Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at det har gått åtte år siden Stortinget behandlet norsk politikk overfor utviklingslandene i sin fulle bredde; jf. St.meld. nr. 19 (1995-1996), Innst. S. nr. 229 (1995-1996).
I løpet av denne tiden har det vokst fram en økende internasjonal konsensus om at fattigdomsbekjempelsen som ledd i realiseringen av menneskerettighetene må stå helt sentralt i utviklingspolitikken. Dette kom særlig til uttrykk høsten 2000 da FNs Tusenårsforsamling vedtok en erklæring med konkrete mål for bekjempelsen av verdens fattigdom, og som setter en ambisiøs målsetting om at tusenårsmålene skal være oppfylt innen utgangen av 2015. Komiteen vil også vise til de løfter som ble gitt på toppmøtet om finansiering for utvikling i Monterrey i Mexico i mars 2002 der man diskuterte nye strategier for å få redusert verdens fattigdom.
Komiteenviser til at Stortinget nylig har behandlet St.meld. nr. 19 (2002-2003) En verden av muligheter - globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, og viser til komiteens merknader i Innst. S. nr. 118 (2003-2004).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil i diskusjonen om det utvidede sikkerhetsbegrepet framheve betydningen av å samordne strategier for fattigdomsbekjempelse med tiltak for å trygge fred og sikkerhet. I en tid med stort fokus på bekjempelse av terrorisme og tiltak for å forhindre konflikt, er dette perspektivet på fred og utvikling viktig. Flertallet viser til rapporten fra FNs høypanel "A more secure world: Our shared responsibility". FNs høypanel har sett det som en sentral oppgave å enes om hva de viktigste sikkerhetsutfordringene i vår tid er, fordi en slik forståelse er nødvendig dersom en skal kunne enes om tiltak for å gjøre verden tryggere. Rapporten trekker fram fattigdom og miljø som to sentrale sikkerhetsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener at stortingsmeldingenmangler en analyse av de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som i stigende grad er relevante for utviklingsbistand og fattigdomsbekjempelse og en analyse av de strukturelle underliggende årsakene til fattigdom. I lys av disse utfordringene burde også FNs rolle ha vært drøftet nærmere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener at sammenhengen mellom utvikling, fattigdomsbekjempelse, miljø og de brede sikkerhetspolitiske utfordringene bør belyses i en egen melding til Stortinget.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til det pågående reformarbeidet i FN. Flertallet mener FN må styrkes med sikte på å sette organisasjonen bedre i stand til å samordne strategier for utvikling med tiltak for opprettholdelse av fred, utvikling og sikkerhet. Flertalletvil bl.a. peke på at FN bør ha en sentral rolle i utviklingen av funksjonsdyktige stater og en sentral rolle innenfor institusjonsbygging i utviklingsland. Det er først og fremst multilaterale organ som FN som har tilstrekkelig legitimitet og tillit til å bidra på dette området. Flertalletmener at det fra norsk side bør tas initiativ til å styrke FN på dette området.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at FN er vårt viktigste institusjonelle system og det vesentligste virkemiddelet i arbeidet for global fred, sikkerhet, bærekraftig utvikling og forsvar av menneskerettighetene. Dette flertallet mener derfor at FN må videreutvikles til å bli mer representativt og effektivt.
Komiteen vil understreke godt styresetts betydning for effektiv bistand. Godt styresett, funksjonsdyktige stater og god forvaltningspraksis er en nødvendig forutsetning for å skape bærekraft i utviklingsprosessene og tilstrekkelig nasjonalt eierskap. I denne sammenheng er FNs rolle svært viktig.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er behov for en nærmere analyse av hva som framstår som utviklingshindringer, og som nødvendiggjør et sterkere multilateralt FN-engasjement i norsk utviklingspolitikk. Dette er særlig tydelig på to områder: For det første er dette medlem enig i at en grunnleggende forutsetning for å få til en bedre utvikling er større grad av nasjonalt eierskap til utviklingsprosessene. Men skal man ha håp om å lykkes med dette, må det eksistere funksjonsdyktige stater som er ansvarlig overfor så vel egne velgere som det internasjonale samfunn. I dette viktige arbeidet må FN innta førersetet. For det andre mener dette medlem at det ligger en vesentlig utfordring framover i å samordne strategier for fattigdomsbekjempelse med tiltak for å trygge fred og sikkerhet. Dette medlem mener FN må ha en sentral rolle i å etablere funksjonsdyktige stater basert på åpenhet, ansvarlighet, demokrati, menneskerettigheter, samt lov og rett som bærende prinsipper for styre av landene. FNs rolle innenfor institusjonsbygging i utviklingsland må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil videre vise til at det i den åpne høringen bl.a. ble foreslått en global eksamineringsmekanisme for utvikling etter mønster fra OECDs landsstudier. Formålet er, ifølge forslaget, å sikre kvaliteten i bistanden, å støtte opp om prinsippet om godt styresett og å sørge for at rettighetsperspektivet ivaretas og ikke krenkes av nasjonal og internasjonal politikk og finansinstitusjonenes strategier mot fattigdom. Disse medlemmer er positive til etableringen av en slik global eksamineringsmekanisme, og mener Norge på sikt bør bidra til dette. Disse medlemmermener imidlertid at dette ikke må stå i veien for andre regionale initiativ som tas av utviklingslandene selv, lik den afrikanske eksamineringsmekanismen.
Komiteen vil her nevne noen faktorer som har skapt og bidrar til å opprettholde fattigdom:
-
– Kolonitidas tapping av ressurser og ødeleggelser av kultur og samfunn.
-
– Mange utviklingslands ødeleggende gjeldsbyrde.
-
– De fleste av de fattigste landene har forblitt råvareeksportører på verdensmarkedet og er dermed er prisgitt svingende og over tid fallende priser.
-
– Det samme negative bildet er i stor grad også resultatet for fattige utviklingsland som er rike på produkter som olje, gass og viktige mineraler. Her blir inntektene ofte delt mellom de flernasjonale selskapene som har investert, og ofte en korrupt og stadig rikere maktelite som motsetter seg demokratiske reformer og et mer åpent samfunnssystem.
-
– I mange utviklingsland utfordres den nasjonale kontrollen med naturressursene. Krav fra Verdensbanken og IMF har bl.a. bidratt til et ensidig fokus på eksport, mens etterspørselen på hjemmemarkedet ikke er blitt stimulert. Dette har hatt uheldige konsekvenser for utviklingen av et allsidig og bærekraftig lokalt næringsliv.
-
– Globale maktforhold er også med på å undergrave mulighetene for en bærekraftig utvikling, og en del internasjonale strukturelle og politiske forhold bidrar til å skape fattigdom og hindre utvikling, og til å opprettholde skillet mellom fattig og rik i verden. De fattige land har liten innflytelse over de internasjonale politiske og økonomiske rammevilkårene som de må utvikle og drive politikk under. De har liten innflytelse i internasjonale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken og IMF. I WTO er det fortsatt en utfordring at mange utviklingsland har begrenset kapasitet til å delta i det store antallet møter og uformelle drøftelser.
Komiteen mener at de faktorene som her er nevnt; alle er fattigdomsfeller som virker sammen.
Komiteens medlemmer fraArbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet savner en grundigere diskusjon om forholdet mellom norsk utviklingspolitikk og andre deler av utenrikspolitikken. Dette angår både forholdet mellom sikkerhetspolitikk og fredsbygging, og sammenhengen mellom handelspolitikk og utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener det er avgjørende for utviklingspolitikkens resultater at det er samsvar mellom det Norge gjør og sier i ulike internasjonale fora. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Stortinget nylig har behandlet St.meld. nr. 19 (2002-2003) En verden av muligheter - globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, og viser til disse medlemmers merknader i Innst. S. nr. 118 (2003-2004) når det gjelder handel og hendelsbetingelser i et utviklingsperspektiv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at meldingen mangler en drøfting av hvilke faktorer bistanden best er egnet til å adressere, hva som bør være et nasjonalt ansvar og hvor bistand bør brukes. Flertalletsavner også en grunnleggende drøfting av hvilke virkemidler og kanaler som fungerer mest effektivt for å nå utviklingspolitikkens ulike mål. Bilateral bistand, multilateral bistand og bistand gjennom frivillige organisasjoner har ulike komparative fortrinn og begrensninger som er relevant for Stortingets behandling av utviklingspolitikken.
Komiteens medlem fra Senterpartietmener at meldingen i for stor grad tar utgangspunkt i tusenårsmålene, som alene ikke egner seg som utgangspunkt for å diskutere et helhetlig rammeverk for utviklingspolitikken.
Komiteen vil ikke drøfte alle enkeltsaker i denne innstillingen, men vil søke å sette de store, overordnede problemstillingene i første rekke. Komiteen mener målet med behandlingen av denne meldingen er:
-
– Å klargjøre det verdimessige grunnlaget for norsk utviklingspolitikk.
-
– Å definere hovedmålene og hovedprioriteringene for denne politikken.
-
– Å legge føringer på hvilke virkemidler som tas i bruk i utviklingspolitikken.
-
– Å synliggjøre de utfordringene vi står overfor når det gjelder bekjempelsen av fattigdom og utviklingen av et globalt partnerskap mellom landene i nord og sør.
Komiteen er av den
oppfatning at menneskeverdet og den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter
er selve basisen og utgangspunktet for norsk utviklingspolitikk.
Dette bør, etter komiteens syn, både
være et normativt standpunkt og en veiviser for selve politikkutformingen. Komiteen mener
at en rettighetsfokusert utviklingspolitikk, der de politiske, sivile, økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter ses i sammenheng, er en sentral
forutsetning for en utvikling som kommer folk flest, og særlig
de fattigste, til gode. Komiteen understreker at
utviklingspolitikk slik sett handler om å bekjempe fattigdomsproblemer
som vår tids mest omfattende menneskerettighetsutfordring,
og at disse rettigheter er forpliktelser som statene har overfor
sine innbyggere. For å kunne leve opp til disse forpliktelsene
er det likevel helt nødvendig med det internasjonale samfunnets
felles innsats for en sosial, internasjonal orden som gjør
det mulig å realisere disse rettigheter.
Komiteen vil påpeke
at for å sikre en rettferdig fordeling er det ikke tilstrekkelig å se
på individers rettigheter i samfunnet.
Komiteenmener
at også solidaritet med mennesker over hele verden og med
kommende generasjoner må være et bærende
prinsipp for norsk utviklingspolitikk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,viser
til at viktige kollektive rettigheter; til jord, naturressurser,
og vann i mange tilfeller er sentrale forutsetninger for fattige
og sårbare gruppers tilgang til ressurser i deres kamp
for overlevelse og for å skaffe seg utkomme. Et slikt kollektivt perspektiv
på rettigheter må også gi støtte
til jordreformer.
Flertalletmener
at miljøhensyn må inngå som en vesentlig
del av grunnlaget for utviklingspolitikken. I denne sammenhengen
er det særlig viktig å fremheve at konsekvensene
av global oppvarming utgjør en stor trussel mot livsgrunnlaget
på kloden, og de fattigste er mest sårbare for
de værendringene det medfører.
En aktiv politikk for å redusere klimautslipp,
og å sikre ressursgrunnlaget og det biologiske mangfold
er derfor etter flertalletsmening
avgjørende også i et utviklingspolitisk perspektiv.
Bærekraftig forvaltning av natur og miljø er et
sentralt element i norsk bistand.
Flertallet mener at kampen mot
terror ikke må føres på en slik måte
at grunnleggende menneskerettigheter svekkes.
Komiteens medlemmer fraSosialistisk Venstreparti vil
også påpeke, i tråd med Kirkens Nødhjelps
høringsuttalelse, at en av truslene mot en rettighetsbasert
utviklingspolitikk i giverland er måten kampen mot terror
føres i dag. Norge må etter disse medlemmers mening
bruke sin innflytelse til å forsvare grunnleggende menneskerettigheter
og til å motarbeide en utviklingspolitikk som underordnes
rike lands sikkerhetsbehov.
Komiteen mener et
helt sentralt mål for utviklingsarbeidet er å redusere
den absolutte fattigdommen og bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener
at rettferdig fordeling mellom land og innad i land må stå i
fokus og være bærebjelken i norsk utviklingspolitikk. Flertallet er opptatt
av en større grad av omfordeling, og at det derfor er naturlig å søke
etter nye finansieringskilder som kan bidra både til å utjevne
forskjeller mellom fattige og rike, og å styrke FN og andre
globale institusjoner finansielt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener
at man må søke etter nye finansieringskilder og
mekanismer for omfordeling som er globale i sin natur, og viser
i denne sammenheng til den internasjonale diskusjonen som pågår
om tobinskatt, karbonskatt og skatt på våpenhandel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at FNs tusenårsmål
er blitt det sentrale internasjonale mobiliseringsgrunnlaget for
en felles kamp mot fattigdom. Selv om disse målene i seg
selv ikke rommer helheten i utviklingspolitikken, er de av avgjørende
betydning for å mobilisere både giverland og utviklingsland
til et felles krafttak fram mot 2015. Det er av stor betydning at
Norge:
– integrerer
tusenårsmålene som reelle føringer og mål
i norsk utviklingspolitikk, og
– arbeider aktivt for å fremme
tusenårsmålene internasjonalt både i
nord og sør.
Flertallet vil også understreke
at tusenårsmålene allerede har bidratt til å øke
den internasjonale bistandsinnsatsen totalt sett, løfte
fattigdomsbekjempelse opp på den internasjonale dagsorden,
og rette oppmerksomheten mot særlig viktige områder
som utdanning, HIV/AIDS, likestilling, og bedre globale rammebetingelser.
Dette er en utvikling Norge må bidra til å videreføre
og styrke også i tiden som kommer.
Flertalletvil
samtidig peke på at det fortsatt er behov for å øke
den totale internasjonale bistandsinnsatsen dersom alle FNs tusenårsmål
skal nås.
Samtidig som det er positivt at det
er etablert en konsensus omkring tusenårsmålene,
vil komiteenpeke på at
utviklingspolitiske målsettinger og strategier også må gjøres
til gjenstand for kritisk drøfting.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil minne om
at det ikke hersker full konsensus om fattigdomsanalysen. Disse
medlemmer viser til den omfattende kritikken som har vært
reist mot det som ofte blir omtalt som "The Washington Consensus",
som refererer seg til de Washington-baserte internasjonale finansielle
institusjoners utviklingspolitiske samråd for
koordinering og harmonisering som foregår i regi av Verdensbanken
og IMF. Disse medlemmer mener at det er en rekke
reelle motsetninger internasjonalt, nasjonalt og lokalt mellom grupper
med ulike økonomiske og politiske interesser når
det gjelder utformingen av utviklingspolitikken i en komplisert
og mangfoldig verden.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at mens den høye oljeprisen har gitt Norge store ekstrainntekter,
har høy oljepris vært en særlig påkjenning
for u-landene. Dette medlemviser
til at flertallet i utenrikskomiteen i innstilling fra utenrikskomiteen
til St.prp. 1 (2001-2002) var positive til etableringen av et utviklingsfond.
Ideen bak et utviklingsfond er at deler av oljefondet skal kunne
benyttes til bistandsformål, og gjennom å komme
i tillegg til bistandsbudsjettet bidra til at målet om én
prosent av BNI blir gitt i bistand. Dette medlember på den bakgrunn Regjeringen
om å i løpet av 2005 utrede et utviklingsfond
som kan brukes til nærmere bestemte bistandsformål
i fattige utviklingsland.
Komiteen mener det åttende
tusenårsmål, et globalt partnerskap for utvikling,
står i en særstilling i FN-erklæringen.
Den grunnleggende forståelsen som ligger til grunn for
dette målet er at utviklingspolitikk er mer enn bistand.
Det dreier seg om hva Norge skal gjøre for å skape
bedre og mer rettferdige globale rammebetingelser for å muliggjøre
utvikling og fattigdomsreduksjon. Det blir etter komiteens syn
en stor utfordring å synliggjøre sammenhenger
og skape bedre samsvar i politikken, slik at ikke kampen mot fattigdom
blir undergravd av den politikken som føres på andre
områder, som gjeld, handel, miljø, etc.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, er av den oppfatning at det er en overordnet
utfordring i kampen mot fattigdom å legge forholdene til
rette for å integrere de fattige landene i verdensøkonomien.
Utfordringene blir dermed å integrere de fattige landene
i internasjonal handel og øke deres muligheter til å dra
nytte av en stadig mer sammenvevd verdensøkonomi. Nettopp fordi
disse spørsmålene er så sentrale i den
seneste forhandlingsrunden innenfor WTO, minner flertallet om
at denne runden kalles "utviklingsrunden". Det er etter flertallet syn
en positiv sammenheng mellom internasjonal handel, teknologisk utvikling, produktivitet
og økonomisk utvikling.
Flertallet viser til meldingen,
hvor det blir slått fast at for de fleste utviklingsland
vil en bedring av markedsadgangen for deres varer og tjenester i
industrilandene være av større betydning enn de
samlede bistandsoverføringene de mottar. For at utviklingslandene
skal få adgang til de rike lands markeder må alle
former for eksportsubsidier og dumping av mat fra rike land til
utviklingsland opphøre. I tillegg må rike land
foreta reduksjoner i den handelsvridende, interne støtten
samtidig som en ivaretar landbrukets betydning for kulturlandskap,
miljø, og bosetting.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,deler
synet om at en mer rettferdig verdenshandel er viktig, særlig
for fattige land, men finner likevel grunn til å påpeke
at handel i seg selv ikke garanterer utvikling og økonomisk
utjevning mellom og innad i land.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at det i dag er en tendens til økende økonomiske
forskjeller i en rekke land med stor eksport. Disse medlemmer vil
også advare mot å inkludere alle sektorer i et
internasjonalt handelssystem. Privatisering og konkurranseutsetting
av f.eks. helse og utdanning vil tvertimot kunne være et
hinder for utvikling. Disse medlemmer viser for øvrig
til disse medlemmers merknader i Innst. S. nr. 118 (2003-2004) til
St.meld. nr. 19 (2003-2004) En verden av muligheter.
Disse medlemmermener
det tegnes et unyansert bilde av konsekvensene for de fattige landene
av rammeverket for de videre WTO-forhandlingene. Resultatet blir
framstilt som et utvetydig gode for utviklingslandene. Disse
medlemmer viser til at utviklingslandene er en
sammensatt gruppe med motstridende og ulike interesser. Afrika er
fortsatt nettoimportør av matvarer med negative produksjonstall, økende
matusikkerhet og fattigdom, og disse medlemmer kan
ikke se at rammeverket for de videre forhandlingene gir gode svar
på Afrikas utfordringer. Handel og bedre markedsadgang
er viktig ikke bare i forhold til verdensmarkedet, men også nasjonalt
og lokalt. Problemet for mange u-land er at landets egne landbruksprodukter
ikke er konkurransedyktige verken på hjemmemarkedet eller
på verdensmarkedet på grunn av subsidierte eller
dumpede landbruksvarer. Det er avgjørende at de løse
formuleringer om eksportstøtte i rammeverket gjøres
forpliktende og reelle med klare tidsfrister. Disse medlemmer viser
til at svært mange av utviklingslandene har et klart ønske om å beskytte
egen matproduksjon. Flertallet av utviklingslandene som gruppe er
nettoimportører av mat. For å være i
stand til å utvikle sitt eget jordbruk bør fattige
land gis mulighet til å verne sitt landbruk mot import. Disse
medlemmer vil peke på at utfallet av de videre
WTO-forhandlingene er avhengig av medlemslandenes ønsker
og strategier. WTO er i kontinuerlig endring. Disse medlemmer mener
at Norge må utnytte dette handlingsrommet for å finne fram
til gode løsninger som både ivaretar hensynet
til utviklingsland og vårt ønske om å opprettholde
norsk matproduksjon. Disse medlemmer vil understreke at
Norge har mye til felles med de fattigste landene, som fortsatt
har en svak stemme i WTO-forhandlingene. Dette er land som i likhet
med oss er netto matimporterende. Disse medlemmer viser
til at det kan bygges allianser basert på retten til å bestemme over
egen matpolitikk, inkludert de tiltak som er nødvendige
for å sikre egne innbyggere mat. Det forutsetter full avvikling
av all eksportstøtte.
Komiteenmener det er viktig å trappe
opp samarbeidet om menneskerettigheter, demokratiutvikling, helse,
sosiale forhold og miljø med Russland, og mener dette ikke
må avhenge av endringer i hva som defineres som ODA-bistand. Komiteen mener
at vi må vise en solidarisk holdning til fattige i våre
nærområder, og at vi ikke må stille oss
likegyldig til det dramatiske velferdsgapet som grensen mellom Norge
og Russland markerer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet,stiller seg
kritisk til at midlene til prosjektsamarbeid, helse, demokrati og
miljøtiltak i Russland er blitt redusert de siste årene
og ber Regjeringen om å legge opp til en opptrapping av
slikt samarbeid med Russland i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om
nordområdepolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartietmener at
Norge må arbeide internasjonalt for en gjennomgang av reglene for
hvilke land som kan motta såkalt ODA-godkjent bistand,
med utgangspunkt i sårbare områder i stater som
faller utenom ODA, eller som grenser opp til ODA-områder. Disse
medlemmer vil i denne sammenhengen vise til at ikke noe
sted i verden finner vi en velstandskløft maken til den
over grensen mellom Norge og Russland.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser for øvrig til at utgiftene
til flyktninger i Norge dekkes over bistandsbudsjettet. Denne praksisen
er disse medlemmer uenige i.
Fordi fattigdomsbekjempelse ikke
kan skje uten at ressursgrunnlaget i de fattige landene forvaltes
på ansvarlig vis, understreker komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,at bærekraftig
utvikling, herunder miljø og naturressursforvaltning, fortsatt
må være et hovedelement i norsk bistand, på linje
med temaene godt styresett, næringsutvikling, sivilt samfunn
og fredsbygging. Både tusenårsmål én
og syv, samt toppmøtet i Johannesburg, gjør en
slik norsk prioritering nødvendig.
Komiteen erkjenner
at det er behov for omfattende reformer for å gjøre
bistanden mer effektiv og målrettet. Bistandsgiverne har
et stort ansvar for å innrette bistanden slik at den støtter
opp under mottakerlandenes egne strategier for fattigdomsreduksjon. Giverne
må også samordne bistanden bedre for å redusere
problemene knyttet til et stort antall aktører på giversiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener imidlertid
at det ikke er tilstrekkelig å gjøre bistanden
mer effektiv. Det er helt nødvendig å øke
bistandsnivået. Flertalletmener derfor
målet om at utviklingsbistanden skal øke til 1 pst.
av bruttonasjonalinntekten (BNI) må ligge fast. Når
dette målet er nådd, er det flertalletssyn at bistanden skal holdes på minst
1 pst. av BNI ut stortingsperioden (2005-2009).
Flertallet mener videre det er
viktig at norsk utviklingspolitikk i årene som
kommer fokuserer på bekjempelse av den ekstreme fattigdommen,
fordeling mellom land og innad i de fattige landene. Flertalletvil påpeke viktigheten av å rette
oppmerksomheten mot de land og regioner som ligger lengst etter
når det gjelder oppfyllelsen av FNs tusenårsmål. Flertallethar i denne sammenheng merket seg utviklingen
i Afrika sør for Sahara som særlig bekymringsfull. Flertallet er
i all hovedsak enig i at norsk langsiktig bilateral bistand skal
konsentreres om de minst utviklede landene (MUL) og de
såkalte lavinntektslandene. Geografisk vil dette bety at
en større del av bistanden går til de fattigste
landene i Afrika.
Komiteenmener samtidig at det er en naturlig
del av en fattigdoms- og rettighetsorientert bistand å bidra til å løfte
fattige og marginaliserte grupper også utenom de aller
fattigste landene.
Komiteen ser derfor på innsats
i Midt-Østen, Asia og Latin-Amerika og ODA-godkjente OSSE-land
som en naturlig del av en helhetlig bilateral norsk utviklingspolitikk
så lenge den politiske og økonomiske situasjonen
i vedkommende land eller regioner tilsier det.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at når
Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et veiledende måltall
for innsatsen i forhold til de fattigste landene, så må dette settes
slik at det gis rom for humanitær hjelp, nødhjelp, fred
og forsoning og andre globale ordninger.
Komiteen er enig i
at det settes et veiledende måltall for hvor stor del av
den norske bistanden som skal gå til lavinntektsland og
de aller fattigste landene.
Komiteen vil understreke de nære
sammenhenger mellom det nasjonale ansvar for utvikling og fattigdomsreduksjon
på den ene siden, og giverreformen, herunder en mer målrettet
og effektiv bistand på den andre siden. Det er etter komiteens syn
viktig å sikre at de nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon
blir det operative utgangspunktet for norsk innsats på landnivå.
Hvis landets myndigheter ikke har noen troverdig strategi, er utviklingsbistand
et lite egnet virkemiddel hvis ambisjonen er å bidra til
reduksjon av fattigdom på nasjonal basis. Komiteen mener
det er forbedringspotensial i de fleste strategiene vi har sett
så langt. Det er nødvendig at IMF og Verdensbanken
forbedrer seg hva gjelder å gi myndighetene i de ulike
landene rom til å formulere sine egne prioriteringer og
sin egen politikk. Målet må etter komiteens syn
være økt eierskap til egen utvikling.
Komiteen mener at det er viktig å sikre
oppslutning om prinsippene som ligger til grunn for de nasjonale
fattigdomsstrategiene. De handler om å skape rom for nasjonalt
ansvar og eierskap.Komiteen vil derfor
understreke at giverkoordineringen må ta utgangspunkt i
mottakerlandenes egne planer og systemer for å sikre at
mottakers eierskap styrkes ved koordineringsprosessen. Komiteen viser
til at en fra norsk side arbeider for å styrke mottakerlandenes
kapasitet til å ta styringen i giverkoordinering gjennom
en rekke tiltak i samarbeid med likesinnede givere og internasjonale
utviklingsaktører.
Komiteen viser videre til at
bedre koordinering mellom bistand på landnivå og
regional og multilateral innsats lenge har vært et satsingsområde
for vekslende regjeringer. Komiteen mener derfor
at Norge må bygge allianser med andre givere for forenkling
av prosedyrer, bedre arbeidsdeling, hyppigere samfinansiering og
mer systematisk utnyttelse av hverandres rapportering. Arbeidet
for koordinering og harmonisering både innad i de multilaterale
organisasjonene og mellom disse organisasjonene og giverland må fortsette. Komiteen vil
i denne sammenheng påpeke viktigheten av at enkelte FN-organisasjoners
- f.eks. ILOs - rolle som uavhengige fagrådgivere - ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartietog Sosialistisk
Venstreparti, vil bemerke at det er viktig å unngå at
utviklingspolitikk blir preget av et minste felles multiplum, det
vil si de satsingene som alle donorer kan bli enige om. Det kan
også i noen tilfeller være bra for mottakere at
det finnes givere med ulike tanker og ulike former for samarbeid å tilby, under
forutsetning av at det ikke påføres landene store forvaltningsbyrder.
Samtidig med at økt samordning og koordinering er nødvendig,
er det etter flertallets syn viktig at det politiske
eierskapet på mottakersiden ikke svekkes.
Sammen med bestrebelsene for bedre
giverinnsats er det komiteens mening at vi må stille
krav til samarbeidslandene. Komiteen understreker
viktigheten av at mottakerlandene styrker sin finans- og justisforvaltning,
bekjemper korrupsjon, etablerer demokratiske prosesser og sikrer
respekt for menneskerettigheter. En politikk som fremmer næringsutvikling, bærekraftig
utvikling samt satsing på helse og utdanning, og innsats
mot HIV/AIDS må også forventes. Komiteen mener
at korrupsjon må forstås i lys av at noen er tjent
med at det opprettholdes; både i offentlig og privat sektor.
Det er derfor nødvendig med relevant lovgivning og rettspraksis
på området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener
at land som bygger opp demokratisk styresett og gode forvaltningssystemer, bør
få bistanden mindre i form av øremerkede tilskudd og
mer i form av rammebevilgninger, gjennom budsjettstøtte.
Komiteen mener at
en rask reduksjon av gjeld for gjeldstyngede land er en viktig utviklingspolitisk
målsetting. Det kan likevel være grunn til å understreke
at gjeldslette alene ikke leder til bekjempelse av fattigdom med
mindre det ledsages av en utviklingsfremmende politikk. Her har
også de gjeldstyngende landene et stort ansvar. Det er
viktig at de ressurser som frigjøres ved gjeldslette virkelig
gjør nytte for seg. Også i forbindelse med gjeldslette
er det av stor viktighet at utviklingslandene utformer sine egne
strategier for fattigdomsbekjempelse. Komiteen er
enig i at den finansieringsordning man har operert med på gjeldsområdet
fortsetter, slik det legges opp til i handlingsplanen Gjeldslette
for utvikling.
Komiteen mener at gjeldsletten
så langt som mulig er addisjonell, og ikke erstatter bistand
og lån som kan bidra til ytterligere utvikling. Komiteen fremhever
derfor at Norge må arbeide for en felles global oppfatning
om at bilateral gjeldsettergivelse ikke defineres som bistand. Komiteen fremhever
at gjeldsplanens ramme på 3,173 mrd. kroner, hvorav 1,8 mrd.
kroner gjenstår, medfører at gjeldslette ikke
fortrenger andre prioriterte bistandsformål som finansieres
over bistandsbudsjettet. Dette er svært viktig. Det er
også viktig å understreke at gjeldslette gjennom multilaterale
institusjoner ikke må gjennomføres på bekostning
av annen multilateral finansiering til de fattigste landene.
Det er også av stor betydning at Norge
arbeider for at det som betingelse for gjeldslette stilles realistiske
krav om aktiv utviklingsfremmende politikk i skyldnerlandene, med
vekt på fattigdomsbekjempelse. Komiteen vil
fremheve den sammenheng som må eksistere mellom nasjonale
strategier for fattigdomsbekjempelse og ettergivelse av gjeld gjennom HIPC
(Highly Indebted Poor Countries).
Komiteen er også opptatt
av den debatten som eksisterer om såkalt illegitim gjeld. Komiteen viser til
at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (2004-2005) varsler støtte
til en multilateralt forankret studie av illegitim gjeld, og mener
et slikt arbeid vil være viktig for å kunne videreutvikle
nye og forbedrede kriterier for internasjonal lånefinansiering
og gjeldsslette.
Komiteen er fornøyd
med drøftingen av illegitim gjeld som Regjeringen gjør
i meldingen.
Komiteenviser
til at Regjeringen vil støtte en studie av illegitim gjeld,
gjennomført av de relevante multilaterale institusjoner,
der målsettingen er å komme med praktisk gjennomførbare
handlinger. Komiteenmener
at det er behov nå for å få satt dette høyere
opp på dagsorden internasjonalt og ber på denne
bakgrunn Regjeringen å arbeide for internasjonale konsultasjoner
som kan bringe frem mulige nye initiativer i denne saken. Slik kan
Norge være aktiv i det videre arbeidet internasjonalt for å utvikle
nye og forbedrede kriterier for gjeldslette.
Komiteenvil
framheve at begrepet illegitim gjeld nettopp setter fokus på at
gjeld er et tosidig forhold der begge parter både har rettigheter
og plikter. En rettighetsbasert utviklingspolitikk må derfor
være villig til å sette spørsmålstegn
også ved utlånspraksis og kreditorers ansvar for
egne handlinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet,mener at behovet
for en felles internasjonal gjeldslettepolitikk, som også inkluderer
diskusjonen om illegitim gjeld, reiser spørsmålet
om nødvendigheten av en internasjonal gjeldsdomstol. Flertallet vil
fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å på en
egnet måte komme tilbake til Stortinget med en vurdering
av spørsmålet om en internasjonal gjeldsdomstol."
Komiteen mener at
det enkelte utviklingsland har hovedansvaret for egen utvikling.
Derfor er det helt avgjørende at myndighetene fører
en ansvarlig politikk og utøver godt styresett. Et sentralt
mål for norsk bistand er å bistå landene
i å forbedre styresettet. Komiteen peker
i denne sammenheng på at det vil være nødvendig å ha
langsiktighet i dette arbeidet. Komiteen framhever
også at helt sentralt ved det nasjonale ansvar og begrepet
godt styresett er en ansvarlig fordelingspolitikk som sikrer bred
sosial utvikling i samfunnet. Dette må særlig
gjøre seg synlig ved en vilje til å prioritere
fattige og marginaliserte i egen befolkning. Også i dette
perspektivet blir det vesentlig med en mest mulig helhetlig tilnærming
til utviklingspolitikken. En global forhandlingsløsning
er grunnlaget for partnerskapstankegangen mellom landene i nord
og sør. Dette innebærer at både fattige og
rike land forplikter seg til betydelige reformer. Slike reformer
vil omfatte endringer i det globale rammeverket for handel, gjeld
og investeringer. Det vil omfatte godt styresett i utviklingsland,
mer og bedre bistand fra OECD-land, og mobilisering og styrking
av privat sektor og sivilt samfunn.
Komiteen erkjenner
at verken Verdensbanken eller IMF helt ut kan sies å fungere
tilfredsstillende, men at de likevel spiller en sentral rolle i
arbeidet med å nå viktige utviklingsmål. Komiteen har
i denne sammenheng merket seg at det har blitt gjennomført store
reformer i de multilaterale finansieringsinstitusjonenes utlånspolitikk.
Hensikten med disse reformene har vært å sikre
større nasjonalt eierskap over egen utvikling og i så måte
redusere asymmetrien mellom Verdensbanken og mottakerlandene. Verdensbanken
og IMFs strukturtilpasningsprogrammer har med rette blitt kritisert
både med hensyn til innhold og prosess, og for at de stort
sett var utformet av Verdensbanken og IMF med liten medvirkning
fra mottakerlandene selv.
Komiteen vil vise til St.prp.
nr. 33 (2002-2003), jf. Innst. S. nr. 119 (2002-2003), der det ble
vist til den kritikk som bl.a. Norge og de nordiske landene har
anført mot disse programmene, og der det ble redegjort
for de endringer som i ettertid er blitt gjennomført. Den tradisjonelle
strukturtilpasningslovgivningen er nå erstattet av et nytt
låneinstrument, "Development Support Lending", som er knyttet
til utviklingslandenes nasjonale planer for fattigdomsreduksjon
(PRSP), der landene selv skal sitte i førersetet. Mens
en i de tidlige strukturtilpasningsprogrammene var for ensidig opptatt
av makroøkonomiske reformer, legges det i dag avgjørende
vekt på å øke de offentlige utgiftene
til helse, utdanning og andre formål rettet mot de fattiges situasjon.
Dette gjenspeiler også ambisjonen om å bidra til
realisering av FNs tusenårsmål.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
mane til forsiktighet både når det gjelder satsing
på PRSP-programmene og når det gjelder overdreven
fokus på giverkoordinering. Erfaringer viser at Verdensbanken
og IMF i altfor stor grad utnytter koordineringsprosesser til å presse
fram en neoliberal privatiserings- og handelspolitikk på tross av
u-landenes ønsker og slik sett i stor grad representerer
en videreføring av strukturtilpasningsprogrammene. En ser
også at mange fattige, sårbare, utsatte og kritiske
grupper ikke kommer til orde i PRSP-prosessene. Disse medlemmer ønsker
at PRSP-prosessene forbedres, og der man særlig legger vekt
på lokalt eierskap og involvering av grupper som har vært
holdt utenfor til nå.
Komiteen viser til
Innst. S. nr. 119 (2002-2003) der vekslende regjeringers langsiktige
linje på dette området får Stortingets
støtte, og der en ser positivt på omleggingene
i Verdensbankens politikk. Samtidig legges det vekt på at
videreutvikling av omleggingene er nødvendig, og at en
ivaretar bl.a. følgende forhold:
– Reelt
nasjonalt eierskap for utviklingslandene, og at fattigdomsstrategiene
(PRSP) legges til grunn for Verdensbankens samlede virke i hvert
land.
– Økt innsats innenfor
helse, utdanning og andre formål spesielt rettet mot de
fattigste.
– Aktiv bruk av nye analyseinstrumenter
som Poverty and Social Impact Analysis.
– Bedre koordinering med andre
utviklingsaktører på landnivå.
– Gjennomføring av omleggingen
og reformene på alle nivåer i Verdensbankens virke.
– Større medbestemmelse
og innflytelse for de fattige landene i Verdensbankens styrende
organer.
– Sikre demokratisk legitimitet
både innad i organisasjonen, men også i forholdet
mellom Verdensbanken og lånetakerne.
Det er komiteens mening at det
gradvise arbeidet med å forbedre disse institusjonene må fortsette
slik at de gjøres mer effektive og legitime.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil poengtere
et behov for en tydeligere rolledeling mellom FN og Verdensbanken.
Det må være et siktemål at FN er normgiver
og premissleverandør, sammen med lokale myndigheter når
det gjelder utvikling av nasjonale fattigdomsstrategier.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietvil også etterlyse
en tydeligere politisk styring og sammenheng mellom Norges politikk
i FN, IMF og Verdensbanken. Uten at det tradisjonelt har vært
sett som en del av IMFs mandat, har IMF fått en sentral
og utvidet rolle i bekjempelsen av fattigdom. Med den posisjon IMF
har i dag er en skeptisk til at representasjon fra norsk side i den
felles nordiske og baltiske valgkrets ligger i Norges Bank.
Disse medlemmervil
i denne sammenheng fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
fram forslag til representasjon og forhandlingsmandat ved kapitalpåfyllinger
i de internasjonale finansieringsinstitusjoner".
Komiteen vil understreke
næringsutviklingen som en sentral del av utviklingspolitikken
og kampen mot fattigdom. Komiteen vil i denne sammenhengen påpeke
følgende innsatsområder:
– Arbeidet
for å forbedre rammebetingelser, herunder lovverk, institusjoner
og infrastruktur. Komiteen vil i denne sammenheng
sette viktigheten av en formalisering av eiendoms- og bruksrettigheter
for de fattige høyt på dagsorden. Dette er en
del av rettighetsbaseringen av utviklingspolitikken.
– Handlingsplanen for landbruksutvikling,
som etter komiteens syn også må sammenholdes
med landbrukets betydning for næringsutvikling. Dette har
også sammenheng med at landbruket først og fremst
er de fattiges næring.
– Investeringer, med fokus rettet
mot etablering av små og mellomstore bedrifter. NORFUND
blir i denne sammenheng det vesentligste virkemiddelet. Komiteen ønsker
også at det bidras til videreutvikling av risikofinansiering
som et virkemiddel for effektiv fattigdomsreduksjon, bl.a. ved å tilpasse
støtteordningene til næringslivet med sikte på å gjøre
disse bedre egnet til også å nå mindre aktører
som i dag ikke hjelpes verken med mikrofinans, eller med investeringsfond
som NORFUND. Samtidig vil komiteen understreke den
viktige betydning en avbinding av norsk utviklingsbistand har.
En slik avbinding vil i første rekke ha som konsekvens
at den bidrar til å øke konkurransen om kontrakter
som er finansiert gjennom norsk utviklingsbistand. Komiteen vil
understreke at Norge må arbeide aktivt i OECD for internasjonale standarder
med hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Det er viktig
at avbinding ikke medfører "dumping" i forhold til de grunnleggende
standarder som bør gjelde på dette området.
– Handelspolitikk, der komiteen vil
understreke viktigheten av økt markedsadgang og en mer
rettferdig verdenshandel. Komiteen legger vekt på at
manglende eksportsuksess ikke bare skyldes andre lands handelshindringer,
men ofte lav prioritering av næringsutvikling, svak kompetanse
i kombinasjon med komplekse regelverk i importlandene. Norge må bidra
til å tilrettelegge for økt eksport fra utviklingslandene,
særlig de fattigste. Komiteen vil peke på at
Norge har avskaffet toll på varer fra de minst utviklede
landene. Komiteen vil også peke på viktigheten
av at det foretas lettelser også for de øvrige
utviklingsland. Komiteen imøteser også den
gjennomgangen som varsles i meldingen av tollpreferanseordningene
(GSP).
Komiteen vil peke på behovet
for åpenhet og informasjon om WTO-prosessene, ikke minst
for å få et sterkt fokus på utviklingslandenes
og små staters behov for et stabilt og rettferdig regelverk
for handel.
Komiteen mener de frivillige
organisasjoner i nord og sør er viktige aktører
i alle deler av utviklingspolitikken. De såkalte NGOene
har en særlig viktig rolle å spille som forkjempere
for demokrati og rettigheter, som talerør for marginaliserte
grupper og som korrektiv i forhold til myndigheter og markedsaktører. Norske
bidrag via frivillige organisasjoner skal støtte opp om
disse funksjonene.
Komiteen vil understreke at de
frivillige organisasjonene ikke kan være uberørt
av det arbeidet som pågår nasjonalt og internasjonalt
med å reformere bistanden. Komiteen vil
understreke at kvalitet i bistanden og hensynet til resultater i
mottakerlandet må ligge til grunn. Det innebærer
bl.a. at den bistanden som ytes via frivillige organisasjonene i
større grad bør gå til de fattigste landene. Komiteen viser
likevel til den viktige rolle det sivile samfunn spiller i Norges
utviklingssamarbeid med andre, økonomisk sett sterkere
utviklingsland. I en rekke lav- og mellominntektsland vil støtte
til det sivile samfunn være av fortsatt stor betydning
for å kunne bidra til godt styresett og et sterkere fokus
på fattige og marginalisertes levekår og rettigheter.
I denne sammenheng har komiteenmerket seg synspunkter fra høringene
på at satsningen til frivillige organisasjoner ikke begrenses
til MUL, men at det er behov for en bredere innsats. Komiteen har
videre merket seg at et synspunkt om at tilstedeværelse
i mellominntektsland gir gode muligheter til å gjøre
nytte av erfaringer, kompetanse og ressurser i disse landene i kapasitetsbyggende
prosjekter i MUL-land. Komiteen mener at denne brede
innsatsen bidrar til å øke kunnskapsnivået
i Norge og til å øke det folkelige engasjement.
Komiteenviser
til at Norge har blitt det OECD-land som kanaliserer høyest
andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner. Det har skjedd
uten at det har vært foretatt prinsipielle avklaringer
eller vurderinger av styrker og svakheter ved denne bistandskanalen
eller en vurdering av hvor grensene for denne bistandskanalen bør
trekkes.
Komiteener
opptatt av konsekvensene for de frivillige organisasjonene av en
stadig sterkere økonomisk avhengighet til staten. Komiteen mener
det er avgjørende viktig å bevare de frivillige
organisasjonenes uavhengige vokterrolle i forhold til staten. Også innenfor
utviklings- og utenrikspolitikkens område er det ønskelig
med bred offentlig debatt rundt politiske veivalg. De frivillige
organisasjonene har med sitt engasjement, sin kompetanse og brede
erfaring fra tilstedeværelse i utviklingsland særegne
forutsetninger for å bidra til debatt. Organisasjonenes uavhengighet
er ikke minst viktig i forhold til forventningene om at organisasjonene
skal være uavhengige samarbeidspartnere som skal bidra
til å styrke sivilsamfunnet i u-land gjennom å bygge
strukturer nedenfra i samfunnet.
Komiteen støtter Regjeringens
initiativ til å få satt ned et utvalg som skal
se på sentrale utfordringer i samarbeidet mellom myndighetene
og de frivillige organisasjonene, og mener Stortinget må bli
informert om dette arbeidet på egnet måte.
Komiteen vil på den
bakgrunn be om at utvalget som skal vurdere resultater av bruken
av frivillige organisasjoner i bistand, også får
i oppgave å vurdere konsekvensene av de frivillige organisasjoners økonomiske
avhengighetsforhold til staten, særlig med sikte på å vurdere
i hvilken grad det har endret organisasjonenes handlingsrom. I den
sammenheng vil det være naturlig at graden av statlig finansiering
av frivillige organisasjoners prosjekter blir vurdert.
Komiteen meneratFNs utviklingsprogram (UNDP) spiller
en vesentlig rolle i demokratibygging og dermed også sivilt
samfunn i utviklingslandene. Det er komiteens syn
at de norske bidragene til UNDP i årene som kommer må økes. Komiteen viser
her til at demokratisk styresett, herunder utviklingen av sivilt samfunn,
i dag står for om lag halvparten av UNDPs totale virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietmener
at hovedoppgaven til frivillige organisasjoner skal være å bruke
sitt komparative fortrinn til å bidra til å utvikle
det sivile samfunn i utviklingsland nedenfra, og ikke
være et utførende organ for gjennomføringen
av Regjeringens politikk.
Komiteen er av den
oppfatning at de sentrale temaene i norsk utviklingssamarbeid i årene
som kommer bør være:
– Sikringen
av kvinners og barns rettigheter og rettighetene til sårbare
grupper som urfolk og funksjonshemmede.
– Utdanning.
– Helse, herunder kampen mot HIV/AIDS.
– Bærekraftig utvikling,
herunder særlig fornybar energi, vann og biologisk mangfold.
– Næringsutvikling og
landbruk.
– Kultur.
– Det sivile samfunn, herunder
fagbevegelse, kooperasjoner, kirker og andre folkelige bevegelser.
– Forebygging av konflikter og
fredsbygging.
Komiteen mener det er viktig
at tverrgående felt som kvinner, miljø, barn,
kultur o.a. sikres nødvendig prioritering i bistanden.Komiteen mener videre
at det er viktig at norsk bistand fremmer en skole, og et helsetilbud
for alle, og der ordninger som gjør det lettere for fattige å kunne
delta gis prioritet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,mener
at norsk bistand ikke må bidra til at nasjonale myndigheter
tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder som
på sektorene utdanning, helse, energi og vannforsyning.
Komiteenvil vise til at HIV/AIDS er
en av de alvorligste trusler mot utvikling verden står
overfor i dag. HIV/AIDS er ikke et helseproblem alene.
Pandemien ødelegger familier og lokalsamfunn og knuser framskritt
som mange land har gjort i løpet av de siste tiårene. Komiteenmener at en helhetlig utviklingspolitikk
også må ta opp i seg de brede konsekvensene av
HIV/AIDS for folkehelse, samfunnsutvikling, og stabilitet. Komiteenmener at det derfor er behov for økt
satsing med økonomiske midler, nytenkning og relevant kunnskap
på alle nivå.
Ikke minst mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
at det er viktig å arbeide for at billige medisiner kommer
den fattige befolkningen til gode.
Komiteenvil vise til at en del av problemet med å bekjempe
HIV/AIDS er de store fordommene, fornektelsene og tabuene
som kretser rundt dette temaet. Det må derfor legges vekt
på å bryte ned disse. Statsledere bør
oppmuntres til åpenhet omkring problemet, og til politisk
dialog omkring hele bredden av etiske, kulturelle og samfunnsøkonomiske
utfordringer. Komiteenviser
til at det nå er 10 år siden FNs konferanse om
befolkning og utvikling i Kairo (den såkalte Kairo-konferansen),
og ett av hovedmålene på denne konferansen var
universell tilgang til prevensjon. I dag er det fortsatt svært
mange i utviklingsland som ikke har tilgang på prevensjon. Komiteen er
derfor av den oppfatning at det er behov for å styrke den
seksuelle og reproduktive helsen og særlig bidra til økt tilgang
på og kunnskap om korrekt bruk av effektive prevensjonsmidler.
Spesielt viktig er det å bidra til dette for prevensjonsmidler
som kan kontrolleres av kvinner.
Komiteenhar
merket seg at Regjeringen i meldingen varsler at den vil vurdere
fremtidig nivå på støtten til den globale
vaksinealliansen GAVI på basis av en evaluering av initiativet. Komiteen vil her vise til at det ifølge
Verdens Helseorganisasjon (WHO) dør om lag 1,5 millioner
barn under fem år av sykdommer som vaksine kan beskytte
dem mot. Komiteen vil påpeke at
GAVI er en svært målrettet metode for å bekjempe sykdom. Komiteenviser til at fullvaksinasjon av ett barn
koster i overkant av 200 kroner, og at man vil forhindre sykdom
i verdens fattige land ved å styrke GAVI. Komiteenmener på denne bakgrunn at Norge
må fortsette et høyt nivå på bidraget
til vaksinasjon av verdens barn gjennom GAVI.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, erkjenner at norsk
stat-til-stat-bistand har hatt for stor spredning på mange
sektorer. En bedre ressursutnyttelse tilsier at det er nødvendig å fokusere
innsatsen bedre. En konsentrasjon på færre områder
vil også bidra til å forbedre samordningen innenfor
giverfellesskapet bedre og redusere forvaltningsbyrden for mottakerlandet. Flertalletstøtter derfor at norsk bistand
finansiert over land- og regionalbevilgningene normalt skal konsentreres
om to-tre sektorer i hvert land. Flertalletlegger stor vekt på at valg
av sektorer skjer i nær dialog med samarbeidslandet og
andre givere og på bakgrunn av samarbeidslandets egen strategi
for fattigdomsreduksjon.
Komiteen har merket
seg den økte vektleggingen av kvinners rettigheter som
også er nødvendiggjort gjennom FNs generalsekretærs
rapport om fremdriften for tusenårsmålene fra
september 2003, og som det vises til i meldingen. Her går
det frem at likestillingsperspektivet er et av de områder
der utviklingen er for langsom og at kvinners rettigheter må få en
langt høyere prioritet. Norge legger de nasjonale fattigdomsstrategiene
(PRSP) til grunn for bistandssamarbeidet. Komiteen mener
at Norge må arbeide for at kjønnsperspektivet
kommer sterkere fram i utarbeidelsen av disse. En forutsetning for
dette er etter komiteens syn at kvinner får
delta i prosessen med utarbeidelsen. Komiteen viser
til svar fra Regjeringen til Arbeiderpartiet som bekrefter at kvinner
i liten grad deltar i utformingen av fattigdomsstrategiene og ber
om at Regjeringen prioriterer likestillingsperspektivet i alle prosesser
på alle nivå. Komiteen mener derfor
at tiltak spesielt innrettet mot kvinner må fortsette og
forsterkes. Komiteen viser til at det i meldingen
varsles at Regjeringen vil foreta en revisjon og oppdatering av
Utenriksdepartementets strategi for kvinne- og likestillingsrettet
utviklingssamarbeid. Komiteen vil understreke forutsetningen
om at integreringen av kvinnerettet bistand ikke skal medføre redusert
innsats. Komiteen ber om at det rapporteres til Stortinget
på egnet måte om oppfølgingen av dette.
Komiteenmener
her det er nødvendig å understreke at dersom de
politiske maktforhold i fattige utviklingsland ikke nevneverdig
endres, vil det være vanskelig å nå frem
med bistand med et integrert kvinneperspektiv. Komiteenviser her bl.a. til beskrivelsen i meldingen
om at utviklingen har stått nesten stille når
det gjelder kvinners deltakelse i regjeringer og parlamenter. Mot
denne bakgrunn mener komiteen at ordningen med et
integrert kjønnsperspektiv ("mainstreamed") i utviklingspolitikken
bør følges nøye underveis. Dersom denne
mainstreamingen ikke fører frem i forhold til målsettingen
om bl.a. om å styrke kvinners rettigheter, likestilling
og deltakelse, er komiteenav
den oppfatning at det fortsatt bør øremerkes midler
til de nevnte formål for å lykkes.
Samtidig erkjenner komiteen at
vold mot kvinner er et stort problem. I denne sammenheng vil komiteen vise
til handlingsplanen mot kjønnslemlestelse internasjonalt
og hvordan dette problemet skal følges opp med konkrete
tiltak. Komiteen viser også til at såkalt
"trafficking", det vil si handel med mennesker, herunder barn, er
et av fattigdommens verste utslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,vil også vise til den etablerte
internasjonale enigheten om reproduktiv helse, jf. erklæringen fra
Kairo-konferansen § 8.25 der forståelsen av reproduktiv
helse fremgår. Her slås det fast at alle aktuelle
tiltak og virkemidler relatert til abort i helsesystemer bare kan
bestemmes på nasjonalt og lokalt nivå og i samsvar
med en nasjonal lovgivningsprosess.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til komiteens
tidligere merknader om dette.
Komiteen vil også vise
til at kampen for et bedre miljø blir en stadig viktigere
del av det internasjonale utviklingssamarbeidet. Både verdensøkonomien
og global sikkerhet påvirkes av internasjonale miljø-
og ressursproblemer. Komiteen viser mot denne bakgrunn
til sammenhengene mellom fattigdom og flyktningstrømmer,
ukontrollert urbanisering og miljøforverring. Slike sammenhenger
kan både skape og forsterke konflikter. Fattigdom og miljøødeleggelse
er derfor trusler mot internasjonal stabilitet og sikkerhet. Utviklingspolitikk
er derfor etter komiteens syn et bidrag til økt
global sikkerhet.
Komiteen vil fremheve at en bedret
forvaltning av miljø og biologisk mangfold vil forebygge
og begrense naturkatastrofer, miljøskader og konflikter
som rammer de fattigste og svakeste gruppene hardest. En forutsetter
at hovedinnsatsen rettes mot områder av særlig
betydning for fattige gruppers livssituasjon. Komiteen slutter
seg til behovet for en økosystembasert forvaltning. Norge
bør derfor i tråd med prinsippene for en slik
forvaltning styrke landenes kompetanse på sentralt myndighetsnivå der
den praktiske naturforvaltningen og bruk av naturressurser foregår.
Verdenstoppmøtet i Johannesburg var
etter komiteens syn et både miljømessig
og handelsmessig fremskritt. Her kom det klart frem at internasjonal handel
må ta hensyn til miljøspørsmålene.
Samtidig er det viktig at de handelstiltak som benyttes for å oppnå et
bedre miljø, er åpne og tilsiktet. På verdenstoppmøtet
ble det bekreftet at WTO-reglene og miljøavtalene skal
være likestilte og gjensidig støttende. Miljøtiltak
skal ikke brukes som skjult proteksjonisme og WTO-reglene må ikke
undergrave miljøhensyn.
Tatt i betraktning de store miljømessige
utfordringene vi står overfor, vil komiteen fremheve viktigheten
av at Regjeringen oppdaterer den gjeldende strategi for miljørettet
utviklingssamarbeid. Grunnlaget for oppdateringen må bl.a.
være de sentrale politiske dokumentene, bl.a. de som har
sitt utspring i toppmøtet i Johannesburg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at norsk
miljøbistand står overfor særlige utfordringer
når det gjelder bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig
bevaring og bruk av naturressurser, lokalbefolknings og urfolks
rettigheter til slike ressurser, forvaltning av vannressurser og
tilgang på vann, bærekraftig energiproduksjon,
forurensning og miljøgifter. Dette er saksfelt med spesifikke utfordringer
og konkrete internasjonale forpliktelser, som krever planmessige
tiltak og hvor bistanden er det viktigste virkemiddelet Norge har
for å levere resultater.
Komiteen har merket
seg at det i høringene ble reist kritikk i forhold til
miljøinnsatsen i bistanden.
Komiteen har i den sammenheng
merket seg at Regjeringen i svar til Arbeiderpartiet erkjenner at
det er et forbedringspotensiale mht. miljøinnsatsen innenfor norsk
bistand, og at den vil gjennomgå innsatsen på dette
området for å sikre at miljøbistanden
ivaretas på best mulig måte, og i tråd
med den overordnede bistandspolitikken.
Mot denne bakgrunn fremmer komiteen dette
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan
for den samlede miljøinnsatsen i norsk utviklingssamarbeid,
for å sikre en mer systematisk gjennomføring av
denne delen av bistandsinnsatsen".
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen allerede
har varslet at den gjeldende miljøstrategien som er styrende
for utviklingssamarbeidet, skal oppdateres, jf. St.meld. nr. 35
(2003-2004). En slik oppdatering og revisjon ville naturlig ta sikte
på å styrke miljøarbeidet i bistanden
i tråd med forsterkede internasjonale forpliktelser, bl.a.
fra Johannesburg-toppmøtet, samt Riksrevisjonens kritikk
av rapporteringen på området. Intensjonene er å få et
handlingsrettet styringsdokument med klare prioriteringer og mål,
samt forbedrede rapporteringsordninger. Her er det naturlig at spørsmål
som avskoging, klimaendringer og tilgang på vann tas med. Disse
medlemmer kan derfor ikke se at det er noen vesensforskjell
mellom en slik revidert miljøstrategi og forslag om en
handlingsplan. Dette fremgår også av de strategier
og handlingsplaner som allerede finnes på ulike temaområder
i utviklings-samarbeidet. Siden flertallet i Stortinget ønsker å bruke
tittelen Handlingsplan på dette styringsdokumentet for
miljø i utviklingssamarbeidet, har disse medlemmer intet
imot dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstrepartivil
be Regjeringen innen 2006 utvikle og iverksette et rapporteringssystem
som tilfredsstiller Riksrevisjonens og kontroll- og konstitusjonskomiteens
merknader, og sikrer at bistandsforvaltningen har god og løpende
oversikt over status for norsk miljøbistand. Rapporteringssystemet
bør utvikles slik at det kan anvendes på andre
bistandsområder, og bidra til økt fokus på resultater
i bistanden. Handlingsplanen og dens gjennomføring bør
baseres på vurderinger av miljøtilstand
og -utfordringer i Norges samarbeidsland, nasjonale og regionale
prioriteringer på miljøområdet, hvilke
naturressurser som er særlig viktige for fattige gruppers
livssituasjon og sterke og svake sider ved andre aktørers
miljørelaterte bistand for å sikre donorkoordinering. Disse
medlemmer ser det som naturlig at handlingsplanen fokuserer
på miljøspesifikke tiltak, men også omhandler
integrering av miljøhensyn i all norsk bistand som Stortinget tidligere
har bestemt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen i svar til Høyre viser til at departementet
har utarbeidet rutiner for rapportering av bruk av midler til miljøbistand,
og forutsetter at dette er i tråd med Riksrevisjonens krav.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er opptatt av at Norge ikke må bidra
til innkjøp eller transport av genmodifiserte matvarer
som nødhjelpsmidler. En må aktivt støtte
utviklingsland som ikke ønsker å ta imot GMO-modifisert
nødhjelp.
Komiteen vil fremheve
at fordelings- og sosialpolitikk også virker i fattige
land. For eksempel er det slik at levealderen gjennomgående
er høyere i rike land enn i fattige land, i mange tilfelle
fordi de rike landene har mer omfordeling og en bedre helse- og
sosialpolitikk enn de fattige land. Dette mener komiteener en god illustrasjon på at
en god sosialpolitikk er ikke bare en kostnad, men i aller høyeste
grad er et bidrag til å øke verdiskapningen. Komiteenvil i denne sammenheng understreke nødvendigheten
av at IMF og andre internasjonale finansinstitusjoner ikke må føre en
politikk som bidrar til å undergrave fattige lands mulighet
til å føre en god sosial- og fordelingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstrepartimener videre
at en sterk og aktiv fagbevegelse er en viktig forutsetning for å sikre
en bedre fordelingspolitikk. I vår del av verden har fagbevegelsen
historisk vært den viktigste kraften bak en endret fordelingspolitikk.
Komiteen mener at
en helhetlig, rettighetsbasert utviklingspolitikk også må ta
opp i seg retten til arbeid. Komiteen vil her påpeke
at det store flertallet i sør står utenfor det
formaliserte arbeidslivet og har få forbindelser til et
eksportrettet næringsliv. Arbeid er en viktig vei ut av
fattigdom.
Videre vil komiteen understreke
at fattigdom og manglende utvikling i mange land er tett knyttet
sammen med mangel på verdiskapende arbeidsplasser og et
levedyktig næringsliv. Sunne bedrifter oppstår
ikke uten ressurser, teknologi, kompetanse og infrastruktur. Næringsutviklingen
i den fattige delen av verden må derfor styrkes, og det
må etter komiteens mening skapes politiske
incitament til et lokalt næringsliv som skaper merverdi
for samfunnet som helhet og gir fattige anledning til å realisere
menneskerettighetene og ta ansvar for egne liv.
Retten til å fagorganisere seg og til å forhandle
lønns- og arbeidsforhold i kollektive avtaler er fastslått
i flere av ILOs kjernekonvensjoner. Komiteen vil
videre understreke kollektive rettigheters betydning for utvikling
for marginaliserte grupper. Å sikre arbeidstakernes rettigheter
må være en sentral del av norsk utviklingspolitikk.
Også IMF og Verdensbanken må etter komiteens mening
føre en politikk som fremmer velferd og arbeid.
De nye sikkerhetspolitiske utfordringene der
regionale trusler og utfordringer blir globale, må i økende grad
ha betydning for innretningen av norsk utviklingsbistand. Voldelig
konflikt er en av de mest alvorlige hindringene for utvikling og
fattigdomsreduksjon. Komiteen vil vektlegge viktigheten
av å unngå å havne i en "konfliktfelle":
Der hvor utvikling lykkes, blir land gradvis tryggere i forhold
til voldelig konflikt, og dette gjør utvikling lettere.
Der hvor utvikling mislykkes, står land overfor en overhengende
fare for å bli fanget i en konfliktfelle hvor krig ødelegger økonomien
og øker risikoen for fremtidig krig. Komiteen viser
i denne sammenheng til Regjeringens dokument "utviklingspolitikkens
bidrag til fredsbygging - Norges rolle".
Komiteen støtter hovedinnholdet
i dette rammeverket. Komiteen vil fortsatt støtte
opp under en aktiv norsk politikk på områder som
freds- og nasjonsbygging. I denne sammenheng er det viktig å vektlegge det
multilaterale apparatet for fredsbygging og fleksibilitet til å yte
innsats der behovene er størst. Også i denne sammenheng
er det av stor betydning å legge hovedvekten på de
fattigste landene. Overgangsbistand er et vesentlig virkemiddel
som kan brukes i overgangen fra krig til fred. Komiteen er
av den oppfatning at overgangsbistanden skal konsentreres om utvalgte land
og konfliktområder eller områder som har hatt omfattende
og alvorlige naturkatastrofer. Områder med særlig
kritiske finansieringsgap skal prioriteres. Forsoning vil være
et vesentlig formål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene Fremskrittspartiet, vili
diskusjonen om det utvidede sikkerhetsbegrep fremheve betydningen
av å samordne strategier for fattigdomsbekjempelse med
tiltak for å trygge fred og sikkerhet. Her må FN
styrkes. I en tid med stort fokus på bekjempelse av terrorisme
og tiltak for å forhindre konflikt, mener flertallet at
meldingen sterkere kunne ha løftet dette perspektivet på fred og
utvikling.
Komiteenvil vise til at konflikt hindrer utvikling. Uten
fred og sikkerhet er forutsetningen for utvikling svært
begrenset. Komiteen vil derfor fremheve at innsats
for nedrustning, sikkerhet og arbeid mot konflikter og krig er tett
knyttet til arbeidet for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Verdens
flyktningkatastrofer er direkte knyttet til nye og gamle konflikter.
Det at konflikter i større grad skjer i utviklingsland,
der demokrati og sivilt samfunn står svakt, og der ofrene stadig
oftere er sivile enn soldater, er etter komiteens syn
en alvorlig utviklingsutfordring. Derfor er fredsbygging og konfliktforebyggende arbeid
uløselig knyttet til et utvidet sikkerhets- og utviklingsbegrep.
Utviklingspolitikk må være
en integrert del av Norges utenrikspolitikk. Med dette mener komiteen at
langsiktig utviklingsarbeid ikke kan sees isolert fra andre deler
av utenrikspolitikken. Komiteen vil i denne sammenheng
understreke at fredsarbeid og humanitær innsats inngår
som en sentral del av en helhetlig utviklingspolitikk. Komiteenmener videre at Norges rolle i fredsprosesser
er en rolle som bør videreutvikles. Dersom parter i en
konflikt mener at Norge kan være til hjelp, bør
vi kunne mobilisere både menneskelige og materielle ressurser
til en slik innsats.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet,mener at av
dette følger at norsk bistand har en viss andel av bistandsbudsjettet
som kan benyttes fleksibelt, og som dermed kan disponeres uavhengig
av den langsiktige utviklingshjelpen. Flertallet mener at
denne også omfatter land som ikke umiddelbart faller inn
under fattigdomskriteriet, bl.a. gjennom overgangsbistand.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det i norsk bistand
i dag er en betydelig andel av bistandsbudsjettet som benyttes fleksibelt,
og som kan disponeres uavhengig av de langsiktige bevilgningene.
Dette gjelder både overgangsbistanden, bevilgningene til humanitær
bistand, samt innsatser innen fred og forsoning.
Komiteen mener at
det er en forutsetning at midlene brukes i tråd med de
overordnede målsettingene i norsk utviklings- og utenrikspolitikk. Komiteen vil
vise til at Regjeringen også i meldingen sier at bistand
bør benyttes bevisst og strategisk for å forebygge
konflikt, støtte opp under fredsprosesser og bidra til
fredsbygging.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartimener at Norge må bruke sin
innflytelse til å forsvare grunnleggende menneskerettigheter og
til å motarbeide en utviklingspolitikk som underordnes
rike lands sikkerhetsbehov og der resultatet i mange tilfeller er økte
konfliktnivåer og mer terror. Meldingen burde drøfte
doktrinen om forebyggende angrep i forhold til både konflikt,
fred og ikke minst mer langsiktig utvikling. I den forbindelse kan
man stille spørsmål ved om utviklingspolitikken
bør være et instrument for dialog, for fattigdomsbekjempelse,
for lindring av sult og nød, eller et instrument for bekjempelse
av fundamentalisme.
Komiteenetterlyser større vekt på ikke
bare åpne konflikter og krig, men også på hverdagsvolden
relatert til fattigdom og utvikling. For mange fattige er den daglige
volden og kriminaliteten en hovedtrussel i tilværelsen.
Norge må i denne forbindelse i større grad prioritere
arbeidet for økt kontroll av håndvåpen
(transparens, lisensiering, våpenmeklingsmekanismene) i utviklingsarbeidet.
Komiteenvil
videre poengtere at bistandsmidler ikke skal brukes til militære
formål, og at grensen mellom sivile og militære
formål må holdes klar. Norge må etter komiteens mening
prioritere slikt arbeid internasjonalt, ikke minst i forhold til
OECDs utviklingskomité DAC.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener at Norge må fortsette å ha
en restriktiv holdning og gå imot at militærutgifter
skal kunne defineres som offisiell bistand (ODA), ut over oppgaver
med klart sivilt formål som utøves av militære,
slik som f.eks. valgovervåking eller minerydding og demobilisering av
soldater.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til at
det globalt sett investeres flere ganger mer til militære formål
enn til bistand og utvikling. Sosial og økonomisk utvikling
kan forebygge konflikter og krig, noe som tilsier en økning
av en slik forebyggende innsats på bekostning av militære
formål. I den sammenheng vil disse medlemmer be
Regjeringen arbeide internasjonalt for å redusere verdens
militære utgifter.
Resultatfokus og kvalitetssikring må etter komiteens mening
stå svært sentralt i norsk utviklingspolitikk.
Dette handler på den ene side om å sikre at vår
utviklingspolitikk blir innrettet slik at de ønskede resultater
blir oppnådd. På en annen side handler det om å sikre
legitimitet til og oppslutning om norsk utviklingspolitikk.
Resultatfokus og kvalitetssikring må ses i lys av omleggingen
i retning av budsjettstøtte og sektorprogrammer, og at
resultatrapportering må være med som basis i hvordan
landene lykkes i sine bestrebelser i forhold til tusenårsmålene og
internasjonal bistands bidrag i denne sammenheng. Det er derfor
avgjørende med et internasjonalt samarbeid omkring resultatmåling. Komiteen merker
seg at dette er et arbeid som er i full gang og hvor Norge bidrar.
Komiteen vil også be
Regjeringen på en egnet måte, f.eks. i de årlige
budsjettproposisjoner, om å komme tilbake til Stortinget
med en nærmere vurdering av hvordan en konkret måler
utviklingspolitikkens effekter i en situasjon der budsjettstøtte
erstatter prosjektmidler i utviklingspolitikken. Denne vurderingen bør
omtale målemetoder som anvendes når målestokken
er FNs tusenårsmål og der de enkelte lands PRSPer
er utgangspunktet for å nå disse målene.
Komiteens medlemmer fraSosialistisk Venstrepartiønsker atordningen
med årlig utviklingspolitisk redegjørelse
fra utviklingsministeren gjeninnføres, også for å etablere
et forum for årlig debatt omkring viktige politiske veivalg.
Det er etter disse medlemmers mening viktig å revitalisere
den politiske debatten om disse spørsmål.
Disse medlemmer er kritiske til
omorganiseringen av bistandsforvaltningen og den nye arbeidsdelingen
mellom NORAD og Utenriksdepartementet, og viser til merknad i Budsjett-innst.
S. nr. 3 (2004-2005), hvor det blir bedt om en evaluering av denne
reformen.
Disse medlemmer mener dessuten
at det er vesentlig at utviklingsministeren får større
grad av myndighet over nødhjelpsmidlene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dette partiet har et annet syn på statlig bistand
til utviklingsland enn hva flertallet har. Disse medlemmer vil
allikevel understreke at disse medlemmer deler
flertallets syn på mange utviklingspolitiske mål. Disse
medlemmer har derfor sluttet seg til komiteens merknader
der dette har vært mulig, men har ikke kunnet slutte seg
til synspunkter som underbygger den gjeldende politikk hvor kvaliteten
på bistanden måles mer i kroner enn i oppnådde
resultater.
Disse medlemmer viser til at
det ikke er noe nytt at man krever en fordobling av den globale
bistanden for at fattigdommen skal kunne halveres, og fordoblinger
har skjedd, mange ganger, men fattigdommen har fortsatt å øke.
Først under de siste 10-15 år har det skjedd en
virkelig reduksjon av antallet fattige, både i absolutte
og relative tall. Disse medlemmer viser til at i
samme periode har bistanden blitt redusert, både i absolutte
og relative tall.
Disse medlemmer vil peke på at
det finnes to grunner til å tvile på bistandskatekesens
påbud, det første er at rike land i flere tiår
har forsterket den proteksjonisme som hindrer u-land å vokse
gjennom økt eksport og gjennom å kunne investere
i sin egen utvikling - akkurat som Norge gjorde på 1800-tallet
og som Korea, Japan, Thailand og mange andre land gjorde på 1900-tallet. Disse
medlemmer mener at den skade som proteksjonismen pådrar
u-landene er i penger regnet mye større enn bistanden.
Bare de skader som EUs proteksjonisme gjør, tilsvarer alle
rike lands offisielle bistand. Den andre grunnen til å tvile
er etter disse medlemmers syn spørsmålet
om bistandens natur; bidrar bistanden virkelig til å skape økonomisk vekst
og lede til en positiv utviklingsbane?
Disse medlemmer viser til at
i Verdensbanken og andre giverorganisasjoner mener man at deres nærvær
i et underutviklet land drar med seg private direkteinvesteringer,
nærvær "signaliserer" at dette er et land i utvikling. Disse
medlemmer mener at det stemte kanskje i 1980 at bistanden
dro med seg utenlandske investorer, ettersom det internasjonale
kapitalmarkedet var lite (mindre enn bistandens omfang) og kraftig
regulert, men i dag er den private finanssektoren 50 ganger større
enn bistanden. Disse medlemmer viser til at kapitalen
dessuten er relativt skiftende og antallet private långivere
til u-landene har økt markant.
Disse medlemmer mener at dette
blir enda tydeligere om vi studerer hvilke land som er de største mottagerne
av lån og bistand fra Verdensbanken. Kina og India har
f.eks. vært de store mottagerne av midler fra Verdensbanken
(ikke minst på grunn av at de er folkerike land med ca.
to tredjedeler av verdens fattigste). Det er mye penger det er snakk
om, men disse medlemmer viser til at i relasjon til
disse lands BNP dreier det seg bare om marginale summer.
Disse medlemmer mener dette ikke
forklarer den store flommen av kapital til disse landene fra private
aktører og heller ikke den gode utviklingen som har skjedd
i disse landene på 1990-tallet. Bistanden til Kina var
i år 2000 ca. 3 milliarder USD, mens de utenlandske direkte
investeringene (FDI) var ca. 39 milliarder USD. Disse medlemmer viser
til at bare de utenlandske investeringene til delstaten Bangalore
var større enn bistanden til hele India i år 2000.
Disse medlemmer mener det er
lett å forstå analysen bak Indias beslutning om
i fremtiden å takke nei til bistand fra 22 land - deriblant
Norge.
Disse medlemmer er fullstendig
klar over at for en rekke andre land er situasjonen ikke den samme
som i Kina eller India, men heller ikke i noen av disse har Verdensbankens
eller IMFs nærvær noen større signaleffekt.
I dag vet private investorer at bistandsorganisasjonenes nærvær
ikke er noen garanti for at landet utvikles godt. Disse
medlemmer vil peke på at mange dessuten har en
velbegrunnet mistanke om at det egentlig er motsatt.
Disse medlemmer vil understreke
at dette ikke kun er en detalj i bistandsbransjens forestilling
om sin egen rolle, den er sentral i den nygamle teorien om bistand
under strenge vilkår og i det intellektuelle forsvaret
for bistand.
Disse medlemmer viser til at
mange ikke møter den påståtte effektiviteten,
men oppdager isteden at de befinner seg i en virksomhet der man
retter seg etter økonomiske teorier som ble antikvert på 1960-tallet. Disse
medlemmer vil peke på penger som går til prosjekter
som aldri lykkes (det være seg når det gjelder
prosjektenes individuelle "tekniske" mål eller gjennom å positivt
påvirke et lands utviklingsprosess), og at mottagerlandene
med tiden har bygget opp stor gjeld som krever både høye
skatter, nye lån og mye utenlandsk valuta for tilbakebetaling.
Disse medlemmer vil vise til
at i de fleste mottagerlandene, f.eks. Zambia, har bistanden ikke
hatt de effekter man ønsket i det hele tatt. Siden 1960-tallet
har Zambia mottatt omfattende bistand. Bistanden skulle skape vekst,
gjennom å dekke landets underskudd av finansielle ressurser. Disse
medlemmer viser til den enkle teorien om at fattige land
er fattige fordi sparingen er for lav for å dekke behovet
for investeringer. Dersom bistanden dekker dette "gapet" mellom sparing
og investeringer brytes "the vicious cycle of poverty" som alle
tidligere snakket om. Men disse medlemmer vil påpeke
at utviklingen ikke har fulgt teorien om at bistanden går
til investeringer som skaper vekst, tvert imot, det åpne
såret i hele bistandsteorien er akkurat troen på at
bistand skaper vekst gjennom å dekke et finansielt underskudd
for investeringer.
Disse medlemmer vil hevde at
om bistand hadde gitt den forventede effekt skulle Zambia i dag hatt
en gjennomsnittlig velstand på ca. 20 000 USD pr. innbygger.
Virkeligheten er dog en annen; siden 1960 har BNP pr. innbygger
sunket til å være omtrent 500 USD på midten
av 1990-tallet, noe som er lavere enn hva den var på 1960-tallet.
Disse medlemmer vil peke på at
i Kenya har utviklingen vært den samme, bistanden har ikke
gitt den planlagte effekten. Om teorien for bistanden stemte - at
den dekker det finansielle gapet mellom landets sparing og behovet
for investeringer - skulle Kenya i dag ha en velstand tilsvarende
Spania eller New Zealand. Disse medlemmer vil vise
til at Kenya i dag er fattigere enn hva det var for 30 år
siden da de store bistandsutbetalingene til landet begynte.
Disse medlemmer henviser til
at omtrent den samme utvikling har også Tanzania, Uganda,
Ghana, Malawi, Nigeria, Elfenbenskysten, Mosambik og andre afrikanske
land hatt. Velstanden er lavere enn hva den var i tiden før
avkoloniseringen på 1950- og 1960-tallet. Få sosiale
indikatorer vitner om at det har blitt bedre - de fleste forteller
det motsatte.
Disse medlemmer mener at bistanden
har bidratt til å konservere politiske og økonomiske
strukturer som har vært alt annet enn utviklingsfremmende. Disse
medlemmer mener det særlig gjelder den økende
muligheten for korrupte regimer til å beholde makten ved
hjelp av bistand. En positiv utviklingsspiral handler etter disse
medlemmers oppfatning i bunn og grunn om at mennesker får
incitament til produktiv adferd. Regimer med lang erfaring av destruktiv
politikk er oftest ytterst uvillige til å reformere til
det bedre. Disse medlemmer mener at om bistanden
til disse landene økes - eller beholdes på et
høyt nivå - tapes mulighetene til disiplinering,
og på sikt eroderes regimers incitament for å føre
en utviklingsfremmende politikk.
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet kan granskes på ulike måter.
Den britiske økonomiprofessoren Peter Boone gjorde på midten
av 1990-tallet studier av 97 land som mottok bistand i løpet
av 20 år og kom frem til at bistanden ikke har hatt noen
påvirkning i det hele tatt på størrelsen
av investeringer i fysisk kapital (eller på økonomisk
vekst). Disse medlemmer vil peke på at Boones
studier viser samaritanens dilemma, det vil si hvordan vet vi at
de ressurser bistanden tilfører, brukes til det som ressursene
er ment for å avhjelpe? Disse medlemmer viser
til at de innenlandske investeringene reduseres omtrent i takt med
de økende investeringene fra bistandsorganisasjonene. Bistanden
gir mulighet til å frigjøre egne ressurser for
andre formål enn dem som bistanden var tenkt for.
Disse medlemmer vil peke på at
helt siden sent på 1950-tallet har økonomer vært
helt klare på at det ikke er mengden investeringer som
er viktige, men kvaliteten på dem, men bistandens teori
utgikk - og utgår fortsatt - bare fra de antikvare modellene
om investeringer som J.M. Keynes, Walt Rostow, Roy Harrod, Evsey
Domar, Gunnar Myrdal og andre formulerte og som lå til
grunn for den store bistandsfilosofien om å dekke finansielle
"gap", at vekst er proporsjonell med investeringer. Disse
medlemmer vil peke på at Afrikas problem var at
investeringene ble gjort i maskiner og anlegg som det
ikke fantes kunnskap om, eller noen organisasjon til å styre.
Disse medlemmer viser til at
tanken med denne politikken er at om et land har et godt institusjonelt miljø og
en stabil og sunn makroøkonomi, det vil si lav inflasjon, åpen
utenrikshandel og lavt budsjettunderskudd, kan bistanden bidra til å befeste
reformer og frembringe utvikling, som Verdensbanken skriver i en rapport,
"the midwife of good policies". Bolivia, Ghana og Vietnam er eksempler
på land der denne politikken har lykkes i senere tid.
Men disse medlemmer vil hevde
at det kan med gode grunner settes spørsmålstegn
ved hvilken rolle bistanden har hatt i disse landene. Og perspektivet
har en enda større svakhet - det ser bort ifra bistandens empiri.
Med sikkerhet kan det sies at den offisielle bistanden ikke har
vært kjent for først og fremst å assistere
land med god politikk, tvert imot finnes det en etablert politikk
og en ideologisk kultur som sier at de land som skal støttes
er de som av fattigdomsårsaker behøver bistanden
mest.
Disse medlemmer viser til en
oversikt som ble gjort i en rapport fra OECD som viste at det bare
var ett av 41 lavinntektsland, som mottar støtte fra Verdensbanken,
som hadde et institusjonelt og makroøkonomisk
miljø som stimulerte til vekst og utvikling (Verdensbanken,
1998, "Annual Review of Development Effectiveness"). Disse
medlemmer mener dette er belysende, givere støtter
seg på en økonomisk teori og empiri som viser
at bistanden bare kan være effektiv om en spesiell politikk
føres, men enda fortsetter man å gi store ressurser
til land som ikke driver en slik politikk - og som ikke kommer å endre
seg innen den nærmeste fremtid.
Disse medlemmer peker på at
siden bistandsgiverne ikke har lykkes med å skape velstand
gjennom bistanden har de forsøkt å få mottagerne
til å forbedre sin politikk gjennom avtaler og gjennom
oppfølging, bestemme hvilke reformer landene må gjøre
for å få fortsatt bistand. Disse medlemmer viser
til at dette spørsmålet har blitt et viktig tema
i de siste års globaliseringskritikk, den såkalte
Washington Consensus, har som politikk å knytte bistand
til reformer. Disse medlemmer viser til Joseph Steiglitz,
Verdensbankens tidligere sjeføkonom og fjorårets
nobelprisvinner i økonomi, som mener at de vilkår
som mottakerlandene tvinges til å følge ødelegger
fattige lands muligheter til å utvikle seg.
Disse medlemmer mener denne kritikken
mister kraft når man legger dokumentert empiri til grunn. Disse
medlemmer viser til at av alle de krav som har blitt stilt
i avtalene med fattige land, for å ta det spørsmålet,
er det få som overhodet har blitt tatt på alvor
av mottagerlandene, enda færre har blitt utført. Disse
medlemmer peker på at de som har fulgt intensjonene
fra Washington Consensus oftest har gjort det av egen overbevisning
og unilateralt reformert den økonomiske politikken mye
mer enn hva som var "vilkårene" i avtalen med bistandsgiverne.
Disse medlemmer mener dette er
sentralt for hele bistanden. Det går ikke å reformere
et land der det politiske regimet ikke vil gjennomføre
reformer. The Economist (19. august 1995) beskrev denne realiteten for
noen år siden:
"Over the past few years Kenya has performed a curious
mating ritual with its aid donors. The steps are: one, Kenya wins
its yearly pledges of foreign aid. Two, the government begins to
misbehave, backtracking on economic reform and behaving in an authoritarian manner.
Three, a new meeting of donor countries looms with exasperated foreign
governments preparing sharp rebukes. Four, Kenya pulls a placatory
rabbit out of the hat. Five, the donor are mollified and the aid
is pledged. The whole dance then starts again."
Disse medlemmer mener interessen
for størrelsen på bistanden bare er noe for den
som primært er interessert av kvantitet og ikke av kvalitet,
men det er et falskt bilde av bistandens virkelighet som skader
den langsiktige troverdigheten og menneskers vilje til å fortsette å gi
bistand. Den konserverer et bilde av bistanden som utviklingens
kilde, leder fattige regjeringer i retning av de rike lands pengeposer
- i stedet for landets egen utviklingshemmede politikk. Men bistand i
seg selv kan ikke skape utvikling, etter disse medlemmers oppfatning,
det er den store misforståelsen.
Disse medlemmer vil påpeke
at problemet med bistanden kanskje ikke er at den aldri har fungert
særlig bra - men at vi sjelden bekymrer oss for om den
har gjort det eller ikke.
Disse medlemmer mener bistanden
er avhengighetsfremmende. Det tenkes ikke på mottagerlandenes
avhengighet, men på givernes. Det er jo eiendommelig at
det, tross alle feil de siste 50 år, bare er i et fåtall
tilfeller som bistanden har hjulpet å skape bedre varig
levestandard.
Disse medlemmer viser til at
bistanden har - akkurat som i mottagerlandene - skapt store grupper
av mennesker som er avhengig av å fortsette bistanden og som
har en sterk interesse av at ingen drastiske forandringer gjennomføres. Disse
medlemmer vil vise til den ideologiske kultur som dyrkes
innen etablissementets varme fellesskap: Mer bistand er alltid bedre enn
mindre, det er bistand som skaper utvikling, kritikere savner grunnleggende
solidaritet, vi representerer det moralske imperativet. Disse
medlemmer vil vise til hva journalist Jon Hustad skrev i
en kommentar i Klassekampen 30. oktober 2004:
"Norsk tradisjonell u-hjelp er ingen stor suksess. Hjelp
gjennom store korporative u-hjelpsmaskiner gjer lite eller ingenting
godt for andre enn dei som lever av å gje hjelpa".
Disse medlemmer vil til tross
for sterk skepsis til tradisjonell utviklingsbistand og særlig
stat til statbistand, ikke avvise målrettet hjelp til konkrete
formål. Men disse medlemmer mener dette
må gjøres på en måte som er
utviklingsfremmende og som ikke underbygger korrupte regimer og
hindrer nødvendige reformer. Nødhjelp har disse
medlemmer alltid prioritert høyt. Disse
medlemmer ser på den hjelp som må ytes
for å bekjempe f.eks. HIV/AIDS også som en
form for nødhjelp.
Disse medlemmer ser et behov
for å spisse prioriteringene og være mer målrettet
i utviklingsarbeidet. Disse medlemmer tror også på å bruke
frivillige organisasjoner og ulike globale fond for å møte utfordringene,
fremfor tungrodde og byråkratiske FN-organisasjoner og
eget bistandsbyråkrati.
Disse medlemmer mener prinsipielt
at det ikke bør gis direkte bistand fra den norske stat
til ulike myndigheter i andre land. Disse medlemmer mener
slik stat til stat-bistand nærmest blir en aksept av myndighetene
i mottagerlandene. Svært ofte vil mottagerlandene ha en
bekymringsfull situasjon med hensyn til demokrati, menneskerettigheter
og korrupsjon. Disse medlemmer mener da at Norge
gjør klokest i å hjelpe befolkningen gjennom andre
kanaler som f.eks. ulike organisasjoner som jobber direkte mot befolkningen.
Skal man fortsette med stat til stat-bistand
så mener disse medlemmer subsidiært
at det må være en klar forutsetning at landene
bestreber seg på å være demokratiske,
respektere anerkjente menneskerettighetsstandarder og bekjempe korrupsjon.
I dette ligger det også et krav om at myndighetene må respektere
ulike etniske og religiøse grupper og bidra til fred i
eget land og i sin region. Disse medlemmer mener
at land som ikke gjør tilstrekkelig for å oppfylle
disse krav, øyeblikkelig må ekskluderes fra norsk
bistand. Hjelpen må da gis gjennom andre kanaler som bedre
ivaretar hele befolkningens behov.
Disse medlemmer vil også peke
på det forhold at Norge kan ha andre bilaterale problemstillinger
med mottagerlandene som f.eks. problemstillinger knyttet til retur
av asylsøkere som har fått avslag på sin
søknad. Disse medlemmer mener Norge må kunne
stille krav ved avtaler om bistand at myndighetene i mottagerlandene
er samarbeidsvillige også på slike områder.