I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utforme en handlingsplan
for å hjelpe døvblinde og døve hvor det blant annet inngår følgende
tiltak:
Det økonomiske ansvaret
for bo- og omsorgstilbud for døvblinde og døve med ulike funksjonshemninger
flyttes over på folketrygden og rettighetsfestes.
Det utarbeides en egen brosjyre, eller
informasjonshefte, for foreldre og rådgivere om rettigheter som
er aktuelle.
Døve og døvblinde gis rett til ett ekstra
skoleår i grunnskolen, og inntil to ekstra år i den videregående
skole.
Personer som har hatt en utvikling og som
ikke har nådd nødvendig kunnskapsnivå etter at de avsluttet videregående
opplæring, gis rett til voksenopplæring i de tilfellene der det
er klart at de har et utviklingspotensial som kan utnyttes og gis
muligheter for et mer selvstendig liv.
Helsetilsynet blir pålagt å sikre at tilgjengeligheten
til tegnspråkkyndig personell eller tolk, innarbeides i sykehusenes
internkontroll i henhold til lov om statlig tilsyn med helsetjenester.
Det bygges opp et system som kan gi avlastningstilbud
i tegnspråklige miljøer, spesielt i forbindelse med (sommerferier
og lengre) ferier.
Tolketjenesten rustes opp.
Konkrete løsninger med tanke på å legge
til rette for at døvblinde kan forbli i arbeid/komme ut i arbeid."
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev av 10. januar 2008 om departementets
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 5. februar 2008
følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre
Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og fra
Venstre, André N. Skjelstad, viser til Dokument nr. 8:38
(2007-2008) med forslag om å utforme en handlingsplan for å hjelpe døvblinde
og døve. I forslaget fremmes 8 tiltak som forslagsstillerne vurderer
som sentrale for å bedre denne gruppens levekår. Særlig døvblinde har
betydelige behov for bistand for å kunne delta i samfunns- og arbeidsliv.
Representantforslaget peker på tiltak samfunnet har ansvaret for
gjennom sitt velferds- og hjelpemiddelapparat. Forslagsstillerne
ønsker å statliggjøre og rettighetsfeste større deler av tilbudene
til gruppen døvblinde og døve.
Komiteen mener mennesker med
spesielle behov for bistand og tilrettelegging for å mestre utfordringer
i dagligliv og arbeidsliv skal gis hjelp ut fra sine individuelle
behov, ikke ut fra om de hører inn under en bestemt diagnosegruppe. Stortinget
har ansvar for at lovverket bygger opp under dette. Kommunesektorens
ansvar for omsorgstilbudet vil reguleres gjennom lovverket for kommunenes
virksomhet, som kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er i brev av 5. februar
2008 fra tidligere barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen
orientert om departementets arbeid med tiltakene som foreslås i
representantforslaget, og de vurderinger som gjøres av forslagene
til endret ansvarsfordeling. Av statsrådens brev framkommer det at
flere av tiltakene representantforslaget etterlyser, allerede er
igangsatt eller arbeides med. Med bakgrunn i dette og vurderingen
av at hjelp til mennesker med spesielle behov for bistand og tilrettelegging
skal være likeverdig for alle grupper som trenger det, anser ikke flertallet det som
ønskelig med en egen handlingsplan for tiltak rettet mot døvblinde
og døve.
Flertallet har følgende merknader
til de konkrete tiltak som foreslås i Representantforslag nr. 8:38
(2007-2008).
Flertallet slutter seg ikke til
representantforslaget om å flytte det økonomiske ansvaret for bo-
og omsorgstilbudet for døvblinde og døve med ulike funksjonshemninger
fra kommunene til folketrygden. Kommunene er gitt et lovfestet ansvar
for å gi bo- og omsorgstilbud ut fra behov, uavhengig av diagnose,
alder eller funksjonshemning. Behovet for å tilpasse omsorgstilbudet
til den enkelte brukers behov løses best i en desentralisert styringsmodell. Flertallet ønsker
derfor ikke å støtte forslag som flytter ansvaret for velferdstilbud
bort fra kommunene og nærmiljøet.
Komiteen deler representantforslagets
ønske om god informasjon om rettigheter og hjelpetiltak for døvblinde
og døve. Dette ivaretas blant annet av Eikholt nasjonalt ressurssenter
for døvblinde. I statsrådens brev av 5. februar 2008 vises det også
til informasjonsmateriell fra Sosial- og helsedirektoratet og til
nettstedet www.familienettet.no. Komiteen understreker behovet
for god og tilgjengelig informasjon, og forutsetter at det legges
opp til nødvendig samordning fra ulike aktører som er gitt ansvar på
dette området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at forslagene
om rett til ekstra skoleår i videregående skole og tilgang til voksenopplæring
er ivaretatt gjennom Opplæringslovens bestemmelser, slik det framgår
i statsrådens brev til komiteen. Når det gjelder tilbudet i grunnskolen,
mener flertallet reglene for en spesialundervisning
særskilt tilpasset elevens behov, er et riktigere og viktigere bidrag
for å dekke funksjonshemmedes behov enn lovfestet rett til ekstra
skoleår.
Flertallet viser til statsrådens
opplysninger om hvilke pålegg helsevesenet er gitt gjennom gjeldende
lovverk når det gjelder å sikre døve og døvblindes tilgjengelighet
til tegnspråklig personell eller tolk når de er innlagt på sykehus. Flertallet vurderer
lovverket som tilstrekkelig og viser til at dette også inneholder
bestemmelser om internkontrollsystem, slik det bes om i representantforslaget.
Helsetilsynet vil imidlertid ha en viktig rolle gjennom å føre tilsyn
med at lovverket og retningslinjene blir fulgt opp i praksis.
Komiteen deler forslagsstillernes
ønske om å sikre avlastningstilbud i tegnspråklige miljøer, men
mener behovet vil variere med bakgrunn i funksjonsevne og integrering
i samfunns- og arbeidsliv. I statsrådens brev til komiteen vises
det til sosialtjenestelovens bestemmelser og rett og plikt til å
yte slike tilbud og til tilbud som i dag ytes blant annet på Eikholt
nasjonalt ressurssenter for døvblinde. Statsråden viser også til
at Stortinget gjennom behandling av St.meld. nr. 25 (2005-2006)
Mestring, muligheter og mening - Framtidas omsorgsutfordringer,
Omsorgsplan 2015, har sluttet seg til Regjeringens mål om å stimulere
til utbygging av avlastningsordninger og dagtilbud.
Komiteen understreker, som forslagsstillerne, betydningen
av tolketjenesten for døvblinde. Det vises i statsrådens brev til
at Arbeids- og velferdsdirektoratet innen utgangen av mai 2008 skal
levere en rapport der det gis en samlet og fremtidsrettet oversikt
over området tolking og kommunikasjonstjenester med forslag til
en helhetlig plan for videreutvikling av tjenestetilbudet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er tilfreds med
at honoreringssystemet for frilanstolker skal vurderes i denne rapporten,
da lønnsnivå kan være avgjørende for å sikre rekrutteringen av denne
typen tolketjenester.
Komiteen mener representantforslagets
etterlysning av konkrete løsninger for å legge til rette for at
døvblinde kan forbli i arbeid/komme i arbeid, må ivaretas gjennom
NAV og gode attførings- og arbeidsmarkedstiltak. I statsrådens brev
vises det til en rekke særtiltak og etableringen av en spesialisert
andrelinjetjeneste til arbeidssøkere med sansetap. Komiteen har tidligere
og senest i Budsjett-innst. S. nr. 15 (2007-2008), vist til at ordningen
"Garanti for oppfølging" som gir arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne
forhåndstilsagn om nødvendige hjelpemidler i et arbeidsforhold,
ikke har fungert tilfredsstillende og bedt om at Arbeids- og velferdsdirektoratet
bidrar til å gjøre ordningen bedre kjent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det underlig at komiteens flertall ser ut til å mene at dagens situasjon
er svært tilfredsstillende for personer som er døve og døvblinde
i Norge. Ikke på ett eneste av de åtte punktene representantforslaget
tar for seg, ser det ut til å være noe ønske om å bidra til en styrking
av tiltak eller tilbud. Disse medlemmer må på denne
bakgrunn med undring trekke den konklusjon at flertallet er tilfreds
med dagens situasjon.
Disse medlemmer vil understreke
at forslaget ikke inneholder noe ønske om "å statliggjøre og rettighetsfeste
større deler av tilbudene til gruppen døvblinde og døve", men et
ønske om å overføre det økonomiske ansvaret for tiltak rettet mot
døve og døvblinde til statlig nivå ved NAV for å sikre muligheten
til et likt tilbud i alle deler av landet, uavhengig av den enkelte
kommunes økonomiske situasjon. Disse medlemmer er skuffet
over at denne misforståelsen gjør seg gjeldende også på dette området. Disse
medlemmer er av den oppfatning at en slik omlegging ville
føre til bedre muligheter for å gi hjelp ut fra individuelle behov,
ikke ut fra om de hører inn under en bestemt diagnosegruppe, slik flertallet
uttrykker det i sin merknad. I denne sammenheng vil disse
medlemmer peke på at det ikke er uvanlig at stortingsflertallet
slutter seg til handlingsplaner for grupper med spesielle behov,
for eksempel diabetikere, personer i eldreomsorgen, funksjonshemmede,
rusmiddelmisbrukere osv.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 34 (1996-1997) Resultater og erfaringer fra Regjeringens
handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre, jf. Innst.
S. nr. 114 (1997-1998) der komiteen skriver følgende i en merknad:
"Komiteen viser til at døve og døvblinde med ulike
funksjonshemninger har en rekke spesielle behov og trenger et miljø
det ikke har vært mulig å bygge opp som en integrert del av lokalsamfunnet.
Eksisterende helse- og sosiallovgivning har ikke sikret de spesialiserte
tilbud som er nødvendige for at de skal bli i stand til å utvikle
og bruke sine ressurser best mulig. Denne erkjennelsen av manglende
rettigheter og muligheter var bakgrunnen for at Sosial- og helsedepartementet
i 1994 bevilget midler til et prosjekt hos fylkeslegen i Vestfold
for å kartlegge tilbudet og rettigheter for denne gruppen.
Komiteen
har merket seg at tiltakene for døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger
inngår både i den ordinære virksomheten og i flere særskilte tiltak.
Komiteen
er av den oppfatning at gruppen av døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger
ikke er tilstrekkelig ivaretatt i planene, og mener derfor at denne
gruppen må omtales i et eget kapittel."
Døve og døvblinde ble altså av en samlet komité innlemmet
i handlingsplanen.
I Innst. S. nr. 113 (1997-1998) til Dokument
nr. 8:26 (1997-1998), om forslag fra stortingsrepresentantene John
I. Alvheim og Jan Simonsen om en handlingsplan for å hjelpe døvblinde
og døve med ulike funksjonshemninger, uttaler en samlet komité følgende
om døve og døvblinde med hensyn til handlingsplanen for funksjonshemmede:
"Komiteen mener derfor det er hensiktsmessig at tiltak
for denne gruppen inngår som en del av handlingsplanen, og at det
ikke utarbeides en egen handlingsplan."
Disse medlemmer viser til forslaget
om at det skal utarbeides informasjonsmateriell for foreldre og
rådgivere til døve og døvblinde. Allerede i Innst. S. nr. 113 (1997-1998)
sa komiteen følgende:
"Komiteen viser til at det ikke finnes tilstrekkelig
informasjonsmateriell for denne gruppen og ber regjeringen utarbeide
en brosjyre om det totale tilbud både i forhold til skole og voksenliv."
Så vidt disse medlemmer vet,
er dette ikke fulgt opp.
Både når det gjelder videregående opplæring
og tilgjengeligheten til tegnspråkkyndig personell eller tolk, støttet
en samlet komité dette i den nevnte innstillingen blant annet i
følgende merknad:
"Komiteen mener det er viktig å sikre tilgjengeligheten
til tegnspråklig personell eller tolk for denne gruppen og ber om
at det innarbeides i sykehusenes internkontroll i henhold til lov
om statlig tilsyn med helsetjenestene."
Etter disse medlemmers syn burde
dette vært fulgt opp for lenge siden.
Slik disse medlemmer ser det,
har et samlet storting, både ved behandlingen av St.meld. nr. 34
(1996-1997) og Dokument nr. 8:26 (1997-1998) vært positive til,
og har ønsket å følge opp, forhold som tilsvarer flere av de forslagene
som fremmes i dette representantforslaget. Dette er etter disse
medlemmers mening ikke blitt fulgt opp, og det er derfor
skuffende at komiteens flertall gir så klart uttrykk for at de mener situasjonen
for døve og døvblinde er akseptabel nok slik den er i dagens situasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker i sine
merknader behovet for å styrke bistanden til døve og døvblinde på
en rekke områder. Dette må løses gjennom et lovverk som stiller
krav til kvalitet og individtilpassing av bistanden. Om kommunen
som ansvarlig for tiltakene i det enkelte tilfellet bør kjøpe plass
på et spesielt tilbud et annet sted, eller organisere et tilbud
selv, vil avhenge av den konkrete persons behov og ønsker. Det er
for eksempel slett ikke gitt at en person som mister syn og hørsel
i eldre år, vil foretrekke å flytte til et omsorgstilbud et annet
sted. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende selv ønsker,
jf. sosialtjenesteloven § 8-4 Plikt til å rådføre seg med klienten:
"Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes
i samarbeid med klienten. Det skal legges stor vekt på hva klienten
mener."
Flertallet registrerer at Fremskrittspartiet
i sine merknader viser til 10 år gamle vedtak i Stortinget, gjort
ut fra situasjonen den gang. Som det er vist til i flertallets merknader
og i statsrådens brev, er det de senere år iverksatt en rekke tiltak
knyttet til forbedring av tilbud og informasjon om disse. Flertallet viser
til sin merknad foran hvor det forutsettes samordning mellom ulike
aktører som er gitt ansvar på området. Behovet for en brosjyre som
omtaler det samlede tilbud i forhold til skole og voksenliv, bør,
slik forslagsstillerne ber om, vurderes i denne sammenheng.
Flertallet er forundret over
at Fremskrittspartiet i sin argumentasjon for en egen handlingsplan for
å hjelpe døve og døvblinde, henviser til Innst. S. nr. 113 (1997-1998).
I denne innstillingen uttaler en enstemmig komité at de mener det
ikke skal utarbeides en egen handlingsplan for denne gruppen. Dette
er fullt ut i samsvar med flertallets vurdering i denne saken.
Flertallet foreslår at representantforslaget vedlegges
protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
igjen peke på at representantforslaget ikke går ut på å frata kommunene
ansvaret for å sørge for at det finnes et tilstrekkelig tilbud om bistand
til de døve og døvblinde som har behov for det. Det er imidlertid
viktig å sørge for at finansieringen av tjenestene er slik at de
respektive kommuners økonomi ikke blir avgjørende for om brukerne
får det tilbudet de har krav på, slik disse medlemmer må
slå fast at situasjonen ofte er i dag. Mange eksempler viser hvordan
kommunenes prioriteringer ofte ikke er i tråd med intensjonene bak
statlige bevilgninger. Disse medlemmer vil nevne
oppslag i blant annet Aftenposten den 4. mars 2008, der det påpekes
at 54 kommuner har brukt til sammen 90 mill. kroner øremerket barnehagedrift
til andre formål.
Disse medlemmer ønsker også å
understreke at bakgrunnen for henvisning til St.meld. nr. 34 (1996-1997)
og Innst. S. nr. 113 (1997-1998) i disse medlemmers merknader
er at forslag og merknader fra en samlet komité ikke er fulgt opp etter
intensjonen, og at situasjonen for døve og døvblinde ikke er bedret
i tråd med intensjonen. Disse medlemmer er fremdeles
av den oppfatning at hver enkelt av landets døve og døvblinde trenger
bedre oppfølging uavhengig av den enkelte kommunes økonomiske situasjon,
bedre informasjon og bedre forhold blant annet når det gjelder opplæring.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag om å utforme en handlingsplan for å hjelpe døve
og døvblinde i tråd med innholdet i Representantforslag nr. 8:38 (2007-2008):
"Stortinget ber Regjeringen utforme en handlingsplan
for å hjelpe døvblinde og døve hvor det blant annet inngår følgende
tiltak:
Det økonomiske ansvaret
for bo- og omsorgstilbud for døvblinde og døve med ulike funksjonshemninger
flyttes over på folketrygden og rettighetsfestes.
Det utarbeides en egen brosjyre, eller
informasjonshefte, for foreldre og rådgivere om rettigheter som
er aktuelle.
Døve og døvblinde gis rett til ett ekstra
skoleår i grunnskolen, og inntil to ekstra år i den videregående
skole.
Personer som har hatt en utvikling og som
ikke har nådd nødvendig kunnskapsnivå etter at de avsluttet videregående
opplæring, gis rett til voksenopplæring i de tilfellene der det
er klart at de har et utviklingspotensial som kan utnyttes og gis
muligheter for et mer selvstendig liv.
Helsetilsynet blir pålagt å sikre at tilgjengeligheten
til tegnspråkkyndig personell eller tolk innarbeides i sykehusenes
internkontroll i henhold til lov om statlig tilsyn med helsetjenester.
Det bygges opp et system som kan gi avlastningstilbud
i tegnspråklige miljøer, spesielt i forbindelse med (sommerferier
og lengre) ferier.
Tolketjenesten rustes opp.
Konkrete løsninger med tanke på å legge
til rette for at døvblinde kan forbli i arbeid/komme ut i arbeid."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen utforme en handlingsplan
for å hjelpe døvblinde og døve hvor det blant annet inngår følgende
tiltak:
Det økonomiske ansvaret
for bo- og omsorgstilbud for døvblinde og døve med ulike funksjonshemninger
flyttes over på folketrygden og rettighetsfestes.
Det utarbeides en egen brosjyre, eller
informasjonshefte, for foreldre og rådgivere om rettigheter som
er aktuelle.
Døve og døvblinde gis rett til ett ekstra
skoleår i grunnskolen, og inntil to ekstra år i den videregående
skole.
Personer som har hatt en utvikling og som
ikke har nådd nødvendig kunnskapsnivå etter at de avsluttet videregående
opplæring, gis rett til voksenopplæring i de tilfellene der det
er klart at de har et utviklingspotensial som kan utnyttes og gis
muligheter for et mer selvstendig liv.
Helsetilsynet blir pålagt å sikre at tilgjengeligheten
til tegnspråkkyndig personell eller tolk innarbeides i sykehusenes
internkontroll i henhold til lov om statlig tilsyn med helsetjenester.
Det bygges opp et system som kan gi avlastningstilbud
i tegnspråklige miljøer, spesielt i forbindelse med (sommerferier
og lengre) ferier.
Tolketjenesten rustes opp.
Konkrete løsninger med tanke på å legge
til rette for at døvblinde kan forbli i arbeid/komme ut i arbeid.
Komiteen har før øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:38 (2007-2008) - representantforslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos, Kenneth Svendsen og Harald T. Nesvik om en handlingsplan for å hjelpe døve og døvblinde - vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 10. januar 2008 til arbeids- og
inkluderingsministeren fra Arbeids- og sosialkomiteen angående forslag
om å utforme en handlingsplan for døvblinde og døve. Brevet er blitt
overført meg som rette fagminister.
Jeg har mottatt bidrag fra arbeids- og inkluderingsministeren,
helse- og omsorgsministeren og kunnskapsministeren.
Jeg velger å besvare representantforslaget punkt for
punkt slik stortingsrepresentantene har listet det opp i åtte områder/tiltak.
Ansvaret for omsorgstilbudet til personer med nedsatt
funksjonsevne er lagt til kommunene og lovfestet i kommunehelsetjenesteloven
og sosialtjenesteloven. Det er lagt til grunn at det kommunale tjenestetilbudet
skal være likeverdig og gis ut fra behov, uavhengig av diagnose,
alder eller funksjonshemming. Derfor vil det være i strid med grunnleggende
prinsipper for våre velferdsordninger å flytte ansvaret for enkelte diagnosegrupper
eller enkelte funksjonshemminger fra kommunen til folketrygden,
på samme måte som Fremskrittspartiets representanter tidligere også
har foreslått å ta ut de eldste aldersgruppene og overføre finansieringen
av omsorgstilbudet for dem til staten.
Jeg viser i denne sammenheng til behandlingen av
Innst. S. nr. 50 (2007-2008) og Innst S. nr. 126 (2006-2007), der
det ble advart mot at et diagnosebasert finansieringssystem både
vil skape unødvendig byråkrati, større ulikhet og høyere kostnader,
og der flertallet ønsker at omsorgstjenestene også i framtida skal
være forankret i kommunene med stor nærhet til brukerne og med god
mulighet og rom for å utforme tjenestetilbudet ut fra lokale forhold.
Det ble vist til at kommunal forankring også stimulerer til forebyggende
tiltak, gir insentiver til å styrke det tette samspillet med familie
og pårørende, og ser tjenestetilbudet i nær sammenheng med utviklingen
av et levende lokalsamfunn. Omsorgstilbudet til personer med døvblindhet
eller annen nedsatt funksjonsevne vil tape mye på å bli tatt ut av
en slik sammenheng.
Det finnes et nasjonalt kompetansesystem for døvblinde
som utarbeider informasjonsmateriale om døvblinde og et statlig
spesialpedagogisk støttesystem som utarbeider informasjon om døve
og hørselshemmede. Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde
har en hjemmeside som informerer om rettigheter for døvblinde, både
de generelle rettigheter som personer med nedsatt funksjonsevne
har, og de spesielle som døvblinde har.
I tillegg har Sosial- og helsedirektoratet i
2005 publisert et hefte "Barn og unge med nedsatt funksjonsevne
- hvilke rettigheter har familien?" Heftet omtaler generelle rettigheter
som familier med funksjonshemmede barn har - også døve og døvblinde
barn. Dette heftet kan lastes ned fra Sosial- og helsedirektoratets
hjemmesider. Jeg vil gjerne også vise til www.familienettet.no som
er en nettside for familier med barn med nedsatt funksjonsevne og/eller
kronisk sykdom.
Opplæringsloven gir ikke en eksplisitt rett
til et ekstra år i grunnskolen, men opplæringsloven er ikke til
hinder for at kommunen kan gi et slikt tilbud. Dette kan være aktuelt
i helt spesielle tilfeller når hensynet til eleven tilsier det.
Jeg vil understreke at opplæringsloven har et
sikkerhetsnett for elever som ikke får tilstrekkelig utbytte av
den ordinære opplæringen i reglene om spesialundervisning, jf. opplæringsloven § 5-1.
Elever som er døve eller døvblinde og som har behov for særskilt
tilpasset opplæring omfattes av denne bestemmelsen. Elevene har
etter reglene om spesialundervisning rett til et opplæringstilbud
som har et slikt innhold at det samlede tilbudet kan gi eleven et
forsvarlig utbytte av opplæringen.
Når det gjelder videregående opplæring er det
i dag en åpning i loven for å gi en utvidet rett til å ta slik opplæring
over lengre tid. Elever med rett til spesialundervisning har rett
til videregående opplæring i inntil to år ekstra når eleven trenger det
i forhold til opplæringsmålene for den enkelte, jf. opplæringsloven
§ 3-1 femte ledd og privatskoleloven § 3-2 annet ledd.
Det kan også nevnes at opplæringsloven inneholder
andre spesielle bestemmelser for elever med særskilt opplæringsbehov.
Blinde og sterkt svaksynte elever og hørselshemmede er gitt særskilte
rettigheter til henholdsvis tegnspråkopplæring og punktskriftopplæring,
jf. opplæringsloven §§ 2-6, 2-14,3-9 og 3-10. Videre er det regler
om rett til inntak på særskilt prioritert utdanningsprogram og fylkeskommunens
plikt til å tilby annet opplæringsopplegg dersom det valgt kurset
viser seg å være særlig vanskelig for eleven.
På bakgrunn av ovenstående ser jeg ikke behov for
å fremme forslag i tråd med representantforslaget.
Jeg vil presisere at med begrepet "avsluttet videregående
opplæring" legger jeg til grunn at det menes "fullført videregående
opplæring".
Etter opplæringsloven § 4A-1 har de som er over opplæringspliktig
alder og som har behov for grunnskoleopplæring, rett til slik opplæring. Videre
har voksne født før 1978 med fullført grunnskole eller tilsvarende,
men uten fullført videregående opplæring, rett til videregående opplæring,
jf. opplæringsloven § 4A-3 første ledd. Opplæringen skal tilpasses
den voksnes behov.
Kunnskapsdepartementet sendte 12. oktober 2007
på høring forslag om å oppheve opplæringslovens bestemmelse om at
bare voksne født før 1978 har rett til videregående opplæring, og
å innføre en aldersgrense på 25 år. Departementets høringsforslag
innebærer at alle voksne som ikke har fullført videregående opplæring, får
rett til slik opplæring fra og med det året de fyller 25 år. Samtidig
har ungdom rett til videregående opplæring fram til og med det året de
fyller 24 år, jf, opplæringsloven § 3-1. Høringsforslaget sikrer
dermed alle som ikke har fullført videregående opplæring, rett til
slik opplæring.
Opplæringsloven inneholder ingen unntaksbestemmelse
som gir voksne som allerede har fullført videregående opplæring,
rett til å ta videregående opplæring på nytt. På bakgrunn av opplæringslovens
generelle utforming, finner jeg det ikke hensiktsmessig å innføre
unntaksbestemmelser for særskilte grupper. Jeg mener derfor at de
døvblindes behov er godt nok ivaretatt i dagens generelle regelverk.
Det vises også til lovens bestemmelser om spesialundervisning som
kommer denne gruppen til gode i deres grunnskoleopplæring.
Jeg vil videre vise til at opplæringsloven § 13-3 annet
ledd fastsetter at fylkeskommunen skal gi tilbud også til søkere
uten rett til videregående opplæring etter §§ 3-1 og 4A-3.
For øvrig vil jeg peke på at døve og døvblinde kan
ha rettigheter etter annet lovverk, for eksempel til ytelser under
yrkesrettet attføring etter folketrygdloven.
Jeg finner det på bakgrunn av ovenstående ikke påkrevd
med ytterligere utvidelse av lovverket i tråd med representantforslaget.
Det følger av pasientrettighetsloven § 3-5 at
informasjon til pasienter skal være tilpasset mottakerens individuelle
forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur og språkbakgrunn.
Av rundskriv IS-12/2004 om lov om pasientrettigheter
og merknadene til § 3-5 følger det at "bestemmelsen gjelder for
alle pasienter og må ses i sammenheng med § 3-2 første ledd og § 4-1,
om at pasienten skal ha informasjon som er nødvendig for å få innsikt
i sin helsetilstand og i innholdet av helsehjelpen. Enkelte grupper
kan ha særlig behov for tilpasset informasjon. Disse kan være barn,
personer med redusert eller manglende evne til å ivareta sine interesser,
samt personer fra minoritetskulturer og personer med manglende kunnskaper
i norsk." Og videre: "Også personer med funksjonshemminger, blant annet
døve og blinde, har rett til spesielt tilpasset informasjon. Det
er behandlingsansvarlig helsepersonell som har ansvaret for å tilrettelegge
eller gi informasjonen."
Av tilsynsloven § 3 følger det at alle som yter helsetjenester
skal etablere et internkontrollsystem som sikrer at krav i helselovgivningen
etterleves.
Det følger således allerede av gjeldende lovgivning
at helsetjenesten skal sørge for at informasjonen blir tilrettelagt
i forhold til den enkelte pasients behov. Det er videre et grunnleggende prinsipp
i helselovgivningen at den er utformet generelt, og at ikke bestemte
pasientgrupper framheves. Det vises også til at det i Oppdragsdokument
2008 til de regionale helseforetakene er presisert at de regionale
helseforetakene skal sørge for- og finansiere tolketjenester til
pasienter som har behov for dette.
På denne bakgrunn mener jeg at det følger av dagens
lovgivning at også døvblinde pasienter har rett til tilpasset informasjon
og at helsetjenesten skal sikre at dette lovkravet etterleves blant
annet gjennom sine internkontrollsystemer.
Den enkeltes rett til og kommunenes plikt til
å tilby avlastningstiltak for personer som har et særlig tyngende
omsorgsarbeid er lovfestet i sosialtjenesteloven §§ 4-3 og 4-2.
Bestemmelsene gjelder uavhengig av diagnoser og vil omfatte avlastning
for døvblinde dersom vilkårene er oppfylt. Det er kommunen som i
utgangspunktet velger det nærmere innholdet i avlastningstilbudet,
men tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid
med brukeren og det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener.
Former for avlastningstilbud i tegnspråklige
omgivelser finnes i noe omfang i det statlige spesialpedagogiske
støttesystemet og på Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde.
I det stadige spesialpedagogiske støttesystemet finnes det overnattingstilbud
for barn og unge med synshemning, hørselshemning og døvblindhet. Eikholt
har hvert år en ukes leirskole for døvblinde barn og unge og kulturelle
aktivitetstilbud for døvblindfødte.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at aldersgruppen
0-17 år utgjør over 2/3 av det totale antall mottakere av avlastning.
Andelen mottakere mellom 0-17 år har økt betraktelig de siste årene og
det viser at avlastning er blitt en viktig omsorgstjeneste for barn
og unge med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Det ligger
et stort potensiale i å utvikle bedre rammevilkår og legge forholdene
bedre til rette for familier og andre som utfører frivillig omsorgsarbeid.
Som et ledd i en strategi for partnerskap med familie og frivillige,
jf. St. meld. nr. 25 Omsorgsplan 2015 har regjeringen uttalt at
den vil stimulere til utbygging av avlastningsordninger og dagtilbud.
Jeg er kjent med at det er utfordringer innen tolketjenesten.
Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk derfor 5. oktober 2007 i oppdrag
å sette i gang et utredningsarbeid på tolkeområdet. Direktoratet
skal innen utgangen av mai 2008 levere en rapport der det gis en
samlet og framtidsrettet oversikt over området tolking og kommunikasjonstjenester
med forslag til en helhetlig plan for videreutvikling av tjenestetilbudet.
Utredningen omfatter også honoreringssystemet for frilanstolker.
I tillegg kan det nevnes at finansieringen av
ordningen Tolk på arbeidsplass ble endret i 2007. Fra 1. august
2007 dekkes administrative merutgifter på 50.000 kroner per tolk
i full stilling per år. For virksomheter som er lokalisert geografisk flere
steder, eller som har inngått samarbeidsavtaler med andre virksomheter,
skal det i tillegg refunderes reiseutgifter etter regning. Dette
vil komme i tillegg til det som også før 1. august 2007 ble dekket
(lønnsutgifter med mer).
Fra 1. januar 2008 fikk frilanstolkene hevet
det lønnstrinnet som timesatsen beregnes på basis av, fra lønnstrinn
22 til lønnstrinn 24 i det statlige lønnsregulativet.
Arbeids- og velferdsetaten er gitt ansvaret
for å finne konkrete løsninger for å legge til rette for at døvblinde
kan forbli i arbeid/komme ut i arbeid. Arbeids- og velferdsdirektoratet
opplyser at døvblinde er en svært uensartet gruppe, og at døvblinde
arbeidssøkere, i tråd med Arbeids- og velferdsetatens prinsipper,
blir betjent ut fra sine individuelle ønsker og behov. Dette innebærer
at man arbeider mot ulike mål fra sak til sak, med en differensiert
bruk av virkemidler.
Alle arbeidssøkere, uavhengig av funksjonsnedsettelse
eller årsak til dette, skal få sitt tjenestebehov dekket ved NAV-kontoret.
I begynnelsen av 1990-tallet ble det opprettet en spesialisert andrelinjetjeneste
til arbeidssøkere med sansetap. Tilbudet ble opprettet fordi man
innså at en fullverdig attføringsbistand til disse gruppene krever
spesiell kompetanse. Spesialtjenesten ved NAV Senter for yrkesrettet
attføring (SYA) og NAV Arbeidsrådgivning i Troms, Sør-Trøndelag
og Hordaland ivaretar samlet sett et landsdekkende andrelinjetilbud
til arbeidssøkere med synshemming og hørselshemming, herunder også
døvblinde.
Målgruppen for spesialtjenesten er personer
som er særlig utsatt på arbeidsmarkedet, og som ofte kan trenge
omfattende bistand for å komme eller forbli i jobb. Dette tilsier
at spesialenhetene ikke bare yter bistand til personer som ønsker
å komme inn i arbeidslivet, men også til personer som på grunn av
sansetap står i fare for å falle ut av arbeid.
Arbeidet med yrkesrettet bistand til døvblinde fordrer
innsikt i individets totalsituasjon, sansetapenes egenart og konsekvenser.
En helhetlig tilnærming krever parallell innsats fra ulike aktører
og faglige instanser. Statlige regionale kompetansesentre er en
sentral ressurs i denne sammenheng. Kommunikasjon med døvblinde
brukere fordrer blant annet kompetanse i tegnspråk/tegnstøttet kommunikasjon, håndalfabeter
og mobility (oppmerksomhets- og bevegelsesfremmede tiltak).
Døvblinde utgjør som nevnt en uensartet gruppe med
ulike bistandsbehov, blant annet beroende på grad av sansetap. Fordi
synsreduksjonen begrenser mobilitet og tilgjengelighet, har erfaring vist
at en stasjonær arbeidssituasjon oftest er best egnet for arbeidssøkere
innen gruppen døvblinde. I kompetansemiljøene skiller en også mellom
døvblindfødte og døvblindblitte. Dette er grupper som ofte vil ha
ulike forutsetninger og tjenestebehov i forhold til yrkesrettede
tiltak.
Erfaringer fra arbeidet med døvblinde arbeidssøkere
er, i følge Arbeids- og velferdsdirektoratet, at det ligger mange
skjulte ressurser i denne gruppen. Den enkeltes kompetanse og arbeidspotensiale
må imidlertid ligge til grunn for konkrete løsninger i hvert enkelt
tilfelle.
Som et ledd i arbeidet med å tilknytte kompetansesentrene
for personer med sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger
til regionale helseforetak, ble det nasjonale kompetansesystemet
for døvblinde overført til Helse Øst RHF fra 1. januar 2006. Døvblindesystemet består
av fire sentre med regionansvar og to sentra med landsdekkende funksjoner.
Helse Sør-Øst RHF skal gjennom avtaler med disse aktørene, også
på vegne av de øvrige regionale helseforetak, sørge for kompetansetjenester. Sentrene
er tverrfaglige. De tjenester som ytes skal blant annet ivareta
utredning, råd og veiledning i tillegg til kommunikasjon og informasjon til
brukerne, der pedagogiske tilnærminger er sentrale. Videre skal
sentrene ivareta kunnskaps- og kompetanseutvikling.
Når det gjelder tolketjenesten i spesialisthelsetjenesten
er det, som tidligere nevnt, i Oppdragsdokument 2008 til de regionale helseforetakene
presisert at de regionale helseforetakene skal sørge for, og finansiere, tolketjenester
til pasienter som har behov for dette.
Avslutningsvis viser jeg til at tiltak overfor
personer med nedsatt funksjonsevne hører til de sentrale satsingsområdene
for denne regjeringen, jf. St.prp. nr. 1 (2007-2008) for Arbeids-
og inkluderingsdepartementet. Jeg ønsker også å vise til arbeidet
med ny handlingsplan for økt tilgjengelighet, revidering av strategiplanen
for familier med barn med nedsatt funksjonsevne og kommende antidiskrimineringslov.
Disse tiltakene, samt lovreguleringen, vil bidra til å bedre forholdene
for alle personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert døve og døvblinde.
På denne bakgrunn ser jeg ikke behov for å fremme
forslag om at det lages en egen handlingsplan på dette området.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 13. mars 2008
Karin Andersen |
Dagfinn Sundsbø |
leder |
ordfører |