Det har i løpet av det siste året
blitt avsagt to dommer av Høyesterett som begge er av betydning
for samiske rettsforhold. Den første dommen, avsagt i plenum
21. juni 2002, gjaldt en konflikt om beiterettigheter for rein hjemmehørende
i Essand og i Riast/Hyllingen reinbeitedistrikter i deler
av Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Den andre dommen,
av 5. oktober 2001, gjaldt en tvist mellom beboerne i Manndalen
i Kåfjord kommune og staten om eiendomsrett til et utmarksområde
på ca. 120 km2, benevnt som Svartskogen.
Regjeringen vil vurdere begge dommene grundig
i forbindelse med den kommende lovproposisjonen om rettsforhold
og grunnforvaltning i Finnmark. Hvorvidt dommene vil ha noen betydning
for samerettsutvalgets arbeid med områdene sør
for Finnmark, vil utvalget selv måtte ta stilling til,
sammen med øvrig relevant rettspraksis.
I tilleggsmeldingen gis det en redegjørelse
for hovedpunktene i de to sakene, og for Regjeringens vurderinger
av dommene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
tar Regjeringens redegjørelse i St.meld. nr. 33 (2001-2002)
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Høyesterett
finner interne norske regler tilstrekkelige for å begrunne
reindriftsrett i området, og at det derfor ikke var nødvendig å trekke
inn folkerettslige regler. Disse medlemmer har merket
seg at Høyesterett likevel slår fast at det ikke
er tvilsomt at samene har status som urfolk i Norge, og at våre
folkerettslige forpliktelser etter artikkel 14 i ILO-konvensjonen
nr. 169 kommer til anvendelse også for samer i Sør-Trøndelag.
Disse medlemmer viser til at
Høyesterett i vurderingen av om kravene til alders tids
bruk er oppfylt, legger til grunn at det skal tas hensyn til de
særlige forholdene som gjør seg gjeldende i reindriften,
og at de momenter som har vært framhevet for andre beitedyr ikke
uten videre kan overføres til reinbeite. Disse medlemmer har
merket seg at det videre er blitt vektlagt at samene har hatt en
nomadisk livsform.
Disse medlemmer viser til at
det gjennom plenumsdommen fastslås at reindriftsloven § 2
første ledd tredje punktum skal anses som svak bevisbyrderegel, det
vil si at bestemmelsens praktiske betydning blir temmelig begrenset.
Disse medlemmer har videre merket
seg at Høyesterett stiller seg friere i forhold til Lappekommisjonens
innstilling enn hva som tidligere har vært tilfellet, og
tar til dels direkte avstand fra dens konklusjoner.
Disse medlemmer har oppfattet
at det ikke er grunnlag for å ha bestemte oppfatninger
om eventuelle konsekvenser av dommen fremover, men at den i alle fall
vil være en sentral rettskilde i eventuelle senere tilsvarende
saker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
tar Regjeringens redegjørelse i St.meld. nr. 33 (2001-2002)
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Høyesteretts
dom i saken om Svartskogen er spesiell for så vidt som
det er første gang et bygdelag, som i det alt vesentlige
består av samer, er tilkjent eiendomsretten til et større
utmarksareal, som bygdelaget har utnyttet i alders tid.
Disse medlemmer har videre merket
seg at Høyesterett ikke direkte har tatt stilling til hva
slags eierform som nå er etablert gjennom dommen, men at dommen
må forstås slik at det ikke er oppstått
en bygdeallmenning. Disse medlemmer er kjent med
at Regjeringen derfor legger til grunn at bygdeallmenningsloven
ikke vil komme til anvendelse på den framtidige forvaltningen
av Svartskogen og at det for framtiden derfor vil være
opp til innbyggerne i Manndalen å vurdere de interne rettslige
forholdene knyttet til eierformen, og å etablere en hensiktsmessig
forvaltning av området.
Disse medlemmer er kjent med
at reindriftens bruk av området ikke er omtalt av Høyesterett
i særlig grad, men det er imidlertid klart at retten til å utøve reindrift
i området ikke påvirkes av at dette nå har
private grunneiere. Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen i denne sammenheng viser til at området fremdeles
inngår i reindriftsområdet som omhandlet i reindriftsloven §§ 2
og 9, og at det derfor må kunne forutsettes at dommen ikke
bør skape problemer for reindriften i tiden framover.
Disse medlemmer viser ellers
til at staten er fradømt (og Manndalen-befolkningen derved
i realiteten tilkjent) eiendomsretten til Svartskogen på et
tingrettslig grunnlag, nærmere bestemt befolkningens bruk
og oppfatninger i alders tid. Disse medlemmer har
i denne sammenheng merket seg at Høyesterett har uttrykt at
avgjørelsen er i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjonen
nr. 169 artikkel 14 nr. 1 første punktum.