Sammendrag

Humanitære katastrofer vokser i antall og omfang og blir mer komplekse. I perioden 1990-2005 ble den bilaterale humanitære bistanden fem­dob­let - fra 1,4 til 7,1 mrd. USD, ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD/DAC). Den norske nødhjelpen har steget kraftig i samme periode - fra rundt 1 mrd. kroner i 1990 til rundt 4 mrd. kroner i dag.

Problemet er etter Regjeringens oppfatning imidlertid ikke store humanitære budsjetter, men at ressursene ikke står i forhold til økningen i behov. Regjeringens konklusjon er at måten norsk og internasjonal bistand organiseres på, må endres dersom en skal kunne møte de nye utfordringene:

• Klimaet endrer seg: 2007 kan bli det varmeste året som er målt siden systematiske temperaturmålinger startet for rundt 150 år siden. Ifølge FNs klimapanel kan miljø- og klimaendringer føre til ca. 150 millioner nye flyktninger innen 2050.

• Bosettingsmønstre endrer seg: I løpet av 2007 vil det bo flere mennesker i byer og tettsteder enn på landsbygda. Migrasjon, urbanisering og økt forslumming i allerede utsatte områder skaper økt risiko for humanitære katastrofer.

• Katastrofene endrer seg: Det er en økende tendens til at komplekse kriser rammer land hvor myndighetene har liten styringsevne og forvaltningskapasitet. Sammenhengene utgjør en ond sirkel og bidrar trolig til å forklare økningen i antallet sårbare stater.

Disse risikofaktorene ligger bak økningen i antallet humanitære katastrofer og begrunner etter Regjeringens oppfatning behovet for å tenke nytt, både i utenriks- og utviklingspolitikken. Langsiktige tiltak for å redusere sårbarhet for humanitære katastrofer er primært en oppgave for utviklingsarbeidet, men berører også sentrale deler av utenrikspolitikken. Norsk utviklingssamarbeid må i større grad bidra til forebygging av humanitære katastrofer, herunder styrke lokale beredskapsordninger. Samtidig må en gjennom humanitære beredskapstiltak, fleksible finansieringsordninger og hurtig respons bli dyktigere til å dekke akutte humanitære behov. En må også bidra til mer effektiv gjenoppbygging i den kritiske fasen etter humanitære katastrofer, ved at en reduserer sårbarhet og unngår tilsvarende humanitære konsekvenser i fremtiden. For mange lands vedkommende er det tale om tilbakevendende og til dels kroniske humanitære behov, noe som understreker betydningen av større og mer koordinert innsats på forebyggingsområdet.

Regjeringen mener at en trenger en helhetlig politikk for hvordan Norge skal bidra til forebygging av humanitære katastrofer, basert på en treleddet strategi:

• En må bedre koordineringen internt i Utenriksdepartementet mellom kort- og langsiktig bistand, ikke minst på gjenoppbyggingssiden, på tvers av budsjettlinjer og ansvarsområder. Norad vil ha en viktig rolle i dette arbeidet og ha ansvar for å styrke norsk kompetanse på området, i nær dialog med departementet og eksterne fagmiljøer.

• En skal etablere et langsiktig og strategisk samarbeid med nasjonale myndigheter, FN-systemet, internasjonale finansinstitusjoner, frivillige organisasjoner og andre relevante fagmiljøer om forebyggende tiltak i de mest sårbare landene, med et klart siktemål om å styrke lokalsamfunns og sårbare gruppers motstandsdyktighet for humanitære katastrofer.

• En skal bidra til økt forståelse av og kunnskap om behovet for å forebygge humanitære katastrofer, bl.a. gjennom økt støtte til Sør-Sør-samarbeid og erfaringsutveksling mellom land som har erfaringer på området, slik at denne kunnskapen spres regionalt. Selv om utfordringene ofte er felles, ser en ulike beredskapstiltak mv. i ulike land. Land som Kina, Bangladesh, Cuba og Vietnam sitter på viktig kunnskap om forebygging av naturkatastrofer som bør deles med andre.

Meldingen analyserer de globale utfordringene (kap. 2), drøfter hvordan Norge etter Regjeringens oppfatning best kan bidra til å gjøre en forskjell gjennom bilateralt utviklingssamarbeid (kap. 3), multilaterale institusjoner (kap. 4) og Sør-Sør-samarbeid (kap. 5).

Støtte til lokal sårbarhetsreduksjon, lokal kapasitetsoppbygging og aktiv, lokal deltakelse i arbeidet med forebygging og beredskap vil være Regjeringens hovedprioritering i det videre arbeidet.

Utenrikskomiteen avholdt åpen høring med inviterte parter 25. februar 2008.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen, mener det er et viktig arbeid som er gjort i forbindelse med stortingsmeldingen om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer. Å søke å angripe dette krevende temaet på en slik helhetlig måte er noe nytt og noe som etter komiteens mening er et viktig bidrag for å forebygge humanitære katastrofer. Komiteen mener det er riktig å ha fokus på de mest sårbare statene, og komiteen vil samtidig understreke behovet for omfattende tilpasningstiltak for å redusere sårbarheten i disse statene.

Komiteen vil understreke at det til syvende og sist er nasjonale og lokale myndigheter som er ansvarlige for å forebygge og hindre humanitære katastrofer i eget land eller område. Det Norge og andre land og internasjonale organisasjoner kan bidra med, er støtte og kompetanse for å gi bedre forebygging enn hva en del land kan få til på egen hånd. Komiteen er derfor tilfreds med at det overordnede fokus er å styrke lokale myndigheter i deres arbeid med forebygging. Det er her viktig å trekke veksler på lokal kompetanse, strukturer og markeder. Dette gjelder så vel i forbindelse med utarbeidelse av sårbarhetsanalyser som gjennomføring av konkrete, forebyggende tiltak. Det er de som en katastrofe går utover, som vet best hvor de er mest sårbare, og hvilke tiltak som kan være mest effektive.

Komiteen registrerer at denne meldingen ikke skiller vesentlig mellom naturskapte og menneskeskapte katastrofer, også fordi det ofte er vanskelig å gjøre et slikt skille. Komiteen mener det er riktig å ha en helhetlig tilnærming for å møte katastrofer uavhengig av årsak.

Komiteen vil likevel spesielt understreke de utfordringene klimaendringene medfører. Vannsmelting, havstigning og forurensning ødelegger folks og folkegruppers livsgrunnlag og tvinger allerede store menneskemasser på flukt. Komiteen vil vise til at det i dag ikke er noen klar definisjon av klimaflyktninger, og at de derfor lett faller utenfor de rettigheter og den assistanse flyktninger har rett til i henhold til FNs flyktningkonvensjon. Komiteen mener det er behov for en folkerettslig definisjon av klimaflyktninger og vil be Regjeringen ta et initiativ i FN for å drøfte dette.

Komiteen vil også vise til at forebygging av humanitære katastrofer er viktig for fattigdomsbekjempelse og for å nå FNs tusenårsmål. Samtidig er det å nå tusenårsmålene viktig for å forebygge humanitære katastrofer.

Etter komiteens syn bidrar meldingens vektlegging av katastrofeforebyggende innsats til å klargjøre den nære sammenheng det må være mellom nødhjelp og mer langsiktig utviklingshjelp. Skal det lykkes å redusere de fattigste landenes sårbarhet ved jordskjelv, flom, tørke, ekstremt uvær og epidemier, må det opparbeides lokal kompetanse om risikofaktorer og iverksettes forebyggende tiltak som hindrer at slike hendelser får så ødeleggende konsekvenser.

En slik lokal evne til å håndtere risikofaktorene kan på lengre sikt bare sikres ved styrket utdanning og forskning i utviklingsland, ved å bygge ut helsevesenets evne til å nå hele befolkningen, ved å styrke matvaresikkerheten og gjøre jordbruket mer effektivt og robust mot klimaendringer, samt andre langsiktige tiltak for utvikling. Skal de aller fattigste og mest sårbare landene ha mulighet til å klare dette innen rimelig tid, må deres egen innsats etter komiteens syn suppleres med en forsterket internasjonal støtte på disse avgjørende samfunnsområdene og en enda sterkere konsentrasjon av bistanden om de fattigste landene.

Komiteen slutter seg til meldingens to hovedmålsettinger for det forebyggende arbeidet: I samsvar med det humanitære imperativ må vi redde liv, lindre nød og sikre beskyttelse av mennesker i krisesituasjoner. Og for det andre er forebygging avgjørende for å motvirke økt fattigdom og sikre bærekraftig utvikling. Komiteen vil - i likhet med meldingen - understreke at det humanitære imperativ og Tusenårsmålene staker ut hovedkursen for hvordan vi skal møte de globale utfordringene.

Som påpekt blant annet fra Universitetet i Stavanger under utenrikskomiteens høring om saken, er den forebyggende politikken som trekkes opp i denne meldingen, i godt samsvar med de prioriteringer som utenrikskomiteen i Innst. S. nr. 93 (2004-2005) sluttet seg til under behandlingen av St.meld. nr. 35 (2003-2004) Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utviklingspolitikk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at dette samsvaret også framheves i St.meld. nr. 9 (2007-2008), og vil understreke nødvendigheten av at industrilandene i perioden frem mot 2015 følger opp sine bistandsforpliktelser og gir innsats for FNs tusenårsmål høyere prioritet.

Bare ved en helhetlig strategi som ser kortsiktig nødhjelp og langsiktig utvikling i sammenheng, kan man etter komiteens syn oppnå effektivitet i det internasjonale samarbeidet for å forebygge humanitære katastrofer.

Meldingen beskriver en lang rekke tiltak for å få en bedre forebygging mot katastrofer. Komiteen vil nærmere diskutere de ulike tiltak som på en god måte viderefører eller fornyer eksisterende norsk politikk eller holdninger.

Komiteen vil peke på utfordringen ved å prioritere mellom alle disse tiltakene. Noen er åpenbart viktigere enn andre, noen er lettere realiserbare, noen krever mer ressurser osv. Komiteen forventer at det i oppfølgingen av meldingen foretas en gjennomgang der det blir gjort en slik prioritering av tiltak. Komiteen legger samtidig til grunn at nødvendige budsjettmessige konsekvenser belyses i kommende budsjettdokumenter.

Komiteen vil ikke kommentere alle 112 forslag i handlingsplanen. Der komiteen ikke har merknader, ser den ikke behov for å tilføre noe til stortingsmeldingens beskrivelse.

Risiko, sårbarhet og deltakelse

Komiteen merker seg at antallet naturkatastrofer øker kraftig, og at det er store globale skjevheter med hensyn til hvilke land og områder som blir berørt. Mens antall omkomne som følge av slike katastrofer samlet har gått ned de siste tiårene, er om lag 70 prosent av ofrene fra land i det nederste sjiktet på UNDPs utviklingsindeks. Komiteen mener at det er behov for å rette søkelyset på de plutselige, humanitære katastrofene som jordskjelv, vulkanutbrudd og flom, så vel som på mer langsomme prosesser som manglende matsikkerhet, forringelse av økosystemer og konsekvensene av hiv/aidsepidemien og økt migrasjon.

Komiteen merker seg anslagene fra Verdens matvareprogram (WFP) om at rundt 850 millioner mennesker ikke får dekket sitt daglige behov for mat. Komiteen merker seg at effektene av klimaendringene for Afrika, ifølge FNs klimapanel, vil bli lengre tørkeperioder, økte problemer med lav matvaresikkerhet, sultkatastrofer og økt vannmangel. Komiteen vil understreke at konseptet "vannmangel" impliserer en situasjon hvor demografisk betinget etterspørsel etter vann overskrider det eksisterende, lokale tilbudet. Utover 3 liter vann per person per dag som basis for overlevelse, er tilbud og etterspørsel betinget av økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer som varierer mellom land og regioner. Vann er en kritisk faktor i forbindelse med de fleste humanitære katastrofer og kan inneholde et betydelig konfliktpotensial. Med tiltagende klimaendringer kan dette forsterkes ytterligere.

Komiteen viser til at flere land i Afrika, slik som Lesotho og Zambia, har vannmangel, tross store uallokerte vannressurser innenfor de respektive lands territorier. Samtidig klarer land som Sør-Afrika og Botswana å levere vann til store deler av befolkningen, trass i at disse landene tilsynelatende er langt mer vannfattige enn Lesotho og Zambia. Komiteen mener derfor at "vannmangel" er mer enn bare mangel på vann. Av kritisk betydning er ikke så mye tilgjengeligheten av vann i seg selv som hvordan et land tilpasser seg endringer i ressurssituasjonen. Komiteen viser i den forbindelse til Regjeringens handlingsplan for miljørettet bistand.

Det er komiteens syn at økt vann- og matsikkerhet i utviklingslandene blant annet vil måtte innebære en styrking av lokale myndigheters tekniske så vel som sosiale kapasitet. I denne sammenheng vil komiteen spesielt understreke behovet for investeringer i de minst utviklede landene (MUL). Når slike land ikke tiltrekker seg utenlandsk kapital, går de også glipp av viktig teknologi- og kunnskapsoverføring. På denne måten undergraves videre økonomisk vekst og velstand. Samtidig øker disse landenes sårbarhet for naturkatastrofer, som følge av at sentrale og lokale myndigheter ikke har opparbeidet seg den tilstrekkelige kompetanse og kapasitet til å takle slike hendelser.

Komiteen ser positivt på at privat sektor kan trekkes inn i partnerskap om investeringer i infrastruktur, økt matsikkerhet, jobbskaping for sårbare grupper mv.

Komiteen mener at sårbarhet kan reduseres betraktelig gjennom å fremme et variert næringsliv. Mange små og mellomstore bedrifter vil raskere kunne komme i gang igjen etter en katastrofe enn en stor hjørnesteinsbedrift. Videre vil mange små og mellomstore bedrifter kunne bidra med varer og tjenester som er nødvendige, både med henblikk på det forebyggende arbeidet og på gjenoppbyggingsfasen etter en katastrofe.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at en betydelig andel av verdens vannforbruk går til matproduksjon, og merker seg rapporten "Water - More Nutrition Per Drop" fra Stockholm International Water Institute. Denne inneholder forslag til løsninger på hvordan man kan produsere mer mat med mindre vann.

Disse medlemmer viser til den tidligere egyptiske vann- og irrigasjonsministeren Mahmoud Abu-Zied som fremholder at økt eksport av "vannintensive" produkter fra vannrike land til vannfattige land og eksport av "ikke-vannintensive" produkter fra vannfattige land, kan bidra til å avverge matkriser. Disse medlemmer merker seg den egyptiske ministerens oppfatning av at matsikkerhet ikke betyr å være selvforsynt med mat, men at en stabil tilgang til mat kan sikres gjennom en kombinasjon av innenlands produksjon samt internasjonal handel med matvareprodukter.

Disse medlemmer viser til konseptet "virtuelt vann" som refererer til det volum vann som behøves for å produsere en bestemt vare eller tjeneste. Når land handler med landbruksprodukter, eksporterer og importerer disse landene også vann i virtuell betydning. Disse medlemmer mener at handel med virtuelt vann kan være én forklaring på hvorfor vannfattige land har økonomisk vekst, tross mangel på vannressurser.

Disse medlemmer mener i så måte at handel med virtuelt vann kan være et aktuelt virkemiddel for å hindre humanitære katastrofer i land og regioner med lav matvaresikkerhet.

Komiteen understreker at tilpasning til klimaendringene er helt nødvendig for å redusere sårbarheten. Komiteen er enig i at slike tilpasningstiltak med fordel kan vurderes inkorporert i utviklingsplanleggingen gjennom fokus på infrastruktur og arealplanlegging.

Komiteen viser til at klimaendringene utgjør en særlig risiko for små øystater og store byer i kystnære strøk. Komiteen vil understreke nødvendigheten av omfattende tilpasningstiltak for å redusere sårbarheten i disse områdene.

Komiteen merker seg at halvparten av verdens befolkning bor i byer i 2007. Den fattige befolkningen i byene i utviklingsland bor ofte på marginaliserte landområder som er spesielt utsatt for naturkreftene. Det er komiteens syn at den raske urbaniseringen medfører store utfordringer knyttet til utbygging av fysisk, sosial og økonomisk infrastruktur i disse byene.

Komiteen viser til at mange humanitære katastrofer er en konsekvens av væpnet konflikt, men at tap i antall menneskeliv som følge av slike konflikter er gått ned de siste tiårene. Flertallet av dagens konflikter foregår internt i land hvor konfliktlinjene ofte er av etnisk eller religiøs karakter. Mens utviklingen går mot flere lavintensitetskonflikter hvor de stridende ikke har tilgang til tunge våpen, er komiteen bekymret over at mangel på konvensjonell, militær styrke i økende grad kompenseres med strategier som i særlig grad rammer sivilbefolkningen.

Komiteen viser til at mange epidemier og pandemier forårsaker humanitære katastrofer som bidrar til fattigdom og manglende utvikling. Komiteen mener det er både riktig og viktig at Norge deltar i forebygging så vel som beredskap når det gjelder disse sykdommene. Samtidig erkjenner komiteen at en økende kompleksitet i konfliktsituasjoner i mange tilfeller hindrer gjennomførelsen av vaksineprogrammer og andre former for smittevern.

Komiteen mener det fra norsk side er viktig å styrke helsevesenet i de land vi arbeider og gi et allment tilbud til hele befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er mindre viktig hvem som leverer helsetjenenestene, så lenge de dekker hele befolkningen.

Komiteen mener det er viktig at helsespørsmål får en bredere plass og ikke kun er et spørsmål for enkelte utviklingsland.

Komiteen er enig i at et fungerende helsevesen står sentralt i arbeidet med å håndtere humanitære katastrofer, og at et tilfredsstillende helsetilbud er av stor betydning i gjenoppbyggingsfasen etter slike katastrofer. Komiteen mener i denne sammenheng at den økende graden av "brain-drain" fra helsesektoren, spesielt i afrikanske land, er urovekkende.

Komiteen vil understreke at det i mange utvik­lingsland er behov for i større grad å rette søkelyset mot sosiale, kulturelle og politiske omstendigheter og faktorer som påvirker utbredelsen av epidemier som hiv/aids.

Komiteen mener det er viktig å rette søkelyset på sammenhengen mellom dårlige sanitærforhold og manglende tilgang på vann på den ene siden, og de hiv/aidssmittedes mulighet til å leve lenger på den andre siden. Komiteen mener at disse faktorene er medvirkende årsaker til økt fattigdom og sårbarhet overfor naturkatastrofer. Samtidig bidrar hiv/aids-epidemien til lavere matsikkerhet, som gjør befolkningen ytterligere sårbar overfor slike katastrofer.

Komiteen viser til at et betydelig flertall av de mennesker som rammes av sult og hungersnød, er kvinner og barn, og at disse gruppene er særlig utsatte for vold og overgrep i forbindelse med væpnede konflikter. Komiteen er enig i at det er viktig å involvere kvinner i gjenoppbyggingsarbeidet etter slike konflikter, og at kvinner gjennom denne prosessen kan styrke sine muligheter for å delta i samfunnslivet. Komiteen mener det er positivt at Regjeringen retter søkelyset på kvinners sårbarhet og rettigheter i forbindelse med humanitære katastrofer, men vil påpeke at sårbarhetsanalyser må involvere begge kjønn og ulike aldersgrupper avhengig av kontekst.

Komiteen merker seg rapporten fra Verdensbanken som omtales i meldingen, og ProVention som identifiserer de landene og områdene som er mest sårbare overfor naturkatastrofer. Analyser av disse områdene viser et sammenfall mellom befolkningskonsentrasjon, geografi og risiko for naturkatastrofer.

Bilaterale partnerskap for forebygging

Komiteen merker seg at Regjeringen ønsker å styrke det langsiktige samarbeidet med Norges bilaterale, multilaterale og regionale partnere om tiltak for forebygging av humanitære katastrofer. Komiteen mener at slikt strategisk samarbeid må innebære et sterkt fokus på koordinering av innsatsen.

Komiteen viser til lærdommene fra evalueringen av den internasjonale tsunamiinnsatsen som blant annet slår fast at det er lokale enheter som står for hjelpearbeidet de første timene etter en katastrofe. Komiteen mener dette taler for at fremtidig innsats på forebyggingsområdet spesielt bør fokusere på å styrke strukturer i lokal- og sivilsamfunnet.

Komiteen viser til den internasjonale evalueringsgruppen etter tsunamien (TEC) som i juli 2006 fremla sin rapport om nødhjelpsarbeidet etter flodbølgekatastrofen i Asia, hvor det blant annet konkluderes med at både donorregjeringer og internasjonale, frivillige organisasjoner unnlot å forsikre seg om at det var behov for deres bevilgninger. Komiteen vil samtidig understreke konklusjonene i Riksrevisjonens Dokument nr. 1 (2006-2007), hvor det slås fast at det var høy risiko for at tilskuddsmottakerne fikk utbetalt mer penger enn hva kapasitet og behov skulle tilsi.

Komiteen er enig i at nærhetsprinsippet, at kriser av ulik art skal håndteres på lavest mulige nivå, bør stå sentralt i Norges innsats for å hjelpe befolkningen etter en katastrofe. Komiteen vil også fremheve betydningen av lokale markeder og stimulering av økt, lokal kjøpekraft som respons på humanitære katastrofer. Komiteen mener det er av stor betydning at humanitær katastrofehjelp ikke destabiliserer lokale markedsstrukturer i mottakerlandet.

Komiteen mener det er viktig at Regjeringen slår fast at lokalsamfunn med avklarte eiendoms- og/eller bruksrettigheter i større grad forvalter naturressursene på en bærekraftig måte, sammenlignet med samfunn hvor slike spørsmål er uavklarte. Komiteen viser i så måte til den peruanske økonomen Hernando de Soto, som slår fast at problemet for verdens fattige er verken at de er hjelpeløse eller at de ikke har ressurser, men at de er eiendomsrettsløse. Komiteen er enig i konklusjonene fra International Property Rights Index (IPRI) Report fra 2007 som påviser en nær sammenheng mellom økonomisk vekst og beskyttelse av eiendomsretten. Komiteen vil fremheve at eiendomsrett og rettssikkerhet står sentralt i ethvert lands utvikling, og at ethvert fravær av disse vil undergrave tilliten til det økonomiske systemet og videre innvirke negativt på utenlandske investeringer i det respektive land.

Komiteen merker seg at landene i Latin-Amerika kommer spesielt dårlig ut i IPRI-rapporten. Komiteen merker seg også at landene i Latin-Amerika og Afrika kommer dårlig ut hva gjelder kvinners rett til eiendom.

Komiteen samtykker i Regjeringens erkjennelse av at det er begrenset hva Norge kan gjøre alene når det gjelder forebygging. Det er derfor komiteens syn at Norge også må arbeide for at forebyggende tiltak blir prioritert i relevante nasjonale og internasjonale fora som arbeider med disse problemstillingene.

Multilaterale partnerskap

Komiteen er enig med Regjeringen i at god arealplanlegging og naturressursforvaltning er viktig for forebygging av naturkatastrofer. Komiteen merker seg at Regjeringen vil bidra til å styrke institusjoner som er ansvarlige for naturressursforvaltning både på lokalt og nasjonalt nivå.

Som en motvekt mot mediereportasjer som fokuserer på samvariasjonen mellom ressursknapphet og konflikt, viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet til professor Aron T. Wolf, som slår fast at vannmangel kan føre til økt samarbeid mellom land som deler en internasjonal vannressurs. Disse medlemmer viser også til FNs landbruksorganisasjon FAO, som har identifisert over 3 600 avtaler relatert til internasjonale elver i perioden mellom 805 og 1984, og over 300 avtaler siden 1814, som eksplisitt omhandler problemstillinger knyttet til felles vannforvaltning.

Komiteen vil understreke viktigheten av at ikke norsk humanitær innsats eller langsiktig bistand bidrar til miljøforringelse, og at alle FNs aktiviteter forholder seg bevisst til klima- og miljøutfordringene. Komiteen mener det er nødvendig å satse på forebygging av klimarelaterte naturkatastrofer, og at Norge prioriterer dette i samarbeid med FN og andre relevante aktører.

Komiteen vil peke på behovet for kunnskap om konsekvenser av klimaendringer. Slik kunnskap er nødvendig som grunnlag for bedre beredskap og sårbarhetsreduksjon for nasjonale og lokale myndigheter.

Komiteen merker seg at Regjeringen viser til den såkalte Stern-rapporten med hensyn til effektene av klimaendringene i Afrika. Rapporten opererer blant annet med scenarioer hvor oversvømmelser på kontinentet vil kreve millioner av liv. Komiteen viser til rapportens forfatter Nicholas Stern, som hevder at det sørlige Asias og Afrikas BNP vil reduseres med mellom 10 og 13 prosent innen år 2100, og at dette vil medføre 145 millioner flere fattige mennesker som følge av klimaendringene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser blant annet til professor Robert O. Mendelsohn ved Yale-universitetet og professor Richard Tol ved Universitetet i Hamburg som slår fast at Stern-rapportens estimater for effektene av klimaendringene, langt overgår de mest ekstreme scenarioene i FNs klimapanel (IPCC). Disse medlemmer viser til at Stern-rapporten nesten utelukkende fokuserer på reduksjon i CO2-utslipp som en løsning på klimaendringene, og at det foreslås å bruke 1 prosent av verdens BNP, tilsvarende ISD 450 mrd., på å kutte CO2-utslippene hvert år.

Disse medlemmer viser til direktør Bjørn Lomborg ved Copenhagen Consensus Centre som fastslår at ved å bruke bare en brøkdel av denne summen, USD 75 mrd., kan man ifølge FN løse hele verdens problemer knyttet til vann-, sanitær- og helsetilbud. Disse medlemmer viser til Verdensbankens "Booster Program for Malaria Control in Africa" fra 2007 som fastslår at malaria i Afrika alene hvert år koster kontinentet 1 prosent av BNP. Ved et nøkternt estimat på at det å løse alle grunnleggende helseproblemer ville bidra til 2 prosent ytterligere vekst i BNP, ville verdens befolkning være om lag 700 prosent rikere i år 2100 enn hva den er i dag.

Disse medlemmer vil advare mot konsekvensene av en krisemaksimering når det gjelder effektene av klimaendringene. Tross sårbarhet har befolkningen på det afrikanske kontinentet gjennom århundrer oppvist en unik evne til å tilpasse seg variasjoner i klimaet. Denne tilpasningen har foregått på forskjellige nivåer; fra institusjonsbygging på nasjonalt og regionalt nivå til mitigasjon på landsbynivå og i den enkelte husholdning. Dagens tilpasningsstrategier spenner fra differensiering i inntektsgrunnlag, spesielt ved omlegging fra en primær- til sekundær- og tertiærøkonomi, til justering av normer, regler og atferd. Disse medlemmer mener at for å imøtekomme klimautfordringene trenger afrikanske land tilførsel av kapital og kompetanse, ikke dommedagsprofetier fra Vesten.

Komiteen vil påpeke at effektive varslingssystemer i forbindelse med naturkatastrofer kan være avgjørende for å redde mange liv, og komiteen støtter derfor Regjeringens ønske om å øke støtte til slike systemer. Komiteen merker seg at Norge over flere år har gitt økonomisk og faglig støtte til varslingssystemer, men at mange av disse fremdeles ikke er fullfinansiert. Komiteen er enig i at varslingssystemer bygger på tillit og at mangel på sådan vil undergrave effekten av disse. Komiteen er positiv til at Regjeringen setter fokus på etableringen av normer og praksis på varslingsområdet innenfor FN-systemet. Komiteen mener det er riktig å koble ulike norske fagmiljøer med relevante internasjonale aktører for å bli bedre på varsling nasjonalt så vel som internasjonalt.

Komiteen er enig med Regjeringen i at en styrking av matsikkerheten er av stor betydning for lokalbefolkningens kapasitet til å håndtere humanitære kriser. Komiteen mener at en styrking av matsikkerheten lokalt og nasjonalt ikke må utelukke en utnyttelse av det regionale og globale handelssystemet knyttet til landbruksprodukter. Komiteen er i så måte enig med Regjeringen i at mange politiske ledere ikke fører en politikk som bidrar til å forebygge at egen befolkning rammes av sult. Komiteen vil samtidig understreke at mens matutdeling er nødvendig i krisesituasjoner, må slik hjelp utføres på en slik måte at det fører til minst mulig skade på lokal produksjon og lokale markeder.

Komiteen mener det er positivt at Regjeringen har tatt initiativ til å etablere et globalt frølager på Svalbard. Komiteen ber Regjeringen om å utarbeide praktiske retningslinjer for frørehabilitering i katastrofesituasjoner for å maksimere effekten av slik nødhjelp, og koble denne innsatsen med langsiktig utvikling og forebyggende arbeid.

Komiteen viser til at funksjonshemmede, minoriteter, kvinner, eldre og barn ofte er spesielt sårbare i krisesituasjoner. Komiteen vil understreke hvor viktig det er at kvinners rolle i forebyggingsarbeidet støttes, sammen med tiltak som trekker kvinner og kvinneorganisasjoner med i fredsprosesser. Komiteen er enig i at det er nødvendig å bidra til støtte- og låneordninger for kvinner som er rammet av naturkatastrofer. Mikrofinans kan være et slikt virkemiddel.

Komiteen vil peke på viktigheten av Regjeringens mål om at det skal stilles krav til samarbeidspartnere om at barn og unge blir hørt i spørsmål som vedrører dem, og vil også understreke at jenters interesser må ivaretas særskilt. Komiteen vil peke på behovet for å ha et jenteperspektiv til stede i krisesituasjoner. Dessverre viser det seg at jenter er særlig utsatte i slike situasjoner og blir ofte diskriminert. Komiteen er således tilfreds med at meldingen har et barneperspektiv, men ber om at jenter får et særlig fokus.

Komiteen forutsetter at arbeidet med et internasjonalt forbud mot produksjon, bruk og overføring av klaseammunisjon med store humanitære konsekvenser skjer i et nært samarbeid med våre allierte.

Komiteen er enig med Regjeringen i behovet for å fremme fredsbygging. Komiteen registrerer at Regjeringen har flere konkrete forslag i denne sammenheng. Komiteen vil gjerne vurdere ulike alternativer, samt de kostnader som kreves for de ulike tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er for eksempel usikre på nødvendigheten av å etablere et norsk ressurssenter for fredsbygging, all den tid flere kompetente miljøer på dette området allerede eksisterer. Disse medlemmer mener det viktigste må være at fredsbygging får en mer fremtredende rolle internasjonalt og at FNs evne til konfliktløsning bedres, fremfor nødvendigvis å satse mer på å bygge opp slik kompetanse i Norge.

Komiteen viser til at FNs meklingskapasitet i konflikter er begrenset, men ser et klart behov for at organisasjonens erfaringer fra meklingsoppdrag bør samles og systematiseres.

Komiteen mener at fokuset på samordning blant internasjonale donorer bør stå sentralt i gjenoppbyggingsfasen etter en humanitær katastrofe. Komiteen mener at mens en mer fleksibel respons nødvendigvis må innebære mindre grad av øremerking av midler, baserer slik støtte seg i stor grad på tillit mellom partene, hvor gode budsjettkontrollsystemer er av stor betydning for om innsatsen når frem.

Komiteen viser til at Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC) har iverksatt et arbeid for å evaluere ulike staters katastrofelovgivning med den hensikt å liberalisere nasjonale restriksjoner knyttet til innførsel av varer og personell, slik at hjelpen ikke blir stoppet ved grenseoverganger. Komiteen ber Regjeringen om aktivt å bidra til å påvirke andre stater til å endre nasjonal lovgivning i tråd med Internasjonal lov for katastroferespons (IDRL).

Sør-sørsamarbeid og regionale partnerskap

Komiteen ser det som positivt at Regjeringen setter søkelyset på hvordan kapasitet og kompetanse kan styrkes blant samarbeidspartnere i sør. I denne sammenheng vil komiteen spesielt understreke viktigheten av at regionale og subregionale organisasjoner utarbeider en felles politikk for beskyttelse av sivile. Komiteen støtter Regjeringen når det gjelder å ta opp spørsmål knyttet til økt regionalt samarbeid i Sør på regionale og globale utenriksministermøter.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

St.meld. nr. 9 (2007-2008) - om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer - vedlegges protokollen.