Regjeringen legger med dette frem stortingsmelding om
norsk sjøpattedyrpolitikk. Formålet med meldingen
er å legge frem et forslag til en ny, helhetlig og aktiv
forvaltning av sjøpattedyr som bygger på moderne
prinsipper for forvaltning av arter, habitater og økosystemer.
Meldingen er et ledd i arbeidet med å komme frem til økosystembasert
forvaltning av våre marine ressurser. Dette er i samsvar
med et av målene fra Toppmøtet om bærekraftig
utvikling i Johannesburg i 2002 om at økosystembasert forvaltning
av fiskeriene skulle implementeres innen 2010.
Regjeringen ønsker på denne
måten å legge grunnen for en bred nasjonal, politisk
enighet om en forvaltning som skal danne fundamentet for en sunn
bærekraftig næringsutvikling basert på høsting
av sjøpattedyr og andre fornybare marine ressurser i samsvar
med Havrettskonvensjonen. Samtidig skal man implementere de nasjonale
og internasjonale forpliktelsene Norge har angående vern
av biologisk mangfold og habitater i våre marine økosystemer.
På bakgrunn av en bred nasjonal enighet
om prinsippene for norsk sjøpattedyrforvaltning vil Regjeringen søke
råd om gjennomføringen hos uavhengige internasjonale
vitenskapelige organer. Regjeringen vil gjennom internasjonale fora
søke bredest mulig aksept for en helhetlig norsk forvaltning
av sjøpattedyr.
Norsk sjøpattedyrpolitikk er basert
på prinsippene om vern og bærekraftig høsting
med utgangspunkt i vitenskapelig rådgivning. Regjeringens
prinsipielle mål er at det ikke skal være adgang
for jakt på sel- eller hvalarter hvor det ikke foreligger
estimater for bestandsstørrelse.
I de senere årene har det vært
stadig større oppmerksomhet rundt sjøpattedyrenes
rolle i økosystemet. Nyere forskning viser at rasjonell
forvaltning av sjøpattedyr kan ha stor betydning for økonomien
i fiskeriene. Både nasjonalt og internasjonalt er det nå økt
forståelse for økosystembasert forvaltning.
Regjeringen ønsker en mer aktiv forvaltning
av sjøpattedyr, og foreslår derfor å styrke
vern av truede og sårbare bestander, øke utnyttelsen
av høstbare bestander og forberede overgangen til økosystembasert forvaltning
av de levende marine ressursene der også sjøpattedyrene
skal vurderes som komponenter i høstbare økosystemer.
For å oppnå disse målsettingene vil Regjeringen
iverksette følgende tiltak:
– Innføre
et sett generelle prinsipper som skal legges til grunn for forvaltning
av sjøpattedyr i Norge, og som Norge skal søke
bredest mulig internasjonal oppslutning om
– Etablere et vitenskapelig fundament
for overgang til økosystembasert forvaltning der bestandene
av sjøpattedyr blir vurdert i sammenheng med forvaltingen
av de øvrige levende marine ressursene
– Videreføre igangværende
overvåkning av bestander og innføre overvåkning
av bestander som ikke fanges opp av dagens overvåkning
– Utrede nedre grenser med tilhørende
føre-var-grenser for livskraftige bestander av de sel-
og hvalartene som naturlig har fast utbredelse i norske farvann
– Etablere overvåkning
av bifangst av sjøpattedyr i fiskeriene og vurdere effekten
på bestandene. Norge skal delta sammen med andre nordsjøland om
en tiltaksplan for niser i Nordsjøen for oppfølging
av Bergensdeklarasjonen fra Femte ministerkonferanse om Nordsjøen
– Legge til rette for tilpasning
av fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Dette vil si både
fornyelse av flåten og økning av kapasiteten i
forhold til dagens situasjon, særlig i selfangstnæringen.
Regjeringen mener at dette kan skje ved å innføre
en ordning med "kvotebonus" for fartøy som driver fiske
i kombinasjon med selfangst
– Innføre konsesjonsordninger
for hvalfangst og selfangst som ledd i arbeidet med å etablere
forutsigbare rammer for næringene
– Arbeide
for å øke uttaket av vågehval innenfor rammen
av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). Dersom dette
over tid skulle vise seg helt umulig å oppnå,
kan det vurderes om Norge bør gå inn for å forvalte
vågehval i regi av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen
(NAMMCO)
– Utrede hvordan DNA-registeret
for vågehval kan benyttes til å beregne bestandsstørrelse
– Utvikle metoder for elektronisk
overvåkning av hvalfangsten og erstatte dagens inspektørsystem med
elektronisk overvåkning
– Åpne for utvidet fangstsesong
så snart elektronisk overvåkning kan gjennomføres
– Øke
fangstkvotene betraktelig for bestandene av grønlandssel
i forhold til dagens nivåer for å få disse
bestandene ned på nivåer som gir størst
langsiktig avkastning av sel. Forvaltning av grønlandssel
i Østisen må gjennomføres i samarbeid
med Russland
– Iverksette tiltak for å bedre
kunnskapen om bestandsstørrelse og bestandsbiologi hos
klappmyss
– Utrede metodiske forbedringer
for overvåkning av kystsel
– Regulere bestandstilveksten
av kystsel for å avbøte skader for fiskerinæringen
mv. samtidig med at man bevarer livskraftige bestander basert på vitenskapelig
rådgivning
– Åpne for at utlendinger
kan få adgang til å delta i jakt på kystsel,
på betingelse av at jakten skjer under kyndig veiledning
– Legge om støtten til
selfangstnæringen for å utvikle næringens
lønnsomhet slik at det legges større vekt på produktutvikling,
videreforedling og markedsføring. En bedriftsøkonomisk
lønnsom næring er en forutsetning for vedvarende økt
høsting av sel
– Oppmuntre næringen
til å etablere fellesprosjekter med russiske selskaper
med sikte på økt selfangst i Østisen.
Det finnes finansieringsmuligheter for slike prosjekter i Næringsfondet
for Nordvest-Russland og Investeringsfondet for Nordvest-Russland
– Vurdere behovet for mobile slakterianlegg
for sel
Arbeidet med å etablere økosystembasert
forvaltning av sjøpattedyrbestandene i våre områder
er det sentrale temaet i meldingen. Det er et langsiktig prosjekt,
og meldingen foreslår skritt som kan tas i retning av dette målet.
Et element vil være å utforme beskatningsstrategier
og foreslå tiltak for å få dem satt ut
i livet.
Økosystembasert tilnærming
til forvaltning av havets ressurser ble også behandlet
i St.meld. nr. 12 (2001-2002) "Rent og rikt hav". Regjeringen gav
der uttrykk for at man ville legge opp til en helhetlig forvaltning
av våre hav- og kystområder basert på økosystemtilnærming.
Hensikten med de tiltakene som foreslås,
er å ta politiske grep for å bedre lønnsomheten
i fangstnæringene og fiskeriene. Betydelig bedret lønnsomhet,
særlig i selfangstnæringen, er avgjørende
for å få en rasjonell og bærekraftig
beskatning av sjøpattedyr innen rammen av en fremtidig økosystembasert
forvaltning av de levende marine ressursene i våre områder.
Kap. 2 beskriver nærmere formålet
med meldingen og gir en omtale av de hovedutfordringer vi står
overfor når det gjelder forvaltning av sjøpattedyr.
Meldingen begrenser begrepet sjøpattedyr til å omfatte
arter av sel og hval.
Selene tilhører den biologiske ordenen
rovdyr, Carnivora, som også omfatter landrovdyrene. Selene
deles inn i to grupper, ekte seler og øreseler. Alle selene
i Norge unntatt hvalross tilhører gruppen ekte seler. I tillegg
til seler i nord er det også sel på Bouvetøya, Peter
I.s øy og langs iskanten i de norske kravområdene i
Antarktis. Felles for selene er at de er avhengige av land (eller
is) for å kaste (føde) unger og for å amme ungene
sine.
Hvalene utgjør en egen orden, Cetacea,
som deles inn i tannhvaler og bardehvaler. I motsetning til selene
er hvalene bundet til akvatisk miljø for hele livssyklusen. Det
vil si at også fødsel og diegivning foregår
i vannet.
Sjøpattedyrene er en fornybar ressurs
og utgjør samtidig en viktig komponent i det biologiske
mangfoldet i marine økosystemer. Sjøpattedyr må derfor
inngå i en helhetlig økosystembasert forvaltning
av våre havområder. Føre-var-prinsippet
skal legges til grunn ved høsting og andre naturinngrep
som kan ha virkning på bestandenes tilstand og utvikling.
De mest vanlig observerte artene av sjøpattedyr i våre
områder utgjør en betydelig biomasse i økosystemene,
og deres konsum er i størrelsesorden 5,5 mill. tonn biomasse
per år. Til sammenligning var de samlede norske fiskeriene
i 2002 på 2,74 mill. tonn høstet fra de samme økosystemene.
Dette reflekterer konkurranseforhold som må tillegges vekt
i forvaltningen av artene.
Kap. 3 oppsummerer det nasjonale regelverket
som gjelder for fangstnæringene. Det redegjøres
for internasjonal rett på området og våre
forpliktelser i forhold til avtaler vi har tiltrådt. Videre
omtales regelverk som gjelder på dette feltet i USA og
EU.
I mange land er ikke grunnlaget for norsk sjøpattedyrpolitikk
forstått, eller akseptert, og det fremsettes fra tid til
annen trusler om handelssanksjoner mot og forbrukerboikott av norsk
sjømat. Det redegjøres for slike aksjoner. Konklusjonen
er at disse ikke har materialisert seg i en grad som har skadet
fiskerinæringen eller annen norsk eksportnæring.
Frivillige organisasjoner som er opptatt av
forvaltning av sjøpattedyr, har stor innflytelse på hva
som skjer internasjonalt på dette området. For
Regjeringen er det viktig å ansvarliggjøre disse
organisasjonene, ved å sikre at deres beslutninger tas
på korrekt grunnlag.
Det gis videre en kortfattet historisk oversikt
over våre fangstnæringer og de samiske fangsttradisjonene.
Siden hvalfangsten ble gjenopptatt i 1993, har
33-34 fartøy deltatt i fangsten hvert år. Det
er i hovedsak vanlige kystfiskefartøy som utgjør
hvalfangstflåten, og disse fornyes som ledd i utviklingen
av fiskeflåten. Gjennomsnittsalderen for fangere er høy,
men det er også kommet yngre krefter inn i næringen.
Situasjonen er derfor ikke prekær, men det er behov for
nyrekruttering.
Selfangsten er de siste 10-15 årene
drevet med bare 3 til 5 gamle ishavsskuter. Enkelte år
har bare to skuter deltatt. Samtlige er modne for utskifting eller
betydelig oppgradering. Økonomien, slik den er i næringen
i dag, gir imidlertid ikke grunnlag for lønnsom investering
til tross for at markedet for selskinn har tatt seg opp de siste
par årene. Det er tilfredsstillende etterspørsel
etter skinn i tillegg til at det arbeides aktivt for å utnytte
både spekk og kjøtt bedre. Men siden det tas få dyr
i norske farvann, blir enhetskostnadene for store både
på fangstleddet og i mottakene på land. Utfordringen
for norsk selfangstnæring blir derfor å få økt
fangsten slik at man kan få opp lønnsomheten både
i fangstleddet og mottakene på land, og på den
måten redusere behovet for støtte.
Den helsemessige status hos sjøpattedyrene
har stor betydning for bestandsutvikling, forvaltning og den generelle
helsetilstanden i det marine økosystemet.
Det finnes ingen rapporterte tilfeller av matforgiftning
eller sykdom hos mennesker knyttet til konsum av sjøpattedyr
i Norge. Statens næringsmiddeltilsyn har gitt kostholdsråd
for konsum av kjøtt og spekk fra hval og sel. Gravide og
ammende frarådes å spise hval- og selkjøtt
på samme måte som de frarådes å spise
flere arter fisk. Andre personer kan trygt spise kjøtt
fra dyr tatt i norsk fangst. Når det gjelder spekk fra hval
og sel, er deler av dette egnet for konsum. Olje fra spekk som inneholder
miljøgifter må, i likhet med tran fra torskelever,
renses før den kan gå til konsum.
Norge åpnet for eksport av vågehval
i 2001, og det ble startet eksport til Island i 2002 og til Færøyene
i 2003. Japan er et potensielt marked. DNA-registeret for vågehval
representerer et betryggende kontrollapparat for handel med hvalprodukter.
Kap. 4 beskriver alternative modeller for forvaltning av
sjøpattedyr.
Økologisk bæreevne er en kompleks
egenskap ved økosystemet som naturlig regulerer bestanders
størrelse. I mange tilfeller er det knapphet på mat
som er den regulerende faktoren. I økosystemer hvor det foregår
kommersielt fiske etter arter som er mat for sjøpattedyr,
vil fisket på den ene siden påvirke økosystemets
bæreevne med hensyn på sjøpattedyr, og
på den andre siden vil fangstnivået på sjøpattedyr
virke inn på kommersielt høstbare fiskeressurser.
En bestandsregulerende fangst av sjøpattedyr blir oftest
vurdert i forhold til de dominerende predatorene, for eksempel vågehval og
grønlandssel, i norske farvann. I tillegg til å virke inn
på bestanden av byttedyr, vil en slik bestandsregulerende
fangst imidlertid også ha effekt på konkurrerende
predatorer. Beskatningsstrategiene som velges, må ta hensyn
til slike forhold.
Ut fra disse vurderingene kan man velge mellom
følgende hovedstrategier for forvaltning av de store høstbare
bestandene av sjøpattedyr:
– Sette
nullkvoter, og la økosystemets bæreevne regulere
bestandene
– Videreføre dagens forvaltning
– Øke uttaket av bestandene
innenfor rammen av tradisjonell enbestandsforvaltning
– Forvalte bestandene av sjøpattedyr
ut fra hensynet til andre ressurser i en økosystembasert
tilnærming
I kap. 5 presenterer Regjeringen de tiltakene
man vil sette i verk for å bedre forvaltningen av sjøpattedyr.
Det vises til at sjøpattedyr skal inngå i
en helhetlig økosystembasert forvaltning av norske havområder,
og føre-var-prinsippet skal legges til grunn ved høsting
og andre naturinngrep som kan ha virkning på bestandens tilstand
og utvikling. I tillegg er det viktig at politiske, økonomiske
og ikke minst dyrevernmessige aspekter innarbeides i forvaltningen.
Regjeringen gir anbefalinger når det
gjelder forvaltingsmål for sikring av bestandene på lang
sikt. Det foreslås tiltak for å legge til rette
for en økning i beskatningen av vågehval og grønlandssel
slik at disse bestandene ikke fortsetter å vokse. På sikt ønsker
man å fastsette fangstkvotene for disse bestandene basert
på økosystemtilnærming. Videre foreslås
det at det iverksettes overvåkning av bestander som vi
i dag ikke har fullgod oversikt over, for å finne ut om
det er behov for en mer aktiv forvaltning av andre arter som opptrer
i store mengder i norske farvann.
Det anbefales tiltak for utvikling av næringen
ved modernisering av fangstleddet, tilpasning av fangstleddet til
ressursgrunnlaget, produktutvikling og utnyttelse av nye markedsmuligheter.
Det arbeides med å innføre
elektronisk kontroll med utøvelsen av hvalfangsten, slik
at det kostnadskrevende systemet med inspektører om bord
på alle fartøyene under hele fangstperioden kan
oppmykes. Ved å ta i bruk elektroniske hjelpemidler kan
fullgod kontroll videreføres på en mer kostnadseffektiv
måte.
Bestandene av kystsel er så små at
likevektsbeskatning ikke vil gi grunnlag for omfattende næringsutvikling.
Utnyttelsen av produkter fra fangst av kystsel må skje
i sammenheng med næringsutvikling basert på fangst
av ishavssel. Utvikling av produkter for lokal turistnæring
som selsafari og deltakelse i jakt bør utredes av lokale
interesser.
Kap. 6 omtaler hvilke politiske grep som må tas
for å følge opp de tiltakene som er skissert.
For å skape tryggere rammebetingelser i fangstnæringene
vil det bli etablert konsesjonsordninger for hvalfangst og selfangst.
Videre vil det bli gitt adgang for utlendinger til å delta
i fangst av kystsel.
Internasjonalt er forvaltning av sjøpattedyr
fortsatt et omstridt spørsmål. Dette har sammenheng
med at det er sterke krefter som arbeider for at hval og sel ikke skal
kunne høstes som naturressurser. Flere land har som grunnholdning
at disse predatorene skal fredes og ikke berøres av prinsippet
om bærekraftig høsting. Slike holdninger gjenspeiles
i det internasjonale samarbeidet for forvaltning av sjøpattedyrressursene.
Arbeidet i IWC med å komme frem til
en revidert forvaltningsordning som kan åpne for vedtak
om opphevelse av fangstforbudet (moratoriet), har så langt ikke
ført frem. Dersom det over tid viser seg at IWC ikke oppfyller
sine forvaltningsoppgaver i henhold til Hvalfangstkonvensjonen,
kan det vurderes om Norge bør gå inn for å forvalte
hval i regi av NAMMCO. Spørsmålet må i
så fall underlegges en grundig vurdering. Norge har siden
gjenopptakingen av vågehvalfangsten i 1993 hatt en nasjonal
forvaltning av denne næringen fordi flertallet i IWC ikke
har villet oppheve moratoriet og fastsette fangstkvoter.
Når det gjelder beskatningen av den
store selbestanden i Østisen, er det enighet mellom Norge
og Russland om at bestanden av grønlandssel nå er
for stor i forhold til økosystemets bæreevne.
Den største utfordringen for forvaltingen av sjøpattedyr
i nordområder er derfor å få etablert
en fremtidsrettet forvaltningsstrategi for grønlandssel
i Østisen. Forvaltning av denne bestanden legger imidlertid
et særlig ansvar på Russland siden fangsten foregår
utelukkende i russisk sone. Bestanden har vokst fordi det settes
for lave kvoter i forhold til hva som vil være en optimal beskatning,
gitt at vi skal ha en bærekraftig fiskerinæring.
Særlig på grunn av problemene i det russiske fangstleddet
blir selv disse lave kvotene ikke tatt. Dette skjer til tross for
at det er betydelig større etterspørsel etter
skinn fra russisk fangst enn det som tilbys av produkter i dag.
Norge har ikke lenger adgang til områdene i og utenfor
Kvitsjøen hvor det er mulig å drive lønnsom
fangst. Følgelig tar man ikke fullt ut de relativt sett
små kvotene Norge blir tildelt av Russland.
Det bør etableres et samarbeid med
Russland for å få til en mer fremtidsrettet selfangst
i Østisen. Denne kan sannsynligvis drives med mindre kystfartøyer
etter mønster fra fangsten utenfor Canada, hvor det i omkring
20 år har vært forbud mot å drive selfangst
fra store ishavsskuter. Selfangsten i Canada drives i dag med fortjeneste
uten noen økonomisk støtte fra myndighetenes side.
Det antas at fangst med mindre kystfartøyer kan bli lønnsom
også i russisk sone siden den vil være mindre
kapitalkrevende enn fangst med de tradisjonelle norske ishavsskutene,
som er bygd for å krysse store havområder. Den
vil også være mindre kostnadskrevende enn den
måten russisk fangst drives på i dag. Etablering
av fangst langs disse linjene må baseres på at
Russland bygger opp en selfangstkapasitet med egne kystfiskefartøy,
eller at russisk selfangstnæring inngår en eller
annen form for samarbeid med norske fartøyer som egner
seg for slik aktivitet. Bruk av norske fartøyer forutsetter
at Russland gir dem adgang til å komme inn i Kvitsjøen.
Det er avgjørende for et godt økonomisk utbytte
av fiskeriene i Barentshavet at man får til et samarbeid
med Russland når det gjelder økosystembasert forvaltning
av selbestanden i Østisen.
Vern av sjøpattedyr i forhold til miljøkvalitet
og ulike naturinngrep er en aktuell problemstilling i Nordsjøområdet.
Dette har kommet til uttrykk både gjennom Konvensjonen
om beskyttelse av det marine miljø i Det nordøstlige
Atlanterhav (OSPAR) Det internasjonale havforskningsråd
(ICES) og ministerkonferansene om Nordsjøen. I det oppfølgende
arbeidet mener Regjeringen at det kan bygges på de to målene for
sjøpattedyrforvaltningen som EU-kommisjonen la frem ved
gjennomgangen av den felles fiskeripolitikken, nemlig bevaring av
artsmangfoldet og økosystemtilnærming til forvaltningen.
Regjeringen mener det er viktig å delta aktivt i oppfølgingen
av Bergensdeklarasjonen fra Den femte Nordsjøkonferansen, og
for å bidra til denne prosessen vil Regjeringen holde nær
kontakt med EU i tillegg til bilaterale forbindelser og samarbeid
innen aktuelle konvensjoner og avtaler.
I kap. 7 redegjøres det for de økonomiske
konsekvensene av å videreføre en aktiv politikk
på dette området.
Selfangstnæringen er fortsatt svært
sårbar. Det er derfor nødvendig med særskilte
tiltak i en overgangsfase. Meldingen drøfter en ordning
med "kvotebonus" for fartøyer som allerede er aktive i
fiskeriene hvis disse i tillegg engasjerer seg i selfangst. Støtteordningene
vil bli utformet slik at de bidrar til å skape forutsigbare
og trygge rammebetingelser og på den måten bidra
til at næringen blir selvfinansierende. Regjeringen foreslår
således å videreføre støtten
til selfangsten. Begrunnelsen for dette er først og fremst
at det er viktig å opprettholde kunnskapen om hvordan selfangst drives
siden beskatning av sel er et viktig ledd i økosystembasert
ressursforvaltning. Bevaring av den tradisjonsrike kystkulturen
og aktivitet i visse kystsamfunn basert på denne næringen
er også viktige elementer.
Det er nødvendig å stimulere
til mer effektiv ressursbruk og å bedre økonomien
i fangstleddet. Dette kan bl.a. skje ved reduksjon av kostnadene
og bedre utnyttelse av tilgjengelige kvoter. En økning
av fangstvolumet vil senke enhetskostnadene og gi lønnsomhet
i mottaksleddet på land.
Det er ikke mulig å drive selfangst
i Vesterisen og i de områdene i russisk sone i Østisen
som Norge i dag har adgang til, uten finansiell støtte.
Dette har sammenheng med at det kreves store båter som
kan gå inn i isen med utrustning for flere ukers tokt.
Store båter med isklasse er kapitalkrevende i drift samtidig
som fangstformen gjør det vanskelig å få tatt
så mange dyr at kapitalen kan forrentes.
Prisene på skinn og andre produkter
styres av verdensmarkedet. Selv om det har vært en positiv utvikling
de siste årene, er ikke prisene i førstehåndsomsetningen
tilstrekkelig til at det kan gi lønnsomhet i fangstleddet
uten subsidier. Selfangsten vil derfor i overskuelig fremtid være
avhengig av støtte både for å få modernisert
flåten slik at man kan få tatt tilgjengelige kvoter,
og ikke minst viktig: utnytte bedre alle deler av selen. Uten videreføring
av støtten vil ikke selfangsten kunne fortsette.
Regjeringen mener imidlertid at Norge bør
konsentrere støtten til selfangsten til den aktiviteten
som foregår i de norske områdene i Vesterisen.
I Vesterisen har Norge hovedansvaret for forvaltningen, og det er der
Norge har kontroll med reguleringen. Bestanden av grønlandssel
i Vesterisen har vokst, og siden den er på næringsvandring
inn i Barentshavet i sommermånedene, er beskatning av denne
bestanden viktig i flerbestandsperspektiv. Regjeringen vil imidlertid
etter hvert vri bruken av offentlige støttemidler til selfangstnæringen
fra ordinær driftsstøtte til produktutviklings- og
markedsføringsarbeid. Støtte til selfangsten vil betale
seg i form av større utbytte fra fiskeriene.
Norge har en annen grunnholdning enn vernelandene når
det gjelder beskatning av sjøpattedyr, og Regjeringen mener
det fortsatt er nødvendig at Norge går i bresjen
i forsvaret av prinsippene om bærekraftig høsting av
naturens overskudd. Det er derfor viktig med bred nasjonal forankring
for en fremtidsrettet politikk på dette området.
I lys av den betydning fiske og fangst har for
norsk økonomi, går Regjeringen inn for at arbeidet
med informasjon om norsk ressursforvaltning videreføres.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
leiaren Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud
Gaundal, frå Høgre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr
og Erlend Nornes, frå Framstegspartiet, Øystein
Hedstrøm og Lodve Solholm, frå Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik og Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Olaf Gjedrem
og May-Helen Molvær Grimstad, og frå Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, syner til St.meld. nr. 27 (2003-2004) om
Norsk sjøpattedyrpolitikk, til brev frå komiteen
dagsett 1. april og 6. mai 2004, og til svarbrev frå Fiskeridepartementet
dagsett 19. april og 10. mai 2004.
Komiteen syner til at Stortinget
ved fleire høve har handsama norsk sjøpattedyrpolitikk. Komiteen syner
i den samanheng til Innst. S. nr. 93 (1998-1999) i samband med St.meld.
nr. 51 (1997-1998) om Perspektiv på utvikling av norsk
fiskerinæring der det vert uttrykt at "Utviklinga i bestanden
av sjøpattedyr gjev grunn til uro og komiteen meiner difor
at fangsten av kval og sel må aukast monaleg. Komiteen
vil understreke at dette må skje innanfor ei berekraftig
ramme" og "Komiteen ber Regjeringa sette i verk tiltak for å redusere
bestanden av voksen grønlandssel i betydelig større
grad enn i dag. Om nødvendig må dette skje med støttetiltak,
gjerne i samarbeid med fiskerinæringen. Selbestanden er
pr. i dag blitt alt for stor, og den er sterkt voksande. Dette er
en sterk trussel for norsk fiskerinæring".
Komiteen viser til St.meld. nr.
27 (2003-2004), der det vert presisert at Regjeringa går
inn for ei økosystembasert forvalting av marine ressursar.
Dette er ei tilnærming komiteen stør.
Dette er eit krav frå toppmøtet om berekraftig
utvikling i Johannesburg i 2002. Vidare finst det mange eksempel
på korleis forvalting av naturlege og vilkårsbundne
fornybare ressursar blir fånyttes dersom det ikkje blir
teken omsyn til artane i økosystemet og deira innbyrdes
binding og interaksjon. Komiteen meiner ei utvikling
av forvaltingsmodellar, som tek omsyn til dei ulike artane som lever
i eit økosystem, er eit viktig steg i retning av ei meir
berekraftig forvalting av våre levande ressursar.
Noreg har møtt sterk kritikk frå delar
av det internasjonale samfunnet når det gjeld forvalting
av sjøpattedyr. Etter komiteen si meining
har mykje av denne kritikken ikkje vore reint fagleg basert. Det
er komiteen si oppfatning at fokus på økosystembasert forvalting
for marine ressursar vil vere med på å redusere
styrken i denne kritikken internasjonalt, og dessutan kunne vere
eit bidrag i denne tilnærminga i andre land med tilsvarande
ressursar.
Komiteen meiner at ytterlegare
forsking på biologisk mangfald, rikdomen av artane og deira
eigenart, samt bindinga mellom dei, er ein føresetnad for
ei økosystembasert forvaltning.
Presiseringa i meldinga av at økosystembasert
forvalting inneber at ein skal følgje føre-var-prinsippet,
er særs viktig i denne samanhengen. At vi kjenner fleire av
mekanismane i økosystema enn vi gjorde tidlegare, bør
ikkje føre oss til å tru at vi kjenner alle. Det
finst gode eksempel på at å tru at ein kan kontrollere
og manipulere marine ressursar, lett kan gå gale.
Kunnskap om og erfaring i økosystembasert
forvalting, både i marine og andre økosystem,
kan verte ein særs ettertrakta kompetanse, ettersom innsikt
i kompleksiteten i naturen blir ein del av ressursforvaltinga.
Komiteen har i denne samanhengen
merka seg at Regjeringa peiker på at skattlegginga av enkelte
artar har vore så avgrensa over fleire år, at
artane no er nære sitt maksimale nivå (bereevna
til økosystemet). Vidare at føremonene ved ein
vesentleg reduksjon av sjøpattedyrførekomstane
ligg i redusert dødstal hjå andre haustbare og
kommersielt interessante ressursar. Komiteen har
i denne samanhengen merka seg kommentaren i meldinga rundt tilhøvet
mellom sjøpattedyr og fiskeria. Regjeringa viser her til
at det er menneskeleg aktivitet som er hovudårsaken til
den aktuelle situasjonen i fiskeria, og at sjøpattedyra
ikkje kan verte gjort til syndebukk for uforsvarleg forvalting med overskattlegging
av artar. Komiteen er einig i denne vurderinga, og
vil peike på at særleg når ein ønskjer å byggje
opp igjen artar, er det naudsynt å ta omsyn til den påverknaden
sjøpattedyra har.
Komiteen har merka seg at Regjeringa ønskjer
ei ny, heilskapleg og aktiv forvalting av sjøpattedyr og
er samd i at dette er særs viktig for den totale forvaltinga av
ressursane i havet. Komiteen har merka seg at i lys
av sjøpattedyra sitt konsum av fisk, vil ei rasjonell forvalting
kunne ha stor positiv verknad for økonomien i fiskeria,
og meiner difor det er viktig å gjere det som er mogleg
for å nå målsetjinga om økosystembasert forvalting
i praksis.
Sel og kval konsumerer store mengder sjømat.
Dei vanlegaste bestandane av sjøpattedyr konsumerer minimum
5,5 mill. tonn biomasse, medan dei samla norske fiskeria i 2002
i dei same økosystema var om lag 2,74 mill. tonn biomasse.
I Barentshavet konsumerer grønlandssel 3,3-3,5 mill. tonn
biomasse (ca 1 800 kg pr. dyr) og vågekval 1,8 mill. tonn
(ca 21 000 kg pr. dyr). Sjøpattedyr et mellom anna torsk,
sild, hyse, lodde og krill. Vitskaplege simuleringar av å redusere vågekvalbestanden
med eit dyr, syner at fiskekvotane kan auke med fem tonn av både
torsk og sild. Komiteen syner til at dei sel- og
kvalartane som vert hausta, er viktige predatorar i det same økosystem
som norske fiskarar haustar. Dette er eit sjølvstendig
argument for at ein forvaltar sjøpattedyra aktivt og ut
frå strategiar om berekraftig uttak frå økosystema.
Komiteen er samd i Regjeringa
sine framlegg om å innføre eit sett generelle
prinsipp som skal leggjast til grunn for forvalting av sjøpattedyr
i Noreg og å etablere eit vitskapleg fundament for overgang
til økosystembasert forvalting der bestandane av sjøpattedyr
vert vurdert i samanheng med forvaltinga av dei andre levande marine
ressursane.
Komiteen er vidare samd i Regjeringa
sitt framlegg om å vidareføre all iverksett overvaking
av bestandar, innføre overvaking av bestandar som ikkje vert
fanga opp av noverande overvakning, og utgreie nedre grenser med
tilhøyrande føre-var-grenser for livskraftige
bestandar av dei sel- og kvalartane som naturleg har fast utbreiing
i norske farvatn.
Komiteen har merka seg at ei økosystembasert forvalting
av bestandane av sjøpattedyr vil kunne gje positive ringverknader
for dei norske fiskeria.
Dei siste 20 åra har vi av ulike årsaker
hatt ei langt ifrå optimal forvalting av sjøpattedyra. Komiteen meiner
at ein må ta avgjerder som ivaretek Noreg sine økonomiske
og politiske interesser innenfor økologisk forsvarlege
rammer.
Komiteen tek utgangspunkt i dei
internasjonalt godkjende prinsippa for bevaring og berekraftig bruk. Ein
syner til Verdskommisjonen for miljø og utvikling, leia
av dåverande statsminister Gro Harlem Brundtland, og der
verdssamfunnet i samband med FN-toppmøtet om miljø og
utvikling (UNCED) i Rio de Janeiro i 1992 slutta seg til desse prinsippa
i Agenda 21. Verdssamfunnet stadfesta desse prinsippa på ny
ved FN-toppmøtet om berekraftig utvikling (WSSD) i Johannesburg
i 2002.
Komiteen syner til at desse prinsippa òg
gjeld dei levande marine ressursane, medrekna sjøpattedyra.
Det er mogleg å nytte desse ressursane på ein
berekraftig måte. Dei levande marine ressursane har hatt
og vil ha mykje å seie for samfunnsutviklinga i heile Noreg.
På same vis som andre levande marine ressursar må kome folk
langs kysten til gode, og dermed òg resten av landet, så meiner komiteen det
tilsvarande må gjelde for sjøpattedyra òg.
Desse ressursane vil tilføre kysten arbeidsplassar, økonomisk
verdiskaping, busetting og levande kystsamfunn.
Komiteen legg vekt på at
det er ei stor utfordring for verda å tryggje ein berekraftig
matproduksjon. Hausting av sjøpattedyr er ein berekraftig
matproduksjon. I tillegg gjev slik hausting gode kosthaldsprodukt og
skinn som kan brukast til klede.
Sjøpattedyr er frittlevande dyr. Samanlikna
med produksjonsdyr på land, lever sjøpattedyra
eit liv fritt frå menneskelege inngrep. Komiteen meiner
at hausting av sjøpattedyr må skje slik at dyr
ikkje skal lide i utrengsmål. Komiteen erkjenner
samstundes at utnytting av dyr for menneskelege formål
kan føre til lidingar for dyra, og at det òg kan
vere tilfelle i samband med hausting av sjøpattedyr.
Komiteen legg avgjerande vekt
på FN sin havrettskonvensjon som gjev Noreg herredøme
og suverene rettar til ressursane i store havområde, og gjev
plikt til å bevare ressursane og utnytte dei optimalt. Komiteen vil
peike på at det er legitimt å ivareta norske eigeninteresser.
Komiteen vil òg peike
på at Noreg må bruke sin suverene handlefridom
innanfor folkerettslege pliktar og normer.
Komiteen vil syne til at opprettinga
av eksklusive økonomiske soner har hatt mykje å seie
for utviklinga i Noreg.
Komiteen syner til at Den internasjonale
konvensjonen for regulering av kvalfangst (ICRW) har som hovudmålsetjing å forvalte
kvalbestandar for slik å gjere mogleg ei velordna utvikling
av kvalfangstnæringa. Komiteen syner vidare
til at konvensjonen har oppretta Den internasjonale kvalfangstkommisjonen
(IWC) for dette formålet, og at konvensjonen vart forhandla
fram for å regulere storkvalfangsten i Antarktis. Sjølv
om utgangspunktet var eit regionalt regime, gjeld konvensjonen for
alle havområde.
Komiteen merkar seg at vedtak
i IWC for å endra det fleksible regelsettet (Schedule)
vert gjorde med 3/4 fleirtal. Konvensjonen krev at slike
vedtak må bidra til å oppfylle målsetjinga
i konvensjonen, at dei må vere baserte på vitskapleg
fakta, at dei ikkje må fordele fangstkvotar mellom land
og at dei skal ta omsyn til konsumentane av kvalprodukt og kvalfangstnæringa. Konvensjonen
gjev vidare medlemene høve til å ta atterhald,
eller såkalla reservasjon, til vedtak i det fleksible regelsettet
som er i strid med dei krava som konvensjonen set til slike vedtak.
Komiteen deler Regjeringa sitt
syn at konvensjonen si rekkevidde er avgrensa til bardekvalane,
spermkval og arktisk og antarktisk bottlenose, og at små tannkval
ikkje er omfatta av konvensjonen.
Konvensjonen fungerte tilfredsstillande i samsvar med
målsetjinga i perioden frå om lag andre halvdel
av 1960-talet til om lag byrjinga av 1980-talet. I 1982 vedtok kommisjonen
ein mellombels fangststopp for perioden 1985/86-1990, omtala
som eit moratorium. Komiteen syner til at dette vedtaket
ikkje var basert på vitskapleg kunnskap. I samsvar med
konvensjonen tok difor Noreg atterhald til dette vedtaket. Noreg
tok òg atterhald til IWC sitt vedtak i 1985 om å klassifisere den
nordaustatlantiske vågekvalbestanden som ein "freda" bestand. Komiteen meiner
det er naudsynt å oppretthalde desse atterhalda.
Komiteen syner til at eit fleirtal
av medlemene i IWC set til side hovudmålsetjinga i konvensjonen. Komiteen meiner
at avtalar må følgjast i samsvar med det overordna
prinsippet om pacta sunt servanda, og er nøgd med at ei
rekkje medlemsland òg arbeider for å få IWC
til å fungere i samsvar med konvensjonen.
Komiteen er samd med Regjeringa
i at Noreg si vågekvalforvalting er i samsvar med våre
folkerettslege plikter og rettar, og at den både i ande
og bokstav er i samsvar med konvensjonen. Samstundes meiner komiteen at
med utgangspunkt i kravet om vitskapleg fakta, kan Noreg med fordel
leggje større vekt på konvensjonen sitt krav om
at det skal takast omsyn til konsumentane av kvalprodukt og kvalfangstnæringa, både
når det gjeld arbeidet i IWC og når det gjeld
den nasjonale forvaltinga.
Etter moratorie-vedtaket i 1982 har kommisjonen berre
forvalta såkalla urinnvånerfangst. Komiteen vil
peike på at Noreg sidan 1982 har arbeidd for å få kommisjonen
til å ta opp att sitt forvaltingsansvar.
Komiteen syner til at Noreg stogga
vågekvalfangsten i 1987. I perioden 1988-1992
vart det utført ein avgrensa fangst for forskingsformål,
og ny kunnskap om talrikdomen til vågekvalbestanden vart framskaffa.
På bakgrunn av denne nye kunnskapen og ferdigstillinga
av den reviderte forvaltingsprosedyren (RMP) utvikla av den vitskaplege
komiteen til IWC, avgjorde Regjeringa i 1992 å taka opp
att den ordinære vågekvalfangsten i 1993. Dette
var eit einsidig tiltak sidan det ikkje hadde lukkast å få IWC
til å fungere i samsvar med konvensjonen.
Komiteen vil vidare syne til
at IWC ikkje har iverksett RMP trass i eit samrøystes råd
frå den vitskaplege komiteen. Ei slik iverksetting av RMP
ville gjort kommisjonen i stand til å fastsetje kvoter
for dei bestandane som kan haustast.
Komiteen har merka seg at Noreg
sitt einsidige tiltak om å ta opp att kommersiell vågekvalfangst, resulterte
i ei anna haldning og ein ny dimensjon både utanfor og
i kommisjonen. Noreg fekk i stor grad aksept og respekt for gjenopptakinga
av fangsten. Fleire aktørar gjekk frå eit bastant
nei til berekraftig fangst til eit meir nyansert standpunkt om kor
mykje og under kva omstende dei kunne akseptere fangst i framtida.
Komiteen syner til at i kommisjonen
kom denne endringa til uttrykk i arbeidet med eit revidert forvaltingsregime
(RMS), som skulle omfatta både RMP og kontroll og mekanismar
for overvaking. Noreg tok på dåverande tidspunkt
aktivt del i RMS-tingingane. Komiteen er skuffa over
at eit fleirtal i kommisjonen ikkje har delteke i RMS-tingingane
med den målsetjing å fullføre og iverksette
RMS. RMS-tingingane har no gått føre seg i 12 år,
i tillegg til dei 10 åra med tingingar før RMS-prosessen
starta.
Komiteen syner vidare til at
situasjonen i IWC vart endå meir forverra i 2003 då det
vart oppretta ein eigen vernekomité, og at dette vil kunne
føre til ei endå større endring av IWC
si verksemd i retning av meir fokus på vern i staden for
berekraftig forvalting.
RMP har ei øvre grense for bestandstilvekst
på 1 pst. av den delen av bestanden som er eit år
eller eldre. Komiteen har merka seg at Regjeringa
meiner denne grensa er feil og at bestandstilveksten er på minimum
2 pst., og at mange ville argumentere for 4 pst. tilvekst. Den vitskaplege
komiteen i IWC kan ikkje endre RMP utan instruks frå kommisjonen.
Ein slik instruks vert avgjort med simpelt fleirtal.
Komiteen meiner at over 20 års
intensivt arbeid syner at det over tid har vore vanskeleg å få IWC
til å fungere i samsvar med konvensjonen. Den seinare tids utvikling
i IWC og dei avgrensingane som vert lagt på den vitskaplege
komiteen, syner at det i praksis vil vere vanskeleg å få IWC
i nær framtid til å utføre det forvaltingsansvar
som konvensjonen legg på kommisjonen.
Komiteen meiner difor at Noreg
må syte for at våre plikter under konvensjonen
vert oppfylte, og at tida er inne for at Noreg tek eit nytt steg
og iverkset økosystembasert forvalting av kvalbestandane. Komiteen er
uroa over korleis IWC har utvikla seg, men meiner likevel at Noreg
framleis skal arbeide konstruktivt i kommisjonen, t.d. ved å ta
del i ein revisjon av RMP.
Komiteen meiner vidare at Noreg
skal arbeide for at Den internasjonale kvalfangstkommisjonen igjen byrjar å fungere
i samsvar med Den internasjonale konvensjonen for regulering av
kvalfangst og i samsvar med FN sin havrettskonvensjon.
Komiteen meiner òg at
det vil vere positivt om Noreg styrker det regionale samarbeidet
med omsyn til forsking, bevaring og forvalting i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen.
Den internasjonale kvalfangstkommisjonen har årlege
møter. Dette er både kostnads- og tidkrevjande, særleg
sett i lys av fråveret av ei positiv utvikling. Forretningsreglane
avgjer kor ofte og når kommisjonen skal møtast.
Desse reglane kan endrast med simpelt fleirtal. Komiteen vil
peike på at det under fleire internasjonale avtaler vert
halde partskonferansar kvart andre eller tredje år, t.d.
under Konvensjonen om biologisk mangfald og Konvensjonen om internasjonal handel
med trua dyre- og planteartar. Komiteen meiner på denne
bakgrunn at Noreg skal arbeide for at dei årlege møta
i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen skal erstattast av konferansar
for dei kontraherande partane kvart andre eller tredje år.
Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen
(NAMMCO) vart oppretta i 1992 gjennom ein avtale mellom Færøyane,
Grønland, Island og Noreg og er i samsvar med FN sin konvensjon.
Komiteen har merka seg at ein
motivasjon for opprettinga av NAMMCO var at IWC ikkje ivaretok sine
forvaltingsmessige forpliktingar.
Komiteen syner til at Regjeringa
meiner at NAMMCO har utvikla seg til eit kompetent og effektivt organ,
og at medlemslanda har forbetra forvaltinga av fleire sjøpattedyrbestandar
gjennom dette samarbeidet.
Komiteen er nøgd med
at NAMMCO set søkelyset på økosystembasert
forvalting, og at NAMMCO sin vitskaplege komité har vesentleg
kompetanse både når det gjeld å vidareutvikle
RMP og å utvikle naudsynt metodikk for bruk av DNA-registeret
til bestandsvurderingar. Komiteen meiner det er naudsynt å nytte
seg av denne kompetansen. Komiteen ser det vidare
som ønskjeleg at Regjeringa held fram med å arbeide
for å få Canada og Russland til å tiltre
NAMMCO-avtalen.
Komiteen meiner vidare at sidan
det har vist seg vanskeleg å få IWC til å forvalte
dei kvalbestandane som kan haustast, så bør det
vurderast å styrke forvaltinga av desse bestandane i NAMMCO.
NAMMCO bør òg styrkast når det gjeld
forvalting av dei ulike selartane.
Komiteen syner til at Den internasjonale
konvensjonen for regulering av kvalfangst ikkje tillet Den internasjonale
kvalfangstkommisjonen å fordele fangstkvotar mellom land.
Historisk førte dette til kappfangst innanfor totalkvotane,
såkalla olympisk fangst. Resultatet var overkapasitet og
dårleg lønsemd.
Komiteen trur det er viktig å fordele
fangstkvotar mellom land når fleire land haustar av den
same bestanden, som ein garantist mot overbeskatning.
Komiteen trur det kan vere ønskeleg
at fastsetjing av totale fangstkvotar og fordeling av fangstkvotar mellom
Noreg og andre land finn stad i NAMMCO.
Komiteen fremjer følgjande
framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa vurdere
om Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen kan gjevast
ei aktiv oppgåve i fastsetjinga av totale fangstkvotar
og fordelinga av fangstkvotar mellom Noreg og andre land."
Komiteen syner til at formålet
til Konvensjonen om internasjonal handel med trua dyre- og planteartar (CITES)
er å sikre at internasjonal handel med ville dyr og planter
ikkje truar artane si overleving. CITES er ikkje ein forvaltingsorganisasjon,
men ein konvensjon for regulering av handel.
Ulike handelsrestriksjonar gjeld for dei artane
som er ført opp i tre vedlegg, såkalla appendiks,
til avtalen.
Komiteen har merka seg at appendiks
I omfattar artar som er trua av utrydding og som det difor i praksis er
eit forbod mot internasjonal handel med, medan appendiks II omfattar
artar som ikkje er direkte trua, men som kan verte det om ikkje
handelen er strengt regulert. Handel med slike artar krev eksport-
og importlisensar frå dei respektive styresmaktene. Appendiks
III omfattar artar som einskildstatar har verna, og der andre statar
må samarbeide for at vernet skal vere effektivt. Dei kontraherande
partane kan ta atterhald til oppføring av artane på dei
ulike appendiksa. Slike atterhald kan takast i eit kort tidsrom etter
oppføring av ein art, og ved tilslutning til konvensjonen.
For å introdusere nye atterhald til allereie lista artar,
må ein stat melde seg ut av CITES og så inn igjen med
eit endra sett av atterhald.
Komiteen har vidare merka seg
at Noreg har teke atterhald for oppføringa av vågekval,
finnkval, seikval og spermkval i norske farvatn på appendiks
I, og at Noreg såleis kan eksportere produkt frå desse
kvalartane.
Komiteen meiner at oppføringa
av vågekval som ein utryddingstrua art på appendiks
I er gale, og merka seg at Noreg har lagt fram framlegg på tre
partsmøte om å flytte den nordaustatlantiske bestanden
av vågekval frå appendiks I til appendiks II. Komiteen syner
til at framlegget vart støtta av eit simpelt fleirtal ved
partsmøta i 1997 og 2000, men at kravet er 2/3 fleirtal
for å verte vedtatt.
Komiteen vil peike på at
det er dei tonesetjande motstandarlanda i IWC som òg frontar
motstanden i CITES. Desse landa syner til IWC sitt moratorium på kvalfangst,
og meiner difor at CITES ikkje kan flytte vågekval frå appendiks
I til appendiks II.
Komiteen meiner at partsmøtet
til CITES må ta ei sjølvstendig avgjerd i samsvar
med CITES sine eigne prosedyrar og seier seg lei for at CITES ikkje
fungerer i samsvar med den inngåtte avtalen, men har lagt
seg på same folkerettsstridige line som IWC.
Komiteen meiner det er viktig å oppretthalde
dei atterhalda Noreg har i CITES.
Noreg har drive eit aktivt arbeid for å informere omverda
om norsk ressursforvalting, og i særleg grad forvaltinga
av sjøpattedyra. Komiteen er samd med Regjeringa
i at denne informasjonsverksemda må halde fram, og at Noreg
framleis går i bresjen i forsvaret av prinsippa om vern
og berekraftig hausting av naturen sitt overskot.
Komiteen har merka seg at denne
informasjonsverksemda har ført til resultat. Ein har fått
meir og meir aksept og respekt for Noreg sin sjøpattedyrpolitikk. Trass
i sterke truslar om det motsette, har komiteen merka
seg at norsk fangst ikkje har ført til vesentlege negative
konsekvensar for korkje norsk eksport, industri eller turisme. Forsøk
på forbrukarboikottar har ikkje ført fram.
Komiteen syner til at norsk fiskerinæring,
som kan vere særleg utsett for slike boikottar, ikkje fryktar negative
reaksjonar i marknadene ved ein meir offensiv sjøpattedyrpolitikk.
Næringa meiner at eventuelle reaksjonar er det mogleg å handtere
med sakleg informasjon.
Komiteen har merka seg at den
internasjonale mediedekkinga av norsk sjøpattedyrpolitikk
vert stadig meir sakleg, og oftare positivt vinkla.
Komiteen syner til at Regjeringa
samarbeider med organisasjonar med samanfallande synspunkt om denne
informasjonsverksemda, og at desse mottek økonomisk støtte
til dette arbeidet, at Regjeringa skal vidareføre det gode,
konstruktive samarbeidet med organisasjonar med samanfallande synspunkt.
Komiteen har merka seg at det
er mest merksemd om norsk kvalfangst i samband med dei årlege
møta i Den internasjonale kvalfangstkommisjonen. Desse møta
er eit årleg høve for motstandarane å mobilisere og å få mediedekking.
Tilsvarande gjev desse møta Noreg lett tilgang til internasjonale
media og såleis eit godt høve til å informere
omverda.
Komiteen er samd med Regjeringa
i at i lys av kor viktig fiske og fangst er for norsk økonomi,
så er det viktig å vidareføre arbeidet
med informasjon om norsk ressursforvalting. Denne informasjonsverksemda
er særskild viktig når Noreg no går over
til økosystembasert forvalting av sjøpattedyrbestandane.
Komiteen vil peike på at
fangstnæringane har vore utsett for særs harde åtak
som har ramma næringane økonomisk og dermed gitt
redusert lønsemd. Boikottaksjonar og importrestriksjonar
reduserte marknaden for selskinn dramatisk, og forbod mot kvitungefangst reduserte
fangsteffektiviteten vesentleg.
Komiteen vil vidare peike på at
i strid med artikkel XX i GATT-avtalen forbyr USA import av alle
ulike slag selprodukt og at EU forbyr import av selungeskinn og
varer framstilt av selungeskinn.
Komiteen meiner at Noreg må arbeide
for å tryggje rettmessig tilgang for norske selprodukt
til utanlandske marknader. Det multilaterale handelssystemet, etablert
gjennom WTO-regelverket, er ein viktig garantist mot vilkårligheit,
proteksjonisme og den sterkaste si rett. Det er viktig å sikre
at handelsreglane vert etterlevd. Komiteen vil vidare
syne til at i fall bilaterale samtaler ikkje fører fram,
så er det mogleg å finne fram til løysingar
knytt til importrestriksjonar på selprodukt i WTO sitt
tvisteløysingsorgan.
Komiteen vil vidare syne til
at stoggen i vågekvalfangsten og den sterkt reduserte fangsten,
hadde som verknad at marknaden ikkje vart tilført kvalprodukt,
og såleis forsvann etter kvart òg etterspørselen.
Noreg sitt sjølvpålagte eksportforbod stogga tilførselen
av norske kvalprodukt til den japanske marknaden. Det generelle verkemiddelapparatet
bør slik komiteen ser det, prioritere dei
utfordringane næringa har i høve til produktutvikling,
vidareutvikling og marknadsføring. Komiteen har
merka seg at Noreg oppheva det sjølvpålagte eksportforbodet
for kval i 2001. Norsk eksport av kvalprodukt er i samsvar med dei
folkerettslege rettane og pliktane. Vi har noko eksport til Island og
Færøyane og komiteen er nøgd
med at Regjeringa har lagt ned arbeid for å få tilgang
til den store og godt betalande japanske marknaden, som vil kunne etterspørje
biprodukt som spekk, sporar, innvollar. Komiteen ønskjer
at Regjeringa intensiverer arbeidet med å få tilgang
til den japanske marknaden.
Komiteen har merka seg at noverande
vågekvalfangst på 600-700 dyr gjev om lag 1 000
tonn kjøt, som tilsvarar om lag 200 g kvalkjøt
pr. innbyggjar. Kvalkjøtprodusentane meiner eit så lite
volum gjer det vanskeleg med effektiv marknadsføring, produktutvikling
og distribusjon, og det kan vere vanskeleg å oppfylle matvarekjedene
sitt krav om jamn, kontinuerleg tilførsel av kjøt. Komiteen vil
peike på at det er eit vesentleg problem for kvalnæringa
at ein god del matvarebutikkar ikkje fører kvalkjøt,
og at næringa først må ha tilgang på meir
råstoff, m.a.o. auka fangst, før marknadene kan
utviklast vidare.
Hovudproduktet frå sel er skinn, men
det vert òg produsert olje frå selspekk. Hovudproduktet
frå kval er kjøt. Komiteen har
merka seg at forskarane har kome fram til at kjøt og spekk
av sjøpattedyr er særs velegna som mat. Det inneheld
særs mange viktige næringsstoff, og innhaldet
ligg langt over dei kjøttprodukt ein får av landdyra.
Det er derfor viktig at dette vert utnytta.
Komiteen har vidare merka seg
at forskinga meiner at ein gjennom meir forsking og produktutvikling
kan framstille nye og helsefremjande produkt. Dette er i seg sjølv
verdfullt, men det vil òg gjere næringa lønsam
på sikt.
Det er mange ulike produkt som kan utviklast
frå sjøpattedyr. Komiteen har merka
seg at for 2004 har Innovasjon Norge og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond
(FHF) sett i gang eit selprogram med ei økonomisk ramme
på 3,2 mill. kroner. Dette programmet omfattar m.a. forsking
og utvikling for å kunne auke verdiskapinga ved å utnytte
selspekket betre, auka satsing på design, trendar og motar,
og utvikling og tilpassing av skuter til bruk i selfangst.
Komiteen har vidare merka seg
at Eksportutvalet for fisk (EFF) står for den generiske
marknadsføringa av kvalkjøt i Noreg, og at Reklameutvalet
for småkvalkjøt kjøper desse tenestene
av EFF i staden for å byggje opp ein eigen marknadsorganisasjon.
Kvalnæringa, ved både fangst- og produksjonsleddet,
finansierer Reklameutvalet for småkvalkjøtt.
Komiteen er særs nøgd
med at dei lovoppnemnde instansane Fiskeri- og havbruksnæringens
forskningsfond og Eksportutvalet for fisk er involvert i forsking, utvikling
og marknadsføring i samband med sjøpattedyr. Særleg
sjøpattedyrnæringane har trong for den kompetansen
som desse instansane sit på.
Komiteen har merka seg at kvalnæringa
i dag er ei lønsam næring, men med eit mykje større
potensial dersom ein aukar uttaket, tar forvaltingsmessige omsyn,
driv produktutvikling og marknadsføring. Særleg
har spekk eit stort potensial i den japanske marknaden.
Det er om lag 30-35 kombinerte fiske- og fangstfarty, gjennomsnittleg
65 fot i lengd, som deltek i fangsten. Om lag 20 pst. av årsinntekta
kjem frå kvalfangsten, men i 2003 med låge fiskekvotar
og prisar utgjorde kvalfangsten 33 pst. av inntekta. Komiteen vil understreke
at kostnadane ved kvalfangst er større enn ved andre fiskeri,
og såleis er kvalfangsten sin del av nettoinntekt lågare
enn nemnde del av bruttoinntekt. Komiteen registrerer
med glede at det er nokså stor fornying av kvalfangstflåten.
Komiteen har merka seg at vågekvalkvota
i år er på 670 dyr, at det i fjor vart fanga 647
dyr og at det var offentlege inspektørar om bord under
heile fangsten. Fartya må dekke kostnader til kost for
inspektørane.
Komiteen vil peike på at
om eit farty har trong for inspektør utover det tal døgn
som Fiskeridirektoratet betaler, så må det sjølve
bere desse kostnadene. Kravet til inspektør om bord under
heile fangsten kan gjere fangsten mindre effektiv og dermed mindre
lønsam, t.d. ved at fartya må seie i frå på førehand
når dei treng inspektør. Det kan hindra farty
frå å drive fangst når tilhøva
ligg til rette for det fordi det ikkje har inspektør om
bord. Komiteen er såleis samd i Regjeringa
sitt framlegg om å erstatte inspektørordninga
med elektronisk overvaking, og trur at elektronisk overvaking er betre
enn inspektørordninga då den menneskelege faktoren
vert eliminert. Dette krev samstundes at elektronikken fungerer
utan tekniske feil.
Komiteen har merka seg at totalkvotane
vert fordelt på ulike kvoteområde, og at det einskilde
farty berre kan fanga i tildelt kvoteområde. Dette kan
føre til ekstra kostnader med transport til og frå kvoteområde. Dessutan
kan naturlege tilhøve som beitegrunnlag og ver gjere at
fangsteffektiviteten og dermed lønsemda i eit kvoteområde
vert dårlegare enn i andre.
Komiteen har vidare merka seg
at dei to kvoteområda for Barentshavet i år vert
forvalta som eitt kvoteområde.
Så lenge dei vitskaplege omsyna er
ivaretatt, er komiteen positivt innstilt til at forvaltinga
av vågekvalfangsten tek omsyn til effektiviteten og lønsemda.
Komiteen registrerer at det vert
hevda at det ikkje finst vitskapleg grunnlag for å oppretthalde
kvoteområdet for Spitsbergen, men at det vert gjort ut
frå eit ønske om å vere sikker på at
fangsten vert jamt distribuert. Nokre hevdar at kvoteområdet
Spitsbergen bør innlemmast i kvoteområdet Barentshavet
og at ein i alle tilfelle vil få ei naturleg fordeling
av fangsten på grunn av beite- og vêrtilhøve.
Komiteen syner til at dei tradisjonelle
fangstområda, i tillegg til norske farvatn, til
dels omfatta russisk, islandsk, britisk, færøyisk
og grønlandsk sone, og internasjonalt farvatn.
Komiteen syner vidare til at
det eksisterande vågekvalestimatet omfattar desse områda.
Komiteen ber om at det vurderast
om norske kvalfangarar kan få tilgong til fangst i internasjonale
farvatn i Norskehavet.
Norges Råfisklag har dei siste åra,
for å lette førstehandsomsetninga, krevd at fartya
må levere kjøt i fleire omgangar, og det kan verte
stilt krav til liggetid før dei tek opp att fangsten igjen. Komiteen syner
til at salslaga har kompetanse på førstehandsomsetninga,
men registrerer at slike reguleringar kan føre til redusert fangsteffektivitet
og lønsemd. Fangstleddet, kjøparkorpset, salslaga
og Fiskeridirektoratet må samarbeide for å kome
fram til ordningar som syter for mest mogleg lønsemd i
næringa.
Komiteen meiner at kvalfangstsfarty
bør ha høve til å oppbevare råstoff
best mogleg, inklusiv frysing, og at det vert vurdert å gje
ein avgrensa, restriktiv tilgang til ombordproduksjon.
Komiteen meiner at rammevilkåra
må vere slik at kvalfangsten kan halde fram å vere
lønsam og subsidiefri, og då er det m.a. naudsynt
med auka fangst og vidareutvikling og konstruktivt samarbeid mellom
dei ulike aktørane.
Komiteen har merka seg at som
toppredatorar i den marine næringskjeda er sjøpattedyr
særs utsett for framandstoff som t.d. PCB (både
dioksin-like og andre) og kvikksølv. Nokre av desse vert
akkumulert i sjøpattedyra.
Alder er ein av fleire faktorar som har innverknad
på innhaldet av framandstoff i det einskilde dyr. Komiteen syner
til at i sjøpattedyrbestandar som ikkje vert hausta, m.a.o.
nullkvoter, vert bestandane regulert av avgrensande faktorar i økosystemet.
Ei slik forvalting vil føre til høgare gjennomsnittsalder
i bestandane og såleis fleire individ med høge
konsentrasjonar av framandstoff. Komiteen vil
ikkje utelukke at òg det motsette er tilfelle, m.a.o. at
ei forvalting mot ein bestandsstorleik som gjev maksimum avkastning
(MSY-nivå) kan føre til lågare gjennomsnittsalder
i bestandane og såleis fleire individ med lågare
konsentrasjonar av framandstoff. Om dette er tilfelle, så er
det i seg sjølv eit sjølvstendig argument for
ei forvalting som har MSY-nivå for bestandane som målsetjing.
Komiteen har merka seg at andre
faktorar som fødeval, kjønn, reproduksjonsstatus
og tid på året òg har innverknad på konsentrasjonane
av framandstoff i produkta frå sjøpattedyr. Gjennom
forvaltinga av haustinga av sjøpattedyr kan ein såleis
ta grep for å redusere konsentrasjonane av framandstoff
i produkta. Komiteen meiner det er naudsynt å undersøkje
desse samanhengane og å ta forvaltingsmessige grep.
Komiteen syner til at Mattilsynet
har gjeve kosthaldsråd til gravide og ammande om ikkje å konsumere
sel- og kvalkjøt på grunn av kvikksølvinnhald. Når
det vert gjeve kosthaldsråd, er det særs viktig å framskaffe
data om den samanhengen som ein trur ligg føre. Komiteen vil
peike på at kosthaldsråd kan ha verknad på marknaden
og såleis lønsemda i dei råka næringane.
Komiteen er samd i Regjeringa
sitt framlegg om å auke fangstkvotane vesentleg for bestandane
av grønlandssel i høve til noverande nivå.
Kvotane på grønlandssel har i lita grad vore hausta
dei siste åra. Komiteen meiner utfordringa
er å legge tilhøva til rette for auka fangst. Komiteen vil
vise til at norske forskarar hevder at ein har for liten kunnskap
om grønlandssel. Komiteen meiner derfor
at Regjeringa bør vurdere å sette i gang eit forskingsprogram
for innhenting av meir kunnskap om grønlandssel.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Senterpartiet, har forståing
for at næringa ynskjer å driva fangsten mest mogelg
effektivt. Det er imidlertid ikkje særleg etterspurnad
etter pelsen av kvitungar, samstundes som fangst av kvitungar er
problematisk i høve til opinionen. Fleirtalet vil
derfor ikkje støtte ei oppheving av forbodet mot fangst
av kvitungar.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet har
merka seg at selfangstnæringa ønskjer å hauste
kvitungar for slik å få ein effektiv fangst. Nokon slik
fangst er tillate utafor det tidsavgrensa forbodet. I høve
til avlivingsmetodar, er fangst av diande ungar svært effektivt.
Kvitungar vert i dag hausta av russarane i Kvitsjøen, og
skinna vert omsett m.a. i den russiske marknaden. Desse medlemene trur
difor det er mogleg å utvikle ein marknad for kvitungeskinn.
Desse medlemene har merka seg
at det tidlegare var særs stor motstand mot fangst av kvitungar. Desse medlemene trur
at for brorparten av motstandarane av selfangst er det irrelevant
om det vert fanga diande ungar, ikkje-diande ungar, ungar, vaksne
eller gamle dyr. Vidare meiner desse medlemene at
det kan vere tenleg med frie fangstkvotar på grønlandssel
i ein periode.
Desse medlemene meiner at det
er omsynet til norsk ressursforvalting som skal vere avgjerande.
Desse medlemene trur at med ei
offensiv informasjonverksemd er det mogleg å informere
den såkalla opinionen om at kvitungefangst er særs
effektivt, humant og ressursmessig tilrådeleg. Denne såkalla opinionen
er ofte ikkje meir enn nokre få grupperingar som har eit
høgt støyvolum, og som meiningsmålingar syner
ofte ikkje framfører representative synspunkt. Desse
medlemene vil i tillegg peike på at dersom norsk
sjøpattedyrpolitikk skal ta utgangspunkt i kva ein trur
er akseptabelt eller ikkje for denne opinionen, så er det
vanskeleg å vite kvar grensene skal settast.
Som ei prøveordning for å undersøke
fangsteffektivitet og for å utvikle og teste marknader,
meiner desse medlemene at det bør vere høve
til å hauste kvitungar.
Desse medlemene syner vidare
til at det tidlegare vart fanga grønlandssel om ettersommaren
og hausten. Skinna i denne perioden kan vere av god kvalitet. Grønlandsselen
har på denne tida beita heile sommaren, og har difor eit
tjukt spekklag som gjer at den kan flyte etter avliving. Eit tjukt
spekklag er av interesse når det gjeld utvinning av olje
frå spekket. I tillegg er det rimeleg å tru at
konsentrasjonane av framandstoff er relativt lågare ved
tjukt enn tynt spekklag. Desse medlemene meiner difor
det bør vere tilgang til heilårleg fangst av grønlandssel.
Desse medlemene fremjar følgjande
framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa som ei
prøveordning fram til 2009 å tillate heilårleg
hausting av grønlandssel i alle aldrar og farvatn for å undersøke
fangsteffektivitet og for å utvikle og teste marknader."
Komiteen har merka
seg at selnæringa er oppretthalden gjennom stimuli i form
av offentlege subsidiar på omlag 10-13 mill. kroner årleg,
og at Regjeringa meiner at selnæringa i lang tid framover
vil vere avhengig av økonomiske støtteordningar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, tykkjer at Regjeringa sitt framlegg om å erstatte subsidiane
til fangstskutene med "kvotebonus", m.a.o. betaling i form av fiskekvotar,
er interessant. Logikken er at selnæringa får
noko av den gevinsten som kjem i form av økte fiskekvotar,
medan resten av fiskerinæringa får resten. Fleirtalet meiner
det er viktig at kvotebonus vert utforma slik at den kan medverke
til stabile og gode økonomiske rammevilkår som
gjer det økonomisk interessant å hauste sel.
Fleirtalet meiner Regjeringa
må ta omsyn til synspunkta frå fiskerinæringa
når det gjeld utforminga av kvotebonus, idet denne ordninga
har verknad på fiskeria.
Fleirtalet vil peike på at
ein må få den eksisterande flåten til å fatte
interesse for selfangst slik at ein kan unngå å byggje
opp ein ny selfangstflåte som vil krevje kvoter av andre
fiskeslag for å kunne overleve. Fiskefartøy som
vil ta del i selfangst, bør få tilskot til å byggje
om slik at selfangst er mogleg.
Fleirtalet har merka seg at meldinga
seier at det skal ytast økonomisk støtte til produktutvikling, vidareforedling
og marknadsføring. Fleirtalet meiner at
i lys av at fiskerinæringa hjelper til gjennom kvotebonus,
er det naturleg at òg styresmaktene i større grad
forpliktar seg økonomisk. Eit spleiselag er ønskjeleg. Fleirtalet trur
det i ei lang tid framover vil vere naudsynt med tilskot både
til investeringar, fangst, forsking, produktutvikling og marknadsføring.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner at den drøfta ordninga
med kvotebonus ikkje er eit eigna verkemiddel for å få opp
deltakinga og lønsemda i selfangsten. Det er blitt peika
på faren for at selfangst blir eit "nødvendig
onde" for å få kvoterettar i andre fiskeri.
Desse medlemene meiner styresmaktene
bør ta eit medansvar i forhold til produktutvikling, vidareforedling
og marknadsføring i fiskeria som sådan, og i denne
samanhengen i forhold til selfangsten. Det vil i overskueleg framtid
vere behov for offentleg tilskott til selfangst, og desse
medlemene meiner andre næringspolitiske verkemiddel
som Regjeringa skisserer i meldinga, ikkje må komme som
erstatning for tilskott til selfangst over Fiskeriavtalen.
Komiteen syner til St.meld. nr.
27 si omtale av førekomstane av kystsel og dei problema
som kystsel fører til.
Komiteen syner vidare til handsaminga
av Dokument nr. 8:65 (2001-2002) den 16. mai 2002, der Stortinget
gjorde følgjande vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa så snart som
mulig om å utrede og fremme forslag til løysningar
av problema med kystsel. I vurderinga må følgjande
inngå: -
Økte fangstkvoter på kystsel,
- Innføring av økonomisk
tilskot for fangst av kystsel og
- Muligheiter for bearbeiding og sal av
selprodukt."
Komiteen vil peike på at
kystsel er vertsdyr for torskekveis. Kveis legg egg i selen sin
magesekk, desse egga søkk til botn og vert etne av krepsdyr.
Fisk vert infisert når dei et slike krepsdyr eller mindre
fisk som er infisert. Hjå fisken finn ein kapslar av kveis
på filet. Ein finn kveis i torsk og anna botnfisk.
Komiteen har merka seg at for
den tradisjonelle fiskeindustrien er det tidvis store utfordringar
knytt til kystsel og kveis. Kveis må fjernast ved produksjon, noko
som er arbeidskrevjande og reduserer utnyttinga av kvar fisk. Dette
reduserer lønsemda til fiskeindustrien.
Komiteen er òg uroa
over at kveis kan gje ei negativ oppleving for fritidsfiskarar og
turistfiskarar, og at dette på sikt kan føre til
ei uheldig utvikling for fisketurisme. Dette kjem i tillegg til
problema for fiskerinæringa.
Komiteen vil peike på at
kystsel òg konsumerer fisk. Det ligg føre noko
kunnskap for avgrensa område. Kystsel kan òg føre
til skader på fiskereiskapar. Vidare kan kystsel som set
seg fast i fiskereiskap kunne verte påført lidingar
og drukne.
Komiteen meiner at førekomstane
av kystsel må reduserast for å avgrense dei problema
som den lagar til.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Senterpartiet, er samd i Regjeringa
sitt framlegg om å gje utlendingar tilgang til å ta
del i jakt på kystsel, under føresetnad av at
dei formelle kunnskapskrava er møtt. Fleirtalet trur
at jakt på kystsel kan vere ei spanande utfordring for
utanlandske jegerar, og at ei slik jakt vil kunne bidra til å nå målsetjinga
om reduserte lokale førekomstar av kystsel. Fleirtalet vil presisere
at ein må syte for at turistjakt på sel berre foregår
der aktørane har tilstrekkeleg kunnskap om avlivingsmetodar.
Komiteen syner til
at estimatet for vågekval i norske farvatn er rekna til
107 205, og at dette punktestimatet har eit 95 pst. konfidensintervall
på 83 000-138 400. Nye estimat vert lagt fram om lag kvart
sjette år. Vågekval er den einaste kvalarten som
Noreg no haustar.
Komiteen merkar seg at denne
talrikdomen er akseptert av den vitskaplege komiteen til Den Internasjonale
Kvalfangstkommisjonen, og såleis at estimatet er rekna
i samsvar med gjeldande prosedyrar.
Komiteen har merka seg at vågekvalkvota
i år er på 670 dyr, og at det i fjor vart fanga
647 dyr.
Komiteen syner til at Regjeringa
seier at det er eit potensial for auka vågekvalkvoter ved å leggje likevektshaustinga
i 1960-1980-åra til grunn, og at vågekvalkvota
er relativt varsam i høve til kva som truleg er biologisk
forsvarleg.
Komiteen syner vidare til at
det i ein 20-årsperiode frå 1963 til 1982 vart
fanga om lag 1 800 dyr i gjennomsnitt.
Komiteen merkar seg at detaljerte
vitskaplege undersøkingar gjev gode grunnar til å tru
at denne fangsten var berekraftig, og at det ikkje er nokon grunn til å tru
at vågekvalen sitt beitegrunnlag er dårlegare
i dag enn i desse 20 åra.
Komiteen merkar seg vidare at
Regjeringa seier at eit årleg uttak på 1 800 dyr
fram til eit nytt bestandsestimat vert lagt fram (truleg i 2008),
ikkje vil setje bestanden i fare. Eit slikt uttak vil maksimalt
fjerne 9 000 dyr av bestanden.
Komiteen er samd med Regjeringa
i denne vurderinga.
Komiteen merkar seg at sjølv
om ein tek utgangspunkt i den nedre delen av konfidensintervallet,
så vil truleg ikkje eit slikt uttak setje bestanden i fare.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har
vidare merka seg at eit årleg uttak på 1 800 dyr
utgjer mindre enn 2 pst. av punktestimatet på 107 205 individ
i bestanden, og at eit slikt uttak såleis er lågare
enn bestanden si minimumstilvekst på 2 pst.
Fleirtalet syner til at prosedyrane
med regelmessige bestandsestimat inneber mekanismar for tilbakemelding
om stoda i bestanden. Slik tilbakemelding med ny kunnskap gjev høve
for å justere det framtidige uttaket i høve til
dei forvaltingsmessige målsetjingane.
Fleirtalet merkjer seg såleis
at det ikkje er naudsynt å vite på noverande tid
om bestanden vil tole eit tilsvarande uttak i mange år
utover det neste bestandsestimatet.
Fleirtalet trur at eit høgare årleg
uttak i ein prøveperiode vil kunne vere nyttig i høve
til å teste og å utvikle den reviderte
forvaltingsprosedyren utarbeidd av den vitskaplege komiteen til
Den internasjonale kvalfangstkommisjonen. Ei slik testing og vidareutvikling
av denne prosedyren kan òg gå føre seg
i den vitskaplege komiteen til Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen.
Fleirtalet meiner difor at i
lys av eksisterande vitskapleg kunnskap, og av omsyn til målsetjinga
om økosystembasert forvalting og marknad, at det årlege uttaket
må aukast vesentleg fram til det ligg føre eit nytt
bestandsestimat.
Fleirtalet ønskjer at
ei slik forvalting skal setjast i verk snarast råd og at
rammevilkåra vert slik at det er mogleg å få til
eit slikt uttak.
Fleirtalet fremjar følgjande
framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa snarast
råd auke det årlege uttaket av vågekval
vesentleg i høve til dagens nivå, og i tråd
med tilrådingar frå norske forskarar."
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti meiner
det er mogleg å finne fram til ein forsvarleg forvaltningsstrategi
som gir vesentleg høgare kvotar enn det den noverande forvaltningsstrategien
utarbeidd av vitskapskomiteen til den Internasjonale Kvalfangstkommisjonen
(RMP) gir, sjølv når denne vert justert så mykje
som mogleg innanfor det området den er uttesta for.
Desse medlemene ynskjer ikkje å setje
kvotar for vågekvalfangst utan i samsvar med ein langsiktig forvaltningsstrategi
som er grundig uttesta og vitskapleg grunngjeve. Med dagens overvaking
er det stor uvisse knytt til dei seksårige bestandsanslaga.
Difor er det naudsynt med ein gjennomtesta strategi for forvalting
av vågekval. Denne forvaltingsstrategien må tåle uvissa
i bestandsanslaga og også uvisse knytt til vågekvalen
sin biologi og miljøet i våre farvatn.
Desse medlemene ber på denne
bakgrunnen Regjeringa syte for at ein forbetra forvaltningsstrategi for
vågekval vert utvikla. Denne strategien bør vera
ein del av strategien for økosystembasert fleirbestandsforvalting
av fisk og sjøpattedyr. Desse medlemene meiner
det er mogleg å monaleg raskt utvida det uttesta justeringsrommet
for Kvalfangstkommisjonens RMP, og ber Regjeringa setje i gang eit
forskingsprosjekt for å finne ut kor mykje dette justeringsrommet
kan utvidast utan å setje vågekvalen i fare på lang
sikt om han vert forvalta etter denne justerte prosedyren.
Desse medlemene fremjar på denne
bakgrunnen følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa snarast
råd syte for at det blir utarbeidd ein strategi for vågekvalforvalting
som byggjer på arbeidet i den Internasjonale Kvalfangstkommisjonen
med RMP, slik at det årlege uttaket av vågekval
kan auke monaleg i høve til dagens nivå, så sant
dette kan gjerast på bærekraftig vis i tråd
med tilrådingar frå norske forskarar."
Komiteen ønskjer
at mangfaldet av kvalartar i norske farvatn skal oppretthaldast
med levedyktige bestandar. Dette mangfaldet m.a. omfattar blåkval, finnkval,
knølkval, grønlandskval, spermkval, seikval, spekkhoggar,
grindkval, springar, nise, delfin, tumlar, kvitkval, narkval og
nordleg nebbkval. Komiteen er merksam på at
talrikdomen av desse artane varierer mykje. Medan det truleg ikkje
er meir enn nokre få titals grønlandskval att,
så er førekomstane av t.d. grindkval, springar
og nise særs talrike.
Komiteen deler Regjeringa si
uro over stoda til grønlandskvalen. Komiteen er
samd med Regjeringa i at det er særleg grunn til å få meir
kunnskap om grønlandskval og å utarbeide eigna
vernetiltak. Det kan vere ønskjeleg å gjere tilsvarande òg
for andre artar, t.d. blåkval. Medan blåkval vert
observert regelmessig er det berre nokre titals grønlandskval.
For andre arter, som t.d. seikval, narkval og kvitkval er det tilsynelatande
ikkje nokon kunnskap om talrikdom. Ingen av desse kvalartene vert
hausta.
Komiteen registrerer at det er
varierande kunnskap om kva dei ulike kvalbestandane konsumerer,
kor mykje dei konsumerer av ulike ressursar og kor mykje biomasse
som totalt vert konsumert. Ein årsak er manglande
kunnskap om talrikdomen, men denne kunnskapen vantar i stor grad òg
for einskildindivid.
Komiteen syner til at spekkhoggar
i stor grad følgjer silda sine vandringar og at sild truleg
er det viktigaste byttedyret, at grindkval vert sagt å ete
blekksprut, at ein trur at springar beitar på sild, lodde, tobis
og blekksprut, og at nisa er ein fiskeeter med sild som eit viktig
byttedyr.
Komiteen merkar seg at Regjeringa
meiner at det er ei utfordring å identifisere dei essensielle
interaksjonane mellom sjøpattedyr og kommersielle fiskeslag
og kvantifisere desse slik at dei kan verta innarbeidd i fleirbestandsmodellar
og leggjast til grunn for ei økosystembasert forvaltingsprosedyre.
Ein har relativt mykje kunnskap om den kvalarten som
vert hausta, nemleg vågekval. Komiteen har
det klåre inntrykk at hausting av ein bestand inneber ein dynamikk
som gjev oss kunnskap om denne bestanden. Og tilsvarande at fråver
av hausting fører til lite, eller ingen kunnskap. Komiteen er
samd i Regjeringa sitt syn at det er naudsynt med meir kunnskap
om andre kvalartar enn vågekval. Komiteen meiner
at det bør setjast i verk tiltak for å få slik
kunnskap. Komiteen er merksam på at det
i lys av noverande kunnskap ikkje er mogleg å seie eintydig
kva det langsiktige uttaket av desse artane kan og bør
vere.
Komiteen fremjar følgjande
framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa vurdere å opne
for forskingsfangst på andre kvalartar, for slik å leggja
tilhøva til rette for ein større forskingsinnsats
og såleis akkumulering av ønskeleg og naudsynt
kunnskap."
Komiteen syner til at dei vitskaplege,
folkerettslege og realpolitiske tilhøva tilseier at dei økologiske og økonomiske
vurderingane må vere avgjerande for norsk sjøpattedyrpolitikk.
Komiteen vil vidare syne til
at vurderingane av tidsaspektet tilseier at Noreg snarast må iverksetje økosystembasert
forvalting av sjøpattedyrbestandane.
Komiteen meiner at uttaket av
sel og kval har vore for lågt i altfor lang tid, og at
dette har vore skadeleg for norsk verdiskaping, arbeidsplassar og
busetting.
Komiteen meiner det er naudsynt
for Stortinget å nøye følgje utviklinga
av norsk sjøpattedyrpolitikk, og ønskjer at Regjeringa
held Stortinget kontinuerlig oppdatert om utviklinga.
Komiteen meiner at St.meld. nr.
27 (2003-2004) gjev Stortinget eit godt høve til å ta
grep for å få på plass ein framtidsretta, økonomisk
og økologisk sjøpattedyrpolitikk.
Komiteen ønskjer at
Regjeringa skal leggje fram ei ny stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk hausten
2008, eller når det ligg føre eit nytt bestandsestimat
for vågekval i norske farvatn.
Komiteen fremjar følgjande
framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram ei ny stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk
seinast hausten 2008, eller når det ligg føre
eit nytt bestandsestimat for vågekval i norske farvatn."
Forslag frå Framstegspartiet:
Forslag
Stortinget ber Regjeringa som ei prøveordning fram til 2009 å tillate heilårleg hausting av grønlandssel i alle aldrar og farvatn for å undersøke fangsteffektivitet og for å utvikle og teste marknader.
Forslag frå Sosialistisk Venstreparti:
Forslag
Stortinget ber Regjeringa snarast råd syte for at det blir utarbeidd ein strategi for vågekvalforvalting som byggjer på arbeidet i den Internasjonale Kvalfangstkommisjonen med RMP, slik at det årlege uttaket av vågekval kan auke monaleg i høve til dagens nivå, så sant dette kan gjerast på bærekraftig vis i tråd med tilrådingar frå norske forskarar.
Komiteen sine tilrådingar I, III, IV
og V vert fremja av ein samla komité.
Komiteen si tilråding II vert fremja
av medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet,
Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet.
Komiteen har elles
ingen merknader, syner til meldinga og rår Stortinget til å gjere
følgjande
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringa vurdere om Den nordatlantiske
sjøpattedyrkommisjonen kan gjevast ei aktiv oppgåve
i fastsetjinga av totale fangstkvotar og fordelinga av fangstkvotar
mellom Noreg og andre land.
II
Stortinget ber Regjeringa snarast råd
auke det årlege uttaket av vågekval vesentleg
i høve til dagens nivå, og i tråd med
tilrådingar frå norske forskarar.
III
Stortinget ber Regjeringa vurdere å opne
for forskingsfangst på andre kvalartar, for slik å leggje
tilhøva til rette for ein større forskingsinnsats
og såleis akkumulering av ønskeleg og naudsynt
kunnskap.
IV
Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei ny
stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk seinast hausten 2008,
eller når det ligg føre eit nytt bestandsestimat
for vågekval i norske farvatn.
V
St.meld. nr. 27 (2003-2004) om norsk sjøpattedyrpolitikk
- vert å leggje ved møteboka.
Næringskomiteen har til handsaming
stortingsmelding nr.27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk. Nokre
av medlemene i komiteen har fylgjande spørsmål
knytt til saka:
1. Kva forstår
Fiskeridepartementet med ei normalisering av sjøpattedyrnæringane
sett i høve til nasjonal forvaltning, fangst, sysselsetting,
verdiskaping, marknad, internasjonal handel og internasjonal forvaltning
?
Korleis vurderer Fiskeridepartementet stoda
i dag i forhold til målsettinga om normalisering? Til dømes,
kva for tilhøve er normalisert, og kva for tilhøve
er ikkje normalisert?
2. Den Internasjonale Kvalfangstkommisjonen (IWC)
starta å regulere norsk vågekvalfangst i 1976.Korleis
har IWC forvalta norsk vågekvalfangst frå 1982
og fram til i dag?
I høve til korleis IWC har fungert
dei siste åra, vurderer Fiskeridepartementet IWC som ein
eigna internasjonal organisasjon for forvaltning av norsk kvalfangst?
Korleis vurderer Fiskeridepartementet moglegheitene for at IWC i
næraste framtid, til dømes dei neste fem åra,
skal vere ein eigna internasjonal organisasjon for forvaltning av
norsk kvalfangst?
3. Undersøkingar tyder på at
norsk sjøpattedyrpolitikk ikkje har ført til vesentlege
negative konsekvensar for norsk eksport, og heller ikkje for norsk
turistnæring. Det kan heller sjå ut som ein eventuell
samanheng mellom sjøpattedyrpolitikk og turisme er omvendt,
jf. utviklinga av turisme i Nordland og Lofoten i forhold til resten
av landet (St.meld. nr 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk s.
33-34).
Forutan norsk eksport og turisme, har norsk sjøpattedyrpolitikk
hatt vesentlege konsekvensar på andre område,
til dømes politisk eller økonomisk?
4. Fleire land har heilt eller delvis innført
forbod på import av norske selprodukt (St.meld. nr 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk,
s. 32-33).
I 1996 vart Stortinget informert av dåverande regjering
at til dømes USA sitt importforbod på norske selprodukt
er i strid med WTO-avtalen (Stortinget 24.01.1996). Har det vore
ei utvikling i WTO som endrar denne oppfatninga?
5. St.meld. nr. 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk
(s.61) seier at det er eit potensiale for auka vågekvalkvoter
ved å leggje likevektshaustinga i 1960-1980-åra
til grunn.Kan Fiskeridepartementet gjere nærare greie for
denne likevektshaustinga?
Korleis vil ei framtidig hausting på dette
historiske nivået vere i høve til strategiane
omtalt i meldingas kapittel 4.2.3 og 4.2.4, og tilrådd
i kapittel 4.2.5? Vil til dømes ei hausting på dette
nivået frå noverande tidspunkt og fram til det
foreligg eit nytt bestandsestimat innebere ein uakseptabel risiko
for at bestanden vert redusert til under eit nivå som kan sette
den i fare?
6. Meldinga opplyser at vågekvalkvoter
sett med RMP er relativt varsame i høve til kva som er
biologisk forsvarleg (St.meld. nr 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk
s. 64). Kva vågekvalkvoter er biologisk forsvarleg?
7. Vidare tek meldinga til orde for å søke
revisjon av RMP i IWC sin vitskaplege komité, mellom anna fordi
RMP inneheld ei øvre grense for bestandstilvekst som ut
frå empirisk kunnskap ser ut til å vere urealistisk
låg (St.meld. nr 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk
s. 64).
Kva er RMP si grense for bestandstilvekst,
og kva tyder empirisk kunnskap på er eit meir realistisk
nivå?
Kvifor tek ikkje RMP opp i seg empirisk kunnskap?
Kven avgjer om IWC sin vitskaplege komité skal gjere
ein revisjon av RMP? Kan den vitskaplege komiteen starte og fullføre
eit slikt arbeid på eige initiativ, eller må ein
få mandat frå den Internasjonale Kvalfangstkommisjonen?
8. Meldinga seier i høve til bruk
av DNA-register i vågekvalforvaltninga: ”Med de
erfaringene vi har fra tidligere når det gjelder å få aksept
for nye metodikker til bruk i IWCs vitenskapskomités forvaltningsarbeid,
er det innenfor et 5-årsperspektiv ikke rimelig å forvente
at bestandsestimater basert på DNA-registeret kan erstatte
de pågående vågehvaltellingene som forvaltningen
av vågehval i dag er basert på (St.meld. nr 27
Norsk sjøpattedyrpolitikk, s. 25).”
Meldinga omtalar korleis haldningar blant
fangstmotstandarar forsinka fullføringa av RMP, og at til trass
for at RMP vart fullført i 1992, er prosedyren framleis
ikkje iverksett av IWC, og dessutan er det heller ikkje nokon utsikter
til å få avslutta arbeidet med å få RMP
(og RMS) iverksett (St.meld. nr 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk,
s. 29-30).
I lys av dette, kor realistisk er det å tru
at ein kan få ein tilfredsstillande revisjon av RMP innafor rammene
av IWC? Korleis ser Fiskeridepartementet konkret føre seg
at ein skal få til ein tilfredsstillande revisjon av RMP
innafor rammene av IWC?
9. St.meld. nr. 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk
omtalar Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO)
som eit ”kompetent og effektivt organ” for forvaltninga
av sjøpattedyr i det nordatlantiske området (s.
30) i samsvar med Havrettskonvensjonen (s. 85).
Har NAMMCO sin vitskaplege komité den naudsynte
kompetanse for å gjere den revisjonen av RMP som vert omtala
i kapittel 5.2.1.2, og tilsvarande, utvikle DNA-metodikk for bestandsberekningar
som omtala i boks 3.2?
Om ønskjeleg eller naudsynt, korleis
kan ein styrkje kompetansen i NAMMCO sin vitskaplege komité?
Meldinga seier at i framtida vil NAMMCO
venteleg leggje større vekt på å etablere
eit grunnlag for økosystembasert forvaltning av ressursane
i Nord-Atlanteren. Ei slik prioritering ser ut til å vere i
samsvar med dei tilrådde strategiane. Kva vil Fiskeridepartementet
gjere for at Noreg, som ein av dei fire partane i NAMMCO, styrker
NAMMCO sitt arbeid med å etablere eit grunnlag for økosystembasert
forvaltning av ressursane i Nord-Atlanteren, inklusive ressursane
i norske område?
10. I St.meld. nr. 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk
(s.51-53) vert spørsmål knytta til kvikksølv
i sjøpattedyr diskutert.
Det kjem fram at det er det såkalla
metylkvikksølvet som er mest farleg, medan andre typar kvikksølv
er passivt. Meldinga seier at ein berre har kunnskap om nivået
av totalkvikksølv i sjøpattedyr, altså den
totale mengda av både metylkvikksølv og andre
typar kvikksølv. Ein har ikkje målt nivået
av metylkvikksølv, og ein har heller ikkje kunnskap om
kva del metylkvikksølv utgjer av totalkvikksølv.
Vidare heiter det i meldinga at: ”Det
betyr at man ikke er i stand til å utføre risikovurdering
av metylkvikksølv i sjøpattedyr for human helse”.
På påfølgjande side kjem det fram at
ei slik risikovurdering er gjort. Meldinga kan, rett eller galt,
gje det inntrykk at det er utført ei risikovurdering som
ein ikkje er i stand til å gjere, og at det er gjeve eit kosthaldsråd
mot noko som ikkje har vorte målt.
Kan Fiskeridepartementet klargjere kva
som er gjort, og kva kunnskap ein har om forholdet mellom metylkvikksølv
og totalkvikksølv?
11. St.meld. nr. 27 Norsk sjøpattedyrpolitikk
tar ved fleire høve til orde for auka innsats når
det gjeld produktutvikling og marknadsføring.
Korleis og i kva grad har eksisterande
institusjonar som Innovasjon Noreg (tidlegare SND), Eksportutvalet
for Fisk (EFF) og Fiskeri- og Havbruksnæringens Forsknings-
og utviklingsfond (FHF) vore involvert i arbeid knytt til mellom
anna produktutvikling og marknadsføring?
Korleis vil desse institusjonane kunne
bidra i framtida for å nå målsettingane
for sjøpattedyrnæringane?
Jeg viser til brev av 1. april 2004 fra Næringskomiteen,
og har følgende svar på de spørsmålene
som er reist:
1. Med normalisering
av sjøpattedyrnæringene menes det at forvaltning
av hval- og selressursene skal kunne ses på som en naturlig
del av fiskerinæringen basert på bærekraftig
bruk.
Når det gjelder nasjonal forvalting
og fangst, skjer dette etter samme mønster som i fiskerinæringen
for øvrig. Vitenskapelige råd legges til grunn for
kvotefastsettelse og fangstutøvelsen er regulert på samme
måte som i fiskeriene. Som i de forskjellige fiskeriene
tas det hensyn til de forholdene som er spesielle for den aktuelle
type fangst. I stor grad er derfor nasjonal forvaltning og fangst
normalisert.
I samsvar med den politikk skiftende regjeringer har
lagt til grunn etter gjenopptakelsen av fangst på vågehval
i 1993, er de vitenskapelige rådene for kvotefastsettelse
basert på det arbeidet som er gjort i IWCs vitenskapskomité ved
utviklingen av kvoteberegningsmodellen, RMP. Kvotefastsettelse basert
på RMP medfører lavere kvoter enn det som var
gjennomsnittet før fangststoppen. Dersom kvotefastsettelsen
skulle baseres på den versjon av RMP som kommisjonen i
1994 godkjente ved resolusjon, ville imidlertid kvotene bare blitt halvparten
så store som i dag. Årsaken til dette er at kommisjonen
kun vil akseptere bruk av det strengeste beskyttelsesnivået
("tuning level") i vitenskapskomiteens anbefaling, mens Norge har valgt å gjøre
bruk av hele spektret av nivåer som er testet av vitenskapskomiteen
og funnet forsvarlig.
Regulering av selfangst er basert på råd
fra ICES/NAFO og behandling i Den blandete norsk-russiske
fiskerikommisjon.
Det som ikke er normalisert på dette
området, er at IWC ikke lenger anbefaler eller fastsetter
kvotene slik tilfellet var før fangststoppen (moratoriet) trådte
i kraft.
Sysselsettingen i fangstnæringene
kan ikke sies å være normalisert i dag. Så lenge
kvotefastsettelsen for hvalfangst er basert på en modell
som ikke tillater at den årlige tilveksten tas ut, og kvotene som
settes for selfangst ikke tas, må man anta at sysselsettingen
i fangstnæringene kan økes. Det samme vil også gjelde
verdiskapningen. Ved optimal høsting av ressursene er det
grunnlag for større verdiskapning.
Den internasjonale handelen som nå skjer
med produkter av vågehval, er beskjeden i omfang.
Det arbeides med å få IWC
til å gjenoppta aktiv forvaltning av de hvalbestandene
som tåler beskatning. Inntil så skjer, kan man
ikke si at internasjonal forvaltning av hvalfangst er normalisert.
Siden hvalfangsten ble gjenopptatt i 1993,
er det tatt små skritt i retning av normalisering av alle sider
ved hvalfangsten. Dette er en prosess som tar tid fordi det er ulike
syn på denne fangsten internasjonalt og mange holdninger
må endres. Det kan imidlertid ikke være tvil om
at utviklingen går i riktig retning. Dette ser vi av at
en del frivillige organisasjoner som har vært motstandere
av enhver form for hvalfangst, nå støtter det
arbeidet som pågår i IWC med sikte på å finne
et kompromiss som åpner for at hvalfangst igjen skal få bred
internasjonal aksept. Vi må imidlertid være oppmerksom på at
disse organisasjonene vil arbeide for at det kun skal gis aksept
for hvalfangst som er meget begrenset i omfang.
Når det gjelder selfangst, er
det produktutvikling og markedsføring som skal til for å få normalisert alle
sider ved næringen. På dette felt har også fangstnæringen
et vesentlig ansvar.
2. IWC vedtok moratoriet i 1982. Norge
reserverte seg mot dette. IWC satte ikke kvote for kommersiell fangst
verken for 1982 eller 1983, og ikke for noe år etter 1984.
Norge fastsatte derfor på egen hånd kvoter for
fangst, til dels basert på anbefalinger fra vitenskapskomiteen.
Anbefalingene fra vitenskapskomiteen gikk ned fra 1.790 dyr for 1982
til 635 for 1983 og 1984. I 1985 ble nordøstatlantisk vågehval
klassifisert som "beskyttet" bestand, og det kom ingen flere kvoteanbefalinger fra
vitenskapskomiteen. Etter 1987-sesongen stoppet regjeringen vågehvalfangsten
midlertidig. Også gjenopptakelsen av fangsten i 1993 kom
som følge av en nasjonal beslutning.
I tiden etter moratorievedtaket arbeidet
vitenskapskomiteen med den reviderte forvaltningsprosedyren, RMP,
som skulle avløse den nye forvaltningsprosedyren (NMP)
som ble vedtatt i 1974. Vitenskapskomiteen var ferdig med sitt arbeid
i 1991, og kommisjonen aksepterte dette ved en resolusjon i 1994,
men unnlot å innlemme prosedyren i vedtektene som er en
integrert del av konvensjonen. Kommisjonen har således
ikke befattet seg med forvaltning av norsk vågehvalfangst
siden moratoriebeslutningen, bortsett fra å beklage
norsk fangst i form av en rekke kritiske resolusjoner, siste gang
i 2001.
IWCs vitenskapskomité har imidlertid
gjort betydelig innsats når det gjelder vurdering av bestandsstørrelse
og utarbeidelsen av RMP.
IWC er et velegnet internasjonalt organ
for forvaltning av norsk vågehvalfangst basert på Den internasjonale
konvensjon for regulering av hvalfangst (ICRW). Et flertall av medlemmene
tilsidesetter imidlertid deler av konvensjonen. Det er derfor vanskelig,
og det vil ta tid, å få etablert et kvalifisert
flertall som i tråd med konvensjonen vil behandle hval
som en utnyttbar ressurs, og således støtte en
bærekraftig fangst slik vi driver den. Dette avspeiles
i den årelange dragkampen for å få på plass
et nytt forvaltningssystem for kommersiell hvalfangst, RMS. Hvis
et flertall skal forlate et ensidig vernestandpunkt, vil man ha
behov for å vise til at man ikke har gitt fullstendig etter
for fangstlandenes krav.
Det er imidlertid klare insitamenter for
fangstmotstanderne til å komme i mål med dette
arbeidet innen rimelig tid. Det faktum at Norge har forvaltet vågehval
ensidig i 10-12 år etter gjenopptakelsen av fangsten i
1993, og at Island likeledes vil kunne starte opp ordinær
fangst etter 2006 i samsvar med den reservasjonen man tok ved gjeninntreden
i IWC i 2002, gjør at IWC har et visst press på seg. Det
er likevel ikke mulig å si sikkert om det i løpet av
fem år vil være funnet en tilfredsstillende løsning
som vil gjøre det mulig for Norge å forvalte vågehval
innen IWC.
3. Det kan ikke dokumenteres at norsk sjøpattedyrpolitikk
har hatt vesentlige negative konsekvenser på noen områder,
verken politisk eller økonomisk.
4. GATT-avtalens artikkel XX gir adgang
til å innføre handelsbegrensende tiltak i visse
tilfeller, bl.a. tiltak relatert til beskyttelse av miljøet.
Denne bestemmelsen har stått uendret siden GATT-avtalen
først ble utarbeidet i 1947, og det har heller ikke vært
noen utvikling i retning av endring av denne bestemmelsen de siste år.
Etter regjeringens syn hjemler ikke denne unntaksbestemmelsen et forbud
mot import av selprodukter fra Norge. Vi må imidlertid
konstatere at bl.a. USA har et annet syn enn oss i denne saken.
5. og 6.
I en 20-årsperiode fra 1963 til
1982 ble det fanget om lag 1800 dyr pr år i gjennomsnitt.
Detaljerte vitenskapelige undersøkelser gir gode grunner
til å anta at denne fangsten var bærekraftig.
Vi har ingen grunner til å tro at vågehvalens
beitegrunnlag er dårligere i dag enn den var
i disse 20 årene.
En høsting på dette nivået
frem til det foreligger et nytt bestandsestimat(trolig i 2008) vil
fjerne maksimalt 9000 (5 x 1800) fra en bestand på om lag
100 000 dyr. Dette uttaket vil ikke sette bestanden i fare. Om bestanden
vil tåle et tilsvarende uttak i mange år, kan
vi likevel ikke vite helt sikkert i dag. Fiskeridepartementet vil
derfor anbefale at kvotene gradvis settes opp fra dagens nivå ved
hjelp av en forbedret forvaltningsprosedyre og etter hvert som telleresultatene
gjør det mulig.
Svaret i avsnittet ovenfor et gitt ut fra
den forutsetningen at høstingen skal være en likevektshøsting
med en konstant bestand på omkring 100 000 dyr. Hvis man
aktivt ønsker å høste bestanden ned, f.
eks til 2/3 av nåværende bestand, vil
kvotene i en periode måtte være betydelig høyere.
7. RMP har en øvre grense for
bestandstilvekst på 1 % av den delen av bestanden
som er ett år eller eldre. Dette tallet er sikkert for
lavt. Hvor høyt denne øvre grensen i RMP bør
settes, blir en avveining mellom "føre-var" betraktninger
og anslag for vekst i tidligere tider. 2 % skulle være
et helt sikkert tall. Mange ville argumentere for 4 %.
Hvalarter som er høstet langt ned (blåhval,
knølhval og retthvaler), vokser for tiden med 8 % i året.
For disse artene vil tilveksten bli om lag 4 % etter at
bestandene eventuelt har vokst opp til det nivået som ville
tillate maksimal årlig likevekstfangst.
Kjønnsmodne hunner av de nevnte
artene, kan bare føde en unge hvert 2. eller hvert 3. år,
mens vågehvalhunner føder en unge hvert år.
Vi har imidlertid gode grunner til å tro at ungedødeligheten
er betydelig større hos vågehval enn hos disse
andre artene. Vågehvalhunnen er bare sammen med ungen i
få måneder, og vi vet at vågehvalunger
er et viktig byttedyr for hai og spekkhogger. Usikkerhet om hvor
stor ungedødeligheten er for vågehval, er den
viktigste grunnen til at vi ikke kan gi sikrere øvre grenser
for bestandstilveksten.
Det er kommisjonen som avgjør
(med simpelt flertall) instruksen til vitenskapskomiteen. Gjeldende
instruks er at vitenskapskomiteen ikke kan endre RMP uten etter
ny instruks fra kommisjonen.
8. Til tross for at flertallet av IWCs
medlemmer ikke ønsker at kommisjonen skal gjenoppta sitt
arbeid med å sette kvoter for ordinær hvalfangst,
tillot man at vitenskapskomiteen arbeidet med utvikling av metoder
og modeller som gjorde det mulig å bli enig om bestandsestimater
og kvoteberegningsmodeller. Dette arbeidet er bl.a. grunnlaget for den
aksept vi har for norsk hvalfangst i dag. Det er derfor mulig at
IWCs vitenskapskomité over noen år vil kunne kvalitetssikre
nye metoder for beregning av hvalbestander og justering av RMP.
Dette forutsetter imidlertid at det gjøres en betydelig innsats
fra norsk side, både når det gjelder vitenskapelig
arbeid og dialog med toneangivende medlemmer av IWC.
9. NAMMCOs vitenskapskomité har
gjennom de faste nasjonale medlemmene betydelig kompetanse både
når det gjelder å videreutvikle RMP og å utvikle
den nødvendige metodikken for bruk av DNA-registeret til
bestandsvurderinger. I tillegg kommer at vitenskapskomiteen har
fullmakt til å invitere ytterligere deltakere fra medlemslandene og
andre land som har spesiell kompetanse på områder
komiteen arbeider med. Det er rimelig å legge til grunn
at det vil være uproblematisk å fremskaffe den
nødvendige ekspertise til å videreutvikle RMP
og utvikle metodikk for bruk av DNA-registeret til bestandsvurderinger.
Det er imidlertid også viktig å sørge
for å få med noen som er kritisk til NAMMCO-landenes
syn på forvaltning av sjøpattedyr. NAMMCO har
satt av midler på sitt budsjett for å kunne invitere
personer med spesielle kvalifikasjoner til å delta i spesielle
utredninger og arbeidsoppgaver.
I den grad Norge legger vekt på å etablere grunnlaget
for økosystembasert forvaltning, og tar disse resultatene
med til NAMMCOs vitenskapskomité, vil det bidra til fortgang
i arbeidet på dette felt i NAMMCO. Det ser ellers ut til
at det er enighet om å gå videre med å legge
grunnlaget for økosystembasert forvaltning i alle medlemslandene
i NAMMCO. I det første møtet i den gruppen som
er opprettet for å få i gang dette arbeidet i
NAMMCO, deltok en representant fra Canada. Vi vil arbeide for at
også Russland blir med i det videre arbeidet.
10. Det er gjort en risikovurdering av
totalkvikksølv i vågehvalkjøtt. Denne
vurderingen ble gjort av underarbeidsgruppe for miljøgifter
under den forrige vitenskapskomiteen til SNT (levert SNT i mai 2003).
På daværende tidspunkt var det ikke publisert
data om hvor stor andel av totalkvikksølv metylkvikksølv
kunne utgjøre i kjøtt av sjøpattedyr.
I risikovurderingen ble det derfor regnet med at andel metylkvikksølv
i hval tilsvarer den i fisk. Selv om det er varierende opplysninger
om hvor mye av kvikksølvet som foreligger i metylert form i
fisk, så antas metyleringsgrad og ligge mellom 80-100%,
og ved beregning av kvikksølveksponering i Europa (SCOOP
2003) ble all kvikksølv i fisk regnet som metylkvikksølv.
Når det gjelder andelen av kvikksølv
som er i metylert form (metylkvikksølv) i sjøpattedyr,
varierer det mellom arter og innen en artspopulasjon. Inntil nylig
har andelen vært målt indirekte ved å trekke
andelen av uorganisk kvikksølv fra det totale kvikksølvinnholdet
i kjøtt fra sjøpattedyr. I 2004 er en japansk
undersøkelse av kvikksølvnivå i sjøpattedyr
publisert (Endo et al. Chemosphere 54(2004)1653-1662). I 14 individprøver
av vågehval fra Antarktis og nordre del av Stillehavet utgjorde
innholdet av metylkvikksølv fra 14 til over 100% av
totalkvikksølv. NIFES kan nå foreta slike målinger
direkte, men foreløpig er det kun analysert to prøver
av henholdsvis vågehval, grønlandssel og klappmyss.
Dataene viser at andelen metylkvikksølv av total mengde
kvikksølv er 62-65% i vågehvalkjøtt,
i klappmyss 43-49% og i grønlandssel 36-55%.
Først når det foreligger tilstrekkelige
mengde av kvalitetssikrede data om andel metylkvikksølv
av totalkvikksølv i ulike arter sjøpattedyr,
vil det være aktuelt å gjenta risikovurderingen.
En risikovurdering gjort ut fra totalkvikksølvnivå kan
antas å være konservativ. Mer data vedrørende
metylkvikksølv er derfor nødvendig for en mer
nøyaktig risikovurdering.
11. Behov for økt innsats når
det gjelder produktutvikling og markedsføring er en av
konklusjonene i meldingen. Det er særlig selfangstnæringen
som sliter med lønnsomheten og hvor fokus på produktutvikling
vil være avgjørende for å få opp lønnsomheten.
De siste årene har mesteparten
av de økonomiske tilskuddene til selfangstnæringen
kommet over Fiskeriavtalen mellom Norges Fiskarlag og staten. Tilskuddsmidlene
har i stor grad blitt gitt som driftstilskudd til fartøyene
og tilskuddsopplegget har vært utformet mht. å fange
de mest verdifulle dyrene. I tillegg er noe midler gitt til landanlegg
for å drive produktutvikling.
Innovasjon Norge (tidligere SND) har ved
flere anledninger finansiert ulike innformasjonstiltak for å øke
kunnskapen om sel og selfangstnæringen, både i
Norge og utlandet. Et eksempel på dette er kystselprosjektet
med initiativ fra Vega kommune som nå er blitt utvidet
til å omfatte Finland og Sverige i tillegg til Norge. Her
er EU blitt en sentral medspiller sammen med bl.a. Innovasjon Norge. Dette
bidrar til økt oppmerksomhet for selfangstnæringen
i EU.
Videre har Innovasjon Norge tatt initiativ
til å få til økt uttak av sel i Østisen.
Dette prosjektet er omtalt i meldingens punkt 6.2.2.
For 2004 har Innovasjon Norge og Fiskeri-
og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) satt i gang et
selprogram med en økonomisk ramme på 3,2 mill
kroner. Følgene områder står sentralt
i programmet:
1. FOU for å kunne øke verdiskapningen
ved å utnytte selspekket bedre
2. Samarbeid mellom Norge og Russland for å få et økt
uttak av sel i Østisen
3. Økt satsing på design,
trender og moter for at selskinn skal kunne opprettholde sin posisjon på ulike
markeder
4. Utvikling og tilpassing av skuter til
bruk i selfangst
5. Ulike informasjonstiltak
Programmet har en styringsgruppe som er ledet
av FHF. Representanter fra Innovasjon Norge, Norges Fiskarlag og
Fiskeridepartementet deltar i styringsgruppen.
Jeg regner med at disse institusjonene også i
fremtiden vil bidra til at vi kan nå de mål vi
setter oss for utvikling av fangstnæringene våre.
Reklameutvalget for småkvalkjøtt
har inngått en avtale med Eksportutvalget for fisk (EFF)
om markedsføring av hvalkjøtt i Norge. Avtalen
fungerer på den måten at Reklameutvalget kjøper
tjenester av EFF i stedet for å bygge opp en egen markedsorganisasjon.
Næringskomiteen har til handsaming
stortingsmelding nr.27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk. Nokre
av medlemene i komiteen har fylgjande spørsmål
knytt til saka:
På side 73 seier Regjeringa fylgjande:
"Regjeringen vil foreslå å innføre en
vanlig konsesjonsordning for hvalfangst. I forbindelse med nyrekruttering
til hvalfangstnæringen vil man vurdere behovet for å justere
kravene for å kunne få tildelt konsesjon for å delta
i hvalfangst."
Kva meiner Regjeringa konkret med dette?
Norges Naturvernforbund har i eit skriv til
komiteen kommentert dette punktet og seier dei forstår
det slik at dei "foreslåtte konsesjonene vil være
omsettelige". Er dette i samsvar med det Regjeringa ser føre
seg?
Jeg viser til brev av 6. mai 2004 fra Næringskomiteen,
og har følgende svar på det spørsmålet
som er reist:
Situasjonen i dag er at Fiskeridepartementet
hvert år fastsetter en forskrift om adgang til å delta
i hvalfangst. Forskriften innholder vilkår som må oppfylles
for å kunne delta i fangsten. De fiskerne som oppfyller vilkårene,
får en tidsbegrenset adgang til å delta i hvalfangsten
det aktuelle året de søker for
Regjeringen foreslår i stortingsmeldingen å endre denne
praksisen ved å innføre en vanlig konsesjonsordning
for hvalfangst. Hensikten med dette forslaget er å gi hvalfangerne
større trygghet. For eksempel er det nyttig å vite
med størst mulig sikkerhet hvilke fiskerier man har adgang
til å delta i utover inneværende år når man
skal investere i fornyelse av fartøy. Videre ønsker man å unngå det
byråkratiske ved at hvalfangerne i dag må søke
om deltakelse i fangsten hvert år. Dette vil også redusere
omfanget av forvaltingens arbeid med fangsten.
Hvis man vil få til en viss nyrekruttering
til hvalfangstnæringen, må man vurdere behovet
for å justere kravene for å få tildelt
konsesjon. Et av dagens krav er at man må ha deltatt i
fangst i et av de seks siste år med den båten
man ønsker å delta med i årets fangst.
Dette vilkåret begrenser muligheten for å få inn
nye i hvalfangstnæringen. Regjeringen vil også vurdere
om hvalfangst kan kombineres med annen fangstvirksomhet, for eksempel
selfangst.
Det at regjeringen går inn for å vurdere
behovet for å justere kravene for å kunne delta
i hvalfangst, betyr ikke at man vil legge opp til en ordning med
omsettelig konsesjoner. Det vil fortsatt bli stilt krav til tidligere deltakelse
i fangst og nær tilknytning til hvalfangstnæringen.
Oslo, i næringskomiteen, den 13. mai 2004
Olav Akselsen
leiar |
Lodve Solholm
ordførar |