Innstillingen bygger på St.meld. nr.
32 (2001-2002) Om situasjonen i den norske mobilmarknaden og St.meld.
nr. 18 (2002-2003) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 32 (2001-2002)
Om situasjonen i den norske mobilmarknaden.
Med bakgrunn i at St.meld. nr. 32 (2001-2002)
ikke ble behandlet i Stortinget i vårsesjonen 2002, henvendte
samferdselskomiteen seg til Samferdselsdepartementet ved brev 2.
oktober 2002 med forespørsel om oppdatering på områder
som meldingen omtaler. Av brevet fremgår det at komiteen
spesielt ønsket oppdatering i forhold til utbygging og
utvikling av UMTS i Norge og i andre sammenlignbare land, og om
oppfølging av krav til utbyggingstakt overfor UMTS-konsesjonærene
i Norge og evt. vurdering av antall lisenser.
Markeds- og konkurransesituasjonen i det norske mobilmarkedet
og Utbygging av UMTS i Norge utgjør hovedtemaene i tilleggsmeldingen.
jf. hhv. kapittel 2 og 3.
Etter at St.meld. nr. 32 (2001-2002) ble lagt
frem, har departementet videre mottatt en oppsummering fra Post-
og teletilsynet av gjennomført høring om fremtidig
bruk av frekvensene som benyttes til drift av mobilsystemet NMT
450. I meldingens kapittel 4 blir det gitt en orientering om videre
forvaltning av frekvensene i 450 MHz-båndet.
St.meld. nr. 32 (2001-2002) behandlar tema som knyter
seg til mobilmarknaden spesielt, og vurderingane er såleis
spesifikke for mobilområdet.
Det er departementet sitt mål at Noreg
også i framtida skal liggje i front med omsyn til å utvikle
og ta i bruk nye tenester og ha låge prisar. Samstundes
må vi steg for steg fortsette med bygginga av ein velfungerande
og funksjonell mobilmarknad.
I meldinga vert det orientert om synet på konkurransen
i den norske mobilmarknaden, og lagt fram forslag til kva tiltak
det kan vere aktuelt å setje i verk for å auke denne.
Det blir m.a. vist til rapport frå Post- og teletilsynet
av januar 2002, der det blir konkludert med at mobilkonkurransen
ikkje kan seiast å vere verksam.
Det er vidare orientert om den utbygginga som UMTS-konsesjonærane
har gjort hittil. Marknadssituasjonen har endra seg vesentleg sidan
tildelinga av desse konsesjonane i desember 2001. Departementet gjer
ei nærmare vurdering av rammevilkåra for UMTS-konsesjonærane,
og av kva som bør skje med ein ledig konsesjon. Departementet
finn det naturleg å sjå UMTS-konsesjonane i samanheng
med konkurransesituasjonen og vurderinga av eventuelle tiltak for å betre konkurransen.
UMTS-marknaden er framtidas mobilmarknad, og dette må etter
departementet si oppfatning naturleg bli tatt omsyn til i dei vurderingane
ein gjer omkring noverande og framtidig regulatorisk politikk på mobilområdet.
Konkurransetilhøva i marknaden har
ein sentral stilling i telepolitikken. Eit viktig verkemiddel for å nå dei telepolitiske
måla er å etablere verksam konkurranse. Dette
krev ein bevisst regulatorisk tilnærming og målretta
bruk av dei verktøya som ligg i gjeldande regelverk, og
som vil ligge i kommande regelverk. Samstundes må ein ta
omsyn til at nokre av dei telepolitiske måla på mobilsida
ikkje vil følgje av konkurransedynamikken, og at dette
kan krevje ei anna regulatorisk tilnærming på nokre
områder.
EU har nyleg vedteke den såkalla "telekompakka" der
ei rekkje nye direktiv om elektronisk kommunikasjon skal erstatte
dei eksisterande direktiva som regulerer telesektoren. Dei nye EU-direktiva
skal setjast i verk i norsk rett innan 25. juli 2003, jf. Ot.prp.
nr. 58 (2002-2003) Om lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven).
Selv om Regjeringens forslag i St.meld. nr.
32 (2001-2002) til grunnleggende politikk, målsettinger
og virkemiddelbruk på mobilområdet i utgangspunktet
ligger fast, mener departementet at det med grunnlag i markedsutviklingen
på mobilområdet i det drøye halvåret siden
meldingen ble lagt frem, likevel er nødvendig å justere
noen av de opprinnelige forslagene for å nå de telepolitiske
målene.
Tilleggsmeldingen tar ikke opp nye temaer, og
slik departementet ser det, vil høringsuttalelsene som
er gjengitt i St.meld. nr. 32 (2001-2002) fortsatt være relevante
og dekke de temaer som tas opp i St.meld. nr. 18 (2002-2003).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigrun Eng, Bjørgulv Froyn, Jan Petter Rasmussen og Tor-Arne
Strøm, fra Høyre, Anne Berit Andersen, Sverre
J. Hoddevik, Hans R. Kjæstad og lederen Petter Løvik,
fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen og Kenneth Svendsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen og Heidi Sørensen,
fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Jan Sahl og fra Senterpartiet,
Jorunn Ringstad, registrerer at utbredelsen av mobiltelefoni
i Norge er nærmere 80 pst. og at forbruket av mobiltjenester
er av de høyeste i internasjonal sammenheng.
Komiteen er enig i departementets
ambisjon om at Norge skal ligge i front når det gjelder
lave priser og å utvikle og ta i bruk nye tjenester. Utbyggingen
av UMTS-nett vil bidra til å frambringe nye mobiltjenester.
Komiteen vil vise til at Stortinget
ved flere anledninger har slått fast at virksom konkurranse
er en forutsetning for å nå de telepolitiske målsettingene
om at hele landet skal ha kvalitativt gode teletjenester til lavest
mulig pris.
Komiteen mener at det norske
mobilmarkedet skal være innovativt, gi likeverdige og lave
priser i hele landet. Et godt utbygd mobilnett er en forutsetning
for en god distriktspolitikk.
Komiteen vil peke på den
muligheten mobilsektoren gir for å utvikle næringsliv
og arbeidsplasser i andre samfunnsområder. Komiteen mener
samtidig at det ligger et stort potensial i å skape næringsvirksomhet
for bruk i mobilsektoren, både som innholdsleverandør
og som "hardware" utvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil
understreke at de viktigste bidragene for å stimulere til
en slik næringsutvikling er en stram finanspolitikk og økt
satsing på FOU.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at telebransjen må behandles
på linje med annet næringsliv. Norge ligger langt
framme når det gjelder bruk av IT og tele både
i næringslivet og i telemarkedet. Telenæringen
har selv mye forsknings- og utvik-lingsaktivitet, og bransjens FOU
ligger langt over det som er gjennomsnittet i norsk næringsliv.
Dette er fortrinn vi kan bruke til å bygge opp et nytt
kunnskapsbasert næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen i meldingen skriver at meldingen bare omhandler
mobilsektoren. Disse medlemmer mener at det ikke
lenger finnes strenge skiller mellom mobiltelefoni og andre teleområder.
I framtiden vil skillene bli borte.
Disse medlemmer vil se utbyggingen
av UMTS i en større telepolitisk sammenheng hvor alle typer telefoni
inngår. Disse medlemmer finner det derfor
nødvendig å presisere at i denne innstillingen
vil disse medlemmer også vurdere utbygging
av UMTS opp mot andre typer nett for elektronisk kommunikasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg i hovedsak til Regjeringens konklusjoner når det gjelder
utviklingen av UMTS (Universal Mobile Telecommunications System)
eller "3. generasjons mobiler" ("3G").
Disse medlemmer mener 3G-teknologien
vil bli tatt i bruk av et stort antall mennesker relativt raskt
etter at nettverkstilgang og 3G-telefoner blir tilgjengelig.
Fordelen med 3G er at mobiltelefonen blir å sammenligne
med en nettilkoblet PC, som inneholder internett, e-post, tekstbehandling,
grafikk, foto, regneark, kort sagt et apparat med alle de elektroniske
tjenestene vi bruker i hverdagen.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at det vil vere nødvendig å bruke fleire typar virkemiddel
for å sikre heile landet kvalitativt gode teletenester
til låg pris. I dei områda av landet der utbygging
av nett blir rekna som ulønnsamt, kan det vere nødvendig
med statleg medfinansiering av nettutbygginga. Ei slik ordning finst
mellom anna i Sverige.
Denne medlemen fremmar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
til rette for statleg medfinansiering av nettutbygging i dei områda
i landet som ikkje får tilfredsstillande tilbod om teletenester
på annan måte."
I kapittel 2 i St.meld. nr. 32 (2001-2002) vert
det sett nærmare på, samt gjort ei vurdering av,
marknads- og konkurransetilhøva i den norske mobilmarknaden.
Offentlege system for mobilkommunikasjon vart introduserte
i den norske marknaden på byrjinga av 1980-talet. Internasjonalt
sett var Noreg mellom dei første landa som gjorde automatiserte
system for mobilkommunikasjon allment tilgjengelege, og heilt frå introduksjonen
og fram til i dag har Noreg vore i fremste rekkje med omsyn til å ta
i bruk mobile teletenester. Veksten i bruk av mobilkommunikasjon
har vore spesielt sterk frå midten av 1990-talet, og utviklinga
når det gjeld pris, kvalitet og tenesteomfang har gjort
at mobiltelefonen i dag står fram som eit stadig viktigare
kommunikasjonsverktøy både for næringsliv og
folk flest.
Med omgrepet nettoperatørar vert det
sikta til verksemder som står for utbygging, drift og vedlikehald
av mobilnetta.
Tilgang til radiofrekvensar er ein føresetnad
for å kunne etablere og drive mobilnett. Av omsyn til at radiofrekvensar
er ein knapp naturressurs er talet på operatørar
som får høve til å etablere offentlege
system for mobilkommunikasjon, difor avgrensa. Sjølv om
det per i dag berre er to operatørar som har bygd ut eigen infrastruktur
for offentleg mobilkommunikasjon, NetCom GSM as og Telenor Mobil
AS, er tilhøva etter departementet si vurdering lagt godt
til rette for at det kan verte etablert konkurrerande infrastruktur.
Tenesteleverandørane tilbyr sluttbrukarar
tilgang til mobilnetta gjennom eit fast abonnement eller eit kontantkort.
Dei faste abonnementa blir i privatmarknaden tilbode av dei fleste
tenesteleverandørane i to-tre variantar som rettar seg
inn mot ulike bruksmønster.
Når det gjeld marknadstilhøva,
har Telenor Mobil AS og NetCom GSM as inntil nyleg vore åleine
om å tilby mobiltenester til sluttbrukarane. Sjølv
om framveksten av fleire tenesteleverandørar har medført
auka konkurranse, er mobilmarknaden framleis dominert av dei to nettoperatørane
som samla sett har ein marknadsdel på over 90 pst. målt
i omsetnad i sluttbrukarmarknaden per første halvår
2001 (Telenor Mobil AS 61 pst. og NetCom GSM as 30 pst.).
Samanlikna med situasjonen i andre europeiske
land, er prisane for bruk av mobiltelefoni i Noreg låge.
Dei underliggjande kostnadene, forskjell i nettverka og utviklinga
i marknaden kan gje opphav til prisforskjellar som ikkje treng å samsvare
direkte med konkurransenivået i dei ulike landa. Statistikk
frå Post- og teletilsynet syner at samtaleprisane innanfor
eitt og same nett vart meir enn halverte frå midten av
1990-talet og fram til 1998, men at det deretter har vore liten
nedgang. Prisane for samtalar mellom netta vart også redusert
heilt på slutten av 1990-talet, men ikkje i same omfang
som prisane for samtalar innanfor same nett. Abonnementsprisane
har vore tilnærma uendra dei siste seks-sju åra.
Noreg er mellom dei landa i heile verda med
størst mobiltettleik. Om lag 70 pst. av befolkninga er
aktive kundar, medan 78 pst. er abonnentar.
Når det gjeld konkurransetilhøva,
meiner departementet at det er fleire teikn som tyder på at
konkurransen i den norske mobilmarknaden ikkje er tilfredsstillande.
Etter departementet sitt syn er hovudårsaka
til dette at det er for få aktørar av ein viss
storleik som konkurrerer i den norske mobilmarknaden. Det låge
talet på aktørar av ein viss storleik, er eit
resultat av etableringsbarrierane i mobilmarknaden.
Sjølv om det har vore ein framvekst
av fleire tenesteleverandørar, er marknadsdelane til nettoperatørane framleis
så store at det må kunne seiast å eksistere
ein såkalla "duopolsituasjon" i den norske mobilmarknaden.
Departementet meiner at konkurransetilhøva
og marknadsstrukturen i mobilmarknaden ikkje er unaturlege fordi
det er ein bransje der det er ein føresetnad at selskapa
er store for at dei skal kunne vere lønsame. I tillegg
er den norske marknaden relativt liten. I slike marknader vil det
eksistere vesentlege etableringsbarrierar, og ein vil ikkje finne
mange aktørar. Men departementet meiner like fullt at det
i framtida bør liggje til rette for at nye, større
aktørar kan kome inn i marknaden, at eksisterande konkurrentar
til Telenor Mobil AS og NetCom GSM as kan styrkje seg og at vi kan
få alternative nisjeaktørar i marknaden.
Kapittel 2 i St.meld. nr. 18 (2002-2003) viderefører vurderingene
i St.meld. nr. 32 (2001-2002) om markeds- og konkurransesituasjonen
i det norske mobilmarkedet og om virkemidler for å styrke
konkurransen.
Det langsiktige telepolitiske målet
skal være å legge til rette for bærekraftig
konkurranse i mobilmarkedet.
Utvikling av bærekraftig konkurranse
er en forutsetning for at sektorspesifikk teleregulering kan avvikles på sikt.
For å nå målet må de regulatoriske
virkemidlene innrettes mot å legge til rette for, og belønne,
aktører og virksomhet som bidrar til at markedet blir mer effektivt.
Dette innebærer at staten gjennom sine inngrep i mobilmarkedet,
må stimulere til økt selvstendighet hos flere
aktører i forhold til operatører med sterk markedsstilling
bl.a. ved å oppfordre til investeringer i egen infrastruktur.
Komiteen har merket
seg departementets og Post- og teletilsynets (PTs) vurdering av
at konkurransen i mobilmarkedet (GSM) ikke er tilfredsstillende
og at vi ikke har virksom konkurranse på dette området.
Vi har i dag et duopol, hvor Telenor og NetCom er alene med landsdekkende
nett, mens det i tillegg er aktører som selger tjenester
i Telenors og NetComs nett.
Selv om det er tildelt flere GSM-lisenser, og
det fortsatt er mulig å få tildelt nye, har det
så langt ikke ført til utbygging av nye landsdekkende
GSM-nett og styrking av nettverkskonkurransen i betydelig grad.
Komiteen deler departementets
målsetting om å styrke nettverkskonkurransen.
Det vil redusere behovet for sektorregulering og i beste fall føre
til at behovet for regulering av mobilområdet bortfaller
på sikt.
I kapittel 3 i St.meld. nr. 32 (2001-2002) er
det gjort ei vurdering av ulike verkemiddel for å styrke
konkurransen. Verkemiddel som blir nærmare vurdert er ulike sider
ved retten til tilgang til eksisterande mobilnett for operatørar
utan eigne nett, til dømes spørsmålet
om tilgang for såkalla virtuelle operatørar, samt
ulike metodar for tildeling av radiofrekvensar og høvet
til å kunne omsette ein tildelt rett til frekvensbruk.
Det er eit viktig verkemiddel for å nå fastlagde
telepolitiske mål å leggje tilhøva til
rette for verksam konkurranse. Etableringsbarrierane i mobilmarknaden
er etter Departementet si vurdering den viktigaste årsaka til
at konkurransen i denne marknaden ikkje er tilfredsstillande.
Departementet har i vurderingane teke omsyn
til kommande reguleringsregime på området for
elektronisk kommunikasjon. Eit siktemål med den nye reguleringa
er å gje grunnlag for verksam konkurranse i marknaden for
elektronisk kommunikasjon og legge tilhøva til rette for
at det kan bli etablert ein berekraftig konkurranse på lengre
sikt, dvs. ein marknad som i all hovudsak klarer seg sjølv
utan anna intervensjon enn den som måtte følgje
av generell konkurranserett.
For å få til ei slik utvikling
i den norske mobilmarknaden ser departementet det som ei hovudutfordring å leggje
tilhøva til rette for at det vert etablert fleire reelt konkurransedyktige
verksemder som er mest mogleg uavhengige av kvarandre. Overgang
til meir konkurranse vil krevje ein målretta bruk av verkemiddel
og ein strategi som er langsiktig.
Tilbydarar av offentleg telenett og offentleg
teletenester har i dag rett til tilgang til eksisterande nettressursar
via samtrafikk (herunder indirekte aksess ved bruk av prefiks eller
fast føreval), spesiell nettilknyting og leide samband,
jf. telelova og forskrift om offentleg telenett og offentleg teleteneste
(teleforskrifta). Som hovudregel og utgangspunkt gjeld reglane om
tilgang både for faste og mobile nett. Tilgang til mobile
telenett er dessutan særskilt regulert i teleforskrifta § 4-6.
Tilgang til nett er eit verkemiddel som allereie
er teken i bruk for å auke konkurransen i mobilmarknaden.
Bruken av dette verkemiddelet er på mange måtar komplisert.
Tilbydarar med sterk marknadsstilling i den norske mobilmarknaden
pliktar å imøtekomme rimeleg førespurnad
om tilgang til nettet. Spørsmålet er om plikta
skal verte utvida til å gjelde virtuelle mobiloperatørar.
Tvungen tilgang kan innebere potensielt store regulatoriske kostnader,
og kan påverke motiva til nettoperatørane for å gjere
investeringar i eksisterande og framtidige mobilnett. Meir omfattande
tilgangsreglar kan betre konkurransen i marknaden, men samstundes
kan det føre utviklinga i ei for fastlagd retning i ein
marknad som har større utsikter til eigendynamikk. På andre
sida kan verksemder som baserer seg på tilgang, utgjere
eit nyttig supplement til infrastrukturkonkurransen og auke tilbodet
for forbrukarane.
Ein virtuell operatør er ei verksemd
som ikkje har konsesjon til å bruke radiofrekvensar, men
som vil måtte ha tilgang til eitt eller fleire nettverk
til eksisterande mobiloperatørar for å bli operativ.
Verksemda vil vere i stand til å tilby tenester til kundane
ved å bruke eksisterande mobilnett.
Tilgangsspørsmålet kjem først
og fremst på spissen i høve pålegg om
tilgang for såkalla virtuelle operatørar. Det
er i høvet til denne mest omfattande tilgangsforma at spørsmålet
er mest omstridd. Eventuelt pålegg om tilgang for virtuell
operatør vil innebere at ein uavhengig tilbydar blir gitt
tilgang til eksisterande mobilnett, slik at denne blir gitt høve
til å produsere og selje eigne mobile teletenester i konkurranse
med dei eksisterande nettoperatørane. Andre mindre omfattande
tilgangsformer er tenesteleverandørar som gjennom tilgang
til eksisterande mobilnett berre er gitt høve til å stå for
ei avgrensa tenesteproduksjon sjølv, og vidareseljarane som
sel mobilabonnement med eiga profilering og fakturering, men der
all teknisk tenesteproduksjon skjer hjå nettoperatøren.
Departementet ser at det på den eine
sida kan vere fordelar ved å gje pålegg om tilgang
for virtuelle operatørar. Ei plikt til å gje slik
tilgang kan auke konkurransen dersom vi ser på biletet
i marknaden i dag. På den andre sida har dei potensielle
fordelane ved å gi pålegg om slik tilgang ein
umiddelbar kostnad. Pålegg om tilgang vil medføre
meir regulering og større offentleg ressursbruk, samt kunne
hindre ei mogleg positiv utvikling i marknaden når det
gjeld alternativ infrastruktur.
Spørsmålet om tilgang for
virtuelle operatørar vart seinast vurdert i samband med
handsaminga av St.meld. nr. 24 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 146
(1999-2000). Det vart den gong gjeve tilslutning til forslaget om
at tilbydarar med sterk marknadsstilling ikkje skulle bli pålagt å gi
tilgang for virtuelle operatørar. Utan at det har skjedd
regulatoriske inngrep, har det i tida etter at meldinga vart handsama
skjedd ein framvekst av vidareseljarar i den norske mobilmarknaden. Desse
utgjer etter Departementet si vurdering eit nyttig supplement til
infrastrukturkonkurranse og bidrar til å auke tilbodet
for forbrukarane. I høyringsrunden er det fleire av desse
vidareseljarane som har gjort gjeldande eit behov for betring av
vilkåra for tilgang dei har med nettoperatørane.
Departementet meiner det er viktig at innsatsfaktorane i marknaden
vert prisa effektivt, og det vert i denne samanheng vist til vurderingane
som er gjort i høve til prisregulering.
Etter det departementet kjenner til er det per
i dag berre Spania og Danmark som har innført ei plikt
om å gi tilgang for virtuelle operatørar, men
det er etablert virtuelle operatørar i fleire andre europeiske
land med grunnlag i kommersielle avtalar. Sjølv om det
i gjeldande regulering ikkje eksisterer skrankar for at tilsvarande
avtalar kan verte inngått her til lands, finn Regjeringa
etter ei konkret vurdering likevel grunn til å innføre
ei plikt for tilbydarar med sterk marknadsstilling, om å imøtekomme
rimeleg førespurnad om tilgang frå virtuelle operatørar.
Regjeringa meiner at ein slik plikt kan vere eit nyttig supplement
til den konkurransen som elles vil utvikle seg i marknaden. Det
er ei rekkje argument som talar til fordel for tilgangsplikt for virtuelle
operatørar ut frå marknadssituasjonen i dag, og
etter Regjeringa si vurdering er det ikkje lenger avgjerande grunn
til å oppretthalde avgrensinga mot virtuelle operatørar
i forskrifta § 4-6. Like fullt må ein ta omsyn
til konkurransen i den norske marknaden på lang sikt, og
ikkje undergrave investeringsviljen med omsyn til både
eksisterande og framtidig infrastruktur. Det er difor viktig at
tilgangsvilkåra balanserer risiko og vinst på ein
forsvarleg måte mellom nettoperatøren og den virtuelle
operatøren. Regjeringa meiner difor at operatør
med sterk marknadsstilling skal ha plikt til å imøtekomme
rimeleg førespurnad om tilgang frå ein virtuell
operatør, og at tilgangen i tilfellet skal bli gjeve på kommersielle
og ikkje-diskriminerande vilkår.
Av omsyn til at det enno ikkje er avklart om
UMTS vil bli definert som ein eigen marknad, vil plikta til å gje
tilgang for virtuelle operatørar i første omgang
vere avgrensa til tilbydarar med sterk marknadsstilling i GSM-marknaden.
Vidareføring av slik plikt til andre marknader, til dømes
i UMTS-marknaden, vil vere avhengig av dei marknadsdefinisjonane
som vil bli utarbeidd i EU. Før det eventuelt blir gitt
pålegg om slik tilgang, må myndigheitene i tillegg
gjennomføre ein analyse av marknaden for å avgjere
om det er tilbydarar med slik marknadsstilling, samt gjere ei konkret vurdering
av om det er naudsynt å innføre eit slikt pålegg
av omsyn til å sikre konkurransen.
Gjennom den siste tildelinga av nye GSM-konsesjonar
i den norske marknaden, er terskelen for å få rett
til å bruke eksisterande mobilnett så låg
at det etter departementet si vurdering er lagt til rette for betre
konkurranse gjennom ein tilgangsform som er svært lik virtuell
operatørmodellen.
Når det gjeld vurderinga av ulike metodar
for tildeling av frekvensar, og av spørsmålet
om innehavarane av frekvensrettane bør få høve
til å avhende slike rettar, vert det i meldinga vist til
at marknads- og teknologiutviklinga på mobilområdet
skjer raskt, og at det av omsyn til å kunne tilpasse seg
denne utviklinga er eit behov for at telestyresmaktene blir gitt
større fleksibilitet til sjølv å kunne
velje den mest føremålstenlege metoden for tildeling
av frekvensrettar.
Dagens ordning, der det er tatt atterhald om
at bruk av auksjon som tildelingsmetode ikkje kan skje utan etter
samtykke frå Stortinget, jf. Ot.prp. nr. 87 (2000-2001),
jf. Innst. O. nr. 121 (2000-2001), er både omfattande og
tidkrevjande, og det vert i meldinga difor foreslått at
departementet sjølv får høve til å velje
tildelingsmetode direkte.
I samband med handsaminga av St.meld. nr. 24 (1999-2000),
jf. Innst. S. nr. 146 (1999-2000), slutta Stortinget seg til at
Samferdselsdepartementet og Finansdepartementet skulle følgje
utviklinga framover i høve til spørsmålet
om etablering av ein marknad for kjøp og sal av frekvensrettar.
I det kommande regelverket frå EU vert det opna for at
landa kan opprette ein slikt marknad, men Samferdselsdepartementet
finn etter ei konkret vurdering ikkje grunn til å opne
for dette på det noverande tidspunkt. Avgjerande for departementet
si vurdering i denne samanheng har vore at høvet til å kunne
overdra desse rettane vil kunne svekke samfunnskontrollen med bruken
av frekvensane.
Departementet tek likevel sikte på å utvikle
alternative tildelingsmetodar for framtidige konsesjonstildelingar,
medrekna auksjonssystem med tilhøyrande høve til
avhending av frekvensrettar.
Som nærmere redegjort for i St.meld.
nr. 32 (2001-2002), plikter nettoperatører med sterk markedsstilling å tilby
andre tilgang til mobilnettene, jf. teleloven § 2-3. Med
hjemmel i denne bestemmelsen er det utarbeidet en forskrift der
vilkårene for slik tilgang er nærmere presisert.
Av forskriften følger det bl.a. at tilgang til offentlige
telenett skal tilbys til kostnadsorienterte priser.
En plikt for operatører med sterk markedsstilling
til å gi tilgang til kostnadsorienterte priser, vil være
et sentralt virkemiddel også i et formålsrettet
reguleringsregime for å skape bærekraftig
konkurranse. Tilgangsplikt for videreselgere kan bl.a. bidra til å øke forbrukernes
valgfrihet. Men det er viktig å understreke i denne sammenheng
at statens inngrep i mobilmarkedet ikke må føre
til økt avhengighet av statlig regulering.
Det er samtidig viktig at statens rolle i markedet
blir gjort tydeligere. Statens primære ansvar på mobilområdet
er å bygge opp konkurranse mellom operatører,
og se til at denne fungerer på en tilfredsstillende måte.
For et rent leieforhold som i tilfellet med
videreselgere, må dette føre til at tilgangsprisene
på en økonomisk forsvarlig måte kompenserer
vedkommende nettoperatør slik at investerings- og innovasjons-incentivene
blir ivaretatt. Videreselgeren må derfor stilles overfor
vilkår som reflekterer den underliggende risikojusterte økonomiske
kostnaden og de generelle kostnads- og etterspørselsforholdene
i sektoren. Bare på denne måten kan det legges
til rette for en situasjon med flere selvstendige aktører
i mobilmarkedet og mer reell konkurranse.
Departementets grunnleggende holdning er altså at videreselgere
er et nyttig supplement til mobilnettoperatørene.
Departementet mener at det fremdeles bør
innføres pålegg for operatører med sterk
markedsstilling å gi virtuelle operatører tilgang
til eksisterende nett. Det presiseres imidlertid at denne tilgangen
må balansere risiko og gevinst over tid mellom nettverkseieren
og den virtuelle operatøren, gjennom at tilgangen blir
gitt på kommersielle og ikke-diskriminerende vilkår.
I kapittel 4 blir det gitt en orientering om
innspill fra Post- og teletilsynet om fremtidig bruk av frekvensene som
i dag brukes til drift av mobilsystemet NMT 450.
Departementet og Post- og teletilsynet vil sammen starte
et arbeid med sikte på å utlyse og tildele tillatelse for
450 MHz-frekvensene i løpet av 2003.
Realisering av overordnede telepolitiske mål
slik disse bl.a. kommer til uttrykk i gjeldende telelovgivning,
vil være retningsgivende for hvordan tildelingen skal tilrettelegges,
herunder hvilke vilkår som det evt. vil være naturlig å knytte
til tillatelsen. Høringen og tilsynets anbefaling vil danne
grunnlaget for det arbeidet som skal gjøres.
Det vil bli lagt særlig vekt på å finne
frem til en realistisk måte å utnytte disse frekvensene
på som vil gi en best mulig geografisk dekning.
Komiteen ønsker økt
konkurranse innen både infrastruktur og tjenesteproduksjon
slik at målene om nye, gode og rimelige mobiltjenester
kan nås.
Komiteen mener at det regulatoriske
regimet må stimulere til økt konkurranse på begge
disse områdene.
Komiteen er enig med departementet
i at det er nødvendig med nye tiltak for å styrke
konkurransen i det norske mobilmarkedet. For å oppnå virksom
konkurranse vil det fortsatt være behov for regulering
av mobilmarkedet en stund fremover.
Komiteen har merket seg at flertallet
av høringsinstansene støtter innføring
av pålegg om tilgang for virtuelle operatører.
Komiteen har merket seg at også Post-
og teletilsynet i sin rapport "Det norske mobilmarkedet" (2002) anbefaler å slippe
til virtuelle operatører i GSM-nettet. Gjennom å pålegge
mobilnettselskaper med sterk markedsstilling å gi tilgang
til virtuelle operatører, vil en virtuell operatør
ha tilgang til nettoperatørenes nett med sine egne tjenester.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at å slippe til virtuelle operatører er et virkemiddel
for å styrke konkurransen.
Komiteen vil peke på at
det er flere grunner til at fordelene ved å gi tilgang
for virtuelle operatører veier tyngre enn de eventuelle
ulempene. I tillegg til at tilgang for virtuelle operatører
gir forbrukerne økt handlefrihet og nye tjenester, er det
også effektivitetshensyn som kan tale for slik tilgang.
Komiteen vil også peke
på at økt konkurranse vil kunne gi større
trafikk i nettene, noe som igjen vil kunne gi økt og mer
sikker inntjening for alle aktører.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet, finner at pålegg om
tilgang for virtuelle operatører, samt tilgangen for videreselgere
og tjenestetilbydere, vil kunne være positivt for nettoperatørenes
inntjening.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at virtuelle operatørar sin tilgang til nettet framleis
bør baserast på avtalar mellom partane, der partane blir
samde om vilkåra for nettilgang utan at staten innfører
pålegg. Det vil vere den beste løysinga for å oppretthalde
investeringsmotiva til aktørane og sikre god dekningsgrad
på tenestene.
Denne medlemen registrerer likevel
at fleirtalet i komiteen støtter innføring av
pålegg om tilgang for virtuelle operatørar.
Komiteen vil peke
på at ved innføring av pålegg om tilgang
for virtuelle operatører, må nettselskap og virtuelle
operatører forhandle om prisen for nettilgang. Post- og
teletilsynet skal føre tilsyn med at slik tilgang blir
gitt og at det skjer i henhold til gjeldende retningslinjer.
Komiteen er usikker på om
flere nett og økt nettkonkurranse vil føre til
at behovet for regulering av mobilmarkedet helt vil bortfalle. Det
vil fortsatt kunne være behov for regulering av visse former
for tilgang og betingelser. Det er ønskelig at aktørene
i størst mulig grad blir enig om dette på kommersielle
vilkår, men Post- og teletilsynet vil ha en sentral rolle
i fastsetting av vilkår så lenge mobilmarkedet
er definert som et regulert marked og det er aktører med
sterk markedsstilling i dette markedet.
Komiteen vil peke på at
videreselgere, tjenesteleverandører og virtuelle operatører
også kan være viktige aktører i det fremtidige
mobilmarkedet for å bidra til innovasjon, konkurranse og
verdiskapning i tillegg til nettoperatørene. Dette er aktører
som vil være viktige og velkomne i det norske mobilmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er
av den oppfatning at Post- og teletilsynet må ha en stor
grad av fleksibilitet i å benytte ulike prisfastsettingsmodeller
og velge de modeller som er hensiktsmessige. Likeså må Post-
og teletilsynet ha tilsvarende fleksibilitet til å sikre
likebehandling av nettoperatørenes kjøp av kapasitet
og tjenester i egne nett som nettoperatører gir til eksterne
videreselgere, tjenestetilbydere og virtuelle operatører. Flertallet vil
imidlertid understreke betydningen av forutsigbarhet i Post- og
teletilsynets arbeid, slik at både nettoperatører
og andre operatører sikres likeverdig langsiktighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at
tilgangsprisene til nettoperatørenes infrastruktur må reflektere
netteiernes faktiske kostnader knyttet til utbygging og drift av
nettet, inkludert en rimelig fortjeneste, for å gi incitamenter
til å investere i eksisterende og nye mobilnett.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Post- og teletilsynet må ha stor grad av fleksibilitet
i å benytte ulike prisfastsettingsmodeller og velge de modeller
som er hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke at det i en opparbeidet
kundemasse ligger en ikke ubetydelig verdi for alle typer teleoperatører. Disse
medlemmer mener at det skal tas hensyn til opparbeidelse
av egen kundemasse, slik at andre selskaper ikke vederlagsfritt
kan bruke en allerede opparbeidet kundemasse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
frekvenser er en begrenset ressurs. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at den politiske kontrollen over bruk av frekvenser
videreføres og at auksjon som tildelingsmetode bare kan brukes
etter godkjenning fra Stortinget. I en framtid hvor eierskap til
frekvenser både vil være verdifull og gi eieren
mulighet til å kontrollere hva som sendes på hvilke
frekvenser. Uten politisk kontroll vil det kunne oppstå situasjoner
der hvor mange frekvenser samlet på en sterk hand vil kunne
gi meningsmonopol.
UMTS vert gjerne kalla for tredje generasjons
system for mobilkommunikasjon (3G) og baserer seg på ein
anna radioteknologi enn GSM. Den nye teknologien er betre tilpassa
overføring av tale og data, og brukarane kan vere kontinuerleg
oppkopla mot nettet. Telenor ASA, Tele2 Norge AS og NetCom GSM as
er innehavarar av konsesjon for UMTS. Konsesjonane vart tildelt
hausten 2000 og gjeld fram til 31. desember 2012.
I kapittel 4 i St.meld. nr. 32 (2001-2002) er
det sett nærmare på status for utbygginga av mobilsystemet UMTS
i Noreg, behovet for å gjere endringar i konsesjonsvilkåra
med grunnlag i at det har skjedd endringar i dei faktiske forholda
sidan tildelinga fann stad, samt på spørsmålet
om kva som vidare bør skje med den fjerde konsesjonen for
UMTS som står ledig etter konkursen til Broadband Mobile
ASA. (Seinare har også Tele2 levert tilbake sin konsesjon,
jf. St.meld. nr. 18 (2002-2003), kap. 3 i meldinga og kap. 4.1.2
i innstillinga.)
Når det gjeld status for utbygginga
av UMTS i Noreg det første konsesjonsåret, viser
innsendte rapportar frå konsesjonshavarane at ingen fullt
ut har klart å halde utbyggingsløfta som vart
gitt for å få konsesjon. Løfta er teke
inn som individuelle vilkår om utbygging i konsesjonane
til dei som vart tildelt konsesjon. NetCom GSM as er den av konsesjonshavarane
som har gjennomført den mest omfattande utbygginga det
første året, men er likevel eit godt stykke unna
i å oppfylle utbyggingskrava etter konsesjonen. Telenor
ASA som forplikta seg til ei mindre omfattande utbygging enn dei
andre det første konsesjonsåret, er den av konsesjonshavarane
som er nærmast i å oppfylle dei individuelle konsesjonsvilkåra
om utbygging.
Det er ikkje berre i Noreg at lanseringa av
UMTS har støtt på vanskar. Situasjonen er den
same i dei andre EU-landa, og EU-kommisjonen har på denne
bakgrunn sett i gang eit arbeid med å sjå nærmare
på kva som bør gjerast for å få til
ein vellukka introduksjon av det nye mobilsystemet i fellesskapet.
Fleire EU-land har allereie gjort tilpassingar i konsesjonsvilkåra
til den nye situasjonen, til dømes ved å utsetje
konsesjonsfristen med omsyn til utbygging og ved å tillate
større grad av samarbeid mellom konsesjonshavarane i samband
med nettutbygginga for å gjere det billegare å gjennomføre utbygginga
det er gitt lovnad om.
Hovudårsakene til at konsesjonshavarane
i EU-landa og i Noreg har vanskar med å oppfylle løfta
som vart gitt for å få konsesjon, er den generelle økonomiske nedgangen
som har skjedd i tida etter at konsesjonane vart fordelte i dei
fleste europeiske landa, og forseinkingane som har oppstått
i høve til utviklinga av felles standard for UMTS. Ved
tildelinga var det høg betalingsvilje for å få konsesjon,
anten i form av høge auksjonsbod eller løfte om
omfattande utbygging, avhengig av kva for tildelingsmetode som vart
lagt til grunn for fordelinga. Den økonomiske tilbakegangen
som har skjedd i tida etter fordelinga fann stad, har gjort det vanskeleg
for konsesjonshavarane å innfri betalings- og utbyggingsløfta
fullt ut.
Forseinkinga i utviklinga av felles UMTS-standard har
gjort det spesielt vanskeleg for dei konsesjonshavarane som har
teke på seg å gjennomføre ei rask utbygging
av UMTS. Produksjonen av både nettverksutstyr og terminalar
er vesentleg forseinka som følgje av at standardiseringsarbeidet
har teke lengre tid enn venta. Utstyret som hittil har vorte levert
har berre vore tilgjengeleg i eit avgrensa omfang, og vidare må dette utstyret
skiftast ut med nytt utstyr då det byggjer på ein anna
UMTS-standard enn den som vil bli lagt til grunn kommersielt. Utstyret
som alt er levert vert opplyst å ikkje vere kompatibelt
med utstyr basert på UMTS-standarden som vil bli lagt til
grunn kommersielt.
Med grunnlag i endringane i faktiske forhold
som har skjedd sidan konsesjonane vart fordelte, vert det i meldinga
gjort ei vurdering av spørsmålet om det er behov for å endre
rammevilkåra for UMTS for på den måten å få til
ei utbygging av det nye mobilsystemet i tråd med dei politiske
måla som vart lagt til grunn for tildelinga. Det vert i
denne samanheng spesielt sett nærmare på om det
er grunn til å endre konsesjonsvilkåret om utbyggingstakt,
samt om det skal opnast for at konsesjonshavarane i større
grad enn i dag får høve til å oppfylle
utbyggingsvilkåra gjennom nettverksdeling.
Ved fordelinga av konsesjonane vart det lagt
særskilt vekt på søkjarane sine tilbod
om utbygging og utbyggingstakt. Omsynet bak denne vektlegginga var
ynskje om å få til ei omfattande utbygging slik
at så mange som mogeleg skulle få tilbod om dei
nye tenestene og at Noreg framleis skulle ligge i fremste rekkje
i høve til å ta i bruk ny teknologi.
Når det gjeld endring av utbyggingsvilkåra,
meiner departementet at dei individuelle krava om dekningsomfang
må stå fast. Krava til dekningsomfang utgjer den
viktigaste delen av "betalinga" for konsesjonane, og bidrar også til
at det skjer ei utbygging i område som ligg utanfor dei
som er kommersielt interessante, og til at så mange som
mogeleg får tilbod om dei nye tenestene.
Sjølv om somme av konsesjonærane
i høyringa forut for meldinga har gjort gjeldande at det
er behov for å endre vilkåra om utbyggingstakt
som følgje av forseinkingane som har oppstått
på utstyrssida, finn departementet etter ei konkret vurdering
at det er meir føremålstenleg å stå fast
på dette kravet. Det vert i denne samanheng vist til at
signala om forseinkingane ikkje er eintydige, noko som gjer det
vanskeleg å oppstille ei alternativ utbyggingsfrist til
den som går fram av konsesjonane. At konsesjonærane
ikkje har blitt møtt med sterkare sanksjonar for manglande
utbygging det første konsesjonsåret, inneber i
realiteten at det alt er gitt ei utsetting.
Når det gjeld nettverksdeling, meiner
departementet at det vil vere føremålstenleg å etterkomme ønskje
frå konsesjonærane om å tillate større
grad av nettverksdeling enn i dag. Etter departementet si vurdering
vil det å tillate større grad av deling gjere
det lettare for konsesjonærane å oppfylle løfta
som vart gitt for å få konsesjon. At konsesjonærane
klarer å fullføre den utbygginga som dei har teke
på seg, er viktig av omsyn til at så mange av
innbyggjarane som mogeleg skal få tilgang til dei nye tenestene.
Vidare vil kostnadsreduksjonen i nettutbygginga kunne slå positivt
ut ved at dette kan verke inn på prisane for tenestene
på lengre sikt, samt gjere den ledige konsesjonen meir
attraktiv.
Departementet vil framheve at nettverksdeling
også er positivt ut frå miljøomsyn.
På den andre sida vil for stor grad
av nettverksdeling kunne få innverknad på konkurransen.
Departementet er oppteken av at kravet om uavhengige nett vert oppretthalde
i dei største tettstadene, til dømes i dei tettstadene
som utgjorde minstekrava til dekningsomfang i utlysinga, dvs. om
lag 40 pst. av befolkninga.
Høvet til å kunne dele infrastruktur
vil vere mest aktuelt i område der det ikkje er kommersielt
lønnsamt å byggje fleire konkurrerande nett.
Etter departementet si vurdering er det ønskeleg
med størst mogeleg konkurranse på infrastruktursida,
men dette må balanserast opp mot det som er realistisk å få til
reint økonomisk. Etter departementet si vurdering vil større
grad av nettdeling vere positivt for den langsiktige konkurransen
også på infrastruktursida. Etter kvart som innteninga
til deltakarane i eit slik samarbeid betrar seg, vil deltakarane
på lengre sikt ha moglegheit til å byggje eigne
nett for på den måten å betre sin eigen fleksibilitet.
Avtalar om nettverksdeling må i tilfelle skje innanfor
rammene etter den alminnelege konkurranseretten.
Departementet vil ikkje på det noverande
tidspunkt ta stilling til på kva måte og i kva
omfang nettverksdeling skal verte lovleg, men overlet til Post-
og teletilsynet å utarbeide ei tilråding til departementet
om føremålstenleg regulering for nettverksdeling,
som igjen kan danne grunnlag for lemping av vilkår i konsesjonane.
Av omsyn til at ei slik lemping av konsesjonsvilkåra skal
verte ein realitet, er det viktig at slike reglar vert etablert
raskt og før det er gjennomført ei omfattande
utbygging. Konsesjonshavarane sine dekningsplikter står
som nemnt fast, og for det tilfellet at konsesjonshavaren har forplikta
seg til meir omfattande utbygging enn det som vil bli oppnådd
gjennom eit eventuelt nettverkssamarbeid, vil konsesjonshavaren vere
skuldig å bygge eige nett i tillegg for å oppfylle den
individuelle utbyggingsplikta. Etter departementet si vurdering
må det same prinsippet verte lagt til grunn i høve
til individuelle vilkår om kapasitet i nettet.
Når det gjeld spørsmålet
om kva som bør skje med den ledige konsesjonen for UMTS,
meiner departementet at denne bør bli lyst ut så raskt
som mogleg. Vilkåra for konsesjonen bør etter
departementet si vurdering vere dei same som ved siste tildeling,
men der det i samsvar med vurderingane i meldinga, vert opna for å oppfylle
eventuelle dekningsvilkår utover minstevilkåra
ved nettverksdeling. Ei slik løysing vil vere i tråd med
tilråding frå Post- og teletilsynet om at det
bør overlatast til marknaden sjølv å avgjere
om det er plass til og interesse for fire konsesjonar for UMTS i
den norske mobilmarknaden.
Departementet foreslår på denne
bakgrunn at den fjerde UMTS-konsesjonen vert fordelt ved auksjon med
eit minimumsvederlag på 200 mill. kroner og med tilsvarande
krav til minsteutbygging som ved utlysinga sist gong.
Kapittel 3 i St.meld. nr. 18 (2002-2003) gir
en oppdatering mht. utviklingen som har skjedd på UMTS-området
det siste halve året. Nasjonalt sett er den viktigste enkelthendelsen
at Tele2 har levert tilbake UMTS-konsesjonen. Dette innebærer
at staten i dag har to ledige UMTS-konsesjoner. Hovedtrekkene i utviklingen
internasjonalt er at UMTS-konsesjonærene i de fleste europeiske
land har problemer med å introdusere UMTS iht. opprinnelige
fremdriftsplaner. Dette skyldes bl.a. forsinkelser på utstyrssiden
og vansker med å få finansiert utbyggingen. Det
vises i denne sammenheng til statusoversikt over innføringen
av UMTS i EU som følger som vedlegg til meldingen (vedlegg
nr. 2).
I kapittel 3 behandles spørsmålet
om hva som bør skje med de ledige UMTS-konsesjonene. På samme måte
som i St.meld. nr. 32 (2001-2002), foreslår departementet
at konsesjonene bør fordeles i markedet ved auksjon og
at dette bør skje så raskt som mulig etter Stortingets
behandling av meldingene.
Videre inneholder kapittel 3 en vurdering av
forslaget i St.meld. nr. 32 (2001-2002) om å stille de
samme konsesjonsvilkårene som ved forrige utlysing.
For å oppnå nødvendig
interesse for de ledige UMTS-konsesjonene foreslås det
at minstekravene til dekningsomfang og utbyggingshastighet endres
til å omfatte UMTS-dekning til 30 pst. av befolkningen innen
6 år fra konsesjonstildelingen. Minstekravene ved forrige
tildeling var bygging av UMTS-nett i 12 nærmere definerte
tettsteder innen 5 år fra konsesjonstildelingen. Dette
vil etter departementets syn legge til rette for at nye operatører
kan etablere seg i konkurranse med Telenor Mobil og NetCom, og at
det dermed kan utvikles et marked med reell konkurranse, utvikling
av nye tjenester og lavere tjenestepriser.
Øvrige vilkår opprettholdes,
hvilket betyr at nye konsesjonærer også skal betale årlig
frekvensavgift, samt en minstepris for konsesjonen pålydende
kroner 200 mill. kroner.
I St.meld. nr. 24 (1999-2000), som er forarbeidene
til UMTS-tildelingen, ble det foreslått at det ikke skulle innføres
et pålegg om nasjonal roaming mellom ulike UMTS-nett. Roaming er kort fortalt et uttrykk for
avtaler mellom tilbydere av mobilnett om bruk av hverandres nett.
Tatt i betraktning den utviklingen som har skjedd
på UMTS-området siden konsesjonstildelingen fant
sted, finner departementet det hensiktsmessig å revurdere dette
forslaget.
Pålegg om nasjonal roaming vil kunne
bidra til utvikling av konkurranse i mobilmarkedet. Det foreslås
derfor at det åpnes for å vurdere pålegg
om nasjonal roaming mellom ulike UMTS-nett når utbygging
etter konsesjonene er gjennomført. Det vises i denne sammenheng
til St.meld. nr. 32 (2001-2002), punkt 3.2.5, der det fremgår
at et slikt pålegg uansett vil være avhengig av
kommende markedsdefinisjoner og -analyser iht. nytt regelverk om
elektronisk kommunikasjon.
I kapittel 3 vurderes spørsmålet
om eksisterende UMTS-konsesjonærer skal bli gitt utsettelse
mht. oppfyllelse av konsesjonens utbyggingsvilkår. I St.meld. nr.
32 (2001-2002) kom departementet til at det ikke var grunnlag for å imøtekomme
konsesjonærenes ønske.
Med bakgrunn i Tele2s tilbakelevering og konkret anmodning
fra NetCom om å utsette utbyggingsvilkårene, har
departementet vurdert dette spørsmålet en gang
til. Etter en konkret vurdering finner departementet at det best
tjener de telepolitiske målsetningene at de gjenværende
UMTS-konsesjonærene, Telenor Mobil og NetCom, blir gitt
utsettelse. Å gi slik utsettelse vil ikke medføre
at Norge tidsmessig vil bli liggende etter UMTS-utbyggingen i EU.
Det foreslås derfor at Telenor Mobil og NetCom blir gitt
en 15 måneders utsettelse av konsesjonenes utbyggingsfrister.
Det stilles likevel som vilkår for en slik utsettelse at konsesjonærene
kompenserer staten økonomisk for fordelen de derved oppnår.
Kompensasjonens størrelse fastsettes av myndighetene.
Komiteen vil vise
til at da Stortinget behandlet St.meld. nr. 24 (1999-2000) ble det
vedtatt å utlyse 4 UMTS-konsesjoner. Siden konsesjonene
ble tildelt, har telekommunikasjonsindustrien både nasjonalt
og internasjonalt møtt betydelige problemer, noe som bl.a.
har medført at UMTS-utbyggingen er noe forsinket i forhold
til opprinnelige utbyggingsplaner.
Av de fire UMTS-konsesjonene som ble tildelt,
er det i dag bare konsesjonene til NetCom og Telenor Mobil som er
operative i det norske mobilmarkedet. De to nye mobiloperatørene,
Broadband Mobil og Tele2, har begge levert konsesjonene tilbake
som følge av hhv. konkurs og frivillig tilbakelevering
til staten.
På denne bakgrunn har departementet
vurdert hva som skal gjøres med de to ledige lisensene
og ulike tiltak for å redusere kostnadene ved utbygging
og stimulere utbyggingstakten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter
i utgangspunktet Regjeringens forslag om å utlyse de to
ledige UMTS-lisensene. Flertallet finner det imidlertid som
lite sannsynlig at det i dagens marked vil få to aktører
til inn i det norske markedet med de betingelsene som Regjeringen
foreslår.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter departementets
forslag om å lyse ut de to ledige UMTS-lisensene og deler vurderingene
knyttet til betingelsene for disse lisensene.
Komiteen sin medlem frå Senterpartiet viser
til at det kan bli vanskeleg å få inn to nye aktørar som
kan tilfredsstille dei telepolitiske målsettingane, med
dei minstekrava som Regjeringa set. Det er òg eit spørsmål
om det er marknad for fire parallelle nett i Noreg. Denne
medlemen meiner derfor det berre skal lysast ut ein ledig
lisens, og at det må leggjast til rette for å få inn
ein ny, solid aktør. Dei opphavelege minstekrava til dekningsomfang,
ca. 40 pst., må oppretthaldast, medan det bør
vurderast å lempe på minimumsprisen, slik at konsesjonæren
dels betaler for lisensen gjennom større utbygging av nett.
Denne medlemen fremmar følgjande
forslag:
"Det blir berre lyst ut ein av dei
ledige UMTS-lisensane. Det skal leggjast vekt på å få inn
ein ny, solid aktør. Dei opphavelege minstekrava til dekningsomfang
blir oppretthaldne, men det blir vurdert å lempe på minimumsprisen,
slik at konsesjonæren dels betaler for lisensen gjennom
større utbygging av nett."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet, støtter departementets
forslag til utbyggingshastighet og minstekrav til dekningsområde
for de to lisensene, samt forslaget om å tildele lisensene ved
auksjon.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at det opphavelege minstekravet til dekningsområde må oppretthaldast. Denne
medlemen meiner at berre den eine av dei ledige lisensane
skal lysast ut, og at tildelinga bør skje ved anbod, slik
det blei gjort i den førre tildelingsrunden. På denne
måten kan ein oppnå eit større dekningsomfang.
Komiteens flertall. medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at Regjeringen må utarbeide
et system som pålegger aktørene å samarbeide
ved utbygging av UMTS-nett i de områdene av landet som
er ulønnsomme. Regjeringen må sørge for
at både de etablerte UMTS-konsesjonærene og eventuelle
nye får de samme retter og plikter i et slikt samarbeid.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
et system som pålegger UMTS-konsesjonærene å samarbeide
ved utbygging av UMTS-nett i de områdene av landet som er
ulønnsomme."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Regjeringen foreslår å redusere kraftig de dekningskravene
som ble lagt til grunn ved tildelingen i 2000. Disse medlemmer mener
derfor at Regjeringen har gitt opp å gi hele landet et
likeverdig mobiltelefontilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise at utlysningen av de to
ledige UMTS-konsesjonene ikke fører til noen reduksjonen
av landets totale UMTS-dekning. Derimot har Regjeringen fremmet
forslag som gjør at Telenor Mobil og NetCom kan oppfylle
sine landsdekkende dekningsforpliktelser til en lavere pris. Disse
medlemmer er meget tilfreds med at disse forslagene får bred
tilslutning.
Disse medlemmer vil vise til
at Telenor og NetCom i sine UMTS-konsesjoner har forpliktet seg
til å dekke henholdsvis 84 og 76,5 pst. av landets befolkning.
Gitt kravet til minste dekningsområde i de to ledige UMTS-konsesjonene,
er det kun Telenor Mobil og NetCom som etter all sannsynlighet vil
bygge UMTS-nett i de grisgrendte deler av landet hvor det ikke er
bedriftsøkonomisk lønnsomt. For å lette
utbyggingskostnadene for disse to konsesjonærene generelt og
deres utbygging i bedriftsøkonomisk ulønnsomme områder
spesielt, har Regjeringen åpnet for nettverksdeling og
nasjonal roaming.
Disse medlemmer mener at de aktuelle
operatører, og med hjelp av Post- og teletilsynet, er best
i stand til å gjennomføre disse prosessene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
det er viktig at det i den kommende utlysnings- og auksjonsrunden blir
stilt minimumskrav til kompetanse og kapital for å kunne
få delta i auksjonsrunden.
Flertallet viser til at den finansielle
situasjonen for potensielle konsesjonærer er endret siden
forrige tildeling.
Flertallet mener at de nye konsesjonene
skal tildeles ved auksjon. Av hensyn til det telepolitiske målet om å legge
til rette for virksom konkurranse, er det vanskelig å sette
en minstepris lik forrige tildeling.
Flertallet viser til at det i
meldingen opplyses at operatørene på EU-markedet
har betalt over 1 000 mrd. kroner for sine konsesjoner (engangsavgifter). Flertallet mener
det er avgjørende for den fremtidige konkurransen på UMTS-markedet
at flere konsesjonærer kommer inn. Det vil derfor være
mest hensiktsmessig at de to ledige konsesjonene tildeles etter
auksjonsprinsippet, uten at det på forhånd settes
noen minstepris.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"De to ledige UMTS-konsesjonene utlyses
etter auksjonsprinsippet, og uten at det på forhånd
settes noen minstepris."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
det må stillast minimumskrav til kompetanse og kapital
for å kunne delta i den kommande tildelingsrunden. Dei
opphavelege minstekrava til dekningsomfang må oppretthaldast,
medan det bør vurderast å lempe på minimumsprisen,
slik at konsesjonæren dels betaler for lisensen gjennom
utbygging av ulønnsamt nett.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at tildeling av UMTS-lisenser gjennomføres
så raskt som mulig, slik at nye aktører raskt
kan starte utbyggingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,understreker betydningen av at tildeling
av ny(e) konsesjon(er) skjer så raskt som mulig. Flertallet mener
at det er nødvendig å ha gjennomført
dette før utgangen av juni 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at
tildelingen av nye konsesjoner skjer så raskt som mulig. Disse
medlemmer ønsker at auksjonen blir gjennomført
i løpet av første halvår, så sant
det er praktisk mulig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til de foreslåtte lettelsene
i utbyggingsforpliktelsene for de eksisterende UMTS-konsesjonærene
og støtter forslaget om 15 måneders utsettelse. Flertallet er
imot at Telenor og NetCom skal betale kompensasjon til staten for å benytte
seg av denne utsettelsen.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Telenor og Netcom skal ikke betale
kompensasjon til staten for utsettelsen av utbyggingen av UMTS-nettet
med 15 måneder."
Flertallet merker seg at Samferdselsdepartementet
finner at det best tjener de telepolitiske målsettingene
at de gjenværende UMTS-konsesjonærene, Telenor
Mobil og NetCom, blir gitt utsettelse i forhold til konsesjonenes
vilkår om utbyggingstakt. Samfunnsøkonomiske hensyn
kan tale for dette, og det synes i store trekk ikke som en utsettelse
gjør at Norge tidsmessig vil stå tilbake for utviklingen
i EU.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti deler vurderingene knyttet til lettelse
i utbyggingsforpliktelsene for de eksisterende UMTS-konsesjonærene
og støtter forslaget om 15 måneders utsettelse.
Departementet vil i samarbeid med Finansdepartementet fastsette
størrelsen på kompensasjonen som må betales
for denne vilkårslettelsen.
Komiteen er positiv
til å ta i bruk nettverksdeling for å redusere
investeringskostnadene i UMTS-nettene. Det er viktig at de som erverver
nye UMTS-lisenser, gis mulighet til å delta i nettverksdeling
med de to lisenshaverne som allerede er i gang med UMTS-utbygging.
Det er viktig at Post- og teletilsynet følger opp at slik
nettverksdelingen finner sted i samsvar med disse intensjonene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet merker seg at departementet ikke er
fornøyd med konkurransen innen GSM-markedet. De to viktigste
konkurrentene, Telenor Mobil og NetCom har henholdsvis 60 pst. og
31 pst. av markedet. Det later til at begge er tilfredse med at
det fortsetter slik. Departementet mener prisene ville vært
lavere hvis konkurransen hadde vært mer reell.
Disse medlemmer mener konkurransen
kan bli bedre uten at alle fire fremtidige konsesjonærer
bygger ut landsdekkende nett. I konkurransen mellom operatørene
innen GSM og 3G vil ikke de fysiske nettverkene (bakkestasjonene)
ha stor betydning. Disse er formidlere - transportetapper av tjenester
som utvikles av operatørene, uansett om disse er virtuelle
nettverksleietakere eller om de er nettverkseiere og operatører.
Innen mobiltelefoni, GSM og 3G kan man se for
seg at to konkurrenter godt kan benytte det samme nettverket. 3G-mobilkunder
vil ikke være opptatte av hvilket nettverk operatøren
bruker, men av pris, kvalitet og tjenestetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er viktig at det kommer inn minst en ny aktør med
en solid finansiell base.
Med en slik aktør blant konkurrentene
på det norske 3G-markedet, vil det være tilstrekkelig
med de to landsdekkende bakkestasjonsnettene som Telenor og NetCom
er i ferd med å etablere. En slik aktør vil kunne
bygge ut nettverk i de største byene, opp til f.eks. 30
pst. dekning, slik departementet har gått inn for, og deretter
leie nettverkskapasitet. Fordelen med en stor og kapitalsterk aktør
i denne rollen er at en slik aktør hele tiden vil kunne
bygge videre ut dersom betingelsene for "roaming" på Telenors
og NetComs nett ikke er tilfredsstillende. En slik aktør
vil ikke være prisgitt nettverkseierens strategi.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet, er positiv til nasjonal roaming
i UMTS-nettene og at aktører som oppnår sterk
markedsstilling i UMTS-markedet blir pålagt nasjonal roaming.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at alle UMTS-aktører er gitt mulighet til nasjonal roaming
i GSM-nettene, og at det innføres pålegg om dette.
Hvis partene ikke blir enige om betingelsene for nasjonal roaming,
må Post- og teletilsynet bestemme disse.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at det er nødvendig å opne for nasjonal roaming i
mobilnettet. Denne medlemen ber Regjeringa så raskt
som mogleg å utarbeide eit opplegg for å opne
for nasjonal roaming.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i Europa i dag ikke er
flere enn to små UMTS-nett som er operative. Produksjonen
av brukerutstyr, blant annet UMTS-telefon, er sterkt forsinket.
I Norge vil de første telefonene etter produsentenes egne utsagn
komme i løpet av året.
Flertallet viser til at all teknologi
som gjelder infrastruktur og organisering av trafikken på 3G-nettet er
kjent, og under utbygging.
Sony Ericsson og NOKIA har allerede utviklet
3G-telefoner. Prototyper er blitt stilt til disposisjon for nettoperatørene
(herunder Telenor og NetCom) siden sommeren 2002. Begge opplyser
at de første 3G-telefonene vil bli tilgjengelige i handelen
i løpet av 2003. Også Hutchison har alt klart
for fullskala distribuering av 3G-telefoner.
Komiteen har merket
seg at det analoge NMT 450- nettet vil bli nedlagt når
inneværende konsesjonsperioden utløper 31. desember
2004. Frekvensene i 450 MHz-båndet er egnet til å etablere
mobilnett med meget god geografisk dekning, og komiteen støtter derfor
departementets vurderinger og opplegg for tildeling av ny konsesjon
på 450 MHz-frekvensene.
Den siste delen av St.meld. nr. 32 (2001-2002), kapittel
5, tek føre seg to individuelle spørsmål
på mobilområdet som det har blitt sett søkelys
på i den siste tida.
Det første spørsmålet
vedkjem plikta til å leggje til rette for lovleg kommunikasjonskontroll,
eit spørsmål som særleg er aktualisert
i høve til registrering av såkalla kontantkort-abonnentar.
Det andre spørsmålet vedkjem stråling
ved bruk av mobilkommunikasjon.
Etter gjeldande teleregulering er det oppstilt
ei plikt for tilbyder av tilgang til offentleg telenett og offentleg teleteneste å leggje
til rette for at lovbestemt tilgang til informasjon om sluttbrukar
og teletrafikk vert sikra. Reglane utgjer ein del av det lovmessige
grunnlaget for kontroll av teletrafikk og må bli sett i
samanheng med reglane om avlytting og kontroll av kommunikasjonsanlegg
i straffeprosesslova. Tilretteleggingsplikta er teknologinøytral
og gjeld såleis for tilbydarar av mobiltelefonitenester.
Dersom kommunikasjonskontroll skal kunne gjennomførast,
vil det ofte vere naudsynt at tenestetilbydar kan gje opplysningar
til påtalemakta om kven eit bestemt telefonnummer er registrert
på eller kva for telefonnummer ein bestemt fysisk eller
juridisk person har eller disponerer.
Etter departementet sitt syn medfører
gjeldande teleregulering at mobiltilbydarane må registrere
kontantkortabonnentane på lik linje med andre abonnentar.
Tidlegare var det tvil om omfanget av registreringsplikta,
men etter endringane som vart gjennomført i telereguleringa
i samband med handsaminga av Ot.prp. nr. 87 (2000-2001), jf. Innst.
O. nr. 121 (2000-2001), meiner departementet at denne uvissa ikkje
lenger er til stades.
Dei seinare åra har det frå fleire
hald vorte sett søkelys på strålefaren
ved bruk av mobilkommunikasjon. Som løyve- og tilsynstyresmakt
på området er departementet oppteken av at bruk
av mobilkommunikasjon og stråling frå basestasjonar
ikkje skal utgjere ein helserisiko for befolkninga.
Mobiltelefonar og basestasjonar er i realiteten
radiosendarar som overfører radiobølgjer innehaldande elektromagnetisk
energi. Ved eksponering kan den elektromagnetiske energien verte
avsett i kroppen og ha til konsekvens at vevet vert oppvarma. Dersom denne
oppvarminga er større enn det kroppen sjølv kan handtere,
kan dette ha ein helseskadeleg effekt.
Det er utvikla internasjonale retningsliner
for stråling for å verne mot helseskadelege effektar.
Det finst per i dag ikkje nasjonale føresegner med grenseverdiar
for slik eksponering, men Statens strålevern, som er nasjonal
strålestyresmakt, legg til grunn dei internasjonale retningslinene
i sitt arbeid. Vidare arbeider Verdas Helseorganisasjon (WHO) med å kartleggje
eventuelle helseskadelege effektar ved bruk av mobilkommunikasjon.
Når det gjeld eksponeringa ein vert
utsett for ved bruk av mobiltelefon, ligg denne innanfor grenseverdiane
som er fastsette internasjonalt. Når det gjeld stråling
frå basestasjonar, syner undersøking gjort av
Post- og teletilsynet at strålinga vert redusert til eit
nivå som ligg innanfor maksimalgrensene allereie nokre
få meter frå antenna. I praksis må ein
opphalde seg rett framfor antenna for å verte eksponert,
men i normaltilfella er basestasjonane monterte slik at avstanden
er stor nok til at eksponeringa ikkje overstig grenseverdiane. Tal
frå Statens strålevern viser at eksponeringa ein
vert utsett for ved å bu i nærleiken av ein basestasjon
normalt sett er mykje lågare enn ved bruk av sjølve
mobiltelefonen.
Departementet støttar seg til Post-
og teletilsynet sine vurderingar om at gjeldande normer er godt
tilpassa stråling frå basestasjonar, og at grenseverdiane
gjev godt vern mot helseskadelege effektar dersom dei vert respekterte.
Departementet vil likevel peike på at
det må utvisast aktsemd ved plassering av basestasjonar,
og vil vurdere om det bør skje ei merking av område
der grenseverdiane vert overskridne.
Sjølv om forskingsresultat viser at
det ikkje er behov for å vere førevar ved bruk
av mobiltelefon, vil departementet følgje undersøkingane
til WHO om helseskadelege effektar ved bruk av mobiltelefon, og
eventuelt komme med forslag på eit seinare tidspunkt dersom
det skulle vise seg å bli naudsynt. Departementet ser positivt
på at dei internasjonale retningslinene vert innarbeidd
i ei nasjonal føresegn.
Komiteen vil vise
til at det hittil har vært mulig å la være å oppgi
personalia ved etablering av mobilabonnement. Departementet
foreslår nå fjerne denne muligheten ut fra hensynet
til å bedre vilkårene for kriminalitetsbekjempelse.
Komiteen støtter dette
forslaget.
Komiteen har merket
seg at i forhold til gjeldende grenseverdier er det liten strålefare
knyttet til mobiltelefoni og tilhørende infrastruktur.
Komiteen er enig i at man bør
utvise forsiktighet ved basestasjoner.
Komiteen enig i departementets
betraktninger om at det bør vurderes om de internasjonale
ICNIRP-normene skal forankres i en nasjonal forskrift.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det er ein aktiv debatt om strålingsfare knytt til bruk
av mobiltelefon i mange land. Forskarar har ikkje lukkast i å trekkje
klare konklusjonar om bruk av mobiltelefon er skadeleg eller ikkje.
Eit utval som er nedsett av det norske Helsedepartementet, leverte
for kort tid sidan rapporten "Mobiltelefon og helse". Også forskarane
som står bak denne rapporten uttalar at dei ikkje kan utelukke
at bruk av mobiltelefon kan påverke helsa. Dei oppmodar
om å vere varsame ved bruk av mobiltelefon, og særleg
gjeld det barn og unge som truleg vil bruke mobiltelefon gjennom
eit langt liv.
Desse medlemene meiner derfor
at det må leggjast vekt på å vere føre
var og redusere faren for skadeleg stråling frå mobiltelefonar
og installasjonar i mobilnettet. Det må gjerast både
gjennom informasjonsarbeid, aktuelle tiltak og justering av lovgjevinga. Desse
medlemene ser positivt på det arbeidet som er starta
opp av Helsedepartementet, og meiner det må arbeidast aktivt
vidare med desse problemstilingane .
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at basestasjoner for UMTS-nettet inneholder miljøgiften
bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere er en miljøgift
som brytes svært sakte ned i naturen og akkumuleres i næringskjeden. Disse
medlemmer har registrert at Regjeringen i januar 2003 la
fram en "Handlingsplan for reduksjon av utslipp av bromerte flammehemmere."
I planen er det et nasjonalt mål at utslippene av disse
stoffene skal reduseres vesentlig innen 2010.
Utbygging av UMTS-nettet kan bidra til å øke
bruken av bromerte flammehemmere kraftig. Disse medlemmer mener
at myndighetene i forbindelse med UMTS-utbyggingen må sette
krav om at utstyr til basestasjoner ikke må inneholde svært
giftige, persistente og bioakkumulerende stoffer som for eksempel den
bromerte flammehemmeren PBDE.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at det for å begrense kostnadsnivået på utbygging
av nett og tjenester er vesentlig at man gjør bruk av eksisterende nettressurser
og utnytter muligheten for reell konkurranse; både i transport/stamnett
og aksessnett.
Flertallet mener det er viktig
at Telenor og BaneTele kan konkurrere om leveranser til UMTS i stamnettet. Flertallet viser
imidlertid til at konkurransen er begrenset i aksessnettet, som
utgjør en hovedkostnad
Flertallet er kjent med at flere
tusen uavhengige lokale aksessnett er registrert. Utnyttelse av
disse vil gi muligheter for reell priskonkurranse som kan begrense kostnadsnivået
i UMTS-utbyggingen.
Flertallet vil peke på at
det er en vesentlig samferdselspolitisk oppgave å forbedre
samkjøringen mellom ulike nett, bl.a. gjennom felles sammenkoplingspunkter
for aksessnett lokalt (jfr. departementets nettforskrifter av 14.feb.
2001) og standardisering.
Flertallet mener det er viktig
at utbyggere kan utnytte disse nettene ved en hensiktsmessig registrering
som gjør det lett for dem å få oversikt
over nett som finnes. På den måten kan en etablere
samarbeid med disse aksessnettene i den lokale prosjektutbyggingen,
om transport, organisering, master osv. Dette vil kunne begrense
kostnadene for utbyggere, motivere lokal innsats i nettutbygging
og bidra til å styrke elektronisk kommunikasjon, næringslivet
og den offentlige tjenesteyting i lokalsamfunn. Samhandling i det
uavhengige lokale aksessnettet på enkeltsektorer, som skolenett,
biblioteknett, bolig- og bedriftsnett vil bidra til en raskere og
rimeligere bredbåndsutvikling til fordel for både
næringsliv og distriktene. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til flertallsmerknad i Budsjett-innst. S.
nr. 13 (2002-2003) der det er pekt på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det legges til grunn
at det fortsatt skal være et overordnet telepolitisk mål å legge
til rette for effektiv utnyttelse av ressursene på teleområdet
gjennom virksom konkurranse.
Disse medlemmer finner at teleloven
og forskrifter legger godt til rette for at private utbyggere kan oppnå samordningsgevinster
i nettutbyggingen, for eksempel gjennom bruk av eksisterende telelinjer
på transportstrekninger, samlokalisering av utstyr og framføringsverdier
mv.
Disse medlemmer kan imidlertid
ikke se at tilgang til lokale aksessnett vil utgjøre en
hovedkostnad i utbyggingen av UMTS-nett. Mobilnettene er derimot en
alternativ aksessform til de faste aksessnettene.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det er markedsaktørene selv som må finne frem
til hensiktsmessige samarbeidsformer, og at det ikke er behov for å gi
statlige pålegg i denne sammenheng. Slik samordning av
nett må skje på frivillig basis og baseres på lønnsomhetsvurderinger.
Forslaga i meldingane vil ikkje innebere umiddelbare
administrative konsekvensar. Departementet vil endre teleforskrifta § 4-6
i samsvar med vurderingane om å innføre ei plikt
til å imøtekomme rimeleg førespurnad
om tilgang frå virtuell operatør.
Forslaget om at det bør skje ei utlysing
og tildeling av dei ledige konsesjonane for UMTS vil kunne gje inntekter
til statskassa.
Forslaget om å gi 15 måneders
utsettelse for de eksisterende konsesjonærene, Telenor
Mobil og NetCom vil kunne ha store økonomiske konsekvenser
for disse selskapene.
Det er vanskelig for staten å tallfeste
denne besparelsen. Departementet mener likevel at det er hensiktmessig
at Telenor Mobil og NetCom, skal kompensere staten for utsettelsen,
fordi forslaget om utsettelse etter departementets oppfatning totalt
sett vil gi en betydelig økonomisk gevinst for selskapene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til sine merknader under pkt. 4.2
og har ellers ingen merknader.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa leggje til rette for
statleg medfinansiering av nettutbygging i dei områda i
landet som ikkje får tilfredsstillande tilbod om teletenester
på annan måte.
Forslag 2
Det blir berre lyst ut ein av dei ledige UMTS-lisensane.
Det skal leggjast vekt på å få inn ein
ny, solid aktør. Dei opphavelege minstekrava til dekningsomfang
blir oppretthaldne, men det blir vurdert å lempe på minimumsprisen,
slik at konsesjonæren dels betaler for lisensen gjennom
større utbygging av nett.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen utarbeide et system som pålegger UMTS-konsesjonærene å samarbeide ved utbygging av UMTS-nett i de områdene av landet som er ulønnsomme.
II
De to ledige UMTS-konsesjonene utlyses etter auksjonsprinsippet, og uten at det på forhånd settes noen minstepris.
III
Telenor og Netcom skal ikke betale kompensasjon til staten for utsettelsen av utbyggingen av UMTS-nettet med 15 måneder.
IV
St.meld. nr. 32 (2001-2002) og St.meld. nr. 18 (2002-2003) - om situasjonen i den norske mobilmarknaden - vedlegges protokollen.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 10. april 2003
Petter Løvik
leder |
Sverre J. Hoddevik
ordfører |
Geir-Ketil Hansen
sekretær |