Innkallingsretten er konstitusjonelt forankret
i Grunnloven § 75 h, som svært sjelden anvendes
i praksis, og som i stedet er supplert med prosedyrer for "frivillige"
forklaringer, gjennom spørreordningene, komitehøringer
mv. Utvalget påviser hvordan § 75 h gir Stortinget
en tilnærmet ubegrenset adgang til å tvangsinnkalle
enhver til å møte for seg, og kreve forklaring
om hva som helst. Samtidig påpekes det at denne kompetansen
også for fremtiden bør utøves med stor
varsomhet, og at andre prosedyrer i praksis fyller Stortingets behov
for å innhente forklaringer. Grunnloven § 75 h
pålegger ikke bare møteplikt, men også forklaringsplikt.
I forhold til opplysninger underlagt lovfestet taushetsplikt gir
bestemmelsen i seg selv kun hjemmel for å kreve slike,
ikke for å offentliggjøre dem. I den grad dette
kreves, må det derfor skje bak lukkede dører.
Den enkelte representant vil da være pålagt taushetsplikt
etter Stortingets forretningsorden § 60. Utvalget påpeker
generelt den faren som kan ligge i at 165 representanter får
tilgang til strengt taushetsbelagt informasjon og understreker at
dette bare bør kreves i den grad det er absolutt påkrevd
for å få saken forsvarlig opplyst. Utvalget anser
det ikke hensiktsmessig å tildele Stortingets komiteer
kompetanse til å tvangsinnkalle. Komiteenes adgang til å avholde
frivillige høringer (åpne og lukkete) har utvalget
utredet i Dokument nr. 19 (2000-2001) - delutredning om åpne høringer
fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon,
jf. Innst. S. nr. 284 (2000-2001) fra Presidentskapet.
Når det gjelder alle komitehøringer,
sluttet Presidentskapets flertall seg
til forslaget fra mindretallet i utvalget - Frøiland og
Lønning - om å opprettholde dagens regel om at
en komitehøring krever beslutning av komiteen med vanlig
flertall. Presidentskapets mindretall sluttet
seg til forslaget fra flertallet i utvalget om at høring
skal avholdes og anmodning om å møte til høring
fremsettes når minst 1/3 av komiteens medlemmer
ber om det.
I Dokument nr. 14 (2002-2003) tar et samlet
utvalg opp igjen forslaget om at et mindretall på 1/3 av medlemmene
i kontroll- og konstitusjonskomiteen bør kunne kreve at
det skal avholdes høringer i kontrollsaker, og til å angi
hvem som skal anmodes om å møte. Utvalget viser
til at behovet for mindretallsrettigheter er klarere i kontrollsaker
enn ellers, og til at kontroll- og konstitusjonskomiteen også på andre
måter formelt og reelt står i en særstilling,
sammenlignet med de øvrige komiteene.
Utvalgets flertall antar at retten for et kvalifisert
mindretall til å kreve høring riktignok er sterkest
i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men at sterke hensyn tilsier at
det også bør være en slik adgang i de
andre komiteene. Flertallet vil derfor ta opp igjen sitt forslag
om at 1/3 av medlemmene i enhver komite skal kunne kreve at
det avholdes høring, og angi hvem som skal anmodes om å møte.
Utvalgets flertall, medlemmene Carl I. Hagen, Harald
Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn Ringstad, Fredrik
Sejersted og Bjørg Selås, foreslår følgende
endring i forretningsordenen § 21 første ledd,
tredje punktum:
"Høringer skal avholdes og anmodning om å møte
til høring skal fremsettes når minst 1/3
av komiteens medlemmer ber om det. "
Subsidiært foreslår dette
flertallet, sammen med det øvrige utvalg, ny forretningsordenen § 21
første ledd, fjerde punktum (nåværende
fjerde punktum blir femte punktum):
"I saker som angår Stortingets kontroll
(kontrollhøringer), skal høringer avholdes og
anmodning om å møte til høring fremsettes
når minst 1/3 av komiteens medlemmer ber om det."
Utvalget foreslår følgende
endring i reglementets § 2 første ledd første
punktum:
"Forslag til ny § 2 første ledd
første punktum:
I henhold til forretningsordenen § 21
kan 1/3 av komiteens medlemmer kreve at det skal avholdes høring
i en kontrollsak, og kreve at komiteen innkaller bestemte personer
til å møte."
Komiteen viser til
utvalgets påpeking av den begrensede anvendelse Grunnloven § 75
h - innkallingsretten og plikten til å forklare seg i den
sammenheng - har hatt og er enig i den avgrensning av spørsmålet utvalget
har foretatt. Etter komiteens syn bør Stortingets
behov for å innhente opplysninger fortrinnsvis dekkes gjennom
andre rutiner enn den grunnlovsfestede innkallingsretten.
Utvalget er delt i spørsmålet
om det er konstitusjonell adgang til å delegere retten
til tvungen innkalling til en komite. Komiteen legger
til grunn at denne retten ikke er gjenstand for delegering, og vil
presisere at vedtak om å innkalle og pålegge noen
forklaringsplikt må kreve flertallsbeslutning og treffes
av Stortinget i plenum. Denne bestemmelsen vil neppe være
av stor betydning i praksis. Høringer i komiteene er, og
bør være, basert på frivillig innkalling.
Stortingsflertallets rett til å foreta tvangsinnkalling,
blir følgelig å oppfatte som et ”ris
bak speilet”.
Forklaringsplikten basert på vedtak
i plenum, omfatter alle relevante forhold i tilknytning til den
sak som behandles. Det være seg opplysninger om interne
prosesser i forvaltningen så vel som om samarbeidet mellom
statsråd og embetsverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til utvalgsflertallets vurdering av at Stortinget i
en ekstraordinær kontrollsak, der det er berettiget mistanke
om alvorlige feil og mangler, skal kunne kreve forklaring om interne
beslutningsprosesser i regjeringskollegiet, som ledd i avklaringen
av statsrådenes formelle og reelle ansvar. Flertallet vil
imidlertid presisere at terskelen for dette må ligge meget
høyt. Flertallet slutter seg også til
utvalgets vurdering av behandlingen av taushetsbelagte opplysninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Grunnlovens klare ordlyd,
Stortingets endrede kontrollrolle, reelle hensyn og formålsbetraktninger
kan legge grunnlag for restriktive så vel som liberale
tolkninger av innkallingsretten etter Grunnloven § 75 h. Disse
medlemmer viser til at spørsmålet om Stortinget
kan kreve opplysninger om regjeringens interne arbeidsforhold etter
Grunnlovens § 75 h, er omstridt. Disse medlemmer viser
for øvrig til utvalgsmedlemmene Odd Holten (Krf) og Inge
Lønnings (H) merknader på dette punktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til behandlingen av utvalgets delutredning om åpne
høringer, jf. Dokument nr. 19 (2000-2001), hvor spørsmålet
om et kvalifisert mindretall i alle komiteer skal kunne kreve høringer,
ble behandlet. Flertallet fastholder at denne retten
bare skal tilligge kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at Stortingets
kontrollfunksjon best ivaretas ved at også 1/3 av medlemmene
i enhver komité skal kunne kreve at det avholdes høring,
og angi hvem som skal anmodes om å møte. Dette
er også i tråd med synet til flertallet i utvalget,
jf. flertallets forslag til ny tekst i Stortingets forretningsorden § 21
første ledd tredje punktum referert foran.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortingets forretningsorden § 21
første ledd tredje punktum skal lyde:
Høringer skal avholdes og anmodning om å møte
til høring skal fremsettes når minst 1/3 av
komiteens medlemmer ber om det.
I Reglement for åpne kontrollhøringer
gjøres følgende endring:
§ 2 første ledd første punktum skal
lyde:
I henhold til forretningsordenen § 21 kan 1/3 av komiteens
medlemmer kreve at det skal avholdes høring i en kontrollsak,
og kreve at komiteen innkaller bestemte personer til å møte."
Stortingets innsynsrett i
dokumenter er konstitusjonelt forankret i Grunnloven § 75
f, som også krever vedtak i plenum, og som i praksis heller
ikke formelt påberopes. I stedet fremsetter komiteene og
de enkelte representanter ikke-bindende anmodninger om innsyn til
statsråden, som normalt etterkommes. Utvalget har likevel
sett det som viktig å avklare rekkevidden av innsynsretten
etter § 75 f, dels fordi det her har vært atskillig
usikkerhet i praksis, og dels fordi dette kan være viktig
i en ekstraordinær situasjon. Her konkluderer utvalget
med at det er vanskelig å oppstille noen begrensninger
for hvilke dokumenter Stortinget kan kreve fra regjeringen, dersom
flertallet først treffer formelt plenarvedtak om dette.
Samtidig blir det påpekt at denne kompetansen også i
fremtiden bør utøves med varsomhet, spesielt i
forhold til strengt interne eller taushetsbelagte dokumenter.
Hovedtrekkene ved § 75 f er etter utvalgets
vurdering klare. Stortinget kan kreve innsyn i alle "offentlige" dokumenter
som er i regjeringens eller forvaltningens besittelse. Da § 75
f ble gitt i 1814 er det klart at uttrykket "offentlige" dokumenter
var ment i motsetning til "private". Begrepet "internt" dokument
fantes ikke i 1814.
Utvalgets flertall viser til at spørsmålet
om innsyn i regjeringens og forvaltningens interne dokumenter
i praksis og teori har vært mer omstridt. Her har det ved flere
anledninger vært hevdet at Grunnloven § 75 f ikke gir
Stortinget noen rett til å kreve utlevert slike dokumenter,
og da gjerne med henvisning til begrepet "internt" slik det er brukt
i § 5 i offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69.
Flertallet antar at det etter gjeldende rett
ikke kan oppstilles noe generelt unntak fra Stortingets formelle innsynsrett
i interne dokumenter. Etter flertallets vurdering er det heller
ikke ønskelig eller mulig å oppstille spesielle
unntak, for enkelte typer dokumenter som formelt skal være
unntatt. Det understrekes at plikten til å utlevere interne
dokumenter etter gjeldende rett bare oppstår dersom det
treffes formelt vedtak om dette i plenum. Videre vil flertallet
understreke at utlevering av dokumenter til Stortinget ikke nødvendigvis
betyr at disse offentliggjøres.
Et mulig unntak fra hovedregelen om innsyn gjelder dokumenter
som knytter seg til interne drøftelser på politisk
nivå i regjeringskollegiet. Det gjelder i første rekke regjeringskonferansene (R-notater, R-referater og
R-protokoller). Det er langvarig tradisjon for at Stortinget ikke
ber om slike dokumenter, verken som "frivillig" anmodning eller
ved plenarvedtak.
Etter flertallets vurdering er det, til tross
for praksis og eventuelle rettsoppfatninger, problematisk å oppstille
noen klar rettslig skranke mot at Stortinget i ekstraordinære
tilfeller gjennom plenarvedtak skal kunne kreve utlevert R-notater
m.m. De forestillingene om privat eiendomsrett (for statsministeren/statsrådene)
som har versert, er etter flertallets oppfatning uten rettslig grunnlag.
Dette er i prinsippet "offentlige" dokumenter som utarbeides av
embetsverket, og som i praksis knytter seg til det øverste
reelle beslutningsnivået i den utøvende makt.
Det forhold at Stortinget i praksis ikke
har bedt om R-notater mv., har etter flertallets oppfatning beskjeden
rettslig vekt.
Flertallet antar at Grunnloven § 75
f i prinsippet gir Stortinget rett til å kreve innsyn i
R-notater, R-referater mv. Samtidig vil flertallet understreke at
det her er grunn til å utvise særskilt varsomhet.
Slike innsynskrav bør bare være aktuelt helt unntaksvis,
dersom det allerede er avdekket sterkt kritikkverdige eller ulovlige forhold,
og dersom innsyn i regjeringens drøftelser er den eneste
måten å klarlegge de reelle ansvarsforhold på.
Eller alternativt for å avkrefte uberettiget mistanke.
Utvalgets mindretall, medlemmene Odd Holten
og Inge Lønning, mener at det ut fra gjeldende rett er
rettslige begrensninger i Stortingets adgang til å kreve utlevert
interne dokumenter etter Grunnloven § 75 f. Disse medlemmer
mener at det foreligger klar parlamentarisk og konstitusjonell praksis
for at Stortinget ikke kan kreve utlevert R-notater og andre dokumenter utarbeidet
til bruk i forbindelse med regjeringens interne drøftelser
(dagsordener, protokoller, referater fra regjeringskonferanser,
utkast til R-notater mv). Disse medlemmer vil vise til at det aldri
har skjedd at Stortinget verken formelt eller uformelt har bedt
om innsyn i slike dokumenter.
Disse medlemmer viser også til at enkelte frittstående
embetsmenn og tjenestemenn har en spesiell funksjon som rådgivere
for regjeringen. Dette gjelder i første rekke for regjeringsadvokaten. Tungtveiende
hensyn taler imot utlevering av de råd regjeringen får
fra sin faste advokat.
Utvalgets flertall, lederen Ranveig Frøiland,
Carl I. Hagen, Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn
Ringstad, Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, foreslår
at Stortingets innsynsrett kommer klarere til uttrykk gjennom en
ny bestemmelse i forretningsordenen. Videre må dette sees
i sammenheng med spørsmålet om innsynsrett enten
for Stortingets komiteer og/eller et mindretall av representantene.
Et annet flertall, medlemmene Carl I Hagen,
Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn Ringstad,
Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, er av den oppfatning
at sterke hensyn taler for at et kvalifisert mindretall på 1/3 av
representantene i plenum bør gis en særskilt innsynsrett.
I dag er det bare Stortingets (eller Odelstingets) flertall som
kan bruke § 75 f.
Stortingets innsynsrett etter Grunnloven § 75
f er meget omfattende, og dekker både taushetsbelagte og strengt
interne dokumenter. Dersom innsynsrett skal tildeles et kvalifisert
mindretall, må det etter dette flertallets vurdering være
tale om en delvis tildeling. Innsynsretten
må være videre enn etter offentlighetsloven, men
ikke like altomfattende som det Stortinget med flertallsvedtak i
plenum kan kreve.
I forhold til Stortingets fagkomiteer, ser dette flertallet ikke behov for å gi
disse et formelt krav på innsyn i regjeringens/forvaltningens
dokumenter. Dette flertallet mener imidlertid at dette stiller seg
annerledes i forhold til kontroll- og konstitusjonskomiteen. For
denne komiteen kan det derfor etter dette flertallets vurdering være
hensiktsmessig at den ikke trenger å gå gjennom plenum,
men selv kan gis formell kompetanse til å kreve innsyn.
Et mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
er enig i at det bør inntas en bestemmelse om Stortingets
innsynsrett i forretningsordenen, men mener at det ikke er behov
for å utvide denne rettigheten til å gjelde for
et mindretall av representantene, verken i plenum eller i kontroll-
og konstitusjonskomiteen.
Utvalgets flertall har kommet til at dersom
Stortingets innsynsrett skal nedfelles i forretningsordenen, vil
det også være naturlig å regulere den
enkelte representants adgang til å anmode om dokumenter.
På denne bakgrunn fremmer flertallet forslag til en ny
bestemmelse i Stortingets forretningsorden. Bestemmelsen kan inntas
som en ny § 49 a i forretningsordenen.
Bestemmelsens første ledd må sees
som en presisering av det som etter en tolkning allerede i dag følger
av Grunnloven § 75 f, men vil kunne fungere som en synliggjøring
av Stortingets kompetanse.
Annet ledd inneholder tre regler. For de mest
sensitive dokumentene gjelder at de bare kan kreves utlevert ved
flertallsvedtak. For noe mindre sensitive dokumenter, som likevel
ikke er allment tilgjengelige, er innsynsretten tildelt et kvalifisert
mindretall på 1/3 av representantene. Og dertil
er denne samme kompetansen også tildelt et mindretall på 1/3 av
medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Dette er særskilt begrunnet
i kontrollhensyn, og må sees i sammenheng med de andre
forslagene som utvalget fremsetter om særskilte granskingsrettigheter
for et mindretall i kontroll- og konstitusjonskomiteen, nedfelt
i forretningsordenen § 12 nr. 8 (initiativrett og høringsrett).
Tredje ledd oppstiller en prosedyre dersom det
bare er én enkelt representant som ønsker innsyn.
Forslaget må leses på bakgrunn av de rettigheter
som en representant (i likhet med alle andre) har etter den alminnelige
offentlighetsloven av 1970. Formelt sett gir det ikke representantene
noe utvidet innsynskrav, men det oppstiller en prosedyre som i praksis
vil kunne lette deres innsynsmuligheter, sammenlignet med vanlige borgere.
Prosedyren er utformet etter modell av det som gjelder for fremsettelse
av spørsmål til skriftlig besvarelse etter Forretningsordenen § 52,
og som formelt sett er basert på frivillighet. Ved at kravet
om innsyn fremmes gjennom parlamentariske kanaler, og direkte til
den ansvarlige statsråd, vil det imidlertid kunne få en
særlig tyngde. Videre oppstilles en frist for svar som
er strengere enn etter offentlighetsloven, samt en klarere plikt
til begrunnelse ved avslag. Siste setning, siste ledd må sees
som en generell instruks til regjeringen om hvordan den i forhold
til representantene skal utøve det meroffentlighetsskjønn
som offentlig § 2 tredje ledd gir anvisning på.
Ordet "representantene" er satt i flertall, for å markere
at det er deres generelle stilling og behov som skal være
avgjørende, ikke forhold knyttet til den enkelte representant.
Forslaget til ny § 49 a er utformet
ut fra innsynsrettens nåværende plassering i Grunnloven § 75
f. Dersom flertallets forslag om en ny felles grunnlovsbestemmelse
om Stortingets rett til informasjon blir vedtatt, vil dette ikke
medføre behov for andre endringer i § 49 a enn
selve henvisningen til Grunnloven.
Et mindretall, medlemmene Odd Holten og Inge Lønning,
mener at det ikke er behov for å gjøre endringer
i Grunnloven eller Stortingets forretningsorden for å gi
Stortinget økt innsynsrett.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår en ny § 49
a i forretningsordenen om Stortingets innsynsrett
etter Grunnloven § 75 f (evt. forslag til ny § 82).
Et annet flertall, medlemmene Carl I. Hagen,
Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn Ringstad,
Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, foreslår følgende:
"Ny bestemmelse om Stortingets innsynsrett etter Grunnloven. § 75
f:
Når Stortinget eller Odelstinget mener
det er nødvendig å begjære utlevert dokumenter
etter Grunnloven § 75 f, treffes det vedtak om dette. Begjæringen
kan gjelde ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende
forvaltnings besittelse, og som er utarbeidet eller innhentet som
ledd i offentlig virksomhet. Presidenten i vedkommende ting sørger
for at begjæringen blir oversendt til regjeringen, som
deretter fremlegger dokumentene snarest mulig.
Dokumenter
som må holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet,
eller individers personlige forhold, kan bare begjæres
utlevert dersom et flertall av de representanter som deltar i voteringen
stemmer for. Det samme gjelder for en sittende eller tidligere regjerings strengt
interne arbeidsdokumenter (R-notater mv.). For begjæring
om andre taushetsbelagte eller interne dokumenter er det tilstrekkelig
at en tredjedel av de representanter som deltar i voteringen stemmer
for. Den samme retten til innsyn kan utøves for kontrollformål av
en tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
jf. § 12 nr. 8.
En representant som ønsker å be
om innsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter, kan innlevere
sin anmodning skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets
kontor. Presidenten oversender anmodningen til det ansvarlige medlem
av regjeringen, som snarest og senest innen tre dager enten skal
utlevere dokumentet, eller meddele skriftlig hvorfor det ikke er
utlevert innen fristen, og i tilfelle når det vil bli utlevert,
eller hvorfor det ikke vil bli utlevert. Regjeringsmedlemmet kan
avslå anmodningen i den grad dokumentet er underlagt taushetsrett
etter offentlighetsloven, men skal ved sin vurdering legge vekt
på representantenes særskilte stilling og informasjonsbehov."
Et mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
foreslår at flertallets forslag til forretningsordenen § 49
a andre ledd går ut.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Stortingets innsynsrett konstitusjonelt er forankret
i Grunnloven § 75 f. Flertallet vil understreke
at Stortinget basert på flertallsbeslutning i plenum, må kunne
kreve innsyn i ethvert offentlig dokument i regjeringens eller forvaltningens
besittelse. Dette gjelder alle dokumenter, inkludert regjeringsnotater mv.
På hvilken måte dokumentet stilles til Stortingets disposisjon,
er det derimot lite formålstjenelig å lage klare
regler for. Flertallet vil imidlertid sterkt presisere
at en slik kompetanse kun bør benyttes i helt ekstraordinære
tilfeller.
Flertallet slutter seg til utvalgets
vurdering av forholdet mellom "offentlige" dokumenter og dokumenter av
rent privat karakter og finner det lite hensiktsmessig å innfortolke
noe generelt unntak for "interne" dokumenter i Grunnloven § 75
f.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig i at Stortingets innsynsrett klart bør fremgå av
Stortingets forretningsorden, og støtter forslaget til ny
bestemmelse i Stortingets forretningsorden § 49 a første
og tredje ledd hvoretter begjæring kan gjelde ethvert dokument
som er i regjeringens eller den underliggende forvaltnings besittelse,
og som er utarbeidet eller innhentet som ledd i offentlig virksomhet
samt regler for enkeltrepresentanters rett til innsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om i hvilken utstrekning Grunnloven § 75 f gir Stortinget rett
til innsyn i regjeringens og forvaltningens interne dokumenter,
i praksis og teori er omstridt. Disse medlemmer ser
det som naturlig at den rettslige rekkevidden avklares gjennom at
det foretas en revisjon av ordlyden av Grunnloven § 75
på et senere tidspunkt, og at Stortinget behandler eventuelle
endringer av Grunnloven på ordinær måte.
Disse medlemmer stiller seg kritiske
til ideen om å avklare tolkningen av Grunnloven gjennom
formuleringer i forretningsordenen. Disse medlemmer vil
påpeke at en ny formulering i Stortingets forretningsorden
ikke avklarer hvordan Grunnloven skal forstås. Stortingets
forretningsorden regulerer Stortingets forhandlinger og Stortingets
eget arbeid, og er ikke konstitusjonelt bindende for regjeringen
eller for tolkningen av Grunnloven.
Disse medlemmer vil på generelt
grunnlag stille seg kritisk til å bruke endringer i Stortingets
forretningsorden som en teknikk for å underbygge en bestemt tolkning
av Grunnloven i saker hvor tolkningen er uklar eller omstridt. Dersom
Stortinget ønsker å avklare eller presisere en
bestemt forståelse av Grunnloven, bør Stortinget
vedta eventuelle endringer av Grunnloven på ordinær
måte.
Disse medlemmer viser for øvrig
til utvalgsmedlemmene Odd Holten (Krf) og Inge Lønnings
(H) merknader på dette punktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
går mot forslaget om å gi kontroll- og konstitusjonskomiteen
utvidet innsynsrett. Likeledes avvises forslaget om 1/3 av
de som stemmer eller at medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen
skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte eller interne dokumenter,
unntatt regjeringsnotater mv. og hemmeligholdte opplysninger av
hensyn til rikets sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter hele utvalgets
forslag til ny tekst til Stortingets forretningsorden § 49
a om Stortingets innsynsrett etter Grunnloven § 75 f (evt.
forslag til ny § 82), dvs. også nevnte forslags
andre ledd om utvidet innsynsrett til kontroll- og konstitusjonskomiteen,
og forslaget om 1/3 av de som stemmer eller at medlemmene
i kontroll- og konstitusjonskomiteen skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte
eller interne dokumenter, unntatt regjeringsnotater mv. og hemmeligholdte
opplysninger av hensyn til rikets sikkerhet. Hele det aktuelle forlaget
til utvalget støttes av disse medlemmer fordi
dette best ivaretar Stortingets kontrolloppgave overfor regjering
og forvaltning.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
” Ny § 49 a andre ledd skal lyde:
Dokumenter som må holdes hemmelige
av hensyn til rikets sikkerhet, eller individers personlige forhold, kan
bare begjæres utlevert dersom et flertall av de representanter
som deltar i voteringen stemmer for. Det samme gjelder for en sittende
eller tidligere regjerings strengt interne arbeidsdokumenter (R-notater
m.v.). For begjæring om andre taushetsbelagte eller interne dokumenter
er det tilstrekkelig at en tredjedel av de representanter som deltar
i voteringen stemmer for. Den samme retten til innsyn kan utøves
for kontrollformål av en tredjedel av medlemmene i kontroll-
og konstitusjonskomiteen, jf § 12 nr. 8.
Flertallets forslag til andre ledd blir etter dette tredje ledd.”
Regelen om regjeringens
opplysningsplikt overfor Stortinget er etter utvalgets vurdering
forankret i konstitusjonell sedvanerett, av grunnlovs rang. Den
er av stor praktisk og prinsipiell betydning, både som grunnlag
for Stortingets styringsfunksjon, og som et kriterium ved senere
kontroll og ansvarliggjøring av statsråder. Regelens
nærmere innhold har imidlertid vært uklart og
omstridt. Utvalget har søkt å avhjelpe dette,
ved en gjennomgang av pliktens karakter og rekkevidde, kriteriene
for hvordan den oppfylles, og reaksjonene ved brudd.
Det stilles to hovedkrav til de opplysninger
som legges frem for Stortinget. De må for det første
være korrekte. For det andre stilles det krav til utførligheten
av den informasjon som legges frem.
I forbindelse med Stortingets behandling av
Reksten-saken, gav finanskomiteen til kjenne prinsipielle synspunkter
på opplysningsplikten, som senere fikk tverrpolitisk støtte
under debatten i plenum. Med grunnlag i en utredning fra professor
Eivind Smith, utla komiteen kravet til utførlighet slik
at de opplysninger som fremkommer må være dekkende.
Utvalgets flertall slutter seg til det syn på kravet
til utførlighet som kom til uttrykk under behandlingen
av Reksten-saken. Dette innebærer at regjeringens opplysninger
skal være korrekte og dekkende for det saken eller henvendelsen
gjelder.
Et mindretall, medlemmene Odd Holten, Inge Lønning
og Fredrik Sejersted er skeptiske til å godta uttrykket
"korrekt og dekkende" som en generell formulering av opplysningspliktens
rekkevidde etter gjeldende rett. En så vid tolkning er
særlig betenkelig ettersom dette gjelder en norm som er
straffesanksjonert, og som kan lede til tiltale for riksrett. Mindretallet
påpeker at opplysningspliktens rekkevidde ut fra de rettskilder som
foreligger er uklar, men at de trekker i retning av en snevrere
regel.
I nyere tid har opplysningsplikten i praksis
vært det klart mest påberopte grunnlaget for krav
om straffeansvar mot statsråder.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, anser at gode grunner tilsier at regjeringens opplysningsplikt
nedfelles klarere i skreven rett. Riktignok har Stortinget klart
seg til nå uten en slik bestemmelse, men ettersom det i
nyere tid har vært stadig større oppmerksomhet
rundt opplysningspliktens rettslige karakter, må det i
dag sies å være behov for en avklaring. Og en
slik avklaring kan best skje ved at opplysningsplikten kodifiseres
- på dertil egnet måte. Dette kan gjøres
på to måter. Enten ved en ny bestemmelse i Grunnloven,
eller kun som en strafferegel.
Etter flertallets oppfatning er det imidlertid tungtveiende
argumenter som taler for at opplysningsplikten ikke alene bør
komme til uttrykk ved en straffebestemmelse i ordinær lov.
På denne bakgrunn vil flertallet foreslå en ny
bestemmelse i Grunnloven om regjeringens opplysningsplikt.
Etter mandatet er utvalget bedt om å vurdere
reform av bestemmelsene om innsyn og innkalling i Grunnloven § 75
f og h, samt grunnlovsfesting av opplysningsplikten. Flertallet
konkluderer med at det ikke er påkrevd med endringer i § 75
h, men at § 75 f med fordel kan revideres, og at opplysningsplikten etter
flertallets vurdering bør nedfelles i Grunnlovens tekst.
Det siste kan skje enten i § 75, eller i en ny bestemmelse.
Flertallet foreslår en ny bestemmelse
i Grunnloven § 82, som omfatter Stortingets innsynsrett,
innkallingsretten, regjeringens generelle opplysningsplikt, og de særskilte
pliktene til å fremlegge statsrådsprotokoller og
inngåtte traktater. Ettersom flertallet er delt i synet på hvordan
opplysningsplikten best skal utformes, er forslaget fremsatt i to
alternativer. Denne uenigheten er imidlertid ikke større
enn at samtlige medlemmer av flertallet subsidiært kan
gi sin tilslutning til det andre alternativet.
Flertallet presiserer at forslaget til en ny § 82
i Grunnloven ikke er ment å innebære noen endring
i gjeldende rett, men kun en redigering, presisering og synliggjøring
av de grunnleggende regler som i dag gjelder for Stortingets informasjonskrav.
Flertallets forslag til en ny § 82
innebærer samtidig at Grunnloven § 75 må endres,
ved at bokstavene f, g og h tas ut. Etter flertallets forslag til
endring av Grunnloven § 75, vil antallet bokstavnumre følgelig
reduseres fra 12 til 8, fra § 75 a til § 75 h.
Bestemmelsen om statsrevisorene i dagens § 75 bokstav k
rykker opp til § 75 f, § 75 bokstav l om ombudsmannen
til § 75 g, og § 75 bokstav m om naturalisering
av fremmede til § 75 h.
Dersom det først skal foretas en slik
opprydding i Grunnloven § 75, foreslår flertallet
videre at bestemmelsen i § 75 bokstav i om Stortingets
revisjon av "midlertidige Gage- og Pensionslister" oppheves. Dette
er en gammel kontrollregel, og faller således inn under
utvalgets mandat. Bestemmelsen var i sin tid (på 1800-tallet)
omstridt, men har i dag for lengst mistet sin praktiske betydning.
Den fremstår som en ren anakronisme, og vil etter flertallets
vurdering kunne fjernes uten at det får noen betydning
for statsskikken.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, presiserer at den foreslåtte bestemmelsen
er ment å skulle praktiseres med varsomhet. I de fleste
saker det kan oppstå spørsmål om regjeringens
opplysningsplikt, vil dette best kunne vurderes på politisk
grunnlag, uten at det er nødvendig å ta endelig
stilling til om plikten rettslig sett er brutt. Og i de helt ekstraordinære
tilfellene der det kan være på tale å vurdere
om en statsråd skal holdes strafferettslig ansvarlig for
et eventuelt pliktbrudd, er det særlig viktig at bestemmelsen
tolkes og anvendes med varsomhet.
Selv om regjeringen har en rettslig plikt -
etter grunnlov eller konstitusjonell sedvane - til å gi
Stortinget opplysninger, er det ikke gitt at brudd på denne plikten
bør være straffesanksjonert. Ikke alle rettsregler
er det. Og dertil kommer at mange av de tenkelige brudd i dette
tilfelle vil være av en karakter som egner seg best for
en rent politisk vurdering og eventuell kritikk. I de aller fleste
land som det er naturlig å sammenligne med, eksisterer
det ikke noen klar rettslig opplysningsplikt i det hele tatt, langt
mindre noen eksplisitt straffehjemmel.
Et argument mot å videreføre
straffeansvaret er at vilkårene for hva som vil være
straffbart nødvendigvis må bli skjønnsmessige,
slik de også er i dag. Dette kan avhjelpes ved at man i
motivene angir retningslinjer for tolkningen, slik det her er gjort.
Men det vil uansett være rettssikkerhetsmessige betenkninger
ved å formulere et straffebud som må vise til
en skjønnsmessig og politisk preget helhetsvurdering.
Flertallet har likevel kommet til at mer alvorlige brudd
på opplysningsplikten fortsatt bør være
straffbare. Flertallet vil for det første påpeke
at grovere brudd på opplysningsplikten etter forholdene
kan få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser, særlig
dersom det fører til at Stortinget treffer vedtak på galt
grunnlag. For det andre legger flertallet til grunn at en straffetrussel
på dette området kan antas å ha en viss
preventiv virkning, ikke minst fordi slike brudd ofte vil bli avdekket
først etter at den ansvarlige statsråd har fratrådt
sin stilling. Mistillit vil i slike situasjoner være uaktuelt,
og kritikk har ikke den samme effekt på en avgått
som på en sittende statsråd. For det tredje kan
den norske tradisjonen i seg selv være et argument for å videreføre opplysningsplikten
som en rettsnorm som det er knyttet straff til. Praksis har vist
at det skal meget til før en statsråd tiltales
for brudd på opplysningsplikten, men i særlig
alvorlige tilfeller ville det være galt å fjerne muligheten
for å gjøre dette.
På denne bakgrunn legger flertallet
til grunn at brudd på opplysningsplikten fortsatt bør
være straffesanksjonert.
Det vises til forslaget i punkt 7.1 om opphevelse
av ansvarlighetsloven i sin helhet, som ledd i en endring av riksrettsordningen.
Dersom en statsråds brudd på opplysningsplikten
fortsatt skal være straffbart, må dette derfor
nedfelles i den alminnelige straffeloven, eventuelt sammen med andre
regler om straff for brudd på de særlige plikter
som påhviler regjeringens medlemmer. Flertallet har som
det fremgår i avsnitt 7.1 foreslått en ny § 126
i straffeloven av 1902. I dette forslaget er det som tredje ledd
inntatt en bestemmelse om straff for brudd på opplysningsplikten,
med følgende ordlyd:
"Den statsråd som forsettlig eller grovt
uaktsomt misligholder sin opplysningsplikt overfor Stortinget, straffes
med bøter eller med fengsel i inntil 5 år."
Et mindretall, medlemmet Odd Holten, vil gi
sin tilslutning til at regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget
grunnlovfestes i en ny Grunnloven § 82. Dette medlem foreslår
imidlertid at de nåværende bestemmelser i Grunnloven § 75
f og h om innsyns- og innkallingsrett beholder sin nåværende
plassering og utforming.
Et annet mindretall, medlemmet Inge Lønning, finner
ikke at det er noe behov for å grunnlovsfeste regjeringens
opplysningsplikt. Dette medlem kan heller ikke se at det er noe
behov for å revidere bestemmelsene i § 75 f og
h, og går derfor imot forslaget om en ny bestemmelse i § 82.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår at Grunnloven § 75 bokstav
f, g, h og i oppheves. De gjenværende bokstavavsnitt i § 75
foreslås deretter endret, slik at bestemmelsen vil lyde:
"Det tilkommer Storthinget: a) at give og ophæve Love; at paalægge
Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder, som dog ikke
gjælde udover 31 December i det næst paafølgende
Aar, medmindre de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes;
b) at aabne Laan paa Rigets Kredit;
c) at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen;
d) at bevilge de til Statsudgifterne fornødne
Pengesummer;
e) at bestemme, hvor meget aarlig skal
udbetales Kongen til hans Hofstat, og at fastsætte den
kongelige Families Apanage, som dog ikke maa bestaa i faste Eiendomme;
f) at udnævne fem Revisorer, der
aarligen skulle gjennemse Statens Regnskaber og bekjendtgjøre Extrakter
af samme ved Trykken, hvilke Regnskaber derfor skulle tilstilles
disse Revisorer inden sex Maaneder efter Udgangen af det Aar, for hvilket
Storthingets Bevilgninger ere givne, samt at træffe Bestemmelser
angaaende Ordningen af Decisionsmyndigheden overfor Statens Regnskabsbetjente;
g) at udnævne en Person, der ikke
er Medlem af Storthinget, til, paa en Maade som er nærmere
bestemt i Lov, at have Indseende med den offentlige Forvaltning
og alle som virker i dens Tjeneste, for at søge at sikre
at der ikke øves Uret mod den enkelte Borger; at naturalisere
Fremmede."
I den utstrekning flertallets forslag til endring
av Grunnloven § 75 blir vedtatt, er det også nødvendig å foreta
enkelte redaksjonelle endringer i forretningsordenen §§ 48
og 49. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å utforme
forslag til dette.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår en ny Grunnloven § 82
om Stortingets informasjonskrav.
Første alternativ:
"Stortinget kan kreve fra regjeringen ethvert dokument
som angår offentlig virksomhet, og innkalle enhver til å møte
for seg i statssaker, med unntak av Kongen. Den innkalte skal besvare
de spørsmål som vedtas forelagt.
Regjeringen
skal meddele Stortinget alle opplysninger som er nødvendige
for behandlingen av de saker den fremlegger. Protokollene fra statsråd,
og traktater inngått med fremmede makter eller internasjonale organisasjoner,
skal fremlegges regelmessig. All informasjon som Statsrådets
medlemmer meddeler Stortinget og dets organer, skal være
korrekt og dekkende."
Et mindretall, medlemmet Fredrik Sejersted,
foreslår at andre ledd, tredje punktum ovenfor (første
alternativ) utgår, og erstattes med følgende:
Annet alternativ:
"Intet medlem av Statsrådet må fremlegge
uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.
"
Et annet mindretall, medlemmet Odd Holten, foreslår
ny Grunnloven § 82 om regjeringens opplysningsplikt overfor
Stortinget:
"Regjeringen skal meddele Stortinget alle opplysninger
som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger.
Intet medlem av Statsrådet må fremlegge uriktige
eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer."
På grunnlovsspråk lyder utvalgets
forslag:
Første alternativ:
"Storthinget kan af Regjeringen fordre fremlagt ethvert
Dokument, der angaar offentlig Virksomhed, og indkalde Enhver til
at møde for sig i Statssager, Kongen undtagen. Den Indkaldte
skal besvare de Spørgsmaal, som besluttes forelagte.
Regjeringen
skal meddele Storthinget alle de Oplysninger, der ere nødvendige
for Behandlingen af de Sager, den fremlægger. Statsraadets
Protokoller, og Traktater, indgaaede med fremmede Magter, eller
med internationale Organisationer, skulle fremlægges regelmæssig.
Al Information, som Statsraadets Medlemmer meddele Storthinget,
ellerdets Organer, skal være korrekt
og fyldestgjørende."
Andre alternativ:
"Intet Medlem af Statsraadet maa fremlægge
urigtige eller vildledende Oplysninger for Storthinget, eller dets Organer."
Odd Holtens forslag:
"Regjeringen skal meddele Storthinget alle de Oplysninger,
der ere nødvendige for Behandlingen af de Sager, den fremlægger.
Intet Medlem af Statsraadet maa fremlægge urigtige eller
vildledende Oplysninger for Storthinget, eller dets Organer."
Komiteen har forståelse
for at det er vanskelig å utforme eksakte regler for regjeringens
opplysningsplikt overfor Stortinget, men legger til grunn at det
må kunne stilles krav til den informasjon regjeringen gir Stortinget.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Stortinget får informasjon som gjør det
i stand til å foreta en forsvarlig vurdering av innhold
og virkning av de vedtak som fattes. Siden det er regjeringen som
forbereder og fremlegger de fleste saker for Stortinget, som leder forvaltningen
og har råderetten over det offentlige utredningsapparat,
har den et særskilt ansvar for å sikre at Stortinget
gis et forsvarlig beslutningsgrunnlag.
Komiteen er videre av den oppfatning
at regjeringen i visse situasjoner vil ha plikt til å fremlegge opplysninger
på eget initiativ.
Komiteen viser også til
at opplysningsplikten er et viktig kriterium for Stortingets etterfølgende
kontroll.
Komiteen vil understreke at de
opplysninger regjeringen legger fram for Stortinget, må være
korrekte. Dette innebærer at det må være
samsvar mellom opplysningene og den underliggende realitet. Komiteen vil
også understreke at det må stilles krav til utførligheten
i den informasjon som fremlegges. Utvalget foreslår å grunnlovsfeste
regjeringens opplysningsplikt. Komiteen har merket
seg at utvalget er delt i synet på kravet til de opplysninger
regjeringen fremlegger. Et flertall går inn for at " Regjeringen
skal meddele Stortinget alle opplysninger som er nødvendige for
behandlingen av de saker den fremlegger" og at "all informasjon
som Statsrådets medlemmer meddeler Stortinget og dets organer,
skal være korrekt og dekkende", mens to ulike mindretall
anbefaler formuleringen " intet medlem av Statsrådet må fremlegge
uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer".
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til forslag fra utvalgets flertall til ny § 82
i Grunnloven. En slik bestemmelse må anses å være
en videreføring av den opplysningsplikt regjeringen allerede
har ut fra konstitusjonell sedvane. Etter flertallets mening
vil en slik bestemmelse som omfatter Stortingets innsynsrett, innkallingsretten,
regjeringens generelle opplysningsplikt, og de særlige
plikter til å fremlegge statsrådsprotokoller og
inngåtte traktater, bidra til å gjøre regelverket
på dette området lettere tilgjengelig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er skeptiske til å godta uttrykket
"korrekt og dekkende" som en generell formulering av opplysningspliktens
rekkevidde etter gjeldende rett, og viser til utvalgsmedlemmene
Odd Holten, Inge Lønning og Fredrik Sejersteds vurderinger
på dette punktet. Som uttrykk for en politisk norm (eller forventning)
kan formuleringen brukes, men som uttrykk for en rettslig bindende
regel går den for langt, og vil i for stor grad innebære
en rettsliggjøring av det som bør forbli politiske
spilleregler. En slik vid tolkning er særlig betenkelig
ettersom dette gjelder en norm som er straffesanksjonert, og som
kan lede til tiltale for riksrett.
Disse medlemmer mener videre
at dersom opplysningsplikten skal tas inn i Grunnloven, er det viktig
at den formuleres på en slik måte at det er snakk om
en grad av subjektiv skyld hos en statsråd for at opplysningsplikten
skal være brutt, ved forsett eller uaktsomhet. En statsråd
som i god tro har lagt fram alle opplysninger han har ment er relevante
og nødvendige, må ikke kunne sies å ha
brutt informasjonsplikten dersom det i ettertid blir oppdaget for
eksempel en forskningsrapport som et stortingsflertall mener regjeringen burde
ha visst om og oversendt til Stortinget.
Etter disse medlemmers vurdering
er det sentrale poeng at Stortinget ikke må føres
bak lyset. Dette fortjener status som et generelt rettslig krav,
og tilsier at man legger til grunn et negativt kriterium fremfor
et positivt. Inspirasjon kan her hentes fra ansvl. § 9,
som setter straff for "uriktige" opplysninger, og fra den danske
ansvarlighedsloven § 5 stk. 2, som forbyr "urigtige eller
vildledende oplysninger". Dette er et godt rettslig kriterium som
peker direkte mot det sentrale vurderingstemaet, ikke er for omfattende,
og som lar seg anvende så vel på omfangsrike proposisjoner
som på korte svar i spørretimen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at utelatelse av opplysninger som er vesentlige for en sak, må anses
som "villedende", og dermed som brudd på opplysningsplikten.
Dette bør være tydeliggjort i en eventuell ny
grunnlovsbestemmelse. Disse medlemmer foreslår
på denne bakgrunn at annet punktum i en eventuell ny grunnlovsbestemmelse
om opplysningsplikten formuleres som følger:
"Intet medlem av Statsrådet må fremlegge
uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer,
eller holde tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for
saker som behandles i Stortinget."
Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til utvalgsmedlemmene Odd Holten og Fredrik Sejersteds vurderinger
i spørsmålet om grunnlovsfesting av opplysningsplikten.
Etter komiteens oppfatning
kan det være riktig å skille mellom ulike typer
informasjon. Relevante faktaopplysninger bør klart omfattes
av opplysningsplikten, mens interne politiske overveielser som for
eksempel indre overveielser eller eventuell uenighet i regjeringen,
ikke bør det. Komiteen vil hevde at regjeringen
må ha plikt til å la alvorlige faglige motforestillinger
fremgå av saken selv om disse er i strid med regjeringens
forslag. Videre må regjeringen ha ansvar for å opplyse
om usikkerhet opplysninger er beheftet med.
Komiteen har forståelse
for at det fra tid til annen kan være vanskelig å fastslå om
Stortinget i den enkelte sak har fått tilstrekkelig informasjon
fra regjeringen.
Komiteen vil også understreke
regjeringens plikt til å legge fram viktige opplysninger
som kommer den i hende etter at saken er fremmet for Stortinget.
Dette for å sikre at Stortinget har tilstrekkelig informasjon
til å skaffe seg et dekkende bilde.
Komiteen slutter seg til utvalgets
vurdering av at grove brudd på opplysningsplikten fortsatt
skal være straffbare. Etter komiteens syn
bør slike brudd få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser,
særlig dersom det fører til at Stortinget treffer
eller kunne ha truffet avgjørelser på feilaktig
grunnlag.
Komiteen viser til sitt forslag
om en videre utredning av spørsmålet om alternativer
til riksretten, jf. nedenfor og vil i denne omgang foreslå at
ansvarlighetsloven beholdes inntil videre. Etter ansvarlighetsloven §§ 8
og 9 kan en statsråd ilegges straff ved brudd på opplysningsplikten.