen
av "den kalde krigen" har støtteplanleggingen til Forsvaret
endret karakter, fra å basere seg på omfattende
detaljplanlegging til å kunne møte Forsvarets
behov for støtte ved en invasjon til å vurdere
hvordan Forsvarets behov for sivil støtte kan ivaretas
også i situasjoner hvor beredskapslovgivningen ikke er
trådt i kraft.
Beredskapslovgivningen vil også i fremtiden
utgjøre et grunnlag for det sivilmilitære samarbeidet.
Beredskapslovgivingen med sine omfattende muligheter til rekvisisjon
av sivile ressurser vil imidlertid kun være relevant for
et fåtall av de situasjoner samfunnet må planlegge
i forhold til. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer, endringene
i forsvarsstrukturen og metodikk innen forsyningsplanleggingen innebærer
et redusert volum og redusert detaljeringsgrad innen planlegging av
forsyningsstøtte til Forsvaret. For å sikre den
nødvendige støtte til Forsvaret uten at beredskapslovgivingen
har trådt i kraft vil også andre muligheter og
virkemidler enn dem som fremgår av beredskapslov-givningen
bli vurdert.
Uansett om beredskapslovgivningen er trådt
i kraft eller ikke vil tendensen i den fremtidige sivilmilitære samhandling
kunne sies å bevege seg fra kvantitet til kvalitet, fra
planlegging til operativitet og fra det nasjonale til det internasjonale.
I sterkere grad enn tidligere må det sivile støtteapparat
være forberedt på å kunne levere et bredere
spekter produkter, på kortere tid og over større
avstander enn man har planlagt for tidligere. Dette stiller andre
krav til det sivilmilitære samarbeidet enn hva som har
vært tilfelle i forhold til tidligere planlegging.
Forsyningsplanlegging til Forsvaret forutsetter
et nært samarbeid på alle nivå vedrørende
sivil støtte til Forsvaret og at behovene for sivil støtte
fastsettes av Forsvaret i samarbeid med sivile leverandører
og berørte fagdepartementer. Behovet for å støtte
Forsvaret med forsyninger av olje og drivstoff, mat og andre forsyninger
løses for de fleste forsyninger best gjennom operative
beredskapsorganer i tilknytning til en eksisterende bransje. Systemene
for støtte til Forsvaret vil derfor i størst mulig
grad bli bygget på virksomhetene og den enkelte bransjes
organisering og infrastruktur. Kun for de alvorligste tilfellene
vil det være behov for ekstraordinære beredskapsordninger,
som beredskapslagre i utsatte områder og for spesielle
produkter.
Nye oppgaver som krever større fleksibilitet,
mobilitet og reaksjonsevne, redusert nasjonal forsvarsstruktur som øker
behovet for å flytte avdelinger hurtig mellom landsdeler
og større ambisjoner om beredskap for en reaksjonsstyrke
til internasjonale operasjoner, gjør at det også i
fremtiden vil være behov for en transportberedskapsordning.
Forsvarets nye struktur og forhåndsdefinerte transportbehov
vil legge grunnlaget for utforming av den fremtidige transportberedskapsordningen.
For å tilfredsstille kravene til kort
reaksjonstid må de mest operative delene av Forsvaret selv
ivareta store deler av sitt logistikkbehov. Avdelinger som driver fredsoperativ
virksomhet antas i stor grad å være selvforsynt
og kan dekke sitt behov ved normale kanaler ved en mindre omfattende
krise. Dette vil også gjelde HV-styrker.
I framtiden vil Forsvaret måtte forholde
seg mer direkte til næringslivet også for beredskap
og vil inngå kontrakter med aktuelle leverandører.
Fagdepartementene vil imidlertid også i fremtiden kunne
bistå i prinsipielle saker og i forbindelse med behov for
særskilt opplegg for logistikkplanlegging til Forsvaret.
Det nye fellesoperative militære hovedkvarter
ved Jåtta skal blant annet utarbeide operative behov og fremme
disse til Forsvarssjefen som stiller krav og følger disse
opp vis á vis styrkeprodusenter og støttevirksomhet,
og være overordnet landsdelskommandoene. Etableringen av
en egen felles logistikkorganisasjon forutsettes ikke å endre
ansvarsfordelingen mellom Forsvaret og det sivile beredskap.
Dagens fritaksordning innebærer at
personell i nøkkelfunksjoner fritas fra fremmøte
ved mobilisering. Nøkkelpersonell kan for eksempel gjelde
enkelte ansatte i departementene og personer i nøkkelfunksjoner
i næringslivet. Utviklingen går i retning av et mindre
forsvar med økende grad av spesialisering. Dette innebærer
en reduksjon i antallet personer som mobiliseringsdisponeres. Samtidig
har mobiliteten i det sivile arbeidslivet blitt større.
Samfunnsstrukturer preget av sterk gjensidig avhengighet kan gjøre
det vanskeligere å avgjøre hvilke funksjoner i
samfunnet som er nøkkelfunksjoner, samtidig som mobiliteten blant
ansatte kan gjøre det vanskeligere å holde en
oppdatert oversikt over hvem som må regnes for å være nøkkelpersoner.
Dette reiser spørsmålet om hvorvidt fritaksordningen
bør opprettholdes i sin nåværende form.
Det er tatt initiativ til at fritaksordningen
gjennomgås med tanke på å redusere administrasjon
og forenkle prosedyrer. Det er mulig at Forsvarets mobiliseringsstyrke
i fremtiden vil utgjøre en så vidt liten del av
landets samlede arbeidskraft at det ikke lengre er nødvendig å opprettholde
fritaksordningen som sådan. På lengre sikt vil
det derfor være behov for en bred vurdering av fritaksordningen.
I kystvaktloven av 1997 er Kystvakten pålagt å bidra i
søk og redningsaksjoner som en av primæroppgavene,
og ved faresituasjoner og ulykker til sjøs kan Kystvakten
treffe nødvendige tiltak for å opprettholde ro
og orden i redningsområdet. Kystvakten skal videre rapportere
om og eventuelt uskadeliggjøre drivende gjenstander som
representerer en fare for mennesker, fartøyer eller miljøet,
samt yte bistand til politiet og andre statsetater som har behov
for fartøyer under utførelsen av sin virksomhet.
Sårbarhetsutvalget påpeker
betydningen av overvåking i Norges maritime interesseområder,
og mener at denne kapasiteten ikke må bygges ned. Regjeringen
er enig i at Norge som en kystnasjon med suverene rettigheter i
store havområder må ha god evne til maritim overvåking.
Forsvarsdepartementet har sammen med berørte departementer
og etater, vurdert mulige tiltak for å bedre samordningen
av sivile og militære kystovervåkingsressurser.
Etablering av en felles billedoppbyggingssentral som vil kunne dekke
både sivile og militære behov, er pekt på som
et mulig fremtidig tiltak. En slik eventuell sentral vil være
avhengig av informasjon og ressurser fra alle berørte instanser.
For at samfunnet skal ha en tilfredsstillende
beredskap i krise og krig, må det stilles krav til beredskapsforberedelsene
på alle forvaltningsnivåer. Dette nødvendiggjør
at ulike myndigheter må planlegge for å håndtere
ekstraordinære situasjoner innenfor eget ansvarsområde.
Det er behov for at det planlegges etter et felles mønster,
og at de tiltak som iverksettes er koordinerte. God beredskap stiller
derfor krav til at beredskapsarbeidet er godt samordnet.
I tillegg er det nødvendig å vurdere
om rednings- og beredskapsressursene kan organiseres på en
slik måte at det ligger til rette for en bedre tjenesteyting
og ressursutnyttelse.
Justisdepartementet har i henhold til kongelig
resolusjon av 16. september 1994 et samordningsansvar for planleggingen
av den sivile beredskapen. Dette innebærer ansvaret for å utarbeide
overordnede retningslinjer, tilrettelegge rammebetingelser og treffe
prinsippavgjørelser med hensyn til det sivile beredskap. Departementene
har en plikt til å informere Justisdepartementet om viktige
saker innenfor beredskapsområdet. Dette endrer
ikke fagstatsrådenes konstitusjonelle ansvar for beredskapsarbeidet
innen eget virksomhetsområde. Direktoratet for sivilt beredskap understøtter
Justisdepartementets samordningsrolle og er et ressurs- og kompetansesenter
for generell kriseberedskap på sentralt, regionalt og lokalt
nivå og leder Sivilforsvaret.
I henhold til kgl. res. 3. november 2000 om
internkontroll og systemrettede tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet
i departementene, skal Justisdepartementet motta rapporter og føre
tilsyn med departe-mentene og utarbeide rapporter om status for
den sivile beredskapen. Det stilles krav til departementene om et systematisk
arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Instruksen legger vekt
på at departementene har styringssystemer for ivaretakelse
av samfunnssikkerhet og beredskap internt i departementene og i
underlagte ledd, rutiner for resultatoppfølging, og planer
for å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner,
sikkerhetspolitiske kriser og krig. Departementene skal gjennom
styringsdialogen få på plass en god oppfølging
av sikkerhets- og beredskapsoppgavene overfor underliggende virksomheter.
Det er lagt opp til en rapporteringsordning til Justisdepartementet.
I fred er det etablert tre faste beredskaporganisasjoner
på sentralt nivå. Disse er justisministerens rådgivende
stab i forbindelse med terror- og sabotasjesituasjoner, beredskapsorganisasjonen
i forbindelse med atomulykker bygget opp rundt kriseutvalget ved
atomulykker hvor helseministeren er ansvarlig, og Statens forurensningstilsyns
beredskapsstab i forbindelse med akutt forurensning, hvor miljøvernministeren
er ansvarlig.
Sårbarhetsutvalget mener at arbeidet
med sikkerhet og beredskap er for fragmentert, og foreslår
at det blir opprettet et eget departement der en rekke sikkerhetstilsyn
og direktorater underlegges. Utvalgets forslag er knyttet til målsettingen
om å samle og styrke arbeidet med sikkerhet og beredskap.
Det anbefales å legge særlig viktige aspekter
ved samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeid til ett departement
med autoritet og gjennomslagskraft for samfunnssikkerhet i bred
forstand. Hensikten er å gi dette arbeidet økt
politisk fokus og tyngde, øke mulighetene for å se
helheten i beredskapsarbeidet og sikre en bedre ressursutnyttelse.
En rekke tilsyn og direktorater foreslås av Sårbarhetsutvalget
lagt inn under et departement for sikkerhet og beredskap, blant
annet Politidirektoratet, Politiets overvåkingstjeneste
(nå Politiets sikkerhetstjeneste), Direktoratet for sivilt
beredskap, Direktoratet for brann og eksplosjonsvern(nå Direktoratet
for brann og elsikkerhet), hovedredningssentralene og fylkesmennenes beredskapsenheter.
Utvalget foreslår også at Forsvarets sikkerhetstjeneste
blir delt. Forsvarssjefen bør beholde de elementer som
er nødvendige for å ivareta de militære
sikkerhetsoppgaver, mens den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste
som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet etter
sikkerhetsloven skilles ut og legges under samme departement som
Politiets overvåkingstjeneste. Andre virksomheter som utvalget
mener bør vurderes underlagt styring fra samme departement er
blant annet Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling, Statens strålevern,
Produkt- og elektrisitetstilsynet og transporttilsynene. Utvalget
gir klare anbefalinger om å utvikle en samlet strategi
og metode for tilsynsvirksomheten. Det foreslås at som
hovedregel må sikkerhets- og beredskapstilsyn legges inn
under et annet departement enn det departement som har forvaltningsansvaret
for respektive sektor, og at dette bør være et departement
med hovedansvar for sikkerhet og beredskap. Et departement eller
direktorat bør gis rett og plikt til å vurdere
sikkerhets- og beredskapsmessige svakheter i andre departementer,
og på tvers av sektorene.
Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle
på sikkerhets- og beredskapsområdet skal videreutvikles og
styrkes, særlig i forhold til samfunnskritiske funksjoner.
Justisdepartementet er tillagt et samordnings- og tilsynsansvar
for beredskapsarbeidet i sivil sektor og skal fastsette overordnede
retningslinjer og rammer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i
departementene. Departementene skal på bakgrunn av de overordnede
målsettinger operasjonalisere arbeidet innenfor sine sektorer
og utforme konkrete mål. Justisdepartementet vil på dette
grunnlag holde en samlet oversikt.
Justisdepartementets nye samordnings- og tilsynsrolle
vil gi en helhetlig oversikt og gi muligheter til å se forebyggende
sikkerhetsarbeid og beredskap i alle sektorer samlet, herunder samfunnssikkerhetsmessige
viktige funksjoner som transportsektoren, petroleumsvirksomheten
og energiforsyningen. Arenaer for dialog og mulighet for erfaringsoverføring
mellom samfunnsviktige områder vil kunne etableres. Justisdepartementet skal
utvikle sin rolle som service- og tilretteleggende departement for
de øvrige departementene på beredskapsområdet.
Samordningen av planleggingen skal styrkes slik at alvorlige beredskaps-
og sikkerhetsutfordringer reflekteres i de tiltak som planlegges
iverksatt ved kriser. Dette kan for eksempel gjelde en samordnet vurdering
av hvilke tiltak som bør iverksettes i tilfelle alvorlig
svikt i IKT, særlig knyttet til samfunnskritiske funksjoner.
Grensesnittet mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet
og Justisdepartementet på sikkerhetsområdet
vil bli vurdert.
Regjeringen Stoltenberg foreslo i St.prp. nr.
45 (2000-2001) at Stortinget skulle beslutte at Nasjonal Sikkerhetsmyndighet
(NSM) skulle opprettes som et eget direktorat direkte underlagt
Forsvarsdepartementet. Opprettelsen skulle først og fremst
skje gjennom en overføring av ressurser fra Forsvarets
overkommando/Sikkerhetsstaben. Forsvarskomiteen ba i Innst.
S. nr. 342 (2000-2001) Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med spørsmålet i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet.
Den forebyggende sikkerhetstjeneste i Norge
står i årene som kommer overfor en rekke nye oppgaver
og utfordringer. Dette skyldes flere forhold, herunder den samfunnsmessige,
sikkerhetspolitiske og teknologiske utvikling, men i særlig
grad tjenestens utvidede ansvar og oppgaver i den sivile forvaltning.
Det vil i den forbindelse være en særlig utfordring å få på plass
en effektiv styring og kontroll av tjenesten. Det er Regjeringens
oppfatning at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal ha ansvar for forebyggende
sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven i sivil og militær
sektor. Det vil sikre en helhetlig tilnærming til sikkerhetsarbeidet
på tvers av militær og sivil sektor, og sikre
en effektiv utnyttelse av ressursene innenfor forebyggende sikkerhet.
Etter Regjeringens oppfatning tilsier imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighets
ansvarsområde, særlig innenfor sivil sektor, at
Nasjonal sikkerhetsmyndighet organiseres utenfor Forsvarets militære
organisasjon. Det anses i den sammenheng som naturlig og hensiktsmessig
at Nasjonal sikkerhetsmyndighet etableres som et direktorat rett
under et fagdepartement. Regjeringen går inn for at Nasjonal
sikkerhetsmyndighet skal opprettes som et eget direktorat administrativt
underlagt Forsvarsdepartementet. Videre legges det opp til at Nasjonal
sikkerhetsmyndighet skal rapportere (med faglig ansvarslinje) i
militær sektor til Forsvarsdepartementet, og til Justisdepartementet
i sivil sektor.
Regjeringen går inn for å etablere
et direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet under Justisdepartementet
bestående av Direktoratet for brann- og elsikkerhet med
unntak av den næringsrettede delen av tilsynsvirksomheten,
og Direktoratet for sivilt beredskap. Ytterligere styrking av dette
direktoratet kan bli aktuelt som konsekvens av Regjeringens bebudede
gjennomgang av tilsyn særlig i forhold til svært
farlige produkter, transport av farlig gods og storulykker. Spørsmål om
lokalisering vil bli avklart som ledd i Regjeringens gjennomgang
av de mange og ulike tilsyn, blant annet sikkerhetstilsyn innen
transportsektoren. Næringslivets sikkerhetsorganisasjons
organisatoriske forankring vurderes i sammenheng med dette.
Det vil bli vurdert etablert et fremtidig beredskaps- og øvingssenter
for politiet, øvrige nødetater og Sivilforsvaret
på nåværende Luftforsvarets skolesenter
i Stavern. Anlegget i Stavern ligger også til rette for administrativ
virksomhet for politiet og Sivilforsvaret.
Etableringen av et direktorat for beredskap
og samfunnssikkerhet vil gi en felles myndighetslinje fra sentralt
til lokalt nivå innen brann, redning og generell beredskap
og gi et felles operativt og samordnende fagmiljø for hendelser
på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Direktoratet
skal videre legge grunnlaget for at Sivilforsvarets forsterkningsressurser
videreutvikles i tett relasjon til de kommunale redningsressurser,
og ha et tverrsektorielt perspektiv med vekt på store ulykker
og ekstraordinære situasjoner hvor det offentlige må ha
en beredskap. Det vil bli lagt vekt på å kunne
se brannvesenets og Sivilforsvarets skolevirksomheter i en nærmere
sammenheng. En annen viktig oppgave er å være nasjonal
fagmyndighet på brannvernområdet og føre tilsyn
med kommunale brannvesen. Direktoratet vil ha ansvaret for sivilforsvarstiltak
som varsling, tilfluktsrom og evakuering. Direktoratet for beredskap
og samfunnssikkerhet vil også være Sivilforsvarets øverste ledelse.
Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet skal
videreføre arbeidet rundt de avtaler som er truffet i forbindelse
med Sivilforsvarets internasjonale katastrofebistand.
Direktoratet vil dessuten ha ansvar for administrative og
praktiske oppgaver på beredskapsområdet, slik
som samband, planverk og utarbeidelse av øvelseskonsepter
i forhold til de sannsynligste sikkerhetspolitiske og antatt farligste
hendelser samfunnet kan stå overfor. Arbeidet skal utføres
i tett samarbeid med militære myndigheter innen rammen
av totalforsvarskonseptet. I planleggingsarbeidet skal direktoratet
videre koordinere planleggingen mot øvrige direktoraters
planleggingsarbeid og sørge for koordinering mellom nasjonal planlegging
og planlegging i enkelte etater med sikte på at beredskapsplanleggingen
tar høyde for et bredt spekter av scenarier og at øvrige
direktorater får støtte i sitt planleggingsarbeid
i den grad de har behov for det.
Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet skal
være etablert fra 1. januar 2003.
Politiet er i politilovens § 27 tredje
ledd gitt en klar hjemmel for, og en plikt til, å iverksette
nødvendige tiltak for å avverge fare og begrense
skade i forbindelse med ulykkes- og katastrofesituasjoner som rammer materielle
verdier. Bestemmelsen innebærer at politiet er gitt et
akutt sektorovergripende operativt ansvar ved ulykker og katastrofer
i fred innenfor alle samfunnsområder. Vedkommende politimester
har med andre ord i en akuttfase myndighet til å fatte
beslutninger som også berører andre myndigheters
ansvarsområde, inntil ansvaret overtas av ansvarlig myndighet.
Fylkesmannen kan beslutte å overta
den regionale samordningsfunksjon fra vedkommende politimester etter
akuttfasen. Nærmere retningslinjer for regionalt samordningsansvar
ved kriser og katastrofer i fred er gitt ved kgl. res. av 12. desember
1997 med tilhørende retningslinjer og kommentarer.
Staten har det overordnede ansvar for arbeidet
med samfunnssikkerhet og beredskap, og fylkesmannen er statens representant
på regionalt nivå. Fylkesmannens beredskapsoppgaver
er hjemlet i kgl. res. av 21. september 1979, instruks for fylkesmannens
beredskapsarbeid. Instruksen slår fast at fylkesmannen
skal samordne og føre tilsyn med alt beredskapsarbeid i
fylket. I dette ligger det at han skal påse - og aktivt
påvirke - at kommunene og fylkeskommunene gjennomfører nødvendige
tiltak for å sikre sine innbyggere mot aktuelle risiki
og farer. Fylkesmannen har et regionalt samordningsansvar under
kriser og katastrofer i fred, jf. kgl. res. av 12. desember 1997,
og har også et særskilt ansvar for planmessig
koordinering i tilfelle atomulykke, jf. kgl. res. av 26.
juni 1998.
Fylkesmannen har en viktig rolle som veileder
og pådriver overfor regionale statlige etater, fylkeskommunen
og kommunene. Fylkesmannen fører tilsyn med kommunens arbeid
med samfunnssikkerhet og ved behov støtter og veileder
kommunene i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser
og systematisk samfunnssikkerhet. Videre sikrer fylkesmannen at
kommunene har evne til å håndtere større
hendelser og ekstraordinære situasjoner, gjennom øvelser
og veiledning i utarbeidelse av kriseplaner. Fylkesmannen har også innsigelsesrett
i henhold til plan- og bygningsloven i forhold til planer som er
i strid med viktige sikkerhets- og beredskapsinteresser.
Fylkesmannen har på regionalt nivå den
overordnede ledelse av sivile beredskapstiltak ved beredskap og
i krig. Som et ledd i forberedelsene til å kunne utøve denne
funksjonen har fylkesmannen et nært samarbeid med de regionale
militære ledere. Fylkesmannen har i dag et overordnet ansvar
for Sivilforsvaret i fylket.
Sårbarhetsutvalget anbefalte at regelverket
for samordning på regionalt nivå under krisesituasjoner
i fred bør gjennomgås, og uttalte blant annet
at man ikke er overbevist om at dagens ordning for samordning på regionalt
nivå er tilfredsstillende i forhold til kravet om raske
beslutninger. Fylkesmannskollegiet tok i sin høringsuttalelse
til orde for en revurdering av spørsmålet om fylkesmannens
adgang til å treffe beslutninger på tvers av myndighetsgrensene.
Fylkesmannskollegiet mente det var viktig at en slik fullmakt er
klarlagt, og fremholdt i tillegg at mangel på beslutningsrett
kan skape problemer for en effektiv krisehåndtering ved uenighet
på regionalt nivå. Arbeids- og administrasjonsdepartementet
var i sin høringsuttalelse av en annen oppfatning, og uttalte
blant annet at
"en eventuell lovfestet adgang for fylkesmennene
til å treffe sektorovergripende beslutninger i en krisesituasjon
vil (dessuten) være en fullmakt som p.t. er uten sidestykke
i norsk forvaltning i fredstid. En eventuell slik fullmakt reiser
derfor viktige prinsipielle spørsmål blant annet
av juridisk og forvaltningsmessig karakter, og vil kreve omfattende
utredning før eventuell beslutning tas. Før et
slikt arbeid starter opp, bør det være bred enighet
om behovet for en eventuell hjemmel."
Instruks for fylkesmannens beredskapsarbeid,
kgl. res. 21. september 1979 vil bli revidert.
Når det gjelder spørsmålet
om fylkesmannens adgang til å treffe beslutninger på tvers
av myndighetsgrensene, mener Regjeringen at innføring av
en slik beslutningsrett reiser så store prinsipielle utfordringer at
det ikke anses hensiktsmessig å arbeide videre med spørsmålet.
En slik beslutningsrett vil blant annet innebære at ordinære
ansvarslinjer settes til side, og vil være et brudd med
de prinsipper som ligger til grunn for samfunnssikkerhetsarbeidet
(især ansvars- og likhetsprinsippet).
Fylkesmannens beredskapsansvar er knyttet til
det ansvaret man i dag har innenfor de ulike sektorer, primært
samferdselssektoren og skolesektoren. Fylkeskommunenes ansvar for å innarbeide
sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn i fylkesplanleggingen skal tydeliggjøres.
Kommunene stilles overfor krav til sikkerhet
og beredskap på en rekke områder. Dette gjelder
for eksempel krav til helse, miljø og sikkerhet som kommunene
er ansvarlig for i kraft av å være arbeidsgiver. På andre
områder stilles eksplisitt krav til sikkerhet, for eksempel
kommunenes plikter i henhold til lov om helsemessig og sosial beredskap
og plikten til å ha beredskap mot akutt forurensing. Sikkerhetsloven
med forskrifter gjelder også for kommuneforvaltningen. Iverksettelsen
av loven ble formidlet til brukerne gjennom landsomfattende regionale
konferanser i regi av Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarsdepartementet.
Kommunene skal under kriser og krig i størst
mulig grad holde sin virksomhet og tjenestetilbud i funksjon. Kommunene
har i tillegg forpliktelser som ledd i landets beredskap mot krig,
hvor man blant annet er pålagt plikter når det
gjelder rasjonering i henhold til lov 14. desember 1956 nr. 7 om
forsynings- og beredskapstiltak.
Styrking av kommunenes beredskap har de senere år vært
et satsingsområde i det sivile beredskapsarbeidet, og i
perioden 1999-2002 ble det lagt opp til en bred satsing for å legge
forholdene til rette for en bedret kommunal beredskap. Myndighetenes
vektlegging av samfunnssikkerhet og beredskap i forbindelse med tusenårsskiftet,
førte også til en omfattende planlegging av beredskapstiltak
i den enkelte kommune.
Ved utgangen av 2000 har 85 pst. av landets
kommuner gjennomført eller startet opp med risiko- og sårbarhetsanalyser.
Det er imidlertid store forskjeller i status mellom fylkene. Risiko-
og sårbarhetsanalyse er en metode for å kartlegge
et bredt spekter av risiki som kan medføre trussel mot
liv, helse, miljø og samfunnsviktige funksjoner. På samme
tidspunkt hadde ca. 90 pst. av kommunene utarbeidet kriseplaner.
Regjeringen mener det er viktig å trekke
videre på de erfaringer som ble gjort i forbindelse med
overgangen til år 2000. For å sikre at det gode
nivået på kommunenes beredskap videreføres,
legges det opp til en ytterligere styrking av kommunenes arbeid
på samfunnssikkerhetsområdet. I denne
sammenheng vil det blant annet bli arbeidet med å styrke
bredden og kvaliteten i kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser,
og det er et mål at kommunene gjennomfører regelmessige
beredskapsøvelser. Det vil også bli arbeidet for
at sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn i den ordinære
kommuneplanleggingen blir ivaretatt, med sikte på å forebygge
skader på mennesker, miljø og materielle verdier.
Spørsmålet om motivasjonsskapende
og tilretteleggende tiltak er tilstrekkelig, eller om kommunene
bør pålegges en generell plikt til å drive
beredskapsplanlegging, har vært et gjennomgangstema siden
omleggingen av det sivile beredskap tok til.
Sårbarhetsutvalget anbefalte at kommunene
pålegges en plikt til beredskapsplanlegging.
Utvalget mente kommunene bør få en plikt til å utarbeide
risiko- og sårbarhetsanalyser og kriseplaner, herunder
plikt til å ha en kriseledelse, informasjonsplan, varslingsliste
og en oversikt over samarbeidsavtaler med frivillige organisasjoner
og andre kommuner mv. Sårbarhetsutvalget har
videre påpekt at man fra utvalgets side ikke ser for seg
at en slik planleggingsplikt skal medføre noen forpliktelse
for kommunene til å gjennomføre særskilte beredskapstiltak.
Utvalget synes å ha lagt til grunn at kommunene selv vil
iverksette nødvendige skadeforebyggende tiltak i tilfelle
risiko- og sårbarhetsanalysene avdekker særlige
risiki.
Det store antallet av kommuner som har gjennomført risiko-
og sårbarhetsanalyser, viser etter Regjeringens vurdering
at satsingen på motivasjonsskapende og tilretteleggende
tiltak har gitt gode resultater.
Det arbeid som har pågått
overfor kommunene på beredskapsfeltet de senere år
føyer seg inn i en slik strategi. Regjeringen har likevel,
i tråd med Sårbarhetsutvalgets anbefaling, kommet
til at det bør innføres en generell beredskapsplikt.
Det vil være klargjørende for kommunene, og vil
lette arbeidet med å sikre at kommunene har en gjennomgående
beredskap. Det vil medføre at kommunenes ulike forpliktelser
på beredskapsområdet i større
grad kan sees i sammenheng. Det vil bli lagt vekt på at
de positive sider ved dagens ordning viderebringes og at det legges
til rette for interkommunale løsninger. Regjeringen vil
komme tilbake til Stortinget med et lovforslag på et senere
tidspunkt.
Forholdene på Svalbard skiller seg
fra fastlandet på mange måter. Blant annet geografisk
beliggenhet og store avstander, klima, bosettingsstruktur, organisatoriske
og geopolitiske forhold gjør at utfordringene når det
gjelder samfunnssikkerhet må løses på andre
måter enn på fastlandet.
Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir rammen
for norsk myndighetsutøvelse på Svalbard. Det
er derfor kun et meget begrenset militært nærvær
på Svalbard, ved at Kystvakten bidrar som en ressurs for
Sysselmannen i redningssammenheng.
Sivilforsvaret er ikke representert på øygruppen,
og det er heller ikke opprettet politireserve. Sysselmannen er så vel
politimester som fylkesmann, og ivaretar i praksis mange av de oppgaver
som på fastlandet er spredt på ulike etater. Svalbard
er heller ikke inndelt i kommuner, og ulike oppgaver når
det gjelder samfunnssikkerhet, ivaretas i de ulike bosettingene
av ulike aktører.
Slike forhold gjør at problemstillinger
når det gjelder samfunnssikkerhet på Svalbard
i mange tilfeller løses særskilt, med tiltak og
virkemidler som er tilpasset de enkelte utfordringene. Det kan herunder
nevnes at det arbeides med risiko- og sårbarhetsanalyse
for Svalbard.
Ledelsesapparatet står med jevne mellomrom
overfor situasjoner som krever særskilt oppmerksomhet eller
håndtering. Erfaringene blant annet fra krisen i Kosovo
1999, overgangen til år 2000, utbruddet av munn- og klovsyke
i Storbritannia og på kontinentet 2001, terroraksjonene
den 11. september 2001 og den etterfølgende krigen mot
internasjonal terrorisme, viser at ulike situasjoner skaper ulike
behov for håndtering og samordning.
Utgangspunktet er at sektorprinsippet og prinsippet om
linjeansvar følges (ansvarsprinsippet). Dette betyr at
den enkelte fagstatsråds konstitusjonelle ansvar videreføres
også i en krisesituasjon. Det er det enkelte departement
som har ansvaret for å håndtere en krisesituasjon
som berører eget ansvarsområde og sørge
for samordning med andre departementer for å sikre nødvendig
krisehåndtering.
Det gjelder videre et prinsipp om at krisen
skal håndteres på lavest mulig nivå (nærhetsprinsippet).
I de fleste tilfeller vil en krise av lavere alvorlighetsgrad bli håndtert
av det ansvarlige fagdepartementet, eventuelt av et departement
i samråd med andre, involverte departementer. Ved alvorlige
kriser eller katastrofer vil imidlertid også Regjeringen
bli engasjert i håndteringen.
Organiseringen under kriser skal være
mest mulig lik den organiseringen en opererer med til daglig (likhetsprinsippet).
Samordningen mellom departementene skal tilpasses den aktuelle situasjonen.
Det er derfor lagt til grunn at en ikke skal ha en permanent samordningsgruppe
for krisehåndtering i fredstid med fast utpekte medlemmer.
Alle departementer kan ta initiativ til å etablere midlertidige
samordningsgrupper. Utgangspunktet vil være at det er det
departementet som ut fra sektoransvaret er mest berørt
av krisen, som får hovedansvaret for å ivareta
samordningen. Normalt vil dette være det departementet
som har best tilgang til informasjon om krisens omfang og utvikling.
Ved usikkerhet om hvilket departement som er ansvarlig for å samordne,
avklarer Justisdepartementet dette med de aktuelle departementer.
Ved uenighet om ansvarsforhold legges saken frem for Regjeringen.
Inntil Regjeringen har behandlet saken, tar Justisdepartementet
de nødvendige initiativ for å sikre en effektiv
samordning av sivil krisehåndtering på sentralt
nivå.
Sårbarhetsutvalget foreslår
at ansvaret for å forberede og gjennomføre samordning
av krise- og konsekvenshåndtering mellom departementer
så langt som mulig bør legges til ett departement
med sikkerhet og beredskap som hovedområde. Utvalget foreslår
videre at dette departementet bør etablere en egen enhet
for å tilrettelegge for og forberede en god håndtering
av ulike krisesituasjoner. Det foreslås at enheten får
en fast kjerne med spesialister på krisehåndtering
og koordinering, og at enheten ved behov forsterkes med utpekte
representanter fra relevante departementer.
Erfaringene fra ulike hendelser viser også at
ledelsen og organiseringen av arbeidet med håndtering av
kriser må tilpasses den aktuelle situasjonen. Regjeringen mener
at det er de medarbeiderne som har ansvaret for å bistå Regjeringen
og den enkelte fagstatsråd til daglig, som også har
de beste forutsetningene for å utføre arbeidsoppgavene
i en krisesituasjon. Regjeringen mener derfor at det ikke er grunn
til å fravike ansvarsprinsippet, nærhetsprinsippet
og likhetsprinsippet i forbindelse med håndteringen av
kriser, og at de etablerte prinsippene fortsatt bør legges
til grunn. Regjeringen vil derfor ikke foreslå at ansvaret
for å forberede og gjennomføre samordning av krise-
og konsekvenshåndtering legges til en egen enhet med spesialister
på krisehåndtering for å bistå Regjeringen
og statsrådene i krisesituasjoner.
Hendelsene den 11. september 2001 understreket behovet
for at samfunnet har en beredskap som holder et jevnt høyt
nivå, selv om den internasjonale situasjon vurderes som
stabil. Samfunnets ledelsesapparat må planlegge aktivt
for hvilke tiltak det kan være naturlig å iverksette
dersom kriser oppstår og at det sikres at ledelsesapparatet
vil være i stand til å håndtere kriser. Øvelser
er et viktig og kosteffektivt bidrag til å holde en slik
høy grad av aktsomhet.
Øvelser er et virkemiddel for å teste
og forberede en organisasjons evne til å håndtere
kriser og et virkemiddel for å etablere ny kompetanse og å videreutvikle eksisterende
kompetanse.
Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet
har utarbeidet et nytt øvelseskonsept for departementene med
underlagte etater. Konseptet retter seg først og fremst
mot sivilmilitært samarbeid i forbindelse med håndtering
av sikkerhetspolitiske kriser, og Forsvarets støtte til
det sivile samfunn i fred. Rene sivile eller militære øvelser
som finner sted innenfor en sivilmilitær ramme, og interne øvelser
i departementene, kan imidlertid også dekkes av konseptet.
Målgruppen for øvelser er primært ledelsenivået,
men også saksbehandlere innen sikkerhet, beredskap og krisehåndtering.
Sårbarhetsutvalget foreslår å styrke
koordineringen mellom etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene
(EOS-tjenestene) ved å etablere et permanent sekretariat
for Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Utvalget mente dette
kunne være et virkemiddel for å sikre at koordinering
og drøfting av prioriteringer mellom EOS-tjenestene skjer
fortløpende og bygger på et fast system.
Det konstateres at behovet for samarbeid og
koordinering mellom EOS-tjenestene i den senere tid har økt, og
at det sannsynligvis vil øke ytterligere i tiden fremover.
Dette skyldes blant annet at tjenestene gjennom lovgivning har fått
til dels overlappende oppgaver, og at det foreligger en økning
i grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer. Det er ikke like lett
som tidligere å skille mellom rikets ytre og indre sikkerhet,
mellom statlige og ikke-statlige aktører og mellom aktive
og passive sikkerhetstiltak. Koordinering i den enkelte sak vil
gå direkte mellom de berørte tjenester, men det
er behov for en møteplass mellom tjenestene og sentrale departementer
for å drøfte spørsmål av generell
karakter og for å sikre at ansvarlige statsråder
får tilstrekkelig innsikt i tjenestenes virksomhet.
En svakhet har vært at utvalget ikke
har hatt et permanent sekretariat. Regjeringen vil, i samsvar med Sårbarhetsutvalgets
anbefaling, styrke Koordinerings- og rådgivningsutvalgets
rolle ved å etablere et permanent sekretariat for utvalget
for å følge opp saker som behandles i utvalget.
Dette vil være avgjørende for å kunne
styrke utvalgets rolle og sikre nødvendig utredningskapasitet.
Utvalget skal fortsatt være et koordinerende og rådgivende
organ, og utvalgets oppgaver skal blant annet være koordinering
av prioriteringer og mål, nasjonale etterretningsbehov
og rådgivning til sentrale beslutningstakere. I konkrete
krisesituasjoner vil utvalget blant annet kunne benyttes i forbindelse
med koordinering av trusselvurderinger. Dagens medlemmer skal fortsatt
utgjøre kjernen i et styrket fremtidig Koordinerings- og
rådgivningsutvalg. For øvrig legges det opp til
at deltakelsen i utvalget gjøres mer fleksibel avhengig
av hvilke saker som drøftes, og andre departementer og
virksomheter må kunne møte ved behov. Justisdepartementet,
Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet vil veksle mellom å ha
ledelses- og sekretariatsfunksjonen, og ny instruks for Koordinerings-
og rådgivningsutvalget vil bli utarbeidet. Justisdepartementet
vil starte med ledelsen av sekretariat.
I kapitlet gis en beskrivelse av utviklingen i det internasjonale samarbeidet og gir en beskrivelse og en vurdering av hvilke sivile bidrag Norge gir i dag og bør kunne gi i fremtiden på samfunnssikkerhetsområdet. Følgende punkter er omtalt i kapitlet:
-
– utviklingen i NATO, herunder samarbeidet med partnerlandene.
-
– utviklingen i EU, FN og OSSE.
-
– norske ressurser i internasjonal sivil krisehåndtering.
-
– vurderinger og tiltak.
Hensikten med kapitlet er å foreta
en vurdering av en del av de ressurser som kan settes inn ved krig
eller alvorlige hendelser i fred. Avgrensingen av beredskapsressursene
i kapitlet er av to grunner ikke komplett. For det første
er det vanskelig å foreta en eksakt avgrensing mellom hva
som er beredskapsressurser og hvilke ressurser som brukes for å styrke
organisasjoner på generell basis, for eksempel ved bruk
av overtid eller innleide mannskaper i en krisesituasjon. For det annet
finnes det betydelige forsterkingsressurser som ikke omtales i dette
kapitlet. Dette gjelder for eksempel personell som blir beordret
ved kriser og krig, for eksempel i medhold av lov om helsemessig
og sosial beredskap.
Med redningstjeneste forstås den offentlig
organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig
innsats for å redde mennesker fra død eller skade
som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og
som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer
eller ved særlige tiltak. Tjenesten er integrert, dvs.
at den omfatter alle typer redningsaksjoner (sjø-, land-
og flyredning). Organisasjonsplan for redningstjenesten er fastsatt
ved kgl. res. av 4. juli 1980, og gir utfyllende bestemmelser om
hvordan redningstjenesten i Norge er organisert.
Justisdepartementet har det overordnede administrative
samordningsansvar for land-, sjø- og flyredningstjenesten.
Redningstjenesten er operativt organisert med
to hovedredningssentraler (HRS) og 28 lokale redningssentraler (LRS),
som tilsvarer antallet politidistrikter, herunder Sysselmannen på Svalbard,
samt 16 flyredningssentraler.
Den øverste operative samordning og
ledelse av redningstjenesten tilligger de to hovedredningssentralene i
Stavanger og Bodø.
HRS består av en kollektiv ledelse
med representanter for aktuelle offentlige etater, utpekt av de
respektive departementer. Sjøforsvaret, Luftforsvaret,
politiet, Telenor, helsevesenet og lufttrafikktjenesten er representert
i redningsledelsen, og politimesteren i henholdsvis Stavanger og
Bodø er tillagt oppgaven som formann i redningsledelsen.
Ved hovedredningssentralene er det fast ansatt sivilt personell
som, etter fullmakt fra redningsledelsen, ivaretar den daglige ledelse og
koordinering av søks- og redningsaksjoner. Ved større
aksjoner innkalles redningsledelsen.
Alle offentlige etater med ressurser egnet for
redningsformål plikter å delta i redningstjenesten,
og de utgifter som påløper til personell, materiell,
planlegging, øvelser mv. dekkes av den enkelte etat over
eget budsjett. Dette samvirkeprinsippet, så vel faktisk
som økonomisk, bygger på en tilråding
i St.meld. nr. 86 (1961-1962), jf. Innst. S. nr. 170 (1962-1963).
Praksis er at offentlige virksomheter, både forvaltningsorganer og
fristilte virksomheter, ikke bare dekker egne utgifter i forbindelse
med en redningsaksjon, men også stiller ulike rådgivningsfunksjoner
og redningsrelevante data mv. kostnadsfritt til disposisjon overfor
hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler. Dette prinsippet
har i de senere år medført en del utfordringer da
flere offentlige etater er omgjort til A/S (Telenor med
videre). Regjeringen ønsker ikke endringer i forhold til
dagens ordning, og viderefører derfor samvirkeprinsippet.
Redningsberedskapsutvalget foreslår å legge
ansvaret for hovedredningssentralene til Politidirektoratet. Dette
begrunnes bl.a. med at Politidirektoratet således vil ha
det overordnete ansvar for at politidistriktene ivaretar
sine samlete oppgaver i redningstjenesten på en tilfredsstillende
måte. Hovedredningssentralens rolle og oppgaver vis-à-vis
lokal redningssentraler tilsier etter utvalgets oppfatning at HRS
legges under Politidirektoratet.
De aller fleste høringsinstanser berører
ikke spørsmålet vedrørende hovedredningssentralenes
forankring, men Fylkesmennene, Hovedredningssentralens personalforening
og Kystradioen mener at HRS fortsatt bør ligge direkte
under Justisdepartementet, mens blant annet Politidirektoratet og
Politiorganisasjonene mener at HRS bør organiseres under
Politidirektoratet.
Regjeringen har vurdert spørsmålet
om hovedredningssentralenes administrative forankring. Det har vært
lagt avgjørende vekt på at Hovedredningssentralene
fungerer godt i dag. Den direkte tilknytning til departementet understreker
HRS spesielle funksjoner i redningstjenesten, med fokus på samordning
og samvirke.
Dagens organisering av redningstjenesten vil
derfor bli videreført. Det administrative ansvaret for
samordning av norsk redningstjeneste vil fortsatt bli ivaretatt direkte
av Justisdepartementet. Det samme gjelder administrasjon av hovedredningssentralene.
For å bidra til at politimesterens ansvar for de administrative oppgavene
ved hovedredningssentralene ivaretas på en best mulig måte,
vil det derfor bli vurdert å styrke ledelsen av henholdsvis
Rogaland og Salten politidistrikter.
Etter noe tid vil det bli foretatt en ny vurdering
av organiseringen av hovedredningssentralene.
Et flertall i redningsberedskapsutvalget foreslår å utvide
dagens redningstjenestebegrep, og foreslår følgende
formulering :
"Det er også redningstjeneste når
en slik organisert og koordinert innsats iverksettes i en akuttfase
for å avverge eller begrense skade på materielle
verdier eller alvorlig skade på miljø som følge
av en ulykkessituasjon, så lenge situasjonen er slik at
objekteier, kommune eller fagmyndighet ikke kan løse oppgaven."
Å endre de eksisterende prinsipper
kan imidlertid skape uklare grenser for redningstjenestens oppgaver, dvs.
ansvaret for å berge menneskers liv og helse. Prinsippet
om at alle aktører som bidrar i redningstjenesten selv
skal dekke egne kostnader kan også virke mindre legitimt
dersom ikke liv og helse står på spill. Regjeringen
mener derfor at dagens redningstjenestebegrep ikke bør
endres. Det er derimot nødvendig å vurdere om
dagens grensesnitt i forholdet mellom hovedredningssentralene
og Forsvarets kystberedskap og aksjonsledelse (KYBAL) er optimalt,
og det vil tatt initiativ til en slik gjennomgang. I dag foreligger
det avtaler mellom henholdsvis Statens forurensningstilsyn og Kystvakten
og mellom Sjøfartsdirektoratet og Kystvakten som regulerer
Forsvarets bidrag med hensyn til ressurser og aksjonsledelse
i forbindelse med miljøkatastrofer.
Norge har i dag tre nødnumre, henholdsvis
110 ved brann, 112 til politi og 113 for ambulanse/medisinsk- nødhjelp.
De tre nødetatene har pr. i dag til sammen ca. 150 nødmeldesentraler
for mottak av anrop over nødnumrene.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Sosial- og
helsedepartementet, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet
har igangsatt en vurdering av dagens nødmeldetjeneste.
Effektiv innsats i rednings- og beredskapssituasjoner fordrer
tilgang til og oversikt over oppdatert informasjon om de ressursene
og institusjonene som skal delta eller på annen måte
bidra i det operative arbeidet. Dette aktualiserer spørsmålet
om det er behov for en nasjonal standard for beskrivelse av hvilke
kapasiteter de ulike ressurser og institusjoner besitter.
På oppdrag fra Justisdepartementet
ble det i år 2000 i samarbeid med nødetatene,
hovedredningssentralene og de frivillige redningsorganisasjonenes
sammenslutning FORF, iverksatt et forprosjekt med temaet nasjonalt
ressursregister for redning og beredskap. Konklusjonen var at arbeidet
med å realisere et nasjonalt ressursregister bør
videreføres. Deler av registeret er operativt i dag, herunder
oversikten over frivillige redningsressurser. Justisdepartementet
arbeider med oppfølgingen av prosjektet, som vil være
et viktig bidrag til å bedre totaloversikten og dermed
koordineringen av landets totale rednings- og beredskapsressurser
i forbindelse med større ulykker og katastrofer.
Sivilforsvarets organisasjon og virksomhet er
landsdekkende og er regulert i lov 17. juli 1953 nr. 9 om Sivilforsvaret.
Sivilforsvarets oppgave er å planlegge og iverksette tiltak
av ikke militær art, som tar sikte på å forebygge
skade på sivilfolket ved krigshandlinger eller råde
bot på slik skade og som ikke ved særskilt bestemmelse
er lagt til annen myndighet. Sivilforsvaret skal også,
etter nærmere retningslinjer, hjelpe til med å forebygge
og råde bot på skader som ikke skyldes krigshandlinger.
Sivilforsvaret baserer seg på tjenestepliktig
personell som enten har avtjent førstegangstjeneste i Forsvaret eller
avtjent siviltjeneste. I tillegg har Sivilforsvaret gjennom Sivilforsvarsloven
hjemmelsgrunnlag for å pålegge kvinner tjenesteplikt
og rekrutterer derfor også kvinner til tjenesteplikt i
Sivilforsvaret.
Sivilforsvaret består i dag av totalt
56 823 personer inklusiv reserver, som fordeler seg på fredsinnsatsgrupper
(FIG), innsatsgrupper (IG), støttegrupper (STG), radiacmåletjeneste,
luftvarslingstjeneste, egenbeskyttelse (EB) og stab. En tredjedel
av denne styrken gis i dag opplæring og øvelse.
Den resterende to-tredjedelen vil utgjøre en krigsreserve
(KR), som aktiviseres i en beredskaps-/krigssituasjon.
Personellet i krigsreserven gis ikke opplæring og øvelser.
Sivilforsvarsorganisasjonen består
av tre nivåer med myndighet lagt slik:
Sivilforsvaret skal videreføres og
videreutvikles med utgangspunkt i dagens oppgaveportefølje.
Sivilforsvaret er en viktig del av landets beredskap mot krig og omfattende
kriser. Samfunnet kan bli utsatt for så store ødeleggelser
at nødetatenes ressurser ikke på langt nær strekker
til. Erfaringer fra omfattende hendelser i fredstid tilsier at det
bør finnes særlige forsterkningsressurser som
kan bistå ved redningsaksjoner og ved annen katastrofeinnsats.
En organisasjon som kan utgjøre en forsterkning ved et
bredt spekter av hendelser vil gi større slagkraft og innebære
en god ressursutnyttelse for samfunnet som helhet. Det vil bli arbeidet
for at Sivilforsvaret utvikler sin kompetanse med sikte på å kunne
være en reell ressurs også ved kompliserte teknologiske
ulykker og branner, herunder at det utvikler spesialkompetanse
i forhold til enkelte alvorlige scenarier som for eksempel terroranslag
med masseødeleggelsesmidler. Hovedtrekkene i
organiseringen av Sivilforsvarets personelloppsetting i kategorier
med ulik utdanning og operativ status vil bli videreført. Antallet
rulleførte vernepliktige vil imidlertid bli vurdert med
tanke på reduksjon.
En videreføring av Sivilforsvaret forutsetter
en grunnleggende organisatorisk gjennomgang. Sivilforsvaret har
i dag for komplekse og uklare administrative ansvarslinjer, for
eksempel ved at både politimester og fylkesmann har et
ansvar i tillegg til det ansvar som ligger på direktoratsnivå.
En omorganisering vil gi rasjonaliseringsgevinster, i tråd
med Regjeringens moderniseringsprogram for offentlig virksomhet.
Redningsbereredskapsutvalgets flertall, NOU 2001:31
Når ulykken er ute, foreslo å legge Sivilforsvaret
til politiet, mens et mindretall foreslo å legge det til
fylkesmannen. Et tredje mindretall foreslo en løsning med
vekt på kommunene.
Regjeringen har vurdert alle alternative forslag
i Redningsberedskapsutvalget og er kommet frem til at Sivilforsvarets
oppgaver best ivaretas ved å legge Sivilforsvaret under
det nye direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet med Justisdepartementet
som overordnet myndighet. Dette direktoratet vurderes som best egnet
til å ivareta oppgavene for å forebygge og være
forberedt til omfattende krisesituasjoner, det vil si både
forvaltningsoppgavene knyttet til varsling, tilfluktsrom og beskyttelsesplanlegging
generelt og oppgavene knyttet til innsatsstyrker, særlig
opplæring og øvelser. Det vises her for øvrig
til kapittel 8. Direktoratet vil i tillegg få et fagansvar
i forhold til de kommunale brann- og redningsetatene og slik vil
man få en enklere myndighetslinje fra sentralt til lokalt
nivå og slik at brannvesenets og Sivilforsvarets ressurser
bedre kan sees i sammenheng.
Som et ledd i Regjeringens arbeid med modernisering
og effektivisering av forvaltningen vil dagens sivilforsvarskretser
reduseres fra 40 til 18 og organiseres fylkesvis. Det er en særskilt
målsetting å oppnå best mulig synergier
mellom Sivilforsvaret og øvrige nød- og beredskapsetater.
I forbindelse med etableringen av Sivilforsvaret som egen regional
etat med direkte styringslinje til direktoratet for beredskap og
samfunnssikkerhet opphører dagens ordning med politimesteren som
kretssjef for Sivilforsvaret. Daglig leder ved kretsen vil være
ansvarlig og skal avgjøre om Sivilforsvaret kan yte hjelp
og på hvilken måte. Ved uklarhet avgjøres
dette på direktoratsnivå.
På fylkesnivået innebærer
den valgte organisasjonsmodell at direktorat for samfunnssikkerhet
og beredskap får to styringslinjer: Et direkte styringsansvar
for Sivilforsvaret og et fagansvar i forhold til fylkesmennenes
beredskapsarbeid. Det er en utfordring å samordne dette
arbeidet slik at det fremstår som helhetlig. Det skal utvikles
samarbeidsrutiner mellom fylkesmannen og Sivilforsvaret, med sikte
på gjensidig utnyttelse av kompetanse og ressurser innenfor
forebygging, beredskap og krisehåndtering. Det ansees ikke
hensiktsmessig at fylkesmannen innehar et tilsynsansvar for sivilforsvarsetaten
da etaten nå får en klar styringslinje til direktoratet.
Den beredskapsfaglige kontakten mellom Sivilforsvaret og kommunene
skal foregå via fylkesmannen.
Sivilforsvaret skal også i fremtiden
kunne varsle befolkningen i tilfelle fare for krigshandlinger og
ved kriser i fred. Dette forutsetter investeringer. Investeringenes
størrelse vil variere med hvilket konsept som velges. Forslag
til oppgradering av Sivilforsvarets varslingsanlegg vil bli fremmet
i forbindelse med de årlige budsjettproposisjoner.
Tilfluktsrom skal fortsatt være en
del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne under krig. Dekningen
av tilfluktsrom er god. Det finnes i dag ca. 2,7 millioner tilfluktsromsplasser
spredt ut over landet. I dag er det derfor ikke behov for å gjenoppta
byggingen.
Sivilforsvaret har siden 1950-årene
hatt planer for krigsutflytting og evakuering av befolkningen i
større befolkningskonsentrasjoner og rundt militære
installasjoner. I dag omfatter planene 36 byer og tettsteder med til
sammen omtrent en halv million mennesker. Sivilforsvaret har ansvaret
for selve flyttingen av befolkningen. Mottak av den utflyttede befolkningen
er et kommunalt ansvar.
Lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret gir
bestemmelser om egenbeskyttelsestiltak i bedrifter, - industrivern.
Denne egenbeskyttelsen er risikobaserte tiltak for beskyttelse av
person, eiendom og drift gjennom forebygging, beredskap, håndtering
av nødsituasjoner og forberedte tiltak for å normalisere
situasjonen. Næringslivets sikkerhetsorganisasjon under
Næringslivets hovedorganisasjon er gitt oppgaven
med å organisere og føre tilsyn med egenbeskyttelsen
ved bestemte bedrifter. Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
er også tilsynsmyndighet etter blant annet internkontrollforskriften
av 12. juni 1996 og storulykkeforskriften av 8. oktober 1999, i
tillegg til å utføre en del oppgaver som etterspørres
av næringslivet. Dette gjør at Næringslivets
sikkerhetsorganisasjon dels regnes som et organ under Næringslivets
hovedorganisasjon og dels som en av myndighetene på Helse-,
miljø- og sikkerhetsområdet.
Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
utfører sine myndighetspålagte oppgaver på en
meget god og effektiv måte. Næringslivets sikkerhetsorganisasjons
oppgaver og ansvar er nært forbundet med Justisdepartementets
ansvar på samfunnssikkerhetsområdet. Sivilfor-svarslovens
bestemmelser som retter seg mot industrivernets og Næringslivets
sikkerhetsorganisasjons virksomhet vil bli vurdert for å sikre
en best mulig ivaretakelse og koordinering av de oppgaver som er
pålagt. Det vil også bli arbeidet for at krav
om egenbeskyttelse for virksomheter sees i størst mulig sammenheng
med andre pålegg og krav til næringslivet på sikkerhets-
og beredskapsområdet.
Brannvesen og feiervesen er kommunale oppgaver. Det
finnes ca. 420 brannvesen ved forskjellige kommuner over hele landet.
De siste årene har det vært et prioritert mål
at man søker interkommunale løsninger.
Å opprettholde en døgnkontinuerlig
beredskap er meget kostnadskrevende for kommunene. Det er derfor viktig å tilpasse
beredskapen til den foreliggende risiko og å samle og utnytte
ressursene best mulig. Forskriften som regulerer dimensjonering
og utrusting av brannvesenene er utformet slik at befolkningen skal være
sikret en minimumsberedskap, og kommunene er pålagt å gjennomføre
risikoanalyser.
Gjennom etableringen av et direktorat for beredskap og
samfunnssikkerhet vil det bli satset på en nærmere integrering
av utdanningen for personell i henholdsvis de kommunale brann- og
redningsvesen og Sivilforsvaret. Det vil også kunne være
betydelige synergier i forholdet mellom brannvesenets forebyggende
oppgaver og øvrige kommunale beredskapsoppgaver. I tillegg
er det et mål å styrke samordningen og samarbeidet
med øvrige redningsetater i tillegg til at det skal legges
bedre til rette for at brannvesenet kan forsterkes med statlige
ressurser ved større hendelser, jf. kap. 8.
Spørsmålet om sivile vernepliktiges
rolle i forhold til sivil beredskap ble senest tatt opp i St.meld.
nr. 22 (1995-1996) "Om sivil tjenesteplikt", i kapitlet om innholdet
i tjenesten. Departementet fremhevet behovet for å fastsette
et overordnet mål for tjenesten og mente at den burde være
samfunnsnyttig og herunder vernerelevant i forhold til den alminnelige
verneplikten. De sivile vernepliktige skulle ansees som en ressurs
for totalforsvaret og, som en følge av dette, søkes
krigsdisponert til sivile oppgaver. For å ivareta
dette foreslo man blant annet å konsentrere arbeidsoppgavene
om få utvalgte hovedsektorer; helse- og sosialsektoren, natur-
og miljøsektoren og krigs- og kriseberedskap i inn- og
utland.
I Innst. S. nr. 177 (1995-1996) sluttet Stortinget
seg i stor grad til departementets syn og fastslo at prinsippet om
allmenn verneplikt må innebære at også sivile
vernepliktige som hovedregel skal plikte å delta i landsvern
i videste forstand i krigs- og krisesituasjoner. Siviltjenesten
skulle ta utgangspunkt i forebyggende fredsarbeid og behovet for
forberedelse til krig og krise. Det arbeidet mannskapene utfører
i fredstid skulle innebære en forberedelse til den funksjonen
de var tiltenkt i en krigs- eller krisesituasjon. Flertallet støttet
departementets inndeling i hovedsektorer og ville i tillegg at "fredsarbeid"
skal være en egen sektor. Stortinget vedtok etter votering
at departementet skal legge følgende målformulering
til grunn for innholdet i tjenesten:
"Siviltjenesten er en del av den alminnelige verneplikten.
Den skal være vernerelevant i forhold til fredsskapende
arbeid og i forhold til å forberede mannskapene på en
mulig beredskapssituasjon. Det bør legges vekt på konfliktforebyggende,
fredsbevarende og samfunnsnyttig arbeid i tjenesten."
Departementet legger til grunn at det i dag
ikke er behov for sivile vernepliktige som en fast ekstra mannskapsstyrke
i den sivile beredskap, i tillegg til de etablerte organisasjonene,
blant annet Forsvaret og Sivilforsvaret. En slik organisasjon ville
også kreve en egen administrasjon og organisering og bli
svært kostnadskrevende. Det er heller ikke praktisk å la
siviltjenesten være et opplæringssted for etterfølgende
overføring til ulike beredskapsorganisasjoner. Departementet anser
det derfor ikke som den mest hensiktsmessige løsningen
i dag å utvikle innholdet i siviltjenesten i samsvar med
intensjonene i St.meld. nr. 22 (1995-1996) og Innst. nr. 177 (1995-1996).
Selv om den sivile førstegangstjenesten
ikke har et direkte beredskapsformål bør mannskapene,
som vernepliktige, fortsatt kunne anvendes i sivil beredskap. Departementet
mener dette mest hensiktsmessig bør foregå som
i dag, ved at de stilles til disposisjon for Sivilforsvaret etter
fullført samfunnsnyttig siviltjeneste. Dermed er det Sivilforsvarets
eget behov for mannskaper som styrer bruken av sivile vernepliktige
i sivil beredskap. Det må også være opp
til dem å gi eventuell opplæring, avhengig av
hvilken funksjon mannskapene er tiltenkt i en beredskapssituasjon. Avhengig
av Sivilforsvarets behov kan også enkelte sivile vernepliktige,
som i dag, avtjene førstegangstjenesten i Sivilforsvaret.
Departementet foreslår derfor å legge
følgende omformulerte hovedmål til grunn for innholdet
i siviltjenesten:
"Siviltjenesten er en del av den alminnelige verneplikten.
Den skal være samfunnsnyttig, og vernerelevant i forhold
til fredsskapende og konfliktforebyggende arbeid."
Med spesiell politiberedskap menes den beredskap som
er eller blir etablert for å møte spesielle oppgaver under
terror- og sabotasjeaksjoner, krig, redningstjeneste eller andre
ekstraordinære situasjoner.
Politireserven består i dag av 5450
vernepliktige som har avtjent militær førstegangstjeneste,
og som er overført til politireserven for den resterende
plikttjenestetiden. Politireservens hovedoppgaver er å bistå med vakttjeneste/objektvakthold,
massetjeneste, trafikktjeneste og patruljetjeneste. For å kunne
utføre disse oppgavene må mannskapet gjennomføre
et grunnkurs på ca. 125 timer.
Politireserven har de senere år i liten
grad gjennomført grunn- og etterutdanning. I tillegg har
politireserven behov for materiellanskaffelser i form av uniformer,
verneutstyr og våpen mv. På denne bakgrunn tas det
i inneværende år, og i årene fremover,
sikte på å øke opplæringsaktiviteten
i politireserven og investere i nytt materiell. Blant annet vil
det i 2002 bli gjennomført en ukes etterutdanningskurs
for 600 politireservister fra Oslo, og et 3-ukers grunnkurs for
600 politireservister fra Agder, Rogaland, Sør-Trøndelag,
Troms og Oslo planlegges iverksatt i 2003.
Den fremtidige politireserven vil bli mindre,
men bedre rustet i forhold til fremtidige ufordringer. Det vil derfor
bli foretatt en vurdering av hvilket antall politireservister det
vil være behov for i fremtiden. Formålet er å sikre
en fremtidig operativ, godt utdannet og utstyrt politireserve.
HV-styrkene er en viktig ressurs i redningstjenesten. I
henhold til heimevernloven har Heimevernet som en sentral oppgave å begrense
eller avverge naturkatastrofer og andre alvorlige ulykker som måtte
oppstå i fredstid. HV kan stille store styrker på kort
varsel og vil fortsatt ha en mobiliseringsstyrke. Reduksjonene i forsvarstrukturen
og omfattende nedleggelser av garnisoner og leire innebærer
at det vil bli færre tilgjengelige militære ressurser
til bruk i redningssammenheng. HV-styrkene har derfor fått økt
betydning i redningssammenheng.
Ved forsvarskomiteens behandling av St.prp.
nr. 45 (2000-2001) om endringer i Forsvaret, ba komiteens flertall
regjeringen vurdere om det bør opprettes en tredje kategori
vernepliktige, såkalt samfunnstjeneste, se Innst. S. nr.
342 (2000-2001) punkt 4.
Komiteen viste dels til alminnelige rettferdshensyn og
dels til mulige behov knyttet til samfunnets sårbarhet,
dagens sivilforsvar og sivile humanitære oppgaver ellers.
Regjeringen deler Redningsredskapsutvalgets
oppfatning om at det ikke bør opprettes nye, separate organisasjoner
i redningsberedskapen og mener for øvrig at det hverken
er behov for å styrke Sivilforsvaret ved tilførsel
av flere vernepliktige eller å opprette stående forsterkningsstyrker
bemannet med vernepliktige.
Det som da eventuelt gjenstår er utskrivning
til mer alminnelig arbeid i helse- og sosialsektoren og annet samfunnsnyttig
arbeid. Det kan reises spørsmål om en mer alminnelig
bruk av utskrevne mannskaper i arbeidslivet vil være i
samsvar med våre internasjonale forpliktelser. Det vises
til den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 artikkel
4, FN-konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter
artikkel 8 som forbyr tvangsarbeid, og til ILO-konvensjon nr. 29
av 28. juni 1930 om forbud mot tvangsarbeid. I tillegg vil en slik
ordning etter alt å dømme medføre høye
kostnader. Basert på kostnadsnivået i siviltjenesten
(militærnekterene) er driftskostnader et sted mellom 1,3
og 2 mrd. kroner pr. år meget vel tenkbart. I tillegg kommer
investeringer. Skal kvinner omfattes, er det mulig at driftskostnadene
vil ligge opp mot eller over 5 mrd. kroner pr. år.
Under krise og krig skal Aetat på alle
nivå gjennomføre regulering av arbeidsmarkedet
med sikte på å dekke samfunnsprioriterte virksomheter
og næringer med den arbeidskraft som til enhver tid er
påkrevet. Om nødvendig kan Aetat gjennomføre
tvungen formidling ved omdisponering og utskriving av arbeidskraft.
Under kriser i fred skal Aetat på anmodning fra oppdragsgivere
bistå med sivil arbeidskraft ved bruk av registrerte arbeidsledige
og frivillige som melder seg til Aetat.
Frivillige organisasjoner og private sammenslutninger
har spilt og vil spille en viktig rolle i rednings- og beredskapssammenheng.
Det tas ikke sikte på omfattende endringer
i samarbeidsmønsteret med frivillige organisasjoner og
private sammenslutninger på rednings- og beredskapsområdet.
Det vil bli satset på en fortsatt tilrettelegging og utvikling
av samarbeidet mellom offentlige og private ressurser og særlig
utvikle samarbeidet mellom Sivilforsvaret og de frivillige organisasjonene.
Beredskap er ikke utelukkende et spørsmål
om hvilke ressurser det offentlige skal stille til rådighet
for å verne samfunnet. Den enkelte borger har også et ansvar
for sin egen trygghet.
Det vil verken være hensiktsmessig
eller ønskelig å gi pålegg eller retningslinjer
for hvilke tiltak den enkelte bør iverksette for å ivareta
egen sikkerhet. Det vil heller ikke være hensiktsmessig å gi
råd om hvilke typer hendelser den enkelte bør
kunne være beredt på å møte.
Det vil fortsatt bli arbeidet for at befolkningen får informasjon
om hvilke forholdsregler som kan være fornuftige å iverksette
for å ivareta egen trygghet i tilfelle kriser. Dette vil
blant annet bli gjort gjennom utvikling og distribusjon av informasjonsmateriell.
Terroranslagene mot USA den 11. september 2001 demonstrerte at terrortrusselen er en reell og alvorlig sikkerhetsutfordring som det må tas hensyn til i arbeidet for økt sikkerhet. Forskningen innen TERRA-prosjektene vil således utgjøre en premiss i planleggingen av den bredt orienterte sikkerhets- og beredskapsforskningen i Norge.
Risiko- og trusselvurderinger vil være av sentral betydning for en rekke etater og institusjoner med beredskapsansvar. Det tas sikte på å tilrettelegge grunnlaget for bredt anlagte trussel- og risikovurderinger og at det tas sikte på at det utvikles et felles og kommunisert trussel- og risikobilde som kan inngå som grunnlag for beredskapsplanlegging innen ulike sektorer.
I tillegg til trusselvurderinger er det behov for å styrke forsknings- og utredningsaktivitetene på samfunnssikkerhetsområdet. Det legges opp til følgende tredeling av aktivitetene:
-
a) Et bredt orientert, sektorovergripende forskningsprogram for produksjon av generell, allmenngyldig basiskunnskap.
-
b) Fordypende forskning innen utvalgte, spesielt viktige og krevende sektorer for å følge utviklingen og forutse trender av strategisk betydning innenfor det teknologiske, organisatoriske og merkantile området.
-
c) Analyser og utredninger for å konkretisere og tallfeste det samlede sårbarhets- og konsekvensbildet og fremlegge alternative kost-/nyttebaserte tiltaksstrategier som grunnlag for planlegging og beslutning.
De analysene og utredningene som har vært foretatt av FFI i BAS-prosjektene har gitt svært nyttige innspill til sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Det tas derfor sikte på at det konsekvens- og tiltaksorienterte analyse- og utredningsarbeidet under område c) i hovedsak vil bli videreført etter modell av BAS-prosjektene ved Forsvarets forskningsinstitutt. Tiltak for å sikre nødvendig fremdrift og tyngde i arbeidet vil bli vurdert. Departementet vil avklare en hensiktsmessig praktisk organisering og finansiering i samråd med berørte parter.
I kapitlet gjennomgås administrative og økonomiske konsekvenser under følgende hovedpunkter:
-
– Bakgrunn
-
– Konsekvenser for Justisdepartementet
-
– Arbeids- og administrasjonsdepartementet
-
– Miljøverndepartementet
-
– Landbruksdepartementet
-
– Nærings- og handelsdepartementet
-
– Kultur- og kirkedepartementet
-
– Helsedepartementet
-
– Øvrige departementer
-
– Ressursbehovet i 2002
-
– Det fremtidige ressursbehovet.
Forsvarskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Halvorsen, Leif Lund og lederen Marit Nybakk, fra Høyre, Bjørn Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff Nilssen, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, og justiskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Karstein Hansen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at forsvarskomiteen og justiskomiteen i fellesskap har behandlet St.meld. nr. 17 (2001-2002) og legger fram felles merknader.
Det vises videre til Innst. S. nr. 252 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 54 (2001-2002) om tilleggsbevilgninger i 2002 knyttet til ressursbehov innen sivilt beredskap og politiets beredskap, og til Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002) Gjennomføringsproposisjonen om reformen i Forsvaret.
Komiteene vil vise til at det 21. juni 2002 ble sendt en del temaer til Justisdepartementet for nærmere utredning. Svarbrevet fra Justisdepartementet forelå 24. september 2002 og er vedlagt innstillingen.
Komiteene vil vise til at det moderne, åpne, teknologiske og demokratiske samfunnet er svært sårbart, og at det har vokst fram ulike aktører og utfordringer som kan true den kollektive sikkerheten. Et mer sårbart og åpent samfunn gjør at usikkerheten og uforutsigbarheten er større. Komiteene mener vi må ha en visjon om et trygt og robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Det betinger tilgjengelige ressurser som kan settes inn på fleksibel måte, men med klare kommandolinjer og sentralt definert ansvar.
Komiteene vil vise til at det i dagens situasjon og med fremtidens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en mer spesifikk og strukturert ramme enn det meldingen legger opp til. Dette er en nødvendighet dersom fremtidige trusler i kjente og ukjente former skal kunne forebygges på en strukturell og effektiv måte. Komiteene er enig i beskrivelsen av de betydelige utfordringer som fremkommer i NOU 2000:24 Et sårbart samfunn, hvor det beskrives slik:
"Et åpnere verdenssamfunn, mer komplekse teknologiske systemer, avhengigheten av elektroniske informasjons- og kommunikasjonssystemer, tett sammenkoblede produksjons- og leveransesystemer for mat, samferdselssystemer med økt trafikktetthet og høyere hastigheter og et næringsliv i stadig raskere omstilling - alt dette skaper stadig nye og raskere skiftende sårbarhetsforhold. Den åpnere verdensøkonomien og endringer i det politiske landskapet har dessuten ført til at også trusselbildet når det gjelder kriminelle handlinger er vesentlig endret."
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget fikk St.meld. nr. 17 (2001-2002) til behandling i vårsesjonen 2002, og at disse medlemmer mente Stortinget burde ha levert sin innstilling i samme sesjon. Disse medlemmer mener at framdriften i viktige tiltak for å styrke samfunnssikkerheten dermed har blitt svekket.
Disse medlemmer understreker betydningen av å videreføre et totalforsvarskonsept eller totalberedskapskonsept, men at det vil være en rekke nye utfordringer knyttet til disse begrepene i en tid hvor en rekke relevante funksjoner er privatiserte eller gjort om til aksjeselskaper. Det offentlige har på en rekke områder de siste årene gitt fra seg styringsmuligheter gjennom liberalisering og overgang til markedsbaserte løsninger, blant annet gjelder dette energisektoren. Disse medlemmer mener at dette kan ha svekket evnen til beredskap på viktige områder, og mener at St.meld. nr. 17 (2001-2002) burde ha gitt denne problemstillingen en bredere vurdering.
Komiteene viser til at NATOs strategiske konsept fra 1999 definerte de nye trusselbildene: terroristnettverk, internasjonal kriminalitet, spredning av masseødeleggelsesvåpen og atomvåpenkompetanse. 11. september 2001 viste at såkalt asymmetrisk krigføring er det åpne samfunnets største trussel. Komiteene mener den totale samfunnsberedskapen i stor grad må rettes inn mot å forebygge og håndtere nettopp asymmetrisk krigføring i regi av velorganiserte terroristnettverk. Komiteene viser for øvrig til at det i perioden etter at meldingen ble lagt fram har vært betydelig internasjonal dynamikk knyttet til trusler mot samfunnets sårbarhet, både gjennom utilsiktede hendelser som flomkatastrofen i sentrale deler av Europa samt gjennom de nye informasjonene som er kommet fram i kjølvannet av etterforskningen av terrorangrepene mot USA.
Komiteene understreker også betydningen av en helhetlig sikkerhetspolitisk tenkning. Komiteene mener at Norges strategisk viktige posisjon som stor energileverandør kan gjøre Norge utsatt i forhold til å bli blandet inn i konflikter hvor olje spiller en viktig rolle. Slike konflikter oppstår med jevne mellomrom.
Visjoner
Komiteene mener at det må skapes en ramme og målsetting for samfunnssikkerhetsarbeidet der et trusselbilde mot den enkelte borgers individuelle sikkerhet basert på tilsiktede og utilsiktede hendelser settes i sentrum. Samtidig skal nasjonal sikkerhet og forsvar av norsk territorium, luft- og sjøområder stå fast, jf. de sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske mål som er fastsatt i Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2001-2002), og i Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002).
Demokrati som styringsform og grunnleggende verdier og normer skal forsvares.
Samtidig må forebyggende arbeid og prioriteringer legges til grunn i arbeidet for sikkerhet mot utilsiktede hendelser mot den enkelte borgers fysiske og psykiske sikkerhet.
Nasjonen skal ved en samordnet nasjonal og internasjonal bruk av ressursene forsvares mot enhver nåværende og fremtidig tilsiktet trussel mot den enkelte borgers sikkerhet.
Komiteenes flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, deler Sårbarhetsutvalgets visjon om et trygt og robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Samfunnet skal sikres mot utfordringer mot sentrale samfunnsverdier som liv, folkehelse og velferd, livsmiljøet, det demokratiske system og dets lovlige institusjoner, nasjonal styringsevne og suverenitet, landets territoriale integritet, materiell og økonomisk trygghet og kulturelle verdier.
Flertallet mener at det må skapes en ramme og målsetting for samfunnssikkerhetsarbeidet der et trusselbilde mot den enkelte borgers individuelle sikkerhet basert på tilsiktede og utilsiktede hendelser settes i sentrum. Samtidig skal nasjonal sikkerhet og forsvar av norske territorium, luft- og sjøområder stå fast, jf. de sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske mål som er fastsatt i Innst. S. nr. 342 (2000-2001).
Samtidig må forebyggende arbeid og prioriteringer legges til grunn i arbeidet for sikkerhet mot utilsiktede hendelser mot den enkelte borgers fysiske og psykiske sikkerhet.
Nasjonen skal ved en samordnet nasjonal og internasjonal bruk av ressursene forsvares mot enhver nåværende og fremtidig tilsiktet trussel mot den enkelte borgers sikkerhet.
Målsettinger
Komiteene mener at følgende målsettinger må legges til grunn for samfunnssikkerhetsarbeidet i fremtiden:
-
– Norge skal oppleves som et trygt og sikkert land å leve og virke i.
-
– Samfunnets samlede ressurser skal gjennom samordnet bruk og prioriteringer settes inn i samfunnssikkerhetsarbeidet.
-
– Norge skal aktivt bidra innen internasjonale organisasjoner og gjennom internasjonale virksomheter for derigjennom indirekte å styrke det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet.
-
– Arbeidet med samfunnssikkerhet skal ha høy prioritet og det organisatoriske ansvaret skal gjenspeile dette.
-
– Forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid skal prioriteres, samtidig som trening og øvingsvirksomhet ytterligere skal intensiveres.
Totalforsvarskonseptet for samfunnssikkerhet og sårbarhet
Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.
De utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom, skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker som utløser behov for en militær og sivil beredskap, slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene eller fly- og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være feilhåndtering som utløser kaos, kriser eller katastrofer.
Tilsiktede hendelser er terrorangrep, sabotasje, spionasje, internasjonal kriminalitet i stort omfang. Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde som er uforutsigbart.
De samlede ressurser innenfor sivilt beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene som moderne terrorisme representerer. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner i akutte situasjoner.
Komiteenes flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at beredskapslovgivningen ble gått gjennom i 1995 ref. NOU 1995:31. Med bakgrunn i siste års hendelser som f.eks. terrorangrepene 11. september og flomkatastrofen i Europa, vil flertallet be om at beredskapslovgivningen gjennomgås på nytt bl.a. med tanke på klargjøring av kommandolinjer.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at meldingen ikke i tilstrekkelig grad fastsetter et totalkonsept for samfunnssikkerhet, sårbarhetsforebygging og antiterrortiltak. Dette flertallet mener derfor at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med proposisjoner der hvor blant annet utgangspunktet er et totalkonsept som omfatter forebygging, beredskap og krisehåndtering, og der en rekke av de områdene som beskrives i meldingen konkretiseres. Dette flertallet mener videre at det bør opprettes et kompetansesenter for totalforsvaret, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte.
Sentralt ansvar
Komiteenes flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det overordnede styringsansvar i krisesituasjoner omorganiseres i flere land. Sårbarhetsutvalget foreslo ett overordnet departement, et innenriksdepartement.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at Regjeringen ikke ønsker et slikt departement, men heller foreslår en rekke andre organisatoriske grep. Dette flertallet vil peke på at det i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme. Dette flertallet vil be Regjeringen legge frem forslag om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater som må være operative i beredskapsarbeidet.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn at følgende virkemidler og organisatoriske endringer skal være styrende for det videre arbeid og organisering av samfunnssikkerhetsarbeid: Det overordnede ansvar for samfunnssikkerhetsarbeidet tillegges det øverste nivået i regjeringen og forvaltning ved at det etableres et Nasjonalt sikkerhetsdirektorat under Statsministerens kontor (SMK). Disse medlemmer mener dette direktoratet kan bemannes med relevant personell fra de andre ulike fagdepartementer, direktorater og etater. Det er naturlig at deler av Justisdepartementets rednings- og beredskapsavdeling innlemmes i dette direktorat. Etterretninger, overvåkning og sikkerhet vil stå meget sentralt for å nå målsettingene. Nasjonalt sikkerhetsdirektorat skal sikre en helhetlig bruk av alle EOS-ressurser innenfor et utvidet trusselbilde. Disse medlemmer ser det som nødvendig at direktoratet har tilgang til all relevant informasjon innhentet av PST, FO/E, NSM, tollvesenets E-tjeneste etc. I denne forbindelse er det nødvendig med en viss form for rapportering fra tjenestene til direktoratet. Det er i denne forbindelse viktig at denne form for informasjons-innhenting ikke kommer i veien for internasjonalt arbeid på dette felt. Disse medlemmer mener at arbeidet med sikkerhet og beredskap er for fragmentert, og foreslår at dette arbeidet blir koordinert ved at særlig viktige aspekter ved samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeid styres av direktoratet og at dette gir autoritet og gjennomslagskraft for samfunnssikkerhet i bred forstand. Hensikten er å gi dette arbeidet økt politisk fokus og tyngde, øke mulighetene for å se helheten i beredskapsarbeidet og sikre en bedre ressursutnyttelse. Nasjonalt sikkerhetsdirektorat bør få rapporter fra blant annet Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Direktoratet for sivilt beredskap, Direktoratet for brann og elsikkerhet, hovedredningssentralene og fylkesmennenes beredskapsenheter, samt den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet. Disse medlemmer mener at andre virksomheter som bør rapportere til samme direktorat er blant annet Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling, Statens strålevern, Produkt - og elektrisitetstilsynet og transporttilsynene. Disse medlemmer foreslår at det utvikles en samlet strategi og metode for tilsynsvirksomheten. Direktoratets samordnings- og tilsynsrolle på sikkerhets- og beredskaps-området skal videreutvikles og styrkes videre, ut fra det arbeid som ble utført av Justisdepartementet, særlig i forhold til samfunnskritiske funksjoner. Direktoratet blir tillagt et samordnings- og tilsynsansvar for beredskapsarbeidet i sivil sektor og skal fastsette overordnede retningslinjer og rammer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i departementene. Direktoratet skal på bakgrunn av de overordnede målsettinger operasjonalisere arbeidet innenfor sine sektorer og utforme konkrete mål. Direktoratet vil på dette grunnlag holde en samlet oversikt.
Direktoratets nye samordnings- og tilsynsrolle vil gi en helhetlig oversikt og gi muligheter til å se forebyggende sikkerhetsarbeid og beredskap i alle sektorer samlet, herunder samfunnssikkerhetsmessige viktige funksjoner som transportsektoren, petroleumsvirksomheten og energiforsyningen. Arenaer for dialog og mulighet for erfaringsoverføring mellom samfunnsviktige områder vil kunne etableres. Samordningen av planleggingen skal styrkes slik at alvorlige beredskaps- og sikkerhetsutfordringer reflekteres i de tiltak som planlegges iverksatt ved kriser. Dette kan for eksempel gjelde en samordnet vurdering av hvilke tiltak som bør iverksettes i tilfelle alvorlig svikt i IKT, særlig knyttet til samfunnskritiske funksjoner.
Disse medlemmer viser til at de foreliggende endringer i ansvarsforhold og organisasjonsstrukturer vil medføre behov for en rekke endringer i lover, forskrifter, instrukser, budsjettrutiner mv. Disse medlemmer ber Regjeringen om hurtigst mulig å komme tilbake til Stortinget med en oppstilling av og forslag til endringer i det lovtekniske grunnlaget. Disse medlemmer vil videre bemerke viktigheten av at overgangsfasen mellom nåværende organisasjoner og ansvarsfordeling, og den som foreslås i denne innstillingen, blir gjort så kort som mulig. Disse medlemmer vil også påpeke viktigheten av at det i overgangsfasen blir klargjort det overordnede ansvars-forhold.
Komiteene vil presisere
at den grunnleggende kunnskapen om hva som skaper sårbarhet
bør prioriteres. Det er avgjørende at det utvikles
robust infrastruktur i alle samfunnsviktige institusjoner.
Komiteene har for øvrig
merket seg konklusjonen om at samfunnet etter den evaluerte perioden
1999-2002 har et betydelig høyere kunnskapsnivå om årsaker
til sårbarhet, hvordan unngå å øke
den og hvordan forebygge skader.
Komiteene har merket
seg at samfunnet skal ha en beredskap som gir god håndtering
av omfattende hendelser, uansett art, så vel i fred som
under kriser og krig.
Det er viktig at beredskapen er så godt
samordnet at de ulike sektorenes tiltak på sikkerhets-
og beredskapsområdet fremstår som en
helhet.
Komiteene er enig i at samfunnssikkerhetsarbeidet
skal sikre en systematisk identifisering av truslene mot - og sårbarheten
i - samfunnet. Det må iverksettes forebyggende tiltak for å hindre
uønskede hendelser og avhjelpe den sårbarhet som
er uakseptabel.
Komiteene er enig i nødvendigheten
av å styrke kampen mot terrorisme gjennom et bredt spekter
av mottiltak. Terrorhandlinger fra ikke-statlige aktører
er i stand til å ramme det sivile samfunnet i et omfang
som kan true nasjonal sikkerhet.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
meldingens syn på terrorisme kan virke noe snever. Den
tar blant annet ikke for seg terrorisme utført av organisert
kriminalitet. I en tid der det er stor politisk og økonomisk
uro i store deler av verden, er det en oppblomstring av ulike typer
organisert kriminalitet. Dette gjør seg også gjeldende
i Norge, som det også vises til i meldingen. Terror mot
grupper eller enkeltpersoner og instanser er sannsynlig. Et eksempel
på en form for terror, er forgiftningen av konkurrenters
smuglervarer (sprit/narkotika). Disse medlemmer mener
dette er en form for terror som vil skape en begrunnet frykt og
usikkerhet i samfunnet (og derfor må defineres som terror),
ikke bare blant de som åpent kjøper av disse partiene,
men også av menigmann da de kan frykte at de får
i seg disse varene uforskyldt. Disse medlemmer ser
også at det genereres store beløp til terrornettverk
igjennom organisert kriminalitet.
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at bekjempelse av terrorisme er viktig for å trygge også det
norske samfunnet, men mener at en siden 11. september 2001 i for
stor grad har fokusert på mulighetene for å ta
i bruk militære virkemidler mot terrorisme. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp nr. 55 (2001-2002)
slår fast at "det i langt større grad enn før
er rom for å anvende hele spektret av sikkerhetspolitiske
virkemidler, i første rekke de: (1) politiske, (2) lovmessige,
(3) politimessige, (4) diplomatiske, (5) økonomiske, (6)
informasjonsmessige, (7) humanitære og (8) militære,"
og videre at "Bruk av militærmakt utgjør kun ett
slikt virkemiddel og vil i de fleste situasjoner neppe være
det dominerende sikkerhetspolitiske virkemidlet." Disse medlemmer mener
at dette perspektivet må avspeiles også i budsjettsammenheng
ved at en ser på forholdet mellom de midler som bevilges
til militære formål og de midler som brukes i
andre sammenhenger for å forebygge eller løse
konflikter.
Disse medlemmer viser til at
Sårbarhetsutvalget i sin utredning uttrykte følgende:
"Utvalget anser heller ikke at det er unaturlig å stille spørsmål
ved balansen i ressurstildelingen mellom den sivile og den militære
delen av samfunnets totalberedskap mot ekstraordinære påkjenninger,
gitt de grunnleggende endringene i trusselbildet."
Disse medlemmer støtter
utvalget i at dette er en viktig problemstilling.
Disse medlemmer vil følge
opp dette i sammenheng med de årlige budsjettbehandlingene.
Disse medlemmer understreker
at i tillegg til å påføre samfunnet menneskelige
tap og lidelser, er et hovedproblem med terrorisme at det skaper
frykt og usikkerhet som kan bidra til å lamme samfunnet
og svekke demokratiet og vernet om sivile rettigheter. Dette har
vært en utbredt virkning av terroranslagene mot USA 11.
september 2001. Disse medlemmer viser til at også i
Norge har det etter 11. september 2001 vært reist en rekke
forslag som ville være i strid med grunnleggende sivile
rettigheter om de ble realisert. Dette viser at samfunnet ikke bare
må ha en beredskap mot de fysiske skadene terror kan påføre
oss, men også de skadene trusler om terror kan påføre
demokratiet.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen
av en helhetlig tilnærming til samfunnssikkerhet, og mener at
et samfunn med svært sterkt fokus på økonomisk konkurranse,
nedskjæring i bemanning på en rekke arbeidsplasser
og svekket vern av viktige arbeidsmiljøstandarder kan bidra
til økt risiko for storulykker. I denne sammenhengen kan
transportsektoren være særlig utsatt. Økt
teknologiavhengighet og internasjonalisering er faktorer som kan
bidra til å svekke beredskapen i samfunnet.
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at Norge av denne grunn ikke er tjent med å spille en framtredende
rolle i internasjonale, offensive operasjoner slik som i Afghanistan, men
at vi burde konsentrere vår militære innsats internasjonalt
om fredsbevarende og humanitære oppdrag.
Komiteene har merket
seg at begrepet organisert kriminalitet ikke har noe entydig innhold,
og at det i Norge ikke finnes lovfestet definisjon av begrepet.
Det sentrale er imidlertid at det dreier seg om alvorlig vinningsmotivert
kriminalitet som baseres på nettverk, ofte på tvers
av landegrensene.
Komiteene ser det som en skremmende
utvikling at den organiserte kriminaliteten øker så kraftig
i mange deler av verden. I mange tilfeller brukes vold, trusler
om vold og korrupsjon. Når korrupsjonskulturen flere steder
sprer seg like fort blant offentlige tjenestemenn og politikere,
kan slik kriminalitet bidra til å destabilisere statsstyret,
med derav økt fare for sikkerhetspolitiske kriser. Det
er ellers kjent at flere terroristorganisasjoner finansierer sin
virksomhet gjennom organisert kriminalitet, for eksempel narkotikahandel. I
mange tilfeller blir utbyttet hvitvasket i tilsynelatende lovlig
næringsvirksomhet. Dette gir norske myndigheter store nasjonale
og internasjonale utfordringer.
Komiteene vil understreke viktigheten
av at Norge deltar på de sentrale internasjonale arenaer
for å styrke landenes samarbeid til å bekjempe
organisert kriminalitet, korrupsjon og hvitvasking. Dette gjelder særlig
opp mot EU, Europarådet og FN.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
organisert kriminalitet i dag er en stor og voksende trussel i vårt
samfunn. Disse medlemmer mener at det for å få en
bredest mulig forståelse for denne kriminalitetens omfang,
bør forskes på hvor store økonomiske
konsekvenser denne kriminalitet medfører.
Komiteene merker seg
at Senter for informasjonssikring er under etablering som et treårig
prøveprosjekt under Nærings- og handelsdepartementet. Komiteene ser
behovet for et felles ressurs- og kompetansesenter for offentlige
og private aktører.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Senter for informasjonssikring (SIS) er en god løsning
på de utfordringer som ligger under dette felt. Det er
viktig at det er et bredt samarbeid mellom sivil og offentlig sektor.
Komiteene mener det
er svært viktig at Økokrim oppretter et senter
til bekjempelse av datakriminalitet.
Komiteene mener det blir viktig å utvikle
lovverk og tiltak mot IKT-kriminalitet.
Komiteene er enig i at tilgang
til robuste og effektive kommunikasjonsmidler, med kvalitet og god
funksjon, er en helt nødvendig forutsetning for maksimal utnyttelse
av samfunnets ressurser i en krisesituasjon. Komiteene vil
presisere viktigheten av at alle aktørene i totalberedskapen
kan kommunisere med hverandre.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen i meldingen foreslår et TETRA-nett for å styrke
rammekommunikasjon og samband mellom de lokale nødetater
og sentrale aktører.
Flertallet viser til flere store
ulykker de senere årene hvor GSM-nettet i ulykkesområdene
raskt ble satt ut av spill. Dette førte igjen til store
utfordringer for redningsmannskapenes kommunikasjon mellom skadested
og omverden. Det er en nødvendighet innen kort tid å skifte
ut de eksisterende analoge radiosamband med nye digitale løsninger.
Det nye TETRA-nettet er i dag det nettet som har den beste anvendeligheten
blant de som er kjent i markedet. Flertallet vil
vise til erfaringer som ble gjort under første fase av
redningsarbeidet i New York 11. september i fjor. Mange brannmannskaper
fikk aldri beskjeden om å trekke seg ut av bygningen før
den raste. Det er nødvendig at nødetatene har
utstyr som fungerer over alt og at de får de samme meldingene
samtidig.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skeptiske til at TETRA i dag er en mulig løsning på beredskapsnett. Disse
medlemmer mener at det må vurderes andre alternativer
som kan sikre en rask utbygging. Det bør vurderes andre digitale
løsninger, hvor utbyggingskostnadene og bruksmulighetene
er på et forsvarlig nivå. Disse medlemmer ser
det som naturlig å innhente erfaring fra tilsvarende prosjekter
i andre land i denne sammenheng. Disse medlemmer har
registrert at i Tyskland har Vodafone utviklet et beredskapsnett
gjennom en anvendelse av GSM-nettet.
Disse medlemmer mener en annen
løsning kan være å integrere dette i
større grad med Forsvarets eksisterende nett.
Komiteene er opptatt
av en effektiv kriminalitetsbekjempelse og ser viktigheten av at
politiet får gjennomført kommunikasjonskontroll
der lovens betingelser er til stede.
Komiteene har merket
seg at Samferdselsdepartementet har ansvaret for og bevilger midler
til en reservedelsordning. Det er fornuftig at Samferdselsdepartementet
og Forsvaret sammen foretar en vurdering av behovet for ordningen
i forhold til dagens trusselbilde.
Komiteene er kjent med prosjektet
"sårbarhetsreduserende tiltak innen transport"
som er ventet ferdig i 2003, og som bør komme som en del
av Nasjonal transportplan for 2006-2015.
Komiteene viser til at Sårbarhetsutvalget
foreslo å opprette en uavhengig tilsynsordning for sikkerheten på veger
og i tunneler, og at det skulle utarbeides klarere krav til sikkerhetsnivå i
konsesjonsvilkårene når transportruter legges
ut på anbud. Komiteene viser til at det
er betydelige oppgaver knyttet til å opprettholde og styrkes
sikkerheten for transport på veger og i Norges mange tunneler,
også knyttet til bedre sikring av transport av farlig gods
langs norske veier. Komiteene mener at disse forslagene
fra Sårbarhetsutvalget bør følges
opp og vil be Regjeringen om å utrede en tilsynsordning
som skal ivareta sikkerheten på veger og i tunneler, samt å utarbeide
tydeligere krav til sikkerhetsnivå i konsesjonsvilkårene
når transportruter legges ut på anbud.
Komiteene mener at et viktig
bidrag til sårbarhetsforebygging og antiterrortiltak er
sikkerhet ved flyplasser, ved sjøtransport og t-bane/togtunneler
og vegtunneler.
Komiteene vil be Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag om å øke
sikkerheten i t-bane/togtunneler, vegtunneler og ved sjøtransport
i forbindelse med rulleringen av Nasjonal transportplan. Komiteene mener
det må innføres sikkerhetskontroll ved alle større
flyplasser og at ID-kontrollen skjerpes.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
et transporttilsyn vil kunne være en naturlig instans for å ivareta
transportberedskapen. Disse medlemmer mener et eget
tilsyn vil medføre bedret koordinering av ulike tiltak
og planutvikling på tvers av sektorer.
Disse medlemmer mener en oppgradering
av brannfarlige tunneler er en nødvendighet med tanke på de
menneskelige og infrastrukturelle forhold som berøres av
en eventuell brann i flere av disse tunnelene.
Komiteene vil be Regjeringen
vurdere om politiet bør få nødvendig
lovgivning for å kunne få adgang til passasjerlistene
ved innenriksflyvninger, i tillegg til utenriksflyvninger.
Komiteene vil be Regjeringen
foreta en gjennomgang om sikkerhet og antiterrortiltak mot norsk
skipsfart.
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil sikre god og likeverdig matvareberedskap
i alle deler av landet, og ber Regjeringen vurdere å gjenopprette
et beredskapslager i Finnmark med 20 dagers basismatvarelager. Disse
medlemmer vil videre be Regjeringen om å vurdere å opprettholde
et matkornlager og et såkornlager i Nord-Norge og Sør-Norge
for å sikre befolkningen under ekstreme forhold.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at etterretning, overvåkning og sikkerhet vil stå meget
sentralt for å nå målsettingene for samfunnssikkerhetsarbeidet.
Derfor opprettes en EOS-komité med et eget fast sekretariat (Koordinerings-
og rådgivningsutvalget (KRU)) som skal sikre en helhetlig
bruk av alle EOS-ressurser innenfor et utvidet trusselbilde. Flertallet mener sekretariatet
må inneha en bred analysekompetanse for komiteen som er
basert på en bred tilnærming til det samlede trusselbilde.
Flertallet vil påpeke
viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen
går inn for å etablere et nytt direktorat for
beredskap og samfunnssikkerhet.
Flertallet slutter seg til det,
og vil sterkt understreke at det reelt sett må være
et nytt direktorat som må utvikles til en bred og slagkraftig
beredskapsorganisasjon.
Flertallet gir sin tilslutning
til de ansvarsområder som det nye direktoratet bør
omfatte, men understreker at det samlede ansvar for brann (og ikke
bare tilsynet med de kommunale brannvesen) sammen med ansvaret for
storulykker bør overføres til det nye direktoratet. Det
er viktig at det nye direktoratet etableres så raskt som
mulig. Flertallet har merket seg at Regjeringen i
den kommende tilsynsmelding vil komme tilbake til spørsmålet
om lokalisering og eventuell overføring av andre ansvarsområder. Flertallet mener
denne vurderingen også må omfatte næringsdelen
i Direktoratet for brann- og elsikkerhet. Dette bør ikke
forsinke arbeidet med å få det nye direktoratet
etablert. Direktoratet skal ha felles myndighetslinje fra sentralt
til lokalt nivå innen sivilt beredskap.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben oppgraderes
til direktorat under navnet Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).
Flertallet viser til at NSM skal
ha ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven. Flertallet har
merket seg at NSM er faglig underlagt Forsvarsdepartementet, men
rapporterer til Forsvarsdepartementet i militær sektor
og Justisdepartementet i sivil sektor.
Flertallet vil påpeke
viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold.
Det vises for øvrig til Budsjett-innst.
S. nr. 7 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Forsvarsdepartementet
der det under samme kapittel i tillegg foreslås opprettet
en egen sikkerhetsstab hos Forsvarssjefen.
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet støtter opprettelsen av Nasjonal
sikkerhetsmyndighet som et nytt direktorat, men mener at dette administrativt
bør legges under Justisdepartementet.
Komiteene vil i hovedsak
slutte seg til meldingens omtale og forslag.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er i utgangspunktet enig i at det er hensiktsmessig at Sivilforsvaret
organiseres fylkesvis i 18 kretser. Flertallet anser
imidlertid at det på grunn av de store avstandene og særlige
utfordringer i Nord-Norge er hensiktsmessig å dele Finnmark
i to kretser og at nåværende Midtre Hålogaland
politidistrikt blir en egen krets (for deler av Nordland og Troms).
Kretsstrukturen vil i det vesentlige falle sammen med HV-distriktene,
særlig i Nord-Norge.
Komiteene har merket
seg at meldingen foreslår å legge ned en til to
av Sivilforsvarets skoler, mens Justisdepartementet i St.prp. nr.
1 (2002-2003) varsler en gjennomgang av skolesituasjonen. Komiteene vil opprettholde
skolene i Heggedal og Jæren, og vil fremme forslag om dette.
Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med en vurdering av
den totale skolesituasjonen for sivilt beredskap. Det vises for øvrig
til Budsjett-innst. S. nr. 7 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003)
for Justisdepartementet.
Komiteene ser det som ønskelig
at tidligere forsvarsanlegg der det er hensiktsmessig og kostnadsbesparende
kan utnyttes av politiet og den sivile beredskap. Komiteene viser
her til merknadene til flertallet i justiskomiteen i Innst. S. nr.
259 (2001-2002) for Justisdepartementets leie og bruk av Luftforsvarets
tidligere skolesenter i Stavern.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Eggemoen på Ringerike
og Torpomoen i Ål i Hallingdal med nær tilgang
til store fjellområder kan også være
anlegg som politiet og andre statlige aktører kan bruke.
Det vises i den forbindelse til tidligere merknad om et kompetansesenter
for totalforsvarskonseptet.
Komiteene vil videre vise til
at Sivilforsvaret vil ha en svært sentral rolle innen sivilt
beredskap i et nært samarbeid og samspill med frivillige
organisasjoner, Heimevernet og andre deler av Forsvaret.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er mest hesiktsmessig å redusere antallet sivilforsvarskretser
til 27 slik at dette sammenfaller med antall politidistrikter.
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at en ikke bør foreta en så dramatisk reduksjon
av antall kretser som det Regjeringen legger opp til. Disse
medlemmer går inn for at Sivilforsvaret organiseres
i 24 kretser, i hovedsak tilsvarende det geografiske mønsteret
for politidistriktene.
Heimevernet (HV) har spesielle kvaliteter, ikke minst
lokalkunnskap og tilstedeværelse, som gjør at HV-avdelinger
har et potensial til å være en viktig ressurs
innenfor Norges sikkerhets- og beredskapsarbeid. Komiteene viser
til Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002),
der en samlet forsvarskomité bl.a. sier om HVs framtid:
"Komiteen vil imidlertid at det legges vekt på følgende
forhold:
I forbindelse med tiltak mot terror viser
komiteen til at Heimevernet har spesielle kvaliteter, ikke minst lokalkunnskap
og tilstedeværelse over hele landet, som gjør
at heimevernsavdelinger har et potensial i seg til å være
en viktig ressurs innenfor Norges sikkerhets- og beredskapsarbeid.
Komiteen mener imidlertid at dersom potensialet som ligger i Heimevernet,
skal bli realisert, krever dette at heimevernsavdelinger og mannskaper
gis en trening og et utstyr som gjør dem i stand til å håndtere
forskjellige typer oppgaver. Dersom Heimevernet skal ha evne til
mer fleksibelt å samarbeide med andre militære
og sivile aktører i en antiterrorberedskap, må det
innebære en kvalitetsheving med enda større vekt
enn i dag på spesialstyrker innenfor det totale Heimevernet.
Komiteen
vil vise til at det er i de store byene med stor befolkningstetthet
og institusjoner med stor symbolverdi og i sentra for industri og
næringsliv, bl.a. oljeinstallasjoner, at terrortrusselen
i Norge er størst. Komiteen mener Heimevernet bør
spille en viktig rolle i et samspill med samfunnets øvrige
ressurser for å sikre slike steder.
Komiteen
vil vise til at Heimevernet på 80-tallet fikk i oppdrag å opprette
styrker med spesialutdannelse som kunne bidra til å motvirke
sabotasje og terrortrusler. Slike ble etablert i de større
byene. Komiteen mener at de nevnte avdelinger må rustes
opp og ytterligere prioriteres innenfor norsk sikkerhets- og beredskapsarbeid. Komiteen
mener videre at Heimevernets jegertropper bør bemannes
med frivillige og særlig egnede mannskaper blant vernepliktige.
Komiteen mener det må stilles større krav til
befalet i Heimevernet."
og videre:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
mener det bør vurderes en omstrukturering som bl.a. innebærer
at distrikter deler funksjoner eller slås helt sammen.
Dette under forutsetning av at de økonomiske gevinstene
som oppnås, går uavkortet til å styrke
heimevernsområdene og avsnittene i de aktuelle distriktene.
På bakgrunn
av at Heimevernet utgjør det territoriale landforsvar,
ber komiteen om at Heimevernets oppgaver, organisering og struktur
gjennomgås. Resultatet av dette arbeidet legges frem for
Stortinget på egnet måte i løpet av planperioden."
Komiteene vil vise til mobilisering
av politifolk i Heimevernet, og mener at fritaksordningen for viktige beredskapsgrupper
må gjennomgås på nytt med sikte på at
inntil 250 polititjenestemenn kan rulleføres i Forsvaret.
Spørsmålet om eventuelle strakstiltak
knyttet til HV-våpen henvises til Bdusjett-innst. S. nr.
7 (2002-2003), jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003).
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det i meldingen legges til grunn at HVs rolle
i beredskapssammenheng har fått økt betydning
i sammenheng med reduksjonene i Forsvaret for øvrig. Disse
medlemmer mener at dersom man tillegger HV, og da spesielt HV
016-avdelinger, større vekt enn tidligere, må dette synliggjøres
i konkrete tiltak for å bedre deres kapasitet til å løse
de tiltenkte oppdrag. Disse medlemmer mener at det
er en misforståelse dersom man tror at HV 016-avdelingene
er spesialister innen antiterror og andre spesialoppdrag. For å kunne
definere en militær avdeling som spesialavdeling, er det
en forutsetning at denne styrken er i daglig tjeneste, og at tjenesten
er av en karakter som ut fra ferdighetskrav kan karakteriseres som
spesiell (fysisk, psykisk, tekniske ferdigheter). I Norge har vi
bare to slike avdelinger, Marinejeger-kommandoen og Hærens
jegerkommando. Disse medlemmer mener at dersom det
er en forutsetning at HV"s spesial-avdelinger skal løse
oppdrag av en spesiell karakter mot terrorister, må disse
avdelinger styrkes utdanningsmessig, og tjenesteformen må da
radikalt omlegges.
Komiteene viser til at både
Forsvaret og Kystverket spiller en betydelig rolle når
det gjelder maritim overvåking og trafikkontroll. Kystverket
driver tre trafikksentraler for farvann med behov for kontroll.
Fra 2003 vil det gradvis bli innført et internasjonalt
påbud om at store deler av verdens handelsflåte
skal utstyres med systemer for automatisk identifisering (AIS).
Det innebærer at de enkelte land må etablere et
eget mottaksapparat langs kysten.
Komiteene er kjent med at det
er tatt et initiativ til et samarbeid mellom Kystverket og Forsvaret
om hvordan norskekysten best skal kunne dekkes av et AIS-system.
Komiteene viser til de oppgaver
som er tillagt Landsdelskommando Nord og den rollen Reitan må ha som
et senter for beredskap og overvåking. Komiteene mener
det skal opprettes en krisestyringskommando for nordområdene
på Reitan og fremmer forslag om dette.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å opprette
Forsvarets Bildeoppbyggingssentral (FOBOS) ved Luftforsvarets stasjon
Sørreisa. Dette er etter disse medlemmers oppfatning
en hensiktsmessig plassering også med tanke på de
investeringer som er blitt foretatt i installasjonen.
Komiteene viser til
at det blant annet på bakgrunn av økt transport
av olje fra Russland er nødvendig å styrke overvåkningen
av den norske kystlinjen, og styrke beredskapen mot større
ulykker og uhell. Komiteene vil be Regjeringen om å utrede
opprettelsen av en miljøovervåkningsenhet for
nordområdene som skal ha til formål å styrke
kystovervåkningen.
Komiteene er kjent med at Kystverket
på oppdrag fra Fiskeridepartementet har fått utredet
spørsmålet om en trafikksentral i Nord-Norge slik
det ble varslet i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Komiteene mener
det er miljømessig viktig å sikre en god overvåkning
av sjøtrafikken i nordområdene og mener Regjeringen
må fremme forslag om organisering av dette, evt. i tilknytning
til kystradiostasjonen i Vardø.
Komiteene vil vise
til behovet for en velfungerende helseberedskap ved større
krisesituasjoner. Komiteene vil videre vise til at
det er nødvendig med et tett nordisk samarbeid i tillegg
til et samarbeid mellom helsesektoren, nødetatene og Forsvarets
sanitet. Komiteene mener det ved eventuelle radioaktive,
bakteriologiske og kjemiske angrep må finnes et tverrfaglig
team som kan gripe inn raskt. Komiteene vil for øvrig
påpeke etiske problemstillinger som vil kunne oppstå i
krisesituasjoner og forutsetter at helsepersonell, Sivilforsvaret,
HV og nødetatene trenes opp til å takle også slike
situasjoner.
Komiteene påpeker at
de etiske problemstillingene og dilemmaer trolig vil være
enda mer fremtredende fremover enn tidligere. Komiteene vil
understreke at problemstillingene må være gjennomtenkt
før kriser eventuelt er et faktum. Komiteene mener
at opplæring i etiske spørsmål bør
inngå som en del av utdanningen og i øvelser for
alle relevante mannskaper innen sivil og militær beredskap.
Komiteene viser til at Sårbarhetsutvalget
foreslo å styrke kontrollen med svært farlige
kjemikalier og sykdomsfremkallende smittestoffer, og vil be Regjeringen om å vurdere
hvilke tiltak som kan iverksettes for en bedre sikring av lagre
av kjemikalier og sykdomsfremkallende smittestoffer ved mikrobiologiske
laboratorier og industrielle virksomheter. Komiteene vil videre
be Regjeringen om å vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes
for bedre sikring mot at farlige kjemikalier som produseres eller
brukes av vannverk, næringsmiddelbedrifter og industribedrifter
kommer på avveie gjennom tyveri og sabotasje.
Komiteene vil påpeke
de utfordringene som en større flyktningestrøm
vil utgjøre.
Komiteene har merket seg at det
er mange uavklarte forhold ved flyktningeberedskapen og at eksisterende
planverk vil bli gjennomgått i nær fremtid, blant annet
for å sikre en klar ansvarsdeling mellom berørte departementer,
direktorater og forvaltningsnivåer.
Komiteene vil peke på viktigheten
av en velfungerende helsetjeneste med smittevern, diagnostikk og ernæring
som vesentlige elementer for asylsøkere og flyktninger.
Ved en massetilstrømning vil dette være spesielt
viktig med denne kompetanse. Komiteene ser det som
viktig at det opprettes gode rutiner der helseopplysninger og spesielt
varsel om mistanke om eller avdekket smittsom sykdom sendes oppholds-/bostedskommune
med en gang.
Komiteene har merket seg at Forsvarets
operative ressurser innenfor flere områder etter anmodning
kan stilles til rådighet for de sivile myndigheter. Blant annet
har HV definerte arbeidsoppgaver ved store uventede flyktningetilstrømninger.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at asylsøkere/flyktninger uten kjent identitet
må plasseres i utvidede lukkede og overvåkede
UDI-områder, slik at det på en kontrollert måte kan
innhentes opplysninger om de aktuelle personer. Det er viktig at
man på denne måten forebygger situasjoner som
kan utvikle seg til terror og kriminalitet. Disse medlemmer mener
at dette også ut fra et helsemessig synspunkt er viktig,
for å unngå spredning av epidemier og lignende. Disse
medlemmer mener dette også er med på å sikre
at den enkeltes helse og rettigheter blir ivaretatt. Videre må sikkerheten
i disse installasjonene være av en slik karakter at den forhindrer
uheldige aktiviteter.
Komiteene merker seg
at større klimaendringer vil kunne påvirke hvordan
ulike naturgitte fenomener påvirker ulike samfunnsområder.
Slike fenomener kan føre til helseproblemer, økt
kriminalitet, skape flyktningeproblemer osv. Det vises blant annet
til store flomkatastrofer i det sørlige Afrika og i Sentral-Europa i
2002.
Komiteene er enig i at en stadig
mer globalisert verden kan utfordringer lokalt andre steder i verden påvirke
det norske samfunn indirekte.
Komiteene ser viktigheten av
en helhetlig tilnærming der forebygging, begrensning og
bekjemping av ulike fenomener og aktører ikke kan løses
av Norge alene men med felles internasjonal satsing. Komiteene ser
at det er et nært årsaks- og virkningsforhold mellom
krig, væpnede konflikter, kriser, fattigdom, katastrofer,
sult, kriminalitet, epidemiske sykdommer og migrasjon.
Komiteene er fornøyd
med at det er satt i gang et fellesprosjekt for å lage
et nasjonalt skredatlas. Det vil gi bedre kunnskap om skredrisiko
for kommuner, beredskapsmyndigheter og andre som trenger det.
Komiteene er enig i at fylkesmennene
gjennom sin tilsyns- og veiledningsrolle i forhold til beredskapen
i kommunene også må vektlegge planlegging i forhold
til risiko for naturskade.
Komiteene viser til at selv om
det oppnås internasjonal enighet om å bekjempe
trusselen om menneskeskapte klimaendringer, er det overveiende sannsynlig at
klimaendringer vil komme. Tiltak er ikke satt inn raskt nok, og
ikke omfattende nok til å forhindre klimaendringer. Komiteene viser
til at det (til tross for tiltak mot klimagassutslipp) må forventes
endringer i klimaet, og at det derfor er viktig å utvikle
tiltak for å tilpasse oss disse endringene. Utviklingen
av regionale klimamodeller har gjort det mulig å starte
forskning om klimaeffekter. I 2002 ble det 10-årige forskningsprogrammet
"Klimaeffekter" igangsatt. Programmet drives av Norges forskningsråd,
og rommer forskning om biologiske og samfunnsmessige effekter samt
tilpasningsstrategier på alle samfunnsområder. Komiteene forutsetter
at Regjeringen følger opp dette arbeidet videre og sørger
for å gjennomføre nødvendige tiltak etter
hvert som kunnskapen blir tilgjengelig. Komiteene ber
Regjeringen vurdere nedsettelse av et bredt sammensatt utvalg -
parallelt med forskningsprogrammet eller i etterkant av dette -
for å vurdere hvordan vi best kan forebygge skader og ulykker
og andre samfunnsproblem på bakgrunn av klimaendringer
på kort og langt sikt.
Komiteene legger stor vekt på at
kunnskap og materiale om fare for naturskader m.m. gjøres
lett tilgjengelig for bruk av alle saksbehandlere/beslutningstakere
på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.
Komiteene viser til at sikkerhet
i mange tilfeller viser seg å være et gode som
er skjevt fordelt. Ved naturkatastrofer og andre dramatiske hendelser
internasjonalt er det en klar tendens at det er de fattigste som blir
hardest rammet. Også i Norge er det rimelig å anta at
det kan være en sosialt ulik fordeling av sikkerhet. Komiteene viser
til at dette perspektivet ikke ble tatt opp av Sårbarhetsutvalget,
heller ikke er berørt av stortingsmeldingen og at det er
et tema som burde vies forskningsmessig oppmerksomhet.
Komiteene viser til
at Sårbarhetsutvalget fremmet en rekke forslag knyttet
til styrking av sikkerhet mot radioaktive utslipp og mot at radioaktive
stoffer kommer på avveie. Komiteene mener
meldingen kunne vært klarere på hvilke av disse
tiltakene som blir fulgt opp, og vil be Regjeringen om å vurdere
hvilke tiltak som kan iverksettes for å redusere risikoen
for illegal handel og smugling av radioaktive eller spaltbare materialer
til eller fra Norge, f.eks. når det gjelder styrket grensekontroll.
Komiteene viser til
den store mengden masseødeleggelsesvåpen
som finnes, både i rasjonelle staters besittelse, i hendene
på enkeltgrupperinger eller ustabile stater. Både
atomvåpen, kjemiske våpen og biologiske våpen
kan bli utløst ved uhell eller komme på avveie.
Det er derfor en svært viktig oppgave for det internasjonale
samfunnet å få bukt med spredningen av slike våpen
og få fjernet flest mulig av dem. Norge må følge
opp dette innen de ulike internasjonale rammene for dette slik som
innen rammen av ikkespredningsavtalen NPT og gjennom FN, men også arbeide
aktivt innen NATO.
Komiteene ber Regjeringen om å styrke
arbeidet med bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen
gjennom å vurdere hvordan Politiets, Utenriksdepartementets,
Forsvarets og andre involverte aktørers innsats når det
gjelder å hindre spredning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen
kan styrkes.
Komiteene vil også be
Regjeringen innta en klar pådriverrolle i arbeidet med å videreføre
det internasjonale arbeidet for å styrke konvensjonene
mot kjemiske og biologiske våpen, inkludert ta initiativ
til å styrke det bilaterale samarbeidet med Russland på dette
området.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber også Regjeringen
ta initiativ som kan bidra til at USA godtar tilleggsprotokollen
til konvensjonen om biologiske og toksiske våpen (BTWC)
som skal styrke kontrollregimet for denne.
Komiteenes medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen arbeide
internasjonalt for et snarlig forbud mot atomvåpen."
Komiteene mener at
det er særlig fire trusler knyttet til den materielle kulturarv:
brann, flom, skadeverk i krig og terrorangrep. Kulturarvens sårbarhet
må sees i sammenheng med analysen av samfunnets sårbarhet. Det
påhviler beredskapsmyndigheten et særskilt ansvar å sikre
sårbarhetsforebygging av kulturminner.
Komiteene mener at beredskapstiltakene
derfor må sees i sammenheng med andre parallelle beredskapsområder
(eks. arkiver), men med tillegg av de konkrete sikringsalternativer
som er nevnt i meldingens pkt. 6.20.
Komiteene har merket
seg at det er uttrykt behov for å vurdere hvordan nye utfordringer
for det sivile og militære samarbeid kan ivaretas.
Komiteene mener det nå er
viktig å se nye muligheter for samarbeid innen rammen av
et totalkonsept for samfunnssikkerhet og sårbarhet for å løse
felles oppgaver, avdekke muligheter for samhandling ved felles/like
utfordringer, synliggjøre viktige berøringspunkter
for det sivil/militære - med fokus på kompetanse,
kvalitet og god ressursutnyttelse. Forsvaret har høy kompetanse
på svært mange områder som det sivile
samfunn har bruk for.
Komiteene har merket seg konklusjonen
om at mobilisering og invasjonsforsvar fortsatt må være dimensjonerende
for forsyningsberedskapen i Nord-Norge.
Komiteene vil vise til at meldingen
har en uklar definisjon av totalforsvarskonseptet. Komiteene vil påpeke
at det i det moderne sårbare samfunnet vil Forsvarets støtte
til det sivile samfunnet og sivil beredskap være en vel
så viktig del av totalforsvaret. Ved større katastrofer
eller ved terrorangrep vil Forsvaret måtte være
en operativ ressurs for politi, helsevesen, transport, redningsmannskaper
etc.
Det vises for øvrig til følgende
definisjoner av totalforsvarskonseptet:
"Totalforvarskonseptet innebærer at man
skal kunne benytte alle sivile og militære ressurser i
en samlet forsvarsinnsats, men tilrettelegger også for
et samarbeid mellom sivile og militære virksomheter for å motstå og håndtere
kriser og katastrofer i fred." Punkt 3.1. NOU 2000:24 (s. 25)
Direktør Helen Bøsterud i
DSB på "Konferanse 12. mars 1997 - Med Totalforsvaret inn
i fremtiden". Konferanse arrangert i fellesskap av DSB og FO:
"Totalforsvar - hele landets ressurser både
sivile og militære, skal kunne utnyttes i en krisesituasjon
for å verne om nasjonale verdier, territorium, samfunn
og befolkning. Totalforsvaret består av den samlede planlegging
av tiltak innenfor det militære forsvaret og den sivile
beredskap."
Fra St.meld. nr. 17 (2001-2002) s. 69:
"I denne meldingen brukes Totalforsvarsbegrepet om mekanismer
for den sivile støtten det militære forsvar av
norsk territorium. Benevnelsen sivil beredskap vil fortrinnsvis
bli brukt om de forberedelser som foregår på sivil
side med sikte på å kunne støtte forsvaret
av norsk territorium eller sikre det sivile samfunn og sivile funksjoner
ved krise og krig."
Fra svarbrev fra Justisdepartementet av 24.
september 2002:
"(…) Dette innebærer at totalforsvarskonseptet
ligger til grunn når det gjelder ivaretakelse av norsk
sikkerhet, der det sivile beredskap og Forsvaret kan spille en rolle.
(…)
En kan derfor samlet karakterisere totalforsvaret og øvrig
beredskap på sikkerhetsområdet som samfunnets
totalberedskap."
Det vises endelig til Innst. S. nr. 241 (1997-1998),
jf. St.meld. nr. 25 (1997-1998) Retningslinjer for det sivile beredskapsvirksomhet
og utvikling i tiden 1999-2000 s. 21.
Stortinget vil på denne bakgrunnen
be Regjeringen om at samarbeidet mellom Forsvaret og sivilt beredskap
gjennomdrøftes, og at dette legges frem for Stortinget
i egnet form.
Komiteene viser til tidligere
stortingsvedtak om parallell behandling av langtidsplaner for militært
forsvar og sivilt beredskap, jf. St.meld nr. 25 (1997-1998). Komiteene vil
opprettholde en slik ordning.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det sivil-militære samarbeidet er noe som i fremtiden
vil bli langt mer utstrakt enn tidligere. Disse medlemmer er
i likhet med Sårbarhetsutvalget av den oppfatning at det
vil være nødvendig å forenkle de eksisterende
rutiner for bruk av militære styrker til støtte
for politiet. Ved bruk av militære styrker i fredstid vil
dette alltid være etter rekvisisjon fra politimyndighet. Disse
medlemmer mener at en side av saken som bør vurderes
nærmere, er en inndeling av hvilke styrker som utelukkende
skal operere under politimesterens ansvar, og om det eventuelt er
avdelinger som skal kunne tillegges eget operativt ansvar, etter
at rekvisisjon fra politimyndighet er innvilget på politisk
nivå. Disse medlemmer mener at dette er
en problemstilling som er aktuell også på norsk
landterritorium. Disse medlem-mer ønsker
i likhet med Sårbarhetsutvalget en grundig utredning av
om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige
i forhold til ulike alvorlige situasjoner samfunnet kan risikere å stå overfor.
Komiteene vil understreke
at skal samfunnet ha en tilfredsstillende beredskap i krise og krig,
må det stilles krav til beredskapsforberedelsene på alle
forvaltningsnivå.
Komiteene mener videre at det
er behov for planlegging etter et felles mønster, og at
de tiltak som iverksettes blir koordinert med klare sentrale kommandolinjer.
Like viktig er det å ha felles trusselbilde og felles innhold
i begreper som skal danne grunnlaget for arbeidet.
Komiteene vil støtte
meldingens forslag om å styrke Fylkesmannens beredskapsinstrukser
og er enige i at fylkeskommunens ansvar for å innarbeide sikkerhets-
og beredskapsmessige hensyn i fylkesplanleggingen må tydeliggjøres.
Komiteene støtter Regjeringens
konklusjon om det bør innføres en generell beredskapsplikt
i kommunene og merker seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med et lovforslag.
Komiteene har merket seg at satsingen
på motivasjonsskapende og tilretteleggende tiltak har gitt
gode resultater. Komiteene mener allikevel at en
lovfestet beredskapsplikt vil lette arbeidet med å sikre
at kommunene har en gjennomgående beredskap og kan se de forskjellige
beredskapsområdene i sammenheng. For mange kommuner vil
interkommunale løsninger være det mest hensiktsmessige.
Komiteene vil påpeke
viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold.
Komiteene ser viktigheten
av å ha et ledelsesapparat som kan håndtere kriser. Øvelser
er viktig, både for bevisstgjøring, erfaring og
høy grad av aktsomhet.
Komiteene mener at saksbehandlere
innen sikkerhet, beredskap og krisehåndtering er sidestilt
med ledelsesnivået som målgruppe for øvelser.
Komiteene mener at
de internasjonale aspekter ved samfunnssikkerhetsarbeidet vil få en
fremtredende plass i årene framover. Norge ivaretar egen
sikkerhet ved aktivt å bidra til fred og stabilitet i våre
nærområder og andre konfliktområder.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, støtter
Regjeringens intensjon om å videreutvikle Norges evne til å bidra
til NATOs krisehåndteringsarbeid og til å støtte
NATOs øvrige fredsarbeid, også innenfor sivilt
beredskap.
Flertallet merker seg at det
vil bli arbeidet for å delta i den videre utviklingen av
sivile ressurser i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Flertallet ser at bedre systemer
for rekruttering og opplæring av personell innen rettskjeden
vil styrke våre muligheter til å bidra til både
EU-ledede operasjoner og operasjoner i OSSE-, NATO- eller FN-regi.
Det gjelder både ren kriseinnsats og mer langsiktig samfunns-
og demokratibygging.
Flertallet er enig i at den utenrikspolitiske
ambisjon bak samfunnssikkerhetsarbeidet er å bidra til
fred og stabilitet i våre nærområder
og andre konfliktområder. Sentrale virkemidler er å bidra
aktivt i NATOs arbeid innenfor sivilt beredskap. Videre i arbeidet
i forhold til EUs sikkerhets- og utenrikspolitikk, og i forhold
til FN og OSSE.
Flertallet er kjent med at Norge
gir sivile bidrag til internasjonale fredsoperasjoner og vil gjøre
det også i fremtiden.
Komiteene har merket
seg at man vil vurdere å utvikle en nasjonal ressursbase
for internasjonal krisehåndtering for personell innen andre
deler av rettskjeden enn politiet. Det vil innebære en
ytterligere vektlegging av de internasjonale aspektene ved samfunns-sikkerhetsarbeidet.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en vurdering av metodevalg med hensyn til politiets forebygging
og avverging av kriminalitet er svært viktig. En må da
se på det regelverk som er tilstede og under utarbeidelse
i våre naturlige samarbeidsland, EU, EØS-området,
USA osv. En ensartet plattform vil lette samarbeidsforholdene mellom
de ulike nasjoner. Dette er svært viktig i en felles satsning
mot terror og kriminalitet. Disse medlemmer mener
det er nødvendig at det åpnes for en utvidet bruk
av virkemidler som avlytting, personkontroll og infiltrasjon.
Komiteene er tilfreds
med at den offentlige redningstjeneste bygger på den grunnleggende
idé at alle ressurser i vårt land; statlige, fylkeskommunale,
kommunale, private og frivillige, raskt skal kunne mobiliseres for
innsats i redningstjenesten.
Komiteene merker seg at Redningstjenesten
er organisert som et samvirke mellom en rekke offentlige etater,
private og frivillige organisasjoner.
Hovedredningssentralen (HRS) har det overordnede operative
ansvaret for redningstjenesten. Ved sentralene er det fast ansatt
sivile personell som leder redningsaksjoner etter fullmakt fra redningsledelsen.
Komiteene støtter Regjeringens
forslag om at det administrative ansvaret for samordning av norsk
redningstjeneste fortsatt skal ivaretas direkte av Justisdepartementet.
Komiteene støtter også forslaget
om at administrasjon av hovedredningssentralene skal ivaretas direkte
av Justisdepartementet.
Komiteene har merket seg at organiseringen
av hovedredningssentralene skal opp til ny vurdering og ber om at
Stortinget blir orientert på en egnet måte.
Komiteenes flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen
påpeker at kraftforsyningens samlede reparasjonsressurser
er redusert. Flertallet vil understreke at fortsatt
effektivisering ikke må gå på bekostning
av nødvendig arbeid med sikkerhet og vedlikehold. Kraftforsyningen må gjøres
mer robust og kritiske punkter må utbedres, særlig
i utsatte områder med ekstreme klimatiske forhold. Flertallet mener
Regjeringen må legge til grunn en langsiktig analyse for å få fram
konsekvensene av ustabilt klima, slik at det kan tas høyde
for disse utfordringene i planleggingsaktivitet i kraftforsyningen
så vel som i vassdragsforvaltningen.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
el-sikkerhet og flomsikring er temaer som i større grad
må gjennomgås. Disse medlemmer mener
at det eksisterende regelverk ikke er tilpasset de situasjoner vi
kan frykte i dagens og morgendagens samfunn.
Disse medlemmer mener at en utarbeidelse
av tiltaksplan også må innbefatte forslag til
tiltak hvis formål er å begrense skadeverk ved
sabotasje og utilsiktede hendelser mot nøkkelobjekter.
Komiteene ser at Norges
brannskole i Tjeldsund står for utdanningen av brannbefal
og heltidspersonell, men at det ikke er etablert en tilfredsstillende
ordning med utdanning av deltidspersonell. Årsaken er delvis manglende
kapasitet på brannskolen.
Komiteene støtter tanken
om integrering av utdanningen for personell i henholdsvis de kommunale brann-
og redningsvesen og Sivilforsvaret. Komiteene vil
presisere viktigheten av å vurdere brannvesenets forebyggende
oppgaver og øvrige kommunale beredskapsoppgaver, samt styrke
samordningen og samarbeidet med øvrige redningsetater.
Komiteene merker seg at mange
kommuner har etablert felles brannvesen, og mange har et formalisert samarbeid
om forebyggende arbeid. Komiteene ber Regjeringen
legge fram forslag til hvordan utdanningen for deltidspersonell
for brannvesenet kan styrkes.
Komiteenemerker
seg at dimensjoneringen av de kommunale brannvesen skal være
basert på en risiko-analyse og størrelse på tettsted.
Enhver kommune skal imidlertid uavhengig av størrelsen
ha minimumsbemanning i brannvesenet.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
et felles nødnummer, f.eks. 911 eller 110, vil for publikum
lette tilknytningen til alarmsentralen. Det er også en
fordel med ett nødnummer, slik at de ulike etater får
den nødvendige informasjon så koordinert som mulig,
og da raskest mulig. Disse medlemmer mener en felles
alarmsentral med aktører fra de ulike sektorer (for eksempel
lignende det de har i USA) vil gi publikum og de aktuelle etater
en trygghet om at informasjonsflyten blir så effektiv som
mulig. Dette vil da medføre en bedret kapasitet og beredskap
overfor publikum.
Komiteene ber om en
vurdering av arbeidskraftplaner og registrering av arbeidskraftbehov
under kriser og krig ved prioriterte bedrifter og virksomheter. Komiteene merker
seg at dette arbeidet er prioritert ned de siste årene.
Komiteene vil for øvrig
vise til de store omstillingene i næringslivet som kan
føre til bemanningsreduksjon og svekket vern av viktige
arbeidsmiljøstandarder som kan bidra til økt risiko
for ulykker. Økt teknologiavhengighet, internasjonalisering
og fragmentering er faktorer som kan bidra til å svekke
beredskapen i arbeidslivet.
Komiteene vil presisere
at de frivillige organisasjoner og private sammenslutninger har
hatt og bør fortsatt ha en viktig rolle i rednings- og
beredskapssammenheng.
Komiteene mener de frivillige
organisasjonene har en betydelig rolle i samfunnssikkerhetsarbeidet. Ved
sin uegennyttige og ubetalte innsats fungerer de som rollemodeller
og redskap for positivt engasjement for andre mennesker.
Komiteene mener det må avklares
hvilke rednings- og beredskapsoppgaver de frivillige skal delta
i som henholdsvis primærressurs, primærforsterkning og
sekundærforsterkning, hva som kan stilles til rådighet
av personell og med hvilken kompetanse, hvilket utstyr og med hvilken
responstid, at varslingsrutiner må være avtalt
og innøvd samt hvordan utstyr, rutiner og kompetanse skal
samordnes. Komiteene understreker at en ved planlegging
av felles øvelser og kurs må legge til rette for
at frivillige kan delta, f.eks. gjennom at det kan gis kompensasjon
for tapt arbeidsfortjeneste.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen om at det inngås
forpliktende avtaler mellom de berørte myndigheter og frivillige organisasjoner,
hvor det spesifiseres hvilke rednings- og beredskapsoppgaver de
frivillige skal delta i som henholdsvis primærressurs,
primærforsterkning og sekundærforsterkning, hva
som kan stilles til rådighet av personell og med hvilken
kompetanse, hvilket utstyr og med hvilken responstid, at varslingsrutiner
må være avtalt og innøvd samt hvordan
utstyr, rutiner og kompetanse skal samordnes. Disse medlemmer understreker
at en ved planlegging av felles øvelser og kurs må legge
til rette for at frivillige kan delta, f.eks. gjennom at det kan
gis kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste. Disse medlemmer mener
også at det bør foretas en oppjustering av den økonomiske
støtten til de frivillige organisasjoner som deltar i beredskapsarbeidet
slik at denne står bedre i forhold til det arbeidet som
legges ned fra de frivillige.
Komiteenes medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke er gjort
noen tilstrekkelig utredning av spørsmålet om
en tredje kategori verneplikt, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å foreta
en grundigere utredning av en tredje vernepliktkategori."
Komiteene slutter
seg til synspunktene om at den enkelte borger også har
et ansvar for egen trygghet.
Komiteene er enig i at egnet
skriftlig informasjonsmateriell er et godt tiltak. Et annet tiltak
kan være å legge til rette for nettverksbygging
i lokalmiljøet for å støtte enkeltpersoner/familier
som vil trenge oppfølging hvis krise oppstår.
Komiteene vil vise
til at da NATO vedtok sitt strategiske konsept i 1999 ble det nye
trusselbildet tegnet: terroristnettverk, internasjonal kriminalitet,
menneskesmugling, narkotikahandel og spredning av masseødeleggelsesvåpen.
Komiteene mener det er nødvendig
med en erkjennelse av bredden av samfunnsområder som må trekkes
inn i det nasjonale beredskapsarbeidet. Komiteene er
derfor enig i vurderingen om at risiko- og trusselvurderinger vil
være av sentral betydning for en rekke etater og institusjoner
med beredskapsansvar. Komiteene vil presisere viktigheten
av et felles og kjent trussel- og risikobilde som kan danne grunnlag
for beredskapsplanleggingen i ulike sektorer.
Komiteene ser at det er behov
for å styrke forsknings- og utredningsaktivitetene
på samfunnssikkerhetsområdet og har
merket seg de tre hovedområdene for forskning, analyse
og utredninger.
Komiteene mener at Regjeringen
bør klargjøre ansvarsforhold, beredskapsplaner
og krisehåndteringsplaner innenfor de nevnte områder,
og legge det frem for Stortinget på egnet måte.
På en rekke områder der Sårbarhetsutvalget
hadde konkrete forslag, er meldingen først og fremst beskrivende,
særlig ut fra at en rekke tiltak allerede er gjennomført. Komiteene mener
imidlertid at områdene IKT-sikkerhet, petroleumssektoren,
næringsberedskap og mattrygghet, drikkevannsikkerhet og
bruk av masseødeleggelsesmidler bør ha en særlig
oppmerksomhet i de tilbakemeldinger om samfunnets sårbarhet
Regjeringen legger fram for Stortinget. Komiteene understreker
at klargjøring av ansvarsforhold, beredskapsplaner og krisehåndteringsplaner
innenfor de nevnte områder er viktig.
Komiteene vil bemerke at i tillegg
til de ovennevnte etater og departement vil Forsvarsdepartementet
og underliggende etater bli berørt av meldingen, jf. tidligere
merknader.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å foreta en grundigere utredning av en tredje vernepliktkategori.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen opprette Nasjonalt sikkerhetsdirektorat under Statsministerens kontor.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om en grundig utredning av om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til ulike alvorlige situasjoner samfunnet kan risikere å stå overfor.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om at asylsøkere/flyktninger uten kjent identitet må plasseres i utvidede lukkede og overvåkede UDI-områder.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om å opprette Forsvarets bildeoppbyggingssentral ved Luftforsvarets stasjon Sørreisa.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen å opprette 27 sivilforsvarskretser, slik at dette sammenfaller med antall politidistrikter.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen arbeide internasjonalt for et snarlig forbud mot atomvåpen.
Komiteene viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Sivilforsvarets skoler i Heggedal og på Jæren opprettholdes.
II
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av den totale skolesituasjonen for sivilt beredskap.
III
Det opprettes en krisestyringskommando for nordområdene ved Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan.
IV
St.meld. nr. 17 (2001-2002) - Samfunnssikkerhet - Veien til et mindre sårbart samfunn - vedlegges protokollen.
Det vises til forsvarskomiteens og justiskomiteens brev
av 21. juni 2002. Problemstillingene som blir reist i brevet (her
angitt i kursiv) besvares i det følgende fortløpende.
Det er ønskelig med en helhetlig analyse
av et totalkonsept for samfunnssikkerhet, sårbarhet og
antiterrorberedskap. I forhold til Schengen-avtalen er det ønskelig
med en utdyping av forhold knyttet til internasjonalisering av transportvirksomhet
og smugling av materiell til terrorformål.
Svar:
Om ansvarsforholdene i beredskapsarbeidet
St.meld. nr. 17 (2001-2002) bygger på prinsippene om
ansvar, nærhet og likhet. Dette innebærer at ekstraordinære
utfordringer må møtes av de ordinære
strukturer i samfunnet. Sårbarheten i samfunnsfunksjoner må fortrinnsvis
avhjelpes av den som er ansvarlig for den ordinære drift.
Etter at en grunnleggende robusthet er sikret av de driftsansvarlige,
vil man fra myndighetshold kunne vurdere ytterligere tiltak for å redusere
sårbarhet som kommer i tillegg til den grunnlegende robusthet
aktørene med det daglige ansvaret må stå for. Til
sist vil man kunne sørge for at det planlegges og eksisterer
rutiner som gjør konsekvensene av driftsavbrudd så små som
mulige.
For eksempel på IKT-området
er det en forutsetning at de ulike aktørene har en grunnleggende
robusthet innbygget i sine tjenester. I tillegg til dette, omtaler St.meld.
nr. 17 blant annet tiltak mot IKT-kriminalitet, etableringen av
et Senter for informasjonssikring, en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet
og Varslingssystem for digital infrastruktur. Dette er tiltak som kommer
ut over den grunnleggende sikkerhet man forutsetter ivaretas av
den enkelte virksomhet. I tillegg til dette varsler meldingen at
Justisdepartementet vil ta initiativ for å sikre at tiltak
ved bortfall av IKT, herunder tiltak i forhold til situasjoner hvor
det pågår eller er mistanke om angrep via informasjonssystemer
blir reflektert i kriseplaner.
Om totalforsvarskonseptet
Totalforsvarskonseptet som ble etablert for
over 50 år siden baserer seg i stor grad på erfaringene
fra den andre verdenskrig. Forsvarskommisjonen av 1946, den såkalte
Brattelikommisjonen, så for seg at forsvaret av Norge skulle
bygge på et totalforsvarskonsept med både et militært
forsvar og en omfattende sivil beredskap. Den nye forsvarsordningen
ble etablert med to grunnleggende formål:
Totalforsvaret har tradisjonelt og i hovedsak
vært innrettet mot krig eller situasjoner hvor krig truer. Dette
reflekteres også i sentrale lover innen beredskapslovgivningen
som Beredskapsloven, Rekvisisjonsloven og Forsyningsloven. Under
Den kalde krigen stod forsvaret av norsk territorium i fokus.
Sett fra Forsvarets side har ett av de viktigste
elementene i totalforsvarskonseptet vært at Forsvaret fritas
for investeringer i en rekke varer og tjenester som kan hentes fra
det sivile samfunn. På det nasjonale plan medfører
det en bedre ressursutnyttelse å utnytte sivile ressurser
for det militære forsvar. Forsvaret vil i alvorlige kriser
og i krig være sterkt avhengig av sivil støtte
på en rekke områder. En stor del av disse ressursene
er planlagt rekvirert. Rekvisisjon forutsetter også betaling,
men først når ressursene tas i bruk.
Innsparingen ligger således i at det først betales
for ressursene når Forsvaret har behov for dem. Utgifter
til blant annet lagerhold blir spart.
Nye utfordringer
Et bredere og mer sammensatt risikobilde preger
i dag våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Utfordringene og
de potensielle trusler er mer mangeartede og diffuse enn tidligere
og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det
internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt
og krig.
Globaliseringen av næringslivet utgjør
et nytt bakgrunnsteppe for beredskapsarbeidet. Næringslivet
var tidligere preget av en mangfoldig bedriftsstruktur og stabilitet
med hensyn til eierskap, lokalisering, produksjonsmåte,
lagerstruktur og -størrelse. Dagens situasjon kjennetegnes
av konsentrasjon og reduksjon i antall aktører i de ulike
bransjer, hyppige eierskifter, "utflagging" av produksjon, bruk
av "Just-in-time"-prinsippet i produksjonsprosessen, lagersentralisering, reduksjon
av lagervolumer og geografisk spredning av produksjonsprosessene
innen globale konserner.
Behov for tilpasning
Alt i alt innebærer endringene både
i våre sikkerhetspolitiske omgivelser og innen næringslivet,
at det er behov for en tilpasning av totalforsvarskonseptet til nye
rammebetingelser. Sikkerhetspolitiske utfordringer vil
i større grad være "gråsoner" som ikke
entydig lar seg definere som fred, krise, væpnet konflikt
eller krig. Det er også viktigere enn tidligere med et
tett og koordinert samarbeid mellom sivil og militær side
både i nasjonal og i alliert sammenheng.
Forsvarskommisjonen av 1946 brukte metaforen "levende
organisme" om det norske totalforsvar. Dette innebærer
at utviklingen av totalforsvaret må "være gjenstand
for et stadig studium" for å tilpasses situasjoner som
måtte oppstå. Vi er nå i en situasjon
hvor sikkerhetspolitiske, teknologiske, samfunnsmessige
og økonomiske forhold gjør det nødvendig
med en nyorientering av så vel Forsvaret som det sivile
beredskap. Totalforsvarskonseptet er rotfestet
i opinionen og i det politiske miljø, har tjent sin hensikt,
og bør klart videreføres. Spørsmålet
er hvordan det best kan tilpasses nye utfordringer. Det er nødvendig å velge
en bredere tilnærming for konseptet. Man bør samtidig
ta vare på de deler av konseptet som fungerer godt og innarbeide nødvendig
endringer for å tilpasse konseptet til nye utfordringer.
En bredere tilnærming
Totalforsvarskonseptet slik vi kjenner det fra
Den kalde krigen har primært dekket sivil støtte
til Forsvaret når beredskapslovgivningen er trådt
i kraft samt ledelsesaspektet. Det har ikke omfattet sivil støtte
til Forsvaret i den lavere del av krisespekteret, verken i Norge
eller utenlands, før beredskapslovgivningen trer i kraft.
Heller ikke Forsvarets støtte til det sivile samfunn er
blitt dekket av konseptet.
Som nevnt tidligere er det vanskeligere å klart
klassifisere situasjoner som henholdsvis fred, krise, væpnet konflikt
og krig. Mange utfordringer kan heller ikke klart defineres som
rent nasjonale, men har større eller mindre grad av flernasjonalt
preg. Terrorhandlingene 11. september 2001 er et godt eksempel i
så måte. Erfaringer fra Balkan tilsier også et
tettere samarbeid mellom sivil og militær side. Endelig
bidrar strukturendringene i næringslivet til at måten
man har praktisert Totalforsvarskonseptet på ikke lenger
fungerer optimalt. Alle disse momentene tilsier at Totalforsvarskonseptets
samvirkeprinsipp bør tilpasses nye rammebetingelser og
videreføres i et bredere perspektiv under betegnelsen sivilt-militært
samarbeid.
Samarbeidet bør omfatte minst tre aspekter:
– Sivil-militær
ledelse og samordning.
– Sivil støtte til Forsvaret:
– Forsvarets støtte til
det sivile samfunn.
Det gis enkelte merknader til hvert av
disse punktene:
– Sivil-militær ledelse og
samordning
Det eksisterer en rekke samarbeidsordninger
mellom sivile og militære myndigheter. På sentralt
nivå er Rådet for sivilt beredskap etablert. Rådet
ledes av Justisdepartementet og består av representanter
fra Forsvaret, departementer, fylkesmann og Direktoratet for sivilt
beredskap. Direktøren for Direktoratet for sivilt beredskap
og Forsvarssjefen har to årlige møter. Det er etablert
en sivil/militær samarbeidsgruppe som består av
Forsvaret og en rekke departementer. Denne gruppen er omtalt på side
73 i meldingen. Man har fylkesberedskapsråd i hvert fylke
(omtalt på s. 79), som ledes av fylkesmannen hvor det deltar
representanter fra Forsvarets regionale myndigheter og kommunale
beredskapsråd hvor det lokale Heimevernet møter.
Det eksisterer også regionale totalforsvarsnemnder under ledelse
av Forsvaret. Instruksen for disse er til revisjon. På sentralt
nivå eksisterer det et beredskapsråd for landets
helsestell ledet av Helsedepartementet hvor Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben
deltar. I tilegg møtes representanter for Forsvaret og
sivile myndigheter i en rekke andre sammenhenger. Samlet sett utgjør disse
samarbeidslinjene et tett kontaktnett mellom Forsvaret og sivile
myndigheter. Ved at Nasjonal sikkerhetsmyndighet i sivil sektor
skal rapportere (med faglig ansvarslinje) til Justisdepartementet
og ved etableringen av et permanent sekretariat for etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjenestene vil det bli skapt
ytterligere møteplasser mellom sivile og militære myndigheter.
Nøkkelen til effektiv krisehåndtering
er fleksibilitet og reaksjonsevne. I situasjoner hvor sivilt-militært samarbeid
ligger til grunn for krisehåndteringen er det en målsetting å gjøre
samarbeidsordninger og organisatoriske ledd med ansvar for krisehåndtering
så fleksible at de kan etableres lavt i krisespekteret
for deretter å kunne tilpasses krisens utvikling med tanke
på kompetansenivå og størrelse. Mindre
sikkerhetspolitiske kriser vil kunne oppstå raskt og dermed
med betydelig kortere forvarsel enn en massiv invasjon. Kjernen
i ledelseselementer og beredskapsorganer må derfor kunne
etableres på meget kort varsel. Dette vil gi en betydelig
synergieffekt når det gjelder evnen til å håndtere
sivile katastrofer og ulykker som også kan oppstå på meget
kort varsel.
– Sivil støtte til Forsvaret
I Beredskapslovens § 3 gis Kongen særlig
fullmakter "når riket er i krig eller krig truer eller
rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare". Politiske myndigheter vil
ha en stor grad av frihet, innenfor de konstitusjonelle rammer,
ved vurderingen av om disse vilkårene foreligger. Det må imidlertid
antas at beredskapslovene ikke kommer til anvendelse i den lavere
del av krisespekteret. I den øvre del av spekteret anses
beredskapslovgivningen velegnet til å hjemle nødvendig sivil
støtte til Forsvaret. Men også i en slik situasjon
må det tas hensyn til strukturendringene i næringslivet.
Det er under utarbeidelse et konsept for sivil
støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke
er trådt i kraft. Dette konseptet er i første
rekke ment å dekke forhold der Forsvaret ikke har hjemmel til å rekvirere
varer og tjenester, eller situasjoner der disse ressursene normalt
ikke er tilgjengelig. I slike tilfelle kan rekvisisjon erstattes
av kommersielle avtaler. I tillegg kan det også være
tilfelle hvor tidsaspektet tilsier at kommersielle avtaler er en
bedre løsning enn rekvisisjon. På sikt kan det
derfor tenkes at et konsept beregnet for sivil støtte i
situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kan anvendes også vil
være hensiktsmessig for varer og tjenester som i dag planlegges rekvirert.
Dersom det i en krisesituasjon oppstår forsyningsproblemer
som ikke kan løses gjennom normal bruk av næringslivets
systemer, må imidlertid vedkommende fagdepartement kunne
kobles inn.
– Forsvarets støtte til det
sivile samfunn
På samme måte som det er god
samfunnsøkonomi å anvende sivile ressurser til
militære formål, bør militære
ressurser kunne nyttes for å støtte det sivile
samfunn. Dette gjelder særlig på områder
hvor Forsvaret har spesiell kompetanse og i situasjoner hvor sivile
ressurser ikke strekker til. Som overordnet prinsipp legges til
grunn at Forsvaret bør yte støtte til det sivile
samfunn i fredstid i den grad dette fremstår som en legitim og
relevant anvendelse av militære ressurser og ikke i vesentlig
grad reduserer Forsvarets evne til å løse sine primæroppgaver.
Forsvaret yter i dag en betydelig rutinemessig
støtte til det sivile samfunn innenfor områder
som sikkerhetstjeneste, redningstjeneste, kystvakt og grensevakt
og forurensingsberedskap. De sentrale områdene der Forsvaret
i dag yter støtte til det sivile samfunn i fred bør
i hovedsak opprettholdes.
Forsvaret yter ofte også ad hoc bistand
til det sivile samfunn ved større ulykker og katastrofer
eller ved andre behov. En bistand fra Forsvarets side må baseres på de
til enhver tid tilgjengelige ressurser (som primært skal
løse andre oppgaver). Forsvarets begrensede ressurser tilsier
at bistanden til det sivile samfunn vil måtte prioriteres
nøyere enn tidligere. Det må også tas høyde
for at Forsvaret ikke nødvendigvis har ekspertise til å løse
et stort antall oppgaver utover de rent militærfaglige.
Forsvarets ad hoc bistand til det sivile samfunn i fred vil således
utgjøre et supplement til de sivile myndigheters ansvar
for å håndtere kriser i det sivile samfunn. Det
vises herunder til spørsmålet om retningslinjer
for samarbeid politi-forsvar i meldingens kapitel 7.
En vesentlig del av Forsvarets aktivitet i tiden
etter 11. september var rettet mot å beskytte det sivile
samfunn mot mulige terrorangrep. Jagerfly ble satt på forsterket
luftmilitær beredskap for å forhindre eller bekjempe
terroraksjoner fremført gjennom luften. Videre utførte
Forsvaret en betydelig innsats for å gi opplæring
i beskyttelse mot biologiske og kjemiske våpen. 11. september
illustrerer hvordan terroraksjoner kan ha både militære
og sivile aspekter med hensyn til hvilke mål som er utsatt
og hvilke ressurser som må settes inn. Slike situasjoner
er således ikke av ren militær eller av ren sivil
art, men en kombinasjon av begge, noe som krever et tett sivil-militært
samarbeid.
Det er initiert et samarbeid med sikte på å utarbeide scenarier
som grunnlag for vurderinger av ansvarsforholdene mellom politiet
og Forsvaret i ekstraordinære situasjoner. Slike situasjoner
kan for eksempel være :
– Luftbasert
terroranslag
– Massivt angrep mot oljeinstallasjoner
– En kaossituasjon ved f eks sabotasjehandlinger over
hele landet
Forsvaret bør bare unntaksvis yte bistand
til det sivile samfunn der oppgavene kan løses like godt
av frivillige eller kommersielle aktører, eller der dette
kan fortrenge kommersielle interesser. Videre må Forsvarets
sikringsoppgaver i forhold til det sivile samfunn holdes innenfor
realistiske ressursrammer. Situasjoner der menneskers liv og helse
står på spill må gis høyeste
prioritet.
Dette innebærer at totalforsvarskonseptet
ligger til grunn når det gjelder ivaretakelse av norsk
sikkerhet, der det sivile beredskap og Forsvaret kan spille en rolle.
Utfordringene knyttet til øvrig samfunnssikkerhetsarbeid
(f.eks. IT-angrep, store transportulykker, sykdomsepidemier, store
branner, akutt forurensning og naturkatastrofer) utgjør
en ytterligere dimensjon utenfor det tradisjonelle totalforsvarskonsept.
Slike hendelser vil i noen tilfeller nødvendiggjøre
sivilt-militært samarbeid, men i mange tilfeller vil slike
utfordringer utelukkende bli håndtert av sivile myndigheter,
som f.eks. politiet, brannvesen, helsevesen, redningstjenesten og
Sivilforsvaret. En kan derfor samlet karakterisere totalforsvaret
og øvrig beredskap på sikkerhetsområdet
som samfunnets totalberedskap.
Om Schengen-regelverket
Schengen-regelverket omhandler personbevegelse over
ytre og indre grenser. Samarbeidet og regelverket tar sikte på å regulere
den fri ferdsel av mennesker over indre grenser, og de kompenserende
tiltak for å motvirke problemene som dette kan forårsake.
Ytre grensekontroll er det viktigste kompenserende tiltak.
Det er imidlertid utelukkende personkontroll
som omhandles i regelverket, ikke varekontroll. Tollvesenets kontroll
med varetransport over grensene er ikke hjemlet i Schengen-reglene.
EU har et eget tolldirektiv som ikke hører med i Schengen-regelverket
og som vi ikke er bundet av.
I Norge vil derfor Schengen-samarbeidet ikke
bety noe for kontroll av materiell som bringes over grensene. Tollvesenets
regler og rutiner hos oss er upåvirket av Schengen-samarbeidet.
Forsvarets rolle i Schengen-samarbeidet er primært overvåking
og avpatruljering av våre nasjonale grenser, og eventuelt
bistand til politiet med hensyn til personkontroll etter nærmere
fastsatte prosedyrer hvis det skulle vise seg påkrevet
i en spesiell situasjon. Tilsvarende vil ikke kunne utelukkes for
tollvesenets del.
Problemstillinger omkring smugling av materiell
til terrorformål vil kreve et bredere sett virkemidler
enn Schengen-samarbeidet. De beredskapsmessige utfordringer knyttet
til internasjonalisering av transportvirksomhet og smugling av materiell
til terrorformål vil dermed i stor utstrekning måtte
møtes ved tolletatens ordinære virksomhet og beredskap.
Stortinget bevilget derfor, jf. Innst. S. nr. 252 (2001-2002), jf.
St.prp. nr. 54 (2001-2002) midler til nukleær detektor
og bevilget midler til en mobil scanningmaskin for containere til tolletaten
i Innst. S. nr. 255 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002)
(revidert nasjonalbudsjett).
Komiteene vil be om å få utredet
ulike modeller for styring og sentral ledelse av beredskapsarbeidet
i Norge. Herunder en vurdering av ansvarsforhold mellom departement,
tilsyn og direktorater. Det er bl.a. ønskelig å få en
utredning av muligheten for å legge beredskapsdelen av
Statens forurensingstilsyn og det planlagte direktoratet for arbeidssikkerhet
inn som en del av det foreslåtte direktoratet for beredskap
og samfunnssikkerhet.
Svar:
Hvis man skulle velge andre modeller for styring
og sentral ledelse av beredskapsarbeidet i Norge enn prinsippene
for ansvar, nærhet og likhet, ville det være nærliggende å anta
at det vil bli behov for å etablere organisatoriske ledd
med ansvar for sikkerhet og beredskap som ikke har et tilsvarende
ansvar i det daglige. En fordel med en slik løsning vil
kunne være at samfunnet har egne organisasjoner med beredskap
som dominerende ansvarsfelt. En fare ved å velge slike
løsninger vil være at den organisasjonen som har
beredskapsansvaret ikke har et løpende fagansvar og at
beredskapsmiljøet etter noen tid kan fremstå som
isolert.
Det er derfor prinsippene om ansvar, nærhet
og likhet som ligger til grunn for de organisatoriske tiltak på samfunnssikkerhetsområdet
som St.meld. nr. 17 legger opp til.
Med utgangspunkt i prinsippene for ansvar, nærhet og
likhet har Regjeringen bestemt at Justisdepartementets samordnings-
og tilsynsrolle på samfunnssikkerhetsområdet
skal videreutvikles og styrkes. Dette innebærer at Justisdepartementet
tillegges et samordningsansvar for samfunnssikkerhet og beredskap
som ikke endrer den enkelte fagstatsråds ansvar.
NOU 2000:24 Et sårbart samfunn (Sårbarhetsutvalget)
tok utgangspunkt i at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge
er preget av sterkt fragmentert ansvar og organisering og foreslo
en samling av arbeid for samfunnssikkerhet og beredskap i ett departement som
får dette som hovedoppgave. Utvalget mente at det under
dette departementet burde samles flest mulig instanser med ansvar
for samfunnets sikkerhet mot andre former for risiko og trusler
enn de rent militære. St.meld. nr. 17 legger på sin
side til grunn at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet
ikke er fragmentert, men at sikkerhet og beredskap er en integrert
del av departementenes og underlagte organers virksomhet. Det var
derfor ikke en målsetting med St.meld. nr. 17 å iverksette
tiltak for å samle sikkerhets- og beredskapsarbeidet under
ett departement, men å iverksette tiltak for å sikre
at sikkerhets- og beredskapsarbeidet er gjennomgripende i samfunnet
og en integrert del av det offentliges tjenesteproduksjon. Dette
oppnås best ved å understreke den enkelte fagstatsråds
ansvar og ved å gi Justisdepartementet et klarere samordnings-
og tilsynsansvar, samt å sikre at Justisdepartementet har
ansvar for en del fellestjenester på beredskapsområdet,
som for eksempel koordinering av planlegging og øvelser.
St.meld. nr. 17 legger videre opp til å etablere
et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap for å bidra
til å styrke Justisdepartementets rolle. Opprettelsen av
et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap innebærer
at det etableres et direktorat som får et helhetlig ansvar
i forhold til samfunnets sårbarhet ved for eksempel kriser,
katastrofer og naturhendelser på alle samfunnsområder.
Sikkerhets- og beredskapsansvaret for luftfart og jernbane vil således
fortsatt ligge i Samferdselsdepartementet, ansvaret for helseberedskap
i Helsedepartementet etc. I forhold til brannberedskap og det forebyggende
samfunnsrettede arbeidet i den forbindelse er det imidlertid funnet
hensiktsmessig at fagmyndigheten overføres til Justisdepartementet
og det nye direktoratet. Justisdepartementet har i dag ansvaret
for politiet, Sivilforsvaret og hovedredningssentralene. Ved å overføre
det ansvaret Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i dag
på brannsiden til Justisdepartementet, vil Justisdepartementet
få et samlet ansvar for hovedtyngden av rednings- og beredskapsressursene.
Det har ikke blitt vurdert som hensiktsmessig å slå hele
Direktoratet for brann- og elsikkerhet sammen med Direktoratet for
sivilt beredskap. Hoveddelen av virksomheten til Direktoratet for
brann- og elsikkerhet retter seg mot å føre tilsyn
med virksomheters ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet,
samt utvikling av regelverk i likhet med arbeidstilsynet og Oljedirektoratet.
Med tanke på en enhetlig utvikling av HMS-konseptet rettet
mot næringslivet vil det være ønskelig å holde
det næringsrettede tilsynet mest mulig samlet. For å sikre økt
brukerorientering har Regjeringen, i forbindelse med moderniseringsprogrammet,
igangsatt et arbeid med sikte på å strukturere
Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynets regelverk med
utgangspunkt i næringslivet som målgruppe. Forskriftskrav
rettet mot kommunene vedrørende det kommunale brannvesen
vil for eksempel bli skilt ut. Stortinget har ved behandlingen av
St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern, jf. Innst.
S. nr. 341 (2000-2001) og St.meld. nr. 7 (2001-2002) Om helse, miljø og
sikkerhet i petroleumsvirksomheten, jf. Innst. S. nr. 169 (2001-2002),
allerede tatt stilling til at det skal etableres en ordning for
tilsynet med petroleumsvirksomheten som favner både land-
og offshoreanlegg, samt transportaktiviteter i tilknytning til denne. Dette
innebærer at deler av forvaltningsansvaret til Direktoratet
for brann- og elsikkerhet i dag vil bli omfattet av den tilsynsordning
og den regulering som i dag gjelder for petroleumsvirksomheten.
Hvordan denne omfordelingen av ressurser og regelverk rettet mot
næringslivet, mellom Oljedirektoratet, Direktoratet for
brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet skal gjøres, er
under nærmere utredning.
Muligheten for å legge beredskapsdelen
av Statens forurensingstilsyn (SFT) og det planlagte direktoratet for
arbeidssikkerhet inn som en del av det planlagte direktoratet for
beredskap og samfunnssikkerhet ble vurdert, men ikke funnet hensiktsmessig.
Regjeringen har iverksatt en gjennomgang av
tilsynsordningene i Norge. Stortinget vil få mulighet til å se
dette i sammenheng ved den Stortingsmelding som planlegges lagt
frem ved årsskiftet 2002/2003. I forbindelse med
den kommende stortingsmeldingen, vil Regjeringen vurdere nærmere
ansvaret for fagområdene svært farlige produkter
(herunder eksplosiver), transport av farlig gods og storulykker
m.m. opp mot det nye direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet.
I henhold til sivilforsvarsloven er næringslivet pålagt å ha
egenbeskyttelse (industrivern). Pr i dag er om lag 1 200 bedrifter
pålagt å organisere en slik egenbeskyttelse. I
disse bedriftene er det om lag 170 000 ansatte, hvorav ca 21 000
personer har oppgaver i egenbeskyttelsen. Egenbeskyttelsen utgjør
en betydelig ressurs i bedriftenes daglige sikkerhetsarbeid og i sine
lokalsamfunn. Næringslivets sikkerhetsorganisasjons (NSOs)
organisatoriske forankring vil også vurderes i sammenheng
med opprettelsen av et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet.
Et direktorat for arbeidssikkerhet var til vurdering
i Arbeids- og administrasjonsdepartementet under regjeringen
Stoltenberg.
I St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav
går regjeringen inn for at ansvaret for den statlige beredskapen
mot akutt forurensning overføres fra Miljøverndepartementet/SFT
til Fiskeridepartementet/Kystverket. Det forutsettes at
SFT fortsatt vil ha myndigheten til å stille beredskapskrav
overfor kommuner og privat virksomhet, herunder tilsynet med oppfølgingen
av kravene.
Ansvaret for den operative statlige beredskapen
mot akutt forurensning knytter seg først og fremst til
ansvaret for statlige beredskapsressurser og aksjoner. Med hensyn
til dette ansvaret er det allerede i dag blant annet etablert en
samarbeidsavtale mellom Kystverket og SFT. Kystverket opererer SFTs
oljevernfartøyer og de benyttes daglig i Kystverkets fyr-
og merketjeneste. Ved statlige aksjoner mot akutt forurensning overtar SFT
det operative ansvaret for fartøyene. Kystverket har imidlertid
ansvar for en rekke forebyggende funksjoner som gjør at
det er naturlig å se det operative ansvaret ved SFTs Beredskaps-
og kontrollavdeling i en organisatorisk sammenheng med Kystverket.
I St.meld. 12 (2001-2002) konkluderes det derfor med at det vil
være riktig å overføre SFTs ansvar for
den statlige beredskapen mot akutt forurensning til Kystverket. Beredskapsdelen
av SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling er i dag samlokalisert med
Kystverket 1. distrikts sjøtrafikkavdeling for Oslofjorden
i Horten. Den foreslåtte omorganiseringen vil derfor ikke
medføre behov for en omlokalisering av beredskapsdelen
av SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling.
Statens oljevernberedskap er helt
avhengig av maritim kompetanse. Kompetansebehovet knyttet til bekjempelse
av akutt oljeforurensning ivaretas på best måte
ved en overføring av disse oppgavene til Kystverket. Dette
vil også være i overensstemmelse med ansvarsprinsippet,
ved at Kystverkets forebyggende tiltak mot sjøulykker som
kan medføre forurensning og reparerende tiltak i form av
operativ statlig beredskap mot akutt forurensning samles i samme
etat.
Miljøkompetanse er helt sentralt i
utøvelse av myndighet til kravstilling og tilsyn med beredskap
mot akutt forurensning. SFT har omfattende kompetanse i vurdering
av risiko for skade på sårbare naturressurser, og
et nært samarbeid mellom miljødirektoratene SFT, Direktoratet
for naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt er svært viktig
i dette arbeidet.
Myndigheten etter forurensningsloven på dette området
skiller seg fra ansvaret for statens oljevernberedskap ved at kravstilling
og tilsyn med beredskap mot akutt forurensning også må sees
i sammenheng med miljørisikoen fra blant annet de kontinuerlige utslippene
fra petroleumsvirksomheten. Ved utforming av beredskapskrav må en
vurdering av risikoen for skade på sårbare naturressurser
ligge til grunn for utformingen av kravene. Myndigheten til kravstilling og
tilsyn etter forurensningsloven vil derfor beholdes i SFT for å sikre
den nødvendige sammenhengen mellom krav til kontinuerlige
utslipp og dimensjonering av beredskap mot akutt forurensning.
Det er ønskelig med en utdypet beskrivelse
av de ressurser som ligger i de frivillige organisasjonene som er relevante
for arbeidet med samfunnssikkerhet. Bl.a. ber komiteene om en vurdering
av de erfaringer som frivillige organisasjoner, FN-personell og
norske styrker i utlandet har med nødarbeid og beredskapsarbeid
i kriser og krig og ved større naturkatastrofer, jf. minerydding
i Angola og flomkatastrofen i Mozambik. Hvordan kan slike gruppers
erfaring integreres i den norske beredskapen?
Svar:
Frivillige ressurser
Det er en rekke frivillige organisasjoner som
bidrar i samfunnssikkerhetsarbeidet. I redningstjenesten bidrar en
rekke organisasjoner, fra store organisasjoner til små og
spesialiserte organisasjoner. Disse gruppene er for eksempel
Personell: Ca. 200 medlemmer
Stasjonering: Tromsø, Svolvær,
Bodø, Trondheim; Romsdal, Sunnmøre, Nord-Gudbrandsdal,
Ringerike og Rogaland
Tilskudd i år: Kr 305 000,-
Personell: Ca. 150 medlemmer
Stasjonering: Mesteparten av landet med hovedvekt på Nord-Trøndelag,
Nordland og Troms
Tilskudd i år: Kr 30 000,-
Personell: Ca. 250 flygere i 29 flyklubber
Stasjonering: Fra Bodø i nord til Kjevik
i sør
Tilskudd i år: Kr 325 000,-
Personell: Ca. 17 000 medlemmer
Stasjonert: 350 hjelpekorps i landsdekkende
system fra Mandal i sør til Longyearbyen i nord
Tilskudd i år: Kr 1 730 000,-
Personell: Ca. 2 000 medlemmer
Stasjonering: 72 sanitetsgrupper fordelt over
hele landet
Tilskudd i år: Kr 875 000,-
Personell: Ca. 1 000 medlemmer
Stasjonering: Landsdekkende inndelt i 17 distriktsområder
Tilskudd i år: Kr 890 000,-
Personell: Ca. 3 500 medlemmer
Stasjonert: 80 lokal grupper over hele landet
Tilskudd i år: Kr 100 000,-
Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (Redningsselskapet)
har drevet redningstjeneste langs kysten i over 100 år
og er en landsdekkende humanitær organisasjon. De har som
sitt fremste formål å redde liv og berge verdier
på sjøen, samt å opprettholde og utføre rednings-
og hjelpetjenester langs den norske kyst og i tilstøtende
havomåder hvor det måtte oppstå behov
for Redningsselskapets tjenester. Redningsselskapet skal også drive
opplysningsarbeid og forebyggende virksomhet for å bedre
sikkerheten for sjøfarende.
Selskapet har 35 redningsskøyter i
døgnkontinuerlig beredskap langs hele kysten med 180 fast
ansatte sjøfolk, og de representerer i dag en bærebjelke
i kystberedskapen. I tillegg er det 4 sjøredningskorps
bemannet med frivillige. Selskapet har en medlemsmasse på 34 000.
Fra Staten bevilges det årlig en driftsstøtte
til redningsskøytene over Fiskeridepartementets budsjett.
I tillegg skaffes driftsmidler via medlemskontingent, basarer, lotteri,
automater og gaver. Medlemsmassen består i hovedsak av
frivillige med 450 redningsforeninger.
Selv om Redningsselskapet får sin driftsstøtte
fra Fiskeridepartementet, har det vært lang tradisjon for god
kontakt mot Justisdepartementet. Redningsselskapet driftsstøtte
for 2001 var på ca. kr 53 mill., som etter selskapets beregninger
utgjør ca. 31,5 % av det totale.
Organisasjonsplanen for redningstjenesten i
Norge forutsetter at redningstjenesten skal utøves gjennom
et samvirke mellom offentlige og private institusjoner under ledelse
av redningssentralene.
De frivillige redningsorganisasjonene inngår
som et viktig element i den samlede redningstjeneste.
De ovennevnte frivillige redningsorganisasjoner
kan stille spesialtrente personell innen samband, søk/redning
i bratt lende, grotter, strandsøk, søk med hund
og småfly. De frivillige skal derfor
være de primære mannskaper som
skal benyttes ved slike redningsaksjoner.
Ut over redningstjeneste er det også andre
frivillige organisasjoner som arbeider med samfunnssikkerhet, herunder
i et totalforsvarsperspektiv:
Den norske Atlanterhavskomité (DNAK)
ble stiftet i 1955 med det formål å arbeide for
fred og forståelse innenfor NATO gjennom det politiske,
forsvarsmessige, økonomiske og kulturelle samarbeid som
eksisterer, herunder å gjøre norsk sikkerhetspolitikk
bedre kjent.
I tillegg har komiteen som oppgave å vinne
forståelse for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i
utlandet gjennom møter og konferanser, individuelle studiereiser
og gruppeturer til og fra utlandet.
Folk og Forsvar ble stiftet 26. februar 1951
og har som medlemmer 78 landsomfattende faglige, kulturelle, humanitære
og ungdoms organisasjoner. Et styre på ti personer med
fem vararepresentanter velges av et representantskap.
Gjennom konferanser, kurs, seminarer, befaringer, foredrag,
studiereiser, temadager m.v. søker organisasjonen å gi
kunnskap om totalforsvaret (både det militære
forsvaret og den sivile beredskap/sivilforsvaret) og om
vår forsvars- og sikkerhetspolitikk slik den er fastsatt
av Stortinget.
Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) er et partipolitisk
nøytralt samarbeidsorgan for landsomfattende faglige, kulturelle
og humanitære organisasjoner med et stort antall kvinnelige
medlemmer. Enkeltpersoner kan tegne støttemedlemsskap
KFB har et landsomfattende nettverk av fylkeskomiteer
og komiteer i kommunene.
Forsvarssak er fredssak. Under
dette mottoet arbeider Norges Forsvarsforening (NFF) for at forsvarsviljen
til enhver tid er levende i folket, og at Norge alltid har et forsvar
som betryggende verner landets frihet, uavhengighet og fred. NFF
er en uavhengig, sivil og partipolitisk nøytral organisasjon.
Norges Lotteforbund (NLF) ble stiftet i 1928
under navnet Norske Kvinners Frivillige Verneplikt. Organisasjonen
ble reorganisert og omdøpt i 1945.
Etter å ha gjennomgått grunnopplæring,
kan enhver norsk kvinne over 16 år som samtykker i nevnte
formål, bli medlem og lotte. Lottene kan gå inn
i bl a følgende tjenester: velferd, sanitet, kontor, transport,
samband og forpleining. Lottene utfører disse tjenestene
i sin fritid. Den enkelte lotte som vil inngå frivillig avtale
om tjeneste og mobiliseringsdisponering i Forsvaret, benevnes A-lotte
(lotte med avtale) og plasseres i gruppen "lovlig stridende personell".
Forsvaret har intet samarbeid med humanitære
organisasjoner for å ta vare på kompetanse. Et
eventuelt samarbeid på dette området må utøves
med betydelig forsiktighet, ettersom humanitære organisasjoners
troverdighet i internasjonal sammenheng krever integritet og selvstendighet
i forhold til Forsvaret.
Forsvarets avdelinger i internasjonal tjeneste
har således i liten grad vært nyttet til nødarbeid/ katastrofehjelp
og humanitær støtte. I noen grad har de støttet gjenoppbygging
av infrastruktur, spesielt med ingeniørressurser (anleggsarbeider).
Forsvaret har etablert beredskapsstillinger
for internasjonal tjeneste ved NATOs Civil-Military Co-operation
(CIMIC) Group North og er i ferd med å bemanne disse, i
hovedsak med stadig tjenestegjørende personell. Dette elementet
er også primært tiltenkt oppdrag knyttet til gjenoppbygging
av infrastruktur. Personellet gis relevante kurs for tjenesten,
og vil ved eventuelle oppdrag bringe erfaring hjem. Denne kompetansen kommer
hele Forsvarets organisasjon til gode og kan gjenutnyttes andre
steder.
Norske avdelinger har utført betydelig
minerydding i Afghanistan. Denne kompetansen bevares i Forsvarets organisasjon.
Imidlertid må det understrekes at Forsvarets mineryddesystemer
er rettet inn mot operativ minerydding, der målsettingen
er begrenset både i områdets størrelse
og i kvalitet/sikkerhet. Minerydding til humanitær
standard er i prinsippet utenfor Forsvarets målsetting.
Enkelte frivillige organisasjoner har virksomhet
både i Norge og i form av nød- og beredskapsarbeid
ved kriser i utlandet. Det må kunne legges til grunn at
den internasjonale erfaringen som ligger i disse organisasjonene
bidrar til en mer effektiv redningsinnsats i Norge.
Frivillige organisasjoner, som for eksempel
Flyktningerådet, Røde Kors og Norsk Folkehjelp,
rekrutterer personell til internasjonale oppdrag. Et mulig virkemiddel
for å både bidra i nødhjelpsarbeid og
også å sikre bred internasjonal erfaring kan være
at det i større grad legges til rette for at offentlig
ansatte gis anledning til å delta i nød- og bistandsarbeid.
Generelt sett tilføres norsk personell
fra politiet som er i internasjonal tjeneste mye erfaring. Hvor
relevant den enkeltes erfaring er opp mot arbeidet for samfunnssikkerhet,
er svært forskjellig og i varierende grad sammenlignbar
med norske forhold. De som fremstår som ressurspersonell
i internasjonal tjeneste er ofte det samme her hjemme, og er valgt
nettopp fordi de innehar posisjon/stilling og faglig kompetanse.
Utnyttelsen av slikt personell og deres tilegnede erfaring vil alltid kunne
gjøres bedre - også i politiet. Her ligger det
utvilsomt en utfordring og ansvar hos de enkelte arbeidsgivere,
både med hensyn til utnyttelse og "reklamering" om kunnskap.
Det er ønskelig med en beskrivelse av status
på analyser av spesielt utsatte geografiske områder
som kan være av spesiell operativ eller symbolmessig betydning i
forhold til terrortrussel. Det bes spesielt om å få vurdert
beredskapen mot ulike masseødeleggelsesvåpen, bl.a.
bruk av radioaktivt, biologisk eller kjemisk materiale, inkludert
såkalte "dirty bombs". Det ønskes også en
vurdering av hvorvidt Norges brede internasjonale engasjement påvirker
det generelle trusselbildet mot vårt land, spesielt områder
som Østerdal garnison, Ramsund, Ørlandet, olje-
og gassinstallasjonene og bygg som Slottet, regjeringskvartalet
og Stortinget. Hva slags beredskap finnes eller planlegges for slike formål?
Det
er ønskelig med forslag til permanent beredskap i forhold
til pårørende for norske mannskaper som deltar
internasjonalt. Det ønskes også en klargjøring
av hvorvidt Norges brede internasjonale engasjement påvirker
det generelle trusselbilde mot vårt land.
Svar:
Sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 fastsetter plikt
for virksomheter til å utpeke skjermingsverdige objekter
som disse eier, har kontroll over eller fører tilsyn med,
samt treffe nødvendige forebyggende tiltak for å beskytte
disse.
Klassifisering av objekter innen offentlig og
privat sektor bygger på en vurdering av objektenes betydning for
rikets sikkerhet og vitale nasjonale sikkerhetsinteresser i tilfelle
redusert funksjonalitet, skadeverk, ødeleggelse eller rettsstridig
overtakelse innen eksempelvis følgende områder:
– objekter
av betydning for rikets forsvar og krisehåndtering i forhold
til fremmede makter (militære anlegg, våpensystemer,
kommando- og kontrollsystemer, etterretningsplattformer, etc)
– kritiske funksjoner for det
sivile samfunn (for eksempel kommunikasjonssystemer for politietaten,
sentrale noder i kraftforsyningen, olje- og gassproduksjonen eller
transportorganisasjonen)
– objekter som kan skade befolkningens
liv, helse og miljøet (radioaktive kilder, kjemiske lagre
eller fremstillingsanlegg, lagre av smittestoffer, etc, som kan
utnyttes som masseødeleggelsesvåpen eller som
på annen måte kan skade).
– objekter med symbolverdi for
stat og nasjon (for eksempel riksregaliene og grunnloven i original)
En slik tilnærming betinger koordinerte
rutiner på tvers av samfunnssektorene for utvelgelse av
objekter som bør beskyttes, og funksjonelle krav til beskyttelsen som
kan tilpasses lokale forhold. Private som eier eller råder
over skjermingsverdige objekter bør også fanges opp,
og bør blant annet omfatte eiere av kritisk infrastruktur
innenfor tele, kraft, olje og gass, drivstofforsyning, etc.
For å kunne etablere effektive sikkerhetstiltak
må man forstå det asymmetriske trusselbildet
og sårbarhet i forhold til dette. Videre vil det være
vesentlig å kunne detektere hendelser som kan gi varsel
om forestående aksjoner. Gode varslingsordninger inn til
sentrale myndigheter er derfor av største viktighet. Dette
fordrer sterk sikkerhetsmessig bevissthet hos den enkelte, kompetente
lokale sikkerhetsorganisasjoner, en sentral tverrsektoriell myndighet
som kan se innrapporterte hendelser i sammenheng og gode samarbeidsordninger mellom
den forebyggende (Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben) og
operative sikkerhetstjeneste (Politiets sikkerhetstjeneste). Forskrift
om sikkerhetsadministrasjon som ble iverksatt 1. juli 2001 legger
grunnlaget for en slik rapporteringsordning fra de virksomheter
som sikkerhetsloven gjelder for.
Forebyggende defensive tiltak mot sikkerhetstrusler, herunder
terrorhandlinger, omfatter dessuten evne til å hindre utførelse
og evne til å begrense eventuell skade. Sikkerhetsloven
med forskrifter stiller en del krav til barrierer primært
innen informasjonssikkerhet, og motvirker derfor i første
omgang spionasje. God beskyttelse mot spionasje gir imidlertid også god beskyttelse
mot sabotasje og terrorhandlinger ved å forhindre fysiske
og elektroniske angrep på eksempelvis kritisk infrastruktur.
Ved iverksettelse av objektsikkerhetsforskriften vil arbeidet med å forebygge
og motvirke terrorhandlinger bli ytterligere styrket.
Forsvarssjefens terrorberedskapsdirektiv etablerer
et fleksibelt system for egenbeskyttelse mot terroranslag. Det har
eksistert i en årrekke og bygger på NATOs bestemmelser.
Direktivet angir et sett av virkemidler som Forsvarssjef og lavere
militære sjefer kan iverksette for eget ansvarsområde
for å beskytte avdelinger, materiell, aktiviteter, informasjon
og personell. Systemet ble benyttet aktivt etter 11. september 2001,
der tiltak ble iverksatt generelt i Forsvaret og spesielt ved avdelinger
som ble oppfattet som særlig utsatte.
Vurderinger av utviklingen
av trusselbildet
Politiets sikkerhetstjeneste utarbeider trusselvurderinger
av generell karakter for å beskrive trusselbildet mot Norge
herunder den årlige nasjonale trusselvurderingen. Som eksempler
på periodevise trusselvurderinger av mer generell karakter,
kan nevnes trusselvurderingen relatert til regjeringens medlemmer
og vurderingen relatert til petroleumsvirksomheten. Tjenesten utarbeider
også situasjonsbetingede trusselvurderinger. Disse kan
være knyttet til både objekter og personer, utløst
på bakgrunn av en spesiell hendelse som et kommende besøk,
et planlagt arrangement og lignende, eller en mulig trussel/aksjon
som tjenesten er blitt informert om uavhengig av dette. Slike trusselvurderinger
kan tjenesten utarbeide av eget tiltak, eller på oppdrag
fra andre, for eksempel Justisdepartementet eller Politidirektoratet.
Det er herunder en målsetting å sikre at ulike
myndigheter opererer ut fra et felles og kommunisert trussel- og
risikobilde, hvilket har foranlediget at St.meld. nr. 17 legger
opp til et styrket samarbeid mellom EOS-tjenestene, jf. meldingens
kapitel 9.4.
Beredskapen i forhold til
masseødeleggelsesmidler
Som følge av omleggingen av det sivile
beredskap på begynnelsen av 1990-tallet, ble det i St.meld.
nr. 48 (1993-94) presentert nye planleggingsforutsetninger for det
sivile beredskap. Blant annet ble følgende prinsipper lagt
til grunn (ref. kap. 3.2):
– utviklingen
i våpenteknologien gir stater eller andre internasjonale
aktører og grupperinger (eks. terroristorganisasjoner)
mulighet til å utøve politisk og militært
press mot Norge. (…) Konkrete trusler av denne art lar
seg imidlertid ikke påvise i dag.
– en krig med anvendelse av kjernefysiske,
biologiske eller kjemiske våpen (ABC-våpen eller
masseødeleggelsesvåpen) framstår i dag
som lite sannsynlig. Faren for kjernefysisk krig er derfor ikke styrende
for beredskapsplanleggingen
– det er likevel et gode i seg
selv å redusere sårbarheten overfor
masseødeleggelsesvåpen. Når det gjelder
atomtrusselen, skal planleggingen rettes inn mot å redusere
sårbarheten overfor atomforurensning eller giftutslipp
etter ulykker i fredstid.
Stortinget sluttet seg til forutsetningene (jf.
Innst. S. nr. 100, 1994-95). Dette har siden midten av 90-tallet vært
styrende for beredskapsplanleggingen på ABC-området.
Beredskapen i forhold til bruk av masseødeleggelsesmidler
oppdateres jevnlig.
Helsetjenestens ansvar er å ha beredskap
for å behandle pasienter som har vært utsatt for
radioaktiv stråling, biologiske og kjemiske midler (heretter
kalt ABC-våpen). Innledningsvis understrekes at bruk av masseødeleggelsesvåpen
utgjør ett av flere scenarier som helseberedskapen skal
være i stand til å møte. Det er helsevesenets
generelle beredskapsplanlegging, -tiltak og -nivå som utgjør
fundamentet for håndtering av alle kriser og katastrofer
i helsesammenheng, herunder håndtering av situasjoner hvor
det er gjort anslag med masseødeleggelsesvåpen.
Helsesektoren har i dag et grunnleggende beredskapsnivå.
Det er samtidig klart at eventuelle terrorhandlinger med bruk av
masseødeleggelsesvåpen reiser spesielle utfordringer.
Dette gjør det nødvendig med særskilte
beredskapstiltak for å håndtere en slik situasjon.
Dersom masseødeleggelsesvåpen skulle bli brukt
vil dette være en katastofe for det område som rammes
og i mange tilfelle omkringliggende land, uansett hva slags beredskap
som er bygget opp. Frigivelse av enkelte typer biologiske mikrober
vil kunne innebære en verdensomspennende katastrofe. Det
er derfor svært viktig å forebygge at dette overhode
inntreffer.
Det nordiske helseberedskapssamarbeidet er vitalisert.
Det ble undertegnet en nordisk helseberedskapsavtale i Svolvær
14. juni i år. I avtalen forplikter de nordiske land seg
til å assistere hverandre dersom et land blir rammet av
en krise eller katastrofe, herunder en hendelse som involverer A,
B eller C-stridsmidler. Avtalen tar videre sikte på å være
en ramme for samarbeid på helseberedskapsområdet.
Det er satt i gang utredningsarbeid om samarbeid på en
rekke områder innenfor helseberedskap, blant annet samarbeid
om vaksinestrategier, innkjøp av utstyr og legemidler mv.
Beredskapen må også ta høyde
for at stoffer kan slippe ut ved uhell, for eksempel ved transportulykker og
lignende.
– Særlig om beredskap mot
atom-/radiologiske våpen
Det har de senere år vært
satset på å heve beredskapen mot atomulykker,
jf. det langsiktige arbeidet for å styrke den nasjonale
atomulykkeberedskapen etter Tsjernobyl. Dette har skjedd både
gjennom fastsetting av hjemmelsgrunnlag, arbeidet i Kriseutvalget
ved atomulykker og dets faglige rådgivere og
gjennom kompetansehevende tiltak, herunder øvelser, på sentralt
og regionalt nivå. Øvelsesvirksomhet er et prioritert
område som Helsedepartementet årlig stiller midler til
rådighet for.
Den særlige organisering og oppgaver
av atomulykkeberedskapen fremgår av kgl. res. av 26. juni
1998 Atomulykkesberedskap - sentral og regional organisering. Kriseutvalget
ved atomulykker har det operative ansvaret ved atomulykker. Kriseutvalget
er en kjernegruppe som består av representanter fra Statens
strålevern, Politidirektoratet, Statens næringsmiddeltilsyn, Forsvarets
overkommando, Direktoratet for sivilt beredskap, Sosial- og helsedirektoratet
og Statens helsetilsyn. Hensikten med Kriseutvalget er å oppnå en effektiv
håndtering av akuttfasen i en atomulykke. Statens strålevern
leder Kriseutvalget og utgjør sekretariatet.
Statens strålevern har som del av beredskapsorganisasjonen
etablert en egen informasjonsgruppe for presse- og publikum.
Det er denne beredskapsorganisasjonen som også danner
grunnlaget for å håndtere situasjoner som kan oppstå som
følge av bruk av radioaktive masseødeleggelsesvåpen.
Terrorscenarier har hele tiden vært en del av Kriseutvalgets
trusselbilde, men hendelsene i USA 11. september 2001 gjorde at
man fant det nødvendig å gjennomføre
nye trusselvurderinger der sannsynlighet for atomterrorisme ble
tillagt større vekt. Denne nye trusselvurderingen er nå innarbeidet
i strategidokumenter for atomulykkeberedskapen.
Spredning av radioaktivt materiale ved konvensjonelle
sprengladninger (Dirty bombs) stiller en del andre krav til krisehåndteringen
enn et utslipp ved et atomkraftverk i et naboland. Man får
et konkret og begrenset skadested hvor nødetatene brann,
politi og helse vil være først på stedet.
Det er derfor viktig at dette personellet har kompetanse og utstyr
til egen beskyttelse. Det er anskaffet utstyr for å beskytte
helsepersonell og som kan benyttes til å rense personer
som har vært eksponert for radioaktivt nedfall, se nedenfor.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 54 (2001-02)
sluttet Stortinget seg til en umiddelbar styrking av deler av beredskapen
for å stå ytterligere rustet i forhold til terrorangrep
med bruk av radioaktivt eller kjernefysisk materiale, jf. Innst.
S. nr. 252 (2001-2002). Dette innebærer at Statens strålevern
vil anskaffe et mobilt laboratorium for analyse av prøver,
og gjøre eksisterende måleutstyr i stand til å foreta
mobile målinger. Videre blir prognoseverktøyet
forbedret og det anskaffes et data-basert system for kommunikasjon
mellom sentralt og regionalt ledd i atomulykkesberedskapen i forbindelse
med krisehåndtering. Utstyret gjør det mulig raskt å få fastslått
omfang og konsekvenser av en "dirty bomb" for deretter å kunne
iverksette nødvendige tiltak. De nevnte tiltakene må også ses
i sammenheng med styrkingen som gjennom St.prp. nr. 54 ble foretatt når
det gjelder Sivilforsvarets evne til å bidra i atomulykkeberedskapen.
Statens strålevern og Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben
(FO/SAN) har utviklet en utstyrssats for deteksjon av radioaktiv
stråling. Dette brukes i vurderingen av eventuelle stråleskader
med hensyn til å kunne iverksette riktig behandling. FO/SAN
har kjøpt inn og pakket utstyret på vegne av det
daværende Sosial- og helsedepartementet. Utstyret er utplassert ved
49 norske sykehus prioritert og utvalgt av Strålevernet.
På forebyggelsessiden er godt etterretningsarbeid
det aller viktigste for å hindre hendelser på norsk
jord. Politiets innsats for å være føre
vàr i forhold til personer/grupperinger med terrorhensikter,
står sentralt. Deltakelsen i Kriseutvalget ved atomulykker
sikrer et godt samarbeid mellom relevante etater, se ovenfor.
Tiltak kan også settes inn for å styrke
kontrollen ved grensepasseringer og slik hindre illegal handel med radioaktivt
og kjernefysisk materiale. Samarbeidet mellom politiet, Forsvaret,
tollvesenet og Statens strålevern er tilfredsstillende.
Styrket overvåkningsregime (bl.a. med deteksjonsportaler)
på tollstedende vil kunne bidra til økt beskyttelse
mot slik trafikk ("illicit trafficing"). Stortinget bevilget, jf.
Innst. S. nr. 252 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 54 (2001-2002) en
tilleggsbevilgning på kr. 3 mill. til anskaffelse av nukleært deteksjonsutstyr.
De norske atomanleggene i Halden og på Kjeller
er som del av konsesjonsbetingelsene pålagt å ha
en beredskapsplan i tilfelle ulykker. Med hjemmel i atomenergiloven
er det fastsatt en egen forskrift om fysisk beskyttelse av nukleære
materialer som anleggene skal forholde seg til. Det arbeides nå med
forskrift med hjemmel i strålevernloven som skal sørge
for at fysisk sikring av radioaktive kilder og avfall i de enkelte
virksomheter i Norge, som ikke reguleres av atomenergiloven, finner
sted på en tilfredsstillende måte. Det anses likevel
som svært lite sannsynlig at radioaktivt materiale fra
innenlandske kilder skal kunne benyttes i terrorsammenheng.
Atomulykker og andre ulykker eller hendelser
der radioaktive stoffer er involvert kan lett utvikle seg til ulykker
med internasjonale konsekvenser og internasjonal interesse. Det
har derfor over lang tid pågått et omfattende
internasjonalt samarbeid med sikte på effektiv forebygging
og handtering av slike hendelser, inklusive terrorscenarier. Dette
samarbeidet baserer seg på en rekke konvensjoner, samt
multilaterale og bilaterale avtaler. Fra norsk side legges det betydelig vekt
på dette internasjonale samarbeidet, som også vil gjøre
norsk beredskap bedre og mer kostnadseffektiv.
– Særlig om beredskapen mot
biologiske våpen
Et angrep med biologiske våpen innebærer
spredning av sykdomsfremkallende mikrober. Et fordekt angrep med
slike midler vil bli oppdaget først når pasientene oppsøker
legevakt eller sykehus, og det kan skje flere dager etter angrepet.
Tidlig oppdagelse av angrepet forutsetter at helsepersonell stiller
riktig diagnose. Enkelte av de biologiske våpnene framkaller
sykdommer som er svært sjeldne eller - som kopper - utryddet. De
færreste leger vil ha sett sykdommene før, og
det kan derfor gå noe tid før riktig diagnose
blir satt.
Folkehelseinstituttet vil derfor under situasjoner
med høynet beredskap be alle leger om å være
på vakt overfor alle uvanlige symptomer og sykdomstegn.
Dette ble gjort av daværende Statens institutt for folkehelse
høsten 2001 gjennom en melding til landets leger i Meldingssystem
for smittsomme sykdommer.
Ansvar og oppgaver innen smittevernberedskap
følger den alminnelige ansvars- og oppgavefordelingen i helseforvaltningen.
Kommuner og regionale helseforetak er gjennom smittevernloven pålagt å ha
en smittevernplan. Planene skal beskrive henholdsvis kommunens og
det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge
smittsomme sykdommer eller for å motvirke at de blir overført.
De kommunale smittevernplanene og arbeids- og myndighetsfordelingen som
er gitt i smittevernloven utgjør fundamentet for håndteringen
av større utbrudd av smittsomme sykdommer, herunder eventuelle
utbrudd som følge av biologiske våpen. Beredskapen
blir jevnlig testet bl.a. ved de årlige influensaepidemiene.
Status for smittevernplanene har ikke vært
så god som en kunne ønske, blant annet som følge
av problemer med å rekruttere leger til stillingene som
smittevernansvarlige kommuneleger. Ifølge Statens helsetilsyn
er imidlertid situasjonen når det gjelder kommunale smittevernplaner
i ferd med å bedre seg. I flere av landets fylker er det
kun få kommuner som mangler smittevernplaner, og mange
av landets kommuner har fått ferdig planene i løpet
av høsten 2001. Interkommunalt samarbeid om smittevern
kan trolig også styrke beredskapen.
Under behandling av St.prp. nr. 54 i juni 2002
(jf. Innst. S. nr. 252 (2001-2002)) bevilget Stortinget videre midler
til etablering av en nasjonal mobil feltepidemiologisk
gruppe, samt midler til utvikling av et elektronisk meldesystem
for smittsomme sykdommer som sørger for at epidemier og
sykdomsutbrudd kan bli oppdaget vesentlig raskere enn i dag. Gruppen
etableres i september 2002 og representerer en betydelig utvidelse
av Folkehelseinstituttets beredskap for å bistå lokale
helsemyndigheter med å etterforske utbrudd av smittsomme
sykdommer, herunder slike som kan være forårsaket
av biologiske våpen. Bistanden kan om nødvendig
gis på stedet ved at gruppen rykker ut. Samtidig innføres
en døgnvaktordning for rådgivning fra Folkehelseinstituttet.
Nasjonalt folkehelseinstitutt er Statens smitteverninstitutt,
og skal blant annet overvåke den nasjonale epidemiologiske
situasjonen og delta i overvåkningen av den internasjonale.
Instituttet skal videre gi bistand og råd om smittsomme
sykdommer og valg av smitteverntiltak.
Sosial- og helsedirektoratet, som er utøvende
nasjonal forvaltningsmyndighet på smittevernområdet,
har ansvar for å gi råd, veiledning, opplysning
og treffe vedtak om tiltak etter smittevernloven. Tiltakene omfatter
blant annet isolering av personer, begrensning i kommunikasjoner,
stengning av virksomheter mv. Kommunestyret kan treffe beslutning
om tilsvarende tiltak i kommunen.
Det ble i januar 2001 fastsatt en beredskapsplan
for pandemisk influensa. Planen beskriver oppgavefordelingen mellom
ulike deler av helsetjenesten, særlig viktig på sentralt
statlig nivå er det operative ansvaret som Sosial- og helsedirektoratet,
Nasjonalt folkehelseinstitutt og Statens legemiddelverk ivaretar.
Planen kan anvendes også for sykdommer som smitter på tilsvarende
måte som influensa. Pandemiplanen revideres én gang
pr år.
Pasienter som er blitt syke etter et biologisk
angrep, kan etter flere dager dukke opp ved ulike legevakter og sykehus.
For at lokale og sentrale myndigheter skal oppdage at noe uvanlig
har skjedd, må informasjonen om sykdomstilfellene samles
effektivt. Alle de aktuelle sykdommene er meldingspliktige i Meldingssystem
for smittsomme sykdommer (MSIS). Melding skal sendes fra den diagnostiserende
legen og laboratoriet til kommunelegen og Folkehelseinstituttet.
Instituttet kan da avdekke mønstre
som kan være usynlige for den enkelte lege. Slike opphopninger
av sykdomstilfeller blir stadig etterforsket av instituttet i samarbeid
med de lokale helsemyndighetene for å finne ut om det foreligger
et utbrudd eller om det bare er tilfeldige svingninger. Uvanlige
hendelser blir meldt tilbake til helsetjenesten gjennom nyhetsbrevet
MSIS-rapport. Stortinget har nå bevilget midler til å gjøre disse
meldingsrutinene elektroniske slik at meldingsforsinkelsen blir
vesentlig redusert.
For å behandle og eller hindre videre
spredning av slike sykdommer kreves det spesielle medisiner, herunder
vaksiner. Norge har i dag lagret ca 650 000 doser koppevaksine ved
Folkehelseinstituttet. Statens legemiddelverk har nylig testet vaksinen
og muntlig godkjent den for bruk i krisesituasjoner. Stortinget
bevilget i oktober 2001, jf. Innst. S. nr. 23, (2001-02), jf. St.prp. nr.
3 (2001-2002) midler til oppbygging av beredskapslagre av legemidler
mot biologiske og kjemiske våpen, og til å styrke
analysekapasiteten. Det arbeides med innkjøp og en plan
for drift- og vedlikehold av et slikt lager. Helsedepartementet
vil komme tilbake til Stortinget med forslag til dekning av årlige
driftsutgifter til lageret.
– Særlig om næringsmidler
herunder drikkevann
En aktuell måte å spre smitte
på er gjennom mat og drikkevann. Det er derfor viktig å fokusere
på næringsmiddelkontrollen.
Vann er et næringsmiddel i næringsmiddellovens
forstand og omfattet av de samme regler og tilsyn. Ansvaret under
næringsmiddelloven omfatter produksjon, lagring, transport,
frembud og import av næringsmidler. Ansvaret
omfatter ikke at mat og vann faktisk produseres, bare at den frembys
uten smittestoffer. Ansvar for tiltak i et smittetilfelle vil etter
omstendighetene være næringsmiddeltilsynet på kommunalt
eller statlig nivå. Det kan også være
aktuelt med tiltak etter smittevernloven.
Kommunalt næringsmiddeltilsyn (KNT)
fører med hjemmel i næringsmiddelloven sluttkontrollen
av mat og vann som frembys til konsum. Ansvaret for importkontroll
og regional, landsdekkende, eller eksportrettet næringsmiddelproduksjon
er statlig, men delegert via Statens næringsmiddeltilsyn
til enkelte kommunale KNT.
Statens landbrukstilsyn og Statens dyrehelsetilsyn – begge
tilsyn hører under Landbruksdepartementet - fører
tilsyn med innsatsvarene/dyr. Fiskeridirektoratets kontrollverk
fører tilsyn med fiskeråvarer.
Ved en beredskapshendelse, som for eksempel
en forgiftning/ forurensing som rammer landbruket, vil
et samarbeid mellom de involverte tilsyn og helsemyndigheter lokalt
og sentralt være nødvendig da stoffene kan vandre
gjennom næringskjeden og til mennesker og i enkelte tilfelle
først oppdages der. Det er gode og velprøvde rutiner
og prosedyrer for samarbeid mellom helsemyndigheter og veterinærmyndigheter
når det gjelder bekjempelse av smittespredning gjennom næringsmidler.
Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2002
la et stortingsflertall til grunn at det skal etableres et felles
tilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon. Dette
er et svært viktig skritt for å sikre forbrukerne
trygg mat. Omorganiseringen vil legge til rette for et mer samordnet,
enhetlig og effektivt tilsyn med mat fra jord og fjord til bord.
Stortinget har lagt til grunn at laboratorievirksomheten
skal organiseres uavhengig av tilsynet.
Landbruksdepartementet i samarbeid med Helsedepartementet
og Fiskeridepartementet følger opp Stortingets behandling
av saken.
Leder for Mattilsynet skal være på plass
fra og med 01.01.03. Mattilsynet vil overta oppgaver som nå løses av
Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn og
Statens landbrukstilsyn, Fiskeridirektoratet og kommunale og interkommunale
næringsmiddeltilsyn fra og med 01.01.04. Det legges opp
til at omleggingen av laboratorievirksomheten skal kunne skje parallelt med
etableringen av Mattilsynet.
Det legges også til grunn at omstillingsarbeidet
vil kunne fortsette 2-3 år etter at Mattilsynet er etablert.
Etter lov om helsemessig og sosial beredskap
og lov om tilsyn med næringsmidler skal de kommunale næringsmiddeltilsynene
(KNT) utarbeide beredskapsplaner for sin virksomhet. Statens næringsmiddeltilsyn har
utarbeidet en beredskapsveileder for de kommunale tilsynene. Det
er opprettet et eget rapporteringssystem fra KNT til Statens næringsmiddeltilsyn
for hendelser som avdekkes under tilsynet.
KNT er også operatør av stasjoner
for måling av radioaktive stoffer i næringsmidler
(LORAKON - Lokal radioaktivitets kontroll). Disse stasjonene kan også ved
behov benyttes til andre typer målinger og analyser.
Vannverk er ved lov 23. juni 2000 nr. 56 underlagt
en egen plikt til beredskapsplanlegging. Plikten omfatter bare muligheten
til å levere fra eget vannverk, ikke alternativ vannforsyning
dersom vannverket tross beredskapsforberedelser settes ut av spill,
for eksempel ved sabotasje. I forbindelsen med år 2000-problemet ble
linjen Sosial- og helsedepartementet - Statens Næringsmiddeltilsyn
- Kommunale næringsmiddeltilsyn benyttet for å ha
kontakt med vannverkene om beredskapsmessige spørsmål.
Samme akse kan benyttes i forbindelse med eventuelle terrortiltak
til å øke beredskapen dersom situasjonen skulle
tilsi dette. Gjennom MSIS-systemet kan for eksempel frekvens for
prøvetaking reguleres i forhold til den konkrete trusselsituasjon.
Ifølge Nasjonalt folkehelseinstitutt er faren for forgiftninger
gjennom å forgifte drikkevannskilder med kjemikalier forholdsvis
liten fordi det kreves store mengder kjemikalier pga. uttynningseffekt. Når
det gjelder biologiske agens/mikrober er situasjonen noe
mer usikker, men renseprosedyrene ved vannverkene, dvs. klor eller
UV-stråling, uskadeliggjør de fleste virus.
Statens institutt for folkehelse/Nasjonalt
folkehelseinstitutt har de siste årene økt kompetansen
om biologisk terrorisme, og tiltakene over vil styrke instituttets
rolle som organ for faglig rådgivning og støtte
i håndtering av hendelser med biologiske stridsmidler. Nasjonal
beredskapsplan for pandemisk influensa utgjør fundamentet
for håndteringen av større utbrudd av smittsomme
sykdommer, herunder eventuelle utbrudd som følge av biologiske
våpen. Beredskapen blir jevnlig øvet og testet
bl.a. ved de årlige influensaepidemiene. Prosessen
ved oppklaring av Dent-o-sept-saken våren 2002 viste også at
den virker godt. Det internasjonale samarbeidet er også utvidet,
bl.a. med østeuropeiske institutter og deltakelse i EUs
beredskapssystem.
– Beredskapen mot kjemiske våpen
Før behandling kan skje av personer
som er forurenset med A, B eller C midler må personene
renses (dekontamineres). Dekontaminering skjer stort sett ved at
de kontaminerte vaskes med vann. Enkelte nervegasser må fjernes
ved tørrens. Personell som foretar dekontaminering må ha
kompetanse, personlig verneutstyr og vernedrakter for å kunne
arbeide med kontaminerte personer.
Det er helsevesenets ansvar å sørge
for dekontaminering av pasienter som kommer direkte til sykehus
uten å være dekontaminert på skadestedet.
Stortinget bevilget derfor ca 30 mill kr til å kjøpe
inn deteksjonsutstyr, dekontamineringsenheter, verneutstyr til helsepersonell,
samt kompetansetiltak (Innst. S. nr. 23 (2001-2002), jf. St.prp.
nr. 3 (2001-2002)). 16 dekontamineringsenheter er fordelt på utvalgte
sykehus. Det er også fordelt vernedrakter for helsepersonell
til alle norske sykehus med akuttfunksjon. Alle enhetene ble levert innen
utgangen av 2001. Kurs for helsepersonell ble avholdt umiddelbart
etter levering. Enhetene og vernedraktene kan brukes ved dekontaminering
av personer som er forurenset av både radioaktivt materiale,
biologiske og kjemiske stoffer. En av enhetene var i bruk i januar
2002 i Kopervik i Rogaland der det var mistanke om miltbrannbakterier
i en postforsendelse. Enheten fungerte tilfredsstillende.
Direktoratet for sivilt beredskap har på oppdrag
fra Justisdepartementet kjøpt inn et tilsvarende antall dekontamineringsenheter
til bruk i rensing av personer på skadestedet. Det har
vært et godt samarbeid om anskaffelse og utplassering av
utstyret. Disse ble anskaffet som følge av bevilgning fra
Stortinget, jf. Innst. S. nr. 9 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 7 (2001-2002).
Skader som følge av radioaktiv stråling
kan til en viss grad forebygges ved inntak av kaliumjodtabletter
før en blir utsatt for strålingen. Det er kjøpt
inn og fordelt jodtabletter i Nord-Norge og enkelte andre steder
i landet. Det er under innkjøp for distribusjon nye jodtabletter
til erstatning for de gamle.
Skader som følge av B og C-midler behandles
med spesielle medikamenter, såkalte antidoter og antitoksiner
("motgifter" ved kjemiske skader og forgiftninger). Den norske sivile
beredskapen på dette området var ikke lagt opp
med sikte på å møte det som kan betegnes som
en nasjonal katastrofe i form av f.eks. et gassangrep på en
T-bane i rushtiden. Trusselbildet er imidlertid endret etter 11.
september. 2001. På denne bakgrunn bevilget Stortinget
(Innst. S. nr. 23, (2001-2002), jf. St. prp. nr. 3, (2001-2002)
inntil 35 mill kr til å bygge opp et beredskapslager av
slike legemidler. Arbeidet med å realisere et slikt lager
er i gang. Helsedepartementet vil komme tilbake til Stortinget med
forslag om inndekning av driftskostnader til et slikt lager. En
ser også på muligheter for et nordisk samarbeid
på dette området.
Kompetansen i helsevesenet når det
gjelder kjemiske stridsmidler og konsekvenser av bruk styrkes. Under behandling
av St.prp. nr. 54 (2001-2002) i juni 2002 (jf. Innst.S. nr. 252
(2001-2002)) bevilget Stortinget midler til styrking av helsevesenets
kompetanse på dette området. Arbeidet med å realisere
dette er i gang. Også her ser en på muligheter
for nordisk samarbeid.
Sivilforsvaret har blant annet på grunnlag
av de tilførte ekstra midlene drevet opplæring
av personell fra nødetatene i bruk av personlig verneutstyr,
dekontaminering, med videre. Denne opplæringen vil bli
videreført. Sivilforsvaret er også i ferd med å ruste
opp vesentlige sider av deteksjons-, måle- og rapporteringstjenesten
for ABC-våpen. Masseødeleggelsmidler er også tillagt
større vekt i opplæringen av sivilforsvarsmannskaper
og -befal.
Trusselbildet som følge
av internasjonalt engasjement
Norges pågående internasjonale
engasjement har neppe i vesentlig grad øket risikoen for
terrorhandlinger mot militære eller sivile installasjoner
i Norge. Det foreligger ingen indikasjoner på at andre
NATO-land enn USA og Storbritannia er spesielt utsatt eller truet på grunn
av deres pågående militære operasjoner.
Risikoen for norske styrker i operasjonsområdene
er som for andre styrker. Det antas imidlertid at terrorfaren for
amerikanske og britiske styrker er større enn for andre
NATO-styrker og ikke-NATO-styrker.
Konkrete beredskapsplaner
for sikring av spesielle objekter
Objekter som antydes i spørsmålet
faller i to kategorier:
– Militære
objekter (f eks Østerdal garnison, Ramsund, Ørland
flystasjon)
– Sivile objekter (f eks Slottet,
regjeringskvartalet, Stortinget)
For militære installasjoner foreligger
lokale beredskapsplaner i samsvar med Forsvarssjefens terrorberedskapsdirektiv.
Den enkelte avdeling sikrer seg selv, eventuelt med støtte
av militært personell utenfra. Dette kan i enkelte tilfeller
kreve innkalling av avdelinger fra Heimevernet etter innhentet tillatelse.
Sikringen kompliseres ved at hoveddelen av førstegangstjenesten nå følger
utdanningsåret med innkalling i august og dimisjon i juni/juli.
Derved er tilgangen på øvede mannskaper svært
liten fra sommeren til de nyinnkalte mannskapene har nådd
en viss treningsstandard. Dette var tilfellet i tiden etter 11.
september 2001.
Forsvaret er prinsipielt ansvarlig for å beskytte
egne installasjoner mot terroranslag. For sivile objekter har Forsvaret
ikke noe spesielt ansvar for terrorberedskap, men støtter
politiet etter anmodning og eventuell godkjenning i samsvar med
regelverket for væpnet bistand til politiet. For utvalgte
militære og sivile objekter foreligger et eget planverk
for sikring i krig, i hovedsak basert på avdelinger fra
Heimevernet. Dette planverket er rettet mot en annen type trussel
(angrep med militære midler), men kan i mange tilfeller
tilpasses dersom det er påkrevet å sikre objektet
med militære avdelinger mot en terrortrussel. Igjen understrekes
at slik sikring av ikke-militære objekter med militære
midler har karakter av bistand til politiet med mindre noe annet
fastsettes i medhold av beredskapslovgivningen.
Permanent beredskap i forhold
til pårørende til norske mannskaper som deltar
internasjonalt
Under luftoperasjonene i det tidligere Jugoslavia forekom
at personellet og personellets familier ble kontaktet av ukjente
personer og truet mer eller mindre direkte. På denne bakgrunn
er det etablert samarbeidsordninger mellom hjemmeavdelingene for
spesialstyrkene og PST lokalt. Disse samarbeidsordningene omfatter
også tiltak for å beskytte personellets familier. I
samarbeidsordningene ligger informasjon fra PSTs side om trusselen
med bakgrunn i mulige innsatsområder, og informasjon fra
avdelingene til PST om mistenkelige hendelser ved/i hjemmeavdelingen.
Det er også en målsetting med utvekslingen av
informasjon å få til en hevet bevisstgjøring
av personellet og de pårørende om risikoen for å bli
utsatt for utspørring, kartlegging, trusler, skade, etc,
og viktigheten av å rapportere hendelser som oppfattes
som mistenkelige også i nærheten av hjem, skole
og barnehager. Denne kontakten omkring forhold i hjemmeområder
vil med bakgrunn i gode erfaringer bli utviklet videre med tanke
på avdelinger generelt som bidrar ved utenlandsoperasjoner, herunder
Forsvarets innsatsstyrker (FIST) og personell i stabsfunksjoner
og observatørposisjoner.
For politiets vedkommende (Civpol) eksisterer
det et konsept som ivaretar nødvendig beredskap i forhold
til pårørende til norsk politipersonell som deltar
i internasjonal tjeneste. Nøkkelord er: Nettverk, bevisstgjøring, kontakt,
kommunikasjon og informasjon. Politidirektoratet har et delt arbeidsgiveransvar
med oppdragsgiver (FN/OSSE) og personellets tjenestested.
Hvert enkelt politidistrikt har oppnevnt kontaktpersoner. Beredskapen
for både personellet og pårørende er
bygget opp gjennom et nettverk som etableres forut for utreise.
Kontaktpersonene bistår Civpol- koordinatorene med kontakt,
kommunikasjon og informasjon. Koordinatorene arbeider i et team
som involverer psykolog som rådgiver i fasene før,
under og etter utreise. Psykologens rådgiverfunksjon utnyttes
spesielt for bevisstgjøring, oppfølging ved hendelser
og for debrief. Melderutiner fra kontingentsjef og etterretningsinformasjon
fra trusselvurderinger gjør at Civpol sitter med informasjon
som kan være nyttig ved hendelser i misjonsområdet.
Styrking av trussel- og
risikovurderinger
For å sikre en best mulig utnyttelse
av de trusselvurderinger som utarbeides og for å sikre
at de ulike etater i totalforsvaret opererer ut fra et felles og
kommunisert trussel- og risikobilde, vil Regjeringen i tråd
med St.meld. nr. 17 etablere et permanent sekretariat for Koordineringsrådet
for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten.
Dette trussel- og risikobildet skal kunne inngå som grunnlag
for beredskapsplanleggingen innen ulike sektorer.
Det er ønskelig med en utredning av hvilke
konkrete tiltak som er iverksatt for å forberede det norske
samfunnet på konsekvenser av sannsynlige klimaendringer,
og hvilke tiltak som ansees nødvendige å iverksette
fram til år 2008.
Svar:
Konsekvenser av klimaendringer og Regjeringens tilpasningsstrategier
er omtalt i St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld.
nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk., jf. kap. 6 Klimaforskning
og tilpasningsstrategier. Det fremgår her at vi foreløpig
vet lite om fysiske og biologiske effekter av klimaendringene i
vår region. Økt satsing på forskning
både innen naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige
fag, teknologi og humaniora samt forskning på tvers av disiplinene
er nødvendig for å få mer kunnskap om mulige
effekter.
En tverrfaglig utredningsgruppe utarbeidet i
2001, på oppdrag for Norges forskningsråd, en
rapport om behovet for forskning knyttet til virkninger av og tilpasninger
til klimaendringer i Norge med nærliggende havområder.
Gruppen peker på store behov for mer forskningsbasert kunnskap
innen en rekke samfunnssektorer som miljø, fiskeri og havbruk,
skogbruk, jordbruk og reindrift, samferdsel og infrastruktur, energi, turisme
m.v. Utredningen konkluderer med at det er nødvendig med
betydelig økt og mer langsiktig og helhetlig forskningsinnsats
på dette området.
Regjeringen har fulgt opp utredningsgruppens
anbefaling ved å legge til rette for at Norges forskningsråd
i 2002 økte innsatsen til forskning om klimaeffekter over
de ordinære budsjetter med om lag 8 mill. kr, finansiert
over Miljøverndepartementets budsjett. Samtidig ble det
etablert en ny felles satsing på "Polar klimaforskning"
med finansiering fra Forskningsfondet. Dette er en felles satsing
mellom flere forskningsprogrammer, hvor effekter av klimaendringer
på arktiske økosystemer inngår som ett
av flere temaer. Som følge av den økte satsningen
er det i 2002 etablert et nytt forskningsprogram KlimaEffekter
- Forskningsprogram om konsekvenser av og tilpasninger til klimaendringer.
Allerede pågående forskningsvirksomhet på dette
området vil bli lagt inn under det nye programmet. Det
legges opp til at KlimaEffekter skal
ha en varighet på 10 år med evaluering midtveis.
Klimaendringene kan få økologiske
og samfunnsmessige effekter som myndighetene i sin planlegging må ta
hensyn til for å unngå eller begrense unødvendige
skader, ulykker og tap gjennom beredskaps- og tilpasningstiltak.
Effekter av klimaendringer kan i noen grad motvirkes eller reduseres
ved fornuftig planlegging. Aktuelle tiltak kan bl.a. være
klimatilpasning av bygninger og bygningskonstruksjoner, økt
høyde på kaianlegg og kvalitetskrav til kommunale
planer i form av minimumsnormer for å sikre at bebyggelse
ikke utsettes for flom og ras. I arbeidet med rullering av Nasjonal
transportplan for 2002-2015 er det satt i gang arbeid med å kartlegge
hvordan klimaendringer påvirker sårbarheten i
transportsystemet og vurderinger av hvordan dette bør tas
hensyn til i planlegging og vedlikehold av infrastruktur.
Regjeringen vil gjennom tiltak knyttet til forskning, informasjon
og kompetanseoppbygging aktivt bidra til å bevisstgjøre,
styrke beredskap og legge til rette for nødvendige samfunnsmessige
tilpasninger i ulike sektorer for å begrense skader og
tap som følge av klimaendringer. Det vil bli
lagt opp til et nært samarbeid med regionale og lokale
myndigheter.
Det er ønskelig med en utredning av forsyningssikkerheten
i kraftforsyningen og hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke
denne.
Svar:
Etter oppdrag fra Justisdepartementet, Olje-
og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Norges vassdrags-
og energidirektorat og Direktoratet for sivilt beredskap gjennomførte
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i perioden februar 1999 - mars
2001 et prosjekt om sårbarhetsreduserende tiltak i kraftforsyningen. Prosjektet
inngår i rekken av såkalte BAS-prosjekter (beskyttelse
av samfunnet) og har navnet BAS3.
BAS3-rapporten setter søkelyset på en
rekke utfordringer i arbeidet med kraftforsyningsberedskap. Rapporten
inneholder også anbefalinger med hensyn til tiltak som
kan iverksettes for å redusere sårbarheten i kraftforsyningen.
Blant annet på brakgrunn av BAS3 har Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) våren 2002 utarbeidet et strategidokument
for arbeidet med beredskap innenfor NVEs forvaltningsområder
i perioden 2002-2010.
BAS3-prosjektet og NVEs strategidokument utgjør til
sammen en grundig vurdering av forsyningssikkerheten i kraftforsyningen
og hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke denne.
Begge rapporter oversendes komiteene til orientering.
Det anmodes om en beskrivelse av status og planer for
kompetanseoppbygging på kommunalt nivå. Det bes
om en utredning av de kommunale nødetaters integrering
i den totale antiterrorberedskapen, herunder nye oppgaver og økonomiske
konsekvenser. Det bes videre om en vurdering av helsevesenets beredskap ved
terroranslag, større naturkatastrofer og store ulykker
som brann i høyblokker.
Svar:
God lokal beredskap er en forutsetning for en
god nasjonal beredskap. Styrking av det kommunale beredskapsarbeidet
har i de senere år vært et satsingsområde i
den sivile beredskapen. Regjeringen vil sikre den gjennomgående
beredskapen ved å fremme lovforslag om kommunal beredskapsplikt.
Fylkesmennene har siden 1988 gjennomført
systemrettede tilsyn med kommunenes beredskapsarbeid og dette er
et sentralt tiltak for å styrke kommunenes beredskapskompetanse.
Formålet med tilsynet er å heve kvaliteten på kommunenes
krise- og beredskapsplaner og sørge for effektiv bruk av
ressurser som brukes til forebyggende tiltak. Tilsynet omfatter
plan for kommunal kriseledelse, kommunens plan for å informere
innbyggere, kommunens rutiner for ivaretakelse av beredskapsmessige
hensyn i samfunnsplanleggingen (BIS), kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser)
og andre beredskapsrelaterte saker.
Fylkesmennenes tilsynsrapportene viser at pr. 30.06.2002
hadde 92% av kommunene utarbeidet plan for kommunal kriseledelse
og pr. 31.12. 2001 hadde 85% av kommunene gjennomført
eller startet opp risiko- og sårbarhetsanalyser. Direktoratet
for sivilt beredskap har gjennomført undersøkelser
som viser at kommuner vurdere kurs, øvelser og veiledning
av regi av fylkesmannen som nyttige tiltak for å øke
kompetansen om samfunnssikkerhet og beredskap.
Direktoratet for sivilt beredskap har utarbeidet
veiledere for kommunenes beredskap (blant annet for ROS-analyser
og BIS), som blir distribuert direkte til kommunene og gjennom fylkesmennene.
Fylkesmennene gjennomfører beredskapsseminarer og øvelser
for kommunene. I 2001 gjennomførte 15 av fylkesmennene
kommuneøvelser (114 kommuner). For inneværende år
er det stilt krav om at fylkesmennene skal øve G av kommunene
og ta i bruk en øvelsesmetodikk som vektlegger krisekommunikasjon.
Direktoratet for sivilt beredskap gir bistand til fylkesmennenes
kommuneøvelser og gjennomfører storbyøvelser
for kriseledelsen i de største byene. Sentralskolen for
sivilt beredskap har kommuner som en av sine hovedmålgrupper. Skolen
har i årets første halvår gjennomført
47 kurs og seminarer med til sammen 892 deltakere, hvorav 130 var
ledere og ansatte i kommunene. Sentralskolen yter også bistand
til lokal opplæring i kommunene.
Et viktig tiltak for å øke
den kommunale kompetansen er å tilrettelegge for erfaringsutveksling
mellom kommuner. Direktoratet for sivilt beredskap har i år startet
et prosjekt for evaluering og observasjon av krisehendelser. Dette
har blant annet resultert i en erfaringsrapport fra krisehåndteringen
etter uværet i Nordland i januar 2002. Rapporten er den
første i en planlagt serie hvor direktoratet samler erfaringer
ved større ulykker og katastrofer, primært hvor
fylkesmenn og kommuner er involvert. Hensikten med rapporten er å systematisere
og gjøre erfaringer tilgjengelig for andre, bedre planleggingsgrunnlaget
for utvikling av beredskap i kommunene og evaluere nytten av planlagte
tiltak.
I tillegg til tiltak som er iverksatt for å heve
kommunenes helhetlige beredskapskompetanse, er det en rekke tiltak
som har til hensikt å heve kompetansen innenfor ulike sektorer.
Fylkesmenn og kommuner er sentrale i planlegging, opplæring
og gjennomføring av kompetansehevende tiltak innenfor bygg-
og anlegg og matvareberedskapen. Direktoratet for sivilt beredskap gjennomfører årlig
tre regionale konferanser om bygg- og anleggberedskap og tilsyn
av denne beredskapen er gjenstand for kontroll på direktoratets årlige
tilsyn hos fylkesmennene. Det enkelte fylkesmannembete holder årlige
kurs for ledere og nestledere for rasjoneringskontorene i kommunene
i samsvar med gjeldende retningslinjer for rasjonering av matvarer.
Opplæringsvirksomhet overfor kommunene er fylkesmennenes ansvar,
men Direktoratet for sivilt beredskap bistår fylkesmennene
med utarbeidelse av kurs og seminarer.
Kommunal nødetaters
integrering i den totale
antiterrorberedskapen
Samfunnets antiterrorberedskap har som mål
og forhindre angrep og å begrense skadevirkninger av angrep med
bruk av konvensjonelle våpen, masseødeleggelsesmidler
og informasjonsangrep. Dette krever at sentrale, regionale og kommunale
beredskapstiltak er så godt samordnet at de fremstår
som et hele.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet forvalter den
lovgivningen som setter krav om at kommunene skal sørge
for etablering og drift av et brannvesen som kan ivareta forebyggende
og beredskapsmessige oppgaver på en effektiv og sikker
måte. Regelverket fastsetter blant annet minstekrav til
hvordan brannvesenet skal være organisert og kompetansekrav
til personell. Som beredskapsorganisasjon er brannvesenet den viktigste
innsatsstyrken hva gjelder teknisk innsats ved branner og ulykker.
Brannvesenet har døgnberedskap og vil kunne være
i innsats på kort varsel i alle landets kommuner. Regjeringen ønsker å opprette
ett nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet og at det
ansvaret Arbeids- og administrasjonsdepartementet har for brannvesenet
i dag overføres til Justisdepartementet. Dette vil bidra
til bedre samordning av ressurser og et mer helhetlig perspektiv
på samfunnssikkerheten.
Det kommunale brannvesen skal håndtere
ulykker hvor farlige stoffer fra industrien og transport av farlig gods
forårsaker skader og ødeleggelser på mennesker og
miljø. I tillegg er det etablert særskilt ressurs
i vertskommunene til 34 interkommunale utvalg mot akutt forurensing
(IUA). Høsten 2001 ble det gitt tilleggsbevilgninger som
er brukt til å gjennomføre opplæringstiltak
for å høyne beredskapen mot kjemiske stridsmidler
hos nødetatene (helse, politi, brann) i de største byene
og tettstedene i landet. For å bedre brannvesenets beredskap
ble det i ni byer gjennomført opplæring i masseødeleggelsesmidler,
egenbeskyttelse og bruk av påvisningsutstyr. Det er regjeringens
mål å legge grunnlag for samordnende operative
fagmiljøer og at ressursene i Sivilforsvaret og brannvesenet
i større grad bør sees i sammenheng.
Det er utviklet og iverksatt et pilotprosjekt
for en ny digital standard for kommunikasjon innen nød-
og beredskapsetater kalt TETRA - standarden. Hensikten er å redusere
sårbarheten i kommunikasjon mellom aktører som
er sentrale i en krisesituasjon.
Helsevesenets beredskap
Helseberedskap omfatter beredskap i kommunenes helsetjeneste
og den statlige spesialisthelsetjenesten, samt andre statlige beredskapstiltak
(beredskap i sykehus, ambulansetjenesten, luftambulansetjenesten, kommunikasjonsberedskap,
krisepsykiatrisk bistand, videre smittevernberedskap, næringsmiddel-
og drikkevannsberedskap, atomulykkeberedskap, forsyningstjenester
og personell). En statlig tilsynsmyndighet på nasjonalt
nivå og fylkesnivå fører tilsyn med helsetjenestene.
Helsetjenesten er i utgangspunktet en beredskapstjeneste
som er beredt til å rykke ut og behandle pasienter 24 timer
i døgnet 365 dager i året. Denne alminnelige bredskapen
er et grunnlag og en forutsetning for å kunne håndtere
kriser og katastrofer i fredstid og krigshendelser. Lov av 23. juni
2000 nr.56 om helsemessig og sosial beredskap trådte i
kraft 1. juli 2001. Loven presiserer og klargjør det beredskapsansvar
som har fulgt av alminnelige prinsipper om å tilby forsvarlige helsetjenester.
Loven bygger på ansvarsprinsippet som sier at den som har
ansvaret for å yte en tjeneste også har beredskapsansvar
for tjenesten.
Målet for helseberedskapen er at helsevesenet
fortsatt skal være i stand til å yte tjenester
selv om det inntreffer en krise eller en katastrofe, eller det blir
krig. Landets generelle helseberedskap anses å være
rimelig god. Arbeidet med gjennomføringen av lov om helsemessig
og sosial beredskap er et ledd i arbeidet for at helseberedskapen
skal bli enda bedre. Beredskap i forhold til angrep med bruk av
masseødeleggelsesmidler representerer en særskilt
beredskapsutfordring for helsesektoren når det gjelder
krisehåndteringen og den medisinske behandlingen. Den særlige
organiseringen av atomulykkeberedskapen fremgår av kgl.res
av 26. juni 1998. Kriseutvalget ved atomulykker har det operative
ansvaret ved atomulykker og fra norsk side legges det betydelig
vekt på det internasjonale samarbeidet. Helseberedskapen
mot kjemiske stridsmidler er styrket ved at det i 2001 ble utplassert
16 renseenheter ved utvalgte sykehus. Det er et forbedringspotensial
i beredskapen mot kjemiske midler og Stortinget har bevilget i juni
d.å. midler til helsevesenets kompetanse på dette
området. Arbeidet med å realisere dette er i gang
og beredskapen vil bli styrket når vedtaket er realisert.
Øvrige former for terrorangrep, naturkatastrofer
og store ulykker har alle til felles at helseberedskapen settes
på prøve; enten på skadestedet eller
i form av etterfølgende behandling i kommunehelsetjeneste-
eller spesialisthelsetjeneste. Spørsmålsstillingen
om for eksempel brann i høyblokker skiller seg i så måte
ikke fra andre branner eller kriser og katastrofehendelser som helseberedskapen
må være forberedt på å håndtere.
For at hver virksomhet innen helsevesenet (kommuner,
helseforetak (sykehus), regionale helseforetak mv.) skal være
best mulig forberedt for å håndtere slike hendelser
inneholder loven bestemmelser om avklaring av ansvar. Virksomhetene
pålegges å utarbeide en beredskapsplan og inneha
en kriseledelse som skal være i stand til å treffe
beslutninger om disposisjoner av egne ressurser og ha kontakt med
andre aktører som politi, brannvesen, fylkesmannen og Forsvaret.
Loven pålegger virksomhetene å sørge
for å ha et øvet og opplært personell.
De fleste utøvende ledd i helsetjenesten har i dag utarbeidet
kriseplaner til bruk i den daglige virksomheten og svakheten ved
mange av disse planene er at de i mindre grad enn ønskelig
omtaler samarbeid mellom de ulike instansene. Det er fastsatt en overgangsordning
som krever at beredskapsplanene skal være på plass
innen 01.07. 2003.
Tilsynsmyndigheten kan gjennom bruk av sine
ordinære kontaktkanaler og vanlige tilsynsmetoder som kartlegginger,
revisjoner og oppfølginger av enkeltsaker fremskaffe relevante
opplysninger om hvordan de ansvarlige myndigheter gjennomfører
sine beredskapsplikter på helseområdet. Dette
vil være viktig både for å sikre et godt
beredskapsnivå gjennom planlegging og i håndteringen
av en konkret beredskapssituasjon. I tilfeller der det er nødvendig å styre
ressursene i helsevesenet ut fra nasjonale hensyn gir fullmaktsbestemmelsene
i loven departementet hjemmel til å fordele ansvar, oppgaver
og ressurser og pålegge omlegging av virksomhet.
Hvilke tiltak og informasjonskanaler planlegges ved kriser
og større kratastrofer. Hvordan tenkes dette organisert?
Svar:
Planlegging av tiltak, valg av informasjonskanaler
og organisering er av avgjørende betydning for effektiv krisehåndtering.
Erfaring tilsier at evnen til å gi rask, konkret og fullstendig
informasjon til virksomhetens egne medarbeidere, medier, berørte
og andre aktører kan bidra til å både
forebygge og redusere virkninger av en krise.
Organiseringen av
informasjonsberedskapen er basert på ansvarsprinsippet
og den statlige informasjonspolitikken (vedtatt ved kongelig resolusjon
i 1983 og revidert i 2001). Prinsippene i informasjonspolitikken
slår fast at den som har ansvar for en sak, også har ansvar
for at det blir informert om saken, og at det bare er informasjonsoppgavene
- ikke ansvaret - som kan delegeres. Informasjon og kommunikasjon
under kriser stiller særlig krav til presisjon og organisering.
Det er for sent å planlegge dette når krisen rammer.
Statskonsult og Direktoratet for sivilt beredskap veileder og bistår
i dag offentlige virksomheter med å utarbeide beredskapsplaner
for informasjon. Sårbarhetsutvalget konkluderte med at
informasjonsberedskapen i stat, fylkeskommune og kommune er blitt
bedre de siste ti årene. En videre styrking av arbeidet
med å veilede offentlige virksomheter og økt bevissthet
om betydningen av informasjon er faktorer som kan bidra til å videreføre
denne positive utviklingen.
Ansvarsprinsippet innebærer at det
enkelte departement håndterer presse- og informasjonsvirksomheten, med
mindre regjeringen beslutter noe annet. Når en fredstidskrise
berører flere departementer, kan regjeringen gi ett departement
ansvar for å samordne berørte departementers krisehåndtering.
Den som har ansvaret for krisehåndteringen har også ansvaret
for informasjonshåndteringen. Regjeringens informasjonsberedskap
ved sikkerhetspolitiske kriser og krig har en egen beredskapsorganisasjon;
Regjeringens presse- og informasjonstjeneste (RPI). Ved større
kriser i fredstid kan regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) bistå departementer
og direktorater.
Kriseinfo er et operativt støttesystem
for å bistå departementer og direktorater med
informasjonshåndtering ved større kriser og hendelser
i fredstid. Enheten ble opprettett ved kongelig resolusjon av 1.
juni 1989 og består av informasjonssjefer fra ti ulike
departementer. Til grunn for virksomheten ligger ansvarsprinsippet,
men ansvarlige departementer (også direktorater) kan kalle
inn Kriseinfo hvis de har behov for bistand til å håndtere
krisen. Enhetens sekretariat (ledet av Statskonsult) har ansvar
for månedlige varslingsøvelser, beredskapslokale,
nødvendig teknisk utstyr og planlegging av øvelser.
Medlemmene har døgnkontinuerlig beredskap, også under
ferieavvikling. Varslingsrutinene er godt innarbeidet med månedlige
varslingsrutiner. Kriseinfo kan ved behov settes i forhøyet
beredskap over en bestemt periode. Vanligvis vil det ta mellom 20-60
minutter fra igangsatt varsling til medlemmene er operative i regjeringskvartalet.
Kriseinfos leder og nestleder avgjør hvor mange som skal
kalles inn og hvordan bistanden skal organiseres. Informasjonssjefer
vil bli underlagt operasjonsledelsen og dennes informasjonsenhet.
(Enheten vil deles inn i følgende fem funksjoner; ledelse,
informasjon inn, informasjon ut, ressursgruppe og teknisk/administrative
tjenester).
Kriseinfo har blitt brukt i forskjellige krisesituasjoner
siden opprettelsen i 1989. Enheten bistod Olje- og energidepartementet
under flommen på Østlandet i 1995 og Justisdepartementet
i forbindelse med flykapring på Gardermoen i 1996. Kriseinfo
har også bistått i mindre skala, sist Landbruksdepartementet
med medieovervåking i forbindelse med munn- og
klovsyke saken i 2001. Den siste perioden med høynet beredskap var
i forbindelse med overgangen til år 2000.
Ansvarsprinsippet medfører at informasjonsberedskapen
må organiseres etter behov. Denne tilnærmingen
er valgt fordi informasjon må sees som en integrert del
av den øvrige krisehåndteringen. Informasjon og kommunikasjon
er sentrale virkemidler i håndteringen av en krisesituasjon,
og bør sees i sammenheng med andre tilgjengelige virkemidler.
Derfor er valg av tiltak og informasjonskanaler helt
avhengig av den situasjon og de problemer som den aktuelle krisen
skaper. Dette må den enkelte virksomhet ha vurdert og planlagt
i forkant av en krise. Hvilke informasjonskanaler som er best egnet
til å ta i bruk avhenger av hva som er målet eller
løsningen på det informasjonsproblemet en står overfor.
Et bærende prinsipp i informasjonspolitikken
er at informasjonen skal utarbeides på borgerne eller brukernes
premisser. Kunnskap om de som er berørt av en krise behov
og ønsker må derfor legges til grunn for hvilke
tiltak og informasjonskanaler som tas i bruk. Ved større
kriser som berører store deler av den norske befolkningen
vil ofte media være en viktig støttespiller for
videreformidling av informasjon. Avhengig av krisens art og omfang
skal virksomheter ha planlagt for bruk av informasjonskanaler og
videreformidlere. Valg av informasjonskanal må også vurderes
med hensyn til om informasjon skal ut før, under eller
etter en krise.
Oslo, i forsvarskomiteen og justiskomiteen, den 23. oktober 2002
Marit Nybakk
leder forsvarskomiteen |
Åse Wisløff Nilssen
ordfører |
Bjørn Hernæs
sekretær forsvarskomiteen |
Trond Helleland
leder justiskomiteen |
|
André Kvakkestad
fung. sekretær justiskomiteen |