Forslagsstillerne viser til at det er behov
for å øke sikkerheten for ansatte og beboere i
barnevernsinstitusjonene. En måte å bidra til
dette på er å gi de ansatte mulighet til å gripe
inn med ulike kontrolltiltak for å avdekke på et
tidligere stadium om det er grunn til å endre oppfølgingen
av den enkelte beboer, om tilbudet er tilpasset, eller om det er
behov for annet tiltak.
Forslagsstillerne viser til at ungdommenes rettigheter ivaretas
i gjeldende forskrift på en slik måte at det hindrer
de voksne å gi dem den hjelpen de trenger.
Forslagsstillerne uttaler at hensynet til personvern
er særlig viktig i forhold til den sårbare gruppen
av barn og unge som må bo i barnevernsinstitusjon.
Forslagsstillerne mener likevel at man i institusjoner for
ungdom med alvorlige atferdsproblemer, rus- og voldsproblematikk
ikke kan la personvernhensyn gå foran sikkerheten for øvrige
beboere og ansatte. Regelverket må i disse tilfeller gi
tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, slik at det kan iverksettes strakstiltak
med sterkere mulighet til å gripe inn med kontroll og oppfølging.
Forslagsstillerne fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
nødvendige endringer i forskrift om rettigheter og bruk
av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon, slik at ansatte
gis et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å gripe inn med
nødvendige kontrolltiltak og frihetsbegrensninger i forhold til
beboere med særlige utfordringer knyttet til atferdsproblemer,
rus- og voldsproblematikk."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre,
Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig
Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond
Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at det
i den senere tid har vært alvorlige hendelser og avisartikler
om vold, rus og overgrep på barnevernsinstitusjoner. I
tillegg til at undersøkelser i den senere tid også viser
at barn og unge som bor på barnevernsinstitusjoner, langt
fra føler seg trygge der. Dette er svært uheldig
all den tid mange av disse barna og ungdommene har levd et liv i
utrygghet før de kom til en institusjon.
Komiteen vil understreke at hensynet
til personvern og den enkeltes frihet og integritet hele tiden må balanseres
opp mot bruk av tvang. I barnevernloven § 5-9
med tilhørende forskrift om rettigheter og bruk av tvang,
er det angitt regler for når det kan benyttes tvang overfor
beboere på barnevernsinstitusjoner, og hva slags tvang
som kan benyttes. Komiteen vil peke på at
dette er forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
og i FNs barnekonvensjon, og at det altså er mulig å benytte
tvang når nærmere vilkår for dette er
oppfylt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil imidlertid presisere at all tvangsbruk på institusjonene
må vurderes ut fra den aktuelle, konkrete situasjon. Det
er derfor nødvendig å utøve et skjønn
for bruk av tvang innenfor de rammer som settes av lovverket.
Komiteen understreker
at det er viktig å få en felles forståelse
av regelverket og en ensartet praksis.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet kommenterer enkeltbestemmelser
i rettighetsforskriften, og åpner for å vurdere institusjonenes
behov for å kunne foreta ransaking ved mistanke om oppbevaring
av tyvegods på institusjonen - først og fremst
med tanke på riktig oppfølging av beboerne og
ikke primært for å avdekke kriminell atferd. Flertallet er
enig i at det kan være formålstjenlig å vurdere
dette, og slutter seg til departementets resonnement knyttet til
at det ikke er barnevernsinstitusjonenes, men politiets oppgave å avdekke
kriminell atferd.
Komiteen møtte
i den åpne høringen 8. oktober 2007 representanter
fra både institusjonene og de ansatte. Institusjonene var
bekymret over at mobiltelefon og Internett gir ungdommene fri tilgang
til de miljøene mange av disse ungdommene var flyttet bort
fra. Kontakt med narkolangere ble nevnt som eksempel. Mobiltelefon
og tilgang til Internett blir også tolket som en rettighet
barna og ungdommene har for å kunne kommunisere med omverdenen.
De organiserte kriminelle miljøene vil da samtidig vite
hvor ungdommene befinner seg. Dette gjør igjen stoff lettere
tilgjengelig også innenfor institusjonene. Representanten
fra institusjonene mente det definitivt var på sin plass
med en full gjennomgang av forskriftene.
Også Fellesorganisasjonen (FO) imøteser
en gjennomgang av aktuelle lovbestemmelser og forskrift, men forventet
at gjennomgangen burde ha et sterkt fokus på det faglige
innholdet og rammebetingelsene i hjelpetilbudene til barn og unge
med store hjelpebehov. Kontinuerlig kunnskaps- og metodeutvikling
er nødvendig for å møte eksisterende
og nye utfordringer innenfor barnevernet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, er fornøyd med at Barne- og likestillingsdepartementet
vil følge praktiseringen av lovverket på barnevernsfeltet
nøye, og at man fortløpende vil vurdere behovet
for endringer for å sikre at regelverket er tilpasset de
aktuelle utfordringene man står overfor. Flertallet merker seg
også at oppsummeringsrapporten fra det landsomfattende
tilsynet med barnevernsinstitusjoner i 2006, ført i pennen
av Fylkesmannen i Buskerud, peker på at det er et stort
behov for fortsatt opplæring av de ansatte med tanke på bruk
av mulige restriksjoner og tvang, og hvordan dette skal håndteres
korrekt og i henhold til regelverket. Flertallet merker
seg at fylkesmannen ikke foreslår at regelverket endres,
men at det framholdes at god og målrettet opplæring
i praktisering av reglene vil kunne gi de ønskede resultater. Flertallet er
enig i dette og noterer seg at Barne- og likestillingsdepartementet
har sendt ut et brev til alle institusjoner med presiseringer om
hvilke muligheter og rammer dagens regelverk gir for bruk av tvang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at
regelverket må sikre de ansatte tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag
til å gripe inn for å gi barn på institusjon
mulighet til å bli kvitt problemer knyttet til rus, vold
og annen kriminalitet. Disse medlemmer vil samtidig
påpeke at det er svært viktig å hindre
overgrep mot barn som bor på institusjon, og at det til enhver
tid må foretas en grundig avveining mellom hensynet til
rettssikkerhet og bruk av tvang. Disse medlemmer viser
videre til at det er behov for opplæring av de ansatte
for å gi dem bedre kjennskap til hvilke muligheter dagens
regelverk gir for bruk av tvang, samt å bedre rammebetingelsene
for barnevernsinstitusjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til forslaget
fra forslagsstillerne og ser at det er helt klart en nødvendighet
at man får en full gjennomgang av forskriftene. Dette fordi
det i dag er et langt tøffere kriminelt miljø i
Norge og fordi det ikke bare er det offentliges ansvar, men også ønske å beskytte
og behandle barn og ungdommer med store hjelpebehov. Dette kan kun
gjøres gjennom en enhetlig oppfatning av forskriftene og
en mulighet til å ha virkemidler som gjør det
mulig å beskytte barna mot seg selv.
Disse medlemmer fremmer forslag
i samsvar med dokumentet:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
nødvendige endringer i forskrift om rettigheter og bruk
av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon, slik at ansatte
gis et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å gripe inn med
nødvendige kontrolltiltak og frihetsbegrensninger i forhold til
beboere med særlige utfordringer knyttet til atferdsproblemer,
rus- og voldsproblematikk."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:
Stortinget ber Regjeringen foreta nødvendige endringer i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon, slik at ansatte gis et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å gripe inn med nødvendige kontrolltiltak og frihetsbegrensninger i forhold til beboere med særlige utfordringer knyttet til atferdsproblemer, rus- og voldsproblematikk.
Komiteen viser til
sine merknader og til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:63 (2006-2007) - representantforslag
fra stortingsrepresentantene Olemic Thommessen, Elisabeth Aspaker,
André Oktay Dahl og Martin Engeseth om full gjennomgang
av forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon
- vedlegges protokollen.
Vedrørende dokument 8:63 (2006-2007)
Jeg viser til brev 18. april 2007 fra familie- og kulturkomiteen med oversendelse av representantforslag.
Stortingsrepresentantene Olemic Thommessen,
Elisabeth Aspaker, André Oktay Dahl og Martin Engeset har
i Dokument nr. 8:63 (2006-2007) fremmet følgende private
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen
foreta nødvendige endringer i forskrift om rettigheter
og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon, slik at ansatte
gis et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å gripe inn med
nødvendige kontrolltiltak og frihetsbegrensninger i forhold til
beboere med særlige utfordringer knyttet til atferdsproblemer,
rus- og voldsproblematikk."
Det nevnes konkret at det kan være
behov for å nekte ungdom å være sammen
på rommene, ved mistanke om skjult tyvegods må det
kunne gjennomføres ransaking for å avdekke kriminell
atferd, i enkelte tilfeller kunne ta fra beboere mobiltelefon i
en periode eller føre kontroll med pengebruk for å hindre
kriminelle handlinger eller rusmiddelmisbruk. Det vises videre til at
det også kan være behov for å sette opp
kollektive regler som gjelder for alle, noe som det anføres
at det er begrenset adgang til i dag.
Menneskerettighetene, herunder Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) og FNs barnevernkonvensjon, setter rammer for bruk av tvang.
Barnevernloven og forskriftene til loven er basert på dette. Barnevernloven § 5-9
med tilhørende forskrift om rettigheter og bruk av tvang
under opphold i barneverninstitusjon av 12. desember 2002
(rettighetsforskriften) angir reglene for når det kan benyttes
tvang overfor beboere på barneverninstitusjoner, og hva
slags tvang som kan benyttes. Det er med andre ord mulig å benytte tvang
når nærmere vilkår er oppfylt Felles
for all tvangsbruk på disse institusjonene er at den må baseres på en
individuell og konkret vurdering i forhold til den enkelte beboer
ut i fra angitte vilkår. Ved denne vurderingen skal det
blant annet legges vekt på formålet med oppholdet
i institusjonen.
Felles forståelse av regelverket og
ensartet praksis er i seg selv et mål. Det må imidlertid
understrekes at selv om regelverket presiseres, vil det i den konkrete
situasjonen man står overfor, både som institusjonsansatt
og tilsynsmyndighet, være nødvendig å utøve
skjønn innenfor de rammer regelverket setter. Det kan være vesentlige
forhold i den konkrete situasjonen som er forskjellig fra situasjoner
det kan synes naturlig å sammenligne med. Det er derfor
ikke mulig, og heller ikke ønskelig, å fastsette
eksakte rammer for innholdet I de ulike skjønnstemaene.
Gjeldende rettighetsforskrift erstattet forskrift
fra 1993. I den nye forskriften ønsket departementet å imøtekomme
behovet for mer presise regler på området, og
gjøre forskriften mer brukervennlig.
Rettighetsforskriften innholder generelle bestemmelser
som gjelder alle som oppholder seg i barneverninstitusjon uavhengig
av plasseringsgrunnlag. Det er videre i kapittel 4 i forskriften
gitt særlige regler ved plassering nettopp etter barnevernlovens
bestemmelser om alvorlige atferdsvansker, jf. barnvernloven §§ 4-24, 4-25
annet ledd annet punktum og 4-26.
Det kan med hjemmel i rettighetsforskriften
foretas ransaking av en beboers rom og eiendeler, og det kan foretas
kroppsvisitasjon, dersom institusjonen har begrunnet mistanke om
at beboeren oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander. Det
er for øvrig også adgang til å kontrollere
post til beboer ved begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder
rusmidler eller farlige gjenstander.
Forslagsstillerne mener det er behov for sterkere mulighet
til å gripe inn med kontroll og oppfølging, og trekker
frem bruk av ransaking ved mistanke om skjult tyvegods for å avdekke
kriminell atferd som et konkret eksempel. Rettighetsforskriften
gir ikke i dag adgang til å gjennomføre ransaking
i slike tilfeller. Generelt kan bemerkes at det ikke er barneverninstitusjoners, men
politiets oppgave å avdekke kriminell atferd. Jeg oppfatter
imidlertid bruk av politi i barneverninstitusjoner som et drastisk
virkemiddel. Taushetspliktsreglene setter også rammer
for når institusjoner kan anmelde beboere. Bare i konkrete
tilfeller, der en institusjon etter en individuell vurdering finner
at anmeldelse for eksempel er nødvendig for å fremme
institusjonens oppgaver i forhold til den enkelte klient, kan institusjonen
anmelde beboeren. Jeg er enig med forslagsstillerne i at det i noen
tilfeller kan være behov for institusjonen også å kunne
foreta ransaking ved mistanke om at det er skjult tyvegods på institusjon,
ikke primært for å avdekke kriminelle atferd,
men for å kunne gi beboerne god og formålstjenlig
omsorg og behandling. Jeg vil vurdere dette spørsmålet
nærmere.
Beviskravet for kontroll av post, ransaking
og kroppsvisitasjon ble for øvrig ved revisjonen av forskriften
i 2002 senket fra skjellig grunn til mistanke - dvs. sannsynlighetsovervekt
- til begrunnet mistanke. Begrunnet mistanke innebærer
at det er tilstrekkelig at man etter en individuell vurdering har
konkrete holdepunkter for at beboeren oppbevarer rusmidler eller
farlige gjenstander, eller at en postforsendelse har slikt innhold.
Ved samme revisjon ble adgangen til å kroppsvisitere på angjeldende
vilkår utvidet fra kun å gjelde beboere plassert
på grunn av alvorlige atferdsvansker, til å gjelde
alle beboere uavhengig av plasseringsgrunnlag. Det er således
en større adgang til å foreta kontroll av post,
ransaking og kroppsvisitasjon.
Videre er det for beboere plassert på grunn
av alvorlige atferdsvansker, anledning til å holde utgangsdøren låst
for en periode, i den utstrekning dette etter en konkret vurdering
anses nødvendig ut i fra formålet med plasseringen.
Der dette gjøres, må en tilrettelegge slik at
institusjonen ikke fremstår som lukket for beboere det
ikke er nødvendig å begrense bevegelsesfriheten for.
Det er også adgang til å nekte besøk
utenfra for en kort periode, dersom dette er påkrevd av
hensyn til behandlingsopplegget, og det ikke anses urimelig. På samme
måte kan en beboer etter en individuell vurdering nektes
samvær med andre beboere på eget rom eller fellesrom
uten at noen av personalet til stede. Et generelt forbud vil imidlertid
være i strid med forskriften. En kan også nekte
en beboer å medbringe egen mobiltelefon til institusjonen
dersom formålet med plasseringen tilsier det, eller det
er nødvendig av hensyn til trygghet og trivsel. Det kan
også fastsettes generelle regler om hvordan og når
telefon kan benyttes.
Barn og unge i barneverninstitusjoner skal imidlertid i
utgangspunktet kunne nyttiggjøre seg de tiltak som finnes
i lokalsamfunnet, som skole- og fritidstilbud. De skal i størst
mulig grad ha et normalt liv, og institusjonen skal gi ungdommen
formålstjenlig omsorg og behandling. Målsettingen
er derfor at bruk av tvang skal reduseres til et minimum, og at
unødvendig tvang skal unngås. Det er imidlertid
adgang til å begrense en beboers kontakt med andre når
dette skjer etter en konkret og individuell vurdering basert på de
nærmere angitte vilkår.
Når det gjelder forslaget om å føre
kontroll med pengebruk for å hindre kriminelle handlinger
eller rusmiddelmisbruk, er jeg i tvil om dette vil være
riktig virkemiddel i forhold til det man ønsker å oppnå. Å innføre en
slik begrensning vil både bryte med utgangspunktet om beboerens
rett til å bestemme i personlige spørsmål,
samtidig som det vil være vanskelig å praktisere fullt
ut. Etter min mening bør man søke å oppnå det samme
gjennom gode faglige metoder.
Ellers vil jeg nevne at det er anledning til å bruke tvang
etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger
der dette er uomgjengelig nødvendig for å avverge
fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom.
Tvangsbruken må ikke overstige det som er nødvendig
for å avverge skaden, og skal opphøre straks skaden
eller faren er avverget. Holding for å hindre at en beboer
skader seg selv eller andre, eller isolering av beboeren til faren
for skade er opphørt, kan for eksempel være aktuelt
overfor ungdom med alvorlige atferdsproblem.
Kontroll av korrespondanse, ransaking av rom
og eiendeler, kroppsvisitasjon av barn og unge i barneverninstitusjoner
mot deres vilje mv., griper inn i beboernes integritet. Det er derfor
et krav om det må fattes vedtak om slik tvangsbruk som
skal begrunnes og protokollføres. Kravet er først
og fremst satt for å sikre notoritet og kontroll, slik
at tilsynsmyndigheten kan gå gjennom vedtakene og vurdere
om de er i samsvar med lov og forskrift.
I Forskrift om krav til
kvalitet i barneverninstitusjoner(kvalitetsforskriften) er
det stilt generelle krav til barneverninstitusjonene. Institusjonen
skal blant annet ha en definert målgruppe og en formulert
målsetting for sin faglige virksomhet De metoder som anvendes ved
institusjonen skal være faglig og etisk forsvarlige, tilpasset
institusjonens målgruppe og målsetting og være
forankret i allment anerkjent fagteori. Det stilles også krav
til institusjonens bemanning og de ansattes kompetanse. Også disse
kravene skal ses i forhold til den enkelte institusjons målgruppe
og målsetting. Ungdom blir ofte plassert på barneverninstitusjoner
nettopp på grunn av atferdsvansker. Når institusjoner
har påtatt seg å ha omsorg for for eksempel barn
med alvorlige atferdsproblemer, vil det kunne oppstå situasjoner
som kan være utfordrende og vanskelige. Det må imidlertid kunne
legges til grunn at institusjoner både har personale og
metoder som innenfor de rammer regelverket setter, kan håndtere
slike situasjoner. Det må for eksempel kunne påregnes
at det vil kunne forekomme straffbare forhold blant beboere. Institusjoner
som har ungdom med alvorlige atferdsvansker som målgruppe må ha
slik bemanning og personale med slike kvalifikasjoner, at det som
en hovedregel for eksempel kan forhindre for eksempel tilløp
til vold/trusler om vold uten bistand fra politiet.
Som det fremgår ovenfor fordrer mange
regler i rettighetsforskriften en konkret skjønnsmessig
vurdering av om vilkårene for tvangsanvendelse er til stede.
Skal reglene fylle sitt formål, er det viktig at de ansatte
ved institusjonene er seg bevisst dette ansvaret, og utøver sitt
skjønn på en god faglig og etisk måte.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utarbeidet i 2005 et kursopplegg
for ansatte i Barne-, ungdoms- og familieetaten for å sikre
fokus på barn og unges rettigheter under opphold i barneverninstitusjon.
Kursopplegget ble oppdatert i 2006 og er gjort tilgjengelig også for
ansatte i Oslo og Trondheims andrelinjetjeneste og private barneverntiltak.
Alle regionene har nå retningslinjer for å sikre
at nyansatte og øvrige ansatte kan vedlikeholde og oppdatere
sine kunnskaper om dette regelverket. Opplæring i rettighetsforskriften
basert på et felles opplæringsopplegg skal sikre
et godt og likeverdig tilbud på dette viktige området.
I 2006 ble det gjennomført landsomfattende
tilsyn med barneverninstitusjoner med felles tema "Vern om den personlige
integritet". Fylkesmannen i Buskerud har etter oppdrag frå Barne-
og likestilligsdepartementet laget en oppsummeringsrapport. Rapporten
beskriver omfanget av tilsynet som ble utført, og hvilke
funn som ble gjort.
Avslutningsvis i oppsummeringsrapporten beskrives enkelte
områder der det landsomfattende tilsynet har synliggjort
at det bør diskuteres hvorvidt det bør foretas
endringer i metodisk tilnærming eller endringer i forskrifter.
Om rettighetsforskriften Uttales det: " I etterkant
av systemrevisjonene har det blitt medieoppmerksomhet rundt noen
av de avvikene som er avdekket. Det har bl.a. versert en diskusjon
om rettighetsforskriften er for snillistisk, og om det er for vanskelig å sette
inn begrensninger overfor ungdom som trenger klare grenser. Funnene
ved dette landsomfattende tilsynet viser at den alt overveiende
delen av de avvikene som er avdekket, gjelder at det er satt inn
begrensninger i beboernes kontakt med andre og deres bevegelsesfrihet,
uten at det er foretatt tilstrekkelige individuelle vurderinger
eller fattet vedtak. Dette betyr ikke at de begrensningene som er
satt inn ikke skulle vært gjennomført. Del kan
like gjerne tolkes som at de ansattes rutiner og kunnskap om hvordan
dette skal gjennomføres; er for dårlig. Det er
viktig å merke seg at slike restriksjoner også kan
være gjennomført ved mange av de institusjonene
som ikke har fått avvik, men at dette da er gjort i henhold
til bestemmelsene i lov og forskrift. Funnene fra det landsomfattende
tilsynet tilsier derfor ikke en diskusjon om hvilke begrensninger det
skal være mulig å gjennomføre, men i
hvilken grad det skal være anledning til å sette
inn begrensninger som en rutine som gjelder alle beboere ved visse
typer institusjoner. Dette vil medføre en svekket rettssikkerhet
for beboere ved disse institusjonene, men vil medføre en
enklere håndheving av reglene for de ansatte. Funnene viser
klart at denne type restriksjoner settes inn uten å følge
dagens bestemmelser langt oftere på institusjoner som tar
imot akuttplasseringer enn på de institusjonene som ikke
gjør det. Hvis dagens regelverk skal opprettholdes, viser
funnene et stort behov for fortsatt opplæring av de ansatte,
både med tanke på hvilke restriksjoner det er
mulig å sette inn, og med tanke på hvordan dette
skal gjøres korrekt. "
Barne- og likestillingsdepartementet følger
praktiseringen av lov- og regelverket på barnevernområdet nøye,
og vurderer fortløpende behovet for endringer for å sikre
at regelverket er tilpasset de utfordringer dette saksområdet
krever.
Det er viktig at ungdom på institusjon
møtes med grenser og voksne som i kraft av sin autoritet
hindrer ungdom i å skade seg selv eller andre slik det
blir gjort i vanlige familier.
Eksemplene ovenfor fra rettighetsforskriftens bestemmelser
viser etter min oppfatning at dagens regelverk inneholder den nødvendige
balanse mellom beboernes behov for vern om sin integritet, og institusjonens
behov for å kunne anvende tvang i konkrete tilfeller der
dette anses påkrevd av hensyn til formålet med
den enkelte plassering.
Som det fremgår av oppsummeringsrapporten
fra det landsomfattende tilsynet, vil innføring av begrensninger
som en rutine som skal gjelde alle beboere ved visse typer institusjoner,
på den ene side medføre enklere håndheving
av reglene for de ansatte, men på den annen side medføre
svekket rettssikkerhet for beboerne ved institusjonene. Fylkesmannen
foreslår ikke at regelverket endres. Det påpekes
imidlertid at det er et stort behov for fortsatt opplæring
av de ansatte både med tanke på hvilke restriksjoner
det er mulig å sette inn, og med tanke på hvordan
dette skal gjøres korrekt. Jeg mener derfor at satsingen
på opplæring av ansatte i barneverninstitusjoner
heller må styrkes, enn at regelverket endres. Jeg vil likevel
vurdere nærmere spørsmålet om ransaking
ved mistanke om at det er skjult tyvegods på en institusjon.
Jeg tror den største utfordringen ligger
i praktiseringen av regelverket, og departementet sender i disse dager
ut et brev til alle institusjoner der det presiseres hvilke muligheter
dagens regelverk gir for bruk av tvang.
Barneverninstitusjoner har forskriftfestet internkontrollplikt.
Barne- og likestillingsdepartementet arbeider med et høringsnotat
med forslag om å forskriftsfeste nærmere kravet
til innholdet i denne plikten. Et av kravene i internkontroll er
at ansattes tilgang til og kunnskap om aktuelt regelverk, og tilstrekkelig
kunnskap og ferdigheter innenfor fagområdet, skal dokumenteres.
Barne- og likestillingsdepartementet har over
tid gjort en betydelig innsats for å få kunnskap
om og utvikle målrettede tiltak til barn og ungdom
med atferdsvansker. Nasjonal og internasjonal forskning om årsaker,
behandlingsmetoder og resultater av ulike tiltak for barn og unge
med alvorlige atferdsproblemer viser at det ikke er mulig å hjelpe
denne gruppen effektivt uten samtidig å ta hensyn til deres
omgivelser, familienettverk og vennemiljø. Dette er noe
av bakgrunnen for satsingen på bruk av Multisystemisk terapi (MST)
og de nye statlige atferdsinstitusjonene som er etablert i regionene
i Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen nettopp for denne gruppen.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 25. oktober 2007
May-Helen Molvær Grimstad
leder |
Karin S. Woldseth
ordfører |