Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra
Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, konstaterer med
tilfredshet at det etter mange års debatt om Riksrettens
rolle og betydning i dagens samfunn nå foreligger et godt
og gjennomarbeidet forslag til grunnlovsendringer som vil medføre
en modernisering og tilpasning til vår tid av Riksretten.
Komiteen mener det er riktig å beholde
Riksretten som en særdomstol for et avgrenset, konstitusjonelt ansvar
og støtter de forslag som er fremsatt både når det
gjelder organisering og ansvarsgrunnlag. Komiteen er
enig i at Riksretten forankres i dagens parlamentariske system og
deler Kosmo-utvalgets vurdering av behovet for å bygge
ned de sider ved dagens ordning som knytter straffansvaret til svært
vidtfavnende og utpreget politiske vurderingstemaer. Det presiseres
i Grunnloven § 86 og i ansvarlighetsloven at det konstitusjonelle
ansvar avgrenses til brudd på konstitusjonelle plikter
som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter
og høyesterettsdommere.
Komiteen støtter utvalgets
vurderinger av at statsråder, stortingsrepresentanter og
høyesterettsdommere skal ansvarliggjøres i de
tilfeller de har begått rettsstridige handlinger, og at
riksrettsansvar bare bør være et ansvar for rettsstridige
handlinger. Dette innebærer at ansvarsområdet
kun skal omfatte det særlige ansvaret som følger
av å inneha landets øverste verv og embeter. Lovbrudd
av annen karakter skal håndteres på samme måte
som for andre borgere, det vil si etter de ordinære straffebestemmelser.
Forslaget til ny riksrettsordning bygger etter komiteens syn
på disse prinsippene.
Dagens riksrettsordning gir Stortinget et maktmiddel til å sikre
at regjeringen ikke utøver myndighet i strid med folkeviljen,
og kan derved benyttes som tvisteløsningsorgan mellom regjering
og storting. Komiteen mener imidlertid at politisk
uenighet mellom storting og regjering bør løses
med politiske virkemidler, og ikke rettslige. Komiteen støtter
derfor endringen i Grunnloven § 30 tredje ledd
og i ansvarlighetsloven, med sikte på å bygge
ned de sider ved dagens ordning som åpner for en utpreget
politisk skjønnsutøvelse og styrke den rettslige
dimensjonen.
Komiteen støtter videre
forslaget om at Riksrettens kompetanse utvides til også å omfatte
erstatningssaker - uavhengig av om det anlegges straffesak og av om
tiltalte i en konkret sak idømmes straff.
Komiteen er enig i at gjeldende
ordning er tungrodd og ressurskrevende. Det er likevel grunn til å understreke
at den viktigste grunnen til at riksrettsordningen svært
sjelden har vært benyttet er, ikke at den er ubrukelig,
men snarere at det knapt har vært avdekket et eneste tilfelle
av at statsråder som ledd i sin embetsførsel har
gjort seg skyldige i straffbare forhold, slik det påpekes
i Dokument nr. 14 (2002-2003).
Komiteen støtter forslaget
til endringer i Stortingets forretningsorden om at en tredjedel
av Stortingets medlemmer kan beslutte å be Stortingets
ansvarskommisjon sette i gang etterforskning og at det er kontroll- og
konstitusjonskomiteen som i så fall forbereder saken for
plenumsbehandling, samt at det er kontroll- og konstitusjonskomiteen
som fremmer saken for Stortinget, når Stortingets ansvarskommisjon
har avsluttet etterforskningen. Komiteen viser til
at det forslag til et nytt system for påtale og pådømmelse
som er utarbeidet av Kosmo-utvalget gjengitt i Dokument nr. 19 (2003-2004),
blant annet bygger på rapporten fra utvalget til å utrede
Stortingets kontrollfunksjon (Dokument nr. 14 (2002-2003)) (Frøiland-utvalget),
Innst. S. nr. 210 (2002-2003) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
i saken og debatten i Stortingets møte 28. mai 2003. De
foreliggende forslag er således et resultat av et grundig
forarbeid.
Komiteen slutter seg til utvalgets
klargjørende synspunkter på at det er kun de gjerninger
statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere
gjør i sin embetsførsel som skal ansvarliggjøres
innenfor riksrettssystemet, mens andre mulige lovbrudd behandles
i det ordinære rettssystemet.
Komiteen gir også sin
tilslutning til forslaget om å opprette en permanent ansvarskommisjon
som er i beredskap til å etterforske og utrede en sak og
at Stortinget velger 6 medlemmer med 4 varamedlemmer til et riksrettsutvalg
som sammen med fem høyesterettsdommere utgjør
den nye Riksretten. Denne konstruksjonen vil medføre at
de personer som både skal etterforske og dømme,
er på plass og i beredskap hvis spørsmålet
om å reise sak fremkommer. Kommisjonen skal i prinsippet
ha samme myndighet som den ordinære påtalemyndighet
har ved etterforskning av straffesaker.
Komiteen vil understreke betydningen
av at riksrettsordningen utformes slik at den sikrer en uavhengig og
upartisk rettergang. Det innebærer at anklagemyndigheten
skal være klart skilt fra domsmyndigheten.
Komiteen støtter forslaget
om en sammensetning av Riksretten, som utelukker at sittende medlemmer
av regjeringen eller møtende stortingsrepresentanter kan velges
som medlem eller stedfortreder.
Komiteen støtter forslaget
om å innføre en bestemmelse i Grunnloven § 15
om plikt for regjeringen til å søke avskjed og
for Kongen en plikt til å innvilge søknaden etter
et mistillitsvotum. Dette innebærer at det parlamentariske
prinsipp føres inn i Grunnloven og representerer en naturlig
fornyelse av denne.
Komiteen finner også at
det er riktig med tilsvarende mulighet for Kongen til å benåde
straffedømte enten de er dømt av en vanlig domstol
eller ved Riksrett, fordi benådningsinstituttet er en sikkerhetsventil som
bør gjelde alle uavhengig av hvilken domstol som avsier
kjennelse. Benådningsretten i riksrettssaker forutsetter
imidlertid samtykke fra Stortinget.
Komiteen slutter seg også til
forslaget om å fjerne kriteriet "øiensynligen
er skadelig for Riget" i § 30 i Grunnloven. Bestemmelser
som knytter straffansvaret til svært vidtfavnende og utpreget
politiske vurderingstemaer skal ikke videreføres. Dette
nødvendiggjør en tilsvarende endring i ansvarlighetsloven § 11.
Komiteen viser til at det er
alminnelig antatt at regjeringen har en rettslig bindende opplysningsplikt overfor
Stortinget, og at denne rettsregel nå har status som konstitusjonell
sedvanerett, altså med gjennomslagskraft som Grunnloven
selv. Komiteen mener likevel at en så vidt
sentral rettsregel i det konstitusjonelle liv som opplysningsplikten,
bør fremgå av den skrevne Grunnloven, også av
hensyn til legalitetsprinsippet, og støtter endringen.
Dette representerer også en naturlig modernisering av Grunnloven.
Komiteen viser til Kosmo-utvalgets
innstilling og forslag som også inneholder forslag til
endringer i ansvarlighetsloven og riksrettergangsloven, samt Stortingets
forretningsorden, som er naturlige konsekvenser av en vedtagelse
av de foreliggende grunnlovsforslag. Kosmo-utvalgets forslag til
slike endringer er fremmet som representantforslag av de samme forslagsstillere
som står bak grunnlovforslaget, i den grad de er forslagsberettigede.
Representantforslagene behandles parallelt i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen slutter
seg i hovedsak også til disse foreslåtte endringer
og legger til grunn at endringene i riksrettsordningen trer i kraft
umiddelbart.