Dokumentene nr. 8:128 (2002-2003) og nr. 8:135 (2002-2003) om oljevernberedskapen på Vestlandet

Det vises til to brev om ovenfor nevnte av 16. oktober 2003. I forbindelse med behandlingen av dokumentene nr. 8:128 (2002-2003) og nr. 8:135 (2002-2003) om oljevernberedskapen på Vestlandet ber Samferdselskomiteen svar på følgende spørsmål:

"Når ble trafikksentralen på Fedje bygd og hva kostet utbyggingen?"

"Departementet skriver i sitt brev av 15. september d.å. til komiteen at Kystdirektoratet har etablert avtaler med aktuelle private aktører om bistandsplikt ved store oljeulykker.

- Hvor langt strekker bistandsplikten til Statoil og andre eventuelt andre private aktører ved en akuttsituasjon, hvem står ansvarlig for kostnadene ved slik bistand, og hvem har beslutningsmyndighet i tilfelle interessekonflikter i forbindelse med en akutt forurensningssituasjon?"

Svar angående trafikksentralen på Fedje

Trafikksentralen på Fedje ble bygget i 1991-1992, og satt i operativ drift 1. september 1992. Investeringskostnadene for trafikksentralen beløp seg til 31 mill. kroner (1992-kroner). Disse kostnadene ble dekket av operatørselskapene på Sture og Mongstad, Statoil og Hydro.

Svar angående privates bistandsplikt ved statlig aksjon mot akutt forurensning

Kystverket har inngått særlig avtaler med enkelte oljeselskaper vedrørende oljevernberedskap i bestemte områder. Det er blant annet inngått en avtale mellom Kystverket og Statoil Mongstad. Disse avtalene utfyller reglene om beredskapsplikt i henhold til forurensingsloven, herunder bistandsplikten i medhold av §§ 47 andre ledd og 75 første ledd.

I henhold til forurensingsloven § 47 andre ledd er private aktører med beredskapsplikt pliktige til "å stille til rådighet utstyr og personell som inngår i beredskapen" ved en statlig aksjon mot akutt forurensing. Staten overtar ikke ansvar som arbeidsgiver, men får myndighet til å kreve at arbeidsgiveren stiller sitt personell til disposisjon. Det er kun utstyr og personell som inngår i beredskapen etter forurensingsloven §§ 40 - 44 som omfattes av denne bestemmelsen.

Forurensingsloven § 75 første ledd oppstiller i tillegg en generell hjemmel for staten til å gjøre bruk av eller volde skade på "annens eiendom" ved aksjoner mot akutt forurensing. Denne bestemmelsen omfatter også utstyr som ikke inngår i beredskapen, men gir ikke grunnlag for å rekvirere personell. I tillegg er det et vilkår at vinningen ved å gjøre bruk av eller skade på andres utstyr må være "vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet". Bestemmelsen er utslag av et alminnelig nødrettsprinsipp.

Det er staten som har beslutningsmyndigheten ved statlige aksjoner mot akutt forurensing, jf. formuleringen "ledes av staten" i forurensingsloven § 47 andre ledd. At den private part kan lide skade ved den statlige bruk, er noe av bakgrunnen for at reglene er lovfestet. Enkelte grenser for hva staten kan pålegge følger imidlertid av andre regler. Eksempelvis fremgår det av sjøloven § 132 at skipsføreren er ansvarlig for "navigeringen og behandlingen av skipet". På denne bakgrunn kan verken en arbeidsgiver eller en statlig aksjonsledelse overprøve en skipsfører med hensyn til å utføre operasjoner som involverer fare for skipet eller mannskapet.

Av forurensningsloven § 47 femte ledd fremgår det at den som har ytt bistand har krav på vederlag i samsvar med bestemmelsene i § 75. Det fremgår av § 75 tredje ledd at "forurensingsmyndigheten" er ansvarlig for slikt vederlag. I tilknytning til en statlig aksjon vil staten altså måtte svare vederlag til de private parter for bruk av utstyr og personell. Et viktig prinsipp i norsk rett er at forurenseren skal betale. Staten har derfor krav på regress mot den ansvarlige forurenseren. Ved omfattende hendelser kan imidlertid denne regressrett være illusorisk, idet forurenseren kan mangle betalingsevne eller ha krav på ansvarsbegrensning i henhold til sjølovens bestemmelser.

En god utnyttelse og samordning av private og statlige beredskapsressurser er viktig for en best mulig oljevernberedskap langs kysten. Oljenæringen har betydelige ressurser og kompetanse når det gjelder oljevernberedskap, og det er etablert et velfungerende samarbeid mellom operatørselskapenes beredskapsorganisasjon NOFO og Kystdirektoratet. Fiskeridepartementet ønsker å videreutvikle samarbeidet med oljenæringen og har derfor invitert Oljeindustriens Landsforening, Olje- og energidepartementet og Kystdirektoratet for å drøfte muligheten for tettere samarbeid om oljevernberedskapen.