Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om
jordbruksoppgjøret i 2004, med forslag om endrede bevilgninger
på statsbudsjettet for 2004 og andre vedtak i forbindelse
med oppgjøret.
St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 9. mai 2000. I Innst.
S. nr. 167 (1999-2000) slutter flertallet i næringskomiteen
seg til hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret
skal baseres på de mål og retningslinjer som er
trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling
av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Meldingen legger vekt på landbrukets
samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt.
Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter
hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering
av mat- og landbrukspolitikken.
Næringskomiteens flertall forutsatte
at behovet for å forenkle virkemiddelsystemet blir fulgt
opp av forhandlingspartene. Flertallet var videre enig i at en slik forenkling
ikke kan gjennomføres uten at det vil slå ulikt
ut for enkeltbruk. Slike utslag må aksepteres for at en
nødvendig forenkling skal kunne gjennomføres. Videre
ligger Stortingets behandling av de løpende jordbruksoppgjør
til grunn for forhandlingene i 2004.
Jordbrukets krav ble lagt fram 26. april 2004.
Statens tilbud ble lagt fram 4. mai. Den 15. mai ble Statens forhandlingsutvalg
og Jordbrukets forhandlingsutvalg enige om jordbruksavtale for 2004-2005. Hovedtrekkene
i avtalen er beskrevet i kapittel 6 i proposisjonen.
Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag la
26. april 2004 fram et felles krav som innebar økte inntektsmuligheter
for jordbruket i form av et netto rammebehov på 300 mill.
kroner. Kravet ble fordelt med 175 mill. kroner i økte
bevilgninger på kap. 1150 og 125 mill. kroner i målprisøkninger.
I tillegg hadde jordbruket disponert 144 mill. kroner i ledige midler
på avtalen og foreslo enkelte endringer i skattesystemet utenfor
avtalen, begrunnet i behovet for å stimulere ny næringsutvikling.
I oppbyggingen av rammen la jordbrukets forhandlingsutvalg
stor vekt på merknaden fra flertallet i næringskomiteen
ved behandlingen av fjorårets oppgjør om at det
er naturlig at jordbruket får beholde en vesentlig del
av produktivitetsgevinsten.
I fordelingen av kravet hadde jordbruket prioritert virkemidler
som gir direkte inntektseffekt for den enkelte bonde. Storfekjøttproduksjonen
var prioritert, både økonomisk og i virkemiddelutformingen.
Jordbruket krevde videre konkrete og målrettede tiltak
for å legge forholdene til rette for næringsutvikling
basert på gårdens ressurser; tilgang på kapital,
fjerning av flaskehalser, utmarksbasert næringsutvikling,
inkl. bioenergi, sikre grunneiernes rettigheter.
Statens tilbud ble lagt fram 4. mai i 2004.
Tilbudet hadde en samlet ramme på -495 mill. kroner, inklusive disponering
av 165 mill. kroner i ledige midler på avtalen. For øvrig
rammen var fordelt med 150 mill. kroner i reduserte målpriser,
og 510 mill. kroner i varig reduksjon i bevilgningsrammen.
Tilbudet prioriterte strukturtiltak og harmonisering av
regelverket i melkeproduksjon mellom organisasjonsformer, næringsutvikling
og modernisering av bygdeutviklingsmidlene, miljøtiltak
og hensynet til næringsmiddelindustrien. Det ble bl.a.
foreslått å avvikle aktivitetskravet
for samdrifter og det tilhørende ekstra driftstilskuddet.
Det ble foreslått å avvikle avstandskravet for
samdrifter og beløpstaket i husdyrtilskuddet. Videre ble
det foreslått å øke andelen melkekvoter
som kan omsettes direkte mellom produsenter. Fordelingen av rammen
hadde en profil tilsvarende den som har vært lagt til grunn
ved de siste jordbruksavtalene.
I møte mellom partene 6. mai meldte
Jordbrukets forhandlingsutvalg i særskilt arbeidsdokument
at staten måtte komme med avklaringer på to punkter, behandling
av effektiviseringsgevinsten og strukturtiltakene for at forhandlinger
kunne komme i gang. Statens forhandlingsutvalg la 6. mai fram et
særskilt arbeidsdokument med sine vurderinger av disse spørsmålene.
Deretter var det uformelle kontakter mellom partene.
På grunnlag av kontaktene mellom partene,
og det nye tallgrunnlaget fra Budsjettnemnda for jordbruket, ble
det startet formelle sonderinger fra 11. mai. Den 15. mai ble forhandlingene
avsluttet gjennom en underskrevet sluttprotokoll. Styrene i Norsk
Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag meddelte i brev
av henholdsvis 15. og 26. mai at de hadde godkjent avtalen. Avtaleteksten
følger som utrykt vedlegg til proposisjonen.
For perioden 1999-2003 er totalt jordbruksareal
i drift estimert til å bli redusert med 0,2 pst. Nedgangen i
jordbruksarealet skyldes reduksjon i arealet med korn og oljevekster
og spesielt andre åpen åkervekster.
Statistisk sentralbyrå la fram forsinkede
resultater fra arbeidsforbrukstellingen i jordbruket i 2003, etter
at krav og tilbud var lagt fram i forhandlingene. Samtidig konstaterte
byrået feil ved tellingen i 2001. De nye tallene viser
en klart mindre reduksjon i arbeidsforbruket etter 1999 enn det
som partene har lagt til grunn de siste 2-3 årene. Basert
på de nye tallene fra SSB reviderte Budsjettnemnda for
jordbruket den 11. mai 2004 sin tallserie fra 1999 til 2003, og
utarbeidet nye prognoser for arbeidsforbruket i jordbruket
i 2004 og 2005. De reviderte tallene viser at antall årsverk
i jordbruket i 2003 var 5 200 årsverk høyere enn
tidligere anslått.
Etter de nye tallene sto jordbruket for 3,6
pst. av samlet sysselsetting i 2003, målt som årsverk
i jordbruket relativt til sysselsatte normalårsverk.
Totalt antall jordbruksbedrifter har gått
ned fra 99 400 til 58 000 (-40 pst.) i perioden 1989 til 2003. Fra 1999
til 2003 ble antall jordbruksbedrifter redusert med 20 pst. og en
stadig større andel har over 200 dekar. Fra og med 1999
har det også vært en reduksjon i antallet jordbruksbedrifter
mellom 200 og 300 dekar. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift
på landsbasis har økt fra 100 dekar i 1989 til
178 dekar i 2003. Arealet på de jordbruksbedriftene som
går ut av drift overtas i hovedsak av andre jordbruksbedrifter ved
salg eller utleie.
Antall jordbruksbedrifter med melkeproduksjon
er redusert med 19 pst. i perioden 1999 til 2003, og utgjorde i
2003 17 500 jordbruksbedrifter. I samme periode er antallet samdrifter
i melkeproduksjonen mer enn doblet.
Det har gjennomgående vært
en sterk strukturutvikling i alle produksjoner de senere årene.
For korn har gjennomsnittsarealet per jordbruksbedrift økt
med 24 pst. fra 153 dekar i 1999 til 190 dekar i 2003. Gjennomsnittlig
antall verpehøner pr. bruk har i samme periode økt
med 38 pst., fra 783 til 1 086. I 2003 var gjennomsnittlig besetningsstørrelse
39 for jordbruksbedrifter med purker, og har dermed økt
med 32 pst. i perioden. Andelen kumelkprodusenter med kvote over 100
000 liter har økt fra 12 pst. i 1985 til 29 pst. i 2003.
I perioden 1989-2003 har reduksjonen i antall
jordbruksbedrifter relativt sett vært størst på Østlandet
og i Nord-Norge. I 2003 var 41 pst. av jordbruksbedriftene lokalisert
på Østlandet, 9 pst. i Nord-Norge, 14 pst. i Agder/Rogaland,
14 pst. i Trøndelag, og 22 pst. på Vestlandet.
Reduksjonen i jordbruksareal i drift har i hovedsak foregått
på Østlandet.
Etter 2001 har markedet i langt større
grad vært i balanse. Melkekvotene ble økt med
1 pst. fra 2002 til 2003. Også for kjøtt er markedsbalansen
vesentlig bedret, og det har delvis oppstått situasjoner
med markedsunderskudd, spesielt for storfe.
Landbruksdepartementet har en rekke virkemidler for å bidra
til næringsutvikling i landbruket. Noen forvaltes på sentralt
nivå, andre fylkesvis eller lokalt i kommunene. Noen av
ordningene vedtas i forbindelse med jordbruksforhandlingene.
Tabell: Oversikt over innvilgningsrammene
næringsutvikling i 2003. Mill. kroner.
Ordning for næringsutvikling
i landbruket | 2003 |
Kompetansetiltak (KIL) | 8,0 |
Kvalitetssystemer i landbruket
(KSL) | 22,5 |
Fylkesvise bygdeutviklingsmidler | 286,0 |
Skogbruk (nærings-
og miljøtiltak, landsdekkende tiltak) | 103,0 |
Bioenergi | 15,0 |
Sum innenfor
jordbruksavtalen | 434,5 |
Overføring til
Samisk utviklingsfond (SUF) | 2,0 |
Verdiskapingsprogram for
matproduksjon | 95,0 |
Konkurransestrategier for
norsk mat (inkl. merkeordninger og off. strategier) | 27,5 |
Sentrale bygdeutviklingsmidler | 39,0 |
Tilskudd til Utviklingsfondet
for skogbruket | 3,4 |
Tilskudd verdiskapingstiltak
i skogbruket | 39,0 |
Sum utenfor
jordbruksavtalen | 205,9 |
Sum totalt til næringsutvikling | 640,4 |
I tillegg kommer bevilgning til rentestøtte
i 2003 med en låneramme på 500 mill. kroner og
rentestøtte på 5 prosentenheters reduksjon i avtalt
rentenivå på opptatt lån.
Det ble gitt tilsagn på i alt 166,1
mill. kroner innenfor rentestøtteordningen i 2003 og 0,4
mill. kroner kom til utbetaling i løpet av året.
De sentrale bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) nyttes
til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter.
Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen
næringsutvikling. Sentrale BU-midler er f.o.m. 2004 tatt
ut av Jord-bruksavtalen.
Menn utgjør 87 pst. av personlige brukere,
mens kvinner kun utgjør 13 pst., en endring fra hhv. 93
pst. og 7 pst. i 1979. Størst andel kvinner finner vi på mindre
bruk. Generelt er lang utdanning vanligere blant kvinner enn blant
menn som eier eller driver gårdsbruk, og lang utdanning
er vanligere jo større gården er for begge kjønn.
Statistikk for pensjonsgivende inntekt i jordbruk, skog
og fiske viser at menn har høyere inntekt enn kvinner,
både når det gjelder primærnæring,
lønnsinntekt og annen næring. Kvinners pensjonsgivende inntekt
har de siste årene ligget på om lag to tredeler
av mennenes. Kvinnene henter i større grad inntekten sin fra
lønnsinntekter. De siste årene har andelen av inntekten
fra primærnæringer blitt redusert noe for kvinner.
Mens 29 pst. av mennene henter over halvparten av bruttoinntekten
sin fra næringsinntekten, gjelder det samme kun for 14
pst. av kvinnene. Det er en langt større andel av mennene
(35 pst.) som har næringsinntekt over 170 210 kroner enn
tilsvarende andel blant kvinnene (19 pst.). Det er de med inntekt over
170 210 kroner som ville kunne utnytte et maksimalt inntektsfradrag
fullt ut.
Arbeidet med både det nasjonale og
de fylkesvise miljøprogram har startet opp. Bevilgningsmyndighet for
forskrifter Spesielle miljøtiltak jordbruket (SMIL) er
lagt til kommunene. Den nye SMIL-forskriften er mer overordnet enn
de tidligere forskriftene. Dette innebærer at kommunene
får muligheten til å prioritere de miljøutfordringene
de ser i sin kommune. Miljøplan er nå et krav
for alle som mottar produksjonstilskudd.
I proposisjonen er gitt en oversikt over resultatene
og innsatsen på et utvalg miljøområder
som jordbruket berører. Spesielt ser vi en økende
interesse for tiltak som retter seg mot å bevare biologisk
mangfold. Dette er tiltak som det har blitt fokusert spesielt på fra
fylkesmannen de senere årene, og dette ser nå ut
til å slå ut på søknadsomfanget
og bevilgningene.
Genressursutvalget for kulturplanter, Genressursutvalget
for skogstrær, Genressursutvalget for husdyr samt Norsk
Genressursråd videreførte i 2003 arbeidet med
forvaltingen av landbruksgenetiske ressurser i Norge i henhold til
de respektive handlingsplaner. Det ble i 2003 igangsatt og videreført
prosjekter for i alt 6,3 mill. kroner innenfor genressursområdet.
Andel økologisk areal (inkl. karensareal)
av totalt jordbruksareal har økt fra 3,2 pst. i 2002 til
3,7 pst. i 2003. For å nå målsetningen
må rundt 120 000 daa omlegges årlig i de resterende
6 år. Det har vært vekst innenfor de fleste produksjoner.
Det økologiske grønnsaksarealet har økt
med 47 pst. Det ble i 2002 igangsatt et nasjonalt pilotprosjekt
innen økologisk frukt- og bærproduksjon som man
nå kan forvente seg resultater fra. I 2003 ble det også etablert
et nasjonalt pilotprosjekt innen økologisk veksthusproduksjon. Økologisk kornareal
har økt med 40 pst. og levert mengde korn til mølle
er fordoblet. Den største andelen av kornet avregnes som
fôrkorn. Omsetningen av økologisk korn til mat
har også økt betydelig. Selv om den økologiske kornproduksjonen
har økt betydelig, vil det være en utfordring å dekke
behovet for økologisk mat- og fôrkorn når
alt fôr i økologisk husdyrproduksjon skal være økologisk
fra 2005.
Markedsutviklingen for de fleste varer er ikke tilfredsstillende
og utviklingen i markedet for økologiske produkter går
saktere enn ønsket. Dette gjelder spesielt for melk og
kjøtt der synkende andeler av den økologiske produksjonen
når fram til forbruker som økologisk produkt.
Den beste balansen mellom produksjon og omsetning er innenfor den økologiske eggproduksjonen,
der 80 pst. av produksjonen omsettes som økologisk vare.
Nasjonale pilotprosjekter som omhandler storhusholdning
viser at storhusholdninger kan ha potensial til å være
en vesentlig markedsaktør for økologisk produksjon.
I løpet av 2003 har det særlig vært mye omtale
av og interesse for de to prosjektene som går på økologisk
mat i sykehus og økologisk mat til storkantiner.
Budsjettnemnda har budsjettert med en kostnadsreduksjon
på 2,8 pst. i 2004. Driftskostnadene er budsjettert å synke
med 2,9 pst. Dette skyldes først og fremst lavere strømpriser.
Kapitalkostnadene er budsjettert til å synke med 2,8 pst.,
hovedsakelig på grunn av fortsatt reduksjon i realrente
fra 2,5 til 2 pst. samt reduksjon i kapitalslitet.
Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes
med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, avgitt
fra Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen omfatter inntekter
fra tradisjonelt jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer.
Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del
tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter
for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylens
normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde
av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.
Figuren nedenfor viser vederlag til arbeid og
egenkapital pr. årsverk etter normaliserte regnskaper i
Totalkalkylen. Totalkalkylen gjøres opp før skatt.
Fra og med inntektsåret 2000 ble det innført et
skattefradrag for jordbruket, og dette kommer ikke inn i Budsjettnemndas
beregninger. Jordbruksfradraget ble utvidet i 2002 til et inntektsavhengig
fradrag. Inntektsvirkningen av jordbruksfradraget er lagt til i
figuren.
[Figur:]
Prisstigningen er prognosert til 1 pst. i 2004.
Kombinert med en prognose på fortsatt rentereduksjon i 2004,
forventes de totale kostnadene å gå noe ned. Videre
prognoseres reduksjon i antall årsverk.
Budsjettnemnda for jordbruket har på bakgrunn
av driftsgranskingene beregnet årlig produktivitetsendring
de siste 8 år, inkludert arbeidsforbruk, for hovedproduksjonene.
Produktivitetsendringene pr. årsverk utgjør for
korn minus 200 kroner, melk og storfeslakt 2 100 kroner, 8 400 kroner
for korn/gris og 1 000 kroner for sau. Beregningene indikerer
at den betydelige produktivitetsframgangen vi har hatt i kornproduksjonen
de senere årene har stoppet opp.
Netto overføringer i faste kroner var
høyest i første halvdel av 1980-årene
og er redusert fram til 1997. Budsjettoverføringene økte
i perioden 1998-2000 når det er tatt hensyn til inntektsfradraget
i jordbruksinntekt. Siden 2000 er overføringene redusert
noe hvert år. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea,
Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten
blant OECD-landene.
Norge er et av de land med størst andel
produksjonsnøytral støtte i forhold til total
støtte. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig
dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler
både i Norge og andre land. Dette har vært gjort
bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt
og for å redusere intensiteten i produksjonen.
Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger
i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Markedsordninger
og handelspolitiske rammebetingelser har stor betydning for næringsmiddelindustri
og omsetning, og landbrukspolitikken må ha fokus på alle ledd
i kjeden fra jord til bord. Foredlings- og omsetningsleddene er
viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene
i jordbruket. Regjeringen ønsker reell konkurranse i verdikjeden
for å opprettholde produksjon og verdiskaping i Norge.
Store deler av næringsmiddelindustrien
er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende
grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens
utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til jordbrukets
avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.
Ifølge NILF 2003 var omsetningen av
nærings- og nytelsesmidler i dagligvare- og storhusholdningsmarkedet
i 2001/2002 104 mrd. kroner (ekskl. mva). Av dette kom
51,4 mrd. kroner fra omsetning av norskproduserte jordbruksvarer.
Fra 1. juli 2001 ble merverdiavgiften på matvarer redusert
til 12 pst. fra 1. juli 2001. Momsreduksjonen kom i all hovedsak
forbrukerne til gode ved at matprisene ble redusert med ca. 9 pst.
Reformen bidro dermed til tilsvarende reduksjon i prisforskjellene
til nabolandene. Etter reformen, fra juli 2001 til og med mars 2004,
har matprisene steget 3 prosentpoeng mer enn konsumprisindeksen.
Blant annet i et grensehandelsperspektiv har
relativ utvikling i matprisene i Norge i forhold til nabolandene betydning.
SIFO gjennomførte i 2004 en spørreundersøkelse
om grensehandel og konkluderte med at grensehandelen økte
signifikant fra 1999 til 2003 målt som andelen av befolkningen
som handlet, handlehyppighet og beløp. Den ble svakt redusert
fra 2003 til 2004.
Ifølge SSBs forbruksundersøkelser
har forbruket som går til mat og drikke vært synkende
i mange år. Andelen som gikk til mat var 10,1 pst. (11,3
inkl. alkoholfrie drikkevarer). Jordbruksavtalene har gitt prisøkning
på råvarene de siste årene; 300 mill.
kroner i 2001, 475 mill. kroner i 2002 og 200 mill. kroner i 2003.
Det utgjør hhv. ca. 2 pst., 3 pst. og vel 1 pst. økning
i råvareprisene til industrien. I sum kan utslaget i forbrukerprisene
på mat anslås til om lag 11/2 pst.
Den norske næringsmiddelindustrien
blir i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse.
Graden av konkurranse varierer mellom varegrupper. Spesielt utsatt
er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med
råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen
har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner
i 1995 til 4,3 mrd. kroner i 2003. Økningen var særskilt
stor fra 2002 til 2003, med en vekst på 0,4 mrd. kroner.
Omsetningstall fra varehandelen viser en økende markedsandel
for bearbeidede landbruksvarer. For norsk næringsmiddelindustri
er det en utfordring å beholde/øke sin
markedsandel innenfor dette voksende markedet. Dette vil også være
svært viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både
primærprodusenter og foredlingsindustri. For avsetning
for norske råvarer og sikring av norsk industri er det
viktig at RÅK-industrien har rammebetingelser som gjør
det interessant å investere i Norge.
Protokoll 3 til EØS-avtalen omfatter
tollsatser for handel med bearbeidede landbruksvarer mellom Norge og
EU. Prisforskjellene på råvarer mellom Norge og aktuelle
importland, f.eks. EU, har økt de seneste årene.
For de råvarene og ferdigvarene som er omfattet av RÅK-ordningen
blir dette kompensert med utbetaling av tilskudd. Prisutjevning
skjer i form av tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksportrestitusjon)
eller prisnedskriving av innenlandske jordbruksvarer som nyttes
til fremstilling av ferdigvarer.
Fra 1. januar 2004 ble det iverksatt endringer
i markedsordningen for melk. TINE er samlet sett den klart dominerende
aktøren i det norske melkemarkedet, men aktører
som f.eks. Synnøve Finden og Q-Meieriene øker
gradvis sine markedsandeler. Med de endringer som ble iverksatt
fra 2004 har aktørene fått mer likeverdige konkurransebetingelser,
noe som bør føre til en skjerpet konkurransesituasjon
og på sikt et mer balansert melkemarked.
Jordbruket er inne i en svært aktiv
periode når det gjelder utvikling av nye matprodukter.
For å følge opp arbeidet med å kommersialisere
produktmangfoldet som er under utvikling, ble det våren
2004 lagt frem en ny strategi for Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon
med et sterkere fokus på hele verdikjeden, særlig
de siste leddene og med fokus på markedsorientering. Etablering
og bygging av merkeordningen "Beskyttede betegnelser" er en viktig
strategi for å utvikle nye produkter som bidrar til matmangfold
for forbrukerne. Merkeordningen ble opprettet i juli 2002.
Landbruksavtalen i WTO legger viktige rammebetingelser
for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter
på tre områder: markedsadgang, internstøtte
og eksportsubsidier. Det pågår nå nye
forhandlinger. Inntil en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet
vil Norge være bundet av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.
Forhandlingene gjennomføres etter prinsippet om at ingenting
er bestemt før alt er bestemt ("single undertaking") og skal
etter den opprinnelige planen sluttføres senest 1. januar
2005.
På landbruksområdet sier ministervedtaket
fra Doha at WTOs medlemsland, uten å foregripe forhandlingsresultatet,
forplikter seg til omfattende forhandlinger med sikte på vesentlig
forbedring av markedsadgangen, reduksjoner av alle former for eksportsubsidier med
sikte på gradvis å avskaffe dem, samt vesentlig reduksjon
av handelsvridende intern støtte. Spesiell og differensiert
behandling av utviklingsland skal være integrert i alle
deler av forhandlingene. Ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt
hensyn til i forhandlingene som fastsatt i landbruksavtalen.
WTOs femte ministerkonferanse som fant sted
i Cancún i Mexico 10.-14. september 2003, skulle være
en midtveisgjennomgang og gi de nødvendige politiske direktiver
for sluttfasen i forhandlingene. Konferansen ble imidlertid avsluttet
uten at det var mulig å komme til enighet om en ministererklæring
som omfattet samtlige områder i Doha-erklæringen.
Singapore-spørsmålene var den direkte utløsende årsaken
til konferansens sammenbrudd. Samtidig var landbruk en viktig underliggende årsak
til sammenbruddet. Toneangivende utviklingsland var svært
misfornøyde med forslaget til løsning på landbruksområdet
som for en stor del var basert på et fellesforslag fra
EU og USA fra august 2003.
Den daværende hovedrådsformann
gjorde et forsøk på å samle støtte
til et omforent rammeverk i desember 2003 uten at dette lyktes.
Det er nå lagt opp til flere forhandlingsmøter
før sommeren 2004. Forhandlingsformannen for jordbruk har
tatt sikte på å få enighet om et rammeverk
for landbruksområdet innen slutten av juli. WTOs medlemsland
støtter denne målsetningen. Fra norsk side vil
arbeidet mot et øvre tolltak og økte tollkvoter
bli prioritert. I tillegg vil det også arbeides for at
hensynet til norske nøkkelprodukter ivaretas i en tollreduksjonsformel.
I disse spørsmålene vil samarbeidet i G10-gruppen
(Bulgaria, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mauritius, Norge,
Sveits, Sør-Korea, Taiwan) stå sentralt. Videre
vil en særlig arbeide for en bedre løsning for
blå støtte.
Landbrukspolitikken er ikke er en del av EØS-avtalen,
men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for
norsk landbruk og næringsmiddelindustri på flere
områder. Prisutviklingen på landbruksproduktene
i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften
til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt
både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen
av EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden
av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale prosesser
som WTO-forhandlingene.
Som en videreføring av landbruksreformen
i Agenda 2000 ble det i juni 2003 vedtatt nye, større endringer
i EUs landbrukspolitikk.
I henhold til EØS-avtalens artikkel
19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med
landbruksvarer. I desember 2002 kom Norge og EU-kommisjonen til enighet
om en avtale om utvidet handel, som bl.a. innebærer økte
gjensidige tollfrie importkvoter for ost. Stortinget ga sitt samtykke
til avtalen gjennom St.prp. nr. 71 (2002-2003). Avtalen ble implementert
fra 1. juli 2003.
Protokoll 3-avtalen inneholder en klausul om å avvikle
gjenværende industribeskyttelse i tollsatsene innen 1.
juli 2004 med åpning for unntak. Forhandlinger ble avsluttet
med et utkast til avtale mellom EU-kommisjonen og Norge 20. desember
2002. Avtalen ble imidlertid ikke akseptert av EUs medlemsland.
Forhandlingene ble videreført vinteren
2004. Kommisjonen og Norge ble her enige om enkelte justeringer og
Kommisjonen vil nå legge fram avtalen på nytt
for godkjenning i medlemslandene. En avtale vil for deler av næringsmiddelindustrien
medføre økt konkurranse på hjemmemarkedet.
Samtidig vil også muligheten for eksport til EU-markedet
forbedres for en del norske produkter.
Effektivisering og strukturrasjonalisering vil
over tid gi reduksjon i kostnadene i vareproduksjonen. Dette er nødvendig
for at jordbruket skal være konkurransedyktig i en framtid
med økende handel og internasjonalisering i industri- og
handelsleddene og fortsatt være i stand til å produsere
fellesgodene samfunnet etterspør og som er hovedbegrunnelsen
for overføringsnivået. Regjeringen mener effektiviseringen
må kombineres med ny næringsutvikling for at målet
om levende og aktive bygdesamfunn skal kunne realiseres.
Årets jordbruksavtale skal bidra til å nå målene
med Landbruk Pluss. Spesielt skal de økte avsetningene
til næringsutvikling, investeringsstøtte, kommunale midler
og moderniseringen av BU-midlene gi økt fleksibilitet og
større måloppnåelse.
Grunnlaget for å nå målene
med Landbruk Pluss ligger i kunnskapen og det lokale engasjement.
Dette forutsetter en kombinasjon av forenkling av virkemidlene og økt
lokal tilpasning og desentralisering i gjennomføringen.
Prosjektet skal forsterke desentraliseringen av myndighet og oppgaver
til kommunene utover det som følger av St.meld. nr. 19
(2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet og Stortingets behandling av
denne, jf. Innst. S. nr. 268 (2001-2002).
Det er viktig at jordbruksavtalen settes inn
i denne hovedtenkingen. Virkemidlene på avtalen må spille sammen
med verdiskapingsprogrammene på kap. 1149 og andre virkemidler,
slik at de til sammen stimulerer vekst og mangfold med utgangspunkt
i landbrukets og bygdenes ressurser.
Inntektsøkningen pr. årsverk
fra 2002 til 2003 er i årets materiale beregnet til 83/4 pst.
Fra 2003 til 2004 har Budsjettnemnda for jordbruket budsjettert
med en inntektsøkning pr. årsverk på 81/2 pst.,
inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget.
Markedsbalansen har de siste årene
vært bedre enn på lenge. Med mindre unntak ligger
det ikke vesentlige økte inntektsmuligheter for jordbruket
i forbedring av markedsbalansen. Derimot ligger det betydelige muligheter
i ny næringsutvikling som faller utenfor avgrensingen av
Totalkalkylen for jordbruket, og i spesialmarkeder, lokale varianter
mv.
Moderate inntektsoppgjør skal bidra
til å bringe lønns- og kostnadsutviklingen mer
på linje med våre handelspartnere. Det er videre
nødvendig med en stram budsjettpolitikk bl.a. for å bedre
rammebetingelsene for konkurranseutsatt næringsvirksomhet.
Grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at jordbruket
har betydelig nytte av en økonomisk politikk som bidrar
til et lavt rentenivå. Grunnlagsmaterialet tilsa videre
en vesentlig lavere ramme enn i fjorårets oppgjør,
slik også jordbrukets krav la til grunn.
Avtalens ramme er 170 mill. kroner lavere enn
rammen for inneværende avtale. Ved vurdering av rammens
størrelse har partene lagt til grunn prognoser og vurderinger
som vist i proposisjonen. Partene konstaterer at jordbruksavtalen
for 2004 innebærer en anslått inntektsøkning
i jordbruket pr. årsverk for perioden 2002 til 2005 som
i prosent er høyere enn for andre grupper i samfunnet.
Partene konstaterer videre at jordbruksoppgjøret for 2004,
sammen med virkningen av de tidligere års oppgjør,
innebærer at jordbruket i perioden 2002-2005 har fått
beholde en vesentlig del av produktivitetsgevinsten og at produktivitetsgevinsten dermed
kommer næringen til gode.
Målprisene økes marginalt,
innenfor en ramme på 40 mill. kroner. Målprisene
på matkorn reduseres med 8 øre pr. kg. Fôrkorn
reduseres med 5 øre pr. kg. Målprisene på de
fleste kjøttvarer reduseres noe, mens målprisene
på melk og frukt og grønt økes noe. AMS
(gul støtte) i WTO-avtalen vil bli nær uendret
som følge av avtalen. I tillegg til de beskrevne endringene
i målprisene videreføres ordningen med prisnedskriving
til RÅK-industrien. Myndighetene vil følge utviklingen
i konkurransesituasjonen nøye. Det forutsettes at den foreslåtte
målprisreduksjonen på matkorn kommer melbasert
næringsmiddelindustri og forbrukerne til gode. Det er en
oppgave for alle aktører i melmarkedet å bidra
aktivt til kostnadsreduksjon. Statens landbruksforvaltning vil,
med utgangspunkt i sin forvaltning av tollvernet, få de
nødvendige fullmakter for å forsterke prisovervåkningen
i hele verdikjeden for korn/matmel.
Internasjonale forhold legger i økende
grad føringer for utviklingen av den nasjonale landbrukspolitikken. Spesielt
vil en ny WTO-avtale, slik de ulike forslag nå ligger,
kunne få stor betydning for utformingen av landbrukspolitikken
framover. Det vil kunne gjelde både tilskuddsordningene
i nivå og innretning, og markedsordningene.
Selv om det nå er uklart på hvilket
tidspunkt en ny WTO-avtale vil tre i kraft, og hvilket omfang den
vil få, synes likevel retningen i en slik avtale klar.
Regjeringen mener gradvise tilpasninger i tide vil være
et viktig bidrag til at det norske landbruket i fremtiden skal kunne
oppfylle sine samfunnsoppgaver.
Fra 2004 ble nasjonalt miljøprogram
etablert. Fra og med 2005 etableres det regionale miljøprogram
og en miljørettet økonomisk virkemiddelpakke på regionalt nivå.
Det er videre lagt til grunn at alle foretak som søker
og mottar produksjonstilskudd skal ha sin egen miljøplan.
I tråd med Landbruk Pluss-satsingen
innebærer avtalen en modernisering av bygdeutviklingsmidlene. Denne
moderniseringen skal bidra til en forsterket nærings- og
eiendomspolitikk, inkludert en videre effektivisering av norsk landbruk.
I avtalen er det avsatt 85 mill. kroner til et investerings- og
omstillingsprogram i melke- og storfeproduksjon. Det er en økning
på 20 mill. kroner. Øvrige fylkesvise BU-midler økes
med 20 mill. kroner. Videre moderniseres regelverket for investeringstilskudd.
Avtalen innebærer at virkemidlene samles
i én pott som fordeles regionalt. Omleggingen trer i kraft
1. januar 2005. Landbruksdepartementet vil løpende evaluere
effekten av virkemidler knyttet til næringsutvikling og
vurdere tilpasninger ut fra endringsbehov.
Avtalen øker handlingsrommet og gir
mer likeverdige muligheter for å utvikle produksjonen og øke produksjonsomfanget
uavhengig av organisasjonsform og grader av samarbeid i melkeproduksjonen,
slik flertallet i næringskomiteen påpekte ved
behandlingen av fjorårets avtale. Som følge av
avtalen blir også mulighetene og regelverket for melkeprodusenter
mer det som gjelder for andre produksjoner. Hva partene er blitt
enige om, er nærmere omtalt i proposisjonen.
Forvaltningsansvaret for en del virkemidler
over LUF ble overført til kommunene fra 2004. Midlene fordeles
til kommunene via Fylkesmannen med utgangspunkt i de premisser som
er trukket opp. Rammen for kommunale midler forutsettes utvidet
fra 105 mill. kroner til 115 mill. kroner for 2005.
Satsingen på økologisk jordbruk
videreføres. Bevilgningene økes med 5 mill. kroner.
Resultatrapporteringen viser at utviklingen på markedssiden
ikke er tilfredsstillende. Det skal legges opp til en mer effektiv bruk
av prosjektmidlene, med vekt på markedstiltak og bedre
samspill med de store markedsaktørene.
Det ble fra 1. januar 2004 iverksatt endringer
i markedsordningen for melk. Endringene berørte markedsreguleringen,
importvernet og prisutjevningsordningen for melk. Det er etablert
et administrativt og regnskapsmessig skille mellom råvarehåndtering
og videreforedling i TINE. Det er fastsatt en målpris på melk
som er knyttet opp mot dette skillet (noteringspunktet). Videre
ble markedsregulators forsyningsplikt betydelig utvidet, både
til produksjon av ikke-flytende og flytende melkeprodukter. Fra
2005 av legges til grunn at særskilte konkurransemessige
reguleringer i regi av landbruksmyndighetene avvikles.
På grunnlag av fallende antall kvotebaserte
geitmelksprodusenter er det i avtalen definert noen satsingsområder
for å styrke de eksisterende produksjonsmiljøene. I
andre områder kombineres satsing på lokal foredling med
tilbud om en frivillig omstillingspakke, jf. kapittel 7 i proposisjonen.
Samtidig er det avsatt inntil 8 mill. kroner i 2005 til et flerårig
prosjekt for å gjennomføre sykdomssanering i geiteholdet.
Dette kombineres med økning i andelen produksjonstilknyttede
inntekter. I sum skal endringene bidra til en sikrere framtid for geiteholdet,
friskere geiter, bedret melkekvalitet og lavere samfunnsøkonomiske
kostnader.
Storfekjøttmarkedet viser tendenser
til mer varig underdekning med norske råvarer. Næringskomiteens flertall
påpekte i fjor (Innst. S. nr. 288 (2002-2003)) at det er
et mål å dekke etterspørselen etter varer
det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor gjeldende
handelspolitiske rammer. Storfekjøttproduksjonen prioriteres
i avtalen. Fjorårets omlegging til tilskudd til lammeslakt
i saueholdet var vellykket og forsterkes i avtalen.
Det ble i 2003 fastsatt en ny forskrift om Omsetningsrådets
myndighet vedrørende markedsregulering for jordbruksvarer.
Regjeringen vektlegger at alle markedsregulatorer følger
opp bestemmelsene som er fastsatt om forsynings-, mottaks- og informasjonsplikt
med grunnlag i forskriften.
Fordelingsprofilen baseres på prinsippene
fra Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Sem-erklæringen,
med sikte på å bidra til en gradvis omstrukturering
og effektivisering i jordbruket. En noe større andel av
midlene søkes kanalisert mot bruk der produksjonen har
stor betydning for inntekt og sysselsetting. Den geografiske differensiering
opprettholdes.