Stortinget besluttet den 18. mai 2000 å nedsette
et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, jf. Innst.
S. nr. 175 (1999-2000) fra Stortingets presidentskap. Utvalget har
hatt følgende sammensetning:
Stortingsrepresentant Ranveig Frøiland
(Ap), leder
Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum
(V)
Stortingsrepresentant Carl I. Hagen (Frp)
Stortingsrepresentant Anne Enger Lahnstein (Sp)
Stortingsrepresentant Inge Lønning
(H)
Professor Hanne Marthe Narud
Stortingsrepresentant Rolf Reikvam (SV)
Advokat Fredrik Sejersted
Revisjonsråd Bjørg Selås
Stortingsrepresentant Einar Steensnæs
(Krf)
Etter stortingsvalget høsten 2001 trådte
representantene Dørum, Lahnstein og Steensnæs
ut av utvalget. Stortingets presidentskap vedtok deretter å oppnevne som
nye medlemmer:
Stortingsrepresentant Odd Holten (Krf)
Vararepresentant til Stortinget Harald Hove
(V)
Stortingsrepresentant Jorunn Ringstad (Sp)
Utvalget fikk følgende mandat:
"Mandat for Utvalg til å utrede Stortingets
kontrollfunksjon
Som utgangspunkt for utredningen
skal utvalget vurdere hva slags kontroll Stortinget skal føre
og hva som skal være formålet med den. Skal formålet
være å holde regjeringsmedlemmene ansvarlige for
sine feil og kritisere dem, eller skal kontrollen ta sikte på å forbedre
forvaltningen, eller begge deler?
Utvalget skal vurdere
Grunnlovens bestemmelser om Stortingets kontrollfunksjoner og spørsmålet
om hvorvidt flere regler på dette området bør
tas inn i Grunnloven. At regjeringen har opplysningsplikt overfor
Stortinget, må anses fastslått, men det er omtvistet om
plikten følger av ansvarlighetslovens § 9 eller
om den er ulovfestet og følger av konstitusjonell sedvanerett.
Utvalget skal overveie om opplysningsplikten bør grunnlovfestes,
eventuelt om den bør få et klarere grunnlag i
ansvarlighetsloven.
En spesiell problemstilling som
bør has for øye, er betydningen for etterkontrollen
av Stortingets forhåndsinstrukser til regjeringen, og implikasjonene når
det gjelder ansvarsfordelingen mellom regjeringen og Stortinget.
Kontroll-
og konstitusjonskomiteens saksområde og arbeidsmåter
skal vurderes, bl.a. spørsmålet om hvor langt
komiteen bør gå i å drive aktiv gransking,
jf. komiteens initiativrett. Kapasitet og ressurser i komiteens
sekretariat (og Stortingets administrasjon) bør vurderes
i denne forbindelse. Det bør videre overveies om et mindretall
i komiteen bør gis kompetanse til å ta initiativ
til undersøkelser i forvaltningen eller innkalle noen til
høring.
Åpne komitehøringer
generelt må evalueres innen utgangen av inneværende
valgperiode, jf. siste avsnitt nedenfor. Utvalget skal vurdere åpne
komitehøringer generelt, og spesielt i et kontrollperspektiv.
Det bør bl.a. overveies om det bør gis nærmere
regler i FO om gjennomføringen av høringene, herunder
om det bør åpnes adgang for andre enn komitemedlemmene
til å stille spørsmål. Spørsmålet
om rettssikkerhetsgarantier for de innkalte er også viktig.
Det samme gjelder de spesielle problemstillinger som reiser seg
i forbindelse med høring av embetsmenn/tjenestemenn.
Riksrevisjonens
selvstendighet i forhold til Stortinget og karakteren av Riksrevisjonens
virksomhet, særlig forvaltningsrevisjonen, er forhold som
utvalget bør se nærmere på. Herunder
bør utvalget overveie om det f. eks. er ønskelig
at Riksrevisjonen gransker og vurderer om regjeringen oppfyller
sin opplysningsplikt overfor Stortinget. Også Stortingets
oppfølging av Riksrevisjonens rapporter til Stortinget
bør vurderes. "Utredningen om ny lov og instruks for Riksrevisjonen"
er utgitt som Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1/2000.
Utredningen ble sendt på ekstern høring i april
2000. Det er opplyst at det tas sikte på at Riksrevisorkollegiet
skal behandle utredningen og høringsuttalelsene og oversende
et forslag til ny lov og instruks til Stortinget høsten
2000. Noen av de problemstillinger som behandles i utredningen er
meget viktige ved en bredere vurdering av Stortingets kontrollvirksomhet,
særlig gjelder dette avsnittene om Riksrevisjonens uavhengighet
og integritet, forvaltningsrevisjon og Riksrevisjonens rapportering
til Stortinget. Med utgangspunkt i bemerkningene i dette avsnitt,
tar utvalget stilling til hvilke av de problemstillinger som er
omhandlet i Riksrevisjonens utredning og senere forslag, det vil
gå nærmere inn på.
De
andre faste eksterne kontrollorganene - Sivilombudsmannen, Ombudsmannen
for forsvaret og de sivilt vernepliktige og EOS-utvalget - omfattes
ikke av utvalgets mandat.
Parlamentariske granskingskommisjoner
(oppnevnt av Stortinget) skal undergis en generell vurdering av utvalget.
Dette gjelder både i hvilke tilfelle slike bør nedsettes,
hva slags mandat de bør få, og hvor langt de bør
gå i å tilrettelegge sakene for senere behandling
i Stortinget. Det bør overveies om det er grunn til å gi generelle
regler om slike granskingskommisjoner og en generell lov om plikt
til å avgi forklaring for kommisjonen.
Ifølge
Grl. § 75 bokstav h kan Stortinget "fordre Enhver til at
møde for sig i Statssager …". Innkallingsretten
kan utøves av Stortinget eller Odelstinget i plenum, med
vanlig flertall, men ikke av komiteene. Den som innkalles har plikt
til å møte, forklare seg og evt. Svare på spørsmål.
Plikten til å møte er straffesanksjonert, og forklaringene
avgis under straffeansvar. Forutsetningen har vært at forklaringene
gis i tingets plenum. I FO § 49 er det tatt inn visse regler
om den prosedyre som skal følges. I 1997 forkastet Stortinget kontroll-
og konstitusjonskomiteens tilråding i Innst. S. Nr. 192
(1996-97) om å endre FO § 48 slik at tinget, når det
er fattet vedtak med hjemmel i Grl. § 75 bokstav h, kan
bestemme at forklaringen kan mottas av den komite som har til behandling
den sak som den innkalte skal forklare seg om. Utvalget gis i oppdrag å utrede
spørsmålet om det bør innføres
plikt for noen til å møte for komiteene til høring,
og hvorvidt Grl. § 75 bokstav h bør opprettholdes/forandres.
Ifølge
Grl. § 75 bokstav f tilkommer det Stortinget "at lade sig
forelægge Statsraadets Protokoller og alle Offentlige Indberetninger
og Papirer". Bestemmelsen bør vurderes.
Bestemmelsene
om Riksretten og riksrettsansvaret i Grunnloven, loven om straff
for handlinger som påtales ved riksrett (ansvarlighetsloven)
og loven om rettergangsmåten i riksrettssaker er inkludert
i utvalgets mandat. Jf. kontroll- og konstitusjonskomiteens Innst.
S. nr. 20 (1999-2000) om et grunnlovsforslag vedr. Riksretten og
debatten om forslaget i Stortinget 23.11.1999, videre boken "Makt
uten ansvar? Om Riksretten i vår tid" av Eivind Smith (red.).
Spørsmålet om å erstatte nåværende
system med andre ordninger - helt eller delvis - skal vurderes,
derunder å legge påtalen til den ordinære
påtalemyndighet og/eller la sakene gå for de
vanlige domstoler. Også bestemmelsene om når ansvar
pådras, er det grunn til å sette under lupen.
Dette gjelder både ansvarlighetsloven og spesielt Grl. § 30 tredje
ledd, hvoretter regjeringsmedlemmer kan settes under tiltale for
riksretten hvis de uten å protestere medvirker til en beslutning
av Kongen som strider mot statsformen eller rikets lover eller som
er øyensynlig skadelig for riket. Til eventuell erstatning
for eller som supplement til stortingsrepresentanters riksrettsansvar bør
vurderes om det kan være grunn til å innføre
parlamentarisk immunitet for representantene (dvs. at de ikke kan
tiltales av påtalemyndigheten og dømmes for domstolene
uten vedtak i Stortinget om opphevelse av immuniteten). Grensen
mellom saker som skal gå for en eventuell riksrett og saker
som skal behandles i det ordinære rettsapparatet, vil det
under enhver omstendighet være viktig å klargjøre,
jf. bestemmelsene i Grl. § 86 om at riksrettsansvaret gjelder
straffbart forhold som er begått i egenskap av regjeringsmedlem,
stortingsrepresentant eller høyesterettsdom-mer ("som saadanne").
Bestemmelsene
i FO om stortingsrepresentantenes adgang til å stille spørsmål
og interpellasjoner til medlemmer av regjeringen, er forholdsvis
nylig blitt endret, og Presidentskapet ser ikke behov for at de
blir vurdert på nytt allerede nå.
Utvalget
har anledning til å ta opp til overveielse andre sider
ved Stortingets kontrollfunksjon enn de som er spesielt omtalt ovenfor.
Dersom
utvalget finner det ønskelig med endringer/tilføyelser
i Grunnloven, lov Stortingets forretningsorden m.v., skal det utforme
forslag til slike bestemmelser.
Den nåværende
prøveordning med åpne komitehøringer
utløper 30. september 2001, jf. 21 a i Stortingets forretningorden.
I løpet av vårsesjonen 2001 vil Stortinget ventelig
ta stilling til om prøveordningen skal bli permanent og
om reglene skal endres. Derfor gir Presidentskapet utvalget frist
til 28. februar 2001 med å avgi en delutredning om åpne
komitehøringer. For de øvrige deler av mandatet
skal utvalget avgi sin innstilling innen utgangen av 2001."
Utvalget avga 27. mars 2001 Dokument nr. 19
(2000-2001) - delutredning om åpne høringer fra
utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, jf.
Innst. S. nr. 284 (2000-2001) fra Presidentskapet, debattert 11.
juni 2001. Utvalgets forslag ble her i hovedtrekk vedtatt.
Hovedrapporten ble avgitt 30. september 2002.
Utvalget har avholdt 34 møter. I tilknytning
til utvalgets arbeid innledet departementsråd Bjørn
Grydeland om regjeringen Stoltenbergs syn på Riksrevisjonens forslag
til ny lov og instruks for Riksrevisjonen og daværende
arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo om temaet
embetsverkets stilling under parlamentarisk kontroll.
Utvalget har videre avholdt to seminarer. På det første
var bl.a. Riksrevisjonen representert i tillegg til professor Trond
Nordby, cand.philos Line Gaare Paulsen, Petter Thomassen (leder
av kontroll- og konstitusjonskomiteen i perioden 1993-1997), stortingsrepresentant
Tom Thoresen og kansellisjef Bertil Wennberg fra den svenske Riksdagens
Konstitutionsutskott. På det andre seminaret deltok bl.a.
professor Jens Peter Christensen, stedfortredende Rigsrevisor i Danmark
Morten Levysohn og professor Eivind Smith.
Utvalget har under sitt arbeid mottatt to høringsuttalelser
om forslaget til ny lov og instruks for Riksrevisjonen. Regjeringen
Stoltenberg gav sin uttalelse i brev av 30. april 2001 til Stortinget.
I forbindelse med regjeringsskiftet høsten 2001 ba utvalget
i brev av 29. november 2001 regjeringen Bondevik ta stilling til
om den stilte seg bak regjeringen Stoltenbergs høringsuttalelse
om forslaget til ny lov og instruks for Riksrevisjonen. I brev av
29. januar 2002 til utvalget gjorde regjeringen Bondevik nærmere
rede for sitt syn på saken. Uttalelsene er inntatt som
vedlegg til Dokument nr. 14 (2002-2003). Det vises for øvrig
til punkt 5.3.4 nedenfor, der komiteen redegjør nærmere
for sin behandling av forslag til ny lov og instruks for Riksrevisjonen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen var 2.-4.
mars 2003 på studietur til Sverige og Danmark hvor aktuelle temaer
blant annet var oppløsningsrett, Riksrett samt ny lov og
instruks for Riksrevisjonen.
Når det gjelder Frøilandutvalgets
gjennomgang av Riksrevisjonen (jf. punkt 5.3 i Dokument nr. 14),
har komiteen merket seg at utvalget ikke har sett det som sin oppgave å fremsette
nye forslag til bestemmelser i lov eller instruks, men at utvalgsflertallet
har gitt uttrykk for synspunkter på enkelte paragrafer
og også fremmet enkelte endringsforslag. Siden ny lov om
Riksrevisjonen ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
har komiteen funnet det hensiktsmessig å behandle de konkrete
paragrafer i tilknytning til lovutkastet. Komiteen avgrenser følgelig
sin gjennomgang av utvalgets innstilling på dette punktet
til å omfatte synspunkter på prinsipielle spørsmål,
se for øvrig punkt 5.4 nedenfor.
Kontroll med den utøvende makt er en av Stortingets viktigste oppgaver, av sentral konstitusjonell og politisk betydning. Stortingets kontroll med regjering og forvaltning er en demokratisk garanti, som skal sikre folkevalgt innflytelse, avdekke og forhindre maktmisbruk og mangler, og garantere ansvarlighet i det politiske system. Slik kontroll er ofte betegnet som Stortingets "tredje" hovedfunksjon, ved siden av å vedta lover og budsjetter.
Kontrollfunksjonen ble nedfelt i Grunnloven i 1814, og har siden vært utøvet kontinuerlig, frem til i dag. På 1990-tallet fant det sted en rekke enkeltreformer, som samlet sett bidro til å oppgradere og intensivere Stortingets kontrollvirksomhet. Dette er en utvikling som utvalget vurderer som grunnleggende positiv, men som har reist en rekke spørsmål, av både rettslig og politisk karakter. Den rapport utvalget har fremlagt, er så vel en evaluering som et forslag til videreføring av disse reformene.
I tråd med det mandat utvalget ble gitt, har det foretatt en generell utredning av hele Stortingets kontrollfunksjon, med vekt på å avklare kontrollens formål, funksjon, rekkevidde og betydning. Prinsipielle hovedspørsmål er drøftet, og søkt avklart. Videre har utvalget utredet en rekke enkeltspørsmål, herunder om Stortingets rettslige og faktiske muligheter til å granske forhold i regjering og forvaltning, hvilke prosedyrer som gjelder for slik gransking, hvordan de parlamentariske kontrollorganene er organisert og fungerer, og endelig hvilke muligheter Stortinget har til å reagere på de feil og mangler kontrollen avdekker, gjennom ansvarliggjøring eller nye tiltak.
Utvalget har gitt en kort oversikt over hovedtrekkene ved Stortingets kontrollvirksomhet, og hvordan den konstitusjonelt er regulert. Herunder defineres begrepet "kontroll" som etterfølgende gransking, vurdering og reaksjon - til forskjell fra den styring Stortinget driver i forkant, gjennom lover, budsjettvedtak og instrukser. Videre er det gitt en oversikt over hvordan kontrollfunksjonen har utviklet seg i nyere tid, og hvilke spørsmål og utfordringer dette reiser.
Stortinget fører selv kontroll gjennom plenum, avdeling og komité. Men i tillegg har Stortinget etablert eksterne parlamentariske hjelpeorganer - Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen, Ombudsmannen for Forsvaret og de sivile tjenestepliktige, EOS-utvalget for kontroll av de hemmelige tjenestene, samt granskingskom-misjoner i enkeltsaker.
Formålet med utvalgets arbeid er todelt. For det første har det vært å utrede og avklare sider ved kontrollfunksjonen som i dag fremstår som uklare eller omstridte. I den grad utvalgets vurderinger legges til grunn, vil dette kunne bidra til en konstitusjonell avklaring, som kan sikre fastere rammer, bedre effektivitet, og større forutberegnelighet i kontrollarbeidet. For det andre har formålet vært å evaluere eksisterende regler og prosedyrer for kontroll, med sikte på å foreslå nødvendige endringer.
Utvalgets grunnsyn har vært at det i hovedtrekk ser positivt på den oppgraderingen av kontrollfunksjonen som Stortinget har gjennomført på 1990-tallet, men på enkelte punkter har utvalget sett det nødvendig å foreta justeringer eller korreksjoner.
Utvalget har fremsatt forslag til endringer i Grunnloven, enkelte lover og Stortingets forretningsorden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo,
fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti,
Siri Hall Arnøy og Ågot Valle og fra Kristelig Folkeparti,
Modulf Aukan, viser til den foreliggende utvalgsinnstilling
og vil uttrykke tilfredshet med at det nå er foretatt en
samlet vurdering av Stortingets kontroll med regjering og forvaltning.
Det har lenge vært behov for en slik gjennomgang. Den foreliggende
innstilling bidrar etter komiteens mening, på en konstruktiv
måte til å klargjøre kontrollfunksjonens plass
i det politiske system.
Komiteen er enig i utvalgets
vurdering av at den oppgradering av kontrollfunksjonen som Stortinget
har gjennomført på 1990-tallet i hovedtrekk har
vært positiv. Dette betyr imidlertid ikke at det på enkelte områder
ikke vil være formålstjenlig med justeringer og
korreksjoner. Ikke minst stiller utskillelse av statlige selskaper
og alternativ organisering av offentlig forvaltning Stortinget overfor
nye utfordringer.
Komiteen finner utvalgets definisjon
på "kontroll" som etterfølgende gransking, vurdering
og reaksjon - til forskjell fra den styring Stortinget driver i
forkant, gjennom lover, budsjettvedtak og instrukser, som hensiktsmessig.
Komiteen vil understreke at Stortingets
kontroll med regjering og forvaltning skal være en kontroll
av de disposisjoner som er foretatt og hvor ren partipolitisk virksomhet
må legges til side. Uten klare spilleregler i så måte
vil kontrollkomiteen lett bli en arena for eller mot den sittende
regjering og derved undergrave den viktige oppgave komiteen er satt
til å ivareta.
Komiteenvil
understreke de eksterne kontrollorganer som Riksrevisjonen og EOS-utvalgets
betydning som viktige verktøy for Stortingets kontrollarbeid. Komiteen viser
til nærmere omtale av Sivilombudsmannen under avsnittet
om kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf. pkt 5.1.
Utvalget har for det første drøftet hvilke formål kontrollen skal fylle, hvordan dette i praksis fungerer, og hvilke negative virkninger det kan få dersom kontrollen blir for omfattende. For det andre diskuteres det hva som er kontrollens ideelle omfang og rekkevidde, og videre hvilke kriterier Stortinget bør legge til grunn for sine kontrollvurderinger. Et viktig skille trekkes her mellom kontroll som tar sikte på å holde statsrådene ansvarlige, og kontroll som snarere har til hensikt å bidra til en mer forsvarlig og effektiv forvaltning.
Videre vises først hvordan det er regjeringen og den enkelte statsråd som står, og bør stå, i sentrum for Stortingets kontroll. Deretter drøftes det vanskeligere spørsmålet om i hvilken grad kontrollen også kan og bør rette seg mot den underliggende forvaltningen. Utvalget påpeker her at det ikke kan være vanntette skott mellom statsråden og embetsverket, men at Stortinget fortsatt bør utvise varsomhet i forhold til direkte gransking og vurdering av forvaltningen. Endelig reises det spørsmål om i hvilken grad et flertall på Stortinget skal kunne avgjøre hvilken kontroll som føres, eller om det er behov for å gi et kvalifisert mindretall av representantene klarere kontrollrettigheter. Utvalget stiller seg i prinsippet positivt til dette, og har flere forslag til hvordan mindretallets kontrollmuligheter kan styrkes.
Komiteen viser til
at regjeringen i vårt system står konstitusjonelt
og politisk ansvarlig overfor Stortinget, mens Stortingets ansvar
blant annet er å sikre at regjeringen følger opp
Stortingets vedtak. I forhold til embetsverket og den underliggende
forvaltning, står disse til ansvar overfor regjeringen,
ikke Stortinget. Etter komiteenssyn
er dette viktige prinsipper som bør bevares og beskyttes.
Komiteen vil understreke at både
kontroll- og konstitusjonskomiteen og de øvrige komiteer
spiller en viktig rolle i kontrollarbeidet. De enkelte komiteer
har en viktig oppgave i å følge opp på eget
fagfelt blant annet ved å se til at vedtak er gjennomført,
jf. St.meld. nr. 4 om utrednings- og anmodningsvedtak.
Komiteen vil understreke at selv
om kontroll er viktig, må den aldri få et slikt
omfang at den går på bekostning av andre presserende
oppgaver. Kontrollen må heller ikke dreie seg om detaljspørsmål,
men på feil som har politisk betydning eller har betydning
for samfunnets interesser.
Komiteen deler utvalgets vurdering
av at det er vanskelig å fastsette nærmere retningslinjer
for kontrollens ideelle omfang.
Komiteen vil understreke at Stortingets
kontroll med regjering og forvaltning både bør
bestå av såkalt legalitetskontroll - dvs. at lover
og instrukser blir fulgt, og mer skjønnsmessig kontroll.
Et viktig kriterium for det siste er at regjeringen har fulgt opp
Stortingets klare forutsetninger. Regjeringens opplysningsplikt
er et annet viktig kriterium i denne sammenheng.
Komiteen deler utvalgets vurdering
av at en forutsetning for en godt fungerende forvaltning er at statsråden
har ansvaret for å føre kontroll med underliggende
organer og at Stortinget fører kontroll med statsrådens
forvaltning av denne oppgaven. Ved omorganisering og delegering
er det viktig å opprettholde styringslinjene. Ingen statsråd
skal kunne delegere seg vekk fra ansvar.
Komiteen vil understreke betydningen
av at en regjering har fora hvor den kan utøve fri meningsutveksling,
til dels også skriftlig, uten fare for at opplysninger
kommer ut. Dette er viktig for demokratiet.
Komiteen viser videre til at
den parlamentariske kontroll i Norge tradisjonelt har utvist tilbakeholdenhet i
forhold til statsrådenes rent personlige forhold. Komiteen slutter
seg til utvalgets presisering av at Stortingets kontroll skal gjelde
statsrådenes embetsførsel, og at private forhold
kun er av relevans i den grad de får direkte og negativ
betydning for denne.
Komiteen anser det også viktig å styrke
mindretallets rettigheter. Initiativrett og mulighet for 1/3
av kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer til å få en sak
fram for Stortinget i plenum, er i så måte et
viktig skritt i riktig retning.
Innkallingsretten er konstitusjonelt forankret
i Grunnloven § 75 h, som svært sjelden anvendes
i praksis, og som i stedet er supplert med prosedyrer for "frivillige"
forklaringer, gjennom spørreordningene, komitehøringer
mv. Utvalget påviser hvordan § 75 h gir Stortinget
en tilnærmet ubegrenset adgang til å tvangsinnkalle
enhver til å møte for seg, og kreve forklaring
om hva som helst. Samtidig påpekes det at denne kompetansen
også for fremtiden bør utøves med stor
varsomhet, og at andre prosedyrer i praksis fyller Stortingets behov
for å innhente forklaringer. Grunnloven § 75 h
pålegger ikke bare møteplikt, men også forklaringsplikt.
I forhold til opplysninger underlagt lovfestet taushetsplikt gir
bestemmelsen i seg selv kun hjemmel for å kreve slike,
ikke for å offentliggjøre dem. I den grad dette
kreves, må det derfor skje bak lukkede dører.
Den enkelte representant vil da være pålagt taushetsplikt
etter Stortingets forretningsorden § 60. Utvalget påpeker
generelt den faren som kan ligge i at 165 representanter får
tilgang til strengt taushetsbelagt informasjon og understreker at
dette bare bør kreves i den grad det er absolutt påkrevd
for å få saken forsvarlig opplyst. Utvalget anser
det ikke hensiktsmessig å tildele Stortingets komiteer
kompetanse til å tvangsinnkalle. Komiteenes adgang til å avholde
frivillige høringer (åpne og lukkete) har utvalget
utredet i Dokument nr. 19 (2000-2001) - delutredning om åpne høringer
fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon,
jf. Innst. S. nr. 284 (2000-2001) fra Presidentskapet.
Når det gjelder alle komitehøringer,
sluttet Presidentskapets flertall seg
til forslaget fra mindretallet i utvalget - Frøiland og
Lønning - om å opprettholde dagens regel om at
en komitehøring krever beslutning av komiteen med vanlig
flertall. Presidentskapets mindretall sluttet
seg til forslaget fra flertallet i utvalget om at høring
skal avholdes og anmodning om å møte til høring
fremsettes når minst 1/3 av komiteens medlemmer
ber om det.
I Dokument nr. 14 (2002-2003) tar et samlet
utvalg opp igjen forslaget om at et mindretall på 1/3 av medlemmene
i kontroll- og konstitusjonskomiteen bør kunne kreve at
det skal avholdes høringer i kontrollsaker, og til å angi
hvem som skal anmodes om å møte. Utvalget viser
til at behovet for mindretallsrettigheter er klarere i kontrollsaker
enn ellers, og til at kontroll- og konstitusjonskomiteen også på andre
måter formelt og reelt står i en særstilling,
sammenlignet med de øvrige komiteene.
Utvalgets flertall antar at retten for et kvalifisert
mindretall til å kreve høring riktignok er sterkest
i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men at sterke hensyn tilsier at
det også bør være en slik adgang i de
andre komiteene. Flertallet vil derfor ta opp igjen sitt forslag
om at 1/3 av medlemmene i enhver komite skal kunne kreve at
det avholdes høring, og angi hvem som skal anmodes om å møte.
Utvalgets flertall, medlemmene Carl I. Hagen, Harald
Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn Ringstad, Fredrik
Sejersted og Bjørg Selås, foreslår følgende
endring i forretningsordenen § 21 første ledd,
tredje punktum:
"Høringer skal avholdes og anmodning om å møte
til høring skal fremsettes når minst 1/3
av komiteens medlemmer ber om det. "
Subsidiært foreslår dette
flertallet, sammen med det øvrige utvalg, ny forretningsordenen § 21
første ledd, fjerde punktum (nåværende
fjerde punktum blir femte punktum):
"I saker som angår Stortingets kontroll
(kontrollhøringer), skal høringer avholdes og
anmodning om å møte til høring fremsettes
når minst 1/3 av komiteens medlemmer ber om det."
Utvalget foreslår følgende
endring i reglementets § 2 første ledd første
punktum:
"Forslag til ny § 2 første ledd
første punktum:
I henhold til forretningsordenen § 21
kan 1/3 av komiteens medlemmer kreve at det skal avholdes høring
i en kontrollsak, og kreve at komiteen innkaller bestemte personer
til å møte."
Komiteen viser til
utvalgets påpeking av den begrensede anvendelse Grunnloven § 75
h - innkallingsretten og plikten til å forklare seg i den
sammenheng - har hatt og er enig i den avgrensning av spørsmålet utvalget
har foretatt. Etter komiteens syn bør Stortingets
behov for å innhente opplysninger fortrinnsvis dekkes gjennom
andre rutiner enn den grunnlovsfestede innkallingsretten.
Utvalget er delt i spørsmålet
om det er konstitusjonell adgang til å delegere retten
til tvungen innkalling til en komite. Komiteen legger
til grunn at denne retten ikke er gjenstand for delegering, og vil
presisere at vedtak om å innkalle og pålegge noen
forklaringsplikt må kreve flertallsbeslutning og treffes
av Stortinget i plenum. Denne bestemmelsen vil neppe være
av stor betydning i praksis. Høringer i komiteene er, og
bør være, basert på frivillig innkalling.
Stortingsflertallets rett til å foreta tvangsinnkalling,
blir følgelig å oppfatte som et ”ris
bak speilet”.
Forklaringsplikten basert på vedtak
i plenum, omfatter alle relevante forhold i tilknytning til den
sak som behandles. Det være seg opplysninger om interne
prosesser i forvaltningen så vel som om samarbeidet mellom
statsråd og embetsverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til utvalgsflertallets vurdering av at Stortinget i
en ekstraordinær kontrollsak, der det er berettiget mistanke
om alvorlige feil og mangler, skal kunne kreve forklaring om interne
beslutningsprosesser i regjeringskollegiet, som ledd i avklaringen
av statsrådenes formelle og reelle ansvar. Flertallet vil
imidlertid presisere at terskelen for dette må ligge meget
høyt. Flertallet slutter seg også til
utvalgets vurdering av behandlingen av taushetsbelagte opplysninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Grunnlovens klare ordlyd,
Stortingets endrede kontrollrolle, reelle hensyn og formålsbetraktninger
kan legge grunnlag for restriktive så vel som liberale
tolkninger av innkallingsretten etter Grunnloven § 75 h. Disse
medlemmer viser til at spørsmålet om Stortinget
kan kreve opplysninger om regjeringens interne arbeidsforhold etter
Grunnlovens § 75 h, er omstridt. Disse medlemmer viser
for øvrig til utvalgsmedlemmene Odd Holten (Krf) og Inge
Lønnings (H) merknader på dette punktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til behandlingen av utvalgets delutredning om åpne
høringer, jf. Dokument nr. 19 (2000-2001), hvor spørsmålet
om et kvalifisert mindretall i alle komiteer skal kunne kreve høringer,
ble behandlet. Flertallet fastholder at denne retten
bare skal tilligge kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at Stortingets
kontrollfunksjon best ivaretas ved at også 1/3 av medlemmene
i enhver komité skal kunne kreve at det avholdes høring,
og angi hvem som skal anmodes om å møte. Dette
er også i tråd med synet til flertallet i utvalget,
jf. flertallets forslag til ny tekst i Stortingets forretningsorden § 21
første ledd tredje punktum referert foran.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortingets forretningsorden § 21
første ledd tredje punktum skal lyde:
Høringer skal avholdes og anmodning om å møte
til høring skal fremsettes når minst 1/3 av
komiteens medlemmer ber om det.
I Reglement for åpne kontrollhøringer
gjøres følgende endring:
§ 2 første ledd første punktum skal
lyde:
I henhold til forretningsordenen § 21 kan 1/3 av komiteens
medlemmer kreve at det skal avholdes høring i en kontrollsak,
og kreve at komiteen innkaller bestemte personer til å møte."
Stortingets innsynsrett i
dokumenter er konstitusjonelt forankret i Grunnloven § 75
f, som også krever vedtak i plenum, og som i praksis heller
ikke formelt påberopes. I stedet fremsetter komiteene og
de enkelte representanter ikke-bindende anmodninger om innsyn til
statsråden, som normalt etterkommes. Utvalget har likevel
sett det som viktig å avklare rekkevidden av innsynsretten
etter § 75 f, dels fordi det her har vært atskillig
usikkerhet i praksis, og dels fordi dette kan være viktig
i en ekstraordinær situasjon. Her konkluderer utvalget
med at det er vanskelig å oppstille noen begrensninger
for hvilke dokumenter Stortinget kan kreve fra regjeringen, dersom
flertallet først treffer formelt plenarvedtak om dette.
Samtidig blir det påpekt at denne kompetansen også i
fremtiden bør utøves med varsomhet, spesielt i
forhold til strengt interne eller taushetsbelagte dokumenter.
Hovedtrekkene ved § 75 f er etter utvalgets
vurdering klare. Stortinget kan kreve innsyn i alle "offentlige" dokumenter
som er i regjeringens eller forvaltningens besittelse. Da § 75
f ble gitt i 1814 er det klart at uttrykket "offentlige" dokumenter
var ment i motsetning til "private". Begrepet "internt" dokument
fantes ikke i 1814.
Utvalgets flertall viser til at spørsmålet
om innsyn i regjeringens og forvaltningens interne dokumenter
i praksis og teori har vært mer omstridt. Her har det ved flere
anledninger vært hevdet at Grunnloven § 75 f ikke gir
Stortinget noen rett til å kreve utlevert slike dokumenter,
og da gjerne med henvisning til begrepet "internt" slik det er brukt
i § 5 i offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69.
Flertallet antar at det etter gjeldende rett
ikke kan oppstilles noe generelt unntak fra Stortingets formelle innsynsrett
i interne dokumenter. Etter flertallets vurdering er det heller
ikke ønskelig eller mulig å oppstille spesielle
unntak, for enkelte typer dokumenter som formelt skal være
unntatt. Det understrekes at plikten til å utlevere interne
dokumenter etter gjeldende rett bare oppstår dersom det
treffes formelt vedtak om dette i plenum. Videre vil flertallet
understreke at utlevering av dokumenter til Stortinget ikke nødvendigvis
betyr at disse offentliggjøres.
Et mulig unntak fra hovedregelen om innsyn gjelder dokumenter
som knytter seg til interne drøftelser på politisk
nivå i regjeringskollegiet. Det gjelder i første rekke regjeringskonferansene (R-notater, R-referater og
R-protokoller). Det er langvarig tradisjon for at Stortinget ikke
ber om slike dokumenter, verken som "frivillig" anmodning eller
ved plenarvedtak.
Etter flertallets vurdering er det, til tross
for praksis og eventuelle rettsoppfatninger, problematisk å oppstille
noen klar rettslig skranke mot at Stortinget i ekstraordinære
tilfeller gjennom plenarvedtak skal kunne kreve utlevert R-notater
m.m. De forestillingene om privat eiendomsrett (for statsministeren/statsrådene)
som har versert, er etter flertallets oppfatning uten rettslig grunnlag.
Dette er i prinsippet "offentlige" dokumenter som utarbeides av
embetsverket, og som i praksis knytter seg til det øverste
reelle beslutningsnivået i den utøvende makt.
Det forhold at Stortinget i praksis ikke
har bedt om R-notater mv., har etter flertallets oppfatning beskjeden
rettslig vekt.
Flertallet antar at Grunnloven § 75
f i prinsippet gir Stortinget rett til å kreve innsyn i
R-notater, R-referater mv. Samtidig vil flertallet understreke at
det her er grunn til å utvise særskilt varsomhet.
Slike innsynskrav bør bare være aktuelt helt unntaksvis,
dersom det allerede er avdekket sterkt kritikkverdige eller ulovlige forhold,
og dersom innsyn i regjeringens drøftelser er den eneste
måten å klarlegge de reelle ansvarsforhold på.
Eller alternativt for å avkrefte uberettiget mistanke.
Utvalgets mindretall, medlemmene Odd Holten
og Inge Lønning, mener at det ut fra gjeldende rett er
rettslige begrensninger i Stortingets adgang til å kreve utlevert
interne dokumenter etter Grunnloven § 75 f. Disse medlemmer
mener at det foreligger klar parlamentarisk og konstitusjonell praksis
for at Stortinget ikke kan kreve utlevert R-notater og andre dokumenter utarbeidet
til bruk i forbindelse med regjeringens interne drøftelser
(dagsordener, protokoller, referater fra regjeringskonferanser,
utkast til R-notater mv). Disse medlemmer vil vise til at det aldri
har skjedd at Stortinget verken formelt eller uformelt har bedt
om innsyn i slike dokumenter.
Disse medlemmer viser også til at enkelte frittstående
embetsmenn og tjenestemenn har en spesiell funksjon som rådgivere
for regjeringen. Dette gjelder i første rekke for regjeringsadvokaten. Tungtveiende
hensyn taler imot utlevering av de råd regjeringen får
fra sin faste advokat.
Utvalgets flertall, lederen Ranveig Frøiland,
Carl I. Hagen, Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn
Ringstad, Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, foreslår
at Stortingets innsynsrett kommer klarere til uttrykk gjennom en
ny bestemmelse i forretningsordenen. Videre må dette sees
i sammenheng med spørsmålet om innsynsrett enten
for Stortingets komiteer og/eller et mindretall av representantene.
Et annet flertall, medlemmene Carl I Hagen,
Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn Ringstad,
Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, er av den oppfatning
at sterke hensyn taler for at et kvalifisert mindretall på 1/3 av
representantene i plenum bør gis en særskilt innsynsrett.
I dag er det bare Stortingets (eller Odelstingets) flertall som
kan bruke § 75 f.
Stortingets innsynsrett etter Grunnloven § 75
f er meget omfattende, og dekker både taushetsbelagte og strengt
interne dokumenter. Dersom innsynsrett skal tildeles et kvalifisert
mindretall, må det etter dette flertallets vurdering være
tale om en delvis tildeling. Innsynsretten
må være videre enn etter offentlighetsloven, men
ikke like altomfattende som det Stortinget med flertallsvedtak i
plenum kan kreve.
I forhold til Stortingets fagkomiteer, ser dette flertallet ikke behov for å gi
disse et formelt krav på innsyn i regjeringens/forvaltningens
dokumenter. Dette flertallet mener imidlertid at dette stiller seg
annerledes i forhold til kontroll- og konstitusjonskomiteen. For
denne komiteen kan det derfor etter dette flertallets vurdering være
hensiktsmessig at den ikke trenger å gå gjennom plenum,
men selv kan gis formell kompetanse til å kreve innsyn.
Et mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
er enig i at det bør inntas en bestemmelse om Stortingets
innsynsrett i forretningsordenen, men mener at det ikke er behov
for å utvide denne rettigheten til å gjelde for
et mindretall av representantene, verken i plenum eller i kontroll-
og konstitusjonskomiteen.
Utvalgets flertall har kommet til at dersom
Stortingets innsynsrett skal nedfelles i forretningsordenen, vil
det også være naturlig å regulere den
enkelte representants adgang til å anmode om dokumenter.
På denne bakgrunn fremmer flertallet forslag til en ny
bestemmelse i Stortingets forretningsorden. Bestemmelsen kan inntas
som en ny § 49 a i forretningsordenen.
Bestemmelsens første ledd må sees
som en presisering av det som etter en tolkning allerede i dag følger
av Grunnloven § 75 f, men vil kunne fungere som en synliggjøring
av Stortingets kompetanse.
Annet ledd inneholder tre regler. For de mest
sensitive dokumentene gjelder at de bare kan kreves utlevert ved
flertallsvedtak. For noe mindre sensitive dokumenter, som likevel
ikke er allment tilgjengelige, er innsynsretten tildelt et kvalifisert
mindretall på 1/3 av representantene. Og dertil
er denne samme kompetansen også tildelt et mindretall på 1/3 av
medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Dette er særskilt begrunnet
i kontrollhensyn, og må sees i sammenheng med de andre
forslagene som utvalget fremsetter om særskilte granskingsrettigheter
for et mindretall i kontroll- og konstitusjonskomiteen, nedfelt
i forretningsordenen § 12 nr. 8 (initiativrett og høringsrett).
Tredje ledd oppstiller en prosedyre dersom det
bare er én enkelt representant som ønsker innsyn.
Forslaget må leses på bakgrunn av de rettigheter
som en representant (i likhet med alle andre) har etter den alminnelige
offentlighetsloven av 1970. Formelt sett gir det ikke representantene
noe utvidet innsynskrav, men det oppstiller en prosedyre som i praksis
vil kunne lette deres innsynsmuligheter, sammenlignet med vanlige borgere.
Prosedyren er utformet etter modell av det som gjelder for fremsettelse
av spørsmål til skriftlig besvarelse etter Forretningsordenen § 52,
og som formelt sett er basert på frivillighet. Ved at kravet
om innsyn fremmes gjennom parlamentariske kanaler, og direkte til
den ansvarlige statsråd, vil det imidlertid kunne få en
særlig tyngde. Videre oppstilles en frist for svar som
er strengere enn etter offentlighetsloven, samt en klarere plikt
til begrunnelse ved avslag. Siste setning, siste ledd må sees
som en generell instruks til regjeringen om hvordan den i forhold
til representantene skal utøve det meroffentlighetsskjønn
som offentlig § 2 tredje ledd gir anvisning på.
Ordet "representantene" er satt i flertall, for å markere
at det er deres generelle stilling og behov som skal være
avgjørende, ikke forhold knyttet til den enkelte representant.
Forslaget til ny § 49 a er utformet
ut fra innsynsrettens nåværende plassering i Grunnloven § 75
f. Dersom flertallets forslag om en ny felles grunnlovsbestemmelse
om Stortingets rett til informasjon blir vedtatt, vil dette ikke
medføre behov for andre endringer i § 49 a enn
selve henvisningen til Grunnloven.
Et mindretall, medlemmene Odd Holten og Inge Lønning,
mener at det ikke er behov for å gjøre endringer
i Grunnloven eller Stortingets forretningsorden for å gi
Stortinget økt innsynsrett.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår en ny § 49
a i forretningsordenen om Stortingets innsynsrett
etter Grunnloven § 75 f (evt. forslag til ny § 82).
Et annet flertall, medlemmene Carl I. Hagen,
Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam, Jorunn Ringstad,
Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, foreslår følgende:
"Ny bestemmelse om Stortingets innsynsrett etter Grunnloven. § 75
f:
Når Stortinget eller Odelstinget mener
det er nødvendig å begjære utlevert dokumenter
etter Grunnloven § 75 f, treffes det vedtak om dette. Begjæringen
kan gjelde ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende
forvaltnings besittelse, og som er utarbeidet eller innhentet som
ledd i offentlig virksomhet. Presidenten i vedkommende ting sørger
for at begjæringen blir oversendt til regjeringen, som
deretter fremlegger dokumentene snarest mulig.
Dokumenter
som må holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet,
eller individers personlige forhold, kan bare begjæres
utlevert dersom et flertall av de representanter som deltar i voteringen
stemmer for. Det samme gjelder for en sittende eller tidligere regjerings strengt
interne arbeidsdokumenter (R-notater mv.). For begjæring
om andre taushetsbelagte eller interne dokumenter er det tilstrekkelig
at en tredjedel av de representanter som deltar i voteringen stemmer
for. Den samme retten til innsyn kan utøves for kontrollformål av
en tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
jf. § 12 nr. 8.
En representant som ønsker å be
om innsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter, kan innlevere
sin anmodning skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets
kontor. Presidenten oversender anmodningen til det ansvarlige medlem
av regjeringen, som snarest og senest innen tre dager enten skal
utlevere dokumentet, eller meddele skriftlig hvorfor det ikke er
utlevert innen fristen, og i tilfelle når det vil bli utlevert,
eller hvorfor det ikke vil bli utlevert. Regjeringsmedlemmet kan
avslå anmodningen i den grad dokumentet er underlagt taushetsrett
etter offentlighetsloven, men skal ved sin vurdering legge vekt
på representantenes særskilte stilling og informasjonsbehov."
Et mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
foreslår at flertallets forslag til forretningsordenen § 49
a andre ledd går ut.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Stortingets innsynsrett konstitusjonelt er forankret
i Grunnloven § 75 f. Flertallet vil understreke
at Stortinget basert på flertallsbeslutning i plenum, må kunne
kreve innsyn i ethvert offentlig dokument i regjeringens eller forvaltningens
besittelse. Dette gjelder alle dokumenter, inkludert regjeringsnotater mv.
På hvilken måte dokumentet stilles til Stortingets disposisjon,
er det derimot lite formålstjenelig å lage klare
regler for. Flertallet vil imidlertid sterkt presisere
at en slik kompetanse kun bør benyttes i helt ekstraordinære
tilfeller.
Flertallet slutter seg til utvalgets
vurdering av forholdet mellom "offentlige" dokumenter og dokumenter av
rent privat karakter og finner det lite hensiktsmessig å innfortolke
noe generelt unntak for "interne" dokumenter i Grunnloven § 75
f.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig i at Stortingets innsynsrett klart bør fremgå av
Stortingets forretningsorden, og støtter forslaget til ny
bestemmelse i Stortingets forretningsorden § 49 a første
og tredje ledd hvoretter begjæring kan gjelde ethvert dokument
som er i regjeringens eller den underliggende forvaltnings besittelse,
og som er utarbeidet eller innhentet som ledd i offentlig virksomhet
samt regler for enkeltrepresentanters rett til innsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om i hvilken utstrekning Grunnloven § 75 f gir Stortinget rett
til innsyn i regjeringens og forvaltningens interne dokumenter,
i praksis og teori er omstridt. Disse medlemmer ser
det som naturlig at den rettslige rekkevidden avklares gjennom at
det foretas en revisjon av ordlyden av Grunnloven § 75
på et senere tidspunkt, og at Stortinget behandler eventuelle
endringer av Grunnloven på ordinær måte.
Disse medlemmer stiller seg kritiske
til ideen om å avklare tolkningen av Grunnloven gjennom
formuleringer i forretningsordenen. Disse medlemmer vil
påpeke at en ny formulering i Stortingets forretningsorden
ikke avklarer hvordan Grunnloven skal forstås. Stortingets
forretningsorden regulerer Stortingets forhandlinger og Stortingets
eget arbeid, og er ikke konstitusjonelt bindende for regjeringen
eller for tolkningen av Grunnloven.
Disse medlemmer vil på generelt
grunnlag stille seg kritisk til å bruke endringer i Stortingets
forretningsorden som en teknikk for å underbygge en bestemt tolkning
av Grunnloven i saker hvor tolkningen er uklar eller omstridt. Dersom
Stortinget ønsker å avklare eller presisere en
bestemt forståelse av Grunnloven, bør Stortinget
vedta eventuelle endringer av Grunnloven på ordinær
måte.
Disse medlemmer viser for øvrig
til utvalgsmedlemmene Odd Holten (Krf) og Inge Lønnings
(H) merknader på dette punktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
går mot forslaget om å gi kontroll- og konstitusjonskomiteen
utvidet innsynsrett. Likeledes avvises forslaget om 1/3 av
de som stemmer eller at medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen
skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte eller interne dokumenter,
unntatt regjeringsnotater mv. og hemmeligholdte opplysninger av
hensyn til rikets sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter hele utvalgets
forslag til ny tekst til Stortingets forretningsorden § 49
a om Stortingets innsynsrett etter Grunnloven § 75 f (evt.
forslag til ny § 82), dvs. også nevnte forslags
andre ledd om utvidet innsynsrett til kontroll- og konstitusjonskomiteen,
og forslaget om 1/3 av de som stemmer eller at medlemmene
i kontroll- og konstitusjonskomiteen skal kunne kreve innsyn i taushetsbelagte
eller interne dokumenter, unntatt regjeringsnotater mv. og hemmeligholdte
opplysninger av hensyn til rikets sikkerhet. Hele det aktuelle forlaget
til utvalget støttes av disse medlemmer fordi
dette best ivaretar Stortingets kontrolloppgave overfor regjering
og forvaltning.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
” Ny § 49 a andre ledd skal lyde:
Dokumenter som må holdes hemmelige
av hensyn til rikets sikkerhet, eller individers personlige forhold, kan
bare begjæres utlevert dersom et flertall av de representanter
som deltar i voteringen stemmer for. Det samme gjelder for en sittende
eller tidligere regjerings strengt interne arbeidsdokumenter (R-notater
m.v.). For begjæring om andre taushetsbelagte eller interne dokumenter
er det tilstrekkelig at en tredjedel av de representanter som deltar
i voteringen stemmer for. Den samme retten til innsyn kan utøves
for kontrollformål av en tredjedel av medlemmene i kontroll-
og konstitusjonskomiteen, jf § 12 nr. 8.
Flertallets forslag til andre ledd blir etter dette tredje ledd.”
Regelen om regjeringens
opplysningsplikt overfor Stortinget er etter utvalgets vurdering
forankret i konstitusjonell sedvanerett, av grunnlovs rang. Den
er av stor praktisk og prinsipiell betydning, både som grunnlag
for Stortingets styringsfunksjon, og som et kriterium ved senere
kontroll og ansvarliggjøring av statsråder. Regelens
nærmere innhold har imidlertid vært uklart og
omstridt. Utvalget har søkt å avhjelpe dette,
ved en gjennomgang av pliktens karakter og rekkevidde, kriteriene
for hvordan den oppfylles, og reaksjonene ved brudd.
Det stilles to hovedkrav til de opplysninger
som legges frem for Stortinget. De må for det første
være korrekte. For det andre stilles det krav til utførligheten
av den informasjon som legges frem.
I forbindelse med Stortingets behandling av
Reksten-saken, gav finanskomiteen til kjenne prinsipielle synspunkter
på opplysningsplikten, som senere fikk tverrpolitisk støtte
under debatten i plenum. Med grunnlag i en utredning fra professor
Eivind Smith, utla komiteen kravet til utførlighet slik
at de opplysninger som fremkommer må være dekkende.
Utvalgets flertall slutter seg til det syn på kravet
til utførlighet som kom til uttrykk under behandlingen
av Reksten-saken. Dette innebærer at regjeringens opplysninger
skal være korrekte og dekkende for det saken eller henvendelsen
gjelder.
Et mindretall, medlemmene Odd Holten, Inge Lønning
og Fredrik Sejersted er skeptiske til å godta uttrykket
"korrekt og dekkende" som en generell formulering av opplysningspliktens
rekkevidde etter gjeldende rett. En så vid tolkning er
særlig betenkelig ettersom dette gjelder en norm som er
straffesanksjonert, og som kan lede til tiltale for riksrett. Mindretallet
påpeker at opplysningspliktens rekkevidde ut fra de rettskilder som
foreligger er uklar, men at de trekker i retning av en snevrere
regel.
I nyere tid har opplysningsplikten i praksis
vært det klart mest påberopte grunnlaget for krav
om straffeansvar mot statsråder.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, anser at gode grunner tilsier at regjeringens opplysningsplikt
nedfelles klarere i skreven rett. Riktignok har Stortinget klart
seg til nå uten en slik bestemmelse, men ettersom det i
nyere tid har vært stadig større oppmerksomhet
rundt opplysningspliktens rettslige karakter, må det i
dag sies å være behov for en avklaring. Og en
slik avklaring kan best skje ved at opplysningsplikten kodifiseres
- på dertil egnet måte. Dette kan gjøres
på to måter. Enten ved en ny bestemmelse i Grunnloven,
eller kun som en strafferegel.
Etter flertallets oppfatning er det imidlertid tungtveiende
argumenter som taler for at opplysningsplikten ikke alene bør
komme til uttrykk ved en straffebestemmelse i ordinær lov.
På denne bakgrunn vil flertallet foreslå en ny
bestemmelse i Grunnloven om regjeringens opplysningsplikt.
Etter mandatet er utvalget bedt om å vurdere
reform av bestemmelsene om innsyn og innkalling i Grunnloven § 75
f og h, samt grunnlovsfesting av opplysningsplikten. Flertallet
konkluderer med at det ikke er påkrevd med endringer i § 75
h, men at § 75 f med fordel kan revideres, og at opplysningsplikten etter
flertallets vurdering bør nedfelles i Grunnlovens tekst.
Det siste kan skje enten i § 75, eller i en ny bestemmelse.
Flertallet foreslår en ny bestemmelse
i Grunnloven § 82, som omfatter Stortingets innsynsrett,
innkallingsretten, regjeringens generelle opplysningsplikt, og de særskilte
pliktene til å fremlegge statsrådsprotokoller og
inngåtte traktater. Ettersom flertallet er delt i synet på hvordan
opplysningsplikten best skal utformes, er forslaget fremsatt i to
alternativer. Denne uenigheten er imidlertid ikke større
enn at samtlige medlemmer av flertallet subsidiært kan
gi sin tilslutning til det andre alternativet.
Flertallet presiserer at forslaget til en ny § 82
i Grunnloven ikke er ment å innebære noen endring
i gjeldende rett, men kun en redigering, presisering og synliggjøring
av de grunnleggende regler som i dag gjelder for Stortingets informasjonskrav.
Flertallets forslag til en ny § 82
innebærer samtidig at Grunnloven § 75 må endres,
ved at bokstavene f, g og h tas ut. Etter flertallets forslag til
endring av Grunnloven § 75, vil antallet bokstavnumre følgelig
reduseres fra 12 til 8, fra § 75 a til § 75 h.
Bestemmelsen om statsrevisorene i dagens § 75 bokstav k
rykker opp til § 75 f, § 75 bokstav l om ombudsmannen
til § 75 g, og § 75 bokstav m om naturalisering
av fremmede til § 75 h.
Dersom det først skal foretas en slik
opprydding i Grunnloven § 75, foreslår flertallet
videre at bestemmelsen i § 75 bokstav i om Stortingets
revisjon av "midlertidige Gage- og Pensionslister" oppheves. Dette
er en gammel kontrollregel, og faller således inn under
utvalgets mandat. Bestemmelsen var i sin tid (på 1800-tallet)
omstridt, men har i dag for lengst mistet sin praktiske betydning.
Den fremstår som en ren anakronisme, og vil etter flertallets
vurdering kunne fjernes uten at det får noen betydning
for statsskikken.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, presiserer at den foreslåtte bestemmelsen
er ment å skulle praktiseres med varsomhet. I de fleste
saker det kan oppstå spørsmål om regjeringens
opplysningsplikt, vil dette best kunne vurderes på politisk
grunnlag, uten at det er nødvendig å ta endelig
stilling til om plikten rettslig sett er brutt. Og i de helt ekstraordinære
tilfellene der det kan være på tale å vurdere
om en statsråd skal holdes strafferettslig ansvarlig for
et eventuelt pliktbrudd, er det særlig viktig at bestemmelsen
tolkes og anvendes med varsomhet.
Selv om regjeringen har en rettslig plikt -
etter grunnlov eller konstitusjonell sedvane - til å gi
Stortinget opplysninger, er det ikke gitt at brudd på denne plikten
bør være straffesanksjonert. Ikke alle rettsregler
er det. Og dertil kommer at mange av de tenkelige brudd i dette
tilfelle vil være av en karakter som egner seg best for
en rent politisk vurdering og eventuell kritikk. I de aller fleste
land som det er naturlig å sammenligne med, eksisterer
det ikke noen klar rettslig opplysningsplikt i det hele tatt, langt
mindre noen eksplisitt straffehjemmel.
Et argument mot å videreføre
straffeansvaret er at vilkårene for hva som vil være
straffbart nødvendigvis må bli skjønnsmessige,
slik de også er i dag. Dette kan avhjelpes ved at man i
motivene angir retningslinjer for tolkningen, slik det her er gjort.
Men det vil uansett være rettssikkerhetsmessige betenkninger
ved å formulere et straffebud som må vise til
en skjønnsmessig og politisk preget helhetsvurdering.
Flertallet har likevel kommet til at mer alvorlige brudd
på opplysningsplikten fortsatt bør være
straffbare. Flertallet vil for det første påpeke
at grovere brudd på opplysningsplikten etter forholdene
kan få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser, særlig
dersom det fører til at Stortinget treffer vedtak på galt
grunnlag. For det andre legger flertallet til grunn at en straffetrussel
på dette området kan antas å ha en viss
preventiv virkning, ikke minst fordi slike brudd ofte vil bli avdekket
først etter at den ansvarlige statsråd har fratrådt
sin stilling. Mistillit vil i slike situasjoner være uaktuelt,
og kritikk har ikke den samme effekt på en avgått
som på en sittende statsråd. For det tredje kan
den norske tradisjonen i seg selv være et argument for å videreføre opplysningsplikten
som en rettsnorm som det er knyttet straff til. Praksis har vist
at det skal meget til før en statsråd tiltales
for brudd på opplysningsplikten, men i særlig
alvorlige tilfeller ville det være galt å fjerne muligheten
for å gjøre dette.
På denne bakgrunn legger flertallet
til grunn at brudd på opplysningsplikten fortsatt bør
være straffesanksjonert.
Det vises til forslaget i punkt 7.1 om opphevelse
av ansvarlighetsloven i sin helhet, som ledd i en endring av riksrettsordningen.
Dersom en statsråds brudd på opplysningsplikten
fortsatt skal være straffbart, må dette derfor
nedfelles i den alminnelige straffeloven, eventuelt sammen med andre
regler om straff for brudd på de særlige plikter
som påhviler regjeringens medlemmer. Flertallet har som
det fremgår i avsnitt 7.1 foreslått en ny § 126
i straffeloven av 1902. I dette forslaget er det som tredje ledd
inntatt en bestemmelse om straff for brudd på opplysningsplikten,
med følgende ordlyd:
"Den statsråd som forsettlig eller grovt
uaktsomt misligholder sin opplysningsplikt overfor Stortinget, straffes
med bøter eller med fengsel i inntil 5 år."
Et mindretall, medlemmet Odd Holten, vil gi
sin tilslutning til at regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget
grunnlovfestes i en ny Grunnloven § 82. Dette medlem foreslår
imidlertid at de nåværende bestemmelser i Grunnloven § 75
f og h om innsyns- og innkallingsrett beholder sin nåværende
plassering og utforming.
Et annet mindretall, medlemmet Inge Lønning, finner
ikke at det er noe behov for å grunnlovsfeste regjeringens
opplysningsplikt. Dette medlem kan heller ikke se at det er noe
behov for å revidere bestemmelsene i § 75 f og
h, og går derfor imot forslaget om en ny bestemmelse i § 82.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår at Grunnloven § 75 bokstav
f, g, h og i oppheves. De gjenværende bokstavavsnitt i § 75
foreslås deretter endret, slik at bestemmelsen vil lyde:
"Det tilkommer Storthinget: a) at give og ophæve Love; at paalægge
Skatter, Afgifter, Told og andre offentlige Byrder, som dog ikke
gjælde udover 31 December i det næst paafølgende
Aar, medmindre de af et nyt Storthing udtrykkelig fornyes;
b) at aabne Laan paa Rigets Kredit;
c) at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen;
d) at bevilge de til Statsudgifterne fornødne
Pengesummer;
e) at bestemme, hvor meget aarlig skal
udbetales Kongen til hans Hofstat, og at fastsætte den
kongelige Families Apanage, som dog ikke maa bestaa i faste Eiendomme;
f) at udnævne fem Revisorer, der
aarligen skulle gjennemse Statens Regnskaber og bekjendtgjøre Extrakter
af samme ved Trykken, hvilke Regnskaber derfor skulle tilstilles
disse Revisorer inden sex Maaneder efter Udgangen af det Aar, for hvilket
Storthingets Bevilgninger ere givne, samt at træffe Bestemmelser
angaaende Ordningen af Decisionsmyndigheden overfor Statens Regnskabsbetjente;
g) at udnævne en Person, der ikke
er Medlem af Storthinget, til, paa en Maade som er nærmere
bestemt i Lov, at have Indseende med den offentlige Forvaltning
og alle som virker i dens Tjeneste, for at søge at sikre
at der ikke øves Uret mod den enkelte Borger; at naturalisere
Fremmede."
I den utstrekning flertallets forslag til endring
av Grunnloven § 75 blir vedtatt, er det også nødvendig å foreta
enkelte redaksjonelle endringer i forretningsordenen §§ 48
og 49. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å utforme
forslag til dette.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår en ny Grunnloven § 82
om Stortingets informasjonskrav.
Første alternativ:
"Stortinget kan kreve fra regjeringen ethvert dokument
som angår offentlig virksomhet, og innkalle enhver til å møte
for seg i statssaker, med unntak av Kongen. Den innkalte skal besvare
de spørsmål som vedtas forelagt.
Regjeringen
skal meddele Stortinget alle opplysninger som er nødvendige
for behandlingen av de saker den fremlegger. Protokollene fra statsråd,
og traktater inngått med fremmede makter eller internasjonale organisasjoner,
skal fremlegges regelmessig. All informasjon som Statsrådets
medlemmer meddeler Stortinget og dets organer, skal være
korrekt og dekkende."
Et mindretall, medlemmet Fredrik Sejersted,
foreslår at andre ledd, tredje punktum ovenfor (første
alternativ) utgår, og erstattes med følgende:
Annet alternativ:
"Intet medlem av Statsrådet må fremlegge
uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.
"
Et annet mindretall, medlemmet Odd Holten, foreslår
ny Grunnloven § 82 om regjeringens opplysningsplikt overfor
Stortinget:
"Regjeringen skal meddele Stortinget alle opplysninger
som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger.
Intet medlem av Statsrådet må fremlegge uriktige
eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer."
På grunnlovsspråk lyder utvalgets
forslag:
Første alternativ:
"Storthinget kan af Regjeringen fordre fremlagt ethvert
Dokument, der angaar offentlig Virksomhed, og indkalde Enhver til
at møde for sig i Statssager, Kongen undtagen. Den Indkaldte
skal besvare de Spørgsmaal, som besluttes forelagte.
Regjeringen
skal meddele Storthinget alle de Oplysninger, der ere nødvendige
for Behandlingen af de Sager, den fremlægger. Statsraadets
Protokoller, og Traktater, indgaaede med fremmede Magter, eller
med internationale Organisationer, skulle fremlægges regelmæssig.
Al Information, som Statsraadets Medlemmer meddele Storthinget,
ellerdets Organer, skal være korrekt
og fyldestgjørende."
Andre alternativ:
"Intet Medlem af Statsraadet maa fremlægge
urigtige eller vildledende Oplysninger for Storthinget, eller dets Organer."
Odd Holtens forslag:
"Regjeringen skal meddele Storthinget alle de Oplysninger,
der ere nødvendige for Behandlingen af de Sager, den fremlægger.
Intet Medlem af Statsraadet maa fremlægge urigtige eller
vildledende Oplysninger for Storthinget, eller dets Organer."
Komiteen har forståelse
for at det er vanskelig å utforme eksakte regler for regjeringens
opplysningsplikt overfor Stortinget, men legger til grunn at det
må kunne stilles krav til den informasjon regjeringen gir Stortinget.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Stortinget får informasjon som gjør det
i stand til å foreta en forsvarlig vurdering av innhold
og virkning av de vedtak som fattes. Siden det er regjeringen som
forbereder og fremlegger de fleste saker for Stortinget, som leder forvaltningen
og har råderetten over det offentlige utredningsapparat,
har den et særskilt ansvar for å sikre at Stortinget
gis et forsvarlig beslutningsgrunnlag.
Komiteen er videre av den oppfatning
at regjeringen i visse situasjoner vil ha plikt til å fremlegge opplysninger
på eget initiativ.
Komiteen viser også til
at opplysningsplikten er et viktig kriterium for Stortingets etterfølgende
kontroll.
Komiteen vil understreke at de
opplysninger regjeringen legger fram for Stortinget, må være
korrekte. Dette innebærer at det må være
samsvar mellom opplysningene og den underliggende realitet. Komiteen vil
også understreke at det må stilles krav til utførligheten
i den informasjon som fremlegges. Utvalget foreslår å grunnlovsfeste
regjeringens opplysningsplikt. Komiteen har merket
seg at utvalget er delt i synet på kravet til de opplysninger
regjeringen fremlegger. Et flertall går inn for at " Regjeringen
skal meddele Stortinget alle opplysninger som er nødvendige for
behandlingen av de saker den fremlegger" og at "all informasjon
som Statsrådets medlemmer meddeler Stortinget og dets organer,
skal være korrekt og dekkende", mens to ulike mindretall
anbefaler formuleringen " intet medlem av Statsrådet må fremlegge
uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer".
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til forslag fra utvalgets flertall til ny § 82
i Grunnloven. En slik bestemmelse må anses å være
en videreføring av den opplysningsplikt regjeringen allerede
har ut fra konstitusjonell sedvane. Etter flertallets mening
vil en slik bestemmelse som omfatter Stortingets innsynsrett, innkallingsretten,
regjeringens generelle opplysningsplikt, og de særlige
plikter til å fremlegge statsrådsprotokoller og
inngåtte traktater, bidra til å gjøre regelverket
på dette området lettere tilgjengelig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er skeptiske til å godta uttrykket
"korrekt og dekkende" som en generell formulering av opplysningspliktens
rekkevidde etter gjeldende rett, og viser til utvalgsmedlemmene
Odd Holten, Inge Lønning og Fredrik Sejersteds vurderinger
på dette punktet. Som uttrykk for en politisk norm (eller forventning)
kan formuleringen brukes, men som uttrykk for en rettslig bindende
regel går den for langt, og vil i for stor grad innebære
en rettsliggjøring av det som bør forbli politiske
spilleregler. En slik vid tolkning er særlig betenkelig
ettersom dette gjelder en norm som er straffesanksjonert, og som
kan lede til tiltale for riksrett.
Disse medlemmer mener videre
at dersom opplysningsplikten skal tas inn i Grunnloven, er det viktig
at den formuleres på en slik måte at det er snakk om
en grad av subjektiv skyld hos en statsråd for at opplysningsplikten
skal være brutt, ved forsett eller uaktsomhet. En statsråd
som i god tro har lagt fram alle opplysninger han har ment er relevante
og nødvendige, må ikke kunne sies å ha
brutt informasjonsplikten dersom det i ettertid blir oppdaget for
eksempel en forskningsrapport som et stortingsflertall mener regjeringen burde
ha visst om og oversendt til Stortinget.
Etter disse medlemmers vurdering
er det sentrale poeng at Stortinget ikke må føres
bak lyset. Dette fortjener status som et generelt rettslig krav,
og tilsier at man legger til grunn et negativt kriterium fremfor
et positivt. Inspirasjon kan her hentes fra ansvl. § 9,
som setter straff for "uriktige" opplysninger, og fra den danske
ansvarlighedsloven § 5 stk. 2, som forbyr "urigtige eller
vildledende oplysninger". Dette er et godt rettslig kriterium som
peker direkte mot det sentrale vurderingstemaet, ikke er for omfattende,
og som lar seg anvende så vel på omfangsrike proposisjoner
som på korte svar i spørretimen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at utelatelse av opplysninger som er vesentlige for en sak, må anses
som "villedende", og dermed som brudd på opplysningsplikten.
Dette bør være tydeliggjort i en eventuell ny
grunnlovsbestemmelse. Disse medlemmer foreslår
på denne bakgrunn at annet punktum i en eventuell ny grunnlovsbestemmelse
om opplysningsplikten formuleres som følger:
"Intet medlem av Statsrådet må fremlegge
uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer,
eller holde tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for
saker som behandles i Stortinget."
Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til utvalgsmedlemmene Odd Holten og Fredrik Sejersteds vurderinger
i spørsmålet om grunnlovsfesting av opplysningsplikten.
Etter komiteens oppfatning
kan det være riktig å skille mellom ulike typer
informasjon. Relevante faktaopplysninger bør klart omfattes
av opplysningsplikten, mens interne politiske overveielser som for
eksempel indre overveielser eller eventuell uenighet i regjeringen,
ikke bør det. Komiteen vil hevde at regjeringen
må ha plikt til å la alvorlige faglige motforestillinger
fremgå av saken selv om disse er i strid med regjeringens
forslag. Videre må regjeringen ha ansvar for å opplyse
om usikkerhet opplysninger er beheftet med.
Komiteen har forståelse
for at det fra tid til annen kan være vanskelig å fastslå om
Stortinget i den enkelte sak har fått tilstrekkelig informasjon
fra regjeringen.
Komiteen vil også understreke
regjeringens plikt til å legge fram viktige opplysninger
som kommer den i hende etter at saken er fremmet for Stortinget.
Dette for å sikre at Stortinget har tilstrekkelig informasjon
til å skaffe seg et dekkende bilde.
Komiteen slutter seg til utvalgets
vurdering av at grove brudd på opplysningsplikten fortsatt
skal være straffbare. Etter komiteens syn
bør slike brudd få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser,
særlig dersom det fører til at Stortinget treffer
eller kunne ha truffet avgjørelser på feilaktig
grunnlag.
Komiteen viser til sitt forslag
om en videre utredning av spørsmålet om alternativer
til riksretten, jf. nedenfor og vil i denne omgang foreslå at
ansvarlighetsloven beholdes inntil videre. Etter ansvarlighetsloven §§ 8
og 9 kan en statsråd ilegges straff ved brudd på opplysningsplikten.
Dagens ordning med en egen kontroll- og konstitusjonskomite
ble etablert i 1993, og denne komiteen har senere stått
i sentrum for Stortingets kontrollvirksomhet. Komiteen er hjemlet
i Stortingets forretningsorden § 12 nr. 8, som angir hvilke
oppgaver den skal utføre. Utvalget har foretatt en kritisk
gjennomgang av denne bestemmelsen, og foreslår endringer
på flere punkter.
I forhold til komiteens særskilte adgang
til å ta opp saker til gransking på eget initiativ,
foreslår utvalget at denne kompetansen bør kunne
utøves av et kvalifisert mindretall på 1/3 av
komiteens medlemmer. En tredjedel beregnes ut fra det totale antall
medlemmer i komiteen. Videre foreslås det at et slikt mindretall
også skal kunne kreve at det avholdes kontrollhøring
i kontrollsaker og ha rett til å innhente dokumenter i
henhold til Stortingets forretningsorden § 49 a andre ledd
siste setning.
Utvalget anbefaler også at komiteens
granskingskapasitet styrkes noe, ved at den får et større
sekretariat. Et slikt forsterket sekretariat bør etter
utvalgets syn være stort nok til å gi komiteen
nødvendig bistand, men samtidig ikke så stort
at det vil fungere som et eget kontrollorgan. Utover dette har ikke
utvalget funnet det naturlig å tallfeste antall medarbeidere.
En slik reform vil gjøre det ønskelig med en noe
større formalisering av sekretariatets myndighet og komitemedlemmenes bruk
av det. Utvalget anser komiteen selv for å være nærmest
til å fastsette slike regler. Utvalget foreslår
på denne bakgrunn at det tas inn en kort bestemmelse i Stortingets
forretningsorden § 12 nr. 8, som viser til at komiteen
selv fastsetter de nærmere regler for sekretariatets funksjon
og arbeidsoppgaver.
Utvalget foreslår videre at dagens
rutiner for utarbeidelse og kontroll av St.meld. nr. 6 om regjeringens embetsutnevnelser,
endres. Meldingen gir en full liste over alle embetsutnevnelser.
Videre fremmes det hvert fjerde år en egen melding om utnevnelser
til statlige utvalg, styrer og råd. Dette er meget omfattende
dokumenter, som krever stor arbeidsinnsats fra forvaltningen og
som i praksis er av begrenset interesse for komiteen. Utvalget har
imidlertid ikke funnet det tjenlig å fremsette noen konkrete
alternative forslag og antar at dette mest hensiktsmessig kan skje
ved en nærmere kontakt mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen
og den ansvarlige arbeids- og administrasjonsminister.
Kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling
av rapportene fra de eksterne kontrollorganer er nedfelt i Stortingets
forretningsorden § 12 nr. 8 bokstav b, c, d (Riksrevisjonen),
g (Sivilombudsmannen) og h (EOS-utvalget). Utvalget har funnet det
hensiktmessig å redigere disse bestemmelsene slik at de
står samlet.
Stortingets forretningsorden § 12 nr.
8 bokstav f gjelder klager fra privatpersoner. Behandlingen av slike
klager utgjorde tidligere en vesentlig del av protokollkomiteens
virksomhet. Selv om bestemmelsen angir at komiteen skal "gjennomgå og
gi innstilling om klager til Stortinget fra privatpersoner", betyr
ikke dette at komiteen har noen plikt til å behandle klagen.
I praksis blir klagene normalt henvist til Sivilombudsmannen. Utvalget
antar at bestemmelsen gir et galt signal om hva kontroll- og konstitusjonskomiteen
driver med og dessuten kan gi borgerne gale forventninger. Utvalget
foreslår derfor at Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 bokstav f oppheves.
Utvalget fremmer forslag til endringer i forretningsordenen § 12
nr. 8.
Herunder fremmer utvalgets flertall, medlemmene Carl
I. Hagen, Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam Jorunn Ringstad,
Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, følgende
forslag:
"Endringer i forretningsordenen § 12 nr.
8 om kontrollkomiteen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen:
Komiteen skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget
om: a) statsrådets
protokoller mv., jf. Grunnlovens § 75 bokstav f, herunder
regjeringens meldinger om embetsutnevnelser og om utvalg, styrer
og råd,
b) regjeringens årlige melding
om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning
til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som er vedtatt
oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,
c) dokumenter fra Riksrevisjonen, og andre
saker om Riksrevisjonens virksomhet,
d) meldinger fra Stortingets ombudsmann
for forvaltningen, og andre saker om ombudsmannens virksomhet,
e) meldinger fra Stortingets kontrollutvalg
for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste,
og andre saker om utvalgets virksomhet,
f) rapporter fra stortingsoppnevnte
granskningskommisjoner.
Kontroll-
og konstitusjonskomiteen avgjør i det enkelte tilfelle
om den skal forelegge utkast til innstilling for vedkommende fagkomité til
uttalelse før innstillingen avgis.
Videre
behandler komiteen grunnlovssaker, bevilgninger til Stortinget og
valglovgivning.
Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser
i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll
med forvaltningen. Slik beslutning fattes av en tredjedel av
komiteens medlemmer. Før komiteen selv foretar slike
undersøkelser, skal vedkommende statsråd underrettes
og anmodes om å fremskaffe de ønskede opplysninger.
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve
at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21, eller
at det innhentes dokumenter fra den ansvarlige statsråd
i henhold til § 49 a annet ledd siste setning.
Komiteen fastsetter nærmere regler
for sitt sekretariat, herunder om sekretariatets arbeidsoppgaver,
og den bruk de enkelte medlemmer kan gjøre av det.
Utvalgets mindretall, leder Ranveig Frøiland,
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår at flertallets
forslag til nytt femte ledd endres til:
"En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at det
avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21."
Utvalget har bemerket at dersom flertallets
forslag til en ny bestemmelse i Grunnloven § 82 om Stortingets informasjonskrav
blir vedtatt, vil henvisningen i forretningsordenen § 12
nr. 8 bokstav a måtte endres. Dette er ikke innarbeidet,
siden en slik grunnlovsendring uansett vil ta lengre tid enn det
som kreves for å endre forretningsordenen.
Komiteen viser til
at kontroll med regjering og forvaltning er en av Stortingets viktigste
oppgaver. Når det gjelder organisering av kontrollarbeidet
har det vært forsøkt ulike løsninger. Komiteen deler
utvalgets vurdering av at dagens modell med en egen kontroll- og
konstitusjonskomité ivaretar Stortingets kontrollfunksjon
på beste måte. Komiteen slutter
seg til utvalgets vurdering av behovet for å styrke kontroll-
og konstitusjonskomiteens hjelpeapparat blant annet for å sikre
kapasitet for komiteens egne granskninger og undersøkelser,
og anmoder Presidentskapet om å fremme forslag til styrket
bemanning.
Komiteen vil for øvrig
understreke betydningen av at også de øvrige komiteer
følger opp og fører kontroll med utviklingen på sine
områder.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en løpende vurdering av kontroll- og konstitusjonskomiteens
arbeidsform og oppgaver. Statlig omorganisering, forvaltning av
ikke rene økonomiske verdier som naturressurser mv., stiller
kontrollarbeidet overfor nye utfordringer.
Stortingets forretningsorden § 12 nr.
8 redegjør for de konkrete oppgaver kontroll- og konstitusjonskomiteen er
pålagt. En av oppgavene er gjennomgang av regjeringens
meldinger om embetsutnevnelser og om utvalg, styrer og råd. Komiteen deler
utvalgets tvil om behandling av disse meldingene er den beste måte å føre
kontroll med ansettelser og oppnevnelser på. Komiteen ønsker
at meldingen om embetsutnevnelser fortsatt skal fremlegges for Stortinget,
men foreslår at regjeringens melding om utvalg, styrer
og råd fjernes fra Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 a).
Komiteen vil særlig
fremheve betydningen av komiteens arbeid med oppfølgingen
av St.meld. nr. 4 Om anmodnings- og utredningsvedtak som er oversendt
fra storting til regjering. Dette er et viktig dokument som kan
bidra til skjerpet årvåkenhet både fra regjering/forvaltning
og Stortinget side.
Komiteen viser videre til at
Riksrevisjonens forvaltningsrevisjonsrapporter spiller en viktig
rolle for Stortingets mulighet til å følge med
i utviklingen på aktuelle forvaltningsområder.
Komiteen støtter utvalgets
forslag om å oppheve bestemmelsen i Stortingets forretningsorden § 12,
nr. 8 f) om klager til Stortinget fra privatpersoner. Komiteen viser
til at Sivilombudsmannen gjennom sin behandling bistår
befolkningen ved klager på en god måte. Komiteen anser
at befolkningens rett til kvalifisert hjelp og likebehandling gjennom
denne ordningen blir ivaretatt på en god måte.
Komiteen er også enig
i at en tredjedel av kontrollkomiteens medlemmer skal kunne kreve
at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter Stortingets forretningsorden § 21.
Som følge av dette foreslår komiteen en
endring i Reglementet for åpne kontrollhøringer § 2
første ledd.
Komiteen slutter seg videre til
formuleringene til ny bokstav c) om dokumenter fra Riksrevisjonen
og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet og til f) om rapporter
fra stortingsoppnevnte granskningskommisjoner i Stortingets forretningsorden § 12,
nr. 8.
Komiteen viser til at kontroll-
og konstitusjonskomiteen som den eneste av Stortingets komiteer
er gitt initiativrett. Dette innebærer at komiteen kan
ta opp en sak på eget initiativ uten at saken er oversendt
fra Stortinget. Komiteen er enig i at kontroll- og
konstitusjonskomiteen bør inneha slik rett og vil understreke
det prinsipielt riktige i at en kontrollkomite skal kunne reise
den sak den måtte ønske uavhengig av innspill
fra andre hold.
Komiteen støtter forslaget
om at et kvalifisert mindretall i kontroll- og konstitusjonskomiteen
skal gis initiativrett og derved mulighet for å få en
sak reist og belyst av Stortinget i plenum. Dette innebærer
også en rett for et mindretall til å iverksette
kontrollhøring. Etter komiteens syn er disse endringene
prinsipielt viktige bidrag til å styrke kontrollfunksjonen.
Komiteen er enig i at det ikke
er behov for å åpne for tvungne høringer
i kontrollkomiteen. Utvalget ønsker å gi kontroll-
og konstitusjonskomiteen særskilt, utvidet innsynsrett.
Forslaget om kompetanseoverføring omfatter ikke
regjeringens strengt interne dokumenter, eller dokumenter som må holdes
hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Komiteen har merket
seg at utvalget er delt i spørsmålet om et mindretall
på 1/3 av kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer
skal ha rett til innsyn i visse typer dokumenter fra statsråden
som det i dag nektes innsyn i.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
ser ikke behov for å gi kontroll- og konstitusjonskomiteens
medlemmer særskilt innsynsrett og slutter seg ikke til
de fremsatte forslag til endring i Stortingets forretningsorden §§ 12
nr. 8 femte ledd, 21 og 49 a på dette punkt.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
”Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 femte ledd skal lyde:
En tredjedel av komiteens
medlemmer kan kreve at det avholdes komitehøring i kontrollsaker
etter § 21.”
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter det fremlagte
forslaget fra flertallet i utvalget om at representanter i kontroll-
og konstitusjonskomiteen skal ha en særskilt rett til innsyn. Disse medlemmer vil
minne om at kontroll- og konstitusjonskomiteen er et av Stortingets
viktigste organer for kontroll med regjering og forvaltning. Dersom
komiteen skal kunne ha en reell kontrollfunksjon også når regjeringen
utgår fra et flertall i Stortinget, må det sikres
at mindretallet har rettigheter som sikrer innsyn. Uten innsyn kan
komiteen ikke føre kontroll, og disse medlemmerfinner det derfor uheldig dersom et flertall
i komiteen vil nekte et kvalifisert mindretall rett til innsyn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
”Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 femte ledd skal lyde:
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve
at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21, eller
at det innhentes dokumenter fra den ansvarlige statsråd
i henhold til § 49 a annet ledd siste setning.”
Riksrevisjonen er det eldste og viktigste av
Stortingets eksterne kontrollorganer. I nyere tid har Riksrevisjonen
utviklet sin kontroll med forvaltningen, på en måte
som har gjort revisjonsrapportene mer politisk relevante, og medført
tettere parlamentarisk oppfølging. I dag fremstår
Riksrevisjonen som en sentral premissleverandør for Stortingets
kontrollfunksjon. Samtidig er det rettslige grunnlaget for Riksrevisjonens virksomhet
spinkelt utformet, og den gamle statsrevisjonsloven av 1918 langt
på vei foreldet. På denne bakgrunn har Riksrevisjonen
i samråd med Stortinget fremlagt utkast til en ny lov og
instruks for sin virksomhet. Utkastet ble oversendt utvalget, som
har vurdert de mer prinsipielle sidene ved Riksrevisjonens virksomhet.
I tråd med mandatet har utvalget begrenset seg til en behandling
av de mer prinsipielle spørsmål som Riksrevisjonens
virksomhet reiser, og da særlig de som er av betydning
for Riksrevisjonens konstitusjonelle stilling og funksjon. Utvalgets
grunnsyn er at utviklingen i Riksrevisjonens virksomhet har vært
positiv, og at det nye utkastet til lov og instruks er hensiktsmessig.
Utvalgets flertall har på enkelte punkter
kommentert Riksrevisjonens forslag til nye bestemmelser i lov og instruks
og fremsatt enkelte alternative forslag.
Utvalgets mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Inge Lønning og Jorunn Ringstad, har generelt sett
ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å kommentere
de konkrete forslagene til lovtekst og instruks og viser til at
dette vil måtte vurderes under Stortingets videre arbeid
med forslaget.
Utvalgets merknader er i det alt vesentlige
enstemmige, men på noen punkter er det en viss uenighet, blant
annet om utformingen av Riksrevisjonens innsynsrett.
Riksrevisjonen ledes i dag av et kollegium bestående av
fem riksrevisorer, som velges av Stortinget. Lederen av kollegiet
er samtidig daglig leder av virksomheten. Organiseringen og ledelsen
av Riksrevisjonen reiser en rekke spørsmål, som
er utførlig behandlet i forslaget til ny lov og instruks.
Utvalget antar at vurderingen av disse spørsmålene
mest hensiktsmessig kan skje i tilknytning til den ordinære
stortingsbehandlingen av Riksrevisjonens forslag.
Riksrevisjonen har i forslaget til ny lov og
instruks påpekt at prinsippet om at kollegiets sammensetning skal
avspeile den parlamentariske situasjonen på Stortinget,
må anses som grunnleggende ved revisjonsordningen. Utvalget
er enig i dette. Riksrevisjonens uavhengighet ville være
truet dersom et flertall på Stortinget kun utnevnte sine
egne partifeller til revisorer.
Utvalgets flertall antar at de beste grunner
taler for at Riksrevisjonen går over til en styrebasert
modell, der kollegiet fortsatt utpekes ut fra prinsippet om parlamentarisk
forholdsmessighet, men der den daglige lederen ansettes på faglig
grunnlag. Dette vil etter flertallets syn kunne sikre en bedre kontinuitet
i revisjonsarbeidet samtidig som den nødvendige kontakten med
Stortinget beholdes.
Riksrevisjonen har i dag tre hovedoppgaver -
regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og selskapskontroll. Videre
er Riksrevisjonen tillagt enkelte andre kontrolloppgaver, og den
driver også en løpende veiledning overfor forvaltningen.
I forhold til regnskapsrevisjonen er utvalget
enig i at Riksrevisjonen fortsatt skal ha revisjonsansvaret for alle
statlige regnskaper, herunder både departementene, ytre
etater, andre statlige virksomheter, forvaltningsbedrifter mv. Videre
er utvalget enig i at ordningen med at Riksrevisjonens avgjørelsesmyndighet
i regnskapssaker avvikles, slik at det heretter vil være opp
til Stortinget å foreta den endelige godkjenning av alle
statlige regnskaper. Utvalget slutter seg her til den begrunnelse
som Riksrevisjonen har gitt i forslaget. Det innebærer
også at Riksrevisjonens nåværende adgang
til å gjøre ansvar gjeldende overfor den enkelte tjenestemann,
bør oppheves.
I forhold til forvaltningsrevisjonen gir utvalget
generelt sin tilslutning til den måten Riksrevisjonen har
fulgt opp Stortingets merknader på, fra behandlingen av Ingvaldsen-utvalgets
utredning om Stortingets kontroll med forvaltningen m.v. i 1977,
om behovet for en "kritisk revisjon" av forvaltningens virksomhet,
jf. Dokument nr. 7 (1972-73) og Innst. S. nr. 277 (1976-77).
Utvalget stiller seg videre positivt til det
omfang og den karakter forvaltningsrevisjonen i de senere år
har fått, og til at denne virksomheten i 1996 ble skilt
ut fra det løpende revisjonsarbeidet og spesialisert i
en egen avdeling. Utvalget understreker på generelt grunnlag
at de forhold Riksrevisjonen undergir forvaltningsrevisjon, bør
være av prinsipiell karakter eller av stor økonomisk
rekkevidde.
I forhold til selskapskontrollen er Riksrevisjonens oppgave å kontrollere
at statsrådene forvalter statens interesser på en
lovlig og økonomisk forsvarlig måte, og i samsvar
med de vedtak og forutsetninger som Stortinget har angitt. Den løpende
regnskapsrevisjonen er derimot ikke Riksrevisjonens oppgave. Utvalget
har merket seg at hovedprinsippene for selskapskontrollen er foreslått
videreført i utkastet til ny lov og instruks, og har ingen
prinsipielle kommentarer til dette. Utvalget vil understreke betydningen
av at Riksrevisjonen får tilgang til de dokumenter og opplysninger
som er nødvendige for å føre en effektiv
selskapskontroll.
Utvalgets flertall viser til at den faste rapporteringen ved
selskapskontroll i dag skjer ved at selskapsberetningene avgis til
Riksrevisjonen, som så legger disse til grunn for sin vurdering
og videre rapportering til Stortinget, gjennom Dokument nr. 3:2.
I regjeringens uttalelse om forslaget til ny lov og instruks er
det anført at denne rapporteringen for fremtiden bør
kunne foregå direkte fra statsråden til Stortinget.
Flertallet deler ikke denne vurderingen. Flertallet kan vanskelig
se at dagens ordning i seg selv innebærer noen dobbeltrapportering,
og den er en viktig forutsetning for at Riksrevisjonen skal kunne
vurdere om statsråden har brukt sin innflytelse i tråd
med Stortingets forutsetninger, og om de statlige interessene blir
forvaltet økonomisk forsvarlig. I den utstrekning dagens
ordning innebærer en dobbeltrapportering, bør
dette løses på andre måter enn ved å koble
ut Riksrevisjonen. Det forslag som regjeringen legger opp til, vil
etter flertallets vurdering innebære en klar innskrenkning
i forhold til dagens selskapskontroll, og gi Stortinget dårligere
forutsetninger for å vurdere hvordan statsrådene
forvalter statens interesser.
Utvalgets mindretall viser til at det er bred
enighet om at Riksrevisjonen også i fremtiden skal utføre
selskapskontrollen. Hvorvidt rapporteringen bør skje direkte
til Stortinget eller via Riksrevisjonen, er etter mindretallets
syn av underordnet betydning. Det viktige er at kontrollen skjer
basert på retningslinjer fastlagt av Stortinget med sikte
på å ivareta Stortingets kontrollbehov. Mindretallet
forutsetter at de ansvarlige gjennomgår rutinene med sikte
på å unngå unødig arbeid, for
eksempel ved at rapporteringstidspunkter samordnes.
Utvalget viser til at Riksrevisjonens rolle
i forhold til fristilt statlig virksomhet reiser særskilte
spørsmål. Riksrevisjonen driver ikke bare etterfølgende
revisjon og kontroll, men også en løpende veiledning
overfor forvaltningen. I denne sammenheng er det naturlig å understreke
forvaltningens selvstendige ansvar for sine egne veivalg, uavhengig
av revisjonens veiledning.
Utvalget stiller seg ikke negativt til at Riksrevisjonen driver
veiledning, men påpeker at dette må skje med varsomhet,
og på en måte som verken formelt eller reelt binder
opp de senere revisjons- og kontrollvurderingene. Det er også viktig
at Riksrevisjonen selv er seg bevisst hvilken rolle den har.
Videre bør veiledningen primært
konsentreres om spørsmål som gjelder regnskap
og økonomi, og den bør være av generell
karakter. Under ingen omstendighet må det bli slik at forvaltningen
reelt sett kan søke forhåndsklarering fra Riksrevisjonen
i kontroversielle enkeltsaker.
Utvalget er enig i at Stortingets vedtak og
forutsetninger er et naturlig utgangspunkt for Riksrevisjonens etterfølgende
kontroll, og i at dette bør komme til uttrykk i lovens
formålsbestemmelse.
Utvalgets flertall viser til at skillet mellom
revisjonskriterier utledet av Stortingets vedtak og forutsetninger,
og andre revisjonsfaglige kriterier kommer til uttrykk i Riksrevisjonens
forslag til formålsbestemmelse i lovutkastet § 1.
Utkastets § 7 annet ledd om forvaltningsrevisjon kan derimot
gi inntrykk av at revisjon alltid må være direkte
knyttet til Stortingets vedtak og forutsetninger, og her må man
til instruksutkastets § 3-1 for å se at dette
ikke er hensikten. Flertallet vil derfor foreslå at forslaget
til lovens § 7 annet ledd endres noe.
Utvalget er i mandatet særlig bedt
om å vurdere om det er "ønskelig at Riksrevisjonen
gransker og vurderer om regjeringen oppfyller sin opplysningsplikt
overfor Stortinget".
Dersom Riksrevisjonen avdekker informasjonssvikt, er
det etter utvalgets syn naturlig at dette rapporteres til Stortinget.
På den annen side er det også betenkeligheter
ved en direkte revisjonsfaglig etterprøving av om regjeringen
har oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget. Det tilkommer
først og fremst Stortinget selv å vurdere kritikkverdigheten
av, og eventuelt behovet for videre strafferettslig forfølging
av brudd på opplysningsplikten.
Etter utvalgets vurdering vil den rette balanse
mellom disse motstridende hensyn være at Riksrevisjonen i
fremtiden fortsatt kan og bør undersøke om de opplysninger
regjeringen fremlegger for Stortinget er dekkende, og gir tinget
et forsvarlig beslutningsgrunnlag. På den annen side må Riksrevisjonen
her utvise varsomhet ved sine vurderinger og konklusjoner, og den
bør ikke eksplisitt ta stilling til om opplysningsplikten
er brutt. I første rekke bør den konsentrere seg
om en rent faktisk gransking og fremstilling av hva regjering og
forvaltning har visst om saken på det aktuelle tidspunkt,
og hva som er meddelt videre til Stortinget. Dersom det er klare
mangler eller feil ved informasjonen, må dette kunne påpekes.
Men det bør skje uten at Riksrevisjonen går inn
på noen nærmere rettslig vurdering av om opplysningsplikten
formelt sett er brutt.
Et spørsmål er hvilket revisjonskriterium
Riksrevisjonen skal anvende for å vurdere hva som er korrekt informasjon
fra regjering til storting. I Stoltenberg-regjeringens høringsuttalelse
av 30. april 2001, er det foreslått en omformulering av
instruksutkastet § 3-1 bokstav e som viser til "offentlige
utredningskrav". Dette kan blant annet omfatte Utredningsinstruksen, som
er fastsatt av regjeringen til bruk i forvaltningen. Utvalget er
enig i at det foreslåtte kriteriet ikke er særlig
velegnet. Problemet er ikke at det viser til interne instrukser
i forvaltningen, for slike må Riksrevisjonen kunne trekke
inn, der dette er hensiktsmessig. Utredningsinstruksen er imidlertid
utformet med tanke på de interne krav til utredning i forvaltningen,
og ikke med tanke på å regulere hva som er korrekt
informasjon fra regjeringen til Stortinget.
Utvalget har derfor kommet til at Riksrevisjonens vurderingstema
i prinsippet må være det samme som generelt gjelder
for etterprøving av regjeringens opplysningsplikt. Eller
med andre ord om regjeringen har fremlagt den informasjon som er
nødvendig for Stortingets behandling av saken, og at opplysningene er
korrekte og dekkende. Behovet for varsomhet tilsier at Riksrevisjonen
bør gå kortere enn Stortinget selv i sin vurdering,
og den bør heller ikke konkludere bastant. Men vurderingstemaet
må i prinsippet være det samme. Samtidig er det
hensiktsmessig å gi kriteriet en utforming som ikke direkte
viser til den rettslige opplysningsplikten. For det første
for å signalisere at Riksrevisjonen ikke bør foreta
eksplisitte vurderinger av om plikten formelt sett er brutt. Og
for det andre fordi den må kunne påpeke faktisk
informasjonssvikt, også der det er uklart om det formelt
sett foreligger pliktbrudd.
Etter gjeldende rett har Riksrevisjonen en vid
adgang til å innhente informasjon. I Grunnloven § 75
k er det fastsatt at forvaltningen har en aktiv plikt til å sende
inn statens regnskaper. Annen informasjon må Riksrevisjonen
selv kreve. Dette er angitt i statsrevisjonsloven § 2 annet
ledd. Etter denne bestemmelsen kan Riksrevisjonen kreve enhver opplysning,
fra enhver som arbeider i det offentlige. Bestemmelsen må forstås
etter sin ordlyd, og det er ikke rettslig grunnlag for å tolke den
innskrenkende.
Etter utvalgets mening er det avgjørende
at Riksrevisjonen får tilgang på de opplysninger
og dokumenter den trenger for å kunne utføre sine
oppgaver. Dette er det bred enighet om. I praksis er det da også vanlig
at Riksrevisjonen krever de dokumenter den anser nødvendig,
og får dem utlevert.
I Riksrevisjonens utkast til ny lov § 4
første ledd er det foreslått lovfestet at den
uten hinder av taushetsplikt skal kunne "kreve enhver opplysning,
redegjørelse eller ethvert dokument, og foreta de undersøkelser
som den finner nødvendige for å gjennomføre
oppgavene".
Utvalget understreker samtidig at dette ikke innebærer
noen rett for Riksrevisjonen til å kreve informasjon på fritt
grunnlag. Kravet må være knyttet til det som i
den enkelte sak er nødvendig for å gjennomføre Riksrevisjonens
oppgaver, slik disse vil bli fastsatt i lov og instruks. Utvalget
har merket seg at verken Riksrevisjonen eller regjeringene har gitt
uttrykk for at det i praksis har vært vesentlige problemer
knyttet til innsynsretten. Utvalget ser derfor heller ikke behov
for noen endring av gjeldende praksis, og oppfatter det ikke som
et aktuelt behov for Riksrevisjonen at den skal ha krav på et
mer omfattende innsyn enn det som gjelder i dag.
Utvalget understreker at fremleggelse av opplysninger
og dokumenter for Riksrevisjonen ikke i seg selv innebærer
offentliggjøring.
Utvalget viser til at forslaget til ny lov § 4
første ledd vil omfatte tilgang til alle taushetsbelagte
(herunder graderte) opplysninger og dokumenter. Dette er i tråd med
langvarig praksis. Riksrevisjonen er for øvrig pålagt å følge
de regler og retningslinjer som gjelder ved behandling av gradert
materiale i forvaltningen. Ordningen er imidlertid ikke formelt
lovfestet, og den nye sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 har
i § 2 femte ledd et unntak for Riksrevisjonens behandling
av sikkerhetsklarert materiale. Dette er påpekt i regjeringen
Stoltenbergs høringsuttalelse. Utvalget er enig i at det
med fordel kan inntas en bestemmelse i utkastet til ny lov om Riksrevisjonen,
som regulerer dens behandling av sikkerhetsgraderte opplysninger.
Samtidig bør det ut fra konstitusjonelle hensyn gjøres
et unntak for de bestemmelser i sikkerhetsloven, som regulerer fullmaktene
til nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Ved rapportering til Stortinget er det ikke
vanlig at Riksrevisjonen gjengir eller viser til taushetsbelagte eller
graderte opplysninger. I de saker det helt unntaksvis er aktuelt å fremlegge
graderte opplysninger, vil disse bli lagt frem og behandlet på samme
måte som når regjeringen fremlegger graderte opplysninger
for Stortinget. Utvalget har inntrykk av at dette fungerer på en
hensiktsmessig måte, og kan ikke se at det her er behov
for nye prosedyrer, særskilt tilpasset rapporter fra Riksrevisjonen.
Utvalgets flertall vil på denne bakgrunn
gi sin tilslutning til den måten innsynsretten er utformet
på i Riksrevisjonens utkast til ny lov § 4. Det
bærende prinsipp må etter flertallets syn være
at det bare er Riksrevisjonen selv som kan vurdere hvilken informasjon
som er nødvendig. Dersom dette ikke var tilfellet, ville
det i realiteten være opp til den kontrollerte etat å legge
premissene for kontrollen, på en måte som ville
kunne vanskeliggjøre effektiv gransking og kontroll. I
saker der det er mistanke om alvorlige feil og mangler, ville dette
også kunne svekke revisjonsrapportenes troverdighet og
legitimitet utad.
På denne bakgrunn vil det etter flertallets
oppfatning verken være hensiktsmessig eller mulig å innta eksplisitte
unntak fra innsynsretten i lovutkastet § 4. Begrunnelsen
er blant annet at det i praksis vil være umulig å utforme
klare unntak uten at disse får en rekkevidde som i gitte
situasjoner vil kunne begrense Riksrevisjonens legitime innsynsbehov.
Flertallet viser til at Riksrevisjonen alltid har utøvet
sin vide innsynsrett på en fleksibel måte, som
har respektert legitime behov for fortrolighet i regjering og forvaltning,
og som ikke har medført noen uheldig offentliggjøring
av strengt intern eller taushetsbelagt informasjon. Flertallet viser
også til at Stortinget selv har en meget vid innsynsrett
etter Grunnloven § 75 f og at det samme må gjelde
Riksrevisjonen. Videre vises det til at det ikke er vanlig å oppstille
begrensninger i nasjonale riksrevisorers informasjonskrav i andre
land.
Utvalgets mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Inge Lønning og Jorunn Ringstad, påpeker
at det ikke ligger innenfor Riksrevisjonens arbeidsområde å etterprøve
de rent interne politiske prosesser. Dokumenter som regjeringsnotater
og utkast til disse, referater fra regjeringskonferansene og statsrådenes håndnotater,
er dokumenter som bør høre inn under regjeringens
interne politiske sfære. Regjeringen har en genuin interesse
av å kunne beskytte sine interne drøftelser fra
utenverdenen. Riksrevisjonen har for øvrig selv presisert
at regjeringsnotater faller utenfor de dokumenter det er aktuelt å begjære
innsyn i. For Stortinget er det resultatene av regjeringens handlinger i
forhold til Stortingets vedtak og forutsetninger som er av betydning,
ikke hva hver enkelt statsråd har ment i et internt møte.
En slik begrensning i Riksrevisjonens innsynsrett er etter mindretallets
oppfatning i samsvar med gjeldende praksis, og en presisering av
hvilke dokumenter som kan unntas bør gå klart
fram enten av lov eller instruks.
Utvalgets medlemmer Harald Hove og Hanne Marthe
Narud vil understreke at de oppfatter at de begrensninger som mindretallet
her formulerer knyttet til bestemte dokumenter, er i samsvar med
den praksis som i dag gjelder, og at denne praksis bør opprettholdes.
Utvalget er generelt enig i at Riksrevisjonen
må innhente opplysninger der de er å finne. Dette innebærer
at Riksrevisjonen må kunne henvende seg direkte til de
etater mv. som er under revisjon og kontroll. Ved kontakt med departementene
er det samtidig viktig at ledelsen er informert om den informasjonsinnhenting
som foregår, slik praksis også er i dag. I saker om
forvaltningsrevisjon skal førstekontakt med departementet
alltid skje via ledelsen i departementet, og slik at statsråden
eller den han bemyndiger, selv kan bistå med utvelgelse
av de personer som har best kunnskap om området og som
derved kan gi Riksrevisjonen den mest kvalifiserte bistand.
Etter § 6 skal Riksrevisjonen også ha
tilgang til forvaltningens IT-systemer. Dette er en videreføring
og regulering av gjeldende praksis. Under den tidligere ordningen
med stedlige revisorer var disse direkte tilknyttet forvaltningens
IT-systemer. Etter den nye ordningen har Riksrevisjonen ut fra sikkerhetsmessige hensyn
bestemt at revisorene ikke lenger skal ha direkte tilknytning, og
i stedet praktiseres det nå slik at forvaltningen ved besøksrevisjon
bistår med tilgang til systemene og stiller nødvendig
utstyr til disposisjon. Utvalget finner det hensiktsmessig å videreføre
denne praksis.
Utvalget understreker den generelle betydningen
av at fristilling av statlig virksomhet ikke i vesentlig grad må svekke
Stortingets og Riksrevisjonens kontroll.
Utvalget mener derfor at Riksrevisjonens kontroll med
fristilte virksomheter med ansvar for å gjennomføre
statlige oppgaver, også må omfatte forvaltningsrevisjon,
i tillegg til den eierskapskontroll som inngår i den løpende
selskapskontrollen. Utvalget er videre av den oppfatning at Stortingets
kontrollbehov omfatter alle heleide statlige foretak, enten disse
er organisert som statsaksjeselskap, statsforetak eller særlovselskaper,
dersom disse er tillagt et samfunnsmessig ansvar i tillegg til sin
rent næringsmessige eller forretningsmessig virksomhet.
På denne bakgrunn vil utvalget anbefale at det presiseres
at Riksrevisjonens selskapskontroll i forhold til heleide statlige
selskaper også må kunne omfatte forvaltningsrevisjon.
Utvalgets flertall foreslår i den forbindelse
at det tas inn en ny setning i forslaget til instruks for Riksrevisjonen § 4-1
annet ledd, som presiserer at Riksrevisjonens selskapskontroll i
forhold til heleide statlige selskaper også må kunne
omfatte forvaltningsrevisjon.
Utvalget har ikke vurdert de øvrige
forslag til endringer i Dokument nr. 1 som Riksrevisjonen fremmer,
og antar at dette mest naturlig kan tas opp i forbindelse med Stortingets
senere behandling av lovforslaget. Det samme gjelder kravene til
innholdet i Dokument nr. 2, der Riksrevisjonen foreslår å videreføre
dagens praksis.
Videre foreslår Riksrevisjonen å videreføre
og instruksfeste den praksis for bruk av Dokument nr. 3-serien,
som har dannet seg etter at denne ordningen ble innført
i 1994. Utvalget ser dette som hensiktsmessig, og vil understreke
betydningen av at Riksrevisjonen fortsatt rapporterer om sentrale
forvaltningsrevisjonsundersøkelser m.m. gjennom separate
rapporter.
Dersom Stortinget går videre med egen
gransking på grunnlag av en revisjonsrapport, oppstår
spørsmålet om hvilken rolle Riksrevisjonen da
skal spille. Etter utvalgets vurdering må utgangspunktet
være at når Riksrevisjonen har levert sin rapport,
så er saken avsluttet for dens del. Hensynet til Riksrevisjonens
selvstendighet og politiske nøytralitet tilsier at den
ikke kobles direkte inn i den etterfølgende parlamentariske prosess,
som et hjelpeorgan for Stortinget.
På den annen side bør det
etter utvalgets oppfatning ikke oppstilles noen formelle skranker
mot at Riksrevisjonen under Stortingets senere behandling kan anmodes
om å gi supplerende opplysninger, eller bidra med avklaringer,
dersom det er punkter i rapporten som er egnet til å reise
tvil. Dette vil mest praktisk kunne skje dersom kontroll- og konstitusjonskomiteen
velger å avholde høringer om de spørsmål
rapporten reiser. I forslaget til ny instruks § 7-5 foreslås
det at Riksrevisjonen skal varsles og ha rett til å være
til stede ved slike høringer. Videre foreslås
det at Riksrevisjonens leder kan be om å få være
til stede under komiteens møter om den aktuelle saken.
Utvalget er enig i at slike prosedyrer i praksis kan være
hensiktsmessige, men finner det ikke naturlig å nedfelle
dem i en instruks til Riksrevisjonen. Slik forslaget står,
kan det leses som en plikt for kontroll- og konstitusjonskomiteen
til å varsle Riksrevisjonen, og til å gi den adgang
til høringer og møter. Dersom en slik plikt først
skal oppstilles, vil det mer naturlig måtte nedfelles i
Stortingets egen forretningsorden. Etter utvalgets vurdering er
det imidlertid ikke behov for en slik formalisering av forholdet
mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og Riksrevisjonen.
Ved kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av
revisjonsrapporter, kan spørsmålet oppstå om
den bør ha adgang til Riksrevisjonens grunnlagsmateriale. Formelt
sett kan komiteen ikke pålegge Riksrevisjonen å utlevere
dette, men i praksis har den ved enkelte anledninger fremmet anmodning
om det. I slike tilfeller har Riksrevisjonen vært tilbakeholden
med å gi innsyn, og i stedet henvist komiteen til å søke
innsyn hos den reviderte etat. Etter utvalgets vurdering vil dette
som hovedregel være en hensiktsmessig ordning. Som angitt
ovenfor er et viktig argument for at Riksrevisjonen bør
ha et omfattende informasjonskrav overfor forvaltningen nettopp
at den ikke offentliggjør de opplysninger og dokumenter
den innhenter, samt at den er forsiktig med å innta sensitive
opplysninger i sine rapporter. Dersom kontroll- og konstitusjonskomiteen
regelmessig skulle kunne kreve tilgang på Riksrevisjonens
grunnlagsmateriale, ville dette etter utvalgets oppfatning kunne
true grunnlaget for Riksrevisjonens egen informasjonstilgang. Samtidig
kan det ikke utelukkes at Stortinget i enkelte særlig vanskelige
kontrollsaker kan ha et legitimt behov for tilgang til slikt materiale.
I så fall bør spørsmålet om
innsyn etter utvalgets oppfatning fremmes som en formell begjæring
fra Stortinget i plenum. Utvalget legger til grunn at dette vil
være omfattet av Stortingets alminnelige instruksjonsrett
overfor Riksrevisjonen, slik denne er angitt ovenfor. Adgangen bør
imidlertid bare brukes i ekstraordinære saker, der særlige
kontrollbehov tilsier det, og utvalget finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå dette
særskilt lovfestet.
Riksrevisjonen oversendte i brev av 17. januar
2001 til Stortingets presidentskap forslag til ny lov og instruks
for Riksrevisjonen. I forslaget inngikk også mindre endringer
i fire andre lover. 19. januar 2001 oversendte Presidentskapet Riksrevisjonens
forslag til Frøilandutvalget, under henvisning til utvalgets
mandat.
Regjeringen v/statsminister Stoltenberg
avga uttalelse i brev av 30. april 2001 til Presidentskapet. Etter
regjeringsskiftet rettet Frøilandutvalget en forespørsel
til den nye regjeringen om den stilte seg bak innholdet i regjeringen
Stoltenbergs uttalelse, og regjeringen v/statsminister
Bondevik svarte på dette ved brev av 29. januar 2002.
Etter at Frøilandutvalget la frem Dokument
nr. 14. (2002-2003), har Riksrevisjonen i brev av 30. september
og 26. oktober 2002 til Presidentskapet lagt fram enkelte justeringer,
presiseringer og tillegg til forslaget til ny lov og instruks.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen oversendte
19. mars 2003 ny lov og instruks for Riksrevisjonen til lovteknisk
gjennomgåelse i Justisdepartementet. Komiteen mottok 5.
mai 2003 den lovtekniske gjennomgåelsen fra Lovavdelingen.
Komiteen besluttet i møte 6. mai 2003 å oversende
denne til Riksrevisjonen hvor man ba om å få et
bearbeidet og helhetlig forslag tilbake.
I påvente av Riksrevisjonens tilbakemelding
har komiteen besluttet å utsette sin behandling av ny lov
og instruks for Riksrevisjonen til høstsesjonen 2003.
Komiteen viser til
at Riksrevisjonen både bidrar som premissleverandør
til Stortingets egen kontroll og fører kontroll med regjering
og forvaltning på Stortingets vegne. Gjennom behandling
og innstilling på desisjon av de sentrale statsregnskaper,
og gjennom rapporter til Stortinget som gir grunnlag for å vurdere statsrådene
ansvar samt rette opp feil og mangler, legger Riksrevisjonen viktige
føringer for Stortingets kontrollarbeid. Videre har Riksrevisjonen
selvstendige revisjons- og kontrolloppgaver i forhold til den underliggende
forvaltning.
Komiteen slutter seg til utvalgets
vurdering av at loven av 8. februar 1918 om Statens revisionsvæsen ikke
gir et dekkende uttrykk for Riksrevisjonens oppgaver, organisasjon,
kompetanse, metodikk og prosedyrer. Heller ikke de instrukser Stortinget
har vedtatt i den etterfølgende periode, dekker dagens behov
for regelverk for Riksrevisjonen på en tilfredsstillende
måte.
Komiteen har merket seg at utvalget
ikke har sett det som sin oppgave å fremsette nye forslag
til bestemmelser i lov eller instruks om Riksrevisjonen, men at utvalgsflertallet
har gitt uttrykk for synspunkter på enkelte paragrafer
og også fremmet noen forslag til endringer. Ny lov og instruks
for Riksrevisjonen ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen har
derfor funnet det hensiktmessig å behandle de konkrete
paragrafer samlet i tilknytning til utkastet til lov og instruks. Komiteen avgrenser følgelig
sin gjennomgang av utvalgets innstilling på dette punkt
til å omfatte synspunkter på prinsipielle spørsmål. Komiteen viser
for øvrig til at den i påvente av Riksrevisjonens
bearbeidede og helhetlige forslag til ny lov og instruks, har besluttet å utsette
sin behandling til høstsesjonen 2003.
Komiteenslutter
seg til utvalgets vurdering av viktigheten av Riksrevisjonens uavhengighet
og vil understreke at det må være en forutsetning
at Riksrevisjonen kan fungere uavhengig av skiftende politiske konstellasjoner.
I egenskap av Stortingets kontrollorgan er det
imidlertid også av betydning at Riksrevisjonen innretter
sin virksomhet med sikte på å dekke Stortingets
behov. Komiteen anser utviklingen i retning av økt
vekt på forvaltningsrevisjon som formålstjenlig,
men vil understreke den vanskelige balansegang det kan være mellom
uavhengighet og lydhørhet overfor politikernes ønsker.
Komiteen viser i den sammenheng
til Makt- og demokratiutredningen "Den fragmenterte staten" kapittel
9 s. 294 "En revitalisert Riksrevisjon". Her heter det bl.a.
"(På tross av dette) synes forvaltningsrevisjonen å ha vanskeliggjort
den objektive rollen til Riksrevisjonen. Forvaltningsrevisjonens
natur og plass i det politiske systemet gjør at Riksrevisjonen
har nærmet seg den utøvende makt, og i større
grad opptrer i andre roller enn bare som nøytral kontrollør
og revisor."
Og videre:
"Riksrevisjonen har beveget seg inn i en gråsone mellom
på den ene siden profesjonell uavhengighet og objektivitet,
og på den andre siden politiske prosesser og den alminnelige
politiske debatt."
Komiteen vil understreke den
krevende utfordring Riksrevisjonen står overfor ved å skulle
balansere uavhengighet og lydhørhet overfor politiske signaler.
Komiteen har merket seg utvalgets
vurderinger av spørsmålet om Stortingets adgang
til å instruere Riksrevisjonen, og anser det som udiskutabelt
at Stortinget kan gi generelle instrukser om hvordan Riksrevisjonen skal
drive sin virksomhet. Likeledes må det være klart at
Stortinget i plenum kan instruere Riksrevisjonen til å påta
seg et oppdrag. Komiteen vil imidlertid presisere
at det er opp til Riksrevisjonen å avgjøre på hvilken
måte oppdraget skal utføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at utvalgets flertall støtter en organisering
av Riksrevisjonen hvor kollegiet fortsatt utpekes ut fra prinsippet
om parlamentarisk forholdsmessighet, men der den daglige lederen ansettes
på faglig grunnlag. Disse medlemmer anser
dagens ordning som hensiktsmessig og vil ikke foreslå noen
endringer i organiseringen av Riksrevisjonens ledelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter utvalgets
flertall i at Riksrevisjonen organiseres etter en styrebasert modell
der kollegiet fortsatt utpekes etter prinsippet om parlamentarisk
forholdsmessighet og at den daglige lederen ansettes på faglig
grunnlag. Disse medlemmer støtter flertallets
begrunnelse for en slik modell og ser klare fordeler ved at en slik
løsning velges.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om organiseringen av Riksrevisjonen vil bli behandlet på et
senere tidspunkt, i innstilling om ny lov og instruks for Riksrevisjonen.
Komiteen viser til
Riksrevisjonens tre hovedoppgaver som er regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og
selskapskontroll. Komiteen er enig i at Riksrevisjonen
fortsatt skal ha revisjonsansvaret for alle statlige regnskaper,
herunder departementene, ytre etater og øvrig statlig virksomhet. Komiteen slutter
seg videre til forslaget om at Riksrevisjonens avgjørelsesmyndighet
i regnskapssaker avvikles og at Stortinget for fremtiden skal stå for
godkjenning av de statlige regnskaper. Likeledes bør Riksrevisjonens
adgang til å gjøre ansvar gjeldende overfor den
enkelte tjenestemann, oppheves.
Komiteen vil understreke at forvaltningsrevisjon er
et viktig virkemiddel for å sikre kunnskap om forvaltningens
virksomhet. Komiteen er enig i den generelle definisjonen
på forvaltningsrevisjon som "systematiske undersøkelser
av økonomi, produktivitet, måloppnåelse
og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetning." Komiteen vil
i tillegg understreke at utvelgelse av forvaltningsprosjekter må skje basert
på en vurdering av om saken enten er av stor prinsipiell
eller økonomisk betydning.
I forhold til selskapskontrollen viser komiteen til sine
merknader til Dokument nr. 3:2 (2002-2003) Riksrevisjonens kontroll
med statsrådens (departementets) forvaltning av statens
interesse i selskaper, banker mv. for 2001, jf. Innst. S. nr. 123
(2002-2003) hvor det slås fast at Riksrevisjonen i tillegg
til å ta stilling til om statsråden har utøvet
sin oppgave som forvalter av statens økonomiske interesser
i selskaper mv., også skal vurdere om andre oppgaver av
mer samfunnsmessig karakter er ivaretatt. Komiteen viser
i den forbindelse til eksempler som forvaltning av naturinteresser og
kulturformål.
Komiteen vil videre understreke
at fristilling av statlig virksomhet ikke må svekke Riksrevisjonen
og Stortingets mulighet for å føre kontroll.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
i tillegg til løpende kontroll også gir veiledning
til forvaltningen, og vil understreke den til dels vanskelige balansegangen
mellom disse to oppgavene. Komiteen støtter utvalgets
påpeking av at eventuell veiledning primært bør
konsentreres om regnskaps- og økonomispørsmål. At
forvaltningen ikke under noen omstendighet må kunne søke
forhåndsklarering fra Riksrevisjonen i kontroversielle
saker, er en viktig presisering som komiteen slutter
seg til. Komiteen har for øvrig merket seg
at utviklingen i privat sektor går mot et klarere skille
mellom revisjons- og konsulentvirksomhet og er av den oppfatning
at en slik utvikling også vil være positiv i offentlig
sektor.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at revisjonskriterier så vel som prosedyrene ved utføring
av de ulike revisjonshandlinger, er klare og entydige slik at både
revisjon og forvaltning vet hva de har å forholde seg til.
Et viktig kontrollkriterium er hvorvidt regjering
og forvaltning har fulgt opp Stortingets vedtak og forutsetninger. Komiteen vil
peke på at dette er et kriterium som lett åpner
for tolkninger av politisk karakter og hvor Riksrevisjonen bør
være varsom med bastante konklusjoner.
Komiteen vil peke på at
også Riksrevisjonens granskning av kvaliteten på de
opplysninger regjeringen fremlegger for Stortinget, er et sensitivt
revisjonstema. Dersom Riksrevisjonen avdekker informasjonssvikt,
er det viktig at de konklusjonene som trekkes ikke formuleres slik
at det eksplisitt tas stilling til om opplysningsplikten er brutt.
Gjør man det, vil det etter komiteens syn
kunne stilles spørsmål ved Riksrevisjonens partinøytrale
rolle og legitimitet, noe som på sikt kan bidra til å undergrave
Riksrevisjonen som Stortingets kontrollorgan.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at Riksrevisjonen får tilgang på de opplysninger
og dokumenter den trenger for å kunne utføre sine
oppgaver. Riksrevisjonen må følgelig ha krav på å få de
opplysninger og dokumenter den har behov for for å kunne utføre
sine oppgaver. Komiteen viser til at Riksrevisjonen
i dag i praksis får utlevert de dokumenter den ber om og
ser ingen grunn til å endre praksis.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
slutter seg til utvalgets presisering av at dette ikke innebærer
noen rett for Riksrevisjonen til å kreve informasjon på fritt
grunnlag. Kravet må være knyttet til det som i
den enkelte sak er nødvendig for å gjennomføre
Riksrevisjonens oppgaver i tråd med gjeldende lov og instruks.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at det ikke ligger innenfor Riksrevisjonens arbeidsområde å etterprøve
rent interne politiske prosesser. Dokumenter som regjeringsnotater
og statsrådenes håndnotater i tilknytning til
disse, er dokumenter som bør høre inn under en
regjerings interne politiske sfære og som ikke bør
være gjenstand for innsyn fra utenforstående.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker ikke å legge
noen begrensninger på hvilke dokumenter Riksrevisjonen
skal ha innsyn i. Disse medlemmer mener derfor at
regjeringen er pliktig til å utlevere alle de dokumenter
som Riksrevisjonen ber om innsyn i. Dersom Riksrevisjonen skal nektes
innsyn i de dokumenter som Riksrevisjonen selv mener er relevante
for den kontroll som den fører, vil dette, etter disse
medlemmers oppfatning, føre til helt uholdbare
forhold for Riksrevisjonens stilling som kontrollorgan og bidra
til en betydelig svekkelse av denne. Disse medlemmer mener
at kontrollorganet selv må være suverent til å avgjøre
hva som skal kontrolleres og at det vil føre til helt uholdbare
tilstander dersom den som kontrolleres, skal avgjøre hva kontrolløren
skal kunne kontrollere.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om rekkevidden av Riksrevisjonens innsynsrett vil bli behandlet
på et senere tidspunkt, i innstilling om lov om Riksrevisjonen. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til komiteens merknader
i tilknytning til behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002-2003), jf. Budsjett-innst.
S. nr. 10 (2002-2003) pkt. 5.4.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Stortinget i plenum kan kreve ethvert dokument utlevert.
Komiteen er enig i
utvalgets presisering av at Riksrevisjonen må kunne innhente
opplysninger der de er å finne. Dette innebærer
at Riksrevisjonen må kunne henvende seg direkte til etater
mv. som er under revisjon og kontroll. Komiteen vil
særlig fremheve viktigheten av at den informasjon Riksrevisjonen innhenter
i forbindelse med forvaltningsrevisjon, gir grunnlag for dybdeforståelse
av de sakskomplekser som er til vurdering. Utformingen av de problemstillinger
forvaltningsrevisjonsrapportene skal tuftes på, er helt
avgjørende for hvilken anvendelighet rapportene får
i det videre arbeid. Komiteen slutter seg til utvalgets
understrekning av at første kontakt i forvaltningsrevisjonssaker
skal skje via ledelsen i det enkelte departement, slik at statsråden
eller den han bemyndiger, kan velge ut de personer som har best
kunnskap. Komiteen vil understreke at en slik prosedyre
er viktig, både for å sikre at Riksrevisjonen
får et best mulig vurderingsgrunnlag og for at ansvaret
blir plassert der det hører hjemme, nemlig i ledelsen.
Komiteen vil videre presisere
at ledelsen i det berørte departement eller organ normalt
bør gis anledning til å være til stede
ved intervjuer av ansatte samt at forespørsler knyttet
til etterprøving av skjønnsutøvelse,
henvises til den politiske ledelse.
Komiteen viser til det som er
sagt om selskapskontroll i punkt 5.3.3, og er enig i at Riksrevisjonens
selskapskontroll i forhold til heleide statlige selskaper også må kunne
omfatte forvaltningsrevisjon.
Når det gjelder kontroll med statlige
utbyggingsprosjekter og investeringer, mener komiteen at
Riksrevisjonen fortsatt bør gå inn i tunge prosjekter
mv. som mislykkes og sette fokus på å belyse årsaker
og ansvarsforhold i tilknytning til dette. Komiteen vil peke
på at det også kan være grunn til å gå inn
i prosjekter som har gitt gode resultater. Innspill om hva som fører
til suksess kan ofte være vel så produktivt som
en mer negativ tilnærming.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
stiller seg tvilende til om Riksrevisjonen bør ha en mer
proaktiv rolle. Forhåndskontroll vil lett skape integritetsproblemer
og være uryddig i forhold til konstitusjonelle ansvarslinjer. Flertallet viser
til at regjeringen har etablert en ordning med kvalitetssikring
av alle utbyggingsprosjekter på 500 mill. kroner og mer,
og forutsetter at regjeringen til enhver tid sørger for å ha
systemer som ivaretar behovet for kvalitetskontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker ikke å legge
noen begrensninger på hvordan Riksrevisjonen skal utføre
sin kontrollvirksomhet.
Stortingsoppnevnte (parlamentariske) granskingskommisjoner
er ad hoc-organer som Stortinget oppnevner med sikte på å utrede
et tidligere begivenhetsforløp. Formålet kan være å avdekke
feil og forsømmelser, og på den måten
klarlegge statsrådens ansvar i forhold til Stortinget.
Eller det kan være å få sannheten frem
i en sak, for å legge grunnlag for forsoning eller reform, uten
spørsmål om statsrådens ansvar. I praksis
kan det være en glidende overgang mellom formålene,
slik at en gransking kan inneholde elementer av begge.
At Stortinget selv oppnevner granskingskommisjoner,
er et nytt trekk. Det vanlige frem til slutten av 1980-tallet har
vært at regjeringen oppnevner granskingskommisjoner,
om enn flere ganger etter påtrykk fra Stortinget. Her har
det skjedd en markert endring av praksis. Siden 1985 er følgende
kommisjoner oppnevnt av Stortinget:
– Granskningskommisjon
i Reksten-saken, jf. Dokument nr. 7 (1987-1988) og Innst. S. nr.
178 (1989-1990),
– Kommisjonen for å granske
påstander om ulovlig overvåking av norske statsborgere
(Lund-kommisjonen), jf. Dokument nr. 15 (1995-1996) og Innst. S.
nr. 240 (1996-1997),
– Kommisjonen for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet
til bankkrisen, jf. Dokument nr. 17 (1997-1998) og Innst. S. nr.
141 (1998-1999),
– Kommisjonen for å foreta
en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og
bygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen, jf.
Dokument nr. 18 (2000-2001) og Innst. S. nr. 257 (2000-2001).
I tillegg vedtok Stortinget 16. desember 2002 å oppnevne
"Granskningskommisjon for Mehamn-ulykken", jf. Innst. S. nr. 74
(2002-2003) og Innst. S. nr. 114 (2002-2003). Det tas sikte på at
kommisjonen overleverer sin rapport til Stortinget innen 1. juni
2004.
Utvalget peker på at den utviklingen
som har funnet sted med hensyn til å gjøre bruk
av stortingsoppnevnte granskingskommisjoner, har skjedd uten at
Stortinget har foretatt en prinsipiell vurdering av slike kommisjoner.
Etter utvalgets oppfatning er det behov for en generell vurdering
av dette nye tilskuddet til Stortingets kontrollfunksjon.
Utvalget har konsentrert seg om spørsmål
som særlig gjelder Stortingets bruk av granskingskommisjoner, som
ledd i en bredere vurdering av dets kontrollfunksjon. Andre spørsmål
som mer generelt gjelder bruken av granskingskommisjoner, vil Stortinget
kunne komme tilbake til når resultatet av Justisdepartementets
utredning foreligger.
Det finnes i dag ingen særskilte regler,
verken i lov eller forretningsorden, som regulerer bruken av stortingsoppnevnte
granskingskommisjoner. Stortinget har derfor ingen fast mal å forholde
seg til når den skal oppnevne slike kommisjoner i den enkelte
sak. Generelt må naturligvis prosedyren følge
de alminnelige regler som gjelder for Stortingets beslutninger.
Skal kommisjonen gis tvangsmyndighet, trengs det lovvedtak, men
ellers er det tilstrekkelig med plenarvedtak.
Ved de tilfellene der Stortinget har oppnevnt granskingskommisjoner
til nå, har dette skjedd ved plenarvedtak. Mandat, sammensetning,
prosedyrer, bevilgninger, frister, etc. har fremgått av
vedtaket. For tre av dem har Stortinget i tillegg funnet det nødvendig å gi
en særlov, av hensyn til deres informasjonstilgang.
Å oppnevne en granskingskommisjon er
i seg selv et ekstraordinært tiltak. Dertil kommer at det
bare er helt unntaksvis og i spesielle tilfeller at Stortinget har
gjort dette. Det vanlige har vært at kommisjoner som skal granske
forhold i forvaltningen, oppnevnes av regjeringen. Slik bør
det etter utvalgets mening også være i fremtiden.
Utvalget har vurdert om det bør innføres
faste regler for når Stortinget unntaksvis skal kunne nedsette granskingskommisjoner,
men har kommet til at dette vanskelig lar seg regulere, og at det
her er behov for fleksibilitet. Terskelen bør imidlertid
ligge høyt. Og visse føringer for vurderingen
lar seg oppstille.
Utgangspunktet er nødvendigvis at Stortinget
har et informasjonsbehov i en verserende kontrollsak, som ikke lar
seg fylle gjennom tingets ordinære prosedyrer for innhenting
av opplysninger og dokumenter. Det vil særlig være
aktuelt i store og kompliserte saker, som krever en mer inngående
gransking enn det Stortinget selv har kapasitet til å utføre.
Ved vurderingen av behovet for en særskilt
granskingskommisjon bør Stortinget legge vekt på at
en slik prosess både er meget ressurskrevende og i seg
selv vil kunne utgjøre en betydelig belastning for de involverte parter.
Kontrollprosessen vil også trekke ut i tid, slik at det
tar lang tid før saken kan avsluttes.
Videre bør Stortinget vurdere alternativene
til å oppnevne en granskingskommisjon. Et første
alternativ er at kontroll- og konstitusjonskomiteen gis i oppdrag å granske
saken, eller at det nedsettes en særskilt protokollkomite
etter Stortingets forretningsorden § 14 a, i saker som
reiser spørsmål om statsråders konstitusjonelle
ansvar. Et annet alternativ er at Stortinget anmoder eller instruerer
Riksrevisjonen om å granske saken. Dette vil særlig
være nærliggende i saker som naturlig faller innenfor
den revisjonsfaglige virksomheten.
Et tredje alternativ er at Stortinget anmoder
eller instruerer regjeringen om å nedsette en granskingskommisjon,
og i den forbindelse eventuelt legger føringer for kommisjonens
sammensetning og mandat. Utvalget legger til grunn at Stortinget
her har en vidtgående instruksjonsadgang, og
at dette kan være nærliggende i saker som primært
gjelder rent administrative og interne forhold i forvaltningen.
Derimot er det etter utvalgets vurdering grenser for hvor langt
regjeringen bør instrueres om å iverksette gransking
av statsrådenes egne ansvarsforhold.
Utvalget påpeker også at i
de tilfellene der Stortinget til nå har funnet det nødvendig å oppnevne
granskingskommisjoner, har dette skjedd i saker som helt eller delvis
allerede hadde vært gransket av regjeringsoppnevnte kommisjoner
eller utvalg, men der stortingsflertallet ikke var fornøyd
med resultatet.
Sammenfattet er utvalgets syn at Stortinget
generelt bør utvise varsomhet med å be granskingskommisjoner om å foreta
klare ansvarsvurderinger, og at dette bare bør skje i den
grad Stortinget har behov for slik bistand, ved sin senere oppfølging
av rapporten. Men for øvrig må dette bero på en
helhetsvurdering i den enkelte sak. Det viktigste er at Stortinget
er bevisst på problemstillingen når det eventuelt
skal nedsette en kommisjon, og at mandatet utformes på en
slik måte at det klart fremgår hva Stortinget ønsker.
For opplysninger underlagt lovfestet taushetsplikt, kan
det være et spørsmål hvor langt Stortingets
instruksjonsrett rekker. Ved tvil vil det enkleste være
at dette reguleres ved særlov. Men generelt antar utvalget
at Stortinget som hovedregel kan instruere regjeringen om å gi
kommisjonen adgang til taushetsbelagt informasjon, slik det i praksis
også har vært gjort. Det vil i hvert fall gjelde
taushetsplikt satt av hensyn til offentlige interesser, enten den
er pålagt ved lov eller instruks. Stortinget kan selv avgjøre
om kommisjonen skal anses klarert og autorisert til å håndtere
gradert materiale. Dette ble gjort med Lund-kommisjonen, men vil
også være mulig i forhold til den nye sikkerhetsloven.
Videre antar utvalget at unntaket fra alminnelig taushetsplikt ved
"revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen" etter
forvaltningsloven § 13 b nr. 4 også kan komme
til anvendelse på stortingsoppnevnte granskingskommisjoner.
En forutsetning må da være at kommisjonens medlemmer
selv er pålagt taushetsplikt, i den utstrekning det ikke
strider mot kontrollens formål. Utvalget antar at Stortinget
kan pålegge slik taushetsplikt gjennom mandatet.
Utvalgets flertall viser til at et annet spørsmål
er hvor langt Stortinget kan instruere regjeringen om å utlevere interne
dokumenter fra forvaltningen til en granskingskommisjon. Flertallet
vil anta at det er en vid adgang til å gjøre dette.
Slike instrukser har også vært gitt i praksis.
Ved to tilfeller ble det gjort unntak for "regjeringens strengt
interne arbeidsdokumenter". Flertallet vil påpeke at et
slikt unntak konstitusjonelt sett neppe var nødvendig,
og at det lå innenfor Stortingets instruksjonsrett å pålegge
utlevering også av slike dokumenter (inkludert R-notater
mv.). En annen sak er spørsmålet om dette bør
gjøres. Hvorvidt regjeringen for fremtiden skal pålegges
eller ikke pålegges å utlevere strengt interne
arbeidsdokumenter, kan best vurderes av Stortinget i den enkelte
sak, avhengig av kontrollens formål og karakter.
Utvalgets mindretall, medlemmene Odd Holten
og Inge Lønning, viser til sin særmerknad hvor
det fremgår at det er konstitusjonelle begrensninger i
Stortingets rett til å kreve innsyn i regjeringens strengt interne
arbeidsdokumenter. Som en konsekvens av dette kan Stortinget heller
ikke ha kompetanse til å instruere regjeringen om å utlevere
slike dokumenter til en stortingsoppnevnt granskingskommisjon.
Utvalget viser videre til at dersom en granskingskommisjon
skal kunne tvangsinnkalle personer til å avgi muntlig forklaring,
er det nødvendig med særskilt lovhjemmel. Det
samme gjelder dersom kommisjonen skal kunne kreve utlevert dokumenter
fra andre enn de som er underlagt regjeringens instruksjonsrett.
Og endelig er lovhjemmel nødvendig dersom private skal kunne
utlevere opplysninger eller dokumenter som de er pålagt
taushetsplikt for.
Utvalget vil presisere at behovet for lovhjemmel alltid
bør vurderes når Stortinget utformer mandatet, slik
at man unngår de problemer som oppsto under bankkrisegranskingen,
der den nødvendige lovhjemmel først kom på plass
sent i prosessen. Etter utvalgets oppfatning kan de lovene som ble
gitt for Lund-kommisjonen og Gardermo-granskingen være
en hensiktsmessig standard også for fremtiden.
Noen generell lov for stortingsoppnevnte granskingskommisjoners
krav på informasjon har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå.
Ved den utredning av offentlige granskingskommisjoner som Justisdepartementet
har initiert, antar utvalget at spørsmålet om kompetanse
til å kreve dokumenter og forklaringer vil måtte
stå sentralt. Dersom utredningen resulterer i et lovforslag,
kan det ut fra forslaget vurderes om (og i hvilken grad) loven bør
gis direkte anvendelse for stortingsoppnevnte kommisjoner.
Etter utvalgets oppfatning bør rapporter
fra stortingsoppnevnte granskingskommisjoner som hovedregel oversendes
regjeringen til skriftlig uttalelse, med slik frist at denne kan
inngå i komiteens vurdering og innstilling. Unntak fra
slik oversendelse bør bare skje der det åpenbart
ikke vil ha noen hensikt, eller der andre særlige hensyn
taler imot.
På samme måte mener utvalget
at dersom det i en granskingsrapport fremkommer kritikk mot tidligere statsråder,
eller andre navngitte personer, bør disse i forbindelse
med Stortingets oppfølging gis anledning til å imøtegå dette.
I praksis kan det tenkes gjort på flere måter
(skriftlig, ved komitehøring, etc), og utvalget finner
ikke grunn til å foreslå noen formelle prosedyrer
for dette.
Andre generelle regler eller retningslinjer
for den parlamentariske oppfølgingen er det etter utvalgets mening
vanskelig å oppstille. Dette vil bero på sakens karakter.
I noen saker vil kommisjonens rapport kunne legges direkte til grunn,
mens det i andre kan være behov for videre parlamentarisk
gransking; gjennom komitehøringer, innhenting av ytterligere
dokumenter, etc. Et praktisk spørsmål kan da være
om den komite som behandler saken skal ha tilgang til granskingskommisjonens
bakgrunnsmateriale. Men heller ikke dette lar seg besvare generelt.
I noen saker kan det være uproblematisk. I andre saker
kan materialet inneholde informasjon som setter skranke mot komiteinnsyn, eller
som i hvert fall tilsier stor varsomhet. Dette vil måtte
vurderes i den enkelte sak.
Utvalget har foreslått en bestemmelse
i Stortingets forretningsorden om bruk av granskingskommisjoner. Hensikten
er for det første å fastsette noen generelle prinsipper
for bruk av slike kommisjoner. For det andre har bruk av granskingskommisjoner
nå blitt et såpass etablert parlamentarisk virkemiddel
at dette bør komme til uttrykk i Stortingets forretningsorden.
En slik bestemmelse kan naturlig plasseres i forretningsordenen
som en ny § 14 b, men også andre plasseringer er
mulige.
Utvalget vil fremme følgende forslag:
"Ny bestemmelse om stortingsoppnevnte
granskingskommisjoner:
Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon
til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp.
Mandatet bør kun åpne for en vurdering av ansvarsforhold
i den utstrekning Stortinget har behov for bistand til dette.
Forslag om å nedsette en
granskingskommisjon skal behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen,
eller av en særskilt komite som Stortinget oppnevner etter § 14.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan fremlegge slikt forslag på eget
initiativ.
Stortinget fastsetter kommisjonens
mandat, og de nærmere prosedyrer for dens arbeid. Det bør
presiseres i hvilken grad kommisjonen skal være bundet
av de generelle regler og retningslinjer som gjelder for offentlige
granskingskommisjoner. Videre bør det vurderes om kommisjonen
har behov for lovhjemmel for å sikre nødvendig
tilgang til opplysninger og dokumenter.
En stortingsoppnevnt granskingskommisjon
skal bestå av personer som har den nødvendige
faglige kompetanse og integritet. Kommisjonen utfører sitt verv
selvstendig og uavhengig av Stortinget.
Granskingskommisjonen rapporterer
direkte til Stortinget. Rapporten skal være offentlig,
med mindre særlige hensyn tilsier at den helt eller delvis
bør være taushetsbelagt. Før Stortinget
foretar den endelige vurdering av rapporten, bør denne
oversendes regjeringen til skriftlig uttalelse.
Denne bestemmelsen vil kunne plasseres
som § 14 a, dersom dagens § 14 a oppheves."
Komiteen slutter seg
til utvalgets definisjon av Stortingsoppnevnte granskningskommisjoner
som ad hoc-organer som Stortinget oppnevner med sikte på å utrede
et tidligere begivenhetsforløp. Komiteen konstaterer
at slike kommisjoner kun er satt ned i en håndfull tilfeller
og vil understreke viktigheten av tilbakeholdenhet med å velge
en slik fremgangsmåte. Det å oppnevne en granskningskommisjon
skal være et ekstraordinært tiltak og bør
bare skje helt unntaksvis.
Komiteen viser til at det pr.
i dag ikke finnes særskilte regler, verken i lov eller
forretningsorden som regulerer bruken av stortingsoppnevnte granskningskommisjoner.
Komiteen er kjent med at Justisdepartementet
har initiert en utredning om bruk av offentlige granskningskommisjoner,
og anser det hensiktsmessig med ensartede spilleregler for kommisjonene
enten de er oppnevnt av storting eller regjering.
Komiteen viser til at i alle
fem tilfeller Stortinget har nedsatt en granskningskommisjon, har
dette skjedd etter at sakene helt eller delvis har vært
gransket av regjeringsoppnevnte kommisjoner eller utvalg uten at stortingsflertallet
har følt seg sikker på resultatet.
Komiteen finner ikke grunn til å utforme
generelle retningslinjer for kommisjoners sammensetning, utover
krav om uavhengighet og integritet. Behovet for fagkunnskap vil
avhenge av kommisjonens oppdrag og bør vurderes særskilt
i hvert enkelt tilfelle. Likeledes vil undersøkelsestema
og mandat variere.
Komiteen er enig i utvalgets
argumenter mot å la kommisjoner foreta vurderinger av statsrådens
ansvar da dette er forhold som i siste omgang bare kan vurderes
av Stortinget selv.
Komiteen vil understreke betydningen
av at stortingsoppnevnte granskningskommisjoner får tilgang
på den informasjon den finner nødvendig for å skjøtte
sin oppgave. Hvorvidt man skal gi en særlov for granskningen
eller regjeringen skal instrueres om å sørge for at
underliggende organer samarbeider, eller eventuelt kombinere de
to måtene å sikre kommisjonen opplysninger på,
må avgjøres i det enkelte tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sin særmerknad
om forståelsen av Grunnlovens § 75 f, jf punkt
4.4 ovenfor, om spørsmålet om begrensninger i
Stortingets rett til å kreve innsyn i regjeringens strengt
interne arbeidsdokumenter. Siden det er omstridt og uavklart hvorvidt Stortinget
kan kreve innsyn i slike dokumenter, er det tilsvarende uavklart
om Stortinget kan instruere regjeringen om å utlevere slike
dokumenter til en stortingsoppnevnt granskingskommisjon.
Komiteen slutter seg
til utvalgets forslag om å ta inn en bestemmelse om stortingsoppnevnte
granskningskommisjoner i Stortingets forretningsorden hvor det slås
fast at Stortinget kan nedsette en granskningskommisjon til å klarlegge
eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp og
fastsette kommisjonens mandat, sammensetning og prosedyrer for arbeidet.
Ved vedtakelsen av en lov som gir regjeringen
forskriftskompetanse kan Stortinget fastslå at forskriftene skal
forelegges Stortinget til forhåndskonsultasjon, før de
vedtas.
Stortinget står videre fritt til å etablere
formelle eller uformelle konsultasjonsordninger i forhold til enkeltlover,
dersom de gir forskriftsfullmakter av særlig politisk interesse.
Noe behov for en generell parlamentarisk konsultasjonsordning er
det derfor etter utvalgets oppfatning ikke.
Alternativet er at Stortinget fører
etterfølgende kontroll med regjeringens forskrifter. En
slik kontroll står Stortinget fritt til å føre,
og det har i praksis også gjort det, i enkeltsaker der
man har hatt noe å utsette på en spesiell forskrift.
Gjennom protokollene fra statsråd informeres Stortinget
om de nye forskrifter som vedtas av Kongen i statsråd,
og kan ta dem opp til vurdering dersom det er ønskelig.
I praksis har slik kontroll også skjedd etter klage, eller
etter initiativ fra representantene.
Utvalget reiser spørsmålet
om forskriftskontroll er så viktig at det bør
skje i mer systematiske former, som en fast og dekkende kontrollrutine
med hvordan regjeringen utøver sin lovgivningskompetanse.
I 1996 ble problemstillingen tatt opp av kontroll-
og konstitusjonskomiteen, som ikke foreslo nye formelle reformer,
men som ga uttrykk for at den for fremtiden ville bruke statsrådsprotokollene
som grunnlag for en mer systematisk kontroll med regjeringens forskrifter. Det
første året var vurderingstemaet angitt å være
om forskriftene hadde formell hjemmel, samt "i hvilken grad Regjeringen
har fulgt opp klare retningslinjer fra Stortinget", og dette ble
brukt (av opposisjonen) til å påpeke enkelte forhold
ved et par forskrifter. Allerede året etter var vurderingstemaet
innskrenket til en rent "formell kontroll" av om forskriftene hadde
korrekt hjemmel, og slik har det vært praktisert siden.
Denne rutinemessige kontrollen fremstår som summarisk,
og har svært sjelden vært brukt av komiteen til å ta
opp enkeltforskrifter til mer kritisk etterprøving.
Utvalget har vurdert om det bør innføres
mer reelle og systematiske rutiner for parlamentarisk kontroll med
regjeringens og forvaltningens forskrifter, men har kommet til at
det ikke vil foreslå dette. For det første tyder
praksis på at det verken er noe stort praktisk behov, eller
noen særlig politisk interesse for dette. For det andre
ville en slik kontrollordning måtte være meget
arbeidskrevende, dersom den først skulle være reell.
Annen kontroll med forskrifter kan etter utvalgets syn best foregå på andre
måter - gjennom domstolene, ombudsmannsordningene, og ikke
minst gjennom de høringsregler for forskrifter som er nedfelt
i forvaltningsloven § 37.
Utvalget er videre kritisk til den "formelle"
forskriftskontroll som kontrollkomiteen i dag rutinemessig utfører.
For det første er det i dårlig samsvar med hvordan
kontroll- og konstitusjonskomiteen kan og bør operere at
den begrenser seg til en rent "formell" kontroll med forskriftenes
hjemmelsgrunnlag. Dette er en type legalitetskontroll som heller
bør overlates til domstolene. En summarisk godkjenning
av forskriftenes hjemmelsgrunnlag, slik komiteen i dag gjør
det, kan sågar virke uheldig, og gi et misvisende inntrykk
av at det faktisk er foretatt en reell parlamentarisk etterprøving.
Dersom komiteen først skal etterprøve en forskrift, vil
det etter utvalgets mening være mer naturlig at den heller
vurderer om forskriftens materielle innhold er i samsvar med Stortingets
forutsetninger, regjeringens løfter, og andre politiske
signaler. For det andre er utvalget generelt skeptisk til at representanter
selv skal utføre denne typen rutinepreget gransking, som åpenbart
er av liten politisk interesse, og som sjelden eller aldri gir resultater.
I den grad kontroll- og konstitusjonskomiteen rutinemessig skal
granske forskrifter, bør dette dessuten skje i et nærmere
samspill med de berørte fagkomiteer.
Utvalget understreker at dets skepsis kun retter
seg mot en systematisk komitekontroll med alle de forskrifter som
vedtas av Kongen i statsråd. I enkeltsaker kan forskriftskontroll
både være hensiktsmessig og påkrevd,
dersom det oppstår mistanke om at det er gitt forskrifter
som ikke er i tråd med lovgivers intensjoner, eller andre
klart uttalte parlamentariske forutsetninger. En slik kontroll faller
naturlig innenfor komiteens kontrolloppgaver, og bør for øvrig
ikke bare kunne omfatte forskrifter gitt av Kongen i statsråd,
men også slike som er vedtatt på lavere nivå i
forvaltningen. Slike saker kan imidlertid best tas opp på bakgrunn
av komiteens initiativrett.
Ettersom kontroll- og konstitusjonskomiteens nåværende
praksis for forskriftskontroll ikke er nedfelt i forretningsordenen,
men kun fremgår av interne rutiner, finner utvalget ikke
grunn til å foreslå noen formelle endringer her.
Utvalget vil heller ikke fremme konkrete forslag om hvordan forskriftskontrollen
for fremtiden bør utføres, og antar at kontroll-
og konstitusjonskomiteen selv står nærmest til å vurdere
dette.
En problemstilling som utvalget etter mandatet
er bedt om å utrede særskilt, er "betydningen
for etterkontrollen av Stortingets forhåndsinstrukser til
regjeringen, og implikasjonene når det gjelder ansvarsfordelingen
mellom Stortinget og regjeringen". Dette er en både prinsipiell
og praktisk problemstilling, særlig i lys av at antallet årlige
instrukser fra Stortinget til regjeringen i de senere år
har steget kraftig. For det første reiser den grunnleggende
spørsmål om ansvarsfordeling mellom storting og
regjering, som ikke bare berører kontrollfunksjonen, men
også Stortingets (og regjeringens) styringsfunksjon. Videre
reiser den to mer konkrete spørsmål i forhold
til kontrollen. Det ene er i hvilken grad slike instrukser setter
skranke for Stortingets muligheter til senere å kontrollere
regjeringen, og holde den ansvarlig. Det andre er i hvilken grad instrukser
kan og bør brukes som grunnlag for senere parlamentarisk
kontroll, for å etterprøve om instruksene er etterlevd.
Med "forhåndsinstrukser" forstår
utvalget formelle stortingsvedtak, truffet ved votering i plenum,
der Stortinget pålegger regjeringen å gjøre
noe (eller ikke gjøre noe), i saker som det i utgangspunktet
er opp til regjeringen å avgjøre. Det omfatter
ikke vedtak som det etter Grunnloven er opp til Stortinget å treffe (lovvedtak,
budsjettvedtak, samtykkevedtak, etc).
Stortingets instruksjonsrett er ikke nedfelt
i grunnloven, men følger av konstitusjonell sedvanerett. Stortinget
har lenge ansett seg å ha en slik kompetanse. Det som ofte
har vært diskutert, i praksis og teori, er instruksjonsrettens
rekkevidde.
I utvalgets definisjon av "instruks" ligger
at det dreier seg om rettslig bindende pålegg til regjeringen,
der brudd kan føre til konstitusjonelt ansvar for statsrådene.
Dette må i prinsippet sees i motsetning til uttalte parlamentariske
forutsetninger som ikke har kommet til uttrykk gjennom et formelt
plenarvedtak (politiske signaler). Slike forutsetninger kan fremgå f.eks.
i saker som oversendes regjeringen uten realitetsvotering, eller
gjennom komitemerknader.
Utvalget påpeker at spørsmålet
om hvor langt et pålegg til regjeringen rettslig sett rekker,
er prinsipielt viktig, men at det relativt sjelden settes på spissen
i praksis, siden klart uttalte forutsetninger ofte oppleves som
like politisk bindende av aktørene som selve det rettslige
pålegget. I forhold til Stortingets etterfølgende kontroll
er det klart at den både omfatter brudd på formelle
instrukser og brudd på Stortingets klart uttalte forutsetninger.
I de få sakene der det kan være spørsmål om å holde
statsråden konstitusjonelt straffeansvarlig for brudd,
vil spørsmålet imidlertid få betydning.
En stor del av instruksene fra Stortinget til
regjeringen faller innenfor det som i dag gjerne betegnes som Stortingets
"anmodningsvedtak", som nesten unntaksvis innledes med ordene "Stortinget
ber regjeringen ….". Formelle instrukser kan imidlertid
også forekomme som andre typer vedtak, for eksempel gjennom behandlingen
av stortingsmeldinger.
Den viktigste grunnen til at Stortingets instruksjonsrett
i dag fremstår som en aktuell konstitusjonell og politisk
problemstilling, er veksten i antallet slike vedtak i de senere år.
Dette er særlig tydelig i forhold til anmodningsvedtakene.
Går man 20-30 år tilbake i tid, lå antallet
på 0-4 i året, og så sent som på slutten
av 1980-tallet var det fremdeles beskjedent. På 1990-tallet endret
dette seg dramatisk, og veksten er fortsatt stor. I 1999-2000 traff
Stortinget i plenum 127 anmodningsvedtak, og i 2000-2001 var antallet
oppe i 183. Det tilsvarer mer enn ett vedtak for hver dag Stortinget
er samlet.
Grunnlovens ansvarsfordeling bygger på at
Stortinget treffer generelle vedtak (lov, budsjett, etc), og at det
så er opp til regjering og forvaltning å følge
opp disse, etterfulgt av parlamentarisk kontroll. Når Stortinget
vedtar instrukser om hvordan regjeringen skal utøve sin
kompetanse, kan dette føre til at ansvarsforholdene utviskes,
på en måte som stenger for senere kontroll. Så lenge
instruksene etterleves, kan ikke Stortinget bebreide regjeringen
dersom noe går galt. Hyppig bruk av instruksjonsretten
i enkeltsaker kan på den måten føre til
ansvarspulverisering.
Utvalget påpeker dette problemet, men
vil ikke tillegge det avgjørende betydning. Sammenlignet
med alle de saker regjeringen fortsatt behandler på eget
ansvar, er antallet instrukser i enkeltsaker relativt sett fremdeles
lavt, og noen generell trussel mot kontrollfunksjonen er det derfor
ikke tale om. Så lenge instruksene er klare, er det også klart
at Stortinget har overtatt ansvaret for saken.
Etter utvalgets vurdering er problemet med klare
ansvarslinjer større i saker der Stortinget ikke griper formelt
inn, men der det i stedet foregår uformelle og lukkete
konsultasjoner og samtaler mellom regjeringen og opposisjonen, før
regjeringen treffer sine vedtak. Muligheten for dette er riktignok
begrenset gjennom regelen i forretningsordenen § 20 fjerde
ledd, som stenger for konsultasjon i komite, annet enn i saker Stortinget
allerede har til behandling. Men samtidig foregår det en
løpende uformell forhåndskontakt i mange saker
mellom regjeringen og ett eller flere av opposisjonspartiene. Utvalget
er ikke negativt innstilt til slike samtaler, som er en naturlig
del av de politiske beslutningsprosessene. Men det vil advare mot
at konsultasjoner gjennomføres på en måte
som innskrenker regjeringens reelle ansvar for sine vedtak. Noen
videre formalisering av slike konsultasjonsprosedyrer bør etter
utvalgets vurdering ikke finne sted, i hvert fall ikke uten at man
tenker grundig gjennom de begrensninger det vil legge på Stortingets
senere muligheter til å føre kontroll, og til å holde
statsrådene ansvarlige.
Når Stortinget har vedtatt en instruks
til regjeringen, har det interesse av hvordan den følges
opp. Dette er en naturlig del av Stortingets kontroll, på linje
med kontrollen med andre typer stortingsvedtak, og den går langt
tilbake.
Ved en reform i 1999, som førte til
bestemmelsen i forretningsordenen § 12 nr. 8 bokstav e,
ble regjeringen pålagt å oversende en årlig
melding "om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder
en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som
er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse". Meldingen
er ment å skulle gi en forholdsvis kortfattet redegjørelse
for hva regjeringen har gjort, eller har tenkt å gjøre,
for å følge opp de enkelte vedtak. Gjennomgang
av denne meldingen inngår nå i kontroll- og konstitusjonskomiteens
faste oppgaver, og skjer rutinemessig en gang i året, som
St.meld. nr. 4. Ordningen har vært praktisert i for kort
tid til at det har rukket å danne seg noen fast praksis
for hvor omfattende kontroll dette vil være, og etter hvilke
kriterier. Den første meldingen resulterte i en kort innstilling, der
komiteen knyttet noen mindre merknader til to av vedtakene. Den
andre meldingen ble behandlet våren 2002, og førte
til en mer omfattende og reell etterprøving av hvordan
regjering og forvaltning hadde fulgt opp Stortingets vedtak.
Utvalget er i utgangspunktet positivt til den
kontrollrutine med anmodningsvedtak mv. som er nedfelt i § 12 nr.
8 bokstav e, og det blir ikke foreslått noen substansielle
endringer i denne. Utvalget nøyer seg med å påpeke
muligheten for at de respektive fagkomiteer behandler oppfølgingen
av anmodningsvedtakene, og legger til grunn at dette best kan vurderes
etter at man har fått noe større erfaring med
den nåværende ordning. Utvalget viser videre til
at kontroll- og konstitusjonskomiteen har uttalt at regjeringens
merknader til vedtakene skal oversendes de berørte fagkomiteene
til uttalelse før innstilling avgis, og er enig i dette.
Dersom det skal være realitet i denne kontrollen, er det
av avgjørende betydning at fagkomiteene kobles inn, og utvalget
vil understreke betydningen av et godt samspill mellom kontroll-
og konstitusjonskomiteen og fagkomiteene på dette området.
Utvalget peker også på muligheten for at fagkomiteene
kan pålegges i større grad å behandle
oppfølgingen av de instrukser som gjelder deres respektive
områder.
Utvalgets oppfatning er altså at det
bør føres en løpende kontroll med etterlevelsen
av Stortingets vedtak - når slike vedtak først
er fattet. I hvilket omfang (og form) Stortinget bør fatte
slike vedtak er et annet spørsmål. Her har de
to første meldingene etter den nye kontrollprosedyren vist
at det treffes svært mange vedtak, at antallet er stigende,
at vedtakene til dels er av svært detaljpreget karakter,
og at de ofte er uklare i sitt innhold.
Utvalget presiserer også at den faste
kontrollen med anmodningsvedtak mv. ikke må skje til fortrengsel
for etterprøving av om regjering og forvaltning har etterlevd
andre parlamentariske vedtak og klart uttalte forutsetninger. I
praksis bruker Stortinget ulike virkemidler for å styre
regjeringen, herunder flertallsmerknader i komitéinnstillingene.
Hovedregelen om Stortingets instruksjonsmyndighet er
sikker konstitusjonell sedvanerett. Stortinget har truffet slike
vedtak siden slutten av 1800-tallet, om enn tidligere ikke så mange
hvert år. Under et parlamentarisk styresett er det ikke
unaturlig at Stortinget i kraft av sin konstitusjonelle og politiske
stilling har kompetanse til å instruere regjeringen. Sentrale
politiske samfunnsspørsmål bør i prinsippet
kunne avgjøres av den folkevalgte forsamling, og der dette
ikke er saker som omfattes av Stortingets egen vedtakskompetanse
etter grunnloven (lov, budsjett, etc), må Stortinget kunne instruere
regjeringen om hvordan den skal utøve sin kompetanse -
innenfor de skranker som grunnlov og lov setter.
Utvalget er på denne bakgrunn ikke
negativt til at Stortinget har en instruksjonsmyndighet. Utvalget antar
videre at rekkevidden av denne kompetansen er relativt vid, og at
instruksjonsmyndigheten ikke uten videre er avskåret ved
at Stortinget ved lov har tildelt regjering og forvaltning kompetanse.
Så lenge det dreier seg om skjønnsmessig kompetanse,
må Stortinget fremdeles kunne instruere regjeringen om
hvordan denne skal utøves, så vel generelt som
i enkeltsaker. Derimot kan Stortinget ikke gi instrukser som vil stride
mot lovens regler. Dette følger av at lovvedtak har høyere
trinnhøyde enn plenarvedtak.
Derimot påpeker utvalget andre motargumenter,
som mer går på hvordan Stortinget bør
bruke sin instruksjonsmyndighet, og som her tilsier varsomhet.
For det første kan bruk av instrukser
som vist føre til uklare ansvarsforhold mellom storting
og regjering, og dermed begrense Stortingets mulighet til senere å kontrollere
og ansvarliggjøre regjering og statsråder. Det gjelder
i den enkelte sak, der Stortinget har overtatt styringen gjennom å gi
en instruks. Men det gjelder også som et mer generelt problem,
dersom antallet instrukser blir stort. Omfattende bruk av instruksjonsretten kan
også svekke regjeringens autoritet og handlekraft.
For det andre er det regjeringen som er leder
for forvaltningen, og som dermed har det apparat som er nødvendig
for å utrede og behandle forvaltningssaker på en forsvarlig
måte. Gjennom kontradiktorisk saksbehandling etter forvaltningsloven
får forvaltningen det grunnlag som er nødvendig
for å treffe de best mulige vedtak, og gjennom sin virksomhet
opparbeider de enkelte etater erfaring og spesialkompetanse på sine felt.
Stortinget selv mangler slik utredningskapasitet og ekspertise,
og det har ingen prosedyrer for "saksbehandling" som tilfredsstiller
alminnelige forvaltningskrav. I motsetning til forvaltningen tar
Stortinget typisk også bare opp løsrevne enkeltsaker,
og vil derfor mangle grunnlaget for å kunne behandle
like saker likt. Jo mer konkret og individuell en sak er, dess større
betenkeligheter knytter det seg til bruk av instruksjonsretten.
For det tredje er instruksjonsmyndigheten på mange måter
et uklart styringsinstrument. Noen ganger gir Stortinget dessuten
instrukser som forutsetter utgifter, men uten at dette ledsages
med de nødvendige bevilgninger. Et annet uklart spørsmål
er hvem som er bundet av stortingsinstrukser. Etter utvalgets oppfatning bør
instrukser bare være bindende for regjeringen og de enkelte
statsråder, og ikke direkte for den underliggende forvaltning.
For det fjerde vil en formell instruks, i likhet
med lovvedtak, fortsette å være bindende på ubestemt
tid, til den endres eller bortfaller ved et nytt vedtak.
Samlet sett tilsier dette etter utvalgets vurdering
at Stortinget bør utvise varsomhet med hvordan instruksjonsmyndigheten
brukes. Tidligere var det da også tradisjon for slik varsomhet,
men i den senere tid må den sies å være
forlatt. En gjennomlesning av anmodningsvedtak som ble fattet i
1999-2000 og 2000-2001, er etter utvalgets oppfatning en tankevekker.
En del av dem gjelder prinsipielt viktige og politisk betonte spørsmål,
der det var naturlig at Stortinget grep inn. En del av dem var rene
anmodninger om videre utredning av saker, som Stortinget ønsket å få nærmere
belyst. Men det gjenstår likevel en stor kategori, der
Stortinget kan hevdes å ha grepet inn med bindende pålegg
i enkeltsaker av til dels detaljert og forvaltningspreget karakter,
på en måte som reiser spørsmål
om dette er hensiktsmessig og forsvarlig.
Utvalget understreker at det med dette ikke
mener å ta stilling til de enkelte sakene, men kun uttaler
seg om den nye instruksbruken som et generelt problem.
Utvalget har på denne bakgrunn vurdert
om det skal foreslå å innføre formelle
skranker for Stortingets instruksjonsmyndighet, men har kommet til
at det ikke vil være hensiktsmessig. Derimot er det etter
utvalgets oppfatning på tide at Stortinget tar stilling
til de rettslige tolkningsspørsmål som den ulovfestede
hovedregelen om instruksjonsmyndigheten reiser, både med hensyn
til hva bindingen går ut på, hvilke virkninger den
har, og hvem instruksen kan rettes mot.
På denne bakgrunn er det utvalgets
oppfatning at den rettslige virkningen av Stortingets vedtak som
hovedregel bør tolkes innskrenkende.
Videre er Stortingets alminnelige instruksjonsmyndighet
en kompetanseregel som etter utvalgets vurdering kun åpner
for å pålegge regjeringen og den enkelte statsråd
plikter. I forhold til den underliggende forvaltningen kan Stortinget
ikke ha noen direkte instruksjonsmyndighet ved plenarvedtak. Dette
ville stride både mot grunnleggende maktfordeling, mot
prinsippet om Kongens og den enkelte statsråds styringsrett
overfor embetsverket, og mot prinsippet om at det er statsråden som
står ansvarlig overfor Stortinget. Dersom Stortinget ønsker å instruere
forvaltningen, må det enten gå veien om lov, eller
instruere regjeringen som i sin tur må instruere embetsverket.
Utvalget er videre av den oppfatning at Stortingets instrukser ikke
bør ha rettsvirkninger direkte i forhold til private rettssubjekter.
Dersom innholdet i instruksjonsretten tolkes
på den måten som her er angitt, vil dette etter
utvalgets vurdering fjerne de viktigste rettslige innvendinger som
kan reises mot Stortingets nye bruk av instrukser. Når
det gjelder den politiske siden av saken, vil utvalget nøye seg
med en tilråding om at instruksjonsretten utøves med
varsomhet, og forbeholdes saker av særlig politisk eller
prinsipiell betydning, der forholdene ligger til rette for at Stortinget
bør kunne gripe inn overfor regjeringen i forkant, i stedet
for å nøye seg med etterfølgende kontroll.
Komiteen viser til
at kontrollen med forskrifter, eller hvordan regjeringen utøver
den lovgivningskompetanse som Stortinget har delegert, er et viktig
tema. Komiteen deler ikke utvalgets skepsis til rutinemessig
etterprøving av forskrifter, men erkjenner at dette arbeidet
pr. i dag ikke er gitt tilstrekkelig prioritet. Komiteen slutter
seg til utvalgets vurdering av at etterprøving av forskrifter
også bør omfatte en vurdering av om forskriftens
materielle innhold er i samsvar med Stortingets forutsetninger.
Videre er det viktig at også forskrifter vedtatt på lavere
nivå i forvaltningen undergis slik kontroll. Komiteen mener
at dette arbeidet kan skje i form av stikkprøver og oppfølging innen
særlig viktige områder. Komiteen vil
understreke at fastlagte kontrollrutiner, som for eksempel forskriftskontroll,
kan bidra til økt bevissthet både i departementene
og i de ytre etater som delegeres myndighet til å utforme
forskrifter på egne områder.
Komiteen vil også vise
til at Stortingets instruksjonsrett ikke er nedfelt i Grunnloven,
men basert på konstitusjonell sedvane.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at Stortinget i økende omfang har benyttet
seg av sin rett til å instruere regjeringen i saker som
det i utgangspunktet er opp til regjeringen å avgjøre.
En omfattende bruk av instruks overfor regjeringen kan bidra til å svekke
regjeringens styringsevne. Det er derfor ønskelig å søke å begrense bruken
av instruks til særlig viktige saker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at Stortinget
er suverent til å engasjere seg i og fatte vedtak i de
saker som Stortinget selv mener er viktige.
Disse medlemmer kan ikke se at
Stortinget omfattende instruerer regjeringen og på den
måten har bidratt til å svekke regjeringens styringsevne.
Disse medlemmer vil peke på at
det er opp til regjeringen å sikre seg politisk støtte
slik at direkte instruksjon fra Stortinget blir overflødig.
Komiteen vil særlig
vise til anmodningsvedtak som fattes basert på benkeforslag
i stortingssalen. Slike vedtak vil ofte mangle den nødvendige
kvalitetssikring og kan gi uforutsette konsekvenser. Komiteen viser til
at forslagsretten i interpellasjonsdebatter nettopp ble fjernet
fra Stortingets forretningsorden for å sikre seg mot forhastede
vedtak. Komiteen vil generelt fraråde bruk
av benkeforslag i viktige spørsmål og viser til
at utredningsvedtak i mange tilfeller vil være et godt alternativ
som gir et bedre grunnlag for å treffe avgjørelser.
Komiteen viser til at regjeringen
fra og med 1999 er pålagt å oversende en egen
melding til Stortinget om oppfølgingen av Stortingets anmodnings-
og utredningsvedtak. Komiteen anser så langt
erfaringene med denne ordningen som positive. Meldingen har, etter komiteens mening,
skjerpet interessen for oppfølgingen av Stortingets vedtak.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Stortingets vedtak følges opp av ansvarlige myndigheter. Befolkningen
må kunne stole på at Stortingets vedtak gjelder.
Kan de ikke det, vil det på sikt undergrave troen på vårt
politiske system.
På hvilken måte regjeringen
skal følge opp vedtaket vil måtte fremgå av
forslaget. Vedtak som klart og entydig er en beslutning som krever
en bestemt handling, kan bare endres ved nytt vedtak i Stortinget.
Dersom regjeringen ikke kan eller vil gjennomføre den bestemte
handling, så vil det foreligge en plikt for regjeringen
til å fremlegge saken for Stortinget med forslag til nytt
vedtak. Vedtak som etterspør en utredning eller i andre
tilfeller en vurdering, må det forventes at regjeringen
følger opp og på en egnet måte melder resultatet
av til Stortinget.
Riksrettsansvaret er et særskilt strafferettslig
ansvar som gjelder for statsråder, stortingsrepresentanter
og høyesterettsdommere. Det gjelder egne prosedyrer, som
er sterkt politiserte. Etter Grunnloven § 86 er Odelstinget
påtalemyndighet, mens domstolen - riksretten - etter Grunnloven § 87
skal bestå av 10 representanter fra Lagtinget og 5 høyesterettsdommere.
Det tunge parlamentariske innslaget i påtalemyndighet og domstol,
gjør det naturlig å vurdere riksretten som en del
av Stortingets sanksjonsapparat, selv om det formelt må skilles
mellom Stortinget som institusjon og riksretten.
Lov om straff for handlinger som påtales
ved riksrett (ansvarlighetsloven) av 5. februar 1932 nr. 1 (jf også Grunnloven § 30
tredje ledd) gir særlige straffebestemmelser for de konstitusjonelt
ansvarlige, hvor bestemmelsene om statsrådenes ansvar i §§ 8
- 11 er de mest sentrale.
Prosedyren ved beslutning om det skal reises
riksrettssak må karakteriseres som tungrodd og omstendelig.
Det første som skjer, er at saken kommer opp i Stortinget.
I praksis vil konstitusjonelt ansvar særlig kunne være
aktuelt i saker som allerede er under behandling i kontroll- og
konstitusjonskomiteen. Dersom spørsmålet om riksrettstiltale
skal vurderes videre, må saken oversendes Odelstinget,
som oppnevner en protokollkomité etter Stortingets forretningsorden § 14
a. Protokollkomiteen avgir innstilling. Odelstinget står fritt
ved vurderingen av om tiltale skal tas ut. Det er først
dersom Odelstinget vedtar å ta ut tiltale at det egentlige
riksrettsapparatet settes i gang. Dette er en omfattende og utførlig
prosess, som legger et betydelig beslag på Stortingets
og Høyesteretts ressurser.
Selv om riksrettsansvaret gjelder både
statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere,
er det likevel statsrådenes ansvar som har tiltrukket seg
størst oppmerksomhet i debatten til nå, og som
prinsipielt er mest sentralt i forhold til Stortingets kontrollvirksomhet.
Utvalget har derfor i sine vurderinger av riksrettsinstitusjonen
primært konsentrert seg om dette.
Utvalget redegjør under punkt 7.2.2
i Dokument nr. 14 (2002-2003) nærmere for de materielle
og prosessuelle reglene om ministeransvar i en del andre land med
parlamentarisk styresett. Dette omfatter de andre nordiske land,
samt England, Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania og
Italia.
Bortsett fra Norge, er det Danmark og Finland
som har den mest politiserte rettergangsordning av de landene utvalget
har sett nærmere på. Den dansk/finske modell
går ut på at parlamentet avgjør tiltalespørsmålet,
mens domstolen - riksretten - settes sammen av et likt antall politiske
og juridiske medlemmer. De politiske medlemmene er imidlertid ikke
hentet fra parlamentet, slik ordningen er i Norge. Begrunnelsen er
at personer som har tatt stilling til tiltale-spørsmålet, ikke
senere skal være dommere. De politiske medlemmene utnevnes
av parlamentet ut fra partipolitisk tilhørighet, og med
utgangspunkt i partienes forholdsmessige representasjon i parlamentet.
En annen ordning er parlamentarisk påtale
av embetsforbrytelsene, med pådømmelse til topps
i det vanlige domstolssystemet. Denne modellen finnes i Sverige,
hvor det er Riksdagens Konstitutionsutskott som avgjør
om det skal reises tiltale mot en minister. Saken går direkte
til Högsta domstolen, som er øverste instans i
straffesaker. En tilsvarende modell finnes i Belgia og Nederland,
med den forskjell at det der er parlamentet i plenum, og ikke en
komité, som voterer over tiltalespørsmålet.
Komparativt er også ordinær
rettergang et utbredt alternativ. Dette innebærer at ministrene
hefter i henhold til den alminnelige straffelovgivningen og overfor de
ordinære rettshåndhevende myndigheter. Noen immunitet
er det ikke tale om, selv om man ikke har en egen riksrettsordning
til å håndheve ministrenes strafferettslige ansvar.
En slik modell basert på alminnelig rettergang finnes blant
annet i England. Videre finnes den i Tyskland og Italia, som ikke
har noen konstitusjonelle særregler om ministrenes straffansvar.
Ved vurderingen av om det er behov for reform
av riksrettsordningen, er det etter utvalgets syn ikke nok bare å se
på institusjoner og prosedyrer. Utvalget påpeker
at den politiserte rettergangsordningen også må sees
i sammenheng med statsrådenes vide og politiserte straffeansvar
etter de særlige bestemmelsene i ansvarlighetsloven. Prosessuell
reform kan vanskelig drøftes løsrevet fra spørsmålet
om reform av ansvarsgrunnlaget. På denne bakgrunn har utvalget
tatt stilling til om det er grunn til å videreføre
dagens ordning med en egen ansvarlighetslov, som etablerer et særskilt
vidt straffeansvar.
Flertallet foreslår å oppheve
de særlige bestemmelsene om straffansvar i ansvarlighetsloven.
Dette innebærer i seg selv ikke noen endring i de plikter
som regjeringen og statsrådene har overfor Stortinget etter andre
regler, basert på grunnlov, lov, instruks og sedvanerett.
Straffebestemmelsene i ansvarlighetsloven oppstiller ikke i seg
selv slike plikter, men refererer kun til dem, som hjemmel for straffeansvar.
Det at straffeansvaret innskrenkes betyr ikke at slike plikter bortfaller,
og innebærer derfor ikke noen vesentlig endring i det konstitusjonelle
forholdet mellom storting og regjering. Derimot kan pliktene i noen
grad sies å endre karakter, i den forstand at de ikke lenger
i samme utstrekning er sanksjonert med straff. Som hovedregel vil
grovere brudd imidlertid fanges opp enten av straffeloven § 325
eller av andre straffebud.
Etter ansvarlighetsloven § 3 kan riksretten
i stedet for eller som tillegg til annen straff også idømme
"tap av offentlig tjeneste". For statsråder innebærer
det at de må gå av som statsråder, og
tre ut av regjeringen. Dersom den strafferettslige forfølgelsen
overlates til de ordinære domstolene, vil det etter flertallets
mening være betenkelig ut fra maktfordelingshensyn å gi
domstolene kompetanse til å avsette statsråder.
Det er derfor ikke foreslått noen regel om at domstolene
kan idømme statsråder embetstap. Etter flertallets
vurdering er det heller ikke noe behov for dette. En statsråd som
tiltales eller dømmes for et strafferettslig forhold må antas å trekke
seg frivillig, og dersom det ikke skjer, vil Stortinget kunne felle
vedkommende ved mistillit.
Dersom ansvarlighetsloven oppheves, forutsetter dette
også en endring av Grunnloven § 30 tredje ledd, som
forutsetter et riksrettsansvar for statsrådene for beslutninger
truffet av Kongen i statsråd. Flertallet har kommet til
at det er nødvendig med visse mindre endringer her.
Utvalgets mindretall, medlemmet Inge Lønning, ønsker
ikke å foreta endringer i dagens regler om et særskilt
strafferettslig ansvar som gjelder for statsråder, stortingsrepresentanter
og høyesterettsdommere. Dette medlem ser derfor ikke noe
behov for å fjerne - eller foreta endringer i - ansvarlighetsloven
av 1932.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, har kommet til at de hensyn som tradisjonelt har vært
anført for ordningen med en politisert riksrettsprosess
i dag har begrenset vekt, mens det på den annen side er
tungtveiende hensyn som taler imot en slik ordning.
Den vanligste begrunnelsen for riksrettsordningen
i dag er å vise til at pådømmelse ved
riksrett fordrer særlige kunnskaper om statslivet på øverste
nivå, som man ikke kan påregne at ordinære
embets- eller legdommere har. Flertallet anser ikke denne argumentasjonen for å være
overbevisende. Også i forhold til den ordinære
strafferetten vil det på en rekke områder kunne
være behov for særskilt kunnskap og innsikt, uten
at man av den grunn har funnet det nødvendig å opprette
særskilte påtaleorganer eller domstoler. I den grad
det er behov for særlig innsikt, kan dette ivaretas gjennom å oppnevne
sakkyndige til å forklare seg eller avgi erklæring
for retten. Flertallet viser til at med de foreslåtte endringer
i ansvarsgrunnlaget, vil behovet for særlig politisk sakkyndighet
bli betraktelig begrenset.
Når flertallet går inn for å avskaffe
den nåværende riksrettsordning, er det først
og fremst fordi den ikke vil kunne ha den tillit og troverdighet
som en rettergangsordning i straffesaker bør ha. Viktigst
i den forbindelse er at riksrettsinstitusjonen ikke i tilstrekkelig grad
ivaretar behovet for en uavhengig og upartisk rettergang. Dels skyldes
dette at stortingsrepresentantene tidligere vil kunne ha hatt befatning
med den aktuelle saken som skal til pådømmelse,
dels at de i egenskap av politikere nødvendigvis vil kunne
ha en partipolitisk interesse i sakens utfall. Konsekvensen er at
det lett kan sås tvil om hvorvidt tiltalespørsmålet
og/eller domsavgjørelsen er fattet på et
nøytralt og saklig grunnlag. Denne mistilliten kan slå begge
veier, som en mistanke om urettmessig beskyttelse eller om urettmessig
forfølgning. Flertallet understreker at antakelsen om at stortingsrepresentantene
ikke vil opptre tilstrekkelig uhildet, ikke er basert på en
generell mistro til politikere og det politiske systemet. Poenget
er snarere at rollene som politiker og dommer er vanskelig å forene. Herunder
legger det etablerte partisystem i realiteten sterke føringer
på representantens handlefrihet. Dersom en partigruppe
i forbindelse med påtalevurderingen i Odelstinget reelt
har tatt stilling til saken, vil det være vanskelig for
gruppens medlemmer i Lagtinget å se bort fra dette under
utøvelsen av sitt dommerverv.
Flertallet viser videre til at den nåværende
norske riksrettsordningen reiser alvorlige spørsmål
i forhold til kravet om avhengig og upartisk rettergang eter artikkel
6 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som nå også gjelder
som norsk lov. Flertallet har ikke tatt stilling til om ordningen
er i direkte motstrid til Norges traktatforpliktelser på dette
området, og anser dette som uklart. Flertallet viser i
denne forbindelse til at det innenfor nåværende
ordning ikke er anledning til å overprøve en riksrettsdom.
En slik overprøvingsadgang er en sentral rettssikkerhetsgaranti,
og riksrettsprosessen avviker her fra det som ellers gjelder i strafferettspleien.
Videre viser flertallet til at en riksrettssak
er en tung og omstendelig prosess, som vil legge begrensninger på Stortingets øvrige
arbeid, og som det har vært hevdet kan påvirke
selve beslutningen om å reise tiltale.
Flertallet påpeker dessuten at det
internasjonalt har vært en klar utvikling bort fra bruken
av politiserte prosedyrer for riksrett.
Samlet sett fremstår dagens riksrettsordning
etter dette som en statsrettslig anakronisme, som det etter flertallets
oppfatning prinsipielt sett er vanskelig å forsvare, og
som det praktisk sett er vanskelig å anvende.
Selv om flertallet finner at de beste grunner
taler for å reformere dagens riksrettsordning, ser flertallet likevel
et behov for å nyansere vurderingen, og påpeke de
argumenter som ut fra et mer pragmatisk og grunnlovskonservativt
syn kan tale for å bevare dagens ordning. Flertallet påpeker
i den forbindelse at dagens riksrettsordning ikke nødvendigvis
er så uhensiktsmessig som det enkelte ganger gis inntrykk
av. Den viktigste grunnen til at riksretten ikke har vært
anvendt siden 1926-27 er ikke at den er ubrukelig, men snarere at
det i parlamentarisk kontrollpraksis knapt har vært avdekket
et eneste tilfelle av at statsråder som ledd i sin embetsførsel
har gjort seg skyldige i klart straffbare forhold. Flertallet viser
også til at den snevre tolkning av Grunnloven § 86
innebærer at praktisk talt alle de ordinære straffbare
forhold en statsråd måtte gjøre seg skyldig
i, vil være en sak for vanlig påtale og dom. Det kan
derfor vanskelig hevdes at riksretten fungerer som en særskilt
immunitetsordning. Flertallet påpeker videre at selv om
dagens riksrettsordning fremstår som en klar statsrettslig
anakronisme, er det en kjent sak at grunnloven inneholder flere
slike og at de tradisjonelt blir stående, så lenge
de ikke gjør noen klar skade.
Etter å ha vurdert motargumentene har
utvalgets flertall likevel kommet til at de hensyn som tilsier reform,
må veie tyngre.
I likhet med statsrådene, står
stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere konstitusjonelt
ansvarlige for alminnelige straffbare forhold begått i
embets medfør. I tillegg har ansvarlighetsloven enkelte
særlige bestemmelser om deres ansvar.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, antar at det ikke er behov for et særskilt straffeansvar
for stortingsrepresentanter og høyesterettsdom-mere. Det
blir understreket at dette ikke innebærer noen endring
av betydning i forhold til stortingsrepresentantenes nåværende
ansvar og plikter. I den grad de skulle gjøre seg skyldige
i ordinært straffbare handlinger, vil de fortsatt stå ansvarlige
for dette på vanlig måte. I forhold til høyesterettsdommeres straffeansvar,
viser flertallet til at de er underlagt de vanlige regler som gjelder
forbrytelser og forseelser i offentlig tjeneste etter straffeloven.
Flertallet foreslår på denne
bakgrunn at særreglene om stortingsrepresentantenes og
høyesterettsdommernes straffeansvar bortfaller,
som ledd i en opphevelse av ansvarlighetsloven. Etter flertallets
vurdering er det ikke behov for en særskilt rettergangsordning – det
vil si riksrett – for disse to kategoriene.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, har konkludert med at det under et moderne parlamentarisk
styresett ikke er behov for en egen riksrettsordning, og at det
heller ikke er behov for et så omfattende straffansvar
som det ansvarlighetsloven i dag oppstiller. Flertallet går
derfor inn for en avpolitisert modell, der de nåværende
konstitusjonelt ansvarlige personer for fremtiden skal hefte etter
den alminnelige straffelovgivningen overfor de ordinære
retts-håndhevende myndigheter.
Flertallet understreker at en slik avskaffelse
av dagens riksrettsordning ikke innebærer noen form for strafferettslig
immunitet for dem det gjelder. For straffbare handlinger begått
i embeds medfør vil statsrådene, stortingsrepresentantene
og høyesterettsdommerne fortsatt stå til ansvar,
men på vanlig måte, på linje med alle
andre private rettssubjekter.
På denne bakgrunn foreslår
flertallet for det første at bestemmelsene i Grunnloven §§ 86
og 87 oppheves i sin helhet.
For det andre foreslår flertallet at
bestemmelsen i Grunnloven § 30 tredje ledd endres. Det
antas å være tilstrekkelig å fjerne siste
del av annen setning, som henviser til statsrådenes riksrettsansvar.
Første setning, og første del av annen setning
kan fortsatt bestå. Bestemmelsen i § 30 tredje
ledd blir etter dette kun en regel om medvirkning, ikke en hjemmel
for straff.
Flertallet foreslår for det tredje
at ansvarlighetsloven av 5. februar 1932 nr. 1 og riksrettergangsloven
av 5. februar 1932 nr. 2 oppheves i sin helhet.
Etter flertallets vurdering vil det innenfor
den ordning som foreslås ikke være behov for egne
straffeprosessuelle regler for saker som gjelder statsråder,
stortingsrepresentanter eller høyesterettsdommere. Det antas
at de alminnelige reglene i straffeprosessloven av 22. mai 1981
nr. 25 kan anvendes på vanlig måte, og vises til
at dette allerede i dag gjelder for straffbare handlinger som slike
personer måtte begå utenom embetsgjerningen. Dette
innebærer også at eventuelle straffesaker vil
begynne på vanlig måte i første instans (tingretten),
og følge normal ankebehandling. Flertallet har vurdert
alternativene, som er å la sakene enten gå rett
til Høyesterett, eller la Høyesterett være
første ankeinstans, men har kommet til at dette ikke er
nødvendig, og at det vil kreve relativt omfattende og kompliserende
særregler.
Et mindretall, medlemmene Harald Hove og Jorunn Ringstad,
mener at det fortsatt er behov for visse særordninger for
behandlingen av straffesaker med tiltale etter straffeloven § 126.
Det aktuelle straffebud retter seg mot medlemmer av regjeringen,
og gjelder handlinger utført overfor Stortinget. Dette
forhold kan lett medføre vurderinger som vanskelig helt
ut kan løsrives fra politiske forhold, og det knyttet så vel
til de objektive som subjektive straffbarhetsvilkårene.
Mindretallet mener derfor at det er riktig å sammensette
retten slik at den vil ha en politisk kompetanse. Det er imidlertid
ikke fornuftig å la dette komme til uttrykk ved at aktive
medlemmer av Stortinget skal være medlemmer i domstolen.
Mindretallet vil foreslå en ordning som har fellestrekk
med ordningen i Danmark. Forslaget går derfor ut på at
Stortinget ved inngangen til hver periode velger et lekdommerutvalg
til å gjøre tjeneste ved behandlingen av saker
etter strl. § 126. Det vil selvfølgelig stå Stortinget
fritt til å velge hvem man vil, men det må være
nærliggende å velge personer som har vært
stortingsrepresentanter, eller andre med kyndighet i stortingsforhold.
Mindretallet er enig i at sakene kan starte
i tingretten, men med lekdommere fra det særlige utvalg.
Dernest bør anke føre til at saken går
direkte til Høyesterett, som da skal kunne prøve
alle sider av saken.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, vil anta at det fremdeles i noen grad kan være behov
for enkelte særregler om statsrådenes materielle straffeansvar,
tilpasset deres særskilte plikter og stilling. Slike regler
kan da naturlig nedfelles i den alminnelige straffeloven, i kapitlene
11 og 33 og forbrytelser og forseelser i offentlig tjeneste. Flertallet
påpeker at en statsråd formelt sett allerede i
dag må antas å være omfattet av uttrykket
"offentlig Tjenestemand" i straffeloven, samt de alternative formuleringene
i §§ 121 og 325. Dette kan likevel med fordel
presiseres i loven.
De strafferegler som følger av straffeloven
kapittel 11 (§§ 110-125) om forbrytelser i offentlig
tjeneste er relativt spesifiserte, og dekker blant annet ulike former for økonomisk
utroskap (korrupsjon m.m.), samt brudd på taushetsplikt
(§ 121). De to bestemmelsene i kapittel 33 om forseelser
er mer generelt utformet. Det gjelder særlig § 325
som blant annet setter bøtestraff for den "Embeds- eller
Bestillingsmand" som "viser Grov Uforstand i Tjenesten", eller som
"foretager nogen handling, der paa grund af hans Stilling er ham
forbudt". Det må antas at denne generalklausulen i § 325 i
prinsippet vil kunne fange opp alle grovere brudd på de
særskilte plikter som statsrådene er pålagt
etter grunnlov, lov, instruks og konstitusjonell sedvanerett. På den
annen side er § 325 lite egnet som den eneste straffehjemmelen
for brudd på konstitusjonelle plikter, både fordi
den er så vag og generell, og derfor i praksis har vist
seg vanskelig å anvende, og fordi brudd kun anses som en
forseelse.
For grove brudd på enkelte særskilt
sentrale konstitusjonelle plikter, vil flertallet derfor foreslå en
egen straffebestemmelse i lovens kapittel 11 om forbrytelser i offentlig
tjeneste, nedfelt i en ny § 126 (som i dag står ledig).
For det første må det gjelde
plikten for en statsråd til å gå av dersom
vedkommende, eller regjeringen som helhet, får et mistillitsvedtak
mot seg i Stortinget.
Et mindretall, medlemmene Harald Hove og Hanne Marthe
Narud, uttaler at i og med at utvalget har som hovedoppgave å vurdere
ulike kontrollspørsmål er det naturlig at det
har behandlet mistillitsvedtak, og ikke spørsmålet
om det kan foreligge andre situasjoner der det også foreligger
plikt for en regjering til å søke avskjed. Disse
medlemmer vil påpeke at de aller fleste regjeringsavganger
som er knyttet til vedtak truffet av Stortinget, har sin bakgrunn
i at regjeringen har tapt en votering etter å ha stilt
kabinettspørsmål. Det vises videre til at det
i en rekke sammenhenger er gitt uttrykk for at også tapte
kabinettsspørsmål utløser plikt til å innlevere
sin avskjedssøknad. Det vil etter disse medlemmers oppfatning
være naturlig at spørsmålet om en regjerings
plikt til å søke avskjed i forbindelse med kabinettspørsmål,
vurderes i den videre behandling av utvalgets innstilling.
Utvalgets flertall, alle
unntatt medlemmet Inge Lønning, påpeker for det
andre at det bør være et særskilt straffansvar
for brudd på plikter som statsrådene etter grunnlov
eller konstitusjonell sedvanerett har overfor Stortinget, og som
skal sikre Stortingets beslutningsfunksjon.
Flertallet har utformet forslag til en ny § 126
i straffeloven, i samsvar med dette. Forslaget dekker bare grovere
brudd på statsrådenes konstitusjonelle plikter
overfor Stortinget. Flertallet har ikke funnet grunn til å utforme
noen mer vage og generelle krav til statsrådenes embetsførsel,
og antar at grovere brudd på de plikter og rammer som statsrådene
er bundet av, i tilstrekkelig grad er dekket gjennom de alminnelige reglene
i straffeloven kapitlene 11 og 33, og viser særlig til
de generelt utformete bestemmelsene i §§ 324 og 325.
Flertallet foreslår at påtale
i enkelte tilfeller skal gjøres avhengig av begjæring
fra Stortinget. Dette tilsvarer det krav om påtalebegjæring
fra fornærmede som man finner i deler av den ordinære
straffelovgivningen. På denne måten sikrer man
at saker som gjelder statsrådenes konstitusjonelle plikter
overfor Stortinget i første omgang fremdeles vil være
underlagt parlamentarisk kontroll, og at denne kontrollen vil kunne foregå uforstyrret
av parallell etterforskning, med parlamentarisk ansvar som alternativ
til straffeansvar. Dette vil kunne skje i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
som så eventuelt innstiller på at Stortinget oversender
saken til påtalemyndigheten, med begjæring om at
det tas ut tiltale. Normalt vil det være hensiktsmessig at
begjæring først fremsettes etter at saken har
vært gransket og behandlet i kontrollkomiteen, men flertallet
finner ikke grunn til å oppstille dette som noe formelt
krav. Slike saker vil også kunne behandles på annet
vis, innenfor de rammer Stortingets forretningsorden setter.
Et annet flertall, leder Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Harald Hove, Jorunn Ringstad, og Bjørg Selås,
mener at begjæring av påtale må vedtas
med vanlig flertall, i tråd med hovedregelen om hvordan
vedtak fattes i Stortinget. Spørsmålet om tiltale
etter den foreslåtte strl. § 126 er av en så alvorlig
karakter at det bør være et flertall i Stortinget
som stiller seg bak en begjæring av påtalen. Slike
saker gjelder statsrådens mulige brudd på konstitusjonelle
plikter overfor Stortinget, ikke overfor et mindretall i Stortinget.
Et mindretall, medlemmene Carl I. Hagen, Hanne Marthe
Narud, Rolf Reikvam og Fredrik Sejersted, påpeker at i
den grad påtale gjøres avhengig av begjæring
fra Stortinget, vil det alltid kunne være en fare for at
partipolitiske overveininger kan overskygge for vurderingen av statsrådens
straffansvar, slik at dette i praksis vil fungere som en form for
immunitet for statsrådene. Dette vil særlig kunne
være tilfellet dersom regjeringen har støtte fra
et flertall på Stortinget. Dette mindretallet vil derfor
fremholde at kompetansen til å begjære påtale
må kunne utøves av et kvalifisert mindretall av
Stortingets medlemmer. Etter en nærmere vurdering har dette
mindretall valgt å sette terskelen til 1/3 av
representantene. Dette tilsvarer det krav til kvalifisert mindretall
som utvalgets flertall har foreslått også på andre
områder av Stortingets kontrollvirksomhet. Forskjellen
er at de andre forslagene er knyttet til 1/3 av medlemmene
i kontroll- og konstitusjonskomiteen, mens det her er tale om 1/3 av
Stortingets medlemmer i plenum. Det følger imidlertid av de
andre forslagene at 1/3 av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen
vil kunne initiere en sak om straffeansvar, med innstilling til
plenum om dette. Det presiseres at mindretallsrettigheten kun gjelder spørsmålet
om det skal avgis begjæring om påtale. Hvorvidt
påtale faktisk tas ut, vil avhenge av påtalemyndighetens
videre vurdering.
Flertallets forslag vil innebære at
den alminnelige påtalemyndigheten får en utvidet
rolle ved etterforskning og påtalevurdering av
statsrådenes embetsførsel. Flertallet ser at det
kan reises prinsipielle innvendinger mot en slik ordning, siden
regjeringen etter straffeprosessloven § 56 er øverste
leder av påtalemyndigheten, og formelt kan instruere Riksadvokaten.
På den annen side kan instruksjonsmyndigheten kun utøves
av Kongen i statsråd, ved kgl.res., som er underlagt parlamentarisk
kontroll gjennom protokollene. Videre setter uskrevne prinsipper
om påtalemyndighetens uavhengighet i realiteten en meget
høy terskel for politisk inngripen. På denne bakgrunn
antar flertallet at faren for urettmessige instrukser er liten,
og finner derfor ikke grunn til å foreslå noen
særskilte regler om dette.
Flertallet forslår videre å avskjære
regjeringens instruksjonsadgang i alle saker etter strl. § 126.
Det foreslås at dette reguleres i en ny straffeprosessloven § 56
andre avsnitt, tredje punktum.
Brudd på lov- eller instruksfestet
taushetsplikt er straffbart etter straffeloven § 121, der
dette følger av "tjeneste eller arbeid for statlig eller
kommunalt organ". Flertallet legger til grunn at bestemmelsen etter dagens
ordlyd også rammer statsråder. Det er derfor ikke
nødvendig å presisere dette. Videre er det her
ikke hensiktsmessig med noe krav om påtalebegjæring
fra Stortinget.
Derimot er det tvilsomt om § 121 i
dag rammer stortingsrepresentanter, dersom disse bryter sin taushetsplikt
etter Stortingets forretningsorden § 60. Dersom ansvl. § 14
oppheves, er det derfor etter flertallets vurdering nødvendig
med en tilføyelse i § 121, som viderefører
regelen om representantens straffansvar.
Flertallet har vurdert om de nye reglene om
påtalebegjæring som foreslås også bør
komme til uttrykk i Stortingets forretningsorden. Ettersom reglene
er foreslått gitt direkte forankring i lov, antas det ikke å være
behov for det. Dette må kunne revurderes dersom det skulle
oppstå uklarhet om hvordan ordningen skal praktiseres internt
på Stortinget.
Et mindretall, medlemmene Carl I. Hagen, Harald Hove,
Rolf Reikvam og Fredrik Sejersted, står bak flertallets
forslag, men påpeker samtidig at dersom det likevel ikke
skulle være tilstrekkelig (kvalifisert) flertall på Stortinget
for en så vidt omfattende reform, bør man likevel
ikke uten videre slå seg til ro med å videreføre
dagens ordning uendret. De klareste svakhetene ved den nåværende
modellen for realiseringen av konstitusjonelt ansvar kan avhjelpes
ved relativt enkle justeringer. Det vises her til en modell som innebærer
en endring av riksrettens sammensetning etter Grunnloven §§ 86
og 87, slik at halvparten av dommerne skal være fra Høyesterett,
og den andre halvparten utpekes av Stortinget, men ikke blant de
sittende representanter. For det andre innebærer den at Stortingets
forretningsorden § 14 a om en særskilt protokollkomité oppheves,
slik at spørsmål om riksrettstiltale behandles
av kontroll- og konstitusjonskomiteen, med innstilling til Stortinget
i plenum. Dette vil både kunne innebære en betydelig
rasjonalisering av prosedyren, redusere de rettssikkerhetsmessige
betenkelighetene ved dagens ordning, og gjøre det enklere å få en åpen
og reell vurdering av statsrådenes konstitusjonelle ansvar.
Ettersom dette mindretall prinsipalt støtter flertallets
forslag, vil det ikke fremlegge noen forslag til endringer i grunnlov,
lov og forretningsorden etter denne alternative modellen. Det kan
imidlertid påpekes at slike endringer rettsteknisk sett
vil være relativt enkle å utforme.
Et annet mindretall, medlemmet Inge Lønning,
vil ikke støtte forslag til endringer i dagens ordning.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår følgende endring:
"Finder noget Medlem af Statsraadet, at Kongens Beslutning
er stridende mod Statsformen eller Rigets Love, eller øiensynligen
er skadelig for Riget, er det Pligt at gjøre kraftige Forestillinger
derimod samt at tilføie sin Mening i Protokollen. Den der
ikke saaledes har protesteret, ansees at have været enig
med Kongen, og er ansvarlig derfor."
Tatt
ut: …saaledes som siden bestemmes, og kan af Odelsthinget
sættes under Tiltale for Rigsretten.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår at bestemmelsen oppheves.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår at bestemmelsen oppheves.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår følgende
redaksjonelle endring:
Lov av 3. august 1897 nr. 2 om særlige Straffebestemmelser
m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 82
indkaldes til at møde for Storthinget.
§ 1.
Den, som efter i Henhold til Grundlovens § 82 at være
indkaldt til at møde for Storthinget, enten undlader at
møde eller vægrer sig for, overensstemmende med
Storthingets Forretningsorden, at afgive den Forklaring, hvortil
han efter nævnte Grundlovsbestemmelse er pligtig, eller
at bekræfte Forklaringen med en høitidelig Forsikring
etter reglene i domstolloven § 141 bliver, forsaavidt strengere
Straffebestemmelser i anden gjældende Lov ikke maatte komme
til Anvendelse, at straffe med en Bod.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår ny straffelov § 121
fjerde ledd.
"Forslag til ny § 121 fjerde ledd:
Denne bestemmelse rammer også brudd på stortingsrepresentantenes
lov- eller instruksfestede taushetsplikt. "
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår en ny strl. § 126.
Herunder fremmer et annet flertall, lederen Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Harald Hove, Bjørg Selås og Jorunn
Ringstad, følgende forslag:
"Forslag til ny § 126
Som offentlige tjenestemenn etter bestemmelsene i dette
kapitel regnes også Statsrådets medlemmer og statssekretærene.
Den
statsråd som ikke fratrer sin stilling etter at Stortinget
i vedtaks form klart har uttalt sin mistillit til ham, eller til
regjeringen som helhet, straffes med fengsel i inntil 10 år.
Den
statsråd som forsettlig eller grovt uaktsomt misligholder
sin opplysningsplikt overfor Stortinget straffes med bøter
eller med fengsel i inntil 5 år.
På samme
måte straffes den statsråd som forsettlig eller
grovt uaktsomt bevirker eller medvirker til at noe som krever beslutning
fra Stortinget blir foretatt uten Stortingets samtykke, at Stortingets
beslutninger ikke blir gjennomført, eller at noe blir foretatt
i strid med en klar stortingsbeslutning.
Påtale
etter denne bestemmelses tredje og fjerde ledd finner kun sted etter
begjæring fra Stortinget."
Et mindretall, medlemmene Carl I. Hagen, Hanne Marthe
Narud, Rolf Reikvam, og Fredrik Sejersted foreslår at flertallets
forslag til § 126 femte ledd går ut, og erstattes
med:
"Påtale etter denne bestemmelses tredje
og fjerde ledd finner kun sted etter begjæring fra en tredjedel
av Stortingets medlemmer."
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår ny strl. § 325 a. Herunder
fremmer et annet flertall, medlemmene Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Harald Hove, Bjørg Selås og Jorunn
Ringstad, følgende forslag:
"Forslag til ny § 325 a:
Bestemmelsene i dette kapittel gjelder også for Statsrådets
medlemmer og statssekretærene, dog slik at statsråder
ikke kan idømmes embetstap. Dersom det gjelder brudd på plikter
som statsrådene har overfor Stortinget eller dets organer,
kan påtale kun finne sted etter begjæring fra
Stortinget. "
Et mindretall, medlemmene Carl I. Hagen, Hanne Marthe
Narud, Rolf Reikvam og Fredrik Sejersted, foreslår at flertallets
forslag til § 325a andre punktum går ut og erstattes
med:
"Dersom det gjelder brudd på plikter som
statsrådene har overfor Stortinget eller dets organer,
kan påtale kun finne sted etter begjæring fra
en tredjedel av Stortingets medlemmer."
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår at loven oppheves.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår at loven oppheves.
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår ny straffeprosessloven § 56,
andre ledd, tredje punktum:
"Forslag til ny straffeprosessloven § 56,
andre ledd, tredje punktum:
Kongen i statsråd kan likevel ikke gi pålegg
om saker etter straffeloven § 126."
Et mindretall, medlemmene Harald Hove og Jorunn Ringstad,
vil i forbindelse med flertallets forslag til endringer i det nåværende
riksrettsansvaret, fremme følgende lovforslag:
"§ 1 Ved behandlingen av straffesaker
etter straffeloven § 126 gjelder domstolloven og straffeprosessloven
så langt disse passer med de unntak som følger
av loven her.
§ 2 Ved behandlingen av saker for tingrettene
trekkes meddommere fra det utvalg som velges etter loven her § 5.
§ 3 Dom fra tingretten ankes direkte
inn for Høyesterett som ved ankeforhandlingen settes med
rettens formann og de fire eldste dommere, samt ti meddommere trukket
fra det utvalg som velges etter loven her § 5.
Trekking fra meddommerutvalget, innkalling av meddommere
og utskyting følger reglene for lagretten.
Høyesterett skal i saker etter loven
her prøve alle sider av saken.
§ 4 Behandlingen av saker for Høyesterett
følger reglene for lagmannsrettens behandling av ankesaker uten
lagrette.
§ 5 Stortinget velger innen utløpet
av første kalenderår i hver ny stortingsperiode
15 kvinner og 15 menn til et særskilt meddommerutvalg for
tingrettenes og Høyesteretts behandling av saker etter
loven her. Medlemmer av Stortinget kan ikke velges. For øvrig gjelder
de alminnelige valgbarhetsbetingelser for lekdommere.
§ 6 Loven trer i kraft samtidig med
ikrafttreden for ny bestemmelse i straffeloven § 126."
Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmet Inge
Lønning, foreslår at bestemmelsen oppheves.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til de drøftinger utvalget har foretatt, og sier
seg enig med utvalgets flertall i at riksretten slik den i dag er
utformet, bør avvikles, og erstattes av en annen domstol.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har ikke på det nåværende tidspunkt
sett behovet for å konkludere med om riksretten etter dagens
ordning bør avvikles eller endres.
Komiteen viser til
at riksrett historisk sett må kunne betraktes både
som en forfatnings- og politisk konfliktdomstol.
Med innføring av parlamentarismen og
slik denne i praksis har utviklet seg, har Stortinget fått
andre virkemidler for å håndtere saker der Stortinget ønsker å politisk
ansvarliggjøre en statsråd.
Avdekkes det imidlertid at en tidligere statsråd
grovt har misskjøttet sitt embete, vil Stortinget på mange måter
være avskåret fra reaksjon, dersom det ikke foreligger
grunnlag for straffeforfølging i lovverket.
Et eksempel her er forsettlig å ha
unnlatt å gi Stortinget korrekte opplysninger. Andre handlemåter
som eksempelvis grov uforstand i tjenesten må kunne antas å være
dekket av andre bestemmelser (tjenestemannsloven). Tilsvarende vil
man mangle reaksjonsmåter overfor stortingsrepresentanter
eller høyesterettsdommere.
Komiteen har vurdert utvalgets
forslag til behandling av saker som etter dagens ordning hører
inn under riksretten. Komiteen deler langt på vei
utvalgets synspunkter. Saker der det for eksempel er spørsmål
om opplysningsplikten har vært overholdt, egner seg imidlertid
dårlig, etter komiteens mening, for behandling i det ordinære
rettsapparat.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet finner
det uriktig at den ordinære påtalemyndighet skal
gis ansvaret for etterforskning og påtale. Disse
medlemmer viser her til utvalgets drøfting rundt
spørsmålet og det faktum at regjeringen i statsråd kan
instruere påtalemyndigheten. Disse medlemmer kan
vanskelig se rimeligheten i en slik ordning. Selv om en i lovs form
tar bort instruksjonsmyndigheten i slike saker, vil det være
heftet med politisk følsomhet på grunn av tilknytningen
til regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti synes at utvalgets flertall
har kommet frem til en interessant modell når det gjelder
hvem som skal gis ansvaret for etterforskning og påtale
i riksrettssaker. Disse medlemmer er enig i utvalgets
flertall i at dagens modell for dette på mange måter
er uheldig og ikke fungerer tilfredsstillende. Disse medlemmerfinner det videre utenkelig at regjeringen
vil instruere påtalemyndigheten i en slik sak.
Denne problemstillingen vil uansett kunne løses ved å fjerne
instruksjonsretten i slike saker ved lov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, er på denne bakgrunn kommet
til at alternativer til riksretten bør utredes videre og
anmoder Presidentskapet om å nedsette et utvalg med slikt
mandat. Utredningen bør også omfatte en vurdering
av behovet for å kunne ansvarliggjøre stortingsrepresentanter
og høyesterettsdommere.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
forutsetter at en slik utredning bør foreligge i god tid
før fristen for innlevering av grunnlovsforslag i inneværende
valgperiode går ut, slik at stortingsrepresentantene får
anledning til å fremme sine grunnlovsforslag på bakgrunn
av utredningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
utvalgets flertall i at riksretten må avskaffes, og at
det bør innføres en påtaleordning for
denne typen saker hvor den ordinære påtalemyndighet
foretar etterforskning og påtale. Disse medlemmer mener
at utvalget har utredet dette spørsmålet godt
nok og ser ikke behov for at det igangsettes et nytt arbeid hvor
dette vurderes. Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til de synspunkter som utvalgets flertall har fremmet.
Stortingsflertallets rett til å avsette
regjeringen ved mistillitsvedtak er grunnlaget for den parlamentariske statsskikk.
Prinsippet slo politisk gjennom etter 1884 og har lenge vært
anerkjent som en rettsregel, hjemlet i konstitusjonell sedvanerett.
Mistillitsinstituttet har en dobbelt funksjon.
For det første kan det brukes til å avsette regjeringer
som på politisk grunnlag ikke har Stortingets tillit. For
det andre kan mistillitsvedtak brukes som en parlamentarisk reaksjon
(ansvarliggjøring) mot en regjering eller statsråd
som etter flertallets vurdering på grunn av feil eller
forsømmelser har vist seg uskikket. Det er mistillitsinstituttets
karakter av sanksjonsmiddel som gjør at det faller inn
under utvalgets mandat, og må tas med i en bredere vurdering
av Stortingets kontrollfunksjon. Samtidig reiser bruk av mistillitsvedtak
en rekke spørsmål som faller utenfor utvalgets
mandat, og som bare kan vurderes som ledd i en bredere gjennomgang av
parlamentarismen som styreform.
Mistillit mot en enkelt statsråd har
aldri blitt vedtatt. Forslag om mistillit har derimot i perioder
forekommet relativt hyppig, og i etterkrigstiden ved et par anledninger
også vært nær ved å få flertall.
Slike forslag har i praksis fungert som en form for protest og ansvarliggjøring
i seg selv, og vil etter forholdene kunne utgjøre en betydelig
politisk belastning for de statsråder som rammes.
Selv om mistillitsinstituttet ikke er nedfelt
i Grunnlovens tekst, er de rettslige hovedtrekkene klare. Mistillit
må vedtas av et flertall i Stortinget eller Odelstinget.
Vedtaket kan rettes enten mot regjeringen som kollegium eller mot
en enkelt statsråd, og det utløser en rettslig
plikt til å gå av. Det er ingen formelle krav
til begrunnelse, eller til at statsråden må ha
gjort noe "galt". I praksis vil mistillitsforslag imidlertid alltid
bli forsøkt begrunnet på en måte som
kan vinne aksept i offentligheten, eller i de partigrupper forslagsstilleren håper å få støtte
fra. Selv om mistillitsvedtak i kontrollsaker i prinsippet kan ramme
statsråder som ikke har gjort noe galt, anser utvalget
det verken som ønskelig eller mulig å foreslå noen
formelle skranker som begrenser den frie politiske adgang til å fremsette
forslag og treffe vedtak.
Det har over tid også utviklet seg
enkelte politiske normer av ikke-bindende karakter i tilknytning
til mistillitsinstituttet. Viktigst er den såkalte solidaritetsnormen,
som tilsier at en regjering normalt (åpent eller underforstått)
vil stille seg solidarisk, og gå av dersom en av statsrådene
rammes av et mistillitsforslag.
Det sentrale spørsmål i forhold
til mistillitsinstituttet er om ikke tiden har kommet til å nedfelle
det skriftlig, og dermed gi parlamentarismen en klar forankring
i Grunnlovens tekst. Etter utvalgets vurdering kan det anføres
tungtveiende argumenter for en slik reform, som ikke ville innebære
noen endring i statsskikken, men bare en synliggjøring
av den ene mest sentrale regelen for det konstitusjonelle forhold
mellom storting og regjering. Utvalget har imidlertid kommet til
at det ligger utenfor dets mandat å foreslå en
slik bestemmelse. Dette kan dessuten best vurderes som ledd i en bredere
utredning av dagens parlamentariske system, der eventuelt også andre
reformforslag knyttet til regjeringsdannelse, oppløsningsrett
m.m. trekkes inn.
På samme måte kan utvalget
se de argumenter som taler for en noe fastere regulering av prosedyrene
for å fremme forslag og treffe vedtak om mistillit, samt avklare
kravene til hvordan et vedtak må formuleres for å kunne
regnes som et rettslig bindende vedtak.
Dersom statsråden(e) ikke retter seg
etter et mistillitsvedtak, men blir sittende, vil dette være
et alvorlig brudd på parlamentarismens grunnprinsipp, som
etter utvalgets vurdering bør kvalifisere til streng straff. Konstitusjonelt
sett er det tale om et statskupp. Dette rammes i dag av ansvarlighetsloven § 11,
som har en strafferamme på 10 års fengsel. Utvalget
mener at dette straffeansvaret bør videreføres.
Ettersom utvalgets flertall (alle unntatt medlemmet Inge Lønning)
har foreslått å oppheve ansvarlighetsloven, oppstår
det derfor behov for en ny straffehjemmel, som etter flertallets vurdering
bør være mer presis og eksplisitt enn dagens § 11.
Flertallet viser til sitt forslag til ny bestemmelse i straffeprosessloven § 126,
der dette er nedfelt. Flertallet vil understreke at dette ikke innebærer
noen kodifisering av selve hovedregelen om plikten til å gå av.
Den følger av konstitusjonell sedvanerett, og dersom den skal
nedfelles skriftlig, bør det skje i Grunnloven. Det flertallet
har foreslått, er kun en hjemmel for å straffesanksjonere
pliktbrudd.
Utvalget har merket seg den kritikk som fra
enkelte hold har vært rettet mot den såkalte solidaritetsnormen. Det
har vært hevdet at normen svekker Stortingets muligheter
til å rette adekvate reaksjoner mot en statsråd
som begår feil og forsømmelser, fordi terskelen
for å felle hele regjeringen vil være langt høyere enn
for å felle en enkeltstatsråd. Utvalget er av
den oppfatning at solidaritetsnormen kan ha gode grunner for seg
dersom det gjelder mistillitsforslag mot en enkelt statsråd
for forhold som i virkeligheten knytter seg til regjeringens felles
politikk, eller vedtak som er realitetsbehandlet i kollegiet. Derimot
er normen vanskeligere å begrunne der hvor mistillitsforslaget
knytter seg til den enkelte statsråds individuelle feil
eller forsømmelser.
Komiteen viser til
utvalgets presisering av stortingsflertallets rett til å avsette
regjeringen ved mistillitsvedtak som selve grunnlaget for den parlamentariske
statsskikk. Komiteen slutter seg til utvalgets vurderinger
under dette kapittel.
I praksis har det alltid bare vært
et meget lite antall kontrollsaker som har munnet ut i forslag om
riksrettstiltale eller mistillit. Dette er ekstraordinære
sanksjoner, som bare kan og bør brukes helt unntaksvis. Stortingets
viktigste virkemiddel for å ansvarliggjøre regjeringer
og statsråder har alltid vært den uformelle parlamentariske
kritikk, og slik vil det utvilsomt også være i
fremtiden. Parlamentarisk kritikk fremsettes på forskjellige
måter - i komitéinnstillinger, under debattene
i plenum, eller i andre parlamentariske fora. Dens betydning og
effekt avhenger av formulering og begrunnelse, hvem som står
bak, hvordan den oppfattes i opinionen, og hvor sterkt statsråden
står politisk. I et åpent parlamentarisk system
er det en grunnleggende forutsetning at regjering og statsråder
er lydhøre og sårbare for parlamentarisk kritikk,
og slik fungerer det stort sett også i praksis. Dertil
kommer at kritikken ofte ledsages av mer håndfaste tiltak,
i form av nye vedtak, instrukser eller politiske signaler.
Selv om slik parlamentarisk kritikk er Stortingets viktigste
kontrollreaksjon, er det fra utvalgets perspektiv ikke så mye å si
om den. Rettslig sett hviler den på representantens ytringsfrihet,
som verken kan eller bør reguleres gjennom formelle prosedyrer.
Ved enkelte anledninger har det vært luftet tanker om at
Stortinget (i likhet med Riksrevisjonen) burde operere med et fast sett
av formuleringer for å uttrykke kritikk i varierende styrkegrad,
men dette vil etter utvalgets oppfatning være lite hensiktsmessig.
I den senere tid har det fra enkelte hold vært
hevdet at uformell parlamentarisk kritikk ikke er tilstrekkelig til å sikre
reell ansvarliggjøring av statsrådene, i saker der
mistillit eller riksrettstiltale ikke er aktuelt. Det gjelder særlig
der den ansvarlige statsråd har gått av før saken
kommer opp, og derfor ikke lenger er like sårbar for parlamentariske
reaksjoner. Om dette faktisk er et stort problem kan diskuteres,
og her er utvalget som vist ovenfor i noen grad delt i sitt syn.
Men uavhengig av denne vurderingen vil utvalget påpeke
at det eksisterer en mellomløsning mellom på den
ene siden uformell kritikk og på den annen side mistillit/straffeansvar.
Mellomløsningen er at Stortinget i
plenum voterer over og treffer et formelt vedtak som uttrykker kritikk mot
den ansvarlige regjering eller statsråd, men som ikke innebærer
mistillit, eller har andre rettslige konsekvenser. Slike kritikkvedtak
er historisk sett en gammel reaksjonsform, som går tilbake
til tiden før parlamentarismen. Den gang hadde Stortinget
valget mellom "adresser" (til Kongen i Stockholm), eller "daddelsvotum"
som var et rent kritikkvedtak rettet til regjeringen. Bruken av
adresser forsvant med unionen i 1905. Men daddelsvota har Stortinget
i noen grad fortsatt med frem til vår tid, selv om den
opprinnelige betegnelsen etter hvert gikk i glemmeboken. Det har også vært
stadig mindre bevissthet om dette som en separat reaksjonsform.
Etter utvalgets vurdering kan det være
grunn til å blåse støv av kritikkvedtaket,
og øke bevisstheten blant representantene om hvordan dette
kan brukes, som et fleksibelt og følbart alternativ der
andre reaksjoner ikke er tilstrekkelige eller tilgjengelige. Et
kritikkvedtak kan best sammenlignes med en reprimande, eller en skriftlig
irettesettelse etter tjenestemannsloven, og kan for eksempel gå ut
på at "statsråd NN har opptrådt kritikkverdig".
Gjennom sin form og voteringen i plenum får kritikkvedtaket
en mer alvorlig og tyngende karakter enn uformell kritikk, samtidig
som det ikke får de samme dramatiske konsekvensene som
et mistillitsvedtak. Videre kan det anvendes både mot sittende og
avgåtte statsråder. Dets preventive og reelt ansvarliggjørende
effekt vil selvsagt avhenge av hvor godt kritikken er begrunnet
og formulert, og hvor stor støtte den får. Men
generelt vil utvalget anta at slike vedtak vil kunne ha en klarere
ansvarliggjørende virkning, og markere større
alvor i saken, enn vanlig uformell parlamentarisk kritikk.
Utvalget vil imidlertid nøye seg med
på denne måten å påpeke mulighetene
for bruk av kritikkvedtak (daddelsvotum) som reaksjonsform. Noen
grunn til å institusjonalisere dette gjennom særskilte
prosedyrer eller formkrav, er det etter utvalgets mening ikke. Tvert
imot ser utvalget det som en fordel at graden og formuleringen av
kritikk kan utformes på fritt grunnlag, ut fra behovene
i den aktuelle sak. Og det er heller ingen grunn til å fravike
de ordinære prosedyrene for fremsettelse og behandling
av forslag.
Visse saksforberedende skritt som Stortinget
(eller organer for Stortinget) foretar i en kontrollsak, kan etter
utvalgets syn i seg selv ha ansvarliggjørende effekt (eksempelvis åpne
høringer i kontrollsaker, kontroll- og konstitusjonskomiteens
bruk av initiativretten, opprettelse av granskingskommisjon, instruks
til Riksrevisjonen og nedsettelse av en særskilt protokollkomite
etter Stortingets forretningsorden § 14 a.) Etter utvalgets
syn ligger det imidlertid en viss fare i å fokusere på sanksjonselementet
ved det som i utgangspunktet er saksforberedende handlinger. Dels
kan man komme til å forskuttere en vurdering som skal finne sted
senere i prosessen. For eksempel skal en kontrollhøring
først og fremst avklare om det har forekommet feil og forsømmelser,
og ikke sanksjonere slike feil. Dels kan man også risikere
at de saksforberedende skritt brukes på en gal måte.
Eksempelvis vil det ikke være heldig hvis det fester seg
et inntrykk av at Odelstinget nedsetter en særskilt protokollkomite
som en sanksjon i seg selv, uten at man seriøst vurderer spørsmålet
om riksrettstiltale.
Komiteendeler utvalgets oppfatning av uformell parlamentarisk
kritikk som Stortingets viktigste virkemiddel for å ansvarliggjøre
regjeringer og statsråder. Komiteen er enig
i at det fra tid til annen vil være behov for sterkere
uttrykksformer, men uten at dette skal oppfattes som mistillit. Komiteen anser
at kritikk vedtatt av Stortinget uten å være formulert
som mistillit (daddelsvotum) slik utvalget viser til, kan være en
hensiktsmessig reaksjonsform.
Parlamentarisk immunitet innebærer
at medlemmene av nasjonalforsamlingen ikke kan arresteres, settes under
tiltale, eller dømmes for retten uten at nasjonalforsamlingen
har gitt samtykke. Regler om parlamentarisk immunitet er vanlig
i mange konstitusjoner.
Slik immunitet gjelder bare i begrenset utstrekning etter
den norske grunnloven. Etter Grunnloven § 66 kan stortingsrepresentantene
ikke pågripes eller varetektfengsles på sin reise
til og fra tinget, og heller ikke mens de befinner seg på tinget.
Unntak gjelder der representanten "gribes i offentlige Forbrydelser". Grunnlovens § 66
stenger heller ikke for at en representant i stortingssesjonen settes
under tiltale, domfelles og må sone.
I norsk statsrettslig debatt har fraværet
av regler om full parlamentarisk immunitet tradisjonelt vært
satt i sammenheng med stortingsrepresentantenes riksrettsansvar.
Synspunktet har vært at siden Odelstinget - og ikke regjeringen
som øverste leder av påtalemyndigheten - har myndighet
til å reise tiltale i riksrettssaker, så fungerer
dette i praksis som en immunitetsordning for representantene. Det
må imidlertid være riktig å si at en
slik oppfatning av stortingsrepresentantenes riksrettsansvar beror
på en misforståelse, og ikke tar høyde
for at det kun omfatter handlinger begått "som saadanne"
etter Grunnloven § 86. Et eventuelt misbruk fra regjeringens
side vil under dagens system enkelt kunne finne sted ved at det
fingeres saker som ikke omfattes av riksrettsansvaret (f.eks. skattesnyteri).
I virkeligheten gir derfor ikke riksrettsansvaret representantene
noen reell beskyttelse. Spørsmålet om man bør
innføre parlamentarisk immunitet bør følgelig
diskuteres uavhengig av det nåværende riksrettsansvaret.
Og dermed faller det også noe på siden av temaet
Stortingets kontroll.
Etter utvalgets vurdering er Grunnloven § 66
uklar og ut fra et immunitetsperspektiv mangelfull. Utvalget ser
imidlertid ikke noe sterkt behov for å innføre
mer vidtrekkende regler om parlamentarisk immunitet i Norge, og
vil derfor ikke foreslå grunnlovsendring på dette
punkt.
Komiteen gir sin tilslutning
til utvalgets vurdering av at det ikke er behov for å innføre
mer vidtrekkende regler for parlamentarisk immunitet og ser ikke
behov for grunnlovsendringer på dette punktet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
I Stortingets forretningsorden gjøres følgende endringer:
§ 12 nr. 8 femte ledd skal lyde:
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21, eller at det innhentes dokumenter fra den ansvarlige statsråd i henhold til § 49 a annet ledd siste setning.
§ 21 første ledd tredje punktum skal lyde:
Høringer skal avholdes og anmodning om å møte til høring skal fremsettes når minst 1/3 av komiteens medlemmer ber om det.
Ny § 49 a andre ledd skal lyde:
Dokumenter som må holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet, eller individers personlige forhold, kan bare begjæres utlevert dersom et flertall av de representanter som deltar i voteringen stemmer for. Det samme gjelder for en sittende eller tidligere regjerings strengt interne arbeidsdokumenter (R-notater mv.). For begjæring om andre taushetsbelagte eller interne dokumenter er det tilstrekkelig at en tredjedel av de representanter som deltar i voteringen stemmer for. Den samme retten til innsyn kan utøves for kontrollformål av en tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf § 12 nr. 8.
Flertallets forslag til andre ledd blir etter dette tredje ledd.
Forslag 2
I Reglement for åpne kontrollhøringer gjøres følgende endring:
§ 2 første ledd første punktum skal lyde:
I henhold til forretningsordenen § 21 kan 1/3 av komiteens medlemmer kreve at det skal avholdes høring i en kontrollsak, og kreve at komiteen innkaller bestemte personer til å møte.
Tilråding om endringer i Stortingets forretningsorden fremmes av en samlet komite hva angår §§ 12 nr. 8 og 14 b.
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag til ny § 49 a.
Tilråding om endring i Reglement for åpne kontrollhøringer fremmes av en samlet komité.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
I Stortingets forretningsorden gjøres følgende endringer:
§ 12 nr. 8 skal lyde:
8. Kontroll- og konstitusjonskomiteen: Komiteen skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget om:
-
a) statsrådets protokoller m.v., jf. Grunnlovens § 75 bokstav f, herunder regjeringens melding om embetsutnevnelser,
-
b) regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,
-
c) dokumenter fra Riksrevisjonen, og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet,
-
d) meldinger fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, og andre saker om ombudsmannens virksomhet,
-
e) meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, og andre saker om utvalgets virksomhet,
-
f) rapporter fra stortingsoppnevnte granskingskommisjoner.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen avgjør i det enkelte tilfelle om den skal forelegge utkast til innstilling for vedkommende fagkomité til uttalelse før innstillingen avgis.
Videre behandler komiteen grunnlovssaker, bevilgninger til Stortinget og valglovgivning.
Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen. Slik beslutning fattes av en tredjedel av komiteens medlemmer. Før komiteen selv foretar slike undersøkelser, skal vedkommende statsråd underrettes og anmodes om å fremskaffe de ønskede opplysninger. Komiteen skal avgi innstilling om de saker den tar opp til behandling.
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21.
Komiteen fastsetter nærmere regler for sitt sekretariat, herunder om sekretariatets arbeidsoppgaver, og den bruk de enkelte medlemmer kan gjøre av det.
Ny § 14 b skal lyde:
Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp. Mandatet bør kun åpne for en vurdering av ansvarsforhold i den utstrekning Stortinget har behov for bistand til dette.
Forslag om å nedsette en granskingskommisjon skal behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen, eller av en særskilt komite som Stortinget oppnevner etter § 14. Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan fremlegge slikt forslag på eget initiativ.
Stortinget fastsetter kommisjonens mandat, og de nærmere prosedyrer for dens arbeid. Det bør presiseres i hvilken grad kommisjonen skal være bundet av de generelle regler og retningslinjer som gjelder for offentlige granskingskommisjoner. Videre bør det vurderes om kommisjonen har behov for lovhjemmel for å sikre nødvendig tilgang til opplysninger og dokumenter.
En stortingsoppnevnt granskingskommisjon skal bestå av personer som har den nødvendige faglige kompetanse og integritet. Kommisjonen utfører sitt verv selvstendig og uavhengig av Stortinget.
Granskingskommisjonen rapporterer direkte til Stortinget. Rapporten skal være offentlig, med mindre særlige hensyn tilsier at den helt eller delvis bør være taushetsbelagt. Før Stortinget foretar den endelige vurdering av rapporten, bør denne oversendes regjeringen til skriftlig uttalelse.
Ny § 49 a skal lyde:
Når Stortinget eller Odelstinget mener det er nødvendig å begjære utlevert dokumenter etter Grunnloven § 75 f, treffes det vedtak om dette. Begjæringen kan gjelde ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende forvaltnings besittelse, og som er utarbeidet eller innhentet som ledd i offentlig virksomhet. Presidenten i vedkommende ting sørger for at begjæringen blir oversendt til regjeringen, som deretter fremlegger dokumentene snarest mulig.
En representant som ønsker å be om innsyn i regjeringens og forvaltningens dokumenter, kan innlevere sin anmodning skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten oversender anmodningen til det ansvarlige medlem av regjeringen, som snarest og senest innen tre dager enten skal utlevere dokumentet, eller meddele skriftlig hvorfor det ikke er utlevert innen fristen, og i tilfelle når det vil bli utlevert, eller hvorfor det ikke vil bli utlevert. Regjeringsmedlemmet kan avslå anmodningen i den grad dokumentet er underlagt taushetsrett etter offentlighetsloven, men skal ved sin vurdering legge vekt på representantenes særskilte stilling og informasjonsbehov.
II.
I Reglement for åpne kontrollhøringer gjøres følgende endring:
§ 2 første ledd annet punktum skal lyde:
Etter forretningsordenen § 12 nr. 8 femte ledd kan likevel en tredjedel av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen kreve at det avholdes komitehøring i kontrollsaker.
Nåværende annet og tredje punktum blir nye tredje og fjerde punktum.
III.
Endringene under I og II trer i kraft 1. oktober 2003.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 20. mai 2003
Ågot Valle
leder |
Jørgen Kosmo
ordfører |