Undersøkelsens problemstillinger er belyst ved hjelp av analyse av dokumenter, statistikk, intervjuer, saksmapper og en elektronisk spørreundersøkelse. Dokumentet gjør nærmere rede for informasjonsinnhentingen.

1.2.1 Mangelfull styring og oppfølging

Undersøkelsen viser at Barne- og likestillingsdepartementet i liten grad etterspør og mottar informasjon om resultatene for kontantstøtteordningen. Departementet mottar hovedsakelig rapportering på saksbehandlingstid. Denne rapporteringen gir ikke et reelt bilde av saksbehandlingstiden, da det kun er de sakene som behandles raskest som det rapporteres på. Dette utgjør 75 pst. av total saksmengde. Det vil si at de resterende 25 pst. av sakene, som har lengst saksbehandlingstid, ikke teller med i rapporteringen. I årsrapporten for 2005 står det at etatens egne krav til saksbehandlingstid ikke nås. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyste i møte i januar 2007 at kravene til saksbehandling fortsatt ikke nås, men i årsrapporten for 2006 ble det ikke rapportert om brudd på normtidskravet.

Undersøkelsen viser at forvaltningen av kontantstøtteordningen er viet lite oppmerksomhet hos departement og direktorat. Barne- og likestillingsdepartementet følger i liten grad opp ordningen, og Arbeids- og velferdsdirektoratet rapporterer i liten utstrekning om resultatene på området. En konsekvens av den manglende styringen og oppfølgingen synes å være at kjente svakheter, som blant annet mangler i tallene som viser saksbehandlingstid og manglende innhenting av dokumentasjon i eksportsaker, ikke er utbedret.

Statistikken over feilutbetalinger viser at det er et relativt stort omfang av feilutbetalinger av kontantstøtte. Rikstrygdeverket vurderte antallet feilutbetalingssaker som høyt i 1999, og Riksrevisjonens undersøkelse viser at andelen feilutbetalinger fortsatt er på samme høye nivå syv år etter. I 2006 utgjorde andelen feilutbetalinger 2,8 pst. av det gjennomsnittlige antallet stønadsmottakere. I overkant av 10 mill. kroner ble krevd tilbakebetalt av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral dette året.

Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral skal ifølge rutinen for tilbakekreving av feilutbetalinger stå for all innkreving av feilutbetalte beløp. Undersøkelsen viser at rutinen for tilbakekreving av feilutbetalinger ikke følges ved alle lokale NAV-kontor. I de tilfellene rutinen ikke etterleves, vil ikke feilutbetalingssakene inngå i statistikken over feilutbetalinger. Det reelle antallet feilutbetalinger vil dermed være høyere enn det statistikken viser, og det stilles spørsmål ved statistikkens pålitelighet.

Barne- og likestillingsdepartementet viser i sin kommentar til undersøkelsen, til at Arbeids- og velferdsdirektoratet synes det er lagt for stor vekt på at normtiden for saksbehandlingen av krav om kontantstøtte ikke holdes.

1.2.2 Forvaltningen av norske kontantstøttesaker

Alle kommuner skal ifølge forskriften ajourføre sine registre over barnehagebarn i kontantstøttealder månedlig og føre kontroll med opplysninger gitt av barnehageeierne.

Undersøkelsen viser at kommunenes rapportering til NAV-kontorene er det viktigste redskapet for å føre kontroll med kontantstøttesaker. Mottakerne av kontantstøtte har plikt til å melde fra til NAV-kontoret hvis vilkårene for å motta stønaden endres, men dette overholdes i varierende grad. De lokale NAV-kontorene er dermed avhengige av de kommunale rapportene for å fange opp endringer i vilkårene for rett til å motta kontantstøtte. Hvis den kommunale rapporteringen uteblir eller kommer for sent, er det stor risiko for at det blir feilutbetalinger i saker der det har vært endringer.

Den gjennomførte spørreundersøkelsen viser at mange kommuner i liten grad prioriterer registreringsarbeidet av barnehagebarn i kontantstøttealder. Over 60 pst. av kommunene oppgir at det ikke er andre som tar over arbeidet med kontantstøtteregistret dersom den som vanligvis har denne oppgaven er fraværende. Ved fravær er det dermed stor sannsynlighet for at rapportene ikke blir oversendt det lokale NAV-kontoret til avtalt tid, og dette øker risikoen for feilutbetalinger.

Det er videre et krav at kommunene skal føre kontroll med de opplysningene som gis fra barnehagene. Hvor ofte, og hvilke tiltak/aktiviteter som skal inngå i kontrollen, er imidlertid ikke definert i regelverket. Undersøkelsen viser at det derfor blir opp til den enkelte saksbehandler å vurdere risikoen for feil, og at saksbehandlerne vurderer dette ulikt. En fjerdedel av kommunene opplyser at de sjelden eller aldri kontrollerer rapportene som de mottar fra barnehagene. Ytterligere en fjerdedel av kommunene oppgir at de kontrollerer av og til. På denne bakgrunn er det risiko for at opplysningene kommunene sender de lokale NAV-kontorene ikke er oppdaterte og dermed inneholder feil.

Det er få krav til kontroll av saksbehandlingen når krav om kontantstøtte behandles ved de lokale NAV-kontorene. Kontroll skal ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet skje gjennom stikkprøver og utbetalingskontroll. Undersøkelsen viser at ingen av NAV-kontorene i utvalget gjennomfører begge disse kontrollaktivitetene. Undersøkelsen viser også at det ikke er dokumentert noen form for kontroll i noen av de gjennomgåtte saksmappene.

Saksgjennomgangen viser at det varierer om NAV-kontorene dokumenterer saksbehandlingen. Manglede dokumentasjon i saksmappen av blant annet endringsmeldinger gitt av foreldre eller kommune, gjør at det ikke er mulig å gjennomføre etterprøving av saksbehandlingen ut fra den informasjonen som er tilgjengelig i saksmappen.

1.2.3 Forvaltningen av eksport av kontantstøtte

Identifisering og saksbehandling av saker der søkeren har rettigheter som utløses av EØS-regleverket har vært en utfordring for trygdeetaten helt fra EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Etatens egne undersøkelser har vist at eksportsakene ikke håndteres på en tilstrekkelig god måte.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at det fortsatt er utfordringer på dette området. Det er manglende kompetanse når krav om kontantstøtte skal saksbehandles etter EØS-avtalens trygdedel. Det er blant annet usikkerhet knyttet til hvem som har saksbehandlingsansvar for enkeltsaker, hvordan saker skal registreres, hvilken dokumentasjon som skal innhentes, hvordan dokumentasjon skal innhentes og rollen NAV Utland skal ha når det gjelder faglig bistand til de lokale NAV-kontorene. Konsekvensene av manglende kompetanse er blant annet at statistikken ikke blir pålitelig, da saker hjemlet i EØS-avtalens trygdedel registreres som om de var innvilget med hjemmel i den nasjonale lovgivningen. For å bedre forvaltningen av utenlandssakene bør direktoratet sørge for mer veiledning og oppfølging på området.

Det er færre kontrollmuligheter når kontantstøtte eksporteres, sammenlignet med krav som innvilges og utbetales hjemlet i den nasjonale lovgivningen. Det er derfor viktig at de kontrollmulighetene som er tilgjengelig, følges opp. Det viktigste kontrolltiltaket er at all nødvendig dokumentasjon innhentes, både ved saksbehandlingen av nye saker og ved oppfølgingen av løpende saker. Saksmappegjennomgangen viser at over halvparten av de gjennomgåtte sakene ikke inneholder tilstrekkelig dokumentasjon, og at regelverket dermed ikke følges i tilfredsstillende grad når det innvilges krav om eksport av kontantstøtte. Dette gjelder både på de lokale NAV-kontorene og NAV Utland.