Følgende forslag fremmes:
"I
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å innskrenke fylkeskommunens/fylkesmannens
innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak.
II
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn
for å behandle klager etter kommunale planvedtak.
III
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag der klagetilgangen til politiske vedtak i kommunene vurderes innskrenket."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Eva M. Nielsen, Tore
Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet,
Torbjørn Andersen, Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre,
Børge Brende og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Heidi Sørensen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Holten Hjemdal, fra Senterpartiet, Randi Sollie Denstad og fra Venstre,
lederen Gunnar Kvassheim, mener alle skal ha mulighet til å drive
friluftsliv som helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig
aktivitet i nærmiljøet og i naturen for øvrig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kystområdene
har stor verdi for friluftslivet, og er samtidig under utbyggingspress.
Etter flertallets syn er det derfor viktig å øke allmennhetens
tilgang til friluftsområder generelt og strandområder
spesielt. Flertallet understreker at strandsonen
må sikres for allmennhetens bruk og at 100-metersregelen
må håndheves.
Flertallet viser til de nasjonale
resultatmålene som er satt for friluftsliv, at:
"friluftsliv basert på allmannsretten skal
holdes i hevd i alle lag av befolkningen"
og at
"områder av verdi for friluftslivet skal
sikres slik at miljøvennlig ferdsel, opphold og høsting
fremmes og naturgrunnlaget bevares."
Flertallet er enig i disse.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, er kjent med tall fra kommunene
gjennom KOSTRA supplert med beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
pr. august 2005, som viser at utbyggingen i strandsonen fortsetter.
Dette til tross for at plan- og bygningsloven § 17-2 har
et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen.
Nybygg og andre tiltak kan derfor bare gjennomføres etter å ha fått
dispensasjon, hvis ikke området er regulert til byggeformål.
KOSTRA-rapporteringen for 2004 viser at de fleste dispensasjonssøknader
innvilges. Det vil være et etterslep mellom dispensasjon
og faktisk bygging, og tallene gir dermed en klar indikasjon på at
bygging i strandsonen vil fortsette. Dette flertallet er bekymret
over at antall dispensasjoner i 100-metersbeltet langs sjøen
fortsatt er for høyt, særlig i pressområder.
Tall fra SSB viser at det er særlig ved de store tettstedene
og fritidshusområdene i Sør-Norge at det er bygget
i strandsonen. Kommunene innerst i Oslofjorden har høyest
andel nedbygd kystlinje. Dette flertallet mener det
derfor er viktig å følge denne utviklingen nøye
fremover, og at det kontinuerlig gjøres et arbeid for å sikre
at allemannsretten fortsatt står sterkt både i
den juridiske og i den allmenne rettsoppfatning.
Dette flertallet viser til brev
fra statsråden til komiteen, datert 24. april 2006, som
er vedlagt, der det understrekes at:
"det har lenge vært tverrpolitisk enighet
om at det er viktig å unngå bygging i 100-metersbeltet
langs sjøen, for blant annet å sikre allmenn ferdsel
og friluftsliv, natur og landskap. Strandsonen er ikke bare av lokal interesse,
men også av nasjonal betydning. Dette er bakgrunnen for
at det har vært et lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet
langs sjøen helt siden 1965."
Dette flertallet støtter
dette synet.
Dette flertallet viser til St.meld.
nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøpolitikk og rikets
miljøtilstand, der følgende tiltak ble foreslått
med sikte på en offensiv og fremtidsrettet strandsoneforvaltning:
– Utfordre
kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn til strengere praksis ved
behandling av plansaker og dispensasjoner i 100-metersbeltet.
– Klargjøre kommunenes
muligheter til å rydde stengsler i strandsonen.
– Sikre og tilrettelegge de meste
attraktive områdene i strandsonen.
– Etablere et landsdekkende nettverk
for kystsoneforvaltning.
– Prioritere kystsonen i oppfølgingen
av Planlovutvalgets arbeid.
– Det er etablert et kystsonenettverk
for fylkene Østfold til Rogaland. Departementet vil etablere
nettverk for resten av landet, slik at erfaringer og gode eksempler
kan formidles.
Dette flertallet er glad for
at noen av tiltakene allerede er iverksatt, og understreker betydningen
av at også de gjenstående følges opp.
Dette flertallet har merket seg
løftene fra Soria-Moria erklæringen, der det heter
at:
"Regjeringen vil:– at det skal bevilges mer penger
til å kjøpe attraktive friarealer og strandområder
til allmennhetens bruk.
– sikre at hensynet til allmenn
bruksrett, friluftsliv og kulturminner blir ivaretatt når
Forsvaret og Kystverket skal avhende eiendommer med attraktive strandområder,
og at de viktigste forblir i offentlig eie.
– Stanse nedbyggingen av strandsonen.
Det skal legges opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene,
der vernet gjøres strengere i områder med sterk
konkurranse om strandsonen.
– Ordningen med juridisk bistand
til kommuner som har behov for det i arbeidet med beskyttelse av strandsonen,
skal gjeninnføres."
Komiteen understreker viktigheten
av lokalt ansvar og selvstyre. Kommuner og lokalsamfunn har en naturlig
interesse av å sikre god tilgang til friluftsområder
og strandsoner for sine innbyggere.
Komiteen mener det
er viktig at kommunene lager gode arealplaner som reflekterer en
langsiktig tenkning om fremtidige generasjoners tilgang til friluftsarealer og
strandsoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener kommunepolitikere fortsatt
skal ha muligheten til å gi dispensasjoner, men understreker at
dispensasjoner skal være unntaket mer enn regelen. Utstrakt
bruk av dispensasjoner kan undergrave lokaldemokratiet, da dispensasjoner
er unntak fra en plan som er vedtatt med fullt offentlig innsyn,
høringer og offentlig deltagelse.
Komiteen viser til
at ikke alle deler av landet opplever like stort press på bygging
i strandsonen. Etter komiteens mening kan man i deler
av landet der adgang til strandsonen ikke er et knapphetsgode, i
tråd med plan- og bygningsloven åpne for en noe
mer fleksibel praksis over en periode. Etter komiteens syn trenger
vi en forvaltning av strandsonen som gir rom for utbygging og verdiskaping
langs kysten, samtidig som vi sikrer ferdselen for allmennheten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, understreker at det er kommunene
som har ansvar for at kommunale planvedtak er i tråd med nasjonale
retningslinjer. Innsigelsesretten til fylkesmannen og fylkeskommunen
skal sikre dette.
Flertallet viser til at fylkeskommunen
og fylkesmannen har fagkompetanse på miljø og
planlegging. Flertallet mener dette bidrar til at
kommunale arealplaner forbedres. Samtidig har de et ansvar for at
det ikke tillates bygging i strid med viktige regionale og nasjonale
interesser. Anledningen til å fremme innsigelser på kommunenes
skjønnsmessige vurderinger er en viktig del av dette. En
innskrenking av fylkesmennenes og fylkeskommunenes innsigelsesrett
til kun å omfatte lovlighetskontroll vil derfor sterkt
begrense muligheten til å sikre at viktige regionale og
nasjonale interesser ivaretas. Ved å fremme innsigelser
kan de ikke stoppe en plan, men sørge for at planen bringes videre
til politisk behandling i Miljøverndepartementet dersom
kommunen ikke tar hensyn til innsigelsen.
Flertallet viser til statsrådens
brev av 24. april 2006, der det fremkommer at de fleste saker i
dag løses lokalt ved at kommunen og innsigelsesmyndigheten blir
enige. Flertalletvil
derfor ikke innskrenke fylkesmannens og fylkeskommunenes adgang
til å fremme innsigelser mot kommunale planvedtak som ikke
er i samsvar med viktige nasjonale eller regionale interesser. Flertallet mener
dette vil være uheldig også av rettssikkerhetshensyn
både for grunneiere og andre.
Planlovutvalget har i NOU 2003:14 fremmet forslag til
nye planbestemmelser i plan- og bygningsloven. Dette vil flertallet få til
behandling på et senere tidspunkt, men flertallet har
merket seg at utvalget foreslår at innsigelsesadgangen
beholdes, at det presiseres i loven når det er adgang til å fremme
innsigelse, og at ordningen med megling i innsigelsessaker lovfestes.
Utvalget foreslår videre strengere regler for bygging i
100-metersbeltet langs sjøen, slik at forbudet strammes
noe inn og at vilkårene for dispensasjon gjøres
klarere. Det er også foreslått at det skal bli
mulig - for visse områder med særlig sterkt byggepress
- å overføre dispensasjonsmyndigheten fra kommunen
til fylkesmannen eller fylkeskommunen. Planlovutvalgets forslag
er nå til vurdering i Miljøverndepartementet,
og flertallet venter på å få seg
forelagt denne saken i løpet av året.
Flertallet er bekymret over nye
tall fra Norsk Sjøfartsmuseum som viser at over 420 kulturminner årlig forsvinner,
og at dette i hovedsak har sammenheng med dispensasjoner fra forbud
mot bygging i strandsonen. Store deler av havneområder
og strandsonen endres ved massive utfyllinger, noe som fører
til at et omfattende kulturhistorisk kildemateriale under vannet ødelegges
i et alarmerende høyt tempo.
Flertallet har merket seg at
forslaget i Dokument nr. 8:58 (2005-2006) er svært likt
tidligere forslag fremmet i Dokument nr. 8:90 (2003-2004), som ble avvist
ved Stortingets behandling 18. februar 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at de aller fleste dispensasjoner
fra byggeforbudet i strandsonen dreier seg om små oppgraderinger
eller oppussing/utskifting på eksisterende bygningsmasse.
Dette er tiltak som i liten eller ingen grad berører allmennhetens
adgang til strandsonen. Det blir derfor galt å se på antallet
dispensasjoner som helhet uten å skille mellom hvilke typer utbygginger
det gis dispensasjon for.
Disse medlemmer viser til Norges
lange kystlinje tilsvarende i overkant av to ganger jordens omkrets
ved ekvator. Det aller meste langs denne er uberørt av
utbygging i den forstand at nærmeste bygning ligger mer
enn 100 meter fra strandlinjen. Disse medlemmer viser
til at det er store variasjoner langs denne kystlinjen, fra pressområdene
rundt Oslofjorden til store uberørte områder i
andre deler av landet, når det gjelder press på strandsonen
og allmennhetens mulighet til fri ferdsel. Denne store variasjonen
gjør at det ikke er naturlig å behandle alle byggesaker
likt etter de samme nasjonale regler, og at det må utøves
betydelig lokalpolitisk skjønn ut fra lokale forhold. Disse medlemmer har
tillit til at de lokale folkevalgte er i stand til å ivareta
dette ansvaret på en god måte.
Disse medlemmer har merket seg
at det er en relativt høyere andel søknader om
dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen som innvilges i de
minst sentrale delene av landet enn i de mer sentrale strøkene.
Disse medlemmer har med bekymring
merket seg de signaler som er kommet fra blant annet miljøvernministeren
om å frata kommunene mulighetene til å gi dispensasjon
fra byggeforbudet i strandsonen. Et slikt vedtak vil være
et alvorlig anslag mot det lokale selvstyret og kan føre
til en rekke urimelige avgjørelser i enkeltsaker på bekostning
av innbyggerne. Disse medlemmer støtter
derfor oppropet fra ordførere langs hele kysten, etter
initiativ fra varaordfører i Frøya, Marit Norborg,
om at kommunene selv fortsatt må kunne gi dispensasjon
fra byggeforbudet i strandsonen.
Disse medlemmer har med tilfredshet
merket seg uttalelsene fra Senterpartiets miljøpolitiske
talsmann Ola Borten Moe som i Aftenposten 31. januar 2006 sier at:
"Det er helt uaktuelt å ta fra kommunene
arealforvaltningen i strandsonen."
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme
forslag som kan frata kommunene arealforvaltningen i strandsonen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet vil styrke det kommunale selvstyret gjennom å delegere
mer makt og avgjørelsesmyndighet ned til lokale politiske
organer.
Disse medlemmer er av den oppfattning
at kommunene selv skal kunne fatte endelige vedtak i plan- og reguleringssaker
uten inngripen fra overordnede myndigheter som fylkesmannen.
Disse medlemmer mener at fylkesmannsembetets
rolle i dagens forvaltningssystem bør gjennomgås med
tanke på fremtidig avvikling. På kort sikt bør
fylkesmannens rett til å fremme innsigelse begrenses og innskrenkes
til legalitetskontroll.
Disse medlemmer vil på sikt
erstatte fylkesmannsembetet med en fri og uavhengig forvaltningsdomstol,
for å sikre rettssikkerheten i klagesaker som gjelder enkeltvedtak.
Disse medlemmer vil understreke
at Fremskrittspartiet er tilhenger av allemannsretten. Det er viktig å sikre
tilstrekkelig med arealer i strandsonen til allmennhetens frie ferdsel.
Disse medlemmer vil ikke akseptere
sjikanøse stengsler i strandsonen som er klart ulovlige.
Grunneier har et selvstendig ansvar for ikke å legge ulovlige
hindringer i veien for den frie ferdsel. Men samtidig er det viktig å balansere
allmennhetens rettigheter i strandsonen opp mot full ivaretakelse
av grunneiers private eiendomsrett. Det bør være
klart at både grunneiere og allmennheten har et felles
ansvar for å unngå konflikter ved bruk av strandsonen.
Disse medlemmer vil vise til
at også grunneiere gjennom sitt bruk av egen eiendom må anses
som en del av allmennheten.
Disse medlemmer har merket seg
at ønsket om å styrke og revitalisere lokaldemokratiet
er et syn som deles av de aller fleste andre politiske partier på Stortinget.
Disse medlemmer vil understreke
at dersom man virkelig ønsker å styrke lokaldemokratiet,
så må først og fremst statlige myndigheter
være villige til å overføre mer kompetanse
og avgjørelsesmyndighet til de folkevalgte kommunale forvaltningsorganer.
Disse medlemmer finner det svært
underlig at partier som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som
tradisjonelt har fremstått som varme talspartier for styrket
kommunal selvråderett, vil uthule lokaldemokratiet ved å motarbeide
kommunenes rett til å kunne fatte endelige avgjørelser
i viktige arealsaker. Å bidra til en prosses som uthuler
lokaldemokratiet bit for bit, vil på sikt føre
til synkende interesse for deltagelse i lokalpolitikken.
Disse medlemmer mener det er
en åpenbar demokratisk skjevhet at en byråkrat
i et statlig ikke folkevalgt organ har kompetanse til å kunne
overkjøre et vedtak fattet av et demokratisk folkevalgt
organ som et kommunestyre. Ekstra betenkelig blir det demokratiske
dilemmaet når skjønnsutøvelse er en viktig
del av fylkesmannens virkemiddelbruk.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet ved en rekke anledninger har vist at man vil
styrke det lokale folkevalgte forvaltningsnivået.
Disse medlemmer vil vise til
at kystlinjen i Norge alltid har vært bygningspåvirket.
I 2005 var 23,6 pst. av hovedlandets kystlinje på 83 280
km mindre enn 100 meter fra en bygning. Dette betyr at rundt 7 pst.
av landets antall bygninger, tilsvarende 254 500 bygninger, var
innenfor 100-metersbeltet i 2005.
Disse medlemmer vil vise til
at det bare har vært en vekst på 1,5 pst. av totalt
antall bygninger innenfor 100-metersbeltet siden 1985. Disse tallene
fra Statistisk sentralbyrå viser altså at det
slett ikke har vært noen dramatisk økning i antall
nybygg i strandsonen de siste 20 årene. Tallene viser altså at
kommunene har vært strenge forvaltere av gjeldende lovverk,
og at det følgelig ikke er behov for noen strengere praksis
for tiltak i 100-metersbeltet.
Disse medlemmer vil også vise
til at det blir helt feil å si at det føres en
liberal praksis med dispensasjoner i strandsonen fordi 3 av 4 dispensasjoner
innvilges av kommunene. Ytterst få av disse dispensasjonene gjelder
nybygg. I mange presskommuner er det ikke blitt bygget nye hytter
på mange år i 100-metersbeltet.
Disse medlemmer vil peke på at
gitte dispensasjoner i overveiende grad gjelder nødvendig
vedlikeholdsarbeid og utbedringer av eksisterende bygningsmasser
innenfor 100-metersbeltet. Mange dispen-sasjoner gjelder
ofte tiltak av beskjeden karakter og begrenset omfang. Det ville
vært helt meningsløst å stanse dispensasjoner
som gjelder nødvendige vedlikeholdstiltak på allerede
eksisterende bygninger.
Disse medlemmer mener plan- og
bygningsloven § 17-2 som hjemler et generelt
forbud mot bygging i 100-metersbeltet i strandsonen, bør
oppheves. Forvaltningen av kystlinjen og tillatelse til ethvert
tiltak i strandsonen bør overlates til den enkelte kommune.
Disse medlemmer har den fulle
tillit til at kommunene selv vil være den beste forvalter
av sin egen kystlinje til beste for både allmennheten,
turisme, grunneiere og samfunnet som helhet i et fremtidig perspektiv.
Disse medlemmer tar opp forslagene
fremsatt i Dokument nr. 8:58 (2005-2006).
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
at kommunene skal ha mulighet til å finne frem til fleksible,
lokalt tilpassede løsninger og muligheter til å gi dispensasjon
fra byggeforbudet i strandsonen. Statlige myndigheter må ha
mulighet til å overprøve dispensasjonen fra byggeforbudet
i strandsonen der det kan dokumenteres at slik dispensasjon i betydelig
grad innebærer en svekkelse av allemannsretten i området.
Disse medlemmervil
redusere byråkratiet og avvikle de lovfestede fylkesplanene.
En ny kommunestruktur vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert.
Planbehov på tvers av administrative grenser bør
løses gjennom interkommunalt samarbeid.
Disse medlemmer vil endre plan-
og bygningsloven slik at det blir enklere for kommunene å utøve
et lokalpolitisk skjønn innen arealplanlegging. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Dokument nr. 8:48 (2005-2006) - forslag fra
representantene Bent Høie og Ivar Kristiansen om lov om
endring i plan- og bygningslov 14. juni 1985 nr. 77 (endring av § 7
slik at det blir enklere for kommunene å foreta et lokalpolitisk skjønn).
Disse medlemmer mener at grunnlaget
for dispensasjon etter "særlige grunner" i plan- og bygningsloven § 7
må utvides til også å gjelde forhold
som ligger utenfor rammene og målsettingene i plan- og bygningsloven.
Kommunestyrene må ha stor frihet til selv å vurdere
om det foreligger særlige grunner til å gi dispensasjon
i forhold til en arealplan som det samme organet har vedtatt. Gjennom
dette styrkes det lokale selvstyret, og fylkesmannens innsigelsesmulighet
i forhold til konkrete politiske vurderinger strammes inn.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Høyres merknader ved den forestående behandlingen
i juni 2006 av dette forslaget i kommunal- og forvaltningskomiteen.
Når det gjelder forslagene som er fremmet
i Dokument nr. 8:58 (2005-2006), vil disse medlemmer støtte
punkt 1 i forslaget, men vil avvise punkt 2 og 3.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme
forslag som kan frata kommunene arealforvaltningen i strandsonen.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innskrenke
fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale
plan- og arealvedtak.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
en egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn
for å behandle klager etter kommunale planvedtak.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag der
klagetilgangen til politiske vedtak i kommunene vurderes innskrenket.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:58 (2005-2006) - forslag fra
stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Per-Willy Amundsen,
Torbjørn Andersen, Ib Thomsen og Tord Lien om lokal forvaltning
av arealer i strandsonen og andre områder - vedlegges protokollen.
Det vises til brev av 10. mars 2006 med oversendelse av
nevnte forslag til utredning.
Forslaget gjelder lokal forvaltning av arealer
i strandsonen og andre områder, og konkret foreslås
følgende:
– å innskrenke
fylkeskommunen og fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan-
og arealvedtak.
– en egen forvaltningsdomstol
eller et eget forvaltningstilsyn for å behandle klager
etter kommunale planvedtak.
– å innskrenke klagetilgangen
til politiske vedtak i kommunene.
Dette forslaget er svært likt tidligere
forslag fremmet som Dokument nr. 8:90 (2002-2003), som ble avvist ved
Stortingets behandling 18. februar 2005.
Det er riktig som forslagsstillerne peker på,
at det er kommunene som har ansvaret for at kommunale planvedtak
er i tråd med nasjonale retningslinjer, og at innsigelsesretten
for fylkeskommunen og statlige fagmyndigheter skal sikre dette.
Miljøverndepartementet vil i denne
forbindelse vise til at fylkesmannen og fylkeskommunen har en fagkompetanse
på miljø og planlegging som er svært
viktig i forbindelse med arealplanleggingen. De har samarbeidsplikt
og skal medvirke i planarbeidet, og skal dermed bidra til de kommunale
arealplanene blir best mulig. Samtidig har de et spesielt ansvar
for å påse at det ikke tillates utbygging i strid
med nasjonale og viktige regionale interesser. Ved å fremme
innsigelse kan de ikke stoppe en plan, men de kan sørge
for at planen bringes til Miljøverndepartementet til avgjørelse
dersom kommunen ikke tar hensyn til innsigelsen. Innsigelsene begrunnes
som regel i overordnede føringer gitt gjennom stortingsmeldinger,
retningslinjer eller rundskriv.
Der kommunen tar tilstrekkelig hensyn til de
nasjonale og regionale interessene i sitt planarbeid, vil kommunen
selv kunne egengodkjenne planene. De fleste sakene løses
lokalt, ved at kommunen og innsigelsesmyndigheten blir enige. Det
er bare ca 30-40 plansaker som avgjøres av departementet årlig.
Dette er en svært liten andel av de totalt 200 kommuneplaner
eller kommunedelplaner og de 2000-3000 reguleringsplaner som egengodkjennes
av kommunene hvert år. Tallene viser at plansystemet fungerer
godt i praksis.
Etter Miljøverndepartementets oppfatning
er det ikke aktuelt å innskrenke fylkesmannens og fylkeskommunens
adgang til å fremme innsigelse mot kommunale planvedtak
som ikke er i samsvar med nasjonale og viktige regionale interesser.
I praksis har det vist seg at det er nødvendig å ha
en slik mulighet for å sikre at overordnede hensyn blir
godt nok ivaretatt i planarbeidet. Dette gjelder ikke minst ved
regulering til utbygging i strandsonen. Det er et stadig økende
byggepress mange steder, blant annet langs kysten og i fjellområdene,
og det kan være vanskelig å vurdere hvor grensene
går for hva som er lokale hensyn i forhold til overordnede
interesser. Det er kommunene som gjennom arealplanleggingen skal
avveie bruk og vern. Kommunen har ansvaret for planarbeidet, og
de har også ansvaret for å påse at utbygging
skjer innenfor de rammer som er gitt fra overordnet nivå,
blant annet gjennom stortingsmeldinger.
I St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, ble det gitt viktige arealpolitiske
føringer for kommunenes planlegging, blant annet om en
offensiv strandsonepolitikk. Regjeringserklæringen gir
også klare signaler om å stanse nedbyggingen av
strandsonen. Det legges opp til en sterkere geografisk differensiering,
der vernet gjøres strengere i områder med sterkt
konkurranse om strandsonen.
Det har lenge vært tverrpolitisk enighet
om at det er viktig å unngå bygging i 100-metersbeltet
langs sjøen, for blant annet å sikre allmenn ferdsel
og friluftsliv, natur og landskap. Strandsonen er ikke bare av lokal interesse,
men også av nasjonal betydning. Dette er bakgrunnen for
at det har vært et lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet
langs sjøen helt siden 1965.
Planlovutvalget har i NOU 2003:14 fremmet forslag til
nye planbestemmelser i plan- og bygningsloven. Utvalget foreslår
at innsigelsesadgangen beholdes, at det presiseres i loven når
det er adgang til å fremme innsigelse, og at ordningen
med megling i innsigelsessaker lovfestes. Utvalget foreslår
dessuten strengere regler for bygging i 100-metersbeltet langs sjøen,
slik at forbudet strammes noe inn og at vilkårene for dispensasjon
gjøres klarere. Det er også foreslått
at det skal bli mulig - for visse områder med særlig
sterkt byggepress - å overføre dispensasjonsmyndigheten
fra kommunen til fylkesmannen eller fylkeskommunen. Planlovutvalgets
forslag vurderes nå nærmere av Miljøverndepartementet,
og det tas sikte på å utarbeide en odelstingsproposisjon
i løpet av året.
Nye bestemmelser for strandsonen vil bli prioritert
i dette lovarbeidet. Tidligere miljøvernministere har med
egne brev til alle kystkommuner oppfordret til strengere praksis
ved bygging strandsonen, og de har pekt på lovendring som
en mulighet. Det er nå på tide at spørsmålet
om lovendring følges opp.
Etter gjeldende regler er kommunens vedtak av
arealdel til kommuneplaner eller kommunedelplaner ikke enkeltvedtak
som kan påklages. Departementets vedtak i innsigelsessaker
kan heller ikke påklages. Kommunens egengodkjenning av
reguleringsvedtak kan derimot påklages og klagene avgjøres
av fylkesmannen. I tillegg har fylkesmannen ansvar for lovlighetskontroll
etter kommuneloven.
Miljøverndepartement mener dagens ordning
der fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre
klager på kommunens vedtak fungerer tilfredsstillende.
Systemet er i samsvar med norsk forvaltningstradisjon. Ved behandlingen
av klagesaker skal fylkesmannen etter forvaltningslovens § 34
prøve alle sider av saken, både lovligheten og
skjønnsutøvelsen. Fylkesmannen skal legge vekt
på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving
av det frie skjønn. Planlegging er i stor grad et skjønn,
men et skjønn som skal forholde seg til overordnede mål
og rammer, slik det er pekt på foran.
Planlovutvalget foreslår å opprettholde
reglene om klageadgang til fylkesmannen. Samtidig foreslås
en hjemmel for å gi forskrift om alternativ klageinstans
og klagebehandling. Utvalget nevner også muligheten for å etablere
mer uavhengige og domstolslignende klageinstanser, men har ikke
gått grundigere inn i dette. Miljøverndepartementet
vil vurdere dette spørsmålet nærmere
i forbindelse med oppfølgingen av Planlovutvalgets forslag.
Departementet er ikke enig i at det ved klagebehandlingen
av kommunale planvedtak bare skal være mulig å prøve
lovligheten av vedtakene, og ikke overprøve planvedtakene
i forhold til nasjonale og viktige regionale interesser. Klageadgangen
skal ivareta både nasjonale og viktige regionale hensyn,
og hensynet til rettsikkerhet for grunneiere og andre. Det vil derfor
virke uheldig også av rettsikkerhetshensyn å begrense
muligheten til å overprøve planvedtak. En overprøving
av et planvedtak ut fra nasjonale hensyn innebærer at kommunens
skjønnsmessige vurdering settes til side, fordi vurderingen
ikke er i samsvar med overordnede signaler. Dette kan være
signaler som er gitt av Stortinget gjennom en stortingsmelding.
En begrensning i klageadgangen kan derfor føre til at Stortingets
egne vedtak ikke blir fulgt opp i praksis.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 11. mai 2006
Gunnar Kvassheim
leder |
Line Henriette Holten Hjemdal
ordfører |