Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag
til en ny arbeids- og velferdsforvaltning og foreslår bevilgning
av budsjettmidler i 2005 til å starte opp gjennomføringen
av reformen.
Arbeids- og velferdsforvaltningen er i dag organisert gjennom
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten i kommunene. Gjennom statsetatene
og sosialtjenesten kanaliseres stønader og tjenester på totalt
rundt 265 mrd. kroner, og det uføres til sammen om lag
16 000 årsverk.
Som bakgrunn for proposisjonen vises det til
tidligere vedtak i Stortinget og til St.meld. nr. 14 (2002-2003).
Det vises videre til at Regjeringen i august 2003 oppnevnte et utvalg
med mandat å utrede ulike organisasjonsmodeller. Samtidig
ble det opprettet en referansegruppe for utvalget med medlemmer
fra brukerorganisasjonene, arbeidslivets organisasjoner, KS, statsetatene
og andre berørte parter. Utvalget la fram sin utredning
- NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning - 29. juni 2004.
Utredningen ble sendt på høring med frist i november
2004.
Det er i 2004 rundt 700 000 personer i yrkesaktiv alder
som helt eller delvis står utenfor arbeidslivet og mottar
ytelser fra det offentlige på grunn av sykdom, arbeidsledighet
eller sosiale problemer. Det har vært en sterk vekst i
de sykdomsrelaterte stønader de senere årene. Økningen
i sykefraværet stoppet opp i 2004, og nivået falt
på slutten av året. Antall personer som mottar
tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon,
er fortsatt stigende. Det uttales at dette er en utvikling som ikke
er bærekraftig.
I NOU 2004:13 konkluderes det med at innelåsing
på stønader og sen innsats av aktive, arbeidsrettede
tiltak er en viktig medvirkende årsak til svak måloppnåelse når
det gjelder tilbakevending til arbeid, og at dagens oppdelte organisering
har bidratt til dette. Regjeringen er enig i dette og ser en organisatorisk
reform som et avgjørende grep for å få til
raskere innsats av aktive tiltak.
Etter Regjeringens syn markerer også satsingene
i arbeids- og velferdspolitikken knyttet til et inkluderende arbeidsliv,
fattigdomsbekjempelse, integrasjon av innvandrere og reaktivisering
av uføretrygdede at det eksisterer et reformbehov. Det
legges vekt på at arbeids- og velferdspolitikken også skal
favne personer i yrkesaktiv alder som ikke uten videre kan komme
i arbeid.
Det framholdes at en ny arbeids- og velferdsforvaltning
må videreutvikle den nære kontakten med arbeidsgivere
både for å fange opp hva som er arbeidslivets
kompetansebehov, og for å utnytte bedriftene som en effektiv
arena for læring.
Det redegjøres for hovedkonklusjonene
i NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning og for høringsinstansenes
vurdering av organisasjonsmodell.
Regjeringen foreslår at det etableres én
førstelinjetjeneste for hele tjenestespekteret i arbeids-
og velferdsforvaltningen. Førstelinjetjenesten skal baseres
på et forpliktende samarbeid mellom stat og kommune nedfelt
i lokale samarbeidsavtaler. Det skal være et arbeids- og
velferdskontor i hver kommune som er brukernes kontaktsted for hele
tjenestespekteret. Det statlige ansvaret skal samles i én
etat; arbeids og velferdsetaten. Kommunene skal beholde sitt ansvar
for oppgaver etter lov om sosiale tjenester, og økonomisk sosialhjelp
skal fortsatt være en skjønnsbasert og behovsprøvd
ytelse i kommunal regi.
Regjeringen tar sikte på å legge
fram en gjennomgang av attføringspolitikken for Stortinget
med vurdering av alle stønader, tiltak og tjenester som
er rettet mot personer i arbeidsdyktig alder som har problemer i forhold
til arbeidsmarkedet.
Det gis i proposisjonen en kort beskrivelse
av dagens arbeids- og velferdsforvaltning.
Om trygdeetaten uttales bl.a. at den har som
formål å bidra til å hindre utstøting
fra arbeidslivet og å sikre enkeltmenneskers rettigheter
til stønader og tjenester etter folketrygdloven og de andre
ordningene trygdeetaten forvalter.
Trygdeetatens oppgaver og tjenester kan grupperes innen
følgende hovedområder:
Det redegjøres for trygdeetatens organisering,
finansiering, ansatte, brukere og klage- og ankebehandling.
Aetat har ansvar for den operative gjennomføringen av
arbeidsmarkedspolitikken og utfører bl.a. følgende oppgaver:
– framskaffe,
vedlikeholde og gjøre tilgjengelig informasjon om ledige
stillinger og om arbeidssøkere
– bistå arbeidsgivere
ved rekruttering og omstilling
– veilede aktuelle og potensielle
brukere av offentlige arbeidsmarkedstjenester
– sørge for at det framskaffes
og tilbys kvalifiseringsbistand, formidlingsbistand og annen hjelp
til ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere som ikke
kommer i arbeid på egenhånd
– avklare ordinære og
yrkeshemmede arbeidssøkeres rettigheter til økonomiske
ytelser og utbetale slike ytelser til dem som har slike rettigheter
Det redegjøres for Aetats organisering,
finansiering, ansatte, brukere og klage- og ankebehandling.
Ifølge sosialtjenesteloven § 4-2
skal de sosiale tjenester omfatte:
– praktisk
bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse,
til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn
av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker
– avlastingstiltak for personer
og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid
– støttekontakt for personer
og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder
eller sosiale problemer
– plass i institusjon eller bolig
med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for
det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker
– lønn til personer som
har et særlig tyngende omsorgsarbeid
Det redegjøres for sosialtjenestens
organisering, finansiering, ansatte, brukere og klagebehandling.
Vedtak etter lov om sosiale tjenester fattes
etter en individuell vurdering i hver enkelt sak.
Det framholdes at ansvarsdeling og spesialisering mellom
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten gjør det nødvendig
med samarbeid mellom etatene. Regler for samarbeid er nedfelt i
lover, forskrifter og sentrale retningslinjer, og statsetatene og
sosialtjenesten i den enkelte kommune har inngått formelle
samarbeidsavtaler. Det redegjøres i proposisjonen for ulike
bestemmelser og avtaler. Forsøk på ulike områder
er også en del av en sentral strategi for utvikling av
samarbeidet.
Det framholdes at den demografiske utviklingen utfordrer
velferdspolitikken på to måter. For det første innebærer
en sterkt økende forsørgingsbyrde for den yrkesaktive
del av befolkningen et press på arbeidskraftressursene.
For det andre vil den demografiske utviklingen kunne medføre
sterk økning i offentlige utgifter til pensjoner og til
helse- og omsorgstjenester.
Det foretas en gjennomgang av bruken av ulike
ytelser og stønader. Det generelle bildet som framkommer gjennom
analysene, er at mange mottar midlertidige sykdomsrelaterte stønader
og økonomisk sosialhjelp over lengre tid, og at det kan
ta svært lang tid før arbeidsrettede tiltak settes
inn. For en del kan attføring virke som en ekstra sløyfe
i et forløp som likevel ender med uførepensjon,
noe som kan ha sammenheng med at attføringstiltak blir
iverksatt for sent. Det er en betydelig overgang til uførepensjon
blant etatenes felles brukere. Andelen som har langvarige og problematiske forløp,
er spesielt høy blant mottakere av sosialhjelp. På den
annen side er antallet som ikke kommer tilbake i jobb og som blir
gående lenge på passive stønader, langt
høyere blant de som starter med et helseproblem. Tallmessig
sett er den største utfordringen for arbeids- og velferdsforvaltningen
knyttet til personer som mottar sykdomsrelaterte stønader.
Det framholdes at et brukerrettet tjenestetilbud
vil si at tiltak i størst mulig grad tilpasses den enkelte,
og at brukerens erfaringer og synspunkter trekkes inn i saksbehandlingen.
Det vises til at det i NOU 2004:13 konkluderes med at det foreligger
klare indikasjoner på at den samlede arbeids- og velferdsforvaltning
ikke er organisert i henhold til viktige brukergruppers behov.
Etter Regjeringens syn viser både de
faglig baserte analyser og synspunktene fra brukerorganisasjoner
og øvrige høringsinstanser at det er et klart
reformbehov knyttet både til langsiktige samfunnsmessige
utviklingstrekk og til måloppnåelsen i dag. Etter
Regjeringens syn er hovedutfordringen i dag at for mange personer
i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet
og mottar stønader over lang tid.
Regjeringen mener også at lange og
sammensatte stønadsforløp og den sene innsatsen
av tiltak er en klar indikasjon på at dagens organisering
er lite brukerrettet, og at den ikke reflekterer brukernes behov
for en helhetlig vurdering og et tjenestetilbud på tvers
av tradisjonelle fag- og etatsskiller. Regjeringen anser det som
svært viktig at alle brukeres behov blir ivaretatt ved
en nyorganisering, også de brukerne som av helsemessige
eller andre grunner ikke vil kunne delta i arbeidslivet over kortere
eller lengre tid eller som aldri kan komme inn i ordinært
arbeidsliv. Regjeringen mener videre at en mer samlet organisering
av arbeids- og velferdsforvaltningen vil kunne gi effektiviseringsgevinster
ved at ressursene i dagens etater utnyttes på en måte
som er bedre for brukerne og samtidig mer kostnadseffektiv.
I NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning
er det gitt en oversikt over utviklingstrender i organiseringen
av arbeids- og velferdsforvaltningen internasjonalt med vekt på land
som har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre
større reformer. I proposisjonen gis det en kort oppsummering
av denne oversikten supplert med opplysninger om utviklingen den
seneste tiden. Det legges særlig vekt på organisering
av møtet med brukeren.
Det pekes på at det i europeisk sammenheng
spesielt er fem land som er av interesse. Dette gjelder etableringen
av lokale jobbsentre i Danmark og Tyskland, Jobcentre Plus i Storbritannia,
sentre for arbeid og inntekt (CWI) i Nederland, og tverretatlige
servicesentre i Finland.
Felles for reformene internasjonalt har vært ønske om å dreie
fokus fra passive ytelser til aktivitet og jobb. Et sentralt virkemiddel
har i den forbindelse vært å reformere en fragmentert
forvaltning til en forvaltning som i større grad tar hensyn
til brukernes behov. Konkret har dette dreid seg om samlokalisering,
samordning og/eller sammenslåing av ulike velferdstjenester, med
særlig vekt på én dør for arbeidsrettede
velferdstjenester.
Enkelte land har endret noen av stønadsordningene parallelt
med de organisatoriske reformene. Finland, Storbritannia og Tyskland
har for eksempel redusert skillet mellom personer med og uten opparbeidede
rettigheter gjennom en egen statlig arbeidssøkerstønad
for personer uten dagpengerettigheter.
De fleste landene har valgt å beholde
koblingen mellom stønader og tjenester i samme organisasjon.
Danmark har derimot bevisst rendyrket jobbsentrene til bare å drive
avklaring, oppfølging og andre tjenester med sikte på å får
flere i arbeid, mens ytelsesforvaltningen ligger i kommunene og
a-kassene.
De fem landene som er beskrevet, har valgt å gå i
noe ulike retninger når det gjelder organisering og ansvarsfordeling
mellom staten og kommunene: Danmark har satset på en felles
inngangsport gjennom jobbsentre som etableres i nært samarbeid
mellom staten og kommunene. Finland har valgt å ikke etablere
en felles førstelinjetjeneste, men heller samordne innsatsen
i forhold til de gruppene som står lengst fra arbeidsmarkedet,
i en felles, mer spesialisert tjeneste på regionalt nivå.
Nederland har etablert en felles førstelinjetjeneste som
gir en førsteinstansvurdering av økonomiske ytelser
og enkel jobbformidling. Brukere som trenger videre oppfølging,
blir henvist videre til den statlige trygdeetaten eller den kommunale
sosialtjenesten. Storbritannia har valgt å etablere en
bred statlig førstelinjetjeneste for nesten alle brukergrupper
i arbeidsfør alder. Tyskland etablerer jobbsentre der den
statlige arbeidsmarkedsetaten samarbeider med den kommunale sosialtjenesten.
På forsøksbasis får 69 kommuner anledning
til å overta også de statlige oppgavene.
Det vises til at det er gitt en oversikt over
tidligere forsøks- og utviklingsarbeid på dette
området i St.meld. nr. 14 (2002-2003) og i NOU 2004:13.
I proposisjonen gis det en oppdatert oversikt over nyere forsøk
og satsinger som har vært gjenstand for ekstern evaluering.
De forsøk og satsinger som omtales
nærmere er:
Hovedkonklusjonen som trekkes, er at samarbeid
og samlokalisering i seg selv kan gi gode resultater lokalt, men
at det er avdekket betydelig behov for reform når det gjelder
det formelle rammeverket for det lokale samarbeidet for eksempel
med hensyn til personvern og IKT.
Det uttales at forsøks- og utviklingsarbeidet
ikke gir noe entydig svar på hvilken organisering som gir
de beste resultatene. Erfaringene tyder også på at
organiseringen i noen grad må tilpasses de lokale forhold
ut fra sentralt gitte rammer.
I Samordningsforsøket er mye oppnådd
gjennom samlokalisering og systematisk utviklingsarbeid lokalt. Dette
har skapt muligheter for å ta raskere kontakt på tvers
av etatene, og flerbrukerne har fått ett fysisk sted å forholde
seg til. Den viktigste effekten til nå synes å være
at man ikke lenger har noen andre å henvise klientene til,
og at man derfor må finne en løsning sammen.
Forsøkene har også avdekket
at nedbygging av mange av barrierene for det lokale samarbeidet
må gjøres sentralt gjennom en bedre organisering
og tilrettelegging. Spesielt oppleves det at det er et klart reformbehov
knyttet til personvernloven og muligheten for innsyn i hverandres
datasystemer. Den tredelte ledelsesstrukturen som er et resultat
av begrensninger som ligger i forvaltningsloven, oppleves ikke som
noe stort problem i dag, men mange peker på at dette kan
bli mer problematisk i en situasjon der en må foreta valg
ut fra stramme prioriteringer.
Både samordningsforsøket og
arbeidsmarkedssatsingen i Fattigdomsplanen har avdekket at det er
en stor utfordring å få en del av de aktuelle
målgruppene over i det ordinære arbeidsmarkedet.
Det understrekes at i forbindelse med iverksettingen av
en ny arbeids- og velferdsforvaltning vil fortsatt systematisk forsøks-
og utviklingsarbeid være viktig for å sikre at
en oppnår de mål som er satt. Ikke minst vil det være
viktig med en systematisk utprøving og evaluering av hva
som skal til for å at flere kommer i arbeid, og for at
utstøtingen fra arbeidslivet reduseres.
Regjeringen legger til grunn følgende
mål for arbeidet med en organisatorisk reform av arbeids-
og velferdsforvaltningen:
– Flere
i arbeid og aktivitet, færre på stønad
– Enklere for brukerne og tilpasset
brukernes behov
– En helhetlig og effektiv arbeids-
og velferdsforvaltning
Regjeringen legger stor vekt på arbeid
som verdi i seg selv og ser på arbeid som den beste garantien
mot fattigdom og store sosiale forskjeller. Det understrekes at
arbeid gir sosial forankring, mulighet for å bidra til fellesskapet
og ikke minst mulighet for læring og realisering av egne
evner.
Det framholdes at for noen kan ulike kombinasjoner av
deltidsarbeid og trygd gi gode løsninger. I tillegg til å fokusere
på arbeid som mål i arbeids- og velferdspolitikken
mener Regjeringen det også er viktig å stimulere
til tilrettelagt arbeid for dem som ikke kan komme i ordinært
arbeid.
Å sette brukernes behov i sentrum betyr
for Regjeringen et offentlig apparat hvor organisering, arbeidsmåter,
rutiner, ledelse, personalpolitikk og administrativ kultur gjennomsyres
av respekt for brukeren som menneske og enkeltindivid, og gir brukeren
mulighet til medvirkning og innflytelse på sin egen sak.
Ivaretakelse av rettssikkerhet, likeverdig behandling og personvern
er grunnleggende deler av en slik brukerretting. Regjeringen legger
til grunn at brukermed-virkning, både på system
og individnivå, skal bli en sentral del av den nye arbeids-
og velferdsforvaltningen. Regjeringen vil foreslå at det
i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen lovfestes en plikt som
skal bidra til å sikre brukermedvirkningen i ny organisert
forvaltning.
For Regjeringen er det viktig å understerke
at den nye arbeids- og velferdsforvaltningen skal ivareta alle grupper
brukere. For at dette aspektet skal komme tydelig fram i arbeidet
med en organisatorisk reform av arbeids- og velferdsforvaltningen,
setter Regjeringen et tydelig mål om at en skal ha en helhetlig
forvaltning. Tjenester og oppgaver innen pensjons- og familieområdet
skal også ivaretas i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen.
Regjeringen legger videre til grunn at det i den nye arbeids- og
velferdsforvaltningen settes høye krav til at forvaltning
og produksjon av arbeids- og velferdstjenestene skal skje på en
mest mulig effektiv måte.
Regjeringen vil formulere følgende
sentrale krav til organiseringen av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen:
– Ansvaret
for virkemidler knyttet til arbeid og redusert arbeidsevne må samles
i størst mulig grad.
– Det må ikke skapes
nye grensesnitt som gir nye samordnings og åpner for nye
kasteballsituasjoner.
– Brukere som trenger det, må raskt
få avklart sine behov og få et samordnet tjenestetilbud.
– Brukerne må få et
tilgjengelig kontaktsted lokalt for alle arbeids- og velferdsforvaltningens
tjenester.
Regjeringen foreslår en gjennomgripende
endring av arbeids- og velferdsforvaltningen, men med en ansvarsdeling
mellom stat og kommune som i dag. Regjeringen vil beholde økonomisk
sosialhjelp som en skjønnsbasert og behovsprøvd
ytelse i kommunal regi. Etter Regjeringens syn er det klare grunner
som taler for at det politiske ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken
forblir nasjonalt, og for en fortsatt direkte nasjonal forankring
av folketrygdens pensjons- og stønadsordninger.
Kommunene skal fortsatt være en viktig
medspiller i arbeids- og velferdspolitikken og beholder etter forslaget
sitt ansvar for oppgaver etter lov om sosiale tjenester. Det foreslås å etablere
en førstelinjetjeneste med lokale arbeids- og velferdskontorer
som dekker alle kommuner. Disse skal være brukerens kontaktsted
for alle arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester. Førstelinjetjenesten
vil bli etablert som et samarbeid mellom stat og kommune regulert
i lokale avtaler. Som et underlag for avtaleinngåelsen
lokalt vil KS bli invitert til å inngå en rammeavtale.
For å støtte opp under en avtalebasert prosess
om etableringen, og for å markere at reformen forplikter
både stat og kommune, foreslås at lokale avtaler
og et minimum av samlokalisering gjøres obligatorisk med
hjemmel i lov.
For å legge til rette for fleksible
løsninger tilpasset lokale behov foreslår Regjeringen
at det skal legges lovmessig til rette for interkommunalt samarbeid
om oppgaver etter sosialtjenesteloven og for at stat og kommune
skal kunne utføre visse oppgaver for hverandre.
Regjeringen foreslår å legge
ned dagens trygdeetat og Aetat og å bygge opp en ny statlig
arbeids- og velferdsetat.
Regjeringen vil også gå igjennom
helserefusjonsområdet med sikte på forenkling
og bedre organisering for å legge til rette for fokus på kjerneoppgavene
og arbeid spesielt.
Det redegjøres for drøfting
av og forslag til organisasjonsmodell i NOU 2004:13.
Til grunn for Regjeringens vurdering av modell
for den framtidige arbeids- og velferdsforvaltningen, ligger bl.a.
en avveining av de generelle verdier og hensyn som angår
forholdet mellom stat og kommune. Det vises i denne sammenheng bl.a.
til St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet
- regionalt og lokalt nivå. og St.prp. nr. 66 (2002-2003)
Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren
2004.
Etter Regjeringens syn vil en del store kommuner med
kompetanse og økonomisk bærekraft kunne ha forutsetninger
for å ivareta visse oppgaver på det arbeidsmarkedspolitiske
området. Det vil først og fremst gjelde ansvar
for oppfølging og kvalifisering av personer som har sosialhjelp
som viktigste kilde til livsopphold. Regjeringen foreslår
på denne bakgrunn at det etableres en lovhjemmel for oppgavedifferensiering
slik at det vil være mulig å gi kommuner større ansvar
for arbeidsmarkedstiltak for personer der kommunen har inntektssikringsansvaret.
Differensieringen vil avgrenses til de største kommunene.
Regjeringen vil også etter at den nye organisasjonen er
på plass, vurdere om det skal gjennomføres forsøk
med sikte på å fremme aktivisering gjennom kommunalt
medfinansieringsansvar for inntektssikringsordninger og tjenester.
I en drøfting av om det skal innføres
større statlig ansvar for økonomisk sosialhjelp
konkluderes det med at Regjeringen vil beholde økonomisk
sosialhjelp som en skjønnsbasert og behovsprøvd
ytelse i kommunal regi. Det uttales at et fortsatt kommunalt ansvar
for den økonomiske sosialhjelpen vil legge bedre til rette
for en helhetlig og samordnet hjelpeinnsats for stønadsmottakere
med sammensatte behov, og at en statlig overtakelse av den økonomiske
sosialhjelpen vil skape nye samarbeidsutfordringer mellom en statlig
etat og andre kommunale sosialtjenester og nye samordningsflater
i forhold til andre kommunale tjenester.
Det vises til at det i NOU 2004:13 ble anbefalt
at det arbeides videre med å utforme en statlig arbeidssøkerstønad
med sikte på å fange opp de av dagens sosialhjelpsmottakere
som kan ta arbeid, dvs. arbeidssøkere uten dagpengerettigheter
og personer med behov for arbeidsrettede tiltak. Regjeringen vil
som del av en generell virkemiddelgjennomgang vurdere nærmere om
det skal innføres en arbeidssøkerstønad
og evt. andre aktuelle virkemidler.
Regjeringen legger stor vekt på å få etablert
en felles førstelinjetjeneste som er brukerens inngangsdør
til alle tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det understrekes
at én felles statlig etat vil gjøre det enklere å etablere
en fullt integrert førstelinjetjeneste med klare og enhetlige
ansvarsforhold på det statlige ansvarsområdet.
En statlig etat legger etter Regjeringens oppfatning bedre
til rette for effektiviseringsgevinster, bl.a. gjennom stordriftsfordeler
knyttet til enhetlige løsninger på en lang rekke
administrative områder som personalforvaltning, kompetanseutvikling,
lønns- og regnskapssystemer, utbetalingsfunksjoner, kontrollarbeid
og revisjon, grunnlagsdata og statistikk, IKT-plattform og felles
personvern- og sikkerhetsløsninger.
Regjeringen legger til grunn at den nye etaten
for arbeid og velferd legger til rette for å styrke forholdet til
arbeidsgiver og næringsliv.
Regjeringen legger opp til at brukerne skal
møte en helhetlig førstelinjetjeneste i form av
lokale arbeids- og velferdskontorer. Disse kontorene skal være
en gjenkjennelig inngangsdør til arbeids- og velferdsforvaltningens
samlede tjenester, og de skal oppleves av brukerne som en samlet
enhet. Det enkelte arbeids- og velferdskontor skal være
brukerens fysiske, lokale kontaktsted i alle kommuner, men med mulighet
for interkommunale løsninger der det ligger til rette for
det.
Regjeringen legger til grunn for utformingen
av en ny og helhetlig førstelinjetjeneste at den skal bygge
på dagens ansvarsfordeling mellom stat og kommune. Det framholdes
at dette betyr at kommunene fortsatt vil ha et viktig medansvar
for å få flere i arbeid og færre på stønad,
og at en felles førstelinjetjeneste vil innbære
et forpliktende samarbeid og en samlokalisering mellom likeverdige
instanser.
Det er Regjeringens oppfatning at det er nødvendig å introdusere
en rekke tiltak som
– stiller
langt tydeligere krav til stat og kommunene
– legger til rette for et fast
regulert og avtalebasert samarbeid mellom stat og kommune
– gir tydeligere, lovforankrede
forpliktelser
– støtter opp under og
legger til rette for lokale samordningsbestrebelser
– bygger ned eksisterende barrierer
mellom stat og kommune.
Det understrekes at statsetaten og kommunene
skal gis stor handlefrihet til selv å finne fram til konkrete løsninger,
slik at de sammen med bl.a. lokale brukerorganisasjoner og arbeidslivsparter
kan tilpasse førstelinjetjenesten til lokale forhold, behov
og utfordringer.
Regjeringen foreslår at den obligatoriske
minimumsforpliktelsen skal være samlokalisering av den
statlige representasjonen i kommunen og kommunens administrative
apparat for forvaltning av økonomisk sosialhjelp. Regjeringen
ser det ikke som hensiktsmessig å lovfeste inngåelse
av samarbeidsavtaler mellom statsetaten og kommunen på tilstøtende
kommunale tjenesteområder.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med lovproposisjon med de nødvendige lovforslag som etableringen
av en ny arbeids- og velferdsforvaltning krever, og vil der vurdere
nærmere behovet for lovendring for å legge bedre
til rette for effektivt samarbeid og ivaretakelse av personvern
og taushetsplikt.
Regjeringen vil gjennomgå lovverket
med henblikk på å nærmere vurdere
– lovforankring
i alle relevante lovverk for å sikre planer som beveger
seg på tvers av sektorer og nivåer
– en eventuell sterkere plikt
til samarbeid om og samordning av individuelle planer i lovverkene, evt.
en plikt til felles plan som kan fungere bindende for tjenesteyterne
der det er nødvendig med samarbeid på tvers
– eventuelle presiseringer av
hvem som skal ha individuelle planer.
Departementet legger til grunn at de brukere
som har en tverrgående individuell plan, også skal
bistås gjennom en tydelig koordinator innen arbeids- og
velferdsforvaltningen.
Det understrekes at det for å oppnå de
mål som er satt for reformen, er helt vesentlig at den
nye statsetaten og sosialtjenesten utvikler IKT-løsninger
som legger til rette for å gi individuelt tilpassede tjenester
som understøtter de behov brukerne har for nye arbeidsprosesser.
Regjeringen foreslår at hovedtrekkene
ved dagens klage- og ankeordninger inntil videre videreføres
i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen, men tar sikte på å få etablert
et felles og enhetlig system for klagebehandling i den nye statsetaten.
For å ivareta intensjonene om helhetlig brukertilnærming
og en felles førstelinjetjeneste mellom stat og kommune
vil departementet vurdere å sette i gang en særskilt
utredning av et framtidig klage- og ankesystem i en reformert og
samordnet arbeids- og velferdsforvaltning.
Arbeids- og velferdsforvaltningen på sentralt
hold er i dag spredt på 3 direktorater: Rikstrygdeverket,
Sosial- og helsedirektoratet og Aetat arbeidsdirektoratet. Det følger
av forslaget om en ny statlig arbeids- og velferdsetat som tar opp
i seg oppgaver fra dagens Aetat og trygdeetat, at dagens Rikstrygdeverk
og Aetat arbeidsdirektorat nedlegges, og at den nye etaten får ansvar
for de direktoratsfunksjoner de har.
Det uttales at behovet for å understøtte
tett lokalt samvirke mellom stat og kommune i en ny førstelinjetjeneste
kan peke i retning av at de statlige direktoratsfunksjonene for
hele arbeids- og velferdsforvaltningens ansvarsområde burde
dekkes av samme organisasjon. Etter Regjeringens syn veier imidlertid hensynet
til den interne kommunale samordningen tyngre, og den mener at direktoratsfunksjonene
for den kommunale sosialkontortjenesten som i dag bør organiseres
sammen med direktoratsfunksjonene for kommunenes helseoppgaver og øvrige
velferds- og sosialoppgaver. Regjeringen vil derfor beholde de aktuelle direktoratsfunksjonene
for sosialtjenesten i kommunene i Sosial- og helsedirektoratet.
Det framholdes at de samfunnsøkonomiske
effektene av forslaget er knyttet til hvor effektiv den nye arbeids- og
velferdsforvaltningen vil være til å realisere
målene for reformen, og særlig målet
om flere i arbeid og aktivitet og færre på stønader.
Det vises til at utredningsutvalget har beregnet
nyttegevinster ved ulike grader av måloppnåelse.
En måloppnåelse med forbedring på ett
prosentpoeng i andelen som kommer tilbake i jobb innen ett år
etter at første attføringsprosess er avsluttet,
og en reduksjon av den gjennomsnittlige varigheten i stønadsforløp
som avsluttes med overgang til arbeid etter yrkesmessig attføring,
med 1 måned vil f.eks. til sammen gi en akkumulert nytte
med nåverdi på om lag 6, 7 mrd. kroner.
De mulige økonomiske virkningene ved
en organisasjonsreform kan også illustreres i form av reduserte
tilgangsrater for de sykdomsrelaterte trygdeytelsene (sykepenger,
rehabiliterings- og attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad
og uførepensjon). Dersom tilgangsratene reduseres simultant
for de aktuelle stønadsordningene med ca. 5 prosent (2004-tilgangstall, eksklusiv
sykepenger), kan den årlige budsjettvirkningen for nevnte
ordninger anslås til nær 1 mrd. kroner. Det understrekes
at en simultan effekt vil være lite realistisk på kort
sikt.
Utredningsutvalget har også vurdert
reduksjon i ulempeskostnader for brukerne ved en bedre samordning
av arbeids- og velferdsforvaltningen. En reduksjon i gjennomsnittlig
varighet av stønadsforløp på 1 måned
vil innebære en reduksjon i ulempeskostnadene på 80
mill. kroner per år under visse forutsetninger, eller drøyt
600 mill. kroner regnet i nåverdi dersom reduksjonen holdes
konstant over en periode. Det framholdes også at en ny
førstelinjetjeneste sammen med en mer offensiv bruk av
bl.a. nett-tjenester, telefonisk informasjon, kontakt, veiledning
og rådgivning vil bety reduserte reisekostnader og tidsbruk
på reiser for brukerne.
Det understrekes at det vil være beheftet
med stor usikkerhet å anslå de samlede administrative
effektiviseringsgevinstene av de foreslåtte tiltak. Gevinstene
vil komme gradvis over en del tid etter at en har foretatt de nødvendige
investeringer, bl.a. etablering av en ny basisplattform for IKT
i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Det uttales at når
den nye arbeids- og velferdsforvaltningen er fullt ut operativ,
bør det ikke være urimelig å anta at
de årlige administrative effektiviseringsgevinstene etter
hvert vil kunne komme opp i 3-5 prosent av driftsbudsjettet.
Når det gjelder gjennomførings-
og omstillingskostnader, uttales det også at disse er beheftet
med stor usikkerhet, og at de foretatte beregningene må anses som
grove kostnadsanslag som må bearbeides ytterligere.
Samlet utgjør kostnadene til en basis
IKT-plattform og organisatoriske omstillingskostnader, med den usikkerhet
som ligger i forutsetninger og anslag, nærmere 3 mrd. kroner.
Det er da ikke vurdert om det vil bli merkostnader ved en langsiktig,
fullverdig IKT-løsning. Det er heller ikke tatt hensyn
til kostnader ved en evt. omstrukturering av det fylkesvise/regionale
nivået i den statlige etaten utover samlokalisering. Videre
er det i anslagene ikke tatt høyde for at samlokalisering evt.
kan skje gjennom utnytting av eksisterende lokaliteter eller ved
interkommunalt samarbeid, som kan bety lavere kostnader.
Dersom Stortinget avklarer valg av organisasjonsmodell
våren 2005, tar Regjeringen sikte på å legge fram
forslag til nødvendige lovendringer ved årsskiftet 2005/2006,
slik at den formelle etableringen av en ny, felles statlig etat
kan skje fra annet halvår 2006.
Departementet legger stor vekt på snarest
mulig å få på plass en leder for den
statlige etaten, og vil starte ansettelsesprosessen så snart
Stortinget har behandlet saken.
Det vil bli lagt opp til et tett samarbeid med
de ansatte og deres organisasjoner om gjennomføringen. Det
vil bli holdt nær kontakt med KS og de enkelte kommuner.
Regjeringen vil understreke at ingen tilsatte
skal sies opp i forbindelse med gjennomføringen av organisasjonsreformen,
men for noen kan det bli tale om å bytte arbeidssted. Regjeringen
forutsetter også at effektiviseringsgevinstene ved omorganiseringen
i hovedsak hentes ut gjennom bedre service, økt oppfølging
og økt måloppnåelse.
Departementet legger ellers vekt på at
den nye etaten fra iverksettingstidspunktet skal framstå med
ett direktorat og med mest mulig integrerte administrative og faglige
funksjoner. Samtidig skal også brukerne møte en
ny etat med én ledelse og en helhetlig service. Samlokaliseringen
både på sentralt, lokalt og regionalt nivå vil
imidlertid måtte ta noe lengre tid.
Det tas sikte på at en felles første
basisplattform for IKT-løsninger i en ny statlig etat og
i en felles førstelinjetjeneste skal være tilgjengelig
fra 1. januar 2007. det framholdes at etablering av en fullt ut
operativ førstelinjetjeneste vil måtte skje over
tid. Regjeringen tar sikte på at førstelinjetjenesten
i det alt vesentlige skal være samlokalisert over hele
landet innen 2010.
Departementet tar sikte på å etablere
et gjennomføringsprosjekt for omorganiseringen og de ulike
aktiviteter og tiltak som det er aktuelt å sette i gang
for å støtte opp under de organisatoriske endringene.
Noen av oppgavene, som for eksempel overordnet planlegging, kvalitetsikring,
kostnadskontroll og arbeidet med nødvendige lovforslag,
må ivaretas av departementet. De mer konkrete gjennomføringsoppgavene
vil, inntil en ny statsetat formelt er etablert, så langt
som mulig bli lagt til en interimsorganisasjon under ledelse av framtidig
etatsleder. Det vil raskt bli tatt initiativ til å framforhandle
en rammeavtale med KS som kan være retningsgivende for
lokale avtaler om samarbeid og samlokalisering.
Det foreslås 7 mill. kroner for 2005
til forberedelse og planlegging av reformen under nytt kap. 604
Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Bevilgningene under kap. 620
Utredningsvirksomhet, forskning mv., post 21 og kap. 2600 Trygdeetaten,
post 1 Driftsutgifter foreslås redusert med henholdsvis
4,4 mill. kroner og 2,6 mill. kroner.
Hoveddelen av utgiftene er knyttet til etablering
av en interimsorganisasjon som skal ha ansvar for gjennomføringsoppgavene
inntil ny statsetat formelt er etablert, og til en mindre styrking
av Arbeids- og sosialdepartementet for å ivareta gjennomføringsoppgaver
som naturlig tilligger departementet. Det er i tillegg budsjettert
med utgifter til ekstern ekspertbistand og til ulike aktiviteter
av forberedende karakter.
Interimsorganisasjonens behov for særskilte
fullmakter i forhold til eksisterende etater vil bli vurdert nærmere.
Regjeringen vil, dersom det er behov for det, komme tilbake til
Stortinget med nødvendige forslag om dette.
Behov for tilførsel av ekstra ressurser
for 2005 til implementering av nødvendige tilpasninger
i IKT-systemene vil bli vurdert i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
for 2005.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen
og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent
Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, viser til at Regjeringen gjennom
proposisjonen har grepet fatt i de sentrale utfordringene knyttet
til at 700 000 personer i yrkesaktiv alder står helt eller
delvis utenfor arbeidslivet og dermed er avhengig av offentlige
stønader. Altfor mange brukere blir gående på passive
stønader før de får aktiv hjelp. Det
fører til at mange brukere møter en oppsplittet
forvaltning som er organisert på tvers av mange brukeres
behov. Samtidig vil den demografiske utviklingen stille velferdspolitikken
overfor nye utfordringer i form av et sannsynlig økende
press på arbeidskraftressursene samt sterk økning
i utgiftene til helse- og omsorgstjenester og pensjoner.
Komiteen vil understreke at Regjeringens
forslag til ny arbeids- og velferdsforvaltning først og
fremst er en organisatorisk reform, som
er et viktig virkemiddel for å oppnå målet
om en helhetlig arbeids- og sosialpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener forslaget må ses
i sammenheng med Regjeringens helhetlige strategi for et mer inkluderende
samfunn og arbeidsliv. Andre viktige ledd i Regjeringens strategi
er samarbeidet med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende
arbeidsliv, forslag til en ny arbeidsmiljølov, en ny arbeidsmarkedslov,
introduksjonsordningen for innvandrere, Regjeringens tiltaksplan
mot fattigdom, forslag om en pensjonsreform og videreutviklingen
av stønader og tiltak som virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at
det ikke bare støtter organisasjonsmodellen, men også intensjonene
med reformen.
Komiteen mener at
målet om bedre arbeidsretting av arbeids- og velferdsforvaltningen
er en vesentlig del av denne reformen, og komiteen ber
Regjeringen påse at forholdene legges best mulig til rette
for at den nye etaten gjøres i stand til å ta
raske grep i arbeidsmarkedspolitikken, når forholdene tilsier
det. Det betyr at komiteen forventer en organisering
som ikke er til hinder for rask omstillingsevne, og at Stortinget
og Regjeringen på den måten vil fortsette å ha
et godt arbeidsmarkedspolitisk verktøy.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i tillegg har satt i gang et arbeid med en samlet gjennomgang av virkemidlene
som er rettet mot personer i arbeidsdyktig alder. Formålet
er å klarlegge hvordan det samlede virkemiddelapparatet
best kan bidra til å realisere målene om hjelp
til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har
problemer på arbeidsmarkedet. Gjennomgangen vil omfatte
aktuelle stønader, tiltak og tjenester som er rettet mot
personer som har problemer med å få eller beholde
arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en helhetlig
arbeids- og sosialpolitikk både krever endringer i hvordan
arbeids- og velferdsetaten er organisert, og endringer i virkemidlene.
Når St.prp. nr. 46 (2004-2005) nå organisatorisk
legger til rette for en mer helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning,
ser flertallet frem til Regjeringens varslede samlede
gjennomgang av virkemiddelapparatet. I en slik gjennomgang er det
også viktig å vurdere nye virkemidler. Flertallet registrerer
i denne sammenheng at Regjeringen også vil vurdere innføring
av en ny arbeidssøkersøknad.
Komiteen viser også til
at Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2005 ba Regjeringen
om å legge fram en bred og faglig anlagt attføringsmelding etter
at forslaget om ny arbeids- og velferdsforvaltning er behandlet
av Stortinget (Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005)). Komiteen har
merket seg at Regjeringen vil innrette virkemiddelgjennomgangen
mot en slik melding.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, mener derfor det ikke er naturlig å komme
nærmere inn på disse problemstillingene i forbindelse
med behandlingen av St.prp. nr. 46 (2004-2005).
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
Regjeringens modell for en ny arbeids- og velferdsforvaltning, der
ansvarsfordelingen mellom stat og kommune opprettholdes som i dag.
Klare grunner taler for at det politiske ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken
og folketrygdens pensjons- og stønadsordninger forblir
nasjonalt. Dette flertallet mener videre det er fornuftig å legge
ned dagens trygdeetat og Aetat for å bygge opp en ny statlig arbeids-
og velferdsforvaltning.
Komiteen mener at
en statlig etat skaper et klarere og mer enhetlig ansvarsforhold
på statlig side, legger til rette for effektiviseringsgevinster,
og gir bedre muligheter til å styrke forholdet til bedrifter
og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det er riktig å beholde økonomisk
sosialhjelp som en skjønnsbasert og behovsprøvd
ytelse i kommunal regi. En statlig overtakelse av den økonomiske
sosialhjelpen vil ikke bidra til et helhetlig og individuelt tilpasset
tilbud til brukere med sammensatte behov, men vil tvert imot skape
nye samarbeidsutfordringer i forhold til andre kommunale tjenester.
Et hovedmål for organisasjonsreformen
må etter komiteens oppfatning være
at flere skal tilbakeføres til arbeid eller aktiv virksomhet
slik at færre har trygd eller stønad som hovedkilde
til forsørgelse. Videre må reformen ta sikte på en
mer brukervennlig, samordnet og effektiv velferdsforvaltning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener den modellen
Regjeringen har lagt opp til, er godt egnet til å nå disse
målene.
Komiteen vil understreke
betydningen av deltakelse i arbeidslivet i forhold til å forhindre
fattigdom og sosial utstøting. Samtidig vil komiteen understreke
at reformen også må bety bedre og mer tilpassete tjenester
for dem som ikke, eller i svært beskjeden grad, kan ta
del i aktivt arbeid. Denne gruppen inkluderer også ungdom
og yngre voksne.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finner Regjeringens
forslag om å erstatte trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten
med en ny statlig arbeids- og velferdsetat samt en kommunal etat
som i dag, som et skritt i riktig retning og en imøtekommelse
av stortingsflertallets ønske om en mer enhetlig velferdsforvaltning
som i større grad setter klienten og dens behov i sentrum.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at
klienter med sammensatte behov ofte vil ha behov for så vel
statlige som kommunale tjenester. En hensiktsmessig hjelp vil være avhengig
av at saksbehandler som møter brukeren, kan ta i bruk hele
det virkemiddelapparat som velferdsforvaltningene samlet har til
rådighet.
Ut fra disse betraktninger finner komiteen det
helt avgjørende at den kommunale sosialtjenesten og den statlige
arbeids- og velferdsforvaltningen utvikler et samarbeid og tjenesterutiner
som i størst mulig utstrekning muliggjør at velferdsforvaltningenes
samlede verktøykasser kan brukes i førstelinjetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at kommunenes egen kunnskap og kompetanse om lokalt arbeidsliv og sysselsetting
må integreres i den nye etaten. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til vellykka forsøk med kommunal formidling
av arbeid til kommunenes langtidsledige sosialhjelpsmottakere.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at også lokal kunnskap om arbeidsliv og sysselsetting blir
en sentral del av den nye arbeids- og velferdsetatens servicetilbud."
Komiteen legger til
grunn at reformen også innebærer en samordnet
tilnærming til brukerne, både de som først
og fremst har behov for arbeidsmarkedstiltak, og de som trenger
en kombinasjon av arbeidsmarkedstiltak, kommunale tiltak og tjenester
fra andre deler av offentlig forvaltning som for eksempel polikliniske
psykiatritjenester. Komiteen understreker at alle
brukergrupper med sammensatte behov skal få en helhetlig
ivaretaking, og for å oppnå dette må bruk
avindividuelle planer stå sentralt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, finner det riktig å lovfeste
samarbeidet mellom statsetaten og kommunene med minimumskrav til
lokale avtaler og til samlokalisering, og at alle kommuner skal
være sikret minst ett velferdskontor.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at
Regjeringen forutsetter at samarbeidet mellom den statlige etaten
og den kommunale sosialtjenesten baserer seg på en sentral avtale
mellom staten og KS. Dette flertallet vil understreke
betydningen av at en slik rammeavtale stimulerer til utprøving
av ulike samarbeidsmodeller mellom den statlige etaten og kommunene
med tanke på at det totale virkemiddelapparat kan brukes
på en mest mulig effektiv måte sett fra brukerens
side. Dette flertalletvil
i den forbindelse understreke betydningen av at den statlige og
kommunale forvaltning skal kunne utføre oppgaver for hverandre,
og at kommuner kan ta ansvar for arbeidsmarkedstiltakene for sosialhjelpsmottakerne. Dette
flertalletviser til at den nye
førstelinjetjenesten skal sørge for all nødvendig koordinering
både innad i arbeids- og velferdsforvaltningene og mot
andre relevante tjenester som brukeren har behov for. Den skal ha
resultatansvar og vedtaks myndighet for å kunne utløse
de virkemidlene som er nødvendig for å møte
den enkelte brukerens situasjon.
Dette flertallet mener at et
annet skritt i retning mot en mer enhetlig forvaltning er forslaget
om at det skal åpnes for permanent oppgavedifferensiering
for store kommuner. Dette flertallet viser til at
en oppgavedifferensiering innenfor arbeidsmarkedstiltakene også vil
kunne bygge på erfaringene i fire bydeler i Oslo. Det er
viktig å aktivisere kommunene i arbeidsmarkedspolitikken.
Dette flertallet mener
at for å oppnå målsettingen ved reformen
er det viktig at kommunene blir mer engasjert i gjennomføring
av arbeidslinja i arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken. Dette
flertallet viser til at lokale utviklingssentre for kvalifisering
og arbeid har utviklet et sett av tilpassede tilbud til brukerne
og tette forbindelser til de sosiale tjenestene og til det lokale
arbeidsmarkedet. Resultatet er blitt tidlige tiltak og raskere gjennomføring. Dette
flertallet understreker at mange slike tiltak også er
aktuelle for mottakerne av statlige ytelser, og bør derfor
kunne inngå i en samlet verktøykasse for velferdskontorenes
førstelinjetjeneste.
Komiteen har lenge
vært sterkt opptatt av at personer som av ulike årsaker
har falt ut av eller ikke er kommet inn på arbeidsmarkedet,
skal møte et offentlig tjenestetilbud som kan yte rask
og individuelt tilpassa bistand i en slik situasjon. Det har også vært
viktig for komiteen å sørge for
at personer som av ulike årsaker for kortere eller lengre
tid ikke har inntekt av eget arbeid, sikres et trygt økonomisk
fundament gjennom ulike offentlige ytelser og stønadsordninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har i ulike sammenhenger påpekt
svakheter både når det gjelder hjelpe- og bistandsapparatet
og når det gjelder stønadsordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser i denne sammenheng til
at disse partier lenge har tatt til orde for og også fremma
forslag om å etablere en felles offentlig velferdsetat
til erstatning for dagens tredeling i de to statlige etatene, trygdeetaten
og Aetat, og kommunenes sosialetat.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil spesielt peke på det uheldige
ved denne organiseringa som gir seg uttrykk i at mange personer
som trenger bistand, opplever å bli kasteballer mellom
disse tre etatene. Dette var en hovedårsak til at flertallet
i Innst. S. nr. 189 (2002-2003) ved Stortingets behandling av St.meld.
nr. 14 (2002-2003) gikk inn for å sende denne stortingsmeldinga
tilbake til Regjeringa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener på denne bakgrunn
at forslaget til organisasjonsmodell i St.prp. nr. 46 (2004-2005)
er et godt skritt i riktig retning. Disse medlemmer vil
likevel peke på at det må arbeides videre med
modeller for en full sammenslåing til én offentlig
arbeids- og velferdsetat.
Komiteen vil peke
på at en sammenslåing av nåværende
trygdeetat og Aetat er en stor organisatorisk reform som berører
ca. 16 000 ansatte og vil innebære store utfordringer. Å skulle
slå sammen to store statlige etater med til dels ulik kultur,
målsetting og styringsverktøy stiller derfor store
krav både til planlegging og gjennomføring. Det
må derfor fra første dag settes inn betydelige
ressurser på felles kompetanseheving og felles kulturbygging
for å sikre at de to statlige etatene faktisk blir én
ny etat. Komiteen vil særlig peke på behovet
for å opparbeide en brei og sammensatt kompetanse i den
felles førstelinjen.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at flere av arbeidstakerorganisasjonene i høringer
med komiteen uttrykte bekymring for om kostnadsberegningene for omstilling
og felles IKT-verktøy er tilstrekkelige. Komiteen vil
derfor understreke at det må sikres tilstrekkelig med midler
til omorganiseringa.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil sterkt advare mot at det beregnes innsparings-
og effektiviseringskostnader i omorganiseringsfasen som en del av finansieringa
av selve omorganiseringa. All erfaring viser at vellykka omstillinger
krever ekstrakostnader i forberedelses- og gjennomføringsfasen,
og at innsparinger først kan beregnes og tas ut etter at
omstillingen er gjennomført.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
at staten har et spesielt ansvar for å følge opp
med økonomiske virkemidler både overfor egne etater
og kommunene om den nye arbeids- og velferdsforvaltningen skal bli
en tjenelig og framtidsrettet ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i den overordna
målsettinga om at alle skal gis støtte, bistand
og mulighet til å komme inn i eller tilbake til arbeidslivet. Flertallet vil
samtidig understreke at dette ikke må føre til
at fokus, kompetanse og tilbud til dem som trenger langvarige og
sammensatte tilbud og tiltak og som kanskje aldri vil ha muligheter
til å komme i arbeid, blir nedprioritert.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil i denne sammenheng peke på høringsuttalelsen
i sosialkomiteens høringsmøte fra Fellesorganisasjonen
for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) som frykter
at forslaget kan innebære en fragmentert og mindre tilgjengelig
tjeneste for de mest utsatte og vanskeligst stilte sosialhjelpsmottakerne.
Dette flertallet mener dette
gjelder brukergrupper som ikke er arbeidssøkende, for eksempel
personer med rusproblemer, mennesker med sosiale og psykiske problemer,
innvandrere/flyktninger og mennesker med psykisk utviklingshemming.
Parallelt med innsatsen for å etablere en ny statlig etat
er det derfor viktig at samarbeidet og integreringen med den kommunale sosialtjenesten
blir en sentral del av forberedelsene og gjennomføringa
av reformen for å sikre det sosialfaglige perspektivet
i den nye førstelinjetjenesten.
Dette flertallet vil understreke
at Regjeringas forslag i St.prp. nr. 46 (2004-2005) i all hovedsak
er en organisatorisk reform. Dersom målet om bedre og
mer tilpassa tjenester og trygge levekår for personer som har
et bistandsbehov, skal nås, er det etter dette flertallets mening
helt avgjørende at den organisatoriske reformen følges
opp av endringer og forenklinger både når det
gjelder lovverk, tjenestenes og tiltakenes innhold og ulike stønadsordninger. Dette
flertallet registrerer at Regjeringa har satt i gang et
utredningsarbeid om disse spørsmålene og vil komme
tilbake til dette seinere.
Komiteen mener at
skal vi lykkes med å gi gode og godt individuelt tilpassa
tjenester, få til rask avklaring og rask igangsetting av
gode tiltak samtidig som den enkelte sikres trygge økonomiske
ordninger, er ikke en organisatorisk reform aleine tilstrekkelig.
Derfor er det viktig at den organisatoriske reformen raskt følges
opp med en full gjennomgang av lovverk, tjenester og ytelser knytta
til den nye arbeids- og velferdsetaten. En slik gjennomgang må særlig
ha to viktige siktemål. Den må for det første
sikre en forenkling og en tilpasning av alt underliggende lovverk
til den nye etaten. For det andre må de offentlige ytelsene
bli gjenstand for den samme forenkling og tilpasning. Komiteen viser
til at mange mennesker i dagens system ikke bare blir en kasteball
mellom "dører" og etater, men i like stor grad blir en
kasteball mellom ulike ytelser både med bakgrunn i ytelsenes
nivå og inngangskriterier og med bakgrunn i hvilken etat
eller politisk nivå som finansierer de ulike ytelsene.
Dette er en situasjon som etter komiteens oppfatning
ikke kan fortsette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at for å motvirke dette
har flere tatt til orde for å erstatte mange av dagens
ytelser og ordninger med en statlig garantert minsteytelse eller
minsteinntekt. Dette vil kunne innebære en betydelig forenkling
av dagens system – både for brukere og for ansatte.
På denne måten vil ordninga kunne bety en samfunnsøkonomisk
besparelse i form av redusert byråkrati og større
trygghet og forutsigbarhet for befolkningen. Disse medlemmer mener derfor
at en slik ordning må utredes i forbindelse med den gjennomgangen
av bl.a. ytelsene som Regjeringa har varsla.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede
en ordning med en garantert minsteinntekt som et alternativ til
mange av dagens trygdeordninger."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at de som
har mulighet til å klare seg ved eget utkomme, skal oppmuntres
til det. Disse medlemmer ser ny arbeids- og velferdsforvaltning som
en viktig reform for å gi alle mennesker i yrkesaktiv alder
som ikke deltar i det ordinære arbeidsmarkedet, tar utdanning
eller er alderspensjonister, rett til kvalifiseringsarbeid, utdanning
eller annen meningsfull samfunnsaktivitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet legger til grunn at arbeid og aktivitet
skal lønne seg. På denne bakgrunn ønsker disse
medlemmer at sosialhjelpsmottakere skal kunne inngå en
velferdskontrakt som sikrer dem økte ytelser dersom de
benytter seg av denne retten og gjennomfører avtalte aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker
en ungdomsgaranti som skal gi alle unge opp til 24 år rett
til utdanning, jobb eller arbeidsmarkedstiltak. Disse medlemmer mener
omorganiseringen gir de nye forvaltningene mulighet til bedre samspill
med andre kommunale og fylkeskommunale tjenester som er særlig
viktig for unge som trenger helhetlig og samordnet hjelp. Disse
medlemmer understreker viktigheten av samarbeid med barnevern og
oppfølgingstjenesten. Bedre samordning må bidra til å sikre
at ungdom som ikke påbegynner eller faller ut av videregående
skole, og en del barnevernungdom får et alternativt tilbud
om bistand til å komme i gang med arbeidsmarkedstiltak.
Disse medlemmer understreker
at alle som har vært arbeidsledige mer enn 6 måneder,
skal få et tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Disse
medlemmer ser kvalifisering og andre arbeidsmarkedstiltak
som et sentralt virkemiddel i integreringspolitikken og i fattigdomsbekjempelsen
og understreker behovet for rask og samlet innsats.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen
som en del av en generell virkemiddelgjennomgang vil vurdere om
det skal innføres en arbeidssøkerstønad
og eventuelt andre aktuelle virkemidler. Flertallet vil
peke på at det er viktig å ha fokus på virkemidler
som kan fremme overgang til arbeid og ut av passivitet. Flertallet viser
videre til erfaringer fra forsøkene der samarbeid i førstelinjen
gir mulighet til felles utbetaling fra stat og kommune.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, understreker videre viktigheten
av å ta i bruk individuell plan som virkemiddel både
for å styrke brukermedvirkningen og for å etablere
en form for borgerkontrakt som synliggjør rettigheter og
plikter mellom den enkelte og tjenesteapparatet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at denne borgerkontrakten også kan knyttes opp mot
utbetaling av både sosialhjelp og stønader med
blant annet krav om arbeidsytelser, slik det er hjemmel for i lov
om sosiale tjenester.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at mange mottakere av offentlige ytelser har en vanskelig økonomisk
situasjon fordi minstenivået på mange av ytelsene
er for lavt. Dette bekreftes av en stadig stigende tendens til at
mange trygdemottakere må ty til økonomisk sosialhjelp
for å klare sine økonomiske forpliktelser. Dette
rammer særlig stønadsmottakere som har forsørgeransvar
for barn. Disse medlemmer viser til at disse partier
i sine forslag til statsbudsjett de seinere åra har foreslått å heve
forsørgertilleggene i ulike stønadsordninger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser også til tidligere merknader
og forslag fra disse partier om å foreta en gjennomgang
av nivået på økonomisk sosialhjelp og
ulike trygdeytelser for å sikre et forsvarlig nivå på disse.
Dette er en viktig del av disse partiers strategi for å bekjempe
fattigdom i Norge – i særdeleshet fattigdom blant
barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at nivået
på økonomisk sosialhjelp varierer i betydelig
grad fra kommune til kommune. Dette oppleves som urettferdig, og
det skaper dårlig forutsigbarhet. Disse partier har derfor
flere ganger tatt til orde for at det må innføres
nasjonale normer for denne ytelsen. Disse medlemmer vil
derfor foreslå at sosialhjelpa skal ha nasjonale minstesatser
som er høyere enn dagens veiledende satser. Disse
medlemmer mener videre at den skal være nasjonalt
finansiert. Det siste er viktig for å sikre en tilnærma
lik sosial minstestandard for innbyggerne i alle kommuner.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa i forbindelse
med gjennomgangen av alle stønader foreslå for
Stortinget å innføre nasjonale normer for økonomisk
sosialhjelp som er nasjonalt finansiert."
Komiteen vil understreke
viktigheten av at det etableres en felles førstelinjetjeneste
med lokale arbeids- og velferdskontorer som dekker alle kommuner.
Dette vil sikre at brukeren får ett sted å henvende seg
og slipper den rundgangen mellom kontorene som mange opplever i
dag. Førstelinjetjenesten skal gi brukeren et tilbud om
helhetlig avklaring av sine behov uavhengig av eierskapet til ytelser
og tjenester. Det er imidlertid like viktig at organiseringen bak
skranken er effektiv, og at brukere med sammensatte behov får
en fast kontaktperson som skal bistå med veiledning og oppfølging.
Komiteen vil understreke at etablering
av en førstelinje med lokale arbeids- og velferdskontor
som dekker alle kommuner, er viktig for å oppfylle målet om
en mer brukervennlig arbeids- og velferdsforvaltning, og for at
brukerne raskt får avklart sine behov og får et
samordnet tjenestetilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser samtidig at det
kan by på problemer å forene kvalitet og spisskompetanse
med et bredt tilbud til brukerne i førstelinjetjenesten.
Derfor mener flertallet det er riktig, slik Regjeringen åpner
for i proposisjonen, å gi stor lokal frihet til hvordan
førstelinjen skal organiseres, og at det også åpnes
for at stat og kommuner i en viss grad kan utføre hverandres
oppgaver.
Komiteen vil allikevel
understreke at det er nødvendig at lokale avtaler mellom
stat og kommune og et minimum av samlokalisering gjøres
obligatorisk med hjemmel i lov.
For å nå målet om
flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad
vil komiteen understreke viktigheten av at førstelinjetjenesten
må ha fokus på arbeid og kompetanse om arbeidsmarked
og næringsliv. For å styrke arbeidslinjen er det
også viktig at alle ytelser og tjenester som er innrettet
mot personer som står i fare for å falle ut av
arbeidslivet, eller som står utenfor arbeidslivet, sees
i sammenheng. Rask avklaring og behovsvurdering samt riktig virkemiddelbruk
er viktig for å sikre inkludering i arbeidslivet. Komiteen merker
seg også at Regjeringen vektlegger å styrke forholdet
mellom den nye etaten for arbeid og velferd og arbeidsgiver og næringsliv.
Komiteen understreker betydningen
av at den faglighet som såvel Aetat som trygdeetaten i
dag besitter, må videreføres i den nye etaten.
Komiteen viser til betydningen
av den spisskompetanse som er utviklet ved Arbeidslivssentrene både når
det gjelder arbeidsmarkedet og virkemidler og tiltak knyttet til
avklaring, kvalifisering og formidling.
Komiteenvil
videre peke på at arbeidet med å få flere
i arbeid er avhengig av en tett oppfølging av arbeidssøkere
så vel som kontakt med og aktiv service i forhold til arbeidsgivere.
Komiteen understreker betydningen
av at brukermedvirkning sikres, og av at brukere med sammensatte behov
skal ha rett til individuell plan og en fast kontaktperson. Komiteenviser til Norges Handikapforbunds (NHF)
høringsuttalelse av 4. april 2004 der en uttrykker seg
positivt til muligheten for en fast kontaktperson og brukermedvirkning
samtidig som det pekes på behov for kompetanse til å ta
i bruk en slik metodikk. Komiteen viser til NHFs
advarsel om at en slik kontaktperson ikke må bli propp
i systemet slik NHF opplever dagens situasjon på hjelpemiddelformidlingen.
Komiteen mener det er avgjørende
viktig for brukerne av tjenestene at disse er lett tilgjengelige.
Derfor er en lovfesting av en felles førstelinjetjeneste
i en samlokalisering med kommunens sosialtjeneste et riktig og nødvendig
grep. Komiteen vil understreke at det må etableres
et arbeids- og velferdskontor i alle landets kommuner for å sikre
denne tilgjengeligheten. Komiteen registrerer at
det i Regjeringas forslag åpnes for et interkommunalt samarbeid
der forholdene ligger til rette for det. Komiteen vil
understreke at dette bare må skje rent unntaksvis der de
geografiske avstandene er særlig korte, og det må ikke
føre til at tilgjengeligheten og brukervennligheten forringes.
I tillegg til god tilgjengelighet vil komiteen legge
stor vekt på at førstelinjen må inneha
et kompetansenivå og et beslutningsansvar som gjør
disse kontorene til et sted der folk reelt opplever å få den
veiledning og bistand de har behov for, i størst mulig
grad uten å måtte henvises til andre kontorer,
instanser og "dører". Den felles førstelinjen
må oppfylle klare krav om rask avklaring, fjerning av gråsoner
og kasteballtendenser og rask igangsetting av tiltak.
Komiteen vil igjen understreke
betydningen av at den sosialfaglige kompetansen ved de lokale arbeids- og
velferdskontorene blir godt i varetatt, og viser i den forbindelse
til sine generelle merknader angående dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
at kvalifisering for arbeid og meningsfylt aktivitet samt kontinuerlig
sikring av utgifter til livsopphold vil dominere etatenes fokus
og kreve stor oppmerksomhet fra de ansatte. I en slik stor omstillingsprosess
er det nødvendig samtidig å sikre utvikling og
styrking av det generelle forebyggende arbeid i kommunenes sosialtjeneste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på de resultater som kan oppnås gjennom kvalifisering
av yrkeshemmede ved attføringsbedriftene, hvor teoretisk
opplæring kombineres med praktisk opplæring i
egen virksomhet eller eventuelt ved ekstern utplassering. Disse
medlemmer mener at disse bedriftene bør sees som
en del av det samlede attføringsbildet når Regjeringen
kommer tilbake til virkemiddelbruken i forbindelse med omleggingen
av strukturen i velferdsetaten.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 189 (2002-2003) der flertallet fremmet følgende
merknad:
"Flertallet viser til at det ønsker en utredning
om hvordan vi kan etablere en felles etat, et velferdskontor, der
hele virkemiddelapparatet til arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten
og sosialkontoret tas i bruk i saksbehandlingen overfor den enkelte
bruker av tjenesten."
Flertallet fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller
for én felles velferdsetat bestående av dagens
Aetat, trygdeetaten og sosialetaten."
Disse medlemmer er overrasket
over at Regjeringen heller ikke i St.prp. nr. 46 (2004-2005) legger frem
et forslag der også den kommunale sosialtjenesten er integrert
i den nye velferdsetaten.
Disse medlemmer er imidlertid
enig i at St.prp. nr. 46 (2004-2005) representerer et skritt i riktig
retning, idet to statlige etater foreslås samlet til én
og den nye etaten også vil bli samlokalisert med sosialkontorene
i ett velferdskontor. Dette vil bidra til forenklet adgang til informasjon,
en samlet vurdering av den enkelte brukers behov og mer målrettede
tjenester og ytelser direkte til den enkelte bruker. Disse
medlemmer mener også at én samlet etat
vil gi muligheter til en raskere vei gjennom systemet for brukerne
der muligheten til en samlet vurdering av brukerens behov vil spare
tid for både bruker og veileder/konsulenter. I en
del tilfeller, der for eksempel brukeren har en tilstand uten utsikt
til bedring, er det unødvendig å gjennomgå attføringstiltak.
Etter tilbakemeldinger disse medlemmer mottar,
virker det som om for mange brukere i dag henvises til sosialkontoret
fordi trygdekontoret ikke klarer å vurdere hans/hennes
tilstand/utsikter innen utløpet av tidsfristen
for den ytelsen vedkommende står på. Den obligatoriske
gjennomgangen av rekken av tiltak kan etter disse medlemmers mening
rasjonaliseres og føre til innsparinger, mindre byråkrati
og bedre forståelse av systemet for brukerne. Disse
medlemmer vil understreke muligheten til mindre grad av
stigmatisering ved besøk på velferdskontoret,
som ikke gir de samme signaler om brukernes behov som et besøk
på det kommunale sosialkontoret, noe som ofte kan føles ubehagelig,
særlig i små lokalsamfunn.
Disse medlemmer er skeptisk til å basere
opprettelsen av velferdskontorene på samarbeidsavtaler med
kommunene og frykter at dette vil kunne føre til store
forskjeller i tilbudene fra kommune til kommune selv om minimumskrav
gjøres gjeldende gjennom lov. Disse medlemmer ønsker
lovfesting av opprettelse av velferdskontor i alle kommuner og de
tjenester som skal ytes for at tilbud og tjenester skal være
så likt som mulig uavhengig av hvor man bor i landet.
Disse medlemmer anser også at
problemet med at det ene nivået skyver finansieringsansvar
for brukerne over på annet nivå for å redusere
egne kostnader, vil bestå dersom ikke også ansvaret
for sosiale tjenester blir innlemmet i en felles etat med ett nivå som
ansvarlig for finansieringen av tilbud, tjenester og ytelser. Det vil,
etter disse medlemmers mening, fremdeles være
fare for at "kasteballproblematikken" overfor brukerne videreføres. Disse
medlemmer peker på at mange mottakere av økonomisk
sosialhjelp vil ha behov for å få vurdert sin
arbeidsevne og muligheten til å opparbeide hele eller deler
av denne og at det i et system der ansvaret fremdeles ligger på to
forskjellige nivåer, vil være vanskelig å fastslå hvem
som skal ta avgjørelsene. I St.prp. nr. 46 (2004-2005)
gir Regjeringen uttrykk for at det kan være aktuelt å gi
større kommuner ansvar for arbeidsrettede tiltak for sosialhjelpsmottakere. Disse
medlemmer mener dette er et klart eksempel på at
det ikke legges opp til klare ansvarsforhold. Dette kombinert med
Regjeringens utsagn om at den vil vurdere innføring av
en arbeidssøkerstønad i forbindelse med gjennomgangen
av virkemiddelapparatet, understreker behovet for én samlet etat.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i proposisjonen uttrykker følgende:
"Hensynet til nasjonale mål om likebehandling
og rettssikkerhet tilsier at forvaltningen av slike rettighetspregede
ordninger bør være et direkte nasjonalt politisk ansvar
... Slike ordninger er heller ikke egnet for rammefinansiering og
legger derfor ikke til rette for å utløse de sterke
sidene ved kommunalt ansvar."
Disse medlemmer finner det interessant
at Regjeringen gir uttrykk for at likebehandling og rettssikkerhet
ikke blir ivaretatt under rammefinansiering.
Disse medlemmer er, som sagt,
enig i at innholdet i proposisjonen vil føre til et skritt
i riktig retning. Regjeringens mål om å få flere
i arbeid og aktivitet og færre på stønad,
en forenkling for brukerne tilpasset brukernes behov og å få en
helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning deles av disse
medlemmer. Disse medlemmer ønsker
imidlertid primært en velferdsreform der Aetat, trygdeetaten
og finansieringsansvaret for kommunens sosialtjenester er samlet
i én statlig etat, og mener at en slik etat ville bli et
enda bedre virkemiddel for å oppnå de uttalte
mål. Disse medlemmer mener finansieringsansvaret for
trygdeytelser og sosiale ytelser gitt eller utført på statlig,
kommunalt eller privat nivå bør være
samlet på ett sted for å unngå ansvarsfraskrivelse
og forskyvning mellom nivåer motivert av økonomiske
vurderinger. Velferdskontoret bør etter disse medlemmers mening
vurdere tilståelser av alle typer tjenester og ytelser,
både de som i dag tilligger kommunalt nivå, som økonomisk
sosialhjelp, omsorgstjenester, hjelp til bolig, opphold i kommunale
institusjoner osv., og de oppgaver som ligger på statlig
nivå og vurderes etter lov om folketrygd. Disse
medlemmer ønsker et system der finansieringen følger
brukeren til det tilbud og de tjenester som brukeren selv velger,
eventuelt i samråd med lege, på omtrent samme
måte som dagens ISF i helseforetakene. Kommunen skal i
et slikt system fortsatt ha ansvaret for at det finnes tilstrekkelig
tilbud av tjenester utført enten av kommunale organisasjoner eller
private tilbydere. Disse medlemmer ser det som viktig
at det skapes et skille mellom utfører av tjenester og
den som betaler for utførelsen, og mener at konkurranse
mellom tilbydere vil føre til et bedre og mer variert tilbud
som gir valgmuligheter for brukerne og sikrer kvaliteten.
Disse medlemmer legger også vekt
på at en samordning av alle tre etater ville bidra til
en bedre utnyttelse av ressurser og reduserte kostnader til administrasjon,
og viser også til at Regjeringen anslår en innsparing
på 3-5 prosent av driftsbudsjettet dersom Regjeringens
forslag blir vedtatt. Ved en innlemming av det kommunale sosiale
ansvar ville innsparingen, slik disse medlemmer ser
det, bli større både når det gjelder
administrasjon og samlede ytelser. For kommunene ville en slik omlegging
etter disse medlemmers mening føre til en
betydelig reduksjon av utgiftene og mulighet til å satse
på inntekt ved produksjon av tjenester.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme forslag om å innføre
en velferdsmodell der Aetat, trygdeetaten og sosialetaten samles
i én statlig etat med et samlokalisert velferdskontor i
hver kommune i Norge. Disse medlemmer fremmer også forslag
om at ansvaret skal lovfestes og være tilnærmet likt
i alle kommuner i hele landet.
Disse medlemmer viser til merknaden
om interimsorganisasjonens omfattende arbeid og vil på denne bakgrunn
fremme forslag om at statsråden på et senere tidspunkt
gir Stortinget en redegjørelse om fremdriften og interimsorganisasjonens
forslag til utforming av etaten.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ved innføringen
av en ny velferdsetat legge til grunn at Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten
samles i én statlig etat med et samlokalisert velferdskontor
i hver kommune i Norge. Etatens arbeidsområde og struktur
lovfestes, og eksisterende lovverk for sosiale tjenester og kommunehelsetjenesten
harmoniseres i tråd med omleggingen."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
Regjeringen i at den vil følge opp anbefalingen i NOU 2004:13
om en gjennomgang av helserefusjonsområdet med sikte på forenkling
og bedre organisering
Komiteen peker på at
en vellykket organisasjonsreform gjennom bedre oppnåelse
av målet om å få flere i arbeid kan gi
betydelige samfunnsøkonomiske gevinster. I tillegg vil
Regjeringens forslag til en ny arbeids- og velferdsforvaltning kunne
gi betydelige administrative effektiviseringsgevinster på lengre
sikt. Komiteen vil understreke at eventuelle administrative effektiviseringsgevinster
må hentes ut på en slik måte at det ikke
begrenser brukernes tilgang på koordinerte tjenester av
høy kvalitet.
Komiteen merker seg at Regjeringen
har anslått en kostnad på 3 mrd. kroner til utvikling
av felles IKT-plattform og dekning av organisatoriske omstillingskostnader.
Kostnadsanslagene er imidlertid beheftet med usikkerhet, og komiteen forutsetter
at Regjeringen om nødvendig kommer tilbake til Stortinget
med forslag om eventuelle tilleggsbevilgninger, spesielt knyttet
til utvikling av IKT-plattform. Det må sikres at den nye
arbeids- og velferdsforvaltningen får tilgang til effektive
og hensiktsmessige IKT-verktøy.
Komiteen vil understreke at kompetanseheving både
i den nye statlige etaten og i den kommunale sosialtjenesten som
sammen skal utgjøre førstelinjetjenesten i den
nye arbeids- og velferdsforvaltningen, er en helt avgjørende
faktor for å skape bedre tjenester for brukerne. Komiteen vil
påpeke at en slik kompetanseheving vil kreve betydelige
ressurser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er usikre på om
disse kostnadene er tilstrekkelig ivaretatt i Regjeringas kostnadsanslag
for reformen.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
tilstrekkelige ressurser til kompetansehevende tiltak i forbindelse
med etableringen av en ny arbeids- og velferdsforvaltning både
i den nye statlige etaten og i kommunenes sosialtjeneste."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter
departementets ønske om å legge opp til kommune-
og statsovergripende kompetanse- og fagutviklingsprogrammer hvor
man tar utgangspunkt i felles arbeidsprosesser. Disse medlemmer viser
til at departementet mener ett element i en satsing på kompetanse
kan være etablering av undervisnings- eller universitetssosialkontor.
Disse medlemmer ser betydningen av dette og vil
understreke at et slikt kontor må knyttes til arbeids-
og velferdskontoret, slik at også den statlige del av virksomheten
blir innlemmet i metodeutvikling.
Komiteenfremmer slikt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at det utarbeides en plan for samlet kompetanseutvikling i den nye
arbeids- og velferdsforvaltningen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil igjen understreke
viktigheten av en felles førstelinjetjeneste i alle kommuner
i en samlokalisering mellom den nye statlige etaten og kommunenes sosialtjeneste.
Denne samlokaliseringa kan i etableringsfasen utløse økte
kostnader både for staten og for kommunene. Disse
medlemmer registrerer at det skal være tatt høyde
for statens ekstrakostnader knytta til samlokaliseringa, men at
eventuelle ekstrakostnader for kommunene ikke er omtalt. Det vil
være en viktig forutsetning for å lykkes med samarbeid
og samlokalisering med kommunene at det økonomiske elementet ikke
legger store hindringer i veien. Disse medlemmer vil
derfor påpeke at staten må sørge for
at kommunenes eventuelle ekstrakostnader knytta til samlokalisering
blir kompensert gjennom statlige overføringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at kommunenes økonomiske situasjon kan bli en faktor som
vektlegges når utgiftene til samlokalisering og drift av
velferdskontorer skal fordeles. Disse medlemmer vil
derfor peke på at dette eventuelle problemet ville vært
løst dersom alle tre etater ble samlet på statlig
nivå. Disse medlemmer mener også at
det samlede innsparingspotensialet for reformen ville vært
større ved én samlet etat. Imidlertid er disse
medlemmer av den mening at det også for kommunenes
vedkommende er muligheter til innsparinger i den modellen som Regjeringen
legger opp til, og at samlokalisering vil kunne føre til
en deling av utgifter både når det gjelder lokalisering
og tjenesteyting i tillegg til den innsparing som må kunne
forventes som en konsekvens av en mer effektiv, brukerrettet tjeneste.
Komiteen har merket
seg at det er knyttet stor usikkerhet med hensyn til de økonomiske
kostnadene knyttet til omorganiseringen. Komiteen vil
imidlertid understreke at reformen må gis tilstrekkelige økonomiske
rammebetingelser slik at de målene som er skissert, har
en mulighet for å bli realisert. Komiteendeler departementets standpunkt til at
kostnadene forbundet med omorganiseringen skal bæres av
staten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at dette må gjøres
slik at omorganiseringen ikke vil bli belastet en allerede trang
kommuneøkonomi.
Komiteen støtter
Regjeringens forslag til tidsplan for gjennomføring av
reformen. Komiteen vil understreke betydningen av
en rask, men forsvarlig iverksetting av organisasjonsreformen, der
det legges vekt på et nært samarbeid med de ansatte
og deres organisasjoner underveis. Dette er viktig for å sikre motivasjon
og målrettethet hos de ansatte. Komiteen mener
dessuten det er avgjørende at det foretas en systematisk
kompetansekartlegging, og at det gjennomføres en målrettet
satsing på kompetansefremmende tiltak i den nye arbeids-
og velferdsforvaltningen.
Komiteen viser til at etableringen
av en ny statlig etat vil være kompleks og omfatte mange
både ansatte og brukere. Komiteenvil derfor understreke at gjennomføringen
skjer i nært samarbeid med de berørte. De ansatte
må gis trygghet og sikres deltakelse i prosessen og gis
reell mulighet til å ta medansvar for utviklingen av den
nye organisasjonen gjennom sine tillitsvalgte på alle nivåer.
Komiteen har merket seg Regjeringens
forsikring om at ingen ansatte skal sies opp som følge
av omstillingene.
Komiteen vil understreke at i
prosessen med å slå sammen Aetat og trygdeetaten
og sosialtjenesten er det viktig at den betydelige spisskompetanse
som i dag ligger i de berørte etatene, ikke går
tapt i omstillingsprosessen.
Komiteen viser til at en ny organisasjon
vil stille store krav til felles kultur og til kompetansen som forvaltes
i førstelinjetjenesten, og til samarbeid mellom stat og
kommune. Komiteen vil peke på behovet for at
det utarbeides en plan for kompetanseutvikling, og vil i den forbindelse
peke på det allerede eksisterende samarbeid mellom trygdeetat
og flere av høgskolene våre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at proposisjonen inneholder lite
om selve utformingen av tjenestene og de endringer reformen vil medføre
for de ansatte i de respektive etater.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke at Regjeringens
forslag til ny arbeids- og velferdsforvaltning først og
fremst er en organisatorisk reform, som er et viktig virkemiddel
for å oppnå målet om en helhetlig arbeids- og
sosialpolitikk.
Ett av Regjeringens hovedmål
med reformen er ifølge St.prp. nr. 46 (2004-2005) å få flere
i arbeid og aktivitet og færre på stønad,
og det er slik komiteen ser det, viktig at fokus
kan holdes på dette målet slik at rask omstillingsevne
og et godt arbeidsmarkedspolitisk verktøy for etaten på dette
området vektlegges. Det er, slik komiteen ser
det, viktig at de over 16 000 medarbeidere i Aetat og trygdeetaten
og de berørte ansatte i sosialkontorene blir hørt
og får anledning til å medvirke i omleggingsprosessen. Komiteen vil
understreke at å overlate hele organiseringen til en interimsorgansisasjon
vil kreve god oppfølging og hyppig rapportering om utvikling
og fremdrift.
Komiteen viser til St.meld. nr.
12 (2004-2005) om pensjonsreform. En pensjonsreform vil medføre
betydelige endringer i trygdeetatens arbeidsoppgaver, omlegging
av datasystemer og nye rutiner, noe som etter komiteens mening
må tas særlig hensyn til under omleggingen av
velferdssystemene.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil legge fram forslag til nødvendige lovendringer knyttet
til organisasjonsendringene ved årsskiftet 2005/2006,
og at Stortinget i forbindelse med de årlige budsjettproposisjonene
vil bli orientert om underlagsmaterialet for budsjettering av reformen. Komiteen ber
om at Stortinget på en egnet måte blir holdt orientert
om organiseringen og framdriften av gjennomføringsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at Stortinget gis informasjon gjennom en redegjørelse
fra statsråden om interimsorganisasjonens arbeid og planer
for fremdrift og organisering av den nye arbeids- og velferdsetaten før
planene iverksettes."
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen sikre at også lokal
kunnskap om arbeidsliv og sysselsetting blir en sentral del av den
nye arbeids- og velferdsetatens servicetilbud.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringa i forbindelse med
gjennomgangen av alle stønader foreslå for Stortinget å innføre
nasjonale normer for økonomisk sosialhjelp som er nasjonalt
finansiert.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringa utrede en ordning
med en garantert minsteinntekt som et alternativ til mange av dagens
trygdeordninger.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen ved innføringen
av en ny velferdsetat legge til grunn at Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten
samles i én statlig etat med et samlokalisert velferdskontor
i hver kommune i Norge. Etatens arbeidsområde og struktur
lovfestes, og eksisterende lovverk for sosiale tjenester og kommunehelsetjenesten
harmoniseres i tråd med omleggingen.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at Stortinget gis informasjon gjennom en redegjørelse fra
statsråden om interimsorganisasjonens arbeid og planer
for fremdrift og organisering av den nye arbeids- og velferdsetaten før
planene iverksettes.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet
komité.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2005 gjøres følgende
endringer:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
| | Utgifter: | |
604 | | Ny arbeids- og velferdsforvaltning | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, bevilges med
| 7 000 000 |
620 | | Utredningsvirksomhet, forskning
mv. | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, reduseres med
| 4 400 000 |
| | fra kr 83 900 000 til kr
79 500 000 | |
2600 | | Trygdeetaten | |
| 1 | Driftsutgifter, reduseres med
| 2 600 000 |
| | fra kr 4 954 000 000 til
kr 4 951 400 000 | |
II
Stortinget ber Regjeringen sikre tilstrekkelige
ressurser til kompetansehevende tiltak i forbindelse med etableringen
av en ny arbeids- og velferdsforvaltning både i den nye
statlige etaten og i kommunenes sosialtjeneste.
III
Stortinget ber Regjeringen sikre at det utarbeides
en plan for samlet kompetanseutvikling i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen.
Oslo, i sosialkomiteen, den 24. mai 2005
John I. Alvheim
leder |
Beate Heieren Hundhammer
ordfører |