Det er Regjeringens hensikt at pionerdykkerne
som gjorde et banebrytende arbeid i Nordsjøen fra 1965
til 1990, også omtalt som pionertiden, skal få den
oppreisningen og økonomiske kompensasjonen Stortinget og
Regjeringen mener de har krav på. Derfor mener Regjeringen
at det bør etableres en kompensasjonsordning for pionerdykkerne,
og gis en kollektiv anerkjennelse av denne gruppen. I tillegg foreslår
Regjeringen at det gis bistand overfor pionerdykkerne i deres daglige
livssituasjon. Samtidig med fremleggelsen av meldingen iverksetter
Regjeringen strakstiltak overfor pionerdykkerne.
Til grunn for meldingen er arbeidet til granskingskommisjonen
for undersøkelse av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen
oppnevnt av Regjeringen 2. mars 2001, etter vedtak i Stortinget
13. juni 2000.
Meldingen gjennomgår rapporten for
granskingskommisjonen.
Etter en innledende oversikt over rapporten
i kapittel 1, omtaler rapporten i kapittel 2 opprettelsen av kommisjonen,
og kommisjonens arbeid og arbeidsmetoder.
Kapittel 3 og 4 omhandler utviklingen av, og
ulike sider ved, dykkeoperasjoner og utstyr, samt medisinske sider
ved dykkevirksomheten.
I kapittel 3 er det redegjort for varige skader
etter dykking.
I påvente av studier som fyller alle
krav til vitenskapelig holdbarhet, mener kommisjonen at det må legges vekt
på studier som peker på en sannsynlig sammenheng
mellom en langvarig dykkerkarriere og senere sviktsymptomer av nevrologisk
og kognitiv natur.
Kapittel 5 omhandler regelverket i Nordsjøen
og myndighetenes rolle. Kommisjonen fremholder at regler om dykking
i hovedsak var fraværende frem til 1978 da Oljedirektoratet
overtok tilsynet, og at tilsynet med dykkingen i denne perioden
var svakt. Men kommisjonen peker også på at jurisdiksjonsspørsmål
i mange år skapte kompetansestrid og til dels uklare forhold
med hensyn til regelverket i Nordsjøen.
I kapittel 6 gis det en kort redegjørelse
for rollen til de øvrige aktørene i Nordsjøen
- dykkerselskapene og oljeselskapene. For dykkerselskapene fremholdes
det at det i store deler av mandatperioden var en uheldig arbeidskultur
som aksepterte trykkfallsyke med dekompresjon som en del av dykkingen.
Kommisjonen antar at oljeselskapene ikke var ukjent med dette.
I kapittel 7 blir det referert en del hovedpunkter
i kommisjonens undersøkelser av pionerdykkernes nåværende
forhold, blant annet deres familiesituasjon, arbeids- og trygdeforhold
og helsesituasjon. Av rapporten fremgår det at
"mange av pionerdykkerne har klart seg godt, ja for flere
til og med meget godt, mens en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige
medisinske problemer."
Kommisjonen fremholder bl.a. at det virker sannsynlig
at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne
har vært utsatt for, utgjør en vesentlig faktor
for utviklingen av sykdom hos en del av dem.
Ifølge granskingsrapporten fremgår
det samtidig at antall dødsulykker og andre alvorlige ulykker
gikk markert ned utover i 1980-årene, noe som sannsynligvis
har å gjøre med økende kompetanse blant dykkere
og dykkerledere. Andre årsaker kan være klarere
regler fra myndighetenes side, og bedre håndheving av disse.
I kapittel 8 er statens, dykkerselskapenes og
rettighetshavernes/operatørenes rettslige ansvarsforhold drøftet.
Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne
holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført
nordsjødykkerne. For dykkerselskapene er bildet mer sammensatt.
Granskings-kommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere
med helseskader bør etableres en ordning der det gis erstatning
for økonomisk tap. Ordningen bør etableres og
finansieres av staten, men rettighetshavere/operatører
bør inviteres til å være med i finansieringen.
Rapporten fra granskingskommisjonen har vært
på høring til berørte departementer og
tilsynsmyndigheter, næringsorganisasjoner, enkeltselskaper og
andre. I tillegg forela departementet kommisjonens rettslige vurderinger
for lovavdelingen i Justisdepartementet for vurdering som egen sak.
I forhold til dykketekniske og dykkeoperasjonelle forhold
har det kommet noen merknader til fremstillingen av tabellverket
ved luftdykking med overflatedekompresjon og bruken av pustegass
ved dykking. Disse kommentarene vil bli oversendt til Oljedirektoratet
for nærmere vurdering i forhold til gjeldende regelverk.
Det er ingen uenighet med hensyn til de konklusjoner som
trekkes av kommisjonen med hensyn til de mulige eller sannsynlige
medisinske konsekvensene av den dykkingen som har vært
gjennomført i pionertiden.
Hva angår kommisjonens juridiske betenkninger
og konklusjoner er det få uttalelser som direkte berører disse
vurderingene. Nærmere om dette i kapittel 4.1 i meldingen.
De fleste av høringsinstansene som
har uttalt seg, støtter kommisjonens forslag om å etablere
en kompensasjonsordning, for nordsjødykkere med helseskader,
og noen av høringsinstansene peker på at ordningen
må være romslig.
Til spørsmålet om kommisjonens
etterlevelse av mandatet, pekte kommisjonen selv på at
mandatet i utgangspunktet var vidt formulert, og at kommisjonen har
måttet avgrense sitt arbeid. Departementet har merket seg,
og akseptert, de avgrensingene som er foretatt. Departementet kan
ikke se at disse har hatt noen avgjørende betydning for
rapportens hovedkonklusjoner eller Regjeringens videre håndtering
av rapportens konklusjoner og anbefalinger.
Det er, under kommisjonens arbeid og i høringsrunden,
blitt reist spørsmål ved enkelte av kommisjonsmedlemmenes,
så vel som departementets, habilitet.
Det er Regjeringen som etter Stortingets vedtak
er ansvarlig for oppnevnelsen av granskingskommisjonen og oppfølgingen
av dens rapport. Stortinget er kjent med at det er Arbeids- og administrasjonsdepartementet
som har foretatt oppnevningen av kommisjonen, og som skulle følge
opp kommisjonens rapport. Regjeringen har etter en samlet vurdering
funnet det riktig at Arbeids- og administrasjonsdepartementet sluttbehandler
rapporten fra granskingskommisjonen.
Enkelte høringsuttalelser går
videre enn granskingskommisjonens mandat. Departementet vil vurdere videre
oppfølging der det anses nødvendig.
Det er kommet høringsuttalelser som
berører tema knyttet til pensjonsordninger for pionerdykkerne.
Pensjonsopptjening i folketrygden følger
bestemte regler, som det ikke kan gjøres unntak fra. Nordsjødykkerne
kan således etter folketrygdlovens regler ikke generelt
innrømmes høyeste pensjonsgrunnlag ved uførhet
eller oppnådd alderspensjon uten grunnlag i tidligere individuell
inntekt.
Dersom det skulle opprettes en særskilt
pensjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen, vil den
for øvrig i likhet med krigspensjonen måtte samordnes
med pensjonsytelser etter folketrygden.
For øvrig vil konsekvensen av å innrømme
en pensjonsordning for pionerdykkerne kunne være å skape presedens
for andre utsatte grupper, og det vil kunne framstå som
en forskjellsbehandling i forhold til andre grupper som ikke er
innrømmet slike ordninger.
Etter en samlet vurdering antas det at det vil
være mer hensiktsmessig med en kompensasjonsordning som
foreslått i kapittel 6 enn en egen pensjonsordning for
pionerdykkerne.
Det er i høringsuttalelsene tatt opp
spørsmål om rettigheter ved yrkesskade (arbeidsulykker)
for dykkerne.
Ved yrkesskade og visse likestilte sykdommer,
jf. folketrygdloven §§ 13-3 og 13-4, gis det såkalte yrkesskadefordeler
etter folketrygden.
Dykkere er berettiget til yrkesskadefordeler
etter folketrygdloven på lik linje med andre yrkesgrupper dersom
det er tale om en arbeidsulykke i form av en plutselig eller uventet
ytre handling, etter kravene i loven. Ved yrkesskade gir psykiske
lidelser som oppstår som en direkte følge av ulykken,
eller som en følge av den fysiske skaden, rett til yrkesskadefordeler.
Det følger imidlertid av § 13-3 tredje ledd at
"lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller
belastninger over tid" ikke regnes som yrkesskade. Dette gjelder
for alle yrkesgrupper, og ikke bare for dykkerne.
For de som ikke har pådratt seg yrkesskade,
men yrkessykdom, gir folketrygden tilsvarende ytelser.
Sykdom som følge av endringer i barometertrykk (dekompresjonssykdom),
ga rett til særfordeler ved yrkesskade allerede etter Kronprinsregentens
resolusjon av 8. mars 1957.
Siden spørsmål om yrkessykdom
for dykkere ofte er komplisert, bad Rikstrygdeverket i sitt saksbehandlingsrundskriv
i juni 1999 om at slike tilfeller ble utredet ved Haukeland sykehus.
Det ble også åpnet for at dykkere med tidligere
avgjorte saker kunne henvises til Haukeland sykehus for fornyet
medisinsk gjennomgang, for å skape likebehandling for nye
og tidligere avgjorte saker.
Fra 1. januar 1990 trådte yrkesskadeforsikringsloven i
kraft. Denne loven pålegger arbeidsgiver en plikt til å tegne
forsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom for arbeidstaker.
Maksimal grunnerstatning for tap av fremtidig inntekt
er 30 G (grunnbeløpet i folketrygden) med et inntektsgrunnlag
på 10 G, og det vil for tiden si drøyt 1,7 mill.
kroner.
Loven om yrkesskadeforsikring gjelder bare for
dem som har hatt status som arbeidstaker etter 1990. Folketrygdens
ytelser med yrkesskadefordeler gjaldt imidlertid også før
1990.
Regjeringen ser at det vil kunne oppstå en
urimelig situasjon, der dykkere i arbeidsforhold før 1990
vil ha færre rettigheter enn de som har vært ansatt
som dykkere etter 1990. Dette gjelder selv om skader som er forårsaket
i pionertiden vil kunne være omfattet dersom de blir konstatert
i et arbeidsforhold etter 1990. Det er imidlertid viktig å være
oppmerksom på at den samme urimeligheten også gjelder
for andre utsatte yrkesgrupper. Dersom de pionerdykkerne som ikke omfattes
av yrkesskadeforsikringsloven, likevel skulle gis samme økonomiske
rettigheter som om de hadde vært omfattet av den, vil dette
kunne få vidtrekkende prinsipielle konsekvenser for andre
utsatte yrkesgrupper som ikke er omfattet av loven. Regjeringen
mener etter en samlet vurdering at pionerdykkerne vil være best
tjent med en kompensasjonsordning og andre tiltak som presentert
i kapittel 6.
Det er i høringsuttalelsene tatt opp
at mange pionerdykkere i dag er i en vanskelig økonomisk
situasjon. Regjeringen ønsker å legge til rette
for at dykkerne kan få informasjon og praktisk hjelp til å løse
sine økonomiske problemer. Det vises i denne sammenheng
til kapittel 6, og om bistand i den daglige livssituasjon overfor
pionerdykkerne.
Etter at fristen for høringsuttalelser
til rapporten for granskingskommisjonen hadde gått ut,
ble det tatt opp særskilte tema knyttet til Regjeringens
oppfølging av kommisjonens rapport. Stortingets kontroll-
og konstitusjonskomité tok opp, etter henvendelse fra Nordsjødykker
Alliansen, om det kunne være aktuelt med utbetalinger til
nordsjødykkerne med hjemmel i lov om statens petroleumsforsikringsfond
av 30. mai 1986 nr. 23. Bakgrunnen for loven er at staten er selvassurandør. Dette
prinsippet er også lagt til grunn for statens direkte økonomiske
engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE), som ble opprettet
i 1985.
Det legges i denne meldingen opp til en kompensasjonsordning
basert på rimelighetshensyn og på et politisk
grunnlag, jf. kapittel 6. Slike utbetalinger vil ikke være
direkte knyttet til SDØE, og faller heller ikke inn under
vanlige forsikringsvilkår for oljevirksomheten. Disse utbetalingene
vil følgelig ikke være omfattet av det petroleumsforsikringsfondet
etter loven skal dekke.
Dersom det konstateres et rettslig ansvar for
staten på bakgrunn av SDØE-engasjementet vil dette
kunne være et tilfelle der det kan komme til utbetalinger
etter vanlige forsikringsvilkår i oljevirksomheten. De
juridiske vurderinger som er gjort i forbindelse med kapittel 4,
tilsier at lov om statens petroleumsforsikringsfond ikke kommer
til anvendelse på dette grunnlag. Det betyr således
at finansieringen av kompensasjonsordningen må skje på annen
måte enn gjennom dette fondet.
Kommisjonen kommer til at det etter dens mening
er mye som taler for at staten har et rettslig ansvar. Det rettslige
ansvaret kobler kommisjonen opp til ulovfestet objektivt ansvar.
Dykkerselskapenes ansvar har kommisjonen vurdert på subjektivt
grunnlag, eventuelt som et arbeidsgiveransvar. Kommisjonen mener
at muligheten for senskader som følge av dykking ikke var
kjent i den første perioden i Nordsjøen, og mener
at det i samme utstrekning er vanskelig å knytte noen subjektiv
bebreidelse til dykkerselskapene for slike skader.
Kommisjonen kommer til at betraktningene om risikofordeling
som begrunner et objektivt ansvar for staten, i hovedsak også gjør
seg gjeldende i forhold til rettighetshavere/operatører
(oljeselskapene).
Lovavdelingen uttaler, i likhet med kommisjonen,
at eventuelle erstatningskrav mot staten må vurderes konkret
for den enkelte dykker. Vurderingene knyttet til ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, økonomisk tap,
foreldelse mv. vil kunne variere fra sak til sak. Det er derfor
bare de mer prinsipielle sidene av spørsmålene
de tar stilling til. Lovavdelingen knytter først og fremst
sine merknader til spørsmålet om det foreligger
et ansvarsgrunnlag for de ulike aktørene.
Lovavdelingen kommer etter en samlet vurdering
til at staten ikke har en sterk nok tilknytning til virksomheten
til å kunne pålegges et rettslig ansvar. Det legges særlig
vekt på at staten ikke er eier eller innehaver av virksomheten
som ligger til grunn for skadene, og at skadelidte har andre mulige
ansvarssubjekter å forholde seg til. En slik ansvarsplassering
stemmer også best med regelverket for petroleumssektoren,
som forutsetter at petroleumsvirksomheten skjer på rettighetshaverens
regning og risiko.
Lovavdelingen bemerker at ansvar for staten
etter skadeserstatningsloven § 2-1 forutsetter at noen
av statens tjenestemenn har handlet uaktsomt ved utførelsen
av statens oppgaver knyttet til regulering og tilsyn med dykkevirksomheten
i Nordsjøen.
Selv om en skade kan føres tilbake
til mangelfullt regelverk, er det etter lovavdelingens syn en sikker regel
i norsk rett at dette ikke kan medføre offentlig erstatningsansvar.
Bare dersom det foreligger en klar rettsplikt til å gi
de nødvendige regler, kan det tenkes å medføre
et erstatningsansvar for staten. Lovavdelingen kan ikke se at det
foreligger opplysninger om noen slik rettsplikt i forhold til dykkingen
i Nordsjøen.
Departementet slutter seg til lovavdelingens
vurderinger av statens erstatningsrettslige ansvar.
Lovavdelingen kommer til at det for dykkernes arbeidsgivere
trolig kan konstateres et ulovfestet objektivt ansvar for skader
på dykkerne som følge av dykkingen. Departementet
slutter seg til dette.
Dykkernes arbeidsgivere vil først og
fremst være dykkerselskapene, men det fantes her flere
ulike arbeidsforhold for dykkere. De fleste av de dykkerselskapene
som opererte i pionertiden eksisterer ikke i dag.
Etter gjeldende petroleumslov § 10-9
første ledd, og tilsvarende bestemmelse i gjeldende regelverk
under pionertiden, er de aktuelle rettighetshaverne (oljeselskapene)
solidarisk ansvarlig med dykkernes arbeidsgivere.
På bakgrunn av rapporten finner lovavdelingen
ikke å kunne statuere et ulovfestet objektiv ansvar for staten.
Det kan ikke konstateres et ansvar for staten fordi staten ikke
har hatt sterk nok tilknytning til virksomheten. Dette gir uttrykk
for en ansvarsplassering som står i kontrast til kommisjonens
vurderinger.
Kommisjonen bruker som et argument for statlig ansvar
at staten har lovgivnings- og beskatningsmyndighet for virksomhet
på kontinentalsokkelen. Som det fremgår av lovavdelingens
vurderinger er det en sikker hovedregel etter norsk rett at mangelfullt
regelverk ikke medfører erstatningsansvar. Et annet av
kommisjonens hovedargument for å fastslå ansvar
på ulovfestet objektivt grunnlag er statens eierskap til
undersjøiske petroleumsforekomster. Det er sikker rett
at eierskap til naturressursene i seg selv ikke utløser
erstatningsansvar, og eierposisjonen til staten er begrenset ved
at rettighetshaveren blir eier av den petroleum som utvinnes.
Lovavdelingen drøfter arbeidsgiveransvaret,
og sier avslutningsvis at AAD og OED er nærmest til å vurdere
i første omgang i hvilken utstrekning regelverket på sikkerhetsområdet
kan sies å medføre rettsplikter til å treffe
ytterligere vedtak. Ytterligere vedtak kan i denne sammenhengen
bety å gi nye forskrifter innenfor sikkerhetsregelverket,
eller å treffe nødvendige pålegg overfor
næringen i henhold til regelverket.
AAD slutter seg til lovavdelingens vurderinger
av at det vanskelig kan fastslås noe rettslig ansvar for
staten på grunnlag av det som fremkommer i kommisjonens rapport.
Departementet har merket seg kommisjonens påstand
om at det er klanderverdig at myndighetene ikke greide å samle
seg om en felles linje i jurisdiksjonsspørsmålet
i Nordsjøen. Departementet har samtidig merket seg at lovavdelingen
vanskelig kan se at det ut fra kommisjonens rapport foreligger opplysninger
som gir grunnlag for å fastslå et erstatningsansvar
for staten.
Vurderingene av det erstatningsrettslige vilkåret
om årsakssammenheng er først og fremst en konkret
vurdering i det enkelte tilfelle. Det kan imidlertid knyttes noen
generelle merknader til vurderingene. Vurderingene stiller seg ulikt
alt etter hvilket ansvarsgrunnlag det er tale om.
Departementet konstaterer at det på nåværende
tidspunkt synes å være usikkert i hvilken grad
det er en faktisk årsakssammenheng mellom dykking i Nordsjøen
og senere helsemessig svikt. I en erstatningsrettslig sammenheng
må denne helsemessige svikten også ha medført
et økonomisk tap, som så er erstatningsberettiget.
Det er ikke mulig å si mye generelt
om det økonomiske tapet til de enkelte pionerdykkerne.
Det er etter erstatningsretten det fulle individuelle økonomiske
tap som skal erstattes, og det må dermed bli en individuell vurdering
av hver enkelt dykker.
Departementet antar at det ved eventuelle erstatningssøksmål
fra dykkerne ikke vil være aktuelt for staten å påberope
seg foreldelse. I forhold til olje- og dykkerselskapene vil antakelig
foreldelsesreglene kunne være et hinder for mange dykkere
for å nå frem med et erstatningskrav.
Selv om det ikke kan konstateres et erstatningsansvar for
staten, kan det opprettes kompensasjonsordninger fra det offentlige
ut fra hensynet til rimelighet, såkalte ex gratia-ordninger.
Opprettelse av slike ordninger må skje
etter en avveining mellom de hensyn som taler for en særskilt kompensasjon
til denne gruppen, og hensynet til likebehandling i forhold til
andre grupper i samfunnet som har lidd skade, uten å få full
dekning gjennom etablerte ordninger. Behandling av pionerdykkerne
må derfor også sees i sammenheng med andre offentlige
kompensasjonsordninger, og i forhold til hva slags kompensasjon
og andre ytelser dykkerne allerede har mottatt.
Det eksisterer en permanent ordning med billighetserstatning
fra Stortinget. Billighetserstatning ytes bare dersom skaden ikke
kan dekkes etter alminnelige erstatningsrettslige regler, eller
gjennom trygde- eller forsikringsordninger. Det har etter dagens
praksis blitt ansett for å være en maksimal utbetaling
etter ordningen på 200 000 kroner. I stortingsmeldingen
omtales eksempler på tidligere offentlige kompensasjonsordninger.
Dykkere som har arbeidet etter 1990, faller
inn under ordningen med yrkesskadeforsikring. Yrkesskade/-sykdom
konstatert av dykkere før dette tidspunkt gir ikke rett
til slik erstatning.
Med virkning fra 1. juli 2000 iverksatte daværende Sosial-
og helsedepartementet en ordning med særskilt kompensasjon
for nordsjødykkere som har pådratt seg varig helsesvikt
med reduksjon av inntektsevnen til følge. Ordningen har
et skjæringstidspunkt som er satt til 1990, slik at de
som arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten før dette
tidspunktet vil kunne søke om slik særskilt kompensasjon.
Kompensasjon til aktuelle personer, som også omfatter
etterlatte, blir gitt med et engangsbeløp på inntil
200 000 kroner.
Det ble i november 2001 iverksatt en ordning
med økonomisk støtte fra Statoil ASA til personer
som har nedsatt arbeids- og ervervsevne etter å ha arbeidet
som dykkere i petroleumsvirksomheten i Norge i perioden 1965-1990.
Maksimal utbetaling var på 750 000 kroner, og det ble også gitt økonomisk
støtte til etterlatte.
I tillegg har en del dykkere fått en
selskapsfinansiert kompensasjonsordning ved tap av helsesertifikat
for dykkere, tilsvarende 500 000 kroner.
Som det fremgår foran, har staten ikke
nær nok tilknytning til dykkevirksomheten til å kunne
bli ansvarlig etter det ulovfestede objektive ansvaret. Statens arbeidsgiveransvar
blir ikke drøftet av kommisjonen, men uttalelsen fra lovavdelingen
taler for at et ansvar basert på dette ansvarsgrunnlaget
heller ikke er sannsynlig. I lys av de ovennevnte forhold, og at
det samtidig ikke er dokumentert en tilstrekkelig klar årsakssammenheng
mellom dykkevirksomheten og skader påført dykkerne,
mener Regjeringen at det ikke kan konstateres et rettslig erstatningsansvar
for staten etter de generelle linjene som kommisjonen har trukket
opp.
Regjeringen mener imidlertid at staten ut fra
en helhetsvurdering likevel bør ta et ansvar for at pionerdykkerne
får den anerkjennelsen og oppreisningen som de fortjener.
Regjeringen legger vekt på at den nå har
tilstrekkelig grad av kunnskap til å kunne foreta et oppgjør
som gir en rimelig oppreisning for pionerdykkerne. Regjeringen mener
derfor at det bør etableres en kompensasjonsordning, kombinert
med en kollektiv anerkjennelse av pionerdykkerne, og bistand i deres
daglige livssituasjon.
Regjeringen anser en kompensasjonsordning nå for å være
en bedre løsning enn å legge opp til videre konkrete
utredninger av rettslig ansvar for noen aktører på kontinentalsokkelen
overfor de enkelte dykkerne. Regjeringen finner det ikke naturlig
at det etableres et domstolslignenede organ som tar konkret stilling
til ansvarsforhold for de ulike aktører i forhold til enkeltpersoner
og enkelthendelser. Slike prosesser vil mer naturlig ligge til de
ordinære sivile domstoler.
Etter lovavdelingens syn vil staten i medhold
av en klausul som har vært vanlig forekommende i utvinningstillatelser,
kunne kreve regress for det den eventuelt måtte bli idømt
dersom det skulle bli tale om et ansvar for staten på objektivt
grunnlag. Dette må muligens modifiseres noe dersom staten
eventuelt skulle bli ansett ansvarlig på grunnlag av et
arbeidsgiveransvar. En eventuell regressadgang kommer dermed i tillegg til
at det ifølge lovavdelingen trolig kan konstateres et rettslig
ansvar for rettighetshaverne. Denne regressadgangen taler således
i enda større grad for at rettighetshaverne/operatørene
bør ansvarliggjøres ved tiltak overfor pionerdykkerne
i Nordsjøen.
Regjeringen mener på denne bakgrunn
at olje- og dykkerselskapene bør ansvarliggjøres,
i henhold til de juridiske vurderinger som er gjort, ved at de inviteres til å bidra
til å finansiere kompensasjonsordningen og den kollektive
anerkjennelsen sammen med staten.
Næringen kan i tillegg inviteres til å bidra
til å bedre utdanningstilbudet for dykkere i dag. Utdannings-
og forskningsdepartementet (UFD) arbeider med et opplegg for dette.
Pionerdykkerne vil, slik Regjeringen ser det,
være best tjent med en standardisert økonomisk
kompensasjon, hvor tidligere utbetalinger fra Sosial- og helsedepartementet
og Statoil ASA ikke går til fradrag. Nemnda vil kunne utrede
i hvilken grad utbetalingene skal samordnes med andre tidligere
ytelser til pionerdykkerne, slik som eventuelle forsikringsutbetalinger. Det
bør legges opp til en kompensasjonsordning få måneder
etter at det er bevilget midler til dette, og opprettet en nemnd
for å administrere den. På den måten
sikres en raskest mulig oppfølging av kommisjonens rapport.
Regjeringen legger opp til at tvil om kriteriene for utbetaling
kommer pionerdykkerne til gode. Etterlatte etter dykkere gis kompensasjon
der dykkers død antas å ha sammenheng med dykkingen. Det
forutsettes for ordningen at utbetalingene unntas fra skatteplikt.
Det vil ved utbetalingen av kompensasjon bli
stilt som vilkår at denne utbetalingen skal gå til
fradrag i en personskadeerstatning for samme skade som søkeren senere
eventuelt blir tilkjent gjennom et sivilt erstatningssøksmål.
Et slikt forbehold vil kunne være av betydning med hensyn
til å få oljeselskapene til å medfinansiere
en slik ordning.
Høringsuttalelsene har ikke vært
entydige i forhold til i hvilket omfang det skal gis økonomisk
kompensasjon til pionerdykkerne. Hensynet til likebehandling i forhold
til andre grupper legger også føringer på omfanget
av kompensasjonen. Dette har vanskeliggjort Regjeringens arbeid
med å trekke konklusjoner i forhold til det økonomiske
omfanget av en kompensasjonsordning. Regjeringen vil derfor, i forbindelse
med budsjettbehandlingen komme tilbake til spørsmålet
om hva som vil være en rimelig kompensasjonsordning.
Sett i lys av den betydningen dykkevirksomheten
på kontinentalsokkelen har hatt for gjennomføringen
av petroleumsvirksomheten, og den personlige risiko den enkelte
dykker ble utsatt for, mener Regjeringen at det i tillegg for eksempel
kan opprettes et fond med formål å bidra til at
kunnskapen om pionerdykkernes arbeidsinnsats sikres for ettertiden.
Et eventuelt fond må forvaltes på en best mulig
måte overfor nordsjødykkerne. Departementet vil
utrede dette nærmere.
Departementet har varslet at det vil bidra til
opprettelse av en kontakttelefon som et førstelinjetilbud
overfor tidligere nordsjødykkere allerede sommeren 2003. Telefontjenesten
kan for eksempel brukes til å gi pionerdykkerne praktisk
og mental støtte.
For å administrere en individuell ordning
mener Regjeringen at det bør opprettes en nemnd med juridisk og
medisinsk kompetanse. Det foreslås at en kompensasjonsordning
er søknadsbasert.
For den kollektive anerkjennelsen av pionerdykkernes
innsats ser departementet for seg at det må opprettes en
ordning av mer langsiktig karakter, der det først hovedsakelig
vil være avkastningen av en eventuell fondskapital som
benyttes.
For bistand overfor pionerdykkerne i den daglige livssituasjon,
vil det kunne opprettes en stiftelse som har som formål å organisere
og drifte en kontakttelefon overfor tidligere nordsjødykkere.
Regjeringen mener at det bør gis en økonomisk
kompensasjon, samt en kollektiv anerkjennelse til pionerdykkerne
i Nordsjøen. Bistand overfor pionerdykkerne til den daglige
livssituasjon iverksettes i påvente av behandlingen av
stortingsmeldingen allerede i 2003, jf. søknad om etablering
og drift av en kontakttelefon for tidligere nordsjødykkere.
Det forutsettes også en bevilgning
til å administrere nemnda som skal vurdere de enkelte pionerdykkerne for
individuell kompensasjon.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til St.meld. nr. 47 (2002-2003)
som omhandler opprettelsen av en kompensasjonsordning for pionerdykkerne
i Nordsjøen. Komiteen registrerer og tar
til etterretning at Regjeringen har lagt vekt på at et
bredt flertall i Stortinget skal skissere ordningens omfang og størrelse.
Komiteen registrerer at det er
Regjeringens hensikt at pionerdykkerne som gjorde et banebrytende arbeid
i Nordsjøen fra 1965 til 1990, også omtalt som pionertiden,
skal få den oppreisningen og økonomiske kompensasjonen
Stortinget og Regjeringen mener de har krav på, og gis
en kollektiv anerkjennelse.
Komiteen viser til at meldingen
tar utgangspunkt i arbeidet til Granskingskommisjonen for undersøkelse av
pionerdykkernes forhold i Nordsjøen, oppnevnt av Regjeringen
2. mars 2001, etter vedtak i Stortinget 13. juni 2000.
Komiteen mener granskningsrapporten
fjerner all tvil om at en ikke ubetydelig del av pionerdykkerne sliter
med medisinske og psykiske senskader som følge av pionerdykkingen.
Komiteen finner det derfor riktig å fremme
forslag som tilkjennegir gunstige kompensasjonsordninger som ikke
bare gir økonomiske bidrag, men som også gir pionerdykkerne
den oppreisning de fortjener.
Komiteen tar ikke stilling til
hvorvidt det foreligger et rettslig erstatningsansvar, og fremmer
forslag om en kompensasjon uavhengig av dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
konstaterer at det er bred enighet om at det økonomiske
oppgjøret med pionerdykkerne skal gjøres på en
enklest mulig måte; rask og effektivt, til det beste for
dykkerne. Flertallet mener det derfor må legges
enkle prinsipper til grunn for et oppgjør med dykkerne,
og administrasjonen av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
saken ikke kan vente lenger. En rask løsning krever at
staten påtar seg det økonomiske ansvaret for oppgjøret.
Disse medlemmer foreslår
derfor at Stortinget skal vedta å gi pionerdykkerne oppreisning
og økonomisk kompensasjon etter gjeldende erstatningsregler som
om staten hadde et objektivt ansvar for pionerdykkerne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at fra 1980-1981 har forskningsrelaterte dykk
blitt fremlagt for en forskningsetisk komité for medisin. Flertallet viser
videre til at i forbindelse med granskningen av pionerdykkernes
forhold i Nordsjøen avga den forskningsetiske komiteen
en høringsuttalelse hvor den understreket:
"betydningen av at arbeidsgiver anerkjenner arbeidstakere
som forsøkspersoner når det utføres forskningsdykk
og at forskningsvirksomhet for arbeidstakere underkastes den samme
etiske vurdering som gjelder for all medisinsk forskning."
Flertallet mener dette er en
viktig påpekning som må få innvirkning
på statens villighet til å påta seg et moralsk
og politisk ansvar for pionerdykkerne.
Komiteen viser til
at etter mer enn 25 års virksomhet, er det fortsatt usikkerhet
og uenighet om kunnskap vedrørende skader - og årsaksforhold
- etter dypdykking. Komiteen viser også til
at det er usikkerhet og uenighet om grensene for aksepterte standard-prosedyrer.
Komiteen mener at man ikke kan
komme forbi at virksomheten har vært risikabel. Blant i
alt ca. 350 dykkere er det en overhyppighet av dødsfall,
selvmord og helseskader. Komiteen er imidlertid kjent
med at det ikke finnes fullstendig oversikt av omfanget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at Statoil på 90-tallet
arbeidet for å etablere en ubemannet nødberedskap,
men at de allikevel valgte bemannet nødberedskap. Denne
beredskapen forutsetter at forskningsvirksomheten på dypdykk
må fortsette. På bakgrunn av erfaringene man har
til nå innebærer slik forskning en vesentlig risiko
for forsøkspersoner. Flertallet mener dette
skaper en vanskelig forskningsetisk situasjon. Flertallet vil understreke
at forsøkspersoners sikkerhet alltid må settes
foran forskningens interesser.
Flertallet viser til at etter
det siste forsøksdykket høsten 2002, som ga flere
uventede helsefunn, satte operatørselskap og Oljedirektoratet
grensen for dypdykk til 180 m. Flertallet viser til
det faktum at det finnes installasjoner på dyp helt ned
til 360 m. Det er ikke godtgjort at det ikke fortsatt vil kunne
oppstå situasjoner der dykkere trengs for nødberedskap
ned til slike dyp.
Flertallet viser til at det ikke
finnes konsekvensanalyser for hvordan dette eventuelt skal håndteres. Flertallet ber
derfor Regjeringen straks finne en forsvarlig håndtering
av denne uavklarte situasjonen.
Komiteen viser til
at når det gjelder helseskader baserer granskningsrapporten
seg kun på selvrapportering gjennom spørreundersøkelse
(235 av ca. 350) og intervju (83). Det fremkom at:
"en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige medisinske
problemer."
Hele 83 pst. av dykkerne opplevde livsfarlige
situasjoner under dykking.
I en slik situasjon mener komiteen det
var påkrevd at Sosial- og helsedepartementet påla
alle trygdekontor å henvise mistanke om dykkersykdom til
Haukeland sykehus.
Komiteen viser til at det i rapporten
fra Haukeland framkom at det var 81 dykkere som var undersøkt,
av i alt 115 henviste. En stor andel av disse hadde helseskader.
Nytt er at funksjonsforandringer som tidligere ikke ble ansett som
så alvorlige, over tid har blitt mer uttalt, gitt mer kliniske
symptomer og har medført en betydelig forringelse av livskvaliteten
til de impliserte. Av rapporten fra Haukeland sykehus framgår
det at 90 pst. av dykkerne har fått psykiske stressrelasjoner
som resultat av å ha blitt utsatt for:
"alvorlige hendelser med umiddelbar fare for eget
liv eller meddykkeres liv og helse."
Komiteen viser til at Sosial-
og helsedirektoratet har gitt midler til Haukeland sykehus for å invitere
de resterende pionerdykkerne til undersøkelse. Komiteen registrerer
at en hypotese er at det er de sykeste som hittil er undersøkt.
Hvis så er tilfelle, kan det tyde på at risikoen
ved dykking er mindre enn de begrensede undersøkelser som
hittil er gjennomført har antydet.
Komiteen mener det er viktig
at disse undersøkelsene gjøres. Dette vil være
med på å avklare helseskadelige effekter av dypdykk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, deler ikke Regjeringens oppfatning om
at ytterligere forskning ikke vil kunne gi sikrere vitenskapelige resultater.
Komiteen mener det
kan være vanskelig å påvise klare årsaksforhold,
men usikkerhet om et entydig resultat er ikke tilstrekkelig grunnlag
for å stanse videre forskning.
Komiteen kan ikke utelukke at
det foreligger ansvar for flere instanser, men tar ikke stilling
til dette. Imidlertid vil det være både uhensiktsmessig
og i mange tilfeller uoverkommelig for dykkerne å starte
en rettsprosess for å påvise ansvar for hvert
enkelt dykk.
Komiteen viser til at Regjeringen
mener at staten ikke har nær nok tilknytning til dykkevirksomheten
til å kunne bli ansvarlig etter det ulovfestede objektive ansvaret. Komiteen viser
også til at det er tvilsomt om det kan fastlås
et ansvar med bakgrunn i statens arbeidsgiveransvar.
Komiteen viser til at arbeidsgiveransvaret
heller ikke ble vurdert eller drøftet av granskningskommisjonen.
Komiteen viser også til
at det er dissens mellom kommisjonen og Regjeringen vedrørende
et rettslig erstatningsansvar, og at det etter Regjeringens vurdering
ikke er dokumentert en tilstrekkelig klar årsakssammenheng
mellom dykkevirksomheten og skader påført dykkerne. Komiteen deler
derfor Regjeringens konklusjon om at det må etableres en
kompensasjonsordning.
Komiteen vil påpeke
at dykkere i arbeidsforhold før 1990 ikke har de samme
rettigheter til yrkesskadeerstatning som de som har vært
ansatt etter 1990, og at dette kan oppleves som urimelig. Det er
imidlertid viktig å være oppmerksom på at
den samme urimeligheten også gjelder for andre utsatte
yrkesgrupper. Dersom de pionerdykkerne som ikke omfattes av yrkesskadeforsikringsloven,
likevel skulle gis samme økonomiske rettigheter som om
de hadde vært omfattet av den, vil dette kunne få vidtrekkende
prinsipielle konsekvenser for andre utsatte yrkesgrupper som ikke er
omfattet av loven. Komiteen støtter Regjeringens vurdering
av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner det riktig å påpeke
at en kompensasjonsordning for nordsjødykkerne ikke skal skape
presedens i forhold til andre grupper i samfunnet som fortjener
oppreisning og erstatning av staten. Disse medlemmer legger
til grunn at en finner en ordning i hver enkelt sak. Disse
medlemmer stiller seg undrende til at flertallet foreslår
en kompensasjonsordning som relateres så sterkt til dagens
lov om yrkesskadeforsikring. Disse medlemmer mener videre
at pionerdykkerne med sin spesielle tilknytning til framveksten
av norsk oljevirksomhet skal få sin erstatning fra Petroleumsforsikringsfondet.
Komiteen gir tilslutning
til at operatørselskapene inviteres til å delta
i finansieringen av kompensasjonsordningen.
Komiteen understreker at kompensasjon
ikke gis med noe forbehold om at operatørselskapene tar
imot en slik invitasjon.
Komiteen viser til erfaringer
fra pasientskadeerstatningsordningen, så vel som produktansvarsloven, som
viser at det kan være svært vanskelig å nå frem med
krav da det i mange tilfeller kan reises tvil om hvorvidt det er
en direkte årsakssammenheng. Slik vil det også være
for nordsjødykkerne.
Komiteen mener det må være
tilstrekkelig at den medisinske undersøkelsen fra Haukeland
sykehus viser at det er sannsynlig at helseskadene er relatert til
dykking. Dette svarer til det etiske prinsippet om at man lar tvilen
komme dykkerne til gode.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at flere av prinsippene for utbetaling kan hentes fra lov
om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989 nr. 65 (yrkesskadeforsikringsloven).
Dette innebærer en standardisert erstatning, som vil være enkel å betjene
og som ikke medfører omfattende prøving av hver
enkelt dykker.
Flertallet mener at følgende
retningslinjer skal gjelde for kompensasjonsordningen:
1. Dykkere som har utført
dykkeroppdrag i Nordsjøen underlagt norsk petroleumslovgivning
i perioden fra og med 1965 til og med 1990 gis kompensasjon etter
denne ordning.
Dykkere må på søknadstidspunktet
være medlem av norsk folketrygd, eller ha vært
medlem av norsk folketrygd i perioden 1965-1990.
Kompensasjon gis til etterlatte, når det kan godtgjøres
at avdøde fylte vilkårene for å få kompensasjon.
Som etterlatte anses personer som fyller vilkårene for å få etterlattepensjon
eller barnepensjon fra folketrygden.
2. Kompensasjon gis til personer som er
påført
– skade og sykdom forårsaket
av arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 (yrkesskade),
– skade og sykdom som i medhold
av folketrygdloven § 13-4 er likestilt med yrkesskade,
– annen skade og sykdom, dersom
denne skyldes arbeidsrelaterte forhold knyttet til dykking i Nordsjøen
i perioden 1965-1990. Som annen skade/sykdom anses også psykiske
lidelser, herunder posttraumatisk stressyndrom.
– 35 G ved uføregrad på til
og med 50 pst.
– 36 G ved uføregrad
på 60 pst.
– 37 G ved uføregrad
på 70 pst.
– 38 G ved uføregrad
på 80 pst.
– 39 G ved uføregrad
på 90 pst.
– 40 G ved uføregrad
på 100 pst.
Dersom
det ikke foreligger en uføregrad ved uførepensjon
fra folketrygden, fastsettes utbetalingen basert på medisinsk
invaliditet etter samme prinsipper for utbetaling som over. Ved
medisinsk invaliditet settes utbetalingen til kr 0 dersom det er tale
om en invaliditet på under 15 pst.
Utbetalingen kan enten betales ut som en engangssum eller over
et visst antall år. Ved særlige sosialmedisinske
hensyn kan det settes vilkår om årlig utbetaling.
– utbetalinger foretatt til dykkere
etter ordningen med strakshjelp, etablert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet
27. juni 2003, jf. St.prp. nr. 85 (2002-2003),
– utbetalinger i henhold til yrkesskadeforsikringsloven
for samme skade/sykdom i samme periode.
5. Ordningen administreres
av en regjeringsoppnevnt nemnd på fem personer. Nemndas
leder må være jurist, og ha bakgrunn som dommer
eller ha tilsvarende kompetanse. Ett medlem må ha medisinsk kompetanse,
med særlig kjennskap til dykkemedisin. Ett medlem skal
representere LO.
Nemndas saksbehandling er skriftlig og søknadsbasert.
Den enkelte dykker har anledning til å fremlegge sin sak
i møte med nemnda, og reisekostnader i den forbindelse
dekkes av nemnda. Nemndas avgjørelser kan ikke påklages.
6. Ordningen trer i kraft 1. juli 2004.
Søknader må være innkommet innen 1. juli
2006, likevel slik at en søknad om mulig også kan
behandles senere, dersom det foreligger særlige omstendigheter
og fristoversettelsen ikke er forsettlig.
Ordningen kunngjøres ved ikrafttredelse i egnede medier,
slik at alle aktuelle dykkere gis anledning til å søke.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
en kompensasjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen
i samsvar med de retningslinjer som framgår av merknad
fra komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti, i Innst. S. nr. 137 (2003-2004)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse
medlemmers forslag til kompensasjonsordning baseres på utgangspunktet
om full erstatning til skadelidte og etterlatte etter samme prinsipper
som i skadeerstatningsloven. Erstatning til skadelidte og deres
etterlatte behandles som om staten har objektivt ansvar for dykkerne. Disse
medlemmer vektlegger behovet for en individuell vurdering
fordi skaden har oppstått på ulikt stadium i yrkeskarrieren.
Disse medlemmer viser til en
målsetting om at man skal få en rask og uavhengig
erstatningsutmåling, og at disse medlemmer derfor
foreslår at erstatningsordningen fastsettes av en voldgiftsrett
hvor nordsjødykkerne har rett til å fremlegge
sin sak for dem som skal foreta utmålingen av utbetalingene.
Disse medlemmer viser til at
voldgiftsrett er en lovregulert partssammensatt rett med etablerte
og klare regler for prosedyre.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av at arbeidet skjer i så full offentlighet
som mulig, i den grad det er mulig av hensyn til taushetsplikt mv. Disse
medlemmer understreker videre at valget av en voldgiftsrett
for å utmåle kompensasjon til dykkerne er valgt
av hensyn til å få en så rask og smertefri
prosess som mulig. Disse medlemmer ber Regjeringen
om å legge dette til grunn for sitt videre arbeid.
Disse medlemmer foreslår
at følgende retningslinjer skal gjelde for erstatningsutmålingen:
1. Dette oppgjøret
skal omfatte dykkere som har utført dykkeroppdrag i Nordsjøen
underlagt norsk petroleumslovgivning i perioden fra og med 1965 til
og med 1990 og etterlatte av disse.
De dykkere og deres etterlatte som omfattes av dette erstatningsoppgjøret
skal erstatningsrettslig behandles som om staten er ansvarlig for
de tap som de er blitt påført som følge
av deres arbeid som dykkere i Nordsjøen, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11
annet ledd. Det foretas dermed et fullstendig og endelig oppgjør
i forholdet mellom staten og dykkerne/deres etterlatte
i anledning krav etter første ledd.
Staten forbeholder seg retten til å kunne gjøre regresskrav
gjeldende overfor dykkernes tidligere arbeidsgivere, operatørselskaper
m.fl. En erstatning må ikke basere seg på forbehold
og/eller forutsette at operatørselskapene tar
imot invitasjonen eller tap av regresskrav.
2. Dykkerne og etterlatte skal ha full
erstatning for tap som omfattes av pkt. 1, beregnet fra skadetidspunktet,
jf. folketrygdlovens § 13-5. Inntekt uten skaden settes
til forventet inntekt, forventet pensjonsalder settes til 64 år,
og eventuelle avdødes særforbruk settes til 35
pst. Skatteulempen settes til 25 pst. Menerstatningen tilkjennes
etter vanlige regler med tillegg av 25 pst. Det settes ingen øvre grense
for utbetalinger.
Det skal gjøres fradrag for lønn under sykdom, strakstiltak
og lignende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning,
forsikringsytelser og andre forsikringsytelser i henhold til skadeerstatningslovens § 3-1
tredje ledd.
3. For de beløp som fastsettes
etter pkt. 2 skal det tilkjennes renter fra skadetidspunktet med
5 pst. p.a. med mindre andre tap er lidt.
4. Staten skal ikke påberope seg
noen foreldelsesfrist i anledning skader som omfattes av pkt. 1,
jf. pkt. 2, og heller ikke i relasjon til renteberegningen etter
pkt. 3.
5. Erstatning etter pkt. 2 og renter etter
pkt. 3 fastsettes av en voldgiftsrett på tre medlemmer.
Staten og Nordsjødykkeralliansen utpeker hver ett medlem
av voldgiftsretten. Disse utpeker i fellesskap voldgiftsrettens
leder. Voldgiftsrettens leder skal være jurist, og ha de
kvalifikasjoner som kreves for å være dommer i
Høyesterett.
6. Erstatning etter
pkt. 2 og renter etter pkt. 3 belastes Statens Petroleumsforsikringsfond.
Utgifter til voldgiftsretten belastes også Statens Petroleumsforsikringsfond.
7. Bestemmelsene om dette oppgjøret
får bare anvendelse på de dykkere/deres
etterlatte som senest 31. desember 2007 tiltrer ovenstående
punkter 1-6. For å være omfattet av dette oppgjøret
må krav være reist overfor voldgiftsretten senest
31. desember 2007, likevel slik at sak kan reises også senere,
dersom det foreligger særlige omstendigheter og fristoversittelsen
ikke er forsettlig.
Eventuelle tidligere erstatningsutbetalinger og tidligere kompensasjonsordninger
fra det offentlige til pionerdykkerne fratrekkes det endelige oppgjøret.
8. Det bør legges til rette for
at erstatningsbeløpet kan utbetales over tid dersom dette
er et ønske fra erstatningsmottaker.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
en erstatningsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen i
samsvar med de retningslinjer som framgår av merknad fra medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
i Innst. S. nr. 137 (2003-2004)."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
finner det riktig at det i tillegg til den økonomiske kompensasjonen
skal gis en oppreisning til dem som fyller vilkårene i
flertallets retningslinjer for kompensasjonsordningen, jf. pkt. 2.3.
Oppreisningen skal være innenfor rammene av billighetserstatning
og fastsettes til 200 000 kroner. Flertallet legger
vekt på at denne oppreisningen også ytes til etterlatte. Flertallet viser
til forslag under pkt. 2.6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiethar kommet til at det skal ytes en oppreisning
på 1,2 mill. kroner til hver av pionerdykkerne, denne oppreisningen
ytes også til etterlatte, jf. forslag under pkt. 2.6.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går
inn for erstatning som om staten hadde et objektivt ansvar, og oppreisning
gjennom de kollektive ordningene foreslått under pkt. 2.5.
Komiteen vil peke
på at dagens organisering av dykkeaktivitet er langt fra
tilfredsstillende. Derfor er det viktig å ha en gjennomgang
av hvordan dykkeraktiviteten drives på norsk sokkel i dag. Komiteen viser
til at de klandreverdige forhold, som granskingskommisjonen har
beskrevet i pionertida, også har foregått etter
denne tid. Derfor må disse forholdene gjennomgås
og rettes opp. Komiteen viser til at LO har etablert
et eget dykkerutvalg som med bakgrunn i historien skal peke på utfordringer
og problemstillinger som må løses for at dykkerne
skal sikres trygghet for sikkerhet, helse og arbeidsforhold i fremtida. Komiteen viser
til at Nordsjødykkalliansen (NSDA) er representert i dette
utvalget.
Komiteen mener at dykkerutvalget
bør kunne benyttes i det videre arbeid med organiseringen
av dykkeraktiviteten på norsk sokkel.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteter
organiseres på norsk sokkel i dag."
Komiteen viser til at NSDA og
en rekke enkeltpersoner direkte eller indirekte har medvirket, med egne
ressurser som innsats, for å dokumentere mangler og omfang
vedrørende pionerdykkernes situasjon, situasjonsbeskrivelser
for øvrig samt betydelig bistand i det daglige til enkelte
pionerdykkere. Komiteen ber derfor Regjeringen i
samråd med NSDA om å finne rimelig kompensasjon
til NSDA og de personer som dette berører, for deres dokumenterte
utgifter i denne forbindelse. Komiteen viser til
forslag under pkt. 2.6.
Komiteen viser til at mange av
dykkerne har fått problem med å fungere sosialt
i samfunnet. På denne bakgrunn mener komiteen at
mange vil ha behov for gratis bistand i det daglige liv, bl.a. til å ordne
opp i det økonomiske uføret som enkelte har kommet
opp i.
Komiteen registrerer at Arbeids-
og administrasjonsdepartementet bevilget 1,5 mill. kroner til Stiftelsen
Kontakttelefonen i 2003, og at departementet viderefører
støtten også i 2004. Komiteen mener denne
ordningen bør videreføres også utover
2004, og at det må budsjetteres med midler til dette inntil
ett år etter at fristen for å reise krav om økonomisk
kompensasjon er videreført.
Komiteen viser til stortingsmeldingens
omtale om behovet for informasjon og praktisk hjelp til å løse
den enkeltes økonomiske problemer. Komiteen viser
til at Stiftelsen Kontakttelefonen allerede har bred erfaring på dette
området. Det vil for flere av dykkerne være nødvendig
med råd og bistand i forholdet mellom erstatning og eventuell
gjeldshåndtering. Komiteen mener at Stiftelsen
Kontakttelefonen bør være den som tar stilling
til behovet for, og omfanget av, gjeldsrådgivning og annen
personlig hjelp til den enkelte dykker eller pårørende.
På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre
støtten til Stiftelsen Kontakttelefonen inntil ett år
etter at fristen for å reise krav om økonomisk
kompensasjon er utløpt."
Komiteen viser til at Norsk Oljemuseum
på ulike vis har jobbet med dykkersaken.
Komiteen viser til at museet
siden åpningen i 1999 har hatt en liten, men svært
ufullstendig utstilling om dykking, uten at mange av de sentrale
problemstillingene omkring pionerdykkerne er eksplisitt adressert. Videre
viser komiteen til at museet allerede i 1999 arrangerte
et stort dykkertreff for å samle mange av dem som tilhører
miljøet.
Komiteen viser også til
at oljemuseet i disse tider gjennomfører et mindre fotoregistreringsprosjekt
med støtte fra ABM-utvikling. Museet utviklet i tillegg
i løpet av 2003 et forprosjekt for et grundig dokumentasjons-
og utstillingsprosjekt: "Nordsjødykkingens Historie". Komiteen registrerer
at dette prosjektet foreløpig avventer finansiering.
Komiteen er også kjent
med at forprosjektet "Nordsjødykkingens Historie" omfatter
planer om et bokverk. Dette med bakgrunn i at den innsatsen dykkerne
har gjort innen norsk olje- og gassvirksomhet bokstavelig talt har
vært skjult av havet.
Komiteen ber Regjeringen i samarbeid
med Norsk Oljemuseum, NSDA og andre relevante historiske og oljefaglige
miljøer, legge til rette for og stimulere til at det lages
en beretning i form av en bok som gjennomgår innsatsen
fra pionerdykkerne.
Komiteen mener det skal bevilges
inntil 10 mill. kroner til Norsk Oljemuseum i Stavanger, som får
ansvaret for koordinering, prosjektering og iverksettelse av:
– Etablering
av en permanent eller vandrende utstilling, som dokumenterer og
bevarer pionerdykkernes innsats.
– Utarbeiding av en beretning
i form av en bok, som dokumenterer innsatsen til pionerdykkerne.
– Utarbeiding av diplom til pionerdykkerne
som et verdig minne for den ærefulle innsatsen pionerdykkerne
gjorde for landet.
Komiteen viser til forslag under
pkt. 2.6.
Komiteen viser til at det norske
oljeeventyret gjennom mer enn 30 år har vært svært
viktig for norsk økonomi og bidratt til verdiskaping, sysselsetting
og industrireising over store deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at oljenæringen har bidratt til at Norge innen dette
fagområdet er i verdenstoppen i teknologiutvikling og i
tillegg har sikret oss enorme inntekter som i dag best kan synliggjøres
ved at vi har nærmere 800 mrd. kroner "på bok"
og er et av verdens rikeste land. Dessverre har denne medaljen også sin bakside.
Det ene eksempelet på dette, som ivaretas i St.meld. nr.
47 (2002-2003), er våre pionerdykkere, som grunnet ekstreme
påkjenninger ofte sliter med alvorlige senskader etter
dykking på sokkelen. Mennesker som gjennom en årrekke
har fått en svært dårlig behandling fra
myndighetenes side, og flere har dessverre i desperasjon og fortvilelse
også tatt sitt eget liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker
også å sette fokus på andre etterlatte,
overlevende og skadede etter ulykker på sokkelen. Disse
medlemmerviser til at noen av disse
har falt mellom to stoler og ikke fått oppfølging verken økonomisk
eller på annen måte.
Disse medlemmer viser til at
etterlatte og overlevende etter eksempelvis "Deep Sea Driller"-ulykken i
mars 1976 har problemer i forhold til juridisk rett til oppfølging
og hjelp. Med bakgrunn i ulykker på norsk kontinentalsokkel
finner disse medlemmerdet riktig
også å etterlyse samfunnets moralske ansvar overfor
disse, og andre i samme situasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til en kompensasjonsordning for etterlatte eller overlevende etter
ulykker på norsk kontinentalsokkel."
Komiteen registrerer
at Regjeringen i stortingsmeldingen ikke har vurdert Stortingets
adgang til å treffe vedtak om at utbetalinger i en eventuell
kompensasjonsordning vedrørende pionerdykkerne, belastes Statens
Petroleumsforsikringsfond (SPF).
Komiteen viser til at SPF etter
lov 30. mai 1986 nr. 23 § 1 skal tjene som en reserve for
utbetalinger til dekning av skader og ansvar som rammer staten i
egenskap som direkte økonomisk deltaker i petroleumsvirksomheten. Komiteen viser
til at fondets midler stammer fra bevilgninger over statsbudsjettet,
jf. § 2. Etter § 3 skal utbetalinger fra fondet
finne sted i henhold til beslutninger som Regjeringen treffer innenfor
de rammer fondet skal dekke.
Komiteen viser til at ansvaret
for å treffe beslutning om utbetaling er delegert til Olje-
og energidepartementet (OED).
Komiteen viser til at lov om
Statens Petroleumsforsikringsfond setter begrensninger for Regjeringens (OEDs)
disposisjon over midlene i SPF.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser videre til at
Stortinget kan treffe vedtak om endring av loven slik at SPF kan
brukes til det formål Stortinget ønsker, herunder
dekning av kompensasjonsordninger til nordsjødykkerne.
Disse medlemmer mener kompensasjon
for pionerdykkernes lidte tap skal belastes Statens Petroleumssikringsfond. Disse
medlemmer ber Regjeringen innen utgangen av april 2004 om å utforme
forslag til lovendring som gjør dette mulig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til merknad under pkt. 2.3 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med forslag til finansiering av Stortingets vedtak om kompensasjonsordning
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til merknad under pkt. 2.4 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i Revidert
nasjonalbudsjett 2004 fremme forslag til overslagsbevilgning til utbetaling
av oppreisning til pionerdykkerne i Nordsjøen. Oppreisningen
skal være på 200 000 kroner og skal også ytes
til etterlatte."
Komiteen viser til
merknader under pkt. 2.5 og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake i Revidert nasjonalbudsjett 2004 med en ramme for økonomisk
kompensasjon for dokumenterte utgifter til Nordsjødykkeralliansen
(NSDA) og enkeltpersoner som har medvirket til at pionerdykkernes
innsats er blitt kompensert og hedret."
"Stortinget ber Regjeringen i Revidert
nasjonalbudsjett 2004 fremme forslag om en bevilgning på inntil 10
mill. kroner til Norsk Oljemuseum i Stavanger."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at oppreisningen til pionerdykkerne i Nordsjøen må dekkes
inn over statsbudsjettets ordinære midler. Disse
medlemmer mener slik bevilgning bør vedtas i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2004.
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i Revidert
nasjonalbudsjett 2004 fremme forslag til overslagsbevilgning til utbetaling
av oppreisning til pionerdykkerne i Nordsjøen. Oppreisningen
skal være på 1,2 mill. kroner og skal også ytes
til etterlatte."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
særskilte pensjonsordninger for pionerdykkerne. Regjeringen
bes komme tilbake til Stortinget med dette i egnet sak i løpet
av 2004."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen etablere en erstatningsordning
for pionerdykkerne i Nordsjøen i samsvar med de retningslinjer
som framgår av merknad fra medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 137 (2003-2004).
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
en kompensasjonsordning for etterlatte eller overlevende etter ulykker
på norsk kontinentalsokkel.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett
2004 fremme forslag til overslagsbevilgning til utbetaling av oppreisning
til pionerdykkerne i Nordsjøen. Oppreisningen skal være
på 1,2 mill. kroner og skal også ytes til etterlatte.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen vurdere særskilte
pensjonsordninger for pionerdykkerne. Regjeringen bes komme tilbake
til Stortinget med dette i egnet sak i løpet av 2004.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
St.meld. nr. 47 (2003-2004) - om gransking av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen - vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen videreføre støtten til Stiftelsen Kontakttelefonen inntil ett år etter at fristen for å reise krav om økonomisk kompensasjon er utløpt.
III
Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av hvordan dykkeraktiviteter organiseres på norsk sokkel i dag.
IV
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett 2004 med en ramme for økonomisk kompensasjon for dokumenterte utgifter til Nordsjødykkeralliansen (NSDA) og enkeltpersoner som har medvirket til at pionerdykkernes innsats er blitt kompensert og hedret.
V
Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2004 fremme forslag om en bevilgning på inntil 10 mill. kroner til Norsk Oljemuseum i Stavanger.
VI
Stortinget ber Regjeringen etablere en kompensasjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen i samsvar med de retningslinjer som framgår av merknader fra komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, i Innst. S. nr. 137 (2003-2004).
VII
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til finansiering av Stortingets vedtak om kompensasjonsordning i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004.
VIII
Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2004 fremme forslag til overslagsbevilgning til utbetaling av oppreisning til pionerdykkerne i Nordsjøen. Oppreisningen skal være på 200 000 kroner og skal også ytes til etterlatte.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 2. mars 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Per Sandberg
ordfører |