Meldinga gjeld for år 2003. Omtalen
på nokre punkter utvida til også å ta
med utviklinga i første del av 2004. Årsmeldingane
frå Noregs Bank, Kredittilsynet og Folketrygdfondet for
2003 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga. Tidlegare år
har Kredittmeldinga blitt lagd fram i september/oktober.
Frå og med i år blir meldinga lagd fram tidlegare
slik at ho blir meir dagsaktuell når ho blir presentert.
Komiteen, medlemene frå Arbeiderpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, frå Høgre, Svein
Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan
Tore Sanner, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter,
leiaren Siv Jensen og Per Erik Monsen, frå Sosialistisk
Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken
og Heidi Grande Røys, frå Kristeleg Folkeparti,
Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
frå Senterpartiet, Karin Galaaen, frå Venstre,
May Britt Vihovde, og frå Kystpartiet, Steinar Bastesen, tek
dette til orientering.
Styresmaktene sitt arbeid med finansiell stabilitet
er delt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank.
Finansdepartementet arbeider særleg med rammevilkåra,
Kredittilsynet fører tilsyn med aktørane i den
finansielle sektoren, mens Noregs Bank skal medverke til robuste
og effektive betalingssystem og finansmarknader. Både nasjonale
styresmakter og internasjonale organ er involverte i arbeidet med å sikre
finansiell stabilitet, og internasjonalt samarbeid på området
har blitt utvida. Det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral
aktør i det internasjonale arbeidet. Verksemda til IMF
blir omtala nærmare i kapittel 8 i meldinga.
Første del av kapittel 2 i meldinga
skildrar utviklinga i finansmarknadene den siste tida. Vidare blir
strukturen i den norske finansmarknaden omtala. Seinare i kapitlet
blir det gjort nærmare greie for ulike risikofaktorar,
som marknadsrisiko, kredittrisiko, likviditetsrisiko og risiko i
betalingssystema. Avslutningsvis kjem ei kort oppsummering av hovudtrekka
og einskilde av departementet sine merknader. Kapitlet inneheld òg
to boksar med omtale av nye retningslinjer for kapitaldekningsregelverket.
Talmaterialet og bakgrunnsinformasjonen til kapitlet er i stor grad
henta frå rapportar og publikasjonar frå Noregs
Bank og Kredittilsynet, mellom anna rapportane frå Noregs
Bank om finansiell stabilitet og rapportane frå Kredittilsynet
om finansinstitusjonar og rapporten Tilstanden i Finansmarkedet
2003.
Finansiell stabilitet inneber mellom anna at
det finansielle systemet oppfyller viktige funksjonar i samfunnet
- som kredittallokering, betalingsformidling og prising av finansielle
aktiva. Vidare inneber finansiell stabilitet at aktørane
har tillit til at systemet fungerer, og at finansielle avtalar blir
gjorde opp på rettmessig vis. Eit stabilt og velfungerande
finansielt system legg såleis grunnlaget for ulike spare-
og investeringsalternativ, mellom anna realinvesteringar som er
finansierte med eigenkapital og gjeld, og omfordeling av risiko mellom
ulike aktørar. Nokre av dei sentrale samanhengane i det
finansielle systemet, og korleis desse verkar inn på den
finansielle stabiliteten innanlands, er skildra i første
del av kapitlet om finansiell stabilitet i St.meld. nr. 7 (2003-2004)
Kredittmeldinga 2002.
Finansdepartementet vurderer den finansielle
stabiliteten som noko styrkt etter at Kredittmeldinga 2002 blei
lagd fram i oktober 2003. Bankane er samla sett relativt godt kapitaliserte,
og er med normal inntening i stand til å ta monalege tap
før soliditeten er truga. Bankane oppnådde eit
betre resultat i 2003 enn året før, men resultatet
var likevel svakare enn i 2001. Både den totale kapitaldekninga
og kjernekapitaldekning i bankane auka svakt frå 2002.
Vidare blei utlånstapa noko reduserte i 2003 i forhold
til 2002. Rentenedgangen i 2003 førte til press på bankane
sine rentemarginar, og netto renteinntekter blei reduserte samanlikna med året
før.
Veksten i bankane sin kreditt til hushalda har
vore høg over fleire år, og står ikkje
i forhold til veksten i inntektene til hushalda. Gjeldsbelastninga
har derfor auka monaleg dei siste åra, særleg
i visse grupper av hushald. Auken i gjeldsbelastning gjer at ein
renteauke vil ha større innverknad på hushaldsøkonomien.
Rentebelastninga er kraftig redusert som følgje av rentereduksjonane,
noko som medverkar til redusert kredittrisiko knytt til lån
til hushalda på kort sikt. Ved ein eventuell renteauke
kan belastninga likevel auke igjen, og det er derfor viktig at kvart
einskilt hushald har noko å gå på når
dei tek opp lån, som sikring mot uventa renteauke og inntektsfall.
At bankane har auka den delen av utlåna der lånebeløpet
er høgare enn bustadverdien, medverkar til å auke
kredittrisikoen knytt til lån til hushalda.
Veksten i gjelda til føretaka er relativt
låg, noko som har medverka til redusert gjeldsbelastning.
Rentebelastninga har blitt redusert som følgje av lågare
rente og låg gjeldsvekst. Lågare gjelds- og rentebelastning trekkjer
saman med ei betring i konjunktursituasjonen i retning av redusert
kredittrisiko i samband med lån til føretaka.
Utviklinga i føretakssektoren, og dermed også kredittrisikoen
knytt til lån til denne sektoren, heng tett saman med utviklinga
i hushaldssektoren ettersom innteninga er avhengig av etterspurnaden
til hushalda.
Rekna som del av forvaltningskapitalen har bufferkapitalen
til livsforsikringsselskapa auka frå utgangen av 2002 til
utgangen av 2003. Auken i bufferkapital heng saman med den positive
utviklinga i verdipapirmarknaden. Trass i at bufferkapitalen utgjer
ein større del av forvaltningskapitalen, har kapitaldekninga
falle i same periode. Kapitaldekninga er likevel relativt god.
Renteendringar verkar annleis for livsforsikringsselskap
enn for bankar. Rentereduksjonar inneber at marknadsverdien
av obligasjonane til livsforsikringsselskapa aukar. Lågare
rente inneber på den andre sida at livselskapa oppnår
lågare avkastning når dei investerer midlar på nytt
i marknaden, slik at låge renter på lang sikt
kan gjere det vanskeleg for livsforsikringsselskapa å oppfylle
rentegarantien. Som følgje av redusert marknadsrente har
Finansdepartementet redusert den høgaste avkastninga som
livselskapa kan garantere for framtidige innbetalingar, til 3 pst.
Livsforsikringsselskapa er òg eksponerte
for marknadsrisiko som følgje av at delar av
forvaltningskapitalen blir investert i aksjar. Kursane har svinga
sterkt dei seinare åra, og ein kan ikkje utelukke høg
volatilitet også framover. På same måte
som i førre Kredittmelding vil departementet understreke
kor viktig det er at livsforsikringsselskapa tilpassar risikoen
knytt til kapitalplasseringane til soliditetssituasjonen. Dei gode resultata
i 2003 har medverka til at livsforsikringsselskapa går
inn i 2004 med ein høgare bufferkapital enn det dei hadde
ved inngangen til 2003. Auka bufferkapital set selskapa i stand
til å auke aksjedelen av forvaltningskapitalen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til
at den finansielle stabiliteten ser ut til å vere noko
styrkt det siste året, mellom anna ved at bankane er god
kapitaliserte og i stand til å ta monalege tap.
Fleirtalet har vidare merka seg
at den høge kredittveksten til hushaldningane ikkje står
i forhold til veksten i hushaldningane sine inntekter.
Fleirtalet vil peika på at
det ved vurdering av nye lån må takast høgde
for at rentenivået i framtida kan verta høgare
enn det me opplever i dag. Både myndighetene og bankane
må sjå til at auka soliditet hos bankane ikkje
fører til "utlånspress".
Fleirtalet tek elles det som
står i kapittel 2 om finansiell stabilitet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at til tross for at husholdningenes kredittetterspørsel
fortsatt er høy, og på femte året viser
en tosifret vekstrate, og også er høyere enn veksten
i husholdningenes inntekter, har nedgangen i Norges Banks foliorente
på 5,25 prosentpoeng fra sommeren 2002 til mars 2004 bidratt
til at renteutgiftene som andel av disponibel inntekt har falt til
et nivå som utgjør en tredel av nivået
på slutten av 1980-tallet. Med en stadig høyere
gjeldsgrad i husholdningene er det likevel viktig at bankene ved
tildeling av nye lån ikke legger dagens lave rentenivå til
grunn, men tar høyde for at låntaker må kunne
tåle en ikke ubetydelig renteoppgang i løpet av
lånets løpetid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at norske banker har historisk gode resultater, som er blant
de beste i Europa. Etter disse medlemmers mening
viser det at konkurransen i det norske bankmarked er for svak, blant
annet med bakgrunn i den dominerende stilling enkelte banker har
fått, gjennom oppkjøp og fusjoner, de siste årene. Disse
medlemmer ber Konkurransetilsynet og Regjeringa om å følge
denne utviklingen nøye, og iverksette tiltak hvis utviklingen
fortsetter. Prisen forbrukerne i dag betaler for banktjenester er åpenbart
for høy.
Disse medlemmer viser videre
til at gjelda til forbrukerne over år har økt
mer enn husholdningenes inntekter. Etter disse medlemmers mening
kan denne situasjonen for mange familier bli ekstra vanskelig når
renta stiger igjen. Det er derfor viktig at banker og andre som
låner ut penger, er oppmerksom på det, og veileder
kunder som har lån de vanskelig kan klare å betjene
i en situasjon der renta stiger. Det er viktig at Finansdepartementet
og underliggende etater er oppmerksom og iverksetter tiltak før
en slik situasjon oppstår.
For arbeidstakarar som har eller har hatt tenestepensjonsordning
hos noverande eller tidlegare arbeidsgivar, utgjer tenestepensjonen
eit supplement til pensjon frå folketrygda. Alle tilsette
i stat og kommune har supplerande tenestepensjonsordning. Også mange
føretak i privat sektor har oppretta tenestepensjonsordningar for
tilsette.
Føretak i privat sektor opprettar i
hovudsak pensjonsordningar etter "lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon"
og "lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold"
(innskotspensjons-lova). Pensjonsordningar etter desse
lovene får ei skattemessig gunstig behandling. I føretak
som har oppretta slik pensjonsordning, vil arbeidstakar som er medlem
av ordninga opparbeide seg pensjonsrettar mens han arbeider i føretaket.
Når arbeidstakars medlemskap tek slutt, typisk når
arbeidsforholdet blir avslutta før oppnådd pensjonsalder,
blir det skrive ut eit bevis på kva pensjonsrettar arbeidstakaren
har tent opp. Dette beviset blir omtala som fripolise ("lov om foretakspensjon")
eller pensjonskapitalbevis (innskotspensjonslova).
Ein fripolise og eit pensjonskapitalbevis utgjer
eigne rettsforhold mellom innehavar og pensjonsinnretninga som forvaltar
pensjonsretten. Etter at fripolise og pensjonskapitalbevis er utskrivne,
er pensjonsretten til den tidlegare medlemmen økonomisk
lausriven frå den pensjonsordninga som retten er utskriven
frå. Den pensjonsinnretninga som forvaltar fripolisen eller
pensjonskapitalbeviset, skal årleg informere innehavar
om rettane gjennom den årlege kontoutskrifta. Bedrifta
som finansierte pensjonen, har ikkje lenger noko ansvar for å gi
informasjon.
I "lov om foretakspensjon" og innskotspensjonslova er
det gitt føresegner om registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis
i eit fripoliseregister. "Lov om foretakspensjon" kapittel V inneheld
føresegner om eit fripoliseregister, og i § 4-14
første ledd første setning heiter det at "Fripoliser
utstedt i henhold til reglene i loven her skal registreres i Fripoliseregisteret".
I innskotspensjonslova er det i § 6-2 fjerde ledd gitt
ei tilsvarande føresegn. Men eit register for registrering av
fripolisar og pensjonskapitalbevis er førebels ikkje oppretta.
Ved behandlinga av "lov om foretakspensjon" bad finanskomiteen om
ei nærmare vurdering av spørsmålet om
dei offentlege pensjonsordningane bør inkluderast i eit
fripoliseregister, før eit slikt register eventuelt blir
oppretta.
Finansdepartementet sende 19. november 2003
på høyring eit utkast til forskrift om eit fripoliseregister. Utkastet
til forskrift var utarbeidd av ei arbeidsgruppe som bestod av representantar
frå Finansdepartementet og Kredittilsynet. I kapittel 3
i meldinga blir forslaga frå arbeidsgruppa beskrivne nærmare.
Men først kjem ein kort omtale av vurderingar knytte til
registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis i samband med
fastsetjinga av "lov om foretakspensjon" og innskotspensjonslova.
Det blir òg referert kva høyringsinstansane har
meint om forslaget frå arbeidsgruppa.
Arbeidsgruppa har utarbeidd utkast til forskrift
om eit fripoliseregister for tenestepensjon (fripolisar og pensjonskapitalbevis)
etter føretakspensjonslova og innskotspensjonslova. Departementet
registrerer at høyringsinstansane er delt i sitt syn på om
det bør opprettast eit fripoliseregister for desse ordningane åleine,
og at fleire høyringsinstansar meiner at eit fripoliseregister
bør omfatte tilsvarande rettar frå offentlege
pensjonsordningar. Fleire høyringsinstansar meiner på denne
bakgrunnen at det vil vere formålstenleg om problemstillingane
knytte til informasjon om eigne pensjonsrettar blir utgreidde nærmare
i ein breiare samanheng.
Departementet legg vekt på at informasjon
om opptente pensjonsrettar i tenestepensjonsordningane i privat
sektor bør vere enkelt tilgjengeleg for dei med pensjonsrettar.
Departementet legg til grunn at eit sentralt register over utskrivne
fripolisar og pensjonskapitalbevis, når registeret byggjer
på brukarvennlege løysingar og gratis tilgang
til data om eigen pensjon, kan gjere det lettare for dei med pensjonsrettar å få tilgang til
den relevante informasjonen. I dei private tenestepensjonsordningane,
der innehavarar av fripolisar og pensjonskapitalbevis årleg
får ei oversikt over eigen opptent pensjon i form av ei
kontoutskrift frå pensjonsinnretninga, kan eit fripoliseregister
vere ei alternativ kjelde til informasjon om pensjonsrettar. Dersom
ein person er i tvil om ein har fripolise eller pensjonskapitalbevis,
kan registeret bekrefte eller avkrefte dette. Men fordi opplysningane
i registeret kjem til å vere innhenta frå pensjonsinnretninga,
kan registeret i utgangspunktet ikkje gi informasjon ut over det
pensjonsinnretninga kan gi.
Eit fripoliseregister, slik det er føreslått
av arbeidsgruppa, kan ikkje gi ei oversikt over dei samla pensjonsrettane
til kvar enkelt. Pensjonsopptening som ikkje blir med i det føreslåtte
registeret, er mellom anna pensjon i privat tenestepensjonsordning
der arbeidstakar eller pensjonist framleis er medlem, opptent pensjon frå arbeidsforhold
i offentleg sektor, opptent pensjon i individuelle pensjonsavtalar
og opptent pensjon i folketrygda.
Det er i "lov om foretakspensjon" og innskotspensjonslova
gitt føresegner om registrering av fripolisar og pensjonskapitalbevis
i eit register. Fordelen med eit slikt register er at ein samordnar
informasjon, og at etterlatne enkelt kan sjekke om ein avdød
person har fripolise eller pensjonskapitalbevis. På dette
grunnlag kan ein finna ut kven som har pensjonsrettar etter ein fripolise
eller eit kapitalbevis.
Både offentlege og private tenestepensjonsordningar er
utforma som eit supplement til ytingar frå folketrygda.
Sjølv om offentleg og privat tenestepensjon for mange arbeidstakarar
betyr mykje, er folketrygda for dei fleste arbeidstakarar det viktigaste
elementet i samla pensjon. Departementet meiner derfor at det, før ein
tar endeleg standpunkt i saka, bør vurderast om pensjonsrettar
frå private og offentlege tenestepensjonsordningar og frå folketrygda
bør inkluderast i eitt register, slik at kvar enkelt får
ei betre og meir samkjørt oversikt over samla pensjonsopptening.
I NOU 2004:1 Modernisert folketrygd er det føreslått omfattande
endringar i folketrygda. Dei supplerande offentlege og
private tenestepensjonsordningane må i neste omgang tilpassast
desse endringane. I samband med oppfølginga av NOU 2004:1
Modernisert folketrygd vil departementet derfor vurdere korleis
informasjon om pensjonsrettar frå folketrygda og frå offentlege og
private tenestepensjonsordningar kan leggjast til rette på ein
god måte, mellom anna om informasjon om pensjon frå slike
ordningar bør takast inn i eit pensjonsregister som kan
gi kvar enkelt eit betre samla bilete av eigne pensjonsrettar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er kjend
med at det er teke initiativ frå næringa sjølv
til å lage eit enkelt register som vil gje oversikt over
den enkelte sine rettar i livsforsikringar, kapitalforsikringar
og pensjonsforsikringar. Fleirtalet har ikkje merknader
til eit slikt register.
Fleirtalet er elles samd med
departementet sin konklusjon om at det i samband med oppfølging
av NOU 2004:1 Modernisert folketrygd vert føreteke ei vurdering
av korleis informasjon om pensjonsrettar frå folketrygda
og frå offentlege og private tenestepensjonsordningar kan
leggjast til rette på ein god måte, og at det
då mellom anna vert vurdert om pensjonsrettar frå slike
ordningar bør takast inn i eit pensjonsregister som kan
gje kvar enkelt eit betre samla bilete av eigne pensjonsrettar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til det arbeid FNH har startet med å etablere et register
som skal omfatte alle rettigheter i forhold til forsikringsselskapene.
Det vil si at alle livsforsikringer, både individuelle
og kollektive, både kapitalforsikringer og pensjonsforsikringer,
vil vises i registeret. Registeret vil bli lagt opp slik at det også kan
motta innrapportering fra det offentlige, pensjonskasser,
banker, verdipapirfond og andre aktører.
Et slikt totalregister vil etter disse
medlemmers oppfatning være langt nyttigere både
for forsikrede og pårørende når det gjelder
informasjon om dekninger enn et isolert fripoliseregister.
Departementet konkluderer med at det i forbindelse med
oppfølgingen av NOU 2004: modernisert folketrygd vil foreta
en vurdering av hvordan informasjon om pensjonsrettigheter fra folketrygden
og fra offentlig og private tjenestepensjonsordninger kan legges
til rette på en god måte.
Etter disse medlemmers oppfatning
vil et slikt totalregister som FNH skisserer ivareta nettopp de
hensyn som departementet er opptatt av.
I Kredittmeldinga 2002 blei det gitt ei oversikt
over regelverksutvikling og forvaltningssaker på finansmarknadsområdet
for 2002 og fram til 1. juni 2003. I kapittel 4 i meldinga er det
gitt ei oversikt over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet
hovudsakleg for perioden frå 1. juni 2003 til 31. desember
2003. Framstillinga kan gå noko utover dette tidsrommet.
Vidare inneheld omtalen ei oversikt over sentrale forvaltningssaker
for same periode. Kredittmeldinga 2002 inneheld som nemnt òg
ei framstilling som på enkelte punkt omfattar endringar
i 2003. Enkelte av desse sakene blir kort omtala på nytt i
meldinga. Sjå elles Kredittmeldinga 2002 kapittel 3.
Komiteen tek det som
står i kapittel 4 i meldinga om regelverksutvikling og
forvaltningssaker på finansmarknadsområdet til
orientering.
Årsmeldinga 2003 for Noregs Bank blei
handsama og godkjend i hovudstyremøte 25. februar 2004.
Etter § 30 i "lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank
og pengevesenet" (sentralbanklova) skal årsmelding og årsrekneskap
sendast til departementet, som så skal leggje dei fram
for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget. Etter § 5
i instruks skal Riksrevisjonen sende "et eksemplar av de i § 2
nevnte dokumenter til Stortinget sammen med sine mulige bemerkninger
om resultatet av kontrollen". Årsmeldinga følgjer
denne meldinga som utrykt vedlegg.
Det følgjer av sentralbanklova § 2
siste ledd at "Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens
myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget".
Stortinget har fastsett ein slik instruks 10. april 1987 "for Riksrevisjonens
kontroll vedrørende Norges Bank". Etter § 2 i
denne instruksen "skal statsråden, snarest mulig etter
at Norges Banks årsregnskap og årsberetning er
mottatt i departementet, oversende til Riksrevisjonen:
1. Bankens årsregnskap,
fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning
2. Hovedstyrets årsberetning
3. Representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller
og eventuelt om andre forhold vedrørende banken
4. Statsrådens beretning vedrørende
departementets og regjeringens myndighetsutøvelse i saker
som gjelder Norges Bank."
Departementet sender dokumenta som er nemnde
i instruksen § 2 nr. 1-3, til Riksrevisjonen når
departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen
får også gjenpart av den korrespondansen som skjer
mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og saker
der ein let vere å instruere.
I Finansdepartementet sitt brev til Riksrevisjonen
30. april 2004 heiter det:
"Norges Bank ble ikke instruert med hjemmel i sentralbankloven § 2
tredje ledd i år 2003."
Det er i pkt. 5.1.1 og 5.1.2 i meldinga gjort
nærmare greie for leiing og administrasjon samt verksemda
til Norges Bank i 2003.
Komiteen tek det som
står i pkt. 5.1 i meldinga om årsmeldinga, leiing
og administrasjon samt verksemda til Norges Bank i 2003 til orientering.
I St.meld. nr. 7 (2003-2004) Kredittmeldinga
2002 blei det gitt ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken
for 2002 og dei første åtte månadene
i 2003. Omtalen var mellom anna basert på Noregs Banks årsmelding
for 2002 og på Noregs Banks Beretning om pengepolitikken
2003 - de første åtte månedene, som blei
oversend til departementet med brev av 17. september 2003. Kredittmeldinga
2002 blei lagd fram 31. oktober i fjor.
I Kredittmeldinga 2003 ser ein særleg
på utøvinga av pengepolitikken i siste del av
2003. Pkt. 5.2.2 i meldinga inneheld ein omtale av retningslinjene
for pengepolitikken. I pkt. 5.2.3 følgjer ein omtale av
Noregs Banks eiga vurdering av utøvinga av pengepolitikken for
siste del av 2003, basert på bankens årsmelding, Beretning
og regnskap 2003. Pkt. 5.2.4 gir så ein omtale av andre
analysar og vurderingar av pengepolitikken, mellom anna rapportar
frå OECD, IMF og Norges Bank Watch.
Mandatet for pengepolitikken i forskrift av
29. mars 2001 gir etter departementet si oppfatning eit godt grunnlag
for å vurdere Noregs Banks utøving av pengepolitikken.
Det var brei støtte i Stortinget til retningslinjene for
pengepolitikken.
Departementet meiner at gjeldande retningslinjer utgjer
eit godt rammeverk for Noregs Banks utøving av pengepolitikken.
Det synest i dag generelt å vere tillit til pengepolitikken,
både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa
og allment i opinionen. Retningslinjene for pengepolitikken er i
stor grad i tråd med det som gjeld internasjonalt for land
med inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta skal Noregs Bank utøve
eit sakleg avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei politiske
myndigheitene og Noregs Bank er etter departementet si meining formålstenleg.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken
sikte mot stabilitet i den norske kronas nasjonale og internasjonale
verdi. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken
skal i samsvar med dette rettast inn mot lav og stabil inflasjon,
definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid
er nær 2 1/2 pst. Av forskrifta følgjer
det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere
utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samtidig også medverke
til stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr.
29 (2000-2001) står det vidare at Noregs Banks rentesetjing
skal vere framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse
knytt til makroøkonomiske anslag og vurderingar. Ho skal òg
ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken
får effekt, og banken bør sjå bort frå forstyrringar
av mellombels karakter som ikkje vurderast å påverke
den underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken
er å medverke til å gje økonomien eit
nominelt ankerfeste. Låg og stabil inflasjon er ein viktig
føresetnad for at økonomien over tid fungerer
på ein måte som sikrar vekst og velstand. På kort
og mellomlang sikt skal pengepolitikken òg medverke til å jamne
ut konjunkturane, og slik kan pengepolitikken verke til å gjere produksjonen
og sysselsetjinga meir stabil. Forskrifta definerer difor eit fleksibelt
inflasjonsmål for pengepolitikken. Fleksibel inflasjonsstyring
vil seie at ein i rentesetjinga veg omsynet til låg og
stabil inflasjon opp mot omsynet til stabilitet i produksjon og
sysselsetjing. I Nasjonalbudsjettet 2004 heiter det mellom anna
følgjande om dette:
"Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon,
men forskriften fastlegger samtidig at pengepolitikken skal bidra
til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.
Det vil i de fleste situasjoner være samsvar mellom hensynet
til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil
utvikling i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil
skjønnsutøvelsen i pengepolitikken måtte
foreta en avveining mellom disse to hensynene."
I årstalen av 19. februar 2004 sa sentralbanksjefen mellom
anna følgjande:
"Norges Bank har lagt til grunn at inflasjonsstyringen skal
være fleksibel, slik at både variasjon i produksjon og
sysselsetting og inflasjon tillegges vekt. Økonomien vokser
over tid. Produksjonen vil vekselvis ligge over og under den langsiktige
trenden. Å stabilisere utviklingen i produksjonen vil si å søke å holde
den faktiske produksjonen nær trenden."
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må saman medverke
til ei stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Retningslinjene
for den økonomiske politikken inneber samtidig at pengepolitikken
her har fått ei klar rolle. Pengepolitikken kan raskt endrast
dersom utsiktene for økonomien blir endra.
I andre halvår 2002 og inn i 2003 blei
det klart at vekstutsiktene for norsk økonomi var vesentleg
reduserte, og arbeidsløysa auka. Samtidig var rentenivået
ved utgangen av 2002 høgt, og kronekursen sterk. Det var følgjeleg
rom for vesentlege lettar i pengepolitikken. Renta er redusert med
i alt 5,25 prosentpoeng sidan desember 2002, og Noregs Banks styringsrente
er no nede i 1,75 pst. Styrkinga av kronekursen gjennom 2002 er
i hovudsak reversert.
Svekkinga av kronekursen sidan årsskiftet
2002/2003 medverkar isolert sett til å styrkje
utsiktene for den konkurranseutsette delen av næringslivet.
Lønnsveksten blei vesentleg lågare i 2003 enn
i 2002. Dette var nødvendig for å bane veg for
lågare rente og ein kronekurs betre tilpassa det næringslivet
kan leve med over tid. Samtidig trekkjer næringslivet med
seg verknaden av at lønnskostnadsveksten fleire år
har vært høgare enn hos handelspartnarane. Dette
gjer delar av næringslivet sårbare. Over tid må lønnsveksten
vere på eit nivå som sikrar konkurranseevna, og
som ikkje i seg sjølv gjer det nødvendig å stramme
inn i pengepolitikken.
Tolvmånadersveksten i underliggjande
inflasjon (KPI-JAE) har no kome ned på eit svært
lågt nivå. Noregs Bank peikar i årsmeldinga
for 2003 på at det særleg var prisfall på importerte
forbruksvarar som trekte den samla prisveksten ned. Prisfallet må sjåast
i samanheng med styrkinga av krona gjennom 2002 og svake prisimpulsar
frå utlandet. I tillegg har lågare vekst i norsk økonomi
og auka konkurranse innanlands truleg medverka til lågare
marginar i varehandelen og andre tenesteytande sektorar som flyreiser
og teletenester. Departementet er i hovudsak samd i dei vurderingane
Noregs Bank gir uttrykk for når det gjeld årsakene
til at prisstigninga no ligg så lågt.
Låg prisvekst som følgje av
at prisar på varer vi importerer fell, eller som følgje
av sterk produktivitetsvekst, medverkar isolert sett til vekst i
realinntektene og auka velferd. Enkelte har likevel oppfatta den
låge prisstigninga som at det er ein fare for at norsk økonomi
vil gå inn i ein lengre periode med fallande priser og
svak økonomisk vekst. Det er etter departementet si oppfatning
ingenting som tydar på ei slik utvikling i Noreg. Det private
forbruket utviklar seg sterkt, kredittveksten til hushalda er høg,
og bustadprisane ser ut til å auke. Veksten i norsk økonomi
er i ferd med å ta seg opp, og pengepolitikken gir sterke vekstimpulsar
til den økonomiske utviklinga framover.
Det er grunn til å rekne med at prisveksten
vil ta seg opp utover våren og sommaren i år,
mellom anna som følgje av at krona svekka seg gjennom 2003.
Dette er i tråd med vurderingane frå Noregs Bank.
I Inflasjonsrapport 1/04 heiter det mellom anna:
"Vi venter at prisstigningen vil ta seg opp fra sommeren
2004. Styrkingen av kronen i 2002 er nå fullt ut snudd.
Isolert sett vil det bidra til at inflasjonen tar seg opp igjen.
Prisveksten på importerte konsumvarer vil imidlertid dempes
av fortsatt fall i prisene på disse varene målt
i utenlandsk valuta. Den innenlandske prisveksten, som normalt vil
ta seg opp når produksjons- og sysselsettingsveksten tiltar,
dempes av økt konkurranse og høy produktivitetsvekst
i flere næringer. Med de forutsetningene vi har lagt til
grunn for renten og kronekursen, tilsier anslagene at inflasjonen
vil komme opp til inflasjonsmålet på 2 1/2
prosent våren 2006."
I årsmeldinga skriv Noregs Bank mellom
anna følgjande om korleis pengepolitikken har medverka
til stabilitet i produksjon og sysselsetjing:
"Etter Norges Banks vurdering har den pengepolitiske
tilstrammingen i 2002 bidratt til lav vekst i fjor, men den ga også et
brudd i den sterke og særnorske lønns- og kostnadsveksten.
Utsikt til lavere lønnsvekst og de store lettelsene i pengepolitikken
gjennom 2003, medvirker til at veksten i norsk økonomi
i 2004 og 2005 kan bli sterkere enn trendveksten. Fra å være svakt
negativt i 2003 og 2004 anslår vi produksjonsgapet til å bli
positivt i 2005 og 2006. Arbeidsledigheten vil ventelig stabiliseres
i 2004 og reduseres noe i 2005."
Noregs Bank meiner dette indikerer at norsk økonomi
har "landet mykt" i 2003. Denne vurderinga deler Noregs Bank mellom
anna med Statistisk sentralbyrå og OECD, som har gitt uttrykk
for at stabiliseringspolitikken har vore vellykka i 2003. Etter
departementet si vurdering var dei markerte rentenedsetjingane gjennom
2003 nødvendige for å hindre eit kraftig tilbakeslag
i norsk økonomi. Den sterke kronekursen vi opplevde gjennom
2002, var etter departementet si vurdering ikkje i samsvar med ein
balansert vekst i fastlandsøkonomien. Rentenedsetjingane
har lagt eit grunnlag for vekst i fastlandsøkonomien og
ein nedgang i arbeidsløysa. Budsjettpolitikken for 2003
og 2004 blei lagd opp for å støtte opp under ei
slik vurdering.
Noregs Bank legg til grunn at den underliggjande prisveksten
gradvis kjem opp til 2 1/2 pst. i løpet av våren
2006. Departementet er samd med Noregs Bank i at sterkare vekst
og ein svakare kronekurs vil medverke til at prisstigninga gradvis
tek seg opp, sjølv om det er uvisse knytt til når
den underliggjande prisstigninga kjem opp mot målet på 2
1/2 pst.
Pengepolitikken skal i tråd med retningslinjene
vere framoverretta. Noregs Bank har sagt at banken normalt vil setje
renta med sikte på at inflasjonen skal vere 2 1/2
pst. to år fram i tid. Noregs Bank byggjar valet av horisonten
på to år på ei oppfatning av korleis
renta verkar på forløpet for inflasjonen og produksjonen,
og dessutan sentralbankens avveging mellom svingingar i desse to
storleikane. Noregs Bank understrekar samtidig at heile forløpet
for inflasjonen og realøkonomien framover vil vere med
i vurderingane som ligg til grunn for rentesetjinga. Dette er i
samsvar med departementet sine vurderingar i Nasjonalbudsjettet
2004 og Kredittmeldinga 2002, der ein understreka at det i praksis
vil vere situasjonar der det kan vere formålstenleg å nytte
både ein kortare og ein lengre horisont enn to år
som grunnlag for rentesetjinga. I dei skjønnsmessige avvegingane
Noregs Bank må gjere i utøvinga av pengepolitikken,
følgjer det av forskrifta for pengepolitikken at banken
skal avvege forløpet til inflasjonen opp mot omsynet til
stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
Pengepolitikken skal medverke til stabile forventningar
om valutakursutviklinga. I årstalen 19. februar 2004 seier
sentralbanksjefen m.a. følgjande om dette:
"Selv om kronen svinger på kort sikt, vil
det, når inflasjonen er jevnt lav, være en tendens
til at den stabiliserer seg over tid. Når inflasjonen i
lengre tid har vært høyere enn hos handelspartnerne,
har kronekursen hatt en tendens til å svekke seg. Når
det er forventninger til at prisstigningen i Norge utvikler seg
som i andre land, vil også valutakursen normalt vende tilbake
etter perioder hvor den har vært særlig sterk
eller særlig svak. Det gir et grunnlag for stabile kursforventninger."
Forskriftas § 1 seier at pengepolitikken
skal sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdi
av den norske krona, og dessutan medverke til stabile forventningar
om valutakursutviklinga. Det operative målet for pengepolitikken
er låg og stabil inflasjon. I samsvar med dette er det
ikkje fastsett noko bestemt mål for nivået på kronekursen.
Utviklinga i kronekursen har likevel vesentleg innverknad på rentesetjinga
fordi den påverkar inflasjonen og produksjonen. Den gjensidige
samanhengen mellom intern og ekstern stabilitet i pengeverdien blei
omtala i St.meld. nr. 29 (2000-2001):
"For en liten, åpen økonomi er
det en nær og gjensidig sammenheng mellom valutakursutvikling
og innenlandsk inflasjon. Stabil valutakurs kan bidra til forventninger
om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både
pris- og lønnsfastsettingen. En stabil økonomisk
utvikling, med moderat pris- og kostnadsvekst, vil samtidig være
en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid."
På kortare sikt kan økonomien
bli utsett for ulike formar for forstyrringar som gjer samanhengen
mellom innanlandsk prisstigning og valutakursutviklinga mindre klar,
og som kan skape vanskelege avvegingar for pengepolitikken. Pengepolitikken
skal vere framoverretta, og retningslinjene tek omsyn
til at økonomien blir utsett for ulike former for forstyrringar
av mellombels karakter. Dersom det blir lagd for sterk vekt på å bringe
prisveksten raskt tilbake mot inflasjonsmålet på 2
1/2 pst., kan det føre til uønskte svingingar
i produksjon, sysselsetjing og kronekurs. I slike situasjonar er
Noregs Banks analysar og kommunikasjon vesentlege for å forankre
inflasjonsforventningane rundt prisstigningsmålet, slik
at ein kan bevare tilliten til pengepolitikken. I dagens situasjon
synest det å vere tillit til at inflasjonsmålet
nås, sjølv om den faktiske prisstigninga er venta å liggje
vesentleg under 2 1/2 pst. ei god stund framover.
Valutakursen kan òg bli utsett for
ulike former for forstyrringar som gjer den mindre stabil på kort
sikt enn over tid. Stabile forventningar om valutakursutviklinga
er i slike situasjonar viktige mellom anna for at næringslivet
skal kunne fatte riktige investeringsavgjerder. Noregs Banks analysar
og kommunikasjon rundt tilbakevendingsmekanismar for valutakursen
er derfor viktige for å medverke til stabile forventningar om
den framtidige valutakursutviklinga. Som Noregs Bank peikar på i årsmeldinga
for 2003, er det ikkje haldepunkt for å seie at tilbakevendingsmekanismane
i kronekursen blir svekte med eit inflasjonsmål for pengepolitikken.
I rammeverket for pengepolitikken har det skjedd enkelte
endringar i 2003. Praksis rundt oppnemning av hovudstyremedlem er
endra slik at dei ikkje lenger nominerast av politiske parti på Stortinget.
Finanskomiteen på Stortinget har byrja med ei
open høyring av sentralbanksjefen i samband med handsaminga
av kredittmeldinga. Vidare har systematiske evalueringar av pengepolitikken
blitt utvida både i kredittmeldinga og i andre rapportar.
IMF, OECD og Norges Bank Watch 2004 meiner dette har vore ei positiv
utvikling.
Norges Bank Watch 2004 drøftar òg
enkelte andre sider ved det institusjonelle rammeverket for pengepolitikken,
mellom anna føreleggingsplikta etter § 2 anna
ledd i sentralbanklova. I rapporten blir det hevda at det kan vere
problematisk for Noregs Banks hovudstyre å vurdere eit
rentevedtak på fritt grunnlag, ettersom Finansdepartementet
på førehand blir informert om kva sentralbanksjefen
vil foreslå i hovudstyret.
I sentralbanklova § 2 anna ledd heiter
det at "før banken treffer vedtak av særlig viktighet,
skal saken være forelagt departementet". I Ot.prp. nr.
81 (2002-2003) heiter det at "foreleggelsesplikten eller sentralbankloven § 2
andre ledd må ses i sammenheng med instruksjonsretten i § 2
tredje ledd". I proposisjonen heiter det nærare om dette:
"Budsjettpolitikken og penge- og valutapolitikken må virke
sammen for å bidra til stabil utvikling i produksjon og
sysselsetting. Penge- og valutapolitiske vedtak er derfor en viktig
del av den samlede økonomiske politikken. En foreleggelse
forhindrer imidlertid etter departementets oppfatning ikke at hovedstyret
på fritt grunnlag kan foreta en selvstendig og grundig penge-
og valutapolitisk virkemiddelvurdering.
Foreleggelsesplikten
har en oppgave i forhold til informasjons- og konsultasjonsformål.
Plikt til å forelegge og informere statsmyndighetene er
heller ikke uvanlig internasjonalt. Sentralbankene i Australia og Canada
skal for eksempel ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene
om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken forhåndsinformere
myndighetene om viktige pengepolitiske beslutninger. Dette er også praksis
i New Zealand. I enkelte sentralbanker kan også representanter
for de politiske myndigheter delta i møter i det pengepolitiske
organet. Dette gjelder bl.a. i Danmarks Nationalbank og i ESB.
Heller
ikke instruksjonsrett for statsmyndighetene er uvanlig internasjonalt.
Av avsnitt 3.2.3 framgår det at land med inflasjonsstyring
som Storbritannia, Canada, New Zealand og Australia har former for
formell instruksjonsrett overfor sentralbankens pengepolitiske beslutninger.
Departementet
vil ikke foreslå endringer i sentralbankloven § 2
om foreleggelsesplikt og formell instruksjonsrett for Kongen i statsråd."
Stortinget slutta seg til dette.
Føreleggingsplikta inneber at Noregs
Bank må informere om dei rentevedtaka som hovudstyret gjer før
dei har trådd i kraft. Føremålet med
førelegginga er ikkje å leggje bindingar på hovudstyret,
som innanfor dei pengepolitiske retningslinjene som er trekt opp, skal
gjere vedtak om renta på fritt grunnlag.
Komiteen viser til
at komiteen 28. september 2004 hadde høyring med sentralbanksjef
Svein Gjedrem om utøvinga av pengepolitikken. Referat frå høyringa følgjer
som vedlegg til denne innstillinga.
Komiteen tek det som står
i pkt. 5.2 i meldinga om utøvinga av pengepolitikken i
2003 til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til fyldig omtale av Norges Banks håndtering av pengepolitikken
i 2002 i Innst. S nr. 95 (2002-2003). Disse medlemmer viser
til at Norges Bank med rette ble kritisert for håndteringen
av pengepolitikken våren 2002, og et for enøyd
fokus på inflasjon. I 2003 har håndteringen av
pengepolitikken vært mer fleksibel, og i tråd
med det mandatet legger til rette for. Men til tross for det var
arbeidsledigheten meget høy i hele 2003, og har fortsatt å være
høy i hele 2004. Det understreker hvor viktig det er at
samspillet mellom penge- og finanspolitikk blir tettere, og understreker
at det er nødvendig for å få en stabilt
lavere arbeidsledighet. Det er videre klart at sammenhengen mellom
lav rente og normalisert kronekurs ikke er så selvfølgelig
som det er hevdet. Kronekursen er fremdeles sterk og stigende mot
euro, til tross for en meget lav rente. Disse medlemmer viser
til at det kan medføre nye problemer for eksportindustrien
som ennå ikke er restituert etter den sterke krona i 2002.
Disse medlemmer viser til at
det Norges Bank kaller en "myk landing" av økonomien i
2003, har hatt og har store kostnader for eksportindustrien og arbeidsledigheten,
og at norsk økonomi fremdeles lider av etterdønningene
av 2002. Disse medlemmer viser til at det ikke overraskende
har vist seg å ha vært positivt at Norges Bank
har lagt en mer fleksibel forståelse av mandatet til grunn
ved håndteringen av pengepolitikken. Disse medlemmer viser
til at det er i tråd med det disse medlemmer har
sagt siden omleggingen av pengepolitikken våren 2001. Disse medlemmer viser
til at en fleksibel forståelse av mandatet har fortsatt
også i 2004, ved at toårshorisonten for å nå inflasjonsmålet,
ytterligere er myket opp. En rigid forståelse av denne
bestemmelsen var hovedårsaken til Norges Banks feilbedømmelse
i 2002.
Disse medlemmer vil nok en gang
understreke at det er nødvendig for en liten, åpen økonomi å balansere
penge- og finanspolitikken riktig, samtidig som pengepolitikken
må ta bredere hensyn enn bare inflasjon. Vektleggingen
av arbeidsledighet, valutakurs og ikke minst produksjon er avgjørende
viktig for at beslutningene skal bli best mulig.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til endringa av den norske pengepolitikken våren 2001.
Noregs Bank si operative gjennomføring av pengepolitikken
skal no rettast inn mot låg og stabil inflasjon. Over tid
skal inflasjonen vere 2,5 pst., men kan avvike med 1 prosentpoeng
i båe retningar. Samstundes inneber det nye mandatet til
Noregs Bank at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i valutakursen, og
understøtte finanspolitikken i å stabilisere utviklinga
i produksjon og sysselsetjing.
Denne medlemen viser til at pengepolitikken vart
dramatisk endra i 2003. Redusert rente har medverka til at kronekursen
har svekka seg, og isolert sett styrkt konkurranseevna til konkurranseutsett
sektor. Denne medlemen meiner det er positivt at
pengepolitikken såleis legg større vekt på omsynet
til stabil produksjon og sysselsetjing. Sjølv om pengepolitikken gjennom
effekten på valutakursen no har styrkt utsiktene for den
konkurranseutsette delen av næringslivet, er det eit poeng
at den høge renta gjennom 2002 førte til vesentlege
og unødvendig store samfunnsøkonomiske kostnader
i form av avskaling og utflagging av norske bedrifter og aukande
arbeidsløyse. Stadig større innfasing av oljepengar
i norsk økonomi krev overføring av ressursar frå konkurranseutsett
til skjerma sektor. Eit stort problem med pengepolitikken før
kuvendinga i 2003 er likevel at den førte til for rask nedgang
i konkurranseutsett sektor. Mykje av dette er mogelegvis irreversibelt
- nedlagde bedrifter kjem ikkje lett og utan vidare attende. På sikt
må likevel konkurranseutsett sektor vokse dersom Noreg
skal ha utanriksøkonomisk balanse når valutainntektene
frå olje- og gassverksemda etter kvart minskar i omfang. Den
for raske avskalinga i konkurranseutsett sektor som fylgje av pengepolitikken
dei siste åra har diverre gjort desse næringspolitiske
utfordringane meir krevjande.
Denne medlemen viser til at den
lempelege pengepolitikken i 2003 og 2004 har ført til auka
etterspurnad etter varer og tenester, og driv mykje av den økonomiske
oppgangen i Noreg. Samstundes aukar importen markert, noko som gjer
at den innanlandske sysselsetjingseffekten er svakare enn om tilsvarande etterspurnadsauke
hadde kome grunna meir ekspansiv finanspolitikk. Den låge
realrenta fører samstundes til markert gjeldsauke i hushalda,
noko t.d. Kredittilsynet meiner aukar sjansane for finansiell ustabilitet. Denne
medlemen viser til at Noregs Bank sjølv uttaler
at vi har lita røynsle med såpass omfemnande renteendringar
som vi har sett dei siste åra og ein såpass ekspansiv
pengepolitikk som no vert ført. Vi er på sett
og vis vitne til eit pengepolitisk eksperiment utan fasit. Denne
medlemen meiner ei anna ansvarsfordeling mellom penge- og
finanspolitikken sannsynlegvis hadde ført til ei meir stabil
utvikling i norsk økonomi. Ei viss pengepolitisk innstramming
kombinert med ein noko meir ekspansiv finanspolitikk hadde kunna
minska presset i bustadmarknaden, minska importlekkasjen og såleis
hatt betre sysselsetjingseffekt og attpåtil medverka til
at inflasjonen meir kontrollert nærma seg målet.
Internasjonalt har overgangen til uavhengig
sentralbank og inflasjonsmål botna i eit overordna ynske
om å løyse vedvarande inflasjonsproblem, og/eller
gjere pengepolitikken meir "tidskonsistent" (jf. årets
Nobelpris i økonomi til Kydland og Prescott), og/eller
ei overtyding om at pengepolitikk - i minsto over tid - ikkje har
realøkonomiske effektar, og difor like gjerne lyt vere
regelbunden og partipolitisk ubunden. Den potensielle kostnaden
ved å lyfte pengepolitikken ut av - eller bort ifrå -
den "(parti-)politiske sfæren" er fyrst og fremst redusert
demokratisk legitimitet. Denne medlemen meiner det
har skjedd ei rekkje endringar dei siste åra som eit stykke
på veg minskar denne kostnaden. Dei offentlege høyringane
om pengepolitikken i Stortinget og offentleggjering av Noregs Bank
sine strateginotat betrar grunnlaget for eit opplyst offentleg ordskifte
om pengepolitikken, og aukar sannsynet for at pengepolitikken tek
omsyn til saklege innvendingar, kritikk og råd. Prinsipielt
bør likevel overføring av makt frå folkevalde
organ skje på vis som sikrar at slike reformer er mest
mogeleg legitime. Ideelt sett bør det vere krav om kvalifisert
fleirtal i samband med slike avgjerder. Denne medlemen vil
vise til at innføring av uavhengig sentralbank og inflasjonsstyring
i Polen og Sverige på 1990-talet botna i grunnlovendringar,
og at denne reforma i Polen sitt tilfelle også vart sanksjonert
av eit fleirtal i ei folkerøysting.
Tabell 5.1 og 5.2 i meldinga viser Noregs Banks
balanserekneskap ved utgangen av 2003, samanlikna med tilsvarande
tal for 2002. Tabell 5.3 viser Noregs Banks resultatrekneskap for
2003. Departementet gjer merksam på at oppstillinga i tabellane
er endra frå og med rekneskapen for 2003.
Komiteen tek det som
står i pkt. 5.3 i meldinga om rekneskap og budsjett for
2003 til orientering.
Det er i kapittel 6 og 7 i meldinga gjort greie
for verksemda til Kredittilsynet og Folketrygdfondet i 2003.
Komiteen tek det som
står i kapittel 6 og 7 i meldinga om verksemda til Kredittilsynet
og Folketrygdfondet i 2003 til orientering.
Det internasjonale valutafondet (International
Monetary Fund, forkorta IMF) har 184 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet.
Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten
i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.
IMFs verksemd er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
overvaking av økonomien i medlemslanda, lån ved
betalingsbalanseproblem og i krisesituasjonar og teknisk assistanse.
IMF vil gjennom overvaking av enkeltland bli involvert i kampen
mot kvitvasking av pengar og finansiering av terror. Saman med Verdsbanken
spelar IMF ei viktig rolle i arbeidet for å lette gjeldsbetalingane
for fattige land og setje dei i stand til betre å motarbeide
fattigdom. Styresmaktene i land som ber om hjelp frå IMF,
skal utarbeide ein eigen strategi for kampen mot fattigdom, i nært
samarbeid med det sivile samfunnet. IMF yter teknisk assistanse og
lån og kan eventuelt formidle gåvemidlar.
Det er i kapittel 8 i meldinga gjort nærare
greie for organiseringa av IMF, oppgåvene til IMF, ressursar, evaluering
av verksemda til IMF og særskilde forhold som gjeld Norge.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, tek det som står i kapittel 8 i meldinga
om verksemda til Det internasjonale valutafondet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ser positivt på at Det internasjonale
pengefondets virksomhet får bred omtale i Kredittmeldingen. Disse
medlemmer er også fornøyd med at Norges
opptreden, gjennom den nordisk-baltiske valgkrets, i IMFs styre
i forbindelse med en del viktige saker, er referert i meldingen.
Institusjonen spiller en sentral rolle i de politiske og økonomiske
omdanningsprosesser som nå foregår i verden, og
besitter betydelig makt. Disse medlemmer er på mange
områder svært kritiske til hvordan denne makten
blir brukt.
Disse medlemmer peker på at
IMF de siste årene har blitt møtt med skarp kritikk
fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og vært gjenstand
for omfattende protester, blant annet i form av en rekke store demonstrasjoner
i tilknytning til ulike møter og konferanser i pengefondets
regi. Sosiale bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske
grep som ikke fremmer utvikling, men i stedet øker fattige
lands avhengighet av de rike landene og av store private selskaper.
Men IMF har også blitt kritisert fra helt andre hold. Den
fagøkonomiske kritikken av pengefondets politiske prioriteringer
har tiltatt i styrke etter Asia-krisen i 1997-1998, og den økonomiske
kollapsen i Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt, mer
enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av
pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende
ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer
stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen
forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk
som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver
for. Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi i 2001
og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere anledninger
gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken. Det gjorde
også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske kongressen
satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at IMF ofte
gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene
som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer
ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er
overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF også i år
er lite omtalt i Kredittmeldingen.
Disse medlemmer viser at representanter
for IMF ved flere anledninger har uttalt at tempoet i strukturtilpasningspolitikken
skal skrus ned. Forenkling av kondisjonalitetskravene omtales også i årets melding. Disse
medlemmer vil imidlertid hevde at det er nødvendig
med en langt mer grunnleggende snuoperasjon, hvor det stilles spørsmål
ved selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse
medlemmer viser til at selv om strukturtilpasningsordningen
er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse
er en erklært målsetting, er de økonomiske
hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken
i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse
har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering,
eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse
av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse medlemmer stiller
seg kritisk til at de såkalte PRSP (Poverty Reduction Strategy
Papers) i mange tilfeller overstyres av IMFs PRGF (Poverty Reduction
Growth Facility). På denne måten stilles krav
om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme foran PRSP-målsettingene
om fattigdomsbekjempelse. Disse medlemmer mener Norge
må jobbe for at fattigdomsbekjempelse får hovedprioritet
ved bruk av alle verktøy innenfor Verdensbanken og IMF.
Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål
for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke
at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon
at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse
medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene
til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling
i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til
rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser
til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt
deler av u-landsgjelden er illegitim, f.eks. fordi den ble tatt
opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart
urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til
at det norske gjeldstribunalet høsten 2002 bedømte
deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim
gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse
medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt
gjeldsslette, og at myndighetene må foreta en vurdering
av hvorvidt norsk u-landsgjeld kan kalles illegitim.
Disse medlemmer viser til at
Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse
med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser
positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at rapportene inneholder
råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk
IMF anbefaler. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært
mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer
som IMFs eksperter ønsker seg. Disse medlemmer mener dette
er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene
pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre
denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet
ville vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer mener
Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjeldstyngede
land i å forsøke andre økonomiske strategier
enn de som til nå har blitt anbefalt av pengefondet.
Disse medlemmer understreker
at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF.
Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske
tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,16
pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike
kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse,
har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører
til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går
på tvers av de rikeste landenes interesser. Disse
medlemmer mener derfor at den nordisk-baltiske valgkretsen
som en begynnelse må gå inn for å gi
u-landene sterkere representasjon i IMFs styre.
Disse medlemmer mener mer åpenhet,
debatt og kontroll med Norges opptreden i IMF er nødvendig. Disse
medlemmer ser det som problematisk at det i dag i hovedsak
er Norges Bank som representerer Norge i IMF-sammenheng, og som
er ansvarlig for å utforme instruks overfor den felles
nordisk-baltiske styrerepresentanten. Dette bidrar til å skyve
IMF-relaterte spørsmål lavere på den
politiske dagsorden, og til uklare ansvarsforhold. Disse
medlemmer mener Regjeringen bør ha et tydeligere
ansvar for Norges opptreden og stemmegivning. Disse medlemmer mener
derfor at hovedansvaret for Norges opptreden i IMF skal overføres
fra Norges Bank til Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet.
Komiteen viser til meldinga og det som står framanfor, og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 37 (2003-2004) - Kredittmeldinga 2003 - vert å leggje ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 21. oktober 2004
Siv Jensen
leiar |
Ingebrigt S. Sørfonn
ordførar |