Departementet understreker behovet for å styrke det kirkelige demokratiet. I meldingen beskrives grunnlaget for det kirkelige demokratiet i dag, de kirkelige valgene, samt forsøk og tiltak som har vært iverksatt for å styrke demokratiet. Departementet mener at dersom Den norske kirke skal kunne videreføres som en folkekirke som rommer en forsvarlig bredde av ulike teologiske oppfatninger og ulike grader av religiøst engasjement, er det viktig at denne bredden blant annet avspeiles i beslutningsgrunnlaget ved utnevning til geistlige lederstillinger. I den sammenheng drøfter departementet spørsmål som knytter seg til det kirkelige demokratiet i bred forstand, med særlig vekt på den demokratisering som må til for at Kongens myndighet til å utpeke biskoper og proster skal kunne overføres til andre kirkelige organer.

Departementet har i samarbeid med Kirkerådet oppnevnt en arbeidsgruppe med oppgave å identifisere tiltak som kan styrke det kirkelige demokratiet (Bakkevig-utvalget 2008). Arbeidsgruppen skal legge fram sin rapport våren 2008. Den skal særlig vurdere hvordan demokratiet kan styrkes gjennom endringer i valgordningene ved de kirkelige valgene 2009–2010. En demokratireform med utgangspunkt i forslag fra arbeidsgruppen forutsettes gjennomført innen utgangen av 2011.

Departementet drøfter finansieringen av Den norske kirke i meldingen og spørsmålet om større endringer i kirkens finansieringsordninger. De offentlige bevilgningene beløp seg i 2006 til 3 mrd. kroner. Av dette gjaldt det statlige utgiftsansvaret i hovedsak prestetjenesten og kirkelig administrasjon regionalt og sentralt (1 mrd. kroner), mens kommunenes ansvar vesentlig er bygging og drift av kirker og anlegg, samt drift av kirkegårder/gravplasser (2 mrd. kroner).

Departementet er kommet til at hovedfinansieringen av Den norske kirke over offentlige budsjetter bør videreføres etter samme oppgavefordeling mellom staten og kommunene som nå. Departementet ser ikke medlemsbasert betaling eller en felles livssynsavgift som aktuelle finansieringskilder. Departementet ser det også slik at en hovedfinansiering over statsbudsjettet ville innebære en sentralisering og bryte med den nære økonomiske forbindelsen mellom kirke og lokalsamfunn.

Når det gjelder den framtidige eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond, mener departementet at dette spørsmålet må vurderes dersom statskirkeordningen avvikles, og at spørsmålet da vil bli avklart politisk. Departementet kan ikke se at det er grunn til å ta spørsmålet opp til vurdering nå.

Hva angår forvaltningsordningen for kirkegårdene, drøfter meldingen spørsmålet om kirkegårdene fortsatt bør være underlagt en kirkelig forvaltning eller om kommunene bør ha ansvaret. Departementet mener at dagens lovgivning bør videreføres. Departementet peker på at gravferdsloven fra 1996 balanserer ulike hensyn, og at den åpner for lokalt tilpassede drifts- og forvaltningsformer. Departementet understreker at det ved fortsatt kirkelig forvaltning er avgjørende at kirkegårdsmyndighetene opptrer med respekt og forståelse i sin kontakt med de pårørende, uansett tro eller livssyn hos den enkelte. Departementet vil i samarbeid med kirkelige instanser og med de ulike tros- og livssynsamfunnene vurdere tiltak som kan sikre dette hensynet. Departementet vil gjennomgå lovverket med tanke på bruk av livssynsnøytrale betegnelser og liknende tilpasninger.

Departementet peker i meldingen på at offentlige myndigheter ikke er pålagt å stille livssynsnøytrale seremonirom til rådighet i forbindelse med gravferd. Selv om det i de større byene finnes lokaler som gjennom utsmykning og symbolbruk framstår som livssynsnøytrale, er det en generell mangel på slike lokaler. Det samme gjelder livssynsnøytrale lokaler til bruk ved ekteskapsinngåelse. Departementet vil få utredet om kommunene gjennom lov skal forpliktes til å stille slike seremonirom til rådighet, og kostnadene i den forbindelse. Det vil også bli arbeidet med å videreutvikle og forbedre den borgerlige seremonien ved inngåelse av ekteskap, herunder en utvidelse av hvem som kan forestå vielsen.

Departementet mener det foreligger et betydelig utviklingsbehov når det gjelder kirkens organisering lokalt. Departementet mener målet i første rekke må være å legge til rette for en mer funksjonell og formålstjenlig lokal organisering. Departementet mener at forsøks- og utviklingsarbeid som kan gi nye former for samarbeid på tvers av menighets- og kommunegrenser, bør forsterkes i tråd med utviklingen i kommunesektoren.

Meldingen har et eget kapittel om kirkene, kirkegårdene og kirkekunsten. Departementet mener det er viktig å fastholde kommunenes lovbestemte ansvar for vedlikeholdet og driften av kirkebyggene. Uklarheter i ansvarsfordelingen vil kunne svekke den samlede innsatsen på feltet. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for endringer når det gjelder eiendomsretten til kirkene. Nasjonale tiltak for bygg er bl.a. rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg og ordningen med tilskudd fra Opplysningsvesenets fond til eldre kirker. Endringer i eller utvidelse av de nasjonale tiltakene som er etablert spesielt for kirkebyggene og deres forvaltning, vil på vanlig måte bli vurdert i budsjettsammenheng. Det samme gjelder spørsmålet om å styrke den kulturminnefaglige kompetansen i kirken, for eksempel ved å etablere et kulturminnefaglig kompetansesenter innen Den norske kirken.

Departementet viser til at tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke har rett til offentlige tilskudd som tilnærmet svarer til det offentliges utgifter til Den norske kirke, regnet per medlem. Tros- og livssynssamfunnene er ved dette økonomisk likestilt av det offentlige, og departementet vil videreføre denne ordningen. Departementet ser ikke grunn til å ta opp spørsmålet om et nytt og felles finansieringssystem for alle tros- og livssynssamfunnene.