Meldinga gjeld for år 2001. Omtalen
er på nokre punkt utvida til også å ta
med utviklinga i 2002. Årsmeldingane frå Noregs
Bank, Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond
og Folketrygdfondet for år 2001 følgjer som utrykte
vedlegg til meldinga.
Det er i avsnitt 1.2 i meldinga gitt oversyn
over utviklinga på finansmarknaden i 2001.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Ranveig Frøiland, Reidun Gravdahl, Svein Roald Hansen,
Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, frå Høgre,
Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og
Jan Tore Sanner, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter,
leiaren Siv Jensen og Per Erik Monsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, frå Kristeleg
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
frå Senterpartiet, Morten Lund, frå Venstre, May Britt
Vihovde, og frå Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til merknader under dei einskilde avsnitta nedanfor.
Både nasjonale styresmakter og internasjonale
organ er involverte i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet, og
internasjonalt samarbeid på området har blitt
utvida. Det kan nemnast at det internasjonale valutafondet (IMF)
er ein sentral aktør i det internasjonale arbeidet, og
har mellom anna eit hovudansvar for å fremme stabiliteten
i det internasjonale monetære systemet. Kapittel 11 i meldinga
omtalar verksemda til IMF. I dette kapitlet om finansiell stabilitet
blir det lagt vekt på forhold som er viktige for finansiell
stabilitet innanlands.
Dersom det skjer ei forstyrring i det finansielle
systemet som i monaleg grad svekkjer måten det fungerer på,
blir det i mange tilfelle omtala som ei finansiell krise. Ser ein
nærare på innanlandske forhold, kan ei slik krise
utløysast av at fleire større institusjonar blir ramma
av problem samtidig, slik at normal drift er umogleg. Sjølv
om institusjonane er uavhengige av kvarandre kan dei bli ramma samtidig,
for eksempel ved eit fall i bustadprisar eller auke i arbeidsløyse.
Ei finansiell krise kan òg oppstå fordi problem
forplantar seg frå ein institusjon til ein annan. Enkelte
institusjonar kan òg vere så viktige at problem
i denne institusjonen åleine kan vere opphav til problem
for systemet som heilskap. Finansiell stabilitet inneber at slike finansielle
kriser er fråverande eller lite sannsynlege, og kan ikkje
sikrast berre gjennom solide enkeltinstitusjonar, men krev at ein
ser både finansinstitusjonar, det finansielle systemet
og regelverket i samanheng. Ei finansiell krise kan likevel gå ut
over eller ha sitt utspring i delar av det finansielle systemet,
og før ein går nærare inn på finansiell
stabilitet, kan det derfor vere formålstenleg å sjå nærare
på det finansielle systemet og dei ulike delane av det.
I avsnitt 2.2 i meldinga er det omtale av kapitaldekningsregelverket
og enkelte andre føresegner om soliditet på finansmarknadsområdet.
I avsnitt 2.3 er det omtale av marknadsrisiko og utviklinga i aksje-
og rentemarknader den siste tida. Avsnitt 2.4 omhandlar oppgjersrisiko
og avsnitt 2.5 i meldinga tek for seg sårbarheit i finansiell
sektor.
Livsforsikringsselskapa si evne til å ta
ytterlegare tap er klart svekt etter ein sterk reduksjon av bufferkapitalen
det siste året. I tråd med selskapa si evne til å tole nye
tap har selskapa redusert marknadsrisikoen sin, hovudsakleg ved
redusert eksponering i aksjemarknaden. I skadeforsikring er også eksponeringa
mot aksjemarknadene redusert monaleg, og det tekniske resultatet
har vist ei positiv utvikling.
Dei norske bankane ser ut til å kunne
tole monalege tap, også i historisk perspektiv, før
dei kjem ned på det lovbestemte minstekravet til kjernekapital.
Kredittrisikoen i samband med lån til hushaldningane ser
ut til å vere avgrensa som følgje av at rentebelastninga
for hushaldningane samla sett utgjer ein relativt liten del av disponibel
inntekt, og at ein stor del av låna er gitt med sikkerheit
i bustad.
Den sterke gjeldsveksten til hushaldningssektoren kan
derimot ikkje halde fram på lengre sikt. Fall i bustadprisane,
auka arbeidsløyse, vesentleg renteauke eller ein kombinasjon
av desse faktorane kan gi auka kredittrisiko i samband med lån
til hushaldningssektoren. I føretakssektoren er innteninga
noko redusert, medan eigenkapitaldelen til føretaka framleis
er forholdsvis høg.
Komiteen tek det som
står i meldinga om finansiell stabilitet til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til den høye
gjeldsveksten i husholdningene, en betydelig økning i misligholdte
lån og økende arbeidsledighet, og mener at dette
er forhold som bør mane til forsiktighet fra bankenes side.
Gjeldsbelastningen øker særlig for husholdningene
i de lavere inntektsgruppene, og gjør at det er en langt
større del av husholdningene som har en høy gjeldsbelastning
i dag enn det var på 1980-tallet. Lån til husholdningene
er stort sett gitt med pant i bolig, og når det også er
en økning i lån som er gitt med belåningsgrad
ut over 100 pst. av boligverdien er kredittrisikoen stor for en
del av bankutlånene. Boligprisene har steget kraftig gjennom
mange år, og et kraftig fall i boligprisene slik som vi
så på slutten av 1980-tallet vil kunne påføre
bankene betydelige tap. Disse medlemmer viser til
at selv om bankene ser ut til å kunne tåle betydelige
tap før de kommer ned på det lovbestemte minstekravet
til kjernekapital mener disse medlemmer at den høye
gjeldsveksten i husholdningssektoren gir grunn til bekymring om
den fortsetter over lang tid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
bekymret over tegnene til en for høy utlånsvekst
i Norge. I Norges Banks siste inflasjonsrapport går det
fram at husholdningene med de laveste inntekene i samfunnet vårt
har økt gjennomsnittlig gjeldsbelastning til nesten 150
pst. av kontantinntekt. Det er særlig alvorlig om mange
husholdninger får et høyt låneopptak
i en tid hvor arbeids-ledigheten øker, antallet
konkurser er stigende og det er tegn til stagnasjon i boligmarkedet. Disse
medlemmer mener det er grunn til å advare mot denne
utviklingen, og til å kreve varsomhet fra bankenes side.
Disse medlemmer vil særlig
rette oppmerksomheten mot aggressiv markedsføring av forbrukslån, som
kombinert med dårlig sjekk av mottakernes privatøkonomi,
skaper grunnlag for nye gjeldsofre. For personer og husholdninger
med dårlig økonomi kan dette være en
fristende løsning på kort sikt, med større
problemer på lang sikt som følge. Utviklingen
i retning av større gjeldsbelastning for lavinntektsgruppene,
gir en risiko for økte tap på utlån til
privatpersoner. Dersom en vesentlig andel av denne økningen
er usikrede forbrukslån, øker risikoen for en
ny gjeldskrise og dermed også problemer for banker og andre
kredittinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ser det som viktig at Norge bidrar til å opprettholde
et sikringssystem i finansverdenen som baserer seg på ansvarliggjøring
av finansinstitusjonene og aktørene i markedene. Det er
da viktig å sikre gode styringsredskaper, spre makt og
eierskap og å fremme åpenhet og innsyn. Disse
medlemmer vil påpeke at den sittende regjering
ved flere anledninger i inneværende periode har fått
støtte fra flertallet på Stortinget til å føre
en politikk som trekker i motsatt retning. Disse medlemmer viser
til at det i løpet av det siste året blant annet
er sikret flertall for privatisering av Verdipapirsentralen, åpning
for forvalterregistrering av verdipapirer, åpning for omdanning
av sparebanker til allmennaksjeselskaper og åpning for
verdipapirisering av låneporteføljer. De nevnte
sakene er eksempler på endringer i de politiske rammevilkårene
som på ulike måter kan skape økt maktkonsentrasjon,
mindre innsyn og økt risiko. Disse medlemmer har
gjentatte ganger advart mot en slik utvikling.
Disse medlemmer vil peke på at
vi internasjonalt de siste årene har sett en utvikling
hvor hyppige konjunktursvingninger og en rekke alvorlige kriser
har rammet finansmarkedene, og mye tyder på at en omfattende
nedtur nå er i ferd med å forplante seg til verdensøkonomien
som helhet. Selv om den finansielle stabilitet i Norge ikke synes å være
vesentlig svekket, er det liten grunn til å tro at vi ikke
vil bli berørt av en slik utvikling. Disse medlemmer mener
den internasjonale situasjonen påkaller en debatt om de
modeller som har vært retningsgivende for den økonomiske strukturpolitikk
som har vært ført de siste tiårene. Omfattende
liberalisering og deregulering har ført til at kapitalbevegelsene
går mye raskere og er mindre kontrollerbare enn før.
Både internasjonalt og i enkeltland har dette ledet til
svekket forutsigbarhet, økt ustabilitet, og sårbarhet
overfor spekulasjon. Børs- og valutahandel utgjør
i dag den helt dominerende del av internasjonale finansielle transaksjoner
i verden, mens handel med varer og tjenester kun utgjør
en liten del. Det sterke spekulative elementet i verdensøkonomien
er en trussel mot menneskers arbeid og velferd verden over. Disse
medlemmer beklager at det til nå ikke har lykkes å gjøre
Norge til en pådriver for tiltak som kan begrense spekulasjonsøkonomien,
for eksempel innføring av den såkalte Tobin-avgiften.
Det siste året har det blitt avdekt
ei rekkje tilfelle der store føretak har manipulert rekneskapsinformasjon
og på annan måte villeidd kapitalmarknaden om
innteninga og den økonomiske stoda i føretaka.
Dei største og mest omtala sakene kjem frå USA,
der avsløringane i selskap som Enron, WorldCom, Tyco International
og Global Crossing omgåande førte til store fall
i kursen på aksjane i desse selskapa med ringverknader
til kapitalmarknader over heile verda. Ei alvorleg følgje
er at tilliten til den informasjonen som blir gitt om innteninga
og den økonomiske stoda, har blitt vesentleg svekt. Det
er rimeleg å tru at dette har hatt noko å seie for
fallet i aksjemarknadene, også utanfor USA, i tida etter
avsløringane. Tillit har mykje å seie for prisen
på den kapitalen føretak hentar inn gjennom aksjemarknaden.
Det er ikkje konkrete indikasjonar på at
rekneskapar til store norske selskap har vore manipulerte slik som
i USA. I eit innspel i samband med denne meldinga, jf. brev 26.
august 2002 til Finansdepartementet, legg Oslo Børs vekt
på at finansskandalane i USA hovudsakleg har
ramma føretak som driv ny type verksemd innanfor IT, telekommunikasjon,
energi og finans, medan den norske kapitalmarknaden er dominert
av føretak som driv tradisjonell industriverksemd og anna velkjend
verksemd. Oslo Børs gir uttrykk for at slik manipulering
av rekneskapar som vi har sett i USA, i mykje mindre omfang kan
gjerast i tradisjonelle industriføretak. Departementet
har merka seg denne vurderinga. Vi må likevel ikkje vere
naive og tru at dei økonomiske motiva som låg
bak finansskandalane i USA, ikkje kan gjere seg gjeldande hos oss.
Oslo Børs framhevar òg det.
For å sikre god og påliteleg
finansiell informasjon, særleg om dei børsnoterte
føretaka, er det viktig at det finst kontrollmekanismar
som fungerer godt. Det er òg viktig at føretaka
er bundne av rekneskapsstandardar som er eigna til å gi
eit korrekt bilete av innteninga og den økonomiske stoda
i føretaka. Utviklinga går i retning av at aksjemarknaden
og andre kapitalmarknader blir ei viktigare kjelde til finansiering
av næringsverksemd. Det talar for at kontrollmekanismar,
rekneskapsstandardar og andre relevante krav bør innrettast slik
at dei sikrar store og små investorar relevant informasjon
så dei kan vurdere investeringane sine.
Det er i avsnitt 3.2 i meldinga omtale av rekneskapsreglane.
Finansministeren varsla i brev 16. august 2002
til Sosialistisk Venstreparti si stortingsgruppe (svar på spørsmål
om tiltak for å gjenreise tiltrua til børsnoterte selskap)
at Finansdepartementet tek sikte på å fremje lovforslag
om gjennomføring av EU-forordninga om bruk av internasjonale
rekneskapsstandardar i løpet av hausten. Det har teke lengre
tid enn venta å ta forordninga inn i EØS-avtala.
Lovforslaget kan difor ikkje fremjast før årsskiftet.
I avsnitt 3.3 i meldinga er det omtale av revisjon
- sjølvstende og objektivitet.
Departementet legg vekt på at Kredittilsynet
prioriterer tilsyn med revisors sjølvstende. Departementet syner
til at Kredittilsynet er i gang med ei større undersøking
av rådgivingstenestene dei største revisjonsselskapa
gir til revisjonsklientane sine, og at Kredittilsynet ut frå resultata
av undersøkinga vil vurdere behovet for lovendringar. Ut
frå Kredittilsynet sitt arbeid og tilrådingar
vil departementet vurdere om det bør gjennomførast
tiltak.
Avsnitt 3.4 i meldinga gjeld kontroll og handheving av
rekneskapsreglar, medan avsnitt 3.5 tek for seg finansanalysar o.a.
I avsnitt 3.6 i meldinga er det omtale av kontrollmekanismar knytte
til føretaket sjølv.
Departementet meiner at finansskandalane i USA
har ført til at det no er ei klar felles forståing
av at det er naudsynt å ha rammer som i størst
mogleg grad kan sikre god og etterretteleg rekneskapsinformasjon.
Det trengst klare standardar, gode kontrollmekanismar og strenge
reaksjonar i tilfelle der rekneskapar blir manipulerte. Regjeringa
er fast bestemt på å medverke til dette, særleg
gjennom å leggje best mogleg til rette for at uetisk praksis
ikkje får utvikle seg slik vi har sett det i USA.
I dei nemnde EU-prosessane som går
føre seg, skal Noreg, mellom anna gjennom deltaking i komitear under
EU-kommisjonen og nordisk samarbeid, prøve å medverke
til EU-reglar som kan fylle dei behov som har synt seg gjennom erfaringane
frå finansskandalane i USA.
Komiteen tek det som
står i meldinga om lærdom av finansskandalar i
USA og oppfølging i Noreg til orientering.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kystpartiet, viser til at departementet mener det er naturlig
at Norge følger den internasjonale utviklingen og har et regelverk
tilpasset internasjonale forpliktelser, jf. meldingen pkt. 3.3 om
revisorer og pkt. 3.5 om finansanalyser mv. Flertallet legger
vekt på at formålet med de tiltak departementet
har redegjort for i meldingen, skal være å sikre
tilliten til finansiell informasjon og finansielle disposisjoner.
Det er viktig at den tilliten vi ønsker å bygge
opp, også får gjennomslag i utlandet. Flertallet mener
derfor at de tiltak som gjennomføres i Norge, i størst
mulig grad må være harmonisert med tiltak som
foretas i andre land.
Flertallet viser til at det er
avdekket en rekke tilfeller av manipulering av regnskapsinformasjon
og villedning av kapitalmarkedene i USA det siste året. Selv
om slik virksomhet trolig ikke har samme omfang i Norge, fremhever
Oslo Børs at de samme økonomiske motivene som
ligger bak finansskandalene i USA, også gjør seg
gjeldende i Norge. Finance Credit-saken viser at dette er problemstillinger
også vi må ta på alvor.
Flertallet vil understreke betydningen
av internasjonale regnskapsstandarder som bidrar til at det gis
et mest mulig korrekt bilde av økonomien i selskapene, og
viser til at IASB bl.a. har vedtatt at opsjoner og lignende skal
regnskapsføres til virkelig verdi og kostnadsføres
i resultatregnskapet. Flertallet mener at et annet
viktig element for å skape tillit i aksjemarkedet og motvirke økonomisk
kriminalitet er kravet om at revisor skal være selvstendig
og objektiv. Flertallet viser til at Kredittilsynet
skal vurdere om det er behov for mer konkrete regler og innstramminger
når det gjelder revisors adgang til å yte rådgivningstjenester.
Flertallet merker seg at Regjeringen
vil legge til rette for at uetisk praksis ikke får utvikle
seg slik vi har sett det i USA, og at dette bl.a. skal skje gjennom
deltaking i komiteer under EU-kommisjonen og nordisk samarbeid. Flertallet vil
understreke viktigheten av at det kontinuerlig arbeides med tiltak
for å motvirke økonomisk kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en egen sak om egnede tiltak for å motvirke økonomisk
kriminalitet, i tilknytning til Kredittmeldingen 2002. Saken baseres
blant annet på omtalen i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldingen
2001 og behandlingen av denne."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at det amerikanske
energikonsernet Enron, tidligere i år gikk konkurs. Dette
var et av verdens største energiselskaper som nesten helt
fram til konkursen var ansett for å være et bunnsolid
selskap. Sammenbruddet kom når kritiske journalister avslørte
at regnskapsinformasjonen ikke på noen måte ga
et riktig bilde av konsernets reelle økonomiske situasjon.
Dette skapte alvorlige tillitsproblemer for børsnoterte
selskaper verden over. Dette er en viktig del av forklaringen på den kraftige
nedgangen vi har sett på verdens børser i år. Siden
har vi sett en rekke eksempler på det samme i selskaper
som Tyco International, Global Crossing, WorldCom, etc.
Mye tyder på at vi i løpet
av høsten også har fått det første
norske eksempelet på denne typen skandale, gjennom Finance
Credit-saken. Ingrediensene synes å være mye av
det samme - manipulerte regnskaper, ikke-fungerende kontrollrutiner,
korrupsjonslignende forhold mellom flere av aktørene. Imidlertid
kan det virke som det i denne saken er eierne av selskapet som har
svindlet sine långivere, ikke som i Enron, at administrasjonen
har beriket seg på eieres, långivere og ansattes
bekostning. Disse medlemmer ser at det fremdeles
er for tidlig å trekke lærdommer av denne saken,
men påpeker at den viser at det er god grunn til å sette
fokus på denne typen spørsmål også i
Norge.
Disse medlemmer understreker
at det sentrale spørsmålet i tilknytning til disse
skandalene er hvordan selskapets verdi over lang tid kunne vurderes
så fullstendig galt, når loven stilte klare rapporteringskrav gjennom
regnskap og øvrig rapportering til markedet. Det er mistanke
om at selskapets ledelse og revisor har begått lovbrudd
som kan forklare deler av dette, men det er også blitt
avdekket at lovverket ikke i tilstrekkelig grad gir beskyttelse
mot grådige ledere som ønsker å presse
aksjekursen oppover. Dette handler i stor grad også om
at modeller for avlønning av toppledelsen med bonussystemer
der aksjeopsjoner er svært sentralt, gir motivasjon for
denne typen manipulering. Det springende punktet er hvordan man
skal sikre at toppledelsen i et selskap har samme interesser som
eierne.
Disse medlemmer vil sette fokus
på behovet for uavhengig kontroll av selskapets ledelse.
Det viktigste i denne sammenheng er styrets rolle. Styret skal på vegne
av eierne kontrollere at administrasjonen reelt ivaretar eiernes
interesser. Derfor må man sikre at styret oppnevnes uten
medvirkning av ledelsen, og at de i sitt virke faktisk oppfyller
denne funksjonen.
På samme måte skal ekstern
revisor være en garantist for at selskapets regnskap gir
et riktig bilde av selskapets økonomi. Da er det nødvendig å sikre
at revisor ikke har økonomiske interesser knytta til andre
oppdrag for selskapets ledelse. Historien har vist at på dette området
trenger vi klarere grenser. I svar på spørsmål fra
Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe datert 9. desember 2002,
viser finansministeren til at et enstemmig Storting i behandlingen
av Ot.prp. nr. 75 (1998-1999) ikke gikk inn for å lovfeste
en plikt til å rapportere mistenkelige forhold. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringens spesialrådgiver
i kampen mot økonomisk kriminalitet, Eva Joly, har foreslått å pålegge
revisorer slik rapporteringsplikt, samt at finansministeren orienterer
om at Regjeringen arbeider med tiltak mot hvitvasking av penger.
Også for aksjeanalytikere har det vist
seg at det er nødvendig å klargjøre roller.
Samme selskap skal ikke samtidig analysere et selskaps aksjeverdi
for investorer og tjene penger på rådgivning i
forbindelse med såkalte corporate-oppdrag (fusjoner, emisjoner,
oppkjøp, o.l.).
Disse medlemmer påpeker
at summen av uklarhet på disse områdene har gitt
ledelsen i selskapene mulighet til å utnytte sin maktposisjon
til å skaffe seg store verdier på bekostning av
eiere, kreditorer og ansatte. Dette er muligheter som i større
og mindre grad også finnes i Norge, og disse medlemmer understreker
at det er behov for tiltak på området.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen i Kredittmeldinga varsler tiltak på flere områder
for å redusere omfanget av denne typen problemer i Norge. Tiltak
som krav om utgiftsføring av opsjonsforpliktelser, gjennomgang
av regnskapsreglementet, vurdering av en klarere avgrensing av revisors
mulighet til å drive rådgivning for selskapet
som revideres, mv. som beskrives i meldinga, har disse medlemmers støtte.
Imidlertid er det grunn til å tvile på om tiltakene som
beskrives er tilstrekkelige. Disse medlemmer stiller
seg også spørrende til at det tar så lang
tid å få disse endringene på plass.
Målet må etter disse
medlemmers oppfatning være å gjøre
det vanskeligere for toppledere å utnytte sin maktposisjon
til egen vinning. Tiltakene vil dreie seg om å sikre åpenhet
om viktig informasjon, uavhengighet for kontrollører, og
kanskje også større grad av offentlig kontroll
og økt straff for overtredelser. Dette kan dreie seg om:
– Endre
regnskapsloven for å sikre at regnskaper skal informere
om påløpte opsjonsforpliktelser og alle elementer
i avlønning av toppledelsen, inkludert bonusordninger og
sluttpakker. Andre innstramminger i regnskapsreglene bør
også vurderes. Det er også mye som taler for at
straffen for overtredelser i større grad bør være
i samsvar med hvilke verdier man kan tilrane seg på denne
måten.
– I forhold til rolleblanding
må man se på regler som sikrer at styret i et
selskap i større grad bør være uavhengig
av administrasjonen. Det bør sterkt vurderes å innføre
et helt klart forbud mot at ekstern revisor samtidig kan være
rådgiver i samme selskap. Dette er spesielt aktuelt for
børsnoterte selskaper.
– Det bør vurderes tiltak
som kan sikre at selgere av analysetjenester til investorer, ikke
har økonomiske interesser i selskapet som analyseres. Det kan
oppnås gjennom forbud mot å drive analyse og corporate-oppdrag
i samme selskap, men kan kanskje også oppnås på andre
måter.
– Revisorer bør pålegges å anmelde
mistenkelige forhold de oppdager i foretak de arbeider med, samt å snu
bevisbyrden slik at man må kunne dokumentere at verdier
man besitter er opptjent gjennom lovlig virksomhet. Dette er også forslag
som bør vurderes nærmere.
Disse medlemmer viser til forslag
foran.
Finansdepartementet oppretta 23. november 2001
ei arbeidsgruppe under leiing av Erling Selvig for å greie ut
om eigaravgrensing og eigarkontroll i finansinstitusjonar. Arbeidsgruppa
foreslår i si utgreiing å endre føresegnene
i finansieringsverksemdslova § 2-2 om eigaravgrensingar
i finansinstitusjonar, der det heiter at ingen som hovudregel kan
eige meir enn 10 pst. av ein finansinstitusjon. Utgreiinga er publisert
som NOU 2002: 3 "Eierbegrensning og eierkontroll i finansinstitusjoner".
Arbeidsgruppa foreslår nye lovreglar for eigarkontroll
i finansinstitusjonar som i større grad enn gjeldande reglar
tek utgangspunkt i ein meir skjønnsbasert modell, som også EØS-direktiva
legg opp til.
Finansdepartementet sende utgreiinga på høyring
19. februar 2002 med høyringsfrist 21. mai 2002. Saka er for
tida til behandling i Finansdepartementet.
Komiteen tek dette
til orientering.
Finansdepartementet fremma i Ot.prp. nr. 59
(2001-2002) lovforslag som opnar for omdanning av sparebankar til
aksje- eller allmennaksjeselskap. Fleirtalet i finanskomiteen slutta
seg med ei mindre endring til forslaget, jf. Innst. O. nr. 57 (2001-2002).
Lovforslaget blei vedteke 11. juni 2002. Lovendringa blei sanksjonert
21. juni 2002 og sett i kraft same dag. Det er i meldinga gjort
nærare greie for lovendringa.
I Innst. S. nr. 87 (2001-2002) uttalar finanskomiteen m.a.:
Under høyringane om saka den 18. januar
2002 kom det, særleg frå Sparebankforeningen,
fleire konkrete forslag om tiltak for å styrkja grunnfondsbevisa
si stilling. Fleirtalet ser det som svært viktig at grunnfondsbevisa
si stilling får ei reell styrking. Fleirtalet vil vidare
understreka at det er viktig at arbeidet med dette går
parallelt med omdanningssaka, slik at desse sakene kan sjåast
i samanheng.
På denne bakgrunn er fleirtalet
samd i departementet sin konklusjon om å leggja fram for
Stortinget eit lovforslag om endring av finanslovgivinga som opnar
for omdanning av sparebankar til aksjeselskap.
Lovendringa gjennomfører fleire av
desse forslaga. Det er vedteke at utbytteskatten skal fjernast frå og med
inntektsåret 2002. Formuesskattereglane i skattelova § 4-12
sjette ledd blei endra slik at grunnfondsbevis blir verdsette til
65 pst. av kursverdien 1. januar i likningsåret, eller
65 pst. av pårekna salsverdi 1. januar i likningsåret
dersom kursen ikkje er notert eller kjend. Dette gir skattemessig
likestilling med aksjar i norske selskap som ikkje er noterte på hovudlista
ved Oslo Børs. Vidare blir det opna for at grunnfondsbeviseigarane
kan velje inntil 40 pst. av medlemene i forstandarskapet til sparebanken.
Spørsmålet om endring av grunnfondsbevisforskrifta
er til vurdering i departementet.
Komiteen tek det som
står i meldinga om omdanning av sparebankar til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader i
Innst. S. nr. 87 (2001-2002), der disse medlemmer gikk imot omdanningsadgang.
Gjensidige NOR søkte i brev 3. juni
2002 om å få endre konsernstruktur. Kredittilsynet
gav si tilråding i saka ved brev 20. juni 2002. Ved vedtak
16. juli 2002 gav Finansdepartementet konsesjon til omstruktureringa
på nærare vilkår.
Gjensidige NOR var før omdanninga organisert
som konserngruppe etter "lov om finansieringsvirksomhet" § 2a-17
(tidlegare § 2a-16), sett saman av Gjensidige NOR Forsikring,
Gjensidige NOR Spareforsikring og Gjensidige NOR Sparebank. Gjensidige
NOR opplyser i søknaden:
"For å styrke konsernets konkurransekraft ønsker
vi å videreutvikle konsernet som aksjekonsern. Bakgrunnen
for dette er de erfaringer som er gjort med gjeldende konsernmodell
ut fra muligheten til å skaffe nødvendig egenkapital."
Gjensidige NOR søkjer mellom anna om
grunnlegging av Gjensidige NOR ASA som morselskap i finanskonsern,
jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2a-3 første
ledd. Vidare søkjer Gjensidige NOR om omdanning av Gjensidige
NOR Spareforsikring til allmennaksjeselskap etter kundemodellen,
jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2-19 tredje ledd
a) og omdanning av Gjensidige NOR Sparebank etter stiftelsesmodellen,
jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2-19 tredje ledd
b). Det blir søkt om at Gjensidige NOR ASA skal eige 100
pst. av aksjane i Gjensidige NOR Spareforsikring ASA og Gjensidige
NOR Sparebank ASA. Aksjane i Gjensidige NOR ASA blir fordelte mellom
livselskapet sine kundar og det gjensidige skadeforsikringsselskapet
Gjensidige NOR Forsikring (som grunnfondsbeviseigarar i livselskapet),
grunnfondsbeviseigarar i sparebanken og ein nyoppretta sparebankstiftelse,
Stiftelsen Gjensidige NOR Sparebank, og dessutan visse andre som
kjøper aksjar som blir selde ved kontantutløysing
av visse mindre grupper. Fordelinga vil skje på bakgrunn
av verdiforholdet mellom kundane og grunnfondsbeviseigarane i livselskapet,
grunnfondsbeviseigarane og grunnfondskapitalen i sparebanken, og
vidare på bakgrunn av verdiforholdet mellom livselskapet
og sparebanken. Det blir søkt om å opprette ein
strategisk samarbeidsavtale mellom morselskapet Gjensidige NOR ASA
og det gjensidige skadeforsikringsselskapet Gjensidige NOR Forsikring,
jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2-2 andre ledd nr. 10.
I brev 16. juli 2002 gav Finansdepartementet
nødvendige løyve til omstruktureringa som er nemnd ovanfor.
Det blei sett visse vilkår for konsesjonen. Løyvet
krev mellom anna at Kredittilsynet godkjenner vedtektene til banken
og organiseringa i finanskonsernet.
Komiteen tek dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader i
Innst. S. nr. 87 (2001-2002), der disse medlemmer gikk imot omdanningsadgang.
Det norske kvitvaskingsregelverket som gjeld
for finansinstitusjonar o.a., følgjer av "lov 10. juni
1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner" § 2-17
med tilhøyrande forskrifter. Regelverket er ei implementering
av EØS-reglane som svarar til rådsdirektiv 91/308/EØF
("det første hvitvaskingsdirektivet"). Finansieringsverksemdslova § 2-17
fastset plikter for finansinstitusjonane og deira tenestemenn som skal
førebyggje at finansinstitusjonane blir misbrukte til kvitvasking
av pengar og til finansiering av terrorisme.
I løpet av 2001 er det vedteke fleire
endringar i dei internasjonale reglane for tiltak mot kvitvasking
av pengar og terrorfinansiering. I meldinga er det omtale av dei
viktigaste endringane som er relevante for finansmarknaden.
Komiteen tek det som
står i meldinga om kvitvasking og terrorfinansiering til
orientering.
Departementet har i løpet av 2001 behandla
tre søknader om etablering av marknadsplassar for omsetjing av
varederivat. 5. mars 2002 gav Finansdepartementet Nord Pool ASA
løyve til å drive børsverksemd, jf. børslova § 2-2
første ledd og § 1-3 andre ledd. Løyvet blei
avgrensa til børsverksemd for varederivat med elektrisk
kraft som underliggjande vare. Same dato gav Finansdepartementet
International Maritime Exchange ASA løyve til å drive
autorisert marknadsplass, jf. børslova § 2-2 første
ledd og § 1-3 første ledd. Dette løyvet
blei avgrensa til verksemd som autorisert marknadsplass
for varederivat med maritime fraktkontraktar som underliggjande
vare. Vidare gav Finansdepartementet 31. mai 2002 M-Tre Kraft AS
løyve til å drive verksemd som autorisert marknadsplass,
jf. børslova § 2-2 første ledd og § 1-3
første ledd. Løyvet gjeld verksemd som autorisert
marknadsplass for varederivat med elektrisk kraft som underliggjande
vare. Det blei sett særlege vilkår for alle løyva.
Komiteen tek dette
til orientering.
I meldinga er det gitt ei oversikt over dei
viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet for
2001, og dessutan ei oversikt over sentrale forvaltningssaker for
same år. Omtalen er i hovudsak avgrensa til 2001, men enkelte
stader har ein ført framstillinga fram utover årsskiftet.
Kredittmeldinga 2000 inneheld òg ei framstilling som på enkelte
punkt omfattar endringar i 2001. Enkelte av desse sakene blir kort
omtala på ny her. Ein viser elles til Kredittmeldinga 2000
kapittel 3.
Departementet syner mellom anna til Dokument
nr. 8:52 (2001-2002) frå stortingsrepresentant Siv Jensen om å gje
Noregs Bank fullt sjølvstende, samt Innst. S. nr. 117 (2001-2002)
frå finanskomiteen si handsaming av forslaget. I dokument
8-forslaget heiter det mellom anna:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer
i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at
loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får
full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til
"de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene"
tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig
rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak
om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi,
kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort.
Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred
og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål
og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske
særinteresser."
I Innst. S. nr. 117 (2001-2002) går
det fram at fleirtalet i komiteen, alle bortsett frå medlemene
frå Framstegspartiet, ikkje samtykkjer i dei endringsforslaga som
er framsette i Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Fleirtalet i komiteen,
alle bortsett frå medlemene frå Framstegspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, syner i innstillinga til
at finansministeren "vil vurdere enkeltheter i det aktuelle regelverket
nærmere, og at han tar sikte på å komme
tilbake til Stortinget med en slik vurdering i løpet av
2002", jf. brev av 25. februar 2002 frå finansministeren
til finanskomiteen som følgjer som vedlegg til innstillinga.
Det same fleirtalet uttaler vidare at det konstaterer at det i Innst.
S. nr. 229 (2000-2001) om retningsliner for den økonomiske politikken
ikkje var fleirtal for å be Regjeringa ta initiativ til å gå gjennom
loven om Noregs Bank, mellom anna for å vurdere om det
er naudsynt med endring i sentralbanken si stilling.
Av Innst. S. nr. 117 (2001-2002) følgjer
det at departementet her mellom anna vil vurdere nærare
enkelte sider ved regelverket om Noregs Banks stilling, oppnemningspraksis
av bankens hovudstyre, samt gi ei meir generell utgreiing av relevant
regelverk og praksis i andre land det er naturleg å samanlikne
seg med. Departementet ser det som ein fordel at forslag og vurderingar
blir oversendt Stortinget samla i ein lovproposisjon om endringar
i sentralbanklova mv. Eit slikt samla lovforslag må sendast
på høyring før endeleg handsaming i departementet.
Lovproposisjonen vil difor ikkje kunne fremjast før årsskiftet.
Departementet tar sikte på å leggje fram ei samla
drøfting av forslag som blir tatt opp i Dokument nr. 8:52
(2001-2002) og Innst. S. nr. 117 (2001-2002) til våren,
slik at Stortinget kan handsame saka i vårsesjonen.
Komiteen tek det som
står i meldinga om regelverksutvekling og forvaltningssaker
på finansmarknadsområdet til orientering.
Det er i meldinga gjort greie for verksemda
til Noregs Bank, Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens
bankinvesteringsfond og Folketrygdfondet i 2001.
Komiteen tek dette
til orientering.
Det er i kapittel 11 i meldinga gjort greie
for verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF).
Komiteen tek det som
står i meldinga om verksemda til Det internasjonale valutafondet
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart,
Senterpartiet og Kystpartiet ser positivt på at
Det internasjonale pengefondets virksomhet får bred omtale
i Kredittmeldingen. Institusjonen spiller en sentral rolle i de
politiske og økonomiske omdanningsprosesser som nå foregår
i verden, og besitter betydelig makt. Disse medlemmer er
på mange områder svært kritiske til hvordan
denne makten blir brukt.
Disse medlemmer vil peke på at
det de siste årene har utviklet seg en omfattende internasjonal debatt
om IMFs rolle, både i internasjonal økonomisk politikk
og i utviklingspolitikken. Institusjonen har blitt møtt
med skarp kritikk fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og
vært gjenstand for omfattende protester, blant annet i
form av en rekke store demonstrasjoner i tilknytning til ulike møter
og konferanser i pengefondets regi. For mange mennesker i land som
de siste årene har blitt hardt rammet av finansielle kriser og økonomisk
ustabilitet, har IMF framstått som et symbol på den økonomiske
politikken som har frambragt krisene. Sosiale bevegelser i mange
u-land hevder IMF anbefaler politiske grep som ikke fremmer utvikling,
men i stedet øker fattige lands avhengighet av de rike
landene og av store private selskaper. Men IMF har også blitt
kritisert fra helt andre hold. Den fagøkonomiske kritikken
av pengefondets politiske prioriteringer har tiltatt i styrke etter
Asia-krisen i 1997-1998, og den økonomiske kollapsen i
Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt, mer
enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av
pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende
ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer
stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen
forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk
som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver
for. Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi i 2001
og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere
anledninger gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken.
Det gjorde også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske
kongressen satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at
IMF ofte gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene
som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer ikke
har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er
overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF de
siste årene nesten ikke er omtalt i Kredittmeldingen.
Disse medlemmer viser til at
det den siste tiden har kommet mange signaler på en gryende
selvkritikk i multilaterale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken.
Ved flere anledninger har representanter for disse institusjonene
uttalt at tempoet i strukturtilpassingspolitikken skal skrus ned. Disse
medlemmer vil imidlertid hevde at det er nødvendig
med en langt mer grunnleggende snuoperasjon, hvor det stilles spørsmålstegn
ved selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse
medlemmer viser til at selv om strukturtilpassingsordningen
er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse
er en erklært målsetting, er de økonomiske
hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken
i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse
har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering,
eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse av
innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse
medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte
PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres
av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne
måten stilles krav om strukturelle endringer i retning
mer markedsliberalisme foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse
medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse
får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor
Verdensbanken og IMF.
Disse medlemmer viser til at
det fra både Regjeringens og Norges Banks side flere ganger
har vært påpekt at IMF ikke er en utviklingsinstitusjon,
og derfor ikke kan måles som en slik. Disse medlemmer understreker
at økonomiske strukturspørsmål er en sentral
del av enhver strategi for utvikling, og mener derfor det er naturlig
at de utviklingspolitiske konsekvenser av IMFs råd og retningslinjer
tas med når institusjonens resultater skal vurderes. Disse
medlemmer viser til at det de siste årene har kommet
mange rapporter som hevder at IMF-styrte reformer har skapt klare
forverringer i levekårene for de fattigste i land hvor
IMF har mye innflytelse. Tidligere i år hevdet for eksempel
en rapport fra World Development Movement at ikke bare intern korrupsjon
og dårlig styresett, men også økonomiske
råd fra IMF var utløsende for hungersnøden
som den siste tiden har rammet befolkningen i Malawi. Ifølge
rapporten anbefalte Pengefondet å fjerne priskontrollen
på matvarer, noe som førte til at prisen på livsviktig
maismel økte med 400 pst. IMF skal også ha anbefalt
salg av landets maisreserver for å nedbetale gjeld.
Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål
for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke
at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon
at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse
medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene
til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling
i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til
rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser
til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt
deler av u-landsgjelden er illegitim, for eksempel fordi den ble
tatt opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart
urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til
at det norske gjeldstribunalet tidligere i høst bedømte
deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim
gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse
medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt
gjeldsslette, og at det må foretas en vurdering av hvorvidt
deler av u-landsgjelden til Norge kan kalles illegitim.
Disse medlemmer viser til at
Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse
med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser
positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at årets
rapport inneholdt råd som viser tydelig hvilken type økonomisk
politikk IMF anbefaler. Rådene til Norge inneholdt blant
annet forslag om betydelig privatisering og innstramming i offentlige budsjetter.
Det er høyst tvilsomt om det hadde vært mulig å samle
noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer som IMF anbefalte. Disse
medlemmer mener dette er en god illustrasjon på hvor
problematisk det er at kondisjonalitetskravene pålegger
land som får støtte fra IMF å gjennomføre
denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet ville
vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer viser
til at det i løpet av det siste året er valgt en
rekke nye statsledere, blant annet i land i Latin-Amerika, som har
lovet å føre en økonomisk politikk som
bryter med den ensidige markedsliberalisme som har vært
rådende de siste årene. Disse medlemmer mener
Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjeldstyngede
land i å forsøke andre økonomiske strategier
enn de som til nå har blitt anbefalt av pengefondet.
Disse medlemmer understreker
at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF.
Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske
tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,1
pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike
kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse, har
minst å si i institusjonen. Et slikt system fører
til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går
på tvers av de rikeste landenes interesser.
Disse medlemmer mener Norge internasjonalt bør
stå for en politikk som fremmer utvikling, økonomisk
styring og rettferdig fordeling. Det vil innebære en langt
mer kritisk holdning til pengefondets arbeidsmåter og styringsform
enn i dag.
Forslag frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet:
Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen
sak om egnede tiltak for å motvirke økonomisk
kriminalitet, i tilknytning til Kredittmeldingen 2002. Saken baseres
blant annet på omtalen i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldinga
2001 og behandlingen av denne.
Komiteen viser til
meldinga og til det som står framføre, og rår
Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 8 (2002-2003) - Kredittmeldinga
2001 - vert å leggje ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 13. desember 2002
Siv Jensen
leiar |
Ingebrigt S. Sørfonn
ordførar og sekretær |