Samandrag

Det er i kapittel 11 i meldinga gjort greie for verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF).

Merknader frå komiteen

Komiteen tek det som står i meldinga om verksemda til Det internasjonale valutafondet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart, Senterpartiet og Kystpartiet ser positivt på at Det internasjonale pengefondets virksomhet får bred omtale i Kredittmeldingen. Institusjonen spiller en sentral rolle i de politiske og økonomiske omdanningsprosesser som nå foregår i verden, og besitter betydelig makt. Disse medlemmer er på mange områder svært kritiske til hvordan denne makten blir brukt.

Disse medlemmer vil peke på at det de siste årene har utviklet seg en omfattende internasjonal debatt om IMFs rolle, både i internasjonal økonomisk politikk og i utviklingspolitikken. Institusjonen har blitt møtt med skarp kritikk fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og vært gjenstand for omfattende protester, blant annet i form av en rekke store demonstrasjoner i tilknytning til ulike møter og konferanser i pengefondets regi. For mange mennesker i land som de siste årene har blitt hardt rammet av finansielle kriser og økonomisk ustabilitet, har IMF framstått som et symbol på den økonomiske politikken som har frambragt krisene. Sosiale bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske grep som ikke fremmer utvikling, men i stedet øker fattige lands avhengighet av de rike landene og av store private selskaper. Men IMF har også blitt kritisert fra helt andre hold. Den fagøkonomiske kritikken av pengefondets politiske prioriteringer har tiltatt i styrke etter Asia-krisen i 1997-1998, og den økonomiske kollapsen i Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt, mer enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver for. Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi i 2001 og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere anledninger gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken. Det gjorde også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske kongressen satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at IMF ofte gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF de siste årene nesten ikke er omtalt i Kredittmeldingen.

Disse medlemmer viser til at det den siste tiden har kommet mange signaler på en gryende selvkritikk i multilaterale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken. Ved flere anledninger har representanter for disse institusjonene uttalt at tempoet i strukturtilpassingspolitikken skal skrus ned. Disse medlemmer vil imidlertid hevde at det er nødvendig med en langt mer grunnleggende snuoperasjon, hvor det stilles spørsmålstegn ved selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse medlemmer viser til at selv om strukturtilpassingsordningen er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse er en erklært målsetting, er de økonomiske hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering, eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne måten stilles krav om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor Verdensbanken og IMF.

Disse medlemmer viser til at det fra både Regjeringens og Norges Banks side flere ganger har vært påpekt at IMF ikke er en utviklingsinstitusjon, og derfor ikke kan måles som en slik. Disse medlemmer understreker at økonomiske strukturspørsmål er en sentral del av enhver strategi for utvikling, og mener derfor det er naturlig at de utviklingspolitiske konsekvenser av IMFs råd og retningslinjer tas med når institusjonens resultater skal vurderes. Disse medlemmer viser til at det de siste årene har kommet mange rapporter som hevder at IMF-styrte reformer har skapt klare forverringer i levekårene for de fattigste i land hvor IMF har mye innflytelse. Tidligere i år hevdet for eksempel en rapport fra World Development Movement at ikke bare intern korrupsjon og dårlig styresett, men også økonomiske råd fra IMF var utløsende for hungersnøden som den siste tiden har rammet befolkningen i Malawi. Ifølge rapporten anbefalte Pengefondet å fjerne priskontrollen på matvarer, noe som førte til at prisen på livsviktig maismel økte med 400 pst. IMF skal også ha anbefalt salg av landets maisreserver for å nedbetale gjeld.

Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt deler av u-landsgjelden er illegitim, for eksempel fordi den ble tatt opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til at det norske gjeldstribunalet tidligere i høst bedømte deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt gjeldsslette, og at det må foretas en vurdering av hvorvidt deler av u-landsgjelden til Norge kan kalles illegitim.

Disse medlemmer viser til at Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at årets rapport inneholdt råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk IMF anbefaler. Rådene til Norge inneholdt blant annet forslag om betydelig privatisering og innstramming i offentlige budsjetter. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer som IMF anbefalte. Disse medlemmer mener dette er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet ville vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer viser til at det i løpet av det siste året er valgt en rekke nye statsledere, blant annet i land i Latin-Amerika, som har lovet å føre en økonomisk politikk som bryter med den ensidige markedsliberalisme som har vært rådende de siste årene. Disse medlemmer mener Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjelds­tyngede land i å forsøke andre økonomiske strategier enn de som til nå har blitt anbefalt av pengefondet.

Disse medlemmer understreker at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF. Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,1 pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse, har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går på tvers av de rikeste landenes interesser.

Disse medlemmer mener Norge internasjonalt bør stå for en politikk som fremmer utvikling, økonomisk styring og rettferdig fordeling. Det vil innebære en langt mer kritisk holdning til pengefondets arbeidsmåter og styringsform enn i dag.