Jeg viser til brev av 19. oktober d.å.
om ovennevnte.
Før jeg kommenterer forslaget fra representantene Hansen
og Thorkildsen om å opprette et senter for en ny modell
for avhør av barn som er utsatt for eller vitne til en
traumatisk krisesituasjon, vil jeg kort peke på at det
i løpet av de siste 10-15 årene stadig har blitt
iverksatt tiltak for å styrke stillingen til barn som utsettes
for overgrep m.v. Dette gjelde både bedre lovgivning; heving
av kompetansen for personell som arbeider med slike saker; bedre
organisering av etterforskingen av slike saker, og bedre samarbeid
mellom fagpersonell som arbeider med slike saker.
Ved Politihøgskolen har man videreutviklet
etterutdanningskurs slik at politifolk som arbeider spesielt med
overgrepssaker mot barn, kan spesialisere seg. Høsten 2003
publiserte Sosial- og helsedirektoratet, i samarbeid med Barne-
og familiedepartementet, "Seksuelle overgrep mot barn. En veileder
for hjelpeapparatet" for å styrke arbeidet med overgrep
mot barn og bedre samarbeidet mellom faggruppene som arbeider med
slike saker. Videre ble det ved lov av 1. juli 1994 foretatt endringer
i straffeprosessloven §§ 234, 239 og 298, når
det gjaldt reglene om dommeravhør. Endringene innebar bl.a.
at dommeren som hovedregel skulle la seg bistå av en særlig
skikket person ved avhøret m.v. Lovendringene trådte
i kraft 1. januar 1997. Videre ble straffeprosessloven endret i
1997 og 1998, der også observasjon av barn som metode ble
regulert. Disse endringene kom bl.a. fordi dommeravhør
kan være et utilstrekkelig bevismiddel når det
gjelder små barn som vanskelig lar seg avhøre
verbalt. På bakgrunn av de foretatte lovendringene utarbeidet
og vedtok Justisdepartementet ny forskrift i oktober 1998 om dommeravhør
og observasjon.
Justisdepartementet og Domstoladminstrasjonen oppnevnte
et utvalg i april 2003 som fikk i oppgave å evaluere ordningen
med dommeravhør og observasjon av barn. Arbeidsgruppen
pekte i sin evalueringsrapport som ble avgitt i mai 2004, på at
spørsmålet om dommernes medvirkning ved dommeravhør,
bør utredes videre. Utvalget mente også at observasjonsordningen som
ble innført i 1998, alt i alt ikke synes å ha
vært en fordel for saksutredningen. Etter utvalgets oppfatning innebærer
ordningen åpenbare muligheter for feilinformasjon. Videre
konstaterte utvalget at det forelå behov for kompetanseheving
på flere plan. Dommernes medvirkning ved dommeravhør
og observasjon vil etter utvalgets vurdering, kreve mer opplæring
på området.
Utvalget omtalte også ordningen i Sverige
og Barnas Hus på Island i rapporten og anbefalte at disse
ordningen kunne vurderes nærmere.
Jeg har selv besøkt Barnas Hus i Reykjavik
og blitt orientert om den virksomhet man driver der. Jeg fant ordningen
meget interessant. Jeg finner det imidlertid mest hensiktsmessig
og nødvendig å se en eventuell innføring
av avhørsmodellen som "Barnas Hus" representerer, i sammenheng
med de regler og ordninger man allerede har her i landet, slik at
barns rettssikkerhet kan sikres på best mulig måte
i en sårbar avhørssituasjon. Jeg vil derfor ta
dette opp i forbindelse med behandlingen av rapporten om evalueringen
av dommeravhør og observasjon av barn. Rapporten skal nå sendes
på høring. På bakgrunn av høringssvarene
og merknadene til de sentrale spørsmålene i rapporten,
vil jeg vurdere om og i tilfelle hvordan en avhørsmodell som
"Barnas Hus" kan tilpasses den norske systemet. Jeg mener at dette
vil være den mest forsvarlige måten å behandle
et så viktig forslag på et så alvorlig
område.