Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i møte
5. februar 2008 å igangsette forberedelser i en egen sak til Stortinget,
jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 fjerde ledd, vedrørende anmeldelse
i anledning Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober
2003 i Fritz Moen-saken.
Bakgrunnen for saken var at Tore Sandberg i skriv
av 18. september 2006 anmeldte de tre høyesterettsdommerne Magnus
Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius for påstått straffbart
forhold i tilknytning til nevnte kjennelse. Anmeldelsen ble opprinnelig
sendt Odelstinget, ettersom den etter de da gjeldende regler etter
sitt innhold hørte under Odelstinget som påtalemyndighet.
Odelstinget vedtok 13. desember 2006 å utsette behandlingen
av anmeldelsen inntil utvalget som var oppnevnt av Regjeringen for
å granske straffesakene mot Fritz Moen, hadde levert sin utredning.
Ved brev av 2. oktober 2007 oversendte Stortingets
presidentskap anmeldelsen til kontroll- og konstitusjonskomiteen,
under henvisning til de nye bestemmelsene i Stortingets forretningsorden
§ 12 annet ledd nr. 10.
Ved Stortingets behandling 20. februar 2007
ble Grunnloven §§ 20, 30, 86 og 87 endret. Det ble også vedtatt
endringer i lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som
påtales ved riksrett (ansvarlighetsloven), i lov 5. februar 1932
nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker (riksrettergangsloven)
og i Stortingets forretningsorden (FO).
Endringene bygget i det alt vesentlige på forslagene
i Dokument nr. 19 (2003-2004) Rapport til Stortingets presidentskap
fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen. Kontroll-
og konstitusjonskomiteen skal etter de nye bestemmelsene forberede
saker der Stortinget skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt
ansvar skal gjøres gjeldende.
FO § 12 nr. 10 fjerde ledd om kontroll- og konstitusjonskomiteens
rolle lyder:
"Komiteen behandler også saker der Stortinget skal
ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende,
herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige
undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar, jf. lov
om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2. En
tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at komiteen av eget tiltak
skal ta en slik sak opp til behandling. Komiteen skal avgi innstilling
om de saker den tar opp til behandling. Dersom komiteen finner at
forhold i en ekstern henvendelse vedrørende brudd på konstitusjonelle
plikter ikke kan påtales ved riksrett, skal henvendelsen oversendes
rette påtalemyndighet. Komiteen kan dessuten vedta at en henvendelse ikke
skal fremlegges for Stortinget når de forhold den omhandler åpenbart
ikke kan føre til noe. Henvendelsen skal legges frem for Stortinget
ved innstilling dersom en tredjedel av komiteens medlemmer krever
det. Den som har fremmet henvendelsen skal underrettes om utfallet
av behandlingen. Når beslutning om tiltale for riksrett er fattet,
handler komiteen på Stortingets vegne under forberedelsen og utførelsen av
saken."
Når kontroll- og konstitusjonskomiteen avgir innstilling
til Stortinget i en sak om konstitusjonelt ansvar, kan den foreslå
at saken henlegges, at Stortingets ansvarskommisjon anmodes om å
foreta nødvendige undersøkelser i saken eller at det tas ut tiltale
for riksrett.
Fritz Moen ble 11. april 1978 satt under tiltale ved
Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §§ 233
første og annet ledd og 192 første ledd annet straffalternativ for
drap og voldtekt av Torunn Finstad.
Ved dom 29. mai 1978 ble Fritz Moen dømt til 21
års fengsel for drapet på Torunn Finstad. Etter anke til Høyesterett
ble fengselsstraffen redusert til 16 år.
Fritz Moen ble 15. september 1981 på ny satt
under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven
§§ 233 første og annet ledd og 192 første ledd annet straffalternativ,
jf. § 49 for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. 18. desember
1981 ble han dømt til fengsel i fem år i tillegg til dommen i Torunn-saken.
Dommen ble anket til Høyesterett. Ankegrunnen var at det var begått
saksbehandlingsfeil under lagmannsrettens behandling. Anken ble
avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 21. januar
1982.
Fritz Moen innga 2. januar 2000 begjæring til Frostating
lagmannsrett om gjenopptakelse av begge sakene. I begjæringen ble
det opplyst at Tore Sandberg hadde arbeidet med sakene siden 1997/1998.
Den påberopte hjemmelen for begjæringen var for det første straffeprosessloven § 391
nr. 3 som gir grunnlag for gjenopptakelse når det opplyses om
"en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis
som synes egnet til å føre til frifinnelse".
Begjæringen ble for det annet begrunnet i straffeprosessloven
§ 392 annet ledd som tillater gjenopptakelse der
"særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig,
og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir
prøvd på ny."
I forhold til Torunn-saken ble det anført at
Moen hadde tilnærmet alibi på drapstidspunktet, og at to sentrale
vitner ikke ble ført under hovedforhandlingen i 1978. Begjæringen
om å gjenoppta Sigrid-saken ble i hovedsak begrunnet med at Moen
hadde alibi på drapstidspunktet, og at drapsmannen hadde en blodtype
som utelukket Moen.
Med hjemmel i domstolloven § 38 besluttet Frostating
lagmannsrett 20. november 2000 å overføre begge sakene til Hålogaland lagmannsrett,
som 12. februar 2002 avsa kjennelse om at begjæringen om gjenopptakelse
av de to sakene ikke ble tatt til følge.
Fritz Moen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til
Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte ny sakkyndig
vedrørende blodtypebeviset i Sigrid-saken. Den sakkyndige anså det
ikke som sannsynlig at Fritz Moen kunne være sædavgiveren.
Kjæremålet ble avgjort ved kjennelse 14. oktober
2003. Begjæringen i Sigrid-saken førte frem, mens Torunn-saken ble
nektet gjenopptatt.
Fritz Moen ble frikjent for drapet på Sigrid
Heggheim i oktober 2004.
13. oktober 2004 begjærte Fritz Moen gjenopptakelse
av Torunn-saken for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.
Fritz Moen avgikk ved døden 28. mars 2005.
Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker bestemte
15. juni 2006 at Torunn-saken skulle gjenopptas. Hovedgrunnen til
dette var at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha drept
Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
Ved Borgarting lagmannsretts dom av 24. august
2006 ble Fritz Moen frikjent for drapet på Torunn Finstad.
I statsråd 8. september 2006 ble det oppnevnt
et utvalg for å granske straffesakene mot Fritz Moen. Utvalget ble
ledet av professor Henry John Mæland. Formålet med granskingen var
å undersøke hvorfor Moen ble uriktig domfelt og vurdere behovet
for endringer for å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden.
Granskingen skulle omfatte straffesakene mot Fritz Moen fra starten
på politiets etterforskning til Borgarting lagmannsrett avsa den
siste frifinnelsesdommen 24. august 2006.
Det fremgår av utvalgets mandat:
"... Også domstolene har vært sentrale i straffesakene
mot Fritz Moen. Granskning av uavhengige domstoler av et regjeringsoppnevnt
utvalg reiser konstitusjonelle spørsmål som det er behov for å avklare
før granskningsmandatet kan ferdigstilles på dette punktet. Justisdepartementet
vil snarest foreta de nødvendige avklaringer, og komme tilbake med
et tilleggsmandat til utvalget om granskning av domstolene."…
Ved brev av 22. november 2006 ble utvalget gitt et
tilleggsmandat. I brevet heter det blant annet:
"En gransking av domstolenes rolle i Fritz Moen-sakene
må ikke fremstå som et forsøk på å overprøve domstolenes avgjørelser
i strid med det konstitusjonelle og grunnlovsfestede prinsippet
om at domstolene dømmer i siste instans. Det vil i denne sammenheng
være av stor betydning om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser
som senere er opphevet eller endret innenfor domstolssystemet, eller
om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som fortsatt reelt
eller formelt står ved lag. Hensynet til domstolenes selvstendighet
veier dessuten generelt tyngre jo kortere tilbake i tid de aktuelle
domstolsavgjørelsene ligger. For at man i størst mulig utstrekning
skal kunne trekke lærdom av granskingen av straffesakene mot Fritz
Moen, er det på den annen side viktig at utvalget gransker domstolenes
rolle ved domfellelsen av Fritz Moen i 1978 og 1981 i tillegg til
granskingen av politiet, påtalemyndigheten og andre aktørers behandling
av sakene. På denne bakgrunn bes utvalget også granske Frostating
lagmannsretts behandling av straffesakene mot Fritz Moen frem til
domfellelsene i henholdsvis 1978 og 1981."…
Tilleggsmandatet omfattet ikke lagmannsrettens kjennelse
av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse av begge sakene, og
heller ikke Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober
2003.
Utredningen fra utvalget som gransket straffesakene
mot Fritz Moen, NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie,
ble lagt frem 25. juni 2007.
I forbindelse med fremleggelsen av utredningen uttalte
justisminister Knut Storberget:
"Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet
begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn
å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe
lignende kan skje igjen. Utvalgets rapport viser at det er begått
graverende feil som har gitt et graverende resultat."
I pressemeldingen fra Granskningsutvalget ble det
blant annet vist til at politiet ikke fremla et fullstendig og objektivt
bevisbilde overfor den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol. Utvalget
uttalte:
"Det er alene politiet som har muligheten til å foreta
etterforskningsarbeidet med den nødvendige grundighet. På grunn
av rammevilkårene for den høyere påtalemyndighet, forsvareren og domstolen
må disse ha tillit til at politiet fremlegger en fullstendig og
objektiv fremstilling av bevisbildet. Nøkkelen for å unngå uriktige
domfellelser ligger derfor etter utvalgets mening i å sikre at politiet
etterlever objektivitetsprinsippet. Utvalget har foreslått enkelte
regelendringer som har til formål å sikre slik etterlevelse."
Som medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg
behandlet dommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin
Bruzelius Fritz Moens kjæremål over Hålogaland lagmannsretts kjennelse
av 12. februar 2002. I kjennelsen nektet lagmannsretten gjenopptatt
de to drapssakene Fritz Moen var dømt for – drap på Sigrid Heggheim
høsten 1976 og Torunn Finstad høsten 1977.
Kjæremålsutvalget avsa kjennelse 14. oktober 2003.
Torunn-saken ble nektet gjenopptatt, mens begjæringen i Sigrid-saken
førte frem. Kjennelsen er inntatt i Norsk Retstidende 2003 s. 1389.
Det fremgår av avsnitt 14 i kjennelsen at Fritz Moen
begjærte kjæremålet behandlet av Høyesterett etter reglene for partsforhandling. Kjæremål
avgjøres vanligvis uten muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven
§ 385. Slik foregikk det også i denne saken, ettersom kjæremålsutvalget
avslo begjæringen om å behandle kjæremålet etter reglene om partsforhandling.
I Sigrid-saken fant kjæremålsutvalget under
tvil at vilkårene for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 ikke var
oppfylt, men at vilkårene etter § 392 annet ledd var til stede.
Begrunnelsen for det siste var at det var mest sannsynlig at de
biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet, ikke kunne
tilbakeføres til Moen. Hvis da ikke de biologiske sporene stammet
fra en annen enn gjerningsmannen – noe kjæremålsutvalget fant svært
lite sannsynlig – var det strafferettslige beviskravet ikke oppfylt
for Moens vedkommende.
I Torunn-saken førte ikke påstanden om gjenopptagelse
etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 frem. I forhold til § 392
annet ledd fant kjæremålsutvalget at Moens gjentatte tilståelser i
saken samsvarte godt med åstedsfunnene. Skulle saken bli gjenopptatt,
måtte dette eventuelt skyldes "den tvil om tilståelsens troverdighet som
kan ha oppstått ved at dommen i Heggheimsaken tillates gjenopptatt".
I denne vurderingen la kjæremålsutvalget vekt på at Moens forklaringer
hadde utviklet seg forskjellig i de to sakene, og at forskjellen
mellom politiets funn og Moens forklaringer var mindre i Torunn-saken. Kjæremålsutvalget
la videre vekt på at Moens situasjon var annerledes i 1980 enn i
1977, ved at han i 1980 allerede var domfelt i Torunn-saken. Tilståelsen
i Torunn-saken ble derfor ansett å ha større troverdighet, og kravet
om gjenopptagelse førte ikke frem.
Tore Sandbergs anmeldelse av 18. september 2006
følger som vedlegg 1 til innstillingen.
Bakgrunnen for anmeldelsen var at de tre høyesterettsdommerne
Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius, i egenskap
av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg, den 14. oktober 2003
avsa kjennelse om å nekte gjenopptakelse av "Torunn-saken".
Anmeldelsen fra Sandberg gjelder dommernes behandling
av en sentral del av en vitneobservasjon i åstedsområdet og dommernes
vurdering av hvorfra vitnet hørte en mann og en kvinne som snakket
sammen. Forklaringen fra vitnet er omhandlet i avsnittene 42, 88
og 106-122 i kjennelsen fra kjæremålsutvalget.
Komiteen har i sin innstilling valgt å anonymisere
fremstillingen av hensyn til de aktuelle vitnene. Det samme gjelder
for vedleggene til innstillingen.
Vitnet (heretter kalt A) og hans ektefelle (heretter
kalt B) forklarte seg for politiet under etterforskningen, men ikke
under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Aktor frafalt dem som
vitner, og forsvareren samtykket til dette (jf. avsnitt 107 i kjennelsen
fra kjæremålsutvalget). I avsnitt 121 i kjennelsen er det bemerket
at selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning,
er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken
betydning et bevis har og dermed for omfanget av bevisførselen.
Sandberg anfører at de tre anmeldte dommerne
i kjennelsen
"i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene
kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning
av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977
og Moens begjæring om gjenopptakelse - må ha visst at en slik flytting
av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt."
Sandberg viser til at kjæremålsutvalgets sitat
fra As politiforklaring (avsnitt 115 i kjennelsen), mangler en setning,
som etter hans mening gjør at sitatet gir et feilaktig inntrykk
av forklaringen sett i sammenheng med kjæremålsutvalgets bemerkning
i avsnitt 116. Sandberg har i sin anmeldelse gjengitt utsnitt av
vitnet As politiforklaring 5. oktober 1977. Høyesterettsdommerne
har sitert fra denne i avsnitt 115 i kjennelsen. I avsnittet vises
det til at vitnet hørte rop ca. 20 meter før broen og at ropet ble
beskrevet som et "kvinneskrik". Det som nedenfor er uthevet, er
ikke sitert i avsnitt 115.
"Like før de kom til brua, ca.
20 meter, er det en åpning i trerekken på ca. 5-10 meter. Da de var
der, hørte vitnet på også rop. I vitnets gangretning ble dette på
høyre side.
Dette var et kvinneskrik. Det
hørtes ut som et kvin – omtrent som om noen blir kilet – og var ganske
kraftig. Deretter hørte de prat. Det hørtes ut som om det var en
mann og kvinne som pratet sammen. Det var ikke mulig å skille ut
ordene skikkelig. Imidlertid hørtes det ut som om kvinnen sa noe
slikt som at "de ser oss" eller lignende. Ut fra dette mener vitnet
at det er mulig at kvinnen ikke var trønder idet trønderne sier "dem"
og ikke "de". Etter et nytt skrik var det på ny "mumlende" stemmer.
På
"mumlingen" å dømme, var ikke situasjonen så alvorlig, og vitnet
og hans forlovede gikk videre. De hadde da stanset mellom 1/2 og
1 minutt. For vitnet syntes det som om skrikene og "mumlingen" kom
i fra skotthyllbanen som ligger der. Han mener
i alle fall at de kom fra den siden av elven (byåsensiden)."
Setningen "i vitnets gangretning ble dette på høyre
side" var ikke sitert i kjennelsen. Den manglende setningen går
ut på at A mente kvinneskriket kom fra høyre side av stien i hans
gangretning, dvs. fra sørsiden av stien. Ut fra kjæremålsutvalgets
gjengivelse av As forklaring er det ifølge Sandberg naturlig å trekke
den slutning at han mente skriket kom fra nordsiden av stien. A
sa at det hørtes ut til at skriket kom fra Skotthyllbanen, og kjæremålsutvalget
konstaterer at Skotthyllbanen ligger på nordsiden av stien (avsnitt
116).
Avsnitt 116 i kjennelsen lyder:
"Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden
av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad
ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien."
Sandberg viser til at det fremgår av en forklaring A
har gitt til ham at A trodde at Skotthyllbanen lå på sørsiden av
stien, hvilket altså var feil. I avsnitt 117 i kjæremålsutvalgets
kjennelse står det at vitnet B, som gikk i følge med A, oppga nøyaktig
samme sted hvor de hørte kvinnestemmen, men hun mente å høre den
fra sørsiden av stien. Liket av Torunn ble funnet på sørsiden.
Sandberg anfører at effekten av kjæremålsutvalgets
konklusjon i avsnitt 116 er at As vitneutsagn er uinteressant i
forhold til drapet på Torunn Finstad idet observasjonen dermed ville
være "flyttet ut" av åstedsområdet. Sandberg viser til sin bevisanalyse,
der fotodokumentasjonen av vitnet A entydig viser at A peker rett
inn i åstedsområdet sør for gangstien og jernbanelinjen.
Det anføres videre at dersom de tre dommerne hadde
begynt sitt sitat fra As politiforklaring en setning tidligere,
så kunne dommerne umulig trekke den konklusjon de gjør i avsnitt
116.
Sandberg anfører at det avgjørende må være hvor
vitnet A selv mente "Skotthyllbanen" var. Om dommerne likevel skulle
være i tvil om hva vitnet la i uttrykket "Skotthyllbanen", måtte
det ifølge Sandberg i så fall være deres plikt å søke dette avklart
med A selv før de trakk sin konklusjon. Det ble ikke gjort.
Sandberg anfører at kjæremålsutvalgets medlemmer
har gjort seg skyldige i straffbart forhold hva enten de har kjent
til den manglende setningen fra politiforklaringen og bevisst har utelatt
den uten å søke dette avklart med vitnet selv, eller de ikke har
kjent til setningen fordi de har unnlatt å sette seg inn i politiforklaringen.
På denne bakgrunn hevder Sandberg at dommerne
kan ha overtrådt bestemmelsen i straffeloven § 110 om som dommer
å handle mot bedre vitende/eller som embetsmann å vise grov uforstand
i tjenesten, jf. straffeloven § 325 nr. 1. Sandberg viser også til
ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.
I sin anmeldelse begjærer Sandberg de tre høyesterettsdommerne
avhørt for å søke avklart om det subjektive skyldkravet er oppfylt.
Han har formulert følgende spørsmål som han ønsket stilt til dommerne:
"Spørsmål 1: Var De kjent med – under hensyntagen
til Kjæremålsutvalgets korrekte angivelse av at A/B gikk i østlig
regning – at A gjennom setningen "… I vitnets
gangretning ble dette på høyre side …" har angitt hvorfra
de omtalte lyder kom (fra sør)?
Spørsmål 2: Hvis De
var kjent med setningen "… I vitnets gangretning
ble dette på høyre side …" – hva er da Deres begrunnelse for
å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?
Spørsmål
3: Var De kjent med dokumentasjonen som fremgår av Tore Sandbergs
"Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" s. 56-60 og særlig s.
59, der vitnet A peker rett mot åstedsområdet sør for gangstien
som han og hans daværende forlovede befant seg på natt til 02.10.1977?
Spørsmål
4: Om De var kjent med den angitte dokumentasjon s. 56-60, - hva
er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets
kjennelse av 14.10.2003?
Det fremgår av avsnittene 120 til 122 i kjæremålsutvalgets
kjennelse av 14. oktober 2003:
"(120) Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten
i at det er uklart hva ekteparet A/B hørte. Utvalget er videre enig
i at deres forklaringer "ville verken isolert sett, eller i sammenheng
med K’s forklaringer og de beviser som for øvrig forelå for Frostating
lagmannsrett, gitt grunnlag for å frifinne Moen eller rimelig mulighet
for slik frifinnelse." Etter utvalgets vurdering er det lite sannsynlig
at det var Finstad de hørte. Forklaringene fra de som møtte eller
var sammen med henne på Studentersamfundet, særlig venninnen J,
gir ikke holdepunkter for at hun var sammen med noen gutt som hun
hadde foranledning til å forlate Studentersamfundet sammen med.
Og som fremstillingen foran viser, kan hun tidligst ha forlatt stedet
kl 02.00. At hun da i det korte tidsrommet fram til kl 02.40 til 02.45
skulle møte en gutt som hun gikk sammen med ned i skråningen vest
for Stavnebroen for å innlede intime forbindelser med, har en sterk
formodning mot seg.
I kjennelsen kalt ekteparet
D.(121) I denne sammenheng vises det
også til at forsvareren som nevnt samtykket i at de to vitnene ble
frafalt. Selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning,
er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken
betydning et bevis har, og dermed for omfanget av bevisførselen.
Forsvareren som hadde fulgt saken fra et tidlig stadium av etterforskningen,
og bl.a. deltatt under begge rekonstruksjonene, hadde et godt grunnlag
for å vurdere betydningen av de tilbudte bevis. Hans standpunkt
viser etter utvalgets oppfatning at A’s observasjoner hadde liten
interesse i det totale bevisbildet, og i beskjeden utstrekning kunne
utdype forklaringene fra de tre andre vitnene som hadde hørt skrik,
og som forklarte seg for lagmannsretten.
(122) Dette
nye beviset gir isolert sett klart ikke grunnlag for gjenopptakelse
etter § 391 nr. 3."
Som nevnt foran, har granskingsutvalget verken gransket
lagmannsrettens kjennelse av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse
av begge sakene eller Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av
14. oktober 2003.
Det fremgår at granskningsutvalget har hatt samtale
med Tore Sandberg om sentrale spørsmål av betydning for granskningen.
I NOU 2007:7 omtales vitnene A og B i flere sammenhenger.
Det fremgår under punkt 6.2.3 (s. 152):
"Tore Sandberg har i sin bevisanalyse fra år 2000
kritisert at vitnene B og A ble frafalt. Ifølge Sandberg gjorde
disse vitnene "de mest detaljerte observasjonene – og dermed de
observasjoner som … [var] tettest opp mot drapsåstedet."
Utvalget uttaler om vitnestevning av A og B blant
annet:
".. I intervju med A og B har utvalget fått opplyst at
de ikke ble stevnet til hovedforhandlingen. Utvalget vet ikke om
lensmannen i Porsanger mottok anmodningen, og forsøkte å stevne
dem, men legger til grunn at B og A ikke ble stevnet, og at dette
var årsaken til at de ble frafalt.
For utvalget reiser
dette spørsmål både om politi og påtalemyndighet gjorde en tilstrekkelig innsats
for å stevne dem, og om det var forsvarlig under hovedforhandlingen
å frafalle dem som vitner.
Utvalget antar at politiet,
da innkallingen ble sendt, brukte adressene som var registrert i
Folkeregisteret. Tiltalen ble tatt ut 11. april 1978. At stevningen
først ble sendt 3. mai, vel fire uker etter, er neppe uvanlig. Den
opprinnelige utsendelsen av stevningen må derfor antas å ha vært forsvarlig.
Oversendelsen til lensmannen i Porsanger skjedde 15 dager før de
skulle avgi forklaring. Normalt skulle dette også være tilstrekkelig
til å få dem stevnet. Utvalget har ikke funnet forklaringen på hvorfor
B og A ikke ble stevnet. Utvalget finner ikke grunnlag for å rette kritikk
mot politi og påtalemyndighet for håndteringen av stevningen.
Når
disse vitnene ikke var stevnet, sto aktor overfor valget mellom
å begjære saken utsatt, eller frafalle vitnene."
Det vises avslutningsvis til at utvalget ikke finner
vitneforklaringene fra A og B så sentrale at de ville fått nevneverdig
betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget kan derfor ikke se at det er
grunnlag for kritikk mot aktor for å ha frafalt dem.
Det fremgår av NOU 2007:7, punkt 4.9.2.2.6,
at B i intervju med utvalget har bekreftet sin forklaring under
avhørene i 1977 om at hun hørte skrik og stemmer rett nede i skråningen
ved gangstien. Observasjonen ble altså ikke knyttet til bueskytterbanen
og brinken. A anga i 1977 ikke nøyaktig hvor han hørte skrik fra.
I forbindelse med gjenopptakelsesprosessen har både Sandberg og
politiet avhørt A om dette. Sandberg konkluderte med at A hørte
lydene fra det "høyaktuelle området". I intervju med granskningsutvalget
fortalte A at han hørte lyder fra bueskytterbanen, og at det virket
som om det var et stykke fra stien.
Det fremgår videre (s. 126):
"Utvalget finner det usikkert om A og B hørte Torunn
og drapsmannen (eller noen andre i området), om de hørte to forskjellige
personer og hva som ble sagt/hvilke lyder som ble utstøtt. Utvalget
finner derfor ikke å kunne tillegge disse vitnenes forklaringer
noen vekt ved bedømmelsen av tilståelsens troverdighet."
Komiteen sendte 14. november 2007 brev til de tre
høyesterettsdommerne Bruzelius, Matningsdal og Stang Lund, der de
ble forelagt henvendelsen fra Sandberg for eventuell uttalelse. Brevet
følger som vedlegg 2 til innstillingen.
20. desember 2007 mottok komiteen et felles svarbrev
fra høyesterettsdommerne. Brevet følger som vedlegg 3 til innstillingen.
I brevet vises det til at straffeprosessloven
§ 392 andre ledd ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 80, hvilket
medførte at vilkårene for gjenopptakelse var forskjellige i de to
sakene. I Torunn-saken kunne gjenopptakelse bare finne sted såfremt
"særlige forhold gjør det meget tvilsomt om
dommen er riktig", mens i Sigrid-saken var det tilstrekkelig at
særlige forhold "gjør det tvilsomt om
dommen er riktig". I begge tilfeller var det dessuten et krav at
"tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir
prøvd på ny".
I brevet blir det redegjort for kjæremålsutvalgets behandling
av saken. Dommerne uttaler blant annet:
"Vi gjennomgikk sakens dokumenter i sin helhet, og
de sentrale dokumenter ble lest og drøftet mange ganger. Vi var
selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring fra 5. oktober
1977 som er trukket frem i anmeldelsen."
Anmeldelsen blir nærmere kommentert i punkt
4 i svarbrevet. Det fremgår:
"Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt
116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis
gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen
sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning
ble dette på høyre side." I det som ble gjengitt av forklaringen,
heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen'
kom fra skotthyllbanen som ligger der."
"Skotthyllbanen"
lå på venstre side i As gangretning. Bemerkningen i avsnitt 116
var ment å klargjøre dette. Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne
ha vært noe utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder
fra sin høyre side i sin gangretning, som er sørsiden av gangstien.
Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117. Når det gjelder den nærmere
plassering av hvor stemmene kom fra, viste imidlertid forklaringene
en viss usikkerhet."
Dommerne viser i denne sammenheng til følgende
uttalelse i B’s politiforklaring fra 7. juni 2000:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle
skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Det
ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra
de hørte forannevnte."
I tilknytning til dette nevner dommerne at A
i politiforklaringen 7. juni 2000 ikke utelukket muligheten for
at stemmene kunne komme fra den andre siden av elven. Bevisbildet
på dette punkt var altså sammensatt.
Dommernes konklusjon var at opplysningene fra A/B
sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet
til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte. Dommerne
var imidlertid klar over at stemmene som vitnene hørte, var lokalisert
et eller annet sted sør for gangstien.
Dommerne uttaler avslutningsvis:
"Anførslene i anmeldelsen har – etter det vi forstår
– sammenheng med en teori om at Torunn Finstad på vegen hjem fra
Studentersamfundet ca kl. 02.00 drapsnatten kan ha truffet en ukjent
mann som hun ble med under Stavnebroen på vestsiden av Nidelven
– eventuelt nedenfor skråningen på sørsiden like vest for broen.
Vår bedømmelse av og konklusjon på dette punkt framgår også av avsnitt
120."
I brev til komiteen av 3. januar 2008 har Tore Sandberg
knyttet kommentarer til brevet fra de tre høyesterettsdommerne.
Brevet følger som vedlegg 4 til innstillingen. Ifølge Sandberg er
en konklusjon om at opplysningene fra A/B, sett i sammenheng med
andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet til å føre til frifinnelse,
uten betydning for vurderingen av hans anmeldelse. Det avgjørende
er etter hans syn om dommerne visste at de beskrev et sentralt faktum
feil da de skrev kjennelsen 14. oktober 2003.
Sandberg skriver blant annet:
"I dommernes skriv til komiteen skriver de i sin konklusjon
på s. 7 at "… Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B
hørte .." . Etter min oppfatning kan ikke dommerne høres med et
slikt standpunkt når det er de selv som har skapt inntrykk av at
lydene/stemmene kom fra nordsiden av gangstien – til tross for at
de selv nå bekrefter at de var vel kjent med at A forklarte det
stikk motsatte, at lydene kom fra sørsiden.
Det fremstår
som meningsløst at de tre dommerne vil "dokumentere" at "skotthyllbanen" ligger
nord for gangstien når de samtidig bekrefter at de var kjent med
at lydene kom fra As høyre side i gangretningen som de visste var sør
for gangstien – samtidig som de i kjennelsen 14.10.2003 ikke sier
et ord om at det var nettopp det A forklarte".
Sandberg trekker den konklusjon at de tre dommerne
har handlet mot bedre vitende, jf. straffeloven § 110, 1. ledd,
når de i sin kjennelse av 14.10.03, avsnitt 116 fremstiller det
som om de lyder/stemmer vitnet A hørte kom fra nordsiden av den
gangsti han og hans forlovede befant seg på, - til tross for at
de i brevet til komiteen bekrefter at de var kjent med at A klart ga
uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning
som er fra sørsiden. Sandberg anfører videre at dette også må være
i strid med straffeloven § 325 nr. 1.
Ved brev av 19. februar 2008 fikk de tre høyesterettsdommerne
oversendt Sandbergs brev til komiteen av 3. januar 2008 for eventuell
uttalelse.
I et felles svarbrev datert 21. februar 2008
uttaler dommerne:
"Som det fremgår av vårt brev av 20. desember 2007,
var vi klar over at A opplyste å ha hørt lyder fra sørsiden av gangstien.
Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det
sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av
avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn
Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen
ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke
som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen. Etter vår
mening er den vesentligste begrunnelsen for at Kommisjonen for gjenopptakelse
av straffesaker i 2006 tok gjenopptakelsesbegjæringen til følge,
at en mann tilsto drapet på dødsleiet i desember 2005.
Vi
viser for øvrig til vårt brev av 20. desember 2007 som vi mener
besvarer de spørsmål som ble stilt i anmeldelsen."
Brevet følger som vedlegg 5 til innstillingen.
Det følger av Grunnloven § 86 første ledd at
det kan anlegges riksrettssak mot medlemmer av Høyesterett for
"strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar
de have brudt deres konstitutionelle Pligter".
I forbindelse med endringen i Grunnloven § 86 er
det presisert at det konstitusjonelle ansvaret avgrenses til brudd
på konstitusjonelle plikter som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter og
høyesterettsdommere.
Høyesterettsdommere skal på linje med statsråder
og stortingsrepresentanter ansvarliggjøres i de tilfeller de har
begått rettsstridige handlinger. Ansvarsområdet skal kun omfatte
det særlige ansvaret som følger av å inneha landets øverste verv
og embeter. Lovbrudd av annen karakter skal håndteres på samme måte
som for andre borgere, det vil si etter de ordinære straffebestemmelser.
I utgangspunktet vil alle handlinger foretatt
som ledd i en høyesterettsdommers dømmende virksomhet, høre under
Riksrettens arbeidsområde.
Lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger
som påtales ved riksrett (ansvarlighetsloven) gir særlige straffebestemmelser for
de konstitusjonelt ansvarlige, dvs. høyesterettsdommere, stortingsrepresentanter
og statsrådets medlemmer. Straffelovens alminnelige regler supplerer
ansvarlighetsloven og gjelder således i tillegg til de forhold som
er omhandlet i ansvarlighetsloven, jf § 1 annet ledd.
Tore Sandbergs anmeldelse gjelder straffeloven § 110
første ledd og § 325 nr. 1.
I tillegg viser Sandberg til ansvarlighetsloven § 17.
Etter denne bestemmelsen kan et medlem av Høyesterett
straffes med bøter eller fengsel i inntil 10 år dersom vedkommende:
"a) meddeler
nogen part råd eller veiledning i en sak som står for Høiesterett
eller kan komme inn for Høiesterett,
b) eller i nogen betenkning, eller innstilling
medvirker til noget som er i stridende mot Grunnloven,
c) eller i sin embedsgjerning for øvrig
ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget
som er stridende mot Grunnlov eller lovgivning."
Straffeloven § 110 første ledd lyder:
"En Dommer, et lagrettemedlem eller et skjønnsmedlem,
der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil
5 Aar".
Sandberg viser i sin anmeldelse til "Straffeloven Kommentarutgave
– Anden del. Forbrydelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus
Matningsdal (Universitetsforlaget 1995) s. 101, pkt. 1, der det
fremgår:
"(…) Straffebudet verner den enkelte og samfunnet
mot tjenestehandlinger som en dommer (...) foretar mot bedre vitende..
(…)
Straffetrusselen bidrar dermed også til å sikre at det treffes materielt
riktige avgjørelser, men det er ikke noe vilkår for straffansvar
at handlingen har hatt betydning for innholdet av den rettslige
avgjørelsen. (...)"
Sandberg viser videre til pkt. 3.1 (s. 102)
i samme kommentarutgave der det fremgår:
"Den straffbare handling er å handle "mod bedre Vidende".
Det kreves ikke at handlingen skal være av en bestemt art eller
at noen bestemt følge skal inntre, (…)"
Når det gjelder forståelsen av straffeloven
§ 110 første ledd, viser de tre høyesterettsdommerne til at Håkon
Wiker i Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, Anden
Del, Forbrydelser side 102 uttaler:
"Å handle 'mod bedre Vidende' betyr at gjerningspersonen
opptrer subjektivt uriktig. Han må etter sin egen oppfatning handle
galt. Om en dommer legger en lovtolking til grunn som han feilaktig
går ut fra er uriktig, eller han bygger på et faktum som han mener
er uriktig uten at det er det, vil han være skyldig i straffbart
forsøk. Vurderingstemaet er mao. om dommeren har villet handle illojalt."
Det fremgår av Ståle Eskeland "Strafferett"
2. utgave, s. 313:
"Også ellers forekommer det at straffebud tolkes slik
at det kreves forsett med hensyn til ulovligheten. Et eksempel er
strl. § 110 som gjør det straffbart for bl.a. dommere å handle "mot
bedre vitende". Den dommer som uaktsomt tolker loven feil, kan ikke
straffes etter denne bestemmelsen".
Straffeloven § 325 nr. 1 lyder:
"Med Bøder straffes den Embeds- eller Bestillingsmand,
der viser grov Uforstand i Tjenesten (…)"
Tore Sandberg viser til "Straffeloven Kommentarutgave
– Tredje del. Forseelser" redigert av Anders Bratholm og Magnus
Matningsdal (Universitetsforlaget 1995), s. 7 der det blant annet fremgår:
"(…) Å vise "grov Uforstand" vil si grovt å unnlate
å bruke sin forstand, jfr. Kierschow s. 781 (…)"
Når det gjelder straffeloven § 325 viser høyesterettsdommerne
i sitt brev til komiteen av 20. desember 2007 til Norsk Retstidende
1986 s. 670, der Høyesterett på s. 671 uttaler at dette straffebudet
krever at det er utvist "kvalifisert klanderverdig opptreden som
foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til vedtak i møte den 5. februar 2008 om å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 fjerde ledd, vedrørende anmeldelse i anledning Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken.
Komiteen viser til at dette er første gangen Stortinget etter de nye bestemmelsene skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar, jf. lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2.
Komiteen viser til at bakgrunnen for anmeldelsen fra Tore Sandberg av 18. september 2006 var at de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius, i egenskap av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg, den 14. oktober 2003 avsa kjennelse om å nekte gjenopptakelse av "Torunn-saken".
Komiteen viser til gjennomgangen av saken i det tekniske sammendraget og gjengivelse av Sandbergs anmeldelse av kjæremålsutvalgets medlemmer. Sandberg mener kjæremålsutvalgets medlemmer har gjort seg skyldige i straffbart forhold, som følge av dommernes behandling av en sentral del av en observasjon fra et vitne, kalt A.
Komiteen besluttet å åpne sak med bakgrunn i de påstander som framkom i anmeldelsen fra Tore Sandberg, og det faktum at Fritz Moen ble uskyldig dømt for to drap som han hadde sonet 18 år for. Justismordet på Fritz Moen er et av de groveste som er kjent i norsk rettspleie, og vil for alltid være en skamplett for vårt rettssamfunn. Fritz Moen ble frikjent for drapet i "Sigrid-saken" etter sonet straff. Frikjennelsen for drapet i "Torunn-saken" skjedde etter at Fritz Moen hadde avgått ved døden 28. mars 2005. Hovedgrunnen til frifinnelsen var at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha begått drapene på de to kvinnene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
Komiteen viser til utredningen fra utvalget som gransket straffesakene mot Fritz Moen, NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, som blant annet viser til at politiet ikke fremla et fullstendig og objektivt bevisbilde overfor den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol.
Komiteen viser til at anmeldelsen fra Tore Sandberg gjelder straffeloven § 110 første ledd om å ha handlet mot bedre vitende og/eller straffeloven § 325 nr. 1 om å ha vist grov uforstand i tjenesten. Sandberg viser også til ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.
Komiteen viser videre til den endring som har skjedd i Grunnloven § 86, der det kan anlegges riksrettssak mot medlemmer av Høyesterett for "strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar de have brudt deres konstitutionelle Pligter".
Komiteen viser til at i utgangspunktet vil alle handlinger foretatt som ledd i en høyesterettsdommers dømmende virksomhet, høre inn under Riksrettens arbeidsområde.
Komiteen viser videre til brev fra komiteen av 14. november 2007 til de tre høyesterettsdommerne Bruzelius, Matningsdal og Stang Lund (jf. vedlegg), der de ble forelagt henvendelsen fra Sandberg for eventuell uttalelse.
Komiteen mottok svar fra de tre høyesterettsdommerne i felles svarbrev av 20. desember 2007 (jf. vedlegg). I brevet skriver de følgende om beskrivelsen av observasjonene fra vitne A som gis i kjæremålsutvalgets kjennelse:
"Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært noe utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning, som er sørsiden av gangstien. Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117."
Komiteen viser videre til at det har vært usikkerhet knyttet til hvor stemmene kom fra, og vitnene A og B har begge uttrykt usikkerhet rundt dette. Det vises til vitne B som i politiavhør 7. juni 2000 sier:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Den ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra de hørte forannevnte."
Komiteen er derfor enig i at det er grunnlag for å hevde, slik høyesterettsdommerne skriver i brev til komiteen, at bevisbildet er sammensatt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at de tre høyesterettsdommerne i et nytt felles svarbrev datert 21. februar 2008 (jf. vedlegg), som svar på komiteens henvendelse av 19. februar 2008, uttaler:
"Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen".
Flertallet viser videre til NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, som omtaler vitneobservasjonene fra A og B en rekke ganger. Utvalget finner ikke vitneforklaringene fra vitne A og B så sentrale at de ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget finner derfor ikke grunnlag for kritikk av politi og påtalemyndighet for ikke å ha stevnet vitne A og B for lagmannsretten.
Flertallet viser til at de tre høyesterettsdommerne understreker det samme i brev til komiteen av 20. desember 2007 (jf. vedlegg).
Flertallet vil videre bemerke at vitneobservasjonen fra vitne A heller ikke ble nevnt i avgjørelsen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, datert 15. juni 2006.
Flertallet vil understreke at det legger stor vekt på det grundige arbeidet som ble gjort i Mæland-utvalgets gjennomgang av Fritz Moen-saken (NOU 2007:7) og de vurderinger som der ble gjort. Flertallet fastslår at det er usikkerhet med hensyn til hvor stemmene kom fra.
Flertallet vil bemerke at det er påvist at observasjonene fra vitne A er unøyaktig og uriktig gjengitt i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14. oktober 2003, men anser ikke at dette gir grunnlag for å reise riksrettssak for brudd på konstitusjonelle plikter.
Flertallet er på denne bakgrunn kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å oversende saken til Stortingets ansvarskommisjon.
Flertallet viser til det som står foran og rår Stortinget til å henlegge saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at de tre høyesterettsdommerne bl.a. svarte følgende på komiteens brev av 19. februar 2008:
"Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen".
Dette utsagnet, eller tolkningen av avsnitt 120 og 121 i kjennelsen av 14. oktober 2003, er etter disse medlemmers oppfatning det helt sentrale og det som gir grunnlag for å anmode ansvarskommisjonen om å etterforske og klarlegge saken videre.
Dommerne gir ingen forklaring eller antydning til dokumentasjon for sin påstand om at de anså det "helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann". Slik disse medlemmer ser det, kunne det like gjerne vært en kjent mann som hun hadde truffet på Studentersamfundet tidligere på kvelden. Vitner har nevnt at det ble sett en mann like bak en kvinne som stemmer med beskrivelsen av Torunn Finstad, på bilveien før hun kom på stien over broen. Dette kan ha vært en hun hadde møtt.
Disse medlemmer finner det ikke usannsynlig at en ung kvinne på vei hjem fra en fest på Samfundet møtte en bekjent som hun snakket med og frivillig satte seg sammen med i en skråning og i godt humør flørtet med, men at møtet så ledet til voldtekt og etterfølgende drap for å skjule voldtekten. Et slikt scenario er det ingen grunn til å erklære som "usannsynlig" når det faktiske forhold er at Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept dagen etter, og når vitneforklaringer fra A og B identifiserer samtaler mellom mann og kvinne på det aktuelle åsted, der det ble sagt "de ser oss" eller liknende. Det bemerkes videre at verken mannen eller kvinnen har fremstått som vitner for politiet på tross av den betydelige offentlige omtale i media. Det paret som A og B hørte ved åstedet, ville etter disse medlemmers syn mest sannsynlig ha meldt seg til politiet hvis det var et annet par enn drapsmannen og den drepte Torunn Finstad.
Dommerne har etter disse medlemmers oppfatning således meget sannsynlig avvist gjenopptagelsesbegjæringen kun basert på en formodning. Slik disse medlemmer ser det, har dommerne ikke forsøkt å forklare eller sannsynliggjøre hvorfor det skulle være helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent eller kjent mann i skråningen ved elva. Det faktiske dokumenterbare forhold er at vitnene A og B overhørte et par i skråningen eller på sletta mot elven ved åstedet på et naturlig tidspunkt før voldtekten og drapet, og at dommerne valgte å se bort fra dette vitneprovet uten at det fremgår klart av kjennelsen at det er foretatt en reell prøving av vitneutsagnene.
Når så dommerne i sitt brev av 21. februar 2008 til komiteen erklærer at fordi de selv uten nærmere grunn avviste det som "helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann", avviser at lokaliseringen av lydene skulle være relevant, motsier de selvsagt seg selv. Dersom dommerne hadde sett dette som en mulighet, ville lokaliseringen av lydene etter disse medlemmers syn ha vært sentral i bevisførselen.
Etter disse medlemmers syn står vitneobservasjonene som ble gjort av vitnene A og B helt sentralt i bevisførselen. Det er derfor meget uheldig at det i ettertid kan reises tvil om hvilke faktiske forhold kjæremålsutvalgets vurderinger har vært basert på når disse ikke ble tillagt vekt. Disse medlemmer mener det er klart ønskelig med en grundigere undersøkelse av de vurderinger som ble foretatt av kjæremålsutvalget enn det som fremgår av de svar som er gitt komiteen. Disse medlemmer ønsker derfor en videre etterforsking av saken. Sett hen til sakens alvorlighetsgrad er det svært viktig at det ikke etterlates noen tvil om hvilke premisser kjæremålsutvalget har bygget på når de avslo gjenopptakelsesbegjæringen.
Analysen hadde muligens vært annerledes dersom dommerne hadde erstattet "ukjent" med "kjent"
Spørsmålet om dommerne vurderte begrepet "kjent" mann og resonnerte om et slikt scenario, bør undersøkes og vurderes etterforsket av ansvarskommisjonen. Kun en videre etterforskning med avhør av dommerne om hvorfor de kun forholdt seg til begrepet "ukjent" vil kunne klargjøre dette sentrale spørsmålet.
Slik disse medlemmer vurderer saken, er det ubegripelig at ikke kjæremålsutvalget konkluderte med å gjenoppta saken. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Henvendelse fra Tore Sandberg med begjæring om påtale for riksrett mot høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius i anledning kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken, oversendes Stortingets ansvarskommisjon med anmodning om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for ansvar, jf. lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Henvendelse fra Tore Sandberg med begjæring om påtale for riksrett mot høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius i anledning kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken, oversendes Stortingets ansvarskommisjon med anmodning om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for ansvar, jf. lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2.
Komiteen viser til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Henvendelse fra Tore Sandberg med begjæring om påtale for riksrett mot høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius i anledning kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken - henlegges.
Vitners navn er anonymisert.
Under henvisning til Grunnloven § 86 og lov
av 05.02.1932 om straff for handlinger som påtales ved riksrett
(ansvarlighetsloven) – jfr. særlig § 17 c, anmelder undertegnede
herved høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund
og Karin M. Bruzelius med mistanke om at de ved sin behandling av
Fritz Moen-saken høsten 2003 kan ha overtrådt straffelovens bestemmelse
om å handle mot bedre vitende – jfr. strl § 110, 1. ledd – og/eller
ha utvist grov uforstand i tjenesten – jfr. strl § 325 nr. 1.
Etter Grunnloven § 86, 2. ledd og ansvarlighetsloven
§ 5 er forholdene ikke foreldet da dette tidligst skjer etter 15
år.
De tre anmeldte dommerne begjæres avhørt for å
søke avklart om det subjektive skyldkrav er oppfylt.
De tre anmeldte dommerne behandlet i 2003 Fritz
Moens kjæremål over Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12.02.2002
der lagmannsretten nektet gjenopptatt begge de drapssakene som Fritz
Moen var dømt for – Sigrid Heggheim (drept i september 1976 i Trondheim)
og Torunn Finstad (drept i oktober 1977 i Trondheim). Ved kjennelse
av 14.10.2003 tillot Høyesteretts kjæremålsutvalg Sigrid-saken gjenopptatt
mens Torunn-saken ble nektet gjenopptatt.
Anmeldelsen gjelder dommernes behandling av en sentral del av vitnet As observasjon i åstedsområdet og dommernes vurdering av hvorfra A hørte en mann og en kvinne som snakket sammen. Anmelder anfører at de tre anmeldte dommere i sin kjennelse i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977 og Moens begjæring om gjenopptakelse – må ha visst at en slik flytting av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt. Nedenfor gjengis politiets skisse over åstedsområdet vedr. drapet på Torunn Finstad – en åstedsskisse som er gjengitt flere steder i den begjæring Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet (se for eksempel begjæringen s. 5) og som må forutsettes å være kjent for de anmeldte dommere.
Bevis 1: Politiets skisse av åstedsområdet – dok. III/14-4 (stor versjon)
Anmeldelsen knytter seg til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 14.10.2003, s. 17, pkt. 114-116 med særlig vekt på pkt. 116. Pkt. 114-116 gjengis nedenfor:
Bevis 2: Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 14.10.2003 s. 17, pkt. 114-116. Personnavn er anonymisert.
Som det fremgår av faksimilen av pkt. 114-116 - gjengitt på foregående side, har kjæremålsutvalget sitert fra vitnet As politiforklaring avgitt den 05.10.1977 – dagen før liket av Torunn Finstad ble funnet liggende ut i Nidelva sørvest for Stavne bru.
Nedenfor gjengis utsnitt av vitnet As politiforklaring den 05.10.1977 – dok. V/6, s. 1 i As forklaring – altså den politiforklaring som de tre høyesterettsdommerne selv har sitert fra i pkt. 115 i kjæremålsutvalgets kjennelse.
Bevis 3: Politiforklaring A – dok. V/6
Den delen av As forklaring som Høyesteretts kjæremålsutvalg siterte i sin kjennelse 14.10.2003, er avmerket med grått på ovenstående faksimile fra As politiforklaring.
Det fremgår i pkt. 115 i kjæremålsutvalgets kjennelse at utvalget helt korrekt angir at vitnet A og hans daværende forlovede (nå ektefelle) B gikk i østlig retning inn mot åstedsområdet (se faksimilen av utvalgets kjennelse gjengitt på foregående side). Kjæremålsutvalget gjengir også helt korrekt at A beskrev rop han hørte som et kvinneskrik (se ovenstående faksimile av As forklaring).
Høyesteretts kjæremålsutvalg avslutter sitt sitat fra As politiforklaring med setningen:
"…For vitnet syntes det som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der…" (se avslutningen av pkt. 115)
Deretter trekker kjæremålsutvalget følgende konklusjon i kjennelsens pkt. 116:
"…Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien…"
Det anføres fra anmelders side at effekten av kjæremålsutvalgets konklusjon i pkt. 116 er at As vitneutsagn blir uinteressant i forhold til drapet på Torunn Finstad idet As observasjon dermed ville være "flyttet ut" av åstedsområdet.
Det anføres videre at det utvilsomt er slik at dommernes konklusjon i pkt. 116 objektivt sett er uriktig i forhold til å fastslå hvor fra A hørte skrik og stemmer – en mann og en kvinne som snakket sammen. Dette fremgår allerede av det samme politiavhør av A (dok. V/6) som de tre dommerne har sitert fra i pkt. 115 i sin kjennelse. Det anføres at om de tre dommerne hadde begynt sitt sitat fra As politiforklaring en setning før sitatet begynner, så kunne dommerne umulig trekke den konklusjon de gjør i pkt. 116.
Den setningen anmelder her viser til, har følgende ordlyd (se faksimile på foregående side – for sammenhengens skyld siteres her de to siste setningene før starten på kjæremålsutvalgets sitat):
"…Da de var der, hørte vitnet også rop. I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" (Anm-TS: min uthevning)
Gjennom kjæremålsutvalgets egen formulering i pkt. 115, linje 2 – "…det vil si i østlig retning…" – kan det ikke herske tvil om at de anmeldte dommere var klar over i hvilken himmelretning vitnene A/B gikk. Setningen som ikke er tatt med i kjæremålsutvalgets sitat, – "… . I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" – er således i seg selv en entydig dokumentasjon for at A hørte lydene fra sørsiden, altså fra selve åstedsområdet.
Anmelder anfører at spørsmålet i forhold til mulig brudd på straffeloven § 110, 1. ledd og dermed straffansvar etter dette må bli om de tre dommerne var kjent med den setningen i As avhør der A opplyser at lydene kom fra hans høyre side i gangretningen.
Anmelder begjærer derfor at høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius avhøres og bes besvare følgende spørsmål:
Spørsmål 1: Var De kjent med – under hensyntagen til Kjæremålsutvalgets korrekte angivelse av at A/B gikk i østlig retning - at A gjennom setningen "… . I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" har angitt hvorfra de omtalte lyder kom (fra sør)?
Spørsmål 2: Hvis De var kjent med setningen "… . I vitnets gangretning ble dette på høyre side…" – hva er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?
Anmelder anfører at – alene As politiforklaring – entydig dokumenterer at A hørte lydene fra sørsiden av gangstien og jernbanelinjen – ikke fra nordsiden slik kjæremålsutvalget konkluderer i pkt. 116. Anmelder anfører videre at dette også fremgår entydig av den gjenopptakelsesbegjæringen som var gjenstand for dommernes vurdering – se for eksempel Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" av 29.02.2000 – s. 56-60.
Nedenfor gjengis s. 59 i begjæringen der undertegnedes foto av A er satt sammen med politifoto 1977:
Bevis 4: Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" datert 29.02.2000 – s. 56-60
Anmelder anfører at ingen som har lest undertegnedes "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring", kan være i tvil om at fotodokumentasjonen av vitnet A entydig viser at A peker rett inn i åstedsområdet sør for gangstien og jernbanelinjen.
For å avklare om det kan foreligge et subjektivt straffansvar (jfr. strl § 110, 1. ledd) begjærer anmelder at høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius avhøres også om sitt kjennskap til dokumentasjonen i Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" og bes besvare følgende spørsmål:
Spørsmål 3: Var De kjent med dokumentasjonen som fremgår av Tore Sandbergs "Bevisanalyse til Gjenopptagelsesbegjæring" s. 56-60 og særlig s. 59, der vitnet A peker rett mot åstedsområdet sør for gangstien som han og hans daværende forlovede befant seg på natt til 02.10.1977?
Spørsmål 4: Om De var kjent med den angitte dokumentasjon s. 56-60, – hva er da Deres begrunnelse for å formulere pkt. 116 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14.10.2003?
Straffeloven § 110, 1. ledd setter straff for
dommer som handler mot bedre vitende. Anmelder viser i denne sammenheng
til "Straffeloven Kommentarutgave – Anden del. Forbrydelser" redigert
av Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (Universitetsforlaget 1995)
– s. 101, pkt. 1 der det bl.a. fremgår:
"…Straffebudet verner den enkelte og samfunnet mot
tjenestehandlinger som en dommer… …foretar mot bedre vitende…
…Straffetrusselen
bidrar dermed også til å sikre at det treffes materielt riktige
avgjørelser, men det er ikke noe vilkår for
straffansvar at handlingen har hatt betydning for innholdet i den
rettslige avgjørelsen…" (Anm-TS: min uthevning)
Se også samme kommentarutgave s. 102, pkt. 3.1:
"…3.1. Den straffbare handling er å handle "mot bedre
Vidende". Det kreves ikke at handlingen skal
være av en bestemt art eller at noen bestemt følge skal inntre, jfr.
47/468 (s. 471)…" (Anm-TS: min uthevning)
Under henvisning til spørsmål 1 og spørsmål
3 - gjengitt i det foranstående - anfører anmelder at om de tre
anmeldte høyesterettsdommerne har vært kjent med de faktiske forhold
som er gjengitt i disse spørsmålene, så må det innebære at de har
formulert pkt. 116 i sin kjennelse av 14.10.2003 vitende om at innholdet
i pkt. 116 gir uriktig opplysning om hvor fra vitnet A hørte de omtalte
lydene.
Anmelder anfører videre at om høyesterettsdommerne
Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius ikke
har vært/har gjort seg kjent med de faktiske forhold som er angitt
i spørsmål 1 og spørsmål 3, så begjæres vurdert om de samme dommere
har overtrådt straffelovens § 325 nr. 1 ved å ha utvist grov uforstand
i tjenesten. De tre dommerne behandlet kjæremål i en sak der domfelte
hadde sonet fengsel i 18 år og 5 måneder for to seksualdrap i Trondheim som
han ble dømt for å ha begått – gjennom dommer i Frostating lagmannsrett
i mai 1978 og i desember 1981. Det må legges til grunn at aktsomhetskravet
må være særlig høyt i en så alvorlig sak.
Anmelder viser også i forhold til denne straffebestemmelse
til "Straffeloven Kommentarutgave – Tredje del. Forseelser" redigert
av Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (Universitetsforlaget 1995)
– s. 7 der det bl.a. fremgår:
"Å vise "grov Uforstand" vil si grovt å unnlate å bruke
sin forstand, jfr. Kierschow s. 781…"
Anmelder anfører at det å fremstille et faktum som
klart uriktig – til tross for at de ved å lese det foreliggende
materialet må ha forstått at deres konklusjon (i pkt. 116) måtte
være uriktig – må rammes også av straffeloven § 325 nr. 1.
Anmelder anfører videre at det å fremstille
et faktum som klart uriktig – ved å unnlate å sette seg inn i det
foreliggende materialet – må rammes av straffeloven § 325 nr. 1.
Under en hver omstendighet følger av ansvarlighetsloven § 3 at stilling
kan fradømmes i saken. Anmelder anfører i denne sammenheng at aktsomhetskravet
må være særlig høyt for dommere i Norges Høyesterett – særlig når
deres vurdering gjelder de politiavhørte vitner (A og B) som har
gjort de klart mest detaljerte og omfattende observasjoner av alle
i åstedsområdet på et tidspunkt som må antas å ligge nær opp til
drapstidspunktet – og når det dessuten er slik at den dømmende rett ikke
ble gjort kjent med As/Bs observasjoner.
Under henvisning til Grunnloven § 86, 2. ledd
og ansvarlighetsloven § 5 anføres at straffelovens alminnelige bestemmelse
om foreldelse ikke kan komme til anvendelse ettersom handlinger
som påtales ved riksrett, ikke i noe tilfelle er kortere enn 15
år.
De tre dommerne i Høyesteretts kjæremålsutvalg
har begrunnet sin feilplassering av hvor fra vitnet A hørte lydene
ved å sitere følgende setning fra politiavhøret 05.10.1977 med A
- se kjennelsens pkt. 115:
"…For vitnet syntes det som om skrikene og 'mumlingen'
kom fra skotthyllbanen som ligger der…"
Basert på ordet "skotthyllbanen" mente
så Høyesteretts kjæremålsutvalg seg å vite at lydene ikke kom fra
åstedsområdet – men fra helt motsatt retning:
"…Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden
av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad
ble funnet på sørsiden – altså på motsatt side av stien…"
Anmelder anfører at det avgjørende i denne sammenheng
må være hvor vitnet A mente/mener at "skotthyllbanen" var/er. Om
de anmeldte dommere – ut fra den foreliggende dokumentasjon i saken
– likevel skulle ha vært i tvil om hva vitnet A la i uttrykket "skotthyllbanen",
så anføres det at det i så fall måtte være dommernes plikt å søke dette
avklart før de trakk sin konklusjon – ved å søke dette avklart med
A selv. Det har dommerne unnlatt å gjøre.
Den 10.11.2004 tok Tore Sandberg opp ny skriftlig
forklaring med vitnet A. A ble ved denne anledningen foreholdt Høyesteretts kjæremålsutvalgs
gjennomgang av vitnets observasjon og vitnets egen politiforklaring
fra 05.10.1977. I den skriftlige forklaringen avgitt til Sandberg
den 10.11.2004 forklarte A bl.a. følgende:
"…På spørsmål fra Sandberg om vitnet noen gang har
vært av den oppfatning at han hørte "skrikene og mumlingen" fra
nordsiden av gangstien og jernbanelinjen, sier vitnet at Høyesteretts
kjæremålsutvalg her utvilsomt tar feil. Vitnet har alltid oppfattet
det dit hen at "skotthyllbanen" ligger på sørsiden av gangstien
og den bratte skråningen. Under en hver omstendighet var det fra
denne sørsiden at vitnet hørte skrik og stemmene fra en kvinne og
en mann om natten den 02.10.1977. Vitnet sier at dette også fremgår direkte
av den samme forklaringen som kjæremålsutvalget har sitert fra.
Kjæremålsutvalget har i sitt sitat unnlatt å ta med setningen "…i
vitnets gangretning ble dette på høyre side…"…"
Bevis 5: Vitneforklaring
A 10.11.2004 avgitt til Tore Sandberg
Under henvisning til det foranstående begjærer anmelder
at påtalemyndigheten besørger høyesterettsdommer Magnus Matningsdal,
høyesterettsdommer Eilert Stang Lund og høyesterettsdommer Karin
M. Bruzelius avhørt med sikte på å avklare om de tre dommernes handlinger
oppfyller straffbarhetsvilkårene i straffeloven § 110, 1. ledd og/eller
straffeloven § 325 nr. 1.
Om avhør av de tre høyesterettsdommerne skulle
vise at de formulerte kjennelsens pkt. 116 vitende om at det ikke
var fra nordsiden A hørte lydene, begjærer anmelder de tre høyesterettsdommerne
tiltalt og straffet for brudd på straffeloven § 110 og straffeloven
§ 325 nr. 1. Skulle slike avhør vise at dommerne ikke har satt seg
inn i As entydige politiforklaring 05.10.1977 om at lydene kom fra
området sør for gangstien – samt undertegnedes dokumentasjon om
det samme i Fritz Moens begjæring om gjenopptakelse, begjæres dommerne
tiltalt og straffet for brudd på straffeloven § 325 nr. 1.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til
vedlagte skriv av 18. september 2006 til Odelstinget, der Tore Sandberg
anmelder de tre høyesterettsdommerne som i egenskap av medlemmer
av Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse den 14. oktober 2003
i sak nr. 2002/522 om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §§ 391
nr. 3 og 392 annet ledd.
Reglene om behandlingen av riksrettssaker ble endret
ved grunnlovsendringer vedtatt av Stortinget 20. februar 2007 og
endringer i Stortingets forretningsorden vedtatt samme dato.
I medhold av Stortingets forretningsorden § 12 nr.
10 fjerde ledd er det kontroll- og konstitusjonskomiteen som behandler
saker der Stortinget skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt
ansvar skal gjøres gjeldende.
Som et ledd i behandlingen av henvendelsen fra Tore
Sandberg, har komiteen besluttet å forelegge Dem henvendelsen for
eventuell uttalelse.
Likelydende brev er sendt høyesterettsdommer Magnus
Matningsdal og høyesterettsdommer Eilert Stang Lund.
Vitners navn er anonymisert.
Det vises til komiteens likelydende brever av 14. november
2007 til undertegnede hvor anmeldelse av 18. september 2006 oversendes
for eventuell uttalelse. Etter å ha innhentet dokumentene i straffesakene
og gjenopptakelsessaken, vil vi her gi en felles redegjørelse for
vårt syn.
Frostating lagmannsrett dømte 29. mai 1978 Fritz
Moen til fengsel i 20 år for drap og voldtekt av Torunn Finstad.
I tillegg ble det med hjemmel i den dagjeldende straffeloven § 39
gitt bemyndigelse til sikring for et tidsrom av ti år. Etter anke
reduserte Høyesterett i dom 15. september 1978 (inntatt i Norsk
Retstidende 1978 side 997) fengselsstraffen til fengsel i 16 år.
Den 18. desember 1981 dømte Frostating lagmannsrett Fritz Moen til
fem års fengsel for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Straffen
var en tilleggsstraff til den straff som var utmålt i den første
saken.
Fritz Moen begjærte i januar 2000 begge saker gjenopptatt.
Sakene ble overført til Hålogaland lagmannsrett, som i kjennelse
12. februar 2002 ikke tok begjæringene til følge. Avgjørelsen ble påkjært
til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjennelsen 14. oktober 2003
(inntatt i Norsk Retstidende 2003 side 1389) tok kjæremålsutvalget kravet
om gjenopptakelse av saken om Sigrid Heggheim til følge. I saken
om Torunn Finstad ble kravet om gjenopptakelse ikke tatt til følge.
Vedlegg 1: Ikke-anonymisert
utskrift av kjennelse 14. oktober 2003 i sak nr. 2002/522.
Borgarting lagmannsrett frifant i oktober 2004 Fritz
Moen for drapet på Sigrid Heggheim.
Fritz Moen døde 28. mars 2005. Like før sin
død i desember 2005 erkjente en mann at han hadde drept to unge
kvinner i Trondheim i de aktuelle tidsrom.
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker besluttet
15. juni 2006 å gjenoppta saken om Torunn Finstad. Borgarting lagmannsrett
frifant i august 2006 Fritz Moen også for dette drapet.
I begge sakene var grunnlaget for begjæringen om
gjenopptakelse straffeprosessloven § 391 nr. 3 som gjelder når det
"opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som
synes egnet til å føre til frifinnelse". Selv om disse vilkår ikke
er oppfylt, kunne straffeprosessloven § 392 andre ledd gi grunnlag
for gjenopptakelse. Denne bestemmelse ble endret ved lov 11. juni 1993
nr. 80, hvilket medførte at vilkårene for gjenopptakelse var forskjellige
i de to sakene, jf. 1993-lovens ikrafttredelses-bestemmelse, V sjuende
ledd. I "Torunn-saken" kunne gjenopptakelse bare finne sted såfremt
"særlige forhold gjør det meget tvilsomt om
dommen er riktig". I "Sigrid-saken" var det tilstrekkelig at særlige
forhold "gjør det tvilsomt om dommen
er riktig". I begge tilfeller var det dessuten et krav at "tungtveiende
hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny".
Disse bestemmelsene er behandlet i kjennelsen avsnittene 96-104
og særskilt for "Torunn-saken" i avsnittene 140-143.
Anmeldelsen gjelder forbrytelse mot straffeloven
§ 110 første ledd, som lyder:
"En Dommer, et lagrettemedlem eller en Skjønsmand,
der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil
5 Aar."
Om forståelsen av denne bestemmelsen uttaler Håkon
Wiker i Bratholm/Matningsdal:
Straffeloven med kommentarer, Anden Del, Forbrydelser
side 102:
"Å handle 'mod bedre Vidende' betyr at gjerningspersonen
opptrer subjektivt uriktig. Han må etter sin egen oppfatning handle
galt. Om en dommer legger en lovtolking til grunn som han feilaktig
går ut fra er uriktig, eller han bygger på et faktum som han mener
er uriktig uten at det er det, vil han være skyldig i straffbart
forsøk. Vurderingstemaet er mao. om dommeren har villet handle illojalt."
Anmeldelsen gjelder også overtredelse av straffeloven
§ 325 som rammer "den Embeds- eller Bestillingsmand, der 1. viser
grov Uforstand i Tjenesten, ...". I Norsk Retstidende 1986 side
670 på side 671 uttaler Høyesterett at dette straffebudet krever
at det er utvist "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger
sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet".
Det er "dommernes behandling av en sentral del av
vitnet As observasjoner i åstedsområdet og dommernes vurdering av
hvorfra A hørte en mann og en kvinne snakke sammen" som anmeldelsen
gjelder. Grunnlaget er at dommerne:
"i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene
kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning
av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977
og Moens begjæring om gjenopptakelse – må ha visst at en slik flytting
av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt."
Kjennelsen har følgende oppbygning: I avsnittene
1 til 16 gis det en oversikt over utviklingen i de to sakene. Deretter
inneholder avsnittene 17 til 30 et kortfattet resymé over saksforholdet. Partenes
anførsler og påstander er gjengitt i avsnittene 31 til 94. Anførselen
vedrørende det forholdet som anmeldelsen gjelder, er gjengitt i avsnitt
42. I avsnittene 96 til 104 redegjøres det for de rettslige utgangspunktene
i saken. I "Torunn-saken" behandles begjæringen om gjenopptakelse
begrunnet i straffeprosessloven § 391 nr. 3 i avsnittene 106 til
138, hvor konklusjonen var at bestemmelsen ikke ga grunnlag for gjenopptakelse.
Det forholdet anmeldelsen gjelder, behandles i avsnittene 106 til
122. Avsnittene 139 til 174 beskriver utviklingen i etterforskningen
i "Torunn-saken". Deretter behandles fra og med avsnitt 175 til
og med avsnitt 271 "Sigrid-saken", hvor gjenopptakelse ble tillatt
med hjemmel i straffeprosessloven § 392 andre ledd. Resten av kjennelsen
– fra og med avsnitt 272 – inneholder en vurdering av bevismaterialet
i "Torunn-saken" i relasjon til straffeprosessloven § 392 andre
ledd. Konklusjonen her var at heller ikke denne bestemmelsen ga
grunnlag for gjenopptakelse.
Etter at kjæremålet kom inn til Høyesterett
våren 2002, foregikk en forberedende behandling hvor Fritz Moens
forsvarer, advokat Elden, fremla ytterligere materiale. Deretter
utarbeidet en utreder i juridisk sekretariat et omfattende notat.
Etter at saken var blitt fordelt til de aktuelle
dommerne 4. desember 2002, innledet vi vårt arbeide med saken i
januar 2003. Vi hadde alle saksdokumenter tilgjengelig og i tillegg
dokumentutdrag. Ved vår fornyete gjennomgang mener vi å ha observert
at det nå er lagt inn ytterligere en del 0-dokumenter blant sakens
dokumenter uten at vi kan se at dette har betydning for det spørsmål anmeldelsen
gjelder. I begge saker er det et meget omfattende bevismateriale
fra etterforskningen begynte umiddelbart etter drapet av Sigrid
Heggheim i september 1976 fram til og med lagmannsrettens avgjørelse
i gjenopptakelsessakene i februar 2002. I tillegg kommer det materiale
som ble framlagt for, eller innhentet av, kjæremålsutvalget.
Ved behandlingen av kjæremålet brukte vi mye tid
på å gå gjennom bevismaterialet, og vi var etter tur i perioder
fritatt for annet dommerarbeid. Vi gjennomgikk sakens dokumenter
i sin helhet, og de sentrale dokumenter ble lest og drøftet mange
ganger. Vi var selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring
fra 5. oktober 1977 som er trukket frem i anmeldelsen.
Etter at vi hadde satt oss inn i saken, oppnevnte vi
11. april 2003 overlege dr.med. Henning Sørensen, Blodbanken ved
Rigshospitalet i København, som sakkyndig i "Sigrid-saken", jf. kjennelsen
avsnitt 248 flg. Da den sakkyndiges rapport forelå i slutten av
mai, hadde vi flere møter for å gjennomgå denne og for å drøfte
utkast til avgjørelse. Utkastet hadde flere hundre noter med kildeangivelser.
Ved behandlingen av gjenopptakelse etter straffeprosessloven
§ 391 nr. 3 om nye omstendigheter og bevis og § 392 andre ledd om
særlige forhold gjennomgikk vi og vurderte samtlige foreliggende
bevis og sammenholdt disse. Utvalgets konklusjoner for vitnene som
er omtalt i anmeldelsen, fremgår av avsnitt 120.
I anmeldelsen gjengis utdrag av de politiforklaringene
som vitnene A og B ga til politiet i 1977. Forklaringer som vitnene
ga til politiet 7. juni 2000, er ikke nevnt i anmeldelsen. Vi vedlegger kopier
av samtlige dokumenter som vi hadde tilgang til for de aktuelle
vitnene, og som var en del av grunnlaget for avsnittene 107-122
i kjennelsen, og spesielt avsnittene 113-120:
Vedlegg 2: Bs politiforklaringer
av 5. og 6. oktober 1977 samt As politiforklaring av 5. oktober
1977.
Vedlegg 3: Vitneforklaring
fra de samme personene avgitt til Tore Sandberg 23. september 1999.
Vedlegg 4: Politiforklaring
fra de samme avgitt 7. juni 2000.
Vedlegg 5: Utdrag
av bevisanalyse fra Tore Sandberg AS datert 16. mars 2001.
Verken Høyesterett eller kjæremålsutvalget foretar
åstedsbefaring. Vi hadde imidlertid tilgang til en rekke fotografier
fra området fra 1977 slik at vi kunne danne oss et inntrykk av åstedet
og tilliggende områder. Det fremgår blant annet av forklaringene
til ektefellene A og B at vegetasjon og andre forhold gjør at åstedet
og området rundt så annerledes ut da saken ble gjenopptatt. Vi vedlegger
et oversiktsfotografi fra området tatt fra øst mot vest – altså
i Torunns gangretning.
Vedlegg 6: Oversiktsfotografi
fra etterforskningsdokumentene - inntatt i bevisanalyse
av 16. mars 2001 fra Tore Sandberg AS.
Den kraftige, svarte streken på bildet med tilhørende
tekst er påført av Sandberg som ledd i hans bevisanalyse.
I teksten til fotografiet heter det at det ligger "skotthyllbaner"
på grassletten nord for Stavnebroen.
Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt
116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis
gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen
sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning
ble dette på høyre side." I det som ble gjengitt av forklaringen,
heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen'
kom fra skotthyllbanen som ligger der".
"Skotthyllbanen" lå på venstre side i As gangretning.
Bemerkningen i avsnitt 116 var ment å klargjøre dette. Vi ser i
ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært noe utdypet, ettersom A klart
ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning,
som er sørsiden av gangstien. Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117.
Når det gjelder den nærmere plassering av hvor stemmene kom fra,
viste imidlertid forklaringene en viss usikkerhet. I denne sammenheng
viser vi til følgende uttalelse i B’s politiforklaring fra 7. juni
2000:
"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle
skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Det
ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra
de hørte forannevnte."
I tilknytning til dette nevner vi at A i politiforklaringen
7. juni 2000 ikke utelukket muligheten for at stemmene kunne komme
fra den andre siden av elven. Bevisbildet på dette punkt var altså
sammensatt.
Vår konklusjon var at opplysningene fra A/B
sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet
til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte. Vi var imidlertid
klar over at stemmene som de hørte, var lokalisert et eller annet
sted sør for gangstien.
Anførslene i anmeldelsen har – etter det vi forstår
– sammenheng med en teori om at Torunn Finstad på vegen hjem fra
Studentersamfundet ca. kl. 02.00 drapsnatten kan ha truffet en ukjent
mann som hun ble med under Stavnebroen på vestsiden av Nidelven
– eventuelt nedenfor skråningen på sørsiden like vest for broen.
Vår bedømmelse av og konklusjon på dette punkt framgår også av avsnitt
120.
Vitners navn er anonymisert.
Etter anmodning fra undertegnede har jeg mottatt skriv datert 20.12.2007 fra høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin M. Bruzelius vedr. min anmeldelse (datert 18.09.2006) av de samme dommerne i forbindelse med dommernes behandling av Fritz Moen-saken. Etter en gjennomgang av dommernes svar til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite tillater jeg meg å oversende komiteen mine kommentarer til dommernes skriv.
I min anmeldelse av 18.09.2006 hadde jeg formulert fire konkrete spørsmål som jeg ba dommerne besvare. Jeg konstaterer at dommerne i stedet for å besvare de konkrete spørsmålene har skrevet en 7 sider lang redegjørelse for sin befatning med Fritz Moen-saken. Store deler av denne redegjørelsen gjelder forhold som ikke er omfattet av min anmeldelse. Jeg understreker igjen at jeg selvfølgelig ikke har anmeldt dommerne fordi de har avsagt en kjennelse jeg er uenig i – derimot deres faktiske beskrivelse av et sentralt bevis i straffesaken mot Fritz Moen. Når de tre dommerne i sin konklusjon på s. 7 skriver at –
"...Vår konklusjon var at opplysningene fra A/B sett i sammenheng med andre bevis og omstendigheter, ikke var egnet til å føre til frifinnelse...",
- så må dette åpenbart være uten betydning for vurderingen av anmeldelsen. Jeg viser i denne sammenheng til min anførsel på s. 6 i anmeldelsen av 18.09.2006 vedr. brudd på straffeloven § 110, 1. ledd med henvisning til "Straffeloven Kommentarutgave – Anden del. Forbrydelser" redigert av Anders Brathom og Magnus Matningsdal – kommentarutgaven s. 102, pkt. 3.1:
"...3.1. Den straffbare handling er å handle "mot bedre Vidende". Det kreves ikke at handlingen skal være av en bestemt art eller at noen bestemt følge skal inntre, jfr. 47/468 (s. 471)..." (Anm-TS: min uthevning)
Som det fremgår av min anmeldelse av 18.09.2006 gjelder anmeldelsen kun
"...dommernes behandling av en sentral del av vitnet As observasjon i åstedsområdet og dommernes vurdering av hvorfra A hørte en mann og en kvinne som snakket sammen. Anmelder anfører at de tre anmeldte dommere i sin kjennelse i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de – under forutsetning av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977 og Moens begjæring om gjenopptakelse – må ha visst at en slik flytting av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt..." (Anm-TS: uthevningen foretatt av undertegnede nå)
Den helt avgjørende problemstillingen i min anmeldelse er derfor om dommerne var kjent med de faktiske omstendigheter som anføres i anmeldelsen.
Av faksimilene gjengitt i anmeldelsen på s. 2 (pkt. 114-116 i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14.10.2003 – med sitat fra vitnet As politiforklaring 05.10.1977) og på s. 3 (utsnitt av vitnet As politiforklaring av 05.10.1977) fremgår det klart at de tre dommerne i sitt sitat i pkt. 115 har unnlatt å ta med at A i sin politiforklaring om hvor lydene/stemmene kom fra - gjennom setningen "...I vitnets gangretning ble dette fra høyre side..." - klart har angitt hvorfra lydene/stemmene kom, nemlig fra området sør for den gangstien A og hans forlovede befant seg på.
Selv om dommerne altså ikke konkret har besvart de fire spørsmålene jeg har formulert i anmeldelsen, fremgår det likevel av dommernes redegjørelse for komiteen at de var kjent med det sentrale beviset at vitnet A hørte lydene/stemmene fra området sør for gangstien.
Jeg viser i denne sammenheng til siste setning på s. 4 i dommernes svarbrev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen:
"...Vi var selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring fra 5. oktober 1977 som er trukket fram i anmeldelsen..."
Jeg viser også til utvalgets konklusjon på s. 7 – siste setning i første avsnitt:
"...Vi var imidlertid klar over at stemmene som de hørte, var lokalisert et eller annet sted sør for gangstien..."
Etter dette anfører undertegnede at de utsagn som her er gjengitt fra dommernes svarbrev av 20.12.2007, er en faktisk erkjennelse av at de visste at A har forklart at lydene/stemmene han hørte kom fra sørsiden av den gangstien han og hans forlovede befant seg på.
I dommernes "Kommentarer til anmeldelsen" på s. 4 i svarbrevet til komiteen gjengir dommerne den avgjørende setningen om hvor A hørte lydene/stemmene fra - "I vitnets gangretning ble dette fra høyre side" – men uten å opplyse at de unnlot å gjengi den samme setningen da de i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14.10.2003 siterte fra As politiforklaring av 05.10.1977. Dommerne skriver bl.a.:
"...Anmeldelsen gjelder konkret vår bemerkning i avsnitt 116 i kjennelsen, som er foranlediget av avsnitt 115, som delvis gjengir vitnet As politiforklaring av 5. oktober 1977. I forklaringen sier han øverst på side 2 at han hørte rop. "I vitnets gangretning ble dette på høyre side". I det som ble gjengitt i forklaringen, heter det til slutt at det for ham syntes "som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der".
"Skotthyllbanen" lå på venstre side i As gangretning. Bemerkningen i avsnitt 116 var ment å klargjøre dette. Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning som er fra sørsiden..."
Et sentralt faktum i vurderingen av dommernes konklusjon i pkt. 116 er at det er dommerne selv som introduserer at lydene/stemmene kan ha kommet fra nordsiden av gangstien. Og de gjør det ved å unnlate å sitere setningen "I vitnets gangretning ble dette på høyre side". Når A avslutningsvis i sitatet forklarer at "For vitnet syntes det som om skrikene og 'mumlingen' kom fra skotthyllbanen som ligger der" (Anm-TS: min uthevning), så viser "som ligger der" nettopp til den setningen dommerne har utelatt i sitatet: – "som ligger der", altså på As høyre side i gangretningen – altså i sør. Nedenfor gjengis igjen pkt. 114-116 i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14.10.2003 og As politiforklaring av 05.10.1977.
Personnavn er anonymisert.
Det er derfor ikke grunnlag for noen tvil om hvor vitnet A mente – og fortsatt mener - at "skotthyllbanen" ligger. Det er de tre dommerne selv som skaper denne tvilen og plasserer observasjonen av lydene/stemmene på nordsiden av gangstien – til tross for at de erkjenner at "...A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning som er fra sørsiden..." (skrivet s. 6) – og at "...Vi var selvsagt kjent med de deler av As politiforklaring fra 5. oktober 1977 som er trukket fram i anmeldelsen..." (skrivet s. 4)
I dommernes skriv til komiteen skriver de i sin konklusjon på s. 7 at "...Det ble lagt til grunn at det var "uklart" hva A/B hørte...". Etter min oppfatning kan ikke dommerne høres med et slikt standpunkt når det er de selv som har skapt inntrykk av at lydene/stemmene kom fra nordsiden av gangstien – til tross for at de selv nå bekrefter at de var vel kjent med at A forklarte det stikk motsatte, at lydene kom fra sørsiden.
Det fremstår som meningsløst at de tre dommerne vil "dokumentere" at "skotthyllbanen" ligger nord for gangstien når de samtidig bekrefter at de var kjent med at lydene kom fra As høyre side i gangretningen som de visste var sør for gangstien – samtidig som de i kjennelsen 14.10.2003 ikke sier et ord om at det var nettopp det A forklarte.
Undertegnede kan etter dette ikke trekke noen annen konklusjon enn at de tre dommerne har handlet mot bedre vitende, jfr. straffeloven § 110, 1. ledd, når de i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14.10.2003 pkt. 116 fremstiller det som om de lyder/stemmer vitnet A hørte kom fra nordsiden av den gangsti han og hans forlovede befant seg på, - til tross for at de nå overfor Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite bekrefter at de var kjent med at "...A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning som er fra sørsiden...".
Undertegnede anfører videre at dette også må være i strid med straffeloven § 325 nr. 1.
Om Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite skulle ønske saken/saksforholdet ytterligere utdypet fra min side, så vil jeg selvfølgelig stå til tjeneste med slike opplysninger.
Det vises til fungerende komitéleders likelydende
brever av 19. februar 2008 til undertegnede hvor Tore Sandbergs
brev til komiteen av 3. januar 2008 oversendes for eventuell uttalelse.
Som det fremgår av vårt brev av 20. desember 2007,
var vi klar over at A opplyste å ha hørt lyder fra sørsiden av gangstien.
Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det
sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av
avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn
Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann ned i
skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto
dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen.
Etter vår mening er den vesentligste begrunnelsen for at Kommisjonen
for gjenopptakelse av straffesaker i 2006 tok gjenopptakelsesbegjæringen
til følge, at en mann tilsto drapet på dødsleiet i desember 2005.
Vi viser for øvrig til vårt brev av 20. desember 2007
som vi mener besvarer de spørsmål som ble stilt i anmeldelsen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 8. mai 2008
Lodve Solholm |
Øystein Djupedal |
leder |
ordfører |