Stortinget fattet 14. juni 2001 følgende
vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen om å gi
aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kan lede fram
til et forbud mot klasebomber, på lik linje med forbudet
mot antipersonellminer."
Klasebomber er et kontroversielt våpen
som forårsaker omfattende menneskelig lidelse hos sivilbefolkningen,
ikke bare i en krigssituasjon, men også i lang tid etter
at krigshandlingene er over. Utover de menneskelige lidelsene som
bruk av klasebomber innebærer, medfører bruken
også store utgifter knyttet til opprydding og økonomisk
tap som følge av brakklegging av landområder dersom
opprydding ikke finner sted.
Det langsiktige målet om et internasjonalt
forbud mot landminer, krever at enkeltland går foran. Norge bør
påta seg en pådriverrolle i forhold til klasebomber, slik
Norge gjorde i arbeidet med konvensjonen om antipersonellminer.
Veien fram til et forbud mot klasebomber er
lang, og den urolige internasjonale situasjonen vanskeliggjør arbeidet.
Små land som Norge har imidlertid all mulig interesse av å drive
folkeretten framover. Ikke minst i en tid hvor kampen mot terrorisme
står øverst på den internasjonale dagsorden.
Erfaring tilsier at det er mulig for små land å drive
fram viktige internasjonale initiativ.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen
har lagt fram viktige forslag for å regulere bruken av
klasebomber. Dette vil være et viktig skritt på veien
mot et totalforbud, og det forutsettes at Norge arbeider for et
strengest mulig internasjonalt regelverk. Utover dette bør Norge
innføre et ensidig nasjonalt forbud mot klasebomber. At
Norge forplikter seg til ikke å bruke klasebomber, vil
være et viktig signal inn mot det pågående arbeidet
med å styrke humanitærretten på dette
området.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
et nasjonalt forbud mot klasebomber."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunnar Halvorsen, Rita Tveiten og lederen Marit Nybakk, fra Høyre, Bjørn
Hernæs og Åge Konradsen, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti,
Kjetil Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Wisløff Nilssen og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen,
viser til brev fra forsvarsministeren datert 23. desember 2002 vedrørende
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:30 (2002-2003) som er vedlagt
innstillingen, samt forsvarsministerens redegjørelse om
bruk av klasebomber i Hjerkinn skytefelt datert 30. oktober 2002
m/forsvarssjefens rapport til Forsvarsdepartementet datert
29. oktober 2002 og Innst. S. nr. 170 (2001-2002 ), jf. St.meld.
nr. 4 (2001-2002) Utenriksdepartementets uttalelse i brev datert
14. august 2001 på vedtak nr. 667, 14. juni 2001.
Komiteen anser arbeidet for å redusere
sivilbefolkningens lidelser ved væpnede konflikter
som en viktig humanitær oppgave. Norge har lange tradisjoner for å bidra
til dette, både ved konfliktforebyggende arbeid, fredsbevarende
operasjoner, humanitær bistand og videreutvikling av internasjonalt
forpliktende regelverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, anser at det internasjonale
forbudet mot antipersonellminer var et viktig skritt i arbeidet mot
våpen som kan ha utilsiktet inhuman effekt. Arbeidet for å begrense
og regulere omsetning og bruk av klasebomber - og etter hvert innføre
internasjonale forbud mot nærmere definerte klasebomber
- er en videreføring av dette folkerettslige arbeidet.
Flertallet viser til Stortingets
vedtak av 14. juni 2001 der det heter at:
"Stortinget ber Regjeringen om å gi aktiv
støtte til internasjonalt arbeid som kan lede fram til
et forbud mot klasebomber, på lik linje med forbudet mot
antipersonellminer."
Flertallet er tilfreds med Norges
diplomatiske innsats for å følge opp stortingsvedtaket
og de redegjørelser som er gitt Stortinget i sakens anledning. Flertallet viser
til brev fra statsråd Kristin Krohn Devold datert 23. desember
2002, vedrørende Stortingets behandling av Dokument nr.
8:30 (2002-2003). I brevet redegjør forsvarsministeren
blant annet for Norges aktive innsats innenfor nedrustningsforhandlingene
i Genève. Med norsk medvirkning ble det 13. desember 2002
enighet om et todelt mandat for det videre arbeidet:
– Forhandlinger
med sikte på å nedfelle tiltak for eksplosive
etterlatenskaper etter krig, knyttet til bl.a. ryddeansvar, varsel
til sivilbefolkningen, informasjonsutveksling samt assistanse og
samarbeid, i en internasjonal avtale.
– Videre konsultasjoner om mulige
forebyggende tiltak med sikte på å bedre påliteligheten
av de ammunisjonstyper som faller innenfor en definisjon av "eksplosive
etterlatenskaper". Denne delen av mandatet har en klar referanse
til internasjonal humanitær rett og åpner også for å drøfte
bruk av klasebomber.
Bedre regulering internasjonalt er et skritt
på veien til et fremtidig forbud mot klasebomber som skaper humanitære
problemer ved at de etterlater blindgjengere. Flertallet vil
gi Regjeringen anerkjennelse for målrettet innsats i forbindelse
med Convention on Certain Conventional Weapons (CCW)-forhandlingene
i Geneve.
Flertallet viser til statsråd
Kristin Krohn Devolds brev av 23. oktober 2002 til forsvarskomiteen,
vedlagt forsvarssjefens rapporter om bruk av klasebomber fra fly
på Hjerkinn. I brevet, som komiteens flertall har tatt til
etterretning, redegjør statsråden for at:
– "Det skal
ikke brukes klasebomber fra fly i trening og øvelser i
Norge, jf. instruks av 25. oktober 2002 fra Forsvarsdepartementet.
– Dersom det kan bli aktuelt for
norske kampfly og/eller piloter å delta på øvelser
eller annen treningsvirksomhet i utlandet som involverer bruk av
klasebomber, kreves det at planene forelegges departementet på forhånd
til politisk vurdering, jf. instruks av 4. november 2002.
– Det norske forsvarets beholdning
av klasebomber ble høsten 2001 besluttet lagret med sikte
på destruksjon. Planer for gjennomføring av dette
skal nå utarbeides, jf. forsvarssjefens beslutning av 17. januar
2003. Av forsvarssjefens rapport om hendelsen på Hjerkinn
framgår det at disse bombene heller ikke skal benyttes
til øvelser, verken her hjemme eller i utlandet.
– Forsvaret har et opplegg om
ikke å bruke klasebomber i Afghanistan, som forsvarsministeren
i samråd med Regjeringen har gitt sin tilslutning til."
Flertallet viser til at daværende
forsvarsminister Bjørn Tore Godal i brev av 16. februar
2001, ga forsvarssjefen instruks om at bruk i norske skytefelt av alle
typer ammunisjon som nå eller i framtida kan oppfattes
som kontroversielle eller forbundet med helsefare, forutsetter politisk
klarering.
Flertallet har merket seg at
forsvarsministeren i sin rapport om bruk av klasebomber under øvelse
på Hjerkinn understreker at:
"Ansvars- og kommandoforholdene i denne saken viser
at det er behov for bedre samordning av virksomheten, både
horisontalt og mellom de ulike styringslinker i Forsvaret og vertikalt
mellom øverste strategiske ledelse og utøvende
ledd. Bedre sivil-militær koordinering og klarere kommandoforhold
i ny struktur er en del av de tiltak jeg prioriterer. Herunder
har jeg til hensikt å forsere gjennomføringen
av integrert ledelse i forhold til en raskere tidsplan enn de maksimumsfrister som
er vedtatt av Stortinget om dette. Min ambisjon er at en skisse
til ny integrert organisasjon skal være ferdig innen 31.
desember 2002, og integrert organisasjon iverksatt pr. 1. august
2003."
Flertallet tar dette til etterretning
og mener det vil styrke den politiske styringen av Forsvaret. Det
vises for øvrig til Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf.
St.prp. nr. 55 (2001-2002).
Flertallet har merket seg at
begrepet klasebomber ikke har en klar internasjonal definisjon,
i motsetning til for eksempel antipersonellminer. Militær
terminologi er ikke entydig. En vanlig forståelse av ordet
klasebomber er flyleverte bomber som inneholder et større
antall små sprengladninger. Begrepsklarhet er viktig både
for oppfølgingen av stortingsvedtaket og de nasjonale restriksjonene
Norge på egen hånd gjør gjeldende. Med
klasebomber mener flertallet i denne sammenheng bomber
med eksplosive substridsdeler (små sprengladninger) levert
fra fly.
Flertallet viser til at klasebomber
er en kontroversiell våpentype fordi de erfaringsvis fører
til at et betydelig antall ueksploderte sprengladninger (blindgjengere)
blir liggende igjen i terrenget. Dette medfører omfattende
menneskelige lidelser fordi de senere kan utløses av sivile
som kommer i kontakt med dem. Dette er et humanitært problem,
ikke bare mens de væpnede konflikter pågår,
men også i lang tid etter at krigshandlingene er over.
I tillegg kommer store kostnader ved farlig opprydningsarbeid og
omfattende brakklegging av landområder inntil effektiv
minerydding er gjennomført.
Flertallet vil vise til at man
fra de siste tiårene har omfattende erfaringer og tester
som viser at blindgjengerprosenten kan variere betydelig, avhengig
av type klasebombe. Også terrenget den lander i har stor
betydning. Når sprengladningene treffer hardt underlag,
som fjell, er blindgjengerprosenten gjennomgående relativt lav.
Når de lander i busker, myrlendt terreng eller i snø, kan
en betydelig andel bli liggende igjen som udetonerte sprengladninger
og derved fungere omtrent som små antipersonellminer. Det
pågår et arbeid for å utvikle
sikre mekanismer for selvdestruksjon i klasebombenes substridsdeler.
Dette er viktig fordi det særlig er faren for blindgjengere
som gjør dem til en kontroversiell og inhuman våpentype. Flertallet
anser det naturlig at det internasjonale arbeid for begrensninger
i første omgang innrettes mot klasebomber som ikke har
effektive selvdestruksjonsmekanismer, restriksjoner mot bruk av
klasebomber i tettbefolkede områder, forpliktelser om ryddeansvar
osv.
Med det som utgangspunkt har Regjeringen valgt å ikke
bruke klasebomber i forbindelse med norsk militær deltakelse
i Afghanistan. Flertallet viser til at dette gir uttrykk for en
holdning til bruk av slike våpen som skal ligge til grunn
også ved norsk deltakelse i framtidige internasjonale
operasjoner.
På denne bakgrunn ser flertallet det
ikke hensiktsmessig å innføre et nasjonalt forbud
slik det er foreslått i Dokument nr. 8:30 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at klasebomber ikke er definert som en spesiell kategori våpen/bombetype.
Klasebomber i denne sammenheng henspeiler på bomber som
er konstruert slik at de inneholder en mengde mindre eksplosiver
og på den måten får et bredere nedslagsfelt
enn en ordinær bombe med bare én sprengladning.
Forbudsforslaget gjelder bomber av denne type levert fra fly. Samme
type teknologi brukes også i ammunisjon for artilleri,
såkalt cargo-ammunsjon. Disse medlemmer mener
at såkalte klasebomber i dag er en viktig del av moderne
krigføring. Dette skyldes at de er presise og har en relativt
stor slagkraft og er essensielle i egenbeskyttelse av styrker på slagmarken.
Bombene er utstyrt med laser eller annen form for styringshjelp, slik
at feilbombing ikke skal forekomme. Den senere tids utvikling av
denne type bomber har vist at det nå legges stor vekt på at
bombene ikke skal være en trussel mot sivile og andre dersom
de ikke eksploderer ved treff mot målet. Dette sikres gjennom
en selvdestruksjonsmekanisme som gjør dem ufarlige etter
en viss tid (programmerbart). Det er derfor ikke større
risiko for blindgjengere ved denne form for bomber enn andre mer
tradisjonelle bomber. Dissemedlemmer mener
at såkalte klasebomber med stor sikkerhet vil være
stadig mer aktuelle i forbindelse med stridshandlinger nettopp fordi
de er sikre og effektive.
Disse medlemmer ønsker
ikke å utvide de eksisterende restriksjoner ytterligere.
Restriksjonene burde som forrige gang saken var oppe, vært
opphevet. Det er svært viktig å fremheve at et
ubetinget og reservasjonsløst forbud vil medføre
at Norge får store problemer med å operere sammen
med allierte som har våpen og ammunisjonstyper i sine beholdninger
som kan defineres som klasebomber. Dette vil gjelde norske jagerflygere
som deltar i utvekslingsprogrammet hos allierte vertsavdelinger
og i tilfelle væpnet konflikt på norsk territorium
hvor allierte forsterkninger medbringer sine lovlige beholdninger
av våpen som disse land kan anse som helt nødvendige
i forhold til egen styrkebeskyttelse. Disse medlemmer mener
at i verste fall kan et ubetinget forbud medføre en alvorlig
svekkelse av norsk forsvarsevne og nødvendiggjøre
en omlegging av det norske forsvarskonseptet. Disse medlemmer viser
for øvrig til at pr. dags dato har ingen land generelle
begrensninger på bruk av flyleverte klasebomber.
Disse medlemmerser
det som svært viktig at norske jagerflygere får
tilsvarende opplæring og erfaring som andre NATO-flygere.
Dette innebærer at norske jagerflygere må øve
med såkalte klasebomber.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Det bør åpnes
for bruk av flyleverte klasebomber i forbindelse med med øvelser
og trening i Norge på egnede skyte- og øvingsfelt."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
tilfreds med at Regjeringen har klargjort at klasebomber ikke skal
benyttes i Norge, og mener at dette langt på vei er å oppfatte
som et nasjonalt forbud. Dette medlem tar til etterretning
at det ikke er flertall for et nasjonalt forbud nå.
Etter dette medlems oppfatning
ga tilbakemeldingen i St.meld. nr. 4 (2001-2002) uttrykk for en
for defensiv holdning fra Regjeringens side, og testingen av klasebomber
på Hjerkinn skytefelt viste at oppfølgingen av
Stortingets vedtak om å arbeide for et internasjonalt forbud
mot klasebomber ikke var god nok. Dette medlem er
imidlertid tilfreds med at praksis i Norge i forhold til klasebomber
nå er strammet betydelig inn, at destrueringen av gjenværende
norske klasebomber framskyndes og oppfatter at Regjeringen nå følger
opp det internasjonale arbeidet for å redusere klasebombeproblemet
på en konstruktiv måte.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Det bør åpnes for bruk av flyleverte klasebomber i forbindelse med øvelser og trening i Norge på egnede skyte- og øvingsfelt.
Komiteen viser til
dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget
til å fatte slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:30 (2002-2003) - forslag fra
stortingsrepresentantene Odd Roger Enoksen og Åslaug Haga
om å innføre et nasjonalt forbud mot klasebomber
- vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 11. desember fra Forsvarskomiteen
til Forsvarsdepartementet om ovennevnte.
Om Regjeringens oppfølging av Stortingets
vedtak 14.juni 2001 om klasebomber, viser jeg til pkt. 1 i min orientering
om bruk av klasebomber i Hjerkinn skytefelt (orienteringen
ble oversendt Forsvarskomiteen ved brev av 30.oktober 2002) og til
vedlagte kopi av brev fra statsministeren 1.november 2002 til SVs
stortingsgruppe. I tillegg vil jeg vise til den oppfølging
som vi fra norsk side gjør innenfor nedrustningsforhandlingene
i Geneve. Med aktiv norsk medvirkning ble det her den 13.desember
d.å. enighet om et todelt mandat for videre arbeid innenfor
denne rammen:
– forhandlinger
med sikte på å nedfelle tiltak for eksplosive
etterlatenskaper etter krig, knyttet til bl.a. ryddeansvar, varsel
til sivilbefolkningen, informasjonsutveksling samt assistanse og
samarbeid, i en internasjonal avtale;
– videre konsultasjoner om mulige
forebyggende tiltak med sikte på å bedre påliteligheten
av de ammunisjonstyper som faller innenfor en definisjon av "eksplosive
etterlatenskaper". Denne delen av mandatet har en klar referanse
til internasjonal humanitær rett og åpner også for å drøfte
bruk av klasebomber.
Jeg viser videre til pkt. 2 i min orientering
om bruk av klasebomber i Hjerkinn skytefelt vedrørende
hva som menes med klasebomber. Selv innenfor hva som de fleste anser
som klasebomber, er det betydelige forskjeller mht. antall blindgjengere.
Noen (ofte eldre) typer klasebomber utgjør et stort humanitært
problem, mens andre typer har meget høy pålitelighet
i forhold til antall blindgjengere og er i tillegg utstyrt med selvdestruksjonsmekanismer.
Sistnevnte vil etter omstendighetene kunne være å foretrekke
sett fraet humanitært synspunkt
fremfor andre, alternative ammuni-sjonstyper.
I det private forslaget fra representantene
Enoksen og Haga fremmes forslag om at Stortinget ber Regjeringen
innføre et nasjonalt forbud mot klasebomber. Det fremgår
av bakgrunnen for forslaget at det med dette menes at Norge innfører
et ensidig nasjonalt forbud som innebærer "[a]t
Norge forplikter seg til ikke å bruke klasebomber, ...".
Jeg vil til dette bemerke at Regjeringen og
Forsvarsdepartementet allerede har gått langt i retning
av å innføre en ensidig begrensning/restriksjon
i medhold av regjeringens og departementets instruksjonsmyndighet overfor
underlagte virksomheter, jf.
a. Instruks
av 25. oktober 2002 fra Forsvarsdepartementet om "at det ikke skal
brukes klasebomber fra fly i trening og øvelser i Norge".
b. Instruks av 4. november 2002 med krav
om foreleggelse på forhånd for Forsvarsdepartementet
for politisk vurdering dersom norske kampfly og/eller piloter
planlegges å delta på øvelser eller annen
treningsvirksomhet i utlandet som involverer bruk av klasebomber.
c. Forsvarets beslutning høsten
2001 om å lagre det norske forsvarets klasebomber for fremtidig destruksjon.
d. Forsvarets opplegg om ikke å bruke
klasebomber i Afghanistan, som jeg i samråd med Regjeringen har
gitt min tilslutning til.
Ovennevnte har allerede gitt et meget viktig
og klart signal inn mot det pågående arbeidet
med å styrke humanitærretten på dette
området, og Norge er antagelig det land i verden som har
gått lengst i å innføre nasjonale restriksjoner
og forbud uten at dette har sammenheng med et internasjonalt forbud
på området.
Etter mitt syn er det ikke ønskelig å utvide
restriksjonene ytterligere. Særlig vil jeg fremheve at
et ubetinget og reservasjonsløst forbud vil medføre
at Norge får store problemer med å operere sammen
med allierte som har våpen og ammunisjons typer
i sine beholdninger som kan defineres som klasebomber, enten det
gjelder norske piloter som deltar i utvekslingsprogrammer hos allierte
vertsavdelinger eller i tilfelle væpnet konflikt på norsk
territorium hvor allierte forsterkningsstyrker medbringer sine lovlige
beholdninger av våpen og som disse land kan anse som helt
nødvendige i forhold til egen styrkebeskyttelse. I verste
fall kan derfor et ubetinget forbud medføre en alvorlig
svekkelse av norsk forsvarsevne og nødvendiggjøre
en omlegging av det norske forsvarskonseptet.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 5. februar 2003
Marit Nybakk
leder |
Åse Wisløff Nilssen
ordfører |
Bjørn Hernæs
sekretær |