I stortingsmeldingen om tiltakssonen i Finnmark
og Nord-Troms gir Regjeringen en vurdering av virkemidlene i tiltakssonen
i forhold til målene for virkemiddelbruken og aktuelle
utviklingstrekk.
Bakgrunnen for meldingsarbeidet er bl.a. et
anmodningsvedtak i Stortinget fra våren 2001 om å legge
fram en gjennomgang av erfaringene med tiltakssonen og samtidig
vurdere omlegginger og mulige utvidelser. I Sem-erklæringen
la Regjeringen opp til å videreføre og evaluere
tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms og særlig styrke
de personrettede tiltakene. I redegjørelsen om regional-
og distriktspolitikken fra våren 2002 ble det også pekt
på at Regjeringen vil styrke tiltakssonen for Finnmark
og Nord-Troms, og gjennomgå virkemiddelbruken.
Tiltakssonen dekker området som ligger
lengst nord og øst i landet. Regionens geografiske beliggenhet
ved Barentshavet og med grenser mot Russland og EU-landene
Finland og Sverige gjør at Finnmark og Nord-Troms har en
særstilling i Norge og Europa. Barentsregionen
er hovedområdet for den samiske befolkningen. Regionen
er også et møte- og bosted for mange kulturer:
Norsk, samisk, kvensk/finsk og de siste årene også russisk,
samt innvandrere fra andre verdensdeler.
Norges forhold til Russland vil fortsatt være
av avgjørende betydning for vår sikkerhetspolitiske
situasjon.
Historisk har næringslivet i Finnmark
og Nord-Troms i stor grad vært basert på utnyttelse
av rike naturressurser og eksport av produkter til internasjonale
markeder. Fremdeles er næringslivet i stor grad råstofforientert.
Basisnæringene fiskeri, landbruk og reindrift er fortsatt
viktige grunnlag for dagens bosettingsmønster.
Den økte petroleumsaktiviteten i regionen byr på store
nye muligheter, men også store utfordringer når
det gjelder sjøsikkerhet og oljevern-beredskap.
Finnmark og Nord-Troms er derfor en region som
er følsom for endringer i naturgrunnlag, miljø,
markeder og utenrikspolitiske hendelser. Både for innbyggerne
i tiltakssonen og for nasjonen Norge er det viktig å bevare
særpreget og utvikle det rike mangfoldet som er representert
i regionen.
Tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms ble
etablert våren 1990 basert på et forslag fra Syse-regjeringen.
Tiltakssonen bestod av langsiktige virkemidler rettet mot både
bedrifter og personer.
I løpet av perioden tiltakssonen har
eksistert har det vært visse justeringer av virkemidlene.
I 2003 omfatter tiltakene:
– Fritak
for arbeidsgiveravgift.
– Nedskrivning av studielån
med inntil 10 pst. av opprinnelig lånegrunnlag, likevel
begrenset oppad til 16 500 kroner per år.
– Fritak for elavgift på forbruk.
Fritaket utgjør 9,5 øre per kWh og kommer i tillegg
til at hele Nord-Norge er fritatt for mva. på elektrisk
kraft.
– Reduksjon i personbeskatningen.
Skatteytere i området gis et særskilt fradrag
på henholdsvis 15 000/30 000 kroner i alminnelig
inntekt i klasse 1 og klasse 2. Skattesatsen på alminnelig
inntekt er 3,5 prosentpoeng lavere enn landet for øvrig,
og det beregnes en lavere toppskatt. For personinntekter mellom
340 700 og 872 000 kroner er toppskatten 9,5 pst., mens den for
resten av landet er 13,5 pst.
– Økt barnetrygd som
gis som et eget tillegg med 3 792 kroner per barn per år
(det såkalte "finnmarkstillegget").
– Lønnstilskudd til førskolelærere
på 20 000 kroner per år, om lag 1,5 mill. kroner
samlet per år.
Møreforsking gjennomførte
i 2001-2002 en strategisk analyse av innsatsen i tiltakssonen, på oppdrag
fra Kommunal- og regionaldepartementet. Denne analysen, samt en
tidligere evaluering og en utredning som er gjennomført
av NIBR-Alta og Norut-Samfunnsforskning, utgjør
en viktig del av grunnlagsmaterialet for stortingsmeldingen.
Rapporten fra Møreforsking ble sendt
på høring høsten 2002 til bl.a. Sametinget,
kommunene i tiltakssonen, Finnmark og Troms fylkeskommuner
og næringsorganisasjonene. Alle som svarte på høringen var
positive til virkemidlene i tiltakssonen. På bakgrunn av
Møreforskings analyse, som tyder på at det kan bli
vanskeligere å opprettholde bosettingen framover, la høringsuttalelsene
vekt på at virkemidlene burde styrkes, og da spesielt de
næringsrettede virkemidlene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark,
Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Robert Eriksson, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til stortingsmeldingen der
Regjeringen gir en vurdering av virkemidlene i tiltakssonen i forhold
til målene for virkemiddelbruken og aktuelle utviklingstrekk,
jf. Stortingets anmodningsvedtak av 15. juni 2001.
Komiteen vil understreke at Finnmark
og Nord-Troms, på grunn av sin geografiske beliggenhet
ved Barentshavet og med grenser mot Russland og EU-landene Finland
og Sverige, har en særstilling i Norge og Europa. Barentsregionen
er hovedområdet for den samiske befolkningen. Finnmark
og Nord-Troms er også et møte- og bosted for mange
kulturer; norsk, samisk, kvensk/finsk, russisk, samt innvandring
fra andre verdensdeler.
Komiteen viser til at regionen
har vært et viktig sikkerhetspolitisk område der
Norges forhold til Russland har hatt avgjørende betydning
for utviklingstrekkene. Komiteen viser til at den
sikkerhetspolitiske utviklingen i nordregionen er positiv. For Norge er
det fortsatt viktig å bidra til en stabil og forutsigbar sikkerhetspolitisk
utvikling i området.
Komiteen viser til at i et historisk
perspektiv har næringslivet i Finnmark og Nord-Troms i
stor grad vært basert på utnyttelse av rike naturressurser
og eksport av produkter til internasjonale markeder. Fremdeles er
næringslivet i stor grad råstofforientert. Komiteen har
merket seg at basisnæringene fiskeri, landbruk og reindrift
fortsatt er viktige grunnlag for dagens bosettingsmønster.
Finnmark og Nord-Troms er en region som er følsom for endringer
i naturgrunnlag, miljø, markeder og utenrikspolitiske hendelser.
Både for innbyggerne i tiltakssonen og for nasjonen Norge
er det viktig å bevare særpreget og utvikle det
rike mangfoldet som er representert i regionen.
Tiltakssonen er en virkemiddelsone med store interne
forskjeller når det gjelder regionale utviklingsindikatorer
som befolkningsutvikling, næringsstruktur, arbeidsledighet
og utdanningsnivå. For å få fram disse
forskjellene i beskrivelsen er tiltakssonen inndelt i 4 delområder:
– Nord-Troms er kommunene Karlsøy,
Lyngen, Storfjord, Gaivuotna-Kåfjord, Skjervøy,
Nordreisa og Kvænangen.
– Senterkommunene er
kommunene Alta, Hammerfest, Vadsø og Sør-Varanger.
– Indre Finnmark er
kommunene Guovdageaidnu-Kautokeino, Porsanger, Káráßjokha-Karasjok, Deatnu-Tana,
Unjárga-Nesseby.
– Kyst-Finnmark er
kommunene Loppa, Hasvik, Måsøy, Kvalsund, Nordkapp,
Lebesby, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord og Vardø.
Inndelingen av Finnmark er den samme inndelingen som
fylkesplanen for Finnmark benytter.
Bosettingsmønsteret i Finnmark er preget
av punktbosetting, med forholdsvis små tettsteder og store avstander
mellom hvert tettsted. Bosettingsmønsteret i Nord-Troms
er mer spredt enn i Finnmark. Bare en fjerdedel av befolkningen
er bosatt i tettsteder. Med unntak av Gáivuotna-Kåfjord
og til en viss grad Nordreisa, er all bosetting kystbasert.
I 2002 bodde i underkant av 93 000 personer
i de 26 kommunene i tiltakssonen. Tiltakssonen dekker et areal på 59
000 km2. Dette gir 1,7 innbygger per km2, mot 14,5 innbygger per km2 for
Norge.
De store avstandene mellom kommunesentrene i Finnmark
gjør at dagpendling er lite aktuelt i fylket.
I deler av Nord-Troms er pendling et alternativ
til jobb i det lokale arbeidsmarkedet.
Mellom 1990 og 2002 falt folketallet i tiltakssonen med
1,9 pst., mens det økte med 6,4 pst. i hele landet. Hele
reduksjonen kom etter 1995. Folketallet økte noe i første
halvdel av 1990-tallet. Kystkommunene i Finnmark har hatt den største
befolkningsnedgangen. Deretter kommer Nord-Troms. Senterkommunene
har samlet hatt vekst. Vel 45 pst. av befolkningen i tiltakssonen
bor i en av de fire senterkommunene. I stor grad er det Alta som
står for veksten. Folketallet i Indre Finnmark har vært
stabilt i perioden.
Andelen kvinner i forhold til menn er lavere
i tiltakssonen enn i resten av landet. Men kommunene i Nord-Troms
og Kyst-Finnmark har flere eldre enn landsgjennomsnittet. Tiltakssonen
har en relativt ung befolkning sammenlignet med resten av landet.
Kommunene med størst folketallsnedgang har høyest
andel med personer over 67 år, og skjevest kjønnsbalanse
av kommunene i tiltakssonen.
Kjønnsbalansen i tiltakssonen for personer
i alderen 20-39 år er på 89 kvinner per 100 menn.
Dette er langt under landsgjennomsnittet på 96,5 og noe
under gjennomsnittet for periferikommuner i Norge.
I de siste 20 årene har tiltakssonen
opplevd to store "utflyttingsbølger", en i perioden 1985-88
og en i perioden 1995-98. Begge periodene er sammenfallende med
høykonjunkturperioder på landsbasis. Fødselsoverskuddet
(fødte minus døde) økte fra 1990 til
1995 for deretter å avta igjen. I 2001 hadde 11 kommuner fødselsunderskudd.
I 1980 stod senterkommunene for over halvparten av fødselsoverskuddet,
hvorav Alta stod for nærmere en tredjedel. I 2001 var Altas
andel av fødselsoverskuddet 49 pst.
Sonen har på hele 1990-tallet hatt
et innvandringsoverskudd, dvs. at det flytter flere utenlandske
borgere inn enn det flytter ut. I perioden 1998-2002 var innvandringsoverskuddet
i gjennomsnitt 560 personer. Uten dette overskuddet ville nettoflyttingen
vært enda mer negativ.
Befolkningsframskrivinger for regioner er heftet med
større usikkerhet enn for landet som helhet. Dette skyldes
at forhold som for eksempel konjunkturer og strukturendringer i
næringslivet kan slå sterkere ut i en region enn
for nasjonen som helhet. Av denne grunn presenteres det i meldingen
tre alternative befolkningsframskrivinger for tiltakssonen og delområdene.
Den ene er laget av Norut-Finnmark, mens de to andre er laget av
Statistisk sentralbyrå (SSB).
I den ene framskrivingen til SSB blir folketallet
redusert i forhold til folketallet i 2002, mens folketallet i den
andre øker. Den viktigste forskjellen mellom disse to framskrivingene
er ulik flytteforutsetning.
I 1990 var i underkant av 38 000 sysselsatt
i tiltakssonen. I "toppåret" 1995 var nærmere
41 000 sysselsatt. I 2001 var sysselsettingen redusert til 37 500.
Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen har i perioden 1990 til 2001
vært negativ (-1,2 pst.), mens den økte i Norge (12,4
pst.). Sysselsettingsutviklingen i tiltakssonen var positiv i første
halvdel av 1990-tallet, men negativ i andre halvdel av 1990-tallet.
Offentlig sysselsetting har økt, mens privat sysselsetting
har blitt redusert i tiltakssonen i løpet av 1990-tallet.
Finnmark har en høyere sysselsettingsprosent for kvinner
enn landsgjennomsnittet.
En stor andel av de sysselsatte i tiltakssonen
arbeider i ressursbaserte næringer og i kommunesektoren,
sett i forhold til resten av landet. Andelen sysselsatte i de "nye"
næringene bank, forretningsmessig tjenesteyting og forskning
er mye lavere i tiltakssonen enn i resten av landet. Tiltakssonen
har en mer ensidig næringsstruktur enn gjennomsnittet
for landet. Sonen er på linje med landet for øvrig
når det gjelder sysselsatte innen bygg og anlegg, samferdsel,
statlig tjenesteyting og hotell- og restaurantvirksomhet. Næringsstrukturen varierer
en god del mellom de ulike områdene i sonen. Næringsstrukturen
gir et kjønnsdelt og et utdanningsdelt arbeidsmarked. Mennene
dominerer innenfor næringene med lave krav til formell
utdanning, mens kvinnene dominerer innenfor næringer med
krav om høyere utdanning som undervisning og helse- og sosialfag.
Næringslivet i tiltakssonen er kjennetegnet
ved en relativt høy andel små bedrifter og få store
bedrifter. Ingen andre fylker i landet har en så stor andel
bedrifter med under 19 ansatte og så få bedrifter
med over 100 ansatte, som Finnmark og Troms.
Fiskeri- og havbruksnæringen er en
viktig næring i tiltakssonen med vel 11 pst. av sysselsettingen. Utviklingen
i havbruksnæringen på 1990-tallet har vært
positiv med økning i sysselsetting og i oppdrettsvolum.
Den tradisjonelle fiskerinæringen både i tiltakssonen
og i landet som helhet er preget av reduksjon i antall fiskere,
fiskebåter, fiskeindustriarbeidere og antall fiskebedrifter.
Samtidig har den relative andelen av fiskefartøy
under 28 meter økt i tiltakssonen i forhold til andre deler
av landet.
Mange fiskeindustribedrifter har gått
konkurs i Finnmark de siste 2 årene. Vinteren 2003 var
7 filetbedrifter i virksomhet i tiltakssonen. I 1989 var det til sammenligning
37 filetbedrifter i Finnmark.
En ressurs med svært gode markedsmessige
utsikter for næringen i tiltakssonen er kongekrabbe. Fra
2002 er det åpnet for et kommersielt fiske. Oppdrett av
torsk, skjell og kråkebolle er også interessant,
da dette er arter som er vel tilpasset klimatiske forhold i tiltakssonen.
Andre veier til å nå målet
om økt verdiskaping i fiskerinæringen,
er økt utnyttelse av biprodukter og satsing på bioteknologi.
Strukturendringene mot større bruk
i landbruket har gått raskere i Finnmark og Troms enn for
landsgjennomsnittet.
Samlet er om lag 2 200 personer knyttet til
reindriften i Finnmark og Troms, hvorav om lag 200 i Troms og om
lag 2 000 i Finnmark.
Utfordringene for både landbruks- og
reindriftsnæringen er økt verdiskaping ved markedsrettet
lokal produksjon og god logistikk for transport av produkter til
markedet. En utfordring for reindriftsnæringen i Finnmark
er å få fastsatt rammebetingelsene for næringen.
Utfordringen for reiselivsnæringen
er å utvikle en helhetlig og helårig profil, og
produkter og logistikk basert på regionens natur, historie
og kultur.
Snøhvitutbyggingen har hittil hatt
stor betydning for sysselsetting og næringsstruktur, både
i Hammerfestregionen og i resten av Nord-Norge. Så langt
er kontrakter til en verdi av 980 mill. kroner tildelt bedrifter
i Nord-Norge.
I forbindelse med økt oljetransport
fra Russland (Murmanskområdet) og økt petroleumsvirksomhet
i nordområdene, vil transporten av olje langs norskekysten
være en hovedutfordring for norsk arbeid med sjøsikkerhet
og oljevernberedskap framover.
Nærheten mellom tiltakssonen og Nordvest-Russland
gir store muligheter for næringsutvikling. En positiv økonomisk
utvikling i Russland vil være en svært viktig
del av løsningene på utfordringene i nordområdene.
Kommunene i tiltakssonen kommer dårlig
ut når det gjelder levekår, særlig på arbeidsledighet
og arbeidsrelaterte områder. Ledigheten har siden
1996 vært vel 2 prosentpoeng høyere i sonen enn
i landet for øvrig. Ved inngangen til 2003 var arbeidsledigheten
på 6,5 pst. I tiltakssonen har ledigheten vært
høyest i Indre Finnmark og i kyst-Finnmark. Finnmark har
imidlertid god dekning av kommunale tjenester, jf. St.meld. nr.
50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga. Regionen er også relativt
godt dekket når det gjelder kvalifisert personell i tunge
sektorer som helse og skole.
Utdanningsnivået økte sterkt
i hele tiltakssonen i løpet av 1990-tallet, og økningen
var sterkere enn i andre deler av Norge. Økningen var størst
innenfor kortere høyere utdanning, og da særlig
innenfor helse- og omsorgsyrker. Generelt sett er utdanningsnivået
i Troms og Finnmark fortsatt lavere enn i landet for øvrig,
på grunn av lavere utdanningsnivå innen privat sektor.
Gjennomgående har kvinnene i Finnmark noe høyere
utdanning enn landsgjennomsnittet for kvinnene, mens mennene i Finnmark
har en lavere utdanning enn landsgjennomsnittet for menn. Forskningsinnsatsen
i Finnmark er lavere enn landsgjennomsnittet.
Kulturlivet i sonen er rikt og særpreget.
Samisk kunst og kultur har dype røtter i Indre Finnmark
og deler av Nord-Troms. Sang- og musikklivet er aktivt i de fleste lokalsamfunn.
Profesjonelle kunstnere, amatører, lag og foreninger står
for et stort og variert spekter av tilbud. Regionen har mange festivaler.
Komiteen viser til at flyttingen
fra regionen var stor før tiltakssonen ble etablert i 1990.
Næringslivet hadde store utfordringer i forbindelse med
omstilling og utvikling. Komiteen har merket seg
at både folketall og sysselsetting økte
i perioden 1990-1995. I forbindelse med høykonjunkturen
i Norge fra midten av 1995 økte utflyttingen kraftig, og
sysselsettingen ble redusert. Komiteen vil understreke
at situasjonen på arbeidsmarkedet og dermed flyttevalgene
er svært følsomme for konjunkturendringer.
Komiteen har merket seg at vekst-
og omstillingskraften i det private næringslivet i tiltakssonen
er svak. Regionen er preget av mange små bedrifter, lav lønnsomhet
og få og relativt små nærings- og utviklingsmiljø.
Deler av Nord-Troms og kyst-Finnmark er dominert av fiskerinæringen,
og en stor andel av de sysselsatte arbeider i fiskeindustrien. Komiteen er
kjent med at det har vært en rekke konkurser i fiskeindustrien
de siste årene, blant annet som følge av endringer
i den globale konkurransesituasjonen.
Komiteen viser til at bosettingsmønster,
forholdsvis små sentra og store avstander mellom dem, gjør
at det er vanskelig å utvikle regionale arbeidsmarkeder basert
på daglige arbeidsreiser. Komiteen mener disse
faktorer gjør at tiltakssonen har større utfordringer
enn andre regioner med tilsvarende befolkningsstørrelse
i Norge når det gjelder å skape vekst og utvikling.
Komiteen viser til at tiltakssonen
er en virkemiddelsone med store interne forskjeller når
det gjelder regionale utviklingsindikatorer som befolkningsutvikling,
næringsstruktur, arbeidsledighet og utdanningsnivå. Komiteen har
merket seg at for å få fram disse forskjellene
i beskrivelsen, inndeles tiltakssonen i fire delområder:
Nord-Troms, senterkommunene i Finnmark, Indre Finnmark og kyst-Finnmark.
Komiteen viser til at i 2002
bodde i underkant av 93 000 personer i de 26 kommunene i tiltakssonen. Bosettingsmønsteret
i Finnmark er preget av punktbosetting, med forholdsvis
små tettsteder og store avstander mellom hvert tettsted.
I Nord-Troms er bosettingen noe mer spredt enn i Finnmark. Bare
en fjerdedel av befolkningen er bosatt i tettsteder.Komiteen har
merket seg at i perioden 1990-2002 falt folketallet i tiltakssonen
med 1,9 pst. Til sammenligning økte folketallet med 6,4
pst. på landsbasis i samme periode. Komiteen viser
til at det er kyst-Finnmark og Nord-Troms som står for
befolkningsnedgangen i tiltakssonen. Senterkommunene har hatt vekst,
mens Indre Finnmark har vært stabil i perioden. Komiteen har
merket seg at tiltakssonen har en relativt ung befolkning sammenlignet
med resten av landet, der senterkommunene og de to samiske kommunene
Kautokeino og Karasjok trekker gjennomsnittet ned. Kommunene
i Nord-Troms og kyst-Finnmark har flere eldre enn landsgjennomsnittet.
Komiteen er innforstått
med at befolkningsframskrivinger for regioner er heftet med større
usikkerhet enn for landet som helhet. Dette skyldes at forhold som for
eksempel konjunkturer og strukturendringer i næringslivet
kan slå sterkere ut i en region enn for nasjonen som helhet. Komiteen viser
til at Regjeringen av den grunn presenterer tre alternative befolkningsframskrivinger
for tiltakssonen i meldingen. Komiteen har merket
seg at disse befolkningsframskrivingene har en variasjon på om
lag 20 000 personer i 2020.
Komiteen viser til at sysselsettingsutviklingen
i tiltakssonen i perioden 1990-2001 har vært negativ, mens
den økte i Norge som helhet. Sysselsettingsutviklingen
i tiltakssonen var positiv i første halvdel av 1990-tallet,
men negativ i andre halvdel. Komiteen har merket
seg at det særlig er privat sysselsetting som har blitt
redusert, ettersom offentlig sysselsetting har økt. Komiteen ser
det som positivt at Finnmark har en høyere sysselsettingsprosent
for kvinner enn landsgjennomsnittet.
Komiteen har merket seg at tiltakssonen
har en mer ensidig næringsstruktur enn gjennomsnittet for landet,
men at næringsstrukturen varierer en god del mellom de
ulike områdene i sonen. Næringsstrukturen gir
et kjønnsdelt og et utdanningsdelt arbeidsmarked. Mennene
dominerer innenfor næringene med lave krav til formell
utdanning, mens kvinnene dominerer innenfor næringer med
krav om høyere utdanning som undervisning og helse- og
sosialfag.
Komiteen viser til at tiltakssonen,
og da spesielt Finnmark, skiller seg ut fra andre fiskerifylker
ved den store betydningen fiskerinæringen og havbruk har
for sysselsettingen. Den tradisjonelle fiskerinæringen
er preget av reduksjon i antall fiskere, fiskebåter, fiskeindustriarbeidere
og antall fiskeribedrifter. Utviklingen i havbruksnæringen
har imidlertid vært positiv de siste ti årene.
I 2001 arbeidet over 11 pst. av de sysselsatte i tiltakssonen i
disse næringene, mot 1,2 pst. i landet for øvrig.
Komiteen har merket seg at strukturendringene mot
større bruk i landbruket har gått raskere i Finnmark og
Troms enn for landsgjennomsnittet. Det har skjedd en omfattende
nedleggelse av slakteri- og meierianlegg i regionen. Komiteen viser
til at om lag 2 200 personer er knyttet til reindriften i Finnmark
og Troms, hvorav om lag 2000 i Finnmark. Komiteen er
enig i at utfordringene både for landbruks- og reindriftsnæringen
er økt verdiskaping ved markedsrettet lokal produksjon
og god logistikk for transport av produkter til markedet.
Komiteenvil
også påpeke det store behovet for å tilpasse
antall rein til beiteressursene, og at dette er en stor og viktig
utfordring i deler av tiltakssonen som må løses.
Komiteen viser til at reiselivsnæringen
i sonen er preget av store sesongsvingninger, lav kapasitetsutnyttelse,
svak lønnsomhet og kort oppholdstid for de besøkende
i fylket. Komiteen mener at utfordringene for reiselivsnæringen
vil være å utvikle en helhetlig og helårig
profil, og produkter og logistikk basert på regionens natur,
historie og kultur.
Komiteen har merket seg at utfordringene
er store både innenfor petroleumsnæringen og innen
utvikling av alternative energikilder. Blant annet som følge
av økt oljetransport fra Russland og økt petroleumsvirksomhet
i nordområdene, vil transporten av olje langs norskekysten
være en hovedutfordring for norsk arbeid med sjøsikkerhet
og oljevernberedskap framover.
Komiteen er oppmerksom på at
kommunene i tiltakssonen kommer dårlig ut når
det gjelder levekår, særlig på arbeidsledighet
og arbeidsrelaterte områder som antall uføretrygdede.
Ledigheten har siden 1996 vært vel to prosentpoeng høyere
i sonen enn i landet for øvrig. Komiteen viser
til SSBs målinger i Styrings- og informasjonshjulet, som
viser at de sosiale problemene er størst i en rekke kommuner
i Finnmark. Komiteen har merket seg at nitten av
kommunene i tiltakssonen er blant landets 10 pst. dårligst
stilte kommuner når det gjelder arbeidsledighet. Komiteen finner
det bekymringsfullt at alle kommunene i kyst-Finnmark og Indre Finnmark
er blant disse kommunene.
Komiteen viser til at utdanningsnivået økte
sterkt i hele tiltakssonen i løpet av 1990-tallet, og at økningen var
sterkere enn i andre deler av Norge. Generelt sett er likevel utdanningsnivået
i Troms og Finnmark fortsatt lavere i for landet for øvrig,
på grunn av lavt utdanningsnivå innen privat sektor. Komiteen har
merket seg at forskningsinnsatsen i Finnmark er lavere
enn landsgjennomsnittet.
Komiteen viser til at kulturlivet
i sonen er rikt og særpreget. Samisk kunst og kultur har
dype røtter, spesielt i Indre Finnmark og deler av Nord-Troms. Videre
har både revy, teater og sang- og musikklivet lange tradisjoner. Komiteen er
tilfreds med å registrere at alle kommuner har kulturskoletilbud,
og at dette har hatt stor betydning for å etablere kulturtilbud og
skape trivsel blant ungdommen. Komiteen vil også fremheve
den store betydningen museene i sonen har når det gjelder
formidling av historien knyttet til norsk, samisk og kvensk bosetting.
Befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen
er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene
i tiltakssonen har ønskede effekter. I første
del av 1990-tallet økte både folketall og sysselsetting
for deretter å bli redusert igjen. Samlet sett for perioden
1990-2002 har befolkningsutviklingen i tiltakssonen vært
negativ, og det har ikke vært vekst i private
arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra 1996 til 1998
og har siden vært 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for
Norge.
Mange faktorer har betydning for utviklingen
i tiltakssonen i tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste
er konjunktur- og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk
og utviklingen i ressurssituasjonen, for eksempel for torsk, har
betydning. Hva som er årsaken(e) til en gitt utvikling
i et område er derfor vanskelig å vurdere. Vi
vil aldri med sikkerhet vite hva som hadde skjedd om tiltakene ikke
ble satt i verk. Det er likevel mulig å gjøre
faglige vurderinger av hvilke effekter tiltakene har hatt.
Det er en klar tendens til at stabilt bosatte
legger vekt på skattelette, mens innflytterne og utflytterne
prioriterer nedskrivningsordningen for studielån. Mange
av de stabilt bosatte har ikke studielån. For de fleste
(nær 60 pst. av befolkningen) er det kun skattetiltakene
som betyr noe økonomisk, og størrelsen på skatteletten
er alene knapt noen mobilitetsdrivende faktor. For denne gruppen
har tiltakene liten eller ingen betydning for at de bor i regionen.
De høytutdannede og relativt nyutdannede som har flyttet
enten til eller fra regionen på 1990-tallet, tillegger
tiltakene meget stor vekt for lengden på botiden i regionen.
Virkemidlene i tiltakssonen er viktige betingelser, men
de er ikke tilstrekkelige for å sikre tilflytting og økt
bofasthet. Om folk velger å leve i regionen eller flytte
til eller fra regionen er også avhengig av hvorvidt en
kjenner seg igjen i, og kan identifisere seg med, det bildet som
tegnes av regionen. Møreforsking (2002) viser at både
bedrifter og lokalsamfunn i regionen preges av optimisme, trivsel
og livskvalitet. Mange av de signalene som sendes ut om tiltakssonen
fokuserer på problemene i sonen. Et slikt bilde oppleves
som nedbrytende av mange. Det er av denne grunn behov for å tegne
et mer nyansert bilde av regionen og vise til mulighetene som faktisk
er i sonen.
Effekten av alle virkemidlene i tiltakssonen
er beregnet til rundt 3 800 arbeidsplasser, eller om lag 10 pst. av
totalsysselsettingen i sonen i 2001. Evalueringen viser at de personrettede
virkemidlene har en forholdsmessig større effekt enn fritaket
for arbeidsgiveravgift for tjenesteytende næringer, mens
det var motsatt for fiskeindustrien og bygg og anlegg. Fritak fra
arbeidsgiveravgift ble vurdert som det mest treffsikre
virkemidlet i forhold til målet om å øke
sysselsettingen i regionen samlet sett. Nedskriving av studielån
ble vurdert som et effektivt tiltak, men også som et tiltak
som har en høy kostnad per arbeidsplass. Tiltaket har stor betydning
for rekruttering av høyt utdannet arbeidskraft, spesielt
til offentlig sektor.
Fra midten av 1990-tallet har bofastheten for
de med høy utdanning blitt svekket uavhengig av tidligere tilknytning
til sonen. Det tyder på at årsaken til flytting for
flere av disse er mangel på relevante og attraktive arbeidsplasser
i sonen. For de som har vært en periode i arbeidslivet
og ønsker seg nye utfordringer, innebærer det
ikke bare et skifte av arbeidssted, men også bosted pga.
mangel på attraktive arbeidsplasser. Uten de kraftige generelle
virkemidlene i tiltakssonen ville sannsynligvis reduksjonen i antallet
arbeidsplasser vært enda større.
Nyetableringsraten av foretak er høy
i Finnmark sammenlignet med andre fylker. Interessen og viljen til å satse
er m.a.o. stor. Tiltakssonen er preget av mange små bedrifter
med svak lønnsomhet og liten vekstkraft. En mulig årsak
til liten vekst kan være at mange bedrifter ikke har vekst
som målsetting, men vedlikehold av bedriften. Mange aktører
i tiltakssonen ønsker vekst og å utvikle bedriftene
videre. De kan mangle nødvendig formell eller erfaringsbasert
kompetanse til å realisere dette, eller de har ikke godt
nok nettverk og ressurser til å skaffe bedriften den type
kompetanse bedriften mangler for å utvikle seg videre.
Nyskapings- og omstillingsprosessene i regionen er ikke raske og sterke
nok sett i forhold til rasjonaliserings- og strukturendringsprosessene
i privat sektor. Utfordringen for næringslivet i tiltakssonen
er å ha produkter som genererer tilstrekkelig betalingsvilje
til å utvikle så stor lønnsomhet at det
er mulig å utvikle stadig nye produkter og markeder. Nærheten
til råvaren er et konkurransefortrinn som må benyttes
systematisk. I stor grad kan dette bare skje gjennom god markedsorientering, økt
lokal foredling og gode logistikksystemer for effektiv transport
og distribusjon av produkter til betalingsvillige deler av markedet.
I forhold til problemet med mangel på vekstkraft
i privat næringsliv, vil de mest treffsikre virkemidlene først
og fremst være innrettet mot å legge forholdene
til rette for næringer hvor regionen har komparative fortrinn
(Møreforsking 2002). Det er også muligheter for å koble
kompetansen i de ressursbaserte næringene sammen med formell
kompetanse for å utvikle nye produkter. Regionen har store
områder som kan brukes til utprøving av nye arter
innen havbruk og til uttesting av alternative energiformer som vind-
og bølgekraft. Den kommende olje- og gassvirksomheten på norsk
og russisk side innebærer store muligheter for
næringsutvikling. Regionen har også gode forutsetninger
for utvikling av turisme.
Komiteen vil påpeke
at befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen
er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene
i tiltakssonen har ønskede effekter. Komiteen viser
til at i første del av 1990-tallet økte både
folketall og sysselsetting, for deretter å bli redusert
igjen. Samlet sett for perioden 1990-2002 har befolkningsutviklingen
i tiltakssonen vært negativ, og det har ikke vært
vekst i private arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra
1996 til 1998 og har siden vært to prosentpoeng over gjennomsnittet
i landet for øvrig. Komiteen vil understreke
at mange faktorer har betydning for utviklingen i tiltakssonen i
tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste er konjunktur-
og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk og utviklingen
i ressurssituasjonen. Selv om vi aldri med sikkerhet vil kunne vite
hva som hadde skjedd om tiltakene ikke ble satt i verk, mener komiteen,
med bakgrunn i faglige vurderinger som ligger til grunn, at tiltakene,
både personrettede og næringsrettede, har hatt
positive effekter for landsdelen.
I forhold til problemet med mangel på vekst
i privat næringsliv, har komiteen merket
seg at Møreforsking i sin utredning fra 2002 påpeker
at de mest treffsikre virkemidlene først og fremst bør
være innrettet mot næringer som har komparative
fortrinn. Tiltakssonen synes å ha fortrinn blant annet
innenfor fiskeri- og havbruksnæringen, reindrift, energi
og reiseliv. Det vises til mulighetene for å koble kompetansen
i de ressursbaserte næringene sammen med formell kompetanse
for å utvikle nye produkter.
Komiteen har merket seg at den
fremste utfordringen i alle de fire delområdene i regionen
er knyttet til økt verdiskapning og utvikling av det private næringsliv.
I kyst- og fjordområdene i Finnmark og Nord-Troms bidrar
den økte internasjonale konkurransen til en stadig vanskeligere
konkurransesituasjon for fiskeindustrien. Komiteen er
enig i at utfordringene for fiskerinæringen er å klare å utnytte mulighetene
innen havbruk, ferskfisk og bioteknologi og utvikle en logistikk
som tar hensyn til markedets behov.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til merknader under andre kapitler
om behovet for en ny fiskeripolitikk, større innsats i
forskning og utvikling og statlige virkemidler for å sikre
kapitaltilgang til nødvendig markedstilpassing i industrien.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark er den kraftigste
distriktspolitiske innsatsen staten har gjennomført i noe
område av landet. Dette har vært helt nødvendig
for å oppveie de utfordringer dette området står
overfor i forhold til befolkningstetthet, klimatiske forhold og
store avstander.
Dette medlem viser til at tiltakssonen
ble evaluert av Møreforsking i 2002. Denne evalueringen
konkluderer med at tiltakene som har vært iverksatt har fungert
godt. De første fem årene etter at tiltakssonen ble
opprettet, økte både folketall og sysselsetting.
Etter 1995 økte derimot arbeidsledigheten og også utflyttingen.
Til sammen flyttet 1 500 mennesker fra regionen mellom 1990 og 2002.
Dette medlem konstaterer at folketallet
i området nå er nede på 1960-nivå.
Dermed ser det ut til at tiltakene ikke har
hatt samme effekt de siste årene.
Dette medlem viser til at Møreforsking
konkluderer med at virkemidlene i tiltakssonen mot slutten av perioden
ikke fullt ut har kompensert for de sentraliserende effektene.
Dette medlem konstaterer videre
at rapporten fra Møreforsking konkluderer med at innsatsen
i tiltakssonen bør styrkes ut fra at man ser en demografisk utvikling
som vil gjøre det vanskelig å opprettholde bosetningen
fremover.
Dette medlem viser videre til
at Senterpartiet står for en helt annen og mer offensiv
distriktspolitikk enn det Regjeringen legger opp til. I løpet
av inneværende stortingsperiode har de distriktspolitiske
målsetningene blitt svekket, gjennom endret bosettingsmål
og ikke minst gjennom en kraftig nedbygging av de distrikts- og
næringspolitiske virkemidlene. Det er verdt å merke
seg at Møreforsking nettopp tar til orde for en styrking
av selektive innovasjonsrettede næringsvirkemidler.
Dette medlem mener Regjeringen
i denne stortingsmeldinga utviser en passiv holdning til framtida
i vår nordligste landsdel.
Regjeringen har som mål at tiltakssonen
skal være en attraktiv region å bo, arbeide og
drive næringsvirksomhet i. Regjeringen mener utfordringene
er store i tiltakssonen også framover og vil derfor fortsette å bidra
med en ekstraordinær innsats i tiltakssonen, i tillegg
til ordinære distriktspolitiske virkemidler og annen innsats
på ulike politikkområder. Målet med den samlede
innsatsen er å stimulere fram positive og å motvirke
negative utviklingstrekk i nærings- og arbeidslivet.
I forbindelse med etableringen av tiltakssonen
i 1990 ble det pekt på følgende hovedutfordringer
i området: Å utnytte fortrinnene med naturressursene,
rekruttere personer med kompetanse til regionen og utvikle næringslivet.
De samme utfordringene er i stor grad aktuelle også i dag,
særlig når det gjelder utvikling i næringslivet.
Finnmark og Nord-Troms står overfor
permanente ulemper knyttet til perifer beliggenhet, lav befolkningskonsentrasjon
og små næringsmiljø. Det er fortsatt behov
for ekstraordinær innsats både overfor personer og
næringsliv i tiltakssonen. Regjeringens innsats i tiltakssonen
vil følge disse hovedlinjene:
– Regjeringen
vil videreføre dagens innretning av innsatsen i tiltakssonen
med virkemidler som er generelle og automatisk virkende. Det gir
forutsigbare og stabile rammevilkår for næringsliv
og befolkning, og legger til rette for å drive lønnsom næringsvirksomhet
som grunnlag for sysselsetting og bosetting i regionen. Justeringer
av de enkelte tiltakene vurderes i forbindelse med de årlige
statsbudsjettene. Den samlede innsatsen bør vurderes på ny
etter en viss tid. Regjeringen vil bistå i å gjøre
virkemidlene kjent utenfor tiltakssonen.
– Regjeringen legger opp til å videreføre
fritaket for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen for Nord-Troms og
Finnmark. Dette er en relativ styrking av innsatsen i tiltakssonen
sett i forhold til resten av landet, særlig innenfor arbeidsintensive
næringer.
– Regjeringen vil videreføre
innsatsen for personrettede tiltak. Tiltakene skal bl.a. kompensere
for kostnader til personer og familier som følger av lange
avstander og hardt klima, og stimulere til rekruttering av personer
med kompetanse det er behov for i tiltakssonen. Regjeringen vil
vurdere å forbedre dagens ordning med nedskriving av studielån,
for eksempel ved å øke ettergivelsesbeløpet
og inkludere deltidsarbeidende i ordningen.
– Regjeringen legger vekt på at
de regional- og distriktspolitiske virkemidlene for regional utvikling
og nyskaping i tiltakssonen benyttes til å stimulere til
nyetablering og kompetanseutvikling i næringslivet bl.a.
med basis i naturressursene og nærheten til Nordvest-Russland.
De små miljøene og store avstandene i tiltakssonen
gir store utfordringer i å fremme samarbeid om utvikling
og markedsorientering i næringslivet, gjennom nettverksbygging,
oppbygging av logistikk-kunnskap og utnytting av infrastruktur.
– Regjeringen legger vekt på at
innsats gjennom mange statlige politikkområder, som for
eksempel fiskeri, havbruk og infrastruktur, bidrar til en positiv
utvikling i tiltakssonen.
– Også steder med befolkningsnedgang
og arbeidsledighet skal være trygge og gode samfunn å bo
i. Befolkningen skal føle trygghet for grunnleggende tjenester
innen utdanning, helse, omsorg osv. Regjeringen vil sikre grunnlaget
for likeverdige levekår først og fremst gjennom
det kommunale inntektssystemet.
Komiteen mener at målet
må være at tiltakssonen skal være en
attraktiv region å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet
i. Finnmark og Nord-Troms er et område med store ressurser
og mange muligheter for både personer og næringsliv.
Samtidig er det store utfordringer i tiltakssonen knyttet til befolknings-
og næringsutviklingen. Komiteen mener utfordringene er
store i tiltakssonen også framover.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at Finnmark og Nord-Troms står overfor permanente ulemper
knyttet til beliggenhet og store avstander, liten befolkningskonsentrasjon
og små næringsmiljøer. Komiteen mener
derfor at det fortsatt er behov for ekstraordinær innsats
i tiltakssonen, i tillegg til ordinære distriktspolitiske
virkemidler og annen innsats på ulike politikkområder.
Målet for den samlede innsatsen er å stimulere positive
og å motvirke negative utviklingstrekk i nærings-
og arbeidslivet der innsatsen rettes inn mot:
– økt
vekstkraft og verdiskaping i det private næringslivet
– styrket kompetanse
– gode oppvekstvilkår,
levekår og tjenestetilbud.
Komiteen viser til at årsakene
til befolkningsnedgangen er samspill mellom demografiske, teknologiske
og økonomiske utviklingstrekk. Disse utviklingstrekkene
gjelder imidlertid ikke bare for tiltakssonen. Mange deler av landet
med avstand til større sentra opplever befolkningsnedgang. Komiteen viser
til at både i Norge og store deler av Europa har fødselsoverskuddet
blitt sterkt redusert de siste tiårene. Det gjør
at selv med svært lav flytting, vil mange områder
oppleve nedgang i folketall. Komiteen mener dette
er en situasjon vi må forholde oss til på generelt
grunnlag. Komiteen mener likevel at det er behov
for å fortsette med en spesiell innsats i tiltakssonen,
da den har et lavt befolkningsgrunnlag og et særlig sårbart
bosettingsmønster.
Komiteen er opptatt av at tiltakssonens
fortrinn innenfor fiskeri- og havbruksnæringen, energinæringen,
reiselivsnæringen og reindriftsnæringen må utnyttes
til økt lokal foredling og markedsrettet produktutvikling.
Regionen har store områder som kan brukes til utprøving
av nye arter innen havbruk og uttesting av alternative energiformer
som vind- og bølgekraft. Olje- og gassvirksomheten på norsk
og russisk side innebærer store muligheter for næringsutvikling.
Regionen har også storslagen natur og rik og mangfoldig
kultur som er en ressurs i forbindelse med utvikling av både
sommer og vinterturisme. Komiteen mener at utfordringene
med små miljø og store avstander må kompenseres
så langt som mulig gjennom utvikling av nettverk både
lokalt og ut av regionen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader under punkt 6.2 om oljevirksomheten. Disse
medlemmer vil også påpeke at det er store
utfordringer knyttet til miljø og kapitalintensitet i havbruksnæringen
som gjør at etablering må skje innenfor økologisk
og økonomisk bærekraftige rammer.
Komiteen er enig i
at den store utfordringen i tiltakssonen er å utvikle vekstkraften
i næringslivet. Tiltakssonens fortrinn med nærhet
til og utnyttelse av naturressursene, samt nærhet til Russland,
gir store muligheter. Komiteen mener at det i første
rekke er næringslivet som må ta disse utfordringene. Komiteen legger
imidlertid til grunn at det offentlige bør legge til rette
for utviklingen med ekstra innsats i områder der rammene
for næringsutvikling er svakere enn i landet for øvrig,
som i tiltakssonen. Komiteen mener derfor det fortsatt
må utvikles gode rammebetingelser også i tiden
framover, både gjennom skatte- og avgiftspolitikken og
sektorpolitikken.
Komiteen viser til de store markedene
og mulighetene som ligger i handel og samarbeid østover mot
Russland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
i budsjettforliket for 2004 ble bevilgningen til Barentssekretariatet
kuttet. Det må være en prioritert oppgave for
staten å sikre finansiering til Barentssekretariatet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partier
foreslo en økning på 30 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet foreslo 56 mill. kroner til styrket samarbeid
med Russland.
Komiteen er av den
oppfatning at bosettingsmønsteret i tiltakssonen gjør
det lite realistisk å utvikle vekstkraftige regioner med
stort omland og varierte regioner med felles bolig-, arbeids- og
servicemarked.
I et slikt landskap vil videreutvikling av samarbeid og
nettverk være en sentral alternativ strategi, både
for næringslivet og det offentlige. Kontakt og samarbeid med
andre aktører i og utenfor regionene vil være
svært viktige faktorer for muligheter for utvikling, både
når det gjelder markeder, utnyttelse av teknologi og kompetanse.
På denne bakgrunn er komiteen enig med Regjeringen
i at det parallelt med at vekstkraften i større sentra
og miljø i Finnmark og Nord-Troms blir utnyttet og underbygd,
må det bidras til utvikling og nyskaping også på mindre
steder i små, spesialiserte næringsmiljø og
vekstkraftige bedrifter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør gjennom å utvikle
en felles forståelse av utfordringene næringslivet
står overfor, og konkretisere, prioritere og målrette
innsatsen i forhold til de spesielle utfordringene i sonen både på kort
og lang sikt. Næringslivets deltakelse i partnerskapet
er en viktig forutsetning for å nå målene
om økt vekstkraft og verdiskaping. Flertallet vil
videre minne om at det også er viktig å utnytte
kunnskap og kompetanse som er utviklet hos nasjonale virkemiddelaktører
som Norges Forskningsråd, SIVA og Innovasjon Norge.
Flertallet viser til behovet
for en nærings og distriktspolitikk med tilgang
på kvalitet i rådgiving, risikovillig kapital
og tilskudd.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til behovet for å forsterke fylkeskommunenes rolle
som regional utviklingsaktør og behovet for å styrke
kommunale næringsfond. Dette flertallet viser
til egne merknader og forslag i budsjettinnstillingene og Innst. S.
nr. 283 (2002-2003) Virkemidler for innovativt og nyskapende næringsliv
og Innst. S. nr. 133 (2003-2004) Bredbåndmeldinga.
Komiteen viser til
at regional- og distriktspolitikken omfatter både generelle
og selektive virkemidler. De spesielle virkemidlene i tiltakssonen
er alle generelle virkemidler der hensikten er å vri lokaliserings-
eller bosettingsbetingelsene i favør av visse geografiske
områder. Komiteen støtter at det
samtidig kanaliseres selektive virkemidler til ulike aktører
i tiltakssonen, særlig gjennom fylkeskommunen.
Komiteen viser til at noen av
fortrinnene ved å bo i sonen er korte avstander mellom
bosted og jobb, og gode oppvekstvilkår for barn og ungdom
når det gjelder barnehage, skole og kultur- og fritidstilbud.
Komiteen mener at ved å bo,
arbeide og drive næringsvirksomhet i tiltakssonen, kan
enkeltindividet realisere verdier knyttet til karriere og livsstil
i små samfunn med gode bokvaliteter og nærhet
til naturen.
Komiteen ser med uro på den
høye andelen av arbeidsledige i tiltakssonen. Det kan være
kilde til levekårsproblemer og lave inntekter i deler av
sonen. Komiteen vil i den forbindelse vise til Innst.
S. nr. 110 (2002-2003) der en samlet komité ba Regjeringen redegjøre
for tiltak for å styrke levekårssituasjonen i Indre
Finnmark i forbindelse med gjennomgangen av tiltakssonen og i den
varslede stortingsmeldingen om regional- og distriktspolitikken.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i den forbindelse viser til Sosialdepartementets arbeid i forhold
til samiske kommuner om tjenesteutvikling gjennom prosjektet Kommunenettverk
for fornyelse og effektivisering.
Komiteen legger vekt på at
den generelle innsatsen for styrking av næringslivet, og
dermed arbeidsmarkedet i tiltakssonen, er viktig for å bedre
levekårssituasjonen i indre Finnmark.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker
den viktige rollen Sametinget har og viser til merknader i Innst.
S nr. 110 (2002-2003) Om samepolitikken og Innst. S. nr. 12 (2002-2003)
Om høyere samisk utdanning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil også framheve betydningen av en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på tidlig intervensjon og kompetanseheving for å få flere
i arbeid enn det Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Dokument nr. 8:51 (2003-2004) fra stortingsrepresentantene Øystein
Djupedal, Heidi Grande Røys og Audun Lysbakken om tiltak
mot arbeidsledighet.
Komiteen erkjenner
at Finnmark og Nord-Troms står overfor permanente ulemper
knyttet til perifer beliggenhet i forhold til store markeder, lav
befolkningskonsentrasjon og små næringsmiljø. Komiteen mener
derfor det fortsatt er behov for ekstraordinær innsats
både overfor personer og næringsliv i tiltakssonen.
Komiteen vil understreke at den
generelle økonomiske politikken er avgjørende
for en positiv uvikling i hele landet. Den generelle økonomiske
politikken påvirker i stor grad rentenivået og
kronekursen, som er av stor betydning både for næringsliv,
kommuner, enkeltpersoner og familier. Ikke minst for eksportrettede
og konkurranseutsatte næringer er dette viktig. Dette gjelder
også for tiltakssonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at
innsatsen i tiltakssonen bør følge disse hovedlinjene
framover:
– Videreføre
dagens virkemidler i tiltakssonen som er generelle og automatisk
virkende.
– Videreføre fritaket
for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen.
– Videreføre innsatsen
med personrettede tiltak.
– Legge vekt på at de
regional- og distriktspolitiske virkemidlene for regional utvikling
og nyskaping i tiltakssonen benyttes til å stimulere til
nyetablering, nyskaping og kompetanseutvikling i næringslivet.
– Legge vekt på at innsats
innenfor mange statlige politikkområder bidrar til en positiv
utvikling i tiltakssonen.
– Legge til rette for at også steder
med befolkningsnedgang og arbeidsledighet skal være trygge, gode
samfunn å bo i.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at de generelle
rammebetingelsene er styrket de siste årene gjennom lavere
rente og svekket kronekurs, noe som også kommer næringslivet
i tiltakssonen til gode.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at Regjeringens finanspolitikk
og mangel på vilje til å vektlegge hensynet til
arbeidsledighet og kronekurs i Norges Banks mandat i pengepolitikken,
har vært en medvirkende årsak både til
sterkt forverrede konkurranseforhold for eksportrettet industri
og til at en så stor del av arbeidskraften går
uvirksom mens oppgaver ligger ugjort. Dette har også rammet
virksomheter i tiltakssonen.
Disse medlemmer viser til at
tiltakssonen har hatt betydelig effekt. Tiltakssonen bør
derfor beholdes.
Disse medlemmer vil påpeke
viktigheten av at staten har en bevisst politikk på å lokalisere
egen virksomhet til andre områder enn store byer og områder
i naturlig vekst. Erfaring fra UNIREG, museumsprosjektet og dokumentasjonsprosjektet
viser at dette sikrer svært god kvalitet på arbeidet
med en slik lokalisering, stabil arbeidskraft og lavere kostnader. Disse
medlemmer viser til flertallsmerknaden fra kirke, utdannings-
og forskningskomiteen i Budsjett-innst. nr. 8 (2003-2004) vedrørende
kap. 281 om å sikre nasjonal oppfølging og koordinering
av arbeidet med UNIREG. Staten må arbeide systematisk med
slike etableringer.
Disse medlemmer vil påpeke
at slik lokalisering ikke kan regnes som distriktsstøtte,
men som en lokalisering basert på effektivitet og kvalitet
i løsning av en oppgave.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
rette økte virkemidler inn for å sikre næringsutvikling
og rekruttering i sonen, framfor økninger i rene personrettede
tiltak.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av en økning i FoU-satsingen, med vinkling
mot kompetansearbeidsplasser, næringer og næringsstruktur
i nord og viser til eget forslag i Sosialistisk Venstrepartis alternative
budsjettopplegg for 2004 om en storsatsing med 1,2 mrd. kroner mer
på forskning enn det Regjeringen la opp til. Sosialistisk
Venstreparti foreslo også å øke forskningsfondet
med 2 mrd. kroner, som med 5 pst. avkastning gir en økning
på 100 mill. kroner i året. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av å satse på marin forskning
da dette er en av de næringer der Norge har et stort utviklingspotensial. Disse medlemmer viser
til at dette er vedtatt i Stortinget som ett av de fem satsingsområdene. Disse
medlemmer understreker at de direkte næringsrettede
og brukerstyrte programmene er viktige for å supplere næringslivet
der næringslivet selv ikke satser og oppmuntrer bedrifter
med liten eller ingen erfaring med FoU til å bygge opp
nødvendig kompetanse.
Disse medlemmer vil påpeke
at ordningen med Skatte-FUNN ikke ser ut til å være
godt nok tilpasset utfordringene i Finnmark. Disse medlemmer viser
til de gode erfaringene en hadde med statlige tilskott til virksomheter øremerket
forskning og utvikling. Tilskuddet kunne gå direkte til
bedrift eller til forskningsinstitusjoner og nettverkssamarbeid.
Ordningen satte som vilkår at statlige tilskott skulle
løse ut bevilgninger fra næringslivet. En ordning
med tilskott treffer langt bedre virksomheter som ikke er i skatteposisjon. Disse
medlemmer viser til egne forslag om en tilskuddsordning
med samme volum som dagens Skatte-FUNN.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
innsatsen i tiltakssonen må forsterkes betraktelig. Ikke
minst bør det legges vekt på:
– Sikre
behovet for risikovillig kapital i forbindelse med næringsutvikling.
– Prisregulering og styrking av
de personrettede virkemidlene. Dette gjelder barnetrygdens Finnmarkstillegg,
utvide ordningen med nedskriving av studiegjeld, indeksregulere
bunnfradraget for Finnmarksskatten, gjeninnføre stipend
for borteboende elever.
– Videreføre lønnstilskuddet
til førskolelærere.
– Gjenoppta ordningen med lønnstillegg
for lærere.
– Gjenoppta ordningen med faglig
og pedagogiske styrkingstiltak.
– Ny fiskeripolitikk, økt
lokal ressursutnyttelse.
– Momsfritak for samisk doudji.
I tillegg mener dette medlem at
en positiv utvikling i tiltakssonen avhenger av en ny politisk kurs for
Norge. Ikke minst bør følgende områder
prioriteres:
– En styrket
kommuneøkonomi
– Styrket infrastrukturutbygging,
vei, fly, havner, bredbånd.
– Forsterket næringspolitisk
innsats
– Styrket og samordnet regionalpolitikk.
Regjeringen legger opp til fortsatt sterk innsats
av generelle virkemidler i tiltakssonen, gjennom en blanding av
personrettede og næringsrettede tiltak. Innsatsen utgjør
godt over 2 mrd. kroner i 2003 og er en kraftig ekstra stimulans
både for næringslivet og befolkningen i denne
delen av landet. Regjeringen vil samtidig understreke at betydningen
av den spesielle innsatsen i tiltakssonen er avhengig av hvordan
befolkning, næringsliv og lokale myndigheter utnytter de
gode rammebetingelsene for å fremme utvikling i området. Som
en oppfølging av denne meldingen vil Kommunal- og regionaldepartementet
bistå i å gjøre virkemidlene kjent utenfor
tiltakssonen.
Fritaket for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen
utgjør en beregnet verdi på om lag 1,5 mrd. kroner
i 2003 sammenlignet med full avgift.
EFTAs overvåkningsorgan, ESA, har reist
krav om at Norge må endre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
fordi den er i strid med retningslinjene for statsstøtte
i EU/EØS.
Fritaket for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen
er et av de viktigste virkemidlene for å bevare hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret.
For å kunne videreføre ordningen
med fritak for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen på tross
av ESAs krav om endringer, har Norge tatt i bruk den særskilte
prosedyren i ODA (Overvåknings- og domstolsavtalens) artikkel
1 (2) 3. ledd.
I tillegg til å beholde dagens ordning
for tiltakssonen, legger Regjeringen opp til å beholde
dagens ordning også for primærnæringene,
fiskeribasert næringsmiddelindustri og deler av landbruksbasert
næringsmiddelindustri, fordi disse ikke er omfattet av
EØS-avtalen. Regjeringen har også bedt ESA om å godkjenne
en treårig overgangsordning i sone 3 og 4. Regjeringen legger
videre opp til bl.a. å videreføre nedsatt arbeidsgiveravgift
innenfor grensen av tillatt bagatellmessig støtte og innføre
transportstøtte. Det vil vurderes også hvordan
andre nærings- og distriktspolitiske virkemidler eventuelt
kan tilpasses for å motvirke negative effekter av endringene
for ulike områder og ulike deler av næringslivet.
Kommunesektoren får tilbakeført midler over inntektssystemet.
Regjeringen mener at videreføring av
fritak for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen gir en relativ konkurransefordel
for regionen og dermed en styrking av innsatsen i området,
sett i forhold til andre deler av landet.
I statsbudsjettet for 2004 foreslår
Regjeringen at el-avgiften for all næringsvirksomhet fjernes
fra 1. januar 2004 fordi ESA har varslet at industriens fritak for
el-avgift vil bli ansett som ulovlig statsstøtte. Regjeringen arbeider
med sikte på å innføre et nytt system
som avgiftslegger deler av el-forbruket i næringsvirksomhet
fra 1. juli 2004.
I analysen til Møreforsking (2002)
blir treffsikkerheten av virkemidlet vurdert til å være
relativt lav sett i forhold til for eksempel ekstra barnetrygd og
ulike typer bedriftsrettede virkemidler. Møreforsking (2002) mener
det er vanskelig å måle om fordelen faktisk bidrar
til å redusere prisene, og at fritaket i liten grad påvirker
sysselsettingen.
Redusert elavgift treffer problemet i tiltakssonen med
lange og kalde vintre, med tilsvarende stort energibehov for husholdninger.
Ut fra en helhetlig vurdering er Regjeringen
kommet til at fritaket for elavgift i tiltakssonen bør
videreføres.
Reduksjonen i personskatten er det nest største virkemidlet
i tiltakssonen, med ca. 600 mill. kroner i beregnet verdi. Virkemidlet
treffer alle arbeidstakere i sonen.
Regjeringen mener redusert personskatt er et
godt og treffsikkert tiltak i forhold til flyttebeslutninger. Ordningen
bør derfor videreføres.
Regjeringen ser på ettergivelse av
studielån som et treffsikkert og godt virkemiddel i forhold
til å rekruttere og beholde sentrale målgrupper
i tiltakssonen, og tar sikte på å videreføre
ettergivelsesordningen. Regjeringen vil vurdere å forbedre
dagens ordning, for eksempel ved å øke ettergivelsesbeløpet
og inkludere deltidsarbeidende i ordningen.
Barnetrygdtillegget for barn i Finnmark og Nord-Troms
(finnmarkstillegget) har siden 1995 utgjort 3 792 kroner per barn
per år. Tillegget gis til barnet fyller 18 år.
Tillegget til barnetrygden innebærer
bedret økonomi for barnefamiliene i Finnmark og Nord-Troms
og kan virke stabiliserende i forhold til bosetting i sonen. Det er
også attraktivt for tilbakeflyttere for eksempel etter endt
utdanning.
Møreforsking (2002) foreslår
i sin analyse å øke finnmarkstillegget til 9 000
kroner per barn per år. De peker på at det kan
bidra til å motvirke uheldige trekk ved den demografiske
utviklingen i fylket. De peker også på at å styrke økonomien
til barnefamilier ytterligere kan ses som et av flere
alternativ for å redusere avstandskostnader.
Ordinær barnetrygd utgjør
i dag 11 664 kroner per barn per år. Økes finnmarkstillegget
til 9 000 kroner, slik Møreforsking (2002) foreslår,
vil stønadsmottakere i tiltakssonen få nær
dobbelt så mye i barnetrygd som mottakere i resten av landet.
Dette er vanskelig å forene med barnetrygdens formål,
da bosatte andre steder i landet kan ha høyere husholdningsutgifter
enn de som er bosatt lengst nord i landet.
Regjeringen mener for øvrig at tillegget
i barnetrygden er et egnet virkemiddel som kan bidra til å stabilisere
bosettingen i tiltakssonen, og at det bør videreføres
på dagens nivå.
Som en del av den spesielle innsatsen i tiltakssonen for
Finnmark og Nord-Troms gis det tilskudd til førskolelærere.
Ordningen innebærer at styrere og pedagogiske ledere i
barnehager og førskolelærere ansatt i kommunenes
barnehageadministrasjon er berettiget til tilskudd dersom andelen
uten godkjent førskolelærerutdanning er over 30
pst. Lønnstilskuddet er på 20 000 kroner per år
for personer i full stilling. Den samlede utbetaling utgjør
om lag 1,5 mill. kroner årlig. Møreforsking (2002)
har i sin analyse ikke foreslått endringer i ordningen
med lønnstilskudd til førskolelærere.
I dag er problemene med rekruttering av styrere
og pedagogiske ledere til barnehagene langt større i andre deler
av landet enn i tiltakssonen.
I en evaluering av de personrettede tiltakene
av Pedersen og Møller (1997) går det fram at lønnstilskuddet i
første rekke har betydning for de stabilt bosatte. Det har
mindre betydning for de mobile gruppene som er innflytterne og utflytterne.
Som rekrutteringstiltak har ordningen ikke den store effekten, men
kan virke stabiliserende. Regjeringen vil vurdere videreføring
av lønnstilskuddet for førskolelærere
i Finnmark og Nord-Troms i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.
Komiteen legger til
grunn fortsatt sterk innsats med generelle virkemidler i tiltakssonen,
gjennom en blanding av personrettede og næringsrettede
tiltak. Komiteen viser til at innsatsen i 2003 utgjorde
godt over to milliarder kroner og var en kraftig ekstra stimulans
både for næringslivet og befolkningen i denne delen
av landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at ordningene
med ekstra barnetrygd og nedskriving av studielån mister
noe av sin kraft etter hvert som årene går og
det ikke foretas en indeksregulering. Flertallet finner
det derfor riktig å vurdere om noen av de ulike virkemidlene
kan prisjusteres i forhold til dagens kroneverdi.
Komiteen vil samtidig
understreke at betydningen av den spesielle innsatsen i tiltakssonen
er avhengig av hvordan befolkning, næringsliv og lokale
myndigheter utnytter de gode rammebetingelsene for å fremme utvikling
i området. Komiteen ser det som viktig at Kommunal-
og regionaldepartementet, som en oppfølging av denne meldingen,
vil bistå i å gjøre virkemidlene kjent
utenfor tiltakssonen.
Etter komiteens mening er fritaket
for arbeidsgiveravgift i tiltakssonen ett av de viktigste virkemidlene
for å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Det er rettet direkte inn mot sysselsetting, og er enkelt og kostnadseffektivt å administrere. Komiteen er
derfor tilfreds med at Regjeringen har fått tilslutning
fra de andre EFTA-landene for å frita tiltakssonen for
arbeidsgiveravgift. Komiteen mener at fortsatt 0-sats
på arbeidsgiveravgiften i regionen gir en relativ konkurransefordel
for regionen og dermed en styrking av innsatsen i området,
sett i forhold til andre deler av landet.
Komiteen viser til at Møreforsking
(2002) foreslo i sin analyse av tiltakssonen å innføre
avgiftsfritak også for statlige arbeidsplasser i tiltakssonen. Komiteen har
merket seg at Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 foreslo en
administrativ forenkling ved å gå over fra sentral
beregning av avgiften til lokal beregning i den enkelte statlige
virksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at hele tiltakssonen fikk beholde 0-avgift,
men ordningen skal opp til ny vurdering om 3 år. Det er
derfor viktig å forberede dette arbeidet nøye.
Flertallet viser til at Finnmark
fylkeskommune og Sametinget har igangsatt et samarbeidsprosjekt
for å utrede Urfolkssone.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet stiller seg positive til dette initiativet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til enkelte forslag til endringer av virkemiddelbruken innafor
sonen og i nærområdene. Flertallet viser
til at det ikke er samsvar mellom området for tiltakssonen
og område A i det distriktspolitiske virkeområdet.
Dette gjelder Karlsøy, Storfjord og Lyngen i Troms som
nå er i B-området. A-sonestatus ville gi dem tilgang
til høyeste sats på lån og tilskudd fra
Innovasjon Norge.
Flertallet viser også til ønsket
om å endre reglene for arbeidsgiveravgift, slik at fritaket
følger bedriftens adresse og ikke arbeidstaker.
Flertallet viser til at statlig
transportstøtte nå kun gis utenfor 0-sonen som
en kompensasjon for bortfall av gradert arbeidsgiveravgift. Flertallet viser
til at noen få bedrifter innenfor sonen har transportbehov med
stort volum og lange avstander til markedet. En transportstøtteordning
ville være av betydning for enkelte bedrifter, men vil
samtidig virke konkurransevridende for bedrifter utenfor sonen.
Flertallet viser til merknader
og forslag i budsjettbehandlingen for 2004. Regjeringen har vært
for passive i forhold til å finne lovlige muligheter innenfor reglenes
rammer. Flertallet viser til at endringer innenfor
sonen som berører EØS-regelverket for regionalstøtte,
må utredes grundig og på en slik måte
at en unngår å skape usikkerhet knyttet til 0-sonen
for arbeidsgiveravgift.
Flertallet ber Regjeringen utrede
de omtalte endringene i regimet for arbeidsgiveravgift, sone A og B
og en transportstøtteordning og legge dette fram for Stortinget
i budsjettet for 2005.
Komiteen viser til
at fritaket for elavgift omfatter både husholdninger og
bedrifter i tiltakssonen. I tillegg kommer fritak for merverdiavgift
på elektrisk kraft for husholdinger som gjelder for hele
Nord-Norge. Komiteen mener at redusert elavgift treffer
problemet i tiltakssonen med lange og kalde vintre, med tilsvarende
stort energibehov for husholdninger. Komiteen slutter
seg til Regjeringens tilråding om å videreføre
denne ordningen.
Komiteen viser til at reduksjon
i personskatten er det nest største virkemidlet i tiltakssonen,
med om lag 600 mill. kroner i beregnet verdi. Virkemidlet treffer alle
arbeidstakere i sonen. Det øker kjøpekraften i sonen. Komiteen mener
dette er et godt og treffsikkert tiltak i forhold til flyttebeslutninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at ordningen
derfor bør videreføres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at de personrettede tiltakene inklusive reduksjoner i personskatten
bør prisjusteres. Dette for å opprettholde virkningen
av tiltaket.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen prisjustere
det skattemessige bunnfradraget i tiltakssonen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2005."
Komiteen har merket
seg at den forskningsbaserte evalueringen tyder på at ordningen
med ettergivelse av studielån bidrar til rekruttering av
unge, og til å øke tilgangen på personell
med høyere utdanning i tiltakssonen. Tiltaket har særlig
positiv betydning for tilbakeflytting av personer som har vokst
opp i sonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vurderer derfor ettergivelse
av studielån som et treffsikkert og godt virkemiddel
i forhold til å rekruttere og beholde sentrale målgrupper i
tiltakssonen.
På denne bakgrunn ber komiteens
medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti Regjeringen
vurdere å øke ettergivelsesbeløpet for
personer i 100 prosentstilling.
Disse medlemmer ser det som ønskelig
at de som arbeider deltid med 50 pst. eller mer også kommer inn
under ordningen. For slike stillinger bør ettergivelsesbeløpet
være fastsatt i forhold til stillingsprosenten. For disse
medlemmer er det viktig at ordningen administreres så ubyråkratisk
som mulig. Disse medlemmer foreslår å gjøre
endringene gjeldende så snart som mulig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen med nedskrivning av studiegjeld har virket
meget godt. Ordningen har ikke vært prisjustert. Flertallet foreslår
at ordningen utvides, slik at nedskrivningssats settes til 10 pst.
begrenset oppad til 25 000 kroner pr. år, og at deltidsarbeidere
inkluderes i ordningen.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 om å utvide ordningen med
nedskrivning av studielån i Finnmark og Nord-Troms, slik at
maksimalt nedskrivningsbeløp økes fra 16 500 kroner
pr. år til 25 000 kroner pr. år."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 om å vurdere en utvidelse
av ordningen med nedskrivning av studielån i Finnmark og Nord-Troms,
slik at maksimalt nedskrivningsbeløp økes fra
16 500 kroner pr. år til 25 000 kroner pr. år."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at ordningen må justeres
slik at det utredes en ordning der fradraget starter med en lavere
sats første år og trappes opp for hvert år.
På den måten belønnes lengre botid, og
det vil styrke tilknytningen til området for de som benytter
seg av ordningen.
Komiteen viser til
at finnmarkstillegget i barnetrygden skal være et tilskudd
til de som faktisk bor i tiltakssonen. Tillegget gis til barnet
fyller 18 år og utgjør 3 792 kroner per barn per år,
og innebærer bedret økonomi for barnefamiliene
og kan virke stabiliserende i forhold til bosetting i området. Komiteen har merket
seg at Møreforsking (2002) i sin analyse foreslår å øke
finnmarkstillegget til 9 000 kroner per barn per år. Det
vil nærmest utgjøre en fordobling i forhold til
ordinær barnetrygd.
Komiteen mener at tillegget i
barnetrygden kan bidra til å stabilisere bosettingen i
tiltakssonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, mener at tillegget i barnetrygden
bør videreføres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, mener dette er vanskelig å forene
med barnetrygdens formål om å dekke utgifter til
forsørgelse av barn, da bosatte andre steder i landet kan
ha høyere husholdningsutgifter enn de som er bosatt lengst
nord i landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at tillegget bør
vurderes oppjustert til dagens kroneverdi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag om å øke barnetrygden for tre
barn og flere. Disse medlemmer vil prioritere dette
fordi det er et av de mest treffsikre tiltak mot fattigdom.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
barnetrygdens finnmarkstillegg er et viktig virkemiddel for å gjøre
Finnmark til et attraktivt sted for barnefamilier, noe som er en
grunnleggende forutsetning for vekst og utvikling i regionen. Dette medlem vil
påpeke at kraften i et slikt tiltak svekkes når
det over år ikke prisjusteres.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen prisjustere
finnmarkstillegget i barnetrygden i forhold til dagens kroneverdi"
Komiteen viser til
at det gis et tilskudd til førskolelærerne som
en del av den spesielle innsatsen i tiltakssonen. Ordningen innebærer
at styrere og pedagogiske ledere i barnehager og førskolelærere
ansatt i kommunenes barnehageadministrasjon er berettiget til tilskudd
dersom andelen uten godkjent førskolelærerutdanning
er over 30 pst. Tilskuddet er på 20 000 kroner per år
i full stilling. Komiteen har merket seg at Møreforsking
i sin analyse ikke har foreslått endringer i ordningen. Komiteen har
også merket seg at i motsetning til da ordningen ble innført,
er problemene med rekruttering av styrere og pedagogiske ledere
til barnehagene i dag langt større i andre deler av landet enn
i tiltakssonen. Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil vurdere om det er hensiktsmessig å videreføre
lønnstilskudd for førskolelærere i Finnmark og
Nord-Troms i forbindelse med budsjettet for 2005.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,tar derfor ikke stilling til dette spørsmålet
nå.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke den viktige betydning
god kvalitet i skole og barnehage har for at barna skal få gode
oppvekstvilkår og deres mulighet til å realisere
sine evner og anlegg. Å sikre kvalitet i skoler og barnehager
er derfor et viktig ansvar også for staten. Lønnstilskudd
til førskolelærere i kommuner der andelen av ufaglærte
styrere og førskolelærere er over 30
pst. har vært et meget viktig og riktig tiltak.
Disse medlemmer vil sterkt gå inn
for at ordningen videreføres og mener også at
andre stillingskategorier må vurderes, særlig
i tannhelsen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at ordningen med et særskilt
lønnstillegg til utdannede lærere som jobbet ved
virkemiddelskoler er opphørt. Finnmark er det fylket i
landet med færrest andel utdannede lærere i grunnskolen.
Ved enkelte skoler i Finnmark er over 30 pst. av lærerstaben
ufaglært. Disse medlemmer mener en slik
situasjon er svært uheldig og at det må settes
inn tiltak for å få flere utdannede lærere
i tiltakssonen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 gjeninnføre ordningen med lønnstillegg
til lærere i tiltakssonen."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at ordninga med spesielle midler
til faglige og pedagogiske styrkingstiltak for grunnskolene i de
nordligste fylkene falt bort ved årsskiftet 2003/2004.
Evalueringene av denne ordningen viser at tiltaket virket stabiliserende
på lærersituasjonen. Sett i sammenheng med kap.
5.2.8 i denne innstilling er det grunn til å frykte at lærerstillinger
i dette området vil bli vanskeligere å besette
enn tidligere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 å gjeninnføre ordningen
med faglig og pedagogisk styrkingstiltak i tiltakssonen."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at ordningen med særlig
borteboerstipend ble fjernet i statsbudsjettet for 2002. Disse
medlemmer påpeker at 30 pst. av elevene innenfor
sonen er borteboere. Det er mange som slutter før videregående
er fullført. Dette er meget uheldig for en region med få ungdommer
og lav utdanningstilbøyelighet i befolkningen generelt.
Det er derfor viktig å finne virkemidler som kan redusere antall
drop-out. Disse medlemmer vil påpeke at dette
problemet er stort også i andre deler av landet og at Regjeringen
må finne nye virkemidler for å motvirke denne
utviklingen. I tiltakssonen der antall borteboere er særlig
høyt, vil økt stipend kunne gi bedre muligheten
til flere hjemreiser og til å klare utgiftene som er knyttet
til å bo hjemmefra. Disse medlemmer vil derfor
foreslå at ordningen gjeninnføres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre
det særlige borteboerstipendet for elever i videregående
skoler i tiltakssonen."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på det unike fortrinn som Finnmark og Nord-Troms
har ved å ligge nær noen av verdens mest produktive
fiskefelt. Nærheten til fiskefeltene har også vært
det viktigste grunnlaget for bosetting og sysselsetting i disse områdene.
Finnmark er det fylket hvor fiskerinæringen betyr klart
mest for sysselsetting og næringsaktivitet. Flertallet har
merket seg at 11 pst. av de sysselsatte i tiltakssonen arbeidet
i fiskeri- og havbruksnæringen i 2001, mot 1,2 pst. i landet
for øvrig. Samtidig er Finnmarks andel av ilandført
fangst fra norske fartøy redusert fra 18,2 pst. av samlet
verdi i perioden 1977-1989 til 10,1 pst. i perioden 1990-2003. Nedgangen
i folketallet er klart sterkest i kystområdene. Flertallet har
merket seg at folketallet i kyst-Finnmark ble redusert med 17,5
pst. i perioden 1980-1989, og med ytterligere 12,7 pst. i perioden
1990-2002.
Flertallet mener det er viktig å motvirke
den negative utviklingen i kystsamfunnene, og å legge til
rette for at det kan skapes ny næringsvirksomhet blant
annet basert på det ferske og kvalitetsmessig gode fiskeråstoffet
som er tilgjengelig i området. Flertallet viser
til at Arbeiderpartiet våren 2003 foreslo for Stortinget
at Regjeringen skulle legge fram en egen stortingsmelding om utvikling
langs kysten. Dette fikk ikke flertall.
Flertallet vil peke på at
situasjonen i mange kystsamfunn i tiltakssonen nå er alvorlig.
Fiskefiletindustrien som tradisjonelt har vært
dominerende i Finnmark er utsatt for en betydelig sterkere global konkurranse,
blant annet ved at frosset fisk sendes til Kina for bearbeiding
for så å sendes tilbake til det norske markedet.
Folketallet i enkelte kystkommuner er sterkt redusert de siste årene.
I Hasvik kommune ble eksempelvis folketallet redusert med rundt
7 pst. i 2002 og rundt 6 pst. i 2003.
Flertallet mener at utfordringene
i kystsamfunnene i Finnmark ikke kan løses av markedet
slik Regjeringen har lagt opp til. Flertallet mener
det er sterkt kritikkverdig at Regjeringen ikke har tatt initiativ for å bidra
til ny aktivitet i kystsamfunnene som er rammet av konkurser og
stor arbeidsledighet.
Flertallet har merket seg at
Fylkesmannen i Finnmark i fjor sommer så situasjonen så alvorlig
at han som statens representant i fylket så det nødvendig å gi
en særskilt redegjørelse til statsministeren om
situasjonen. I brev av 30. juni 2003 til statsministeren skriver
Fylkesmannen bl.a.:
"Til sammen er det siste året inngått
konkurs eller innstilt drift ved over 40 pst. Av fiskeindustribedriftene og
6 oppdrettsanlegg i fylket, og et tusentalls arbeidsplasser er falt
bort. Og det er grunn til å frykte at utviklingen ikke
stopper med dette.
(…)
Sett
opp mot en slik utvikling er det grunn til å frykte at
bunnen faller ut av mange lokalsamfunn, og at bosettingsmønsteret
langs Finnmarkskysten kan være i ferd med å endres
radikalt.
(…)
Dersom det er
et mål å stoppe den ukontrollerte utviklingen
vi i dag opplever i fylket, er det derfor nødvendig at
sentrale myndigheter griper inn med tiltak. Vi opplever situasjonen
så alvorlig at vi finner det riktig å redegjøre
særskilt for utviklingen og reise spørsmål
om gjennomføring av en grundig analyse av situasjonen med
sikte på utarbeiding av en statlig handlingsplan som omfatter
alle sektorer som berører disse problemstillingene."
Flertallet ser svært
alvorlig på den utviklingen som beskrives i Fylkesmannens
redegjørelse, og mener det er behov for en statlig innsats
slik Fylkesmannen reiser spørsmål om.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
i verk en statlig aksjonsplan for å få i gang
næringsvirksomhet i fiskerikommunene i tiltakssonen i Finnmark
og Nord-Troms som er rammet av konkurs og stor arbeidsledighet."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser i den forbindelse til kommunal-
og regionalministerens brev av 31. juli 2003 til Fylkesmannen, og
brev til komiteen datert 12. mars 2004, der det gis uttrykk for
at Regjeringen er enig i at utviklingstrekkene er bekymringsfulle
i fiskerinæringen, men at det er optimisme å spore
i deler av næringen. Disse medlemmer er
positive til at næringens verdiskapingspotensial bør
realiseres gjennom økt fokus på nærhet
til ressursene og mulighetene til å forsyne store og kjøpekratige
markeder med ferske produkter. Disse medlemmer vil
understreke at dette vil stille krav til næringens aktører,
der det må legges vekt på å utvikle en
kompetansebasert og lønnsom fiskeindustri gjennom økt
bruk av moderne teknologi, som kan tilby attraktive arbeidsplasser
og gjennom dette bidra til å trygge sysselsetting og bosetting
i distriktene. Disse medlemmer har merket seg at
Fiskeridepartementet, fiskerinæringens organisasjoner og
virkemiddelapparatet (Innovasjon Norge) har alt i noen tid finansiert konkrete
prosjekter, spesielt rettet mot utvikling av ny fileteringsteknologi. Disse
medlemmer mener at økt bruk av teknologi i seg
selv ikke vil være nok. Effekten kommer først
når dette kombineres med økt vektlegging på direkte
kommunikasjon med sentrale aktører i markedet.
Disse medlemmer vil påpeke
nødvendigheten av at både statlige og regionale
myndigheter støtter opp om utviklingen av fiskerinæringen
i tiltakssonen. Myndighetene må bidra gjennom ulike ordninger
til økte muligheter for innovasjon og nyskaping. Nøkkelen
til økt stabilitet ligger i utvikling av et reguleringsregime
i fiskeriene som både kan tjene fangstleddet og den landbaserte
del av næringen.
Disse medlemmer har merket seg
at fiskeriministeren i ulike sammenhenger har understreket behovet for å legge
til grunn en industriell tilnærming, der han har introdusert
en rekke tiltak for å bedre regelmessigheten og stabiliteten
i råstoffleveransen til landanleggene. På andre
områder, for eksempel innen havbruk, er det introdusert
tiltak som vil forenkle rammebetingelsene og samtidig gi næringen økt
ansvar for egen drift. Disse medlemmer er positive
til at målet med endringene er å skape økt
forutsigbarhet og trygghet. Det vil kunne øke investorers
interesse for å delta i næringens utvikling og
vekst. Disse medlemmer har merket seg at fiskeriministeren
ved årsskiftet nedsatte en egen arbeidsgruppe, "Grønnevetgruppen",
som skal foreslå endringer i de offentlige rammebetingelser
og eventuelle andre tiltak som kan gi grunnlag for bedringer i fiskeindustriens
lønnsomhet, konkurransekraft og verdiskaping. Disse
medlemmer har forventninger til at gruppens rapport, som skal
overleveres fiskeriministeren 15. juni 2004, vil bidra positivt
til å videreutvikle fiskerinæringen også i tiltakssonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at fiskeri har vært
og vil være grunnlaget for bosetting og arbeid langs kysten,
og at politikken må endres og rettes inn for å sikre
bærekraftig forvaltning av ressursene og en strukturpolitikk
for flåte og industri som gjør at merverdien kommer
regionen til gode.
Disse medlemmer er uenige i Regjeringens fiskeripolitikk.
Disse medlemmer vil understreke
at det akutt viktigste nå er å få på plass
finansieringsordninger for å sikre lokal foredling av råstoffet
og effektive tiltak slik at leveringsplikten overholdes.
Disse medlemmer mener fiskerinæringa
skal være lønnsom. Nettopp derfor trengs regionale
forvaltningsmodeller for fiskerinæringa, mer verdiskaping lokalt,
omfordeling av kvoter fra altfor kapitalkrevende trålerflåte
over til kystflåten som leverer lokalt og med høgere
kvalitet på råstoffet. Disse medlemmer viser
til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 8 (2003 2004)
og til Innst. S. nr. 271 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
også vise til Dokument nr. 8:67 (2003-2004)-forslag fra
stortingsrepresentantene Åsa Elvik og Inge Ryan om etablering
av et verdiskapningsprogram for fiskerinæringa.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 10 (2003-2004),
og er positive til at Regjeringen løpende vurderer tiltak
for å forbedre situasjonen for Duodji.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslaget om å likestille Duodji og kunst med hensyn
til fritak for moms. Formålet er å styrke denne
samiske næringen. Disse medlemmer viser
til at Finansdepartementet har påbegynt en momsutredning
i forhold til kulturfeltet. Disse medlemmer vil se
på ytterligere tiltak for å styrke samiske næringer
og alternativer til reindrift i området. Disse medlemmer vil
avvente utredning i forhold til moms.
Komiteen viser til
at den store utfordringen i tiltakssonen er å utvikle vekstkraften
i næringslivet, jf. merknader under kapittel 4.2. Komiteen ble
på sin reise i Nord-Troms og Finnmark i mars i år
gjort oppmerksom på at næringslivet i tiltakssonen
er helt avhengig av risikovillig kapital som kan bidra til omstilling,
vekst og utvikling. Komiteen mener det er viktig
at man innenfor en ansvarlig og helhetlig økonomisk politikk,
legger rammebetingelsene til rette for å stimulere aktivitet
som utvikler nye lønnsomme virksomheter og produkter. Komiteen mener
at dette ikke er tilstrekkelig i tiltakssonen, der næringsutviklingen
er betydelig svakere enn i landet for øvrig. Komiteen vil
derfor be Regjeringen vurdere rammene til nyskaping i tiltakssonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at flere høringsinstanser
påpekte at transportstøtteordningen slår
negativt ut for flere bedrifter i tiltakssonen. Disse medlemmer sier
seg enige i at disse bedriftenes beliggenhet, og derav ofte lang
og kostbar transport til markedet, kan gi konkurransevridning i
disse bedriftenes disfavør sammenlignet med bedrifter i
andre fylker som mottar transportstøtte fra og med 2004. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til kommunal- og regionalministerens
brev til komiteen datert 31. mars 2004 der det blir vist til at
det er mulig å ha en transportstøtteordning i
tiltakssonen innenfor EØS-avtalens regler og at det i lengre
tid har eksistert en transportstøtteordning som er notifisert
i henhold til EØS-avtalen, og som kan benyttes i tiltakssonen.
Ansvaret for å gi transportstøtte etter denne
ordningen ble i 1989 desentralisert til fylkeskommunen, og i 1991
ble transportstøtten lagt inn i inntektssystemet. EUs og EØS
statsstøtteregelverk og de nasjonale retningslinjene
angir de ytre rammene for den regionale transportstøtten.
Innenfor dette ytre rammeverket kan fylkeskommunene forta egne tilpasninger
for å følge opp regionale prioriteringer. Disse
medlemmer vil bemerke at det dermed er opp til fylkeskommunene å bestemme
omfanget på ordningen i sine fylker. Disse medlemmer forutsetter
at Finnmark og Troms fylkeskommuner vurderer slike ordninger for næringslivet
i tiltakssonen basert på de midler som er overført
i inntektssystemet og midler knyttet til fylkeskommunens rolle som
regional utviklingsaktør.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at midlene til programmet for
medisinsk forskning/samfunnsmedisinutdanninga i Finnmark
og Nord-Troms nå er nå knyttet til den samlede
bevilgning til Helse Nord RHF. Tidligere ble det avsatt spesielle
midler til tiltakssonen for så vel spesialist som primærhelsetjenesten.
Dette har bidratt til å stabilisere legedekningen. Det
er ikke knyttet noen slike geografiske føringer til dagens
ordning, og det er derfor uklart hva slags virkning endringen vil
gi.
I meldingen vises det til at Regjeringen i sin
modernisering av offentlig sektor blant annet legger vekt på å forenkle
reguleringer som stiller ulike former for krav og godkjenningsordninger
for næringsvirksomhet, noe som ofte virker sterkest overfor
mindre bedrifter. Handlingsplanen for offentlige innkjøp
vil bedre markedsadgangen for små og mellomstore bedrifter.
Handlingsplanen Et enklere Norge, som Regjeringen la fram i oktober
2002, vil gjøre det enklere å starte og utvikle
egen bedrift.
Regjeringen har lagt opp til en langt mer offensiv politikk
når det gjelder lokalisering av statlige oppgaver, inklusive
statlige tilsyn, enn andre regjeringer. De siste årene
er det etablert eller er under etablering 10 nye virksomheter i
tiltakssonen som vil gi over 100 nye arbeidsplasser.
En lønnsom fiskerinæring er
forutsetningen for at næringen også i fremtiden
skal gi viktige bidrag til verdiskaping og videreutvikling langs
kysten. Ressursforvaltningen er et statlig forvaltningsansvar som
det ikke er aktuelt å overføre til andre enheter
eller etater.
I juni 2003 sluttet Stortinget seg til Regjeringens
forslag i St.meld. nr. 20 (2002-2003), om et opplegg for frivillige
drifts- og strukturordninger for å styrke driftsgrunnlaget
og øke lønnsomheten for kystfiskeflåten. Strukturordningene
må utformes slik at målet om en variert flåte,
bestående av både store og små fartøy,
blir ivaretatt. Likeledes geografisk spredning ut fra distriktspolitiske
hensyn. Tiltakene er frivillige, og ingen skal tvinges ut av næringen.
Regjeringen har fastsatt nye regler for å klargjøre hvordan
leveringsforpliktelsene til torsketrålerne skal praktiseres,
noe som vil bidra til å legge forholdene bedre til rette
for lokal produksjonsvirksomhet.
For å bidra til å trygge arbeidsplasser
og bosetting er det i deltakerloven og forskrifter gitt adgang til å ta
distriktsmessige hensyn ved salg av fiskefartøy. Det er etablert
fri adgang for landinger av fisk fra utenlandske fartøy
ved norske landanlegg. Ufaglærte russiske borgere fra Barentsregionen
kan få arbeidstillatelse til arbeid i fiskeindustrien i
Nord-Norge.
Kapitalsituasjonen og produksjonsforholdene
for havbruksnæringen i tiltakssonen er vanskeligere enn ellers
i landet. Ved tildelingsrunden for laks- og ørretkonsesjoner
i 2002, ble konsesjonsvederlaget i tiltakssonen satt 20 pst. lavere
enn i landet for øvrig. Vederlaget ble satt til
4 mill. kroner pr. konsesjon. Regjeringen utlyste høsten
2003 60 nye konsesjoner, hvorav 10 til Finnmark.
Den kommersielle utnyttelsen av kongekrabben
blir fulgt opp av Regjeringen gjennom forhandlinger med Russland
og gjennom nasjonale reguleringer av selve fangsten.
Regjeringen er i gang med utredning av konsekvenser
av helårlig petroleumsaktivitet i havområdene
fra Lofoten og nordover. Regjeringen vil avvente konklusjonene fra
dette utredningsarbeidet før den konkluderer endelig om
hvilke beslutninger som kan fattes på dette grunnlag, og
hvilke beslutninger som må avvente den helhetlige forvaltningsplanen
for Barentshavet.
Meldingen påpeker at Barentshavet er
blant verdens mest produktive havområder. Samtidig finner
det sted en opptrapping av petroleumsvirksomheten, særlig
på russisk side. I meldingen vises det til ulike tiltak
som Regjeringen har iverksatt eller som er under planlegging for å forbedre
miljøsikkerheten i norske farvann for å forhindre
skipsulykker og for å begrense miljøskader dersom
en ulykke likevel skulle inntreffe. Dette er bl.a. etablering av
et nettverk for å overvåke trafikk med farlig
last som i dag ikke dekkes av trafikksentralene og etablering av
en trafikksentral for Nord-Norge lokalisert til Vardø.
Slepebåtkapasiteten i nord vurderes også styrket.
Meldingen viser til utviklingen i Barentssamarbeidet,
med hovedfokus på Nordvest-Russland. Norge vil bestrebe
seg på å forenkle prosedyrene for personer og gods
knyttet til grensepassering, som for eksempel toll og visumbehandling.
Prosjektet Nordlige Maritime Korridor (NMK)
skal fange opp og koordinere transport- og næringsutfordringene
knyttet til den forestående utviklingen innen olje- og
gassutvinningen på norsk og russisk side. Dette gir store
muligheter for lokal og regional næringsutvikling, men
også økte miljøutfordringer.
Regjeringen har i fellesskap med den finske
regjeringen startet et arbeid som har som mål å stimulere
og øke samarbeidet mellom grensekommunene på norsk og
finsk side.
Regjeringen vil arbeide for å få til
en overgang av godstransport fra vei til sjø og bane. Gode
havner har stor betydning for næringsutvikling, og meldingen viser
til flere fiskerihavneprosjekter i Finnmark som er aktuelle i de
kommende år.
Regjeringen viser til Nasjonal transportplan
2006-2015 når det gjelder prioriteringer av infrastruktur
og transporttiltak, bl.a. i tiltakssonen. Når det gjelder
flypriser, er staten allerede inne med betydelige midler i støtte
til regionale flyruter. Regjeringen har også bidratt til økt
konkurranse i luftfarten ved å ha fjernet barrierer for
konkurransen.
Innen landbruk og reindrift er det iverksatt
tre verdiskapingsprogram for hhv. mat, skog og rein. Det er videre
viktig å utvikle reiselivs- og utmarkstilknyttet virksomhet
og lokal foredling av mat og trevirke. Meldingen viser til tiltak
for å redusere antall rein i flere reinbeitedistrikt.
Regjeringen foreslår endringer i bergverksloven
som skal bidra til at samiske interesser og Finnmarkseiendommen
som grunneier systematisk kommer inn i behandlingen av mineralsaker.
Nærings- og handelsdepartementet vil legge fram
et nytt forslag til minerallov, som vil kunne gi grunnlag for ny
næringsvirksomhet i tiltakssonen.
For enkelte lokalmiljø vil det kunne
oppleves som dramatisk at Forsvaret endrer sin virksomhet. I omstillingsperioden
2002-2005 kan spesielt hardt rammede lokalsamfunn søke
om omstillingsmidler fra fylkeskommunen som forvalter statlige midler.
Kommunene i tiltakssonen har et høyt
nivå på såkalte utgiftskorrigerte inntekter
på grunn av at de mottar regionalpolitisk begrunnede tilskudd
som Nord-Norge-tilskuddet og regionaltilskuddet. Kommunene i tiltakssonen
mottar også mer i ordinært skjønnstilskudd
enn landets øvrige kommuner. I løpet av perioden
2002-2006 skal det gjennomføres fire endringer i inntektssystemet
for kommunene. Et nytt inntektssystemutvalg ble nedsatt i oktober
2003 for å vurdere om systemet ivaretar kravet om rettferdig
fordeling og om inntektssystemet er et effektivt virkemiddel for å gjennomføre
Regjeringens politikk overfor kommunal sektor.
Gjennom de årlige statsbudsjettene
stiller staten til rådighet selektive virkemidler til det
distrikts- og næringsrettede virkemiddelapparatet. Hoveddelen
av virkemidlene over KRDs budsjett, inkludert virkemidler til SND
i fylkene, er desentralisert til fylkeskommunene. I statsbudsjettet
for 2003 fikk Troms fylkeskommune tildelt nærmere 134 mill.
kroner og Finnmark fylkeskommunen fikk vel 116 mill. kroner. Det
er opp til det regionale partnerskapet å finne fram til
hvordan midlene skal benyttes for å møte de lokale utfordringene.
For å møte de spesielle utfordringene for næringslivet
i tiltakssonen kreves både tradisjonelle virkemidler rettet
mot enkeltbedrifter og mot grupper av bedrifter. Det offentlige
virkemiddelapparatet har en særlig viktig rolle i å bidra
til utvikling av nettverk og læring mellom aktørene.
Kompetanseutvikling og økt bruk av FoU i næringslivet
er særlig viktige utfordringer.
I meldingen vises det til den omfattende omorganiseringen
av det statlige næringsrettede virkemiddelapparatet
som Stortinget vedtok 18. juni 2003.
Det offentlige bidrar med såkornkapital
i samarbeid med private aktører, for å lette tilgang
på kapital i en tidlig fase i et næringsprosjekt.
Regjeringen la høsten 2003 fram en
plan for en helhetlig innovasjonspolitikk.
Utfordringen er å utforme en regionalt
basert innovasjonspolitikk som bidrar til økt verdiskaping
i ulike deler av landet, herunder tiltakssonen. Dette betinger en
innovasjonspolitikk som bygger opp under regionale fortrinn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at innsatsen
på en rekke politikkområder påvirker
regional utvikling og distriktspolitiske mål. Innsatsen
kan i større eller mindre grad være regionalpolitisk
begrunnet, og staten kan bidra til disse formålene både
direkte og indirekte. Staten bidrar også med særlige
regional- og distriktspolitiske virkemidler til Finnmark og Troms,
samt til et næringsrettet virkemiddelapparat og program
for å øke nyskaping og utvikling som også skal
virke i tiltakssonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil i den forbindelse vise til følgende:
– Modernisering
av offentlig sektor
– En mer aktiv konkurransepolitikk
– Regjeringens handlingsplan "Et
enklere Norge"
– Statlig lokaliseringspolitikk,
blant annet ved flytting av statlige tilsyn fra Oslo og at nye statlige arbeidsplasser
som hovedregel legges utenfor Oslo
– Regulering av fiskeri- og havbruksnæringen
– Forvaltning av kyst- og havområder,
herunder petroleumsvirksomhet i nordområdene
– Samarbeid med Sverige, Finland
og Russland
– Transport og infrastruktur,
jf. revisjon av Norsk transportplan 2006-2015
– Øke verdiskapingen
i landbruket og reindriften
– Finnmarksloven, bergverksloven
og mineralloven
– Endringer i Forsvaret
– Det kommunale inntektssystemet
som Nord-Norge-tilskuddet og regionaltilskuddet
– Regional næringsutvikling,
blant annet gjennom fylkeskommunene, Sametinget, SND, SIVA, såkornordningen
og Indre Finnmark Utviklingsselskap AS.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, er av den oppfatning at den økte petroleumsaktiviteten
i regionen byr på store muligheter, men også store
utfordringer når det gjelder sjøsikkerhet og oljevernberedskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at åpning for olje- og gassvirksomhet i nordområdene
ikke er forsvarlig ut fra en totalvurdering av miljørisikoen
både på kort og lang sikt. Disse medlemmer vil
påpeke at åpning av oljevirksomhet i Lofoten-Barentshavet
vil ifølge olje- og energidepartementet føre til
utslipp på opp mot 3,5 mill. tonn CO2 i året.
Klimatrusselen er den største globale miljøtrusselen
verden står overfor. Åpning av Lofoten-Barentshavet
for oljevirksomhet vil gjøre det vanskeligere for Norge å nå våre
internasjonale forpliktelser.
Disse medlemmer vil påpeke
at Barentshavet og områdene rundt Lofoten er verdens mest
produktive havområder både når det gjelder
plankton, fisk, fugl og sjøpattedyr. Våre største
kommersielle fiskerier høster av rikdommen i disse havområdene.
Det er også i de senere år oppdaget nye store
miljøverdier på havbunnen i Lofoten-Barentshavet.
Foreløpig kjenner vi lite av havbunnen i de aktuelle områdene
for oljeaktivitet, fordi bare små deler av området
er kartlagt. Disse medlemmer påpeker at
Lofoten-Barentshavet er blant jordas mest sårbare havområder.
Miljøverdiene i disse områdene er udiskuterbare. Disse
medlemmer vil påpeke at både Direktoratet
for Naturforvaltning (DN) og SFT var svært kritiske til konsekvensutredningen
av helårig petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Lofoten.
DN skriver i sin høringsuttalelse til ULB:
"Den foreliggende utredningen, slik den framstår
i dag, er utilstrekkelig som beslutningsgrunnlag. Det savnes en
oversiktlig, systematisk beskrivelse av mulige konsekvenser for
miljø."
Disse medlemmer mener dette burde
ført til at Regjeringen lot tvilen komme naturen og miljøet
til gode og ikke åpnet for oljevirksomhet i området.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at utredningen av konsekvenser for helårig petroleumsaktivitet
i området Lofoten-Barentshavet (ULB) ikke har gitt noe
helhetlig bilde over miljørisikoen ved petroleumsaktivitet
i nordområdene. Dette medlem mener derfor
at en må vente til den helhetlige forvaltningsplanen foreligger
før det kan tas beslutninger om økt petroleumsaktivitet.
Dette medlem viser til konsekvensutredningen (ULB)
som viser at økt oljevirksomhet i nord bare vil gi begrensa
utslag på den lokale sysselsettinga. Det må være
en forutsetning dersom det skal åpnes for økt petroleumsvirksomhet
at en større andel av arbeidsplassene kommer i nord. Landsdelen
må ikke bare gi fra seg naturressurser, men må også få kompetanse-
og industriarbeidsplasser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at virksomheten i tiltakssonen i
Finnmark og Nord-Troms også er den som påvirkes
sterkest av endringene i den generelle distriktspolitikken. Etter
at regjeringen Bondevik II tiltrådte er bevilgningene til
distriktspolitiske tiltak kraftig redusert. Bevilgningene til regional utvikling
som nå disponeres av Finnmark fylkeskommune er redusert
fra et nivå på 179,4 mill. kroner i 2001 til 112,9
mill. kroner i 2004. Dette har i vesentlig grad svekket mulighetene
for aktiv regional næringsutvikling i regionen.
Flertallet viser videre til at
Regjeringen har lagt om bruken av statlig investeringstilskudd til
bedriftsetableringer, slik at slik støtte bare
gis til nyskapning og innovasjon. Flertallet ser
nyskapning og innovasjon som viktig. Flertallet mener
imidlertid at det er et selvstendig mål å skape
aktivitet i distriktene selv om virksomheten ikke er nyskapende. Flertallet mener derfor
at det fortsatt må gis generell investeringsstøtte i
distriktene - også til investeringer som i seg selv ikke er
nyskapende.
Flertallet vil understreke betydningen
av at det legges til rette for regional forskning og utviklingsarbeid
i et samspill mellom universitets- og høgskolesystemet,
forskningsmiljøene, innovasjonsmiljøene og næringslivet.
Komiteen mener at
det er nødvendig at storsamfunnet må legge til
rette for å opprettholde bosetting og utvikling i tiltakssonen
ut fra et helhetlig perspektiv der både forvaltningen av
naturressursene i regionen og hensynet til lokalsamfunnet ivaretas. Komiteen vil
i den sammenheng vise til det regjeringsutnevnte Inntektssystemutvalget
og anmoder Regjeringen om å komme tilbake til disse problemstillingene
i forbindelse med oppfølgingen av arbeidet til Inntektssystemutvalget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil særlig
bemerke behovet for et kommunalt inntektssystem som ivaretar det
mangfold og de utfordringer kommunene i dag står overfor.
Ikke minst gjelder dette kommuner som er store i areal og relativt
små når det gjelder folketall. Flertallet vil påpeke
at de fleste kommunene i tiltakssonen er store i areal med store
avstander mellom bosettingene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det viktigste tiltaket for å sikre gode velferdstilbud
også i Finnmark og Nord-Troms er at kommunene og fylkeskommunene
har økonomisk grunnlag til å gi befolkningen et
godt og dekkende tjenestetilbud. Disse partier har derfor fremmet
forslag om en vesentlig styrking av kommunesektorens økonomi
utover de forslag som Regjeringen har lagt fram.
Dette flertallet viser likeså til
sine forslag om en plan for gjenoppretting av ubalansen i kommunesektorens økonomi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag i budsjettinnstillinger og Innst. S. nr. 259 (2002-2003)
kommuneøkonomien med styrking av kommuneøkonomien
med 6,5 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Kommunenes
frie inntekter økes med drøyt 4,6 mrd. kroner.
I tillegg kommer øremerkede midler på en rekke
områder. En sterk økning i kommuneøkonomien for
bedre skole, velferd og service til befolkning og næringslivet.
Inntektssystemet er i dag lagt opp slik at kommunene i sonen skal
ha bedre kommuneøkonomi enn andre kommuner. Endringer gjort
de siste år har svekket distriktsprofilen og styrket tilflyttingskommuner
og byer. Endringen i bosettingskriteriet med hensyn til vegløse
småsamfunn (Loppa) må tas opp og løses. Disse
medlemmer vil opprettholde en god distriktsprofil i inntektssystemet
for kommunen.
Disse medlemmer vil også framheve
betydningen av en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk med vekt på tidlig
intervensjon og kompetanseheving for å få flere
i arbeid enn det Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:51 (2003-2004) fra stortingsrepresentantene Øystein
Djupedal, Heidi Grande Røys og Audun Lysbakken om tiltak
mot arbeidsledighet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett for 2004 la opp
til en satsing på kommunesektoren på 4,93 mrd.
kroner ut over Regjeringens budsjettforslag. Av dette en øking
i kommunesektorens frie inntekter med 4 mrd. kroner. Dette
medlem vil påpeke at en økning av denne
størrelsesorden er nødvendig for å bringe kommunenes økonomi
i bedre balanse, og sikre et godt velferdstilbud til innbyggerne.
Dette handler om en god og gratis skole og om en mer verdig omsorg.
Dette medlem vil videre vise
til at kommunal sektor er av stor viktighet for sysselsettingssituasjonen i
landet. Senterpartiets alternative budsjett ville gitt grunnlag
for at det i kommunesektoren kunne ansettes 6 000 flere lærere,
helse- og omsorgsarbeidere. Dette ville gitt igangsetting av nødvendige
reparasjoner av skoler og andre bygg. Dermed forebygge forfall, arbeidsmiljø og
forbedret inneklima, i tillegg til ringvirkninger dette ville gitt
for mange lokale håndverkere.
Dette medlem vil påpeke
at kommunene er ryggraden i velferdssamfunnet vårt.
Barnehage, skole, kultur, eldreomsorg, vann, vei og kloakk - alt
er avhengig av en velfungerende kommune. Kommunesektoren har vært
denne regjeringens salderingspost gjennom tre statsbudsjetter. Senterpartiet
sier et klart nei til et videre svarteperspill, der taperne er utpekt
på forhånd.
Dette medlem vil vise til at
tiltakssonen er spesielt sårbar når kommunesektorens økonomiske rammer
strammes inn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, har videre merket seg at snøscooterbasert
turisme er en vinteraktivitet som utvikles raskt i Norden. Denne utviklingen
berører ikke bare den økende private scooterkjøringen,
men aktiviteten har også en næringspolitisk betydning,
spesielt for reiselivet. Flertallet er av den oppfatning
at dersom infrastrukturen for slik virksomhet tilrettelegges på en
hensiktsmessig måte, kan det oppnås næringsmessige
gevinster og bedre miljømessig kontroll. Hensiktsmessig
i denne sammenheng kan bety et sammenhengende løypenett
etter faste traseer.
Flertallet ser det som viktig å legge
til rette for økt vinterturisme. I ordnede former kan bruk
av snøscooter bidra til utvikling av interessante reiselivsprodukter. Flertallet viser
til at det i Finnmark og Nord-Troms og enkelte prøvekommuner
lenger sør er tillatt å kjøre snøscooter
etter løype. Det er imidlertid ikke noen hjemmel for å gi
dispensasjon for kjøring utenom løype i reiselivssammenheng.
Dette kan føre til belastninger som ikke er tilsiktet,
ved at tilrettelegging for reiseliv kan gjøre det nødvendig å åpne
løype for allmenn ferdsel også der en kunne avgrenset
trafikken gjennom adgang til å gi dispensasjon for reiselivet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
foreslår derfor følgende:
"Stortinget ber Regjeringen om at
det i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i
utmark og på islagte vassdrag gis hjemmel for fylkesmannen,
etter skriftlig søknad, til å gi dispensasjon
til reiselivsbedrifter for kjøring utenom løype
i reiselivssammenheng i kommuner hvor det er adgang til bruk av
snøscooter på vinterføre langs særskilte
løyper."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at motorferdselregelverket
for tiden er gjenstand for et forsøksprosjekt i åtte
kommuner. Forsøket skal klarlegge hvorvidt formålet
med motorferdselloven kan oppfylles bedre ved å koble praktiseringen
nærmere opp til lokale planvedtak og planprosesser etter
plan- og bygningsloven. Disse medlemmer viser til
at forsøket planlegges sluttført og evaluert medio
2005. Den planlagte evalueringen skal kartlegge hvorvidt gjeldende
regelverk virker i tråd med sin hensikt og i hvilken grad
det er behov for endring av reglene. Disse medlemmer mener
at evalueringsrapporten således er viktig som grunnlag for å vurdere
hvorvidt lovgivningen bør endres og eventuelt hvordan. Disse
medlemmer finner det derfor ikke naturlig å ta
stilling til enkeltforslag om endringer i motorferdsellovgivningen
før evalueringen av forsøket er gjennomført.
Disse medlemmer er positive til
at det i denne sammenheng også vurderes om det vil være
hensiktsmessig å få et regelverk for dispensasjon
for reiselivsbasert kjøring, og hvor det også vurderes
hvor dispensasjonsmyndigheten for dette eventuelt skal plasseres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at eventuelle endringer må redusere det totale trykket
fra motorferdsel i utmark, og vil avvente evalueringen før
endringer vurderes.
Stortingsmeldingen inneholder ikke forslag som
vil ha spesielle nye økonomiske og administrative virkninger.
Justeringer av de enkelte tiltakene i tiltakssonen for Finnmark
og Nord-Troms vurderes i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forslaget om å øke maksimalgrensen
for avskrivning av studielån til 25 000 kroner pr. år
er beregnet å ha en budsjettvirkning på 14 mill.
kroner i 2005 og 16 mill. kroner i 2006.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 om å vurdere en utvidelse av ordningen med nedskrivning av studielån i Finnmark og Nord-Troms, slik at maksimalt nedskrivningsbeløp økes fra 16 500 kroner pr. år til 25 000 kroner pr. år.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre det særlige borteboerstipendet for elever i videregående skoler i tiltakssonen.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 gjeninnføre ordningen med lønnstillegg til lærere i tiltakssonen.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 å gjeninnføre ordningen med faglig og pedagogisk styrkingstiltak i tiltakssonen.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen prisjustere det skattemessige bunnfradraget i tiltakssonen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen prisjustere finnmarkstillegget i barnetrygden i forhold til dagens kroneverdi.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
St.meld. nr. 8 (2003-2004) - om rikt mangfold i nord. Om tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms - vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen om at det i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag gis hjemmel for fylkesmannen, etter skriftlig søknad, til å gi dispensasjon til reiselivsbedrifter for kjøring utenom løype i reiselivssammenheng i kommuner hvor det er adgang til bruk av snøscooter på vinterføre langs særskilte løyper.
III
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 om å utrede en utvidelse av ordningen med nedskrivning av studielån i Finnmark og Nord-Troms, slik at maksimalt nedskrivningsbeløp økes fra 16 500 kroner pr. år til 25 000 kroner pr. år.
IV
Stortinget ber Regjeringen sette i verk en statlig aksjonsplan for å få i gang næringsvirksomhet i fiskerikommunene i tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms som er rammet av konkurs og stor arbeidsledighet.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 11. mai 2004
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Ivar Østberg
ordfører |