Sivilombudsmannen har i mars 2005 avgitt årsmelding til Stortinget om virksomheten for året 2004.
Meldingen er lagt opp på samme måte som i de foregående år. Kapittel I inneholder en oversikt over institusjonens alminnelige forhold og ombudsmannens virksomhet. I kapittel II redegjøres det for noen generelle forvaltningsmessige spørsmål med utgangspunkt i de sakene som er behandlet i meldingsåret. Kapittel III inneholder omtale av saker der det er påvist mangler ved lover, forskrifter, praksis mv. Opplysninger om sakene og saksbehandlingstiden med statistikk er gitt i kapittel IV, og i kapittel V er det gitt tilleggsopplysninger om saker som har vært referert i tidligere årsmeldinger. Kapittel VI inneholder referat av saker med alminnelig interesse fra meldingsåret.
Pr. 31. desember 2004 hadde ombudsmannens
kontor 39 stillinger, hvorav fem kontorsjefer, en assisterende kontorsjef
og en administrasjonssjef. Kontoret hadde videre 21 juridiske saksbehandlerstillinger
og ti stillinger knyttet til administrasjonen. IT-støtte
leies inn på timebasis. Den assisterende kontorsjefen er
gitt delvis tjenestefri for å arbeide som sekretær
for Stortingets utvalg for EOS-tjenestene. I tillegg ble utvalget bistått
med ytterligere en 20 pst. sekretærfunksjon frem til 1. september
2004. Sekretærfunksjonen ble utført av en rådgiver
som ble gitt tilsvarende tjenestefri fra ombudsmannens kontor.
Ombudsmannens kontor er delt inn i fire fagavdelinger
med hver sine arbeidsområder.
Omorganiseringen fra 1. oktober 2002 ble evaluert
i november 2004. Inndelingen i fagavdelinger som har gitt en større
grad av spesialisering innenfor de juridiske fagområder,
er blitt betraktet som vellykket også av de som tidligere
var skeptikere. Tilhørighet til en avdeling og nærhet
til en kontorsjef er blitt sett på som meget positivt.
I evalueringen fremkom det imidlertid at arbeidsbelastningen på de
ulike fagavdelinger er noe ujevn. I oppfølgingen av evalueringen
vil dette bli vurdert med henblikk på en jevnere fordeling
av arbeidsområder og saker og derved også bemanning.
Innføring av nytt arkivsystem 1. mars
og elektronisk saksbehandling 1. mai 2004 har vært
en stor utfordring og ekstra arbeidsbelastning for de fleste ansatte.
Innføringen har grunnet solid forarbeid og en positiv innstilling
gått langt bedre enn forventet. Gjennomstrømmingen
av saker ble bare i liten grad berørt. Elektronisk saksbehandling
har ført til store endringer i saksbehandlerrutinene som
har blitt mer oversiktlige og effektive.
Forholdstallet mellom kvinner og menn ved ombudsmannens
kontor pr. 31. desember 2004 ut fra et samlet antall på 42
personer (39 årsverk), var 28 kvinner (66,7 pst.) og 14
menn (33,3 pst.).
I ledergruppen var det i tillegg til ombudsmannen seks
personer, fem kontorsjefer og en administrasjonssjef (en kontorsjef
har spesialoppdrag og tas ikke med i statistikken for ledergruppen).
To av de fem lederne var kvinner og tre var menn.
I de fire nestlederfunksjoner i hver avdeling
var samtlige kvinner.
Av de 24 juridiske saksbehandlere (inklusive
nestledere) var kjønnsfordelingen 15 kvinner (62,5 pst.)
og 9 menn (37,5 pst.).
Ombudsmannens kontor har en stillingsstruktur
og lønnspolitikk som gir like muligheter for alle i forhold til
lønnsopprykk og avansement. I meldingsåret var kontorsjefene
likt lønnet. Av de juridiske saksbehandlerne var det 13
seniorrådgivere, hvorav fire menn og ni kvinner. Av de
syv rådgiverne var to menn og fem kvinner. Det var fire
førstekonsulenter, hvorav tre menn og en kvinne.
Administrasjonen fordelte seg med en rådgiver,
en førstekonsulent og ni konsulenter.
Arbeidstiden fordelte seg slik at ti av de kvinnelige juridiske
saksbehandlerne arbeidet heltid og fem deltid. Av de ni mannlige
saksbehandlerne arbeidet samtlige heltid.
I administrasjonen arbeidet åtte heltid
og tre deltid.
Arbeidstidsbestemmelsene og praktiseringen av disse
har lagt til rette for fleksibel bruk både for kvinner
og menn, det samme gjelder muligheter for permisjoner i forhold
til omsorg og til karriereutvikling.
Ombudsmannen retter i sin praktisering av personalpolitikken
oppmerksomhet på kjønnsrelaterte spørsmål og
legger løpende til rette for best mulig tilpasning for den
enkelte.
I 2004 mottok kontoret 1932 klager på forvaltningen, 166
færre enn i 2003. I tillegg tok ombudsmannen opp 18 saker
etter eget initiativ.
Klagene var også i 2004 fordelt på mange
og ulike saksområder og sakstyper. Som i de tre foregående år utgjorde
plan- og byggesakene det største saksområdet. I
2004 fulgte deretter tilsettings- og tjenestesakene, utlendingssakene,
trygdesakene, skolesakene, skatte- og ligningssakene, sosialsakene
og fengselssakene.
Ombudsmannen får fortsatt mange klager
på forvaltningens saksbehandlingstid. I 2004 var det mange
klager på saksbehandlingstiden i utlendingssaker, trygdesaker,
helse- og sosialsaker og plan- og byggesaker.
2 035 saker ble avsluttet (ferdigbehandlet)
i 2004. Dette var 108 færre enn i 2003. 1 107
saker ble realitetsbehandlet. Det ble gitt uttrykk for kritikk i
161 av de realitetsbehandlede sakene. Til sammenligning ble 1 169
saker realitetsbehandlet i 2003, hvorav 192 ble avsluttet med kritikk
eller henstilling til forvaltningen. Til sammen ble 928 klager avvist,
uten realitetsbehandling. For over 40 pst. av disse klagene var
avvisningsgrunnen at klageren ikke hadde utnyttet klagemulighetene
innen forvaltningen fullt ut før ombudsmannen ble anmodet
om å undersøke saken nærmere. Ved årets slutt
var saksbeholdningen på 333 saker, en reduksjon på 90
sammenlignet med saksbeholdningen ved utgangen av 2003. Kapittel
IV inneholder detaljerte statistikker, oversikter og redegjørelse
for utfallet av sakene som ble behandlet i 2004.
I løpet av året har flere
forvaltningsorganer vært besøkt av Sivilombudsmannen.
Ombudsmannen anser kontakt med forvaltningen som viktig av flere
grunner. For det første bidrar besøkene til å styrke
kunnskapen om hvordan saksbehandlingen foregår i forvaltningen og
hvilke utfordringer og problemer ulike forvaltningsorgan står
overfor. På den måten blir kontoret bedre rustet
til å behandle klager. For det andre gjør kontakten
med forvaltningen det mulig å orientere om ombudsmannens
oppgaver og arbeid og å gjøre forvaltningen kjent
med hvilke forventninger ombudsmannen har til oppfølgingen
av sine konklusjoner og anbefalinger.
Sivilombudsmannen er forankret i den demokratiske kontrollmakten
til Stortinget. Ombudsmannen skal være et virkemiddel for
de folkevalgte til å sikre at lovgivningen blir iverksatt
og praktisert i samsvar med de vedtak de folkevalgte har truffet.
Sivilombudsmannen er en særegen institusjon
i styringsverket. Selv om ombudsmannen velges av Stortinget, skal
ombudsmannen ikke være et virkemiddel i Stortingets arbeid.
Ombudsmannen skal være selvstendig og uavhengig, både
av forvaltningen og Stortinget, og skal heller ikke være
noen representant for dem som klager til ham. Nettopp institusjonens
selvstendighet og uavhengighet bidrar til å gi institusjonen
legitimitet og autoritet.
Ulike virkemidler er stilt til ombudsmannens
disposisjon. Først og fremst har ombudsmannen en rett til innsyn
i dokumenter, en rett til å stille spørsmål
og få svar og en rett til å komme til i forvaltningen.
Ombudsmannsinstitusjonen kan sies å være en permanent
stående granskingskommisjon. Hver sak ombudsmannen setter
i verk blir et granskingsoppdrag der mandatet bestemmes av ombudsmannen
i lys av klagen. I tillegg til de undersøkelser klagene
fører til, kan ombudsmannen selv sette i verk granskinger.
Denne muligheten er meget vid, men brukes i beskjeden utstrekning.
Dernest kan ombudsmannen si sin mening. På den måten
kan ombudsmannen ikke bare refse og kritisere, men også gi
uttrykk for rettsoppfatninger som kan være til rettledning
og veiledning for borgerne og myndighetene. Ombudsmannen kan dermed
på sitt arbeidsområde bidra til å skape
rettsenhet, rettsutvikling og rettsavklaring.
Ombudsmannen kan ikke treffe rettslig bindende avgjørelser.
Det er derfor viktig at de undersøkelser ombudsmannen setter
i verk kan gjennomføres så raskt og effektivt
som mulig. I første omgang må ombudsmannen foreta
en foreløpig undersøkelse for å bringe klarhet
i om en nærmere undersøkelse skal settes i gang.
Det må avklares om det er "tilstrekkelig grunn" til å sette
i verk en undersøkelse, jf. ombudsmannsloven § 6
fjerde ledd. En nærmere undersøkelse innebærer
at forvaltningen og dens tjenestemenn blir forelagt spørsmål
med krav om utredning, redegjørelse og svar. Før
slike nærmere undersøkelser blir iverksatt, er
det viktig at det fra ombudsmannens side gjøres grundige forundersøkelser.
Undersøkelser kan skape forventninger hos klageren og arbeidsbelastning
for forvaltningen.
Det krever tid å skulle gi utførlige
redegjørelser for de rettslige spørsmål
i saken. For å kunne gi raskere svar, har ombudsmannen
satt i verk flere tiltak for å effektivisere arbeidet med
de foreløpige undersøkelsene. Blant annet kan
det gis noe kortere redegjørelser for avgjørelsene
som avslutter klagesakene fordi det ikke er funnet "tilstrekkelig
grunn" til å gå i gang med nærmere undersøkelser,
jf. ombudsmannsinstruksen § 6 første
ledd.
Etter instruksens § 7 skal
klageren gis underretning "snarest". Når klagesakene avsluttes
på grunnlag av de foreløpige undersøkelsene,
sendes klagen gjerne videre til rette myndighet for at denne skal
bli oppmerksom på at klage er fremsatt til ombudsmannen.
Ombudsmannens kontor underretter klageren om at klagesaken avsluttes.
Imidlertid vil ombudsmannen løpende vurdere om det kan
være grunn til å sette i verk undersøkelser
av eget tiltak senere. Nye klager om samme forhold vil for eksempel
kunne gi grunnlag for å gjøre det.
For å effektivisere de foreløpige
undersøkelsene har kontoret blitt inndelt i spesialiserte
enheter med bestemte fagområder. Dette bidrar også til
at behandlingstiden blir kortere. I meldingsåret har kontoret
vært inndelt i fire avdelinger + en administrativ
avdeling. Ombudsmannen har imidlertid kommet til at en femte avdeling
nå skal opprettes.
Spesialiseringen og inndelingen i fagavdelinger
gjør det også mulig å kunne effektivisere
arbeidet med de såkalte eget tiltak-saker.
Den faglige spesialiseringen, inndelingen av
kontoret i fagavdelinger har gjort ombudsmannens kontor mer slagkraftig
i undersøkelsesarbeidet. Den overveiende del av arbeidet
har i alle år bestått i å undersøke enkeltklager
fra borgerne. Ombudsmannen har fylt det tomrommet som fraværet
av forvaltningsdomstoler representerer. Muligheten til å ta
opp saker og spørsmål av eget tiltak, og gjennomføre
systematiske eller bredere undersøkelser av aktuelle saksforhold
har det vært vanskeligere å rydde tid og rom for.
Omorganiseringen har nå lagt forholdene til rette for å kunne
styrke denne delen av arbeidet. Sakstallet har i 2004 gått
noe ned. Grunnene til dette kan være flere, men uansett
vil dette gi ombudsmannen en mulighet til å ta flere saker
opp av eget tiltak og å møte et økende
antall klager som en mer aktiv utadrettet virksomhet måtte
medføre.
Ombudsmannsideen har slått rot i forvaltningen
selv. Det er opprettet erstatnings-, klage-, tilsyns- og overprøvingsordninger
som gir borgerne muligheter til å få andre uavhengige
institusjoner og instanser til å prøve forvaltningens
avgjørelser og særbehandling. Ombudsmannen har
alltid skullet være den siste instans eller mulighet. Ombudsmannen
skal vente til forvaltningen selv har ferdigbehandlet en sak. Ombudsmannskontrollen
skal m.a.o. være etterfølgende.
Pasientombud, barneombud, forbrukerombud, forbrukerråd,
likestillingsombud, datatilsyn, konkurransetilsyn, erstatningsnemnd
for voldsofre, pasientskadenemnd, KOFA, m.fl. er slike spesialiserte
klage- og tilsynsordninger som bidrar til å redusere presset
på Sivilombudsmannen. Arbeidet for ombudsmannen endrer
seg også pga. dette. For ombudsmannen vil kontrollarbeidet
mer kunne bli innrettet med sikte på å bringe
klarhet i om forvaltningens klageordninger virker tilfredsstillende.
De internasjonale perspektiver har blitt viktige. Norsk
rett i sin alminnelighet og forvaltningsretten i særdeleshet
er under sterk internasjonal påvirkning. Særlig
er EØS-arbeidet og innflytelsene fra EMK viktig. Et besøk
hos EU-ombudsmannen og i EMD og i EFTA-domstolen i Luxemburg var
meget instruktivt og nyttig.
Ombudsmannens adgang til å ta opp saker
av eget tiltak er av betydning, blant annet fordi den gir muligheter
til å ta fatt i spørsmål av prinsipiell
interesse og som berører mange mennesker. Valget av saker
som tas opp av eget tiltak vil etter forholdene imidlertid lett
kunne bli oppfattet som politisk innblanding eller standpunkttagen.
Det kan derfor være ønskelig at publikum selv bringer
sakene inn for ombudsmannen. Men det forutsetter at publikum er
kjent med mulighetene for å bruke ombudsmannen. Den informasjon
som gis utad om ombudsmannen og sakene han behandler må gi
en realistisk oppfatning av de muligheter ombudsmannsinstitusjonen
representerer. Informasjonen må være nøktern
og virkelighetsnær. Her ligger viktige utfordringer. Ombudsmannens ønskemål
og håp er at presse og kringkasting, journalister og media,
kan bidra til å formidle til publikum det viktige samfunnsoppdrag
sivilombudsmannen har. Selv har ombudsmannen begrensete muligheter
for å drive aktiv markedsføring. Det vil lett
kunne skape uberettigede forventninger hos publikum til det institusjonen
kan gjøre. Institusjonen skal som tillitsmann for Stortinget
søke å hindre urett mot borgerne. Men, ombudsmannen
skal ikke være en parts- eller interesserepresentant som
opptrer på klagernes vegne mot myndighetene. Det er ikke
alltid lett å få formidlet dette, særlig
fordi det er opprettet så mange ombudsordninger med spesielle
interesseoppdrag eller med oppgaver som går ut på å opptre
på vegne av klagerne. Ombud som skal være talsperson for
noen kan også prege publikums forventninger til sivilombudsmannen.
Informasjon om ombudsmannsordningen er tilgjengelig
på flere måter, både gjennom ulike medier
som Internett og aviser, ved telefonhenvendelser og ved at forvaltningen
informerer om institusjonen. I 2004 ble det registrert 1 503
telefonhenvendelser uten tilknytning til konkrete klagesaker.
En ny og oppdatert versjon av ombudsmannens hjemmeside
(www.sivilombudsmannen.no) ble gjort tilgjengelig på Internett
høsten 2003. I løpet av 2004 har kontoret videreutviklet
arbeidet med hjemmesiden slik at den skal bli en tjenlig informasjonskanal
og veileder til borgerne. Det tilbys både generell informasjon om
ombudsmannen, og sentrale uttalelser fra ombudsmannen legges fortløpende
ut i anonymisert og bearbeidet versjon. De fleste sakene som er
lagt ut på hjemmesiden, blir også publisert i årsmeldingen. Internettsiden
gjør det imidlertid mulig for flere å lese nyere
saker før de kommer i ombudsmannens årsmelding,
og siktemålet er å forenkle tilgangen til aktuelle saker
for et bredere publikum.
I meldingen for 2003 ble det vist til at når
den offentlige journal legges ut på Internett, blir det
enklere for publikum å be om innsyn i ombudsmannens saksdokumenter.
Dette ble bekreftet ved en økning i antall mottatte innsynbegjæringer
i 2004. I løpet av 2004 ble det registrert 362 innsynsbegjæringer
i ombudsmannens saksdokumenter (mot 183 begjæringer i 2003,
og 225 innsynsbegjæringer i 2002). Av de 362 begjæringene, ble
det gitt innsyn i 341 saker, hvorav 49 kun delvis, mens 21 innsynsbegjæringer
ble avslått. Innsynsbegjæringer besvares normalt
samme dag og senest i løpet av en til tre dager. På grunn
av innføringen av et nytt arkiv- og saksbehandlersystem
i 2004, var nettsidens offentlige journal i en periode ute av funksjon,
så det antas at antall innsynsbegjæringer fremdeles
kan komme til å øke noe. Reglene om dokumentoffentlighet
hos ombudsmannen fremgår av ombudsmannsloven § 9
og ombudsmannsinstruksen § 11. Ombudsmannen finner
grunn til å understreke at selv om ombudsmannens dokumenter
i prinsippet er offentlige, setter hensynet til klagerne begrensninger.
I løpet av meldingsåret har
ombudsmannen og medarbeiderne ved hans kontor hatt møter
med blant annet disse organisasjonene og offentlige etatene: Økokrim, Skoleetaten
i Oslo kommune, Senter mot etnisk diskriminering (SMED), Politidirektoratet,
Oslo likningskontor, Likestillingssenteret v/likestillingsdirektøren, Utlendingsnemnda,
Barne-og familiedepartementet, Skattedirektoratet og Finansdepartementet
(fellesmøte), flere kommunale ombud (fellesmøte),
Oslo kommunes klagenemnd, Juss-buss og Norsk senter for menneskerettigheter.
To av mine medarbeidere møtte også et team fra
Europarådets ekspertkomitee Greco (Group of States against
Corruption) som var i Norge på komiteens andre evalueringsbesøk
av Norge.
Det har videre vært avholdt møter
med Fylkesmannen i Telemark og Fylkesmannen i Hordaland og det har
vært avholdt besøk i fengsler.
Også i 2004 har ombudsmannen mottatt
besøkende fra en rekke land, med ulik bakgrunn. Alle har
et ønske om informasjon om den norske ombudsmannens oppgaver,
funksjoner og virke.
Ombudsmannen har også deltatt på flere
seminarer i utlandet. Årsmeldingen redegjør nærmere
for den internasjonale virksomheten.
Offentlighetsloven innførte dokumentoffentlighet som
hovedregel i norsk forvaltning. Paragraf 2 første ledd
slår fast at forvaltningens saksdokumenter er offentlige
så langt det ikke er gjort unntak i lov eller i medhold
av lov.
Lovens § 5 gir adgang, men
ikke plikt, til å unnta forvaltningens interne dokumenter
fra offentlighet. Dokumenter som forvaltningsorganet selv har utarbeidet
for sin interne saksforberedelse, kan unntas i medhold av bestemmelsens
første ledd. Etter annet ledd gjelder det samme for dokumenter
for den interne saksforberedelsen som er utarbeidet av et underordnet
organ, av særlige rådgivere eller sakkyndige eller
av et departement til bruk i et annet departement.
Forvaltningen skal imidlertid vurdere om interne dokumenter
- til tross for at de kan unntas - "likevel
bør kunne gjøres kjent helt eller delvis", jf.
offentlighetsloven § 2 tredje ledd. Vurderingstemaet
i den såkalte meroffentlighetsvurderingen er om de hensyn
som begrunner den aktuelle unntaksbestemmelsen gjør seg tilstrekkelig
sterkt gjeldende i den foreliggende saken i forhold til de hensyn
som taler for offentliggjøring. Adgangen til unntak i offentlighetsloven § 5
er særlig begrunnet med behovet for en fri og fortrolig
meningsutveksling innad i forvaltningen under forberedelsen av saker.
Sivilombudsmannen har hatt til behandling en
rekke saker om anvendelsen av offentlighetsloven § 5,
og har ikke sjelden funnet grunn til å kritisere forvaltningens rettsanvendelse.
I flere sammenhenger har ombudsmannen søkt å presisere
bestemmelsens anvendelsesområde. Det har bl.a. vært
nødvendig å redegjøre for hva det vil
si at et dokument er utarbeidet for saksforberedelsen, og
for når et dokument er internt.De fleste av undersøkelsene av
avslag på innsyn i interne dokumenter, har imidlertid rettet
seg mot forvaltningens meroffentlighetsvurdering.
Bestemmelsen om meroffentlighet i offentlighetsloven § 2
tredje ledd ble tatt inn i loven i 1982, og formålet var
nettopp å bidra til meroffentlighet ved å tydeliggjøre
at spørsmålet om meroffentlighet inngår
i vurderingen av om det skal gis innsyn i dokumenter som kan unntas fra offentlighet. Etter lovendringen
i 1993 har forvaltningen en rettslig plikt til å vurdere meroffentlighet,
og ombudsmannen har flere ganger måttet påtale
at denne vurderingen overhodet ikke er foretatt.
Ombudsmannen har i flere saker påtalt
at dokumenter er unntatt offentlighet i medhold av § 5
til tross for at de vanskelig kan sies å være
knyttet til forvaltningens behov for fri og fortrolig meningsutveksling under
saksforberedelsen. I en sak som gjaldt innsyn i Fiskeridepartementets
uttalelse til Miljøverndepartementet om kystvernplan for
Nordland, fremholdt ombudsmannen på denne bakgrunn:
"Uttalelsen har i all hovedsak et faglig innhold
knyttet til departementets sektorområde. Som ledd i departementets
saksbehandling har saken vært oversendt Havforskningsinstituttet,
Fiskeridirektoratet og Kystdirektoratet for vurdering, og uttalelsene
fra disse fagorganene er innarbeidet i departementets brev. Jeg viser
her til Regjeringens uttalelser i St.meld. nr. 32 (1997-1998) kapittel
5.4.4.3 om at "departementets høringsuttalelser med faglige
synspunkter og faktiske opplysninger bør avgis som ledd
i den alminnelige høringsrunden, mens fortrolige politiske
vurderinger kan gis til kjenne på annen måte",
for eksempel i forbindelse med forberedelsen av et regjeringsnotat.
Jeg viser også til uttalelsen i Innst.S. nr. 21 (1998-1999) nevnt
ovenfor, hvor det heter at "uenighet mellom departementer om hvordan
en sak bør behandles, bør ikke i seg selvmedføre
unntak fra offentlighet". Etter mitt syn er det nettopp dette som
er tilfelle når det gjelder denne konkrete uttalelsen.
Det er åpenbart uenighet mellom departementene, men denne
uenigheten har ikke gitt seg utslag i fortrolige politiske vurderinger, men
er holdt på et faglig nivå på dette stadiet
i saksbehandlingen av verneplanen."
Lignende synspunkter kommer til uttrykk i saken omtalt
på s. 55 i årets melding, Her blir det imidlertid presisert
at det i saker som dette ikke alltid kan trekkes et altfor skarpt
skille mellom fag og politikk.
Sakene illustrerer at interne dokumenter i saker
som vil munne ut i statsrådsbehandling, i en del tilfeller
vil kunne unntas fra offentlighet. I saken om kystvernplan for Nordland
påpekte ombudsmannen imidlertid at det også da
må foretas en konkret vurdering:
"Mange saker vil munne ut i statsrådsbehandling uten
at det kan påvises noe reelt og saklig behov for å unnta
de enkelte dokumenter i saken fra offentlighet. Uttalelsen i Innst.
S. nr. 21 (1998-1999) må antas særlig å sikte
til dokumenter i forbindelse med utarbeidelse av regjeringsnotater,
utkast til regjeringsnotater og eventuelle andre dokumenter hvor
det utveksles fortrolige politiske vurderinger i forkant av statsrådsbehandlingen."
Videre vil slike saker undertiden gjelde forhold
av allmenn interesse. Dette vil i så fall være
et tungtveiende hensyn for offentlighet, som forvaltningen nok ikke
alltid ser tilstrekkelig hen til i meroffentlighetsvurderingen for
interne dokumenter.
Det blir i denne sammenheng understreket at åpenhet om
beslutningsprosessen i politiske saker med allmenn interesse vil
kunne bidra til å styrke forvaltningens legitimitet og
integritet. I årets melding s. 55 fremholder ombudsmannen
at det neppe er egnet til å svekke tilliten til forvaltningen
at borgerne blir kjent med at forskjellige forvaltningsorganer har
ulike synspunkter. Tvert i mot kan det øke respekten og
forståelsen for de avgjørelser som treffes at
publikum blir kjent med at en saks utfall er resultat av brede drøftelser
hvor sentrale for- og motargumenter har blitt belyst og analysert.
Dette vil samtidig gjøre det mulig
for borgerne å si sin mening på et informert grunnlag.
Borgerne vil således få et sterkere incitament
til å ta del i samfunnsdebatten,og
derved bidra til å opplyse det aktuelle spørsmålet.
Dette er hensyn som kan tale for å utvise meroffentlighet
for interne dokumenter.
Åpenhet vil også kunne bidra
til bedre resultater fordi borgerne da kan føre kontroll
med myndighetsutøvelsen.
I enkeltsaker vil man kunne få et riktigere
resultat, idet man kjenner borgernes behov bedre. Åpenhet
om interne prosesser vil dessuten kunne bidra til å minske faren
for usaklig forskjellsbehandling.
Etter forvaltningsloven § 18
fjerde ledd har en part normalt rett til å gjøre
seg kjent med de deler av et internt dokument som inneholder faktiske
opplysninger. Offentlighetsloven § 5 har ikke
en tilsvarende bestemmelse, men det vil ofte være grunn
til å gjøre kjent faktiske opplysninger i dokumenter
som i utgangspunktet faller inn under § 5, idet
hensynet til en fri meningsutveksling om politiske spørsmål
ofte ikke vil treffe så godt på de deler av interne
dokumenter som inneholder faktiske opplysninger.
Sondringen mellom faktiske opplysninger og politiske
vurderinger illustrerer for øvrig betydningen av at det
foretas en konkret vurdering av de ulike delene av dokumentet, og
at det for interne dokumenter ofte vil være grunn til å utvise delvis meroffentlighet. Det er ombudsmannens
inntrykk at forvaltningen ikke alltid er seg dette tilstrekkelig
bevisst.
Adgangen til å kunne unnta fortrolige
interne drøftinger fra offentlighet er til dels begrunnet
med at notater, utkast mv. gjerne har en form som ikke er egnet
til presentasjon utad. Slike dokumenter har ofte et uformelt og
uferdig preg, og kan således gi grunnlag for uriktige forventninger
mv. om hvilket utfall den aktuelle saken vil få. Dette
gjelder nok især dokumenter som kan unntas i medhold av
offentlighetsloven § 5 første ledd. I
en sak kritiserte ombudsmannen imidlertid et avslag på krav
om innsyn i manuskriptene til daværende olje- og energiministers
foredrag ved to oljepolitiske konferanser.
Dokumenter som er utarbeidet av eksterne rådgivere mv.
vil gjerne ha et mer gjennomarbeidet og ferdig preg, og gir ofte
i mindre grad uttrykk for fortrolige vurderinger. Det vil derfor
normalt være større grunn til å utvise
meroffentlighet for dokumenter som kan unntas etter § 5
annet ledd. Det er ombudsmannens erfaring at forvaltningen ikke
alltid følger opp lovens intensjoner på dette
punktet.
Behovet for å unnta interne vurderinger
fra offentlighet vil normalt være mindre når det
er truffet avgjørelse i den aktuelle saken, og det må kunne
antas at beskyttelsesbehovet vanligvis avtar ytterligere med tiden. Tidsmomentet
vil derfor ofte være av betydning i meroffentlighetsvurderingen
for interne dokumenter. I Europarådets rekommandasjon (2002)
2 pkt. IV nr. 3 oppfordres medlemsstatene til å vurdere å sette
tidsgrenser for hvor lenge unntaksgrunnene kan ha gyldighet.
Ombudsmannen har flere ganger vært
i tvil om forvaltningen har vektlagt tidsmomentet i tilstrekkelig grad,
blant annet i en sak om innsyn i møtereferater om programarbeidet
for o.l. på Lillehammer.Det
var på tidspunktet for Kulturdepartementets avslag over åtte år
siden det aktuelle møtet, og om lag fire år siden
o.l. på Lillehammer.
På den annen side må det kunne
legges vekt på de mer langsiktige følgene av at
det gis innsyn i interne dokumenter. Det må kunne sees
hen til at innsyn kan føre til mindre åpen og
fri meningsbrytning forvaltningsorganene imellom i
senere saker. I saken referert i årets melding s.
55 ga ombudsmannen uttrykk for at slike hensyn gjør seg
særlig gjeldende i saker hvor departementene fungerer som
sekretariater for Regjeringen. Sivilombudsmannen kunne imidlertid
ikke se at offentliggjøring av slike dokumenter i etterkant
med påfølgende offentlig debatt i alle tilfeller
vil være uforenlig med Regjeringens arbeid og arbeidsmetoder.
Offentliggjøring av interne dokumenter
kan føre til at forvaltningen i senere saker i mindre grad
kommuniserer skriftlig. Offentliggjøring vil kunne få betydning
ut over den konkrete saken dersom saksbehandlerne må legge
stor vekt på formuleringer i interne notater.
For en del dokumenter, kan unntaksadgangen etter offentlighetsloven § 5
ha gode grunner for seg. Ombudsmannens inntrykk er imidlertid at
interne dokumenter nok unntas i medhold av bestemmelsen i større
grad enn begrunnelsen for regelen tilsier. De undersøkelser
som er gjort av ombudsmannen og hans kontor har vist at det især
er forvaltningens meroffentlighetsvurdering som undertiden fremstår
som mangelfull.
En årsak til at praktiseringen av meroffentlighet
for interne dokumenter i mange tilfeller har vært for restriktiv,
kan være at unntaksadgangen i utgangspunktet ikke knytter
seg til dokumentets innhold, men til dets status - det er i utgangspunktet
tilstrekkelig at det er et internt dokument. Med særlig
henblikk på offentlighetsloven § 5 uttalte
ombudsmannen i sin høringsuttalelse 26. april
2004 til forslaget til ny offentlighetslov at bestemmelser som knytter
unntaksadgangen til dokumenters innhold synes å sikre en
bedre gjennomføring av offentlighetsprinsippet. Ombudsmannen påpekte
samtidig betydningen av at unntaksbestemmelsene i den nye loven
gjøres tilstrekkelig klare, slik at rettsusikkerhet unngås,
jf. også prinsippet i Europarådets rekommandasjon
(2002) 2 pkt. IV.1 om at begrensninger i innsynsretten "should be
set down precisely in law, be necessary in a democratic society
and be proportionate to the aim of protecting". Den vage og skjønnsmessige
ordlyden i offentlighetsloven § 5 har nok bidratt
til at bestemmelsen har blitt benyttet i større grad enn
det som var lovgivers vilje. Det er viktig at regler om dokumentoffentlighet
er presise, tydelige og enkle å anvende - både
for borgerne og forvaltningen.
Ombudsmannen påpeker at graden av åpenhet
om forvaltningens beslutningsprosesser nok mest av alt likevel er
et spørsmål om holdning og kultur. Ombudsmannens
erfaringsmateriale kan tyde på at selv om offentlighetsprinsippet
ble lovfestet hos oss for mer enn 30 år siden, har det
ennå ikke maktet å skape den holdningsendring
i forvaltningen som innføringen av prinsippet tok sikte
på. Dette gjelder især for interne dokumenter,
og skyldes nok til en viss grad manglende kunnskap om regelverket
og ikke minst om de hensyn som regelverket bygger på. Ytterligere
holdningsskapende arbeid og bevisstgjøring om offentlighetsprinsippet
er nødvendig, jf. også oppfordringen i Europarådets
rekommandasjon (2002) 2 pkt. X.Grunnlovs-festingen
av prinsippet er i denne sammenheng et viktig signal som kan bidra
til å understreke dets plass og betydning i forvaltningen.
Offentlighetsprinsippet skal sikre borgerne
mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende overfor
myndighetene på informert grunnlag. Retten til innsyn i
forvaltningens saksdokumenter er med andre ord en forutsetning for
at den enkelte skal kunne delta i en demokratisk debatt og si sin
begrunnede mening om forvaltningens virksomhet, både i
enkeltsaker og generelt. Innsynsretten er også viktig for å kontrollere
myndighetsutøvelsen og forvaltningens virksomhet. Samtidig
sikrer reglene at borgerne kan ivareta sine egne interesser i saker
som kommer den enkelte ved.
Offentlighetsprinsippet er en viktig del av
ombudsmannsinstitusjonens idégrunnlag. Klage til ombudsmannen
gir en mulighet for den enkelte til å få gjennomført
en kontroll med forvaltningen og dermed en mulighet for innsyn i
og påvirkning av forvaltningen. Innsyn i dokumentene i
en forvaltningssak er viktig for å kunne inngi en begrunnet
klage. Samtidig skal både offentlighet og ombudsmannsordningen
bidra til å styrke tilliten til og forståelsen
for forvaltningens virksomhet og avgjørelser.
Dette er noe av bakgrunnen for at ombudsmannen fant
grunn til å gi en høringsuttalelse til NOU 2003:30 Ny
offentlighetslov.
I tillegg syntes det riktig å benytte
anledningen til å formidle noen av de erfaringene ombudsmannen
har på dette saksområdet. Sivilombudsmannen har
siden nåværende lovs ikrafttreden, undersøkt
en rekke forvaltningsavgjørelser vedrørende innsynsretten
etter offentlighetsloven, og myndighetenes lovanvendelse har flere
ganger vært kritisert. Videre har praktiseringen av offentlighetsloven
i forvaltningen vært gjenstand for systematiske undersøkelser
herfra, jf. Dokument nr. 4:1 (1997-1998) og Dokument nr. 4:1 (2000-2001).
I høringsuttalelsen påpekte
ombudsmannen følgende:
"1. Journal
Den offentlige journalen
"er nøkkelen til forvaltningens arkiver", jf. Innst. O.
XIV (1969-70) s. 11. Adgang til en fullstendig journal er ofte en
forutsetning for å kunne gjøre innsynsretten gjeldende.
Det kan derfor i det videre arbeidet med ny offentlighetslov være grunn
til å undersøke om arkivlovgivningen i tilstrekkelig
grad sikrer grunnlaget for å gjøre innsynskrav gjeldende.
Ombudsmannen
har særlig erfart at bestemmelsen i arkivforskriften 11.
desember 1998 nr. 1193 § 2-6 første ledd
tredje punktum om at det enkelte forvaltningsorgan registrerer organinterne
dokumenter i journalen "så langt organet finn det tenleg",
kan virke begrensende på muligheten for å fremsette
krav i medhold av offentlighetsloven, jf. også NOU 1999:
27 Ytringsfrihed bør finde Sted s. 93 - 94. Det er uheldig,
bl.a. fordi bestemmelsen gir adgang til å unnlate å journalføre
dokumenter som kan være av stor allmenn interesse. Videre
synes praksis etter bestemmelsen lite konsistent.
Det
ovennevnte kan sees i sammenheng med betydningen av at alle dokumenter
som faller inn under arkivforskriften § 2-6 første
ledd annet punktum, journalføres. Klagesaksbehandlingen
her har flere ganger avdekket at dokumenter som skal journalføres,
ikke blir inntatt i journalen. Dette kan for eksempel skyldes at
dokumentene mottas av den enkelte saksbehandler pr. e-brev, slik
at arkivet ikke blir kjent med dem. Selv om dette problemet nok
heller finner sin løsning gjennom veiledning mv. enn ved
lovendring, synes det å være av et slikt omfang
at jeg benytter denne anledningen til å fremheve det. Det
er samtidig grunn til å påpeke at lovutkastet § 37
første ledd bokstav e) synes som et forslag med gode grunner
for seg.
Videre har klagesaker om dokumentoffentlighet
reist spørsmål i tilknytning til offentlighetslovens
journalbegrep. Det har bl.a. vist seg at den teknologiske utviklingen
kan sette det tradisjonelle journalbegrepet på prøve.
I en sak jeg hadde til behandling i 2003 ble det reist spørsmål
om et departements logger over inn- og utgående e-post
var lignende register som journal. Dette besvarte jeg i den konkrete
saken benektende, men saken illustrerer betydningen av at journalbegrepet
i den nye offentlighetsloven utformes på en måte som
tar høyde for den teknologiske utviklingen og samtidig
ivaretar hensynene bak offentlighetsprinsippet.
2.
Innsynsprosessen mv.
2.1 Saksbehandlingstid for innsynskrav
Jeg
har tidligere lagt til grunn at de fleste innsynsbegjæringer
bør "kunne avgjøres samme dag eller i al-le fall
i løpet av 1-3 virkedager, dersom det ikke skulle foreligge
spesielle praktiske vanskeligheter", jf. dokument nr. 4:1 (1997-1998)
s. 11. Regjeringen og Justiskomiteen har sluttet seg til dette,
jf. St.meld nr. 32 (1997-1998) s. 97 og 100 og Innst. S. nr. 21
(1998-1999) s. 18. På denne bakgrunn har forvaltningens saksbehandlingstid
for innsynskrav i flere saker vært gjenstand for ombudsmannens
kritikk.
Rask saksbehandling er avgjørende
for at innsynsretten skal bli reell, og i enkelte saker har jeg
erfart at forvaltningens saksbehandlingstid har vært så vidt
lang at begjæringen om innsyn har mistet sin aktualitet
når forvaltningen treffer vedtak. Regelen som foreslås
i lovutkastet § 37 annet ledd synes langt på vei å kunne
bøte på dette problemet.
Det er
grunn til å påpeke at hensynene bak kravet til rask
saksbehandlingstid for innsynskrav også gjør seg gjeldende
for henvendelser herfra i saker etter offentlighetsloven. Det kan
sees slik at innsynssaker som bringes inn for ombudsmannen, først
får sin endelige avgjørelse når behandlingen
her er avsluttet. Betydningen av rask avklaring av spørsmål
om innsyn er en viktig grunn til at arbeidet med disse sakene har
høy prioritet ved mitt kontor.
2.2 Skriftlighet
Muntlige
innsynsbegjæringer blir av og til bare besvart muntlig.
Ombudsmannen har erfaring med at dette kan skape usikkerhet bl.a.
om lovgrunnlaget for avslag. Jeg har derfor i en del saker uttalt
at forvaltningsavgjørelser som blir meddelt muntlig, bør
bekreftes skriftlig umiddelbart etterpå. En skriftlig bekreftelse
vil bidra til klarhet og notoritet om forholdet, noe som bl.a. gir
den enkelte et sikrere grunnlag for å påklage
et avslag. I det videre lovarbeidet kan det derfor være
grunn til å vurdere om det skal kreves at muntlige avslag
alltid skal bekreftes skriftlig, og ikke bare når "det
anmodes om skriftlig avslag", jf. lovutkastet § 36
første ledd annet punktum.
2.3 Begrunnelse
Begrunnelsesplikten
for avslag på innsynsbegjæringer er etter gjeldende
rett begrenset. Ombudsmannen har erfaring med at det i flere tilfeller
ville vært gitt innsyn dersom avslag måtte begrunnes
nærmere med en gang. Det synes således som om
en utvidet begrunnelsesplikt kan medvirke til en bedre gjennomføring
av offentlighetsprinsippet idet avslag uten tilstrekkelig lovhjemmel
i større grad unngås. Forslaget i lovutkastet § 36
tredje ledd har derfor etter mitt syn gode grunner for seg, og det
kan være grunn til å utrede om ikke kravet om
nærmere begrunnelse bør være absolutt.
Jeg viser for øvrig til Europarådets rekommandasjon (2002)
2 pkt. VI.7, som oppstiller som et minimumskrav til medlemslandenes
regler om dokumentoffentlighet at forvaltningen ved helt eller delvis
avslag "should give the reasons for the refusal".
Ombudsmannen
har flere ganger påpekt overfor forvaltningen at det bør
fremgå av avslag på innsynsbegjæringer
at såkalt meroffentlighet er vurdert. Det er antatt at
dette kan sikre at slik vurdering foretas. Lovutkastet § 10
innebærer at forvaltningen plikter å gi innsyn
dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngre enn hensynene
som begrunner den aktuelle unntakshjemmelen, og det synes således
lite treffende å videreføre begrepet meroffentlighet.
Innholdet i vurderingen vil imidlertid langt på vei korrespondere med
innholdet i dagens meroffentlighetsvurdering, jf. NOU 2003: 30 s.
260 flg. Det kan derfor være grunn til å vurdere
om det i reglene om begrunnelse bør inntas et krav om at
det fremkommer av avslag at vurdering etter utkastet § 10
er foretatt. Selv om anvendelse av bestemmelsen er en pliktig del
av behandlingen av alle innsynskrav hvor det er unntaksadgang, vil
dette kunne bidra til å ivareta utvalgets intensjoner med
bestemmelsen slik de kommer til uttrykk på s. 105 i utredningen.
Jeg finner i denne sammenheng grunn til å vise til det
syn som kommer til uttrykk i EF-domsto-lens dom 22. januar 2004
i sak C-353/01 P, se især premiss 30-34.
2.4
Kompetanse
Ombudsmannens erfaringsmateriale kan tilsi
at den endelige avgjørelsen av innsynsspørsmålet
bør legges på et tilstrekkelig høyt nivå i
organet, særlig når det er aktuelt å avslå en
innsynsbegjæring, se også St.meld. nr. 32 (1997-98)
pkt. 5.13.2.7. Det kan i det videre lovarbeidet være grunn
til å vurdere om dette bør komme til uttrykk i
loven. Kanskje kunne det også bidra til å understreke
at offentlighet er lovens utgangspunkt og hovedregel.
3.
Materielt
3.1 Lovens virkeområde
Det
fremgår at utvalget har drøftet de problemstillinger
som omorganisering av offentlig virksomhet innebærer. Det
er viktig at nye organisasjonsformer ikke fører til at
statlig og kommunal virksomhet faller utenfor offentlighetslovens
virkeområde i større grad enn det hensynene bak
reglene om dokumentinnsyn tilsier. Jeg finner ikke grunn til å gå inn
i alle enkelthetene i drøftelsene i NOU 2003: 30 kap. 6,
men bare si meg enig i at lovens bestemmelser om anvendelsesområde bør
utformes slik at offentlig virksomhet i liten grad kan "organiseres
ut av offentlighetslovens virkeområde".
Samtidig
er det et hensyn at en lov om den enkeltes rett til innsyn i forvaltningens
saksdokumenter er tilgjengelig og anvendbar for alle. Det er ombudsmannens
erfaring at den helhetsvurdering av virksomhetens art som gjeldende
lov § 1 første ledd gir anvisning på, kan
være vanskelig - både for borgerne og forvaltningen.
Reglene om virkeområde i den nye loven bør ikke by
på lignende tolkingsproblemer.
Jeg er usikker
på om lovutkastet § 2 blir tilstrekkelig enkel å anvende.
Bestemmelsen er lang, og det kan synes som om grensetilfellene har
vært bestemmende for dens utforming. For at offentlighetsprinsippet
skal ha tilstrekkelig gjennomslag, er det viktig at lovens hovedregel
kommer klart frem.
Vedrørende lovens virkeområde
vil jeg ellers bemerke at det er ombudsmannens erfaring at begrunnelsen
for unntaket for statsforetak neppe rekker særlig langt.
Jeg merker meg at utvalgets flertall foreslår at dette
unntaket oppheves, jf. NOU 2003: 30 pkt. 6.9.4.
3.2
Unntakenes rekkevidde
Ombudsmannen har erfaring med
at det fremdeles hersker usikkerhet om tolkningen og anvendelsen
av enkelte av lovens unntaksbestemmelser. I en rekke saker har jeg
måttet kritisere at unntaksbestemmelser i gjeldende lov
har vært praktisert mer vidtrekkende enn det som var lovgivers
intensjon. Dette skyldes nok bl.a. at en del unntak gir anvisning
på nokså skjønnsmessige vurderinger,
samt at noen bestemmelser er vidt formulert. Denne problemstillingen
er ikke ny og bør belyses godt i det videre lovarbeidet.
Utvalgets drøftelser i NOU 2003: 30 kap. 9 synes å være
et godt utgangspunkt for denne prosessen. Jeg vil begrense mine merknader
til å påpeke betydningen av at unntaksbestemmelsene
gjøres tilstrekkelig klare, slik at rettsusikkerhet unngås,
jf. også prinsippet i Europarådets rekommandasjon
(2002) 2 pkt. IV.1.
Unntaksbestemmelsene i gjeldende
lovs § 5 er eksempler på bestemmelser
der jeg gjentatte ganger har påpekt at de har vært
anvendt utover det hensynene bak bestemmelsene tilsier. Jeg vil
bemerke at bestemmelser som knytter unntaksadgangen til dokumenters innhold
synes å sikre en bedre gjennomføring av offentlighetsprinsippet.
Dette har også en side mot at unntaksadgangen normalt bør
gjelde opplysninger og ikke hele dokumenter, jf. NOU 2003: 30 pkt.
9.4.
Tendensen i praksis til å utvide rekkevidden
av unntaksbestemmelsene er en av grunnene til at vurderingen etter
gjeldende lovs § 2 tredje ledd ofte har stått sentralt
i ombudsmannens undersøkelser av saker om dokumentinnsyn
hvor det er unntaksadgang, men ikke unntaksplikt. Jeg har uttalt
at det i den konkrete saken må foreligge et reelt og saklig
behov for å unnta opplysninger fra offentlighet for at
det ikke skal være grunnlag for såkalt meroffentlighet.
Meroffentlighetsvurderingen kan ikke begrenses til eventuelle hensyn som
tilsier at det ikke gis innsyn. Også hensyn som tilsier
det motsatte - at det gis innsyn - må tas med i vurderingen.
Det vises til at et sentralt formål med lovendringen i
1982 var å bidra til mer offentlighet.
Lovutkastet § 10
innebærer som nevnt ovenfor at det synes lite treffende å videreføre
begrepet meroffentlighet. Innholdet i vurderingen vil imidlertid
langt på vei være den samme, og det er derfor
av betydning at utkastet § 10 i hvert fall ikke
lemper på vurderingen. På grunnlag av redegjørelsen
ovenfor for mitt syn på vurderingstemaet, finner jeg grunn
til å stille spørsmål om utkastet § 10
etter ordlyden i tilstrekkelig grad gir uttrykk for at offentlighet
er lovens utgangspunkt.
3.3 Vedlegg
Det
er antatt at vedlegg og bilag til brev mv. normalt er selvstendige
dokumenter i henhold til offentlighetslovens dokumentbegrep, jf.
Arvid Frihagen, "Offentlighetsloven I", 3. utg., 1994 s. 245 og
ombudsmannens årsmelding for 1991 s. 95-97. Når
det begjæres innsyn i en forvaltningssaks dokumenter, må det
følgelig også vurderes om det skal gis innsyn
i eventuelle vedlegg/bilag. Ombudsmannen har er-fart at
denne vurderingen ikke alltid gjøres, men at forvaltningsorganets
vurdering av innsynskravet begrenser seg til sakens hoveddokumenter.
I det videre lovarbeidet kan det derfor være grunn til å utrede
om det bør lov- eller forskriftsfestes at også eventuelle
vedlegg/bilag er saksdokumenter som omfattes av et innsynskrav.
3.4
Søkerlister
Fra 1. januar 2001 gir offentlighetsloven § 6
første ledd nr. 4 forvaltningen adgang til å unnta
søkerne til offentlige stillinger fra oppføringen
på den offentlige søkerlisten. Før lovendringen
var navnene på søkerlisten ubetinget offentlige.
Jeg har i enkeltsaker og overfor Stortinget, sist i Dokument nr.
4 (2003 - 2004) s. 20 -21, gitt uttrykk for at det kan synes som
om forvaltningen praktiserer bestemmelsen på en mer offentlighetsrestriktiv
måte enn det som var lovgivers mening. Bestemmelsen har
også i praksis vist seg ikke helt enkel å praktisere.
Gode grunner kan tale for at det i forbindelse med det videre lovarbeidet
også blir foretatt en nærmere evaluering av bestemmelsen.
4.
Ombudsmannen
Utvalget peker flere steder på at
Sivilombudsmannen har en viktig kontrollfunksjon på offentlighetslovens område.
Det er også mitt inntrykk at dette er et rettsområde
hvor ombudsmannens virke har hatt betydning, og at arbeidet her
har bidratt til økt kunnskap om og forståelse
for reglene om dokumentoffentlighet. Dette er en viktig årsak
til at arbeidet med disse sakene har høy prioritet ved
mitt kontor. Det synes derfor å ha gode grunner for seg
at utvalgets flertall ikke foreslår å opprette
kontrollordninger som kan endre ombudsmannens funksjon på dette
rettsområdet. Ombudsmannen vil også i fremtiden
søke å veilede borgerne og forvaltningen om innholdet
i og hensynene bak reglene om dokumentoffentlighet, og dette må anses
som en viktig del av ombudsmannens arbeidsområde.
5.
Avsluttende merknader
Ombudsmannens erfaringsmateriale
kan tyde på at selv om offentlighetsprinsippet ble lovfestet
hos oss for mer enn 30 år siden, har det ennå ikke
maktet å skape den holdningsendring i forvaltningen som
innføringen av prinsippet tok sikte på. Jeg finner
i denne sammenheng grunn til å peke på at en grunnlovfesting
av offentlighetsprinsippet kan ha gode grunner for seg bl.a. fordi
det ville kunne bidra til å understreke offentlighetsprinsippets
plass og betydning i forvaltningen, jf. St.meld. nr. 26 (2003 -2004)
om endring av Grunnloven § 100, kap. 6.
Slik
regjeringen pekte på i St.meld. nr. 32 (1997 - 1998) s.
91 og 106 -108, kan en mangelfull praktisering av lovens intensjoner
bl.a. skyldes holdninger og manglende kunnskap i forvaltningen.
For å sikre en bedre gjennomføring av offentlighetsprinsippet,
er det derfor viktig at den nye offentlighetsloven blir tilstrekkelig tydelig,
forståelig og anvendbar - både for borgerne og forvaltningen.
Det må has for øye at loven i stor utstrekning
skal anvendes av forvaltningspersonale uten juridisk utdanning.
Det er ombudsmannens erfaring at det kan være vanskelig å orientere
seg i dagens regelverk, og jeg vil derfor advare mot at den nye
loven blir særlig mer omfattende enn dagens. Jeg ser med
en viss uro at lovforslaget er blitt så vidt omfattende,
til dels også komplisert i sine formuleringer. Jeg er også usikker
på om det tilstrekkelig klart fremgår at det er unntak
fra offentlighet som må begrunnes, og ikke omvendt. Det
er ellers i denne sammenheng grunn til å vise til Europarådets
rekommandasjon (2002) 2 pkt. X og XI."
Ombudsmannen finner det viktig å ha
et særlig fokus på rettsområder der barn
er involvert. Ombudsmannen har en spesiell oppfordring og et særskilt
ansvar for å ta opp saker av eget initiativ når
det gjelder forhold som berører barns rettssikkerhet. Ombudsmannen
har fulgt arbeidet med innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk
lov og har også gjennomgått rettsområder
der barns rettssikkerhet berøres for å søke å få en
oversikt over hvordan reglene i dag fungerer i praksis og hvilke spørsmål
ombudsmannen bør ha fokus på. Særlig
barn som har behov for omsorgsovertakelse, eller andre barnevernstiltak,
eller som er plassert etter slikt vedtak, er i en situasjon der
rettssikkerhet blir et sentralt tema.
Ombudsmannen har fulgt arbeidet med å innarbeide barnekonvensjonen
i norsk lov og tok også initiativ til et møte
med Barne- og familiedepartementet i august 2004. Her ble det gitt
en nærmere redegjørelse for departementets arbeid.
Konvensjonens bestemmelse om barns rett til å bli hørt
og si sin mening var et sentralt tema ved Stortingets behandling
av implementeringen, og departementet ga uttrykk for at det arbeides med å etablere
prosesser som sikrer at barn blir hørt. For øvrig
har departementet arbeidet med å gjøre konvensjonen
kjent, og herunder utarbeidet informasjonsmateriale og opplegg for
opplæring av kommuneansatte og politikere. Noen nye retningslinjer
var også under utarbeiding i forhold til de konkrete endringer som
er gjort i barnevernlov og adopsjonslov. Departementet redegjorde
på møtet også for sitt engasjement i arbeidet
med omsorg for enslige mindreårige asylsøkere.
Flere organisasjoner har vært kritiske til Norges ivaretakelse
av denne gruppen asylsøkere. Forum for barnekonvensjonen
har kritisert Norge her. Også Redd Barna har vært
kritisk. Ombudsmannen vil i året som kommer se nærmere
på det arbeidet som gjøres for situasjonen for
de mindreårige asylsøkerne. Implementering av
barnekonvensjonen i utlendingsloven ble overlatt til utvalget som
har arbeidet med å fremme forslag til ny utlendingslov.
Også dette arbeidet vil bli fulgt av sivilombudsmannen.
Fra ulike deler av landet har ombudsmannen mottatt klager
i enkeltsaker over sen og mangelfull behandling i barnevernet. I
hvilken grad barnevernlovens frister overholdes ble tatt opp med
Barne- og familiedepartementet på generelt grunnlag i 2001.
Departementet svarte blant annet at når det gjaldt meldinger
til barneverntjenesten, jf. barnevernloven 4-2 - "bekymringsmeldinger"
- var 96 pst. av meldingene gjennomgått i løpet
av en uke - som er innen den lovbestemte fristen. Departementet
opplyste at tallet har holdt seg stabilt de siste årene.
Når det gjaldt plikt til å foreta undersøkelser
innen tre måneder, i særlige tilfeller innen seks måneder,
jf. barnevernloven § 4-3, jf. § 6-9
første ledd, opplyste departementet at i 12 pst. av disse
sakene ble fristene oversittet. Prosentandelen hadde ifølge
departementet holdt seg rundt 10 pst. de siste årene. Departementet
opplyste videre at det hadde kontakt med de fylkesmenn som hadde
store fristoversittelser i sine kommuner, for å få vurdert årsakene
slik at det kan treffes de nødvendige tiltak.
Fylkesmennene mottar rapport om saksbehandlingstiden
i kommunene for de fristbestemmelsene som kan sanksjoneres med mulkt.
Det er ikke hjemmel for mulkt ved fristoverskridelse etter barnevernloven § 7-3,
og departementet skrev i sitt svarbrev hit at de ikke hadde erfaringer
med denne fristen.
De tallene som ble presentert, viste således
en høy grad av måloppnåelse. På bakgrunn
av den omfattende undersøkelsen Riksrevisjonen startet
opp i 2001, fant ombudsmannen grunn til å avvente den videre
oppfølgingen. Ønsket om et møte med Barne-
og familiedepartementet i 2004 var derfor også begrunnet
i et ønske om å se nærmere på saksbehandlingstiden
i barnevernssaker. Departementet opplyste i møtet at de
ovennevnte tallene holdt seg, og departementet følger utviklingen
her på bakgrunn av rapportene fra fylkesmennene. Når
det gjelder de mulktbelagte fristene, er det fremdeles stor grad
av måloppnåelse. På spørsmål
fra ombudsmannen opplyste departementet at det ikke var foretatt
undersøkelser med tanke på om forvaltningens ønske
om fristoppnåelse kan påvirke barnevernmyndighetens
vedtak. Departementet så imidlertid at det kunne være
grunn til å vurdere å initiere forskning for å se
om bekymringsmeldinger henlegges i større grad enn ønskelig
- og at hensynet til fristoppnåelse der kan spille inn.
Fra departementet ble det også gitt uttrykk for at det
vil bli igangsatt registrering hva gjelder fristoppnåelse
etter barnevernloven § 7-3.
Ombudsmannen har vært i tvil om i hvilken
grad de statlige tilsynsordningene som er etablert i forvaltningen,
i tilstrekkelig grad fungerer etter sin hensikt.
Dette har tidligere blitt tatt opp med Barne-
og familiedepartementet på generelt grunnlag, og det var
også et tema under møtet i 2004. Ombudsmannen
har dessuten på flere av de besøkene som er gjennomført
hos de ulike fylkesmenn, bedt om en redegjørelse for i
hvilken grad fylkesmannen selv opplever å få gjennomført
slikt tilsyn som barnevernloven forutsetter.
Tilsynsansvaret gjelder dels oppfølging
av institusjoner etter barnevernloven kapittel 5, jf. § 2-3
tredje ledd c (institusjonstilsynet). Departementets svar er her at
det er lav måloppnåelse. Tilsynet var tema for
Riksrevisjonens relativt omfattende undersøkelse, og oppfølging
er under arbeid. Ombudsmannen har derfor ikke funnet grunn til å foreta
eller initiere undersøkelser om dette. Departementet har
redegjort for noen av de initiativ som er tatt.
Tilsynsansvaret gjelder også barneverntjenesten generelt
i den enkelte kommune. Forvaltningstilsynet favner altså videre
enn tilsyn med barn som er plassert i institusjon/fosterhjem.
Inntrykket fra flere fylkesmannsembeter er at forvaltningstilsynet
kunne vært høyere prioritert. Ressurssituasjonen
ved det enkelte embetet spiller inn, og fra flere hold har det også vært antydet
at den faglige kompetansen til å gjennomføre systematisk
tilsyn, er begrenset. Fra departementet fremgår at det
er tatt initiativ til oppfølging av fylkesmannsembetenes
tilsynsoppgave. Ombudsmannen vil fremover følge dette arbeidet.
Ombudsmannen var i følge med to medarbeidere våren
2003 på besøk i en fylkesnemnd og overvar forhandlingene
i en sak. På den konferansen som ble avholdt i forbindelse
med fylkesnemndenes 10-års jubileum var ombudsmannen representert.
Ombudsmannen har også fått oversendt og har gjennomgått utredningen;
"Kvalitetssikring av saksbehandling i barnevernet", foretatt av
en intern arbeidsgruppe i fylkesnemndene med tanke på å sikre
en mer ensartet saksbehandling i landets fylkesnemnder.
Det er neppe tvil om at rettssikkerheten generelt
er stor ved fylkesnemndsbehandling. Det kan imidlertid konstateres
at mye av barnevernets ressurser går til prøving
og overprøving av vedtak, herunder også sakkyndige
som kunne vært aktive i hjelpetiltak. Departementet har ønsket å utrede
mulige forenklinger i fylkesnemndenes saksbehandling og har nedsatt
et eget utvalg, fylkesnemndutvalget, som blant annet skal se på dette.
Det er imidlertid viktig å presisere at forenkling ikke
må gå på bekostning av barnas rettssikkerhet.
Om rettssikkerheten er godt nok ivaretatt har
vært et aktuelt spørsmål når
det gjelder fylkesnemndenes behandling av de midlertidige vedtakene.
Flere har stilt spørsmål om disse sakene behandles
summarisk - og skriftlig, som en ren legalitetskontroll, uten kontradiksjon.
Flere fylkesnemndsledere har tatt til orde for å innføre
en "forhørsrettmodell".
Normalt vil det ikke være grunnlag
for at ombudsmannen foretar nærmere undersøkelser
av saker behandlet i en fylkesnemnd. I noen klager har det imidlertid
vært reist saksbehandlingsspørsmål som ombudsmannen
har funnet grunn til å gå inn på. Et eksempel
er spørsmålet om kommunalt ansattes vitneplikt.
En kommunalt ansatt som forklarer seg som vitne i en sak for fylkesnemnda,
kan ikke instrueres om hva hun eller han skal forklare. Etter at
ombudsmannen tok opp dette, etter en klage, og kommuneadvokaten
ble brakt inn, ble dette også presisert fra kommunen. På bakgrunn
av saken ba ombudsmannen Barne- og familiedepartementet vurdere
om det var grunn til å innskjerpe at prinsippet om at vitner
skal forklare seg sannferdig og ikke legge skjul på noe,
også gjelder for behandlingen i fylkesnemnda, og at dette
innebærer at det ikke er adgang til å instruere
vitner - selv om de er ansatt i kommunen. Departementet oversendte
ombudsmannens henvendelse til alle landets fylkesnemnder med en oppfordring
om å være oppmerksom på problemstillingen.
Hvem som er "part" i en fylkesnemndssak om omsorgsovertakelse, er
eksempel på et annet spørsmål av prosessuell
karakter som er reist for ombudsmannen og som han har funnet grunn
til å undersøke nærmere.
Utlendingsnemnda (UNE) og ombudsmannen har hatt
en dialog knyttet til hvordan UNEs saksbehandling best mulig kan
legges til rette for å følge opp en anbefaling
fra ombudsmannen knyttet til en utlendingssak, for eksempel en anmodning
fra ombudsmannen om å vurdere et avslag på søknad
om asyl på nytt.
Ombudsmannen har etter ombudsmannsloven § 10 første
ledd rett til å uttale sin mening om en sak som går inn
under hans arbeidsområde. Det følger av dette
at ombudsmannens anbefaling eller konklusjon i saken ikke er rettslig
bindende. Forvaltningens avgjørelser er derimot umiddelbart
rettslig bindende. Dette gjelder også dersom det er adgang
til å påklage vedtaket til overordnet organ. Så fremt
en anbefaling fra ombudsmannen om å vurdere en sak på nytt,
skal bli virksom, må forvaltningen selv - og i dette tilfellet
fortrinnsvis UNE - treffe ny avgjørelse.
Ombudsmannen er i sine avsluttende uttalelser gjerne
noe varsom med å trekke for bastante konklusjoner. Dette
har i en viss grad sammenheng med at ombudsmannen må vurdere
saken utelukkende ut fra skriftlig materiale og uten en umiddelbar
bevisføring slik som domstolsbehandling legger til rette
for. En klage til ombudsmannen knyttet til et avslag på opphold
fra UNE, vil gjerne ha som siktemål at opphold skal innvilges.
Det forutsetter at UNE i så fall omgjør tidligere
avslag eller treffer nytt vedtak om å innvilge opphold.
UNEs særpreg som et spesielt forvaltningsorgan med klare
domstollignende trekk, gjør samspillet med ombudsmannen
i noen grad til en utfordring.
UNEs oppfølging av uttalelser fra ombudsmannen vil
også påvirkes av den behandlingsform saken i utgangspunktet
har vært undergitt i nemnda, jf. utlendingsloven § 38
b annet ledd, som blant annet gir adgang til å delegere
vedtaksmyndighet i enkeltsaker til nemndas sekretariat. Nemndas
delegasjon har for øvrig også i seg selv vært
og vil være gjenstand for ombudsmannens oppmerksomhet.
Det er etablert en forståelse for UNEs
oppfølging av ombudsmannens avsluttende uttalelse i en
sak. Fra UNEs interne rundskriv gjengis:
"Et flertall av ombudsmannens endelige uttalelser
i konkrete saker går ut på at ombudsmannen anser
saken for avsluttet uten å be UNE om noen oppfølging.
Dersom
den endelige uttalelsen går ut på at UNE blir bedt
om å foreta en fornyet vurdering av en sak, skal uttalelsen
anses som en anmodning om omgjøring. Gjelder den en sak
en nemndleder har vært inne i, skal den normalt behandles
og avgjøres av vedkommende nemndleder, eventuelt i nemndmøte,
etter de vanlige reglene for omgjøring. Også når
uttalelsen gjelder en sak som er avgjort av sekretariatet, skal
spørsmålet om å omgjøre vedtaket
behandles av en nemndleder på tilsvarende måte.
I alle tilfeller og uansett hva som blir resultatet i saken, skal
det fremgå av avgjørelsen hva ombudsmannens syn
i hovedsak går ut på og hvordan dette er vurdert.
Kopi
av avgjørelsen sendes ombudsmannen sammen med et brev der
det underrettes om at saken har vært gjenstand for en fornyet
vurdering. Det opplyses hvorvidt det tidligere vedtaket ble endret
eller ikke og henvises til vurderingen av ombudsmannens syn i den
nye avgjørelsen. Kopi av brevet til ombudsmannen og avgjørelsen
sendes samtidig til klageren eller klagerens fullmektig.
Når
det tidligere vedtaket opprettholdes, er saken avsluttet i UNE.
Blir det omgjort, kan det nye vedtaket både være
innenfor gjeldende praksis og et brudd med denne. I sistnevnte tilfellekan
det bli aktuelt å avholde nemndmøte i noen tilsvarende
saker, der nemndmedlemmene blir orientert om vedtaket i den ene
saken og om ombudsmannens syn. De nye vedtakene vil da bli retningsgivende
for fremtidig praksis.
Dersom den endelige uttalelsen
går ut på at UNE blir bedt om å vurdere å endre
en praksissom ikke gjelder utfallet av enkeltsaker, f eksspørsmål
om foreløpig svar, prioritering og lignende, skal ombudsmannen underrettes
om hvorvidt UNE vil endre praksis. Saksbehandleren skriver utkast
til uttalelse om dette og legger det til seksjonssjefen og deretter
til stabsrådgiveren, som også kan konsulteres
før utkastet skrives. Stabsrådgiveren legger saken
til ass. direktør/direktøren. Slike uttalelser
skal underskrives av en av dem."
På bakgrunn av UNEs oppgaver og domstollignende preg
må de retningslinjene som nå foreligger sies å representere
en tilfredsstillende løsning på fremgangsmåten
når UNE følger opp ombudsmannens uttalelser.
I årsmeldingen for 2003 redegjorde
ombudsmannen for et besøk tre av hans medarbeidere gjennomførte
i Utlendingsdirektoratet (UDI) 5. desember 2003. Det ble
vist til at ombudsmannen gjennom flere år har fulgt utviklingen
i UDIs saksbehandling og til at dette har vært omtalt i årsmeldingene
for 2001 og 2002. Sivilombudsmannen har også i 2004 mottatt
et betydelig antall skriftlige klager og telefonhenvendelser angående
saksbehandlingen i UDI.
Forvaltningslovens utgangspunkt er at saker
skal forberedes og avgjøres "uten ugrunnet opphold", jf. lovens § 11
a første ledd. UDI har i flere år hatt til dels lang
saksbehandlingstid for en del typer saker. Ombudsmannen har forstått
det slik at den lange saksbehandlingstid har skyldtes stor saksmengde,
omorganiseringer og innføringen av et nytt saksbehandlingssystem
(DUF).
I en slik situasjon vil gode rutiner for hvordan
informasjon gis til borgerne være helt avgjørende,
noe også forvaltningsloven § 11 a annet
og tredje ledd gir klare anvisninger på. Det store antallet
klager ombudsmannen de seneste årene har mottatt på UDIs
saksbehandling kan tyde på at direktoratets rutiner har
vært utilfredsstillende. I årets melding s. 166
refereres en undersøkelse ombudsmannen har gjennomført
av direktoratets rutiner for utsending av foreløpige svar
og forsinkelsesmeldinger, tidspunktet for tildeling av saksbehandler
for den enkelte sak og foreløpig gjennomgang av innkommet
post. På bakgrunn av de redegjørelsene ombudsmannen
mottok fra direktoratet, kom han med flere anbefalinger om forbedringer.
I forbindelse med behandlingen av årsmeldingen
for 2003 uttalte kontroll- og konstitusjonskomiteen at saksbehandlingstiden
i UDI for enkelte sakstyper var uakseptabel lang, og at informasjonen
om slike forsinkelser ikke var god nok. I UDIs statistikk for første halvår
2004 fremgikk det at UDI hadde hatt en økning i antall
behandlede familiegjenforeningssaker, mens antallet asylsøknader
hadde sunket. Ombudsmannen har derfor satt i gang en ny undersøkelse
av saksbehandlingstiden i UDI. I denne forbindelse har ombudsmannen
bedt UDI redegjøre for utviklingen i saksbehandlingstiden,
herunder direktoratets mål for saksbehandlingstiden på ulike
saksområder og hvilke tiltak som eventuelt er iverksatt
for å redusere den faktiske saksbehandlingstiden. Ombudsmannen
har særskilt bedt UDI om å opplyse om direktoratets
ekstra fokus på saker som gjelder barn har gitt effekt
i form av redusert saksbehandlingstid for denne typen saker. Undersøkelsen
vil fortsette i 2005.
Hvert år mottar ombudsmannen en rekke
klager som gjelder dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 7.
Også i 2004 mottok ombudsmannen flere klager på forvaltningens
avslag på søknad om dispensasjon samt klager fra
naboer eller andre berørte tredjemenn på at forvaltningen
hadde innvilget dispensasjon. Dispensasjonssakene byr ofte på juridiske
tvilsspørsmål. Ombudsmannen avsluttet i 2004 flere
saker av mer prinsipiell interesse. Sakene er referert i kapittel VI
i årsmeldingen.
1. Hva ligger i lovvilkåret
"særlige grunner"?
Etter plan- og bygningsloven § 7
kan kommunen, dersom ikke annet er fastsatt, dispensere fra bestemmelser
i loven, vedtekt eller forskrift, arealdel til kommuneplan, reguleringsplan
og bebyggelsesplan når det foreligger "særlige
grunner". Ombudsmannen har tidligere gitt uttrykk for at lovvilkåret
"særlige grunner" innebærer at det må foreligge
spesifiserte, klare og relevante grunner som etter en nærmere
konkret vurdering er av en slik karakter og har en slik tyngde at
de kan slå igjennom overfor de hensyn forbudsbestemmelsen
i loven eller reguleringsplanen m.v. er ment å ivareta.
Dette utgangspunktet synes å ha fått bred tilslutning
gjennom årene. I 2004 fant ombudsmannen imidlertid grunn
til å nyansere og utdype dette noe. Bakgrunnen var at utgangspunktet
i praksis syntes å ha blitt oppfattet til å gi
anvisning på en vektnorm der de grunner dispensasjonssøknaden
støtter seg på måtte være mer
tungtveiende enn de hensyn som ligger til grunn for den aktuelle
forbudsbestemmelsen. I saken inntatt på side 260 uttalte
ombudsmannen derfor at det (fortsatt) må stilles visse
minstekrav til den eller de grunner som anføres for at
dispensasjon skal gis; grunnen(e) må være tilstrekkelig
spesifisert og klart angitt, og relevante i den forstand at de(n)
må være i samsvar med formålet og ligge
innenfor de rammer plan- og bygningsloven gir anvisning på.
Utover dette ga ombudsmannen imidlertid uttrykk for at det neppe
er rom for å kreve at dispensasjonsgrunnen alene skal være
mer tungtveiende enn eller på annen måte "slå ut" de øvrige
hensyn i saken. Dersom minstekravet er oppfylt, beror det på plan-
og bygningsmyndighetenes vurdering om de hensyn som gjør
seg gjeldende for og imot medfører at dispensasjon skal
gis.
2. Hva menes med rettsanvendelsesskjønn
og fritt skjønn? Hvilken betydning har det å skille
mellom disse to skjønn?
Tradisjonelt har avgjørelsen av om
det foreligger "særlige grunner" blitt regnet som rettsanvendelsesskjønn,
som kan overprøves fullt ut av domstolene. Agder lagmannsrett
avsa 10. mai 2004 en dom vedrørende forståelsen
av pbl. § 7, som inntar et avvikende syn på spørsmålet.
Dommen er inntatt i Rettens Gang 2004 s. 1 176. Lagmannsretten
konkluderte etter en bred gjennomgang av spørsmålet
med at vurderingen av om det foreligger "særlige grunner"
ikke er et rettsanvendelsesskjønn, men et såkalt
fritt skjønn med de begrensninger dette har for rettens
overprøvingskompetanse. Domsgrunnene kan umiddelbart gi
inntrykk av prinsipielt sett å stå i en viss motsetning
til det som tidligere har vært lagt til grunn fra ombudsmannens side.
Ombudsmannen vurderte derfor i saken inntatt på s. 260
i årets melding om det kunne være grunn til å presisere
nærmere ombudsmannens syn på spørsmålet om
rettsanvendelsesskjønn eller fritt skjønn. Spørsmålet
har for det første en side mot domstols- og ombudsmannskontrollen.
Etter ombudsmannsloven § 10 annet ledd er for
det andre ombudsmannens kompetanse begrenset i saker om skjønnsmessige
avgjørelser. Ombudsmannskontrollen går noe lenger
enn domstolskontrollen i det ombudsmannen også kan prøve om
avgjørelser er "klart urimelige". Sammenlignet med fylkesmannskontrollen
i forhold til vedtak av de kommunale myndigheter, er fylkesmannens
prøvingsadgang bare begrenset av forvaltningsloven § 34
annet ledd om vektlegging av de kommunale myndigheters vurdering
av forhold undergitt det frie skjønn. Ombudsmannen kom
til at det i mangel av avklarende høyesterettspraksis var
vanskelig å konkludere sikkert på spørsmålet,
samtidig som han fant grunn til å presisere at spørsmålet
er av en mer teoretisk karakter og i praksis har mindre betydning.
Utgangspunktet for ombudsmannens kontroll
med forvaltningens vedtak vil uansett være om de hensyn
som er vektlagt fremstår som saklige og relevante i forhold
til den lovbestemmelse eller den plan det vurderes å fravike.
Så lenge plan- og bygningsmyndighetene på en uttømmende måte
har funnet frem til og vurdert de relevante hensyn som gjør
seg gjeldende i den konkrete saken, vil det uansett måtte
være et visst spillerom i forhold til den vekt de ulike
momentene skal tillegges i dispensasjonsvurderingen.
Ombudsmannen er kjent med at Miljøverndepartementet
senere i et brev 15. oktober 2004 til fylkesmennene har
uttalt at det standpunkt som er kommet til uttrykk i dommen vil
bli lagt til grunn fra statens side i fremtidige rettssaker på området.
Departementet forutsatte at fylkesmennene også legger standpunktet
til grunn ved sin behandling av dispensasjonssaker. Departementet
antok at den endrede oppfatningen i praksis ikke vil innebære
noen endring av fylkesmannens muligheter til å overprøve
kommunens vurdering av dispensasjoner fra planer og pbl. § 17-2.
I klagesaker der kommunens vedtak overprøves, bør
det imidlertid fremgå at forholdet til forvaltningsloven § 34 annet
ledd er vurdert.
Ved å tillegge forvaltningen et "fritt
skjønn" vil det kunne innebære at den rettslige
kontrollen som domstolene og Sivilombudsmannen i dag utøver
kan bli svekket. Det må holdes fast ved at dispensasjon
bare kan gis dersom den vil være i samsvar med loven og
de forskrifter det skal dispenseres fra. Det er viktig at dispensasjonsadgangen
brukes i samsvar med det prinsipp som har kommet til uttrykk i Grunnloven § 95
og som skal sikre at det ikke treffes vilkårlige vedtak
og vedtak som er utslag av usaklig forskjellsbehandling. Noe annet
vil kunne undergrave tilliten til forvaltningen.
3. Er vurderingstemaet
det samme uansett hva slags type forbudsbestemmelse det er aktuelt å dispensere fra?
Fylkesmannen i Troms henvendte seg til ombudsmannen
vedrørende en sak som gjaldt dispensasjon fra byggeforbudet
i 100-metersbeltet langs sjøen (referert i årsmeldingen
s. 254). Fylkesmannen ga uttrykk for at ombudsmannen i sin avsluttende
uttalelse hadde stilt for strenge krav til hva som skal til for
at det skal kunne foreligge grunnlag for å innvilge dispensasjon.
I svarbrevet til fylkesmannen redegjorde ombudsmannen noe nærmere
for hvilke krav som må stilles til dispensasjonsgrunnen
ved ulike typer forbudsregler og ga uttrykk for at dispensasjonsvurderingen
kan være annerledes når det er tale om å fravike
mer tekniske regler enn når det er aktuelt å dispensere
fra for eksempel pbl. § 17-2, som først
og fremst tar sikte på å beskytte nasjonale interesser,
eller fra LNF-områder i kommuneplanens arealdel.
Ved dispensasjon fra førstnevnte type
regler (for eksempel avstandskrav, regler om utnyttelsesgrad m.v.),
vil nettopp ofte hensynene bak vedkommende bestemmelse bli skadelidende når det dispenseres. Dispensasjon
kan etter forholdene likevel gis. Søkeren må imidlertid
da - siden hensynene bak bestemmelsen lett vil kunne bli skadelidende
- positivt kunne angi en grunn for at dispensasjon skal være
aktuelt. Denne grunnen behøver likevel ikke, jf. punkt
1 ovenfor, å "slå ut" alle andre hensyn, herunder
hensynene bak forbudsbestemmelsen. Ombudsmannen uttalte at lokale
hensyn og vurderinger ofte vil veie tungt i disse sakene.
Når det gjaldt dispensasjon fra sistnevnte
type bestemmelser (pbl. § 17-2 og LNF-formål),
ga ombudsmannen i brevet til fylkesmannen uttrykk for at det først
kan bli aktuelt å dispensere dersom det kan konstateres
at hensynene bak forbudet ikke blir skadelidende
(og det ikke er noe annet som taler mot en
dispensasjon). Ombudsmannen pekte på at hensynet til allmennhetens
ferdsel og friluftsliv og andre nasjonale interesser derfor ofte
vil få avgjørende betydning. Når det
først er på det rene at hensynene bak ikke blir
skadelidende, er det neppe grunn til å stille opp et absolutt krav
om at det også må foreligge en positiv grunn på søkersiden.
4. Forvaltningsloven § 34 annet ledd - statlig klageinstans" plikt
til å legge vekt på det kommunale selvstyret ved
prøving av kommunens skjønn i dispensasjonssaker
Saken referert på side 257 i årsmeldingen
gjaldt klage på et vedtak fra Fylkesmannen i Rogaland om å omgjøre
en kommunal dispensasjon fra reguleringsplanens krav til utnyttelsesgrad.
Ombudsmannen fant i saken grunn til å si noe nærmere
om betydningen av forvaltningsloven § 34 annet
ledd tredje punktum i dispensasjonssaker og pekte på at
spørsmålet om det foreligger "særlige
grunner" tradisjonelt har blitt regnet som et rettsanvendelsesskjønn.
Videre pekte ombudsmannen på at grensedragningen og overgangen
til det såkalte frie skjønnet og "kan"-vurderingen
vil være flytende. Etter ombudsmannens syn kunne derfor
mye tale for at fylkesmannen, i saker der det ikke synes å være
sterke planfaglige hensyn mot en dispensasjon og kommunen har foretatt
en grundig gjennomgang av saken, er noe tilbakeholden med å overprøve
kommunens vurdering. Anvisningen i § 34 om å legge
vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, får
betydning ikke bare ved det frie skjønn og hensiktsmessighetsvurderingen,
men også ved det rettsanvendelsesskjønn som må utøves
ved den nærmere tolking av kriteriet "særlige
grunner" og ved den konkrete rettsanvendelse av bestemmelsen på de
faktiske forhold i den enkelte sak.
Stortinget vedtok 30. september 2004 å endre
ordlyden i Grunnloven § 100 om ytringsfrihet.
Det ble ikke inntatt særskilte bestemmelser om offentlig
ansattes ytringsfrihet blant annet fordi grunnlovsbestemmelsen skal
gi uttrykk for en overordnet og generell norm som skal gjelde på alle
livets områder. Justis- og politidepartementet uttalte
i St. meld. nr. 26 (2003-2004) s. 109 flg. at lovendringen la grunnlaget
for en sterk ytringsfrihet for ansatte. Eventuelle begrensninger
i denne måtte derfor ha tungtveiende grunner.
Grunnlovsendringen understreker betydningen
av å gi borgerne større tilgang til kunnskap om
offentlig virksomhet; dens ressursbruk, prioriteringer og måloppnåelse.
Slik kunnskap er en forutsetning for et godt fungerende demokrati
og for den allmenne tilliten til forvaltningen.
I Arbeidslivslovutvalgets utredning (NOU 2004:5)
s. 445 slås det med henvisning til rettspraksis fast at
det etter gjeldende rett "skal mye til før ytringsfrihetens grenser
er overskredet og at lojalitetsplikten dermed er brutt". Utvalget
foreslår også å lovfeste et uttrykkelig lovforbud
mot å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor arbeidstaker
som på en lojal måte informerer om kritikkverdige
forhold i virksomheten, jf. NOU 2004:5 s. 451.
De synspunkter som grunnlovsendringen og det pågående
lovgivningsarbeidet bygger på, underbygger etter ombudsmannens
mening at det er arbeidsgiver som må ha bevisbyrden for
at skadelig illojalitet foreligger. Det må derfor stilles
strenge krav til arbeidsgivers klarlegging av det faktiske grunnlaget
før en ansatt eventuelt ilegges sanksjoner på grunn
av sine ytringer.
I årsmeldingene for 2002 og 2003 drøftet
ombudsmannen med bakgrunn i flere konkrete saker, forholdet mellom
offentlig ansattes ytringsfrihet og deres lojalitetsplikt til arbeidsgiver.
Saken som ble referert i årsmeldingen for 2003 s. 83 illustrerte
også at den rettslige betydningen av lojalitetsplikten
for ansatte i den offentlige forvaltning kan komme opp i form av
sanksjoner fra arbeidsgiver. Den videre oppfølging av denne
saken er referert i årets melding kapittel V.
Det er videre referert en sak der en rådgiver
i et direktorat ble gitt skriftlig tilrettevisning fordi han hadde skrevet
et kritisk leserinnlegg om en sak han hadde arbeidet med. Leserinnlegget
var underskrevet med navn, tittel og arbeidssted. Rådgiveren
hadde også utlevert organinterne dokumenter om samme sak
til utenforstående. Etter en konkret vurdering av leserinnlegget
var det etter ombudsmannens skjønn vanskelig å se at
det kunne oppstå en identifikasjonsfare selv om rådgiveren
opptrådte med full stillingsbetegnelse. Begrunnelsen for
den tilrettevisningen som var gitt, var derfor lite treffende. Ombudsmannen
fant imidlertid ikke grunnlag for å rette kritikk mot den
delen av tilrettevisningen som gjaldt overleveringen av dokumenter.
I årsmeldingen for 2002 tok ombudsmannen
opp ligningslovens fristregler. Ombudsmannen mente at det burde
overveies å få regler som ikke hindret ligningsmyndighetene
fra å ta opp en ligning når foranledningen var
en uttalelse fra ombudsmannen. Finansdepartementet anså at
ligningsmyndighetene på grunn av treårsfristen
var avskåret fra å ta opp ligningen til endring.
Ombudsmannen påpekte da at det da forelå en mangel
ved ligningsloven, og anmodet departementet i desember 2003 om å iverksette
lovendringsarbeid, jf. ombudsmannsloven § 11.
Finansdepartementet sendte lovendringsforslag
på høring sommeren 2004, og fremmet forslag om
lovendring i Ot.prp. nr. 1 (2004-2005). Lovendringen ble vedtatt
av Stortinget 10. desember 2004. Ligningsloven § 9-6
nr. 5 har nå fått en tilføyelse i bokstav
d:
"Fristene etter nr. 1-4 er ikke til hinder for
d.
at spørsmål om endring tas opp som følge
avuttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, i sak
der skattyteren er part."
Lovendringen medfører at ligningsforvaltningen
nå også kan ta opp ligningene til de aktuelle
skattyterne til endring slik ombudsmannens uttalelse forutsetter
og de er tilskrevet om dette.
Etter at det ble klart at Finansdepartementet
anså ligningsmyndighetene for avskåret fra å ta
sakene opp til endring på grunn av fristreglene, kunne
ombudsmannen si seg tilfreds med lovarbeidet og fremdriften av dette
fra departementets side i forbindelse med at Stortinget i desember
2004 vedtok lovendringen som ikke bare avhjelper problemene i denne
underliggende klagesaken, men i alle lignende saker og tilfeller.
I flere saker er vedkommende departement blitt
bedt om å vurdere endringer eller tilføyelser
til lover og forskrifter eller omlegging av administrativ praksis.
Slike anmodninger har også vært rettet til andre
organer. Noen slike saker er fremhevet i kapittel III i årsmeldingen.
Ombudsmannen har bedt Statens lånekasse
for utdanning vurdere om regelverket er tilstrekkelig opplysende
og om det eventuelt er behov for presiseringer når det
gjelder rentefritak for utenlandske studenter som er tatt opp i
kvoteprogram etter Lånekassens forskrifter for studieåret
2002-2003 kapittel X.
Ombudsmannen har reist spørsmål
om saksbehandlingen i forbindelse med tildeling og tap av skoleplass i
Ringerike fengsel. Kriminalomsorgen region sør var som
klageinstans enig i at tildeling av skoleplass burde utformes skriftlig.
Etter foreleggelse for regionen bemerket ombudsmannen at det nå var
enighet om at den innsatte burde fått et skriftlig tilsagn
om skoleplass med informasjon om at plassen var midlertidig. Når
det gjaldt tapet av skoleplass, viste ombudsmannen til at fengselet
etter regionens syn skulle fulgt reglene for enkeltvedtak i forvaltningsloven.
Senter mot etnisk diskriminering (SMED) klaget
til ombudsmannen på vegne av en egyptisk statsborger som
var vurdert som en uaktuell søker på stillinger
i Utlendingsdirektoratet og ved Utlendingsseksjonen i Oslo politidistrikt.
Stillingene forutsatte tilgang til Schengen informasjonssystem (SIS).
I henhold til instruks om tilgang/bemyndigelse gitt av
Kriminalpolitisentralen, kan bemyndigelse ”ikke gis til
andre enn personer med statsborgerskap i et Schengen-land.” SMED
anførte at utgangspunktet både i Schengen-avtalen
og i forarbeidene til SIS-loven, er at personer som kan sikkerhetsklareres,
skal kunne gis tilgang til SIS. Klagen ble forelagt Kripos, og deretter
tatt opp med Justis- og politidepartementet. I svaret fra departementet
fremgikk det blant annet at ”så lenge det er mulig å gjennomføre
nødvendige sikkerhets- og vandelskontroller, er det ikke
nødvendig samtidig å stille opp et krav om statsborgerskap
i et Schengenland for å autorisere personell som er ansatt
i politiet eller utlendingsforvaltningen. Dette vil neppe gjelde
i samme grad for personell på norske utenriksstasjoner. …” Ombudsmannen
ba om å bli holdt orientert i saken. Politidirektoratet
har senere gitt instruks til Kriminalpolitisentralen om å foreta
endringer i gjeldende retningslinjer for tilgang i SIS.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Oktay Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, peker på at Sivilombudsmannen er forankret i den demokratiske kontrollmakten til Stortinget. Ombudsmannens informasjon om hvordan den enkelte innbygger møter de ulike sidene ved forvaltningen, gir Stortinget muligheten til å sikre at lovgivingen blir iverksatt og praktisert i samsvar med de vedtak Stortinget har fattet.
Komiteen konstaterer at Sivilombudsmannen også for 2004 har ivaretatt sin kontrollfunksjon overfor forvaltningen på en god måte.
Komiteen vil understreke at Sivilombudsmannen kontrollerer om forvaltningen utfører korrekt forvaltning med utgangspunkt i forvaltningsloven, spesiell forvaltningslovgivning og prinsippet om god forvaltningsskikk. Ombudsmannens kontrollfunksjon vil kunne medvirke til at viktige rettssikkerhetsprinsipper, som for eksempel likebehandling og forutberegnlighet, blir fulgt.
Komiteen vil peke på at Sivilombudsmannens konklusjoner formelt sett ikke er rettslig bindende for det forvaltningsorganet ombudsmannen har kritisert. Komiteen vil likevel presisere at det skal svært mye til for at et forvaltningsorgan ikke følger opp Sivilombudsmannens eventuelle kritikk og/eller anbefalinger.
Komiteen har notert seg at Sivilombudsmannen har drevet en utstrakt virksomhet overfor forvaltningen. Komiteen ser positivt på at Sivilombudsmannen prioriterer å gi informasjon til den delen av forvaltningen der enkeltvedtakene betyr mye for den som berøres, for eksempel barnevernet. Komiteen slutter seg til Sivilombudsmannens vurdering om at besøkene ved forvaltningsorgan bidrar til å styrke kunnskapen om hvordan saksbehandlingen foregår i forvaltningen, og hvilke utfordringer og problemer ulike forvaltningsorgan står overfor.
Komiteen registrerer at Sivilombudsmannen i 2004 tok opp 18 saker av eget tiltak, såkalte ET-saker. Komiteen deler ombudsmannens oppfatning av at denne delen av ombudets arbeid er viktig og må videreføres, blant annet fordi den gir muligheter til å ta fatt i spørsmål av prinsipiell interesse og som berører mange mennesker. Komiteen vil derfor oppfordre Sivilombudsmannen til å øke sitt engasjement på dette området.
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen i årsmeldingen særlig tar for seg forvaltningens ofte manglende vurdering av om det bør gis innsyn etter en meroffentlighetsvurdering. Etter ombudsmannens oppfatning gjelder dette særlig der dokumenter er unntatt offentlighet fordi de er "interne dokumenter" etter offentlighetsloven § 5. Forvaltningen synes i slike tilfeller å oppfatte unntaksbestemmelsen i offentlighetsloven § 5 som en plikt til å unnta interne dokumenter, og ikke en adgang til unntak fra offentlighetsprinsippet i lovens § 2 første ledd. I tillegg vurderer ikke alle forvaltningsorganer meroffentlighet etter offentlighetsloven § 2 tredje ledd, slik de har rettslig plikt til å gjøre. Komiteen har merket seg ombudsmannens vurdering om at dette kan skyldes forvaltningens holdninger, kultur og manglende kunnskaper om regelverket.
Komiteen har merket seg at Sivilombudsmannen tilkjennegir sin høringsuttalelse til ny offentlighetslov i årsrapporten. Komiteen følger ombudsmannens tilnærming til hva som bør bli forbedringene i en ny offentlighetslov. Komiteen vil i den forbindelse særlig fremheve at nye organisasjonsformer i forvaltningen ikke bør resultere i at statlig og kommunal virksomhet faller utenfor offentlighetslovens virkeområde i større grad enn det hensynene bak dokumentinnsyn tilsier. Komiteen viser for øvrig til at en ny offentlighetslov vil bli fremmet av regjeringen overfor Stortinget om kort tid.
Komiteen anser at Sivilombudsmannens særlige fokus på barnevernet og utlendingsforvaltningen er meget viktig fordi store deler av disse forvaltningsområdene berører enkeltmennesker som har et særlig behov for at forvaltningen opptrer korrekt og utøver god forvaltningsskikk. Komiteen noterer seg at ombudsmannen vil gå aktivt inn for å se på det arbeidet som gjøres for de mindreårige asylsøkerne.
Komiteen registrerer at Sivilombudsmannen har arbeidet med saker som gjelder dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 7. Komiteen slutter seg til ombudsmannens tilnærming om at vurderingstemaet etter § 7 må være forskjellig ut fra hva det søkes om dispensasjon fra. For eksempel vil vurderingskriteriet for om det skal bygges i 100-metersbelte, også ta hensyn til nasjonale interesser, mens en mer teknisk sak oftest vil inneholde andre vurderingskriterier enn nasjonale hensyn.
Komiteen merker seg at Sivilombudsmannen igjen tar for seg offentlig ansattes ytringsfrihet. Komiteen vil fremheve nytten av at ombudsmannen vedvarende har engasjert seg i dette temaet, og på den måten vært en viktig medspiller i arbeidet med å få rettsområdet nærmere avklart. Komiteen viser for øvrig til Stortingets behandling av forslag til ny arbeidsmiljølov i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005).
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen kritiserer Lånekassen for uklarheter i regelverket overfor utenlandsstudenter som er tatt opp i et spesielt kvoteprogram. Komiteen slutter seg til ombudsmannens anbefaling om at Lånekassen vurderer å utforme mer opplysende og presise regler på området.
Komiteen konstaterer at Sivilombudsmannen har oppfordret Lånekassen til å presisere regelverket om kunnskaper i norsk for studenter som skal studere i utlandet. Komiteen noterer seg videre at ombudsmannen mener at Lånekassen og Klagenemnda i sine vedtak bør ta hensyn til publikums behov for å få kjennskap til begrunnelsen for regelverket som anvendes. Komiteen slutter seg til ombudsmannens vurderinger.
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen i samarbeid med Juss-Buss har avdekket at tildeling og tap av studieplasser ved Ringerike fengsel skjer muntlig, og dermed ikke i tråd med Kriminalomsorgen region Sør sine anbefalinger. Komiteen forutsetter at tildeling av studieplasser ved fengselet skjer skriftlig, og at tap av studieplass er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, slik ombudsmannen anbefaler.
Komiteen har notert seg at Politidirektoratet nå har endret sine rutiner for hvem som kan arbeide med Schengen innformasjonssystem (SIS). Dette har skjedd etter at Sivilombudsmannen i samarbeid med Senter mot etnisk diskriminering engasjerte seg i saken. Rutinene ble endret slik at også statsborgere utenfor Schengenområdet kan arbeide med registeret.
Komiteen konstaterer at Sivilombudsmannen har kritisert Grimstad kommune for måten kommunen fjernet barnas representant på i det faste utvalget for plansaker. Sivilombudsmannen fant at det forelå flere feil og svakheter i kommunens saksbehandling. Komiteen har mottatt opplysninger om at kommunen, etter ombudsmannens befatning med saken, ga personen som var fratatt vervet som barnas representant, en beklagelse, økonomisk oppreisning og dekning av advokatutgifter. Sivilombudsmannen orienterte Miljøverndepartementet og Barneombudet om saken. Komiteenslutter seg til ombudsmannens tilnærming.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 4 (2004-2005) - om melding for året 2004 fra Sivilombudsmannen (Stortingets ombudsmann for forvaltningen) – vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 24. mai 2005
Ågot Valle
leder og ordfører |