Dette kapitlet inneheld nærmare omtale
av politikkutfordringar og innsats på samfunnsområde
som Regjeringa meiner er særleg viktige for å fremme
måla om vekst og auka verdiskaping i alle delar av landet
og balanse i busetjing mellom landsdelane.
Regjeringa legg stor vekt på at den økonomiske
politikken og skatte- og avgiftspolitikken legg gode generelle rammer
for næringslivet. Dessutan må eit nyskapande næringsliv
ha stabile rammevilkår.
Regjeringa legg også vekt på ein
aktiv konkurransepolitikk, det vil seie ein politikk som stimulerer
til konkurranse i Noreg.
Regjeringa arbeider heile tida for å forenkle
lover og reglar som påverkar næringslivet. Det
gjeld rapporteringsplikter, pålegg og kontroll knytt til
helse, miljø og tryggleik, og reguleringar av arbeidsmarknaden
og arbeidsmiljøet.
Lågare skattar og avgifter vil normalt
stimulere til meir verdiskaping. Regjeringa har innført
Skattefunnordninga som eit sentralt verkemiddel for å stimulere til
meir forsking og utviklingsarbeid i næringslivet Eit overslag
viser at det samla skattefrådraget for prosjekt i perioden
2002-2004, blir opp mot 4 mrd. kroner. Ei evaluering av
heile ordninga vil bli lagt fram i 2007. Det er også gjort
vedtak om å opprette fire nye landsdekkande såkornfond
i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og fire regionale såkornfond
som særleg skal dekkje det distriktspolitiske verkeområdet.
Samferdselssektoren har lenge vore tillagt ei
sentral rolle i regionalpolitikken.
I arbeidet med Nasjonal transportplan 2006-2015 (NTP)
har Regjeringa lagt vekt på utbygging av viktige transportkorridorar
mellom og innanfor landsdelar, og til og frå utlandet.
Dette er grunnleggjande for å få til ei positiv
utvikling i alle delar av landet.
Eit fungerande og sikkert transport- og kommunikasjonsnett
utan store flaskehalsar er grunnleggjande i eit moderne samfunn.
Samstundes må det vurderast nøye kva innsats ein
bør prioritere for å nå målet
om å fremme regional utvikling. Regjeringa vurderer regionforstørring
som eit aktuelt verkemiddel i denne samanhengen.
I storbyområda kring Oslo, Bergen,
Stavanger og Trondheim har utbygging av vegar og jernbane medverka
til å etablere store og attraktive, samanhengande bu- og
arbeidsmarknader. Regjeringa legg vekt på at regionforstørring
nyttast som verkemiddel til å styrkje vekstkrafta også i
mindre og mellomstore byområde. Det inneber både å knytte
saman fleire mindre byar og å kople desse til større
byområde.
Dette ligg til grunn for Regjeringa sin transportpolitikk.
Samstundes er det viktig at fylkeskommunane også i sine
prioriteringar vurderer innsats som medverkar til regionforstørring.
Regjeringa legg vekt på at statlege
instansar skal samarbeide nært med regionale og lokale
styresmakter om samordna areal- og transportplanlegging, både
når det gjeld lokalisering av bedrifter og når
det gjeld planlegging og utbygging av statleg finansiert infrastruktur.
For å redusere ulemper for næringslivet
knytt til lange avstandar er det særleg nødvendig å ha
eit godt stamvegnett, men det er og viktig at andre vegar er så gode
at transportane kjem raskt og sikkert fram til stamvegnettet. Regjeringa
varsla i NTP ei auka satsing på stamvegnettet i alle delar
av landet, der samanhengande bygging av lengre strekningar vil bli
prioritert.
Regjeringa har som mål å leggje
til rette for eit godt landsdekkjande flytilbod. Regjeringa legg
ikkje opp til ein auke i det statlege kjøpet av flyruter,
men vil følgje utviklinga nøye for å sikre
at alle delar av landet har eit tilfredsstillande transporttilbod.
Mange område med småsenter
og spreidd busetnad kan ikkje koplast til større arbeidsregionar
gjennom investeringar i infrastruktur. I slike område vil
Regjeringa syte for stabile transporttilbod med tilstrekkeleg kapasitet
gjennom offentlege kjøp av transporttenester. I desse områda
er det ikkje miljøomsyn som er utgangspunktet for satsing
på eit kollektivt transporttilbod, men å betre
grunnlaget for busetjing ved at det finst eit transporttilbod også for
dei som ikkje kan nytte privatbil.
Hovudtyngda av befolkninga og næringslivet
er lokalisert nær kysten. Sjøtransport er derfor
viktig i det norske transportsystemet. Regjeringa har som mål
at sjøtransport både held oppe og utviklar sin
posisjon i marknaden, særleg innanfor godstransport. Regjeringa har
også som mål å utvikle effektive og konkurransedyktige
fiskerihamner som grunnlag for næringsutvikling i ulke
delar av landet.
Regjeringa sin politikk for utbygging av breiband
er grundig omtalt i St.meld. nr. 49 (2002-2003) Breiband for
kunnskap og vekst og i oppfølginga av Stortinget si behandling
av meldinga gjennom St.prp. nr. 1 (2004-2005) frå Samferdselsdepartementet
og frå Moderniseringsdepartementet.
Regjeringa meiner at breiband er ein viktig
føresetnad for verdiskaping i alle delar av landet. Politikken for
breiband i Noreg byggjer på prinsippa om ein open marknad
med verksam konkurranse, bruk av regulering som verkemiddel for å hindre
at dominerande aktørar misbrukar si stilling, teknologinøytralitet
og effektiv bruk av ressursane i samfunnet.
Marknaden for breiband er i sterk vekst. Telenor
tek sikte på at alle kommunar kan få eit tilbod
om tilknyting til ADSL i 2005, i form av ein oppgradert sentral
i kvar kommune.
HØYKOM er eit sentralt verkemiddel
i strategien for spreiing av breiband. Siktemålet med programmet
er å stimulere offentlege verksemder til å ta
i bruk IKT-tenester som krev breiband. Programmet medverkar på denne
måten til modernisering av offentleg sektor og til infrastrukturutbygging
til nytte for næringsliv og for husstandar.
Det er ei særleg utfordring å løyse
ut investeringar i breiband i område av landet med spreidd
busetnad. Frå og med 2004 oppretta Regjeringa eit nytt
delprogram, "HØYKOM-distrikt", spesielt innretta mot utvikling av
breiband i desse områda. Dette delprogrammet vil få ein
stor del av dei samla løyvingane til HØYKOM.
Regjeringa vil halde fram med å føre
ein aktiv lokaliseringspolitikk som medverkar til å nå dei
regionalpolitiske måla, mellom anna ved å styrkje
landsdelssenter utanfor Osloregionen og mellomstore og små byområde.
Nye statlege verksemder skal som hovudregel lokaliserast utanfor
Oslo. Avvik frå dette må bli særskilt
grunngitt. Regjeringa vil også leggje til rette for utflytting
av oppgåver og funksjonar frå statlege verksemder.
Regjeringa legg ikkje opp til nye store utlokaliseringar av heile
eksisterande verksemder frå hovudstadsområdet
med det første, ettersom dette er omfattande og kostnadskrevjande
prosessar.
Ved avgjerder om lokalisering vil Regjeringa
leggje vekt på i kva grad den aktuelle lokaliseringa kan utnytte
og forsterke kompetansemiljø som alt finst på staden.
Det skal også leggjast vekt på behov i verksemdene
for tilgang på kompetanse, infrastruktur og for samarbeid
med andre verksemder, i tillegg til kostnadseffektivitet. Kompetansebehov
kan også bli tilfredsstilt gjennom utvikling av særlege
ordningar eller studietilbod på lokaliseringsstaden, i
samarbeid med lokale høgskular.
Den regionale statsforvaltinga utgjer ca. 40
verksemder som har oppgåver innanfor ein avgrensa del av
landet, over kommunenivået. Verksemdene er svært
ulike, men oppgåvene er oftast knytte til utbygging av
infrastruktur, tenesteyting og utøving av mynde overfor enkeltpersonar
og næringslivet, eller til rettleiing og tilsyn overfor
kommunane.
I dei seinare åra har den statlege
regionalforvaltinga vore igjennom omfattande endringar. 28 etatar
har endra organiseringa på regionalt nivå sidan
1997.
Inndelinga av dei regionale statsetatane har
tradisjonelt følgt fylkesgrensene. Det er ein klar tendens
til at fylket blir mindre viktig som inndelingseining og at det skjer
ei samanslåing til færre og større einingar.
Unntaket gjeld etatar som har oppgåver retta mot kommunane
og der omsynet til nærleik til kommunane er viktig. Dette
gjeld i hovudsak etatar som i dei siste 20 åra er blitt
integrerte i fylkesmannsembetet.
Regjeringa meiner at den geografiske inndelinga
av statlege verksemder må ta utgangspunkt i fleire omsyn. Behovet
for ei effektiv gjennomføring av den nasjonale sektorpolitikken
tilseier at omsynet til ein kostnads- og formålseffektiv
forvaltingsstruktur tilpassa dei aktuelle oppgåvene må vege
tungt når ein skal organisere og dele inn dei ulike aktivitetane.
På den andre sida er det også nødvendig å sjå dei
ulike statlege sektorane som del av ein heilskapeleg politikk og
ei heilskapleg forvalting, slik at ikkje mange ulike regioninndelingar
får utilsikta konsekvensar. God kontakt statsetatane imellom
og samhandling mellom regional statsforvalting, kommunar og fylkeskommunar,
når det gjeld til dømes innsats for å fremme
regional utvikling er viktig. Sist, men ikkje minst, må inndelinga
ta omsyn til dei behova brukarane har.
Regjeringa legg opp til at framtida til mellomnivået
i norsk politikk og forvalting skal vurderast i neste stortingsperiode.
Regjeringa ønskjer likevel ikkje ei generell utsetjing
av nye inndelingar av ansvarsområdet til statlege verksemder
til situasjonen til mellomnivået er avklart, men vil vurdere
dette spørsmålet i kvart enkelt tilfelle, ut frå dei
prinsippa som er presenterte ovanfor.
Regjeringa legg vekt på å vidareføre
eit desentralisert utdanningssystem og å leggje til rette
for meir og betre forsking i dei norske FoU-miljøa. Universitet,
høgskolar og FoU-institutt utgjer ein kunnskapsinfrastruktur som
er heilt sentral for nærings- og samfunnsutviklinga i Noreg.
Kvalitetsreforma og eit nytt finansieringssystem
skal gi betre kvalitet og høgre intensitet på utdanninga
ved alle universitet og høgskolar. Regjeringa legg vekt
på at desse institusjonane skal syte for utdanning og kunnskapsintensiv
innovasjon både nasjonalt og regionalt, samstundes som
dei er viktige delar av arbeidsmarknaden der dei er plasserte. Dei
eksisterande høgskolane er i mange høve lokaliserte
til mellomstore byar og småbyar eller til større
bygdebyar.
Regjeringa legg stor vekt på den rolla
dei ulike kunnskapsmiljøa spelar innanfor ein regionalt
tilpassa innovasjonspolitikk. I denne politikken må arbeidet
med utvikling og styrking av relevant utdanning, FoU-miljø og
regionale næringsmiljø henge nært saman.
Forskingspolitikken er viktig for regional utvikling både
i og utanfor dei områda som er vertsregionar for forskingsinstitusjonar.
Regjeringa har nyleg lagt fram ei forskingsmelding, St.meld. nr.
20 (2004-2005) Vilje til forskning, der hovudlinjene i forskingspolitikken
for åra framover er trekte opp. Regjeringa legg til grunn
at det må bli stilt høge krav til kvalitet i forsking.
Behovet for omstilling og effektivisering av
norsk næringsliv og offentleg sektor grunngir satsinga
på forskingsbasert innovasjon og nyskaping. Dei fire tematiske
prioriteringane av energi/miljø, hav, helse og
mat reflekterer behovet for målretta innsats mot særskilde område.
Regjeringa vil også ha eit fokus på korleis
innsatsen medverkar til å utnytte potensiala for forskingsbasert verdiskaping
i regionar med lågt FoU-nivå.
Regjeringa legg stor vekt på at forskingsmiljøa
i og kring universiteta blir vidareutvikla, både gjennom grunnfinansiering
og gjennom konkurranse om ressursar frå Forskingsrådet
(både programmidlar og midlar til "frie prosjekt"). Likeins
legg Regjeringa vekt på at forskingspolitikken skal leggje
til rette for at både små og store forskingsmiljø skal
kunne konkurrere om offentlege forskingsmidlar på grunnlag
av kvalitet og relevans.
Dei regionale forskingsinstitutta er viktige
diskusjonspartnarar og problemløysarar for næringslivet. Dei
er også verdifulle kjelder til FoU for lokale, regionale
og nasjonale styresmakter, og kan gi viktige bidrag i å kople
saman bedrifter og andre FoU-miljø. Regjeringa vil leggje
til rette for at styrken i desse miljøa blir vidareutvikla.
Samarbeid om entreprenørskapssatsingar
mellom vidaregåande skolar og næringslivet, og
mellom høgskolar og næringslivet, er heilt sentrale
verkemiddel for å auke graden av nyetableringar i Noreg.
Regjeringa legg vekt på at det skal
vere eit tett samspel mellom kunnskapsmiljøa og offentlege
og private verksemder. Endringar som kom i universitets- og høgskolelova
i 2002, og det nye regelverket for forvalting av eksternt finansiert
verksemd, har gitt universitet og høgskolar både
eit insentiv til og meir ansvar for å styrkje kontakten
med samfunnslivet og næringslivet.
Næringsretta FoU er eit viktig element
i innovasjonspolitikken. Investeringar i næringsretta forsking
bør også resultere i kommersiell verksemd.
Verkemidla for innovasjon, entreprenørskap
og anna næringsutvikling skal medverke til å utløyse
bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsame prosjekt
som elles ikkje ville blitt sette i gang. Ei felles utfordring er å fjerne
hindringar for innovasjon og å skape ein innovasjons- og
etablerarkultur i heile landet.
Regjeringa ser det som ei utfordring å få til
ein samla politikk for innovasjon som er tilpassa regionale variasjonar.
Politikken skal medverke til å styrkje regionale konkurransefortrinn
og å byggje ned hindringar for innovasjon i alle delar
av landet.
Det næringsretta verkemiddelapparatet
har styrkt og forankra aktiviteten i regionane. Innovasjon Noreg, SIVA
og Forskingsrådet har inngått ein samarbeidsavtale
som gjeld frå 1. januar 2005. Eit viktig siktemål med
avtalen er at brukarane skal kunne møte eit heilskapleg
verkemiddelapparat. Eit anna siktemål er styrkt deltaking
i internasjonalt forskings-, teknologi- og innovasjonssamarbeid.
I tillegg til Innovasjon Noreg, har både
SIVA og Forskingsrådet underskrive samarbeidsavtalar med
fleire fylkeskommunar.
Regjeringa vil understreke at regional tilpassing
av innovasjonspolitikken primært skjer gjennom dei prioriteringane
som blir gjorde på lokalt og regionalt nivå.
Regjeringa sin plan for ein heilskapleg innovasjonspolitikk,
"Fra idé til verdi ", blir følgd opp gjennom "Innovasjon
2010-arbeidet". Under denne overbygninga er det starta opp ni prosjekt.
Regjeringa legg til grunn at innovasjon og nyetableringar
skjer "nedanfrå" og med utgangspunkt i menneske, bedrifter
og institusjonar. Dei lokale og regionale miljøa bedriftene
og institusjonane ligg i, er ein viktig ressurs.
Næringslivet og dei naturressursane
og menneskelege ressursane regionane allereie har, utgjer grunnlaget
for vidare vekst.
Dette er dei viktigaste satsingsområda
for ein regionalt tilpassa innovasjonspolitikk:
– Styrking
av eksisterande og utvikling av fleire sterke og internasjonalt
konkurransedyktige næringsmiljø med lokale/regionale
tyngdepunkt ved å mobilisere viktige aktørar og
ressursar til samarbeid.
– Styrking av entreprenørskap
og kommersialisering, der det er eit mål å stimulere
til meir nyskaping i alle delar av landet, og behov for eit ekstra fokus
på dei områda som har ein sårbar næringsstruktur
og som treng eit meir robust nærings- og sysselsetjingsgrunnlag.
– Sikring av tilgang på ulike
former for kapital til bedrifter og etablerarar som møter
ekstra hindringar for innovasjon.
SIVA, Innovasjon Noreg og Forskingsrådet
forvaltar midlar og utfører arbeid retta inn mot alle tre
områda, ut frå ulik vektlegging og ei arbeidsdeling
der verkemidla og arbeidsmåtane skal supplere og forsterke kvarandre.
Desse tre institusjonane skal ha eit tett operativt
samarbeid med fylkeskommunane, med regionale høgskolar
og med andre regionale offentlege og private miljø. Program
og satsingar skal ta utganspunkt i situasjonen i kvar enkelt region.
Det føreset eit opplegg basert på lokal fridom
og lokalt og regionalt ansvar. Gjennom desentralisering av ansvar
og midlar til fylkeskommunane, har Regjeringa lagt til rette for
ein betre regional tilpassing av verkemiddelbruken.
Regjeringa ser på næringshagane,
inkubatorane og kunnskaps- og forskingsparkane som sentrale element i
ein strategi for å skape vekstkraftige regionar. Innanfor
den særskilde regional- og distriktspolitiske innsatsen
under Kommunal- og regionaldepartementet, vil Regjeringa satse vidare
på næringshagar og inkubatorar.
Entreprenørskap representerer ei av
dei viktigaste kjeldene til vekst. Nyetablerte føretak
er ei av dei viktigaste kjeldane for auka verdiskaping og sysselsetjing. Eit
langsiktig mål med den heilskaplege innovasjonspolitikken
er å skape ein kultur for å etablere og drive forretning.
I arbeidet overfor ulike målgrupper, legg Regjeringa vekt
på at offentleg innsats blir utforma slik at han treffer
potensielle nyskaparar blant ungdom, kvinner og innvandrarar. Regjeringa
vil medverke til at utdannings- og forskingsinstitusjonar får
ei sentral rolle i å skape ein god entreprenørskapskultur
i alle delar av landet, og at ein større del av forskinga
som skjer ved universitet, høgskular og institutt, skal
gi grunnlag for etablering av nye, kunnskapsintensive bedrifter.
Tilgang til risikokapital er avgjerande for å utløyse innovasjonspotensiala
i næringslivet.
Regjeringa er oppteken av at det samla finansieringssystemet
stadig betre skal medverke til nyskaping og næringsutvikling
i alle delar av landet. Samfinansiering og samarbeid mellom offentlege
verkemiddelaktørar og private er sentralt for å dekkje
marknadssvikt og/eller regional- og distriktspolitiske målsetjingar.
Blant viktige nye tiltak dei siste åra
nemner meldinga innføringa av Skattefunnordninga for å stimulere
til meir forsking og utvikling i næringslivet, etablering
av ulike såkornkapitalfond som medverkar til å betre
tilbodet av såkalla "risikovillig kapital" og omorganiseringa
av det offentlege verkemiddelapparatet, slik at det skal bli betre
rusta til å hjelpe etablerarar og bedrifter med å finne
løysingar som er tilpassa deira behov og føresetnader
og til å bidra til internasjonaliseringsprosessar. Dessutan
meiner Regjeringa at skatte- og avgiftslettar styrkjer tilgangen
på norsk privat kapital som kan medverke til å utløyse
meir av verdiskapingspotensiala over heile landet.
Distriktsutviklingstilskot og distriktsretta
risikolån kan nyttast innanfor sonene A, B og C i det distriktspolitiske
verkeområdet. Regjeringa vil framleis stille midlar og
handlingsrom til rådvelde for fylka, slik at dei kan prioritere
bruk av desse verkemidla.
Vurderingar av moglege verknader av eit nytt
europeisk kapitaldekningsregelverk (Basel II) inngår i Regjeringa
sitt arbeid med å vurdere korleis det nye forslaget skal
innarbeidast i norsk regelverk. Det vil bli fremma ei eiga sak til
Stortinget om dette.
Måla, utfordringane og satsingsområda
i Regjeringa sin heilskaplege innovasjonspolitikk gjeld alle delar
av næringslivet i alle delar av landet. Regjeringa vil
samstundes framleis ha ei spesiell merksemd retta mot samfunnsutfordringar
i område med ein sårbar næringsstruktur
eller med svikt i næringsgrunnlaget. Område med
små arbeidsmarknader og eit einsidig nærings-
og sysselsetjingsgrunnlag er mest sårbare for endringar
i internasjonale og nasjonale rammevilkår, og har ei særleg
stor utfordring når det gjeld omstilling og nyskaping.
Dette er samfunnsutfordringar som krev ei enda breiare tilnærming
enn å fjerne flaskehalsar for innovasjon. Det gjeld i størst
mogleg grad å møte utfordringane i framkant, å gripe
nye sjansar og ta i bruk ressursane i eigen region på nye
måtar.
Store samfunnsutfordringar knytte til endringar
i næringsliv og sysselsetjing som omfattar heile lokalsamfunn
og regionar finst i første rekkje på einsidige industristader
og i fiskeri- og landbruksavhengige samfunn, men også i
ein del område dominerte av offentleg sektor i endring,
som til dømes i vertskommunar for Forsvaret. Samiske område
i Indre Finnmark har også møtt store utfordringar
knytte til omstilling i tradisjonell næringsutøving.
Regjeringa legg vekt på at alle skal
ha tilgang på grunnleggjande tenester, uavhengig av geografi,
storleik på kommunen eller næringsgrunnlaget i
området. Kommunane og fylkeskommunane er ansvarlege for
ei rad velferdstenester til innbyggjarane, mellom anna grunnskolen,
barnehagar, pleie- og omsorgstenester, helse- og sosialtenester,
vidaregåande opplæring og kollektivtransport.
Det er viktig å sikre at kommunar og
fylkeskommunar har økonomiske rammevilkår som
set dei i stand til å tilby gode tenester. Dei viktigaste
inntektskjeldene er skatteinntekter, overføringar frå staten
(mellom anna gjennom inntektssystemet for kommunesektoren) og brukarbetaling.
Gjennom inntektssystemet blir ulike føresetnader
for å gi eit likeverdig tenestetilbod jamna ut. I inntektssystemet
er det mellom anna lagt inn spesielle regionalpolitiske verkemiddel
for små kommunar og for kommunar og fylkeskommunar i Nord-Noreg.
Fleire mindre kommunar med små fagmiljø vil
i aukande grad møte ei utfordring når det gjeld
i å sikre tilgang på fagkompetanse. I slike tilfelle
er det viktig med samarbeid mellom kommunar eller å vurdere
endringar i kommunestrukturen.
Regjeringa legg stor vekt på at tilbodet
av spesialisthelsetenester blir utforma slik at det sikrar gode
løysingar for befolkninga i alle delar av landet.
I ei tid der verksemder blir mindre stadbundne
og mykje av sysselsetjinga og næringsverksemda er knytt til
offentlege og private tenester, blir busetjingsval stadig viktigare
for utviklinga i folketalet og for arbeids- og næringslivet.
Desse vala er påverka av mange faktorar. Arbeidsmarknaden,
utdanningstilbod og tilknyting til området er blant dei
viktigaste, men ikkje einerådande. Byar og bygder må vere
attraktive også på andre måtar for at
folk og verksemder skal etablere seg der. Unge familiar med både
norsk og fleirkulturell bakgrunn er ei viktig målgruppe
for busetjing og tilflytting. For denne gruppa er tilbod til barn
og unge, kulturopplevingar, friluftsliv og bustad viktig.
Mangfald og samfunn som er opne for nye impulsar er
verdiar dei fleste av oss set høgt i vurderinga av viktige
kvalitetar ved lokalmiljøet. Tilflytting av nye folk og
oppstart av nye verksemder er viktige vitamintilskot til både
små og store stader. Mangfald i bakgrunn og kulturell ballast
i befolkninga er i seg sjølv ein viktig verdi, i tillegg
til at det stimulerer til nytenking og nyskaping. Derfor er det
også ein samanheng mellom attraktive stader og næringsutvikling.
Stader som er attraktive for tilflytting og gjennom busetjing kan
gi betre grunnlag for lokalisering av verksemder, både gjennom
gründarverksemd og god tilgang på arbeidskraft.
Stader som trekker til seg nye verksemder kan også bli
meir attraktive for tilflytting.
Erfaringar viser at ei positiv utvikling er
avhengig av medvitne satsingar og holdningar, der ein tek utgangspunkt
i sterke sider ved staden og gjer ein innsats som kan medverke til å styrkje
identiteten og gi lokalsamfunnet og regionen ein unik profil. I
den samanhengen kan utnytting av kulturuttrykk vere sentralt. Det
er også viktig å ta utgangspunkt i variasjonar
i behov som følgjer av kjønn og livsfaser.
Regjeringa meiner at utvikling av attraktive
og miljøvennlege tettstader er ein viktig strategi for å fremme identitetskjensle
og gjere område med småsentre og spreidd busetnad
attraktive for tilflytting og lokalisering av bedrifter.
Regjeringa legg vekt på at erfaringane
frå det nasjonale tettstadprogrammet blir utnytta og gjorde
kjende blant aktuelle kommunar, som grunnlag for vidare innsats.
Fleire fylkeskommunar har tettstadutvikling som ein regional utviklingsstrategi
og vurderer tettstadutvikling på lik linje med andre tiltak
ved fordeling av økonomiske midlar for regional utvikling
i fylket. Fylka speler òg ei viktig rolle når
det gjeld å gi kommunane nødvendig rettleiing
og fagleg støtte i arbeidet med tettstadutvikling. Regjeringa
ser positivt på dette.
Regjeringa legg opp til at MERKUR (Merkantilt kompetanseprogram
for utkantbutikkar) skal bli vidareutvikla i samsvar med nye utfordringar,
slik at programmet blir eit målretta verkemiddel for å halde
oppe viktige tenestetilbod i små lokalsamfunn.
Regjeringa meiner at kommunane i små og
mellomstore byregionar bør vidareutvikle samarbeidet med regionale
aktørar, med tanke på å gjere særleg
sentera i regionane meir attraktive for næringsutvikling
og busetjing. Arbeidet bør byggje på erfaringar
frå breie satsingsprosjekt i byregionar, både
i Noreg og i utlandet, og på erfaringar frå andre
stadutviklingsprosjekt. Regjeringa legg vekt på at arbeidet
med dette skal bli betre koordinert også på sentralt
hald.
Komiteen mener det
er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet at vi har klart å ta
vare på det mangfold og de kulturvariasjoner som preger
et folk som er spredt over et så stort areal og som har
så ulike livsvilkår som vi har i Norge. Komiteen ser
det som et viktig siktemål å ta vare på dette
mangfoldet.
Komiteen vil samtidig peke på at
mye av vår økonomiske verdiskaping har sin basis
i distriktene. Fisken, skogen, jorda, mineralene og vannkraften
vil også i fremtiden spille en helt sentral rolle for hele
landets næringsutvikling og verdiskaping. Også for
vår nasjonale økonomi vil derfor bosetting og
aktivitet i distriktene være avgjørende viktig.
For å stå best mulig rustet
til å møte de utfordringene vi som nasjon står
foran, ser komiteen det som viktig at hele landet
er i bruk. Komiteen mener derfor at en vellykket
nærings- og sysselsettingspolitikk må bygge på en
forståelse av hvordan de ulike regionene i samspill kan
bidra til den samlede økonomiske utviklingen. By og bygd
må spille sammen. Steder med ulik størrelse har
hver sine roller i den nasjonale verdiskapingen.
Komiteen vil understreke at hvert
sted og hver region må utvikle seg med utgangspunkt i sine
fortrinn og sine muligheter. Det er dette som i sum gjør
Norge til et rikt land med et høyt velferdsnivå og
med relativt små forskjeller mellom folk.
Komiteen vil peke på at
byene har en viktig rolle som motor for regional utvikling, både
i kraft av sin egen vekst og at de gir omlandet et bredere tilbud
av varer og tjenester. For å utnytte verdiskapingspotensial i
alle deler av landet, ser komiteen det som viktig å få en
bedre fordeling av veksten mellom storbyområdene og de
mellomstore og mindre byområdene. Komiteen mener
derfor det er viktig å legge til rette for en positiv utvikling
i de mellomstore og mindre byene, slik at de kan være et
attraktivt alternativ for folk og bedrifter som ønsker å være
i en by, og slik at de kan gi et bedre tjenestetilbud til distriktene
omkring. Komiteen er enig med Regjeringen i at det
er en særlig utfordring å få utnyttet
og utviklet det potensial som ligger i småbyregioner i
distriktene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på at byene har
en viktig rolle som motor for regional utvikling, både
i kraft av sin egen vekst og at de gir omlandet et bredere tilbud
av varer og tjenester.
Disse medlemmer ser det derfor
som viktig å ha en ambisjon om å ta hele landet
i bruk. Disse medlemmervil
støtte dette.
Disse medlemmer mener at utviklingen
i de små og mellomstore byene er et viktig element i distriktspolitikken.
De små og mellomstore byene er en ressurs
for sine respektive omland, og det er et mål at disse skal
være attraktive alternativ for folk og bedrifter som ønsker å etablere
seg i en by, samtidig som de skal være attraktive for omlandet
rundt.
Komiteen vil peke
på at en sunn økonomisk politikk, der finanspolitikken
og pengepolitikken sammen bidrar til en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting, er helt sentral for utviklingen i alle deler av
landet.
Komiteen mener det er viktig å ha
et skattesystem som fremmer effektiv og miljøvennlig ressursbruk, bidrar
til å finansiere velferdstjenestene, og bidrar til rettferdig
fordeling. Komiteen vil minne om at offentlig og
privat virksomhet er gjensidig avhengig av hverandre. Offentlig
virksomhet er avhengig av de inntekter som skapes gjennom næringslivet.
Samtidig er næringslivet avhengig av et godt utdanningstilbud
som gir velkvalifisert arbeidskraft, en god helsetjeneste som gir
rask og god behandling ved sykdom og skader, et godt barnehagetilbud
og et godt omsorgstilbud som gjør det mulig å kombinere
arbeid og ansvar for familie.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor det er uheldig dersom det gis skatte- og avgiftslettelser
som svekker muligheten til å bevare og videreutvikle velferdstjenester
som er viktige både for befolkningen generelt og for næringslivets
egen konkurransekraft. Flertallet mener at det store
omfanget av skatte- og avgiftslettelser de siste årene
har svekket muligheten til å videreføre og utvikle
slike viktige velferdstjenester.
Flertallet vil understreke at
bærekraftig utnyttelse av naturressursene er en forutsetning
for næringsmessig utnyttelse av dem. Eksempelvis er bærekraftig
ressursforvaltning av fiskeressursene en forutsetning for all fangst
og bearbeidelse i fiskerinæringen. På samme måte
er tilgang på ren natur og et kulturlandskap holdt i hevd
en forutsetning for utvikling av reiselivsnæringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til meldingen og til at Regjeringen
også i tiden framover vil legge til rette for at næringslivet
har stabile og forutsigbare internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser
for å sikre stabilitet og utvikling. Disse medlemmer støtter
en næringspolitikk som fører til etablering av
nye selskaper i Norge i et svært høyt tempo. I
denne utviklingen merker disse medlemmer seg spesielt
at kvinner og innvandrere er aktive deltakere i prosessene rundt
disse etableringene.
Disse medlemmer mener at gode
rammebetingelser er en forutsetning for et velfungerende næringsliv.
Et velfungerende næringsliv er igjen grunnlaget for å kunne
bevare og videreutvikle velferdspolitikken. Disse medlemmer viser
til at den vedtatte skatte- og avgiftspolitikken har stimulert næringslivet
som i dag gir uttrykk for større optimisme enn da Regjeringen
overtok etter regjeringen Stoltenberg i 2001. Disse medlemmer viser
også til at for hver krone som har blitt gitt i skattelettelse
har to kroner gått til økninger på velferdsområdet. Disse
medlemmer viser til at de rekord mange nyetableringene i
den senere tid er et godt eksempel på at målet
om full sysselsetting kan nås. Dette sammen med stabilitet
i eksisterende næringsliv gjør at vi i kan videreføre
våre gode velferdstilbud. Disse medlemmer finner
det derfor positivt at det legges opp til å videreføre
en økonomisk politikk som støtter opp under stabilitet
og utvikling i produksjon og sysselsettingen i alle deler av landet.
Dette vil i tillegg skape forutsigbarhet og gode rammebetingelser
for offentlig sektor.
Komiteen viser til
SSBs Rapport 2005/13: Utviklingen i den norske nasjonalformuen
fra 1985 til 2004 som fastslår at det først og
fremst er menneskelige ressurser - eller humankapitalen - som gjør
Norge til et rikt land. Beregninger av nasjonalformuen viser at
olje- og gassreservene utgjorde 12 pst. av nasjonalformuen i 2004
mens humankapitalen utgjorde hele 77 pst. Befolkningen er dermed
av større økonomisk verdi for landet enn alle
naturresursene til sammen. Det er derfor viktig at også deler
av landet med lav befolkningstetthet får bedre tilgang
til utdanning, forsknings- og utviklingsarbeid.
Komiteen viser til
de respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 232 (2004-2005)
om St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning (Forskningsmeldingen),
og i Innst. O. nr. 48 (2004-2005) om Ot.prp. nr. 79 (2004-2005)
Lov om universiteter og høyskoler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at deler
av Distrikts-Norge har problemer med å rekruttere fagpersonell.
Undersøkelser viser at utbygging av utdanningstilbudet
i en region også bidrar til mer stabil rekruttering av
fagpersonell i regionen. Flertallet mener at dette
viser behov for å utvikle en bredde i utdanningstilbudet
i alle deler av landet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at lange avstander gjør at det tidvis kan være
vanskelig å ta utdanning i distriktene. Dette flertallet vil
derfor videreutvikle fjernopplæringstilbud og desentrale
tilbud i videregående opplæring og høyere
utdanning. For eksempel bør høyere utdanningsinstitusjoner
kunne tilby kurs i samarbeid med videregående skoler der
viktige tilbud for å utvikle lokale og regionale fortrinn
ikke finnes i rimelig nærhet. Dette kan blant annet skje
ved å etablere lokale studiesentre og kompetansesentre
der videregående skole, lokale opplærings- og
utviklingssentre (OPUS) og høgskolene samarbeider.
Dette flertallet viser til at
desentralisert høgskoleutdanningstilbud har vært
svært vellykket. Det må etableres et egnet finansieringssystem
for å fremme desentralisert utdanning og for å gjøre
det mulig for distriktene å tilby et mangfoldig og variert
studietilbud.
Dette flertallet fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og
utvikle et bedre finansieringssystem for å fremme desentralisert utdanning."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er behov for nærmere
samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, forskningsmiljøene
og næringslivet. Utdanningstilbudene er i betydelig grad blitt
innrettet ut fra behovene i offentlig sektor. Dette har vært
nødvendig, men er ikke nok. Det må etter flertallets syn
legges sterkere vekt på næringslivets behov, blant
annet ved å styrke tilbudene i og rekrutteringen til teknologiske
fag, markedsføring og salg.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må settes inn en ekstra innsats for å øke
forsknings- og utviklingsaktiviteten i Nord-Norge. Dette bør
skje ved å legge målrettede programmer som vil
gi utnyttelse av regionale fortrinn til universitet og høgskoler
i landsdelen. På denne måten kan også Nord-Norges
andel av de nasjonale FoU-midlene økes. FoU-innsatsen må økes
også i andre områder med lav aktivitet, bl.a.
i Innlandet.
Dette flertallet mener at utdannings-
og forskningspolitikken må innrettes mot regionale
satsingsområder. Denne politikken skal underbygge utviklingen
av regionale fortrinn og regionale verdiskapingsmiljøer.
Kompetansemiljøene må være en del av
nettverkene som danner de regionale verdiskapingsmiljøene.
Det eksisterende næringsliv er avhengig av tilgang på ny
kunnskap. Likeså må det legges til rette for at
resultatene av den forskning som foregår ved universitet,
høgskoler og ved internasjonale institusjoner bringes videre
til etableringer av nye bedrifter og arbeidsplasser.
Dette flertallet vil peke på at
nærhet mellom næringslivet og kompetansemiljøene
er viktige for å få dette til. Det kan tale for
at det bør utvikles regionale samarbeidsarenaer mellom
FoU-miljøer og næringslivet med sikte
på å fremme nyskaping.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at den nasjonale innovasjons-
og FoU-politikken treffer tradisjonelle næringer dårlig
og er for smalt definert til å sikre tilstrekkelig nyskaping
og nyetableringer i distriktene. Disse medlemmer vil
derfor etablere regionale forskningsfond. Disse medlemmer viser til
at Distriktskommisjonen påpekte behovet for å prøve
en ut en slik finansieringsmulighet. Disse medlemmer viser
for øvrig til merknader og forslag i innstillingen til
forskningsmeldingen.
Disse medlemmer vil understreke
den viktige rollen de regionale forskingsinstituttene har rundt
om i landet, og mener at de bør få økte
grunnbevilgninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til finansieringssystemet
for høyere utdanning som knytter finansieringen av institusjonene innenfor
høyere utdanning til at studentene har avlagt bestått
eksamen og til forskningsinnsatsen. Disse medlemmer peker
på at en slik finansieringsordning oppmuntrer til rekruttering
av studenter og konkurranse om studenter mellom institusjonene.
Sammen med opplegg for fjernundervisning mener disse medlemmer forholdene
derved er lagt til rette for at undervisningstilbud også rettes
mot innbyggerne i distriktene. Disse medlemmer viser
også til at universitets- og høyskoleloven gir
slike institusjoner et særlig ansvar for å "bidra
til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra
forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid". Samtidig understreker disse
medlemmer at universiteter og høyskoler fortsatt
bør ha et nasjonalt og ikke regionalt eierskap for å sikre
nasjonale prioriteringer og at ikke institusjoner innenfor høyere
utdanning og forskning brukes mer som virkemiddel i distrikts- og
regionalpolitikk enn til utdanning og forskning.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at de statlige høgskolene og de regionale forskingsinstituttene
har viktige oppgaver når det gjelder kompetanseutvikling
og forsknings- og utviklingsvirksomhet regionalt. Høyskoler
med høyt faglig nivå skal etter dette medlems syn
være en viktig motor i arbeidet for nyskaping og utvikling
regionalt. Dette medlem mener derfor at de statlige
høgskolene bør utvikle egne FoU-strategier og
gjennom egne kommersialiseringskontor styrke sin FoU-virksomhet
i nært samarbeid med det lokale næringslivet,
regionale forskningsmiljø og andre aktuelle kompetanseaktører.
Komiteen har merket
seg at det i Finland er utviklet et stort antall kompetansesentre
(Center of Expertise) rundt om i landet, bygd opp rundt næringsvirksomhet
og forskningsaktivitet som er globalt ledende.
Komiteen mener at det i Norge
bør utvikles et bredt program for å utnytte spisskompetanse
innen i næringsområder hvor Norge har spesielle
fortrinn. Komiteen mener derfor at det bør
etableres sentre for spisskompetanse (Center of Expertise) rundt
om i landet, og sentre for fremragende forsking (Center of Excellence)
knyttet til universitetsmiljøene. Komiteen mener
at en gjennom Center of Expertise må etablere et nettverk
av forskningsmiljøer og næringsvirksomhet som
spesialiserer seg på utvikling innen avgrensede områder,
hvor det er deltakere med kompetanse som er verdensledende. Spisskompetansesentrene
(Center of Expertice) skal legge til rette for stadig utvikling
av kompetansen innen sitt område slik at den er verdensledende,
styrke samarbeidet mellom forskningsmiljøene og næringslivet
og legge til rette for å sette nye forskningsbaserte ideer
ut i livet gjennom å skape nye produkter med et forretingsmessig
grunnlag. Komiteen vil derfor understreke betydningen
av at sentrene holder svært høy internasjonal
kvalitet. Ved at ulike regioner av landet har ulike fortrinn, vil
slike sentre etter komiteens syn kunne bidra til
regional utvikling på områder der den enkelte
region har kompetanse og utviklingsmuligheter på høyt
internasjonalt nivå. Komiteen mener at universitet
og høgskoler, forskningsinstitusjoner, næringsliv
og offentlig myndigheter i de enkelte regioner må motiveres
til å utvikle slike miljøer. Fordelingen av hvor
de ulike kompetansesentrene skal etableres må så skje
ut fra en konkurranse om hvem som har de beste prosjektene.
Komiteen mener det er viktig å utvikle
Center of Expertise på de næringsområder
hvor vi har spesielle forutsetninger for utvikling.
Komiteen vil vise til behovet
for kunnskapsutvikling i reiselivssektoren. Komiteen har
merket seg at en samlet reiselivsnæring har under utvikling
et opplegg for Center of Expertise for reiselivsnæringen knyttet
til høgskolemiljøet i Alta. Komiteen har også merket
seg oppbyggingen av kunnskap om geoturisme i Sogn og Fjordane.
Komiteen vil vise til at det
er oppretta tre piloter: Ålesund, Raufoss og Horten, og
at det er langt flere gode kandidater enn dette. Det må så raskt
som mulig bli etablert Center of Expertise også på Sørlandet, Midt-Norge
og Nord-Norge som åpenbart har gode kunnskapsmiljøer
og næringsklynger som er gode kandidater.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ser positivt på at Regjeringen
nå har satt i gang et arbeid med etablering av Norwegian
Centres of Expertice, og at arbeidet med pilotene er kommet godt i
gang. Pilotforsøkene i Horten, på Raufoss og i Ålesund
vil bli brukt i det videre arbeidet med CoE-programmet som tar sikte
på oppstart i 2006. Disse medlemmer mener
et slikt CoE-program vil være viktig for å stimulere
vekstpotensialet i mellomstore og mindre byregioner der det er muligheter
for samarbeid mellom næringslivet og ulike kunnskapsmiljø.
Det nære samarbeidet mellom virkemiddelaktørene Innovasjon
Norge, Forskningsrådet og SIVA ser ut til å være
utviklende i seg selv. Disse medlemmer mener at de
tre utvalgte pilotene bidrar på en meget god måte
i det pågående arbeid. Disse medlemmer ser det
som en ubetinget fordel at det nå ligger til rette for at
det kan skapes gode rammer for å videreutvikle tilbudet,
og mange nye kandidater banker allerede på for å delta
når det lyses ut for ordinær etablering.
Norwegian Centres Of Expertice vil knytte næringsklynger
i regionene tettere sammen med våre forskning- og utdanningsinstitutter,
og samlet sett vil dette skape et løft internt i regionene.
Samtidig vil det skape et mer attraktivt bilde av regionen internasjonalt
som igjen kan føre til spinn-offs i form av knoppskyting
og nyetableringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
igjen til Innst. S. nr. 232 (2004-2005) om St.meld. nr. 20 (2004-2005),
både til meldingens innhold og Fremskrittspartiets merknader. Disse medlemmer har
merket seg gode erfaringer fra Finland med kompetansesentre (Center
of Expertise), men mener dette må utvikles i sammenheng
med forskningspolitikk og næringspolitikk og i samarbeid
mellom UFD, NHD og Norges Forskningsråd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
trekke fram at høgskole , teknologi- og energimiljø i
Narvik har arbeidet for å oppnå CoE-status innenfor
energiområdet.
For å nå hovedmålene
for regional- og distriktspolitikken om å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og legge til rette
for likeverdig levekår over hele landet, ser komiteen det
som avgjørende at det er godt utbygde velferdstilbud og
et bredt spekter av sikre og interessante arbeidsplasser i alle
regionene. Komiteen vil derfor understreke at muligheten
til å nå målene henger nøye
sammen med vår evne til å utvikle en fremtidsrettet
og lønnsom privat næringsvirksomhet i alle regioner.
Det offentlige må legge til rette for økt
verdiskaping og sysselsetting. Komiteen vil likevel
fremheve at det bare er den enkelte regionens befolkning, næringsliv
og lokale myndigheter, som kan utnytte mulighetene og rammebetingelsene
til å skape ny aktivitet og utvikling. Det er derfor etter komiteens syn
viktig å erkjenne at det er den enkelte regionen selv som
må ta hovedansvaret for å drive frem en slik næringsutvikling.
Komiteen vil peke på at
oppmerksomheten i alle regioner må rettes inn mot de fortrinn
og de muligheter som finnes i regionen. Samtidig er det viktig å styrke satsingsviljen
i det eksisterende næringsliv og hos personer som har ideer
som kan gi grunnlag for næringsvirksomhet. Komiteen vil
understreke at vi er helt ut avhengig av at det finnes mennesker
som vil søke etter nye løsninger, og som har evne
og vilje til å satse. Derfor må vi også stimulere
"gründere" og skape et bedre etablererklima.
Komiteen ser det som et mål
at stadig flere elever, lærlinger og studenter skal få både
praktisk og teoretisk innsikt i hvordan det er å starte
og drive en bedrift. Komiteen mener derfor det må legges
stor vekt på å utvikle tilbudet av elev-, ungdoms-
og studentbedrifter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil imidlertid understreke
at staten har, og må ha, et overordnet ansvar for regional-
og distriktspolitikken, og for å tilrettelegge en politikk
med sikte på å virkeliggjøre hovedmålene
for denne politikken. Denne politikken må bygge på de
strategier og de retningslinjer som er trukket opp foran.
Komiteen mener at
den offentlige virksomheten har en viktig rolle i utviklingen av
velferdstilbudet til befolkningen. Komiteen vil samtidig
peke på at sektoren har en viktig rolle som veileder og
tilrettelegger for privat næringsvirksomhet. Raske teknologiske
og markedsmessige endringer stiller nye krav til omstillingsevne
også i offentlige virksomheter som skal legge til rette
for næringsutvikling.
Komiteen vil peke på at
utviklingen av kunnskapssamfunnet får store konsekvenser
for næringspolitikken. Norge må bli en av de ledende
innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor
de områder hvor vi har fortrinn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at dette krever en aktiv næringspolitikk hvor staten
er bredt engasjert.
Komiteen vil understreke
betydningen av gode regionale utviklingsprosesser og et samarbeid
mellom virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet
både på regionalt og nasjonalt nivå.
Virkemiddelapparatet skal ha fokus på sammenhengen mellom
regional utvikling, nyskaping og internasjonalisering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at
næringspolitikken i Norge i større grad må bli
regional. Flertallet mener det må utvikles
regionale verdiskapingsmiljøer der det er tett samspill
mellom aktørene. Det må være et siktemål å utvikle
helhetlig miljø, der råvareleverandører, foredlingsbedrifter,
underleverandører, støttefunksjoner, finansinstitusjoner
og kompetansemiljøer spiller sammen. Den offentlige virkemiddelbruken
må bidra til utvikling av slike miljøer. Søkelys
må settes på manglende helhet i miljøene.
Komiteen mener derfor
det må satses sterkere på utvikling av forskningsparker,
kunnskapsparker, næringsparker, næringshager og
inkubatorer. Komiteen mener Selskapet for industrivekstanlegg
(SIVA) har spilt en svært positiv rolle for utvikling av
slike miljøer, og må gis rom for å videreføre
og styrke dette. Det er viktig å legge til rette for slike
miljøer der det er en viss bredde i nyskapingsarbeidet,
men det er også viktig å se mulighetene for utvikling
av næringshager og industri-inkubatorer på steder
som står overfor store omstillinger enten i næringslivet
eller i offentlig virksomhet, og hvor det er behov for et ekstra
løft i omstillingsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at det vil være vanskelig å få til
slike nettverk på små steder der det er lange
avstander til andre partnere. For å utvikle samspill, også for
bedrifter som ligger på steder hvor det ikke ligger til
rette for å utvikle bredere lokale eller regionale miljøer,
må det stimuleres til nettverk blant annet via informasjonsteknologi.
Flertallet vil understreke at
en hovedutfordring i nyskapningsarbeidet er å øke
bruken av kompetanse og forskning i bedriftene. Dette er igjen nært
knyttet til behovet for nærmere kontakt mellom næringslivet, utdanningsmiljøene
og FoU-miljøene.
Flertallet vil understreke at
både utdanningsmiljøene og FoU-miljøene
må erkjenne sitt ansvar for å bidra til utvikling
av regionale næringsliv, og aktiv innsetting for å fylle
en slik rolle. Utdannings- og forskningsmiljøene må være
en kunnskapssektor både ved egen aktivitet og ved å formidle
kunnskap og være en inngangsport for det regionale næringslivet
til nasjonal og internasjonal spisskompetanse.
Komiteen vil fremheve
at bedrifter som ønsker å ligge fremst på sitt
felt internasjonal, må ha tett kontakt med de forsknings-
og utviklingsmiljøene som ligger fremst internasjonalt
på sektoren. Komiteen ser det som viktig å prioritere
virkemiddel og tiltak som medvirker til å senke barrieren
på kunnskapsoverføring, blant annet ved å styrke
kontakten mellom forsknings- og utviklingsmiljøene og næringslivet.
Komiteen vil peke på at
dagens FoU-virksomhet ikke treffer næringsliv i distriktene
godt nok og i alt for liten grad kobler kunnskapsutvikling til næringsutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at en annen av hovedutfordringene i nyskapingsarbeidet
er å løfte de ideer som kommer gjennom forsknings-
og utviklingsarbeid over til lønnsom forretningsvirksomhet.
Dette krever nærmere samarbeid mellom kompetansemiljøer og
næringslivet og mellom kompetansemiljøer og investeringsmiljøer. Flertallet ser
det også i denne sammenheng viktig at det finnes regionale
samarbeidsarenaer som forskningsparker, kunnskapsparker, Center
of Expertise, næringsparker og næringshager.
Flertallet vil peke på behovet
for statlig bidrag til grunnfinansiering av næringshager
i en startperiode. Flertallet har merket seg at mye
tyder på at en bidragsperiode på 5 år
er for kort. Flertallet ser det som viktig at det
finnes ressurser i næringshagene som kan bidra til et aktivt
utviklingsmiljø i næringshagen og også til
samspillet mellom næringshagen og næringslivet
utenfor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
derfor at det må vurderes å forlenge perioden
med statlig støtte til grunnfinansiering utover de 5 årene
som er i dag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil spesielt framheve at næringshagene
har vært en suksess med blant annet en kvinneandel på 40
pst. blant etablererne. Disse medlemmer mener perioden
med statlig støtte til næringshagene må forlenges
og vurderes gjort permanent.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det må avklares hvordan
det varige finansieringsansvaret for næringshagen etter
etableringsperiode skal fordeles mellom staten og regionene. Regional
myndighet må i denne sammenheng vurdere en vanlig driftsstøtte.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med de samlede tiltak
som legges frem gjennom flere meldinger denne våren. Disse medlemmer viser
dessuten til at Regjeringa sin visjon går på å løfte
Norge fram som den mest innovative og kunnskapsbaserte nasjonen. Disse
medlemmer støtter dette. Disse medlemmer sier
seg videre fornøyd med Regjeringens satsing på ungt entreprenørskap
i skolen gjennom den etablerte stipendordningen.
Disse medlemmer vil fremheve
følgende punkt som viktigst for regional nyskaping:
– Legge
forholdene til rette lokalt for eksisterende og nye aktører
for å lykkes i et internasjonalt konkurransedyktig næringsmiljø.
– Styrke entreprenørskap
og kommersialisering med et ekstra fokus på de områdene
som har en sårbar næringsstruktur.
– Fortsatt fjerne hindringer samtidig
som det etableres flere moderne løsninger for næringslivet
slik at ytterligere nye bedrifter kan etableres.
Disse medlemmer støtter
en videre satsing på utvikling av forskningsparker, næringsparker,
næringshager og inkubatorer. Det er viktig å legge
til rette for slike miljø der det er en viss bredde i nyskapingsarbeidet,
og disse medlemmer ser det derfor som en fordel at
det nå legges til rette for en videre føring av slike
etableringer, spesielt på steder med tynne og kapitalfattige
næringsmiljø.
Komiteen har merket
seg at Innovasjon Norge, SIVA og Norges Forskningsråd har
inngått en samarbeidsavtale som gjelder fra 1. januar
2005. Komiteen ser det som viktig at brukerne skal
kunne møte et mest mulig helhetlig og samordnet virkemiddelapparat.
Siktemålet må være at næringsutøveren
skal få kontakt med det riktige fagorganet ved å henvende
seg til ett virkemiddelkontor. Innovasjon Norges fylkeskontorer
må være kjernen i virkemiddelapparatet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker i denne
sammenheng betydningen av at det er etableres partnerskapsavtaler mellom
institusjonene og fylkeskommunene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det har skjedd en betydelig reduksjon av bevilgningene
til distriktspolitiske tiltak (den "smale" distriktspolitikken) de
siste årene, samtidig som virkemiddelinnsatsen er lagt
om fra investeringsstøtte til å stimulere innovasjon og
nyskaping. Dette flertallet vil peke på at
dette i vesentlig grad har endret virkningene av politikken. Den
bedriftsrettede investeringsstøtten, blant annet i form
av investeringstilskudd og lånegarantier, har som formål å kompensere
for markedssvikt i kapitalmarkedene som fører til at private
finansinstitusjoner er tilbakeholdne med å gi risikolån
til lønnsom investeringsprosjekter, blant annet som følge
av at verdien av panteobjekter ansees som mindre sikker i distriktene. Behovet
for slike virkemidler er etter dette flertallets syn økt
de siste årene, mens som virkemiddelinnsatsen er dreid
bort fra slike virkemidler. Samtidig vil dette flertallet peke
på at vridningen av virkemiddelbruken fra investeringsstøtte
til støtte av innovasjonen og nyskaping favoriserer nærhet
til FoU-miljøer og ofte derfor nærhet til større
sentra.
Dette flertallet er enig i at
støtte til nyskaping og innovasjon er viktig. Dette
flertallet vil imidlertid sterkt understreke at det er et
selvstendig mål å skape aktivitet i distriktene
selv om virksomheten ikke er nyskapende. Dette flertallet mener
derfor at det forstsatt må gis generell investeringsstøtte
i distriktene - også til investeringer som i seg selv ikke
er nyskapende.
Dette flertallet vil for øvrig
vise til at de politiske myndigheter har innrettet virkemidlene
i distriktspolitikken slik at det er ulike maksimale støttesatser
i ulike områder. Dette flertallet vil fremheve
at hensikten med slike retningslinjer er at de distriktspolitiske
virkemidlene skal kunne brukes mer kraftfullt i områder
med høye støttesatser enn i områder med lavere
støttesatser. Dette flertallet mener derfor
at virkemiddelapparatet må innrette bruken sterkere i tråd med
de forutsetningene som er lagt til grunn om variasjon i støtteintensiteten.
Dette flertallet vil understreke
at de regional- og distriktspolitiske virkemidlene i tråd
med dette både må innrettes for å kompensere
for avstand, klima, tynnere næringsmiljøer og
markedssvikt med sikte på å fremme investeringer
og utvikling av arbeidsplasser i distriktene, og for å stimulere
innovasjonen og nyskaping.
Dette flertallet mener det er
viktig at de økonomiske rammene for Innovasjon Norges virkemidler overfor
næringslivet økes, slik at Innovasjon Norge i større
grad kan bidra til å skape nye og utvikle eksisterende
arbeidsplasser.
Komiteen har merket
seg at ettersom det har blitt friere internasjonale kapitalbevegelser,
har det utviklet seg internasjonale kapitalmarkeder hvor realrenter
og avkastningskrav er utjevnet, og hvor konkurransen om kapital
og investeringer er blitt hardere. Dette har forsterket kravet til
lønnsomhet. Svak lønnsomhet er en årsak
til at små bedrifter i distriktene har hatt problemer med å trekke
til seg kapital og at de har hatt lav egenkapitalandel. Komiteen har
samtidig merket seg at distriktene ofte har et svakere annenhåndsmarked
for investeringsobjektene. Sikkerheten for en investering eller
et lån er derfor mindre. Samtidig er avstanden fra de tunge
investeringsmiljøene i sentrale strøk lengre,
og informasjonen om de enkelte bedrifter dårligere. Komiteen mener
at tilgangen på risikokapital er helt avgjørende
for å legge til rette for en aktiv næringsutvikling
over hele landet. Næringslivet i distriktene er ofte å finne
blant taperne i kampen om risikokapitalen. Komiteen viser
til at det bl.a. er lite tilgjengelig kapital for bedriftsetableringer
i en tidligfase. Komiteen ser det som et mål å gjøre
næringslivet i distriktene så lønnsomt
og interessant at bedriftene kan bygge opp kapital gjennom lønnsomhet
og ved å være attraktive investeringsobjekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener like fullt det er behov for offentlige tiltak som kan rette
opp svakheter i kapitaltilgangen i markedet.
Flertallet har merket seg at
antall banker og bankfilialer i distriktene er redusert som følge
av oppkjøp og sammenslåinger. Dette gir økt
avstand mellom finansinstitusjonene og næringslivet og
således mindre lokal kunnskap. Flertallet vil
peke på at dette kan bety at samspillet med andre finansieringskilder,
blant annet gjennom det offentlige virkemiddelapparatet, kan bli
enda viktigere i flere distrikter.
I en situasjon hvor finansnæringen
synes å vise tilbakeholdenhet med å gi lån
til næringslivet i distriktene, eller til spesielle næringer
ut over det som en normal risikovurdering skulle tilsi, mener flertallet at
Innovasjon Norge må gis en sterkere rolle i finansieringen av
næringslivet. Flertallet mener derfor at
rammene for Innovasjon Norge sin grunnfinansieringsordning må utvides.
Flertallet mener at det offentlige
må legge til rette for finansiering av de tidligste fasene
av næringsutvikling hvor det er store muligheter for gevinst,
og også stor tapsrisiko. Dette kan etter flertallets syn
skje ved felles offentlig/privat finansiering av risikokapital blant
annet gjennom såkornfond. Flertallet har
merket seg at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2005
vedtok å etablere såkornfond knyttet til alle universitetene
utenom Universitetet i Tromsø.
Flertallet mener at det må etableres
et slikt såkornfond også i tilknytning til Universitetet
i Tromsø.
Komiteen vil vise
til at Stortinget har vedtatt etablering av regionale såkornfond
for næringslivet. Det må være en prioritert
oppgave å få fondene operative så raskt
som mulig slik at de kan bidra til å få fart på verdiskaping
og nye arbeidsplasser i distriktene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener de økonomiske rammene for
SIVA må styrkes for at selskapet skal kunne bidra offensivt
til regional utvikling. Flertallet vil spesielt peke
på behovet for bedre egenkapitaldekning.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen løfter
fram SIVA som en viktig aktør i det regionalpolitiske og
næringspolitiske arbeidet. Spesielt vil disse medlemmer peke
på Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett hvor
det foreslås en tilleggsbevilgning på i alt 38
mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener Norge så raskt som mulig må notifisere kommunale
næringsfond og andre aktuelle virkemidler i distriktspolitikken.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Effektutvalet slo fast at de distriktsretta virkemidlene
har større effekt i distrikta enn de mer generelle, nasjonale
næringspolitiske tiltak som i liten grad når distriktsbedriftene.
Dette medlem mener at de eksisterende
ordningene for nyetablerere må styrkes betydelig og kompletteres
med en gründerbank. Dette medlem mener vi trenger
offensive instrumenter for å forløse kreativitet og
ideer i langt større grad enn i dag. Det bør derfor etter dette
medlems syn etableres en gründerbank som kan veilede
og gi økonomisk støtte til gründere, oppfinnere
andre kommersielle fritenkere og ildsjeler med gode prosjekter og
ideer, som i dag faller utenfor de eksisterende ordningene.
På denne bakgrunn vil dette
medlem fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa fremme
forslag om en gründerbank som kan veilede og gi økonomisk
støtte til gründere som i dag faller utenfor de
eksisterende økonomiske ordninger."
Dette medlem viser til den fordel
Norge har gjennom god tilgang til kapital, og mener at denne fordelen
bør utnyttes i større grad enn den gjøres
i dag. Dette medlem viser til Senterpartiets forslag
om å sette av 20 mrd. kroner i kapitalbase til regionale næringsfond.
Avkastningen skal forvaltes i et samarbeid mellom regionalt forvaltningsnivå og
Innovasjon Norge. Samarbeidet på regionalt nivå skal
også inkludere næringsaktører og private
investorer. Slike fond vil etter dette medlems syn
kunne utløse et stort potensial for verdiskaping rundt
om i landet.
Dette medlem vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa tilrettelegge
for en kapitalbase på 20 mrd. kroner til regionale næringsfond. Avkastningen
skal forvaltes i et samarbeid mellom det regionale folkevalgte nivå og
Innovasjon Norge."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser videre til at de kommunale næringsfondene
bidro til å skape 1 810 arbeidsplasser og 970
bedrifter, før Regjeringen fikk flertall for å kutte
staten sin del av støtten til disse fondene. Disse
medlemmer mener dette kuttet var et feilgrep og ønsker å gjenopprette
støtten til kommunale næringsfond.
Komiteen vil peke
på at avstand er en betydelig ulempe i et langstrakt land
som Norge med store areal, liten befolkning, spredt bosetting og
svært varierende geografiske og topografiske forhold. Dette
forsterkes ved at klimaet vinterstid ytterligere forverrer fremkommeligheten. Komiteen mener
derfor at et godt transporttilbud er viktig for å sikre
tilgangen til markedene og for å dekke næringslivets øvrige
behov. Dessuten ser komiteen det som viktig at befolkningen
skal kunne ha god kontakt med familie og venner, og tilgang til ønskede
ferie- og fritidstilbud. Dette er ofte avgjørende for at
så vel næringsliv som privatpersoner finner det
attraktivt å være i distriktene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til Stortingets behandling av Nasjonal Transportplan
2006-2015 (Innst. S. nr. 240 (2003-2004)), hvor et flertall i Stortinget
gikk inn for en betydelig økning av bevilgningen til samferdselsformål utover
det Regjeringen hadde foreslått. Flertallet ser
det nødvendig å øke bevilgningene til
samferdsel fremover.
Komiteen mener at
en samferdselspolitikk som bidrar til å knytte en større
region sammen er viktig for å kunne nå de regionalpolitiske
målene. Komiteen vil også peke
på betydningen av at ulike sentre kan knyttes sammen i
en flerkjernestruktur gjennom effektive transporttilbud mellom tettsteder
og byer med ulik størrelse. Komiteen har
i denne sammenheng blant annet merket seg hvordan en positiv utvikling
i flere byregioner i utkanten av pendlingsomlandet til Oslo kan
avlaste, supplere og delvis konkurrere med hovedstadsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, mener at utbyggingen av stamveinettet må prioriteres,
slik at flaskehalser fjernes, og en får en gjennomgående stamveistandard.
For å utløse verdiskapingspotensial rundt om i
landet er det også svært viktig å ruste
opp og bygge ut det sekundære riksveinettet rundt om i
landet.
Komiteen viser til
at utbygging av bruer og tunneler har gitt fast veitilknytning til
steder som tidligere var avhengig av ferger. En bedring av samferdselstilbudet
til fergeavhengige områder kan skje ved at offentlig støtte
til fergedrift omdisponeres til finansiering av fastlandsforbindelse
der dette er mulig, slik Stortinget allerede har vedtatt. Komiteen mener
at slike muligheter må utnyttes for å bedre samferdselen
i ulike regioner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at i områder der det ligger til rette for å utvikle
jernbanetilbud, bør jernbanen ta hånd om store
persontrafikkstrømmer. Videre kan jernbane være
fordelaktig ved frakting av gods over store avstander.
Flertallet mener at bevilgningene
til kollektivtransport bør økes, og at utbyggingen
av jernbanetilbudet bør forseres.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på at tid er en viktig
faktor både for næringslivet og privatpersoner.
Flytransport får derfor stadig større betydning
i distriktene. Dette flertallet vil fremheve at Effektutvalget
mener det regionale flytilbudet har svært positivt effekt
på utvikling av distriktene. Det er derfor viktig å bidra
til gode rutetilbud og lavere priser på kortbanenettet. Dette
flertallet legger vekt på å sikre et godt
flyplassnett og flyrutetilbud i alle deler av landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil for øvrig peke på at en i vurderingen av det
statlige støttenivået til flyrutetransport ikke
kan vurdere dette isolert, men også se omfanget av støtten
til flytransport i forhold til andre transportformer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at Hurtigruta må videreføres som et enhetlig
transporttilbud med daglige, helårlige seilinger på hele
distansen Bergen-Kirkenes.
Dette flertallet ser det som
et mål at mer av godstransporten flyttes fra vei til båt
og bane. Dette forutsetter samtidig at ulempene ved omlastingen
reduseres, og at infrastrukturen i havner og jernbane bedres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser behov for en sterkere samordning mellom
de ulike transportformene.
Flertallet mener det er nødvendig
at finansieringen av havner og farleier styrkes ytterligere. Flertallet vil
framheve at muligheten til å utnytte vårt nasjonale
fortrinn innen fiskeri og havbruk avhenger av tilgang på gode
fiskehavner.
Flertallet vil peke på at
de nye mulighetene for elektronisk kommunikasjon gir mulighet for å fjerne vesentlige
deler av de avstandsulempene som Distrikts-Norge har. Dette forutsetter
imidlertid at distriktene sikres tilgang til telenett med høy
hastighet. Og det forutsetter at den nye teknologien benyttes bevisst
til å skape utvikling i distriktene. Flertallet mener
at alle norske husstander skal sikres tilbud om tilknytning til høyhastighets
telenett innen utgangen av 2007. Staten må medvirke til
finansiering av utbyggingen der det ikke er markedsmessig grunnlag
for utbygging. Flertallet ser dette som en videreføring
av det arbeid som allerede foregår i HØYKOM.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til forslag om å etablere
et utbyggingsfond for bredbånd.
Komiteen viser for øvrig
til Innst. S. nr. 133 (2003-2004) Breiband for kunnskap og vekst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at det må legges til rette for posttjenester
til like priser over hele landet. Flertallet mener
det ikke er akseptabelt dersom enkelte fylker har en vesentlig senere
postfremføring enn det som forutsettes for landet som helhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen Bondevik
II de siste årene har styrket satsingen på samferdsel
og at forslaget til Nasjonal transportplan 2006-2015 innebar en
ytterligere økning i rammene til samferdselsformål. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen har gjennomført
en storsatsing på gode samferdselsløsninger for
hele landet. Disse medlemmer er svært fornøyd
med at Sem-erklæringens mål om en økning
for kollektivtransporten på mellom 1,5 og 2 mrd. kroner
i løpet av fireårsperioden er mer enn oppnådd. Disse
medlemmer vil vise til at veginvesteringene i perioden 2002-2005
er styrket med over 1 milliard kroner i forhold til Arbeiderpartiets
forslag til Nasjonal transportplan. Inkludert OPS-prosjektene er Sem-erklæringens
mål for veginvesteringer om lag oppfylt.
Disse medlemmer vil vise til
at bevilgingene til jernbaneformål i denne stortingsperioden
har vært større enn noen gang før, med
unntak av den ekstraordinære utbyggingen av Gardermobanen.
Disse medlemmer vil understreke
at gode og hensiktsmessige transportløsninger er nødvendige
for å sikre bosetting over hele landet samt nyskaping og vekst
i næringslivet. Bedret framkommelighet i og mellom regioner
må derfor være et svært viktig mål
for transportpolitikken. Norske eksportbedrifter har høye kostnader
knyttet til transport sett i forhold til næringsliv i land
vi konkurrerer med.
Disse medlemmer mener at hovedtyngden
av bevilgningene til jernbaneinfrastrukturen må kanaliseres
til storbyområdene og i intercitytriangelet, ettersom det
er her jernbanen først og fremst kan bidra til bedre fremkommelighet
og bedre miljø. Disse medlemmer støtter
Regjeringens strategi om å bygge nye dobbeltspor rundt
de store byene og kortere dobbeltsporparseller i intercitytriangelet.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan 2006-2015, og egne merknader
i Innst. S. nr. 240 (2003-2004). Disse medlemmer er
svært tilfreds med at Regjeringen i NTP økte innsatsen
til særskilte kollektivtiltak med 2 500 mill.
kroner i planperioden. I tillegg kommer en eventuell finansiering
over samlet statlig finansieringsordning for kollektivinfrastruktur. Disse
medlemmer vil understreke at dette til sammen innebærer
en betydelig styrking av innsatsen for kollektivtransport i forhold
til dagens nivå.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i Nasjonal transportplan for 2006-2015 la til grunn
en ramme for kjøp av lufthavntjenester på 300
mill. kroner årlig i planperioden og at dette er en økning
fra nivået så langt i inneværende fireårsperiode.
Dette vil være et viktig bidrag for å legge til
rette for et godt transporttilbud i distriktene.
Disse medlemmer vil videre vise
til at Regjeringen har ført en aktiv konkurransepolitikk
innenfor luftfarten som bidrar til at konkurransen blir mest mulig reell.
Flypassasjeravgiften er fjernet og staten kjøper nå innenlandsreiser
av flere selskaper. Opphør av ordningen med bonuspoeng
på flyreiser innenlands har gjort det lettere for nye aktører å komme
inn på det norske markedet. Totalt sett har dette gitt
lavere priser og et bedre flytilbud, og dermed betydelige gevinster
både for næringslivet og for folk flest. Disse
medlemmer vil understreke at lavere flypriser er viktig
for distriktene og spesielt for Nord-Norge.
Disse medlemmer mener at elektronisk
kommunikasjon gir muligheter for å fjerne vesentlige deler av
avstandsulempene i kystdistriktene og andre deler av Distrikts-Norge.
Dette forutsetter imidlertid etter disse
medlemmers mening at næringslivet i distriktene
må sikres tilgang til telenett med høy hastighet.
Og det forutsetter at den nye teknologien brukes bevisst til å skape
utvikling i distriktene.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 49 (2002-2003), jf. Innst. S. nr. 133 (2003-2004)
Breiband for kunnskap og vekst. Disse medlemmer viser
til at partienes standpunkter er nøye redegjort for i den
innstillingen.
Videre er disse medlemmer opptatt
av å sikre hele landet et godt og likeverdig posttilbud.
Den overordnede målsettingen på postområdet
er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av posttjenester
til rimelige priser og med god kvalitet. Disse medlemmer vil
vise til at 99,6 pst. av alle husstander i Norge får i
dag posten sin levert seks dager i uken. Det er en klar og entydig
intensjon fra disse medlemmers side å opprettholde
dagens høye nivå på tjenestetilbudet
i distriktene. Gjennom bruk av virkemidler som enhetsporto på enkeltsendinger,
statlig kjøp av ulønnsomme tjenester og et nytt
regelverk som er tilpasset de særegne norske forholdene
som for eksempel det spredte bosettingsmønsteret, skal
vi ha et godt posttilbud over hele landet også i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i samferdselspolitikken vil Fremskrittspartiet arbeide for
miljø, sikkerhet, transportøkonomi og framkommelighet.
Transport av varer og passasjerer skal skje i fri konkurranse og
med full markedsstyring. Disse medlemmer mener at
en konkurranse mellom jernbanetransport, sjøtransport,
lufttransport og veitransport må skje uten at noen av aktørene
må betale en avgift for å finansiere andre transportformer.
Det betyr at Fremskrittspartiet ikke vil bruke avgifter som er pålagt
bilistene for å finansiere drift og vedlikehold av jernbane
eller andre typer transportformer. En slik kryssubsidiering fører
til at transportørene velger en transportløsning
som koster samfunnet større beløp enn hvis en
fri konkurranse mellom transportformene fikk virke.
Det er av den største betydning å satse
på de mest hensiktsmessige transportmidlene i forhold til
de transportoppgaver som skal løses. Dette vil gi en mer
kostnadseffektiv bruk av offentlige ressurser innenfor samferdsel,
og i tillegg føre til en mer rettferdig fordeling av kostnadene
mellom de ulike transportformene.
Disse medlemmer legger til grunn
i sine vurderinger av prosjekter at de skal være lønnsomme.
Det betyr at de har høy kost/nytteeffekt. I praksis
betyr det at en vei hvor det går mye biler pr. døgn
(ÅDT), vil bli prioritert foran bygging av veier med lav ÅDT.
Ved beregning av nytte/kost legges det også til
grunn en kalkulasjonsrente. I Norge er denne renten særdeles høy,
og varierer mellom kollektivreiser som har 5 pst., til luftfart
hvor renten er 10 pst. Hvis renten er høy for et prosjekt,
er det mindre lønnsomt å investere i et slikt prosjekt,
og jo lavere renten er, desto mer lønnsomt er det. Det
hevdes fra samarbeidsregjeringen at denne renten er satt ut fra
en faglig vurdering, noe disse medlemmer finner lite
troverdig. Dette har sin bakgrunn i at renten er satt i henhold
til de mål samarbeidsregjeringen har satt i Sem-erklæringen,
og vil gjøre det lønnsomt å satse på kollektivtransport.
Det er verd å merke seg at mens renten varierer fra 5 til
10 pst. i Norge, er den 4 pst. i Sverige og 6 pst. i Danmark. Dette fører
bl.a. til at byggingen av Svinesundsbroen som er utfartsåren
til Europa for Norge, er ulønnsom for Norge å bygge,
mens den er lønnsom for Sverige. Dette er et klart eksempel
på at kalkulasjonsrenten i Norge er feil, og må senkes.
Spesielt viktig er dette for veiprosjekter hvor den norske renten
på 8 pst. er dobbelt så høy som i Sverige
med sine 4 pst.
Oversikt over diskonteringsrentene
i Norge og en del andre land. Alle renter er realrenter
Danmark | Sverige | Norge | Finland | UK | Nederland | Tyskland | Frankrike |
6 % | 4 % | 5-10 % | 5 % | 3,5 % | 4 % | 3 % | 8 % |
Disse medlemmer mener at et godt
utbygd samferdselstilbud er en av de viktigste faktorene for at samfunnet
skal kunne fungere. Uten et godt utbygd infrastrukturnett vil det
være umulig for bedrifter og enkeltpersoner å etablere
seg og bo rundt omkring i landet. Samferdselsnettet må derfor
ses i helhet, der bil-, bane-, båt- og lufttransport utfyller
hverandre.
I et land som Norge med lange avstander og spredt bosetning,
vil et godt utbygd veinett med høy standard være
avgjørende for at næringsliv skal kunne fungere på en
effektiv måte. Disse medlemmer ønsker derfor å prioritere
investeringer og vedlikehold av veinettet høyest. Muligheten
til bruk av bil, både til arbeidsformål og rekreasjon,
er positivt, og bedrer den enkeltes livskvalitet. I konkurranse
med jernbane har bilen overlegne konkurransefortrinn, som hurtighet, fleksibilitet,
og ikke minst økonomi.
Kollektive transporttilbud skal utføres
av private bedrifter etter markedsøkonomiske prinsipper,
med reelle priser og med sunn konkurranse mellom transportselskapene.
I de områder hvor det ikke er mulig å drive kollektivtransport
med overskudd, og hvor det offentlige av spesielle grunner ønsker å opprettholde
et tilbud, skal tilbudet basere seg på konkurranse mellom transportselskapene
basert på anbud.
Disse medlemmervil
peke på at selv om det er kostbart å fly i Norge,
har inntreden av det nye norske flyselskapet AS Norwegian Air Shuttle
vist at konkurranse på det innenlandske markedet virker.
Prisene er kraftig redusert og rutetilbudet forbedres stadig. Også på det
internasjonale markedet har opprettelsen av flere lavprisselskaper
tvunget prisene ned. Selv om konkurransen har blitt bedre, vil Fremskrittspartiet
fortsette å fjerne konkurransehindrende regler, og legge
til rette for mer konkurranse og lavere kostnader slik at flyprisene
kan reduseres. Fremskrittspartiets gjennomslag for å omgjøre
Luftfartsverket til Avinor AS vil føre til reduksjon i
flyavgiftene, noe som igjen vil gi lavere flypriser til forbrukerne.
Disse medlemmer ønsker å opprettholde
et godt flytilbud rundt om i landet, men dette tilbudet må basere
seg på konkurranse og til enhver tid være tilpasset
det reelle behov for flytransport. Disse medlemmer mener
at hvis ulønnsomme flyplasser skal opprettholdes, må dette
gjøres ved bevilgninger over statsbudsjettet og ikke gjennom
et system hvor andre flypassasjerer må betale en ekstra
flyplassavgift slik systemet har vært fram til i dag.
Disse medlemmer vil peke på at
jernbane er lite egnet som en effektiv transportform i et land som Norge
hvor det er liten befolkningstetthet. Når det gjelder transport
av personer, bør det legges opp til fri konkurranse mellom
de forskjellige transportformer uten noen form for kryssubsidiering.
Ut fra dette vil det derfor være ønskelig å i
langt større utstrekning satse på bygging og vedlikehold
av veinettet, framfor investeringer i jernbanenettet og kjøp
av tjenester fra NSB. I flere områder har etablering av
ekspressbussruter vist seg å være en suksess,
og de reisende går over fra å reise med tog til
busstransport. Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at
de nye bussene er mer komfortable, i tillegg til at buss er langt
mer fleksibelt enn tog. For disse medlemmer er det
ulogisk å satse på togtransport der kundene velger å reise
med buss. Spesielt når busselskapene betaler store beløp
i avgift til staten for å bruke veinettet, og likevel går
med overskudd.
Disse medlemmer vil peke på at
for næringsliv og befolkningen vil en konkurransedyktig
sjøtransport være av avgjørende betydning
for framtidig bosetting og næringsliv rundt om i landet.
Norge er et langstrakt land med mange og lange fjorder. Båt
som transportmiddel er derfor en viktig del av norsk samferdsel.
Ferjedrift er en naturlig del av det offentlige veinettet og er følgelig
et offentlig ansvar, men private ferjeselskaper bør stå for
selve driften etter anbudsprinsippet.
Der det ut fra samfunnsmessige årsaker
er viktig å opprettholde ulønnsomme ruter, skal
disse gjøres lønnsomme ved statstilskudd, og legges
ut på anbud.
Disse medlemmer mener at sikker
transport på havet er av avgjørende betydning.
Derfor er det viktig at arbeidet med utbygging, merking og utdyping
av farleder bør skje på en mer effektiv måte.
På kort sikt er utbedringsbehovet av farleder på 300-400
mill. kroner. Disse medlemmer ønsker derfor å satse
på en raskere utbedring enn Regjeringen, og legger til
grunn at økt bruk av konkurranse vil frigjøre
midler slik at utbedring av farleder kan framskyndes.
Norge har en lang kyst med mange og lange fjorder. Derfor
vil bruk av båt for å frakte både mennesker
og varer være en effektiv løsning. Disse
medlemmer ønsker derfor at det blir full konkurranse
om ferjedrift, og at besparelsene brukes til å gjøre
ferjetransport gratis for brukerne av ferjer som er tilknyttet innenlands riks-
og europaveier. Disse medlemmer har registrert at
flere eksportører og trafikkselskaper rundt om i landet
klager på at det er for få ferjeavganger, noe
som fører til ekstra kostnader for næringslivet.
Dette fører igjen til at de taper i konkurransen med andre.
Derfor foreslår disse medlemmer at det bevilges
mer penger til ferjedrift slik at anløpsfrekvensen kan øke. Dette
vil spesielt styrke næringslivet i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer viser til at
bevilgningen til veiinvesteringer fremdeles viderefører
et betydelig etterslep på både veivedlikehold
og investeringer. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å satse
på en kraftig utbygging av veisektoren. Disse medlemmer vil vise
til at Norge som et land med lange avstander og spredt bebyggelse
burde, for å utligne ulempene med å ligge langt
fra markedene, ha et bedre utbygd veinett enn andre land. Dessverre
er det motsatte tilfelle, Norge ligger langt etter de fleste europeiske
land. Bevilgningen til veiformål har gjennom flere år
gått reelt ned, samtidig har trafikkveksten vært
sterk, og ulykkesfrekvensen negativ. For disse medlemmerer det en klar sammenheng mellom økt
trafikk og flere ulykker på den ene siden, og mindre penger
til veiformål på den andre siden.
Disse medlemmer ønsker
derfor å forsere utbyggingen av veinettet i Norge samt
forbedre vedlikeholdet, dette vil føre til færre
ulykker og et mer lønnsomt næringsliv. Spesielt
vil dette virke positivt for næringsliv og befolkning i
Distrikts-Norge.
Disse medlemmer er bekymret over
at en stadig større del av investeringsmidlene innen veisektoren bompengefinansieres. Disse
medlemmer viser til at staten tar inn langt over 50 mrd.
kroner i forskjellige bilrelaterte avgifter inkludert merverdiavgift
på avgiftene. Disse medlemmerser på den stadig økende bruk
av bompenger, som en ekstra skatt/avgift på bilisten,
noe Fremskrittspartiet på det sterkeste er imot.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i NTP 2006-2015 foreslo å bruke 75 mrd.
kroner mer på veibygging, rassikring og veivedlikehold
enn det som ligger inne i Regjeringens forslag til NTP for samme
periode. Uten en slik satsing er etter disse medlemmerssyn 0-visjonen uoppnåelig, og
en vil se at ulykkesstatistikkene fortsatt vil holde seg høye
i fremtiden. En slik satsing er også nødvendig
for at næringslivet skal kunne omdanne sine lokale konkurransefortrinn
til overskudd i bedriften gjennom at de kan frakte sine produkter
til markedene for en akseptabel pris.
Disse medlemmer viser til at
fylkesveinettet utgjør 30 pst. av det offentlige veinettet.
Fylkesveiene er den delen av det offentlige veinettet med dårligst standard
og som utgjør betydelige flaskehalser i veisystemet. Over
20 pst. av fylkesveinettet mangler fast dekke. Det er store forskjeller
mellom fylkene. I en rekke fylker er andelen som mangler fast dekke
40 pst. Bare 53 pst. av fylkesveiene har 10 tonn tillatt aksellast.
Disse medlemmer viser til at
de i Budsjett-innst. S. nr. 13 (2004-2005) foreslo at det ble opprettet
en ny post på samferdselsbudsjettet som skulle øremerkes midler
til fast dekke på fylkesveinettet og at det skulle utarbeides
en 5-årig handlingsplan for oppgradering av fylkesveinettet
med fast dekke og styrket bæreevne. Den nye ordningen skulle
fungere som en stimuleringsordning og spleiselag mellom staten og
fylkeskommunene.
Selv om disse medlemmer er imot
bompengeinnkreving, vil det være naturlig at de midler
som er innbetalt gjennom bompengestasjoner brukes til veiinvesteringer
og ikke til kollektivløsninger, og at disse midlene brukes
i de områdene hvor de er innkrevd.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har foreslått å ettergi bompengeselskapenes
gjeld samt at planlagte bompengeprosjekter bygges ut som planlagt
finansiert over statsbudsjettet. Disse medlemmer viser
til at da pengene enten allerede er brukt eller vedtatt brukt vil
en slik finansiering ikke påvirke økonomien gjennom økt
press. Disse medlemmer viser videre til at Stortinget
tidligere har vedtatt samme fremgangsmåte for Gardermobanen.
I mange områder er ferjetransport helt
avgjørende for et eksportrettet næringsliv. Få avganger
fører til at mange av disse bedriftene har problemer med å få produktene
ut i markedet til rett tid og til rett pris. Disse medlemmer vil
gjennom økt bruk av konkurranse og økte bevilgninger
arbeide for at bruk av innlands ferjer som er tilknyttet riks- og
europaveinettet gjøres gratis.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag og merknader under behandlingen av Nasjonal Transportplan. Disse
medlemmer understreker at jernbanene er den mest miljøvennlige
transportformen for framtida, og at jernbaneutbygging må prioriteres
foran ny vegutbygging i pressområdene. Disse medlemmer vil peke
på at det ikke er mulig å løse køproblemene
rundt de store byene ved hjelp av ny vegbygging. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at kollektivtransporten skal være
ryggraden i transportsystemet i de store byene, noe som krever økt
satsing og økte bevilgninger. Disse medlemmer viser
til at i distriktene vil kollektivtransporten spille en mindre rolle
enn i byene, og at det derfor er riktig å prioritere stamveger
og øvrige riksveger i disse områdene av landet.
Disse medlemmer viser til at
store deler av vegnettet i distriktene er preget av dårlig
standard, flaskehalser og aksellastbegrensninger. Disse medlemmer viser
derfor til forslag om en egen grusvegpakke i statsbudsjettet for
2005.
Disse medlemmer peker på at
barns sikkerhet krever endret fokus på at dette er nødvendig,
blant annet gjennom krav til gang- og sykkelinfrastruktur i tilknytning
til alle skoler og sentrumsområder.
Disse medlemmer vil peke på at
rasfaren er stor langs mange norske veger. Rasfarlige strekninger
skaper stor utrygghet for de som reiser og ikke minst for de som
må sende unger av gårde på en rasfarlig
skoleveg og disse medlemmer viser til egne forslag
i Dokument nr. 8:87 (2002-2003) om bedre kartlegging av rasfaren
i Norge.
Disse medlemmer viser til sitt
partis alternative statsbudsjett for 2005 der årsavgiften
for personbiler ble foreslått fjernet i arbeidsgiveravgiftssone
3-5 og redusert i sone 2. Dette for å kompensere for avstandsulemper
i distriktene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at etterslepet på drift og vedlikehold i veisektoren
er beregnet til 11 mrd. kroner. Dette etterslepet skaper daglig
problemer for bilister og næringsliv. Dette medlem mener
det bør komme en plan for innhenting av det store vedlikeholdsetterslepet
i sektoren.
Dette medlem viser videre til
den farlige situasjonen rasfaren på mange veier skaper
for de reisende lange perioder av året. Dette medlem viser
til at dette i tillegg til å være til hinder for
næringsliv og privatpersoner, også utgjør
en betydelig psykisk belastning for mange. Dette medlem mener
derfor at en økt satsing på rassikring vil være
et nødvendig tiltak for å fremme næringsutvikling
og livskvalitet mange steder i landet.
Dette medlem viser til at kalkulasjonsrenten
i Norge er 5-10 pst. for veiprosjekter. Dette er en høy rente
sammenlignet med andre land i Europa. Følgene av dette
er at prosjekt som ville vært lønnsomme å bygge
i utlandet, blir regnet som ulønnsomme når de bygges
i Norge. Dette medlem mener at kalkulasjonsrenten
burde vært satt til 4 pst.
Dette medlem viser til den store
transportkostnaden ferjene utgjør for private og næringsliv
mange steder i landet. Dette medlem peker på at
ferjene ofte er veien de stedene det ikke er vei, og at dette naturlig nok
er en utgift som rammer næringslivet på kysten særlig
hardt. Dette medlem mener derfor at riksveiferjene
bør bli gratis. Dette er allerede gjennomført i
vårt naboland Sverige.
Dette medlem vil peke på at
opprettholdelsen av dagens flyplasstruktur og videreutvikling av
flytilbudet er viktig for å redusere reisetida mellom ulike
deler av landet for reisende og for deler av godstrafikken. Dette
medlem vil særlig fremheve den viktige rollen kortbanenette
har for mange distrikter.
Dette medlem mener at innsatsen
for økt sikkerhet i farledene langs kysten, er avgjørende
for å overføre mer transport fra vei til sjø.
Merking og utbedring av ledene må være et prioritert
arbeidsområdene de kommende årene. Dette medlem
viser til den fare det uforutsigbare havområdet Stadhavet
representerer for skipstrafikken. Dette medlem mener på den
bakgrunn at planene for bygging av Stad skipstunel må få fortgang.
Dette medlem viser til at tilgang
til god internettforbindelse er en svært viktig ressurs
for næringslivets markedsføring og kundekontakt.
Det gir forutsetninger for desentralisert arbeid, og er dessuten
en stadig viktigere kilde til kultur- og fritidsopplevelser, samt
tilgang til informasjon og lokalt engasjement. Dette medlem mener
at den digitale kløfta er med på å øke
forskjellene mellom by og distrikt. Staten må etter dette medlems syn
ta et ansvar for å sikre alle tilgang til den digitale
infrastrukturen ved å gi statlige garantier og økonomiske
tilskudd til utbygging av bredbåndsnett i hele landet. Dette
medlem mener utbyggingen av bredbåndsnettet bør
skje etter følgende kriterier: Like gode forbindelser i
hele landet, et nett som er åpent for alle aktører
på like vilkår for å sikre konkurransen
på tjeneste- og operatørsiden og et nett som har
kapasitet til å takle at etterspørsel og hastighet økes. Dette medlem mener
alle boliger og bedrifter bør tilbys bredbånd,
til lik pris, innen 2007.
Dette medlem peker på at
langt fra alle steder har gode forhold for bruk av mobiltelefon.
Spesielt gjelder dette spredt bebygde strøk, både
på kysten og i fjellbygdene. Dette medlem viser
til at den dårlige mobildekningen mange steder både
er en ulempe for næringslivet og en sikkerhetsrisiko. Dette
medlem mener innsatsen for utbygging av mobilnettet i områder
med dårlig dekning må intensiveres.
Dette medlem mener videre at
man bør innføre en fraktutjevningsordning på drivstoff.
Mange utkanter har i dag høyere drivstoffpriser enn de
største byene. Samtidig har disse områdene et
langt dårligere kollektivtilbud. Dette gjør bilen
til det naturlige fremkomstmiddel. En fraktutjevningsordning vil
etter dette medlems syn også kunne være
med på å utjevne de konkurranseulemper næringslivet
i distriktene har.
Komiteen vil peke
på at både for næringsliv og privatpersoner
vil tilgang på arbeidsplasser for begge kjønn,
gode boliger, gode velferdstilbud, gode kommunikasjonsløsninger
og et bredt spekter av servicetilbud være avgjørende
for om stedet er attraktivt for lokalisering. Mange steder vil ikke
kunne gi et så bredt og variert tilbud som ønskelig. Komiteen vil
imidlertid peke på at det ofte vil være tilstrekkelig
at bredden i tilbudet finnes i regionen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener derfor at utvikling
av arbeids-, bolig- og serviceregioner vil kunne gi regionen som helhet
større kraft. Flertallet vil derfor utvikle
slike regioner som motkraft mot sentralisering.
Komiteen mener at
en ved en slik regional satsing kan gi en befolkning et bredere
arbeidstilbud og et bredere servicetilbud samtidig som man opprettholder befolkningens
identitet og lojalitet i forhold til lokalsamfunnet og regionen. Komiteen ser
utviklingen av regionale sentre som et viktig ledd i en strategi
for utvikling av sterke regioner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener samtidig at innsatsen overfor små kommuner med særlig
sterk nedgang i folketallet må forsterkes. Småkommunene
i utkantområdene har ofte svakere forutsetninger for å utvikle
den bredden i næringsliv og servicetilbud som større
regioner har.
Flertallet mener at det bør
gjennomføres en særskilt småsamfunnssatsing
mot områder med stor nedgang i folketallet og stor avstand
til sentre.
Flertallet vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en særskilt nasjonal satsing rettet mot småsamfunn
i områder med stor nedgang i folketallet og stor avstand til
sentra."
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det bør opprettes et nasjonalt senter for småsamfunn
som skal samordne og videreføre erfaringene fra blant annet
utkantprogrammet, småsamfunnssatsingen og bygdeutviklingsprogrammene,
med sikte på å utvikle livskraftig næringsliv
og bolyst i distriktene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa etablere
et nasjonalt senter for småsamfunnsatsing."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter at det nå legges bedre
til rette for næringsutvikling også i utsatte
områder med negativ befolkningsutvikling. Disse
medlemmer viser til virkningen av endrede kriterier for etablering
av næringshager, etablering av statlige arbeidsplasser
og utflytting av statlige tilsyn.
Disse medlemmer er
kjent med at Regjeringen følger opp utkantsatsingen med
støtte til de årlige seminarene vekselvis i Dyrøy
og i Vågå, og disse medlemmer mener
at tettstedsutvikling er et viktig element i en regional utviklingsstrategi.
Komiteen viser til
at ordningen med tilskudd til drift av nærbutikker i småsamfunn
og utkantområder har vært en viktig bidragsyter
til å opprettholde nær hundre nærbutikker
i utkantstrøk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil øke tilskuddene til ordningen
og legge ordningen helt under Kommunal- og regionaldepartementets
budsjett.
Disse medlemmer vil vise til
at ordningen med servicekontor må utbygges og statlige
etater pålegges å gå inn i samarbeid
om dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at på steder
som har utfordringer knyttet til skjev alders- og kjønnsstruktur
og nedgang i folketallet, er det særlig viktig å utvikle
og sette i verk tiltak for å gjøre stedet attraktivt
for mulige tilbakeflyttere og tilflyttere. Unge familier og kvinner bør
være sentrale målgrupper i dette arbeidet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg likestillingsarbeidet som er gjort ved våre
to Kvinneuniversiteter; Kvinneuniversitetet Nord (Steigen i Nordland) og
Kvinneuniversitetet på Løten (Hedemark). Dette flertallet mener
det er behov for regionale aktører som kan være
pådrivere i forhold til kommuner og næringsliv
på likestillingsområdet. Dette flertallet mener
verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunn
av kjønn er et storbyfenomen, og mener derfor at regionalt
likestillingsarbeid over hele landet er viktig. Dette flertallet mener
derfor at regionale aktører bør styrkes. Dette
flertallet vil at Kvinneuniversitetene skal ha et sterkere
samarbeid til sentrale likestillingsaktører og dermed være
en forlenget arm ut i regionene.
Komiteen vil at kunnskap
om vellykkede prosjekter for lokalsamfunnsutvikling skal formidles
til andre områder med tilsvarende utfordringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at tettstedsutvikling er et viktig element i en regional utviklingsstrategi.
Komiteen ser det i
denne sammenheng viktig at mellomstore og mindre byer også utvikler
attraktive sentre med god tilgang på tjenester, slik at
de blir gode alternativ for lokalisering av virksomhet og for bosetting.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at utvikling
av livskraftige lokalsamfunn også må inneholde
satsing på kultur. Kultur utløser kreativitet,
gjennom nysgjerrighet og utprøving, og gjennom nye ideer.
En bevisst satsing på kultur kan derfor fremme den nyskapning
som er så viktig for å møte fremtidens
utfordringer. Flertallet vil også understreke
at kultur gir tilhørighet. Ved å styrke bevisstheten
og tryggheten om hva man står for, hvor man hører
til og hvem man hører sammen med, vil også styrke
entusiasmen for lokal utvikling. Lokalt kulturliv, lokale kunstnere
og lokale idrettsutøvere skaper stolthet, fellesskap og
tro på egne krefter. Flertallet mener at
slik aktivitet derfor i seg selv kan utløse pågangsmot.
Flertallet vil likeså peke
på at kultur skaper trivsel. Gode kulturtilbud både
med profesjonelle utøvere og gjennom frivillig kulturliv
og egenutfoldelse, aktivt kulturvern og kvalitetsbevisst utforming
av bygg og anlegg skaper trivsel, livskvalitet og samhørighet. Dette
vil i seg selv være viktig for bosetting og for lokalisering
av nye arbeidsplasser. Flertallet vil peke på at
et av distriktenes fremste fortrinn er nærheten mellom
menneskene. Denne kvaliteten blir ofte undervurdert. I presentasjonen
av sine fortrinn må også distriktene selv etter flertallets syn
legge vekt på betydningen av at menneskene har noe å leve
for, ikke bare noe å leve av.
Komiteen vil også peke
på at kultur gir arbeidsplasser i seg selv. Det skjer dels
i tradisjonell kulturutøvelse. Men kultur gis også grunnlag
for utvikling av reiselivsprodukter og innhold i ulike tjenesteprodukter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser tilgang på en god bolig i gode boområder som
grunnleggende viktig for gode levekår. Flertallet mener
at alle må gis økonomisk mulighet til å disponere
egen bolig. Flertallet mener at boligpolitikken må styrkes
slik at det bygges et høyt antall nye boliger, ved at det
satses på billige utleieboliger til ungdom og vanskeligstilte
i boligmarkedet, og at bostøtten til barnefamiliene økes
slik at det blir lettere å klare bokostnadene for barnefamilier
med svak økonomi.
Flertallet mener det er behov
for en allment tilrettelagt boligpolitikk. Flertallet mener
at Husbankens låneordning skal brukes aktivt for å fremme
nybygging. Flertallet er derfor ikke enig med Regjeringen i
at boligpolitikken, og herunder Husbankens grunnlån, skal
målrettes mot vanskeligstilte.
Flertallet ser det som viktig å gjøre
det mulig å bygge boliger også i de områder
hvor de private bankene er tilbakeholdne med å lånefinansiere
nye boliger, og hvor det samtidig er et lite tilbud av brukte boliger. Flertallet vil
understreke at Husbanken må ha et særlig ansvar
for å bidra til finansiering av boligbygging i slike områder.
Flertallet viser til at mange
kommuner har tatt i bruk utbyggingsavtaler med private utbyggere. Flertallet mener
det er behov for å sette grenser for hva som avtales slik
at ikke utbyggingen belastes med kostnader knyttet til utvikling
av sosial infrastruktur som skoler, barnehager mv. Flertallet ser
det som en bedre løsning å innføre et
statlig tilskudd pr. bolig til kommuner som bygger boliger utover
et minstenivå, og å etablere en låneordning
gjennom Husbanken hvor kommunene kan få rente- og avdragsutsettelser
på lån til tomtekjøp.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til en rekordhøy
boligbygging i 2004 med 30 000 nye boliger. Det har vært
en vekst i boligbyggingen i hele landet. Disse medlemmer er
enige i boligpolitikken, hvor hovedlinjene ble behandlet i forbindelse
med boligmeldingen (St.meld. nr. 23 (2003-2004)). Disse medlemmer er
videre av den oppfatning at boligpolitikken skal bidra til at alle
skal kunne bo godt og trygt, herunder sikre boliger til vanskeligstilte,
sikre at det også kan bygges/moderniseres boliger
i alle deler av landet. Husbanken skal bidra til dette gjennom det
nye grunnlånet.
Disse medlemmer vil peke på startlånsordningen
som ble innført som et viktig virkemiddel for kommunene
i alle deler av landet, for å få unge mennesker til å etablere
seg i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til behandlingen av Ot.prp.
nr. 22 (2004-2005) om utbyggingsavtaler for sitt syn på slike
avtaler. Disse medlemmer viser til at det vedtak
som flertallet i Stortinget gjorde, blant annet med hensyn til å nekte
bruk av forskuttering, kan få uheldige konsekvenser for
boligbyggingen og dermed boligprisene i mange sentrale strøk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har økt
bostøtten betydelig og at boligpolitikken også på andre
områder er styrket betraktelig.
Disse medlemmer viser til at
Husbankens låneordninger i disse dager legges om. Ut går
gamle arealkrav og "parkettilsynet", og disse erstattes av krav
om miljøkvaliteter og tilgjengelighet. Disse medlemmer viser
videre til at det er lett å få kreditt i det norske markedet,
men at Husbanken har en viktig rolle å spille i områder
hvor det er vanskelig å få kreditt i det private markedet. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen har lagt opp til at Husbanken
nettopp skal ha en slik funksjon. I tillegg skal Husbanken bidra
til mer miljøvennlige boliger og mer tilgjengelige boliger
samt til at vanskeligstilte skal kunne få lån. Disse
medlemmer viser til at et enstemmig storting gikk inn for Regjeringens
endringsforslag på dette området.
Komiteen vil peke
på at lokalt engasjement er nødvendig for lokal
utvikling. Gjennom lokale utviklingsprosjekter kan det
skapes positive prosjekter som igjen kan resultere i utvikling.
På samme måte som på regionalt nivå,
er det behov for sterkere samordning av næringsarbeidet
også på lokalt nivå, med tettere samspill
mellom den kommunale næringsadministrasjonen, sektororganene
for fiske og landbruk, arbeidsmarkedsetaten og lokale videregående
skoler. Komiteen mener kommunene må ta initiativ
til å utvikle dette samspillet, og forutsetter at de statlige
sektormyndighetene aktivt medvirker i arbeidet.
Komiteen vil peke på at
offentlig virksomhet har betydning for utviklingen i lokalsamfunnet,
både som produsent av velferdstjenester, som arbeidsgiver
og som tilrettelegger for næringsutvikling. Komiteen mener
at alle skal ha tilgang på grunnleggende velferdstjenester
uavhengig av geografi, kommunestørrelse eller næringsgrunnlaget
i området. Kommunene og fylkeskommunene er ansvarlige for
store deler av velferdstjenesten til innbyggerne. Kommunene må utforme
et velferdstilbud som møter de lokale behov gjennom omstilling,
fornyelse og forbedring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at for at kommunene skal kunne gjøre det, er
de avhengige av et økonomisk fundament. Flertallet ser
det derfor som viktig å sikre at kommuner og fylkeskommuner
har økonomiske rammevilkår som setter dem i stand
til å tilby gode og likeverdige tjenester. Flertallet mener at
kommunesektorens økonomi må styrkes vesentlig. Flertallet mener
det må utarbeides en helhetlig plan for å rette
opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
Flertallet vil samtidig understreke
at fordelingen kommunene imellom må ta hensyn til de særskilte utfordringene
som er i en del mindre distriktskommuner. Flertallet er
enig med Distriktskommisjonen i at inntektssystemet til kommunene
fortsatt bør ta utgangspunkt i at distriktskommuner har
andre forutsetninger enn større og mer sentralt beliggende
kommuner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er positive til at kommuneøkonomien
er i ferd med å innta balanse, og 2004 var et år
hvor inntektene til kommunal sektor økte sterkt. Disse
medlemmer vil peke på at dette førte til
et driftsresultat for sektoren samlet på 2,4 pst. mot 0,6
pst. året før. Disse medlemmer vil
også bemerke at kommunene i 2004 hadde den sterkeste inntektsveksten
siden 1997.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at alle kommuner fremdeles må være
generalistkommuner i demokratisk forstand. Som demokratiske organer
bør kommunene beholde sitt brede ansvarsområde
og størst mulig frihet til å prioritere mellom
sektorer. Dette forhindrer ikke at kommunene kan samarbeide eller
velge andre organisasjonsformer. I den forstand kan også generalistkommuner
fremstå som spesialistkommuner i forvaltning og tjenesteproduksjon.
Kommunene er etter disse medlemmers syn grunnsteinen
i det norske demokratiet, endringer i kommune-strukturen
bør derfor baseres på frivillighet og endringer
først skje etter folkeavstemninger.
Som et ledd i å styrke posisjonen til
det lokale selvstyret går disse medlemmer inn
for at det lokale selvstyret blir grunnlovsfestet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at et godt helsevesen er avgjørende for
befolkningens opplevelse av trygghet. Flertallet mener
det skal være et faglig godt fastlegetilbud over hele landet.
Ved alvorlig sykdom skal det gis øyeblikkelig hjelp til
alle døgnets tider.
Flertallet vil sikre et desentralisert
sykehustilbud av god kvalitet som blant annet sørger for
nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud, samt
en ambulansetjeneste over hele landet som har god beredskap og forsvarlig
responstid.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen i
statsbudsjettet for 2005 la frem en ny strategi for lokalsykehusene. Lokalsykehusene
skal utvikles som trygghetsbase for befolkningen, med vekt på pasientgrupper
hvor nærhet til brukeren og de kommunale tjenestene står
sentralt, som tilbud innen rehabilitering, til kronikere og syke eldre. Disse
medlemmer viser videre til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett
har foreslått å bevilge 100 mill. kroner til styrking
og omstilling av lokalsykehusene, og til realisering av samhandlingstiltak
med primærhelsetjenesten i kommunene.
Disse medlemmer viser til avtalen
som ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
i Revidert nasjonalbudsjett for 2005. Disse medlemmer vil
peke på at det ble bevilget 700 mill. kroner til økt
pasientbehandling, inkludert 20 mill. kroner til kjøp av
rehabiliterings- og opptreningsplasser hos private. Disse
medlemmer viser til at avtalen utsetter kravet om økonomisk
balanse ved helseforetakene i 2005 til utgangen av 2006. Med unntak
av Helse Sør må halvparten av balansekravet innfris
i 2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at lokale og regionale myndigheter må få anledning
til å foreslå kandidater til styrene på alle nivåer
i helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti under Stortingets behandling av
Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m. fremmet et
eget lovforslag, der Sosialistisk Venstreparti gikk inn for en helseforvaltningslov
i stedet for en helseforetakslov. Disse medlemmer mener
at dagens lovgivning i for stor grad bidrar til at avgjørelser
som burde vært fattet av politiske organer, i stedet fattes
av styrene i helseforetakene.
Disse medlemmer mener at en forslagsrett
for lokale og regionale myndigheter ved oppnevningen av styremedlemmer
til styrene i helseforetakene ikke løser det demokratiske
underskuddet som helseforetaksloven bidrar til. Disse medlemmer mener
at Stortinget på et overordnet nivå skal vedta
strukturen for spesialisthelsetjenesten gjennom en nasjonal helseplan, mens
det i de regionale styrene for helseforetakene må sikres
direkte innflytelse fra de regionale folkevalgte organene ved at
disse deltar i beslutningsprosessene ved oppnevning av styremedlemmer.
Som ledd i å øke den folkevalgte styringen over
spesialisthelsetjenesten vil disse medlemmer arbeide
aktivt for at helseforetaksloven erstattes av en forvaltningslov,
slik at den folkevalgte styringen med spesialisttjenesten styrkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietmener statliggjøring
av sykehusene var et feilgrep fordi det har svekket det politiske
ansvaret og vanskeliggjort samfunnets innsyn med og kontroll av
sykehusene. Disse medlemmer vil hevde at målene
om styrket samarbeid med primærhelsetjenesten, aksept av
variasjoner ut fra lokale forhold og hensynet til demokratisk styring,
forutsetter regional folkevalgt styring av sykehusene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det bør innføres en nærhetsgaranti for
føde- og akuttjenester. Dette medlem mener
at alle innbyggere skal ha rett til en grunntrygghet og et godt
helsetilbud. Ingen bør ha lengre enn to timers reisetid
til føde- og akuttavdelinger. Der dette ikke er mulig å oppnå,
skal gravide få et godt og gratis botilbud ved fødeavdelingen
i god tid før fødselen. Fødende skal
ha rett til jordmorfølge der det er mer enn 1 times reisevei fra
hjem til sykehus. Dette medlem mener det er av avgjørende
viktighet å sikre forsvarlig reaksjonstid for ambulanser
i hele landet.
På denne bakgrunn vil dette
medlem fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede
en nærhetsgaranti for føde- og akuttjenester som
sikrer at ingen har mer enn to timer reisetid til føde-
og akuttavdelinger."
Dette medlem mener at lokalsykehusene
er viktige for å sikre folk i distriktene trygghet for
helsetilbud innen rimelig avstand. Dette medlem vil
derfor opprettholde fullverdige lokalsykehus med akuttberedskap
og fødeavdeling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at i dag stilles det lavere krav
til hvor raskt politiet skal være på stedet i
distriktene enn i byene. Ved ulykker, overfall eller andre akutte
situasjoner hvor politiet skal rykke ut, kan man risikere uholdbar
lang ventetid. Dermed reduseres grunntryggheten til innbyggerne. Disse medlemmer mener
politiet bør tilføres flere nye stillinger. De
nye politistillingene i distriktene skal først og fremst
gå til å bemanne opp lensmannskontorene slik at
politiet i Distrikts-Norge får lavere responstid enn i
dag. Disse medlemmer mener det trengs et krafttak
for å gi politiet reell mulighet til å utføre
sine oppgaver i hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at statlig virksomheter de senere årene har gjennomført
betydelige omstillinger. Omstillingene har i stor grad skjedd med utgangspunkt
i den enkelte etat, uten at det har vært en koordinering
av de samlede omstillingene. Dette har resultert i nedleggelse av
et betydelig antall arbeidsplasser i enkelte lokalsamfunn. Flertallet mener
at fremtidige omstillinger må koordineres bedre.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil
vise til at det skjer en løpende utvikling av oppgavene
i offentlige virksomheter. Ny informasjonsteknologi gjør
at flere oppgaver kan utføres andre steder enn i nasjonale
sentra. Dette flertallet mener den statlige lokaliseringspolitikken
må brukes aktivt. Når staten oppretter nye virksomheter, mener dette
flertallet at det generelt må legges til grunn
at nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra
dette prinsippet må ha en særskilt begrunnelse.
Ved alle vurderinger av statlig tjenesteproduksjon og statlige arbeidsplasser,
må det derfor søkes etter lokaliseringsalternativer
utenfor Oslo som har tilstrekkelig stort arbeidsmarked til at virksomheten
kan fungere, og hvor virksomheten kan bidra til å bygge
opp eller forsterke eksisterende fagmiljøer. Slik lokalisering
kan også være et virkemiddel i forhold til steder
som er særskilt rammet av omstilling.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil likevel understreke
at dette flertallet ikke ønsker å igangsette
en ny stor runde med omfattende utflytting av eksisterende statlige
virksomheter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at utlokaliseringen
av 900 statlige arbeidsplasser som Stortinget vedtok i 2004, nå er
i gang og ser ut til å bli svært vellykket. Disse
medlemmer peker likevel på at selv om man nå flytter
900 arbeidsplasser ut av Oslo øker tallet på statlig
tilsatte i hovedstaden betraktelig. Bare fra 1. mars 2002 til 1.
mars 2004 økte tallet på statsansatte i Oslo med
4 236 personer. Økningen av statlige arbeidsplasser
i Oslo bidrar etter disse medlemmers syn til en unødig
sterk maktkonsentrasjon og sentralisering. Disse medlemmer mener
resten av landet i større grad må få del
i de sterke utviklingsstimulanser statlige arbeidsplasser gir, og
viser til det som Distriktskommisjonen sier om dette.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
videre til rapporten Komparative lokaliseringsbetingelser fra Cap
Gemini Ernst & Young som peker på at Distrikts-Norge
kan løse offentlige oppgaver like godt og med lavere kostnader
enn ved tilsvarende lokalisering i hovedstaden. Årsaken
er mellom annet at avstandsreduserende informasjons- og kommunikasjonsteknologi
mer enn oppveier fordelen ved å legge flest mulige funksjoner
under samme tak. Kostnadsnivået på kontorlokaler
og lønn er selvsagt viktig, men også lavere sykefravær
og bedre tilgang på stabil arbeidskraft, gir en direkte
gevinst i form av mindre produksjonstap. Dette medlem vil
også vise til at den britiske regjeringen nå er
i gang med å følge opp en rapport som foreslår
flytting av 20 000 statlige arbeidsplasser ut av London,
og den irske regjeringen planlegger utflytting av 10 000
arbeidsplasser fra Dublin. Dette medlem mener på denne
bakgrunn at det er behov for en plan for utlokalisering av statlige
arbeidsplasser fra hovedstaden de kommende årene. Dette medlemmener at man også i regionene
bør vurdere å lokalisere den regionale forvaltningen
på andre og eventuelt flere steder enn i det som ut fra
størrelse og beliggenhet framstår som naturlige
regionsenter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på at det kan oppstå særskilte
utfordringer i enkelte kommuner eller enkelte regioner, f.eks. knyttet
til utviklingen i næringslivet eller i offentlig virksomhet
eller stort tap av arbeidsplasser. Flertallet viser
til at slike store utfordringer i første rekke finnes på ensidige
industristeder og i fiskeri- og landbruksavhengige samfunn hvor
det skjer store strukturelle endringer. Likeså står
enkelte lokalsamfunn overfor betydelige omstillinger som følge
av endringene i offentlig sektor, blant annet i Forsvaret.
Flertallet vil understreke at
det vil være en fordel å kunne sette inn nødvendige
omstillingstiltak så raskt som mulig, og fortrinnsvis før
en nedbemanning finner sted. Flertallet mener at
departementet må ha ansvaret for å avklare om
en kommune i nasjonal sammenheng skal anses å ha utfordringer
som gir grunnlag for en særskilt omstillingsstatus.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
at departementet eventuelt må tilføre den aktuelle
fylkeskommunen ekstraordinære midler for å følge
opp denne utfordringen.
Dette flertallet viser til de
store omstillingene en står overfor i f.eks. Sogn og Fjordane,
blant annet knyttet til store strukturendringer i industrien i Årdal, Høyanger
og Flora.
Likeså viser dette flertallet til
de betydelige omstillingsutfordringene flere av kystkommunene i Finnmark
står overfor som følge av problemene i fiskeindustrien. Flertallet vil
understreke at håndteringen av kriser av denne type er
et nasjonalt ansvar, og ikke kan tillegges den enkelte kommune og
fylkeskommune alene.
Dette flertallet vil understreke
at Innovasjon Norge må iverksette aktive tiltak for omstilling,
samfunnsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser i slike tilfeller.
Virkemiddelapparatet må bidra aktivt i selve omstillingsprosessen,
og også ta selvstendige initiativ i samråd med
lokale og regionale myndigheter for å fremme nye etableringer. Dette
flertallet forutsetter at Innovasjon Norge går
mer offensivt inn i en del slike omstillinger enn de tidvis har
gjort.
Dette flertallet peker på at
det i tillegg til fylkeskommunenes rammer kan være behov
for nasjonale midler som Innovasjon Norge kan disponere for å bidra i
store regionale omstillinger. Dette må etter dette flertallets syn
også sees i sammenheng med statens ansvar for å tilføre
særskilte ressurser til områder som gis særskilt
omstillingsstatus.
Dette flertallet forutsetter
at staten aktivt benytter statlig lokaliseringspolitikk for å bidra
til å skape nye og stabile arbeidsplasser på steder
som står overfor betydelige omstillingsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil minne om at også Vanylven
kommune i Møre og Romsdal har omstillingsutfordringer som
kan sammenlignes med de nevnte kommuner i Sogn og Fjordane.
Disse medlemmer vil videre peke
på at lav lønnsutvikling og omstrukturering innen
landbruket gjør at det er en betydelig nedgang i tallet
på bruk. Dette gjør at mange kommuner med småskala
landbruksproduksjon nå merker tilsvarende problemer som i
kommuner med store strukturendringer innen industrien.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det bør gjøres
lettere å bo i distriktet selv om man jobber i mer sentrale
strøk. Dette kan for eksempel gjøres ved å beholde
pendlerfradraget.
Komiteen vil peke
på at landbruket i tillegg til sin betydning for norsk
matproduksjon, matvaresikkerhet og for næringsmiddelindustrien,
også har stor betydning for blant annet reiselivet og for
kulturbasert næringsutvikling. Komiteen mener
at det ligger store muligheter for landbruket i en mer forbrukerrettet matpolitikk
der en ser hele kjeden fra jord til bord i sammenheng. Lokal foredling,
merking og sporbarhet vil være viktige elementer i en slik
modell.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at lover og regler bør tilpasses slik at det blir enklere å starte opp
lokal foredling og omsette lokale råvarer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil
peke på at landbruket og landbruksrelaterte næringer
er avgjørende for å sikre en viktig del av det
norske bosettingsmønsteret og den norske kulturarven.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at meldinga peker på de
positive trekkene i landbruket, og til det potensialet for økt
verdiskaping som ligger der. Disse medlemmer viser også til
de utfordringene globaliseringen fører med seg for næringen.
Disse utfordringene må møtes med omstilling og
nyskaping. Disse medlemmer viser til at det er stor
kommunal og regional kreativitet knyttet til reiselivet, og en samhandling
mellom landbruk, turisme og verneinteresser er sentralt i meldinga.
Disse medlemmer har merket seg
at Nord-Norge er høyt prioritert i fordelingen av den særskilte regional-
og distriktspolitiske innsatsen, på grunn av de spesielle
utfordringene i landsdelen når det gjelder avstand til
markedet, tynne næringsmiljø og mange områder
med nedgang i folketallet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil arbeide for å bevare et bærekraftig
landbruk gjennom et restriktivt jordvern. Landets resterende kornjord
er bærebjelke for matvaresikkerhet og jordbruksproduksjon.
Denne jorda vil aldri kunne erstattes med nydyrkingsjord, og må vernes
spesielt mot nedbygging i pressområdene.
Målet må være at
landbruket får rammebetingelser som gjør at det
kan fortsette sitt arbeid i mer miljøvennlig retning. Disse
medlemmer mener det må være rom for både økologisk
produksjon og annen miljøvennlig produksjon. Disse
medlemmer mener matvaresikkerhet og distriktsbosetting krever
utvikling av gårdsbruk med ulikt ressursgrunnlag og ulike
produksjonsformer.
For å bidra til en mer rettferdig
fordeling vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ha
innført en øvre grense for hvor mye støtte
et enkelt gårdsbruk kan motta.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til viktigheten av å rekruttere
ungdom til landbruksnæringen, og peker på at dette
mellom annet kan gjøres gjennom å bedre lønnsomheten
i næringen, samt å finne gode investeringsordninger
for bønder som ønsker å satse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at i innlandsområder kan satsing på fornybar energiproduksjon
basert på lokale biomasseressurser utvikles til en viktig
motor for teknologisk utvikling og skape mange arbeidsplasser. Flertallet viser
til Sverige der bioenergi er en meget stor næring. I det
nordiske energimarkedet er bioenergi allerede større enn
vannkraft.
Produksjon av biobrensel i jordbruket kan gi
redusert nedlegging av dyrka mark og bidra til å holde
kulturlandskapet åpent. En industrialisering av bioenergien kan
gi et stort antall arbeidsplasser i de mest skogrike fylkene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til Innst. S. nr. 181 (2003-2004) der disse partier foreslo en rekke
tiltak for å legge til rette for å utvikle bioenergi.
Dette vil, i tillegg til å være svært
viktig miljøpolitikk, være svært viktig
både for jord- og skogbruket og reiselivsnæringa.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Dokument nr. 8:31 (2004-2005) der partiet foreslår
momsfritak på alternativ energi. Dette ble gjennomført
med god effekt i vårt naboland Sverige på midten
av 1980-tallet og vil etter dette medlems syn være
et effektivt tiltak for å øke interessen for bioenergi
også i Norge.
Komiteen vil peke
på den store betydning som fiskerinæringen og
oppdrettsnæringen har for kystdistriktene. Komiteen mener
at det må legges en nasjonal strategi for utvikling av
fiskerinæringen som bygger på vårt fortrinn
med tilgang på ferskt råstoff av høy
kvalitet. Det må legges til rette for en aktiv utvikling
av havbruksnæringen. Komiteen mener Norge
må ha ambisjon om å være verdens fremste
sjømatnasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at marin forskning må være
høyt prioritert, sammen med forsterket innsats innen produktutvikling og økt
markedsinnsats for norske fiskeprodukter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det bør opprettes et eget
statlig investeringsfond for marin sektor som skal kunne gå inn
med eierinteresser i oppdrett og i foredling av marine produkter,
herunder marin bioteknologi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som viktig at det utvikles et offensivt verdiskapingsprogram
for fiskerinæringen.
Flertallet mener at både
råfiskloven og deltakerloven er sentrale forutsetninger
for stabilitet og forutsigbarhet, og for å sikre en lønnsom
og fiskereid flåte. Råfiskloven og deltakerloven
må derfor opprettholdes.
Flertallet mener det bør
etableres en ordning med kystutviklingsmidler i kystområdene
etter samme mønster som bygdeutviklingsmidlene i landbruksområdene.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
en ordning med kystutviklingsmidler i kystområdene som
en parallell til bygdeutviklingsmidlene i landbruksområdene. Nærmere
retningslinjer for ordningen forutsettes drøftet i statsbudsjettet
for 2006."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at fiskerinæringen er
en viktig aktør med lange og gode tradisjoner langs hele
kysten. Disse medlemmer peker på den konkurransen
fiskerinæringen har vært eksponert for de siste årene.
Dette krever etter disse medlemmers mening et fortsatt
fokus på omstilling i hele næringen. Disse
medlemmer viser til at næringa har vært preget
av en overkapasitet både på sjø og land.
Dette ser etter disse medlemmers mening ut til å være
i ferd med å endre seg. Næringen oppnår
nå bedre resultater og soliditeten er i ferd med å komme
tilbake i næringa, og disse medlemmer viser
til at Regjeringa fortsatt legger vekt på rammevilkår
for å skape et solid næringsliv langs kysten.
Imidlertid ser disse medlemmer at
oppdrettsnæringa har vært utsatt for et betydelig
press og beskyldninger fra EU.
Disse medlemmer viser til at
næringa er fornøyd med den innsats Regjeringa
har bidratt med som koordinator og pådriver overfor EU-kommisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at fiskeri- og havbruksnæringen
er viktig for å sikre bosetting i distriktene og langs
kysten. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
legger opp til fortsatt utvikling og vekst gjennom lønnsomme bedrifter. Disse
medlemmer ser det som positivt at det legges opp til å utnytte
potensialet i sektoren. Dette ved å vurdere sektorens rammevilkår
samt å legge til rette for en sikker drift i et rent miljø. Disse medlemmer ser
det også som positivt at det rettes fokus på nye
felt innenfor næringen som nye marine arter, bedre utnyttelse
av biprodukter, marin bioteknologi, bioprospektering og eksport
av marin teknologi. Disse medlemmer mener også det
er positivt at turisme og kystkultur sees på som et viktig
potensial.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er nødvendig å styrke
deltakerloven og råfiskloven som redskap for bedre lønnsomhet
i fiskerinæringa, og for å hindre sentralisering
og privatisering av det økonomiske utbyttet. Målet
er et forbud mot salg av kvoter. Disse medlemmer viser
til at et flertall i Stortinget nå har vedtatt et verdiskapingsprogram
for fisk som satser på arbeidsplasser og lokal verdiskaping
gjennom utvikling av nisjeprodukter, innovasjon, kvalitetsutvikling
og mangfold på matområdet.
Disse medlemmer vil etablere
rekrutteringskvoter til ungdom og åpne for fritt fiske
på kongekrabben med mål om å holde bestanden
så lav som mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremme en fiskeripolitikk som overfører kvoter fra den
havgående til den kystnære flåten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at på sikt må større deler av totalkvotene
tildeles kystfiskeflåten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
konsesjonstildeling for oppdrett må være et virkemiddel
for å styrke bosetting og næringsutvikling i distriktene,
og at konsesjonene derfor ikke skal være fritt omsettelige
eller kunne auksjoneres bort. For å sikre økt
lokal verdiskaping vil disse medlemmer foreslå at
det innføres en lokal fastsatt arealavgift, differensiert
etter type oppdrett, som går til kommunene som erstatning
for konsesjonsavgiften, som foreslått av Distriktskommisjonens
flertall.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at kystkommunene, som har et ansvar for å legge til rette
for arealer til oppdrett, skal kunne kreve en begrenset arealavgift
av produksjon utover et visst volum. Dette betinger etter dette
medlems syn at konsesjonene blir vederlagsfrie fra statens
side.
Dette medlem viser til verdiskapingsprogrammet
for landbruket som hvert år bidrar til å utvikle
nye produkter innen næringen. Dette medlem vil gi fiskerinæringen
den samme muligheten. Et verdiskapingsprogram for fersk fisk ville
sikre at de mange som har gode ideer, vilje og kunnskap langs kysten
vår på dette området, kunne få realisere
ideene sine. Dette medlem mener videre at dette ville
vært en viktig støtte for fiskeriindustrien i
arbeidet med å få fram fersk fisk og utvikle nye
produkter til betalingsvillige kunder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil peke på petroleumsvirksomhetens
betydning for distriktene. Flertallet mener at leteaktiviteten
etter olje og gass bør økes, og at oljeindustrien
må få tilgang til interessante letearealer.
Flertallet mener Norge må delta
i utviklingen av petroleumsvirksomheten i nord i samspill med Russland.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ser positivt på at det åpnes for
leteboring på nye områder innen petroleumssektoren.
Samhandling med Russland er en viktig strategi for å lykkes
i Barentshavet, disse medlemmer viser i den forbindelse
til nye meldinger som er lagt fram denne våren. Norge bør
være en pådriver i utviklingen av næringa
i Barentshavet. Dette gjelder etter disse medlemmers syn
både innenfor viktige felt som sikkerhet og miljø,
men ikke minst innenfor offshore-industri.
Disse medlemmer viser til at
petroleumsnæringen er en viktig næring som kan
bety store endringer og nyskapinger i store deler av den nordlige
landsdel.
I tillegg viser disse medlemmer til
Regjeringa sine planer og prioriteringer for å være
behjelpelige med å rydde opp i atomproblematikken i Nordvest-Russland.
Her tar, etter disse medlemmer sitt syn, Regjeringa
mål av seg til å være en god og aktiv
pådriver i området.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til de respektive partiers merknader til Nordområdemeldinga som
ble lagt fram tidligere i vår.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Norge bør være den ledende aktør innenfor
Helse, Miljø og Sikkerhet ved utviklingen av petroleumsvirksomhet
i Barentshavet.
Komiteen mener at
petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Norskehavet skal være
verdens fremste i forhold til oljevernberedskap og miljøovervåking.
Når petroleumsaktiviteten beveger seg
nordover må det også stilles krav om arbeidsplasser
knyttet til drift i de tilgrensende områder på land.
Det er derfor viktig at de deler av konsesjonskravene som omhandler
den geografiske tilknyttingen ikke blir svekket, men blir brukt
aktivt for å sikre regional aktivitet og regionale leveranser.
Det er et klart mål at flere områder trekkes inn
i leverandørvirksomheten etter hvert som næringen utvikles
inn i nye områder. Som ledd i dette bør det iverksettes
et rammeprogram for kompetanseoppbygging i leverandørindustri
i nye aktivitetsområder, blant annet med bruk av offentlige
og private utviklingskontrakter.
Komiteen viser til
de respektive partiers merknad og forslag i Innst. S. nr. 135 (2004-2005)
Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar
mv.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det er viktig at leverandørbedrifter
over hele landet får del i oppdrag innenfor utbygging av
olje og gassfelt og oppdrag innenfor vedlikehold og modifikasjon
på norsk sokkel og internasjonalt. Som ledd i dette bør
det utvikles nye programmer for kompetanseutvikling, bl.a. med
bruk av industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, mener at en større
del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel må tas
i bruk innenlands til industri-, energi- og transportformål. Flertallet mener
derfor at staten må bidra til utbygging av infrastruktur
for gasstransport og innenlands bruk av gass.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at de påviste
gassressursene på sokkelen gjør Norge til en stor
gassprodusent de neste femti til hundre årene. Disse
medlemmer er positive til at det nå skal satses
på økt innenlandsk bruk av naturgass for å skape
ny industri og nye arbeidsplasser. Disse medlemmer mener
det må legges til rette for kostnadseffektive transportløsninger
for naturgass. Disse medlemmer mener også det
må legges til rette for at gassprodusentene finner det
interessant å levere gass til innenlandske brukere. Disse
medlemmer viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 9 (2002-2003) om innenlands bruk av naturgass mv.,
jf. Innst. S. nr. 167 (2002-2003) og til behandlingen av St.meld.
nr. 47 (2003-2004) Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege
gasskraftteknologiar mv., jf. Innst. S. nr. 135 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil støtte en aktiv statlig politikk
for å utnytte naturgass som industrielt råstoff
og som energi dersom det fortrenger fyringsolje og bidrar til lavere
utslipp. Disse medlemmer vil støtte gasskraftverk
med CO2-deponering, dersom dette inngår
i en langsiktig og helhetlig strategi som tar sikte på både å redusere
det totale energiforbruket, og å gjøre Norge til
en nettoeksportør av miljøvennlig energi.
Disse medlemmer viser til behovet
for å prioritere merutvinning av olje og gass fra eksisterende
felt kombinert med teknologi for CO2-håndtering
og trykkstøtte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag om investeringer i teknologi, kunnskaps- og næringsutvikling
i Sosialistisk Venstrepartis vekstplan for Nord-Norge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det bør utformes gode rammevilkår for bruk av gass
i Norge. Gassinfrastruktur og transportprising bør herunder
legge til rette for at nærhet blir et komparativt fortrinn
for ny utvikling av arbeidsplasser i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti prioriterer
hensynet til fiskeri og reiseliv foran hensynet til olje- og gassnæringen
i nord.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet understreker sårbarheten og rikdommen
som finnes i norske havområder som trafikkeres av oljetankere.
Barentshavet/Lofoten er et av verdens største
og viktigste marine matfat og et av verdens mest produktive havområder.
Disse medlemmervil
peke på at disse verdiene er sårbare for oljeforurensning
og på langt nær godt nok beskyttet i dag. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader og
forslag i Innst. S. nr. 178 (2004-2005) Innstilling fra samferdselskomiteen
om På den sikre siden - sjøsikkerhet og oljevernberedskap.
Disse medlemmer vil ha en klar
og målrettet prosess for det videre arbeidet med petroleumsfrie områder
i Barentshavet fram mot etableringen av en helhetlig forvaltningsplan
for Barentshavet i 2006. Disse medlemmer viser til
forslag i behandlingen av St.meld. nr. 21 (2004-2005).
Komiteen vil peke
på at den maritime sektoren er stor i Norge fordi vi ligger
fremst i verden når det gjelder maritim næringskompetanse. Komiteen vil
likevel understreke at dersom vi ikke utvikler og fornyer vår
kompetanse, vil andre land komme foran oss. Komiteen vil
at Norge skal være ledende i verden innen maritim forskning,
kompetanseutvikling og nyskaping. På den måten
vil Norge ha viktige lokaliseringsfortrinn for den delen av næringen
som legger vekt på høy kvalitet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at regionale myndigheter og virkemiddelapparatet har en nær dialog
med det regionale næringsliv om utvikling av strategier
og tiltak. Komiteen vil fremheve betydningen av at
næringsaktørene selv tar et ansvar for å definere
felles utfordringer, etablere nettverk og iverksette fellestiltak. Komiteen mener
at lokale og regionale myndigheter og virkemiddelapparatet bør
legge sterk vekt på et samspill med næringslivets
egne satsinger. Komiteen ser utviklingen av Maritimt
Forum nasjonalt rundt om i landet som en slik viktig samarbeidspartner.
Komiteen mener at en må utnytte
spisskompetansen som er i Norge innen blant annet marin sektor, maritim
sektor og petroleumssektoren til å utvikle ny industriell
virksomhet. Komiteen ser det som viktig at norske
råvarer i så stor grad som mulig skal videreforedles
i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, legger i denne sammenheng også vekt
på at kraftintensiv industri skal ha tilgang
på elektrisk kraft som sikrer industriens konkurranseevne
i et internasjonalt marked.
Komiteen viser til
at prosessindustrien i 2004 sto for en eksport på 150 mrd.
kroner, det vil si over halvparten av eksporten fra Fastlands-Norge.
Bedriftene er lokalisert over hele landet fra Lindesnes i sør
til North Cape Minerals i nord. Industrimiljøer som Grenland, Årdal
og Sunndal er blant regionene i Norge med høyest tetthet
av forskere i Norge. Norsk kompetanse på silisiummetall
har vært en forutsetning for at Norge er blitt blant de
ledende i verden i framstilling av solceller gjennom søsterbedriftene
Scanwafer i Glomfjord og Porsgrunn og Scancell i Narvik. Komiteen mener dette
representerer en spennende kobling mellom tradisjonell prosessindustri
og nyskapende miljøteknologi som det er viktig å utvikle.
Komiteen mener prosessindustriens
ressurser, infrastruktur og kompetanse må utnyttes aktivt
til nyskaping og næringsutvikling, og mener det er positivt
at kunnskapsparker og inkubatorer allerede er etablert
i flere av disse miljøene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at de kraftintensive deler av
industrien trues av store økninger i kraftprisene som følge
av at myndighetsbestemte kraftkontrakter faller vekk fram mot 2011. Flertallet mener
det er viktig for nærings- og distriktsutvikling at disse
bedriftene får tilgang til langsiktige kraftbetingelser
som holder mål internasjonalt. Flertallet viser
til vedtakene om utredning med sikte på etablering av et
industrikraftmarked for langsiktige kontrakter og forventer at dette
følges aktivt opp av Regjeringen.
Flertallet mener at det bør
etableres en ordning for fellesfinansiering av merkostnadene ved
utbygging og vedlikehold av kraftlinjenettet i spredtbygde strøk.
Komiteen viser til
de respektive partienes merknader og forslag ved behandlingen av
St.meld. nr. 22 (2004-2005) Kultur og næring, og St.meld.
nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at St.meld. nr. 22 (2004-2005)
gir et helhetlig perspektiv på forholdet mellom kultur,
næring og samfunnsbygging. Regjeringen har med meldingen
synliggjort hvilke funksjoner kunst og kultur har innenfor en samfunnsmessig
helhet, og meldingen er ment å legge til rette for at kultursektoren
kan spille en større rolle i nyskapende og bærekraftig
samfunnsutvikling.
Disse medlemmer viser til forslaget
om å etablere et verdiskapingsprogram for kulturminner
og kulturmiljø. Disse medlemmer er kjent
med at programmet skal stimulere til at viktige kultur-minneressurser
blir tatt i bruk i utviklingen av lokalsamfunn og som grunnlag for
næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener
dette er en spennende satsing fra Regjeringens side og disse
medlemmer imøteser resultatene av samspillet mellom
eierne av kulturminner, næringslivet, andre private og
offentlige aktører, museer og frivillige organisasjoner.
Komiteen mener at
reiselivsnæringen må gjøres til et nasjonalt
satsingsområde. Som ledd i det mener komiteen at
det bør utformes en nasjonal reiselivsstrategi, gjennomføres
en målrettet markedsføring av Norge som reisemål,
foretas en opprusting av infrastrukturen for reiseliv, satses på kunnskap
og gjøres tilpasninger i nasjonalt regelverk.
Komiteen mener bl.a. at det bør
stimuleres til utvikling av aktivitetsbasert turisme, der matkultur
og naturopplevelser med lokalt tilsnitt utgjør viktige
deler. En større satsing på reiselivsaktivitet
innen og omkring vernede områder og nasjonalparker, vil
for eksempel bidra til økt aktivitet i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er positive til at Regjeringen følger
opp regionalmeldingen og setter av 17 mill. kroner til Selskapet
for industrivekst (SIVA) i Revidert nasjonalbudsjett. Dette innebærer
blant annet at det allerede inneværende år vil
kunne bli etablert en reiselivsinkubator på Lillehammer.
Denne inkubatoren vil ha en profil rettet spesielt mot reiseliv
med fokus på kultur- og opplevelsesprodukter.
Disse medlemmer viser videre
til at Nærings- og handelsdepartementet vil utarbeide en
handlingsplan for reiseliv våren 2005, hvor både
næringen selv og Innovasjon Norge er involvert i arbeidet.
I Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen satt av 15 mill. kroner til
oppfølging av den samme handlingsplanen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er nødvendig å legge til rette for økt
lokalpolitisk medvirkning og innflytelse i verneprosesser. Vern
av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn
må ses i sammenheng.
Disse medlemmerfinner
det uheldig at de gode ønskene om mer aktiv bruk av verneområdene
ikke i større grad er fulgt opp med midler og konkrete
tiltak.
Disse medlemmer mener det er
et stort behov for økte midler til tilretteleggingstiltak
i nasjonalparkene. Styring av ferdsel, skilting og andre tiltak
som gjør områdene mer attraktive for turisme og
lokal næringsutvikling må prioriteres sterkere.
Disse medlemmer mener det vil
være et viktig signal for vernearbeidet og utviklingen
av et grønt reiseliv at Regjeringen i løpet av
friluftslivets år, 2005, legger frem en opptrappingsplan
for utbygging av nasjonalparksentre og starter etableringen av disse.
Disse medlemmer viser til egne
forslag i Dokument nr. 8:62 (2002-2003) og Innst. S. nr. 243 (2002-2003)
Om å styrkje og byggje ut nasjonalparkforvaltinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at nasjonalparker og andre verneområder
i større grad må utvikles til å bli en
ressurs for lokalsamfunnene, og ikke et hinder for næringsaktivitet
og bosetting. Det er etter disse medlemmers syn nødvendig å legge
til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse
i verneprosesser. Disse medlemmer mener at vern av
områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn
må ses i sammenheng, og det må i større
grad legges opp til å ta vare på områder
gjennom aktiv bruk.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke
at hvis beitebruk og annen tradisjonell bruk av områdene
opphører, risikerer vi at også viktige deler av verneverdiene
forsvinner.
Dette medlem mener at en viktig
grunn til det høye konfliktnivået i mange vernesaker,
er stortingsflertallets unnfallenhet i forhold til konsekvensene
av egne vernevedtak. Dette har ført til lokal usikkerhet
om hvilke utviklingsmuligheter som finnes i området og altfor
lave erstatninger til grunneier og lokalsamfunn. Dette medlem viser
til at i overkant av 10 pst. av det norske landarealet er fredet
etter naturvernloven som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde.
Det er etter dette medlems mening nå viktig
at det blir tatt en pause i vern av nye områder. Dette
medlem ønsker en grundig evaluering av hvilke effekter
dagens vernepolitikk har hatt, og om hvorvidt målene ved
det omfattende vernet blir oppnådd.