Straffesakskjeden inkluderer politi, påtalemyndighet,
domstolene og kriminalomsorgen og består av etterforskning,
påtalevedtak, behandling i domstolen og iverksettelse av
straffullbyrdelse.
Justiskomiteen uttalte i forbindelse med behandlingen
av St.prp. nr. 1 (2002-2003), jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (2002-2003)
at det er avgjørende med rask og riktig reaksjon overfor
lovbryterne, og at dette krever en velfungerende straffesakskjede
hvor tiden fra anmeldelse til dom og fullbyrdelse av straff er kortest
mulig. Det ble i endringslov til straffeprosessloven mv. av 28. juni
2002 vedtatt en rekke lovendringer for å sikre en hurtigere
straffesaksbehandling.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å vurdere i hvilken grad de sentrale
aktørene i straffesaksbehandlingen ivaretar Stortingets
intensjoner om effektiv saksbehandlingstid. Undersøkelsen
kartlegger måloppnåelsen i politiet, påtalemyndigheten,
domstolene og kriminalomsorgen.
Undersøkelsen omfatter tre ulike lovbruddskategorier
med til sammen ni utvalgte frister for saksbehandlingstid. Fristene
er satt for forskjellige deler av straffesakskjeden og omfatter
forløpet fra anmeldelse til påbegynt soning.
Tilgjengelig statistikk fra de sentrale saksbehandlingssystemene
innenfor de ulike delene av straffesakskjeden ble kartlagt. De sentrale
saksbehandlingssystemene måler ikke saksbehandlingstiden
for syv av de ni fristene. På grunn av manglende sentral
statistikk ble et utvalg på 311 straffesaker hvor det falt
dom i 2003 gjennomgått for å kartlegge måloppnåelsen
i de ulike delene av straffesakskjeden. Saksbehandlingstiden for noen
saker i utvalget strekker seg inn i 2004.
De 311 sakene ble valgt fra fem tingretter med
tilhørende politidistrikt. Sakene som ble gjennomgått,
ble plukket ut tilfeldig. De tre lovbruddskategoriene som undersøkelsen
omfattet, hadde ulik størrelse. I utplukket av saker til
undersøkelsen ble dette tatt hensyn til slik at lovbruddskategorienes
relative størrelse ble gjenspeilet i utvalget.
For å kartlegge aktørenes
begrunnelser for fristoverskridelser ble det samlet inn data gjennom
spørrelister. Det er også avholdt intervjuer med
Justisdepartementet, Domstolsadministrasjonen, en dommer og en statsadvokat.
I saker som gjelder voldssaker med frist (legemsfornærmelse
med skadefølge og legemsbeskadigelse), er det stilt krav
om at saksbehandlingstiden ikke skal overstige 90 dager fra anmeldelse
til påtalevedtak i politiet, med mindre hensynet til etterforskningen
eller andre omstendigheter gir grunn til det. Sentral statistikk
fra politidirektoratet dokumenterer at fristen ikke nås
for 41 pst. av sakene. Fristen overskrides i 78 pst. av de sakene
som ble gjennomgått i undersøkelsen. Noen av disse
sakene har svært lang saksbehandlingstid. Det er derfor
grunn til å peke på at dette er en betydelig fristoverskridelse.
Hurtig straffesaksavvikling skal særlig
tilstrebes i saker der lovbryter er under 18 år. Det er
ikke mulig å hente ut sentrale data som er relevante for å kartlegge hvorvidt
disse fristene nås. Dette kan svekke mulighetene til å bekjempe
kriminalitetsutviklingen blant unge lovbrytere.
Det følger av straffeprosessloven at
tiltalespørsmålet skal avgjøres innen
seks uker i de tilfeller der gjerningspersonen var under 18 år
på gjerningstidspunktet. Saksgjennomgangen i undersøkelsen
viser at fristen blir overskredet i over 90 pst. av sakene, og at
noen av disse sakene har svært lang saksbehandlingstid.
For påtalemyndigheten og statsadvokatembetene skal
påtalevedtak fattes innen 30 dager i 90 pst. av sakene.
Saksgjennomgangen viser at fristen overskrides i underkant av halvparten
av sakene.
Riksadvokaten har presisert at de alvorligste
forbrytelsene, såkalte sentralt prioriterte saker, skal
ha forrang og gis prioritet ved knapphet på ressurser.
Undersøkelsen dokumenterer at over halvparten av riksadvokatens
sentralt prioriterte saker tar mer enn 400 dager fra anmeldelse
til rettskraftig dom. De sentralt prioriterte sakene tar betydelig
lengre tid enn de andre gruppene av saker som undersøkelsen
omfatter. På den bakgrunn kan det stilles spørsmål
ved om det er utarbeidet tilstrekkelige og hensiktsmessige rutiner
for de sentralt prioriterte sakene.
Politiet og påtalemyndigheten har i
tillegg til etterforskning og påtaleansvar også et
ansvar for å oversende melding om rettskraftig dom til
kriminalomsorgen innen 30 dager. Saksgjennomgangen viser at denne fristen
blir overskredet i ca. 70 pst. av sakene. Det kan på denne
bakgrunn stilles spørsmål ved om politi- og påtalemyndigheten
og kriminalomsorgen i tilstrekkelig grad samarbeider og har gode
nok rutiner for å nå de målene som er
satt for disse sakene.
Som et ledd i en hurtigere straffesaksavvikling
er det i straffeprosessloven satt frist for berammingen av saker
innen to uker etter at saken kom inn til tingretten. Saksgjennomgangen
viser at 60 pst. av de kontrollerte sakene ikke berammes innen fristen.
Det følger videre av straffeprosessloven at hovedforhandlingen
for unge lovbrytere skal være påbegynt innen seks
uker etter at saken kom inn til tingretten. Undersøkelsen
viser at fristen på seks uker overskrides i 78 pst. av
sakene i utvalget. Noen av disse sakene har svært lang
saksbehandlingstid.
Domstolsadministrasjonen og de undersøkte
tingrettene peker på at det er vanskelig å finne
et tidspunkt som passer for alle aktører. Dette gjelder
særlig for aktor og forsvarer. Tre av fem tingretter opplyser videre
at de sjelden oppnevner en annen forsvarsadvokat enn den siktede ønsker
når oppnevning av den ønskede advokat vil føre
til vesentlige forsinkelser av saken.
Fire av fem undersøkte tingretter oppgir
at årsakene til fristoverskridelser ikke opplyses i rettsboken,
jf. kravet i straffeprosessloven § 275. Det kan
stilles spørsmål ved om dette medfører
mangelfull oppfølging av gitte frister.
Kriminalomsorgen skal gjennomføre de
ulike reaksjoner straks dommen er mottatt og senest innen to måneder.
Kriminalomsorgens IT-tjeneste opplyser at det ikke blir registrert
når dommen er mottatt i kriminalomsorgen. Dette svekker
mulighetene for kontroll og oppfølging av fristene som
er gitt.
Data fra saksgjennomgangen dokumenterer at nesten 70
pst. av de domfelte ventet i over 90 dager fra rettskraftig dom
til påbegynt soning. På bakgrunn av dette kan
det være grunn til å peke på at straffens
preventive virkning overfor gjerningspersonen og allmennheten kan
svekkes.
Det finnes ikke sentral statistikk for saksbehandlingstiden
for straffesakskjeden samlet. Gjennomgangen av 311 saker hvor det
var avsagt dom i 2003, gav imidlertid mulighet til å sammenstille
data og analysere de ulike fristene i straffesakskjeden samlet.
Undersøkelsen dokumenterer manglende
måloppnåelse når det gjelder å overholde
tidsfristene til de enkelte aktørene i straffesakskjeden.
For straffesakskjeden samlet vil de ulike fristoverskridelsene
som undersøkelsen dokumenterer, akkumuleres. I de intervallene
der det er satt frister overskrides saksbehandlingstiden i gjennomsnitt
med 143 pst. For de sakene der fristene er overskredet, overskrides
fristene i gjennomsnitt med 268 pst. Fristoverskridelsene er så omfattende
at det kan stilles spørsmål ved om dette kan svekke
allmennhetens tillit til systemet og dermed den preventive effekten
som en velfungerende straffesakskjede skal ha. Det synes å være
bred enighet i alle deler av straffesakskjeden om at en hurtig reaksjon
på voldshandlinger er riktig, både for offer,
gjerningsperson og samfunnet. I forhold til intensjonene om en rask
avvikling av straffesaker, kan det stilles spørsmål
ved om helheten i kjeden i tilstrekkelig grad er ivaretatt og om tiltak
er iverksatt i tilstrekkelig grad.
For lovbrytere under 18 år skal en
hurtig straffesaksavvikling i særlig grad tilstrebes. I
saker der mistenkte er under 18 år på gjerningstidspunktet,
er det gitt gjennomgående frister fra status som mistenkt
til påbegynt soning. Undersøkelsen dokumenterer
at samlet frist blir overskredet i 83 pst. av sakene fra status
som mistenkt til rettskraftig dom, og at overskridelsene i mange av
tilfellene er betydelige. Fristoverskridelsene står i motsetning
til justiskomiteens uttalelse om i særlig grad å tilstrebe
en hurtig straffesaksbehandling for gruppen unge lovbrytere.
Undersøkelsen avdekker et behov for
oppgradering, utvikling og samordning av IT-systemene i hele straffesakskjeden.
Statistikk mangler eller er mangelfull for syv av til sammen ni
frister som kartlegges i undersøkelsen. Stortinget uttalte
i Innst. S. nr. 166 (1998-1999) ved behandlingen av Dokument nr.
3:5 (1998-1999), at samordningen av IT-virksomheten i justissektoren
har vært mangelfull i lengre tid. Det ble videre pekt på at IT-enhetene
innen justissektoren mente at det har vært manglende koordinering,
uklare signaler og mangelfull overordnet styring fra departementets
side.Manglende statistikk kan bidra til
mangelfull samordning og feil bruk av virkemidler for å nå mål.
Det kan stilles spørsmål ved at det fremdeles
ikke er etablert nødvendige systemer for å kunne
følge opp fristene som Stortinget har gitt for det enkelte
ledd i straffesakskjeden og for kjeden som helhet.
Straffesakskjeden er kompleks med mange aktører og
faser, hvor hver aktør har et ansvar for og forholder seg
til sin del av kjeden. Det kan derfor stilles spørsmål ved
om manglene i styrings- og informasjonssystemene kan bidra til de
betydelige fristoverskridelsene som undersøkelsen dokumenter.
Justisdepartementet har i brev av 14. mars
2005 avgitt uttalelse til Riksrevisjonens rapport. Departementet
har i sine merknader tatt hensyn til mottatte innspill fra Domstolsadministrasjonen,
riksadvokaten og Politidirektoratet.
Departementet finner innholdet i Riksrevisjonens undersøkelse
av effektiviteten i straffesakskjeden både interessant
og nyttig. Rapporten synliggjør og dokumenterer flere forhold
som departementet ser alvorlig på, og som det vil være
nødvendig å følge opp framover. Tiltak
for å bidra til en raskere og mer effektiv avvikling av
straffesakene har vært en av Justisdepartementets mest
prioriterte oppgaver de senere år. Riksrevisjonens rapport
vil være et konstruktivt bidrag i det videre arbeidet.
Departementet peker på at tidspunktet
for undersøkelsen kan ha betydning for de funnene som er
gjort. Undersøkelsen sammenfaller til dels med gjennomføringen
av politireformen, samt en periode med problemer med politiets saksbehandlingssystem
STRASAK og med innføringen av nytt saksbehandlingssystem LOVISA
i domstolene. Justisdepartementet viser til at enkelte saker som
inngår i undersøkelsen, hadde sitt oppstartstidspunkt
før noen av fristene i straffeprosessloven § 275
trådte i kraft 1. oktober 2002.
I sine merknader påpeker Domstolsadministrasjonen at
resultatene fort blir foreldet og mister noe av sin forklaringskraft
i en situasjon med stort fokus på effektiv drift og med
mange endringer. Domstolsadministrasjonen peker videre på at
utvalget av tingretter ikke er representativt for domstolene.
Departementet bemerker at rapportens faktadel
er inndelt slik at funnene er gjengitt frist for frist, mens mulige årsaker
til funnene er gjengitt samlet til slutt. Dette medfører
at omtalen under den enkelte frist ikke nyanserer årsaker
og forklaringer. Videre peker departementet på at måloppnåelse
og avvik for fristene beskrives i prosent i rapporten og at dette
i enkelte tilfeller ikke gir et helt dekkende bilde av situasjonen. Når
det vises til den sentrale statistikken for 2003, mener departementet
at det også kan vurderes å vise til resultatene
for gjennomsnittlig saksbehandlingstid.
Justisdepartementet viser videre til at det
er innført måltall for saksbehandlingstider også på andre
områder enn de som er berørt i rapporten. Dette
gjelder spesielt for domstolenes samlede gjennomsnittlige saksavviklingstid
i ulike sakstyper. I St.prp. nr. 1 rapporteres det årlig
på sentrale utviklingstrekk både for domstolenes
og politiets saksbehandlingstider. Saksbehandlingstider som er knyttet
til de fristene som er gjennomgått i rapporten, vil nødvendigvis
inngå som indirekte elementer i denne rapporteringen. Samtidig
gjør departementet oppmerksom på at det fra og
med 2004 er mulig å hente ut data fra STRASAK som viser
saksbehandlingstider for politiet for lovbrytere under 18 år
på gjerningstidspunktet.
Justisdepartementet viser til at dårlige
eller manglende rutiner for samarbeid og samhandling trekkes fram
av alle aktørene som en av flere mulige årsaksforklaringer
til at frister overskrides. Departementet har i den senere tid,
også forut for Riksrevisjonens rapport, satt et stadig
sterkere fokus på å utvikle best mulige rutiner
for samhandling og felles kulturforståelse mellom aktørene.
Departementet peker på at alle har et ansvar for å bidra
til en mest mulig effektiv saksavvikling og viser til at det i tiden
etter undersøkelsen er satt i verk flere tiltak for å forbedre
straffesakskjeden.
For påviste mangler ved IT-systemene,
bemerker Justisdepartementet at det er startet opp et arbeid med å utvikle
framtidige IKT-systemer hvor registrering av saksbehandlingstider
må inngå som en del av den ordinære saksbehandlingen.
I dette arbeidet gripes det også fatt i den utfordringen
som ligger i at saksbegrepet er forskjellig i de ulike deler av
straffesakskjeden. For måloppnåelsen for de ulike
fristene opplyser Domstolsadministrasjonen at det nye
saksbehandlingssystemet LOVISA over tid vil gi mulighet til å følge
opp alle de ulike fristene innenfor domstolene.
Departementet peker på at en fristoverskridelse
vil være nødvendig for enkelte saker for å sikre
god rettssikkerhet. For en siktet som får sin sak henlagt
oppstår ikke noe rettssikkerhetsproblem. En slik løsning
gir imidlertid dårlig rettsvern for den fornærmede,
for pårørende eller etterlatte, og er selvsagt
samfunnsmessig uakseptabelt i de mer alvorlige sakene. Erfaringen tilsier
at tidsbruken ikke sjelden kan tilskrives den siktede eller tiltalte
både under etterforsking og i forbindelse med iretteføring.
Departementet viser til at riksadvokaten ikke
har stilt krav til statsadvokatene om særskilte frister
for behandling av saker som gjelder lovbrytere under 18 år.
Ungdomskriminaliteten knytter seg ofte til vinningsforbrytelser,
skadeverk, ordinære narkotikasaker og legemsfornærmelser,
slik at andelen av forbrytelser der politiet ikke har påtalekompetanse
vil være lavere for denne gruppen enn for eldre lovbrytere.
Dertil kommer at fristen også gjelder for forseelsessakene,
der politiet har påtalekompetansen, eksempelvis overtredelser
av vegtrafikkloven. Seksukersfristen oppfattes av riksadvokaten
primært som en frist for politiets saksbehandling, mens
for statsadvokatene generelt gjelder en frist på 30 dagers
saksbehandlingstid etter at saken er oversendt fra politiet. Justisdepartementet
er enig i denne forståelsen, men vil i samråd
med riksadvokaten vurdere om det bør innføres
kortere frister for den høyere påtalemyndigheten
for denne typen saker.
For de manglene som er påvist i forhold
til relevant statistikk innenfor de ulike delene av straffesakskjeden,
viser Justisdepartementet til at det fra 2004 er innført
rutiner som gjør det mulig å måle saksbehandlingstiden
i politiet fra STRASAK i saker der siktede eller mistenkte var under
18 år på gjerningstidspunktet. Justisdepartementet
bemerker at det foreløpig ikke er etablert rutiner
for måling av saksbehandlingstid fra rettskraftig dom til
oversendelse av fullbyrdelsesordre til kriminalomsorgen. Departementet
vil vurdere hvordan rapporteringsrutiner på dette området
kan innføres. For manglende føring av rettsboken
i tråd med straffeprosessloven § 275
opplyser Domstolsadministrasjonen i sine merknader at domstolene
vil bli informert om Riksrevisjonens anmerkninger og oppfordret
til å følge opp dette.
Justisdepartementet understreker at hovedårsaken
til brudd på fristen om at dommer skal iverksettes senest innen
to måneder, er at produksjonen i politiet og domstolene
er høyere enn tilgjengelig kapasitet i kriminalomsorgen.
Kriminalomsorgen tok i annet halvår 2004 i bruk et nytt
bestillingssystem for fengslene og friomsorgen. Det nye systemet
effektiviserer iverksettelsen av dommer og gir oversikt over soningskøen
og mulighet for kontroll og oppfølging av fristene.
Justisdepartementet viser avslutningsvis til
at det foreligger oppdatert statistikk som viser positive utviklingstrekk.
Riksadvokaten viser til at det i 2004 ikke var noen av statsadvokatembetene
som rapporterte om gjennomsnittlig saksbehandlingstid på over
30 dager, noe som er en forbedring av resultatet fra 2002 og 2003.
Riksrevisjonen konstaterer at departementet
mener rapporten synliggjør og dokumenterer flere forhold som
det ser alvorlig på, og at rapporten vil være
et konstruktivt bidrag i det videre arbeidet med å effektivisere straffesakskjeden.
Det er avdekket manglende måloppnåelse
for de ni fristene undersøkelsen omfatter. Manglene er
gjennomgående og vesentlige. For kjeden samlet sett akkumuleres
fristoverskridelsene.
Riksrevisjonen bemerker at det i straffeprosessloven er
satt frister i straffesakskjeden som departementet ikke måler
og rapporterer på. Riksrevisjonen er imidlertid oppmerksom
på at det er innført måltall for saksbehandlingstider
også på andre områder enn de som er berørt
i rapporten.
Riksrevisjonen er innforstått med at året
2003, som ligger til grunn for utvalget av saker, dels sammenfaller med
gjennomføringen av politireformen og dels omfatter en periode
med problemer med politiets saksbehandlingssystem STRASAK. Videre
sammenfaller undersøkelsesåret med innføringen
av saksbehandlingssystemet LOVISA i domstolene. Dette kan ha hatt betydning
for de funnene som er gjort. Riksrevisjonen har merket seg at det
i perioden etter at undersøkelsen ble påbegynt,
er iverksatt flere tiltak for å sikre en mer effektiv straffesakskjede.
Dette gjelder blant annet utvikling av rutiner for samhandling og
felles kulturforståelse mellom aktørene i straffesakskjeden.
Undersøkelsen viser at det er et betydelig
potensial for å videreutvikle styrings- og rapporteringssystemene.
Riksrevisjonen konstaterer at departementet har påbegynt
et arbeid med å utvikle framtidige IKT-systemer. Riksrevisjonen
bemerker at departementet så langt ikke har oppfylt Stortingets
forutsetninger om å samordne IKT-virksomheten i straffesakskjeden.
De IKT-tiltakene som departementet har iverksatt eller planlegger å sette
i verk, kan bidra til en positiv utvikling innenfor IKT-området
på justissektoren.
For unge lovbrytere skal en hurtig straffesaksavvikling
i særlig grad tilstrebes. Undersøkelsen dokumenterer
at den samlede fristen overskrides i betydelig grad. Selv om det
kan være grunner til at fristene overskrides i enkelte
saker, bemerker Riksrevisjonen at omfanget og graden av fristoverskridelsene
står i motsetning til justiskomiteens uttalelse om i særlig
grad å tilstrebe en hurtig straffesaksbehandling for lovbrytere
under 18 år.
Saken har vært forelagt Justisdepartementet.
Det fremgår av statsrådens svarbrev til Riksrevisjonen
av 4. mai 2005:
"…
Jeg ser alvorlig på flere
forhold som undersøkelsen synliggjør, og er enig
i at undersøkelsen indikerer et effektiviseringspotensial
for sakene i straffesakskjeden. Undersøkelsen omfatter
et utvalg straffesaker der det ble avsagt dom i 2003. I de senere år
er det gjennomført flere tiltak for å bedre effektiviteten
i straffesakskjeden, men fortsatt er det rom for ytterligere forbedringer
og nye tiltak. Jeg vil derfor bruke rapporten konstruktivt i det
videre arbeidet med å få til hurtigere saksavvikling,
og se den i sammenheng med oppfølgingen av Stortingets
anmodningsvedtak nr. 395 (2003-2004) om effektivisering av straffesaksavviklingen.
Samtidig
vil jeg bemerke at undersøkelsen omfatter straffesaker
i fem utvalgte tingretter og for tre lovbruddskategorier med frister
der det ble avsagt rettskraftig dom i 2003. Som kjent avgjøres
et stort antall straffesaker utenrettslig. Særlig gjelder
dette kriminalitet begått av unge lovbrytere, som ofte
avgjøres for eksempel ved forelegg eller i konfliktråd.
Som Riksrevisjonen også er inneforstått med sammenfaller
undersøkelsen dels med gjennomføringen av politireformen og
innføringen av nytt saksbehandlingssystem i domstolene
(LOVISA), og omfatter en periode med særskilte problemer
med politiets saksbehandlingssystem (STRASAK). Dette er uheldig,
og har trolig betydning for de funnene som er gjort, men rokker
likevel ikke med konklusjonen om at det er rom for forbedringer. Jeg
viser videre til at det er innført måltall for
saksbehandlingstider også på andre områder
enn det som er berørt i rapporten, og at det i St.prp.
nr. 1 rapporteres årlig mer overordnet på sentrale
utviklingstrekk både for domstolenes og politiets saksbehandlingstider,
og for soningskøen i kriminalomsorgen.
(…)
Når
det gjelder mangler i IKT-systemene og potensial for videreutvikling
av styrings- og rapporteringssystemene, viser jeg til at departementet
har en egen IKT-strategi for justissektoren som skal følges
av berørte virksomheter. Det er i den forbindelse startet
et arbeid med å utvikle fremtidige IKT-systemer, som bl.a.
skal muliggjøre registrering av saksbehandlingstiden gjennom
hele straffesakskjeden og som griper fatt i utfordringen med å utvikle
enhetlige saksbegrep, og behovet for elektronisk samhandling mellom
de ulike aktørene i straffesakskjeden.
Det
registreres og rapporteres nå på flere av de fristene
som Riksrevisjonens undersøkelse omfatter enn det som var
tilfelle da undersøkelsen ble gjennomført. Saksbehandlingstiden
for flere av sakstypene viser nå en positiv utvikling,
bl.a. for voldssaker med frist og for lovbrytere under 18 år.
Også utviklingen for flere nøkkeltall som ikke
omfattes av rapporten har en positiv utvikling. Det bildet undersøkelsen
gir av situasjonen i 2003 er derfor etter min vurdering ikke dekkende for
hvordan situasjonen er i dag, selv om det fortsatt er et forbedringspotensial
som jeg vil vektlegge å få utnyttet.
Jeg
gjør oppmerksom på at riksadvokaten ikke har stilt
krav til statsadvokatene om særskilte frister for behandling
av saker som gjelder lovbrytere under 18 år. Videre at
riksadvokaten oppfatter 6ukersfristen i slike saker primært
som frist for politiets saksbehandling, og at det for statsadvokatene
generelt gjelder en frist på 30 dagers saksbehandlingstid.
Ungdomskriminalitet knytter seg ofte til kriminalitetstyper der
politiet i større utstrekning har påtalekompetanse.
Jeg vil likevel i samråd med riksadvokaten vurdere om det
bør innføres kortere frister for den høyere
påtalemyndighet for denne type saker.
Jeg
vil avslutningsvis si meg enig i at det av flere grunner, og av
hensyn til flere parter, er meget viktig å bruke kortest
mulig tid fra anmeldelse til eventuell dom og fullbyrdelse av straff.
Ikke minst gjelder dette i saker for lovbrytere under 18 år.
Samtidig er det viktig å ha klart for seg at frister og
overholdelse av disse ikke i seg selv er noen garanti for betryggende
og rettssikker behandling. Hva som er effektiv behandling av en
sak må til syvende og sist vurderes konkret i det enkelte
tilfellet. Generelt er det imidlertid uheldig med store avvik mellom
frister og mål for saksavviklingstid og hva som er den
faktiske situasjonen."
Riksrevisjonen har merket seg at Justisdepartementet ser
alvorlig på flere forhold som undersøkelsen synliggjør
og at departementet vil bruke rapporten konstruktivt i det videre
arbeidet med å få til en hurtigere saksavvikling.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at overskridelsene av saksbehandlingstidene i straffesakskjeden samlet
sett er betydelige. Dette indikerer et effektivitetspotensial på flere
områder, og Riksrevisjonen har merket seg at departementet
deler denne vurderingen. Riksrevisjonen har videre merket seg at
flere tiltak er satt i verk, og at saksbehandlingstiden for flere
sakstyper nå viser en positiv utvikling.
Riksrevisjonen viser til at det er et betydelig
behov for videreutvikling av styrings- og rapporteringssystemene
i straffesakskjeden, og har merket seg at det nå er startet
et arbeid med å utvikle IKT-systemer som blant annet skal
muliggjøre registrering av saksbehandlingstiden gjennom
hele straffesakskjeden og elektronisk samhandling mellom aktørene.
Riksrevisjonen er enig i departementets presisering av
at det i enkelte saker er nødvendig med en fristoverskridelse
for å sikre god rettssikkerhet, og at det til syvende og
sist må vurderes konkret i det enkelte tilfellet hva som
er effektiv saksbehandling. Riksrevisjonen vil imidlertid peke på at
en hurtig reaksjon på voldshandlinger vil være
riktig reaksjon i de fleste straffesaker både for offer,
gjerningsperson og samfunnet for øvrig. Riksrevisjonen
har for øvrig merket seg at departementet i samråd
med riksadvokaten vil vurdere om det bør innføres
kortere frister for den høyere påtalemyndighet
i saker der lovbrytere er under 18 år.