Stønad til bil er et viktig tiltak
for at funksjonshemmede skal kunne delta i samfunnslivet på samme
premisser som funksjonsfriske. Formålet med ytelsen er å kompensere
for utgifter bruker har på grunn av vanskeligheter med å benytte
offentlig transport som følge av sykdom, skade eller lyte.
Statsregnskapet viser at det i 2006 ble regnskapsført 708
mill. kroner under kapittel 2661 Grunn- og hjelpestønad
post 74 Stønad til bil. I statsbudsjettet for 2007 ble
det bevilget 675 mill. kroner til stønad til bil.
Det kan ytes stønad til bil til personer
som har behov for en ordinær personbil (gruppe 1) med eventuell
spesialtilpasning, og til personer som har behov for en spesielt
tilrettelagt kassebil (gruppe 2). Arbeids- og velferdsdirektoratet
anslår at det i 2005 ble behandlet i underkant av 12 000
bilstønadssaker. Samme år anslår direktoratet
at det ble gitt stønad til ca. 2 600 biler, og at
mellom 65 og 70 prosent av disse var gruppe 1-bil. For å få stønad
til bil må søkeren sannsynliggjøre et reelt
og betydelig behov for transport, og funksjonshemningen må være
av en slik art at reise med vanlig kollektivtransport ikke er mulig
eller medfører slike belastninger av varig art at det ikke
er rimelig å forlange det.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å belyse om Arbeids- og velferdsetaten
forvalter bilstønadsordningen på en effektiv,
målrettet og kvalitetsmessig tilfredsstillende måte.
Formålet har videre vært å se på årsaker
til eventuelle mangler i forhold til dette, og vurdere om det har
vært en tilstrekkelig oppfølging fra departement
og direktorat.
Undersøkelsens problemstillinger er
belyst ved hjelp av dokumentanalyse, intervjuer, statistikk og en
vignettundersøkelse.
I dokumentanalysen inngår regelverk
på området, stortingsdokumenter og styringsdokumenter
fra departement og direktorat. For å få informasjon
om saksbehandlingstiden ble det hentet inn statistikk for 2005. For å få kunnskap
om saksmengden ble det innhentet statistikk over saksinngang og
saksproduksjon for 2004 og 2005.
I 2006 ble det sendt ut en vignettundersøkelse,
bestående av seks forskjellige vignetter, til samtlige
21 trygdekontor som behandler bilstønadssaker (bilkontor). En
vignettundersøkelse innebærer at saksbehandlere blir
bedt om å vurdere konstruerte saker som har en klar forankring
til reelle saker. Vignettundersøkelsen ble gjennomført
for å dokumentere hvordan skjønn utøves,
og målet var å skaffe innsikt i saksbehandlernes tolkning
og bruk av regelverket.
I 2006 ble det i tillegg gjennomført
intervjuer ved sju bilkontor, seks hjelpemiddelsentraler, Arbeids-
og velferdsdirektoratet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Intervjuene ble gjennomført for å belyse saksbehandlingen
og den overordnete styringen på området.
Undersøkelsen viser at resultatkravene
på bilstønadsområdet kun er knyttet til
saksbehandlingstid, og andre viktige områder som likebehandling
og rettssikkerhet er ikke prioritert. Videre omfatter resultatkravene
bare tiden det tar fra søknad er levert til vedtak er fattet,
og inkluderer ikke tiden det tar til bilen er levert til bruker. Dessuten
er det bare de 75 prosent av sakene som tar kortest tid, som inngår
i resultatkravet.
I sine kommentarer til undersøkelsen
uttrykker Arbeids- og inkluderingsdepartementet at det framover vil
vurdere å etablere egne resultatkrav som i større grad
kan belyse området.
Ifølge St.prp. nr. 1 (2004-2005) skal
Arbeids- og velferdsetaten sørge for at søknader
behandles raskt. Arbeids- og velferdsdirektoratets mål-
og prioriteringsdokument for 2006 angir at normtidskravet for saksbehandlingen
for gruppe 1- og gruppe 2-biler er henholdsvis fire og åtte
måneder, og stiller krav om at 75 prosent av sakene skal
være behandlet innenfor denne tidsfristen.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
at saksbehandlingstiden i stor grad er innenfor normtidskravene. Landsgjennomsnittet
er 2,6 måneder for gruppe 1-saker, og 5,1 måneder
for gruppe 2-saker. Det er imidlertid stor variasjon mellom fylkene
i saksbehandlingstid for både gruppe 1- og gruppe 2-saker.
Mange fylker har god margin i forhold til normtidskravet, og det
kan derfor synes som om gjeldende normtidskrav ut fra både
bruker- og effektivitetsperspektiv i liten grad representerer en
tilstrekkelig utfordring for bilkontorene. Arbeids- og velferdsdirektoratet
har opplyst at det vil vurdere normtidskravene i sammenheng med
innføringen av ny arbeids- og velferdsetat, og at det i
den forbindelse er aktuelt å innføre kortere normtidskrav
på bilområdet.
For å gi et bedre styringsgrunnlag
bør det innhentes mer informasjon om sakene som tar lengst
tid, og disse sakene bør også omfattes av resultatkravet.
Videre involverer en bilstønadssak mange enheter før
bilen er klar for bruker. Det er i dag ingen statistikk som sier noe
om hvor lenge saken er ved hver av disse enhetene. Ved å utarbeide
statistikk som belyser hvor lenge saken er ved hver enhet, vil det
være mulig å øke effektiviteten gjennom
kompetanseutveksling på tvers av fylkene, i tillegg til
at eventuelle flaskehalser i saksbehandlingen kunne blitt dokumentert.
Den totale ventetiden for gruppe 2-brukerne
fra de leverer søknad til de mottar bilen, er forholdsvis
lang. Det tar gjennomsnittlig fem måneder fra søknad
er levert til endelig vedtak er fattet. Etter dette må bilen bygges
om for at brukeren skal kunne benytte den. Kompleksiteten i om byggingen
varierer etter brukerens funksjonshemning, og en omfattende ombygging øker
ventetiden for brukeren. Denne ventetiden varierer fra rundt tre
måneder til nærmere to år. Ventetiden på bil
er et av de forholdene brukerne uttrykker størst misnøye
med. På denne bakgrunn anbefales det at det ses på mulige årsaker
til den lange ventetiden, og at det vurderes tiltak for å korte
den ned.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet sier i
kommentarene til undersøkelsen at det har merket seg at
det er lang ventetid på bil, og at dette er et av de områdene som
brukerne er mest misfornøyde med. Departementet bemerker
at etaten jobber målrettet for å redusere tiden
det tar fra vedtak er fattet til bruker har bilen klar til bruk.
Departementet understreker at Arbeids- og velferdsdirektoratet i
2007 generelt skal vurdere saksbehandlingstider ut fra brukernes
behov for rask avgjørelse og etatens samlede leveranseevne.
Undersøkelsen viser at det er utarbeidet
rutiner for oppfølging av brukere etter at bil er levert,
men at disse i liten grad blir fulgt opp. Oppfølgingsrutinene
ble innført fordi en brukerundersøkelse på bilområdet
tilsa at brukerne savnet oppfølging. Gruppe 2-brukerne
skal ifølge rutinen følges opp av hjelpemiddelsentralen
etter tre måneder. I denne oppfølgingen skal hjelpemiddelsentralen
sikre at bil, utstyr og tilpasning fungerer. Av de seks intervjuede
hjelpemiddelsentralene er det bare én som oppgir at den
følger denne rutinen. De andre sentralene oppgir ressurssituasjonen
som årsak til at rutinen i liten grad følges opp,
og sier at en større grad av oppfølging ville
gå utover saksbehandlingstiden. I tillegg opplever hjelpemiddelsentralene
at brukerne tar kontakt når de får problemer med
bilen. I undersøkelsen pekes det imidlertid på at
den tekniske kompleksiteten i sakene tilsier en risiko for at brukerne
ikke er klar over behovet for justeringer som kan gi en god effekt.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har også mottatt signaler
fra brukerne om at mer oppfølging er ønskelig
for å sikre at bilen fungerer optimalt.
Bilkontorene skal ifølge rutinen på bilområdet
følge opp brukerne regelmessig, og første gang
etter to år. De skal følge opp om bruker fremdeles
fyller vilkårene for stønad til bil, blant annet
om bilen er i bruk, om den brukes til det formålet den
er gitt, og om bilen er i Norge. Denne oppfølgingen er
særlig viktig i de tilfellene der brukeren selv ikke ivaretar
plikten til å melde fra om relevante endringer i forhold
til vilkårene. Det framgår av intervjuene at bilkontorene
i liten grad følger opp denne rutinen. Bare ett kontor
oppgir at det følger opp brukerne som forutsatt. Det reises
på denne bakgrunn spørsmål om det i tilstrekkelig
grad blir fulgt opp at brukerne oppfyller vilkårene for
stønad til bil gjennom stønadsperioden.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet uttaler
i kommentarene til undersøkelsen at det har merket seg den
mangelfulle oppfølgingen av brukerne. Departementet påpeker
at det er bekymringsfullt når et flertall av de intervjuede
bilkontorene og hjelpemiddelsentralene i møter med Riksrevisjonen
informerer om at de kjenner til rutinene som gjelder, men at disse
ikke følges. Departementet vil ta dette opp med etaten.
Ifølge St.prp. nr. 1 (2004-2005) skal
Arbeids- og velferdsetaten sørge for lik behandling av
likeartede tilfeller over hele landet. Bilstønadsområdet
er i stor grad preget av skjønn, og undersøkelsen
viser at det er stor variasjon mellom fylkene både når
det gjelder saksbehandlingspraksis og utfall av sakene.
Resultatene fra vignettundersøkelsen
viser at det er stor spredning i bilkontorenes vedtak i samme sak.
Det er ingen saker der alle bilkontorene er enige om hvilket vedtak
som er det riktige. Bilkontorene kommer til ulike konklusjoner om
innvilgelse/avslag og om søkeren skal få støtte
til bil i gruppe 1 eller gruppe 2. Undersøkelsen viser
at de samme medisinske opplysningene kan tolkes ganske ulikt ved
bilkontorene. Undersøkelsen viser at det også er
ulikheter i inntektsutprøvingen.
Det framgår av intervjuene at bilkontorene
selv mener at det trolig er fylkesvise variasjoner. Dette begrunnes
med at ulik praksis kommer til syne når saksbehandlere
fra ulike bilkontor diskuterer konkrete saker, blant annet ved den årlige
bilkonferansen som direktoratet arrangerer.
De ulike vurderingene får store konsekvenser
for brukerne. Stønad til bil er en viktig ordning for dem
det gjelder, og uriktige vedtak fører til store økonomiske og
sosiale konsekvenser for den enkelte. Varierende praksis ved bilkontorene
tilsier at området kan preges av uforutsigbarhet og vilkårlighet.
Ubegrunnet forskjellsbehandling på tvers av fylker utgjør
dermed en risiko for rettssikkerheten til den enkelte bruker.
Undersøkelsen viser at direktoratet
i liten grad følger opp sitt veiledningsansvar. Det blir
arrangert årlige bilkonferanser hvor alle fylker er representert,
og enkelte regionale samlinger, men bilkontorene savner veiledning
utover dette. Det kan se ut som de fleste bilkontorene har etablert
enkelte tiltak som har som formål å sikre lik
skjønnsutøvelse innenfor sitt kontor. Tiltakene er
hovedsakelig at to saksbehandlere er involvert i hver sak, og jevnlige
møter der vanskelige saker blir diskutert. Sett i lys av
de fylkesvise variasjonene som undersøkelsen viser, tyder
dette på at de etablerte rutinene ikke er tilstrekkelige
for å sikre en mest mulig lik skjønnsutøvelse.
Det er liten grad av erfaringsutveksling mellom bilkontorene. Videre
varierer bruken av rådgivende lege mellom fylkene, og dermed
den medisinske kompetansen som legges til grunn i saksbehandlingen.
Det framgår av intervjuer at bilkontorene opplever vurdering
av funksjonsevne som utfordrende. Siden problemet er ulik skjønnsutøvelse
mellom fylker, synes det mest fornuftig at det er direktoratet,
og ikke det enkelte fylkesnivå, som må sikre at
dette bedres. For å realisere målet om lik behandling,
bør derfor direktoratet følge opp bilkontorene
med mer veiledning enn det gjør i dag.
På bakgrunn av den manglende likebehandlingen
reises det i undersøkelsen spørsmål om
Arbeids- og velferdsdirektoratet har god nok styring, veiledning
og oppfølging på området.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet uttaler
i sine kommentarer til undersøkelsen at det har merket
seg at bilstønadsområdet i stor grad er preget
av skjønn, og at dette utøves ulikt, noe som kan
føre til store forskjeller i stønadsstørrelsen.
Departementet uttrykker at det ser alvorlig på dette og
vil følge det opp i styringsdialogen med direktoratet.
Departementet sier videre at det vurderer tiltak som skal bidra
til økt grad av likebehandling.
Undersøkelsen viser at departement
og direktorat i liten grad utarbeider resultatkrav på bilstønadsområdet.
I tildelingsbrevet fra departementet til direktoratet blir det ikke
gitt noen resultatkrav knyttet til bilstønadsområdet,
og i mål- og prioriteringsdokumentet som Arbeids- og velferdsdirektoratet
sender til ytre etat, blir det kun gitt resultatkrav knyttet til
saksbehandlingstid. Det er dermed begrenset rapportering av resultater
i bilstønadsordningen fra direktorat til departement. Det
rapporteres i hovedsak på gjennomsnittlig normtid på landsbasis,
og viktige opplysninger som antall saker behandlet, innvilgelsesprosent,
avslagsprosent, andel klager som har fått medhold, eller
antall brukere som blir fulgt opp ved bilkontor og hjelpemiddelsentral
etter at bil er levert, sies det ingenting om.
Siden departementet i liten grad etterspør
informasjon om resultater på bilstønadsområdet,
har departementet et mangelfullt grunnlag for å rapportere
til Stortinget i budsjettsammenheng. Dette gjør at Stortinget mottar
svært lite informasjon om resultatene i ordningen. I de
senere årene er det rapportert om de totale utgiftene som
er regnskapsført på området, og en svært kort
omtale av resultatene i en gjennomført brukerundersøkelse.
Statistikkmaterialet Arbeids- og velferdsdirektoratet har
utarbeidet og benytter, er svakt og lite omfattende, og kan ikke
anses som tilstrekkelig styringsgrunnlag på bilstønadsområdet.
Uten et tilstrekkelig styringsgrunnlag er det vanskelig å følge
opp og sikre at ordningen forvaltes på en effektiv, målrettet
og kvalitetsmessig tilfredsstillende måte i etaten.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet uttaler
i sine kommentarer til undersøkelsen at det arbeides med å bedre
statistikkmaterialet på bilområdet.
Undersøkelsen viser at bilstønadsområdet
er preget av få og lite dekkende styringsparametere. Dagens
styringsparametere gir bare informasjon om saksbehandlingstid og
er ikke egnet til å si noe om lik sak blir behandlet likt,
eller om brukerne får tilstrekkelig oppfølging.
Undersøkelsen viser at det er svært
lite statistikk på området, og at kvaliteten på denne
er mangelfull. Det finnes ingen dokumentert oversikt over antallet
saker innenfor gruppe 1- og gruppe 2-biler eller hva som er innvilgelses-
og avslagsprosenten ved det enkelte kontor. Slike oversikter kunne
ha gitt en indikasjon på hvordan skjønnet på området
utøves. Riksrevisjonen reiser på denne bakgrunn
spørsmål om på hvilket grunnlag departement
og direktorat styrer og følger opp bilstønadsordningen.
Undersøkelsen viser at saksbehandlingstiden
i stor grad er innenfor etatens egne resultatkrav, men at det er stor
variasjon mellom fylkene. Riksrevisjonen reiser på denne
bakgrunn spørsmål ved om resultatkravene er tilstrekkelig
ambisiøse, spesielt siden saker som krever lang behandlingstid,
er utelatt. Riksrevisjonen vil bemerke at for gruppe 2-bilene er
den totale ventetiden i praksis mye lengre enn selve saksbehandlingstiden. Direktoratet
bør etter Riksrevisjonens vurdering sørge for
at informasjon om den totale ventetiden blir tilgjengelig, og at
det om mulig iverksettes tiltak for å korte den ned.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
betydelige svakheter i kvaliteten på saksbehandlingen.
Det kommer blant annet fram at bilkontorenes behandling av søknad om
stønad til bil ikke bygger på en tilstrekkelig
betryggende og ensartet skjønnsutøvelse. Dette
gjelder både størrelsen på stønaden
og om søknaden blir innvilget eller avslått. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet uttaler i sine kommentarer til undersøkelsen
at sakene Riksrevisjonen har valgt ut i sin undersøkelse,
kan klassifiseres som relativt vanskelige saker, og at noen av sakene
er typiske tvilstilfeller. Riksrevisjonen vil bemerke at det var
variasjon i vedtakene i alle sakene, og at vignettene tok utgangspunkt
i reelle saker. Videre er Riksrevisjonen av den oppfatning at utvalget
representerer et utvalg av typiske bilstønadssaker, noe
også de intervjuede bilkontorene bekrefter.
Den skjønnspregete utformingen av regelverket skulle
tilsi at det i oppfølgingen av ordningen legges avgjørende
vekt på om dette skjønnet blir forvaltet i tråd
med intensjonene. Liten oppmerksomhet både fra departementets
og direktoratets side, og den svake oppfølgingen og veiledningen,
gjør etter Riksrevisjonens vurdering at det i stor grad
blir opp til det enkelte bilkontor hvordan det forvalter ordningen.
På bakgrunn av de store variasjonene i praksis reiser Riksrevisjonen spørsmål
ved om det er for mye individuelt ansvar i utøvelsen av
det faglige skjønnet, om saksbehandlerne innehar tilstrekkelig
kompetanse for å sikre en betryggende saksbehandling, og
om den faglige ledelsen av saksbehandlingen er tilstrekkelig prioritert.
" (…)
Jeg har merket meg at
Riksrevisjonen skriver at bilstønadsområdet er
preget av lite oppfølging og mangelfull styring, at det
er stor variasjon i utøvelsen av det faglige skjønnet
og at det er mangler i direktoratets og departementets rapportering.
Departementet
vil be Arbeids- og velferdsdirektoratet om å utarbeide
en handlingsplan med bakgrunn i Riksrevisjonens rapport. Handlingsplanen
skal inneholde nødvendige tiltak for å rette opp
forholdene som Riksrevisjonen peker på. Departementet vil
i styringsdialogen med direktoratet følge dette opp.
(…)"
Riksrevisjonen vil understreke at departementets
styring og oppfølging overfor direktoratet har vesentlige mangler
og må styrkes i betydelig grad for å få en
tilfredsstillende forvaltning av bilstønadsordningen. Undersøkelsen
viser at resultatkravene og rapporteringen på området
kun er knyttet til krav til saksbehandlingstid, og at statistikken
både er svak og mangelfull.
Riksrevisjonen mener det er av sentral betydning å sikre
at krav om stønad til bil behandles tilnærmet
likt uavhengig av bosted og hvilken saksbehandler som behandler
saken. Etter Riksrevisjonens vurdering må Arbeids- og velferdsdirektoratet
sørge for nødvendig opplæring ved bilkontorene
og kompetanseoverføring mellom dem, slik at saksbehandlingen
i denne typen saker blir mer ensartet. I tillegg bør den
faglige ledelsen av saksbehandlingen bli høyere prioritert.
Riksrevisjonen vil videre peke på at
det må kunne forventes at også brukere som har
behov for en spesielt tilrettelagt bil, mottar denne innen rimelig
tid. Slik situasjonen er i dag, ser det ut til at ventetiden
er rundt ett år for de fleste gruppe 2-brukerne og kan
være opp mot to år i enkelte tilfeller. Siden
dette er en brukergruppe som er avhengig av å ha egen bil
for å kunne delta i samfunnslivet, kan lang ventetid ha
store konsekvenser for den enkelte.
Riksrevisjonen har for øvrig merket
seg at Arbeids- og inkluderingsdepartementet mener Riksrevisjonens rapport
gir en grundig vurdering av direktoratets forvaltning av ordningen,
og at den peker på viktige forbedringspunkter. Departementet
har også opplyst at det med bakgrunn i Riksrevisjonens
rapport vil be direktoratet om å utarbeide en handlingsplan
som inneholder nødvendige tiltak for å rette opp
de forholdene Riksrevisjonen peker på.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra
Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at stønad
til bilkjøp er et viktig virkemiddel for å gi
mennesker som på grunn av sitt handikap ikke har anledning
til å benytte offentlige kommunikasjonsmidler, muligheter
for å være mer selvhjulpne. Komiteen har
merket seg at Arbeids- og velferdsdirektoratet i 2005 anslår
at antall behandlede søknader om bilstønad lå på ca.
12 000 og at det ble gitt støtte til ca. 2 600
biler. Det er følgelig tale om et relativt beskjedent antall.
Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse
har vært å belyse om bilstønadsordningen
forvaltes på en effektiv, målrettet og kvalitetsmessig
tilfredsstillende måte og eventuelt å avdekke
mangler i forhold til dette.
Komiteen konstaterer at undersøkelsen
viser at resultatkravene på bilstønadsområdet
bare er knyttet til saksbehandlingstid fra søknad er levert
til vedtak er fattet, og ikke inkluderer den tiden det tar til bilen
er levert til bruker. For de to gruppene - personer med behov for en
ordinær personbil med eventuell spesialtilpassing og personer
med behov for spesielt tilrettelagt kassebil, angis normtidskravet
for saksbehandling til henholdsvis fire og åtte måneder
og med krav om at 75 prosent av sakene skal behandles innen disse
rammene.
Den tid det tar fra vedtak til levering, som
ikke er omfattet av resultatkravene, varierer fra tre måneder
til to år. Komiteen er enig med Riksrevisjonen
i at det er behov for å se på årsakene
til den lange leveringstiden og at tiltak for å få ned
denne må vurderes.
Riksrevisjonens undersøkelse viser
til at en rekke instanser trekkes inn i forbindelse med behandlingen av
de enkelte stønadssakene, men at det ikke utarbeides noen
statistikk som belyser hvor lenge sakene er i de ulike enheter.
Etter komiteens oppfatning vil dette kunne være
et viktig verktøy i arbeidet med å finne relevante
tiltak for å få behandlingstiden ned.
For den enkelte er det leveringstidspunktet
og ikke vedtakstidspunktet som er av størst betydning. Komiteen forutsetter
derfor at departementet inkluderer leveringstidspunktet i normtidskravet.
Komiteen har videre merket seg
at Riksrevisjonens undersøkelse viser at saksbehandlingstiden
av søknadene stort sett ligger innenfor de gitte rammer, men
at det er store forskjeller fylkene imellom. Det forhold at mange
fylker har god tidsmargin i forhold til behandling av søknadene,
kan tyde på at målene som er satt er for lite
ambisiøse. Komiteen registrerer at Arbeids-
og velferdsdirektoratet opplyser at det kan være aktuelt å innføre
kortere normtid på dette området og vil anta at
dette vil være formålstjenlig.
Det er også stilt spørsmål
ved oppfølging av brukere etter at bil er levert. Etter
utarbeidete rutiner skal hjelpemiddelsentralen etter tre måneder
vurdere om utstyr og tilpassing fungerer etter forutsetningene.
At bare én av seks intervjuede hjelpemiddelsentraler følger
opp denne rutinen, avdekker alvorlig svikt fra bilkontorenes og
hjelpemiddelsentralenes side.
Stortinget har i St.prp. nr. 1 (2004-2005) slått
fast prinsippet om lik behandling av like søknader. Riksrevisjonens
undersøkelse avdekker imidlertid stor variasjon mellom
fylkene både når det gjelder saksbehandlingspraksis
og utfall. Ulike bilkontorer kommer til ulike konklusjoner både
når det gjelder innvilgelse/avslag og om søkeren
skal få støtte til bil i gruppe 1 eller 2. Også inntektsutprøvingen
varierer.
Komiteen vil understreke at prinsippet
om lik behandling skal følges og forutsetter at departementet sørger
for rutiner som sikrer at alle søkere uavhengig av hvor
i landet de bor, får lik behandling.
Komiteen har merket seg at departementet
i liten grad har fulgt opp bilstønadsordningen og bare
i begrenset grad og i en overordnet form, har innhentet rapporter
om ordningen fra direktoratet. Komiteen registrerer
at departementet opplyser at det arbeides med å bedre statistikkmaterialet,
og forutsetter at departementet skaffer seg et tilfredsstillende
grunnlag for å sikre at bilstønadsordningen fungerer
etter forutsetningene. Komiteen har videre merket
seg at departementet mener rapporten peker på viktige forbedringspunkter
og vil be Arbeids- og velferdsdirektoratet om å utarbeide
en handlingsplan for å følge opp de forhold Riksrevisjonen
har avdekket. Komiteen forutsetter at Stortinget
orienteres om fremdriften på egnet måte.
Komiteen er kjent med at organiseringen
av bilområdet også skal vurderes og forutsetter
at de funksjonshemmedes organisasjoner tas med i en reell medvirkningsprosess
i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietønsker å fokusere på rettssikkerheten
til den enkelte bruker, idet undersøkelsen dokumenterer
en ubegrunnet forskjellsbehandling på tvers av fylkesgrensene.
Slik disse medlemmer oppfatter situasjonen, får
dette store økonomiske og sosiale konsekvenser for et stort
antall brukere av ordningen. Departementets styring og oppfølging
av direktoratet er dokumentert mangelfull av Riksrevisjonen og må, slik disse
medlemmer mener, bli styrket vesentlig.
Disse medlemmerreiser
på samme måte som Riksrevisjonen spørsmål
om departementet og direktoratet i dag har det nødvendige
verktøy for å følge opp og kontrollere
at bilstønadsordningen blir praktisert slik forutsetningen
var da ordningen ble vedtatt.
Disse medlemmerønsker
også å fokusere på den totale søknadsmassen
på i underkant av 12 000 søknader og
at det blir gitt stønad for 2 600 biler, noe som
tilsvarer at bare 22 prosent får innvilget sin søknad.
Selv om direktoratet antyder at det kan ligge statistiske feil i
tallmaterialet for søkermassen, stiller disse medlemmer spørsmål
om de reelle årsaker til denne høye avslagsprosenten.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 3:6 (2006-2007) - Riksrevisjonens undersøkelse
av Arbeids- og velferdsetatens forvaltning av bilstønadsordningen
- vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 22. mai 2007
Lodve Solholm
leder |
Svein Roald Hansen
ordfører |