Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud
Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar
Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad
og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen,
har merket seg at grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket
viser en klart svakere inntektsutvikling for perioden 2002 til 2005
enn det fjorårets avtale la til grunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det skyldes både større kostnadsvekst
enn regnet med og overproduksjonssituasjonen som har oppstått.
Videre registrerer flertallet at
den årlige reduksjonen i arbeidsforbruket nå ligger
på om lag 4 pst. pr. år og at dette er lavere
enn regnet med i fjor, men likevel større enn den historiske
trenden. Det konstateres i proposisjonen at sviktende inntektsutvikling
for jordbruket i forhold til andre grupper i perioden 2002 til 2005 i
stor grad kan tilskrives overproduksjonen og at avtalen ikke har
vært til hinder for en inntektsutvikling som for andre
grupper.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at dersom jordbruket skulle oppnådd en inntektsutvikling
på linje med andre grupper gjennom de inngåtte
avtaler, ville dette krevd en langt sterkere bruksavgang enn det
som har vært tilfellet, og derved også enda sterkere
strukturutvikling. Dette flertallet vil videre peke
på at konsekvensen av hevingen av konsesjonsgrensene for kraftfôrkrevende
produksjoner har vært overproduksjon, fallende priser og
svekket lønnsomhet.
Dette flertallet vil hevde at
de inngåtte avtaler for perioden 2002-2005 ikke kunne bidratt
til en inntektsutvikling på linje med andre grupper uten
at dette ville fått store konsekvenser i forhold til vedtatte
mål i landbrukspolitikken, blant annet i forhold til struktur.
Dette flertallet viser til at
det ble advart mot å heve konsesjonsgrensene for svineproduksjon,
med den begrunnelse at det kunne føre til overproduksjon og
lavere lønnsomhet. Dette flertallet vil
også minne om at endringene ble gjennomført mot
næringsorganisasjonenes anbefaling, og at Regjeringen derfor må bære
en vesentlig del av ansvaret for overproduksjonen.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
på dette grunnlag foreligger en framforhandlet avtale mellom
staten og begge jordbruksorganisasjonene, med en ramme på 450
mill. kroner. Avtalen innebærer bl.a. at målprisene økes
tilsvarende 260 mill. kroner, og at bevilgningene over kapittel
1150 økes med 190 mill. kroner i 2006. Dette flertallet konstaterer
at partene er enige om at dette legger grunnlag for en inntektsøkning
i jordbruket på vel 7 000 kroner pr. årsverk,
eller vel 5 pst. Partene konstaterer i sluttprotokollen at jordbruket
med dette får beholde en vesentlig del av produktivitetsgevinsten. Dette
flertallet ser positivt på at en vesentlig del
av produktivitetsgevinsten beholdes som et bidrag til en videreutvikling
av sektoren, og har merket seg at avtalepartnerne i sluttprotokollen
tabell 1 pkt. B ikke har kvantifisert omfanget av produktivitetsgevinsten
i forhold til nivåhevingen totalt for landbrukssektoren.
Et fjerde flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er viktig at avtalepartene setter hensynet
til balanserte råvaremarkeder høyt i fastsetting
av målpriser og utforming av øvrige virkemidler. Dette flertallet viser
videre til at inntektsutviklingen i jordbruket i stor grad påvirkes
av forhold utenfor forhandlingene. Bl.a. er renta nå på et
historisk lavt nivå. Det er viktig at arbeidet med kostnadsreduksjoner
fortsetter, slik at også jordbruket kan tåle en
mulig fremtidig renteøkning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine hovedprioriteringer for landbruket i statsbudsjett
for 2005.
Flertallet vil understreke betydningen
av at vi har et livskraftig landbruk, i størst mulig grad
basert på bruk av lokale ressurser og med et særlig
fokus på hensynet til å sikre trygg mat med helse-
og miljøvennlige produksjonsmetoder. Flertallet ønsker å gi
dem som velger landbruk som levevei, muligheter til å hente
en inntekt som står i samsvar med arbeidsinnsatsen på bruket
og det samfunnsansvar landbruket er pålagt. Flertallet ønsker
en variert bruksstruktur, for å ivareta både næringa
og bygdekulturen, og er derfor bekymret for de store strukturendringene
de senere årene. Statistiske opplysninger viser da også at
nedgangen i sysselsetting i jordbruket har akselerert de siste årene.
Flertallet vil understreke at
en variert bruksstruktur av et visst omfang er en nødvendig
forutsetning for å oppfylle målet om å bevare
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det vil være
vanskelig å oppfylle dette målet dersom utviklingen
i retning bruksnedlegging ikke bremses. Det forutsetter igjen en
landbrukspolitikk som ivaretar varierte brukstyper og bidrar til
produksjon i alle deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets generelle merknader.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
også årets jordbruksavtale er inngått
med en økning i målprisene. Av proposisjonen framgår
det likevel at partene mener næringsmiddelindustriens konkurransevilkår
ikke blir svekket som følge av avtalen. Det er likevel
lagt vekt på å sikre konkurransevilkårene
for næringsmiddelindustrien, spesielt gjennom tilpasning
av bevilgningen til prisnedskriving til den konkurranseutsatte RÅK-industrien,
omleggingen av matkorntilskuddet og reduksjonen i målprisen
på matkorn.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener det over tid bør legges opp til en politikk som gir
større forutsigbarhet slik at forskjellene i råvarekostnader
til andre land ikke økes. Det bør derfor søkes
løsninger som gir mer robuste rammevilkår for
industrien, spesielt den konkurranseutsatte RÅK-industrien.
Bl.a. ut fra hensynet til forutsigbarhet for melindustrien og bakevarebransjen
bør forskjellen i råvarekostnader for matkorn-
og fôrkornprisene gradvis reduseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at en betydelig økning av målprisene er en
konsekvens av årets avtale. Disse medlemmer mener
dette vil bidra til svekket konkurranseevne for næringsmiddelindustrien.
Disse medlemmer vil peke på at
utviklingen er bekymringsfull fordi råvareprisforskjellene
til Europa øker. EUs øst-utvidelse kan bety et
enda lavere prisnivå for europeiske landbruksprodukter. Disse
medlemmer viser til NILF-rapporten "Mat og industri 2005"
med eksempler på hvordan råvareprisforskjellene
mot EU øker. Disse medlemmer mener denne utviklingen
må snus, blant annet ved at norske råvarepriser
reduseres. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
særmerknader som viser hvordan det er mulig å starte
en tilpasning av jordbruket som gir grunnlag for en sterkere næringsmiddelindustri
og en volumproduksjon som står seg bedre i den internasjonale
konkurransen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at hensynet til internasjonale forhold, herunder WTO, men også økende
konkurranse og import generelt, i økende grad legger føringer
for utformingen av den norske landbrukspolitikken.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at utformingen av virkemidlene i økende grad
må legge disse premissene til grunn og kombinere en avveiing
mellom prisendringer og produksjonsuavhengige virkemidler med tiltak
som bedrer konkurransekraften og ikke gjøre gjennomføring
av landbrukspolitikken unødvendig kostnadskrevende. Tilpasningene må gjøres
gradvis og, så langt som mulig, gi nødvendig forutsigbarhet
for næringsutøverne og bransjen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at
det fortsatt vil være en betydelig nasjonal handlefrihet
i landbrukspolitikken også etter en ny WTO-avtale. Flertallet vil understreke
at en innenfor denne handlefriheten må prioritere virkemiddel
som gir et miljøvennlig og mangfoldig landbruk som kan
gi bosetting i hele landet.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at et mangfoldig land krever en mangfoldig landbrukspolitikk.
Det foreligger forslag om en sterkere liberalisering av handelen med
mat i WTO. Dette flertallet mener det er viktig at
Norge tar klare posisjoner og skaffer seg gode allianser for å sikre
alle lands rett til egen matproduksjon i det internasjonale regelverket
for handel med mat. Gjennom en aktiv bruk av de landbrukspolitiske virkemidlene
vil dette flertallet utnytte det handlingsrommet
dagens og eventuelle nye handelsavtaler gir for å sikre
et variert norsk landbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det høyst sannsynlig vil bli et redusert importvern
i kjølvannet av den internasjonale utviklingen via EØS-prosessen
og/eller gjennom WTO. Disse medlemmer vil
derfor hevde at det er et sterkt behov for å legge om landbrukspolitikken
slik at de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen
kan utvikle tilstrekkelig konkurransedyktighet før tollvernet
faller. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
særmerknader som beskriver hvordan en utvikling av en robust
produksjon kan finne sted.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, konstaterer at miljøarbeidet
og utvikling av det økologiske jordbruket videreføres
om lag på samme nivå. Flertallet ser
positivt på arbeidet med miljøprogram i alle fylker
og den målrettingen og det økte regionale engasjementet
og beslutningsmuligheten denne omleggingen innebærer. Flertallet mener
de kommunale virkemidlene er viktige både for å løse
lokalt prioriterte tiltak, og for å skape engasjement og økt
kompetanse rundt landbruks-, miljø- og næringsutviklingsspørsmål
sentralt. Det er derfor viktig at det stilles tilstrekkelig med
midler til disposisjon sammen med den delegerte myndigheten.
Flertallet finner det ikke tilfredsstillende
at en så liten andel av de økologisk produserte
jordbruksvarene omsettes til forbrukerne som økologisk
merkede varer. Det er derfor nødvendig, slik avtalen legger
til grunn, at det prioriteres tiltak som kan bedre denne situasjonen. Flertallet er
enig i at opplysningskontorene bør utarbeide og gjennomføre
generisk markedsinformasjon om økologisk produksjon. Dersom
målet om 10 pst. økologisk drevet jordbruksareal
skal nås, forutsetter det en bedre markedsutvikling, slik
at markedet for slike produkter kan betjenes bedre og produsentene kan
få del i den eventuelle merpris slik produksjon kan gi.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at den vanskelige økonomien i Mattilsynet har
ført til at Debio, som utfører matkontroll for
Mattilsynet, har fått kuttet sitt tilskudd fra 1. april.
Debio er kontroll- og godkjenningsinstans for all økologisk
produksjon, foredling og omsetning i Norge. Det reduserte tilskuddet
får svært alvorlige konsekvenser for kontrollvirksomheten
og for muligheten til å opprettholde det faglig høye
nivået i virksomheten. Det vises til brev fra Debio til
Mattilsynet datert 27. mai der konsekvensene av de reduserte bevilgningene
beskrives. Disse kan oppsummeres slik:
– Lavere
kvalitet på inspeksjonene og svekket mulighet for bistand
og hjelp med regeltolkninger og kommunikasjon med brukerne
– Kompetanse og nyskaping innen
virksomheten svekkes
– Redusert mulighet for informasjon
og veiledning overfor brukerne av kontrollordningen
– Mindre bistand overfor distriktskontorene
– Dårligere rapportering
til Mattilsynet
– Dramatisk reduksjon i deltakelse
i prosjekter som arbeider med økologisk landbruksproduksjon
– Redusert samarbeid med myndighetene
og svekket deltakelse i nordiske og internasjonale nettverk
– Intensjonene i EU-forordning
2092/91 med hensyn til uanmeldte inspeksjoner vil ikke
bli fulgt.
Disse medlemmer vil understreke
at en slik utvikling i kontroll- og godkjenningsinstansen samsvarer
dårlig med målsettingen om at 10 pst. av jordbruksarealet
skal ha økologisk produksjon innen 2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at gjennom satsing på økologisk landbruk kan Norge
få et effektivt verktøy for å oppfylle
internasjonale forpliktelser i forhold til flere konvensjoner (biologisk
mangfold, avrenning av næringssalter mv.). Bønder
som driver økologisk, er innovative og markedsorienterte
entreprenører som viser vei inn i det nye landbruket med
variert produksjon, småskalaforedling og samarbeid i lokalmiljøet. Økologene
har også bidratt til revitalisering av landbrukssamvirket.
Forbrukerpanelene kan bli nyttige verktøy for å få mer
forbrukerorientering i landbruket, men panelene bør ikke
gis en førende rolle i utviklingen av økologisk
landbruk før det er bygd opp kunnskap, holdninger og mål
som gir forutsetninger for å medvirke til den nødvendige
satsing som trengs i forhold til nasjonale og internasjonale utfordringer
når det gjelder miljø og marked.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener infrastrukturtiltak
og virkemidler for næringsutvikling er sentrale i utviklingen av
jordbruket og for å skape aktivitet i nisjer og alternative
næringer i tilknytning til gårdsbruk. Flertallet ser
positivt på at også jordbruket nå får
en ordning med risikolån som en del av virkemiddelapparatet
i den videre utviklingen av sektoren. Flertallet mener næringsutviklingsvirkemidlene
bør ha høy prioritet i fordeling av midlene, samtidig
som fylkene bør ha betydelig frihet innenfor de nasjonale
rammene for å tilpasse aktiviteten best mulig til lokale
forhold og utfordringer. Flertallet har merket seg
at likviditeten i Landbrukets utviklingsfond nå svekkes
vesentlig. Flertallet legger til grunn at departementet
og avtalepartene tar ansvar for å tilpasse bevilgningen
til fondet til innvilgningsrammene slik at en forsvarlig likviditetsutvikling
sikres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til verdiskapingsprogrammet for landbruket. Dette flertallet mener det
fortsatt gjenstår mye arbeid for å få fram
de gode ideene og å realisere ideen til et salgbart produkt.
Det må satses mer bevisst på fadder- og veiledningstjeneste til
nye produsenter. Dette kan gjøres gjennom et aktivt arbeid
kanalisert gjennom Innovasjon Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
virkemidler for næringsutvikling i landbruket ikke skal
skille seg vesentlig fra tilsvarende virkemidler i andre bransjer
og næringer. Disse medlemmer viser til egne
merknader om dette i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
tar til etterretning at avtalen innebærer at markedsreguleringen
og målprisen for fjørfekjøtt avvikles
fra 2007.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet finner dette svært uheldig.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samtidig
understreker partene markedsreguleringssystemenes betydning i gjennomføringen
av landbrukspolitikken, ikke minst for å bidra til stabilisering
av priser og gi markedstilgang til små og større
produsenter, med stor geografisk spredning. Dette flertallet mener
reguleringssystemet for råvarer på øvrige
sektorer bør utvikles med sikte på at de fortsatt
skal ha betydning i markedsbalanseringen og i gjennomføring
av landbrukspolitikken med sikte på et mangfoldig jordbruk
over hele landet.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at markedsreguleringssystemet er en grunnleggende del
av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken. Dette flertallet viser
til protokollen fra forhandlingene der partiene er enige om at markedsreguleringssystemet
for sektorene storfe, sau, svin, melk, egg og korn er avgjørende
for gjennomføringen av landbrukspolitikken. Dette flertallet understreker
betydningen dette har for gjennomføringen av norsk landbrukspolitikk.
Dette flertallet viser til at
det bl.a. fra Prior er kommet synspunkter som tilbakeviser begrunnelsene for å fjerne
markedsreguleringen for fjørfe. Dette flertallet ber
om at en får en gjennomgang av konsekvensene ved å fjerne
reguleringen for fjørfe.
Dette flertallet viser til at
Regjeringen i årets jordbruksforhandlinger har krevd å fjerne
markedsordningene for egg og fjørfe, mens forhandlingsresultatet ble
at markedsordningen for fjørfe blir fjernet.
Dette flertallet viser til at
et stort flertall i november 2004 avviste et forslag fra Fremskrittspartiet om å fjerne
nettopp markedsordningene for egg og fjørfe. I begrunnelsen
for avvisningen sa flertallet seg enig med argumentene i brev fra
statsråd Sponheim til næringskomiteen av 25. oktober
2004. Her heter det at markedsreguleringen for egg og fjørfe
bidrar til "stabilitet og forutsigbarhet i markedet, som gjør
det mulig å drive planmessig omsetning av varer, med minst
mulig ekstrakostnader".
Markedsreguleringsaktiviteter er av de viktigste
tiltak landbrukssamvirket gjennomfører for å oppfylle sitt
ansvar knyttet til at jordbruket, uten et offentlig sikkerhetsnett,
skal oppnå de priser som er fastsatt ved jordbruksoppgjørene.
I samsvar med jordbruksavtalen er det jordbrukets ansvar å dekke
kostnadene knyttet til overproduksjon av jordbruksvarer, og kun
en mindre del av avsetningstiltakene dekkes i samsvar med dette gjennom
overføringer over statsbudsjettet. Statsråden understreket
videre i brevet at hensikten med markedsreguleringene er å "bidra
til å sikre rammevilkårene for produsentene samt
stabile forsyninger til forbrukerne i alle områder til
noenlunde ens priser".
Statsråden påpekte også at
han mente at det må foretas en helhetlig vurdering av tilskuddsordningene
og skjermingsstøtte til norsk landbruk opp mot WTO-regelverket,
før man går inn og eventuelt deregulerer enkelte
sektorer innen næringen. Dette flertallet registrerer
at en slik vurdering ikke foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er svært viktig å få endret rammevilkårene
for at norsk jordbruksproduksjon skal kunne overleve i en situasjon
med omfattende internasjonal konkurranse. En modernisering av systemene
som blant annet innebærer en avvikling av de foreldede markedsreguleringsordningene,
mener disse medlemmervil
legge grunnlaget for likeverdige konkurranseforhold og større
effektivitet i jordbruket. Disse medlemmerviser i denne forbindelse til Fremskrittspartiets
merknader i Innst. S. nr. 191 (2004-2005) om å etablere
likeverdige konkurranseforhold mellom landbrukssamvirket og andre
private aktører i matsektoren.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er svært uheldig at markedsordningene og målpriser
for fjørfe blir fjernet fra 2007. Et så prinsipielt
brudd med det gjeldende landbrukspolitiske system, bør
ikke gjennomføres som årlig forhandlingsutspill, men
bør diskuteres som del av en bred stortingsbehandling,
for eksempel en stortingsmelding om landbrukspolitikken. Markedsreguleringene
er på mange måter et fundament i bondens frihet
og "faglige rettigheter".
Dette medlem mener det er betenkelig
også ut fra et demokratisk synspunkt at Regjeringen benytter
forhandlinger med næringsorganisasjonene til å presse igjennom
slike endringer som Stortinget med stort flertall nylig har avvist.
For å unngå at staten i framtidige
oppgjør skal opptre på samme måte, foreslår dette
medlem at eventuelle endringer i markedsreguleringene i
framtiden må legges fram for Stortinget, ikke tvinges gjennom
i jordbruksforhandlingene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i framtidige
jordbruksforhandlinger ikke foreslå endringer i markedsreguleringene,
uten at disse på forhånd har vært behandlet
av Stortinget."
Komiteen viser til
sine respektive merknader i innstillingene til Dokument nr. 8:53
(2004-2005) og til St.meld. nr. 15 (2004-2005) (Konkurransepolitikken).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at ny markedsordning ble vedtatt av Regjeringen og innført
fra 1. januar 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at Landbruks- og matdepartementet
og Moderniseringsdepartementet etter "Tine-saken" i januar/februar
2005 kom fram til et kompromiss for det videre arbeidet i Regjeringen.
Punkt tre og fire i dette kompromisset datert 2. mars 2005
lyder:
"3) Konkurransetilsynet foretar i løpet
av 2006 en utredning for å kunne evaluere om de endringer
i forsyningsplikten som er gjennomført, har gitt en positiv konkurransemessig
effekt. Dersom evalueringen viser at forsyningspliktbestemmelsene
begrenser muligheten for økt konkurranse, skal det vurderes å endre bestemmelsene
i retning av en ytterligere utvidet forsyningsplikt.
4)
Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet oppnevner
i samarbeid et utvalg som innen utløpet av 1. halvår
2006 skal evaluere hvordan det etablerte skillet mellom råvaredelen
og industridelen i Tine fungerer."
Disse medlemmer har nylig brakt
på det rene at Konkurransetilsynet (KT) allerede har utlyst
en utredningskonkurranse og antatt et anbud fra ECON-analyse om
en utredning om konkurranseforhold og organisering av meierimarkedene
i Norge. Anbudet ble lyst ut 15. februar 2005, altså før
Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet kom
fram til enighet om hva som skulle vurderes. Det mest oppsiktsvekkende
er at KT i anbudsdokumentet har samtykket / bedt ECON se
på forhold som dreier seg om langt flere forhold enn kun
om det regnskapsmessige skillet mellom råvare og industridelen
i TINE er godt nok, og evaluering av forsyningsplikten for melk.
Disse medlemmer mener utredningen
KT har bedt om, er opptakten til en kamp om organiseringen av hele
markedsreguleringen og samvirkeorganiseringen.
Disse medlemmer viser til at
KT er et uavhengig tilsyn under Moderniseringsdepartementet. I tildelingsbrevet
til KT fra Moderniseringsdepartementet for i år er det
bedt om å holde øye med:
"konkurransetilsynet må sette av ressurser
til oppfølging av markedene for melkeprodukter tilpasset
reguleringene innenfor markedsordningen for melk, og eventuelle
endringer som blir gjennomført innen denne."
I tillegg har de fått vide fullmakter
til å kartlegge/beskrive virkninger av ulike konkurransepolitiske
tiltak.
Disse medlemmer mener at det
spesielle i denne saken er at KT ber om utredninger på deler
av virkemidler som er svært sentrale i gjennomføringen
av landbrukspolitikken, og dermed unntatt fra konkurranseloven,
jf. § 3, jf. §§ 10
og 11.
For ytterligere å understreke dette
vil disse medlemmer vise til det ECON skriver i anbudsdokumentet:
"Man kan tenke seg at ansvaret for markedsreguleringen
for rå melk flyttes til en ny aktør - gjerne statlig. Denne
institusjonen kan kjøpe og selge rå melk samt reguleringsproduksjon
av ferdigvarer. Man kan også tenke seg at råvareomsetningen
skjer gjennom en børs á la kraftbørsen
Nord Pool. Videre vil en omorganisering av TINE der det foretas
en juridisk og eiermessig separasjon av TINE Råvare og
TINE Industri samt organisering av bedriftene i aksjeselskap, trolig
styrke konkurranse I tillegg kan regelverksendringer som reduserer
tollvernet og øker TINE Råvares forsyningsplikt
være konkurransefremmende tiltak."
Ut fra de politiske signaler som er gitt fra
statsministeren og landbruksministeren skulle det vært
naturlig å avskjære en del av disse vurderingene.
Men konkurransetilsynet har i stedet bedt om
en vurdering av om de er gjennomførbare og i samsvar med landbrukspolitiske
mål.
Disse medlemmer mener det er
svært uheldig for landbrukspolitikken at KT tiltar seg
rollen som politisk aktør. Statsråd Sponheim var
tidligere i år i et intervju med avisa Nationen 4. mars
2005 klokkeklar på at:
"Melkeprisen er en del av landbrukspolitikken. Og konkurranseloven
sier klart at den ikke går utenpå gjeldende landbrukspolitikk.
Det har vært viktig å definere et skarpt skille
mellom landbrukspolitikken og konkurransepolitikken. Landbrukspolitikken
går til det punktet å oppnå en melkepris
i henhold til jordbruksavtalen - og å utjevne denne melkeprisen
for ulik anvendelse. Det er også avklart at for å kunne
satse på å levere konsummelk i markedet, skal
det fortsatt foreligge krav om at alle skal ha egne leverandører."
Disse medlemmer er på dette
punktet helt enig med statsråd Sponheim. Det er på bakgrunn
av den rolle Konkurransetilsynet tiltar seg, nødvendig å sette klarere
grenser for tilsynets virksomhet. Disse medlemmer mener
i så måte at det er naturlig at SLF derfor fortsatt
bør ha kontrollen med meierisektoren.
Disse medlemmer viser til brev
fra landbruks- og matministeren, datert 7. juni 2005, der
flere spørsmål fra komiteen i tilknytning til
markedsregulering besvares.
Disse medlemmer konstaterer at
konsekvensene av å overføre kontrollen med melkesektoren
fra Statens Landbruksforvaltning til Konkurransetilsynet ikke synes
tilstrekkelig utredet, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utsette
den planlagte overføring av kontroll med melkesektoren
til Konkurransetilsynet inntil Stortinget har fått seg
forelagt en grundig vurdering av ulike sider ved en slik overføring."
Disse medlemmer vil understreke
at en slik vurdering må inkludere både konkurransemessige
og landbrukspolitiske hensyn.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, viser til at det av proposisjonen framgår
at det som et konkurransepolitisk virkemiddel legges opp til å innføre
et normert egenkapitalavkastningskrav i Tines videreforedling av
meierivarer fra 1. januar 2006. Kravet vil bli fastsatt
i egen forskrift av landbruksmyndighetene. Dette kravet skal bidra
til at Tines prissetting i ferdigvaremarkedet blir slik at utfordrere innenfor
industriell bearbeiding av meierivarer sikres et rimelig rom til
avkastning på investert kapital, og dermed gi grunnlag
for etablering og videreutvikling av slik virksomhet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at kapitalavkastningskravet bør omfatte alle produkter
og produktkategorier.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at det er et bredt politisk ønske
om fokus på nye produkter og prosesser i meierisektoren. Dette
flertallet støtter dette, og mener det derfor er
viktig å videreutvikle verdiskapingsprogrammet for landbruket. Dette
flertallet vil spesielt peke på at det bør
legges vekt på å utvikle nye produkter og arbeide
med markedsutvikling innenfor segmentet økologiske produkter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at en aktiv politikk for å etablere
nye aktører innenfor meierisektoren først og fremst
har vært legitimert ut i fra ønsket om radikalt
nye eller bedre produkter eller betydelig lavere produktpriser. Disse
medlemmer mener dette i liten grad har skjedd hittil. Disse
medlemmer mener at en politikk for å utvikle flere
og bedre produkter må ta utgangspunkt i at store enheter ofte
har best mulighet til å jobbe mest systematisk med forskning,
innovasjon og markedsutvikling, og gjerne har størst kapasitet
til å ta i bruk ny teknologi. Disse medlemmer vil
peke på at produsenteide bedrifter har egenskaper i retning
av å drive mer samfunnsgagnlig enn børsnoterte
selskaper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 191 (2004-2005) og eget forslag om å etablere
et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og TINE. Disse
medlemmer mener et eiermessig skille mellom råvare-
og industridelen i TINE vil fjerne mye av behovet for etterkontroll,
etterregning og krav til kapitalavkastning fordi incentivene til
kryssubsidiering ikke lenger foreligger. Disse medlemmer vil
hevde at dette vil være et verdifullt bidrag for å få etablert
likeverdige konkurranseforhold innenfor foredlingsområdet
for melk. Disse medlemmer viser for øvrig
til vedlagte svarbrev fra Landbruks- og matdepartementet av 7. juni
2005.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
det er gjennomført en del reformer i korn/kraftfôr-
og melsektoren. Flertallet ser positivt på at
partene gjennomfører reformen for å bedre balansen
mellom produksjon og etterspørsel av norsk korn og bidrar
til økt forutsigbarhet for næringsmiddelindustrien.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener generelt at med årlige jordbruksavtaler bidrar signaler om
mer langsiktige tilpasninger positivt til forutsigbarhet for øvrige
aktører og omverdenen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at prisnedskrivingstilskuddet
for korn er redusert. Prisnedskrivingstilskuddet har stor betydning
for å holde kraftfôrprisen, og dermed kostnadene
i husdyrproduksjonen, nede. Tilskuddet er også avgjørende
for å sikre at fôrkostnadene er noenlunde like
i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader om korn- og kraftfôrpolitikken i Innst.
S. nr. 167 (1999-2000).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser positivt på at
spesialisert storfekjøttproduksjon er prioritert i avtalen.
På dette området er det markedspotensial for norsk
jordbruk. Samtidig er en positiv utvikling i de grasbaserte produksjonene
viktig for arealbruken. I proposisjonen er det vist til at det er
viktig å ha oppmerksomhet på den distriktsvise
produksjonsfordeling og arealbruk framover. Bruk av jordbruksarealene
over hele landet og opprettholdelse av kulturlandskap er et sentralt
mål i landbrukspolitikken.
Flertallet har merket seg at
det bl.a. av forvaltings- og kontrollmessige hensyn er gjennomført
noen regelverksendringer for produksjonstilskuddene. Generelt vil flertallet peke
på behovet for at partene fortsatt legger stor vekt på forenklingshensyn
og på å videreutvikle tilskuddsystemet med sikte
på forenkling og for å redusere uønsket
tilskuddtilpasning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,vil understreke at ønsket om
forenklinger ikke må innebære at en fjerner viktige styringsverktøy.
Differensierte arealtillegg er et viktig verktøy for å styrke
lønnsomheten på små og mellomstore bruk.
Disse bruka har en stor betydning for bosetting og landskapspleie.
Differensiering av husdyrtilleggene vil ikke uten videre kunne erstatte
denne differensieringen av arealtilleggene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til partiets generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at staten og jordbruket har blitt enige om en ny jordbruksavtale
som innebærer en økning av inntektsrammen på 450
mill. kroner. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen,
ved å prioritere overføringer i størrelsesorden
11 mrd. kroner, som kommer i tillegg til skjermingsstøtten
og annen støtte utenfor avtaleverket, ikke gir tilstrekkelig
sterke signaler om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging
i landbrukspolitikken. Disse medlemmerregistrerer at enorme overføringer
fortsatt tilflyter jordbruket hvorav en høy prosentandel
er deltids- eller hobbybønder. De få positive
endringer i avtalen i retning av å etablere mer fleksible
og kostnadseffektive markedsløsninger er langt fra tilstrekkelige
for å oppnå et nødvendig tempo i tilpasningen
av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon.
Disse medlemmerhar
merket seg at målprisene øker totalt med 260 mill.
kroner, hovedsakelig for storfekjøtt, frukt og grønnsaker. Disse
medlemmer mener at så lenge det eksisterer en ordning
med målpriser, må disse prisene legges på et
lavere nivå. Ellers vil råvareprisøkninger
inspirere til økt grensehandel fordi prisforskjellene på råvarer
nå øker mellom Norge og våre naboland.
Ifølge SIFO gikk matvareprisene ned fra 2003 til 2004 med
0,5 pst. i Sverige, mens de i Norge økte med 1,8 pst. Disse
medlemmer antar at prisøkningene i tillegg til
den siste tids styrking av kronen kan bidra til større
prisforskjeller og dermed til en akselererende grensehandelslekkasje. Disse medlemmer viser
videre til halveringen av matvaremomsen 1. juli 2001 som
bidro til å redusere matvareprisene med 9 pst. Ifølge
tall fra SSB er nå halveringen av matmomsen spist opp i
form av høyere matpriser. Disse medlemmer minner
om budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
som resulterte i en ytterligere matmomsreduksjon fra 12 til 11 pst.
1. januar 2005. Selv om det ble forventet en nedgang i
matvareprisene, steg de med 1,2 pst. fra desember 2004 t.o.m. mars
2005. Disse medlemmer imøteser resultatene
av de bebudede margin- og prisundersøkelsene i matsektoren
i sakens anledning.
Disse medlemmer vil minne om
Regjeringens Sem-erklæring som har som intensjon å etablere
konkurransedyktige priser i tillegg til reduserte prisforskjeller
mellom Norge og EU på matvarer. Denne intensjonen er ikke
oppfylt. Disse medlemmer vil peke på at
dette bidrar til å redusere handlingsrommet for bøndene.
I tillegg til en betydelig grensehandelslekkasje stiger importen
av landbruksvarer, den ordinære eksporten flater ut og
reguleringseksporten begrenses. Disse medlemmer har
merket seg at vi i 2004 hadde rekordimport av matvarer med 22 mrd.
kroner. Aldri før har det vært importert så mye
ost, frukt, bakervarer og grønnsaker til tross
for et tollbasert vern. Disse medlemmer mener denne
utviklingen må snus ved at konkurransedyktigheten bedres
for bønder og næringsmiddelindustri.
Disse medlemmer stiller seg positive
til økt kvotetak til 400 000 liter kumelk per
bruk, samt økt avstandsgrense til 17 km for bønder
som velger å slå sammen melkekvoter i samdrifter. Disse
medlemmer mener økte kvoter og samdrift som produksjonsform
er et skritt i riktig retning som gir større muligheter
for rasjonell melkeproduksjon og dermed et potensial for lavere
matvarepriser. Disse medlemmer vil likevel understreke
at dagens begrensninger både for det enkelte melkebruk
og samdrifter gjør det vanskelig å foreta fornuftige
og fremtidsrettede investeringer. Disse medlemmer forstår
likevel hvorfor driftige bønder velger dagens samdriftsform,
fordi det er den eneste muligheten til å få en
større totalkvote med fordelaktige rasjonaliseringsgevinster
og større enheter. Disse medlemmer mener
det er en forutsetning, innenfor det bestående landbrukssystemet, å øke
kvotetaket for enkeltbruk, gi større totalkvote og liberalisere
regelverket for samdrifter dersom det skal utvikles mer rasjonelle
og konkurransedyktige enheter.
Disse medlemmer ønsker
primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i
et marked med reell konkurranse uten offentlig fastsatte kvotebegrensninger. Disse
medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning
innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen
med omsettelige produksjonskvoter for melk. Det bør da
vektlegges at produksjonssystemet praktiseres på en måte
som fører til en ønsket strukturutvikling og kostnadssenkning
i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon som overføres
til bruk der mulighetene for større og mer rasjonell drift
foreligger, vil kunne bedre konkurranseevnen. Disse medlemmer vil
hevde at med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk
som gjøres landsomfattende, så bedres muligheten
ytterligere for en ønskelig strukturutvikling og kostnadseffektiv
melkeproduksjon.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk
som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres
landsomfattende."
Disse medlemmer ønsker å etablere
likeverdige konkurransevilkår mellom TINE og andre aktører
i meierisektoren. Disse medlemmer minner i den forbindelse
om forslag i Dokument nr. 8:53 (2004-2005) og Innst. S. nr. 191
(2004-2005) om å etablere et juridisk og eiermessig skille
mellom markedsregulator og TINE ved at oppgavene som markedsregulator
legges til eget offentlig eiet selskap eller Statens Landbruksforvaltning. Disse
medlemmer viser til at ovennevnte forslag, hvis det ble
vedtatt, ville fjerne mye av behovet for etterkontroll fordi Tine-konsernets incentiver
til kryssubsidiering ikke lenger ville foreligge. Disse medlemmer mener
det innenfor det bestående system, med TINE som markedsregulator,
er viktig å styrke og videreføre etterkontrollen.
Disse medlemmer er positive til
at avtalens innhold om fjørfekjøtt tas ut av markedsreguleringssystemet
når det gjelder avsetningstiltak og at Priors rolle som
markedsregulator avvikles. Disse medlemmer minner
om Fremskrittspartiets mangeårige kamp for å avvikle
markedsordningen for fjørfekjøtt og registrerer
at denne kampen nå er kronet med seier. Disse medlemmermener at dette er et fornuftig område å starte
avreguleringen på. Etter hvert som det høstes
erfaringer, hevder disse medlemmer at en avvikling
av markedsordninger bør utvides til nye områder. Disse
medlemmerviser til merknader
og forslag i Dokument nr. 8:53 (2004-2005) og Innst. S. nr. 191
(2004-2005).
Disse medlemmer viser til at
det sannsynligvis vil bli et redusert importvern i kjølvannet
av den internasjonale utviklingen via EØS-prosessen eller
gjennom WTO. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse
for norske landbruksprodukter. Disse medlemmer mener
utviklingen av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske
kriterier må ha topp prioritet og må utvikles
før importvernet faller. Disse medlemmer er
skuffet over at Regjeringen ikke tar et oppgjør med det
jordbrukspolitiske styringssystemet og det juridiske grunnlaget
for jordbrukspolitikken som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden
under helt andre forhold. Disse medlemmer mener resultatet
av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring
beviser at den førte politikken har vært mislykket
fordi den ikke har nådd målene knyttet til bosetting,
sysselsetting og inntektsnivå. Videre har jordbrukspolitikken
medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter,
høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet
for bøndene. Disse medlemmer vil peke på at
alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, administrative
priser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger,
har vært ødeleggende for primærprodusentene. Disse
medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der
deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i
høysetet. Disse medlemmermener
denne prosessen må innledes snarest for å unngå at
vi senere kan risikere å få en næring
i full oppløsning.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke
lenger innlemmes i distriktspolitikken. Disse medlemmerregistrerer at landbrukets ansvar for
bosetting i distriktene har vært mislykket. Disse
medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme
distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et
bærekraftig næringsliv og således medvirket
til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse medlemmer viser
til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard
kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen.
I den kampen må den i tillegg til egne kostnader bære
en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens
dyreste. Disse medlemmer registrerer at den førte
politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i distriktene,
med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få alternativer
gjennom et lite variert arbeidstilbud. Disse medlemmer mener det
derfor er et behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer
betingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv
gjennom å skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken.
Disse medlemmer mener det eksisterende
jordbruksavtalesystemet, hvor produsentene legger opp sin virksomhet
basert på støtte- og reguleringsordninger og hvor
et stort byråkrati er koplet til uoversiktlige forhold,
må erstattes av et oversiktlig konkurransesystem. Disse
medlemmer vil hevde at konkurranse er den viktigste drivkraften
for utvikling. Det innebærer at de etatene og ordningene
som hindrer dette, avvikles. Lover som begrenser eiendomsomsetning,
inkludert bo- og drivepliktsbestemmelser i odels- og konsesjonslovgivningen,
må fjernes. Det gjelder også ordningen med jordbruksavtale
og de forvaltningsoppgavene som denne er med på å finansiere.
Videre bør alle former for produksjons- og markedsreguleringer
som begrenser eller hindrer konkurransen, avvikles. Produksjonskvoter
og begrensninger i husdyrproduksjonen bør avskaffes og
fri etablering i alle produksjoner gjenopprettes. I en nedtrappingsfase
for støttetiltak og jordbrukssubsidier gis bevilgninger
over statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger.
Disse medlemmer erkjenner at
Fremskrittspartiets forslag for en helt nødvendig omlegging
av jordbruket vil bety en profesjonalisering i form av et teknologisk
avansert jordbruk med spesialiserte bønder. I tillegg vil
en del yrkesutøvere måtte gå over i alternativ virksomhet. Disse
medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 8 (2004-2005)
der Fremskrittspartiet i sitt alternativ har avsatt midler til en
kompensasjonsordning som omfatter omstillingstiltak innenfor landbruket
i en omstillingsperiode.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"1. Forslag
til ny jordbruksavtale bifalles ikke.
2. Eksisterende ordning med jordbruksavtale
oppheves.
3. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
til jordbrukssubsidier og andre økonomiske tiltak rettet mot
jordbruket i forbindelse med det ordinære statsbudsjettet
uten forutgående forhandlinger."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å oppheve lov om erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å oppheve alle særregler for beskatning
av landbruksnæringen slik at den likestilles med andre
næringer."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om
regulering av ervervsmessig husdyrhold."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Samarbeidsregjeringen har
sittet ved makten i fire år. Regjeringen skal derfor bedømmes
etter det den har foreslått og fått gjennomslag
for i denne perioden. Generelt kan det sies om Regjeringens politikk
at den har bidratt til å gi mer gass til en utvikling i
retning av stadig færre bruk og et mer sentralisert landbruk.
Disse medlemmer viser til at
det har kommet til enighet om en jordbruksavtale mellom næringsorganisasjonene
og staten hvert år de siste fire år. Dette er positivt,
men det er samtidig grunn til å minne om at alternativet
til å inngå avtale, har vært å få vesentlig vanskeligere
rammevilkår, ettersom Regjeringen ved brudd i forhandlingene
ville fått statens opprinnelige tilbud gjennomført
med støtte fra Fremskrittspartiet i Stortinget.
Disse medlemmer vil peke på at
Regjeringen har unnlatt å legge fram langsiktige målsettinger
for strukturutviklingen, men likevel systematisk dreiet profilen
bort fra et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Norges
Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har gått
imot disse endringene og gjennom forhandlinger bidratt til å bremse
Regjeringens politikk.
Disse medlemmer viser til tabellen
under som er et konkret eksempel på hvordan organisasjonene gjennom
forhandlinger hvert år har oppnådd å bremse strukturendringene,
men også at staten neste år har kommet tilbake
med samme forslag og presset fram sitt syn.
| Maksimal
kumelkkvote ved kjøp,
enkelt bruk |
| 2002 | 2003 | 2004 | 2005 |
Status før oppgjør | 175 | 225 | 250 | 375 |
Statens
tilbud | 250 | 300 | 500 | 500 |
Resultat | 225 | 250 | 375 | 400 |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet konstaterer at antall bruk i drift er redusert
fra 65 607 i 2001 til 53 300 i 2005 (BFJ:2005).
Dette innebærer en netto reduksjon på 12 300
eller mer enn 3 000 bruk pr. år. Det er grunn
til å merke seg at bruksnedleggingen har akselerert sammenlignet
med tidligere perioder.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil videre peke på at fulldyrket
areal pr. innbygger er redusert fra 1,94 dekar pr. innbygger til
1,90 fra 2001 til 2004. Hovedsakelig skyldes denne utviklingen befolkningsveksten
i samme tidsrom, men det har også vært en reell
nedgang i dyrket areal på 70 000 dekar. I 1989
hadde vi 2,1 dekar fulldyrket jord pr. innbygger. I St.meld. nr.
8 (1992-1993) ble det pekt på følgende: "Norge har 2,1 dekar dyrket mark pr.
innbygger. I europeisk sammenheng er dette lite". Siden den gang
er altså arealet pr. innbygger redusert med 10 pst.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at samlet vederlag til arbeid
og egenkapital er redusert fra 10 089 mill. kroner til
9 364 mill. kroner de siste fire årene. Reduksjonen
utgjør samlet over 700 mill. kroner. Direkte tilskudd er
i samme periode redusert med 166 mill. kroner (BFJ 2005 normaliserte
regnskap), før årets jordbruksoppgjør.
Dette viser at landbruket ikke har fått en vesentlig del
av produksjonsgevinsten.
I Semb-erklæringen var målsettingen
at regjeringspartiene ville "legge til rette for at aktive utøvere
skal få en inntektsutvikling på linje med andre
grupper i samfunnet".
Før årets jordbruksforhandlinger
viste tall fra BFJ at inntektsgapet mellom bøndene og øvrige
inntektsgrupper hadde økt med så mye som 30 000
kroner pr. årsverk. Dette er ikke med på å skape
optimisme i en næring som fra før har et inntektsnivå på under
halvparten av gjennomsnittsinntekten i Norge.
Disse medlemmer viser til at
det i årets jordbruksoppgjør, med gitte forutsetninger
om effektivisering og bruksavgang, legges til grunn en gjennomsnittlig
forventet økning i inntekt pr. årsverk på 7 000 kroner.
Dette er betydelig bedre enn de tre foregående forhandlingsresultat,
men ikke tilstrekkelig i forhold til den negative utvikling de senere år,
sammenlignet med andre grupper, som forventes å ha en økning
på mellom 12 000 og 13 000 kroner.
Disse medlemmer ser med undring
at departementet velger å gjengi protokollen fra jordbruksforhandlingene
i proposisjonen, ufullstendig med hensyn til næringens
andel av produktivitetsgevinsten. Disse medlemmer vil
derfor understreke at næringen må få beholde
det vesentlige av produktivitetsgevinsten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at det er gjennomført
en rekke strukturdrivende endringer i tilskuddsystemet siste fireårsperiode,
som vi ikke vil se konsekvensene av på flere år.
En kronologisk gjennomgang av endringene som
er gjennomført i løpet av den inneværende
stortingsperioden gir et klart bilde av profilen i Regjeringens landbrukspolitikk:
I 2002 ble følgende endringer vedtatt:
– Maksimalgrensen
for husdyrtilskudd økes fra 125 000 til 140 0000
kroner pr. bruk.
– Øvre grense for arealtillegg
til grovfor fjernes.
– Taket for kumelkkvote heves
fra 175 000 liter til 225 000 liter.
I 2003:
– Maksimal
kumelkkvote heves til 250 000 liter.
– Avstandskrav økes fra
10 km til 12 km fôr samdrifter.
– Maksimalbeløp for husdyrtilskudd økes
fra 140 000 til 150 000 kroner.
I 2004:
– Maksimal
kumelkkvote økes til 375 000 liter.
– Tak for husdyrtilskudd heves
til 200 000 kroner.
– Aktivitetskrav for samdrifter
blir fjernet.
I 2005:
– Maksimal
kumelkkvote økes til 400 000 liter.
– Maksimal geitmelk-kvote fra
187 500 økes til 200 000.
– Avstandskrav samdrift økes
fra 12 til 17 km.
– Markedsregulering fjørfekjøtt
fjernes.
– Øvre grense for driftstillegg
ammeku heves fra 40-50 kuer.
I tillegg til endringene som nevnt ovenfor har
konsesjonsgrensene for kraftfôrkrevende produksjoner blitt hevet
med 50 pst. i 2003.
Disse medlemmer mener at det
selvsagt vil være summen av virkemiddel som bestemmer strukturutviklingen.
Investeringsvirkemidlene vil ha en spesielt stor betydning. Oversikten
illustrerer likevel at det har vært en målbevisst
endring av struktur i hele fireårsperioden.
Disse medlemmer merket seg at
under næringskomiteens høring om jordbruksoppgjøret
i 2005 uttalte statsråd Sponheim at strukturutviklingen
nå går fort nok. Disse medlemmer registrerer
at statsråden dermed nok en gang bidrar til å gi
et annet bilde utad enn det som er Regjeringens politikk. Det er
grunn til å minne om at dersom staten i forhandlingene
med næringsorganisasjonene hadde fått gjennomslag
for sine opprinnelige krav, så ville strukturutviklingen
gått enda raskere. Samtidig som vi i dag ikke ser konsekvensene
av de vedtak som er fattet denne perioden.