Norsk film har hatt en svært positiv
utvikling de siste årene. Det produseres flere norske filmer årlig.
Besøkstallene for norske filmer på kino har hatt
en markant økning, og publikums holdning til norsk film
er langt mer positiv, særlig blant ungdommen. Regjeringen ønsker å støtte
opp om og videreføre denne norske filmsuksessen. Gjennom
Kulturløftet og Soria Moria-erklæringen har regjeringspartiene
lagt opp til en offensiv filmpolitikk.
Regjeringen ønsker både en
opptrapping av de statlige tilskuddene til filmproduksjon og en
gjennomgang av de statlige virkemidlene for å sikre at
disse brukes effektivt og målrettet.
Den siste større omleggingen av filmpolitikken
ble lagt frem av regjeringen Stoltenberg I i 2000, jf. St.prp. nr.
1 (2000-2001). Stortinget sluttet seg til omleggingen som ble gjennomført
i 2001-2002, jf. Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001). Hovedmålet
med omleggingen var å få økt publikumsoppslutning
om norske filmer. Omleggingen omfattet både tilskuddsordningene
og den statlige filmforvaltningen.
I St.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det fastslått
at det skulle foretas en ny evaluering av ordningene innen fem år
etter at de hadde trådt i kraft.
På oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet
gjorde konsulentselskapet Rambøll Management AS i 2005 en
evaluering av tilskuddsordningene på filmsektoren, "Kartlegging
og vurdering av utviklingen av den norske filmbransjen".
Norske film- og tv-produsenters forening, med støtte fra
FILM&KINO, fikk samtidig utarbeidet en egen rapport "Rammevilkårene
for film- og tv-produksjoner og kino", utarbeidet av ECON Analyse.
Rapporten forelå våren 2006. Disse rapportene
omhandler i hovedsak de statlige tilskuddsordningene og andre økonomiske
virkemidler.
Kultur- og kirkedepartementet ønsket
i tillegg en gjennomgang av organiseringen av virkemiddelapparatet
på filmsektoren. Høsten 2006 ble det derfor satt ned
et utvalg under ledelse av Kristenn Einarsson som skulle foreslå organisering
av de statlige virkemidlene på filmområdet.
I meldingens kapittel 2 redegjør departementet
kort for de internasjonale forhold på mediesektoren i WTO-sammenheng,
i UNESCO og innenfor EØS-samarbeidet. En viktig konklusjon
er at kombinasjonen av teknologiske endringer, digitalisering av
innhold og distribusjon sammen med tendensene til globalisering,
gjør en aktiv deltakelse i internasjonale fora viktigere
enn noensinne.
Kapittel 3 gir en oversikt over status og utviklingstrekk
i norsk audiovisuell sektor. Publikumsoppslutningen om norske audiovisuelle
produksjoner i alle kategorier har økt betydelig de siste årene.
Kapitlet gjennomgår de ulike sektorer og viser at innenfor
distribusjon er det blitt færre og større selskaper,
mens produksjon fortsatt består av mange og små selskaper. Markedene
for norsk film er også i endring. Mens kinovisning tidligere
var den dominerende inntektskilden for norske filmer, blir andre
visningsformer, særlig DVD, fjernsyn mv. stadig viktigere.
Til slutt beskrives finansieringen av norsk film.
I kapittel 4 gjør departementet nærmere
rede for de politiske målene på filmsektoren.
Departementet legger til grunn at målene bør være
visjonære og fremtidsrettede, samtidig som de lar seg tilpasse
til den løpende utvikling på området.
Hovedmålet for sektoren er et mangfold av film- og tv-produksjoner
basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold,
som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet
og nyskaping, og som utfordrer og når et stort publikum
i Norge og internasjonalt. Videre foreslås en rekke konkrete
resultatmål som skal nås innen 2014. Kapitlet
tar videre for seg ansvarsfordelingen mellom stat og bransje.
Meldingens kapittel 5 omhandler det institusjonelle virkemiddelapparatet
på filmfeltet. Kapitlet gir en bred oversikt over organisering,
oppgaver mv. i de statlige virksomhetene Norsk filmfond, Norsk filminstitutt
og Norsk filmutvikling. Departementet foreslår at det etableres
en ny virksomhet på grunnlag av disse tre institusjonene,
i meldingen kalt "det nye filminstituttet". Dette vil gi grunnlag
for å drive en helhetlig filmpolitikk der alle virkemidler
kan ses i sammenheng. Samtidig er det viktig at organiseringen av
det nye filminstituttet ivaretar de ulike oppgavenes særpreg. Oppgavene
som i dag ivaretas av den nasjonale filmkommisjonen, legges til
den nye virksomheten. Departementet legger også til grunn
at det bør foretas en oppgavefordeling, slik at andre institusjoner
kan overta oppgaver som i dag ligger i de tre institusjonene. Arbeidet
for barn og unge bør styrkes og koordineres bedre, og hovedansvaret
bør legges til FILM&KINO. Etter hvert som det
settes av tilstrekkelige midler til digitalisering av kinoene, bør
deler av avgiftsmidlene til Norsk kino- og filmfond brukes til andre
oppgaver på filmfeltet. Departementet foreslår
at det gjennomføres drøftinger med FILM&KINO
om dette. I kapitlet foreslås det også at ansvaret
for arkivering og restaurering av film bør samles i Nasjonalbiblioteket,
og at det nye filminstituttet har ansvaret for formidling og forskning,
og at dette arbeidet styrkes. Avslutningsvis i kapitlet gis det
en status for virksomheten i Filmparken AS og Norsk filmstudio AS.
Departementet legger til grunn at det statlige eierskapet skal opprettholdes,
men at det ikke skal gis statlige tilskudd til selskapene.
Kapittel 6 gir en bred gjennomgang av de statlige
tilskuddsordningene på området. Departementet
foreslår at ordningene i det alt vesentlige videreføres
som i dag, men foreslår enkelte endringer. Det foreslås
en ny ordning med pakke-finansiering til produksjon for å bidra til
et sterkere produksjonsmiljø. I kapitlet foreslår departementet
også at tilskudd til talentutvikling samles i en ordning.
Videre foreslår departementet at etterhåndsstøtten
(billettstøtten) videreføres, men at det vurderes
endringer i satser, beregningsgrunnlag og tilbakebetalingsordninger.
Dette krever bedre tallgrunnlag. Det vil derfor bli foretatt nærmere
studier og konsekvensanalyser. På grunnlag av disse vil departementet
ha en dialog med bransjen før eventuelle endringer i regelverket
gjennomføres. Til nå har styret i Norsk filmfond
hatt ansvaret for å fordele midler mellom de ulike tilskuddsordningene.
Departementet foreslår at ansvaret for denne hovedfordelingen
legges til departementet. Kapittel 6 drøfter også eksporten
av norsk film til utlandet. Det er et klart mål å øke
eksporten av norsk film. Dette er i utgangspunktet den enkelte produsents
ansvar, men staten bør bistå produsentene i dette
arbeidet, blant annet gjennom særskilte tilskudd til lansering
i utlandet. Som et ledd i Regjeringens satsing på kultur
og næring, tar departementet sikte på å innføre
en prøveordning med tilskudd til utenlandske filmproduksjoner
i Norge. Tilskuddet bør beregnes ut fra dokumenterte kostnader
påløpt i Norge og utgjøre maksimalt 15
pst. av dette. Det forutsettes at dette skal gjelde produksjoner
som bidrar til å fremme de overordnede mål på filmsektoren.
Ordningen vil få en beløpsmessig øvre
grense, og forutsettes evaluert etter tre år. I kapitlet
foreslår departementet at det innføres en innkjøpsordning
for norske filmer til bibliotekene etter mønster fra ordningene
med innkjøp av litteratur og musikk.
I kapittel 7 kommer departementet nærmere
inn på de regionale filmsatsingene i Norge. Departementet mener
at det fortsatt bør gis statlig støtte til de
regionale filmsentrene, men at selve driften av disse dekkes av regionen.
De statlige midlene skal kunne benyttes til utvikling og produksjon
av kortfilm, dokumentarfilm, kompetansehevende tiltak mv. Tilsvarende
foreslår departementet at det opprettes en prøveordning
med statlige tilskudd til regionale filmfond. Departementet legger
til grunn at de statlige tilskudd gis under forutsetning av at regionen
bidrar med minimum samme beløp som staten. Kapittel 7 inneholder
også en drøfting av samisk film. Departementet
forutsetter at det nye filminstituttet også bidrar til å styrke,
bevare og videreutvikle den samiske kulturen. I kapitlet foreslår departementet
videre at ansvaret for å gi tilskudd til de ulike filmfestivalene
i Norge legges til et uavhengig, bredt sammensatt festivalstøtteutvalg
under FILM&KINO. Kapittel 7 vurderer også de alternative visningsarenaene;
filmklubber og Bygdekinoen.
Kapittel 8 omhandler barn og unge. Barn og unge
er særskilt nevnt i de filmpolitiske mål, jf.
omtalen av kapittel 4. Departementet legger til grunn at innsatsen overfor
barn og unge skal gis prioritet og være en integrert
del av den samlede politikken på det audiovisuelle
området. I kapitlet foreslår departementet at ansvaret
for tiltak rettet mot barn og unge i større grad samles.
FILM&KINO anses som den virksomhet som er best rustet til å ta
hovedansvaret for disse oppgavene, og departementet vil sette i
gang en prosess for å avklare ansvarsfordelingen på dette
området.
Kapittel 9 omhandler et av Regjeringens viktige
satsingsområder - likestilling. Kvinner er underrepresentert
i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Regjeringens
klare mål er at minst 40 pst. av disse posisjonene skal
innehas av hvert kjønn innen 2010. Dette skal gjelde kort-,
dokumentar- og langfilm. Departementet vil etablere mekanismer som
innebærer at prosjekter som prioriterer kvinner gis prioritet
ved tildeling av tilskudd. Dersom tiltakene ikke gir tilfredsstillende
effekt innen 2010, vil departementet innføre ytterligere
kvoteringstiltak.
Kapittel 10 omhandler digitalisering av kinoene
i Norge. Departementet mener det er viktig at kinoene i Norge blir
digitalisert i løpet av de nærmeste år.
Norge er langt fremme når det gjelder kompetanse på dette arbeidet.
Departementet legger til grunn at arbeidet med å digitalisere
kinoene i Norge må gjennomføres på en
slik måte at kinotilbudet i distriktene ikke svekkes. Det
er derfor nødvendig med offentlig bistand til gjennomføringen.
Departementet mener at avgiftsmidlene som går til FILM&KINO
bør dekke den statlige innsatsen på området.
I kapittel 11 kommer departementet nærmere
inn på bevaring og formidling av filmarven. Kapitlet redegjør for
arbeidet som skjer i regi av Norsk filminstitutt og av Nasjonalbiblioteket.
Departementet konkluderer i kapitlet med at ansvar for innsamlings-
og bevaringsfunksjoner skal legges til Nasjonalbiblioteket. Departementet
legger videre opp til at den nye institusjonen som etableres, bør
få et styrket ansvar for formidling av filmarven og filmforskning.
I meldingens kapittel 12 gjør departementet
nærmere rede for fjernsynsselskapenes rolle i finansiering
av filmproduksjon i Norge. Kapitlet inneholder også en beskrivelse
av hvordan dette er organisert i enkelte andre land i Europa. De
norske fjernsynsselskapene bidrar mindre til nasjonal filmproduksjon
enn tilsvarende selskaper gjør i andre land. Departementet
vil komme nærmere tilbake til denne saken i en stortingsmelding
om allmennkringkasting som blir lagt frem våren 2007.
Kapittel 13 gjelder de ulike internasjonale
programmer Norge deltar i på det audiovisuelle området;
særlig innenfor EØS-avtalens virkeområde,
Europarådet og Nordisk ministerråd. Norsk deltakelse
i de ulike programmene er totalt sett positive, og videre deltakelse anbefales.
Departementet mener videre at Norge bør tiltre Europarådets
konvensjon om samproduksjon av film.
Kapittel 14 gir en omtale av de administrative
og økonomiske konsekvenser av forslagene i meldingen.
Kombinasjonen av internasjonalisering og teknologisk
utvikling er sentral for utviklingen på medie- og filmområdet.
Digitaliseringen av innhold, distribusjonsplattformer mv. har ført
til en raskere globalisering på mediefeltet enn knapt noe
annet område. For norske medieaktører og norsk
mediepolitikk gir dette både store utfordringer og muligheter.
Norsk mediepolitikk blir stadig mer integrert
i det regionale og globale samarbeidet som skjer gjennom EØS-avtalen,
Europarådet, FNs opphavsrettsorganisasjon WIPO og UNESCO.
Rammebetingelsene for norsk mediepolitikk er også knyttet
til WTO-avtalen, blant annet i forhandlingene om generalavtalen
om handel med tjenester (GATS). Norge deltar også i tiltak i
regi av blant annet Nordisk Ministerråd.
Europarådet spiller en sentral rolle
i det europeiske mellomstatlige samarbeidet på medieområdet.
Samarbeidet baseres på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens § 10
om ytringsfrihet. På filmområdet er det først
og fremst Eurimages, fondet for finansiering av samproduksjoner
i Europa, som har betydning.
Verdens handelsorganisasjon (WTO) regulerer
handel mellom stater. I likhet med de aller fleste land har Norge
vært tilbakeholden med å liberalisere sin kultur- og
audiovisuelle politikk i handelsforhandlingene i WTO. Hovedargumentet
for europeiske land har vært at det nasjonale markedet
for audiovisuelle tjenester de facto er åpent og at det
samtidig er enorm skjevhet i handelen med slike tjenester, særlig
i forhold til amerikanske kulturprodukter og tjenester.
De europeiske landene har ikke ønsket å binde
seg til forpliktelser som reduserer mulighetene for å drive
en egen aktiv kultur- og mediepolitikk. I en situasjon der nye medier
utvikler seg raskt og uforutsigbart er det behov for å ha
handlingsrom for å utforme nasjonale støttetiltak
og reguleringer. I forhandlingene har Norge derfor aldri foreslått å liberalisere
den audiovisuelle sektoren.
UNESCOs konvensjon om å verne og fremme
et mangfold av kulturuttrykk (heretter kalt konvensjonen om kulturelt
mangfold) ble vedtatt på UNESCOs generalkonferanse 20. oktober
2005.
Formålet med konvensjonen er å gi
medlemsstatene reelle muligheter til å gjennomføre
en kulturpolitikk som kan fremme et mangfold av kulturuttrykk.
Konvensjonen legitimerer og bekrefter statenes suverene
rett til å treffe kultur- og mediepolitiske tiltak som
de anser hensiktsmessige for å verne og fremme kulturelt
mangfold.
EØS-avtalen har stor betydning for
mediesektoren og mediepolitikken i Norge. Avtalen skal blant annet sikre
like konkurransevilkår og fri bevegelse av tjenester innen
EØS-området. Dermed legger EØS-avtalen føringer
for norsk lovgivning og myndighetsutøvelse på feltet
og setter flere skranker for utformingen av blant annet nasjonale
tilskuddsordninger.
EØS-samarbeidet innebærer
at grunnleggende prinsipper om ytringsfrihet er en hjørnestein
i både vår nasjonale og felles audiovisuelle politikk,
samtidig som det gir hvert land stor grad av frihet til å bevare
og utvikle politikken i samsvar med egne kulturelle tradisjoner
og verdier.
I meldingen gjør departementet rede
for hovedtrekkene i utviklingen innen norsk audiovisuell sektor,
med hovedvekt på utviklingen etter filmreformen av 2001. Meldingen
tar for seg tendenser innen publikumsoppslutning, bransjestruktur,
marked og finansiering av norske filmer. Noe av bakgrunnen for beskrivelsene
er bygget på evalueringene foretatt av Rambøll
og ECON, men departementet har også innhentet annet og nytt
materiale. I denne sammenheng kan det bemerkes at tilgangen på pålitelig
bransjestatistikk er begrenset, særlig når det
gjelder DVD og klikkefilm.
Overgangen til digital teknologi preger hele
den audiovisuelle sektoren og vil få vidtrekkende konsekvenser.
Bransjen står foran omfattende endringer i alle ledd i
verdikjeden. Dette innebærer utfordringer, men gir også nye
inntektsmuligheter.
Meldingen drøfter utviklingen av publikums
bruk av audiovisuelle produksjoner, med hovedvekten på langfilm,
og mulige fremtidige endringer i publikums bruksmønstre.
Meldingen gjør rede for strukturelle
forhold i norsk audiovisuell sektor. Bransjen er i sterk grad preget
av små enheter og liten grad av integrasjon, dvs. virksomheter
som er aktive i flere ledd i verdikjeden. Norsk filmpolitikk og
norsk filmbransje har tradisjonelt fokusert sterkt på kinoen
som endestasjon og mål. Fremveksten av digital distribusjon
av film innebærer at det vokser frem flere plattformer
for visning av audiovisuelle produksjoner og at visningsvinduene
mot publikum blir flere.
Meldingen tar for seg markedet for norske audiovisuelle
produksjoner og drøfter overordnede utviklingstrender innen
finansieringen av norsk filmproduksjon.
Digitaliseringsprosesser vil prege sektoren
sterkt i årene som kommer. Digitalisering av fjernsynsmediet vil
mest sannsynlig utvide markedet for audiovisuelle produksjoner.
Digital distribusjon av film byr på nye muligheter for
spredning over Internett, men også utfordringer i forhold
til ulovlig nedlasting. Departementet omtaler de problemstillinger
nedlasting av film medfører i forhold til åndsverkloven,
og viser til at åndsverkloven skal revideres frem mot 2009.
Gjennom Kulturløftet og Soria Moria-erklæringen har
Regjeringen satt klare mål for filmpolitikken. I Kulturløftet
fastslås det blant annet at Regjeringen vil støtte
opp om den norske filmsuksessen, og at målet er at det
skal produseres minst 20 langfilmer hvert år og at 25 pst.
av kinobesøket skal være på norske filmer.
Målene for filmområdet er
også omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007), hvor også likestilling
i filmmiljøet er tatt opp.
Målet om økt likestilling
er i St.prp. nr. 1 (2006-2007) konkretisert til at innen 2010 skal
40 pst. av nøkkelfunksjonene i norsk filmproduksjon innehas
av kvinner.
Målene for den norske filmpolitikken
skal være visjonære og fremtidsrettede. Målene
må gi rom for å tilpasse tiltak i tråd
med den løpende utviklingen og behovene i sektoren. I tillegg
til de mer overordnede målene for norsk filmpolitikk, setter
Kulturløftet mer konkrete resultatmål for filmpolitikken
frem mot 2014. Målene må være oversiktlige
og konkrete. Departementet foreslår derfor følgende
struktur på målene for den norske filmpolitikken:
"Hovedmålet er et mangfold av film- og tv-produksjoner
basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold,
som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet
og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum
i Norge og internasjonalt."
Dette skal nås gjennom:
– gjennomsnittlig
minst 25 langfilmer i året, av dette fem dokumentarer og
fem barne- og ungdomsfilmer
– et sterkt produksjonsmiljø,
med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet
i alle deler av produksjonen.
– en økonomisk solid
bransje gjennom effektive og målrettede tilskuddsordninger, økte
private investeringer og økte markedsinntekter
– minst
3 mill. besøkende på norske filmer, tilsvarende
25 pst. av kinomarkedet
– 15 pst. norsk andel av DVD-markedet
og klikkefilmmarkedet
– eksport av norsk film og tv-drama
doblet innen 2010
– et mangfold
i uttrykksform, produksjonskostnad og målgrupper basert
på sterke filmmiljøer i alle landsdeler
– 40 pst. kvinner/menn
i nøkkelposisjoner innen 2010
– norske kort- og langfilmer,
dokumentarer og tv-drama skal konkurrere om viktige internasjonale priser
– sikre
den norske filmarven og gjøre den tilgjengelig på alle
plattformer
– et bredt filmtilbud i fjernsyn,
biblioteker og digitale kinoer i hele landet
– en sterk posisjon blant barn
og unge som filmpublikum og filmskaper, både i skole og
fritid
Statlig støtte er nødvendig
for å sikre at det norske publikum får et godt
tilbud basert på eget språk og forankret i egen
kultur. Produksjon av film og andre audiovisuelle produksjoner er
kostbart, og den statlige støtte er derfor betydelig, både
totalt og i den enkelte produksjon. Dette gjør det nødvendig
med en klar ansvarsdeling mellom staten og bransjen.
Ved omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble
det lagt til grunn som hovedprinsipp at staten ikke bør
ta på seg oppgaver som bransjen kan løse selv.
I St.prp. nr. 1 (2000-2001) heter det:
"Et av hovedmålene med omleggingen er å gi
filmbransjen større ansvar og frihet. Den kunstneriske utvikling
forblir et privat ansvar. Kulturdepartementet legger opp til en
styrking av sektoren gjennom dialog med og økt ansvarliggjøring
av brukerne."
Departementet mener at dette hovedprinsippet
fortsatt bør gjelde for det statlige engasjementet på filmsektoren.
Dette prinsippet innebærer også at det er filmbransjen
- og da i særlig grad produsentene - som selv må ta
ansvaret for de enkelte elementene i en films "livsløp".
Eksempelvis gjelder dette prosjektutvikling, produksjon, lansering,
markedsføring mv. De statlige tilskuddsordningene bør
utformes slik at de i størst mulig grad gir produsentene
et incitament til selv å ivareta disse funksjonene, også når
det gjelder å skaffe inntekter fra andre markeder enn kinoene.
Einarssonutvalget peker på at staten
har en forpliktelse til å styre begrensede økonomiske
midler mot de til enhver tid best kvalifiserte prosjektene. Departementet
slutter seg til dette, men viser samtidig til at det også er
viktig å opprettholde ordninger hvor staten ikke tildeler
midler på bakgrunn av kunstnerisk skjønn. For flere
av ordningene på området må det imidlertid
også foretas kunstnerisk vurdering ved tildeling. Dette
gjelder blant annet forhåndsstøtte etter konsulentvurdering.
Det er en utfordring å trekke klare grenser for hvor langt
statens engasjement skal gå. Dette må gjøres med
stor varsomhet, slik at det ikke kan oppfattes som om staten aktivt
går inn i den enkelte produksjon. Det må også tilpasses
den enkelte produsent og vedkommendes egne ønsker. Departementet
viser i den sammenheng til evalueringen av filmkonsulentenes engasjement
i Rambøll-rapporten.
Tilsvarende gjelder også ved statlig
bistand til lansering av norske filmer i utlandet. Det kan ikke
være et statlig ansvar å stå for selve
den kommersielle markedsføringen av en norsk film i utlandet.
Dette må være produsentens eget ansvar. Derimot
bør det gjennom statlige tilskuddsordninger og veiledning
gis bistand slik at en film, gjennom produsentens egen innsats,
får et størst mulig inntjeningspotensial i alle
markeder.
Statens viktigste oppgave må derfor
være å sikre så stabile rammevilkår
som mulig, slik at filmskaperne gis mulighet til å lage
et mangfold av gode norske filmer til et bredt publikum i alle markeder.
Norge er et lite land med et begrenset språkområde.
Norske filmer vil derfor ha et betydelig behov for offentlig støtte.
Det er derfor foretatt en kraftig opptrapping av filmbudsjettet,
og styrkingen bør fortsette. På lengre sikt er
det likevel et viktig mål å styrke norsk films
samlede markedsinntekter, slik at støtteprosenten per film
kan reduseres. Slik vil filmmidler kunne bli frigjort til flere
og større produksjoner.
Departementet drøfter organiseringen
av det statlige virkemiddelapparatet på filmområdet
i lys av de evalueringer som er foretatt og de forslag som er lagt
frem. Først foretas det en gjennomgang av de statlige forvaltningsorganene
underlagt departementet og organiseringen av disse. Deretter gjennomgås
relasjonen mellom det statlige virkemiddelapparatet og henholdsvis FILM&KINO,
Norsk kino- og filmfond, Norsk filmkommisjon og Den norske filmskolen.
Til sist omtales Filmparken AS.
I tillegg til ulike tilskuddsordninger omfatter
virkemiddelapparatet på filmområdet en rekke ulike
virksomheter. Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling
er statlige forvaltningsorganer direkte underlagt Kultur- og kirkedepartementet.
Kultur- og kirkedepartementet eier videre 77,6 pst. av aksjene i Filmparken
AS. Den norske filmskolen er en del av Høgskolen i Lillehammer
og underlagt Kunnskapsdepartementet.
Til virkemiddelapparatet på filmområdet
i bred forstand hører også FILM&KINO
og Norsk filmkommisjon. FILM&KINO er en kommunal interesseorganisasjon,
men forvalter den statlige avgiften på omsetning og visning
av film og videogram, og er tillagt nasjonale oppgaver i forskrift
om film og videogram. Norsk filmkommisjon er en stiftelse opprettet
av Bergen Media By. Norsk filmkommisjon finansieres av statlige
midler via Norsk filmfond.
Ved omleggingen av de statlige virkemidlene
på filmområdet i 2001 ble det lagt til grunn at
Norsk filmfond skulle forvalte alle de statlige tilskuddene til
filmproduksjon og billettstøtten, og ha private produsenter som
målgruppe. Norsk filmutvikling skulle ivareta oppgaver
knyttet til utvikling og kompetanseheving rettet mot profesjonelle
filmarbeidere. Norsk filminstitutt ble tillagt de tradisjonelle
forvaltningsoppgavene knyttet til bevaring, formidling og profilering
av film, og hadde i første rekke allmennheten som målgruppe.
Filmreformen av 2001 er grunnlaget for dagens
organisering av virksomhetene på filmområdet under
Kultur- og kirkedepartementet. Hovedelementet i denne reformen var å rendyrke
virksomhetene i forhold til funksjon og målgrupper. Departementet
vurderer denne reformen som i hovedsak vellykket, og som en del
av årsaken til suksessen norsk filmbransje har opplevd
de senere årene. Det viktigste ved reformen, samling av
alle tilskuddsordningene i Norsk filmfond, har vært vesentlig
for å utvikle en helhetlig norsk filmpolitikk.
Departementet deler likevel vurderingene til
Einarssonutvalget, der det pekes på at det eksisterer overlapping
mellom institusjonenes oppgaver og uklarheter i ansvarsforholdene.
Dette gjelder spesielt innen områdene utvikling og lansering. Å legge
til rette for en helhetlig filmpolitikk vil medføre at
det ryddes opp i disse uklarhetene. En slik opprydding vil være
ressursbesparende og klargjørende for brukerne.
I tråd med forslaget fra utvalgets
flertall foreslår departementet å slå sammen
Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling til et
nytt norsk filminstitutt. Dette er også i tråd
med synet til de fleste av høringsinstansene. Departementet
er av den oppfatning at forslaget fra utvalgets mindretall som innebærer
to statlige virksomheter på filmområdet, vil medføre
fortsatte problemer knyttet til avgrensing av arbeidsoppgaver og
samordning av ressursene. Samtidig er det viktig at organiseringen
av det nye filminstituttet ivaretar de ulike ansvarsområdenes
særpreg og fagmiljøer.
En sammenslått virksomhet vil, beregnet
ut fra dagens nivå i de tre virksomhetene, omfatte om lag
100 ansatte og et samlet driftsbudsjett på om lag 100 mill. kroner.
Virksomheten vil ha ansvaret for å forvalte over 300 mill.
kroner i tilskuddsmidler. Departementet legger til grunn at en sammenslåing
vil ha synergieffekter som frigjør ressurser fra administrasjon
til filmformål. Det vil i sammenslåingsprosessen
bli tatt hensyn til de ansattes rettigheter i tråd med
gjeldende avtaleverk.
Samlingen av tilskuddsordningene i Norsk filmfond i
2001 var vellykket. Det er avgjørende for den norske audiovisuelle
bransjen at de oppgaver Norsk filmfond i dag utfører, videreføres
uten at det oppstår et "vakuum" i tildelingen av tilskudd
som følge av omorganiseringsprosessen. Departementet legger
derfor vekt på at prosessen med å etablere den
nye virksomheten legges opp slik at tildelingene ikke stopper opp eller
forsinkes.
Departementet foreslår at arbeidet
med innsamling og bevaring av den norske filmarven samles i Nasjonalbiblioteket,
samtidig som arbeidet med formidling og forskning under det nye
filminstituttet styrkes.
En stor institusjon på filmområdet
vil kunne medføre en konsentrasjon av makt, noe som også er
påpekt av flere av høringsinstansene. Departementet
vil her påpeke at det vil være flere mekanismer
som skal motvirke en eventuell maktkonsentrasjon.
For det første vises det til den prinsipielle
grensedragningen mellom statens og bransjens ansvar som er trukket
opp. Disse prinsippene skal nedfelles i den nye virksomhetens styringsdokumenter.
Departementet forutsetter at prinsippene også vil være
førende for virksomhetens arbeid.
For det andre skal det etableres et organisatorisk skille
mellom forvalterne av konsulentordninger og forvalterne av de øvrige
tilskuddsordningene til utvikling, produksjon og lansering.
For det tredje vil innføring av en
ny pakkefinansiering av produksjon sammen med en styrking av markedsvurderingsordningen,
gi produsentene større repertoaransvar.
Departementet forutsetter også at virksomheten
etablerer et nært samarbeid med brukerne, og
oppretter de organer som er nødvendige for å sikre
god dialog med blant annet filmbransjen. Departementet viser i denne forbindelse
til Einarssonutvalgets forslag om å opprette brukerråd.
Etter departementets oppfatning bør
fordelingen av midler mellom de ulike tilskuddsordningene den nye virksomheten
disponerer, underlegges noe sterkere politisk styring. Departementet
mener derfor at den årlige hovedfordelingen av midler skal
fastsettes av Kultur- og kirkedepartementet etter forslag fra virksomhetens
styre. For å sikre styret den nødvendige fleksibiliteten
i tildelingen av midlene, må styret gis fullmakter til å omdisponere
midler mellom ordningene innenfor visse rammer.
Under forutsetning av at Stortinget slutter
seg til forslaget, skal sammenslåingen og omorganiseringen
av de tre statlige virksomhetene gjennomføres i løpet
av 2008. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med fremdriftsplan
i St.prp. nr. 1 for 2008.
FILM&KINO (tidligere Kommunale Kinematografers
Landsforbund) ble stiftet i 1917 som medlemsorganisasjon for kommuner
med kinodrift. Medlemskap er åpent for alle kommuner etter
vedtak i kommunestyre eller formannskap. Ved utgangen av 2005 var
150 kommuner tilsluttet organisasjonen.
FILM&KINO fungerer også som
en bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen. FILM&KINO
administrerer Bygdekinoen. FILM&KINO administrerer også S-Kino
som er et tilbud til kinoer med lite besøkstall.
FILM&KINO forvalter Norsk kino- og
filmfond (NKFF) i henhold til lov om film og videogram.
FILM&KINO driver videre en utstrakt
rådgivningsvirksomhet, blant annet innen kinoteknikk, og
koordinerer og medfinansierer flere større bransjesatsinger innen
film- og videobransjen, slik som forsøksordninger for digitalisering
av kinoene.
Det særegne norske kinosystemet er
basert på at kinopolitikken hovedsakelig er et kommunalt
ansvar. Det kommunale ansvaret for kinoene har gitt et godt og velfungerende
kinosystem i Norge, der et mangfold av filmer spres til publikum
i hele landet. Her har kinoenes organisasjon FILM&KINO
en viktig oppgave i å videreutvikle den norske kinobransjen.
Organisasjonen har også viktige oppgaver i forhold til
videobransjen, slik at et bredt utvalg av filmer er tilgjengelige
også på dette formatet. I tillegg til oppgavene
rettet mot bransjen, er FILM&KINO tillagt nasjonale oppgaver
i henhold til forskrift om film og videogram.
Departementet er i hovedsak enig med Einarssonutvalget
og høringsinstansene i at FILM&KINO i dag utfører
sentrale oppgaver som det er avgjørende blir ivaretatt
på en god måte også i fremtiden. Det
er etter departementets vurdering nødvendig at det foretas
en opprydding i grenseflaten mellom statlige virksomheter og FILM&KINO,
samt bruk av midlene i Norsk kino- og filmfond. I sin høringsuttalelse
gir FILM&KINO uttrykk for at det sentrale ansvaret for barn
og unge bør legges til organisasjonen, og viser til sin
forankring over hele landet og sitt utstrakte samarbeid med lokale
aktører. Departementet slutter seg til at FILM&KINO
får et økt ansvar for barn og unge. Departementet
vil ta initiativ til drøftinger med FILM&KINO
om oppgavefordelingen mellom virksomhetene. Denne må ses
i sammenheng med den fremtidige bruk av avgiftsmidlene til Norsk
kino- og filmfond. Oppgavefordelingen bør være
avklart innen etableringen av den nye statlige virksomheten.
FILM&KINO forvalter midlene i Norsk
kino- og filmfond (NKFF), som ble opprettet i 1970. Ifølge
lov om film og videogram av 15. mai 1987 skal den som driver
fremvisning av film og videogram i næring betale en avgift
til NKFF på 2,5 pst. av bruttoomsetningen. I tillegg skal
den som vil ha et videogram registrert for omsetning i næring
betale en avgift til NKFF per videogram.
Inntektene fra avgiften utgjorde i 2006 85,5 mill. kroner,
hvorav 19,8 mill. kroner er fra kinoene og 65,7 mill. kroner fra
video/DVD-omsetning.
Den store økningen i inntektene fra
avgiften aktualiserer spørsmålet om noen av midlene
bør disponeres til andre formål. Departementet
mener det er viktig å sikre digitaliseringen av norske
kinoer, men legger til grunn at det i løpet av kort tid
bør være tilstrekkelige midler i NKFF til å dekke
utgiftene forbundet med digitaliseringen av norske kinoer. Departementet
legger til grunn at etter hvert som det settes av tilstrekkelige
midler til digitalisering av kinoene, bør deler av avgiftsmidlene til
Norsk kino- og filmfond brukes til andre oppgaver på filmområdet.
Departementet vil gå inn i drøftinger med FILM&KINO
om den fremtidige bruken av midlene.
Det er stor usikkerhet knyttet til fremtidig
avgiftsnivå. Nye ikke-lineære tjenester som klikkefilm
vil kunne komme til å påvirke DVD-salget i årene
fremover, og det antas at inntektene fra avgiften på sikt
vil synke. Avgiften på nedlasting av film gir i dag lite
inntekter, da det kun betales avgift per tittel per server og ikke
per nedlastet eksemplar. Departementet vil tilpasse regelverket
for avgiften slik at den omfatter elektronisk nedlasting av film
på samme måte som annet salg. Forslaget vil kreve
endringer i lov om film og videogram. Departementet vil komme tilbake
til Stortinget med dette.
Den norske filmskolen (Filmskolen) ble opprettet som
en egen avdeling ved Høgskolen i Lillehammer i 1997, og
virksomheten hører således inn under lov om universiteter
og høyskoler. Filmskolen tilbyr en kunstfaglig utdanning
på bachelor-nivå og gir en treårig film-
og fjernsynsutdanning basert på teoretisk og praktisk undervisning.
Utdannelsen er den eneste i sitt slag i Norge, og forvalter derfor
et nasjonalt utdanningsansvar.
Etableringen av Den norske filmskolen har vært positiv
for utvikling og vitalisering av den norske filmbransjen. En ny
generasjon filmskapere har satt sitt preg på norske filmer,
og samarbeidsrelasjoner som er utviklet ved skolen har blitt videreført
i form av konkrete spillefilmprosjekter.
Departementet merker seg at høringsinstansene
er delt i synet på forslagene fra Einarssonutvalget. Enkelte
av høringsinstansene vil opprette en ny enhet, mens andre
vil videreføre en enhet bygget på Norsk filmutvikling.
Departementet legger til grunn at målet
for Einarssonutvalgets forslag var klargjøring, forenkling
og helhetstenkning. Departementet deler dette synet. Opprettelse
av nye institusjoner eller en konstruksjon av stiftelser eller liknende
innen etter- og videreutdanning vil bryte med dette målet.
Departementet vil derfor ikke gå inn for å opprette
en ny institusjon eller videreføre en særskilt
virksomhet for å ivareta disse oppgavene.
Departementet legger også til grunn
at etter- og videreutdanning er et ansvar lagt til Høgskolen
i Lillehammer, og at dette ansvaret følger av lov om universiteter og
høyskoler. Etter- og videreutdanningsarbeidet ved Den norske
filmskolen vil være avhengig av de prioriteringer som foretas
av høyskolen. Den nye statlige virksomheten på filmområdet
vil ha ansvar for kurs- og kompetanseoppbygging for hele den norske
filmbransjen. Slike kurs kan utvikles internt eller kjøpes eksternt.
Departementet forutsetter et tett samarbeid med Filmskolen på dette
området, for å bygge felles og ikke overlappende
kompetanse og gi supplerende tilbud på området.
Det vises i flere høringssvar til at
filmbransjen er lokalisert i Oslo, og at hovedvekten av kursene
må holdes der. Departementet viser i denne forbindelse
til målet om å bygge filmfaglig kompetanse i hele
landet, og slutter seg til Einarssonutvalgets anbefalinger om å samarbeide
med lokale filmsentre om blant annet kurstilbud.
Stiftelsen Norsk filmkommisjon har som hovedmål å stimulere
til næringsutvikling ved å tilrettelegge for å trekke
utenlandske filmproduksjoner til Norge. Stiftelsen ble opprettet
av Bergen Media By i 2002, og har sete i Bergen.
Stiftelsen mottar årlige driftstilskudd
fra staten. Tilskuddet var i 2006 på 3,5 mill. kroner.
Kultur og næring er et fremtidig vekstområde,
og Regjeringen legger våren 2007 frem en handlingsplan for
kultur og næring. Departementet mener at oppgavene til
en nasjonal filmkommisjon er viktige for å nå målene
på området. Disse målene er så vel
kulturpolitiske som næringspolitiske, og omfatter blant
annet kompetanseoppbygging og overføring mellom norske og
utenlandske filmprodusenter og leverandører, samt sysselsetting
i distriktene og profilering av Norge som turistmål.
Departementet har vurdert organiseringen av
Norsk filmkommisjon i forhold til det øvrige virkemiddelapparatet.
Departementet konstaterer at det finnes en rekke potensielt overlappende
oppgaver. Den nye virksomheten på filmområdet
vil ha ansvar for utenlandsarbeidet, noe som medfører utstrakt
kontakt med utenlandske produsenter. På disse områdene
samarbeider filmkommisjonen også i dag med Norsk filminstitutt. Videre
vil den nye virksomheten ha ansvar for å forvalte den nye
incentivordningen for utenlandske filmproduksjoner.
Disse forholdene tilsier at ansvaret for de
oppgavene en nasjonal filmkommisjon skal ivareta, bør legges
til den nye virksomheten. Et samlet ansvar hos det statlige virkemiddelapparatet
vil kunne utløse synergieffekter mellom de nevnte oppgavene,
og motvirke overlapping mellom Norsk filmkommisjon og den nye virksomheten.
I St.prp. nr. 7 (2005-2006) Om endring i bevilgninger under
Kultur- og kirkedepartementets budsjett for 2005, foreslo Regjeringen å stanse
salget av Filmparken AS og Norsk Filmstudio AS, og vurdere hvordan den
videre driften av selskapet kan sikres best mulig. Stortinget sluttet
seg til forslaget.
Norsk Film AS ble grunnlagt i 1932 av Norges
kommunale kinoer. Staten gikk inn som delaksjonær i 1948. Ved
omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble selskapet delt i to: Et
selskap for produksjon av film (Norsk Film AS) og et for infrastruktur
(Norsk filmstudio AS). Staten solgte seg ut av Norsk Film AS, men
beholdt aksjene i Norsk filmstudio AS. De største aksjonærene i
Norsk filmstudio er staten ved Kultur- og kirkedepartementet og
Oslo kommune, som eier henholdsvis 77,6 pst. og 11, 6 pst. av selskapet.
I 2005 ble Norsk filmstudio AS delt i et eiendomsselskap
(Filmparken AS) og et driftsselskap (Norsk Filmstudio AS). Selskapet
er organisert som et konsern der Norsk Filmstudio AS er et datterselskap
av Filmparken AS. Filmparken AS eier samtlige A-aksjer i Norsk Filmstudio
AS, som totalt utgjør 99,96 pst. av aksjekapitalen. Staten
ved Kultur- og kirkedepartementet eier én B-aksje.
Kultur- og kirkedepartementet har, på bakgrunn
av selskapenes økonomiske situasjon, fremtidsutsikter og konkurransesituasjon,
vurdert statens rolle for videre eierskap og økonomisk
engasjement i Norsk Filmstudio AS og Filmparken AS.
Departementet ønsker å opprettholde
det statlige eierskapet i selskapet for å sikre de delene
av virksomheten som ikke markedet alene vil kunne ta seg av. Dette
gjelder særlig studiovirksomheten. Norsk Filmstudio AS
opererer i en rekke ulike markeder: studiodrift & dekor,
kamerautleie, lys & grip, etterarbeid, kostymeutleie og
filmkatalogen. De fleste av områdene er økonomisk
lønnsomme, men studiodriften viser et negativt resultat
som bidrar til å redusere selskapets samlede overskudd.
Norsk Filmstudio AS tilbyr i dag landets eneste fullverdige filmstudio
for produksjon av spillefilm. Departementet mener det er kulturpolitisk viktig å opprettholde
et fullverdig studio for filmproduksjon. Ved å opprettholde
det statlige eierskapet i hele selskapet, vil fortsatt studiodrift
sikres.
Departementet legger til grunn at selskapene
skal drives på forretningsmessige vilkår, og at
det ikke skal gis statlig tilskudd til selskapet.
Departementet ser at det er behov for et klarere
grensesnitt mellom Filmparken AS og Norsk Filmstudio AS. I dag forvaltes
Filmparken AS av sin største og viktigste leietaker Norsk
Filmstudio AS. Det er nylig nedsatt et nytt styre for Filmparken
AS. Styret vil bli bedt om å vurdere hvordan avgrensingen
mellom de to selskapene bør være.
For å kunne opprettholde en stabil
filmproduksjon i Norge, er det nødvendig med offentlige
tilskudd til filmproduksjon. Uten statlige tilskudd ville det ikke vært
mulig å produsere norske filmer eller å opprettholde
et levende produksjonsmiljø. Offentlig støtte
til filmproduksjon er en forutsetning for å kunne produsere
film i de fleste europeiske land. Statlig støtte til filmproduksjon
er derfor et viktig virkemiddel for å sikre at publikum
får et godt tilbud av filmer på eget språk,
forankret i egen kultur.
Kultur- og kirkedepartementet legger til grunn
at det fortsatt vil være en statlig oppgave å sikre
at det kan lages gode, norske audiovisuelle produksjoner.
Norsk filmfond forvalter de statlige tilskuddsordningene
til audiovisuelle produksjoner. Tilskuddsordningene har som formål å fremme
audiovisuelle produksjoner som kulturuttrykk og skal bidra til å oppfylle målene
på det audiovisuelle området. Målgruppen
for tilskuddsordningene er norske uavhengige produksjonsselskaper.
Tilskuddsordningene forvaltes etter forskrift
om tilskudd til audiovisuelle produksjoner, og forskrift om tilskudd
til produksjonsselskap fastsatt av Kultur- og kirkedepartementet
henholdsvis 19. august 2002 og 28. januar 2005.
Styret i Norsk filmfond avgjør fordelingen
av midler mellom de ulike ordningene som Norsk filmfond forvalter.
I henhold til forskriftene forvalter Norsk filmfond følgende
tilskuddsordninger:
– tilskudd
til langfilm, herunder tilskudd til prosjektutvikling (konsulentordning)
– tilskudd til samproduksjon med
utlandet
– tilskudd etter markedsvurdering
– billettstøtte
– tilskudd til produksjonsselskaper
– tilskudd til kortfilm og fjernsynsdokumentar,
herunder tilskudd til prosjektutvikling
– tilskudd til fjernsynsserier
(drama og dokumentar), herunder tilskudd til prosjektutvikling
– tilskudd til interaktive produksjoner
I tillegg til de tilskuddsordningene som forvaltes
av Norsk filmfond, finnes en egen manuskriptstøtteordning
og tilskudd til kurs og videreutdanning. Disse ordningene forvaltes
av Norsk filmutvikling etter forskrift om tilskudd til manuskriptutvikling
og utdanningsrettede tiltak.
FILM&KINO forvalter en prøveordning
for tilskudd til teksting av norske filmer på kino, regulert
i forskrift om tilskudd til teksting av statsstøttede norske
filmer som vises på kino.
Det har vært en positiv utvikling for
norsk film de siste årene. En av årsakene til
dette har vært omleggingen av tilskuddsordningene i 2001.
Regjeringen ønsker å videreføre dagens
ordninger med enkelte justeringer.
De statlige tilskuddsordningene skal bidra til å nå de overordnede
målene for det audiovisuelle området og må utformes
i tråd med disse. Det vises til Regjeringens overordnede
mål for film, og de konkrete målene for de statlige
bevilgningene til film. Videre er det viktig at ordningene samsvarer
med prinsippene som er trukket opp for ansvarsdelingen mellom staten
og bransjen. Dagens tilskuddsordninger gjør det mulig å produsere
film med bredde i ulike sjangere og formater. Etter departementets
syn er det viktig at det kan produseres både smale filmer
og mer kommersielle produksjoner. Det er derfor viktig å legge
til rette for at det kan lages filmer med varierende budsjetter,
og det skal også være rom for de store filmene.
Konsulentordningen og markedsstøtten er viktige virkemidler
for å frembringe en slik bredde i langfilmproduksjonen.
Det er også viktig å opprettholde
en stabil produksjon av kortfilm. Kortfilmen er viktig både
som et selvstendig kunstnerisk uttrykk og i forhold til talentutvikling.
Tilskuddsordningene må videre legge
til rette for at det kan produseres både kort- og langfilm
innen ulike formater som dokumentarfilm, naturfilm og animasjonsfilm.
Den norske dokumentarfilmen har en sterk posisjon, og det er et
mål å produsere dokumentarfilm både for
kino og visning på fjernsyn.
Tilskuddsordningene må sees i sammenheng.
Ved å samle ansvaret for tilskudd til utvikling, produksjon
og lansering i inn- og utland i én virksomhet, mener departementet
at helheten i forvaltningen av tilskuddsordningene vil bli bedre
ivaretatt.
De siste årene har talentutviklingsordningene
resultert i nyskapende filmer som ikke ville blitt laget innenfor
de ordinære ordningene. Tilskudd til prosjektutvikling
hos Norsk filmfond skjer i dag gjennom den ordinære tilskuddsordningen
til produksjon. Tilskudd til kortfilm blir også benyttet
som en talentutviklingsordning i ordningen "Nye veier for korte
filmer". Utviklingsarbeidet skjer ellers gjennom Norsk
filmutvikling i form av manuskriptstøtteordningen og kursvirksomhet.
I tillegg er ordningen med pakkefinansiering til produksjonsselskapene
for utvikling et virkemiddel for å satse på utvikling
i selskapene. Departementet mener talentutviklingsordningene må videreføres,
men ser at det er behov for en samordning. Departementet vil vurdere
om det bør opprettes en egen ordning for talentutvikling.
Departementet mener videre at markedsførings-
og lanseringsarbeidet må målrettes bedre, og at
strategier for dette må komme inn på et tidligere
stadium. Dette bør være en del av vurderingen
av filmer allerede ved tildeling av tilskudd. Tilskuddsordningene
for lansering av norske filmer i inn- og utland bør samles
i én virksomhet, og lanseringskompetansen i virkemiddelapparatet
bør økes. Det bør opprettes en egen tilskuddsordning
for lansering i utlandet.
Regjeringen tar sikte på en opptrapping
av bevilgningene på filmområdet, og har ambisiøse
mål for den nasjonale filmpolitikken. På lengre
sikt er det likevel et viktig mål å styrke norsk
films samlede markedsinntekter, slik at støtteprosenten
per film kan reduseres. Slik vil filmmidler kunne bli frigjort til
flere og bedre produksjoner.
Som en del av den økte satsingen på film, ønsker departementet
en politisk styring av hovedfordelingen av de samlede tilskuddsmidlene
til ulike formål innen filmproduksjon. Hovedfordelingen
av midler mellom de ulike ordningene fastsettes av departementet,
etter forslag fra styret i Norsk filmfond. For å sikre
den nødvendige fleksibiliteten i tildelingen av midler,
må styret gis fullmakter til å omdisponere midler
mellom ordningene i løpet av året innenfor visse
rammer.
Departementet mener at filmindustrien har utviklet seg
positivt de senere årene, og at norske filmprodusenter
er blitt mer profesjonelle og bedre innen prosjektstyring. De norske
produksjonsselskapene er imidlertid fremdeles små. Det
er derfor fortsatt en utfordring for bransjen å bygge sterke
nok enheter til å kunne satse langsiktig og bygge opp kompetanse
i produsentleddet. Særlig innen forretningsdrift og markedsføring
er det fortsatt et betydlig utviklingspotensial.
Tilskuddsordningene må derfor legges
til rette for at det kan etableres sterkere produksjonsmiljøer
med mulighet for langsiktige satsinger. Ett virkemiddel er å utvide
ordningene med pakkefinansiering til enkelte produksjonsselskaper.
Dette blir nærmere omtalt i det følgende.
Målet må være at
produsentleddet i størst mulig grad skal ha kompetanse
innen de forretningsmessige sidene av arbeidet, inklusiv markedsføring
og lansering, og at produksjonsmiljøene skal ha en stor
grad av kunstnerisk frihet.
For å oppnå målet
om bredde og variasjon i filmproduksjonen, bør det kunne
settes ulike krav til egenfinansiering avhengig av hvilke filmer
som skal lages. Det må være rom for å tilpasse
forhåndsstøtten ut fra den enkelte films behov
for offentlig støtte. Det er naturlig at kravene til egenkapital
settes lavere for de konsulentstøttede filmene enn for
markedsfilmene, som i hovedsak vil ha større mulighet for
inntjening.
Einarssonutvalgets utredning foreslår
at det bør "… utvikles 4-årige filmpolitiske
avtaler som fastlegger overordnede mål og nivået
på de statlige tilskuddene. En slik avtale vil bidra til å skape
kontinuitet og langsiktighet."
Departementet er ikke uenig i at en ordning
med slike langsiktige avtaler vil kunne bidra til å skape
kontinuitet og langsiktighet.
Departementet kan imidlertid ikke se at det
er forenlig med Stortingets bevilgningsreglement å legge
opp til et avtaleverk som omfatter nivået på statlige
tilskudd over en periode som overstiger ett år. Departementet kan
derfor ikke se at det er grunnlag for å følge
opp utvalgets forslag om fireårige filmpolitiske avtaler.
Departementet anser konsulentordningen som et
viktig virkemiddel for å sikre mangfold og kvalitet i norsk filmproduksjon.
Ordningen med flere konsulenter som sikrer ulike innganger til produksjonsmidlene,
bør derfor videreføres. Departementet legger til
grunn at disse stillingene, som i dag, skal være åremålsstillinger. Departementet
viser videre til at Norsk filmfond har utarbeidet stillingsinstruks
for konsulentenes arbeid, og understreker at det er viktig med åpenhet
og tydelighet i konsulentenes roller. En konsulentordning innebærer
at det i noen grad må foretas kunstneriske vurderinger
fra Norsk filmfonds side. Departementet understreker at slike vurderinger
må gjøres med varsomhet, slik at ikke staten direkte
eller indirekte får en rolle som filmprodusent.
Markedsstøtten har vist seg å fungere
etter hensikten, og har resultert i filmer med gjennomgående
høyere publikumstall enn øvrige filmer. Ordningen
bidrar også til å gi produsentene et større
ansvar for repertoaret. Departementet anser ordningen som et viktig
virkemiddel for å nå målet om høy
publikumsoppslutning om norske filmer. For ytterligere å stimulere
til produksjon av store, publikumsvennlige filmer, vil departementet
vurdere å heve taket for tilskudd per film.
Samproduksjoner med utenlandske produsenter bidrar
til økt profesjonalisering og internasjonalisering av norske
filmprosjekter. Internasjonalt samarbeid er nyttig både
for å åpne for nye markeder, for nettverksbygging
og for muligheten til å lage nyskapende filmer. I meldingens
kapittel 13 er det gjort nærmere rede for betydningen av å delta
i internasjonale programmer. Etter departementets mening er det
viktig å sikre at de norske tilskuddsordningene legger
til rette for internasjonale samproduksjoner.
Departementet mener derfor at midlene til samproduksjoner
bør økes.
Med utgangspunkt i målet om høy
publikumsoppslutning, mener departementet det er viktig med ordninger
som stimulerer til markedstenkning og som belønner høy
publikumsoppslutning. Departementet mener derfor at billettstøtten
bør videreføres, men ser behov for enkelte justeringer
i ordningen.
Departementet mener at billettstøtten
har en svakhet ved at den ikke beregnes på grunnlag av
filmens faktiske inntekter fra visning i alle medier; dvs. kinovisning,
inntekter fra DVD-salg, fjernsynsinntekter, salg til utlandet mv.
Under dagens ordning beregnes billettstøtten på grunnlag
av filmens brutto inntekter fra visning på kino. Inntektsstrømmene
er i endring, og tendensen går i retning av at en stadig
større del av produsentenes inntekter kommer fra andre
markeder enn kinovisning. De samlede utbetalingene til billettstøtte
har økt kraftig de siste årene. Dette har ført
til en tilsvarende reduksjon i tilgjengelige midler til forhåndsstøtte.
Dersom målet om 25 pst. markedsandel og gjennomsnittlig
25 langfilmer i året nås, vil billettstøtteutbetalingene
etter dagens regler øke enda mer. Norsk filmfond har gjort
et estimat som viser at samlede billettstøtteutbetalinger
vil kunne bli i størrelsesorden 85-90 mill. kroner dersom
dagens billettstøtteordning videreføres uendret.
Den offentlige støtteandelen for norske
filmer er fortsatt høy. Staten finansierer om lag 70 pst.
av produksjonskostnadene for norske langfilmer. Kombinasjonen av
markedsstøtte og billettstøtte gjør at
de mest kommersielle filmene har fått en vesentlig andel
av de samlede billettstøtteutbetalingene. Enkelte av de
markedsstøttede filmene har fått en statlig støtteandel
som ligger langt over det de konsulentstøttede filmene
har fått. Enkelte av de store, kommersielle suksessene
mottar opp til 90 pst. i statlig støtte, i tillegg til
at disse filmene har store inntekter både fra kinovisning
og andre markeder.
Departementet mener det er et dilemma at de
filmene som tjener mest penger, skal ha så mye høyere
støtteandel enn de filmene som ikke har samme inntektspotensial.
Departementet mener derfor at det er nødvendig å gjennomføre
justeringer i billettstøtteordningen. Samtidig er det viktig
at billettstøtten gjør det attraktivt å nå et
stort publikum, og at det gir grunnlag for god økonomi
i produksjonsselskapene.
Det er et mål å øke
publikumsoppslutningen i alle markeder og øke eksporten
av norske filmer. Ordningen bør legges om, slik at produsentene
vil bli stimulert til økt salg i både innland
og utland også etter at filmen er vist på kino.
Taket for billettstøtte er i dag knyttet
til produsentens egenfinansiering. Dette medfører en rekke
forvaltningsmessige problemstillinger knyttet til hva som skal godkjennes
som egenfinansiering. Departementet vil vurdere om dette er en hensiktsmessig
måte å avgrense billettstøtten på,
eller om dette bør gjøres på en annen måte.
Målet med en eventuell endring er å forenkle støttesystemet.
Departementet vil foreta en konsekvensanalyse
av endringer i billettstøtteordningen. En slik gjennomgang
krever et bedre tallgrunnlag enn det som foreligger i dag. Det vil
bli ført en nær dialog med bransjeorganisasjonene
om endringene. Departementet vil komme tilbake til dette høsten
2008.
Frem til 1992 ble billettstøtten bevilget
som en overslagsbevilgning på en egen post i statsbudsjettet.
I de siste årene var bevilgningen 30 mill. kroner. Etter omleggingen
i 1992 har billettstøtten og forhåndsstøtten
vært bevilget med et fast beløp over samme post. Konsekvensen
av omleggingen er at i de år utbetalingene av billettstøtte
er høye, blir det disponible beløp til forhåndsstøtte
tilsvarende lavere, og vice versa.
Både ECON og Einarssonutvalget foreslår
at budsjettsystemet legges om, slik at billettstøtten igjen bevilges
som en overslagsbevilgning. Utvalget begrunner ikke dette særskilt,
men viser til at det på Kultur- og kirkedepartementets
budsjett finnes en overslagsbevilgning for "… støtte
for religiøse organisasjoner, som får sin støtte
etter antall medlemmer".
Departementet ser behovet for en større
stabilitet i størrelsen på produksjonsmidlene.
Departementet mener imidlertid at dette kan ivaretas gjennom de
ordinære budsjettene.
Departementet mener prinsippet om at filmer
som oppnår netto inntekter skal tilbakebetale deler av
overskuddet, bør vurderes. Det fremgår av meldingen
at det er filmer med høy publikumsoppslutning og høy offentlig
støtteandel som står for den vesentlige delen av
tilbakebetalingene.
Tilbakebetalingskravene kan imidlertid ha som effekt
at produsenten får mindre gevinst ved å satse ekstra
på å ta ut filmens inntektspotensial på alle
områder. Departementet vil derfor vurdere tilbakebetalingskravene
i forbindelse med gjennomgangen av billettstøtteordningen.
Departementet mener at ordningen har vært
positiv for å bidra til å styrke produksjonsmiljøer
og økt satsing på utvikling. Departementet anser
omleggingen i 2005 til ren pakkefinansiering for utvikling av langfilm som
et skritt i riktig retning. Dagens ordning bidrar i første
rekke til at produksjonsselskapene kan satse mer langsiktig på utvikling.
Målet er å styrke dynamikken i utviklingsarbeidet
og la enkelte produksjonsmiljøer selv få velge
hvilke prosjekter tilskuddsmidlene skal gå til. For å styrke
produksjonsselskapene mener departementet at ordningen bør
videreføres og styrkes.
For å nå målet om
sterkere produksjonsmiljøer mener departementet at ordningen
i tillegg bør utvides til å gjelde produksjon.
Departementet mener at det innføres en prøveordning
med pakkefinansiering til et begrenset antall produksjonsselskaper,
der disse gis mulighet til å produsere tre langfilmer i
løpet av en periode.
Pakkefinansiering bør gis til et langsiktig
samarbeid mellom produsent og filmskaper. Målet er at ordningen skal
bidra til en ytterligere profesjonalisering og styrking av produsentleddet,
og gi produsentene større repertoaransvar. Det er også et
mål å stimulere til langsiktig samarbeid mellom
produsenter og regissører, gjennom at disse lager flere
filmer sammen. I tillegg bør ordningen bidra til en konsolidering
innen produksjonsområdet.
Tilskudd til produksjon av en pakke på tre
filmer bør ligge i størrelsesorden 25-30 mill.
kroner. Det bør gis en ny pakke hvert år i en
prøveperiode på tre-fire år. Departementet
kommer tilbake til dette i budsjettsammenheng.
Målt i publikumsoppslutning er fjernsyn
den viktigste visningsarenaen for norske audiovisuelle produksjoner.
Det er et mål å legge til rette for visning av
både norske spillefilmer, dokumentarfilmer, kortfilmer
og dramaserier på fjernsyn. Departementet anser innføringen
av en egen tilskuddsordning for fjernsynsproduksjoner som vellykket.
Særlig satsingen på fjernsynsdramatikk har resultert
i gode produksjoner som har generert høye publikumstall.
Den økte satsingen på norsk fjernsynsdramatikk
har også vært med på å styrke
samspillet i bransjen mellom fjernsynsproduksjon og filmproduksjon.
Internasjonale trender viser økt etterspørsel
etter gode dramaserier for fjernsyn. Også i den norske
bransjen har det vært en klar satsing på fjernsynsdramatikk de
siste årene. Et resultat av dette er at to norske fjernsynsserier
ble nominert til Emmy i 2006.
Departementet mener at ordningen har vært
positiv for å øke produksjonen av fjernsynsdrama
av høy kvalitet, og anbefaler at ordningen videreføres
og styrkes. Ordningen bør også ses i sammenheng
med målet om styrket allmennkringkasting for fjernsynskanalene. Departementet
vil komme tilbake til dette i en stortingsmelding om allmennkringkasting
våren 2007.
Dataspill er et medium som har gjennomgått
en rivende teknologisk og kunstnerisk utvikling og har blitt et
sentralt kulturuttrykk. Dataspill spilles i dag hovedsakelig av
barn og unge, og er en viktig del av deres kultur- og mediehverdag.
Men også flere voksne spiller, og det stilles stadig høyere
krav til spillenes innhold og tekniske kvalitet. Spill er i dag
en del av den moderne teknologi- og kunnskapsbaserte kulturindustrien,
der det finnes et ledende norsk miljø innen online-spill.
Det finnes også flere mindre norske selskaper som leverer
spill av høy kvalitet. Det store tilbudet av utenlandske
spill, sammen med et begrenset norsk marked, gjør imidlertid
at mindre selskaper har liten mulighet for å hente inn
investeringene i spillutvikling på et norsk eller nordisk
marked. Dette gjelder spesielt for originalt utviklede norske spill,
som ikke kun er en videreføring av konsepter etablert i
andre medier.
Behovet for å sikre barn og unge tilgang
til alternative produksjoner med norsk språk og innhold
er sterkt. I 2007 vil man for alvor begynne å se resultatene
av den statlige tilskuddsordningen til utvikling av interaktive produksjoner.
Det er forventet at elleve norske dataspill vil bli utgitt i Norge
i 2007, hvorav åtte er støttet av Norsk filmfond.
Noen av disse spillene vil også bli utgitt i Norden. Departementet
mener at tilskuddsordningen har vært med på å bygge
opp og profesjonalisere den norske bransjen. Det har vært
en økning i antall selskaper, og det er etablert en egen
produsentforening og ulike nettverk.
Spillbransjen er i kraftig vekst, og det er
behov for en økt satsing på utvikling av norske
dataspill. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en
egen sak om dette.
Kortfilmen har en egenverdi som et selvstendig kunstuttrykk,
og representerer ofte den største kunstneriske dristigheten
i utforskingen av filmmediet. Norske kortfilmer har bemerket seg
internasjonalt, og har det siste året vunnet noen av de
mest prestisjefylte priser filmer kan oppnå: Gullpalme
for beste kortfilm i Cannes til Sniffer og Oscar for beste animerte
kortfilm til Den danske dikteren.
Nye distribusjonsformer gjør at etterspørselen
etter korte filmer vil øke, og at disse filmene vil nå ut
til et langt bredere publikum. Kortfilmen har likevel et begrenset
kommersielt potensial og trenger derfor en forholdsvis høy
offentlig støtteandel.
Kortfilmen er også viktig i forhold
til rekruttering av nye talenter. For mange filmskapere er kortfilmen
et første steg mot lengre format, der de har mulighet til å utvikle
sin kunstneriske stemme.
For å legge til rette for en fortsatt
utvikling av den norske kortfilmen, bør dagens ordning
videreføres. En økt satsing på regionale
filmsentre og regionale filmfond vil også bidra til en
styrking av kortfilmproduksjonen.
Manuskriptstøtteordningen har vært
kraftig styrket siden 2001. Denne satsingen har vært viktig
for å få frem et mangfold av gode og nyskapende
historier. Ordningen skal bidra til utvikling av både langfilm, kortfilm
og fjernsynsproduksjoner.
Det at ordningen er rettet mot manuskriptforfatterne, gjør
at disse har mulighet for å utvikle et manuskript uten
at en produsent er involvert i prosjektet. Det er behov for å utvikle
langt flere manuskript enn antall filmer som blir produsert, og
for manuskriptforfattere og regissører har ordningen vært
viktig for å gi rom for denne type utvikling, uten å være
avhengig av en produsent på et tidlig stadium.
Departementet foreslår at ordningen
fortsetter som en selvstendig ordning rettet mot manuskriptforfatterne.
Regjeringen ønsker å sikre
tilgang til norske filmer for alle grupper. Etter departementets
syn er det ønskelig at alle norske kinofilmer er tilgjengelige
i tekstede versjoner. For å sikre de hørselshemmede
tilgang til norske kinofilmer, mener departementet at dagens ordning
med tilskudd til teksting bør videreføres.
Ordningen bør forvaltes av samme virksomhet
som forvalter de øvrige tilskuddsordningene til produksjon og
lansering av norske filmer. Det vil styrke produsentenes kjennskap
til ordningen at den overføres til den nye statlige virksomheten
på filmområdet. Tilskudd til teksting av norske
filmer bør gis som ekstra tilskudd til produsenten sammen
med lanseringstilskudd.
Digitalisering av kinoene vil medføre
at den fysiske tekstingen av digitale filmer blir langt rimeligere,
og behovet for tilskudd til teksting blir lavere. Digitaliseringen
vil også medføre at distribusjon av tekstede filmer
vil bli enklere. I den digitale fremtid bør det stilles krav
om at alle kopier av norske filmer som får produksjonstilskudd,
skal inkludere mulighet for visning med tekst.
Regjeringen har satt som mål at eksporten
av norsk film skal økes.
Eksport av norsk film til utlandet gir verdifulle
inntekter for norske filmprodusenter og øker mulighetene for
internasjonal finansiering av norsk film. At norske filmer vises
på kino, fjernsyn og ved filmfestivaler i andre land gir
også verdifull profilering av norsk kultur. Å oppnå anerkjennelse
i utlandet vil dessuten være viktig for den kunstneriske
og faglige selvtilliten til norske filmkunstnere og filmarbeidere.
I de fleste europeiske land spiller staten en
aktiv rolle i eksporten av nasjonal film som et ledd i profilering
av nasjonal kultur overfor utlandet. I tillegg har man sett at produksjonsselskapene
ikke har økonomiske ressurser til å nå frem
på det internasjonale filmmarkedet uten statlig medvirkning.
Per i dag er det helhetlige ansvaret for lansering
av film i utlandet lagt til Norsk filminstitutt.
Utenlandsvirksomheten til Norsk filminstitutt
omfatter i dag tiltak på følgende områder:
– festivalpresentasjon
og salgstilretteleggelse for spillefilm
– presentasjon, markedsføring
og salg av kortfilm og dokumentarfilm på festivaler og
markeder
– arrangement av filmuker og andre
filmpresentasjoner ved kulturinstitusjoner
– generell informasjon om norsk
film og nettverksbygging i utlandet
Økt eksport av norsk film er et viktig
filmpolitisk mål. Departementet mener derfor at innsatsen
på dette feltet bør styrkes slik at det oppnås
en dobling av eksporten innen 2010.
Salg av norske filmer til utlandet er produsentenes hovedansvar.
Det er et langsiktig mål å styrke norske filmprodusenter,
slik at bransjen selv kan ivareta disse oppgavene. Å drive
salgsarbeid mot utlandet er ressurskrevende. Dette betyr at mange
filmprodusenter vil ha behov for økonomisk og praktisk
bistand. Dette gjelder spesielt innen salg av kortfilm og dokumentarfilm,
som er av stor kulturell betydning, men hvor inntektspotensialet
er begrenset.
Departementet mener derfor at staten fremdeles
bør ha et ansvar for både den kulturelt og den
kommersielt motiverte eksporten. Departementet vil legge vekt på at arbeidet
med eksport av norsk film utformes i samarbeid med filmprodusentene,
slik at disse i størst mulig grad kan ta ansvaret for det
praktiske salgsarbeidet. Her bør staten i høyest
mulig grad ha rollen som tilrettelegger i form av tilskudd til salgsaktiviteter
osv.
En økning av eksporten av norsk film
er avhengig av at det produseres filmer som er attraktive for utenlandske
kjøpere. Departementet legger vekt på at eksportmuligheter
skal inngå i vurderingen av filmen allerede ved tildeling
av tilskudd.
Departementet viser til konklusjonene om organiseringen
av virksomhetene på filmområdet, og legger til grunn
at ansvaret for utenlandsarbeidet bør samles i den nye
virksomheten på filmområdet. Departementet anser
det ikke som hensiktsmessig å opprette en egen institusjon
for dette formålet, ettersom det er et mål å samordne
virkemidlene og redusere utgiftene til administrasjon. Departementet
mener videre at den kulturelle og kommersielt begrunnede profileringen
av norsk film i utlandet bør være samlet for å utnytte synergieffektene
mellom disse områdene. Imidlertid bør det kommersielt
begrunnede arbeidet målstyres i sterkere grad enn i dag,
slik at effektene av de ulike tiltakene dokumenteres. Samarbeidet
med produsentene må også styrkes. Utenlandsarbeidet
bør videre koordineres med oppgavene knyttet til å trekke
utenlandske filmproduksjoner til Norge, jf. filmkommisjonsarbeidet
og tilskudd til utenlandske produksjoner.
Departementet mener videre at dagens ordning
med tildeling av tilskudd til utenlandslansering bør formaliseres
og inngå i forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner.
I forbindelse med opprettelsen av en slik tilskuddsordning vil departementet
vurdere om det også bør kunne gis tilskudd til
utenlandske distributører som ønsker å importere
og lansere norske filmer.
Mange land har innført økonomiske
incentivordninger for å tiltrekke seg utenlandske filmproduksjoner. Slike
ordninger har gjerne både en kulturpolitisk og næringspolitisk
begrunnelse.
I 2005 ble 56 utenlandske filmproduksjoner realisert i
Norge, hvorav 28 av produksjonene ble formidlet gjennom Norsk filmkommisjon.
Til sammenlikning ble det produsert 30 utenlandske filmer i Norge
i 2004 og 18 i 2003. Produksjonene omfatter alle typer produksjoner;
langfilm, fjernsynsproduksjoner, reklamefilmer m.m.
Beregninger foretatt av Norsk filmkommisjon
viser at de 56 utenlandske produksjonene i 2005 la igjen en samlet
direkte omsetning på ca. 25,5 mill. kroner. I tillegg kommer
næringsmessige ringvirkninger. Kommisjonen anslår
at produksjonene medvirket til om lag 75-100 årsverk for
norske profesjonelle filmarbeidere.
Mange land har innført økonomiske
incentiver for å tiltrekke seg utenlandske filmproduksjoner.
Dette gjelder eksempelvis Irland, Island, Ungarn, Storbritannia, Australia,
New Zealand og Canada. Fellestrekk ved ordningene er at de har som
mål å øke sysselsettingen i filmproduksjonssektoren,
og å heve kompetansenivået i det lokale filmmiljøet.
I tillegg skal ordningene bidra til økt omsetning av varer
og tjenester på innspillingsstedene og markedsføre
landet som turistmål. Andre land, som Frankrike, har utviklet
incentiver for å beholde nasjonale produksjoner i landet.
I Storbritannia skal ordninger med skatteincentiver både
bidra til å sikre nasjonale produksjoner i landet og tiltrekke
seg internasjonale filmproduksjoner.
Den islandske ordningen er spesielt interessant
i norsk sammenheng. Island innførte i 2001 en ordning hvor
utlendinger som produserer film og fjernsynsproduksjoner i Island
får 12 pst. refusjon av kostnader som er lagt igjen på Island.
Utenlandske filmproduksjoner kan bidra til å styrke den
norske audiovisuelle bransjen gjennom å sikre kontinuitet
i produksjonsmiljøene, samt bidra til profesjonalisering
og internasjonalisering av filmbransjen. Produksjonene kan også bidra
til verdiskaping i samfunnet og fremme Norge som turistmål.
Som et ledd i Regjeringens satsing på kultur
og næring, tar departementet sikte på å innføre
en prøveordning med tilskudd til utenlandske filmproduksjoner i
Norge. Tilskuddet bør beregnes ut fra dokumenterte kostnader
påløpt i Norge og utgjøre maksimalt 15
pst. av dette. Tilskuddsberettigede filmer bør være
langfilm- og fjernsynsproduksjoner. Prosjektene vil bli vurdert
ut fra kunstneriske/kulturelle kriterier. Produksjonene
må bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur.
Det vil være en forutsetning for tilskudd at det opprettes
et eget selskap i Norge for den enkelte produksjon. Støtten
kan kun gå til uavhengige produksjoner. Det må søkes
om forhåndsgodkjenning.
Midler til prøveordningen bør
bevilges over Kultur- og kirkedepartementets budsjett og begrenses
oppad til ca. 10 mill. kroner per år. Departementet tar
sikte på å innfase ordningen i 2008. Ordningen
skal evalueres etter prøveperioden. Ordningen forutsetter,
som de øvrige tilskuddsordningene til film, godkjenning
av ESA. ESA har bl.a. lagt vekt på at maksimal støtteintensitet
ikke kan overstige 50 pst.
Det følger av EØS-regelverkets
krav at ordningen også vil være åpen
for norske produksjoner. Siden støtteintensiteten for norske
filmer jevnt over overstiger 50 pst., vil ordningen rent faktisk
i hovedsak rette seg mot utenlandske filmproduksjoner.
Et viktig mål i Regjeringens kulturløft
er å arbeide for at alle innbyggerne skal ha tilgang til
gode og fremtidsrettede bibliotektjenester. Tilbudet kan styrkes
ved å innføre en egen innkjøpsordning
for norske kort- og langfilmer til folkebibliotekene. Gjennom en
slik ordning vil publikum også få tilgang til
kortfilmer og dokumentarfilmer som normalt ikke settes opp på kino, og
tilgjengeligheten til norske filmer bedres for publikum i hele landet.
Ordningen vil kunne innføres etter modell fra de ordningene
som allerede finnes for litteratur og musikk.
Muligheten til å kunne få låne
norske kort- og langfilmer på biblioteket på lik
linje som man i dag låner bøker, vil øke
tilgjengeligheten til norsk film for alle.
Departementet tar sikte på å innføre
en slik innkjøpsordning. Ved etableringen bør
en innkjøpsordning primært være basert
på DVD-formatet, men etter hvert bør den også kunne
inkludere digital formidling i nettverk, der filmene ikke er avhengige
av fysiske kopier.
Departementet vil vurdere nærmere om
en slik innkjøpsordning skal gjelde alle norske filmer
som utgis på DVD, eller om et uavhengig råd bør
vurdere hvilke filmer som skal kjøpes inn.
Innkjøpsordningen for litteratur og
musikk blir administrert av Norsk kulturråd. Departementet
vil vurdere nærmere hvorvidt innkjøpsordningen
for film bør administreres av den nye virksomheten på filmområdet,
eller av Norsk kulturråd.
Kultur- og kirkedepartementet har en egen avtale
om filmvederlag med Norsk Filmforbund og Norske Filmregissører.
Vederlaget omfatter bruk av norske audiovisuelle produksjoner som
bibliotekene disponerer til utlån. En innkjøpsordning
til bibliotekene vil øke dette vederlaget, som for 2007
er om lag 3,7 mill. kroner.
Det videre omfang av en slik innkjøpsordning
og konsekvensene for filmvederlaget vil det bli nærmere redegjort
for i statsbudsjettet for 2008.
Meldingen drøfter den regionale filmsatsingen
i vid forstand, fra regionale filmfond/filmsentre til samisk film,
filmfestivaler, filmklubber og Bygdekinoen.
Den regionale filmsatsingen er en del av den
samlede, nasjonale filmpolitikken. Departementet mener det er viktig
at de regionale og nasjonale ordningene utfyller og støtter
opp under hverandre for å bidra til å nå de
overordnede målene på filmområdet.
Departementet støtter Einarssonutvalgets
anbefalinger om at det ikke bør gis statlige midler til
drift av regionale tiltak, og mener at alle de regionale filmtiltakene
bør likestilles på dette punktet. Dette vil føre
til at driftstilskuddet til Nordnorsk filmsenter AS vil falle bort.
Departementet vil ta dette opp med eierne.
De regionale filmtiltakene består av
en rekke ulike satsinger. Departementet mener at de statlige tilskuddene
bør innrettes i forhold til formålet med den enkelte
regionale filmsatsingen og skiller mellom regionale filmsentre,
regionale filmfond og regional infrastruktur.
De regionale filmsentrene er filmfaglig og filmkulturelt
forankret, og har som formål å utvikle en regional filmkultur.
De regionale filmsentrene er viktige for å bygge opp talenter
regionalt, utvikle en regional bransje, samt øke interessen
for filmkultur lokalt. De regionale filmsentrene bør også ha
en viktig funksjon i forhold til barn og unge. Etter departementets
mening bør de regionale filmsentrene fortsatt få statlig
støtte. Ut fra en totalvurdering av det enkelte senter,
foreslås at det bevilges statlige midler til utvikling
og produksjon av kortfilm og dokumentarfilm, kompetansehevende tiltak
og tiltak for barn og unge. Det må være en forutsetning
for å få støtte at det både
finnes lokal filmkompetanse og filmmiljø og en lokal/regional
politisk oppslutning om senteret. Tilskudd til de enkelte regionale
filmsentra bør fastsettes årlig i statsbudsjettet.
Departementet slutter seg til Einarssonutvalgets anbefalinger
om at regionene selv må være pådrivere for å etablere
og drive filmsentrene, og at det ikke skal gis statlig støtte
til drift.
Regionale filmfond har som hovedformål å investere i
audiovisuelle produksjoner, primært innen kommersielle
formater som langfilm og fjernsynsproduksjoner. Den regionale begrunnelsen
for å finansiere de regionale fondene, er å tiltrekke
seg filminnspillinger til regionen. Dette vil igjen bidra til kompetanseheving
av det lokale filmmiljøet, positivt omdømme for
kultur- og næringsliv, samt ringvirkninger for tilstøtende næringer.
Fra et nasjonalt perspektiv gir de regionale filmfondene tilgang
til ny, frisk kapital i norsk filmproduksjon.
Departementet mener det er viktig å legge
til rette for en ordning som kan bidra til å øke
de samlede midlene til norsk filmproduksjon. Statlige tilskudd til
regionale filmfond vil være et viktig incentiv for å tiltrekke
mer regional kapital til norsk filmproduksjon og gjennom dette bidra
til å styrke norsk film generelt.
Departementet anbefaler at det innføres
en prøveordning med statlige tilskudd til regionale filmfond.
Staten kan gå inn med midler i de regionale filmfondene under
forutsetning av at regionen matcher de statlige midlene med minst
like mye lokale/regionale midler. Departementet legger
til grunn at de statlige midlene og de matchende lokale/regionale
midlene ikke skal benyttes til støtte til langfilmer som
får produksjonstilskudd fra Norsk filmfond.
Midlene skal gå til utvikling og produksjon
av audiovisuelle produksjoner, som kan være norske produksjoner
og/eller norske samproduksjoner med utlandet, der den norske
delen av samproduksjonen utgjør en vesentlig del.
Lokale/regionale midler utover dette
står de regionale filmfondene fritt til å bruke
i de prosjekter de ønsker.
Departementet legger til grunn at ordningen
skal evalueres etter en prøveperiode på fire år.
Tilskuddet til det enkelte regionale filmfond bør fastsettes årlig
i statsbudsjettet. Departementet vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet
for 2008.
For å kunne bygge opp levedyktige regionale
infrastrukturtiltak, forutsettes det en sterk regional satsing. Departementet
støtter imidlertid ikke Einarssonutvalgets anbefaling om
at staten ikke bør finansiere lokale infrastrukturtiltak.
Departementet anbefaler at det kan gis tidsavgrensede statlige bidrag
til oppbygging av konkrete satsinger.
Meldingen inneholder en generell beskrivelse
av samiske filmtiltak i Norge. Det vises bl.a. til at Finnmark fylkeskommune
og Innovasjon Norge ønsker å satse på et
samisk filmsenter, og har pekt ut Kautokeino som lokaliseringssted.
Kautokeino kommune har satt i gang et utredningsarbeid. Også Sametinget
ser det som ønskelig å etablere et internasjonalt
samisk filmsenter i Kautokeino. Et mulig samisk filmsenter skal
ivareta og utvikle samisk film og kultur, med ansvar for både nord-,
sør- og lulesamiske filmer og filmskapere.
Statlig støtte til filmproduksjoner,
herunder også samisk filmproduksjon, reguleres i dag gjennom
forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner.
Videre kan det søkes om støtte
til samiske filmproduksjoner gjennom Samisk kulturfond, som administreres
av Sametinget.
Begrunnelsen for det statlige engasjementet
i norsk filmproduksjon er først og fremst av kulturell
karakter, og statlig støtte til filmproduksjon er et viktig
virkemiddel for å sikre at publikum får et godt
tilbud av filmer på eget språk, forankret i egen
kultur. Det gjelder i like stor grad for samisk film som for norsk.
Utvikling og bevaring av kultur og identitet
forutsetter produksjon av filmer på eget språk.
Dette er ikke minst viktig for barn og unge. Samtidig er film i
seg selv et "språk" og en historieforteller som har egenverdi
både som underholdning, kunstform og kulturformidling.
Film har en unik mulighet til å nå ut til et bredt
publikum, og samisk film bør derfor som norsk film også ta
sikte på å nå et internasjonalt publikum.
Departementet ser det derfor som viktig at den norske
filmpolitikken bidrar til å bevare og videreutvikle
den samiske kulturen. Både de generelle og spesifikke
tiltakene knyttet til utvikling og produksjon av samisk film skal
bidra til dette. Departementet viser her til at Nordnorsk filmsenter
har et særlig ansvar for støtte til samisk film.
Dette må også tas med i betraktning i sammenheng
med statsstøtten til Nordnorsk filmsenter.
Departementet ser derfor positivt på opprettelsen
av et internasjonalt samisk filmsenter. Dette vil være
i tråd med Regjeringens nordområdestrategi.
Departementet legger til grunn at det nye filminstituttet
skal ivareta formidling og utvikling innenfor samisk film. For en
videre drøfting av samisk kultur viser departementet til
den kommende stortingsmeldingen om samepolitikk.
Det finnes en rekke filmfestivaler i Norge i
dag. Festivalene er dels eid av kinoene, dels er de selvstendige stiftelser.
Festivalene mottar offentlig støtte fra en rekke kilder:
sponsorer, lokale myndigheter, FILM&KINO og staten gjennom
Norsk filminstitutt.
Filmfestivalene er viktige for at film skal
nå ut til publikum i hele landet, og er også en
viktig møteplass for filmbransjen. Departementet mener
den offentlige støtten til filmfestivalene bør
videreføres og samordnes. Departementet mener det er behov
for en klargjøring av ansvarsdelingen på dette
området. Det er også behov for klare og nøytrale
retningslinjer som sikrer tildeling etter faste kriterier.
Departementet mener at tilskudd til festivalene, inklusiv
importstøtte, bør tildeles av en uavhengig instans,
og anbefaler at det opprettes et bredt festivalstøtteutvalg
under FILM&KINO. Det bør utarbeides klare kriterier
for tildeling av støtte. Departementet vil innlede drøftinger
med FILM&KINO om rammene for støtte til filmfestivaler
og sammensetningen av festivalstøtteutvalget. Ordningen
vil finansieres av avgiften til Norsk kino- og filmfond.
Filmklubbene driver frivillig virksomhet over
hele landet, viser historisk film og kvalitetsfilm, og formidler
kunnskap om film. Bygdekinoen er et viktig distriktspolitisk tiltak
som sørger for et kinotilbud på små steder
uten fast kinovirksomhet og er i dag en del av FILM&KINOs
virksomhet. Bygdekinoen mottok i 2006 7,3 mill. kroner fra Norsk
kino- og filmfond til driften.
Departementet ser Bygdekinoen og filmklubbene som
alternative visningsarenaer, og et viktig supplement til den ordinære
kinodriften. Uten Bygdekinoen ville ikke kinovisning av aktuelle
filmer vært mulig på mindre steder i distriktene.
Filmklubbene er en viktig og tradisjonsrik kilde til filmkunnskap
og filmentusiasme. Departementet viser også til Regjeringens
satsing på frivillighet. Filmklubbene, som drives av 400 frivillige
styremedlemmer over hele landet, er et viktig bidrag til frivilligheten
på filmområdet.
Departementet viser til at Einarssonutvalget
er enstemmig i sin anbefaling av at Bygdekinoen fortsatt bør
sikres drift gjennom sin tilknytning til FILM&KINO. Departementet
slutter seg til denne vurderingen.
Departementet støtter ikke anbefalingen
fra Einarssonutvalget og Norsk filmklubbforbund om å overføre ansvaret
for filmklubbene til staten. Filmklubbene er etter departementets
oppfatning nært tilknyttet distribusjons- og visningsleddet,
og har således arbeidsoppgaver som ligger nær
virksomheten til FILM&KINO. Departementet mener derfor
at ansvaret for tilskudd til Norsk filmklubbforbund fortsatt skal
ligge hos FILM&KINO. FILM&KINO bør også ha
ansvaret for tilskudd til barnefilmklubbene. Det vises for øvrig
til vurderingene av FILM&KINOs oppgaver foran.
Innsatsen overfor barn og unge skal være
en prioritert og integrert del av den samlede filmpolitikken. Barn
og unge er innovatører på mediefeltet, og deres
medievaner er i stadig endring og utvikling. Kunnskap om og tilgang
til audiovisuelle produksjoner, bør integreres i både
skolen og fritiden og inngå i en helhetlig filmpolitikk.
Hovedmålet for barn og unge på filmområdet
er å sikre barn og unge tilgang til audiovisuelle produksjoner
av høy kvalitet basert på norsk innhold og språk. Departementet
viser til at følgende mål er satt for statens
innsats overfor barn og unge på filmområdet:
Departementet mener at ansvaret for statlige,
filmkulturelle tiltak rettet mot barn og unge bør styrkes
og koordineres bedre. FILM&KINOs nærhet til kommunene
og kinoene, samt erfaring med skolekino og tilrettelegging av undervisningsopplegg
om film, gjør etter departementets mening FILM&KINO
særlig rustet til å få et større
ansvar. Det er imidlertid mange instanser som må handle
sammen om målene for satsingen på barn og unge
skal nås. Det bør derfor utarbeides en handlingsplan
for denne satsingen i samarbeid mellom FILM&KINO, det nye
filminstituttet og Kultur- og kirkedepartementet. Andre aktører
som er sentrale på dette området, vil bli invitert
med i dette arbeidet. I den forbindelse må også ansvarsfordelingen
på området gjennomgås og avklares.
Ulike kulturuttrykk har generelt innflytelse
på vår forståelse av kjønn og
oppfatninger av kjønnsroller. I forlengelse av dette er
likestilling både foran og bak kamera et sentralt kulturpolitisk
mål. Dette er blant annet nedfelt i St.prp. nr. 1 (2006-2007).
Regjeringens mål er å øke
kvinneandelen i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon.
Regjeringen har satt et kvantitativt mål om at det innen
2010 skal være minst 40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner
(manus, regi og produsent). Dette gjelder for både kort-,
dokumentar- og langfilmproduksjon.
Bak denne målsettingen ligger et rettferdighetsprinsipp
om like muligheter for kvinner og menn. Departementet er også av
den oppfatning at en bedre kjønnsbalanse i norsk filmproduksjon
vil øke mangfoldet og således bidra til at norsk
film blir ytterligere forbedret.
Det er viktig at publikum møter norske
filmer som har kvinner i hovedrollen. Departementet mener det må være
et mål at det er en jevnere kjønnsbalanse i hovedrollene.
At 40 pst. av nøkkelposisjonene manus, regi og produsent
besettes av hvert kjønn, mener departementet på sikt
vil resultere i en representativ kjønnsbalanse også i
filmenes hovedroller.
En endring av billettstøtten til 100
pst. i de tilfeller der to av fire nøkkelposisjoner er
besatt av kvinner, vil bli vurdert nærmere i forbindelse
med gjennomgangen av billettstøtteordningen.
Departementet mener at en balansert kjønnssammensetning
ved utdanningsinstitusjoner og offentlig filmadministrasjon kan
ha betydning for en jevnere kjønnsbalanse i norske filmer.
Universitets- og høyskoleloven § 6-2
fastslår at "Universiteter og høyskoler skal arbeide
aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom
kjønnene for samtlige kategorier av stillinger ved institusjonen". Regjeringen
understreker at likestillingshensyn ved universiteter og høyskoler
er et prioritert område.
Departementet mener det er nødvendig å ta
i bruk særskilte virkemidler for å oppnå målene.
Disse bør knyttes til allerede eksisterende ordninger,
og der det er nødvendig vil departementet endre forskriftene
i henhold til tiltakene som foreslås:
1. Ved tilskudd til
pakkefinansiering av utviklingsprosjekter kreves det at produsentene
i sine søknader redegjør for hvilke skapende krefter
de vil samarbeide med, og at minst 40 pst. av disse er av hvert kjønn.
2. Der det søkes om tilskudd etter
markedsvurdering, vil et prosjekt bli vurdert til flere poeng dersom flere
kvinnelige nøkkelposisjoner er knyttet til prosjektet.
Dersom det må velges mellom prosjekter innen denne støtteordningen,
bør prosjekter der to av tre nøkkelfunksjoner
innehas av kvinner bli prioritert på ellers like vilkår.
3. Ved tilskudd til talentutvikling, i
mentorordninger og ved tildeling av stipend på filmområdet,
skal minst 40 pst. av tildelingene være til hvert kjønn.
Departementet er enig i Einarssonutvalgets forslag om
at den delen av virkemiddelapparatet som bevilger støttemidler,
bør gjennomgå et program der rutinene for saksbehandling
analyseres, sett i et kjønnsperspektiv.
Departementet anbefaler at det innføres
ytterligere kvotering hvis ikke målet om minst 40 pst.
kvinner/menn i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon
er nådd innen utgangen av 2010.
Et hovedmål i Regjeringens kulturpolitikk
er å gi befolkningen et bredt kulturtilbud uansett hvor
de bor i landet. Norge har i dag en kinostruktur som sikrer de fleste
et godt kinotilbud. Digitalisering av norske kinoer åpner
for en rekke nye muligheter, både for de mindre kinoene
i form av tilgang på nyere filmer, og mulighet for alternative
bruksområder og kulturarrangementer på kinoene.
I Norge står de største kinoene
(50 steder, ca. 10 pst. av kinosalene) for om lag 90 pst. av distributørenes omsetning.
Den dagen disse går over til digital visning, vil distributørene
spare mye penger på ikke lenger å lage og tekste
35 m.m. kopier. Dermed vil kinoene som står uten digitalt
visningsutstyr risikere å stå uten film å vise
sitt publikum. Av den grunn kan digitalisering skape en kløft
mellom kinoer på små og mellomstore steder og
de store byene. Det er derfor en utfordring å gjennomføre
en digitaliseringsprosess der alle norske kinoer kan være
med.
Det er viktig at den kommende digitaliseringen
ikke svekker kinotilbudet. En rekke små og mellomstore kinoer
vil slite økonomisk med overgang til digital kino. Departementet
mener det er viktig å unngå nedleggelse av norske
småkinoer, og at det må legges til rette for en
digitaliseringsprosess der både kinoene, kommunene og distributørene
bidrar økonomisk.
FILM&KINO har anslått et behov
for offentlige midler på ca. 170 mill. kroner for en full
digitalisering av norske kinosaler. Ved utgangen av 2006 hadde kinofondet
en egenkapital på 120 mill. kroner. En slik offentlig medfinansiering
vil sikre at alle kinoene blir med og at de beholder råderetten
over repertoarvalg. Departementet mener derfor at digitalisering
av norske kinoer bør finansieres gjennom avgiften til Norsk
kino- og filmfond (NKFF), under forutsetning av at også de øvrige
partene bidrar med midler som står minst i forhold til
de besparelser de får på omleggingen. Ifølge lov
om film og videogram av 15. mai 1987 skal den som driver
fremvisning av film og videogram i næring, betale NKFF
2,5 pst. av bruttoomsetningen. For 2006 utgjorde dette 85,5 mill.
kroner.
På grunn av usikkerhet både
knyttet til de økonomiske anslagene og tidspunktet for
gjennomføring av en digitaliseringsprosess, mener departementet
at det er for tidlig å si noe om den endelige størrelsen
på den offentlige medfinansieringen. Etter at de to prøveprosjektene
er evaluert vil man få et bedre erfaringsgrunnlag for å tilrettelegge
for en digitaliseringsprosess. Departementet mener det er naturlig
at FILM&KINO fortsetter arbeidet med å koordinere
digitaliseringen av kinoene.
Departementet antar at kostnadene forbundet
med digitalisering gradvis vil avta, og vil følge utviklingen nøye.
Departementet støtter Einarssonutvalgets vurdering om at
det er viktig å sikre at de private aktørene og kinoeierne
bidrar med sin andel. Finansiering av digitaliseringen gjennom avgiften
til NKFF må ses i sammenheng med forslag om fremtidig bruk
av avgiftsmidlene.
Ansvaret for bevaring og formidling av den norske filmarven
er i dag delt mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket.
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket samarbeider på en
rekke felt.
Norsk filminstitutt har siden 1955 arbeidet
med innsamling, bevaring og tilgjengeliggjøring av den
norske filmarven.
Nasjonalbiblioteket arbeider med innsamling,
registrering, restaurering, arkivering og formidling av
film.
Bevaring og formidling av den norske audiovisuelle arven
er en sentral kulturoppgave. Teknologisk er dette et felt med store
utfordringer, der både lagrings- og fremvisermediene er
i endring. Når digitaliseringen av spillefilmen er gjennomført,
vil størsteparten av det avleveringspliktige materialet
finnes på digitale informasjonsbærere. Feltets
kompleksitet krever betydelig kompetansebygging innen bevaring og
formidling av audiovisuelt materiale.
Departementet viser til Einarssonutvalgets anbefaling
om en klargjøring av ansvarsfordelingen mellom Norsk filminstitutt
og Nasjonalbiblioteket. Departementet deler denne vurderingen, og
viser til viktigheten av entydige definisjoner av arbeidsoppgaver
som et grunnlag for effektiv ressursbruk, bygging av sterke fagmiljøer,
og tydelighet overfor brukerne.
Einarssonutvalget anbefaler at ansvaret legges
entydig til det statlige virkemiddelapparatet for film. Departementet
deler ikke denne vurderingen.
Den teknologiske utviklingen, spesielt digitaliseringen,
leder til økende konvergens mellom mediene. Dette er etter
departementets vurdering et forhold som taler for at den nasjonale
filmarven i sin helhet oppbevares i et felles multimedialt
arkiv i Nasjonalbiblioteket. Det vil i fremtiden ikke være
naturlig å dele arkivansvaret ut fra informasjonsbærer,
ettersom informasjonsbæreren i de fleste tilfeller vil
være digital. Å bygge opp parallell kompetanse
på digital restaurering og bevaring vil ikke være
samfunnsøkonomisk lønnsomt. Nasjonalbibliotekets
kompetanse innen digitalisering, restaurering og bevaring tilsier
at institusjonen får det totale ansvaret for all innsamling
og bevaring av allment tilgjengelige dokumenter, også film
og videogram.
Departementet går inn for at innsamlings-
og bevaringsfunksjonene for den norske filmarven legges til Nasjonalbiblioteket.
I praksis medfører dette at arkivene og samlingene som
i dag befinner seg i Oslo, flyttes til Mo i Rana. Også de
arkiv- og bevaringsfaglige funksjonene ved Norsk filminstitutt legges
til Nasjonalbiblioteket. Beslutningen om rekkefølgen av
hvilke filmer som skal restaureres, må fattes i et nært
samarbeid med det nye filminstituttet.
Samtidig må det nye filminstituttets
rolle som formidler styrkes. Filmforskningen må også styrkes. Departementet
vil sørge for at den norske filmarven kan formidles til
forskere, studenter og allmennheten på en faglig god måte,
i de medier det er hensiktsmessig å benytte. Departementet
understreker at også Nasjonalbiblioteket vil ha ansvar
for å legge til rette for formidling og at materialet i
størst mulig grad stilles til disposisjon for brukerne.
Departementet vil med bakgrunn i ovenstående
vurderinger foreslå en endring av § 5
i forskriften til pliktavleveringsloven, slik at Nasjonalbiblioteket
blir mottaksinstitusjon også for film og videogram.
En overføring av ansvaret for bevaring
av filmarven til Nasjonalbiblioteket vil medføre budsjett-
og personalmessige konsekvenser. De ansattes rettigheter vil bli ivaretatt
i henhold til gjeldende regelverk. Departementet vil komme tilbake
til Stortinget med dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2008.
I en rekke land i Europa er fjernsynskanalene
blant de viktigste bidragsyterne til den nasjonale filmproduksjonen.
I noen land er kringkasterne pålagt å bidra til
filmfinansiering gjennom lovverket, i andre land er ordningen basert
på bransjeavtaler eller frivillige ordninger. TV 2 betaler
f.eks. et årlig beløp som følge av konsesjonsvilkårene
til staten øremerket Norsk filmfond. For 2007 utgjør
dette ca. 27,7 mill. kroner. Disse midlene faller bort fra og med
2010.
Fjernsynet spiller en viktig rolle i spredningen
av norske filmer til publikum. En film kan ha et begrenset tilskuertall
på kino, men oppnå flere hundre tusen seere på fjernsyn.
For dokumentarfilm er fjernsynet den helt sentrale visningsarenaen.
Ser man det norske audiovisuelle landskapet samlet, er det liten
tvil om at fjernsynet er den største formidler av norske
historier til et norsk publikum. Det er derfor viktig at norske
filmer i størst mulig grad formidles til publikum gjennom fjernsynet.
Like viktig er det at fjernsynskanalene har et bredt og kvalitativt
godt tilbud av norske film- og dramaproduksjoner i ulike sjangere
og formater.
De norske fjernsynskanalenes engasjement i forhold til
norsk spillefilm er svak, både i et europeisk og nordisk
perspektiv. Sterkest involvert er den kommersielle allmennkringkasteren
TV 2, som bidrar både direkte og indirekte. NRKs involvering
i spillefilmproduksjon for kino er liten. Når det gjelder
de mer tradisjonelle tv-formatene, særlig dramaserier,
men også dokumentarfilm, er engasjementet sterkere fra
de fleste kanalene, særlig fra NRK.
Departementet vil komme tilbake til disse spørsmålene
i en stortingsmelding om allmennkringkasting som legges frem våren
2007.
Meldingen gir en presentasjon og vurdering av
Norges deltakelse i internasjonale programmer på det audiovisuelle
området.
Norge deltar i dag i ulike typer internasjonalt
samarbeid, fortrinnsvis på europeisk og nordisk nivå.
Samarbeidet dreier seg særlig om deltakelse i ulike typer
fond for audiovisuelle produksjoner. Den norske deltakelsen i disse
fondene bidrar blant annet til økte finansieringsmuligheter
for norske audiovisuelle produksjoner, utvidet marked, kompetanseheving,
profesjonalisering og internasjonalisering av bransjen.
Norge deltar i EØS-avtalens MEDIA-program, Europarådets
samproduksjonsfond Eurimages og Nordisk Film- og TV-fond. Norge
deltar også i det nordiske dataspillprogrammet Spel-it.
Norge har inngått to bilaterale samproduksjonsavtaler om
film, med henholdsvis Storbritanniaog
Canada. Norge har imidlertid så langt ikke tiltrådt
Europarådets konvensjon om samproduksjon av film. Norge
yter bidrag til Det europeiske audiovisuelle observatoriet tilknyttet
Europarådet, som har til oppgave å følge
utviklingen i den audiovisuelle sektor.
Erfaringene fra Norges deltakelse i internasjonale programmer
er samlet sett positive. I perioden 2001-2006 beløp Norges
utgifter til deltakelse i Nordisk Film- og TV-Fond, MEDIA Plus og
Eurimages seg til totalt 165 mill. kroner. I samme periode mottok
norske prosjekter 179 mill. kroner i støtte fra programmene. Samlet
sett innebar Norges deltakelse i disse tre programmene følgelig
et positivt resultat for Norge på 14 mill. kroner. I tillegg
kommer ikke-målbare resultater som nettverksbygging og
kompetanseutvikling.
Norge oppnår positive resultater i
Nordisk Film- og TV-Fond og jevnt over også i MEDIA-programmene, mens
Norges netto utbytte av å delta i Eurimages synes beskjeden.
Norske resultater i Eurimages må ses i sammenheng med at
norske produsenter i liten grad samproduserer med produsenter i
land utenfor Norden. Eurimages krever at prosjektene organiseres
som samproduksjoner mellom medlemslandene, mens dette ikke kreves
i Nordisk Film- og TV-Fond.
Utviklingen på filmområdet
går i retning av stadig større internasjonalisering.
Det er etter departementets mening viktig at norske produsenter
tar del i denne utviklingen. Departementet legger derfor til grunn
at det er viktig med fortsatt norsk deltakelse i internasjonale
programmer.
Departementet vil legge til rette for at bransjen
i størst mulig grad kan benytte de muligheter som ligger i
Norges deltakelse i internasjonale programmer. Særlig er
det viktig at bransjen i større grad kan nyttiggjøre seg
det uutnyttede potensialet som ligger i Norges deltakelse i Eurimages.
Et viktig virkemiddel her kan være å tiltre Europarådets
konvensjon for samproduksjon av film.
Et annet virkemiddel vil være å øke
andelen midler som går til samproduksjoner med utlandet.
Departementet mener at midlene til samproduksjoner bør økes.
Samproduksjoner åpner for supplerende
finansiering av filmproduksjoner, noe som kan være særlig
viktig for kunstnerisk og økonomisk ambisiøse
prosjekter. Norge er et lite språkområde med et
begrenset marked. Samproduksjoner bidrar til å utvide markedet
gjennom å sikre distribusjon i de samproduserende land.
Dermed utvides også det økonomiske grunnlaget
for bransjen. Samproduksjonene kan også bidra til internasjonalisering
og profesjonalisering av filmbransjen, gjennom kultursamarbeid,
nettverksbygging og kompetanseutvikling. Etter departementets mening
er det viktig å sikre at de norske tilskuddsordningene
legger til rette for internasjonale samproduksjoner.
Det er viktig at departementet legger til rette
for at produsentene skal kunne ta ut det potensial som ligger i
samproduksjoner med utlandet, blant annet gjennom deltakelse i Eurimages.
Norsk tiltredelse til Europarådets
konvensjon om samproduksjon av film vil lette norske filmprodusenters
mulighet til å inngå samarbeid om samproduksjoner
med produsenter i de europeiske landene som har tiltrådt
konvensjonen. Norsk tiltredelse vil således kunne bidra
til å utvide det tradisjonelle nordiske samarbeidet og åpne
for impulser fra en videre europeisk kulturkrets. Tiltredelse vil
også kunne bidra til å vitalisere og videreutvikle
kreative og forretningsmessige allianser som allerede er etablert
gjennom blant annet MEDIA-programmene og Eurimages. Videre vil tiltredelsen
kunne bidra til flere norske prosjekter i Eurimages.
På denne bakgrunn mener departementet
at Norge bør ta sikte på å tiltre Europarådets
konvensjon om samproduksjon av film. Norsk tiltredelse til konvensjonen
vil erstatte behovet for bilaterale avtaler mellom medlemslandene
til konvensjonen og vil bidra til å sikre like regler for
samproduksjoner mellom disse landene.
Det er nødvendig med enkelte justeringer
i reglene om billettstøtte for minoritetssamproduksjoner.
Norsk tiltredelse vil således først skje etter
at det er foretatt nødvendige endringer i forskrift for
tilskudd til audiovisuelle produksjoner.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre,
Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig
Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling
Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, er av den oppfatning
at film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk, nettopp
fordi den har i seg mange andre kunstuttrykk som musikk, levende
bilde, og ikke minst litteratur, og formidler det ut til både
det norske og det utenlandske publikum.
Film handler også om identitet, tilhørighet
og fellesskap. Film når mennesker i alle aldre, er uavhengig
av kjønn og gir oss gode opplevelser til underholdning
og ettertanke. Film kan som kunstform berike oss på mange
ulike måter.
Komiteen er svært glad
for at Regjeringen ønsker å videreføre
den norske filmsuksessen og at man viderefører den offensive
filmpolitikken som har vært drevet de siste årene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er svært fornøyd med at St.meld. nr. 22 (2006-2007)
Veiviseren tar helhetlige grep som omfatter og identifiserer hele
verdikjeden på filmfeltet, og hvor de ulike sentrale og
regionale ordningene/institusjonene er tenkt inn i en samordnet, komplementær
modell. Dette representerer etter flertallets mening
både en organisatorisk nytenkning og en styrking av filmmiljøene
over hele landet, i tråd med Regjeringens uttalte mål
for feltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener et viktig hensyn i filmpolitikken
fremover må være å sikre fortsatt kvalitetsheving
innenfor norsk filmproduksjon, noe som krever reelt mangfold og
en gjennomgående mer åpen tilnærming
enn det som avspeiles i den fremlagte meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at Fremskrittspartiets mål er en gradvis avvikling
av støtteordningen til produksjon av spillefilmer og kortfilmer,
samtidig som det kan produseres og vises norsk film for folk flest.
For å oppnå dette langsiktige målet mener disse
medlemmer man må søke å kommersialisere
bransjen og få flere private investorer. Disse medlemmer håper
det i fremtiden skal være mulig å tjene penger
på film. Disse medlemmer mener derfor at
filmproduksjon først og fremst må sees på og
behandles som en kulturnæring.
Komiteen har merket seg at norsk
mediepolitikk blir stadig mer integrert i det regionale og globale
samarbeidet som skjer gjennom EØS-avtalen, Europarådet, FNs
opphavsrettsorganisasjon WIPO og UNESCO. Rammebetingelsene for norsk
mediepolitikk er også knyttet til WTO-avtalen, blant annet
gjennom forhandlinger om generalavtalen om handel om tjenester.
Komiteen mener i likhet med Regjeringen
at det er avgjørende at handlefriheten i kulturpolitikken,
og dermed muligheten for å bygge opp under vårt
eget språk og kulturuttrykk ikke begrenses av internasjonale
handelsavtaler. Det er likevel verd å merke seg at alle
planer om å innføre nye offentlige støttetiltak
skal forhåndsmeldes til ESA for godkjenning. Det samme gjelder
endringer i eksisterende ordninger. ESA har godkjent de norske tilskuddsordningene
frem til august 2008. Nye støttetiltak og endringer kan
ikke settes i verk før de er godkjent. ESA har lagt til
grunn at norske filmer er såkalt vanskelige filmer. Det
betyr at forhåndsstøtten kan være inntil
75 pst. av produksjonskostnadene til en langfilm.
Komiteen vil understreke at det
internasjonale samarbeidet er svært viktig og at dette
bidrar til å skape et nettverk som medfører at
utenlandske produksjoner kommer til Norge og at norsk film selges
utenfor Nordens grenser.
Komiteen har merket seg at det
har vært en vekst i filmbransjen i de senere år.
Denne veksten viser seg i antall produserte filmer, økt
markedsandel på kino, antall besøkende på kino,
og kanskje aller viktigst ved at kvaliteten på norsk film
har hatt et betydelig løft de siste 10 årene. Komiteen er
fornøyd med at veksten er i tråd med målene
for omleggingen av filmpolitikken, og de forslag som ble vedtatt
i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2000-2001), jf. Budsjett-innst.
S. nr. 2 (2000-2001).
Komiteen har merket seg at sektoren
"produksjon" - som omfatter alle uavhengige foretak som arbeider
med film-, video,- reklame- og TV-produksjon - har hatt en økning
på 20 pst. de fire siste årene, en vekst som vesentlig
har skjedd innen små selskaper. Komiteen er
enig i at dette representerer en etableringsvilje i bransjen, og
at det er positivt at produksjonsselskapene nå produserer
for flere visningsvinduer, dvs. kino, TV, reklame, Internett etc.
Det er etter komiteens mening viktig at produksjonssektoren har
en blanding av store, robuste og dermed mindre sårbare
selskaper, og små selskaper som kan være pådrivere
for kreativitet og innovasjon. Det er også viktig å ha
god geografisk spredning på selskapene som støtte
for den regionale filmsatsingen.
Komiteen viser til at innenfor
distribusjon er det få nyetableringer, og det er vanskelig
for nykommere å komme inn på markedet. 80 pst.
av distribusjonen er fordelt på 5-6 selskaper. Komiteen har
merket seg at det er en økende interesse fra de store norske
mediehusene til å investere i distribusjon.
Komiteen understreker at en god
utvikling innen norsk film forutsetter et geografisk spredt nettverk
av kinoer. Dette er etter komiteens mening viktige
kulturelle og sosiale møtesteder for befolkningen, ikke minst
for barn og unge. Komiteen har merket seg at meldingen
konkluderer med at norske kinoer ikke kan leve av billettinntektene
alene. Ifølge FILM&KINO bør inntektene
fra kioskdrift og reklame utgjøre om lag 25-30 pst. av
de totale inntektene for at kinoene skal ha en sunn økonomi.
Videre vil komiteen peke på at
det er viktig at så mange kinoer som mulig fortsatt er
i drift, da dette er en viktig møteplass for lokalbefolkningen
og et tilbud som svært mange, spesielt barn og unge, har
stor glede av.
Komiteen er av den oppfatningen
at det bl.a. for å holde på markedsandeler er
viktig at det i Norge er kanaler med norskprodusert innhold. Komiteen vil understreke
norsk films betydning for at barn og unge skal kunne få filmopplevelser
hvor de kjenner seg igjen, og - ikke minst - der norsk er fortellerspråket.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at kringkastingsloven beskytter barn
mot reklame i norske tv- og radiostasjoner som har sine sendinger
fra Norge. Disse medlemmer mener det bør
være reklamefrie soner spesielt for de yngste barna. Disse
medlemmer vil understreke at kino er et sterkere medium
enn fjernsyn. Det faktum at barn og unge daglig utsettes for et
stadig økende kommersielt press, tilsier at det bør
være noen reklamefrie soner.
Disse medlemmer mener at et reklameforbud
på barneforestillinger vil redusere det kommersielle presset
på barn og familier. Disse medlemmer fremmet
derfor forslag om å innføre et forbud mot visning av
reklame i forbindelse med filmer for barn under 7 år og
nedover i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 72 (2005-2006).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
henviser til disse partienes behandling av Ot.prp. nr. 72 (2005-2006).
Komiteen er enig i de målsettinger
som Regjeringen skisserer på filmfeltet, både
som overordnet visjon og i form av mer konkrete resultatmål
for filmpolitikken fram mot 2014. I filmmeldingen er dette skissert
i fire hovedpunkter:
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser St.meld. nr. 22 (2006-2007) som en viktig oppfølger
av den omlegging av filmpolitikken som kom i 2001. Hovedprinsippene
om en oppgavefordeling mellom staten og bransjen føres videre
og klargjøres ytterligere i den framlagte meldingen. Meldingens
ulike forslag for å oppnå dette er etter flertallets mening
gode og relevante. På den måten ivaretas den overordnede
kulturpolitikken av regjering og storting, mens det kunstneriske
innholdet i filmproduksjonen defineres ut fra et filmfaglig skjønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at ved omleggingen av filmpolitikken i 2001 var hovedprinsippet
at staten ikke skulle ta på seg oppgaver som bransjen selv
kan løse. Dette er et viktig prinsipp som fortsatt bør
gjelde for det statlige engasjementet i filmpolitikken. Disse
medlemmer støtter Regjeringens vurderinger om at
staten har en forpliktelse til å styre begrensede midler
mot de best kvalifiserte prosjektene, men at det også er
viktig å opprettholde ordninger hvor staten ikke tildeler
midler på bakgrunn av kunstnerisk skjønn. Disse
medlemmer er av den klare oppfatning at staten ikke på noen
måte må gå aktivt inn i den enkelte produksjon,
da dette fort kan bli politisk styring av innhold, noe som ingen
er tjent med.
Komiteen viser til at samordning
med tanke på effektivisering også ved denne korsvei
har vært utgangspunktet for gjennomgangen av filmpolitikken. Komiteen mener
det er riktig kontinuerlig å ha oppmerksomhet i forhold
til fornuftig bruk av offentlige midler og hele tiden etterspørre
hvordan virkemiddelapparatet best kan være tilgjengelig,
fleksibelt og effektivt overfor brukerne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har merket seg at både filmmeldingen
og høringsuttalelsene understreker viktigheten av at sammenslåingen
ikke må bidra til å samle makt på få hender. Flertallet er
enig i dette. Liknende problemstillinger ble også omhandlet
i rapporten "Rekruttering til filmproduksjon" som på initiativ
fra blant andre Norsk Filmfond ble utarbeidet av AC Nielsen i august
2006. Rapporten konkluderte med at filmbransjen ikke er åpen
og inkluderende nok for nye talenter, og at maktforholdene innen
bransjen kan synes uklare. Både filmmeldingen og flere
høringsinstanser foreslår i den forbindelse ulike
tiltak for det nye filminstituttet som vil kunne bøte på dette
og som flertallet sier seg enig i:
– klare
grenseflater mellom de ulike enhetene i instituttet, slik at de
kan operere ut fra definerte virkeområder
– sterkere politisk styring med
fordelingen av midler til de ulike enhetene
– et bredt sammensatt styre som
bør ha regional representasjon
– bransjeråd med bred
representasjon
– sterke filmregioner.
Det er flertallets mening at
man på denne måten balanserer godt mellom behovet
for å drive en god filmpolitikk på et overordnet
plan, hvor regjering og storting må ha et klart ansvar,
og nødvendigheten av strukturer som både ivaretar
en rasjonell, samordnet drift og filmfeltets autonomi på det
kunstneriske plan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil imidlertid peke på at
kvaliteten i norsk film, kunstnerisk som markedsmessig, vil være
avhengig av en dynamisk bransje med evne til indre vekst og fornyelse
på alle plan. Dette fordrer i sin tur et reelt
mangfold, ikke bare blant bransjens egne aktører, men også innenfor
virkemiddelapparatet og dets beslutningstagere. Mindre reelt mangfold
som følge av maktkonsentrasjon og effektivisering er et
særlig viktig perspektiv når brukerne arbeider
i et lite miljø og innenfor et lite marked. Disse
medlemmer mener den fremlagte meldingen ikke i tilstrekkelig
grad ivaretar dette.
Komiteen slutter seg til at det
i Norge bør være en helhetlig filmpolitikk og
en samordning av virkemiddelapparatet. Frem til nå har
oppgavene innen filmområdet vært fordelt innen
fire virksomheter: Norsk filminstitutt har hatt ansvaret for bevaring
og formidling. Norsk filmutvikling har hatt ansvaret for opplæring
og utvikling av talent og kompetanse. Norsk filmfond har alle tilskuddsordningene
til filmproduksjon, billettstøtte og produsentstøtte.
Staten eier i tillegg 77,6 pst. av aksjene i Filmparken AS som eier
og driver infrastruktur for filmproduksjon.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om at det opprettes en ny virksomhet som har et helhetlig
ansvar og som tar opp i seg oppgavene til Norsk filmfond, Norsk
filminstitutt og Norsk filmutvikling. Komiteen er
enig i at dette vil gi en helhetlig filmpolitikk, der alle oppgavene
på filmområdet sees i sammenheng. Dette vil kunne
være ressursbesparende i tillegg til at man med dette kan
rendyrke oppgavene slik at man ikke får en overlapping.
Komiteen har merket seg at det
fra noen hold er en viss skepsis for en slik stor institusjon, hvor
maktkonsentrasjon og byråkrati fort kan bli et problem. Komiteen tror
likevel at så lenge man sikrer demokratiske beslutningsprosesser
der brukermedvirkning og brukerråd får komme til
orde, vil man kunne ha en bedre utnyttelse av både ressurser
og kompetanse ved en sammenslåing av de eksisterende virksomhetene.
Komiteen vil også påpeke
at det er svært viktig at bransjen og det nye instituttet
holder kontakten med hverandre gjennom kontaktutvalg, slik at alle
kan være med på de ulike prosessene som filmpolitikken
nå skal igjennom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre slutter seg ikke til at det skal
være en sterkere politisk styring av tilskuddsmidlene til
norsk film. Disse medlemmer slutter seg heller ikke
til at den årlige fordelingen av midler mellom de ulike
tilskuddsordningene som den nye virksomheten disponerer, skal fastsettes
av Kultur- og kirkedepartementet. Disse medlemmer er
av den oppfatning av at dette vil svekke det frie kulturliv. Dette
kan bli en tvangstrøye for utviklingen av norsk film ved
at man gjennom politisk styring også kan styre både
hva som skal prioriteres og hvem som skal få tildelt tilskudd.
I ytterste konsekvens kan det også resultere i at det er
politisk kontroll av hva som produseres av norsk film. Dette vil
være en svært uheldig konsekvens for norsk film.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter
samordningen av Norsk filminstitutt, Norsk filmfond og Norsk filmutvikling
i en ny felles enhet. Disse medlemmer vil imidlertid
vektlegge den maktkonsentrasjon dette innebærer, og vil
søke å kompensere dette gjennom andre grep eksempelvis
ved styrking av de regionale miljøene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Regjeringen legger opp til
fortsatt statlig engasjement i Norsk Filmstudio AS og Filmparken
AS. Disse medlemmer har merket seg at dette er ut
fra en vurdering av at deler av virksomheten ikke kan drives kommersielt. Disse medlemmer har
også merket seg at selskapene totalt sett har forutsetninger
for kommersiell drift og at departementet ikke forventer at det
skal gis statlige tilskudd til selskapet. Disse medlemmer vil
påpeke det problematiske ved å blande kommersielle
og ikke- kommersielle oppgaver. Dette gjelder virksomheten selv
som under kommersielle krav pålegges å drive ulønnsom
virksomhet. Videre reiser også denne sammenblandingen problemer
av konkurransemessig art i forhold til andre private selskaper som
arbeider innenfor samme tjenesteområder. Eksempelvis kan
dette dreie seg om underprising av tjenester som har kommersielt
potensial ut fra motivasjoner koblet til den ikke-kommersielle virksomheten. Disse
medlemmer mener derfor det statlige ansvaret for de delene som
ikke kan drives kommersielt, bør tydeliggjøres
og skilles fra den øvrige virksomheten. Disse medlemmer mener
meldingen her ikke har kommet frem til tilfredsstillende modeller.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
foreslår å legge arkivering og restaureringsansvaret
for film til Nasjonalbiblioteket, mens formidling og forskningsoppgavene
i det nye instituttet styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er enig med Regjeringen i forslaget om å overføre innsamlings-
og bevaringsfunksjonene for den norske filmarven fra Norsk filminstitutt
til Nasjonalbiblioteket. Regjeringens forslag er begrunnet ut fra
behovet for en klargjøring av ansvarsdelingen mellom de
to virksomhetene og at Nasjonalbibliotekets kompetanse innen digitalisering,
restaurering og bevaring tilsier at institusjonen får det
totale ansvaret for all innsamling og bevaring av allment tilgjengelige
dokumenter, også film og videogram. Flertallet slutter
seg til denne vurderingen og legger til grunn at endringen vil bidra
til ett sterkt kompetansemiljø på dette området
i Norge. Flertallet er fornøyd med at beslutningen
om rekkefølge for utvalgte filmer som skal restaureres,
vil bli tatt i nært samarbeid med det nye filminstituttet.
I Verneplanen for levende bilder i Norge fra 2001 redegjøres
det for tekniske og lagringsmessige utfordringer knyttet til langtidsbevaring av
filmarven. Flertallet legger til grunn at de kriterier og
prioriteringer som skisseres i denne planen, vil være et
nyttig utgangspunkt for det vernearbeidet Nasjonalbiblioteket nå får
et ansvar for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at under høringen
som ble avholdt på Stortinget i forbindelse med meldingen,
ble det uttrykt skepsis i forhold til om Nasjonalbiblioteket har
den kompetansen og den teknologien som kreves for å bevare
og arkivere film.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en egen sak om nasjonal plan for forvaltning
av filmmateriell."
Disse medlemmer mener det i et
langsiktig perspektiv er riktig å ha et lagringssted for
film i Norge. Disse medlemmer mener det er naturlig
at dette ligger til Nasjonalbiblioteket. Disse medlemmer mener
også det er riktig å skille funksjonene og ansvaret
for lagring på den ene siden, og bruk og formidling på den
andre.
Disse medlemmer er kritiske til å flytte
ansvaret for arkiv, bevaring og restaurering mv. av den norske filmarven
fra Norsk filminstitutt (NFI) til Nasjonalbiblioteket (NB). Disse
medlemmer kan ikke se at konsekvensene av en eventuell flytting
av disse funksjonene er godt nok utredet i meldingen, og frykter
at forholdet og ansvarsfordelingen mellom NB og NFI kan bli mer
uklar som en følge av dette, samt at formidlingsfunksjonen
ved det nye filminstituttet svekkes. Disse medlemmer vil
understreke at formidling som er en av oppgavene til det nye filminstituttet,
i stor grad forutsetter et filmarkiv ved instituttet samt filmarkivfaglig
kompetanse.
Disse medlemmer vil understreke
at NFI pr. i dag har bygget seg opp filmarkivfaglig og restaureringsfaglig
kompetanse og har et utstrakt kontaktnett i forhold til analog og
digital restaurering. Det er ikke uten videre gitt at NB kan overta
en slik funksjon over natten. Disse medlemmer mener
det er viktig at bestillerfunksjon knyttet til restaurering og digitalisering
ligger ved det nye filminstituttet.
Videre viser disse medlemmer til
komiteens åpne høring 14. mai 2007, hvor
det også ble uttrykt bekymring for at mottaksfunksjonen
for pliktavlevering av levende bilder foreslås flyttet
fra NFI til NB, blant annet med hensyn til potensielt tap av synergieffekt
mellom NFI og Filmfondet, og NFI og bransjen. Videre ble det anført
at NFI i dag er mottaker av donasjoner og deponeringer av samlinger
som ikke er pliktavlevert, og at meldingen ikke tar opp
dette forholdet. Det er et poeng at man mangler en nasjonal plan
for forvaltning av slike samlinger. Disse medlemmer forutsetter
at departementet kommer tilbake med en klargjøring av omtalte
forhold ved et senere tidspunkt.
Komiteen slutter seg til at det
skal være en opprydding i ansvarsfordelingen mellom statlige
virksomheter og FILM&KINO.
Digitalisering av norske kinoer vil være
en svært viktig oppgave i årene som kommer, og komiteen er
tilfreds med at filmmeldingen tar til orde for at dette skal skje
gjennom bruk av midlene fra avgiften til Norsk kino- og filmfond.
Det har vært stor økning i inntektene til fondet,
og komiteen merker seg at departementet vil gå inn
i dialog med FILM&KINO etter at digitaliseringen er gjennomført
for å vurdere om deler av fondet kan brukes til andre formål
innen filmfeltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til at norsk kulturpolitikk er å gi befolkningen et
bredt kulturtilbud der de bor, og at digitaliseringen ikke må svekke
kinotilbudet rundt om i landet. Disse medlemmer har
merket seg at filmdistributørene vil oppnå innsparinger
ved at kinoene digitaliseres, mens kinoene får utgiftene. Disse medlemmer er
derfor av den oppfatning at distributørene bør
kunne gå inn med midler slik at flest mulig av de 50 største
kinoene (som står for omtrent 90 pst. av distributørenes
omsetning) blir digitalisert.
Komiteen vil understreke hvor
viktig det er at barn og unge skal være en prioritert og
integrert del av den samlede filmpolitikk. Det er viktig at tiltak
rettet mot barn og unge blir samlet og koordinert.
Komiteen er av den oppfatning
at det er fra barn og unge man rekrutterer nye talenter, og at alle
kulturaktiviteter som angår barn og unge blir gjennomgått
og samlet i en handlingsplan.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er fornøyd med at filmmeldingen så klart definerer
barn og unge som målgruppe for en ny filmpolitikk. FILM&KINO
er tiltenkt et overordnet ansvar for dette, blant annet på grunn
av sitt store nettverk av visningsarenaer over hele landet. Flertallet legger
til grunn at FILM&KINO vil samarbeide med aktuelle innholdsprodusenter
knyttet til visninger for barn og unge, og at institusjoner som arbeider
med kompetanseheving blir trukket med i arbeidet.
Komiteen viser til
at i filmmeldingen er f.eks de regionale filmsentrene tillagt en
viktig rolle med tiltak for barn og unge, og komiteen vil
også peke på at det finnes filmverksteder og veksthus
som retter sitt arbeid spesielt mot barn og unge, som f.eks. Mediefabrikken
i Akershus og ungdomshuset Tvibit i Tromsø. Det nye filminstituttet
vil også etter komiteens mening kunne ha
en sentral oppgave i forhold til arbeidet mot barn og unge.
Komiteen mener at filmens plass
i Den kulturelle skolesekken bør styrkes. Det er viktig
at en slik styrking ivaretar hensynet til bredde i forhold til formidlingsformer,
sjangrer og kunstneriske uttrykk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket
seg at nasjonale oppgaver rettet mot barn og unge innenfor dagens
filmpolitikk i overveiende grad forvaltes av to institusjoner, og
at departementet i meldingen tar til orde for at FILM&KINO får
hovedansvaret for tiltak rettet mot barn og unge. Disse medlemmer mener
at FILM&KINO bør ha en viktig rolle i denne forbindelse,
men vil samtidig påpeke at det nye filminstituttet som
har et svært tett forhold til produksjonsmiljøene,
kanskje i større grad bør ha hovedansvaret for
tiltak rettet mot barn og unge. Disse medlemmer mener
dette er viktige momenter å ta med seg når den
nye handlingsplanen for satsingen på barn og unge skal
utarbeides. Disse medlemmer vil understreke at det
er av avgjørende betydning å se på filmtiltakene
rettet mot barn og unge i en sammenheng.
Komiteen vil understreke hvor
viktig det er at bygdekinoene opprettholdes. Dette er en viktig
sosial og kulturell arena utover landet som vi bør sørge
for blir videreført. Komiteen har merket
seg at bygdekinoene blir driftet gjennom tilskudd fra FILM&KINO.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som viktig at departementet ønsker å opprette
et uavhengig festivalstøtteutvalg som skal finansieres
via FILM&KINO. Det er også positivt at departementet
vil innlede drøftinger med FILM&KINO om rammene
for og sammensetningen av utvalget. Flertallet legger
til grunn at festivalenes store betydning som visningsarenaer blir
ivaretatt gjennom de rammene som gis. Det må også avklares hvordan
festivalene i Haugesund og Grimstad skal passes inn i den foreslåtte
modellen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen foreslår å opprette
et uavhengig festival støtteutvalg som tildeler tilskudd
til filmfestivaler. Disse medlemmer kan ikke se at
dette er hensiktsmessig fordi et slikt festivalstøtteutvalg
neppe blir uavhengig, all den tid det er tilskudd fra staten som
skal fordeles. Disse medlemmer mener det heller bør
utarbeides objektive kriterier å fordele tilskudd etter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg
at oppgavene til Norsk filmkommisjon blir foreslått lagt
under det nye filminstituttet. Norsk filmkommisjon har som oppgave å trekke
utenlandske filmproduksjoner til Norge, og gjennom dette styrke
norsk filmproduksjon, bidra til aktivitet og næringsutvikling
på andre samfunnsområder og - gjennom å benytte
norsk location - også promotere norsk natur og kultur i
reiselivssammenheng.
Flertallet legger til grunn at
både Norsk filmkommisjon og det nye filminstituttet har
utstrakt kontakt med utenlandske filmmiljøer. Samordning
av disse oppgavene vil etter flertallets mening kunne
føre til positive synergieffekter i form av forenkling
og effektivisering av arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstrehar merket seg at Regjeringen ønsker
at det nye instituttet skal overta de oppgavene som den norske
filmkommisjonen har. Filmkommisjonen er en stiftelse som skal stimulere
til næringsutvikling og legge til rette for å trekke
utenlandske filmproduksjoner til Norge. Kommisjonen ble opprettet
i 2002 og har sitt sete i Bergen.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at kommisjonen har en uavhengig stilling og fremmer
i tråd med dette følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at Norsk filmkommisjon fortsatt blir en selvstendig enhet med sitt
hovedsete i Bergen."
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, er fornøydmedat tilskuddsordningene
for utvikling, produksjon og lansering i inn- og utland samordnes
i det nye filminstituttet, og at man med omorganiseringen sørger
for klare grenseflater mellom enhetene som foretar vurderingene. Flertallet er
enig i filmmeldingens forslag om at det bør skilles forvaltningsmessig
mellom tilskuddsordninger til kompetanseheving/utvikling,
kunstnerisk baserte tilskudd og tilskudd til markedsføring/lansering.
Meldingen tar til orde for en pakkefinansiering av produksjon som
vil gi produsentene større repertoaransvar, noe som etter flertallets mening
er positivt. Flertallet legger til grunn at ordningen
også vil komme produksjonsmiljøene i regionene
til gode. Dette er etter flertallets mening viktig
både i forhold til å kunne få fram et
større repertoar av historier fortalt på film,
få god balanse mellom nye talenter og etablerte filmskapere,
og for å få inn ny kapital/risikokapital
i norsk filmproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietstøtter Regjeringens målsetting
om at tilskuddsordningene skal bidra til å nå målene
på filmområdet. Men man bør kunne stille
seg spørsmålet om hvorfor man ikke i Norge i likhet
med Danmark og Sverige inngår 4-årskontrakter
med bransjen, for å sikre forutsigbare rammebetingelser. Disse
medlemmer synes det kan virke noe vanskelig å forstå hvilken
vei "Veiviseren" går når det gjelder markedsvurdering
og/eller konsulentvurdering. Disse medlemmer finner
grunn til å spørre hvorfor man ikke finner et
objektivt vurderingskriterium ved tildeling av offentlige tilskudd
som er greit å forholde seg til for alle.
Disse medlemmer har merket seg
at dagens tilskuddsordninger gjør det mulig å produsere
filmer i ulike sjangere. Disse medlemmer er glad
for at det er ulike sjangere, men mener likevel at man ikke bare må ha
fokus på nye talenter, men også sørge
for at de etablerte i bransjen ikke blir tatt som en selvfølge
og "glemt" i fordelingen av ulike tilskudd. Disse medlemmer vil
hevde at det ikke er nok fokus på ekstern finansiering
av filmproduksjon. Det kan synes som om Regjeringen er fornøyd
med den tilskuddsordningen som staten i dag bidrar med, uten å tenke
nytt og se andre måter å finansiere på.
Disse medlemmer synes dette er
en noe defensiv holdning, at noen norske filmer nærmest
utelukkende blir finansiert gjennom ulike tilskuddsordninger. Disse
medlemmer mener at filmproduksjon i utgangspunktet har sterke
muligheter til å være mer selvfinansierende enn
det den er i dag, og ønsker at offentlige ordninger skal
bidra til å øke andelen privat finansiering.
Disse medlemmer avventer handlingsplanen
for kultur og næring, og forventer at man der har et større fokus
på, og muligheter til, å stimulere til ekstern finansiering.
Disse medlemmer har merket seg
at tilskuddsordningen vil bli videreført med enkelte endringer, uten
at det går klart frem hvilke endringer det dreier seg om.
Disse medlemmer har merket seg
at man lanserer en ny tilskuddsform som kalles "pakkefinansiering av
produksjon", hvor det dreier seg om å gi et tilskudd som
sikrer et langsiktig samarbeid mellom produsent og filmselskap.
En pakke betyr at staten gir et tilskudd på 25-30 mill.
kroner for 3 filmer. Disse medlemmer støtter
dette prøveprosjektet for å sikre en forutsigbarhet
i bransjen, samt øke publikums fokus.
Disse medlemmer vil bemerke at
det finnes mange ulike tilskuddsformer og at det kan være
vanskelig å gjøre seg kjent med de ulike formene
for tilskudd. Komiteen er av den oppfatning at de
tilskuddene som gis fra det offentlige, i større grad bør
være samordnet og i større grad spisset inn mot
konkrete tiltak som vil stimulere bransjen til nytenkning. Derfor mener disse
medlemmer at ordningene for manus-, talent- og lanseringsstøtte
bør evalueres.
Komiteen er positiv til at billettstøtten
beholdes, og merker seg at innretningen på støtten
vil bli gjennomgått ved et senere tidspunkt. Komiteen understreker
i den forbindelse betydningen av at departementet gjennomgår
definisjonen av begrepene egenkapital/risikokapital med
tanke på vurdering av hva slags type kapital som ligger
til grunn for det enkelte filmprosjekts finansiering.
Komiteen merker seg at både
billettstøtteordningen og de nye insentivordningene for
utenlandske filmproduksjoner blir lagt til det nye filminstituttet. Komiteen sier
seg enig i dette, men vil understreke at det må utarbeides
klart definerte kriterier for å få støtte
fra disse to ordningene slik at det enkelt kan slås fast
hvem som er støtteberettiget. Det er etter komiteens mening
viktig at forvaltningen av disse to ordningene blir ivaretatt med
klare avgrensinger mot f.eks. konsulentvurderingene.
Komiteen er fornøyd
med at Regjeringen ønsker å sikre alle tilgang
til norske filmer. I den forbindelse er prinsippet om universell
utforming og samfunnsmessig likestilling viktig. Produksjonstilskudd
til teksting av norske filmer er etter komiteens mening
et godt redskap for å gi hørselshemmede samme
tilgang til og utbytte av norske filmer som det hørende
har. Komiteen legger til grunn at departementet vil
søke å styrke filmprodusentenes kjennskap til
støtteordningen for teksting av norske filmer. Komiteen merker
seg også argumentene for teksting knyttet til digitalisering
av kinoene med tanke på at dette vil kunne gi forenklede prosedyrer. Komiteen er
fornøyd med at filmmeldingen tar til orde for at det i
en digital fremtid bør stilles krav om at norske filmer
som får produksjonstilskudd, skal inkludere mulighet for
visning med tekst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg
at de aller fleste norske filmer som slippes på DVD er
tekstet, og mener at det bør være et krav om at
også norske filmer på kino både av hensyn
til hørselshemmede og andre, er tekstet. Ordningen med
tilskudd til teksting av norske filmer på kino bør
derfor videreføres.
Komiteen slutter seg til at det
må være et mål å øke
eksporten av norsk film. Komiteen er enig i at salg
og eksport av norsk film bør være produsentenes ansvar,
men at staten kan bidra som døråpner og formidle
kontakter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at filmmeldingen
tar til orde for at det nye filminstituttet får et overordnet ansvar
for utenlandsprofileringen av norsk film, og at staten fremdeles
bør ha et ansvar for både den kulturelt og den
kommersielt motiverte eksporten. Flertallet er opptatt
av at ulike kanaler må benyttes når norsk film skal
promoteres i utlandet. Det er i den forbindelse viktig at samarbeidet
med produsentene styrkes og at de viktige internasjonale visningsarenaene
identifiseres og tas aktivt i bruk. Flertallet vil
i den forbindelse understreke produsentenes eget ansvar for utenlandslansering
og viser til at det er et mål å styrke produsentleddet. Flertallet merker
seg også forslaget om at tildeling av tilskudd til utenlandslansering
bør formaliseres og inngå i forskrift til audiovisuelle
produksjoner. Flertallet er tilfreds med at departementet
vil vurdere om det skal etableres en tilskuddsordning for utenlandske
distributører som vil importere og lansere norske
filmer, og legger til grunn at departementet vil avklare en eventuell
ordning i forhold til EØS-regelverket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartieter av den oppfatning at skal staten bidra
til kulturell profilering av norske filmer i utlandet, må dette
gå gjennom de kanaler som allerede eksisterer i form av
kultur-attachéenes arbeid i de norske ambassadene. Disse
medlemmer er av den oppfatning at de allerede eksisterende
programmer gjennom UD og Innovasjon Norge også bør
benyttes til lansering av norsk film i utlandet.
Disse medlemmer støtter
ikke forslaget om at Regjeringen vurderer om det skal etableres
ordninger med tilskudd til utenlandske distributører som
vil importere og lansere norsk film. Disse medlemmer mener
at dette vil være klart konkurransevridende og i konflikt
med EØS-avtalen.
Disse medlemmer ser at det er
naturlig at det overordnende ansvaret for profilering av norsk film legges
til den nye virksomheten.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
nå tar sikte på en prøveordning med 15
pst. tilskudd til utenlandske filmproduksjoner i Norge, beregnet
ut fra produksjonskostnader påløpt i Norge.
Komiteen støtter premissene
for å få fradrag ved at man fremmer norsk kultur,
historie og/eller natur. Komiteen presiserer
at hensikten med incentivordningen må være at
man styrker norsk filmbransje.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er fornøyd med at en incentivordning nå er realisert
som forslag i den framlagte filmmeldingen. Flertallet er
tilfreds med den foreslåtte innretningen på ordningen
som vil være i form av tilskudd til utenlandske filmproduksjoner
i Norge som fyller de generelle kravene i ordningen. Det er etter flertallets mening
sannsynlig at incentivordningen vil ha positiv effekt på innsalget
av norske locations mot et internasjonalt filmproduksjonsmiljø, og
derigjennom bidra til å internasjonalisere norsk film.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for at man bruker av tilskuddene på denne måten,
og så helst at man fulgte anmodingsvedtaket som ble fremmet
ved behandlingen av St.meld. nr. 22 (2004-2005) Kultur og næring,
jf. Innst. S. nr. 230 (2004-2005). Her ble det foreslått
en prøveordning med 15 pst. refusjon av utgifter for utenlandske
filmproduksjoner i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket
seg at den foreslåtte ordningen med tilskudd til utenlandske
produksjoner er tenkt finansiert over Kultur- og kirkedepartementets
budsjett og at den begrenses oppad til 10 mill. kroner. Disse medlemmer mener
det også vil være naturlig om midler fra andre
departementer, eksempelvis Nærings- og handelsdepartementet,
hadde kommet i betraktning for så vidt som vi snakker om
et klart næringsrettet virkemiddel. Disse medlemmer mener
også 10 mill. kroner er for lite til at man vil få noen
målbar effekt.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, er fornøyd med forslaget
i filmmeldingen om å innføre innkjøpsordninger
for norsk kort- og langfilm tilsvarende gjeldende ordning for litteratur
og musikk. Flertallet understreker at film er et
viktig kunstnerisk uttrykk som skal være tilgjengelig for
folk flest. Dette kan oppnås ved innføring av
låneordninger ved folkebibliotekene. Flertallet ser
det som særlig viktig at en slik ordning kan gi folk bedre mulighet
til å se smal film og kvalitetsfilm som de kommersielle
aktørene i salg- og utlånsbransjen ikke ser å kunne
prioritere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke Regjeringens forslag om å innføre innkjøpsordninger
for norsk kort- og langfilm etter modell fra ordningen for litteratur
og musikk. Disse medlemmer er av den oppfatning at
dette vil konkurrere både med salg og utleie av DVD og
video, og derfor vil være konkurransevridende.
Komiteen slutter seg til at det
trengs en helhetlig strategi på den regionale filmsatsingen. Komiteen har
merket seg utviklingen innenfor de regionale filmfondene og filmsentrene,
og er glad for at det er stor aktivitet ute i regionene. Det er
gledelig at Regjeringen har lagt seg på en linje hvor man
tenker seg at staten vil være med å bidra, når
de ulike fondene også selv har klart å finne annen
finansiering.
Komiteen er fornøyd
med at filmmeldingen understreker at filmskaping og filmutvikling
i regionene må sees på som en viktig og naturlig
del av den nasjonale filmsatsingen. Kunnskapen om det audiovisuelle
feltet og evnen til å uttrykke seg gjennom billedmediet
er i vår tid blitt tilgjengelig for stadig flere mennesker,
uansett bosted. Særlig vil komiteen understreke
at barn og unge i dag i stor grad både behersker teknologien
og det kunstneriske uttrykket som audiovisuelle medier gir rom for.
Komiteen viser til at regionale
filmsentra og regionale filmfond sammen med de sentrale ordningene
vil kunne ivareta hele verdikjeden innenfor filmfeltet: kompetansebygging,
utdanning, utvikling, produksjon av kortfilm, dokumentar, langfilm
og TV-drama. Komiteen understreker at kinoer, festivaler
og cinemateker er viktige regionale visningsarenaer. Komiteen vil
peke på at det i dag finnes regionale cinemateker i tre
byer: Bergen, Trondheim og Tromsø, og legger til grunn
at disse blir vurdert likt med tanke på statlig finansiering.
Komiteen noterer seg at meldingen
foreslår at drift til regionale tiltak finansieres regionalt,
mens staten kan gi støtte til regionale fond, samt støtte
til utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm, kompetansetiltak
og tiltak for barn og unge gjennom tilskudd til regionale filmsentra. Komiteen vil
i den forbindelse peke på at Nordnorsk filmsenter AS pr.
i dag er knutepunktinstitusjon med en definert prosentfordeling
mellom statlig og regionalt tilskudd. Komiteen legger
til grunn at departementet tar kontakt med de regionale eierne og
at en eventuell ny finansieringsmodell av senteret kan fases inn
over tid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,er enig i den funksjonsfordelingen mellom
regionale sentra og regionale fond som skisseres i filmmeldingen.
Meldingen tar til orde for at de regionale sentra skal være
hovedansvarlig for kort/dokumentarfilm, kompetansebygging
og tiltak for barn og unge. Flertallet mener imidlertid
at det også må kunne tenkes mulig samarbeid og
synergier mellom de regionale sentra og andre aktører,
som for eksempel de regionale fondene.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er positivt til
at den samiske filmen styrkes med blant annet opprettelse av et
eget samisk filmsenter i Kautokeino som skal ha internasjonal forankring. Dette
flertallet legger til grunn at de økonomiske sidene
ved dette på egnet måte blir lagt fram for Stortinget
ved et senere tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,ser positivt på departementets
anbefaling om at det innføres en prøveordning
med statlige tilskudd til regionale filmfond. Flertallet er
tilfreds med Regjeringens forslag om at staten kan gå inn
med midler i de regionale filmfondene under forutsetning av at regionene
matcher de statlige midlene med minst like mye lokale/regionale
midler. Flertallet legger til grunn at de regionale
fondene vil være forankret i en overordnet regional filmpolitisk
strategi. Flertallet er enig i at de statlige midlene
til de regionale filmfondene ikke skal kunne benyttes til støtte
til langfilmer som får produksjonsmidler fra Norsk filmfond.
De statlige midlene kan for øvrig benyttes til langfilm
som ikke er støttet av Norsk filmfond, til kortfilm, dokumentarfilm
og TV-drama, og/eller samproduksjoner med utlandet.
Flertallet mener at det i den
fireårige prøveperioden ikke bør settes
betingelser for hva de matchende regionale midlene skal kunne brukes
til.
Komiteen har merket
seg svaret fra statsråden i brev av 29. mai 2007
(vedlegg), hvor det under avsnittet om regionale filmfond sies følgende:
"2. Regionale filmfond
Den regionale
filmsatsingen er en viktig del av den samlede filmpolitikken. Det
er viktig at de regionale og nasjonale ordningene utfyller hverandre
og støtter opp under hverandre for å nå de
overordnede målene på filmområdet. Statlige
midler til produksjon av langfilm bør derfor kun komme
fra en kilde. Dermed vil man unnga at staten toppfinansierer de
filmene som allerede har fått grunnfinansiering fra Norsk
Filmfond.
I St.meld.nr 22 (2006-2007) er det foreslått
at staten kan støtte de regionale filmfondene under forutsetning av
at regionene matcher de statlige midlene med minst like mye lokale/regionale
midler. Departementet legger til grunn at de statlige midlene og
de matchende lokale/regionale midlene ikke skal benyttes
til støtte til langfilmer som får produksjonstilskudd
fra Norsk filmfond. De regionale filmfondene står fritt
til å benytte øvrige lokale/regionale
midler til investeringer i langfilmer som er støttet fra
Norsk filmfond.
Formålet med det statlige
tilskuddet er å utløse flere lokale midler - ikke
spre midlene til langfilm på flere aktører. Det
er derfor satt som forutsetning at de statlige midlene og de matchende
regionale midlene ikke skal brukes til finansiering av filmer som
får produksjonstilskudd fra Norsk filmfond. Mitt inntrykk
er at de regionale fondene langt på vei deler disse prinsipielle synspunktene,
men at de mener det trengs særlige ordninger i en oppbyggingsfase."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er av den oppfatning at det fremdeles
er uklart hvilke midler som kan brukes til investeringer i langfilmer
støttet fra Norsk filmfond. Disse medlemmer er
av den oppfatning at selv om de regionale filmfondene går
inn i langfilmer støttet av filmfondet, vil ikke dette
bidra til at man sprer midlene utover, snarere tvert imot.
Disse medlemmer viser til at
Filmmeldingen har et mål om langfilmproduksjon pr. år
på 20 filmer. Disse medlemmer tror dette
vil være vanskelig å gjennomføre uten
nettopp bidrag fra de regionale filmfondene og deres kompetanse.
Disse medlemmer ønsker
ikke at det skal være statlige begrensninger på de
regionale filmfondene, men at disse fritt og på grunnlag
av egne vurderinger kan gå inn i filmene de måtte
se som hensiktsmessige å investere i.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ikke
legge begrensninger på investeringer som gjøres
av de regionale filmfondene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
advare mot at det blir for mange regionale fond. De fond som får
offentlig støtte, må være bærekraftige
uten å komme i utilbørlig konkurranse med hverandre
eller privat kapital. Norge er et land med relativt få innbyggere,
og det er viktig at kompetansen på et så viktig
felt ikke blir for spredt. Disse medlemmer mener
det er viktig å konsentrere seg om de fondene som nå er
etablert eller er under etablering og på sikt forsøke å gjøre
disse enda sterkere. Disse medlemmer er av den oppfatning
at slike regionale fond kan sikre rekruttering og beholde ung kompetanse i
lokalmiljøene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enige i at man bør skille
mellom regionale filmfond og regionale filmsentre. Da fondene skal
drive kommersiell virksomhet, og sentrene skal være lokalt
og regionalt forankret og driftes regionalt fra.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det
er viktig å ta hele landet i bruk i filmpolitikken. Særlig
i lys av den maktkonsentrasjonen det nye filminstituttet vil representere,
er det viktig for norsk film i sin alminnelighet at det legges til
rette for fremvekst av vitale filmmiljøer også i
andre deler av landet enn Oslo. De regionale filmfondene vil her stå sentralt. Disse
medlemmer mener det blir avgjørende at disse fondene
får arbeidsrom og gode utviklingsmuligheter. Disse
medlemmer sikter da blant annet til selvstendig prosjektutvikling
innenfor alle funksjoner og dermed et selvstendig utgangspunkt for
profilarbeid og programtenkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener således det ikke
skal legges føringer i forhold til de regionale fondenes
arbeid i forhold til genre. Disse medlemmer er derfor
uenige i de innvendinger og føringer meldingen legger i
forhold til langfilm.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er tilfreds med at filmmeldingen trekker opp en offensiv likestillingspolitikk
for filmfeltet. Flertallet støtter de tiltakene
som er foreslått i meldingen for å få flere
kvinner inn på alle nivåer i norsk film, og mener
det er en god ambisjon at innen 2010 skal det være minst
40 pst. kvinner i nøkkelposisjoner i norsk film. Flertallet har
notert seg at liknende mål er nedfelt i andre lands filmpolitikk,
blant annet i Sverige, hvor målsettingen er 40 pst. kjønnsfordeling
innen 2009.
Det er flertallets mening at
kulturlivet generelt bør ha god kjønnsbalanse,
slik at både kvinners og menns historier blir reflektert
og fortalt gjennom ulike kunstuttrykk. Innenfor filmmediet er det
i dag en klar overvekt av menn i viktige posisjoner, noe som spesielt bør
påkalle oppmerksomhet; ikke minst fordi det pr. i dag utdannes
mange kvinner innen film. Flertallet er derfor tilfreds
med at både stipender, mentor-ordninger, talentutviklingsmidler
og ulike deler av tilskuddsordningene nå blir innrettet
på å nå likestillingsmålene. Flertallet merker
seg også at filmmeldingen tar til orde for ytterligere
kvotering dersom målet om 40 pst. kjønnsfordeling
ikke er nådd innen 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre støtter målsettingene om bedre
likestilling innenfor filmproduksjon i Norge. Disse medlemmer mener
man her må ta flere virkemidler i bruk, eksempelvis innenfor
videreutdanning, kursing osv. Disse medlemmer vil
også særlig peke på verdien av filmbransjens
egen oppmerksomhet om de ressursene kvinner representerer på alle
plan i filmproduksjonen. Disse medlemmer mener imidlertid
en på prinsipielt grunnlag bør være varsom
med å ta kvotering i bruk i forhold til kunstneriske funksjoner. Disse medlemmer mener
kvotering som virkemiddel fort får et instrumentelt preg,
og at det lett kan føre til konflikter i forhold til kunstneriske
prosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen har en ambisjon om at innen 2010 skal
andelen kvinner/menn være minst 40 pst. i nøkkelposisjoner
i norsk filmproduksjon, og at særskilte virkemidler skal
tas i bruk for at dette skal oppnås. Disse medlemmer har
videre merket seg at det skal innføres ytterligere kvotering hvis
ikke målet nås innen 2010.
Disse medlemmer støtter
ikke forslaget, da det vil kunne rekrutteres mange flotte talenter
av begge kjønn innen 2010. Disse medlemmer ønsker
seg en fri og uavhengig filmbransje, og det vil ikke være tilfelle
hvis staten skal straffe dem som ikke har oppnådd 40 pst.
ved å redusere tilskuddene deres.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at ingen skal kvoteres inn verken i næringslivet eller
i offentlig støttede kulturtiltak ut fra kjønn,
religion eller rase, men at man blir valgt på bakgrunn
av kompetanse og egnethet.
Disse medlemmer mener at straffetiltak
mot pakkefinansieringen kan bidra til at man ikke oppnår den ønskede
hensikten og de mål man har satt seg.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet,merker
seg at filmmeldingen understreker NRKs forpliktelser som allmennkringkaster
overfor norsk kultur og språk. Flertallet er fornøyd
med at Regjeringen tar til orde for at NRK bør sette en
større del av sin dramaproduksjon ut til uavhengige produsenter.
Dette vil etter flertallets mening bidra til å styrke
det norske filmmiljøet generelt. Flertallet er
også tilfreds med at filmmeldingen understreker NRKs ansvar
for å vise norske kinofilmer, kortfilmer og dokumentarfilmer
på fjernsyn til en anstendig pris.
Det er etter et annet flertalls,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets mening,
riktig at Regjeringen ikke vil pålegge NRK slike forpliktelser, men
at dette understrekes som en viktig del av allmennkringkasterens
oppdrag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at NRK i dag setter ut om lag
10 pst. av sitt programbudsjett. Dette er også i tråd
med EU-regelverket på området. Disse medlemmer mener
denne andelen bør økes. Disse medlemmer mener
departementet bør drøfte dette med hovedaktørene
innenfor norsk filmproduksjon og NRK med sikte på å få til
en betydelig økning, eksempelvis på linje med
den danske.
Komiteen er enig i at det er
viktig at Norge deltar i internasjonale programmer. Dette fordi
man knytter nettverk, øker kompetansen og ikke minst samarbeider om
ulike filmproduksjoner. Dette har også økonomiske konsekvenser
for norsk filmproduksjon, da dette genererer midler fra EU og Nordisk
film- og tv-fond til samproduksjoner.
Komiteen ser seg fornøyd
med at Norge tar sikte på å tiltre Europarådets
konvensjon for samproduksjon av film.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at Norsk filmkommisjon fortsatt blir en selvstendig enhet med sitt hovedsete i Bergen.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om nasjonal plan for forvaltning av filmmateriell.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen ikke legge begrensninger på investeringer som gjøres av de regionale filmfondene.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 22 (2006-2007) - Veiviseren. For det norske filmløftet - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 16. mai 2007
fra Familie- og kulturkomiteen med spørsmål knyttet
til St.meld. nr. 22 (2006-2007).
Spørsmål om fjernsynskanalenes
rolle i forhold til norske film- og dramaproduksjoner er behandlet
i St.meld. nr. 30 (2006-2007) Kringkasting i en digital fremtid
som ble lagt fram 11. mai 2007, jf. kapittel 4 Allmennkringkastingens
rolle og kapittel 9.3 Nærmere om NRKs kulturpolitiske forpliktelser.
Jeg kan ikke se at det er nødvendig med en tilleggsmelding
om disse spørsmålene.
Den regionale filmsatsingen er en viktig del
av den samlede nasjonale filmpolitikken. Det er viktig at de regionale
og nasjonale ordningene utfyller hverandre og støtter opp
under hverandre for å nå de overordnede målene
på filmområdet. Statlige midler til produksjon av
langfilm bør derfor kun komme fra én kilde. Dermed
vil man unngå at staten toppfinansierer de filmene som
allerede har fått grunnfinansiering fra Norsk filmfond.
I St.meld. nr. 22 (2006-2007) er det foreslått
at staten kan støtte de regionale filmfondene under forutsetning av
at regionen matcher de statlige midlene med minst like mye lokale/regionale
midler. Departementet legger til grunn at de statlige midlene og
de matchende lokale/regionale midlene ikke skal benyttes
til støtte til langfilmer som får produksjonstilskudd
fra Norsk filmfond. De regionale filmfondene står fritt
til å benytte øvrige lokale/regionale
midler til investeringer i langfilmer som er støttet fra
Norsk filmfond.
Formålet med det statlige tilskuddet
er å utløse flere lokale midler - ikke å spre
midlene til langfilm på flere aktører. Det er
derfor satt som forutsetning at de statlige midlene og de matchende
regionale midlene ikke skal brukes til finansiering av filmer som
får produksjonstilskudd fra Norsk filmfond. Mitt inntrykk
er at de regionale fondene langt på vei deler disse prinsipielle synspunktene,
men at de mener det trengs særlige ordninger i en oppbyggingsfase.
Jeg ser ikke at det er noen grunn til å fremme
en tilleggsmelding på dette punktet.
I St.meld. nr. 22 (2006-2007) er det foreslått å legge ansvaret
for restaurering og bevaring av den norske filmarven legges til
Nasjonalbiblioteket. Det er i dag til dels uklare ansvarslinjer
mellom Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket på dette
området, og forslaget betyr en klargjøring av
dette ansvarsforholdet.
Forslaget innebærer en rendyrking av
Nasjonalbibliotekets rolle som det nasjonale arkiv for alle typer medier.
Både Nasjonalbiblioteket og Norsk filminstitutt arbeider
i dag med innsamling, arkivering, restaurering og formidling av
film. Nasjonalbiblioteket har et eget restaureringslaboratorium
for film, og restaurerer årlig mellom 20 000 og
30 000 meter film. Norsk filminstitutt restaurerer ikke
film selv, men kjøper i dag restaureringstjenester fra
ulike laboratorium, blant annet fra Nasjonalbiblioteket. For å samle
kompetansen omkring restaurering og bevaring av film, bør
det samlede ansvaret legges til Nasjonalbiblioteket, fremfor et
delt ansvar som i dag. Det er naturlig at ansvaret for restaurering
legges til den virksomhet som skal ha ansvar for innsamling og bevaring
av materialet. Det er ikke noe i veien for at Nasjonalbiblioteket
kan kjøpe tjenester eksternt - slik Norsk filminstitutt
gjør i dag - hvis det er behov for det. Det legges til
grunn at de faglige prioriteringene av hvilke filmer som skal restaureres
skal gjøres i nært samarbeid med Norsk filminstitutt.
Det nye filminstituttet vil få oppgaver
som i dag ligger til Norsk filmfond, Norsk filminstitutt og Norsk filmutvikling.
Norsk filminstitutt har i dag ansvaret for utenlandslansering av
norske filmer. Dette innebærer utstrakt kontakt med utenlandske
filmskapere og produsenter. Filmkommisjonen retter seg mot utenlandske filmprodusenter,
og vil således ha mange av de samme kontaktpunktene. Norsk
filmfond forvalter tilskuddsordningene til filmproduksjon, og er
gjennom dette i kontakt med utenlandske filmprodusenter i ulike
samproduksjoner med utlandet.
Det er i tillegg foreslått å innføre
en prøveordning med 15 pst. tilskudd til utenlandske filmproduksjoner
i Norge, jf. pkt. 6.15 i meldingen. Ordningen vil forvaltes av det
nye filminstituttet. Departementet ser det som mest hensiktsmessig
at samme instans som forvalter denne ordningen også har
ansvaret for det øvrige filmkommisjonsarbeidet.
Det vil bli enklere for utenlandske produsenter å kun ha én
virksomhet å forholde seg til.
Jeg legger til grunn at dette vil føre
til en forenkling og effektivisering av arbeidet.
I St.meld. nr. 22 (2006-2007) er det foreslått
at det nye filminstituttet skal få ansvar for de oppgavene
en nasjonal filmkommisjon skal ivareta. Hvordan dette arbeidet skal
organiseres vil være opp til den nye virksomheten.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 8. juni 2007
May-Helen Molvær Grimstad
leder |
Karin S. Woldseth
ordfører |