I en stadig mer omskiftelig verden må hovedbegrunnelsen
for Forsvaret være å bidra til det grunnleggende og tidløse ansvar
for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, samt
å beskytte og fremme våre interesser og verdier.
Forsvaret er et av statens mest grunnleggende virkemidler
i denne sammenheng. Norges posisjon i dagens globale sikkerhetsbilde
henger fremfor alt sammen med to dimensjoner, begge av stor internasjonal,
regional og nasjonal betydning:
Globaliseringsutfordringer
og nye geopolitiske utviklingstrekk som understreker Norges sentrale
posisjon i forhold til de strategisk viktige nordområdene, som i
senere år har fått økt internasjonal oppmerksomhet, politisk, økonomisk og
miljømessig.
Regional ressursforvaltning hvor Norge
har en sentral posisjon med hensyn til både energi og fiskeriressurser,
og som på ressursområdet gjør at vi har en langt større strategisk
tyngde enn landets størrelse og folketall ellers skulle tilsi.
Norges geopolitiske plassering og strategiske ressursinteresser
gjør at vi står overfor økende ufordringer i våre nærområder. Denne
dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra
mange av våre allierte. Nordområdene er av denne grunn Regjeringens
viktigste strategiske satsingsområde. Dette skal reflekteres også
i den videre utviklingen av Forsvaret.
Globaliseringsutfordringene er samtidig det klareste
uttrykk for at norsk sikkerhet vil kunne påvirkes sterkt av utviklingen
internasjonalt. Ivaretakelsen av våre samlede interesser og verdier skjer
derfor i dag gjennom Forsvarets aktive deltakelse både hjemme og
ute, og det ligger ingen motsetning i dette.
Moderniseringen av forsvarssektoren har vært helt
nødvendig for å sikre Norge et tidsriktig og effektivt forsvar.
I lys av blant annet anbefalingene fra Forsvarskommisjonen av 1990,
ble det påbegynt et arbeid med betydelige endringer i Forsvarets
struktur og organisasjon. På slutten av tiåret måtte man likevel
konstatere at Forsvaret sto overfor to grunnleggende ubalanser: mellom
ressursbehov og ressurstilførsel og mellom Forsvarets innretning
og de oppgaver Forsvaret var forutsatt å løse.
Siden 2001, da regjeringen Stoltenberg I la
frem St.prp. nr. 45 (2000–2001), har Forsvaret vært gjennom en omfattende
omleggings- og moderniseringsprosess som fortsatt pågår. Det er
skapt en bedre balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressursnivå.
En rekke nye militære kapasiteter er tilført forsvarsstrukturen.
Dette har gitt en økt evne til å utføre oppdrag både hjemme og ute.
Forsvarets eiendomsmasse er betydelig redusert i omfang. Personellstrukturen har
vært og er i vesentlig endring, både kompetanse- og bemanningsmessig.
En avdelingsbefalsordning er innført, innkalling til frivillig sesjon for
kvinner og vesentlige reformer er gjennomført på forvaltnings-,
regnskaps- og styringsområdet. I sum har dette muliggjort en sterkere prioritering
av den operative virksomheten og tilførsel av nytt og moderne materiell
til forsvarsstrukturen.
Det omstillings- og moderniseringsarbeidet som ble
iverksatt gjennom langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2002–2005,
jf. Innst. S. nr. 342 (2000–2001) og St.prp. nr. 45 (2000–2001),
har blitt videreført gjennom langtidsplanen for inneværende planperiode
(2005–2008). Denne ble behandlet av Stortinget våren 2004, jf. Innst.
S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Omstillingen og moderniseringen i inneværende periode
(2005–2008) er i stor grad blitt fulgt opp i henhold til forutsetningene.
For perioden sett som helhet har bevilgningsforutsetningene vært oppfylt
med 98 pst., noe som er langt bedre enn i tidligere perioder. Nye
og relevante kapasiteter har blitt tilført sektoren, samtidig som
en rekke eksisterende kapasiteter har blitt styrket og forbedret.
Hæren er under oppbygging etter flere år med omfattende endringer
og nedbygging av den mobiliseringsbaserte strukturen. Omfattende
investeringer er gjort i sjøforsvarsstrukturen, og med blant annet
de nye fregattene på plass vil det norske Sjøforsvaret ha en svært
høy kvalitet. De senere års betydelige modernisering av F-16-kampflyene
med tilhørende systemer gjør at kampflyvåpenet i dag er meget moderne. Samtidig
vil kampflyflåten på mellomlang sikt nå slutten av sin levetid og
være moden for utskiftning. Heimevernets omfattende kvalitetsreform
har bidratt til at Heimevernet er meget kompetent og godt utrustet
til å utføre sine oppgaver.
De mest sentrale økonomisk-administrative mål for
perioden ser i stor grad ut til å bli nådd. Budsjettet for 2008
bygger på at anslagsvis 85 pst. (2,2 mrd. kroner) av de 2,6 mrd.
kroner som planmessig skulle frigjøres innenfor årlig drift, blir
realisert innen utgangen av 2008. Av dette står Forsvarets logistikkorganisasjon
(FLO) for den klart største andelen.
Samtidig gjenstår det utfordringer, både av
operativ, strukturell, personellmessig og økonomisk-administrativ
karakter. På enkelte områder er forsvarsstrukturen i dag på et minimumsnivå, med
en begrenset dybde og utholdenhet. For perioden sett under ett vil
det være investert for om lag 4 mrd. kroner mindre i nytt materiell
enn opprinnelig planlagt. I tillegg har det årlige øvingsnivået
for de operative enhetene i lange perioder måttet reduseres til
et lavere nivå enn forutsatt. Forsvarets bruk av EBA (eiendom, bygg
og anlegg) vil ved utgangen av 2008 trolig også ligge noe høyere
enn det som var forutsatt. I St.prp. nr. 42 (2003–2004) ble det
lagt til grunn at det samlede antall årsverk i Forsvaret skulle være
på rundt 15 000 ved utgangen av 2008. Det anslås at Forsvaret ved
utgangen av 2008 vil ha en organisasjon på i overkant av 16 000
årsverk, jf. også omtale av årsverksutviklingen i St.prp. nr. 1
(2007–2008). Dette skyldes blant annet at strukturens behov for
årsverk, for å sikre de nødvendige leveranser, har vært større enn
forutsatt.
Flere av Forsvarets sentrale materiellsystemer når
slutten av sin operative levetid i perioden frem mot 2020. Dette
innebærer nødvendige prioriteringer og store investeringer. En annen
helt sentral utfordring er evnen til å rekruttere og beholde tilstrekkelig
personell med riktig kompetanse.
Regjeringen la i Soria Moria-erklæringen til grunn
en del prioriteringer som er i tråd med de mest grunnleggende og
til dels tidløse norske interesser. Det gjelder nordområdene som
Norges viktigste strategiske satsningsområde, betydningen av en
FN-ledet verdensorden, bidrag til utviklingen av NATO, samt en aktiv europapolitikk.
Regjeringen legger videre vekt på at Forsvaret skal utvikles som
et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel,
med balanse mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang. Regjeringen
anbefaler derfor et betydelig økonomisk løft for Forsvaret.
Forsvarets hovedleveranse er operativ evne.
Det avgjørende for om Norge har et effektivt norsk forsvar er derfor
at Forsvaret har reell evne til å løse sine oppgaver. Nasjonale
behov og NATOs grunnleggende fellesbehov må være utgangspunktet
for utviklingen av Forsvarets militære kapasiteter.
Allmenn verneplikt skal fortsatt være et fundament
for forsvarsstrukturen, og er samtidig et viktig bindeledd mellom
Forsvaret og folket. Regjeringen legger opp til å videreføre verneplikten
på et robust nivå, med en tydelig operativ begrunnelse. Vernepliktige
i førstegangstjeneste skal fortsatt ha en sentral plass i forsvarsgrenenes
operative enheter.
St.prp. nr. 48 (2007–2008) inneholder Regjeringens
prioriteringer og anbefalinger for den videre utviklingen av forsvarssektoren
i perioden 2009–2012 og videre fremover. I arbeidet med proposisjonen
har det blitt trukket på anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg,
jf. NOU 2007:15, med representanter fra alle de politiske partiene
på Stortinget, og forsvarssjefens Forsvarsstudie 07. Videre ble
ordførere fra berørte kommuner invitert til en dialogkonferanse.
I St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 3 gir Regjeringen
en detaljert omtale av de gjeldende sikkerhetspolitiske rammer.
Basert på både gamle og nye sikkerhetspolitiske aktører, beskriver Regjeringen
de nye geopolitiske utviklingstrekk som kan føre til endringer i
det globale maktforholdet.
Som en følge av den globale tidsalder med en
stadig økende globalisering, beskrives også globale sikkerhetsutfordringer
som blant annet kan omfatte internasjonal terrorisme, spredning
av masseødeleggelsesvåpen og den trussel som ligger i dataangrep
og elektronisk krigføring mot store og kompliserte informasjons-
og kommunikasjonssystemer på en rekke samfunnsområder. Økende konkurranse
om viktige strategiske ressurser, energisikkerhet og globale miljøutfordringer
blir også beskrevet, samt hvilken betydning og konsekvenser disse
utfordringene har for Norge generelt og i vårt nærområde.
I kapittel 3 drøftes også de sentrale rammer
for norsk sikkerhetspolitikk og hvilke konsekvenser det har for
Norge. Drøftingen er basert på utviklingen til sentrale aktører
som FN, NATO og det transatlantiske forhold, EU, Russland, Kina, samt
utviklingen i det nordisk-baltiske området. Videre redegjøres det
for hvordan Forsvaret kan brukes som sikkerhetspolitisk virkemiddel
og hvilke implikasjoner dette har for forsvarspolitikken.
Regjeringen påpeker at globalt står Norge overfor
et komplekst sikkerhetspolitisk bilde, som også har flere bekymringsfulle
trekk. Det viktigste nye er en gradvis, men like fullt fundamental, endring
av det geopolitiske bildet. Utviklingen i land som Kina, India og
Russland gjør at vi beveger oss fra en unipolar til en mer multipolær verdensorden.
Som følge av dette ser vi en økende tendens til stormaktsrivalisering.
Territorialstaten og statssikkerheten synes også å få økt betydning,
med konsekvenser også i våre nærområder, både på det politiske,
ressursmessige og militære området.
Den internasjonale utvikling understreker at Norge
fortsatt er tjent med at utfordringene løses med basis i folkeretten
og multilaterale sikkerhetsordninger, framfor alt FN. Videre er
et effektivt og troverdig NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti
og tilpasset gjeldende utfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk
sikkerhetspolitikk. Norge har derfor en vital interesse av å bidra
til at NATO forblir relevant, og styrker sin rolle som den primære
rammen for transatlantisk sikkerhetssamarbeid.
Utfordringene i våre nærområder er til dels
en funksjon av de globale utfordringene, og kan som sådan bare løses
i en bred multilateral ramme. Samtidig står Norge i nord overfor
utfordringer som i hovedsak må løses nasjonalt, knyttet til løpende
ressursforvaltning og uavklarte jurisdiksjonsspørsmål. Potensielle
interessemotsetninger på ressursområdet gjør at vi ikke kan utelukke
at det kan oppstå situasjoner med sikkerhetspolitiske aspekter.
Nordområdenes strategiske betydning, både økonomisk,
miljømessig og militært, kombinert med usikkerhet knyttet til utviklingen
i Russland, tilsier at dette er et område som må ha høy prioritet,
også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken.
Fremtidige utfordringer mot norsk sikkerhet
vil i første rekke være ulike former for politisk press, eller gjennom
krenkelser og episoder som utfordrer norsk suverenitet. Disse vil
mest sannsynlig være av begrenset militært omfang, men vil kunne
oppstå raskt, med krav til hurtig håndtering. Dette krever militære
styrker med høy operativ kvalitet, tilstrekkelig reaksjonsevne og utholdenhet,
utstrakt strategisk og taktisk mobilitet, samt nødvendig egenbeskyttelse.
Utfordringene sett under ett fordrer at Forsvaret må
være i stand til å løse oppgaver både hjemme og ute. Dette tilsier
videreutvikling av et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som kan
bidra til å håndtere et bredt spekter av oppgaver.
Utviklingen i omgivelsene tilsier at de gjeldende sikkerhetspolitiske
hovedmål bør ligge fast. De sikkerhetspolitiske målsettinger er:
Å forebygge krig
og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet.
Å bidra til fred, stabilitet og videre
utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden.
Å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser
og verdier og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært
og annet press.
Sammen med våre allierte forsvare Norge
og NATO mot anslag og angrep.
Å sikre samfunnet mot anslag og angrep
fra statlige og ikke-statlige aktører.
Med utgangspunkt i disse målsettinger er Regjeringens
forsvarspolitiske hovedmål å videreutvikle et forsvar som er i stand
til å tilpasse seg utviklingen og møte utfordringene i raskt skiftende
omgivelser, for å kunne verne om Norges sikkerhet, interesser og
verdier. Dette krever et moderne og fleksibelt innsatsforsvar, som
kan delta i hele spekteret av operasjoner, hjemme og ute.
I tillegg til de sikkerhetspolitiske trender
og utviklingstrekk er det også en rekke andre faktorer og utviklingstrekk
av betydning for den videre utviklingen og innrettingen av Forsvaret.
Disse er både av nasjonal og internasjonal karakter, og må ses i
nær sammenheng med den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen
i Norges omgivelser, som er beskrevet i St.prp. nr. 48 (2007–2008)
kapittel 3.
Utviklingen av Forsvaret står i et gjensidig
påvirkningsforhold til utviklingen i det sivile samfunnet. Dette
forhold gjenspeiles i mange ulike dimensjoner.
Forsvaret må kunne møte de krav som moderne konflikter
og sikkerhetsutfordringer stiller. Dette har konsekvenser for Forsvarets
oppgaver, innretting og kompetansemessige forhold, så vel som for
doktriner og konsepter, materiell og organisasjon. Skillet mellom
fred, krise og krig er blitt mer utydelig og Forsvaret må basere
sin innretting og virksomhet ut fra dette. Men Forsvaret må fortsatt
dimensjoneres og trenes for sin primæroppgave – anvendelse av militærmakt, men
i en relevant og endret kontekst.
Den gjensidige avhengigheten mellom militære og
sivile aktører i arbeidet med å møte moderne sikkerhetsutfordringer
har økt og er nærmere beskrevet i proposisjonens kapittel 5.8.
Forsvarets virksomhet har også en viktig og
kontinuerlig påvirkning på det sivile samfunnet, som følger av arbeidsplasser,
kjøp av varer og tjenester og arealbruk. Forsvaret har også en viktig rolle
som kulturbærer. En videreføring av verneplikten som et fundament
for Forsvaret, med et meningsfylt innhold, tilpasset Forsvarets
behov og som en basis for nasjonal forsvarsevne, vil derfor også
være avgjørende.
I proposisjonen påpekes det også andre faktorer som
påvirker utviklingen av Forsvaret. Den endrete mediemessige virkelighet,
økt vekt på menneskelig sikkerhet samt sosiokulturelle og demografiske
forhold, stiller Forsvaret overfor nye krav, både hva gjelder rekruttering,
likestilling, mangfold og familiepolitiske tiltak.
Den teknologiske utviklingen bidrar til å endre både
våpen, utstyr og måten moderne militære styrker opererer på. Men
den teknologiske utviklingen har også viktige konsekvenser for kostnadsutviklingen.
Prisstigningen på militært materiell og utstyr skaper press på Forsvarets økonomi
og usikkerhet i forsvarsplanleggingen. Enhetskostnadene for en del
typer moderne forsvarsmateriell har en tendens til å øke betydelig fra
en generasjon til den neste. Risikobildet og teknologiutviklingen
peker i samme retning hva angår den konkrete utformingen av Forsvaret.
Et relevant forsvar må ha en teknologisk standard som gjør det mulig
å operere effektivt, alene og sammen med allierte styrker, i og
utenfor Norge og i hele konfliktspekteret.
Forsvarsbudsjettene har i faste kroner hatt
en relativt stabil utvikling fra 1990 og frem til i dag. Forsvarsbudsjettenes
andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) har i den samme perioden sunket fra
ca. 3 pst. til ca. 1,6 pst., og som andel av statsbudsjettet fra
over 6 pst. til under 3 pst. i det samme tidsrommet. I den samme
perioden har BNP økt med om lag 65 pst., målt i faste kroner.
Figur 1, 2 og 3 viser henholdsvis utviklingen
i de salderte forsvarsbudsjettene i perioden 1985–2006, forsvarsbudsjettets
andel av BNP og statsbudsjettet i perioden fra 1970 til 2005 og
tildelingsmessig utvikling sammenlignet med andre NATO-land, Russland
og Kina.
[Figur:]
Figur 1: Utviklingen i salderte forsvarsbudsjetter
[Figur:]
Figur 2: Forsvarsbudsjettets andel av BNP og statsbudsjettet
[Figur:]
Figur 3: Forsvarsbudsjettets utvikling sammenlignet
med utviklingen i allierte land, Russland og Kina
Flernasjonalt forsvarspolitisk og militært samarbeid
er blitt en stadig viktigere rammefaktor for utviklingen av forsvarssektoren,
særlig for mindre og mellomstore land. Gjennom flernasjonale løsninger
er det mulig å oppnå gevinster knyttet til økonomi, kompetanse,
teknologi og forsvarsevne, som landene ikke kan klare alene.
Det er i dette lys at den norsk-svenske mulighetsstudien,
som ble igangsatt av den norske og den svenske forsvarssjefen, om
et gjensidig forsterkende samarbeid må forstås. En rekke prosjekter er
i denne studien identifisert som realiserbare innenfor en bilateral
ramme. Hensikten med samarbeidet er å utnytte landenes komparative
fortrinn, effektivisere virksomheter og skape stordriftsfordeler
innenfor styrkeproduksjon, logistikk og annen støttevirksomhet.
På denne måten oppnås besparelser som setter begge land bedre i
stand til å opprettholde bredde og kvalitet i forsvarsstrukturen
og samtidig bidra til at en større del av strukturen er tilgjengelig
for operativ bruk. Landene beholder nødvendig råderett over anvendelsen
av egne operative styrker, men samarbeider om støttefunksjoner.
Norge deltar i internasjonalt materiellsamarbeid i
både bi- og multilateral sammenheng. Innenfor NATO spiller CNAD
(Conference of National Armaments Directors) en betydelig rolle
som tilrettelegger og arena for materiellsamarbeid mellom de allierte,
og med etableringen av European Defence Agency (EDA) har man gjennom
den senere tid vært vitne til betydelig dynamikk innenfor det europeiske
materiellsamarbeidet. Norge har, som eneste tredjeland så langt,
inngått en samarbeidsavtale med EDA. Forsvarsdepartementet har også
iverksatt et arbeid med å vurdere hvordan NATOs forsynings- og vedlikeholdsorganisasjon
(NAMSA) kan benyttes mer effektivt av Norge i forbindelse med organisering
av innkjøp, etterforsyning og vedlikeholdstjenester.
I Norden skjer samarbeidet innen Nordic Armaments
Cooperation (NORDAC). Det nordiske forsvarssamarbeidet øker stadig
i omfang og betydning. Det norsk-svenske samarbeidet som er innledet,
er et konkret eksempel på dette, og omfatter også materiellområdet.
Dette plansamarbeidet er åpent for de øvrige nordiske land, og har
allerede tilført nytt innhold til samarbeidet i NORDAC.
Regjeringen ønsker en tydelig satsing på flernasjonalt
samarbeid, med både allierte og partnere, som et virkemiddel for
å bidra til en forsvarsutvikling i langsiktig balanse.
I St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 5 redegjør Regjeringen
i detalj for de rammer, føringer og prioriteringer som skal ligge
til grunn for forsvarspolitikken og den videre utviklingen av Forsvaret.
Hovedelementene i forsvarspolitikken er de forsvarspolitiske mål,
forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver. Det er avgjørende å anlegge
et helhetlig og langsiktig perspektiv på den videre utviklingen
av Forsvaret.
Med utgangspunkt i disse målsettinger er Regjeringens
forsvarspolitiske hovedmål å videreutvikle et forsvar som er i stand
til å tilpasse seg utviklingen og møte utfordringene i raskt skiftende
omgivelser, for å kunne verne om Norges sikkerhet, interesser og
verdier. Forsvaret skal, innenfor sitt ansvarsområde og i samarbeid
med andre nasjonale myndigheter, bidra til å oppfylle disse målene:
Alene og sammen med
allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser
og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet
press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner
forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid,
bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og
respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra
stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt
forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser,
og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og
kollektiv sikkerhet.
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet,
redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag
og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Operasjonaliseringen av de forsvarspolitiske målene
skjer gjennom forsvarskonseptet, som angir de grunnleggende prinsippene
for Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet. Forsvarskonseptet
beskriver hvordan Forsvaret skal innrettes for på best mulig måte
å kunne løse sine definerte oppgaver, og derigjennom også bidra til
å realisere de sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Gjennom behandlingen
av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet
Stortinget seg til et forsvarskonsept, som har følgende ordlyd:
"Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt
og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes
en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten
skal baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter
og på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov.
Fokus skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom
å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt
og internasjonalt."
Regjeringen legger til grunn at de bærende prinsipper
i forsvarskonseptet fortsatt har gyldighet, og at disse bør videreføres
som et grunnlag for den videre utviklingen av Forsvaret. Samtidig
er det avgjørende at fortolkningen av, og innholdet i, de ulike
hovedelementene i forsvarskonseptet kontinuerlig oppdateres i tråd
med utviklingen og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske
prioriteringer. I proposisjonens kapittel 5.3 gir Regjeringen en
nærmere beskrivelse av sin tilnærming til de ulike hovedelementene
i forsvarskonseptet.
Forsvarets oppgaver er detaljert beskrevet i proposisjonens
kapittel 5.4. Det er Regjeringens syn at alle hovedoppgavene Forsvaret
i dag ivaretar er viktige, og bør videreføres i neste langtidsplanperiode.
Forsvarets oppgaver deles inn i nasjonale oppgaver, som i utgangspunktet må
kunne løses nasjonalt og uten løpende alliert medvirkning. Videre
pekes det på oppgaver som løses i samarbeid med allierte og andre
samarbeidspartnere, samt andre oppgaver, der andre myndigheter har
primæransvaret og Forsvaret i utgangspunktet har en støttende rolle.
Oppgavene listes som:
Å sikre et nasjonalt
beslutningsunderlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning.
Å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.
Å ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.
Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske
kriser i Norge og norske områder.
Å bidra til kollektivt
forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og
angrep.
Å bidra til flernasjonal krisehåndtering
utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner.
Å bidra til internasjonalt
militært samarbeid, herunder mot spredning av masseødeleggelsesvåpen,
innen nedrustning, rustningskontroll og støtte til sikkerhetssektorreform.
Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet
og andre sentrale samfunnsoppgaver.
Det er politiet som har ansvaret for å forebygge og
bekjempe terrorhandlinger på norsk territorium, som ikke er å anse
som militære angrep. I en slik situasjon vil politiet, avhengig
av omstendighetene, ha mulighet til å trekke på en rekke av Forsvarets
kapasiteter, i henhold til de forutsetninger og prinsipper som fremgår
av bistandsinstruksen. I tillegg har Forsvaret et selvstendig ansvar
for å håndtere situasjoner som krever etablering av jagerflyberedskap
og engasjering av luftmål for å hindre luftbårne terroranslag (såkalte
renegade-situasjoner), siden det kun er Forsvaret som besitter slike
kapasiteter og at håndtering av slike situasjoner er tidskritisk.
Skulle vi stå overfor så alvorlige terrorhandlinger
at de kan utløse en nasjonal sikkerhetspolitisk krise eller ha sikkerhetspolitiske implikasjoner,
vil det kunne være aktuelt å sette inn ressurser som spesialstyrker,
helikoptre, kystvaktfartøyer, marinefartøyer og i siste instans
kampfly. Slike terrorhandlinger kan sidestilles med et væpnet angrep
i henhold til FN-paktens artikkel 51, som utløser selvforsvarsrett etter
folkeretten, og det er Forsvaret som vil ha primæransvaret for å
håndtere disse. I slike situasjoner kan det også være aktuelt å
be om bistand fra NATO.
Forsvarets hovedleveranse er operativ evne,
og forberedelser til og gjennomføring av operasjoner står her helt
sentralt.
Forutsetningen for utformingen av Forsvaret
er at de ulike avdelingene, enkeltvis og sammen, skal bidra til
å løse summen av Forsvarets oppgaver. Styrkeproduksjon og logistikk
er virksomhet som skal sette militære styrker i stand til å gjennomføre
operasjoner på en best mulig måte. Operasjoner i utlandet gjennomføres
normalt sammen med allierte og partnere. Operasjoner hjemme kan
foregå i nasjonal regi, men ved behov også i samarbeid med allierte.
Anvendelse av militær makt er alltid en følge
av politiske beslutninger, og de politiske målsettingene vil alltid
være overgripende og styrende for militære operasjoner. Når bidrag
til militære operasjoner vurderes, må de politiske myndigheter alltid
ta stilling til hensikt og formål med operasjonene. Forut for en
flernasjonal operasjon tar normalt FN, NATO eller flere stater i
fellesskap stilling til hensikten. Samtidig må det etableres en
klar nasjonal målsetting for deltakelsen, som en integrert del av
vurderingen og beslutningen om å avgi nasjonale styrkebidrag. I
denne forbindelse må det også tas stilling til hvilke forutsetninger
som må oppfylles før Norge kan sette inn styrker i en gitt operasjon.
Disse forutsetningene omfatter blant annet:
Mandat. Enhver operasjon,
ute som hjemme, må ha en nødvendig hjemmel i folkeretten og i nasjonal
rett. Hjemmelen må munne ut i et tydelig oppdrag til militære styrker.
Dette handler om operasjonens legalitet og legitimitet, og vil alltid være
et politisk ansvar.
Regler for maktbruk (Rules of Engagement, ROE).
Styrken må ha myndighet til å bruke makt i et omfang som setter
den i stand til å oppfylle mandatet. Dette kan også sies å være
knyttet til den faktiske gjennomføring av operasjonen og militære
styrkers handlemåter. Regler for maktbruk fritar ingen fra plikten
til å overholde så vel folkerettslige regler som norsk lov.
Kommando og kontroll. Styrken må være sikret forsvarlig
ledelse gjennom klare kommando- og ansvarsforhold. Dersom kommandomyndighet skal
overføres til sjefen for en flernasjonal styrke, må norske myndigheter
være sikret tilstrekkelig innsyn og styring med hensyn til bruken
av norske avdelinger.
Beskyttelse. Norske avdelinger må ha tilstrekkelig
mulighet til å beskytte seg mot angrep, enten ved egen hjelp eller
ved at andre avdelinger støtter dem.
Sanitet. Det må være en betryggende sanitetstjeneste
som står i forhold til risikoen ved operasjonen. Evne til medisinsk
evakuering er en del av dette.
En nærmere beskrivelse av anvendelse av militære
styrker og begreper angående militære operasjoner, kommando og kontroll
av militære styrker, militær beredskap, totalforsvaret og sivilt-militært
samarbeid samt trening og øving for å vedlikeholde og videreutvikle
Forsvarets operative evne, er gitt i proposisjonens kapittel 5.6
til 5.10.
I kapittel 6 i St.prp. nr. 48 (2007–2008) behandler
Regjeringen videreutviklingen av Forsvarets struktur og organisering.
Utgangspunktet for de endringer i Forsvarets struktur og organisasjon
som Regjeringen anbefaler, er spekteret av utfordringer Norge vil
kunne stå overfor. Dagens omskiftelige sikkerhetsbilde krever et moderne
og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet, tilstrekkelig
reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse
og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret av utfordringer
både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må i tillegg i størst
mulig grad sikre at våre styrker kan operere sammen med allierte
og partnere, og Forsvaret må ha evne til å håndtere de nasjonale oppgavene
– både de løpende og de som måtte oppstå raskt – samtidig med at
Forsvaret er engasjert i operasjoner i utlandet.
Regjeringen legger vekt på å utvikle en operativ struktur
med en best mulig balanse mellom reaksjonsevne og utholdenhet i
strukturen. Denne balansen krever et visst volum i styrkestrukturen for
å gjøre det mulig å løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen
er særlig aktuell i forhold til mindre og sårbare fagmiljøer som er
etterspurte internasjonalt, men er også en utfordring i andre deler
av strukturen.
Forsvarssektoren er organisert med fire etater under
Forsvarsdepartementet:
Forsvaret er Forsvarsdepartementets
største underliggende etat og omfatter i all hovedsak den militære
virksomheten, inkludert ansvaret for gjennomføring av militære operasjoner, styrkeproduksjon
og logistikk.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er
et tverrfaglig forskningsinstitutt, organisert som et forvaltningsorgan
med særskilte fullmakter med eget styre og vedtekter. Instituttet
har til formål å drive forskning og utvikling for Forsvarets behov.
FFI skal være en rådgiver i faglige spørsmål innenfor instituttets
arbeidsområde, jf. proposisjonens kapittel 7.14.1.
Forsvarsbygg (FB) er et forvaltingsorgan
under Forsvarsdepartementet organisert som en egen virksomhet med
eget styre og vedtekter. Forsvarsbygg bygger, forvalter og selger
eiendom for forsvarssektoren og har etaten Forsvaret som største
og viktigste kunde, jf. proposisjonens kapittel 7.15.3.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er en
etat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. NSM rapporterer
til Justisdepartementet for oppgaveløsning i sivil sektor og til
Forsvarsdepartementet for militær sektor. Direktoratets hovedoppgaver
er å koordinere sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetsrelaterte
forhold i de virksomheter som er omfattet av sikkerhetsloven, jf.
proposisjonens kapittel 7.15.2. NSM har også andre oppgaver i så
vel sivil som militær sektor, herunder oppgaven med å være nasjonal varslings-
og håndteringsinstans for computergenererte angrep mot samfunnskritisk
IKT-infrastruktur.
Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres
av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Hovedtrekkene i den
eksisterende ledelsesmodellen ble besluttet av Stortinget gjennom
behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45
(2000–2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002),
og ble implementert høsten 2003. I forrige langtidsplan, jf. Innst.
S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til
grunn en ytterligere videreutvikling og effektivisering av den strategiske
ledelsen.
Regjeringen ønsker å videreutvikle den strategiske
ledelsen av Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen
Stortinget vedtok i 2002, der forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert i departementet. Forsvarsdepartementets
rolle som regjeringskontor forblir uendret, men videreutvikles for
bedre å ivareta det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging
og styring av sektoren, herunder også støtte til forsvarssjefen
i utøvelsen av hans rolle som militærfaglig rådgiver i departementet.
Forsvarsstaben skal videreutvikles til et dedikert stabsapparat
for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben
vil sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat
for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste
fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.
Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres
utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne på linje
med øvrige underlagte sjefer. Dette ledelsesnivået etableres ved
å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning
til forsvarsgrenenes virksomhet. Den konkrete lokaliseringen og
organiseringen er behandlet under den enkelte forsvarsgren og i
proposisjonens kapittel 6 og 7.
Hovedoppgavene til den operative kommandostrukturen
er ledelse av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner
i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd
med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon
er tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og
koordinering av fellesoperative og allierte øvelser.
Forsvarets operative kommandostruktur utgjøres i
dag av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i
Stavanger med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø
som en underlagt krisestyringskommando. LDKN ivaretar enkeltstående
hendelser og daglige situasjoner i nordområdene som i utgangspunktet
ikke forventes å ha omfattende sikkerhetspolitiske implikasjoner.
Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen
og anbefaler derfor at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN
samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.
Dette anbefales lokalisert til Reitan ved Bodø primært av hensyn
til nordområdenes sentrale betydning også i fremtiden.
En omfattende omstrukturering på 1990-tallet satte
tjenesten bedre i stand til å ivareta rollen som strategisk etterretningstjeneste
etter avslutningen av den kalde krigen. E-tjenesten er i dag Norges
utenlands etterretningstjeneste. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen
og støtter både sivile og militære brukere med informasjon og vurderinger,
i tråd med lov om Etterretningstjenesten av 1998. E-tjenesten prioriteres
også i kommende periode.
Forsvarets spesialstyrker bidrar med fleksible, anvendelige
og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig, som supplement
til andre styrker eller til støtte for andre etater. Styrkene nyttes primært
for å oppnå militærstrategiske eller operasjonelle målsettinger.
Forsvarets spesialstyrker består av Forsvarets Spesialkommando/Hærens
Jegerkommando (FSK/HJK), Marinejegerkommandoen (MJK) og som i tillegg støttes
av en Luftving. Disse enhetene inngår i de respektive forsvarsgrenene,
men er strategiske styrker som ved anvendelse kommandomessig underlegges
hensiktsmessig nivå.
Forsvarets spesialstyrker anbefales videreutviklet,
med fokus på løsninger der viktig kompetanse og kapasitet bevares
og videreutvikles, samtidig som innretningen blir mer kostnadseffektiv
og hensiktsmessig. Det legges spesiell vekt på å videreutvikle styrkene
samstemt og koordinert. I denne sammenheng vil det bli vurdert tiltak
for å legge til rette for bedre overordnet oppfølging og ledelse
av spesialstyrkene på strategisk nivå.
Hærens oppgave er å produsere fredsoperative og
stridsklare avdelinger for bruk både nasjonalt og internasjonalt
i fred, krise og krig. Våre hærstyrker løser til daglig oppgaver
relatert til grensevakt og vakthold ved de kongelige residenser.
Hærens internasjonale bidrag er rettet mot alt fra regulære stridsoppdrag
til vakt og sikring, overvåkning og stabiliseringsoppdrag. Hærstyrkene
er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, i tillegg til å stille
den største andelen av våre bidrag til operasjoner i utlandet.
Behovet for landstyrker som kan bidra i operasjoner
over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – er fortsatt høyt.
Samtidig er dagens landbidrag i operasjoner i utlandet på et nivå
som er for høyt til å kunne videreføres, både på kort og lang sikt. Regjeringen
legger derfor opp til – med utgangspunkt i vernepliktens grunnleggende
rolle i forsvarskonseptet – å styrke Hæren, gjennom økt bemanning
i strukturen, samt lengre trenings- og utdanningstid. Regjeringens
overordnede målsetting med utviklingen av Hærens struktur er å sikre
og realisere en robust brigadestruktur, der enheter med vervede
mannskaper og enheter der hovedtyngden er mannskaper inne til førstegangstjeneste,
utgjør grunnlaget for både nasjonal beredskap og bidrag til operasjoner
i utlandet. Avdelinger med mannskaper inne til førstegangstjeneste
vil etter seks måneders utdanning nå et treningsnivå som gjør de
skikket til å stå på beredskap for enklere oppgaver nasjonalt.
Det legges opp til en bemanningsmessig styrking
av brigadestrukturen i Nord-Norge. Telemark bataljon videreføres
som en stående enhet med vervet personell på høy beredskap. Telemark
bataljon og den ene bataljonen i Nord-Norge vil være mekaniserte
bataljoner, og vil i de nærmeste årene være utrustet med blant annet Leopard
stridsvogner og CV 90 stormpanservogner. Den siste manøverbataljonen
i Nord-Norge vil være oppsatt med lettpansrede hjul- og beltekjøretøyer.
Denne bataljonen vil være egnet for lettere oppgaver enn mekanisert
strid mot en konvensjonell motstander, slik de to mekaniserte bataljonene
er utrustet for.
Brigadens ledelsesstøtteelementer, de taktiske støtteenhetene,
samt logistikkstøtten styrkes noe på personellsiden. Denne økningen,
kombinert med forlenget oppøvingsperiode for internasjonale bidrag,
vil gi en bedret innsatsevne og utholdenhet i Hæren. Etterretningsbataljonen
er den organisatoriske rammen for ISTAR-funksjonen i Hæren og vil
øke sin operative evne gjennom tilføring av stridstekniske ubemannede luftfartøy
og styrking av analysekapasiteten.
Mobil taktisk landkommando/6. divisjonskommando
slås sammen med brigadeledelsen. Brigadekommandoen vil være fleksibel,
skalerbar, og dekke behovet for taktisk ledelse av landstyrker.
Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) videreføres
som stående avdeling med dagens ambisjonsnivå der mannskaper inne
til førstegangstjeneste utgjør hoveddelen av personellet. HMKG vil
fortsatt ivareta sin hovedoppgave som er vakthold og sikkerhet for
Kongehuset. HMKG ivaretar også viktige oppgaver gjennom sin kulturelle
og seremonielle virksomhet.
Grensevakttjenesten videreføres og ivaretar
myndighetsutøvelse, støtte til Grensekommissæren og suverenitetshevdelse
langs den norsk-russiske grensen, herunder ivaretakelse av norske Schengenforpliktelser.
Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando
videreutvikles. Avdelingen inngår i Hærens struktur, men er en strategisk
fellesressurs.
Det legges til grunn at hovedtrekkene i Hærens organisering
videreføres. Det er Regjeringens intensjon å legge til rette for
et robust og tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig
ansvar samt nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås
gjennom å slå sammen Hærstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben,
og underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen vil
kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner
som i dag organiseres under Hærens styrker (HSTY) og Hærens Transformasjons-
og doktrinekommando (TRADOK). Forsvarets spesialkommando/Hærens
jegerkommando videreføres som egen avdeling i Hæren.
Tabell 1.6.1: Hærens operative
kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til å lede
egne og flernasjonale styrker i Norge | Brigadekommando Brigade Nord |
Evne til landoperasjoner
i Norge | Brigade Nord |
Evne til ledelse
av flernasjonale styrker utenfor
Norge | Deler av brigadekommando Brigade
Nord, manøverenhet og tilpasset ledelses-, taktisk og logistisk støtte |
Evne til å deployere
stridsgrupper på bataljons- og kompaninivå nasjonalt og internasjonalt | – 2 mekaniserte manøverbataljoner |
| – 1 lettpansret manøverbataljon |
| – Ledelse (sambandsbataljon/militærpolitikompani/etterretningsbataljon) |
| – Taktisk støtte (ingeniørbataljon/artilleribataljon) |
| – Taktisk logistikkstøtte (logistikkbataljon) |
| – Sanitetsstøtte (sanitetsbataljon) |
Suverenitetshevdelse
gjennom evne til kontinuerlig grensevakt | Grensevakten |
Vakthold og sikring
for Kongehuset | Hans Majestet Kongens Garde |
Evne til å gjennomføre spesialoperasjoner | Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando |
Med Norges langstrakte kystlinje og omfattende ansvarsområde
og interesser til havs, har Sjøforsvaret en helt sentral rolle i
håndteringen av de utfordringer vi vil kunne møte i våre nærområder.
Samtidig skal Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter
til operasjoner i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående
marinestyrker og til operasjoner i regi av FN og NATO.
Sjøforsvarets styrker og operative kapasiteter
er organisert i Kysteskadren og Kystvakten. For Kystvakten anbefaler
Regjeringen en videreføring av en moderne og effektiv fartøysstruktur
støttet av nye NH-90-helikoptre. Med den anbefalte strukturen vil
Kysteskadren være i stand til å styrkeprodusere, gjennomføre sjønektelse-
og sjøkontrolloperasjoner og ha forbedret evnen til myndighetsutøvelse,
suverenitetshevdelse og krisehåndtering.
Sjøforsvarets fartøysstruktur anbefales videreført
bestående av fem fregatter med NH-90-helikoptre, seks missiltorpedobåter
(MTB), seks mineryddingsfartøyer og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy.
Det taktiske, sjøbaserte ledelseselement (Commander Norwegian Task Group
– CNORTG) anbefales også videreført. Sjøbasert logistikkstøtte og
evne til deployering av integrerte maritime styrkeforband både hjemme
og ute planlegges på sikt styrket gjennom innfasing av et nytt logistikkfartøy.
Et slikt fartøy vil gi Forsvaret en større operativ utholdenhet
i nasjonal og internasjonal innsats.
De nye fregattene av Fridtjof Nansen-klassen utrustes
med NH-90-helikoptre. Fregattenes deployeringsevne og utholdenhet,
kombinert med sensor- og våpenkapasiteter, gjør at fartøyene kan
gi relevante bidrag over et bredt spekter av scenarier, blant annet
i forbindelse med nasjonal episode- og krisehåndtering eller som
bidrag til NATOs stående styrker i forbindelse med flernasjonal
krisehåndtering.
Undervannsbåtene videreføres med seks fartøyer.
Regjeringen vil videreføre dagens seks minerydderfartøyer, bestående
av tre Oksøy-klasse minejaktfartøyer og tre Alta-klasse minesveipere.
Minerydderne planlegges oppgradert med autonome undervannsfarkoster.
Regjeringen anbefaler å videreføre de nye missiltorpedobåtene
av Skjold-klassen. Skjold-klasse MTB har farts- og manøveregenskaper som
gjør at de er spesielt egnet til å utfylle fregattene i overflaterollen
i kystnære operasjoner. Videreføring av disse fartøyene er spesielt
knyttet til Regjeringens vektlegging av en tydelig maritim tilstedeværelse
med relevante militære kapasiteter i våre interesseområder, særlig
i nord.
Kystjegerkommandoen (KJK) anbefales videreutviklet.
Kystjegerkommandoen har både land- og fartøyselementer. Kystjegerkommandoen
skal fortsatt innrettes mot ISTAR-relaterte oppdrag i egen kystsone.
Marinejegerkommandoen inngår som en del av Forsvarets
spesialstyrker og videreføres med en mindre bemanningsmessig styrking.
Minedykkerkommandoen videreføres. Denne avdelingen
utfyller kapasiteten som ligger i minerydderfartøyene. Kommandoen
har også en viktig rolle knyttet til alle typer eksplosivrydding,
og gjennomfører kontinuerlig oppdrag både under vann og på land
også til støtte for sivile myndigheter.
Marinens logistikkvåpen består i dag av teknisk fagpersonell
og et antall støttefartøyer, i hovedsak av KNM Valkyrien og KNM
Tyr. De eksisterende fartøyene planlegges erstattet med et nytt
logistikkfartøy.
Den rekvirerte fartøysstrukturen, bestående
av rekvirerte sanitetsfartøy, vurderes videre i perioden.
Kystvakten videreføres med 15 fartøyer, hvorav ytre
kystvakt består av 10 fartøyer, og indre kystvakt av fem fartøy.
Strukturforslaget innebærer en prioritering av den ytre kystvakten.
Det er lagt til grunn en kvalitativ oppgradering av fartøysstrukturen,
kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet og mobilitet
ved innføring av nye NH-90-helikoptre til erstatning for dagens
Lynx-helikoptre. Indre kystvakt videreføres med fem fartøyer utrustet
med mindre hurtiggående patruljefartøyer som kan operere selvstendig
for økt fleksibilitet og dekningsgrad. Sett i sammenheng med en
ny og moderne sjøheimevernsstruktur, vil den samlede kapasiteten
til overvåkning i kystnære farvann og kontroll med skipstrafikken
langs kysten styrkes. Det legges opp til at alle fartøyene, både i
indre og ytre kystvakt, driftes med et tobesetningskonsept for maksimal
utnyttelse av tilgjengelige fartøyer. Regjeringen vil også vurdere
å kjøpe de leide kystvaktfartøyene som er bygget etter Forsvarets
spesifikasjoner.
Samtidig videreføres dagens overvåkningskapasiteter
representert ved Orion maritime patruljefly og kystradarkjeden i
nord, supplert med overvåkningsdata fra satellitt og informasjon
fra det automatiske identifikasjonssystemet (AIS). Denne betydelige
overvåkningskapasiteten gir økt evne til effektiv utnyttelse av
fartøysstrukturen i Kystvakten, slik at den kan benyttes på en målrettet
og preventiv måte.
Hovedtrekkene i Sjøforsvarets organisasjon videreføres.
Det er Regjeringens intensjon å slå sammen Sjøforsvarsstaben, som
i dag er en del av Forsvarsstaben, og underliggende nivå og kompetansemiljø.
Denne sammenslåingen vil kunne påvirke den konkrete organiseringen
av enkelte funksjoner som i dag organiseres i Kysteskadren (KE)
og Sjøforsvarets skoler (SSK).
Kystvakten videreføres som en del av Sjøforsvaret
med Kystvaktstaben, KV Sør og KV Nord. Sjef Kystvaktens fagansvar
videreføres, og funksjonen som kystvaktfaglig kontaktpunkt for øvrige
aktuelle sektorer i spørsmål knyttet til deres forvaltningsmessige
ansvarsområde videreføres.
Tabell 1.6.2: Sjøforsvarets
operative kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til å lede
flernasjonale maritime operasjoner i og utenfor Norge | Commander Norwegian Task Group (CNORTG) |
Evne til kontinuerlig
tilstedeværelse, overvåkning, suvereniteteshevdelse, og i tillegg
myndighetsutøvelse i norske farvann. Evne til raskt å kunne forsterke tilstedeværelse
i forbindelse med episode- og krisehåndtering. | – 5 Fridtjof Nansen-klasse
Fregatter m/NH-90 |
Etablere sjønektelse
og sjøkontroll begrenset i tid | – 6 Skjold-klasse MTB |
Evne til deltakelse
i flernasjonale operasjoner | – 6 Ula-klasse Undervannsbåter |
| – 6 Alta/Oksøy-klasse Mineryddingsfartøy |
| – Kystjegerkommmadoen |
| – Logistikk og støttefartøy |
| – Minedykkerkommandoen |
Evne til å gjennomføre
spesialoperasjoner | Marinejegerkommandoen |
Evne til kontinuerlig
tilstedeværelse, overvåkning, suverenitetshevdelse, og myndighetsutøvelse | – 1 Svalbard-klasse Ytre kystvakt
m/NH-90 |
| – 3 Nordkapp-klasse ytre kystvakt
m/NH-90 |
| – 6 Ålesund/Harstad/ Barentshav-klasse
ytre kystvakt |
| – 5 Nornen-klasse indre kystvakt m/hurtiggående
patruljebåter |
Luftforsvaret kjennetegnes ved fleksible styrker som
på kort varsel kan settes inn og dekke store områder. Luftstyrkenes
oppdrag vil normalt være overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll,
bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse og
lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener.
Operativ ledelse av luftstridskrefter ivaretas
sentralisert gjennom Forsvarets operative hovedkvarter i nasjonale
operasjoner, og gjennom NATOs kommandokjede når norske luftstyrker bidrar
i utlandet, eller ved flernasjonale operasjoner i Norge. En forutsetning
for strukturens luftoperative leveranser er kontroll og varsling (K&V).
Det operative K&V-systemet, som i dag består av kontroll- og
varslingsstasjonene på Sørreisa og Mågerø, bidrar til NATOs strategiske
luftovervåkning. Samtidig er også K&V-systemet en vital del
av den nasjonale kommandokjeden, både ved kontinuerlig overvåking
av norsk og tilstøtende luftrom og for å lede, og kontrollere innsatsen
til luftstyrker i nasjonale operasjoner. Et effektivt K&V-system
er derfor en forutsetning for å kunne gjennomføre suverenitetshevdelse
og andre typer luftoperasjoner i vårt nasjonale interesseområde
og for en optimal taktisk utnyttelse av luftstridskrefter i alle
typer av operasjoner. Den eksisterende K&V-strukturen anbefales
videreført, og utvikles videre i tråd med NATOs plan for integrasjon
av det moderne og enhetlige kommando- og kontrollsystemet, ACCS
(Air Command and Control System).
Kampfly er avgjørende for å hevde nasjonal suverenitet,
kontrollere luftrommet, og skape forutsetninger for at andre militære
styrker kan operere. Regjeringen anbefaler å videreføre en kampflyflåte
med 48 F-16. De resterende ni kampflyene videreføres inntil videre
som reservemateriell for å redusere usikkerheten knyttet til flåtens
tekniske status samt for å øke materielltilgjengeligheten.
Dagens F-16-kampfly vil, med planlagte oppgraderinger,
ha en forventet operativ levetid til 2015–2020. Med bakgrunn i dette
planlegges det med å videreføre den nåværende F-16-kampflystrukturen,
og at nye kampfly til erstatning for F-16 anskaffes på det mest
optimale tidspunktet etter ca. 2015. Forventet levetid for en ny
kampflystruktur kan være så lang som 40 år.
Prosjektet for å erstatte dagens kapasitet er
i ferd med å utarbeide et sentralt beslutningsdokument (fremskaffelsesløsning).
Antallsanalysene står sentralt i dette dokumentet. Ambisjonsnivået
beskrevet i denne langtidsproposisjonen vil bli benyttet i vurderingen
av kandidatene, antyde det nødvendige antallet fly for å erstatte
dagens F-16 og derigjennom forslag til kostnadsramme for selve anskaffelsen.
Fremskaffelsesløsningen utgjør også grunnlaget for en egen stortingsproposisjon.
Målsettingen er å fremme denne for Stortinget sent i 2008.
Det er foreløpig lagt til grunn at det kan avsettes ca.
24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til anskaffelse av nye kampfly
– gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen holder. En full
erstatning av kampflyvåpenet vil kreve betydelige investeringer
utover dette nivået. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet
i den planlagte proposisjonen om anskaffelse av nye kampfly.
Dagens tre DA-20-fly for elektronisk krigføring, systemkontroll,
kalibrering og transport (DA-20), anbefales videreført.
De maritime patruljeflyene P-3 C og P-3 N vil fortsatt
være sentrale i overvåkning av større havområder, med sensorinformasjon,
i miljø- og ressursforvaltning, samt i søk- og redningstjeneste.
Regjeringen anbefaler derfor å videreføre dagens fire P-3 C og to
P-3 N maritime patruljefly.
Dagens seks Lynx-helikoptre er planlagt utfaset i
takt med innføringen av totalt fjorten NH-90-helikoptre til støtte
for fregatt og kystvakt.
Med hensyn til Norges evne til selvstendig nasjonal
lufttransport er det allerede besluttet å innfase fire nye C-130J
transportfly til erstatning for dagens seks C-130H. Tilgangen på
strategisk lufttransport planlegges etablert gjennom NATOs C-17-initiativ,
nærmere beskrevet i proposisjonens kapittel 6.10.2.
Transporthelikoptre er viktige for å dekke Forsvarets
behov for transportstøtte, og for å gi landstyrker og spesialstyrker
nødvendig mobilitet og fleksibilitet. I tillegg er transporthelikoptrene
en sentral kapasitet knyttet til hurtig medisinsk evakuering. De
eksisterende atten Bell 412 videreføres. Deler av denne flåten oppgraderes for
å understøtte operasjoner med spesialstyrkene fra Hæren og Sjøforsvaret.
Det forberedes også en styrking av transporthelikopterkapasiteten
på sikt, primært til støtte for landstyrker.
Det bakkebaserte luftvernet NASAMS II videreføres
og videreutvikles. Strukturen består av et batteri på høy beredskap
for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt, samt et mobiliseringsbatteri.
Regjeringen anbefaler å videreutvikle denne strukturen til ett forsterket, stående
batteri med utgangspunkt i den totale materiellmengden fra dagens
to batterier. Denne nye større enheten vil ikke ha mobiliseringsinnslag,
men baseres på tjenestegjørende personell og beredskapskontrakter.
Enheten videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Bodø
og Ørland).
Luftforsvarets deployerbare basesett er en forutsetning
for Luftforsvarets evne både til nasjonal og internasjonal innsats.
Dagens vedtatte operative struktur består av to basesett med begrenset kapasitet.
Regjeringen anbefaler en organisatorisk sammenslåing av disse to
basesettene til en samlet basesettkapasitet. Denne større enheten
videreføres inntil videre med en delt lokalisering (Rygge og Ørland).
Redningstjenesten med dagens tolv Sea King-helikoptre
anbefales videreført, og beredskapen styrkes i henhold til Justisdepartementets
krav og retningslinjer. Anskaffelse av nye helikoptre til redningstjenesten
er ennå ikke avklart.
Inntil videre planlegges det med en anskaffelse av
stridstekniske ubemannede luftfartøy, hovedsakelig til oppklaringsenhetene
i Hæren. Den planlagte anskaffelsen av taktiske ubemannede luftfartøyer
(UAV) vil ikke bli gjennomført.
Hovedtrekkene i Luftforsvarets organisasjon videreføres.
Det er Regjeringens intensjon å legge til rette for et robust og
tydelig ledelsesnivå i forsvarsgrenene med et mer helhetlig ansvar
samt med nærhet til den underlagte virksomheten. Dette skal oppnås
gjennom å slå sammen Luftforsvarsstaben, som i dag er en del av Forsvarsstaben,
med underliggende nivå og kompetansemiljø. Denne sammenslåingen
vil kunne påvirke den konkrete organiseringen av enkelte funksjoner
som i dag organiseres i de forskjellige luftvingene, Luftforsvarets
utviklings- og kompetansesenter (LUKS) og Luftoperativt inspektorat
(LOI).
Tabell 1.6.3: Luftforsvarets
operative kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til effektiv
luftromsovervåkning og kontroll av luftstridsmidler | 2 K&V-enheter |
Evne til suverenitetshevdelse
og krisehåndtering i luften | 48+9 F-16-kampfly |
Evne til elektronisk
krigføring, kalibrering, kontroll og transport | 3 DA-20 EK/ViP-fly |
Evne til å beskytte
utvalgte militære og sivile
installasjoner | Deployerbart og forsterket
luftvernbatteri |
| NASAMS II |
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til taktisk
transportstøtte til andre forsvarsgrener,
med transportfly og transporthelikoptre for nasjonale
operasjoner og operasjoner i utlandet | 4 C 130 J-transportfly |
| 18 Bell 412 helikoptre |
Evne til å løse
oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse
og maritim overvåkning, i tillegg til miljø og ressursforvaltning,
samt søk og redningstjeneste | 6 P3 C/N maritime patruljefly
14 NH-90-helikoptre
12 Sea King-redningshelikoptre |
Evne til understøttelse av
styrkebidrag | Basesett |
Som følge av et bredere og sammensatt trusselbilde
har Heimevernet (HV) de senere år fått en mer sentral rolle i forbindelse
med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. HV har i dag et territorielt
ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse
i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre typer spesielle
oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av
nasjonale styrker, beskytte viktig infrastruktur og mottak av allierte
forsterkninger. HV kan etter anmodning også yte bistand til sivile
myndigheter. Alvorlig kriminalitet og håndtering av trusler om terror
eller terroranslag er i utgangspunktet politiets oppgave, men vil
etter anmodning fra politiet kunne bli håndtert med støtte fra HV.
Dette gjelder særlig vakthold og sikring av viktige objekter og
infrastruktur.
Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter
som politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret.
Et HV som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille
en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet.
HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid,
godt trent og utrustet.
Regjeringen ønsker å styrke HVs evne til samvirke
med andre forsvarsgrener og ordningen med frivillige HV-soldater
for å støtte forsvarsgrenenes deltakelse i operasjoner i utlandet
utvides, jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008).
Regjeringen anbefaler å videreføre og følge
opp den kvalitetsreformen som nå pågår i HV, med spesiell vekt på
å videreføre HVs evne til å reagere raskt, med godt trente og utrustede
styrker. Dagens differensierte innretning videreføres med en styrke
på totalt 45 000. Styrken vil bestå av inntil 5 000 i innsatsstyrken,
ca. 25 000 i forsterkningsstyrken og ca. 15 000 i oppfølgingsstyrken.
Innsatsstyrkene vil fortsatt være HVs høyest
prioriterte avdelinger og skal utføre sikring av vitale objekter.
I dette ligger også evne til bekjempelse av mindre fiendtlige styrker.
Forsterkningsstyrkene og oppfølgingsstyrkene har lavere beredskap
enn innsatsstyrkene. Disse styrkene skal fortsatt kunne overta oppdrag
og ressurser fra innsatsstyrkene og vil for øvrig utgjøre en betydelig
ressurs i forhold til støtte til det sivile samfunn.
Luftheimevernet videreføres som en integrert del
av baseforsvaret til Luftforsvarets baser, men kan i tillegg brukes
i samme oppdragsspekter som styrkene i Landheimevernet.
Sjøheimevernet (SHV) videreføres med en SHV-kommando
i sør og en gruppe i nord. SHV har fire innsatsstyrker med relativt
kort reaksjonstid. SHV består av kapasiteter for maritim overvåkning,
kontroll med skipsfart, kontrolldykking, bevoktning, bording, objektsikring
samt eskortering og sikring av andre maritime enheter. SHV planlegges
utrustet med fartøyer for kommando og kontroll, logistikk og styrkeproduksjon,
samt små hurtiggående flerbruksfartøyer som i tillegg til å gi nødvendig taktisk
mobilitet, også kan nyttes i utførelse av de øvrige oppgaver.
Hovedtrekkene i HVs organisasjon med distrikts-
og områdeorganisering, der innsatsledelse, innsatsstyrker, forsterkingsstyrker
og oppfølgingsstyrker inngår, samt luft- og sjøheimevernet, videreføres.
Utdanning av befal og mannskaper til HVs struktur vil bli ivaretatt gjennom
forsvarsgrenene, og gjennom en egen HV utdanningsenhet for befal
på Porsangmoen. HV-distriktene viderefører funksjonene som et regionalt
ledelsesapparat under Forsvarets operative hovedkvarter.
Grunnlaget for å videreføre kvalitetsreformen legges
gjennom den foreslåtte justeringen i HV-strukturens volum, samt
endringer i HVs ledelse og styrkeproduksjon. Regjeringen anbefaler
å redusere distriktsstrukturen til elleve HV-distrikter. Denne reduksjonen
må ses i sammenheng med videreføring av kvalitetsreformen, og er
nødvendig blant annet for å finansiere videreføring av en operativ
struktur i Heimevernet med høy kvalitet, både i forhold til utrustning og
treningsnivå. HV 07 og 08 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres
til Vatneleiren grunnet nærhet til oljevirksomheten i Stavanger-regionen.
HV 17 og 18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen
grunnet nærhet til grensen og kompetanse- og familiemessige hensyn
gjennom samlokalisering med GSV. HV-skolen på Dombås videreføres.
HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet. Det vises
til kapittel 7 for en nærmere omtale av disse endringene.
Tabell 1.6.4: Heimevernets
operative kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Evne til å lede
innsatsenheter, territorielt ansvar og samarbeid/koordinering med
sivile og militære
ressurser | Distriktsstaber med innsatskommando
Områdestrukturen og områdestaber
SHV-kommando |
Evne til å stille
hurtige reaksjonsstyrker nasjonalt | Distriktsvise innsatsstyrker
land, luft og sjø med inntil 5 000 personell |
Evne til utholdenhet i forbindelse
med oppgaveløsning nasjonalt | Forsterkningstyrker ca. 25 000 personell
Oppfølgingsstyrker ca. 15 000 personell |
Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer
og avdelinger innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener.
Disse enhetene vil også kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag
i flernasjonale styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til
nasjonale bidrag i operasjoner hjemme og i utlandet.
Alle felles logistikk- og støtteavdelinger skal
dimensjoneres for å understøtte den nasjonale strukturen, men skal
kunne inngå i flernasjonale forband. Dagens deployerbare logistikk-
og støtteavdelinger er delvis basert på mobiliseringsenheter, mens
de styrker som skal støttes i stor grad er stående avdelinger. Dette
skaper ubalanse. For å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på disse
enhetene er det behov for å øke andelen av fast tilsatt personell
og sivilt/vernepliktig personell med beredskapskontrakter. I tillegg
er det en målsetting å kunne benytte en større andel av personellet
i logistikk- og støttestrukturen også i den operative støttestrukturen.
Den deployerbare logistikken som skal understøtte
de primære innsatsenhetene styrkes. Logistikkbasene er en del av
de operative leveransene og vil videreutvikles og styrkes. Totalt
sett er logistikkstøtten dimensjonert for å kunne etablere inntil
tre logistikkbaser samtidig, til støtte for nasjonale operasjoner
og operasjoner i utlandet. Theater Enabling Force (TEF) videreføres
etter samme konsept som i dag og skal sørge for kapasitet til å
kunne etablere og avvikle baser i forbindelse med operasjoner. Forsvarets
kapasitet til vannrensing videreføres i en felles vannrenseenhet
med tre vannrenselag.
Store deler av Forsvarets transportbehov i fredsdrift
er dekket gjennom kontrakter med sivile transportselskaper. Det
er fortsatt nødvendig å ha militær landtransportkapasitet for å
operere i operasjonsområder både hjemme og ute. To landtransportkompanier
skal ivareta dette behovet. Evne til transportkontroll som en del
av logistikkstøtten, videreføres med en transportkontrollenhet.
Behovet for egne mobiliseringsavdelinger for
å støtte NATO-avdelinger i Norge er redusert. Med dette som bakgrunn
anbefales det å videreføre en av dagens to vertslandsstøttebataljoner.
Denne har ansvar for mottak og understøttelse av US Marine Corps
Prepositioning Program-Norway (MCPP-N) og inngår i avtalen Norge
har med USA om forhåndslagring.
Kapasiteten til å etablere og drive luftterminaler og
havne-/jernbaneterminaler (Airlift Operational Unit og Cargo transfer
Unit) videreføres, knyttet til terminaldrift i operasjoner nasjonalt
og i utlandet.
Den helsemessige beredskapen for våre soldater hjemme
og ute er viktig, og sanitetsstøtten skal tilpasses de operative
utfordringene slik at personellet til enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk
behandling. Forsvarets operative sanitetskapasitet skal styrkes
og økt samarbeid med sivile fagmiljøer/sykehus skal videreutvikles. Forsvarets
operative sanitetskapasiteter skal videreutvikles som modulbaserte
enheter og støtte Forsvarets operative struktur med blant annet
feltsykehuskapasitet. Kapasiteten skal videre kunne levere sanitetshjelpeplass
eller tilsvarende for fellesstyrker, landeveis evakuering, medisinsk
beredskap til fly- og helikopterevakuering og spesialisthelsetjenester,
samt bemanne det planlagte logistikkfartøyet med sanitetselementer.
En videreutvikling av den operative sanitetskapasiteten vil også
bli vurdert i en flernasjonal ramme gjennom et samarbeid med Sverige.
Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter
Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme
og ute. I tillegg til å understøtte militære operasjoner, skal informasjonsinfrastrukturen være
et sentralt virkemiddel for å muliggjøre en helhetlig og felles forvaltning
av Forsvaret og gi innsparinger og effektiviseringer gjennom moderne
løsninger innenfor IKT-området.
Det er et økende behov for satellittkommunikasjon
for langtrekkende samband med høy kapasitet for deployerte og mobile
avdelinger, og Regjeringen ønsker å fremskaffe denne kapasiteten.
Det vises i denne sammenheng til nærmere informasjon om vurderingen
av den videre utvikling av Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur
gitt i St.prp. nr. 1 (2007–2008).
Kommando-, kontroll og informasjonssystemenheten
(KKiS-enhet) til støtte for deployering av norske styrker i inn-
og utland videreføres, samt den deployerbare enheten for militære
informasjonsoperasjoner (CNO-enheten).
ISTAR er et satsningsområde, og den operative
evnen økes gjennom innføring av stridstekniske ubemannede luftfartøyer
og NBF-satsningen. Felles ISTAR-enhet for korpsnivå avvikles som
dimensjonerende grunnlag for volum og sammensetning av ISTAR-avdelingene. Det
opprettholdes likevel et ambisjonsnivå om at ISTAR-kapasitetene
skal kunne operere sammen.
Mobilt kjemisk laboratorium etableres ikke,
men det stasjonære kjemiske laboratoriet ved FFI på Kjeller videreføres
for å opprettholde nødvendig nasjonal analysekapasitet for kjemiske
stridsmidler.
Nødvendig operativ militærpolitikapasitet videreføres
gjennom ett MP-kompani i Hæren og en operativ felles MP-enhet integrert
med Forsvarets militærpolitiavdeling.
Forsvarets eksplosivryddekapasitet videreføres
og styrkes som en integrert del av Forsvarets ammunisjons- og eksplosivryddeskole (FAES).
Denne kapasiteten skal ivareta nasjonalt behov for eksplosiv-rydding,
herunder støtte til politiet.
Tabell 1.6.5: Felles operative
kapasiteter
Operativ evne | Strukturelement |
Felles ledelsesstøtte
og operativ støtte |
Evne
til å understøtte operativ ledelse i Norge og i utlandet
med sambands- og informasjonssystemer | Nasjonalt strategisk sambandssystem
KKiS-enhet |
Evne
til luftbåren bakkeovervåkning i Norge og i utlandet | Alliance Ground Surveillance
(AGS) |
Evne
til luftbåren luftovervåking i Norge og i utlandet | NATO Airborne Early Warning
and Control Force (NAEW & CF) |
Evne
til å levere militære polittitjenester | Militærpolitienhet |
Evne
til å etablere baser og infrastruktur til egne styrker | Theatre Enabling Force (TEF) |
Evne
til eksplosivrydding | |
| – i Norge og i
utlandet | |
| – støtte til politiet | Eksplosivryddeenhet |
Evne
til å sikre egne militære informasjonssystemer og
utnytte motstanderens systemer | Computer Network Operations-enhet (CNO-enhet) |
Evne til å analysere
kjemiske stridsmidler og utslipp av
industrikjemikalier | Stasjonært laboratorium ved Forsvarets
forskningsinstitutt |
Felles logistikk og sanitet |
Evne
til å understøtte nasjonale styrker med alle klasser forsyninger
og tjenester ved operasjoner i Norge og i utlandet | Deployerbare logistikkelementer
3 logistikkbaser med tilpasset behov innenfor land/sjø/luft
Landtransportkompanier |
Evne
til å understøtte allierte avdelinger i Norge | Vertslandsstøttebataljon/ MCPP-N |
Evne
til å deployere og redeployere norske enheter til og fra
operasjonsområder i Norge og i utlandet | Strategisk sjø- og lufttransport
Transportkontrollenhet
Airlift Operational Unit (AOU)
Cargo Transfer Unit (CTU) |
Evne til å understøtte
operasjoner med medisinsk
behandling og evakuering | Forsvarets felles sanitetsstyrker |
Begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer
øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger jf. proposisjonens kapittel
4.4. Flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en forutsetning for å
opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og operativ
balanse.
Forsvaret opplever et vedvarende press på ressurssiden
som på sikt vil kunne gjør det vanskelig å opprettholde nødvendig
kompetanse og operativ effekt i alle deler av forsvarsstrukturen. Enkelte
kapasiteter nærmer seg et nivå hvor den operative effekt er i ferd
med falle under nødvendig minstenivå. Samtidig blir kostnadene ved å
opprettholde kapasiteter uforholdsmessig høye.
Videreutvikling av et flernasjonalt kapasitetssamarbeid,
i NATO eller med utvalgte allierte og partnerland, vil bli stadig
viktigere for å møte denne utviklingen. Norge har allerede i dag
tilgang på en rekke nødvendige kapasiteter gjennom slike samarbeidsløsninger,
blant annet innenfor luftovervåkning, samt strategisk luft- og sjøtransport.
Videre arbeides det målrettet innenfor en rekke konkrete
områder knyttet til oppfølging av den norsk-svenske mulighetsstudien.
Regjeringen vil utrede og konkretisere dette nærmere i samarbeid
med svenske myndigheter.
Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og
støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF),
bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS),
samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene,
herunder DCAOC og DARS Disse systemene representerer betydelige kapasiteter
for luft- og bakkeovervåkning, samt planlegging for, og kontroll
av, luftoperasjoner. I en kritisk situasjon er de forutsatt å forsterke nasjonale
kapasiteter.
Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø-
og lufttransport sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile
rederier og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination
Centre Europe (MCCE) og C-17-initiativet (strategisk lufttransport
basert på en felles flåte av C-17 transportfly).
Norges medlemskap i MCCE videreføres. Planlagt
signering av MoU er satt til april 2008 og hele organisasjonen er
forutsatt å være fullt operativ i 2011. I tillegg videreføres medlemskapet i
Strategic Airlift Interim Solution (SALIS) frem til 2011.
Tabell 1.6.6 Anbefalt operativ
struktur
Felleselementer | Hæren | Sjøforsvaret | Luftforsvaret | Heimevernet |
Etterretningstjenesten | 1 Brigade | – 1 taktisk maritim
kommando (CNORTG) | – Luftkontroll
og varsling (K&V) | – 45 000 befal og mannskaper
organisert i: |
Forsvarets operative
hovedkvarter | – Brigadekommando | – 6 MTB Skjold-klasse | – CRC Sørreisa | – Innsatsstyrker |
Forsvarets spesialstyrker | – 2 mekaniserte
bataljoner | – 5 Fridtjof Nansen-klasse fregatter
m/ NH–90 helikoptre | – CRC Mågerø | – Forsterkningsstyrker |
Felles logistikk
og sanitet | – 1 lettpansret
bataljon | – 3+3 Oksøy/Alta-klasse minejakt/–sveip | – 48 + 9 F-16
kampfly | – Oppfølgingsstyrker 11 distrikter
og en SHV-kommando |
– Transportkontrollenhet | – Etterretningsbataljon | – 6 Ula–klasse
ubåter | – 18 Bell 412
helikoptre | |
– Luftterminalenhet | – Sambandsbataljon | – Marinejegerkommandoen | – 4+2 P-3 C/N
maritime patruljefly | |
– Havne- og jernbaneterminalenhet | – MP-kompani | – Minedykkerkommandoen | – 3 DA-20 EK/ViP
fly | |
– Deployerbare
logistikk baser/Nasjonale støttelementer | – Artilleribataljon | – Kystjegerkommandoen | – 4 C-130J transportfly | |
– Theatre enabling
force | – Ingeniørbataljon | – Logistikk- og
støttefartøy | – 1 NASAMS luftvern-batteri | |
– Felles landtransportkompani | – Logistikkbataljon | | – Basesett luft | |
– Felles vannrenseenhet | – Sanitetsbataljon | | – (14 maritime
helikoptre NH-90) | |
– Forsvarets felles
sanitetsstyrker | | | | |
– Vertslandsstøttebataljon | | | | |
– Strategisk luft-
og sjøtransport | | | | |
|
Felles ledelsesstøtte
og operativ støtte | – HM Kongens Garde | Kystvakten: | Redningstjeneste | |
– Kapasitet for
militære datanett-verksoperasjoner (CNO-enhet) | – Grensevakten | – 1 Svalbard-klasse
ytre kystvakt m/NH–90 | – 12 Sea King
redningshelikoptere | |
– Eksplosivryddeenhet
(EOD/IEDD-enhet) | – Forsvarets spesial-kommando/Hærens Jegerkommando
(FSK/HJK) | – 3 Nordkapp-klasse
ytre kystvakt m/NH–90 | | |
– Militærpolitienhet | | – 6 Ålesund/Harstad/
Barentshav–klasse ytre kystvakt | | |
– Felles NATO
luft- og bakke- overvåkning (NAEW&CF, AGS) | | – 5 Nornen-klasse
indre kystvakt | | |
– Kapasitet for deployerbar
kommunikasjon og informasjon (KKiS–enhet) | | | | |
For å sikre vår suverenitet og bidrag til stabilitet i
våre interesseområder i nord er evnen til overvåkning og situasjonskontroll
sentral. I den anbefalte strukturen er evnen til overvåkning av sjø-
og luftområdet prioritert, da sikkerhetsutfordringene med potensielle
militære oppdrag vurderes å være størst her. Strukturen har evne
til periodisk overvåkning av havområdene med fartøyer og fly.
Videre styrkes evnen til sjøovervåkning med
nye fregatter, MTBer, modernisering av Kystvaktens fartøyer og nye
NH-90 helikoptre. Evne til å overvåke under vann styrkes med de
nye fregattene og oppgradering av minerydderne med autonome undervannsfarkoster.
Evnen til kontinuerlig å overvåke nasjonalt og tilstøtende luftrom
opprettholdes gjennom en modernisering av sensorstrukturen. Den
planlagte innføringen av NATOs enhetlige luftkommando- og kontrollsystem
(ACCS) forbedrer evnen til kommando og kontroll. I Hæren opprettholdes
evne til overvåkning, primært mot grensen til Russland. Generelt
styrkes evne til bildeoppbygging, etablering av situasjonsforståelse
og effektiv kommando og kontroll.
Forsvarets bidrag til myndighetsutøvelse er
fortsatt prioritert. Myndighetsutøvelsen er primært innrettet mot
ressurskontroll til havs, tilstedeværelse i norsk territorialfarvann
og grensekontroll mot Russland. I luftrommet er suverenitetshevdelse
og krisehåndtering nært knyttet til evnen til å holde en høy luftmilitær beredskap
over tid. Både den høye prioriteten som er gitt til operativ evne
i nordområdene, og Norges forpliktelser i alliansesammenheng krever
kampfly på beredskap i Nord-Norge (Quick Reaction Alert - QRA).
Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes evne til å avskjære,
identifisere, avvise og eventuelt uskadeliggjøre fremmede fly minst
på dagens nivå. Evne til å etablere luftvernkapasitet videreføres.
Med den anbefalte kampflystrukturen opprettholdes Forsvarets evne
til å levere ild mot overflate- og landmål til støtte for sjø- og landoperasjoner.
På land vil rutinemessig suverenitetshevdelse være
sammenfallende med myndighetsutøvelse, og omfatter i hovedsak bevoktning
av grensen mot Russland. Denne evnen opprettholdes på dagens nivå
gjennom videreføring av Grensevakten. Evnen til å beskytte prioriterte
nasjonale objekter opprettholdes med den operative strukturen i
Heimevernet, HM Kongens Garde og en styrket Forsvarets spesialkommando.
Mot en begrenset militær eller en asymmetrisk trussel anses den
anbefalte strukturen å ha evne til å kunne håndtere utfordringene
innenfor en nasjonal ramme. Samlet sett økes strukturens fleksibilitet, robusthet
og innsatsevne noe for å styrke evnen til suverenitetshevdelse.
Innenfor rammen av en FN-ledet verdensorden, er
et effektivt NATO, basert på den kollektive sikkerhetsgaranti og
tilpasset nye sikkerhetsutfordringer, fortsatt en grunnstein i norsk
sikkerhetspolitikk. Ved kollektivt forsvar på eller utenfor norsk
territorium, vil de norske styrkene inngå i en større NATO-styrke.
Strukturanbefalingen er basert på at Forsvaret ikke deltar substansielt
i mer enn inntil tre operasjoner eller geografisk atskilte operasjonsområder
samtidig.
Militær deltakelse ute vil fortsatt utgjøre
et sentralt element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, med
FN og NATO som de primære rammer. Deltakelse i operasjoner i utlandet
vil kunne kreve både rask innsetting i flernasjonal krisehåndtering
og deltakelse i langvarige stabiliseringsoperasjoner. Sjøforsvaret
vil kunne yte bidrag med et oppdragstilpasset maritimt styrkeforband
for en periode på inntil seks måneder. Sjøforsvaret kan videre bidra
kontinuerlig med én fregatt og ett mineryddingsfartøy til stående maritime
NRF-styrker, herunder tidvis ta ledelsen over disse styrkene. I
tillegg kan Sjøforsvaret bidra med enkeltfartøyer til maritime operasjoner,
eksempelvis knyttet til overvåkning og patruljering. Marinejegere,
kystjegere og minedykkere kan dessuten bidra til operasjoner på
land.
Luftforsvaret evner med anbefalt struktur å etablere
bidrag på inntil én kampflyskvadron for en periode på inntil tre
måneder, eller med et redusert antall kampfly med lengre utholdenhet.
I tillegg kan Luftforsvaret bidra med enheter eller enkeltplattformer
fra hele luftstrukturen. Med den planlagte styrkingen av taktisk
transporthelikopterkapasitet på sikt, vil den operative effekten
av landstyrker øke.
Evnen til å bidra til internasjonal fred og
stabilitet hviler i vesentlig grad på landstyrkenes evne til å opprettholde
bidrag i internasjonale operasjoner over tid. Hæren vil ha evne
til å bidra med stridsgruppe på bataljonsnivå periodevis eller stridsgruppe
på kompaninivå kontinuerlig. Avhengig av operasjonsområdets karakter
og oppdragets art, vil Hæren sammen med enkeltbidrag fra øvrige
deler av Forsvaret, spesielt fellesavdelinger, og med utnyttelse
av Heimevernet som styrkebrønn for operasjoner i utlandet, kunne
bidra ytterligere.
Fellesavdelingene, herunder logistikk og støtte, er
dimensjonert for å kunne understøtte styrkene som beskrevet over,
i inntil tre geografisk atskilte operasjonsområder i ulikt omfang.
Siktemålet er å videreutvikle et moderne og
fleksibelt innsatsforsvar som har reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet
og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å møte
bredden av utfordringer både hjemme og ute og der balansen mellom
ambisjoner, ressurser og struktur i sum er bærekraftig.
I tråd med anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg
og Forsvarsstudie 07 legger Regjeringen vekt på at støttevirksomhet
og basestruktur må utvikles med utgangspunkt i de samlede operative
behov. Anbefalt operativ struktur er således utgangspunktet for
hvordan støttevirksomheten og basestrukturen vil bli fornyet og
effektivisert.
Samlet legges det opp til at de anbefalte tiltakene tilknyttet
basestrukturen vil frigjøre om lag 375 mill. kroner årlig når tiltakene
er implementert – hvorav ca. 275 mill. kroner årlig forventes frigjort
til prioritert virksomhet og nødvendige investeringer ved utgangen
av 2012. Dette vil være et meget sentralt bidrag for å sikre et
forsvar i langsiktig økonomisk balanse. Forsvarets virksomhet konsentreres,
både for å redusere driftskostnadene og for å skape mer robuste fagmiljøer.
Samtidig er synlig tilstedeværelse i ulike deler av landet også
i noen tilfeller viktig av beredskapshensyn. Baser for alle forsvarsgrener
og Heimevernet opprettholdes i både Sør-Norge og Nord-Norge.
Det anbefales å legge ned enkelte av Forsvarets nåværende
baser, herunder Fellesoperativt hovedkvarter på Jåtta, Olavsvern,
Bømoen og Madla. Videre avvikles Sola som flystasjon og Heimevernets
utdanningsvirksomhet på Værnes. Fire heimevernsdistrikter nedlegges
og erstattes av to nye med distriktsstaber og tilpassede geografiske
grenser. Disse tiltakene vil bidra til å frigjøre i overkant av
185 000 kvadratmeter bygningsareal.
Konsentrasjon av baser vil medvirke til å utvikle attraktive
tjenestesteder og lokalsamfunn, medføre større forutsigbarhet for
arbeidstakere, deres familier og vertskommunene for Forsvarets virksomhet
og i sum kunne gi en mer kostnadseffektiv miljøforvaltning.
De kvantitative lønnsomhetsberegningene av organisatoriske
og geografiske tiltak er gjennomført ved hjelp av nåverdimetoden.
Dette for at potensielle utgifter og besparelser knyttet til de ulike
alternativene, både med hensyn til drift og investeringer, skal
kunne tas i betraktning på en realistisk og systematisk måte. Nåverdimetoden gir
grunnlag for å sammenlikne alternative løsninger med ulike fremtidige
inn- og utbetalinger.
Beregningene omfatter i hovedsak inn- og utbetalinger
(kontantstrømmer) for personell og infrastruktur. Personellrelaterte
kostnader er kategorisert med bistand fra Forsvarets forskningsinstitutt.
Infrastrukturutgifter er inndelt i investeringer, avhending og driftskostnader,
og er behandlet basert på data fra blant annet Forsvarsbygg. For
å ta høyde for den samlede infrastrukturrelaterte usikkerheten er
det gitt et påslag på investeringsgrunnkalkylene. I tillegg er det
tatt hensyn til en generell usikkerhet gjennom beregningen av nåverdier.
Den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres
av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben. Regjeringen legger
opp til å videreutvikle den vedtatte ledelsesmodellen for den
strategiske ledelsen av Forsvaret, for å legge til rette for en
bedre strategisk styring og kontroll med sektoren.
Forsvarsdepartementets rolle som regjeringskontor
forblir uendret, men departementet videreutvikles for å bedre ivareta
det helhetlige ansvaret for strategisk planlegging og styring av sektoren.
Forsvarsstaben vil bli videreutviklet til et dedikert stabsapparat
for å støtte forsvarssjefen i rollen som etatssjef. Den nye Forsvarsstaben
vil da sammen med Forsvarsdepartementet utgjøre forsvarssjefens stabsapparat
for å støtte ham i utførelsen av begge hans funksjoner – som øverste
fagmilitære rådgiver i departementet, og som etatssjef.
Den mest vesentlige endringen er etablering
av et tydelig ledelsesnivå der generalinspektørene og deres stabsfunksjoner
organiseres utenfor Forsvarsstaben som et underliggende nivå til denne.
Dette ledelsesnivået etableres ved å samle generalinspektørene og
deres stabsfunksjoner, som i dag ligger i Forsvarsstaben, med funksjoner
og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer
i forsvarsgrenene, til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen
i de respektive forsvarsgrener.
Generalinspektøren for Hæren, med tilhørende stabsfunksjoner
lokaliseres til Bardufoss. Hovedbegrunnelsen for dette er nærhet
til hovedtyngden av Hærens avdelinger og å forenkle ledelsesstrukturen
i Hæren. Generalinspektøren for Sjøforsvaret, med tilhørende stabsfunksjoner,
lokaliseres til Haakonsvern i Bergen, hvor hovedtyngden av Sjøforsvarets virksomhet
er lokalisert. Luftforsvarets basestruktur behandles ikke helhetlig
som en del av denne langtidsplanen, men vil bli vurdert videre i
lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye kampfly. Generalinspektøren
for Luftforsvaret, med tilhørende stabsfunksjoner, videreføres derfor
i Oslo inntil videre. Heimevernets organisasjon og virkemåte er
av en slik karakter at det er vanskelig å identifisere et tyngdepunkt
som gir de samme effektene som ligger bak begrunnelsen for å flytte
de andre generalinspektørene. Generalinspektøren for Heimevernet,
med tilhørende stabsfunksjoner, vil derfor lokaliseringmessig bli
videreført i Oslo.
Den ovennevnte flyttingen av generalinspektøren
for Hæren med tilhørende stabsfunksjoner til Bardufoss og generalinspektøren
for Sjøforsvaret med tilhørende stabsfunksjoner til Bergen er beregnet
å medføre et investeringsbehov på om lag 72 mill. kroner. Tiltaket
er beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 13 mill. kroner knyttet
til personellinnsparinger, og har en beregnet positiv nåverdi på
ca. 61 mill. kroner i et 20 års-perspektiv.
Regjeringen mener at det er behov for å justere kommandostrukturen
slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som skal lede og
de avdelinger som skal ledes. Regjeringen anbefaler derfor at virksomheten
som i dag ivaretas av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) og
Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) samles, og at det etableres
ett Forsvarets operative hovedkvarter.
Etableringen av ett operativt hovedkvarter vil
gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig ledelse
av operasjoner. Med færre koordineringsnivå mellom den strategiske ledelsen
og de taktiske avdelingene, vil ansvars- og myndighetsutøvelsen
også bli klarere. En slik samling vil forenkle kommandolinjene,
og samtidig være positivt for samarbeidet med sivile aktører og
andre partnere i forbindelse med krisehåndtering.
Forsvarets operative hovedkvarter anbefales lokalisert
til Reitan ved Bodø, ikke minst av hensyn til nordområdenes sentrale
betydning også i fremtiden. Tiltaket vil, i tillegg til å gi driftsmessige
besparelser primært gjennom å redusere antall fjellanlegg i drift.
Flyttingen vil ikke ha konsekvenser for videreføringen av Joint
Warfare Center (JWC) slik NATOs kommandostruktur nå er organisert.
Norges vertslandsforpliktelser overfor JWC vil ivaretas fullt ut.
Samlingen til ett hovedkvarter i Bodø er beregnet å gi en årlig
driftsmessig innsparing på ca. 91 mill. kroner. Investeringene knyttet
til endringene er beregnet til ca. 452 mill. kroner. Tiltaket har
en beregnet positiv nåverdi på ca. 526 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
Støttevirksomheten og basestrukturen knyttet
til Hærens fremtidige virksomhet vil bli ytterligere konsentrert
til de to geografiske tyngdepunktene som er blitt utviklet over
tid i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge, Indre Troms og i Østerdalen
garnison. Den videre utvikling av Hæren vil kreve noe utvidelse
av bygningsmasse og infrastruktur. Det at denne satsningen skjer
konsentrert til forsvarsgrenens to eksisterende kjerneområder, og
med geografisk nærhet til de store skyte- og øvingsfeltene i disse
områdene, er fremtidsrettet og vil legge et godt grunnlag for operativt
samvirke og videre rasjonell drift.
Hærens virksomhet ved krigsskolen i Linderud leir
videreføres. For nærmere omtale av Hærens skole- og utdanningsorganisasjon
vises det til proposisjonens kapittel 8. Grensevakten på Høybuktmoen
videreføres og videreutvikles som en effektiv organisasjon for grenseovervåkning, herunder
også i forhold til de krav som stilles til Schengenavtalens yttergrense
og Norges forpliktelser i henhold til Grenseavtalen av 1949. Utviklingen
av Garnisonen i Sør-Varanger må også ses i sammenheng med anbefalt
etablering av ett Heimevernsdistrikt i Finnmark med distriktsstab på
Høybuktmoen.
Hans Majestet Kongens Garde videreføres i Husebyleiren
i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde utdanner sine rekrutter i Terningmoen
leir i Elverum. Virksomheten på Terningmoen vil bli videreført.
Gjennomgående utdanning av Hærens jegerkompani/ISTAR
(Intelligence, Surveillance, Target Aquisition and Reconnaissance)
skjer i dag i Porsangmoen leir i Porsanger kommune, jf. Stortingets
behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42
(2003–2004). Endret lokalisering av denne styrkeproduksjonen til Setermoen
vil være operativt gunstig, fremtidsrettet og økonomisk regningssvarende.
Tiltaket er beregnet å medføre et investeringsbehov i eiendom, bygg
og anlegg på Setermoen på ca. 80 mill. kroner. Tiltaket er beregnet
å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 9 mill. kroner og har en beregnet
positiv nåverdi på ca. 55 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Det
anbefales å avvikle Porsangmoen som base for Hæren.
Anbefalingen om å flytte Hærens virksomhet fra Porsangmoen
til Indre Troms, må ses i sammenheng med anbefaling om etablering
av ett heimevernsdistrikt i Finnmark og vurderingene knyttet til
etablering av ett alliert treningssenter med hovedsete på Porsangmoen.
Samlet er disse tiltakene beregnet til å gi en årlig driftsinnsparing
på ca. 31 mill. kroner og en positiv nåverdi på ca. 491 mill. kroner
i et 20-årsperspektiv.
Det legges opp til fortsatt konsentrasjon av
Sjøforsvarets virksomhet til Haakonsvern orlogsstasjon. Videre legges
det opp til å konsentrere støttevirksomheten og basestrukturen tilknyttet
Sjøforsvaret i Nord-Norge til færre steder. At hoveddelen av Kysteskadren, Sjøforsvarets
skoler og Kystvakt Sør er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon
legger til rette for effektivisering av driften gjennom samordning
av øving og utdanning, vedlikehold av materiell, samt operativ virksomhet.
Sjøkrigsskolen videreføres i Bergen. Kystjegerkommandoen
videreføres på Trondenes ved Harstad. Kystvakt Nord videreføres på
Sortland.
Marinejegerkommandoen videreføres med justert
og styrket organisasjon lokalisert til Ramsund orlogsstasjon, med
en enhet for styrkeproduksjon, trening og øving av maritime spesialstyrker,
og til Haakonsvern orlogsstasjon. Skyte- og øvelsesfeltet på Ramneset
er fremtidsrettet, og vil med sine spesielle kvaliteter være et
viktig fastpunkt både for Marinejegerkommandoen og andre militære
enheter. Ramsund orlogsstasjon er i de senere år, gjennom virksomheten
tilknyttet Forsvarets logistikkorganisasjon, tilpasset utviklingen
av Sjøforsvarets behov. Innretning av basen og virksomheten tilpasset Marinejegerkommandoen
vil videreføres, herunder gjennom investeringer i eiendom, bygg og
anlegg.
Ved behandlingen av Innst. S. nr. 232 (2001–2002),
jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), besluttet Stortinget å videreføre
Olavsvern som base under Haakonsvern orlogsstasjon. Det er i dag
ingen permanent operativ virksomhet knyttet til basen, og Olavsvern
er heller ikke tiltenkt oppgaver i fremtidige styrkestruktur. Regjeringen anbefaler
derfor at Olavsvern base ved Tromsø legges ned.
Militært vedlikeholdes fartøyene i Sjøforsvarets styrkestruktur
i alt vesentlig ved Haakonsvern orlogsstasjon, hvor tørrdokken er
under ombygging og utvidelse. Støtte til Sjøforsvarets operative
enheter på oppdrag i Nord-Norge vil kunne ivaretas av andre militære
baser, i første rekke Ramsund, som har utviklet seg til å være tyngdepunktet
for Forsvarets logistikkorganisasjons maritime virksomhet i Nord-Norge.
Nedleggelse av Olavsvern er beregnet å gi en
årlig driftsinnsparing på i overkant av 32 mill. kroner og en positiv
nåverdi på ca. 496 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
For å oppnå faglige og ressursmessige effekter bør
befalsskolene i Forsvaret i størst mulig grad både være organisert
og lokalisert i tilknytning til beslektede kompetansemiljøer. Den
grunnleggende befalsutdanningen i Sjøforsvaret er i betydelig grad
innrettet mot bruk av skoleskipene samt at spesialisering og fagutdanning
finner sted ved Sjøforsvarets øvrige skoler og utdanningsavdelinger,
jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Det anbefales at Sjøforsvarets befalsskole i Horten flyttes til
Bergen. Fordi store deler av utdanningen allerede foregår andre
steder enn i Horten, vil tiltaket kun ha marginale økonomiske konsekvenser.
Som et ledd i å konsentrere, styrke og geografisk samle
kompetanse, anbefaler Regjeringen at Sjøforsvarets rekruttutdanning
lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende befalsutdanning
ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla til Bergen. Gjennom
dette tiltaket og forslaget om å flytte befalsskolen for Sjøforsvaret
fra Horten til Bergen, samlokaliseres det alt vesentlige av skolevirksomheten.
Regjeringen foreslår å legge ned Forsvarets
virksomhet i Madla leir. Sammen med flyttingen av Luftforsvarets
rekruttskole til Kjevik, er dette tiltaket beregnet å gi en årlig
driftsinnsparing på ca. 27 mill. kroner og en positiv nåverdi på
ca. 140 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
De samlede tiltakene i Rogaland påvirker i betydelig
grad logistikk- og støttevirksomheten i området. Denne vil organiseres
og lokaliseres hovedsakelig til Vatneleiren som utgangspunkt for
understøttelsen av blant annet et heimevernsdistrikt, 330 skvadron
på Sola, samt ivaretakelse av forpliktelsene tilknyttet Co-located
Operating Base (COB), NATO FORACS, og ikke minst vertslandsforpliktelsene
overfor JWC i henhold til Memorandum of Agreement med NATO.
Luftforsvaret bør i fremtiden videreføre bredden av
sine kapasiteter, men konsentrert til færre baser med utgangspunkt
i at like fagmiljøer samlokaliseres der det er rasjonelt. Det er
derfor meget viktig at sammenhenger mellom planene for utskifting
av infrastrukturkrevende materiellsystemer og planene for nyinvesteringer
og vedlikehold av baser ses i sammenheng med eventuelle endringer
i basestrukturen.
Luftforsvarets stasjon Sørreisa og Luftforsvarets stasjon
Mågerø videreføres med Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole
og programmeringssenteret som i dag. Videre utvikling av kontroll- og
varslingssystemet må ses i sammenheng med implementeringen av NATOs
nye luft kommando- og kontrollsystem, Air Command and Control System
(ACCS). Luftkrigsskolen i Trondheim videreføres. Luftforsvarets
flyskole videreføres ved Bardufoss flystasjon. Banak stasjonsgruppe
videreføres underlagt Bodø hovedflystasjon. Forsvarets maritime
patruljefly i 333 skvadron videreføres på Andøya flystasjon. Rygge
flystasjon, hvor det også er etablert positiv synergi med eksterne
miljøer, videreføres med visse mindre justeringer av virksomheten.
En samling av kampfly, luftvern og basesett tilknyttet
Luftforsvaret til én base i fremtiden kan være fornuftig i et langsiktig
perspektiv. Et slikt tiltak vil bidra til å samle viktige struktur- og
støtteelementer samt kompetansemiljøer. Et slikt tiltak vil også
kunne gi betydelig økonomisk innsparing. Det knytter seg imidlertid
stor usikkerhet til gjennomføring av et slikt tiltak, fremfor alt
fordi det foreløpig ikke foreligger kvalitetssikrede og sammenlignbare
støydata for de aktuelle kampflykandidatene. Regjeringen legger
derfor opp til å vurdere fremtidig lokalisering av kampfly, luftvern
og basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye
kampfly. Inntil videre videreføres de aktuelle virksomhetene ved
Bodø og Ørland hovedflystasjoner samt på Rygge flystasjon.
Justisdepartementet har ansvaret for redningshelikoptertjenesten,
mens Forsvaret har driftsansvaret. Dette driftsansvaret utøves i
dag ved 330 skvadron, med sin ledelse på Sola flystasjon. Skvadronen
har i tillegg til helikoptre på Sola fire detasjementer, henholdsvis
på Banak, Bodø, Ørland og Rygge. Regjeringen vil videre opprette en
redningsbase i Florø, driftet av Forsvaret.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget at virksomheten
ved 335 skvadron på Gardermoen skulle legges ned og skvadronen gjenopprettes
ved Rygge flystasjon. Stortingsvedtaket har, som Regjeringen orienterte
om i St.prp. nr. 1 (2005–2006), vært sett i en helhetlig sammenheng
med eventuell flytting av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller
til Gardermoen. Flyttingen av 335 skvadron skulle frigjøre eiendom,
bygg og anlegg på Gardermoen som kunne utnyttes av Luftforsvarets hovedverksted
og således legge til rette for frigjøring av eiendom, bygg og anlegg
tilknyttet flystripen på Kjeller. I St.meld. nr. 10 (2005–2006)
informerte Regjeringen om at flyttingen av Luftforsvarets hovedverksted
ikke lar seg gjennomføre, primært av hensyn til punktligheten i
sivil luftfart, men også fordi Forsvarets testflyvingsaktivitet
ikke er forenlig med trafikksituasjonen ved Oslo lufthavn. I Innst.
S. nr. 176 (2005–2006), jf. St.meld. nr. 10 (2005–2006), la forsvarskomiteen
til grunn at Stortingets beslutning vedrørende 335 skvadron skulle
gjennomføres i tråd med Stortingets vedtak tilknyttet behandling
av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Luftforsvarets nye C-130 J transportfly til
erstatning for dagens C-130 flåte, jf. Stortingets behandling av
Innst. S. nr. 287 (2006–2007), jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007), kan
med mindre tilpasninger av infrastrukturen benytte eksisterende
hangarer og øvrige fasiliteter på Gardermoen flystasjon. Det er
beregnet at å gjennomføre flytting av 335 skvadron vil kreve en
investering på Rygge på ca. 787 mill. kroner. Utgiftene tilknyttet
en flytting utlignes ikke av potensielle positive operative og driftsmessige effekter.
En helhetlig vurdering tilsier at det tidligere vedtaket om relokalisering
av 335 skvadron til Rygge ikke bør gjennomføres. Regjeringen anbefaler
at Gardermoen flystasjon videreføres som base for 335 skvadron.
Regjeringen anbefaler at Bardufoss flystasjon utvikles
som hovedbase for Forsvarets fremtidige helikopterstruktur.
Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000–2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), besluttet Stortinget å gjøre Sola
til flystasjon for Forsvarets maritime helikoptre i forbindelse
med innføringen av enhetshelikoptre og at den skulle benyttes som
base for 330 skvadron, 334 skvadron og 337 skvadron. Ved behandling
av Innst. S. nr. 194 (2004–2005), jf. Dokument 8:69 (2004–2005),
besluttet Stortinget at 337 skvadron skulle videreføres på Bardufoss
flystasjon, også etter innfasing av nye NH-90 helikoptre.
Det er i dag et betydelig helikoptermiljø på
Bardufoss. De operative avdelingene, bestående av 337 skvadron kystvakthelikopter,
339 skvadron transporthelikopter og 334 skvadron fregatthelikopter
organiseres under én felles ledelse. 337 skvadron vil fortsette
å operere Lynx MK3 frem til innfasing av NH-90. 334 skvadron, som
er under oppbygging, vil fortsette den planlagte innfasingen av
NH-90. Satsning på Bardufoss flystasjon vil redusere behovet for
investeringer i forhold til en nødvendig oppbygging andre steder.
Det må etableres et tilpasset detasjement for
å understøtte fregattvåpenet og Kystvakten i Sør-Norge, med nødvendig
geografisk nærhet til de aktuelle fartøyene. Uavhengig av fremtidig
plassering av dette detasjementet vil behovet for å videreføre Sola
som egen flystasjon bortfalle. Sola anbefales derfor nedlagt som
militær flystasjon. 330 skvadronens virksomhet på Sola videreføres.
På grunn av operative behov for å støtte blant
annet virksomheten i Østerdalen garnison og på det sentrale Østlandet
på en rasjonell måte, legger Regjeringen til grunn at helikoptermiljøet
på Rygge flystasjon videreutvikles og tilpasses den operative virksomheten.
720 skvadron vil bli styrket med et nødvendig antall Bell 412 helikoptre
til støtte for spesialoperasjoner samt ha ansvar for nødvendig understøttelse
av planlagt operativ drift i forbindelse med et begrenset antall
fremtidige taktiske transporthelikoptre i denne delen av landet.
For å oppnå faglige, rekrutteringsmessige og
ressursmessige effekter anbefaler Regjeringen at Luftforsvaret samler
sin utdanningsvirksomhet på rekruttskole- og grunnleggende befalsutdanningsnivå
på Kjevik. Tiltaket må ses i sammenheng med anbefalingen om å flytte
Sjøforsvarets rekruttskole. Ved å flytte Luftforsvarets rekruttutdannelse
fra KNM Harald Haarfagre på Madla til Kjevik, vil denne bli samlokalisert
med Luftforsvarets grunnleggende befalsutdanning og tekniske utdanning.
Tiltaket kan gjennomføres uten at det kreves investeringer av betydning
på Kjevik.
Heimevernet (HV) skal videreføre en desentralisert
distriktsinndeling, med tilstedeværelse i alle landsdeler og vedlikeholde
gode forbindelser med lokale og regionale institusjoner fra øvrige samfunnssektorer.
Med den foreslåtte strukturen og videreføringen av kvalitetsreformen
vil HV inneha både en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig
infrastruktur og forsterke militær tilstedeværelse i landet etter
behov. Distriktssjefene skal på vegne av sjefen for Forsvarets operative
hovedkvarter ha det territorielle ansvaret, men skal ikke utgjøre
et territorielt landforsvar i tradisjonell forstand. HV skal fortsatt
være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget blant annet
etableringen av 13 heimevernsdistrikter. Regjeringen anbefaler å
legge ned Agder heimevernsdistrikt 07, Rogaland heimevernsdistrikt
08, Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18,
tidligst mulig og senest innen 1. august 2009. Disse distriktene
erstattes av to nye heimevernsdistrikter med distriktsstaber og
tilpassede geografiske grenser. Den fremtidige strukturen vil således
bestå av 11 heimevernsdistrikter.
Heimevernsdistriktene bør prinsipielt samlokaliseres
med annen militær virksomhet der dette er formålstjenlig.
Et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Aust-Agder,
Vest-Agder og Rogaland fylker foreslås opprettet med distriktsstab
i Vatneleiren i Sandnes. Agder heimevernsdistrikt 07 og Rogaland
heimevernsdistrikt 08 legges ned.
Stavanger er sentrum i et strategisk viktig
område med vital petroleumsvirksomhet og NATO-virksomhet. I forhold
til den samlede oppdragsporteføljen tilsier en helhetlig vurdering
at distriktsstaben bør ligge i Vatneleiren i forhold til en alternativ
lokalisering på Kjevik. En eventuell lokalisering til Kjevik ville
øke reiseavstandene til den operative virksomheten i kjerneområdet. Stavangerområdet
har et meget godt utskrivningsgrunnlag knyttet opp til de operative
behov. Den nye distriktsstaben vil ha gode muligheter for trening
lokalt. Det pågår blant annet opprustning av skyte- og øvingsfeltene
i Svartemyr øvingsfelt i Sandnes kommune.
Tiltaket må ses i sammenheng med en videreføring
av støttevirksomhet til gjenværende forsvarsinstallasjoner og virksomhet
i Rogalandsområdet, nedleggelse av Madla leir og Sola flystasjon
samt etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.
Den fremtidige støttevirksomhet i dette området, herunder støtte
til JWC, er planlagt samlet hovedsakelig i Vatneleiren som følge
av anbefalt nedleggelse av Madla leir. Tiltaket er beregnet til
å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 20 mill. kroner og en positiv
nåverdi på ca. 240 mill. kroner i et 20-årsperspektiv.
Et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Finnmark
fylke foreslås opprettet med distriktsstab på Høybuktmoen ved Kirkenes.
Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt
18 legges ned.
Distriktet vil omfatte Vest- og Øst-Finnmark politidistrikter
og få samsvarende grenser med Finnmark fylke. Nærheten til riksgrensen,
Øst-Finnmark politidistrikt, fylkesmannen og Grensekommissæren er
tillagt vekt. Lav befolkningstetthet og utfordrende rekrutteringsgrunnlag
er sentrale faktorer som taler for etablering av ett heimevernsdistrikt
i Finnmark.
En lokalisering til Høybuktmoen vil gi synergieffekter
gjennom samlokalisering med annen militær virksomhet. Hærens fremtidige
aktivitet på Høybuktmoen har flere likhetstrekk med HVs oppgaver
i regionen og det er allerede etablert rasjonelle fellesløsninger
innenfor logistikk- og støttefunksjonene. Tiltaket er beregnet til
å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 13 mill. kroner og en positiv
nåverdi på ca. 137 mill. kroner i et 20-årsperspektiv. Tiltaket
må videre ses i sammenheng med flytting av Hærens jegerkompani til Indre
Troms og etableringen av ett alliert treningssenter med hovedsete
på Porsangmoen.
Ved behandling av Innst. S. nr. 342 (2000–2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), besluttet Stortinget blant annet
at HVs førstegangsutdanning skulle gjennomføres på Værnes og Porsangmoen.
Regjeringen anbefaler at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes nedlegges. Endringene
i den operative strukturen medfører at behovet for egen seksmåneders
mannskapsutdanning for HV bortfaller. Forsvarsgrenene vil årlig
kunne utdanne og overføre spesialister og øvrige mannskaper i et
antall som vil tilfredsstille behovet for å vedlikeholde HVs struktur.
Mannskapene som overføres vil ha en kvalitativt god utdanning i
forhold til HVs behov og krav. Tiltaket vil derfor ikke få betydning
for kvalitet eller volum på HVs operative struktur. Tiltaket vil
styrke vernepliktsordningen ved at Forsvaret vil benytte vernepliktige
soldater, også etter endt førstegangstjeneste.
Produksjon av befal i forsvarsgrenene vil i
all hovedsak også tilfredsstille HVs behov for befal i den operative
strukturen. Imidlertid vil det være formålstjenlig å videreføre
et visst volum på egen befalsutdanning i HV. Egen befalsutdanning
for HV videreføres på Porsangmoen, spesielt rettet inn mot behovet
tilknyttet innsatsstyrken i HV. Det er videre behov for at HV viderefører
egen kursproduksjon. HVs skole- og kompetansesenter (HVSKS) videreføres
derfor på Dombås med en kursproduksjon tilpasset endringene i HVs
struktur.
Bortfall av HVs egenproduksjon av mannskaper og
befal på Værnes og avhending av infrastruktur, vil skje slik at
tilstrekkelig eiendom, bygg og infrastruktur fortsatt vil være tilgjengelig
for distriktsstaben i Trøndelag heimevernsdistrikt 12, og for støttevirksomhet.
Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på ca. 162 mill.
kroner og en positiv nåverdi på ca. 2 048 mrd. kroner i et 20-årsperspektiv.
Det er lagt til grunn at skyte- og øvingsfeltene i Leksdalen og
på Frigård videreføres.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004) besluttet Stortinget blant annet
å etablere ett heimevernsdistrikt omfattende Hedmark og Oppland
fylker, med en distriktsstab på Terningmoen og med et underlagt
kommandantskap på Kongsvinger festning. For å sikre en konsistent
og enhetlig innretning av fremtidig rolle, oppgaver og organisasjon
for kommandantene ved de nasjonale festningene, anbefaler Regjeringen
at kommandantskapet på Kongsvinger festning overføres fra Opplandske
Heimevernsdistrikt 05 og organisatorisk underlegges Forsvarsstaben
på samme måte som øvrige kommandantskap.
I dag er utenlandsk landbasert trening organisatorisk
ivaretatt ved henholdsvis Alliert treningssenter/Sør ved Bømoen
og Alliert treningssenter/Nord i Åsegarden.
Etter en helhetlig vurdering legges Alliert
treningssenter Sør (ATS/S) på Bømoen og Alliert treningssenter Nord
(ATS/N) i Åsegarden ned. Virksomheten samles i ett nytt konsolidert
treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter,
og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen samt med infrastruktur
også i Åsegarden og på Evenes. Løsningen er operativt hensiktsmessig
og bidrar til konsentrasjon av Forsvarets virksomhet.
Centre of Excellence – Cold Weather Operations (COE
– CWO), et kompetansesenter Norge tilbyr NATO, er også av betydning
for tilrettelegging for trening i Norge for allierte og partnere og
vil bli videreført.
Tiltaket er beregnet å gi en årlig driftsinnsparing på
ca. 9 mill. kroner og en positiv nåverdi på 299 mill. kroner i et
20-årsperspektiv. Tiltaket er sett i sammenheng med anbefalt flytting
av Hærens jegerutdanning og endringer i Heimevernets virksomhet
i Finnmark.
For utenlandsk sjø-, luft- og heimevernstrening videreføres
eksisterende ordninger. Nasjonale og utenlandske spesialstyrkers
samtrening knyttes mot spesialstyrkenes fremtidige basestruktur og
deres respektive øvingsområder med tilsvarende ordninger.
Forsvarssjefens logistikk- og støttekonsept
er i dag retningsgivende for hvordan logistikk for understøttelse
av operasjoner og annen støttevirksomhet skal gjennomføres. I denne
sammenheng vises det blant annet til Innst. S. nr. 30 (2007–2008),
jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007), der forsvarskomiteen la til grunn
at det i forbindelse med gjennomgang og analyser av hva som er Forsvarets
kjernefunksjoner, også foretas en helhetlig gjennomgang av Forsvarets
støtte- og logistikkonsept.
Forsvarsdepartementet vil etablere nye overordnede
føringer for logistikk- og støttevirksomheten, som vil være styrende
for forsvarsjefens fremtidige direktiver på dette området. Forsvarets
logistikkorganisasjons (FLO) overordnede oppgaver er å fremskaffe,
vedlikeholde og levere materiell og forsyninger på rett sted og
tid, og til avtalt pris og kvalitet innenfor fastsatte rammer.
Regjeringen anser at det er to hovedutfordringer knyttet
til den videre styring og utvikling av FLO. For det første er FLO
en meget stor organisasjon med svært kompleks virksomhet. For det andre
ivaretar FLO funksjoner i hele tjenestespektret, fra lokale støttefunksjoner
ved den enkelte base/avdeling til strategisk viktige og ofte svært ressurskrevende
og kompliserte investeringsprosjekter. Det primære fokuset i gjennomgangen
av FLO vil være styringsmessige, samt ledelses- og kompetansemessige
aspekter knyttet til en så stor og kompleks organisasjon. Regjeringen
vil derfor på en egnet måte komme tilbake til Stortinget etter en
slik gjennomgang. Det vises i denne sammenheng også til behandlingen
av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004),
der Stortinget ba regjeringen utrede en ny etat under Forsvarsdepartementet
med et helhetlig ansvar for den utøvende delen av Forsvarets investerings-
og innkjøpsvirksomhet, der innkjøps- og materiellanskaffelser er
tatt ut av FLO.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget blant annet
å opprette Forsvarets kompetansesenter logistikk på Sessvollmoen,
for å samle små og spredte kompetanse- og produksjonsmiljøer. Forsvarets
kompetansesenter logistikk forestår i samarbeid med Forsvarsstaben og
Forsvarets skolesenter også en vesentlig del av forvaltnings- og
fagopplæringen definert under begrepet forsvarlig forvaltning.
Forsvarets kompetansesenter logistikk videreføres
i hovedsak som i dag, men med visse mindre tilpasninger innenfor
enkelte funksjonsområder og det gjøres mindre justeringer i organisasjonsstrukturen
med bakgrunn i den anbefalte utdanningsordningen.
Med bakgrunn i Stortingets behandling av Innst. S.
nr. 122 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 36 (2001–2002), og Innst. S.
nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), skal Forsvarets
sanitet (FSAN) fortsatt videreutvikles i en retning der militærmedisinske
fagmiljøer med spisskompetanse legges inn til, eller inn i tilsvarende sivile
fagmiljøer/sykehus, noe som innebærer et intensivert og utdypet
samarbeid med det sivile helsevesen.
Helseberedskapsrådet har en viktig rolle i forhold
til å kartlegge, utrede og utvikle sivilt-militært samarbeid innenfor
helsesmessig beredskap. Sammen med berørte fagdepartementer har
Forsvarsdepartementet iverksatt tiltak for å gjennomføre vurderinger
av et utdypet samarbeid som omfatter Forsvaret, og blant annet universitetene/medisinske
fakulteter, spesialisthelsetjenesten (sykehus), kommunehelsetjenesten
(fastlegeordningen) og øvrige relevante aktører. Regjeringen tar
sikte på å orientere Stortinget om status i dette arbeid høsten
2008.
Evnen til å planlegge og yte sanitetsstøtte
i operasjoner skal forsterkes. Dette skjer også gjennom å øke tilgjengelighet,
kvalitet og fleksibilitet på Forsvarets sanitetsstrukturer. Deltakelse
i operasjoner i utlandet fordrer forholdsmessig større sanitetsbidrag,
samtidig som kompleksitet og kvalitet på sanitetstjenesten som ytes
er økt og tilsvarer tilnærmet de tjenester som ytes i det sivile
samfunn. Omstillingen fra et mobiliserbart sanitetssystem til et
daglig operativt system som kan deployeres for å dekke norske forpliktelser
i forhold til FN, NATO og EU, skal videreføres både innenfor en
nasjonal og en internasjonal ramme.
Hovedoppgaven for Forsvarets musikk skal først og
fremst være å profilere Forsvaret, bidra til rekruttering samt skape
forståelse for Forsvarets rolle og oppgaver i samfunnet. I tillegg
har Forsvarets musikk seremonielle oppgaver for Kongehuset, Stortinget
og regjeringen. Dagens korpsstruktur med fem profesjonelle musikkkorps
videreføres, bestående av Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo), Forsvarets
musikkorps Nord-Norge (Harstad), Forsvarets musikkorps Vestlandet
(Bergen), Kongelige Norske Marines musikkkorps (Horten) og Luftforsvarets musikkkorps
(Trondheim).
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er organisert som
et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Det er FFIs styre
som er ansvarlig for effektiv og målrettet drift og at det er samsvar
mellom antall ansatte, kompetanse, bevilgninger og oppdrag.
FFI er den største forskningsenheten i Forsvaret. FFI
skal gi råd med sikte på å bistå Forsvarsdepartementet og forsvarssektoren
i utviklingen av materiell- og investeringsprogrammer, samt å bidra
til omstilling og rasjonell drift. Instituttet skal ha spesiell
fokus på trekk ved den vitenskapelige og militærtekniske utvikling
som kan påvirke forutsetningene for forsvarsplanleggingen på materiell-
og teknologisiden. Videre skal FFI bistå den øverste ledelsen i
forsvarssektoren med å fremskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag
med tanke på Forsvarets videre utvikling.
FFI vil fortsatt bevare og videreutvikle sin
analysekapasitet for støtte til langtidsplanarbeidet i forsvarssektoren.
Herunder konseptuelle studier, langsiktige kostnadsberegninger og
ytelsesvurderinger av militære kapasiteter og den helhetlige forsvarsstrukturen.
Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) ansvar er å
ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjenesten,
som blant annet omfatter innhenting og vurdering av relevant informasjon,
føre tilsyn med sikkerhetstilstanden og gi informasjon, råd og veiledning
til virksomhetene. Dette gjøres på vegne av justisministeren og
forsvarsministeren, hvor justisministeren har et overordnet ansvar
for sikkerheten i sivil sektor, mens forsvarsministeren har et tilsvarende ansvar
i militær sektor. I Forsvaret har forsvarssjefen, innen rammen av
regelverket og med hjemmel i instruksjonsmyndigheten, ansvaret for
styringen av den forebyggende sikkerhetstjenesten. Forsvarets sikkerhetsavdeling
(FSA) er den avdeling som på vegne av forsvarssjefen ivaretar dette
ansvaret.
Forsvarsdepartementet er tillagt det administrative
ansvaret for NSM, med budsjett- og etatsstyringsansvar. Etatsstyringen
foregår i nært samspill med Justisdepartementet. Ved etableringen
av NSM ble det besluttet at det skulle foretas en gjennomgang av
den nye etaten etter en viss tid. En arbeidsgruppe bestående av representanter
fra Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet er etablert for
å foreta en nærmere gjennomgang av etatsstyringen av NSM og direktoratets
oppgaveportefølje.
Forsvarsbygg (FB) er ansvarlig for å fremskaffe, drifte
og avhende eiendom, bygg og anlegg for forsvarssektoren. FB er underlagt
Forsvarsdepartementet og organisert som et forvaltningsorgan med
eget styre og vedtekter. FB baserer i hovedsak sin inntjening på
husleie og oppdrag fra øvrige etater i sektoren. FB skal tilpasse
virksomhetens omfang til etterspørselen fra leietakerne/oppdragsgiverne,
og FBs styre er ansvarlig for en forsvarlig og effektiv organisering
av virksomheten.
Dagens forvaltningsmodell for eiendom, bygg og
anlegg (EBA) ble innført i Forsvaret med virkning fra 1. januar
2002 og FB ble opprettet fra samme dato ved Stortingets behandling
av Innst. S. nr. 343 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 77 (2000–2001).
Forsvarsdepartementet har gjennomgått erfaringene med forvaltningsmodellen og
konkludert med at dagens måte å organisere EBA-virksomheten på i
all hovedsak har vært vellykket, og bør videreføres. Det er imidlertid identifisert
potensial for å videreutvikle dagens forvaltningsmodell blant annet
gjennom å styrke kapasiteten på langsiktig og strategisk EBA-planlegging
i forsvarssektoren.
Stortinget fastslo gjennom behandlingen av Innst.
S. nr. 343 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 77 (2000–2001), at det ikke
skulle innføres avskrivninger på nasjonal operativ EBA og NATO-infrastruktur.
Ved Stortingets behandling av Budsjett-innst. S. nr. 7 (2002–2003),
jf. St.prp. nr. 1 (2002–2003) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 6 (2002–2003),
hvor det blant annet ble det forutsatt at husleieinntektene skulle
være fullt ut kostnadsdekkende, ble det samtidig besluttet at alle
investeringer i eiendom, bygg og anlegg skulle bevilgningsfinansieres.
Som en følge av at forutsetningene som lå til grunn for St.prp.
nr. 77 (2000–2001) har endret seg og en ytterligere vektlegging
av prinsippet om kostnadsdekkende husleie, legger Regjeringen til
grunn at avskrivningsgrunnlaget bør utvides til å omfatte all EBA, herunder
også infrastruktur, nasjonal operativ EBA og NATO-infrastruktur.
Endring av kapitalelementet ved å utvide avskrivningsgrunnlaget
vil sikre en mer fullstendig kostnadsdekkende husleie, som er det bærende
prinsipp i den horisontale samhandelen mellom FB og Forsvaret. Endringen
medfører at all EBA vil bli behandlet ensartet, noe som forenkler
husleiemodellen og som bidrar til et bedre samsvar med de reelle
kostnadene på porteføljenivå. I dag utgjør årlige avskrivninger ca.
500 mill. kroner. Dette avskrivningselementet er for lavt sett i
forhold til behovet for reanskaffelse av forsvarssektorens EBA over
en avskrivningstid på 60 år. Endringen i husleiemodellen har ingen
budsjettmessige konsekvenser.
De nasjonale festningsverkene har betydning som
nasjonale kulturminner. Festningenes historie, særpregede arkitektur
og miljø gjør at de er godt egnede som samlende midtpunkt for kunst- og
kulturutfoldelse. Regjeringens målsetting er at de nasjonale festningsverkene
skal ivaretas gjennom verdibevarende og tilstandsbasert vedlikehold
og investeringer. I 2006 ble det utarbeidet og fastsatt felles overordnede
retningslinjer for forvaltning av kulturhistoriske statlige eiendommer.
I retningslinjene gjøres sektoransvaret gjeldende. Det innebærer
at det enkelte departement er ansvarlig for at retningslinjene blir
etterlevd innen egen sektor. Forvaltningsansvaret for de nasjonale
festningsverkene ivaretas av FB på vegne av Forsvarsdepartementet.
Miljøhensyn skal veie tungt i all virksomhet Forsvaret
driver, og det skal legges til rette for en mest mulig skånsom bruk
av miljøet. Virksomheten skal planmessig søke å redusere utslipp
av klimagasser og nitrogenoksider, det skal legges vekt på energieffektivisering
og omlegging til oppvarming basert på fornybare energikilder, arbeidet
med redusert bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og substitusjon
av miljøgifter skal intensiveres og miljø- og samfunnsansvar skal
tas i alle anskaffelser. Hensynet til biologisk mangfold i Forsvarets
forvaltningsområder skal videreutvikles.
Forsvaret disponerer i dag ca. 80 små og store landbaserte
skyte-, øvings- og regionfelt over hele landet, med et samlet areal
på ca. 1 650 kvadratkilometer. Forsvarssjefen har tidligere utrangert
i underkant av 30 felt. En avhendingsplan for disse er under forberedelse
og behovet for miljøopprydding er vurdert.
Forsvaret disponerer i dag et lite antall store skyte-
og øvingsfelt på land, hvorav ett, Hjerkinn, vil utfases i takt
med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette gir Forsvaret fem gjenværende
skyte- og øvingsfelt av en viss størrelse, gitt sammenbinding av
Mauken og Blåtind. Gjennomføringsplanen for tilbakeføring av Hjerkinn
er delt i to faser hvorav første fase varer frem til 2012. Denne
fasen omfatter i hovedsak rydding av blindgjengere og ammunisjonsrester, fjerning
av bygg og anlegg, reparasjon av terrengskader samt håndtering av
forurensing. Den økonomiske rammen for første fase er på om lag 320
mill. kroner. Fase 2 av Hjerkinn-prosjektet strekker seg over perioden
2013–2020.
Samarbeid om felles bruk av skyte- og øvingsfelt er
ett av de områdene som er anbefalt vurdert videre i den norsk-svenske
mulighetsstudien.
Regjeringen vil at en aktiv og målrettet distrikts- og
regionalpolitikk skal medvirke til verdiskaping, arbeidsplasser
og velferd der folk bor. Økt verdiskaping og styrket lokal og regional
vekstkraft er både et virkemiddel for å få dette til og et mål i
seg selv, jf. Innst. S. nr. 56 (2006–2007) og St.meld. nr. 26 (2005–2006).
Omlegging og fornying kan føre til færre arbeidsplasser
direkte tilknyttet Forsvaret, og redusert etterspørsel etter varer
og tjenester, både lokalt og sentralt. Andre steder vil en økt konsentrasjon
av Forsvarets virksomhet medføre mer aktivitet og ringvirkninger
i berørte lokalsamfunn. Militære anlegg og infrastruktur som Forsvaret
ikke lengre har behov for kan også ha potensial for videreutvikling
til sivile formål og slik representere en positiv mulighet for utvikling
av enkelte lokalsamfunn. Gode og effektive avhendingsprosesser vil
i denne sammenheng være viktig.
De anbefalte endringene knyttet til Stavanger, Sola,
Stjørdal samt Tromsø skjer i folkerike regioner som har hatt vekst
de senere årene. De samlede virkninger for disse regionene vurderes derfor
som små og mindre alvorlige. Porsanger kommune vil derimot bli berørt
i større grad av den anbefalte omstillingen. Regjeringen vil videreføre
en dialog med Porsanger kommune knyttet til behovet for omstillingstiltak
som følge av endringene i Forsvarets virksomhet i kommunen.
I kapittel 8 i St.prp. nr. 48 (2007–2008) gir Regjeringen
en omfattende og detaljert beskrivelse av ulike personellrelaterte
temaer for Forsvaret.
Omstillingen fra et stort invasjonsforsvar til
et mindre, fleksibelt innsatsforsvar har vært nødvendig. Dette har
vært krevende for medarbeiderne og som del av denne omleggingen
har det også vært igangsatt store personellreformer. Dette inkluderer
blant annet en mer fleksibel befalsordning, herunder avdelingsbefalsordningen, innføring
av generell beordringsadgang også til operasjoner utenfor Norge,
jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), samt
en harmonisering av gradsnivået og en justering av alderssammensetningen
blant befalet. I tillegg har det vært iverksatt tiltak for å øke
kvinneandelen, jf. Innst. S. nr. 31 (2007–2008) og St.meld. nr.
36 (2006–2007), og det har vært gjennomført endringer i praktiseringen
av verneplikt og førstegangstjeneste for å gjøre tjenesten mer attraktiv
og meningsfull.
Personellreformen i Forsvaret har vært nødvendig,
og gir i dag resultater. Forsvarsdepartementet har iverksatt en
evaluering av avdelingsbefalsordningen. Resultatene av denne vil
foreligge i juni 2008, jf. også proposisjonens kapittel 8.4.2.7.
Hovedelementer i de tiltak og endringer som foreslås,
baserer seg på Soria Moria-erklæringen, anbefalinger fra Forsvarspolitisk
utvalg (FPU), Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36
(2006–2007) og Forsvarsstudie 07, og er samtidig en oppfølging av
signaler om den overordnede personellstrukturen gitt i Innst. S.
nr. 234, jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).
En utfordring i kommende langtidsperiode vil være
å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Innenfor enkelte
personellkategorier vil det også være behov for en oppbemanning
og endring av kompetansesammensetning og personellstruktur. Personellpolitikken
må også innrettes mot og reflektere utviklingen i samfunnet for
øvrig, ikke minst hva gjelder familie- og livsfasepolitikk, praktisering
av verneplikt og førstegangstjeneste samt rekruttering og mangfold.
I tiden som kommer vil det derfor bli videreført et
sterkt fokus på god kultur for ledelse og styring. Oppfølgingen
av tiltakene i Handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse
(HEL) er et sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Målet er at
dette arbeidet skal øke den enkeltes etiske bevissthet og integritet.
Det legges videre stor vekt på å videreutvikle Forsvaret som en likestilt
og inkluderende arbeidsplass, preget av toleranse og respekt.
Å ta vare på den enkelte medarbeider og dennes familie
er et satsingsområde for Forsvaret. Det er en utfordring for Forsvaret
å finne en god balanse mellom oppgaver og den enkeltes behov for fritid
og familieliv. Det skal ikke, under noen omstendighet, tillates
brudd på AML eller øvrig regelverk. Forsvarsdepartementet vil i
etatsstyringen følge opp at bruk av overtidsgodtgjørelse blir praktisert
i henhold til gjeldende regelverk og at vernereglene i AML blir
overholdt. Forsvaret skal, i nær dialog med personellorganisasjonene,
legge til rette for en videreutvikling av familiepolitikken, herunder
en videreutvikling av Forsvarets familiedirektiv.
Utenlandsoperasjoner er sentralt i dagens forsvar.
I dag er det en tendens til at slik deltakelse fordeles nokså ujevnt
på personellet, med de utfordringer det gir. Den kompetanseutvikling
og de muligheter, men også de belastninger slik tjeneste medfører,
må fordeles jevnere.
Sanitet i internasjonale operasjoner er et nasjonalt
ansvar som skal ligge så nær opp til sivil standard som mulig og
være i samsvar med det faglige ambisjonsnivået til sanitetstjenesten
i NATO. Regjeringen tar sikte på en gjennomgang av krav og regler
for sanitetstjeneste i utenlandsoperasjoner. Forsvarets helseregister
skal gi en kontinuerlig oversikt over helsesituasjonen blant Forsvarets
personell, herunder blant annet identifisere overhyppighet av sykdommer
og risikofaktorer for sykdommer. Tilsvarende skal helseregisteret
også gi oversikt over skader og skadeårsaker. Forsvaret skal ivareta
den fysiske og psykiske helse så lenge personellet er i tjeneste,
også før, under og etter utenlandsoperasjoner. Generelt er det slik
at de aller fleste kommer hjem med positive erfaringer, og uten skader.
Personell som har behov for helsemessig oppfølging etter utenlandsoperasjoner,
skal gjennom Forsvarets sanitet sikres et lett tilgjengelig tilbud
om oppfølging i inntil ett år etter endt tjeneste. Forsvarsdepartementet
arbeider for å lovfeste denne retten, og det er iverksatt tiltak
for å styrke psykiatritjenesten i Forsvaret slik at den kan ivareta
denne oppgaven. Ved behov for ytterligere helsetjenester utover
ett år, skal det sivile helsevesenet overta behandlingsansvaret.
Det legges også stor vekt på å videreføre den gode
dialogen Forsvaret har med familier og pårørende, for å skape økt
trygghet og forståelse for det oppdraget som skal løses.
Regjeringen arbeider med å styrke veteranenes rettigheter,
det gjelder ikke minst for veteraner fra utenlandsoperasjoner. Med
"veteraner" menes i denne sammenheng sivilt eller militært personell
som har deltatt i skarpe militære operasjoner innen- eller utenlands.
De kvinner og menn som deltar for Norge i utenlandsoperasjoner skal
føle seg trygge på at de får den oppfølging de har behov for. Forsvarsdepartementet
utreder videre mulige kompensasjonsordninger, herunder objektivt
erstatningsansvar og lovfestet rett til oppfølgning for veteraner
etter utenlandsoperasjoner. Forsvarsdepartementet nedsatte i 2006
to arbeidsgrupper for å vurdere veteranenes økonomiske rettigheter
ved personskade og for å vurdere arbeidsgivers ansvar for personell
som har deltatt i utenlandsoperasjoner. Rapportene ble overlevert til
forsvarsministeren i august 2007, og Regjeringen arbeider nå med
oppfølging av de foreslåtte tiltak. Implementeringen av tiltakene vil
strekke seg inn i langtidsperioden 2009–2012, jf. blant annet proposisjonens
kapittel 8.3.3 og 8.3.4.
Proposisjonens kapittel 8.4 gir en detaljert
beskrivelse av forvaltningen av Forsvarets personellstruktur, både
når det gjelder vernepliktige i førstegangstjeneste, lærlinger,
vervede, kontraktsbefal og avdelingsbefal, reservepersonell, yrkesoffiserer
og sivilt ansatt personell. Kapittel 8.5 omhandler sesjon, verneplikt
og førstegangstjeneste, mens kapittel 8.7 beskriver Forsvarets utdanningssystem.
Forsvaret er en organisasjon med et variert
kompetansebehov. Det legges derfor vekt på å styre Forsvarets kompetanseressurser
på en mest mulig hensiktsmessig måte. Det innebærer behov for en
justering i retning av noe flere avdelingsbefal enn i dag, og noe
færre kontrakts- og yrkesbefal. Sivile representerer en helt nødvendig
ressurs i Forsvarets organisasjon. Det legges til grunn at det i
større utstrekning enn i dag videreutvikles hensiktsmessige virkemidler, herunder
karriere- og utviklingsmuligheter, også for denne gruppen. Det legges
derfor blant annet opp til å åpne og videreutvikle muligheter for
å gi sivile økt tilgang til Forsvarets utdanning og til ulike fag-
og kurstilbud.
Lønn er en av flere viktige komponenter i en
helhetlig personellpolitikk. Lønnssystemet må legges opp slik at
det muliggjør en akseptabel lønnsutvikling i et horisontalt karriereløp,
ikke minst for å sikre lønnsutvikling for avdelingsbefal og vervede
som er tilsatt på tidsbegrensede vilkår/kontrakter. Forsvarsdepartementet
etablerte, i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, et eget
lønnsprosjekt i juni 2006. Prosjektet leverte sin sluttrapport i
juni 2007. Rapporten inneholder en rekke forslag til innretning
av fremtidig lønnspolitikk og tiltak for forenkling av lønnssystemet
i Forsvaret. Forsvaret har startet implementering av disse tiltakene,
og dette arbeidet vil strekke seg inn i langtidsperioden 2009–2012.
Den allmenne verneplikten ligger fast, men må utvikles
kontinuerlig for å være best mulig tilpasset samfunnets, Forsvarets
og de vernepliktiges behov. Verneplikten utgjør en viktig premiss
for utviklingen av Forsvaret og vernepliktige vil fortsatt ha en
sentral plass i den operative strukturen. Forsvarets behov skal
ligge til grunn.
Det legges dessuten opp til en justering av
sesjonsordningen, for å gjøre denne til et enda bedre seleksjons-
og rekrutteringsverktøy. For å sikre at alle kvinner i det aktuelle
årskullet får tilgang til informasjon om Forsvaret – og at de best skikkede
og mest motiverte også får et møte med Forsvaret, for derigjennom
å styrke rekrutteringen av denne gruppen – legges det opp til å
innføre pliktig sesjon for kvinner.
De fremtidige krav til oppgaveløsning øker behovet
for å rekruttere flere kvinner til Forsvaret. Kvinneandelen er i
dag på ca. syv pst. blant befal og vervede. Det er de siste årene
iverksatt flere tiltak for å øke kvinneandelen, og resultatene av disse
forventes i den kommende langtidsperioden. Rekruttering av kvinner
vil fortsatt være et høyt prioritert område i perioden fremover.
I den sammenheng vises til de tiltak Regjeringen har anbefalt i
St.meld. nr. 36 (2006–2007), jf. Innst. S. nr. 31 (2007–2008) om
økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.
Det er i kommende langtidsperiode behov for
å øke utdanningsvolumet på GBU-nivået (Grunnleggende Befals Utdannelse).
Forsvarsgrenene skal produsere befal på GBU- og grunnleggende offisersutdanningsnivå
til HV og fellesinstitusjonene. Det skal legges til rette for at
flere kvinner og kvalifiserte vervede mannskaper stimuleres til
å gjennomføre GBU som basis for grunnleggende offisersutdanning
(GOU) eller før kontraktsinngåelse som avdelingsbefal.
For å oppnå faglige og ressursmessige effekter bør
befalsskolene i størst mulig grad være organisert og lokalisert
nær beslektede kompetansemiljøer. Befalsskolene i Forsvaret anbefales organisert
og innrettet som følger:
Luftforsvarets befalsskole
på Kjevik videreføres.
Hærens befalsskole på Rena videreføres.
Forsvarets tekniske befalsskole videreføres
på Sessvollmoen, men skifter navn til Forsvarets befalsskole for
logistikk.
Befalsskolen for etterretnings og sikkerhetstjeneste
videreføres på Lutvann. Det anbefales at den, som en del av Forsvarets
skole i etterretning og sikkerhet (FSES), legges organisatorisk under
Etterretningstjenesten.
Sjøforsvarets befalsskole legges ned i
Horten og flyttes til Haakonsvern i Bergen.
Heimevernets befalsutdanning på Værnes
legges ned. Egen befalsutdanning for HV videreføres på Porsangmoen,
spesielt rettet inn mot behovet tilknyttet innsatsstyrken i HV.
De fem profesjonsrettede høgskoler som er gitt akkreditering
under forskrift til universitets- og høgskoleloven, Luftkrigsskolen,
Sjøkrigsskolen, Krigsskolen, Forsvarets ingeniørhøgskole og Forsvarets
skolesenter (FSS), skal videreutvikles innenfor rammen av nåværende
bachelor- og masterutdanning. For tekniske og forvaltningsfaglige
fordypningslinjer skal det spesielt vurderes hensiktsmessige kombinasjoner
mellom utdanning i henholdsvis det sivile og det militære utdanningssystem.
Forsvarets stabsskole tilbyr videregående offisersutdanning
(VOU) med relevant faglig spesialisering på masternivå for utvalgte
offiserer og sivilt ansatte. Som et ledd i Forsvarets prioritering
av økonomi- og forvaltningskompetanse, skal det vurderes å etablere
en fordypning innen virksomhetsstyring på masternivå. FSS består
i dag av ni enheter, der skolesenteret utgjør en samlende paraply
(Forsvarets høgskole, Forsvarets stabsskole, Institutt for forsvarsstudier, Norges
Idrettshøgskole/Forsvarets institutt, FSES, Forsvarets kompetansesenter
for internasjonal virksomhet, Forsvarets fjernundervisning, Forsvarets
studiesenter og Voksenopplæringen). Regjeringen tar sikte på å videreutvikle
FSS i form av én integrert undervisnings- og forskningsinstitusjon.
FSES vil i langtidsperioden bli organisatorisk underlagt Etterretningstjenesten.
Akkrediteringen av Forsvarets høgskoler under universitets-
og høgskoleloven stiller krav til forskningsbasert undervisning.
Dette gir skolene et økt ansvar og en sentral rolle som kunnskapsinstitusjoner,
og forutsetter stor faglig og metodisk kompetanse. Den forskningsbaserte undervisningen
skal videreutvikles i samarbeid med andre relevante fagmiljøer i
og utenfor Forsvaret.
Helheten av de tiltak som er foreslått i denne proposisjonen
vil sikre et relevant forsvar, forberedt på å håndtere et bredt
spekter av ulike oppgaver både nasjonalt og internasjonalt. For Regjeringen
har den sentrale målsettingen vært å legge grunnlaget for bærekraft
i forsvarssektoren ved å videreføre og videreutvikle det som er
oppnådd gjennom moderniseringen siden 2001. Forsvaret skal ha militære
kapasiteter med nødvendig reaksjonsevne, innsatsevne, tilgjengelighet
og utholdenhet, der verneplikten utgjør et fundament, samtidig som
det samarbeides effektivt med allierte. Denne langtidsproposisjonen legger
dette grunnlaget. Samtidig er dette ambisiøse mål som setter høye
krav til sektoren i gjennomføringen.
En vedvarende utfordring har vært å sikre forutsigbarhet
i sektorens rammefaktorer, og balanse mellom oppgaver, struktur
og ressurstilgang. Bevilgningsnivået er en avgjørende faktor for
denne balansen. I tillegg er virksomhetens egen evne til styring
og gjennomføring også avgjørende for å sikre en bærekraftig utvikling
av sektoren.
I den kommende langtidsplanperioden har Regjeringen
pekt ut flere satsingsområder. Ambisjonsnivået innenfor flere av
disse områdene vil være tett knyttet til den bevilgningsmessige økningen
som denne langtidsplanen forutsetter. Satsingsområdene og hovedtrekk
og prioriterting i gjennomføringen er beskrevet i proposisjonens
kapittel 9.3 og 9.4.
Hovedtrekkene i Regjeringens satsing er at de første
årene av perioden vil være særlig utfordrende, og kreve en spesiell
aktsomhet og kontroll i gjennomføringen. Dette skyldes den noe forsinkede
strukturutviklingen i inneværende langtidsplanperiode (2005–2008),
og at forutsatt innsparte midler ikke frigjøres like hurtig som
de er ønsket brukt til nye satsinger. Det vil de neste årene kreves
betydelig økte driftsmidler til innfasing av nye materiellsystemer
som fregatter, MTB-er, NH-90 helikoptre og til oppbemanningen innenfor
prioriterte områder i strukturen, samt avsetninger knyttet til EBA-investeringer.
I Hæren vil det innebære en bemanningsøkning, med
hovedvekt på avdelingsbefal og Sjøforsvarets utvikling vil preges
av innføringen av nye fregatter og Skjold-klasse MTB. For Kystvakten vil
den pågående kvalitetshevingen gjennom innføring av nye og moderne
fartøy stå sentralt. Sammen med nye helikoptre vil disse gi Kystvakten
en betydelig forbedret kapasitet og yteevne. Luftforsvaret vil i
begrenset grad endre den operative strukturen. I tillegg innfases
nye transportfly og nye maritime helikoptre. En eventuell beslutning
om anskaffelse av nye kampfly vil være helt sentral for den mer
langsiktige utviklingen av Luftforsvaret, og den videre utvikling
i dette anskaffelsesprosjektet vil være et viktig grunnlag også
for videreutvikling av den øvrige virksomheten.
For at Heimevernet skal kunne fortsette kvalitetsreformen
og videreutvikle virksomheten innenfor en forsvarlig økonomisk ramme,
reduseres den operative strukturen fra 50 000 til 45 000 befal og
mannskaper. Den tilførsel av moderne utrustning som har skjedd i
HV de siste årene tilsier også at kapasiteten kan videreføres med
noe færre mannskaper.
For felleselementene vil hovedsiktemålet de nærmeste
årene være å forbedre deres innsats-, reaksjonsevne og utholdenhet,
tilpasset de enheter de skal understøtte, slik at støtteenhetene ikke
begrenser den operative virksomheten, verken nasjonalt eller i operasjoner
i utlandet. Regjeringen legger opp til å gjennomføre en helhetlig
gjennomgang av FLOs innretning og virksomhet slik at det legges
et godt grunnlag for videreutvikling av denne delen av virksomheten.
Med de satsinger som Regjeringen anbefaler,
vil antall ansatte i Forsvaret gradvis øke til om lag 17 000, gitt
at forutsetningene ellers innfris. Årsverksrammer er i denne sammenheng
et viktig verktøy, men de skal ikke stå i veien for å etablere løsninger
som er totaløkonomisk gunstige. Innleiet personell skal primært
benyttes til å bistå ved topper eller i andre spesielle situasjoner.
Et av de mest vesentlige tiltakene for å sikre
bedre balanse mellom økonomiske forutsetninger og den struktur som
anbefales i denne proposisjonen, har vært en betydelig reduksjon
i nivået for nyanskaffelser av materiell. Dette har bidratt til
å redusere gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsnivå med om
lag 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt
for perioden 2005–2008 i perioden 2009–2012. Denne reduksjonen er
dels et resultat av en kritisk gjennomgang av alle investeringsplaner for
å prioritere og redusere ambisjonsnivået innenfor en rekke kapasiteter,
og dels gjennom reduksjoner og avvikling av enkeltkapasiteter, samt
meget nøkterne investeringsforutsetninger knyttet til nye satsinger
i denne planen.
For å sikre at investeringsforutsetningene realiseres
er det særlig to forhold som det vil legges vekt på. Det første
vil være å sikre at alle investeringer som planlegges og gjennomføres,
baseres på en nøktern "godt nok"-tilnærming der det er de grunnleggende
og primære kravene til materiellsystemene som legges til grunn.
Også alternative måter å fremskaffe materiell på – eksempelvis ved
å gå sammen med andre land, særlig om kjøp av hyllevareprodukter
og/eller materiell som produseres i stor skala – vil måtte få økt
oppmerksomhet innenfor en slik tilnærming.
Regjeringens økonomiske planforutsetninger er gitt
i proposisjonens kapittel 9.6. Regjeringen legger opp til at forsvarsrammen
trappes opp med 800 mill. kroner i forhold til 2008-nivået, til 32,34
mrd. kroner. Rammen forutsetter en årlig avsetning til merutgifter
til norske styrker i utlandet med 730 mill. kroner. Forsvarets utenlandsoperasjoner
planlegges med utgangspunkt i de midler som er avsatt innenfor rammen. Forslag
om aktivitet utover dette, og finansiering av denne, behandles
i det enkelte tilfelle. Regjeringen legger med andre ord opp til
en betydelig satsing på forsvarssektoren. Denne styrkingen er nødvendig
for å bringe forsvarsutviklingen over i et stabilt bærekraftig spor,
der forholdet mellom ambisjoner, ressurser og struktur er i mer
varig balanse.
I tråd med ovenstående legges økonomiske hovedstørrelser
(mrd. kr) til grunn for forsvarssektorens utvikling 2009–2012, i
henhold til tabell 9.1.
Tabell1. 9.1 Økonomiske
hovedstørrelser
Mrd. 2008 kr | 2008 | Nytt nivå |
Materiellinvesteringer | 7,69 | 7,80 |
Infrastrukturinvesteringer | 1,50 | 1,65 |
Fellesfinansiert
infrastruktur | 0,28 | 0,28 |
Drift | 21,34 | 21,88 |
Merutgifter utenlandsoperasjoner | 0,73 | 0,73 |
Sum | 31,54 | 32,34 |
Etter 2012 er det foreløpig lagt til grunn at
det kan avsettes ca. 24 mrd. kroner innenfor forsvarsrammen til
anskaffelse av nye kampfly – gitt at øvrige forutsetninger i planleggingen
holder og følges opp. En full erstatning av kampflyvåpenet vil kreve
betydelige investeringer utover dette nivået. Regjeringen vil komme
tilbake til dette spørsmålet i den planlagte proposisjonen om anskaffelse
av nye kampfly.
Regjeringens forslag til bevilgningsmessig økning
er helt nødvendig for:
Å ivareta oppgavene
hjemme på et forsvarlig nivå, ikke minst i nordområdene.
Å bidra blant annet til fredsstøttende
operasjoner internasjonalt i et tilstrekkelig volum og over tid.
Å videreføre verneplikten som et fundament
for sektorens virksomhet.
Den bevilgningsmessige økningen skal bidra til å
videreføre og styrke dagens hærstruktur, et robust nivå på Heimevernet
og innfasing og drift av MTB Skjold. Økningen vil også bidra til
å sikre et nødvendig driftsnivå, herunder trening og øving, samt
strukturell fornyelse innenfor andre deler av den operative strukturen,
i tillegg å bidra til å sikre nødvendige infrastrukturinvesteringer
knyttet til den videre omstillingen.
En grunnleggende forutsetning for omstillingsarbeidet
vil fortsatt være å omdisponere midler fra lavere prioritert virksomhet
til høyere prioritert virksomhet. Dette skal gjøres gjennom en betydelig
intern ressursfrigjøring:
Ved å avvikle baser
og annen infrastruktur. Om lag 375 mill. kroner forventes frigjort
når tiltakene fullt ut er implementert, hvorav ca. 275 mill. kroner
ved utgangen av 2012. Dette vil isolert sett innenfor base- og støttevirksomheten
innebære en reduksjon på om lag 300 årsverk og i overkant av 185
000 kvm bygningsareal.
Forsterket fokus på interneffektivisering
som en forutsetning for fornyelse og forbedring av sektoren på sikt.
Dette gjøres ved å effektivisere ulike interne prosesser i forsvarssektoren tilsvarende
et krav på minimum 0,5 pst. årlig (til sammen 600 mill. kroner ved
utgangen av 2012).
Gjennom meget nøktern, men tilstrekklig
prioritering av behov for materiellanskaffelser, og nedprioritering
av enkelte kapasiteter. Dette reduserer gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsbehov
med 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt
for perioden 2005–2008 i perioden 2009–2012.
Implementering av langtidsplaner er utfordrende.
Den anbefalte strukturen og tilhørende ambisjonsnivå er basert på
de økonomiske forutsetningene omtalt i proposisjonens kapittel 9.6. Skal
denne strukturen kunne videreføres og videreutvikles også utover
2012 kreves en oppfyllelse og videreføring av disse økonomiske forutsetningene.
En økonomisk utvikling innenfor denne langtidsperioden, og etter,
som ikke samsvarer med forutsetningene i denne proposisjonen, vil
få langvarige strukturelle konsekvenser. Dette innebærer at dersom
de økonomiske forutsetningene endres og strukturen nok en gang settes
under press, vil Regjeringen innenfor planperioden måtte komme tilbake
til Stortinget med ytterligere endringsforslag av strukturell art,
både knyttet til den operative strukturen, støttevirksomheten og basestrukturen.
Regjeringens redegjørelse og oppsummering av sentrale
virkemidler for utvikling og tilpasning av langtidsplanen i perioden
2009–2012, er gitt i St.prp. nr. 48 (2007–2008) kapittel 9.10–9.13.
I kapittel 10 til St.prp. nr. 48 (2007–2008)
gir Regjeringen sitt syn på Forsvarets utvikling på lengre sikt.
Et forandrings- og tilpasningsdyktig forsvar – som kan møte et bredt
spekter av mulige sikkerhetsutfordringer og løpende tilpasse seg
endringer i omgivelsene – vil være den beste garanti for at Norge
kan møte fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer.
For at denne endringsevnen skal være til stede, må det legges til
grunn et langsiktig og bredt perspektiv på den videre utviklingen
av Forsvaret.
Gitt de lange ledetider som knytter seg til
Forsvarets materiellinvesteringer og til produksjon av militær kompetanse,
er det verken mulig, hensiktsmessig eller ønskelig å anlegge en
tilnærming der det gjennomføres gjennomgripende endringer i forsvarssektoren
med utgangspunkt i kortsiktige prioriteringer. Samtidig som Forsvaret
må ha den nødvendige fleksibilitet og størst mulig robusthet til
å håndtere kontinuerlige endringer og nye utfordringer, er det viktig
å skape forutsigbarhet rundt de overordnede politiske målsettinger
og rammer for Forsvarets virksomhet.
Basert på en nærmere beskrivelse av ulike mulige
sikkerhetspolitiske utviklingstrekk, rammer for teknologi-, økonomi-
og kostnadsutvikling, samt andre sentrale forhold i forsvarsutviklingen
på lengre sikt, legger Regjeringen opp til at den fremtidige utviklingen av
forsvarssektoren bør skje gjennom et mer kontinuerlig strategisk
og langsiktig utviklingsarbeid innenfor rammen av det integrerte
departementet. Dette skal være en naturlig, tydelig og mer permanent
aktivitet i den strategiske ledelsen av forsvarssektoren, og i mindre
grad fremstå som ekstraordinære og altomfattende skippertak. Dette
skal bidra til å:
Sikre økt forutsigbarhet
og mindre utrygghet for Forsvaret, dets ansatte og samarbeidspartnere.
Skape et bedre samsvar mellom planlegging
og gjennomføring.
Sikre at kortsiktige prioriteringer gjøres
i et langsiktig perspektiv og i en helhet.
Etablere et mer robust plangrunnlag og
en bedre dokumentert sporbarhet i planarbeidet.
Styrke det langsiktige perspektivet i alle
deler av virksomheten.
En slik tilnærming følger opp sentrale forutsetninger
som ble lagt til grunn da dagens integrerte strategiske ledelse
i forsvarssektoren ble etablert. Dette dreier seg om å styrke evnen
til strategisk langtidsplanlegging, gjennomføring og styring i forsvarssektoren.
I en slik sammenheng er det helt nødvendig med tette og integrerte prosesser
mellom politiske og fagmilitære beslutningstagere. Forsvarssjefen
skal fortsatt fremme uavhengige fagmilitære råd og militærfaglige
utredninger slik det er nedfelt i hans instruks. Samtidig må det
legges stor vekt på at de fagmilitære råd løpende inngår som en
integrert del av den helhetlige planprosessen frem til en beslutning
skal treffes. Disse skal fortsatt være synlige og identifiserbare.
En mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen
vil heller ikke endre forholdet til Stortinget. Stortinget vil fortsatt
få seg forelagt og ta stilling til de overordnede og langsiktige mål
for forsvarssektorens innretting og virksomhet. Politisk vedtatte
langtidsplaner må fortsatt være et sentralt fundament for utviklingen
av forsvarssektoren. Tilnærmingen åpner imidlertid for en økt fleksibilitet,
der omfang, innretting og hyppighet av de plan- og beslutningsdokumenter som
presenteres for Stortinget, i større grad kan tilpasses behovet
for endring.
En grunnleggende omstilling fra et tradisjonelt invasjonsforsvar
til et moderne innsatsforsvar er langt på vei gjennomført. Dette
betyr ikke at moderniseringen av Forsvaret er sluttført, men at det
bør tilstrebes å bringe utviklingen av Forsvaret over i et mer stabilt
og forutsigbart spor.
Målsettingen er å skape en situasjon der utviklingen
i større grad skjer gjennom gradvise justeringer innenfor rammen
av langsiktige målsettinger, fremfor gjennom hyppige og altomfattende
reformer.
En mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen
vil styrke forsvarssektorens evne til å møte nye krav og utfordringer.
Samtidig forutsetter dette at det etableres et mest mulig stabilt og
bærekraftig fundament for forsvarssektorens virksomhet, der det
tilstrebes en langsiktig balanse mellom ambisjonsnivå, struktur
og ressurstilgang. Det er derfor en sentral målsetting for Regjeringen
å skape et slikt fundament gjennom denne langtidsproposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold, Henning Skumsvoll og Per Ove Width, fra Høyre,
lederen Jan Petersen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn Jacobsen, viser
til at Norge trenger et forsvar for å ivareta det grunnleggende
og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen
og samfunnet, og beskytte og fremme våre interesser og verdier.
Dette er komiteens utgangspunkt for behandlingen
av denne proposisjonen.
Komiteen understreker den sentrale
rolle som Forsvaret har i opprettholdelse av en selvstendig nasjon,
og i å sikre Norge mot eksterne trusler. Forsvaret har spilt en
nøkkelrolle i vår nasjonsbygging siden før Norge ble en selvstendig
stat, og vil også være sentralt for Norge i fremtiden.
Komiteen viser til at Forsvaret
har gjennomført svært omfattende restruktureringer siden 1990, og
at Forsvaret i dag er kommet langt i tilpassingen til dagens og
fremtidens utfordringer. Under Den kalde krigen var Forsvaret en
forholdsvis statisk struktur som var rettet mot ett bestemt fiendebilde,
og som sammen med våre allierte lyktes i å bevare fred og stabilitet
i Norges nærområder. Dagens situasjon krever en helt annen, og fleksibel,
organisasjon. Gjennom operasjoner med FN og våre allierte i NATO
har Forsvaret vist at de behersker utfordringer i dagens omskiftelige
verden. Likevel er det flere utfordringer igjen før Forsvaret har
fått en form som komiteen vurderer å være tilpasset
dagens verden og fremtidens krav.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens vurdering av at sikkerhetspolitikkens hovedmål
er å ivareta Norges grunnleggende sikkerhetsinteresser og målsettinger.
Norge har noen varige sikkerhetsinteresser og målsettinger, mens
andre vil utvikles i tråd med hva som foregår internasjonalt.
Komiteen mener at den primære
sikkerhetsinteresse og målsetting for Norge er ivaretakelse av de
omfattende sjø- og luftområder som omslutter vårt land, og sikkerheten
for og i landområdet. Utfordringene her er knyttet til spørsmål
som energi- og fiskeriressurser og uavklarte grensespørsmål i forhold
til Russland, samt innenriks samfunnssikkerhet. I tillegg stilles
Norge i økende grad overfor utfordringer knyttet til naturressurser
i områder som hittil har vært uutnyttet i Arktis, og potensiell
åpning av nye sjøtransportkorridorer gjennom Barentshavet og Norskehavet.
Komiteen fremholder at det er
avgjørende at Forsvaret er i stand til å ivareta norsk tilstedeværelse
og suverenitetshevdelse i aktuelle områder. I dette ligger også
Forsvarets sentrale rolle i overvåkning og beredskap med hensyn
til miljøutfordringer, spesielt gjennom Kystvakten og maritim overvåkning.
Komiteen viser til at en annen
grunnleggende sikkerhetsinteresse er å bidra til en multilateral verdensorden
under FN med vekt på folkeretten og menneskerettigheter. Dette er
et uttrykk for internasjonal solidaritet, men også uttrykk for at det
er i småstaters interesse å etablere internasjonale kjøreregler,
blant annet for bruk av militær makt. Komiteen viser
til at dette har vært norsk politikk gjennom mange tiår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til at Regjeringen
har tatt konsekvensen av dette, gjennom å gå aktivt inn for å styrke
FNs rolle i konfliktløsning, og gjennom å øke våre bidrag til FN-ledede
operasjoner.
Komiteen slår fast
at Norge er helt avhengig av våre allierte for å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser
og målsettinger. Dette skjer primært gjennom det transatlantiske
samarbeidet i NATO. Her har USA vært det viktigste av landene som
har bidratt til vår sikkerhet siden 1949. Den kollektive solidariteten
i NATO vil etter komiteens mening fortsette å være
av avgjørende betydning for Norge fremover. Komiteen understreker
derfor viktigheten av Norges aktive deltagelse i NATOs arbeid og
operasjoner. Dette vil i neste fireårsperiode i hovedsak innebære
bidrag til International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan.
Komiteen vil understreke viktigheten
av å ha alliert tilstedeværelse og aktivitet på norsk jord, gjennom
operativ virksomhet, som NATO Airborn Early Warning (NAEW), gjennom
en størst mulig alliert øvelsesaktivitet og gjennom tilstedeværelse
og aktivitet som Joint Warfare Center.
Komiteen ser det som gledelig
at våre naboland Finland og Sverige er tett integrert og sterkt
deltagende i NATOs arbeid gjennom PfP (Partnership for Peace), men
ser også at det er ønskelig med en videre opptrapping av det direkte
samarbeid om forsvarsspørsmål mellom landene i Norden.
Komiteen viser til at det foregår
et økende militært og sikkerhetspolitisk samarbeid i Den europeiske
union (EU), og slår fast at Norge har utstrakt deltagelse i dette
samarbeidet. EU er Norges største handelspartner, og komiteen ser det
som naturlig å fortsatt ha en dialog med EU om forsvars - og sikkerhetspolitikken
framover. Komiteen ønsker derfor en videreutvikling
av det europeiske forsvarssamarbeidet velkommen, og ser at Norge
har nytte av å samarbeide med EU i forsvarsspørsmål.
Komiteen understreker
at Norge, som et lite og strategisk beliggende land med en åpen økonomi,
har store interesser i å opprettholde en internasjonal orden bygget
på folkeretten. Komiteen observerer også at sikkerhetspolitiske forhold
over hele verden påvirker Norge gjennom blant annet handel og næringsinteresser, samt
nordmenns reiser til utlandet. Det er derfor i vår nasjonale interesse
at Forsvaret bidrar til en internasjonal rettsorden gjennom deltagelse
i internasjonale operasjoner.
Komiteen registrerer at USA fremdeles
er den eneste supermakt i verden, men at land som Kina, India og
Russland, og regionale sammenslutninger som EU, vil få økende betydning
i årene som kommer. Gjennom samhandel og andre internasjonale forhold
vil Norge i stor grad påvirkes av utviklingen i Kina og India.
Komiteen understreker det gode
forholdet Norge har til Russland, men at den også er bekymret over
deler av utviklingen i vårt største naboland. Det er etter komiteens mening
gledelig at Russland har en positiv økonomisk utvikling, noe komiteen håper
vil bidra til stabilitet og positiv utvikling i forholdet mellom våre
land. Likevel har det også vært en bekymringsfull menneskerettighetsutvikling,
spesielt når det gjelder sivile og politiske rettigheter i Russland. Komiteen har
merket seg at den politiske og økonomiske utviklingen i Russland har
medført økt militær aktivitet i våre nærområder. Komiteen konstaterer
at Russland, med økt fokus på naturressurser i nordområdene, både
vil være vår samarbeidspartner og vår konkurrent.
Komiteen konstaterer at Norge,
i likhet med andre land, må forholde seg til økende transnasjonale
sikkerhetsutfordringer. I mange tilfeller er disse utfordringene
uavhengige av nasjonale myndigheter, og uten respekt for den internasjonale
rettsorden Norge bygger sin politikk på. Komiteen mener
at utfordringene transnasjonale krefter skaper best kan løses gjennom
det internasjonale samarbeid Norge har bilateralt, i NATO, i FN
og gjennom vårt samarbeid med EU.
Komiteen viser til
at det etter årtusenskiftet gradvis er lagt nye rammer for samfunnssikkerhet,
krisehåndteringsberedskap og sivilt-militært samarbeid. Totalforsvarskonseptet
er modernisert, den sivile beredskapssektoren er styrket, og det
er etablert klarere rammer for samarbeidet mellom Forsvaret og sivile
myndigheter.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
oversendte St.meld. nr. 22 (2007–2008) – Samfunnssikkerhet, så sent
at komiteen valgte å ikke behandle meldingen i vårsesjonen
parallelt med behandling av langtidsplaner for militært forsvar og
sivilt beredskap.
Komiteen slår fast at Forsvaret
har en sentral stilling i å sørge for samfunnssikkerhet i Norge. Forsvaret
har hovedansvar for visse funksjoner i vår nasjonale beredskap,
men er en essensiell bidragsyter til en del funksjoner andre etater, som
for eksempel politiet, har hovedansvaret for. Vårt land har lange
tradisjoner for å utnytte våre nasjonale ressurser gjennom Totalforsvaret, men komiteen mener
at det er rom for forbedring av samarbeidet som gjøres mellom etater
og sektorer for samfunnssikkerhet i dagens Norge. Komiteen viser
til behandlingen av St.meld. nr. 22 (2007–2008) til høsten.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det tradisjonelle skillet mellom fred, krise og krig i dagens
samfunn er mindre relevant og at dagens bilde er vesentlig mer komplekst.
I en slik situasjon har myndighetene et ansvar for å styrke samfunnets
forståelse av Forsvarets rolle i et mer kompleks sikkerhetsbilde.
Nordmenn har store forventninger til at myndighetene
skal holde offentlige tjenester i gang også ved en krisesituasjon.
Samfunnssikkerhet handler om å ivareta befolkningens trygghet og sikre
sentrale samfunnsfunksjoner. Dette inkluderer håndteringen og oppfølgingen
av utilsiktede og tilsiktede hendelser mot samfunnsstrukturer og
den enkelte borger.
Utilsiktede hendelser kan være ras, flom og
andre naturkatastrofer, men også større ulykker, branner eller andre
kriser. Tilsiktede hendelser kan være planlagte aksjoner mot norske
samfunnsstrukturer eller borgere, eksempelvis terroraksjoner, sabotasje,
spionasje og internasjonal kriminalitet i stort omfang.
Dette fordrer etter komiteens mening
et enda tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter,
og mellom det offentlige og private. Komiteen mener
at det moderniserte totalforsvarskonseptet skal ivareta et samarbeid
der samfunnsaktører på alle nivåer (stat-fylke-kommune) må samarbeide
for felles trygghet. Men det kreves fortsatt mye arbeid, blant annet på
informasjonsutveksling, koordinering og rolleforståelse. Det gjelder
både mellom ulike sivile myndigheter og mellom militære og sivile myndigheter.
Komiteen vil presisere at det
moderniserte totalforsvarskonseptet legger vekt på at de totale ressurser
som er tilgjengelige i krig, også skal kunne brukes ved vanskelige,
kriselignende hendelser i fredstid, jf. Innst. S. nr. 49 (2003–2004) jf.
St.prp. nr. 39 (2003–2004) Konseptet gjelder således for alle typer
kriser, ikke bare i situasjoner der beredskapslovgivningen trer
i kraft.
Komiteen understreker at Forsvaret
er blant våre viktigste kulturbærere. Dette kan illustreres ved
at Krigsskolen er vår eldste akademiske institusjon, landets festningsverk
som er blant våre viktigste historiske bygninger og Forsvarets musikkorps’
rolle som fem av de norske profesjonelle kulturinstitusjonene.
Komiteen slår fast at Forsvaret
har hatt en nøkkelrolle i mange norske lokalsamfunn, og at Forsvaret
fremdeles er lokalisert i store deler av landet. Komiteen ser
verdi, både demokratisk og for Forsvarets rekruttering, i at det
er synlig militær aktivitet i nærområdet til flest mulig mennesker
i landet. Likevel vil komiteen understreke at det
viktigste for Norge må være at Forsvarets oppgaver utføres mest
mulig hensiktsmessig. Komiteen legger derfor til
grunn at Forsvaret lokaliseres der operative hensyn tilsier det,
og at i første rekke andre politiske virkemidler benyttes for å
oppnå distriktspolitiske mål.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
om at Forsvaret har blitt mer avhengig av det sivile samfunn på
flere områder. Komiteen støtter vektleggingen av
integrert sivil-militær løsing av sikkerhetspolitiske utfordringer
ute og hjemme, samt avhengigheten av det sivile samfunn innen kompetanseutvikling,
leveranser av varer og tjenester, forsyningssikkerhet og teknologi. Komiteen vil
i tillegg fremheve betydningen av at Forsvaret blir en aktiv partner
som sammen med øvrige offentlige etater og næringsliv bidrar til
å finne fellesløsninger innenfor områder som oppbygging av kostbar
infrastruktur, utvikling av bærekraftige fagmiljøer, utdanning og teknologiutvikling.
Komiteen noterer at
Regjeringen anser det som avgjørende å anlegge et helhetlig og langsiktig perspektiv
på den videre utviklingen av Forsvaret. Komiteen deler
denne vurderingen, og vil understreke behovet for å se Forsvarets
innsats i en nær sammenheng med andre virkemidler, og for å se Forsvarets
virksomhet hjemme og ute som to sider av samme sak. Komiteen anerkjenner
at et langsiktig perspektiv krever at det skapes forutsigbarhet
omkring de mest grunnleggende prioriteringer og rammer for Forsvarets
virksomhet.
Komiteen er enig i
at hovedinnholdet i de eksisterende forsvarspolitiske målene bør videreføres,
og forutsetter at Regjeringen gjør dette. Regjeringen skisserer
i proposisjonen målene som følger:
Alene og sammen med
allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser
og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet
press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner
forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid,
bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og
respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra
stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt
forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser,
og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og
kollektiv sikkerhet.
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet,
redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag
og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Komiteen viser til
at Stortinget, gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet seg til et forsvarskonsept
der Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset
sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes en balanse mellom
Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten skal
baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter og
på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus
skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne håndtere
et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt.
Komiteen, som Regjeringen, legger
til grunn at de bærende prinsipper i dette forsvarskonseptet fortsatt
har gyldighet og at disse bør videreføres som et grunnlag for den
videre utviklingen av Forsvaret. Komiteen anser samtidig
at det er avgjørende at fortolkningen av, og innholdet i, de ulike
hovedelementene i forsvarskonseptet kontinuerlig oppdateres i tråd
med utviklingen og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske
prioriteringer. Komiteen viser til at Regjeringen
redegjør for sin tilnærming til følgende hovedelementer i forsvarskonseptet:
Videreutviklingen
av et moderne og fleksibelt innsatsforsvar
Et alliansetilpasset forsvar
Langsiktig balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur
og ressurstilgang
Nært samarbeid mellom militære og sivile
myndigheter
Allmenn verneplikt
Forsvarets evne til å håndtere utfordringene
nasjonalt og internasjonalt
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning av at Forsvarets oppgaver og tilhørende ambisjonsnivå
må reflektere de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål.
Oppgavene utgjør samtidig den konkrete rammen for å utforme Forsvarets
virksomhet, kapasiteter, struktur og kompetanse. Komiteen legger
til grunn at alle oppgavene i dagens oppgavespekter er viktige og
bør videreføres i neste langtidsplanperiode, men tar til etterretning
at det er gjort enkelte justeringer i oppgaveformuleringene, for
å synliggjøre prioriteringer i forhold til nye sikkerhetspolitiske
utfordringer. Komiteen er fornøyd med at disse synes
å være i tråd med prioriteringene fra Forsvarspolitisk utvalg, som
innenfor rammen av tilgjengelige ressurser påpeker behovet for en
tydeligere prioritering mellom oppgavene, og i denne sammenheng
viser til behovet for å prioritere nasjonal krisehåndtering og kollektivt
forsvar. Komiteen er enig med Forsvarspolitisk utvalg
i at en prioritering av disse oppgavene også vil skape et godt grunnlag
for å løse oppgaver knyttet til suverenitetshevelse, deltakelse
i utenlandsoperasjoner og internasjonale beredskapsstyrker.
Komiteen anser at det er Forsvarets
evne til å løse summen av de dimensjonerende oppgavene som må være
styrende for sammensetningen og innrettingen av forsvarsstrukturen.
Forsvarets grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta Norges
sikkerhet, interesser og verdier – dette også i tråd med innstillingen
fra Forsvarspolitisk utvalg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at nordområdene
er gått fra å være et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til å bli
et energipolitisk kraftsentrum og et område med store miljøpolitiske
utfordringer. Nordområdepolitikken har fra etableringen av Barentssamarbeidet,
gjennom nordområdemeldingen fra regjeringen Bondevik II til den
sittende regjeringens nordområdestrategi, utviklet seg til å bli Norges
viktigste strategiske satsingsområde. Utfordringene i nordområdene
har også betydning for hvordan Forsvaret bør organiseres. De sikkerhets-
og forsvarspolitiske utfordringer i området er igjen økende, og
oppgavene knyttet til Norges nærområder må tillegges betydelig vekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har
en aktiv nordområdepolitikk som også får konsekvenser for hvordan Regjeringen
foreslår å innrette Forsvaret. Regjeringen ser nordområdene som
Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer,
og disse medlemmer vil understreke at nordområdene
har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk
kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe
som har endret fokuset hos andre stater i regionen. Ivaretakelse
av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser
i nord mener disse medlemmer skal prioriteres høyt
og sees i nær sammenheng.
På denne bakgrunn slutter komiteen seg
til Regjeringens inndeling av Forsvarets oppgaver langs følgende
hovedlinjer:
Å sikre et nasjonalt
beslutningsunderlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning.
Å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.
Å ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.
Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske
kriser i Norge og norske områder.
Å bidra til kollektivt
forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og
angrep.
Å bidra til flernasjonal krisehåndtering
utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner.
Å bidra til internasjonalt
militært samarbeid, herunder mot spredning av masseødeleggelsesvåpen,
innen nedrustning, rustningskontroll og støtte til sikkerhetssektorreform.
Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet
og andre sentrale samfunnsoppgaver.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at norsk
deltakelse i flernasjonale fredsstøttende operasjoner er viktig
både som bidrag til internasjonal fred og sikkerhet, til FNs og
NATOs troverdighet og relevans, og til Norges egen sikkerhet. Flertallet mener
videre det må være en forutsetning for vår deltakelse i flernasjonale fredsstøttende
operasjoner, at de er forankret i et klart og utvetydig FN-mandat
eller annet anerkjent folkerettslig grunnlag, slik som selvforsvar
eller invitasjon fra et lands lovlige myndigheter.
Komiteen deler Regjeringens
vurdering av hva som bør være Forsvarets rolle i terrorberedskapen,
og vil understreke at det er politiet som har ansvaret for å forebygge
og bekjempe terrorhandlinger på norsk territorium som ikke er å
anse som militære angrep. I en slik situasjon vil politiet, avhengig
av omstendighetene, ha mulighet til å trekke veksler på en rekke
av Forsvarets kapasiteter, i henhold til de forutsetninger og prinsipper
som fremgår av bistandsinstruksen. Komiteen forutsetter
at de to etater og de ansvarlige departement på alle vis legger
opp til at et slikt samarbeid skal foregå så effektivt og velfungerende
som mulig.
Komiteen viser til at den har
til behandling St.meld. nr. 22 (2007–2008) om Samfunnssikkerhet,
og vil komme tilbake til dette spørsmålet i den forbindelse.
Komiteen anser at
Forsvarets hovedleveranse er operativ evne, og at forberedelser
til og gjennomføring av operasjoner er helt sentralt i denne sammenheng. Komiteen sier
seg enig med Regjeringen i at bruk av militære virkemidler alltid
må sees i nær sammenheng med andre virkemidler. Politiske, militære,
humanitære og utviklingsmessige virkemidler må brukes slik at de
gjensidig støtter opp om hverandre. Komiteen registrerer
at dette beskrives som en "helhetlig" tilnærming til operasjoner,
og kan slutte seg til denne beskrivelsen.
Komiteen mener at anvendelse
av militær makt er alltid en følge av politiske beslutninger, og
de politiske målsettingene vil alltid være overgripende og styrende
for militære operasjoner. Komiteen viser videre til
at det i proposisjonen er satt opp en liste med viktige forutsetninger
for norsk deltagelse i operasjoner. Disse er:
Mandat
Regler for maktbruk
Kommando og kontroll
Styrkebeskyttelse
Sanitet
Komiteen anser, som Regjeringen,
at en rekke hensyn tilsier at norsk nærvær med militære avdelinger
bør fokuseres mot et mindre antall operasjonsområder. Dette gir
størst operativ effekt av knappe ressurser. Planlagte og pågående operasjoner
forplikter etter komiteens oppfatning en stor del
av Forsvaret. Når det skal tas hensyn til forsvarlig forvaltning
av personell, må det derfor også legges opp til en forsvarlig hensiktsmessig
rotasjonssyklus, som også tar hensyn til presset på Forsvarets personell.
Komiteen noterer seg Regjeringens
gjennomgang av kommando- og kontrollforhold i operasjoner, og vil
understreke viktigheten av kommando- og kontrollarrangement som
sikrer politisk kontroll over anvendelsen av militær makt og sørger
for at anvendelsen av militær makt blir effektiv og tidsriktig.
Komiteen mener at
Forsvaret må videreutvikles slik at det skapes et best mulig samsvar mellom
forventningene som stilles til Forsvaret, og hva Forsvaret kan gjøre.
Ettersom risikobildet og sikkerhetsutfordringene er omskiftelige,
må Forsvaret være innrettet slik at det kan tilpasses endringer
i omgivelsene.
Komiteen ser behovet for en struktur
som er innrettet mot å dekke de dagsaktuelle oppgaver og behov,
og som legger grunnlaget for moderniseringen og utviklingen av Forsvaret
på lengre sikt.
Komiteen noterer at følgende
overordnede hensyn skal ligge til grunn for den videre utforming
og modernisering av forsvarsstrukturen:
Relevans for de oppgaver
som til enhver tid skal løses, både alene og i samarbeid med allierte
og partnere.
Evne til god styring og kontinuerlig fornyelse
og forbedring.
Fortsatt tette bånd mellom forsvarssektoren
og det sivile samfunnet, basert på tillit til at sektorens ressurser
blir forvaltet til det beste for fellesskapet.
Langsiktig balanse mellom ressurstilgang,
operativ struktur, styrkeproduksjon, baser og støttevirksomhet.
Komiteen viser til at Regjeringen
i proposisjonen skriver om grunnlaget for den videre utvikling av
Forsvaret i proposisjonens kapittel 6.2. Komiteen sier
seg enig i at det i dagens omskiftelige sikkerhetsbilde kreves et
moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet,
tilstrekkelig reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet,
egenbeskyttelse og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret
av utfordringer både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må
i tillegg i størst mulig grad sikre at våre styrker kan operere
sammen med allierte og partnere. Komiteen vil vise
til at disse prinsippene har stått sentralt i utviklingen av forsvarsstrukturen
gjennom de to foregående langtidsperiodene. Dette har bidratt til
en fornyingsprosess som har vært helt nødvendig for å sikre at Norge
har et moderne og fleksibelt forsvar som kan møte dagens hovedutfordringer.
Et forsvar i grunnleggende balanse krever imidlertid kontinuerlig
utvikling og forbedring.
Komiteen viser til at et bredt
flertall i flere storting har stått bak en omstilling i tråd med dette
synet, og sier seg enig med både Forsvarspolitisk utvalg og forsvarssjefen
i at utviklingen må fortsette langs disse linjer.
Komiteen vil særlig understreke
viktigheten av å utvikle en operativ struktur med en best mulig balanse
mellom reaksjonsevne og utholdenhet i strukturen. Denne balansen
krever et visst volum i styrkestrukturen for å gjøre det mulig å
løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen er, som
Regjeringen skriver i proposisjonen, særlig aktuell i forhold til
mindre og sårbare fagmiljøer som er etterspurte internasjonalt,
men er også en utfordring i andre deler av strukturen. Komiteen tar
Regjeringens gjennomgang av hvilke sentrale vurderinger som har blitt
gjort i utformingen av den operative strukturen til orientering.
Komiteen vil understreke den
avgjørende betydningen for et lite land som Norge av å ha fleksible
og scenariorobuste styrker og kapasiteter.
Komiteen viser til
at hovedtrekkene i den eksisterende ledelsesmodellen ble besluttet
av Stortinget gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002),
jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og ble implementert høsten 2003.
I forrige langtidsplan, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp.
nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til grunn en ytterligere videreutvikling og
effektivisering av den strategiske ledelsen. Komiteen viser
videre til at Regjeringen i proposisjonen skriver at erfaringene
med den nåværende ledelsesmodellen i overveiende grad er positive
og at den har gitt betydelige forbedringer innenfor de områdene
Stortinget la vekt på. Samtidig har erfaringene vist at det fortsatt eksisterer
et potensial for ytterligere forbedringer. Dette gjelder særlig
enklere grensesnitt og tydeligere ansvarslinjer mellom departementet, Forsvarsstaben,
underlagte nivåer og kommandostrukturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har notert seg at Regjeringen
uttaler at den ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av
Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen
Stortinget vedtok i 2002, der Forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert i departementet.
På denne bakgrunn er flertallet overrasket over
at Regjeringen likevel foreslår at generalinspektørene og deres
stabsfunksjoner skal organiseres utenfor Forsvarsstaben, som et underliggende
nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer.
Med bakgrunn i at flertallet ønsker
en gjennomgang av de erfaringer dagens ledelsesstruktur har gitt,
ønsker flertallet ikke at generalinspektørene og
deres stabsfunksjoner skal organiseres utenfor Forsvarsstaben, før
resultatene av en evaluering foreligger, og at dette da vurderes
på den bakgrunn.
Flertallet finner dette forslaget
uheldig og inkonsistent, gitt at spørsmålet har vært grundig vurdert
ved tidligere anledninger. En desentralisert løsning, slik Regjeringen
nå foreslår, ble senest forkastet i 2001, under regjeringen Stoltenberg
I. Flertallet legger vekt på viktigheten av at Forsvarets
ledelse ivaretar både fellesinteresser og mer forsvarsgrensspesifikke
synspunkter i et helhetlig perspektiv, og viser til at dette har
vært en av hovedbegrunnelsene for den utviklingen av Forsvarets
strategiske ledelse som har funnet sted de siste årene. Ved å la
Generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået skulle man
legge til rette for tverrprioriteringer og effektiv ressursutnyttelse,
samtidig som lederne for forsvarsgrenene skulle sikres en synlig rolle
og innflytelse. Denne modellen har hatt Stortingets tilslutning.
Den nåværende organisering har vært implementert fra 2003 og fullført først
ved innflytting i det nye ledelsesbygget i 2006–2007, og har således
fått virke i meget kort tid.
En ny omrokkering vil, etter komiteens
medlem fra Høyre sin oppfatning, derfor stå i klar motsetning
til hele tankegangen bak de siste 5 årenes utvikling i retning av
en integrert strategisk forsvarsledelse med samlokalisering mellom
departementet og Forsvarsstaben, og så betydelig tvil om verdien
av de reformer som har funnet sted.
Dette medlem har også registrert
at en utflytting av generalinspektørene til de respektive forsvarsgrenssentra
har vært forsøkt i Sverige – med såpass lite tilfredsstillende resultat
at de etter fire år ble flyttet tilbake til Högkvarteret i 2003,
og nå igjen inngår i den sentrale forsvarsledelsen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser videre at en organisering
utenfor Forsvarsstaben i betydelig grad vil vanskeliggjøre den daglige
styring av etaten, blant annet ved å svekke mulighetene for løpende
økonomistyring ved at meget viktige kapitteleiere adskilles fra
den sentrale økonomiforvaltning. Forsvarssjefen legger stor vekt
på disse forhold i sitt "Prinsipielle syn på det nye forsvaret,
hovedutfordringer og langsiktige konsekvenser", som er vedlagt proposisjonen.
Flertallet anser at en utflytting
vil skape behov hos Forsvarsstaben for en egen kompetanse på flere
av de felt som i dag håndteres internt av grenstabene. Dette vil
etter flertallets oppfatning skape en duplisering
av kompetanse og personell, hvilket etter flertallets syn
vil medføre ekstra kostnader og mulige negative konsekvenser for
kompetanseutvikling og ledelsesfunksjonene. Flertallet mener
derfor at generalinspektørene må forbli en del av Forsvarsstaben.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Regjeringen
ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av Forsvaret. Generalinspektørene
og deres stabsfunksjoner, samt funksjoner og kompetanse som i dag
er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, foreslås
derfor samlet til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen
i de respektive forsvarsgrener. Disse medlemmer merker
seg at endringene i stor grad er en tilpasning og videreutvikling
av organisasjonsstrukturen til i større grad å reflektere den faktiske styringen
i dagens organisasjon. Videre merker disse medlemmer seg
at tiltaket vil gi en funksjonell og hierarkisk ryddighet med et
større sammenfall mellom hvordan styringslinjene faktisk går og
hvor myndighet er delegert, noe som er en viktig forbedring i seg
selv. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer at
generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres i tilknytning
til de respektive forsvarsgrener.
Disse medlemmer mener at ved
å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning
til forsvarsgrenenes virksomhet, vil vi skape en nærhet til kjernevirksomheten
som vil styrke mulighetene for god og effektiv styring, og forsvarlig
forvaltning av ressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen i hovedtrekk ønsker å videreføre ordningen
med integrert strategisk ledelse som ble vedtatt av Stortinget i
2002. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen
i proposisjonen tilkjennegir at det vil bli visse endringer i modellen. Disse
medlemmer legger til grunn at ordningen åpenbart medfører
konflikter knyttet til den politiske ledelses rolle og den fagmilitære ledelses
rolle. Disse medlemmer mener at ordningen etter 5
år derfor bør evalueres i sin helhet og legges frem for Stortinget
på en hensiktsmessig måte.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en
evaluering av ordningen med integrert departement og forsvarsledelse."
Komiteen viser til
at hovedoppgavene for den operative kommandostrukturen er ledelse
av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner
i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd
med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon er
tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og koordinering
av fellesoperative og allierte øvelser. Komiteen viser
videre til at Forsvarets operative kommandostruktur i dag utgjøres
av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger
med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø som en
underlagt krisestyringskommando.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
anbefaler at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN samles,
og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter, lokalisert
på Reitan.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Stortinget
vedtok dagens struktur våren 2001, gjennom behandlingen av Innst.
S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001) og at denne
ble videreført i 2004 gjennom Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf.
St.prp. nr. 42 (2003–2004). Flertallet vil understreke
at Norge i dag har ett operativt hovedkvarter (FOHK), lokalisert
til Jåttå i Stavanger, med en underlagt regional krisestyringskommando
(LDKN), lokalisert til Reitan i Bodø, og at denne strukturen er
i tråd med Stortingets tidligere vedtak.
Flertallet ser at Regjeringens
anbefaling om opprettelsen av et hovedkvarter på Reitan tar utgangspunkt
i FS 07, hvor forsvarssjefen går inn for en samling av betydelig
forsvarsaktivitet i Bodø, blant annet som hovedbase for kampflyvåpenet
og samling av dagens kontroll- og varslingsstasjoner. Flertallet ser
at denne samlingen nå uansett ikke vil bli gjennomført i tråd med
forsvarssjefens studie, og mener at dette også endrer premissene
for lokaliseringen av Forsvarets operative hovedkvarter.
Uavhengig av dette oppfatter flertallet dagens operative
ledelse av Forsvaret som god, og har registrert at både FOHK og
LDKN de siste årene har vært igjennom omorganiseringer for å effektivisere
og strømlinjeforme organisasjonene, samtidig som dublerende prosesser
og kompetanse i stor grad er fjernet. FOHK og LDKN fremstår i dag
som autonome avdelinger, med definerte oppgaver og grensesnitt.
Det er etter flertallets mening ingen operative hensyn
som tilsier at FOHK på Jåttå bør legges ned. Flertallet vil
i den forbindelse også anerkjenne det viktige og meget gode arbeidet
som i dag utføres ved LDKN, og forutsetter at kommandoen videreføres
i tråd med Stortingets vedtak som en regional krisestyringskommando
med fokus på nordområdene. Flertallet viser videre
til at den operative ledelsen representerer kjernefunksjoner i Forsvaret.
Viktigheten av disse funksjonene nødvendiggjør etter flertallets
mening at FOHK og LDKN kan avlaste hverandre hvis beredskapssituasjonen
skulle tilsi dette.
Flertallet vil påpeke at man
ved en nedleggelse risikerer et betydelig kompetansetap, som heller
vil svekke Forsvarets operative ledelse. Ved en nedleggelse av FOHK
er det rimelig å tro at høyt kompetent personell, i dagens gode
arbeidsmarked, vil fratre sine stilinger og at rekrutteringsgrunnlaget
til et nytt operativt hovedkvarter på Reitan derved vil svekkes
dramatisk. Flertallet vurderer den kompetanse som
i dag finnes ved FOHK som meget høy, og ser det som utfordrende
å skulle erstatte denne fra andre deler av Forsvaret. Basert på
erfaringer fra andre større omstillinger vil et slikt kompetansetap
starte meget raskt og en gjenoppbygging kreve lang tid. For et fagmiljø
som ved en eventuell opprettelse av et nytt HK allerede vil gjennomgå
en betydelig omstilling, vil dette være særlig utfordrende.
Flertallet viser til at forsvarskomiteen
flere steder i denne innstillingen påpeker viktigheten av alliert
tilstedværelse og aktivitet i Norge. Etter flertallets oppfatning
er den aktivitet som i dag finner sted ved NATOs Joint Warfare Centre (JWC),
som er samlokalisert med FOHK på Jåttå, i så måte av meget stor
betydning. Flertallet vil vise til at denne samlokaliseringen
og de oppnåelige synergieffekter var et avgjørende premiss i Norges
argumentasjon for en lokalisering av JWC i Norge og på Jåttå. Signaleffekten
ved en eventuell nedleggelse av FOHK nå vil derfor være meget uheldig. Flertallet mener
at forholdet til JWC ikke kan avgrenses til et spørsmål om vertslandsstøtte,
slik Regjeringen søker å gjøre. En nedleggelse av FOHK vil fjerne
de synergieffekter som i dag finnes mellom Forsvarets operative
ledelse og JWC, og endre forutsetningene for NATOs videre tilstedeværelse
på Jåttå.
I denne sammenheng har flertallet også
notert seg at den eneste kommentaren som er synliggjort fra NATO-hold
er en merknad om at vertslandsstøtten forutsettes opprettholdt på dagens
nivå. Flertallet vil i den sammenheng vise til sine
merknader under avsnittet om Madlaleiren, men anser at Regjeringens
forslag for hvordan vertslandsstøtten til JWC skal opprettholdes
ved en eventuell nedleggelse av FOHK og Madlaleiren som særdeles
lite kostnadseffektivt og praktisk vanskelig gjennomførbart. Det
synes ikke tilstrekkelig kvantifisert hva vertslandsstøtten vil
innebære eller koste, men det synes klart at forslaget blant annet
vil utløse investeringsbehov i Vatneleiren i hundremillionersklassen.
Flertallet anser at alternativ
til Regjeringens forslag om lokalisering av Forsvarets operative hovedkvarter
ikke synes tilstrekkelig utredet, og finner dette meget uheldig. Flertallet finner også
en betydelig usikkerhet knyttet til de økonomiske forutsetningene
for, og eventuelle gevinstene av, en nedleggelse av FOHK og opprettelse
av et nytt hovedkvarter på Reitan. Flertallet frykter
at de økonomiske omstillingskostnadene ved nedleggelsen vil kunne
bli meget høye, og gå på bekostning av Forsvarets operative evne,
som allerede er på et kritisk lavt nivå.
Flertallet anbefaler på denne
bakgrunn at Forsvarets operative kommandostruktur opprettholdes
som i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å justere
kommandostrukturen slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som
skal lede og de avdelinger som skal ledes, og går derfor inn for
at virksomheten som i dag ivaretas av Forsvarets fellesoperative
hovedkvarter (FOHK) og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) samles,
og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.
Disse medlemmer vil lokalisere
Forsvarets nye fellesoperative hovedkvarter til Reitan ved Bodø,
ikke minst av hensyn til nordområdenes sentrale betydning også i
fremtiden. Tiltaket vil, i tillegg til å gi driftsmessige besparelser
primært gjennom å redusere antall fjellanlegg i drift, også innebære
en robust kapasitet til å lede operasjoner og større øvelser nasjonalt,
samt oppfølging av styrkebidrag til operasjoner i utlandet, noe disse
medlemmer mener er viktig å kraftsamle ressursene i Forsvaret
på å løse. Disse medlemmer er opptatt av at vi skal
ha et forsvar i balanse mellom topp og bunn, noe som betyr at det
er nødvendig å ha en operativ kommandostruktur i Forsvaret som er
robust nok til å sikre rettidige beslutninger, og som står i forhold
til forsvarsstrukturen for øvrig. Disse medlemmer viser
også til at Norge med denne modellen vil få ett hovedkvarter som
kan håndtere og følge opp alle norske styrker i nasjonale operasjoner og
operasjoner i utlandet, samt lede og gjennomføre større nasjonale
fellesoperasjoner og større flernasjonale øvelser. Det vises videre
til at tiltaket vil gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig
ledelse av operasjoner. Disse medlemmer vil også
understreke at et samlet operativt hovedkvarter lokalisert ett sted,
er i tråd med anbefalingen fra et samlet forsvarspolitisk utvalg
(FPU) jf. NOU 2007:25 – Et styrket forsvar, og den fagmilitære anbefalingen
fra forsvarssjefen. På grunn av økt strategisk betydning mener disse
medlemmer det er nødvendig for Forsvaret å styrke sin tilstedeværelse
i nordområdene, noe som er viktig for hele landet, og etableringen
av ett Forsvarets operativt hovedkvarter på Reitan vil nettopp styrke
Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene.
Komiteen vil understreke
behovet for korrekt og oppdatert informasjon som grunnlag for militære
og politiske beslutninger, og viser til Etterretningstjenestens
sentrale rolle i å fremskaffe en slik. Komiteen støtter
på denne bakgrunn at E-tjenesten skal prioriteres også i kommende langtidsperiode.
Komiteen er bekymret
over situasjonen og utviklingen i Hæren, og stiller seg derfor bak Regjeringens
uttalte intensjon om å styrke Hæren fra dagens nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har notert det store antallet
bekymringsmeldinger som har kommet den siste tiden, både fra fagmiljøene
i Forsvaret og i den offentlige debatten. Disse medlemmer har
særlig merket seg de utsagn som har kommet fra Hærens øverste ledelse
om at Hærens avdelinger på det nåværende tidspunkt ikke er i stand
til å løse sine oppgaver. Det er tydelig at Hæren står overfor store
utfordringer både på kort og lang sikt, og disse må etter disse
medlemmers mening adresseres og møtes i sammenheng.
Komiteen anerkjenner
at ambisjonene har vært høyere enn Hærens personelloppsetning og styrkebrønn
har kunnet oppfylle. Det er derfor av vital betydning at styrking
av Hæren får en kraft og et reelt innhold som så snart som mulig
kan bringe Hæren styrkemessig opp på linje med ambisjonene.
Komiteen ser at aktiv innsats
og tilstedeværelse på land også i fremtiden vil være en av grunnforutsetningene
for å forebygge, håndtere og avslutte konflikter. Det å kunne ta
og holde hele eller deler av et territorium vil fortsatt stå sentralt,
både i forhold til å kunne nå rent militære mål, men også som forutsetning
for å kunne oppfylle sentrale politiske mål knyttet til ivaretakelse
av sikkerhet, menneskerettigheter, sivilt-militært samarbeid og
den bredere politiske og økonomiske utvikling i et område. Komiteen anser
det derfor som nødvendig for Norge å ha styrker som gjennom tilstedeværelse og
innsats på landjorden kan håndtere de situasjoner som skulle oppstå,
enten nasjonalt eller som en del av en flernasjonal innsats.
Komiteen ser at Hærens avdelinger
er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, som grensevakt og vakthold
for Kongehuset, i tillegg til beredskapsoppdrag og størstedelen
av våre bidrag til oppdrag i pågående utenlandsoperasjoner, og komiteen deler
Regjeringens oppfatning om at disse oppgavene i sum er meget krevende.
Komiteen vurderer at det over
tid ikke kan forsvares å videreføre en hær som er for liten til å
kunne håndtere relevante scenarier.
Komiteen mener at Hæren må være
relevant også i de mest krevende scenarioer som kan anses som aktuelle.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at Forsvaret i så
måte står ved et viktig veiskille.
Hærens aller viktigste rasjonale er etter disse medlemmers mening
å avverge et territorielt angrep enten mot eget territorium eller
mot en alliert gjennom evne til sammen med allierte å kunne avvise
et slikt angrep. Bakkestyrker utgjør også hovedkomponenten i internasjonale
operasjoner, hvor Norge deltar for å bidra til internasjonal fred
og sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at den anbefalte hærstrukturen
besitter de grunnleggende kapasitetene som er nødvendig for krisehåndtering
og suverenitetshevdelse. Disse medlemmer viser til
at Hæren skal bidra til å møte utfordringer i hele konfliktspekteret,
både nasjonalt og internasjonalt.
Disse medlemmer mener også at
bakkestyrker utgjør hovedkomponenten i internasjonale operasjoner,
hvor Norge deltar for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener også at Norges evne
til å bidra substansielt i internasjonale operasjoner er nært knyttet
til evnen til å stille en manøveravdeling over tid. Flertallet betviler
sterkt om den foreslåtte hærstrukturen er tilstrekkelig til å oppfylle
disse ambisjonene.
Videre ser flertallet med stor
bekymring på at manøveravdelingene har en redusert oppsetning i
forhold til tilsvarende avdelinger hos våre allierte.
Komiteen vil vektlegge
betydningen av å opprettholde og styrke den operative evnen i de
eksisterende avdelingene, og ser positivt på tiltak for å styrke
bataljons- og brigadenivået i Hæren. Komiteen forutsetter
at personellrammene og oppsetningen i avdelingene fylles.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
av at kjernen i Hærens kapasitet er evnen til å gjennomføre taktiske
samvirkeoperasjoner. Med taktiske samvirkeoperasjoner menes evnen
til å planlegge, lede og gjennomføre en koordinert innsats med ressurser
fra Hærens egne troppearter, og eventuelt felleskapasiteter, i hele
konfliktspennet – i samspill mellom ulike virkemidler. Komiteen vil
understreke den kritiske betydningen av å opprettholde og styrke en
brigadestruktur som kan planlegge og gjennomføre integrerte landoperasjoner
og drive kontinuerlig styrkeproduksjon og beredskap hjemme, og som
tilføres ressurser og gis anledning til å øve for dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, frykter at brigadeledelsen
i dagens situasjon er ferd med å forvitre.
Komiteen gir videre
sin tilslutning til arbeidet med å utvikle fleksible og modulbaserte
samvirkesystemer i Hæren.
Komiteen anerkjenner at Hæren
er bygget noe opp de seneste år og gir sin tilslutning til de grep Regjeringen
foreslår for å styrke Hæren videre fra dagens nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser at disse tiltak ikke
er tilstrekkelige til å gjøre Hæren i stand til å løse sine oppgaver
i tråd med de ambisjoner som er skissert i proposisjonen og her. En
forsterkning av dagens avdelinger og en ytterligere oppbygging er
derfor nødvendig.
Dette nødvendiggjør en umiddelbar ytterligere innsats
for å styrke bemanningen i avdelinger innenfor støtte- og ledelseselementene,
som blant annet etterretning, CSS, samband, sanitet, militærpoliti
og ingeniørelementer, gjennom i større grad å beholde dagens personell
og ved aktiv og målrettet rekruttering. Disse avdelingene, som i dag
opplever uforsvarlig stor slitasje, må gjøres mer robuste gjennom
økte personelloppsetninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har
bygget opp Hæren med over 40 pst. de siste år. Disse medlemmer viser videre
til proposisjonens ambisjon om ytterligere å styrke Hæren. Disse
medlemmer mener det er viktig at denne styrkingen rettes
inn mot de deler av Hæren som opplever den største belastningen,
og da især styrke befalsoppsettingen i støtte- og ledelseselementene
som blant annet etterretning, ingeniør, samband, sanitet og CSS.
Disse medlemmer har merket seg
proposisjonens understrekning av at Hæren skal ha kapasitet til
å gjennomføre selvstendige landoperasjoner og skal kunne drive høyintensitetsstrid
for en begrenset periode. Videre er det lagt til grunn at den anbefalte
strukturen vil ha evne til å håndtere en begrenset militær eller
en asymmetrisk trussel innenfor en nasjonal ramme. Disse
medlemmer mener at dette ambisjonsnivået også setter et
klart minimumsnivå for den videre utviklingen av Hæren, og at det må
vurderes om ikke Hæren må utvides ytterligere på sikt. Disse
medlemmer mener at en slik utvidelse må ses i lys av et
eventuelt fremtidig landforsvar som vurderer Hæren og Heimevernet
i en større integrert sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har registrert at generalinspektøren
for Hæren har uttalt at Hæren må dobles i forhold til dagens størrelse for
å kunne løse sine oppgaver. Det må etter flertallets mening
derfor gjennomføres en ytterligere styrking av bataljonsstrukturen,
ved opprettelsen av en fjerde manøverbataljon i løpet av perioden. Flertallet vil
oppfordre Regjeringen til allerede på kort sikt å foreta de nødvendige
tiltak for å forberede en slik oppbygging. Flertallet ønsker,
og forutsetter at det planlegges for, at Hæren på sikt styrkes ytterligere utover
dette for å settes i stand til å løse sitt oppdrag.
Komiteen har også
registrert en debatt om hvordan hærstrukturen kan tilføres utholdenhet og
dybde gjennom oppbyggingen av en styrkereserve, og ber Regjeringen
vurdere mulige alternativ for dette og melde tilbake til Stortinget
på egnet vis.
Komiteen vil peke på at de oppgaver
Hæren skal dekke er krevende, og at vektleggingen av disse er økt.
Regjeringen har rett i at behovet for landstyrker som kan bidra
i operasjoner over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – fortsatt
er høyt.
Hva gjelder ledelsens struktur og
organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets
strategiske ledelse og mener at Hærstaben bør forbli en del av Forsvarsstaben.
Komiteen viser til
at Sjøforsvaret har en helt sentral rolle i håndteringen av de utfordringer
vi vil kunne møte i våre nærområder, gitt Norges langstrakte kystlinje
og omfattende ansvarsområde og interesser til havs. Samtidig skal
Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter til operasjoner
i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående marinestyrker
og til operasjoner i regi av FN og NATO. Sjøforsvaret må derfor
fortsatt kunne møte maritime utfordringer i fred, krise og krig,
i egne og fremmede farvann. Komiteen deler på denne
bakgrunn Regjeringens vurdering når det i proposisjonen uttales
at Sjøforsvarets mest sentrale bidrag til løsning av oppgavene nasjonalt
ligger i evnen til tilstedeværelse med relevante kapasiteter over
tid. Komiteen deler synet på at evne til nasjonal krisehåndtering
og suverenitetshevdelse krever selvstendig norsk innsats med relevante
maritime kapasiteter for at denne evnen skal være troverdig.
Komiteen noterer at Sjøforsvarets
fartøysstruktur anbefales videreført bestående av fem fregatter
med NH-90 helikoptre, seks missiltorpedobåter (MTB), seks mineryddingsfartøyer
og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy, samt at Marinejegerkommandoen,
Kystjegerkommandoen og Minedykkerkommandoen også videreføres. Komiteen noterer
at dette, etter Regjeringens oppfatning, innebærer at de grunnleggende
sjømilitære basisfunksjonene videreføres. Komiteen noterer
seg at denne kombinasjonen med fartøyer og strukturelementer skal
sette Forsvaret i stand til å operere effektivt i kystsonen. Komiteen noterer
videre at det taktiske, sjøbaserte ledelseselement (Commander Norwegian
Task Group – CNORTG) også anbefales videreført.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser at Sjøforsvaret med
denne strukturen er godt rustet til å løse sine oppgaver, men vil
likevel gjøre oppmerksom på at man ser et økonomisk usikkerhetsmoment
forbundet med driftsutgiftene for fartøysstrukturen. Flertallet forutsetter
at departementet følger utviklingen på området nøye, og har lagt
tilstrekkelige usikkerhetsvurderinger av reelle eierkostnader til
grunn.
Komiteen forutsetter
videre å bli holdt orientert dersom kostnadsbildet endres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel poengtere at
den har klare ambisjoner for driftsnivået og den operative virksomheten
i Sjøforsvaret. Flertallet har notert at fregattene
i utgangspunktet er satt opp med kun én besetning, og anser at dette
vil legge klare begrensninger på drift og operasjonsmønster. Flertallet har
også særlig merket seg at det i proposisjonen advares mot at driftsnivået
for nye fartøyer i Sjøforsvaret ikke må legges på et nivå som ikke
er bærekraftig. Dette kan ikke oppfattes annerledes enn et varsel
om at budsjettene ikke vil gi muligheter for optimal drift av fartøyene. Flertallet vil
understreke at det vil være meget uheldig både for Sjøforsvaret
og for Norge om fartøyene ikke seiler tilstrekkelig.
Flertallet mener at en såpass
omfattende fartøystruktur stiller store krav til tilstrekkelig bemanning,
og at særlig konseptet for de nye fregattene stiller høye krav til
kompetanse og utdanning. Flertallet viser i den forbindelse
til Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for
budsjettåret 2006 (Dokument nr. 1 (2007–2008)), hvor Riksrevisjonen
betviler Sjøforsvarets evne til å utdanne og beholde tilstrekkelig
personell til å drifte fregattene i tråd med forutsetningene. Riksrevisjonen
henviser til at kvotene ved Sjøkrigsskolen er redusert og at Fregatt
treningssenter foreløpig ikke dekker de opplæringsbehovene det er
tiltenkt. Flertallet har notert seg at Forsvarsdepartementet
i sitt svar til Riksrevisjonen opprettholder sitt synspunkt om at
det vil være nok personell og kompetanse til å drifte inntil tre
fregatter samtidig fra 2010. Flertallet har likevel
registrert at evaluering i 2007 viste at det manglet 280 hjemler
i Marinen, og at det i 2008–2010 vil bli uteksaminert 90 befal for
lite i forhold til Sjøforsvarets reelle behov, og forutsetter at
Regjeringen holder Stortinget informert om utviklingen på egnet
vis.
Sett i sammenheng med at driftsutgiftene potensielt
er meget høye, forutsetter flertallet at departementet
følger problemstillingene knyttet til drift av Sjøforsvarets fartøy
særdeles nøye og holder Stortinget orientert på egnet vis. Flertallet forventer
også at Stortinget gjennom budsjettprosesser og rapportering får
tilgang til underlagsmateriale som gjør det mulig for Stortinget
på bedre måte å ta stilling i disse helt avgjørende forhold for
Sjøforsvarets virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti anser at Sjøforsvaret med denne
strukturen er godt rustet til å løse sine oppgaver, men har samtidig
merket seg behovet for stramme prioriteringer for å sikre at driftsnivået
med de nye fartøyene ikke legges på et for høyt og ikke bærekraftig
nivå, og understreker betydningen av at dette følges opp og gis
nødvendig fokus i tiden fremover. Disse medlemmer viser
også til at finansieringsløsningen for den anbefalte strukturen
inkluderer gjenstående innfasing av fregatter og MTB-er, i henhold
til de driftskonsepter som er lagt til grunn i de fagmilitære anbefalinger.
Regjeringen anbefaler å videreføre
de nye missiltorpedobåtene av Skjold-klassen. Komiteen støtter
dette og sier seg enig med Regjeringen i at disse fartøyene representerer
en vesentlig ressurs, både knyttet til sjøkontroll og sjønektelse. Skjold-klasse
MTB har farts- og manøveregenskaper som gjør at de er spesielt egnet
til å utfylle fregattene i overflaterollen i kystnære operasjoner.
I tillegg bidrar fartøysklassen til antall overflatefartøy i strukturen,
noe som er en vesentlig faktor i forhold til militær tilstedeværelse
og reaksjonsevne på sjøen.
Komiteen viser til at logistikkfartøy
anses vesentlige for utholdenhet i maritime operasjoner, både nasjonalt
og internasjonalt, og at dagens to fartøy planlegges erstattet med
et nytt logistikkfartøy. Komiteen har notert at det
finnes meget god operativ begrunnelse for anskaffelsen av et slikt
fartøy, men er likevel oppmerksom på at det vil ta flere år før
et eventuelt nytt fartøy er operativt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at et logistikkfartøy
i sin natur har begrensninger som gjør at det aldri vil kunne være
en fullgod erstatning for en landbasert støttestruktur.
Komiteen forutsetter
at det er gjort tilstrekkelige vurderinger av hvordan styrkebeskyttelsen av
et nytt logistikkfartøy skal ivaretas, og forventer at også muligheten
for allierte fellesløsninger for sjøbasert logistikk vurderes og utredes.
Komiteen vil understreke Kystvaktens
særlige viktighet for Norge som kyst- og sjøfartsnasjon. Komiteen viser
til at Kystvakten videreføres med 15 fartøy, hvorav ytre kystvakt
består av 10 fartøy, og indre kystvakt av fem fartøy. Komiteen registrerer
at det for ytre kystvakt legges til grunn en kvalitativ oppgradering
av fartøysstrukturen, kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet
og mobilitet ved innføring av nye NH-90 helikoptre til erstatning
for dagens Lynx-helikoptre og at indre kystvakt videreføres med
5 fartøyer utrustet med mindre hurtiggående patruljefartøyer som
kan operere selvstendig.
Komiteens medlemmer, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser positivt
på at det legges opp til at alle fartøyene, både i indre og ytre
kystvakt, skal driftes med et tobesetningskonsept for maksimal utnyttelse
av tilgjengelige fartøyer, og forutsetter at dette følges opp.
I proposisjonen uttaler Regjeringen at den vil vurdere
å kjøpe de av dagens kystvaktfartøy som er bygget etter Forsvarets
spesifikasjoner, men som man i dag leier av private rederier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at det må påvises
reelle operative eller økonomiske gevinster ved å endre dagens ordning
dersom dette skal være aktuelt, og forutsetter at Regjeringen i
så tilfelle kommer tilbake til Stortinget med en egen sak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at kjøp kan være en fornuftig
investering, og støtter derfor Regjeringens vurdering om eventuelt
å kjøpe de av dagens kystvaktfartøy som er bygget etter Forsvarets
spesifikasjoner, men som man i dag leier av private rederier.
Hva gjelder ledelsens struktur og
organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets
strategiske ledelse og mener at Sjøforsvarsstaben bør forbli en
del av Forsvarsstaben.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for bemanningssituasjonen i Kystvakten. Disse medlemmer frykter
at Kystvaktens antall operative tjenestedøgn vil bli begrenset,
som følge av for få hjemler i forhold til de utfordringer Kystvakten
står overfor. Kystvaktens tilstedeværelse er essensiell for ivaretakelse
av norske interesser i våre havområder, og aktiviteten må i så henseende,
etter disse medlemmers oppfatning, økes i forhold
til dagens situasjon. Disse medlemmer ser i denne
sammenheng nødvendigheten av en styrking av Kystvakten økonomisk
og organisasjonsmessig, for å imøtekomme de stadig utvidede ansvarsområder
som skal ivaretas av tjenesten.
Med de merknader som er fremkommet over, slutter komiteen seg
til forslaget til operativ struktur for Sjøforsvaret.
Komiteen viser til
at luftstyrkenes oppdrag normalt vil være overvåkning, informasjonsinnhenting,
luftkontroll, bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse
og lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener. Felles
for oppdragene er at de ofte inngår i en fellesoperativ ramme. Luftstyrker
bidrar i slike sammenhenger med støtte til eller skaper forutsetninger
for, øvrige luft-, land- og sjøstyrkers evne til å løse sine oppdrag.
I tillegg til bidrag i forbindelse med operasjoner i utlandet, bidrar Luftforsvaret
i kontinuerlige og rutinemessige oppdrag knyttet til overvåkning,
suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette skjer blant annet
gjennom luftovervåkning, jagerflyberedskap og maritime patruljefly
til støtte for Kystvakten og Marinen. Luftforsvaret støtter også
jevnlig spesialstyrker og landstyrker med blant annet helikoptre,
transportfly og kampfly.
Komiteen merker seg at anskaffelsen
av en ny kampflykapasitet til Luftforsvaret vil være en avgjørende
rammefaktor for virksomheten også på kort sikt, til tross for at
en anskaffelse og utskifting av dagens kampflyflåte fortsatt ligger en
god stund frem i tid. Komiteen noterer at Regjeringen
i proposisjonen orienterer om status og videre fremdrift for anskaffelsesprosjektet
og at man vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak i løpet
av 2008.
Komiteen viser videre til at
Regjeringen anbefaler å videreføre bredden av dagens kapasiteter i
Luftforsvaret. Dette skal hovedsakelig skje gjennom organisatorisk
videreutvikling og investeringer i nye materiellsystemer og ny teknologi. Komiteen gir
sin tilslutning til at strukturen videreføres på denne måten, og
legger Regjeringens forslag til grunn for den operative strukturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel bemerke at
man har registrert betydelige utfordringer med å holde flåtene med
aldrende fly, særlig F-16 og P-3 Orion på vingene og tilstrekkelig
forsynt med reservedeler.
Komiteen forventer
at eventuelle mangler som har konsekvenser for operativ virksomhet,
rettes opp så snart som mulig. Komiteen har også
notert seg Forsvarsdepartementets svar på skriftlige spørsmål av
3. juni 2008, hvor det sies at den langsiktige utbedringen av problemet
med Orion-flyene blant annet er å gjennomføre et vedtatt prosjekt
for strukturoppgradering, som vil pågå de neste fem årene. Komiteen imøteser
den forbedring i status som dette er forventet å medføre allerede
fra høsten 2008 og forutsetter at Stortinget på egnet vis holdes
informert om status for Orion-flyene, som utgjør en avgjørende kapasitet
for Forsvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har samtidig merket seg at
viktige deler av Luftforsvarets operative kapasiteter har nådd en alder
der utfordringer knyttet til tilgjengelighet og vedlikehold skaper
operative begrensninger, og understreker betydningen av at det arbeides kontinuerlig
for å sikre en størst mulig tilgjengelighet på flyparken, både på
kort og lang sikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Innst. S. nr.
287 (2006–2007) fra forsvarskomiteen om investeringar i Forsvaret,
jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007) Om investeringar i Forsvaret, vedrørende
Forsvarets behov for transportflykapasiteter. I ovennevnte saker
ble det fastslått at en nasjonalt kontrollert taktisk transportflyflåte
i framtiden vil ha en sentral rolle i det norske forsvaret, både
nasjonalt og som bidrag til internasjonale operasjoner ved behov. Flertallet merket
seg videre at transportflyene også vil være viktige for innsetting
av FN-styrker i fredsopprettende eller fredsbevarende oppgaver, samt
til sivile oppgaver som humanitær bistand og nødhjelp. Våre gamle
C-130H transportfly er nå tatt ut av tjeneste, og Forsvaret står
således uten taktisk transportflykapasitet. Flertallet ønsker
i denne sammenheng å vise til St.prp. nr. 1 (2006–2007) for budsjetterminen
2007, utgiftskapitler 1700–1795 og inntektskapitler 4700–4799, hvor
det fremkommer følgende:
"Det er inngått kontrakt om å skifte yttervinger på
fire av våre C-130 Hercules transportfly for å fjerne restriksjonene
som ble innført i april 2005. Disse restriksjonene ble innført etter
anbefaling fra flyprodusenten, og har redusert flyenes kapasitet
med hensyn på rekkevidde, lasteevne og operasjonsområde. Dette skiftet
av yttervinger vil, sett i sammenheng med en mindre oppgradering av
enkelte av flyenes komponenter, gjøre at flyene igjen kan utføre
alle typer kjente oppdrag frem til ca. 2012– 2015".
Flertallet kan ikke se at det
har oppstått andre forutsetninger for operasjonell virksomhet av våre
C-130H transportfly, enn hva som var kjent på bestillingstidspunktet
for anskaffelsen av vedlikeholdet på eksisterende fly og nyanskaffelsen
av C-130J transportfly. Flertallet ønsker derfor
en redegjørelse for hvorfor det gjennomførte vedlikehold på våre
gamle transportfly ikke medførte de kapasiteter som lå til grunn
for bevilgningene til vedlikeholdet og oppdateringene som ble gjennomført.
Videre ønsker flertallet i samme redegjørelse en forklaring
på hvorledes Regjeringen skal løse de taktiske transportflybehovene
frem til våre nye C-130J er fullt operative.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i lang tid
ikke har hatt en tilfredsstillende operativ taktisk transportflykapasitet
med våre C-130 H Hercules anskaffet i 1969. I tillegg har det medført
store driftskostnader å vedlikeholde de gamle flyene. På bakgrunn
av denne situasjonen vil disse medlemmer vise til
at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 287
(2006–2007) jf. St. prp. nr. 78 (2006–2007), vedtok å anskaffe fire
nye transportfly av typen C-130J, noe som vil gi Norge en tilfredsstillende
taktisk transportflykapasitet. Det første flyet vil bli levert høsten 2008
og de tre neste i 2009 og 2010. Disse medlemmer vil
vise til at det å skulle operere to flytyper parallelt vil være
lite formålstjenlig ut fra et teknisk, økonomisk og operativt ståsted,
og at det i tillegg vil forsinke den operative innfasingen av de
nye C-130 J. Disse medlemmer støtter derfor at man
faser ut de gamle transportflyene av typen C-130 H, slik at Norge raskest
mulig oppnår en tilfredsstillende taktisk transportflykapasitet.
Hva gjelder ledelsens struktur og
organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets
strategiske ledelse og anser at Luftforsvarsstaben bør forbli en
del av Forsvarsstaben.
Med de merknader som er fremkommet
over, slutter komiteen seg til forslaget til operativ struktur
for Luftforsvaret.
Komiteen er enig i
at Heimevernet (HV) de senere år har fått en mer sentral rolle i
forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. Dette som
en følge av et bredere og mer sammensatt trusselbilde. HV har i
dag et territorielt ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær
tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre
typer spesielle oppdrag og kan etter anmodning også yte bistand
til sivile myndigheter. Komiteen vil vise til den
betydelige omstillingen organisasjonen har vært igjennom de siste
årene, og forutsetter at den vellykkede kvalitetsreformen videreføres.
HV skal ha en hurtig og utholdende evne til
å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering,
forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov, og støtte
det sivile samfunn basert på det moderniserte totalforsvarskonseptet.
Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som politi, fylkesmenn,
kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et HV som
kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille en viktig
rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. HV
skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt
trent og utrustet. Komiteen vil i den forbindelse
understreke den avgjørende viktigheten av at HVs avdelinger holder
et tilfredsstillende trenings- og øvelsesnivå.
Komiteen støtter ønsket om å
øke HVs evne til samvirke med andre forsvarsgrener og styrke HVs
anvendbarhet. Dette, sammen med den pågående kvalitetsreformen,
vil videreutvikle HV mot et enda mer relevant og effektivt verktøy
for nasjonal suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til
det sivile samfunn. Komiteen ser meget positivt på
at ordningen med frivillige HV-soldater for å støtte forsvarsgrenenes
deltakelse i operasjoner i utlandet utvides og mener at HV utgjør
en meget god styrkebrønn for personell til internasjonale operasjoner.
Komiteen forutsetter at hovedtrekkene
i HVs organisasjon med distrikts- og områdeorganisering, der innsatsledelse,
innsatsstyrker, forsterkingsstyrker og oppfølgingsstyrker inngår,
samt luft- og sjøheimevernet, videreføres.
Komiteen noterer at Regjeringen
legger opp til en struktur for Heimevernet med 45 000 personell
og 11 HV-distrikter, at utdanning av befal og mannskaper til HVs
struktur skal ivaretas gjennom forsvarsgrenene, og gjennom en egen
HV utdanningsenhet for befal på Porsangmoen. HV 07 og 08 er foreslått
nedlagt og et nytt distrikt lokaliseres til Vatneleiren. HV 17 og
18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen. HV-skolen
på Dombås videreføres. HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales
avviklet.
Komiteen viser til sine merknader
om lokalisering og distriktsstruktur i kapittel 2.6.7.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at 45 000
personell er en tilstrekkelig og realistisk struktur for Heimevernet. Flertallet viser
i den forbindelse til at HV ikke har fylt dagens struktur på 50 000
personell, og mener at en slik reduksjon, som primært forutsettes
gjennomført i oppfølgingsstyrken, blant annet vil frigjøre ressurser
til aktivitet og øvelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at HVs organisasjon med de nye oppgaver de nå skal løse, som territorielt landforsvar
i kombinasjon med alle de andre oppgaver HV skal løse, har behov
for en styrking. Disse medlemmer ønsker at HV skal
bygges opp til å omfatte 50 000 soldater. Disse medlemmer ser
HV som en styrkebrønn for operasjoner både i forbindelse med utenlandsoppdrag og
tjeneste i Norge, og ser derfor det som naturlig å styrke organisasjonen
organisatorisk og økonomisk. Disse medlemmer ønsker
derfor ikke en endring av dagens HV-struktur.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler ikke Regjeringens
oppfatning av at Heimevernets behov for styrkeproduksjon og mannskapsutdanning
på sikt vil kunne ivaretas gjennom de andre forsvarsgrenene, og
mener at HVs egen mannskapsutdannelse derfor må opprettholdes. Flertallet viser
til at en egen mannskapsutdanning for HV, lokalisert til Værnes
(HVUV) ble vedtatt gjennom Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp.
nr. 45 (2000–2001), og har fungert godt.
Flertallet er forbauset over
at Regjeringen utelukkende synes å behandle spørsmålet om mannskapsutdanning
i HV som et spørsmål om base- og støttestruktur. I flertallets øyne
er dette i høyeste grad også et operativt spørsmål, og det behandles
derfor under dette avsnittet.
Flertallet mener at det er betydelig
tvil om at forsvarsgrenene, gjennom årlig innkalling av vernepliktige
til førstegangstjeneste vil være i stand til å fylle HVs behov for
mannskap, og frykter at HV vil få en betydelig underdekning i sin
mannskapsstruktur. Flertallet betviler at dette rekrutteringsgrunnlaget
som også skal dekke behovet for rekruttering til videre tjeneste
og utdanning i hele Forsvaret, kan sørge for nok volum og nyttetid
for den enkelte vernepliktige i forhold til HVs behov.
Regjeringens modell vil, etter flertallets oppfatning,
også utsette den andelen av årskullet som faktisk gjennomfører en
militær førstegangstjeneste for en dobbel belastning: Full 12 måneders
førstegangstjeneste i en av forsvarsgrenene etterfulgt av full tjeneste
i HV. Det er rimelig å anta at dette vil kunne få negative konsekvenser
for mannskapenes motivasjon.
Flertallet anser også at en egen
HV-utdanning styrker HVs egenart og lokale tilknytning. HV har tradisjonelt
organisert sin krigsstruktur i geografiske områder og avsnitt, hvor
mannskapene i størst mulig grad har vært lokalt rekruttert. Dette
har hatt en svært positiv effekt i forhold til reaksjonstid, samt
rekruttering av motiverte mannskaper med nærhet og kjennskap til
oppdrag og objekter som skal sikres. HVUV har etablert et godt samarbeid
med vernepliktsforvaltningen om å rekruttere både befal og mannskaper
med riktig geografisk tilhørighet, noe som sikrer HVs fortsatte
lokale tilknytning. Med mannskap som ikke er valgt ut på samme grunnlag
som rekrutteringsbase, vil denne lokale forankring svekkes. Dersom
HV skal overta mannskap som har vært inne til førstegangstjeneste
i en av forsvarsgrenene, for deretter å avtjene resten av verneplikten
i HV er det, etter flertallets oppfatning, rimelig
å tro at forsvarsgrenene i første rekke vil rekvirere og utdanne
mannskaper i henhold til egne behov, og i liten grad ta hensyn til
HVs behov for etterbruk. Det vil derved bli større fokus på kvalifikasjoner og
motivasjon fremfor geografisk tilhørighet. Dette vil vanskeliggjøre
videreføringen av HVs organisering med lokalt rekrutterte mannskap
og potensielt øke reaksjonstiden til avdelingene, mens nærhet og
kjennskap til oppdrag og lokale forhold reduseres.
Flertallet anbefaler på denne
bakgrunn at Heimevernets mannskapsutdanning videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at HVs utdanningsvirksomhet
på Værnes anbefales avviklet. Disse medlemmer vil
vise til at forsvarsgrenene årlig skal utdanne og overføre spesialister
og øvrige mannskaper i et antall som vil tilfredsstille behovet
for å vedlikeholde HVs struktur. Disse medlemmer vil
understreke behovet for å følge opp dette, og vil i den sammenheng
vise til at det også videreføres et visst volum på egen befalsutdanning
i Heimevernet på Porsangmoen. Dette sikrer handlefrihet også i forhold
til eventuelle fremtidige behov.
Disse medlemmer viser videre
til at det i Regjeringens anbefaling legges opp til å videreføre
antallet soldater som gjennomfører førstegangstjenesten på dagens
nivå, om lag 8 500 i året. Disse medlemmer legger tilgrunn
at HV fortsatt vil ha et betydelig og godt kvalifisert rekrutteringsgrunnlag
gjennom førstegangstjenesten i forsvarsgrenene. Mannskapene som
overføres vil ha en kvalitativt god utdanning i forhold til HVs
behov og krav. Disse medlemmer viser til at tiltaket
ikke vil få betydning for kvalitet eller volum på HVs operative
struktur og at tiltaket vil styrke vernepliktsordningen ved at Forsvaret
vil benytte vernepliktige soldater, også etter endt førstegangstjeneste. Disse
medlemmer mener at på samme måte som Heimevernet er en styrkebrønn for
resten av Forsvaret, og nå også i forhold til rekruttering til internasjonale
operasjoner, så vil Heimevernet ha et ansvar for å trene og vedlikeholde
soldater som har gjennomført førstegangstjeneste i de andre forsvarsgrenene.
Dette vil gi en bedre utnyttelse av personellet som er utdannet
gjennom førstegangstjenesten i de andre forsvarsgrenene, samtidig
som det gir en gevinst for samfunnet ved å benytte kompetansen hos
de vernepliktige i et lengre perspektiv. Disse medlemmer vil
også vise til at soldater som har gjennomført 12 måneders førstegangstjeneste
i forsvarsgrenene, frem til nå har utgjort den dominerende delen
av rekrutteringsgrunnlaget for Heimevernets struktur. Denne ordningen videreføres
med Regjeringens anbefalte løsning.
Heimevernet med en styrke på 45 000 soldater vil
etter disse medlemmers oppfatning utgjøre en viktig
del av vårt forsvar, og det er derfor nødvendig å sørge for at kvalitetsreformen videreføres
og at trenings- og aktivitetsnivået i HV framover er på et tilfredsstillende
nivå.
Komiteen viser til
at Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer og avdelinger
innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener, og at enhetene
også vil kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag i flernasjonale
styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til nasjonale bidrag
i operasjoner hjemme og i utlandet. Enhetene er innrettet fleksibelt
og kan tilpasses i volum og innretning til de enheter eller operasjoner
de skal støtte. Komiteen ser positivt på at hovedsiktemålet
med videreutvikling av felleskapasitetene har vært å forbedre deres innsats-
og reaksjonsevne, slik at støtten ikke begrenser Forsvarets operative
evne, verken nasjonalt eller i operasjoner i utlandet. I tillegg
til balanse mellom operativ struktur og felleskapasiteter, vil komiteen påpeke
betydningen av at alle felleskapasiteter er dimensjonert ut fra
konsistente forutsetninger om størrelse og antall av samtidige operasjoner. Komiteen noterer
at Regjeringen i proposisjonen skriver at den organisatoriske opphengningen
av, og styrkeproduksjonsansvaret for, fellesavdelingene blir vurdert
nærmere i det videre implementeringsarbeidet. Komiteen forutsetter
at Stortinget vil bli informert om dette arbeidet på dertil egnet
vis.
Komiteen har registrert at Regjeringen
har varslet at den allerede høsten 2008 vil komme til Stortinget
med en sak om virksomheten i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).
FLOs virksomhet har helt avgjørende betydning for et velfungerende
forsvar, og komiteen imøteser en slik gjennomgang
med stor interesse.
Komiteen noterer at
man for å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på felles logistikk- og
støtteavdelinger skal øke andelen av fast tilsatt personell og sivilt/vernepliktig
personell med beredskapskontrakter, fremfor mobiliseringspersonell,
der det i dag er en ubalanse. Komiteen støtter målsettingen
om å også kunne benytte en større andel av personellet i logistikk- og
støttestrukturen i den operative støttestrukturen.
Den helsemessige beredskapen for
våre soldater hjemme og ute er etter komiteens mening særdeles
viktig, og komiteen forutsetter at sanitetsstøtten
skal tilpasses de operative utfordringene slik at personellet til
enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk behandling. Komiteen viser
til at god sanitetsberedskap er satt opp som en av forutsetningene
for norsk deltagelse i militære operasjoner. Komiteen mener
at tvil om tilstrekkelig sanitetsberedskap er egnet til å skape
usikkerhet og uro rundt Forsvaret, og har i den forbindelse notert
seg Stortingets behandling av legedekningen i Afghanistan (Innst.
S. nr. 159 (2007–2008)). På denne bakgrunn støtter komiteen en
styrking av Forsvarets operative sanitetskapasitet.
Komiteen viser til
at Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter Forsvarets
evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme og ute,
og legger til grunn at den skal understøtte nettverksbaserte operasjonsformer,
og bidra til vesentlige forbedringer innenfor interoperabilitet,
fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet og deployerbarhet. Komiteen deler
Regjeringens syn på at viktigheten av å utnytte ny teknologi og kompetanse
for effektiv oppgaveløsning øker, og er enig i at utviklingen tilsier
økt behov for en moderne informasjonsinfrastruktur og nettverksbaserte
kapasiteter. Komiteen legger til grunn at Norge vil
følge NATOs utvikling på dette området og at Forsvaret vil støtte
seg på og bidra aktivt inn i ulike ekspert- og kompetansemiljøer
i alliansen og hos våre allierte og partnere. Komiteen anser
det som avgjørende å ha tilstrekkelig antall personell med riktig kompetanse
innen militær anvendelse og tilpasning av IKT for å kunne gjennomføre
en satsing på informasjonsinfrastruktur, og av å rekruttere, utdanne
og beholde personell med kompetanse innen dette området. Komiteen støtter
også et tettere samarbeid med relevante forskningsmiljøer og industri
med sikte på å bedre tilgangen til relevant kompetanse.
I lys av dette fremstår fagmiljøene innenfor Forsvarets
informasjonsinfrastruktur fremdeles som geografisk spredt og noe
fragmentert mellom en rekke ulike aktører og avdelinger. Komiteen vil
i den forbindelse minne om at en enstemmig komité i Innst. S. nr.
234 (2003–2004) gikk inn for å samle fagmiljøene i et felles kompetansesenter
for Kommando-, kontroll- og informasjonssystemer (KKIS) på Jørstadmoen. Komiteen er
opptatt av at man på denne måten i størst mulig grad samler IKT-ressursene
i Forsvaret, og forventer at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med denne saken i forbindelse med gjennomgangen av FLO.
Komiteen viser til at informasjonsoperasjoner
i forskjellige former iflg. proposisjonens punkt 5.6.8, benyttes
for å understøtte politiske og militære målsettinger i en gitt operasjon. Komiteen er
av den oppfatning at i de militære utfordringene Norge i fremtiden
vil kunne møte, vil det være avgjørende å ha evne til å sikre lokalt,
nasjonalt og internasjonalt gehør for Norges forståelse av konflikten
og handlingsforløpet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, ville funnet det naturlig
at denne evnen og en operativ kapasitet for å realisere evnen var
adressert under de felles operative kapasiteter. Flertallet ønsker
å bli informert om Regjeringens syn på hvordan Norges syn skal fremmes
i en operasjonell kontekst.
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning av at begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer
øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger i forsvarssektoren. Dette
gjelder spesielt for små og mellomstore land. Komiteen anser
at flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en meget viktig faktor
for å opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og
operativ balanse. Komiteen vil vise til at Norge
har en lang tradisjon for flernasjonalt samarbeid innenfor rammene
av NATO-samarbeidet, og sier seg enig med Forsvarspolitisk utvalg,
som uttaler at Norge har en særlig interesse av å bygge videre på
dette forpliktende og langvarige flernasjonale samarbeidet i årene fremover.
Komiteen vil peke på at det forsvarspolitiske samarbeidet
i Norden er i positiv utvikling, og viser da særlig til den gjennomførte
svensk-norske mulighetsstudien og det pågående prosjektet med å
utvide denne til Finland. Komiteen ser positivt på
at også vår NATO-allierte Danmark er invitert til å delta i dette
rammeverket. Komiteen legger til grunn at et nordisk
samarbeid utvikles på et pragmatisk og operasjonelt effektivt vis,
med fokus på felles økonomiske og operative gevinster. Komiteen merker
seg at man har kommet langt i å identifisere og konkretisere mulige
områder for samarbeid mellom Norge og Sverige, og forventer at Regjeringen
følger opp med konkrete forslag til flernasjonalt kapasitetssamarbeid.
Komiteen vil samtidig vise til
at en utfordring knyttet til flernasjonalt samarbeid er at det kan bidra
til å redusere nasjonale myndigheters handlefrihet til å bruke sine
militære styrker når og hvor det måtte være behov for dette. Vellykket flernasjonalt
samarbeid forutsetter derfor enten at partneren beholder høy grad
av autonomi for sin militære virksomhet, noe som kan bidra til å redusere
de økonomiske gevinstene av samarbeidet, eller det forutsetter betydelig
grad av sammenfall av nasjonale interesser og felles verdier blant
samarbeidspartnerne. Komiteen deler Forsvarspolitisk
utvalgs vurdering av at norsk deltagelse i konkrete flernasjonale
samarbeidsløsninger bør vurderes ut fra tre kriterier:
Eventuelle begrensninger
i norske myndigheters råderett over kapasiteten og bruk av norske styrker
Muligheter for å opprettholde og videreutvikle operativ
evne og levedyktige kompetansemiljøer
Mulighetene for økonomiske innsparinger
Komiteen forutsetter at det i
arbeidet med å utvikle modeller for flernasjonalt samarbeid, blant annet
i Norden, vurderes hvordan ulik alliansetilknytning virker inn på
muligheten for å utvikle velfungerende samarbeidsløsninger. Komiteen anser
at dette er en overkommelig utfordring, men vil understreke at den
ser på et utvidet flernasjonalt kapasitetssamarbeid i Norden som
et viktig tillegg, men ikke et alternativ, til samarbeid innenfor
NATO og EU. Komiteen har notert at dette synes å
være tilfellet også i de andre nordiske land.
Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og
støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF),
bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS),
samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene,
herunder DCAOC og DARS. Komiteen støtter videreføringen,
og vil understreke betydningen av å delta aktivt i NATOs felles
kapasiteter.
Komiteen noterer at
Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø- og lufttransport
skal sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile rederier
og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination Centre
Europe (MCCE) og C-17-initiativet. Komiteen viser
til at den for øyeblikket har til behandling St.prp. nr. 55 (2007–2008),
hvor Regjeringen legger frem forslag om den økonomiske rammen for norsk
deltagelse i C-17-initiativet.
Komiteen deler oppfatningen
av at forsvarssektoren må innrettes slik at den operative virksomheten
understøttes på en best mulig måte. Samtidig må driften være helhetlig,
rasjonell og effektiv. Den operative strukturen bør danne utgangspunktet
for hvordan den helhetlige virksomheten skal organiseres og videreutvikles, men
Forsvaret må samtidig betraktes helhetlig og den operative strukturen
og støttevirksomheten anses som to sider av samme sak. Komiteen ser
at Forsvarets operative virksomhet medfører et stort behov for logistikk-
og støttevirksomhet og at den operative evnen rammes dersom denne ikke
er tilstrekkelig. Det må derfor være en balanse mellom ambisjonsnivået
som knyttes til den operative strukturen, og yteevnen til støttevirksomheten.
En funksjonell balanse mellom disse deler er helt nødvendig og må
reflekteres i organisasjonens innretning.
Komiteen ser at det er gjort
en rekke viktige og riktige grep som har gjort Forsvaret både kvalitetsmessig
bedre og betydelig mer kostnadseffektivt, men at det fortsatt også
er mulig å hente ut gevinster tilknyttet styrkeproduksjon, logistikk-
og støttevirksomhet - og derved frigjøre ytterligere ressurser til
en positiv og nødvendig videreutvikling. Komiteen vil likevel
påpeke at de betydelige kutt i disse funksjonene gjennom de siste
årene allerede har redusert muligheten for store gevinster i forhold
til tidligere omstillinger.
Komiteen anser det som en utfordring
å finne balansen mellom optimalisering av helheten i den samlede
virksomheten og hensynet til enkeltheter, og ser at dette særlig
gjelder forhold til støttevirksomheten og basestrukturen.
Komiteen har merket seg at Forsvarspolitisk utvalg
har foreslått at følgende prinsipper skal legges til grunn ved lokalisering
av base- og støttestruktur: Alle beslutninger om å endre Forsvarets
basestruktur må bygge på brede og grundige analyser av både sikkerhetspolitiske forhold,
herunder forpliktelsene overfor NATO, og operative, kompetansemessige
og økonomiske forhold; de samlede forholdene må framstå som vesentlige,
og effekten av gjennomførte omstillingstiltak må evalueres i ettertid.
Forsvarspolitisk utvalg skriver videre at konsentrasjon
av virksomhet kan bety større, samlede kostnader enn et alternativ
uten omstilling. Flytting, sammenslåing og nedleggelse av militær virksomhet
kan også medføre risiko for tap av kompetanse, uforutsette kostnader
og synkende produktivitet i en overgangsfase, noe som viser betydningen
av et langsiktig perspektiv og grundige analyser i hvert enkelt
lokaliseringsspørsmål. Disse analysene må omfatte sikkerhetspolitiske,
operative, kompetansemessige og familiepolitiske forhold, samt drifts-,
investerings- og flyttekostnader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, kan ikke se at evalueringer
av tidligere gjennomførte omorganiseringstiltak, slik FPU har anbefalt,
er gjennomført og synliggjort som utgangspunkt for de beslutninger
om lokalisering som fattes i proposisjonen, og forutsetter at dette
følges opp i fremtiden. Flertallet stiller videre
spørsmål ved om alle de faktorer Forsvarspolitisk utvalg anser som
nødvendige for å ta veloverveide valg, er tatt med i vurderingen
av Forsvarets videre base- og støttestruktur slik den fremkommer
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at ulike alternative
løsninger er vurdert med utgangspunkt i et bredt spekter av ulike
forhold og ut fra en helhetlig og overordnet innfallsvinkel, og
viser til proposisjonens kapittel 7.2. Disse medlemmer viser
også til at det er benyttet ekstern konsulentstøtte for å kvalitetssikre
den metoden og de økonomiske beregningene som ligger til grunn for
anbefalte endringer av Forsvarets basestruktur. Disse medlemmer viser videre
til at Forsvarspolitisk utvalg tok til orde for en økt konsentrasjon
av Forsvarets virksomhet, blant annet med sikte på å utvikle mer
rasjonelle løsninger.
Komiteen mener at
endringer i støttevirksomheten og basestrukturen også må ivareta
hensynet til langsiktig fleksibilitet, også når det gjelder endringer
i operativ struktur. Det innebærer blant annet at de baser som Forsvarets
virksomhet skal lokaliseres til, må kunne videreutvikles i tråd
med fremtidige behov. Som Regjeringen vil komiteen vise
til at Forsvarspolitisk utvalg har påpekt viktigheten av at det
identifiseres sammenhenger mellom planer for utskifting av infrastrukturkrevende
materiellsystemer og planer for nyinvesteringer og vedlikehold av baser,
og at disse er riktig faset i tid. Dette kan bidra til å tydeliggjøre
naturlige beslutningspunkter for lokaliseringsvalg og fremme effektiv
utnyttelse av ressursene både kortsiktig og i et langsiktig perspektiv.
Komiteen viser til
at den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres av Forsvarsdepartementet, der
forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert,
samt Forsvarsstaben.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
under punkt 2.5.1 om at generalinspektørene og deres staber bør
forbli en del av, og samlokalisert med, Forsvarsstaben og resten
av den strategiske ledelsen. Flertallet støtter altså ikke
de foreliggende forslag om utflytting og relokalisering av generalinspektørene
for Hæren og Sjøforsvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader
under punkt 2.5.1. Disse medlemmer støtter forslaget
om at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner, samt funksjoner
og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer
i forsvarsgrenene, samles til ett robust og tydelig ledelsesnivå
for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner lokaliseres
i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
under kapittel 2.5.2, vedrørende Forsvarets operative kommandostruktur. Flertallet støtter
ikke Regjeringens forslag om å legge ned dagens FOHK og LDKN og
opprette et nytt operativt hovedkvarter på Reitan.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader
under punkt 2.5.2 vedrørende Forsvarets operative kommandostruktur. Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag om at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK
og LDKN samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter,
lokalisert på Reitan. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Forsvarets fellesoperative hovedkvarter og Landsdelskommando
Nord-Norge legges ned. Det opprettes et samlet Forsvarets operative hovedkvarter
på Reitan ved Bodø."
Komiteen slutter seg
til at støttevirksomheten og basestrukturen knyttet til Hærens fremtidige virksomhet
konsentreres ytterligere til de to geografiske tyngdepunktene som
er blitt utviklet over tid i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge:
Indre Troms og i Østerdalen garnison. Det noteres i den forbindelse
at dette vil kreve noe utvidelse av bygningsmasse og infrastruktur –
i hovedsak knyttet til forlegninger og boliger.
Komiteen viser til at Regjeringen
anser at endret lokalisering av styrkeproduksjonen til Jegerkompaniet
(ISTAR) fra Porsanger til Setermoen vil være operativt gunstig,
fremtidsrettet og økonomisk regningssvarende. I proposisjonen vises
det til at en flytting av kompaniet til Setermoen vil bidra til
å samle ISTAR-utdanningen i Hæren til samme leir og innenfor det
større miljøet i Indre Troms. Videre at en slik samling vil bidra
til robust fagmiljø, økt evne til operative leveranser, bedre rekrutteringsgrunnlag
og større muligheter for livslang karriere i samme område for de
ansatte og derigjennom større stabilitet for deres familier. På
denne bakgrunn vil komiteen støtte tiltaket og anser
at det bidrar til en mer helhetlig og langsiktig løsning for de
aktuelle fagmiljøene i Hæren og en rasjonell, fremtidsrettet og
helhetlig konsentrasjon av Forsvarets virksomhet.
Komiteen noterer at
Regjeringen i proposisjonen foreslår endringer i støttevirksomheten
og basestrukturen tiknyttet Sjøforsvaret og merker seg at dette
er ment å frigjøre midler til drift. Komiteen noterer
at Marinejegerkommandoen videreføres med justert og styrket organisasjon lokalisert
til Ramsund orlogsstasjon, med en enhet for styrkeproduksjon, trening
og øving av maritime spesialstyrker, og til Haakonsvern orlogsstasjon.
Komiteen går i den forbindelse
ut fra at avdelingsledelse knyttet til utdanning og trening blir videreført
ved Ramsund orlogsstasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, noterer at Regjeringen
ønsker å legge ned Olavsvern, med den begrunnelse at det i dag ikke
er noen permanent operativ virksomhet knyttet til basen, og at Olavsvern
heller ikke er tiltenkt oppgaver knyttet til understøttelse av Sjøforsvarets
fremtidige styrkestruktur.
Flertallet deler ikke Regjeringens
nedvurdering av verdien av Olavsvern, og ønsker ut fra en helhetlig
vurdering å opprettholde dagens drift ved basen. Dersom det skulle
vise seg operativt ønskelig og kostnadseffektivt, bør det også kunne
vurderes å tilføre Olavsvern nye oppgaver.
Flertallet vil i denne sammenheng
bemerke at Olavsvern er NATOs nordligste sjømilitære base i Europa,
og har betydelig reell og potensiell verdi i forbindelse med en
nordområdesatsing basert på tilstedeværelse og operativ kapasitet. Som
en fremskutt operasjonsbase gir Olavsvern, etter flertallets mening,
en evne til utholdende operasjoner og maritim tilstedværelse i nord. Olavsvern
representerer unike kapasiteter av betydning for nasjonal og alliert
virksomhet. Flertallet vil vise til basens kapasitet
for mottak og understøttelse av alle fartøystyper og den særlig tilrettelagte
infrastrukturen, med tørrdokk og anlegg i fjell for ubåter og mindre
fartøy.
Selv om den operative virksomhet ved basen i dag
ikke er permanent, er den likevel betydelig, etter flertallets mening. Flertallet har
også registrert at Forsvarets øverste operative ledelse ved flere
anledninger har uttrykt bekymring for Sjøforsvarets operative evne,
og evnen til å understøtte allierte fartøyer i Nord-Norge ved en nedleggelse
av Olavsvern. Olavsvern har et stort antall anløp fra KNM- og KV-fartøy
– blant annet ubåter, allierte anløp og øvelsesvirksomhet, samt
som hjemmebase og oppsetningssted for SHV-kommando Nord-Norge og
deres innsatsstyrke.
Flertallet viser også til at
Olavsvern fungerer som en viktig base for alliert fartøyvirksomhet
i nordområdene, med kapasitet for anløp av større overflatefartøy
og som eneste aktuelle og godkjente anløpshavn for allierte reaktordrevne ubåter. Flertallet anser
at dette er kapasiteter som bør beholdes. Det er i tillegg en betydelig
alliert øvelsesvirksomhet ved basen, som synes meget velegnet for
ulike typer spesialisert øvelsesaktivitet. Dette medfører et operativt
NATO-nærvær som flertallet anser det som verdifullt å
beholde.
Det er, etter flertallets oppfatning,
også betydelig usikkerhet knyttet til kostnadsbildet ved å opprettholde
Olavsvern som base og dagens aktivitet. Selv om man legger Regjeringens
anslag av kostnadene til grunn, anser flertallet likevel at
basen bør opprettholdes.
Flertallet mener også at en nedleggelse
av NATOs nordligste sjømilitære base i Europa gir en meget uheldig
signaleffekt og svekker alliert tilstedeværelse i en region som
Norge har identifisert som sitt viktigste strategiske satsingsområde
og hvis viktighet vi søker å fremheve for våre allierte.
Flertallet foreslår på denne
bakgrunn at Olavsvern videreføres som base for Sjøforsvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens
kapittel 7.6.3, og at det i dag ikke er permanent operativ virksomhet
knyttet til Olavsvern. Disse medlemmer merker seg
at Olavsvern heller ikke er tiltenkt oppgaver knyttet til understøttelse
av Sjøforsvarets fremtidige styrkestruktur, og at Regjeringen derfor
anbefaler at Olavsvern base ved Tromsø legges ned. I tråd med proposisjonens
anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Olavsvern legges ned."
Komiteen viser til
at det anbefales i proposisjonen at Sjøforsvarets befalsskole i
Horten flyttes til Bergen. Det legges til grunn at tiltaket vil
legge til rette for nærhet til Sjøforsvarets fagmiljøer, aktuelt
materiell, øvrig skolevirksomhet og annen styrkeproduksjon. Komiteen støtter tiltaket
og anser det som et fornuftig ledd i en bærekraftig konsentrasjon
av Sjøforsvarets utdanningsmiljøer, som vil kunne gi en bedre synergi
mot sentrale deler av Sjøforsvarets organisasjon.
Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår
at Sjøforsvarets rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen
med grunnleggende befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten
fra Madla til Bergen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at dette tiltaket
må vurderes i sammenheng med forslagene om å nedlegge FOHK og å
flytte rekruttutdanningen for Luftforsvaret til Kjevik, samt Norges
vertslandsforpliktelser overfor NATO ved driften av Joint Warfare
Centre. Flertallet vil behandle disse tiltakene i
sammenheng i dette avsnittet.
Flertallet viser til at Madlaleiren
i dag fremstår som et moderne, kompakt og veldrevet forsvarsanlegg
med produksjonsmiljø for fire områder: rekruttutdanning til Sjøforsvaret
og Luftforsvaret, vertslandsstøtte til JWC og FLOs regionale støttefunksjon
(RSF). Madla løser, etter flertallets oppfatning,
alle disse oppgaver på en utmerket måte. Det er investert betydelige midler
på Madla de siste år, og leiren har i dag en meget moderne og formålstjenlig
bygningsmasse og infrastruktur.
Flertallet vil påpeke at NATOs
tilstedeværelse på Jåttå forutsetter en betydelig nasjonal støttestruktur
for å oppfylle Norges vertslandsforpliktelser. I dag benyttes blant
annet Madla til innkvartering av opptil 1000 deltakere i forbindelse
med aktivitet ved JWC. Belegningsgraden i leiren er meget høy, gitt
at JWC holder sine øvelser mellom rekruttinntakene. Andre fasiliteter er
også helt nylig bygget opp med tanke på å støtte JWC. En nedleggelse
av Madlaleiren vil, slik flertallet ser det, vanskeliggjøre
oppfyllelsen av vertslandsforpliktelsene og utløse betydelige investeringsbehov
som ikke synes tilstrekkelig utredet.
Flertallet stiller seg også undrende
til Regjeringens ønsker om å legge ned rekruttutdanningen til Luftforsvaret
og Sjøforsvaret på Madla, for å flytte disse til henholdsvis Kjevik og
Bergen. Det effektive produksjonsmiljøet som i dag finnes på Madla,
skal således splittes opp og fordeles på to helt nyopprettede miljøer. Dette
synes, etter flertallets oppfatning, å stemme dårlig
overens med tanken om å kraftsamle ulike forsvarsmiljøer for å oppnå
synergieffekter, noe som ellers synes å ha vært et viktig premiss
for de fleste av de strukturtiltak som er foreslått i proposisjonen.
Det økonomiske beregningsgrunnlaget for tiltaket er etter flertallets oppfatning
belastet med stor grad av usikkerhet, og tiltaket synes mangelfullt
konsekvensutredet. Det synes likevel hevet over enhver tvil at tiltaket
vil utløse betydelige omstillingskostnader, som på kort og midlere sikt
vil belaste en allerede presset forsvarsøkonomi ytterligere.
Flertallet vil, etter en helhetsvurdering,
derfor ikke støtte forslaget om å flytte rekruttutdanningen for
Sjøforsvaret til Bergen og legge ned Forsvarets virksomhet ved Madla
leir.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise proposisjonens kapittel
7.6.5 om flytting av Sjøforsvarets rekruttutdanning. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen anbefaler at Sjøforsvarets
rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende
befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla
til Bergen som et ledd i å konsentrere, styrke og geografisk samle
kompetanse. Disse medlemmer merker seg at tiltaket
vil bidra til robuste og bærekraftige utdanningsmiljøer og gi langsiktige
faglige og ressursmessige effekter og synergi mot relevante kompetansemiljøer.
I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Utdanningsvirksomheten ved KNM Harald Haarfagre
legges ned. Sjøforsvarets rekruttutdanning flyttes til Bergen. Madla
leir legges ned."
Komiteen mener at
støttevirksomheten og basestrukturen tilknyttet Luftforsvaret fortsatt
er preget av en arv som representerer en kostnadskrevende spredning
av virksomheten. Dersom dette ikke endres, vil utgiftene til å opprettholde basene
fortsette å trekke ressurser på bekostning av Forsvarets operative
evne. Komiteen deler derfor Regjeringens oppfatning
av at Luftforsvaret i fremtiden bør videreføre bredden av sine kapasiteter,
men konsentrert til færre baser med utgangspunkt i at like fagmiljøer
samlokaliseres der det er rasjonelt.
Komiteen støtter Regjeringen
i at en samling av kampfly, luftvern og basesett tilknyttet Luftforsvaret
til én base i fremtiden vil kunne være fornuftig i et langsiktig
perspektiv. Et slikt tiltak vil bidra til å samle viktige struktur-
og støtteelementer samt kompetansemiljøer og derigjennom gi god
faglig og operativ synergi, både for det enkelte strukturelement
og for alle de tre strukturelementene sett i sammenheng. Et slikt tiltak
vil også kunne gi betydelig økonomisk innsparing, slik at frigjorte
midler kan benyttes til prioritert virksomhet i Forsvaret. Komiteen noterer
at Regjeringen legger opp til å vurdere fremtidig lokalisering av
kampfly, luftvern og basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse
av nye kampfly. Komiteen anser denne fremgangsmåten
som rasjonell, blant annet gitt den usikkerhet som hefter ved vurderingen
av de ulike kampflyalternativene. Komiteen viser
til at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen
sak – etter at Stortinget har tatt stilling til anskaffelsen av
nye kampfly – og forutsetter at man i den forbindelse, på identisk grunnlag,
foretar en grundig vurdering av alle aktuelle alternativ til lokalisering,
inkludert, men ikke avgrenset til Bodø, Evenes og Ørland.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget at virksomheten
ved 335 skvadron på Gardermoen skulle legges ned og skvadronen gjenopprettes
ved Rygge flystasjon, og at dette skulle sees i en helhetlig sammenheng
med eventuell flytting av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller
til Gardermoen.
Komiteen ble i St.meld. nr. 10
(2005–2006) informert om at flyttingen av Luftforsvarets hovedverksted
ikke lar seg gjennomføre, primært av hensyn til sivil luftfart,
men også fordi Forsvarets testflyvingsaktivitet ikke er forenlig
med trafikksituasjonen ved Oslo lufthavn. Komiteen la
i sin behandling av saken (Innst. S. nr. 176 (2005-2006)) til grunn
at at Stortingets beslutning vedr. 335-skvadronen skulle gjennomføres
i tråd med vedtak i Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr.
42 (2003-2004), og merker seg at Regjeringen nå anbefaler en annen løsning
enn den Stortinget tidligere har vedtatt.
Komiteen noterer at Luftforsvarets
fremtidige C-130 J transportfly kan, med mindre tilpasninger av
infrastrukturen, benytte eksisterende hangarer og øvrige fasiliteter
på Gardermoen flystasjon, og at å gjennomføre flytting av 335 skvadron
vil kreve en investering på Rygge på ca. 787 mill. kroner. Komiteen noterer
videre at Regjeringen mener at utgiftene tilknyttet en flytting
ikke utlignes av potensielle positive operative og driftsmessige
effekter, og derfor anbefaler at Gardermoen flystasjon videreføres
som base for 335 skvadron. Komiteen tar Regjeringens
anbefaling til etterretning.
Komiteen merker seg at Bardufoss
flystasjon anbefales utviklet som hovedbase for Forsvarets fremtidige
helikopterstruktur. Komiteen anser en hensiktsmessig
lokalisering av den fremtidige helikopterstrukturen som et viktig
bidrag for å konsentrere Forsvarets fremtidige virksomhet og tilrettelegge
for rasjonelt og kostnadseffektivt mottak av nye og viktige strukturelementer.
Komiteen legger vekt på at en
etablering av Bardufoss som hovedbase skal legge til rette for operative
og logistiske synergieffekter og en langsiktig, rasjonell drift
av den fremtidige helikopterflåten – hvis operative tyngdepunkt
vil være i Nord-Norge.
Komiteen noterer at det må etableres
et tilpasset detasjement for å understøtte fregattvåpenet og Kystvakten
i Sør-Norge, med nødvendig geografisk nærhet til de aktuelle fartøyene.
Omfanget av dette detasjementet skal tilpasses styrkeproduksjonsaktivitetene
og den operative virksomheten som skal understøttes, samt vedlikeholdskonseptet
for NH-90-helikoptrene.
Komiteen vil fremheve at også
Sola flystasjon må vurderes i forbindelse med etablering av detasjementet
for å understøtte de maritime helikoptrene i tilnytning til fregattene
og kystvakten i sør. Komiteen vil i denne sammenheng
fremheve de potensielle synergieffekter et slikt detasjement kan
ha med det sivile helikoptermiljøet på Sola. Komiteen forventer at
Regjeringen kommer tilbake til Stortinget angående saken på dertil
egnet vis.
Regjeringen skriver i proposisjonen at en satsing på
Bardufoss flystasjon vil redusere behovet for investeringer i forhold
til en nødvendig oppbygging andre steder, hvor en etablering ville
kreve betydelige investeringer. Komiteen forutsetter derfor
at eksisterende eiendom, bygg og anlegg på Bardufoss benyttes i
betydelig grad og suppleres tilpasset innføring av nye helikoptre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
i kapittel 2.6.5 vedrørende nedlegging av Madlaleiren, og støtter
ikke forslaget om å legge ned Luftforsvarets rekruttutdanning på Madla.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens
kapittel 7.7.4 om flytting av Luftforsvarets rekruttutdanning. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen anbefaler at Luftforsvaret
samler sin utdanningsvirksomhet på rekruttskole- og grunnleggende
befalsutdanningsnivå på Kjevik. Disse medlemmer merker
seg at å flytte Luftforsvarets rekruttutdannelse fra KNM Harald
Haarfagre på Madla til Kjevik, vil bidra til etablering av et robust
og bærekraftig utdanningsmiljø innen Luftforsvaret som vil gi faglige
og ressursmessige effekter og synergi mot relevante kompetansemiljøer.
I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Luftforsvarets rekruttutdanning flyttes til
Kjevik."
Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt
07, Rogaland heimevernsdistrikt 08, Vest-Finnmark heimevernsdistrikt
17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18, tidligst mulig og senest
innen 1. august 2009. Disse distriktene skal erstattes av to nye
heimevernsdistrikter med distriktsstaber og endrede geografiske
grenser. Den fremtidige strukturen bør således, etter Regjeringens
oppfatning, bestå av 11 heimevernsdistrikter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er av den oppfatning at
forslaget om nedleggelse av to HV-distrikter og mannskapsutdanningen
på Værnes i stor grad bygger på forutsetninger og beregninger som
var gjort i forbindelse med Forsvarsstudie 07 som foreslo en struktur
for Heimevernet med 30 000 soldater og 10 HV-distrikter. Gitt at
man nå viderefører en mannskapsstruktur med 45 000 soldater, uten
å synliggjøre en ny konsekvensutredning av dette, synes forslaget
lite rasjonelt.
Flertallet vil derfor opprettholde
HV-07, lokalisert til Kjevik ved Kristiansand. Innenfor en krigsstruktur
på 45 000 mannskaper, synes HV-07 og HV-08 kun å få en marginal
reduksjon i sin krigsstruktur, og rasjonale og gevinst ved å slå sammen
distriktene synes vanskelig å påvise. Ved en nedleggelse av HV-07
vil begge Agder-fylkene være uten tilstedeværelse av operativ militær
ledelse, samtidig som en ledelse lokalisert i Vatneleiren vil medføre
en betydelig belastning og reisevirksomhet for avdelingens mannskaper. Flertallet anser
det som sannsynlig at eventuelle gevinster ved et noe redusert mannskapsbehov
i et nytt distrikt, vil nulles ut av økte driftskostnader som følge
av større avstand og lengre reisevei. På denne bakgrunn støtter flertallet ikke
forslaget om å legge ned HV-07 og HV-08 og opprette en ny distriktsstab
lokalisert til Vatneleiren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens
kapittel 7.8.2.1 og at Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt
07 og Rogaland heimevernsdistrikt 08, og at det etableres et nytt
heimevernsdistrikt som omfatter Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker
opprettet med distriktsstab i Vatneleiren i Sandnes. Disse
medlemmer merker seg at tiltaket må ses i sammenheng med
en videreføring av støttevirksomhet til gjenværende forsvarsinstallasjoner
og virksomhet i Rogalandsområdet.
Komiteen viser til
at Regjeringen foreslår opprettelsen av et nytt heimevernsdistrikt
som omfatter Finnmark fylke med distriktsstab på Høybuktmoen ved
Kirkenes. Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt
18 foreslås nedlagt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
under behandling av saken er kommet en rekke innspill som støtter
opprettelsen av ett HV-distrikt i Finnmark, men som argumenterer
for at dette bør være lokalisert på Porsangermoen fremfor Høybuktmoen. Flertallet støtter
opprettelsen av ett Heimevernsdistrikt i Finnmark, og aksepterer
nedleggelsen av dagens HV-17 og HV-18, men anbefaler at nytt distrikt
opprettes på Porsangmoen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"HV-distrikt 07 og 08 nedlegges og erstattes
av et distrikt omfattende Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker
med distriktsstab i Vatneleiren, Sandnes."
Vedrørende Heimevernets utdanningsorganisasjon
viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under kapittel 2.5.7, og forutsetter
at denne videreføres på Værnes. Flertallet vil i den
forbindelse bemerke at HVUV-utdanningen på Værnes har vært avgjørende
for HVs vellykkede kvalitetsreform, som forutsettes videreført.
Værnes er etter flertallets oppfatning meget velegnet
for utdanning av mannskaper og befal til HV, gitt infrastruktur, som
skyte- og øvingsfelt, kommunikasjonsmuligheter, nærhet til befolkningssentra
og korte reiseavstander med sentral beliggenhet midt i landet. Erfaringene
fra driften på Værnes er også svært positive i forhold til rekruttering
og søkere til befalsutdanningen. Flertallet har også
notert at det vil bli videreført betydelig aktivitet ved Værnes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader
under kapittel 2.5.7 om at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet.
I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Heimevernets utdanningsvirksomhet på Værnes
legges ned."
Komiteen vil understreke
betydningen av alliert nærvær gjennom trenings- og øvelsesaktivitet i
Norge.
I dag er utenlandsk landbasert trening organisatorisk
ivaretatt ved henholdsvis Alliert treningssenter/Sør ved Bømoen
og Alliert treningssenter/Nord i Åsegarden, og det er infrastruktur
i bruk til dette formålet ved en rekke baser og leire. Komiteen noterer
at dette ikke vurderes å være en fremtidsrettet løsning og at Regjeringen
derfor foreslår at Alliert treningssenter Sør (ATS/S) på Bømoen
og Alliert treningssenter Nord (ATS/N) i Åsegarden legges ned. Virksomheten
samles i ett nytt konsolidert treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets
operative hovedkvarter, og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen
samt med infrastruktur også i Åsegarden og på Evenes. Komiteen noterer
at den nye organiseringen av ATS innebærer at hovedtyngden av landbasert
utenlandsk trening samles i Nord-Norge, og anser at en samling vil
gi god fleksibilitet for Forsvaret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Bendiks H. Arnesen
fra Arbeiderpartiet, ser klart verdien av en samling av stabsfunksjonene
for den allierte treningsvirksomheten, men ser ikke umiddelbart
rasjonale bak å binde "hovedsete" for treningssenteret til Porsangmoen.
Den foreslåtte lokaliseringen av ledelsen synes heller ugunstig
for allierte avdelinger. Flertallet har også registrert
at en arbeidsgruppe under FOHK har vurdert organiseringen av alliert
øvelsesvirksomhet i perioden 2009–2012, og har påpekt ulemper ved
en slik lokalisering. På denne bakgrunn forutsetter flertallet at
Forsvaret selv gis anledning til å organisere stab ATS mellom Åsegarden
og Porsanger ut fra hva som er operativt hensiktsmessig og kostnadseffektivt.
Flertallet forutsetter at Centre
of Excellence – Cold Weather Operations (COE – CWO) videreføres.
Komiteensmedlemmer
fra Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, og fra Sosialistisk
Venstreparti støtter at virksomheten samles i ett nytt konsolidert
treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter,
og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen, samt med infrastruktur
også i Åsegarden og på Evenes. Disse medlemmer legger
til grunn at ledelsen for ATS dermed lokaliseres til Porsangmoen,
men at en underavdeling er tilknyttet Åsegarden.
Komiteen noterer at
Forsvarets logistikkorganisasjons (FLO) overordnede oppgaver er
å fremskaffe, vedlikeholde og levere materiell og forsyninger på
rett sted og tid, og til avtalt pris og kvalitet innenfor fastsatte
rammer. I tilegg er FLO ansvarlig for egne operative leveranser, både
i form av operative enheter og gjennom ulike operative støttefunksjoner.
Logistikken i Forsvaret er styrt av den operative strukturens og organisasjonsenhetenes
behov for understøttelse. Virksomheten i FLO er på denne måten uløselig
knyttet til den operative strukturen.
Komiteen har registrert at Regjeringen
varsler en gjennomgang av FLO som skal fokusere på styringsmessige,
samt ledelses- og kompetansemessige aspekter knyttet til organisasjonen,
og at Regjeringen derfor på en egnet måte vil komme tilbake til
Stortinget etter en slik gjennomgang.
Komiteen vil innledningsvis
si at den anser Forsvarets personell, soldater og befal som den aller
viktigste forutsetningen for et velfungerende forsvar. Komiteen ønsker
å anerkjenne den enorme innsats som disse hver dag legger ned for
å sikre forsvaret av Norge. Komiteen forutsetter
at Forsvaret tar på alvor at organisasjonen må fremstå som en attraktiv
og konkurransedyktig arbeidsgiver i et stramt arbeidsmarked, og
at man på best mulig vis legger til rette for at en karriere i Forsvaret
skal kunne kombineres med et godt familieliv.
Komiteen noterer at en rekke
utviklingstrekk konvergerer i retning av at det stadig stilles høyere
krav til kompetanse og økt kontinuitet i forsvarsorganisasjonen.
Komiteen vet at den lange og
krevende omstillingsperioden har satt organisasjonen og de ansatte
under et betydelig press. Nedbemanning og strukturelle endringer
har hatt sin pris. Den politisk villete utvikling fra et mobiliseringsforsvar
til dagens mindre, mer gripbare og fleksible innsatsforsvar har
blitt fulgt av omfattende personellreformer. Komiteen anser
at slike reformer har vært helt nødvendige, men at det stadig er
rom for utvikling og forbedring av Forsvarets personellpolitikk.
Komiteen registrerer at hovedelementer
i de tiltak og endringer som foreslås innen personellsektoren, baseres
på Soria Moria-erklæringen, anbefalinger fra Forsvarspolitisk utvalg
(FPU), Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36 (2006–2007)
og Forsvarsstudie 07, og er samtidig en oppfølging av signaler om
den overordnede personellstrukturen gitt i Innst. S. nr. 234, jf.
St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Komiteen sier seg enig i at hovedmålsettingen for
Forsvarets personellpolitikk må være å legge grunnlaget for å rekruttere,
beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med høy
motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov og oppgaver.
Samtidig som personellpolitikken i enda større grad enn i dag må
innrettes mot og reflektere utviklingen i samfunnet for øvrig, ikke
minst hva gjelder familie- og livsfasepolitikk, praktisering av
verneplikt og førstegangstjeneste samt rekruttering og mangfold. Komiteen anser
at Forsvaret i dagens situasjon har tydelige utfordringer i forhold
til denne hovedmålsettingen.
Komiteen vil samtidig påpeke
at kompetansen i en organisasjon best opprettholdes gjennom en kombinasjon
av å videreutvikle eget personell og knytte til seg ny kompetanse
på alle nivåer i organisasjonen. Komiteen mener at
hovedfokuset for kompetanseoppbygging i Forsvaret fortsatt må være
på en bred og gjennomgående kunnskap om militære operasjoner og
relevante teknologier og fagområder. Komiteen ser
det samtidig som viktig at Forsvaret makter å knytte til seg personell
med yrkeserfaring fra samfunnet for øvrig og integrere denne erfaringen
i alle deler av organisasjonen på samme måte som Forsvarets personell
rekrutteres til jobber i samfunnet for øvrig. En slik utveksling
av personell vil bidra til at Forsvarets verdisett speiler samfunnets
verdier, og vil bidra avgjørende til kompetansedeling mellom Forsvaret
og andre samfunnssektorer. Komiteen vurderer at en
utvikling på dette området vil være en av mange forutsetninger for
at Forsvaret over tid skal beholde legitimitet og forankring i hele
samfunnet.
Komiteen vil særlig påpeke Forsvarets
fortsatt lave kvinneandel som en utfordring for organisasjonen.
Dagens kvinneandel på ca. syv pst. blant befal og vervede er altfor
lav. Det registreres at det er iverksatt tiltak for å øke kvinneandelen,
og at resultatene av disse forventes i den kommende langtidsperioden. Komiteen forutsetter
at rekruttering av kvinner er et høyt prioritert område fremover.
Det vises i den sammenheng til Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld.
nr. 36 (2006–2007), om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.
Komiteen vil understreke
det norske samfunns og myndighetenes klare ansvar for å sikre en
god oppfølging av de kvinner og menn som på Norges vegne tjenestegjør
i utenlandsoperasjoner. Dette må, etter komiteens oppfatning,
være utgangspunktet for enhver tilnærming til dette tema.
Komiteen anser at også Regjeringen
er opptatt av å styrke veteranenes rettigheter og å gi den nødvendige
oppfølging og rettmessige anerkjennelse etter en innsats som ofte
er forbundet med betydelig risiko, og viser til at det i proposisjonen
sies at det er landets myndigheter som beslutter å sende norske
kvinner og menn i utenlandsoperasjoner, og at det med det også følger ansvar.
Komiteen noterer at det er iverksatt
tiltak for bedre å ivareta medarbeidere før, under og etter utenlandsoperasjoner,
og at det synes å være vesentlig høyere bevissthet rundt denne problematikken
nå enn det har vært tidligere. Komiteen anser dette
som positivt, men vil peke på at det fortsatt gjenstår betydelige
utfordringer.
Komiteen legger til grunn at
personell til utenlandsoperasjoner er gjenstand for en grundig seleksjon,
og primært rekrutteres på bakgrunn av militær erfaring og kompetanse.
Personellet må gis tilstrekkelig god informasjon og opplæring, og
den enkelte soldat som verves må være medisinsk skikket og gis mulighet
til å utvikle et bevisst og reflektert forhold til oppdraget, før kontrakt
inngås. Komiteen har merket seg, og støtter fokuset
på rekrutteringen av medisinsk personell, og noterer at man vurderer
et eget militært legekorps.
Komiteen anser det som helt avgjørende
at man finner en hensiktsmessig rotasjonssyklus for personellet,
og viser til den betydelige slitasje som gjør seg gjeldende i organisasjonen
i dag. Komiteen vil i den forbindelse vise til de
faresignaler som har kommet til uttrykk blant annet i Riksrevisjonens
undersøkelse av Forsvarets forutsetninger for deltakelse i internasjonale
operasjoner (Dokument nr. 3:3 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 161
(2007–2008)) og Arbeidstilsynets tilsynsrapport med varsel om pålegg
av 22. februar 2008, som begge tyder på en overbelastning som kan
få meget store konsekvenser både for den enkelte og for Forsvaret
som organisasjon.
Komiteen støtter den ambisjon
som skisseres for sanitet og oppfølging av skadde fra utenlandsoperasjoner,
og vil understreke viktigheten av et velfungerende helseregister
for Forsvaret, bevisstgjøring av personell som skal tjenestegjøre utenlands
og en generell styrking av sanitetstjenesten.
Komiteen viser videre til at
Regjeringen utreder et styrket erstatningsvern for personell som blir
skadet i internasjonale operasjoner, og at dette skjer i samarbeid
med veteran- og personellorganisasjoner. Komiteen forventer
at resultatet av dette arbeidet skal forelegges Stortinget så snart
som mulig.
Komiteen understreker viktigheten
av oppfølging av de medarbeiderne som vender tilbake til det sivile
samfunn, spesielt grenaderer og vervede. Oppfølgingen må sikre at
eventuelle problemer kan håndteres på et tidligst mulig tidspunkt,
før problemene får utvikle seg til et større skadeomfang.
Komiteen anser det som meget
positivt at det er opprettet en Veteranadministrasjon for Forsvaret
(FVA) som skal fungere som forsvarssjefens apparat for planlegging
og gjennomføring av veteranpolitikken og en aktiv bidragsyter og
et kontaktpunkt for alle veteraner og pårørende som trenger informasjon
eller støtte.
Komiteen vil likevel understreke
at primærutfordringen i en helhetlig veteranpolitikk er at den i
hovedsak må utøves gjennom det sivile samfunns helse-, velferds-
og sosialtjenester og således berøre andre institusjoner og etater
enn Forsvaret. Forsvarets initielle oppfølging og behandling og
det sivile samfunns helse- og velferdstjenester må gjennom et tett
samarbeid sikre at oppfølging og behandling blir mest mulig sømløs.
En god veteranpolitikk fordrer derfor en tett integrering
mellom Forsvaret og det sivile samfunns helse-, velferds- og sosialtjenester. Komiteen mener
på denne bakgrunn at i lys av det arbeidet som nå allerede foregår,
må det fremmes en egen sak der Regjeringen i en mer helhetlig ramme
kan presentere for Stortinget de behov, konsekvenser og løsninger
som er knyttet til personell som deltar i utenlandsoperasjoner.
Komiteen presiserer at en slik
sak ikke må stanse de åpenbart nødvendige tiltak som er igangsatt,
eller som bør igangsettes for å forbedre dagens situasjon i påvente
av denne gjennomgangen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak om
de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell
som deltar i utenlandsoperasjoner."
Komiteen viser til
at Regjeringen skriver i proposisjonen at den omfattende omstillingen Forsvaret
har vært igjennom har medført at Forsvaret i dag har færre medarbeidere
til å løse stadig mer krevende oppgaver. I kombinasjon med blant
annet tjeneste i utenlandsoperasjoner, legger dette et stort press
på Forsvarets evne til å opprettholde robuste fagmiljøer. Med en
relativt liten operativ struktur, står Forsvaret også overfor utfordringer
knyttet til bemanning av krevende funksjoner blant annet i Forsvarets ledelses-
og støttestruktur samt i internasjonale staber og avdelinger. Det
omfattende rotasjonssystemet skaper utfordringer i forhold til kontinuitet,
vedlikehold og utvikling av både personellets og organisasjonens
totale kompetanse.
Komiteen noterer seg denne situasjonsbeskrivelsen
og anser den som et realistisk utgangspunkt for å håndtere kompetansestyring
og personellforvaltning i Forsvaret.
I forhold til innretningen av Forsvarets personellstruktur
legger komiteen til grunn at det er Forsvarets behov
som må virke styrende for personellstrukturen, slik at det skapes
en hensiktsmessig balanse mellom de ulike personellkategoriene.
Komiteen viser til at det i lengre
tid har pågått en omfattende modernisering av personellforvaltningen
i Forsvaret, at denne har bidratt til en kompetanse-, grads- og
aldersstruktur som i større grad er tilpasset organisasjonens behov
og at det legges opp til en videreføring av dette arbeidet i kommende
langtidsperiode. Komiteen ser at endringer i personellstrukturen
er både tidkrevende og komplekse.
Komiteen vil vise til at det
er satt i gang en evaluering av avdelingsbefalsordningen. Komiteen mener
videre at det i forbindelse med at avdelingsbefalsevalueringen avsluttes,
vil være behov for å se nærmere på justeringer og videreutvikling
av hele befalsordningen i Forsvaret. Komiteen mener
samtidig at evalueringen av avdelingsbefalsordningen skjer så vidt
tidlig i implementeringsperioden, at det vil være hensiktsmessig
å foreta en ny evaluering i neste langtidsperiode. Her mener komiteen at
en må fokusere på problemstillinger og utfordringer i forhold til
blant annet aldersgrenser for avdelingsbefal, og mulighetene for
yrkestilsetting av avdelingsbefal. Komiteen er opptatt
av at Forsvaret skal utvikle smidige ordninger til Forsvaret og
det enkeltes befals beste. Komiteen vil også påpeke
at så lenge avdelingsbefalsordningen praktiseres i sin nåværende
form, er det viktig å gi avdelingsbefalet kompetanseheving i løpet
av tjenestetiden. Moduler på Krigsskolen vil etter komiteens mening
blant annet være et velegnet virkemiddel, og det bør derfor legges
til rette for dette.
Komiteen merker seg at det derfor
legges opp til en justering av befalsordningen, slik at disponeringen
av befal på gradsnivå fenrik og lavere får større innslag av beordring.
Komiteen vil i den forbindelse
vise til Forsvarspolitisk utvalg som skrev at:
"Dagens omfattende rotasjon av militært personell
i ulike tjenestestillinger bør reduseres kraftig. Dette vil innebære
et større innslag av beordring enn dagens søknadssystem."
Komiteen ser at Regjeringen også
anser at dagens praktisering av søknadssystemet gir en uhensiktsmessig
høy personellrotasjon, og støtter på denne bakgrunn en endring av
dagens praksis.
Komiteen deler Regjeringens
vurdering av at landets innbyggere bør stå sammen om den grunnleggende
oppgaven som forsvaret av landet utgjør, og anser verneplikt som
et bærende element i Forsvarets rekruttering. Komiteen er derfor
positiv til at Regjeringen opprettholder verneplikten, tilpasset
vår tid, og basert på Forsvarets behov. Komiteen er
av den oppfatning at et nasjonalt forsvar basert på verneplikt sikrer bred
rekruttering, mangfold, legitimitet og forankring i samfunnet og
er et sentralt element for å opprettholde forvarsevne og -vilje.
Verneplikten må samtidig utvikles kontinuerlig for å være best mulig
tilpasset samfunnets, Forsvarets og de vernepliktiges behov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at når verneplikten
endres, bør det også åpne for en gjennomgang av siviltjenestens
rolle. Siviltjenesten bør ha et innhold som gir mest mulig nytte
for samfunnet og er kompetanseutviklende for den enkelte vernepliktige.
Siviltjenesten bør samtidig gi de vernepliktige som ønsker det,
mulighet til å spille en sikkerhetspolitisk rolle i tråd med deres
nektingsgrunnlag. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er behov for en gjennomgang av siviltjenestens rolle
og funksjon i det norske samfunn.
Komiteen forutsetter
at Regjeringen viderefører arbeidet med å gjøre førstegangstjenesten
mer attraktiv for vernepliktige, gjennom økonomisk kompensasjon,
fokus på en utviklende tjeneste og styrkede muligheter for karrierefremmende tiltak. Komiteen anser
de statushevende tiltak som Regjeringen foreslår i proposisjonen
som positive.
I arbeidet med å videreutvikle et vernepliktsbasert
forsvar, har komiteen notert at Regjeringen foreslår
endringer i sesjonsordningen. Dette gjelder særlig innføring av
en sesjonsordning som gjennomføres i to deler, med en nettbasert egenerklæring
for å skaffe grunnlagsinformasjon om den enkelte, som benyttes som
grunnlag for videre utvelgelse til sesjon ved fysisk oppmøte. Basert
på dette grep legges det opp til en økt målretting av rekrutterings-
og informasjonsvirksomhet, en innføring av faste gjennomføringssteder
for sesjon, bedre oppfølging av den enkelte vernepliktige og en
større tetthet mellom tidspunkt for sesjon og innkalling. Komiteen støtter
disse tiltak.
Komiteen registrerer at Forsvaret
fortsatt sliter med å rekruttere og beholde kvinner i organisasjonen,
og anser den lave kvinneandelen som en av Forsvarets store utfordringer.
Dette medfører at Forsvaret ikke i tilstrekkelig grad nyttiggjør seg
den kompetansen og de ressursene kvinner kan tilføre. Komiteen viser
til at Stortinget i 2007 avga Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld.
nr. 36 (2006–2007) vedrørende tiltak for å øke kvinneandelen, og
forutsetter at denne ligger til grunn for Regjeringens videre arbeid med
dette. Komiteen noterte seg i den forbindelse at
Regjeringen ville komme tilbake til spørsmålet om mulig sesjons-
eller verneplikt for begge kjønn, og ser at dette nå har skjedd
i denne proposisjonen.
Komiteen har notert seg at Forsvarspolitisk utvalg
anbefalte at verneplikten gjøres lik for kvinner og menn, og at
en slik utvikling må skje gradvis. Komiteen noterer
videre at Regjeringen ikke går inn for kvinnelig verneplikt nå,
men anser at spørsmålet må vurderes i lys av erfaringene med en
nyinnført sesjonsplikt for kvinner, som skal implementeres delvis
i løpet av 2010. Komiteen støtter Regjeringens standpunkt
i dette spørsmålet, og viser i den forbindelse til de positive erfaringene
fra innføring av frivillig sesjon for kvinner de senere år, i tråd
med Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004). Komiteen anser
at en slik gradvis utvikling av ordningen som Regjeringen legger opp
til er den beste løsning på det nåværende tidspunkt.
Komiteen merker seg at det fortsatt
er en utfordring å tilpasse Forsvarets infrastruktur til ansatte
av begge kjønn, og det å skaffe til veie bekledning og utstyr som
er tilpasset kvinner, og forutsetter at Forsvarsdepartementet aktivt
følger opp disse forhold.
Komiteen ser viktigheten
av at Forsvaret er en attraktiv arbeidsplass både nå og i fremtiden. Komiteen er
derfor opptatt av at Regjeringen følger opp sine målsettinger, for
å sikre den nødvendige rekruttering og en stabil og godt kvalifisert
humankapital i organisasjonen. Komiteen ser at stimuli
i form av fleksibilitet og variasjon innenfor organisasjonens rammer
og oppgaver vil være aktiva i denne sammenheng. Komiteen ser
gode synergier ved at det stimuleres til erfaringsutveksling mellom
Forsvaret som erfaringsbærer og det sivile samfunn.
Komiteen ser positivt
på at Regjeringen sluttet seg til Forsvarspolitisk utvalgs anbefalinger vedrørende
Forsvarets kunnskapsstrategi. Komiteen registrerer
at det legges opp til en ytterligere forsterkning av at prinsippet
om at Forsvaret skal konsentrere sin egen utdanningsvirksomhet rundt
behovene for militær kjernekompetanse.
Komiteen ser positivt på at voksenopplæringen har
de vernepliktige som primær målgruppe. Videre støtter komiteen at
det tilbys opplæring til enkelte grupper av ansatte i Forsvaret,
så lenge dette ikke går utover de vernepliktiges behov og muligheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre til sine merknader
vedrørende utdanningsinstitusjoner knyttet til rekruttutdanning
og befalsskoler.
Komiteen viser til
at det har vært manglende samsvar mellom de økonomiske forutsetninger og
den faktiske utviklingen i planperiodene.
Komiteen viser til at Forsvaret
har gjennomgått en betydelig og meget krevende omstilling det siste
tiåret. Da omstruktureringen begynte, fantes det en meget betydelig
ubalanse mellom oppgaver, struktur og tilgjengelige midler. Forsvarspolitisk
utvalg har i NOU 2007:15 beskrevet tilstanden som "et alvorlig misforhold
mellom retorikk og realitet." Omstillingsprosessen har blitt fulgt
opp av Stortinget og flere regjeringer gjennom arbeidet med Innst.
S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), Innst. S.
nr. 232 (2001–2002) jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og Innst. S.
nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), og har vært
helt nødvendig av sikkerhetspolitiske, operative og økonomiske årsaker.
Samtidig er forsvarsstrukturen betydelig mindre og organisasjonens
omstilling har hatt en pris for mange ansatte og lokalsamfunn.
Komiteen deler oppfatningen av
at et av de viktigste målene med arbeidet med Langtidsplanen for
2009 til 2012 er å skape størst mulig grad av balanse mellom oppgaver,
struktur og tilgjengelige midler. Lykkes ikke dette, vil usikkerheten
og uroen i Forsvaret fortsette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at balansen
i dag er bedre og at vi har fått et bedre forsvar på mange områder.
Tilfredsstillende balanse er imidlertid ennå ikke oppnådd og det
eksisterer i dag fortsatt utfordringer både av operativ, strukturell,
personellmessig og økonomisk-administrativ karakter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og fra Høyre, legger til grunn at
flate forsvarsbudsjetter, kombinert med reell prisutvikling i forsvarssektoren
medfører tap av kjøpekraft og i realiteten signaliserer en redusert
ambisjon for Forsvaret.
Flertallet viser til at til tross
for den omfattende omstillingen er tilfredsstillende balanse imidlertid
ennå ikke oppnådd, og flertallet ser åpenbare mangler
i Forsvarets struktur og operative evner, som blant annet har konsekvenser
for deltagelse i internasjonale operasjoner, trenings- og øvelsesaktivitet,
og nivået på driften for øvrig. Forsvaret kan i dag ikke yte optimalt,
situasjonen for mange ansatte er usikker og slitasjen på personell
og materiell er stor. Flertallet er meget bekymret
for at dagens driftssituasjon vil ha negative virkninger på Forsvarets
rekruttering og evne til å beholde personell – både på kort og lang
sikt.
Flertallet vil imidlertid peke
på at begrepet balanse ikke er eksakt og bygger på sammenhenger
mellom en rekke faktorer som er fremkommet og fastsatt som følge
av utvist skjønn. Flertallet vil også peke på at
en i et dynamisk samfunn alltid må være forberedt på endringer og
at Forsvaret ikke er noe unntak.
Flertallet anser det som en betydelig
svakhet at proposisjonen i liten grad har gitt Stortinget grunnlag
for å etterprøve mye av det skjønn som er utvist og de premisser
som har ligget til grunn for FS 07 – og som er videreført i proposisjonen. Proposisjonen
inneholder et tynt tallgrunnlag – noe som etter flertallets oppfatning
har gjort det vanskelig for forsvarskomiteen å etterprøve de beregninger
som den nødvendigvis må bygge på. Flertallet mener
derfor at forsvarskomiteen ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan
etterprøve og fastslå om de forslag som fremmes i proposisjonen
skaper balanse på en måte som oppfyller Stortingets ambisjon Flertallet er videre
bekymret for at de økonomiske forutsetninger i proposisjonen ikke
er robuste nok, og vil i den forbindelse særlig peke på følgende
faktorer:
Det er fortsatt stor
usikkerhet om nivået på den økonomiske ubalansen ved inngangen til
planperioden. Regjeringen anslår i sine skriftlige svar til komiteen
denne til å være 2,6 mrd. kroner, men disse medlemmer anser
at denne summen er forbundet med betydelig usikkerhet, og i tillegg
vil være avhengig av den konkrete utviklingen i den resterende delen
av inneværende langtidsperiode.
Det er betydelige inngangsproblemer på
driftssiden. Disse er svært alvorlige og kan undergrave hele Forsvarets
virksomhet, også på lang sikt. Dette er ikke forhold som kan løses
separat, men som må sees i sammenheng med den langsiktige balansen
Det synes uavklart hva Regjeringen anser
at reell pris- og lønnskompensasjon for forsvarssektoren faktisk
innebærer. Dette helt avgjørende spørsmålet behandles etter disse
medlemmers oppfatning ikke tilstrekkelig i proposisjonen. Disse
medlemmer viser i den forbindelse på det betydelige avviket
mellom det som synes å være Forsvarssjefens og fagmiljøenes forståelse
av begrepet, og Forsvarsdepartementets skriftlige svar til komiteen
av 20. mai 2008, hvor departementet ganske enkelt forutsetter at
denne tilføres etter samme prinsipper som gjelder for øvrige deler
av statsbudsjettet.
Forslaget bygger på en årlig effektiviseringsgevinst
på 0,5 pst. av årsbudsjettene. Erfaringene fra inneværende planperiode
er imidlertid at Forsvaret til tross for stor innsats ligger etter
planen når det gjelder å frigjøre ressurser.
Det opplyses ikke i proposisjonen om hvordan de
800 mill. kroner som Regjeringen gir tilsagn om utover budsjettnivået
for 2008 – for å dekke struktur og aktivitet som Regjeringen selv
ønsker videreført – skal fases inn. Innslagspunktet for disse midlene
har avgjørende betydning for muligheten til å oppnå et bærekraftig
forsvar. Flertallet vil dessuten påpeke at disse
800 mill. kronene så vidt overstiger de budsjettkutt den sittende
regjeringen har foretatt i 2007 og 2008.
Stortinget har ikke grunnlag for å vurdere
premissene som ligger til grunn for Forsvarets drifts- og aktivitetsnivå
og kostnadene ved dette. Dette er viktige kostnadselementer.
Det vil ta tid før de foreslåtte tiltak
vil få full effekt. Det betyr at det ikke vil være noen løsning på
de akutte problemer knyttet til Forsvarets drift som nå er avdekket. Flertallet mener
dette kan svekke Forsvaret i lang tid fremover.
I proposisjonen legges det til grunn at
investeringsnivået på materiell skal reduseres årlig med gjennomsnittlig
1,6 mrd. kroner. Flertallet har registrert at dette
begrunnes med en lavere materiellambisjon, blant annet for Hærens
brigadestruktur. Flertallet er videre usikker på konsekvensene
av at investeringer i nytt materiell skal baseres på en nøktern
"godt nok" tilnærming. Flertallet er bekymret for
den kraftige prisøkningen på forsvarsmateriell, men vil understreke
betydningen av at Forsvaret opprettholder en teknologisk standard
som sikrer egne styrker og setter dem i stand til å løse sine oppdrag
– alene og sammen med allierte styrker.
At konsekvensene av endrede forutsetninger synes
å være ytterligere tiltak knyttet til strukturen, jf. proposisjonens
kapittel 9.7. Flertallet vil imidlertid vise til
komiteens gjennomgang av endringer i strukturen i denne innstillingen
og vil påpeke at det ikke synes mulig å gjøre ytterligere endringer
i strukturen uten å svekke Forsvaret. Endringer i forutsetningene
vil derfor mer sannsynlig måtte få virkning for bevilgningsnivået.
Flertallet viser til at mye av
debatten om balanse i Forsvaret har dreiet seg om endringer i strukturen. Flertallet vil
vise til at de forslag til strukturendringer som er fremmet har
betydning, men likevel utgjør en forholdsvis liten andel av de økonomiske
tiltak som må til for å bedre balansen. Det er opplyst at effekten
vil være 275 mill kr ved utgangen av planperioden, økende til 375
mill kr i 2016 – eller +/- 1 pst. av Forsvarets totale budsjett.
Flertallet viser til at Regjeringen
meget riktig understreker at bevilgningsnivået er en avgjørende
faktor for balanse i Forsvaret. Flertallet viser
videre til at Stortinget la til grunn at bevilgningene i inneværende
planperiode totalt skulle utgjøre 118 milliarder 2004-kroner, men anser
at denne rammen hele perioden har fungert som en øvre grense for
forsvarsbudsjettene – uavhengig av Forsvarets reelle behov. Flertallet er
derfor i tvil om hensiktsmessigheten av å fastsette konkrete tall
for bevilgninger i hele perioden, særlig fordi Stortinget er gitt
innsyn i såpass få av proposisjonens underliggende premisser og
har liten mulighet til etterprøving av disse.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen legger opp til et forsvarsbudsjett som bygger på disse hovedkomponenter:
dagens budsjettnivå pluss 800 mill. kroner, justert for endringer
i strukturen samt reduksjon i investeringsrammen med 1,6 mrd. kroner
årlig og årlig effektivisering på 0,5 pst.
Flertallet vil i tillegg legge
disse prinsipper til grunn for forsvarsbudsjettets videre utvikling:
1. Budsjettet for 2009
må styrkes betraktelig ut over 2008-budsjettet og justeres for reell
lønns- og priskompensasjon for forsvarssektoren. Økninger i rammene
må innføres tidlig i perioden for å møte kostnader som løper fra
første dag. De kortsiktige driftsutfordringene, som etter flertallets oppfatning
er kritiske, må adresseres umiddelbart.
2. Kostnadene ved strukturen. Flertallet viser til
at det fremgår av denne innstilling at partiene har forskjellige
oppfatninger av hvilken struktur som bør vedtas.
Komiteens medlem fra Høyre vil
på bakgrunn av opplysninger fra departementet anta at kostnadene
ved den struktur som foreslås av dette medlem vil være i størrelsesorden
1 milliard kroner ut over det Regjeringen har foreslått, som må
finansieres fra kostnadene begynner å løpe.
3. Den årlige fastsettelsen av forsvarsrammen
må legge opp til et tilstrekkelig øvings- og aktivitetsnivå, samtidig
som det opprettholdes nødvendig fremdrift i den vedtatte omstilling.
4. Det understrekes at Stortinget gjennom
de årlige budsjettproposisjoner må gis et tilstrekkelig og vesentlig
mer spesifikt grunnlag enn i dag for å kunne vurdere de enkelte
kostnadselementer og ta stilling til tverrprioriteringer som gjøres
i det enkelte år. Det må videre gjøres mulig for Stortinget å følge
opp og kontrollere avvik gjennom de årlige budsjetter. Dette er
avgjørende prosesser som ikke utelukkende kan finne sted internt
gjennom iverksettingsbrev.
5. Forholdet mellom investerings- og driftsnivået vurderes
årlig – i sammenheng med langsiktig planlegging og målstyring for
både drift og investering.
6. Det gis årlig kompensasjon for den reelle
pris og lønnsstigning på forsvarsområdet. Det må spesifikt redegjøres
for denne i de årlige budsjetter. Flertallet vil
igjen understreke den helt avgjørende betydning av at så skjer.
Flertallet viser til at dette
innebærer at budsjettene vil bli større enn det som ligger til grunn i
proposisjonen, men at det basert på disse prinsipper ikke er mulig
å fastsette rammen for hvert enkelt år i perioden. Det må sikres
forutsigbarhet gjennom klare styringssignaler fra politisk hold, sammen
med politisk vilje og evne til å prioritere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil i denne sammenheng minne
om at balansen mellom økonomi og struktur i inneværende langtidsperiode
ikke er bærekraftig, slik det også er beskrevet i St.prp. nr. 42
(2003–2004) som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng også
vise til forsvarsministerens skriftlige svar på komiteens spørsmål
av 9. mai 2008, der det fremkommer at det i Regjeringens anbefaling
er lagt til grunn, slik også forsvarssjefen gjorde i sin anbefaling,
at den årlige lønns- og priskompensasjonen som tilføres forsvarsrammen
dekker sektorens eksternt drevne prisvekst fra år til år, etter
de samme prinsipper som for øvrige deler av statsbudsjettet. Disse
medlemmer viser også til proposisjonens kapittel 9, samt
svarene på komiteens spørsmål av 9. mai 2008, der det presiseres
at Regjeringens anbefaling, herunder også ambisjonsnivå, er i langsiktig
balanse, innenfor de økonomiske forutsetningene som er lagt.
Disse medlemmer mener at summen
av de tiltak som er anbefalt i proposisjonen, vil skape et godt
fundament for å etablere en mer varig balanse mellom oppgaver, struktur
og økonomi.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen legger opp til et forsvarsbudsjett som bygger på
dagens budsjettnivå pluss 800 mill. kroner. I tillegg legges det
opp til en fortsatt betydelig intern omdisponering av midler, gjennom
basetiltak, årlig interneffektivisering på 0,5 pst., og et redusert
gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsbehov med om lag 1,6
mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt for
perioden 2005–2008.
Disse medlemmer vil vise til
at det i proposisjonen legges til grunn at investeringsnivået på materiell
skal reduseres til et nytt årlig nivå som ligger i gjennomsnitt
1,6 mrd. kroner under det nivå som ligger til grunn for en videreføring
av dagens struktur. Disse medlemmer har merket seg
at dette skal gjøres gjennom en nøktern, men tilstrekkelig prioritering
av materiellanskaffelsene. Samtidig understreker disse medlemmer at
Forsvaret må ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere
effektivt alene, og sammen med allierte styrker, i og utenfor Norge, og
som ivaretar personellets sikkerhet på en god måte.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
med dette bidrar til et økonomisk løft for Forsvaret, og viser til
at opptrappingen av budsjettrammen tilsvarer en reell budsjettøkning
på 2,5 pst. i forhold til inneværende år. Disse medlemmer viser
videre til at tiltakene som er lagt inn i langtidsplanen finansieres
fullt ut gjennom dette økonomiske løftet, kombinert med intern omdisponering
av midler og effektivisering av virksomheten. Forsvaret bringes
i balanse, og det skaper den nødvendige forutsigbarhet og stabilitet
for fremtiden. Med denne proposisjonen mener disse medlemmer at
omstillingen derfor bringes over i en ny fase, hvor målet må være å
opprettholde den gode balansen mellom oppgavene Forsvaret skal utføre,
strukturen og ressursene.
Disse medlemmer viser til proposisjonens kapittel
9.7 og understreker betydningen av å skape en langsiktig balanse
mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang, og nødvendig
forutsigbarhet knyttet til forsvarssektorens videre utvikling. Disse
medlemmer mener det i denne sammenheng er avgjørende at
det skapes størst mulig forutsigbarhet om de økonomiske rammebetingelser
for Forsvarets virksomhet. Disse medlemmer anser
at den anbefalte operative forsvarsstrukturen er på et slikt nivå
at ytterligere reduksjoner vil ha negative konsekvenser for Forsvarets
evne til å løse sine pålagte oppgaver. Disse medlemmer legger derfor
til grunn at tiltak og virkemidler for å bibeholde den langsiktige
balansen i forsvarsstrukturen, om forutsetningene for denne settes
under press, må belyses i en helhet, der også endringer i den samlede
økonomiske rammen for forsvarssektoren må vurderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at forsvarsstrukturen tilpasses de pålagte oppgaver.
Videre mener disse medlemmer at Forsvarets struktur
og oppgaver må finansieres ut fra de til enhver tids gjeldende behov,
da det er Forsvarets oppgaver som må være retningsgivende for økonomien,
og ikke motsatt. Disse medlemmer ser det derfor som naturlig
at de årlige budsjetter justeres i henhold til de strukturmessige
og operative pålegg Forsvaret blir gitt.
Komiteen vil si seg
enig med Regjeringen i at det skal stilles strenge krav til at ressursene
forvaltes effektivt og at forsvarssektoren opprettholder god kostnadskontroll.
Komiteen vil ellers gi Regjeringen
sin fulle tilslutning til at man vurderer og videreutvikler dagens
system for langtidsplanlegging mot en mer løpende og dynamisk organisasjonsutvikling,
og anser at dette må sees i sammenheng med at Stortinget gis innsyn
i, og mulighet til å følge opp de årlige forsvarsbudsjetter. Komiteen viser
til at målsettingen er å skape en situasjon der utviklingen i Forsvaret
i større grad skjer gjennom gradvise justeringer innenfor rammen av
langsiktige målsettinger, fremfor gjennom hyppige og altomfattende
reformer, og anser at en mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen
vil styrke forsvarssektorens evne til å møte nye krav og utfordringer.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner lokaliseres
i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet.
Forslag 2
Forsvarets fellesoperative hovedkvarter og Landsdelskommando
Nord-Norge legges ned. Det opprettes et samlet Forsvarets operative hovedkvarter
på Reitan ved Bodø.
Forslag 3
Olavsvern legges ned.
Forslag 4
Utdanningsvirksomheten ved KNM Harald Haarfagre
legges ned. Sjøforsvarets rekruttutdanning flyttes til Bergen. Madla
leir legges ned.
Forslag 5
Luftforsvarets rekruttutdanning flyttes til
Kjevik.
Forslag 6
HV-distrikt 07 og 08 nedlegges og erstattes
av et distrikt omfattende Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker
med distriktsstab i Vatneleiren, Sandnes.
Forslag 7
Heimevernets utdanningsvirksomhet på Værnes legges
ned.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre
en evaluering av ordningen med integrert departement og forsvarsledelse.
Forslag 9
Stortinget slutter seg til Forsvarets styrkestruktur,
og at det bygges opp en 4. bataljon under Hæren i perioden. Forsvarsdepartementet
gis fullmakt til å iverksette endringene.
Forslag fra Høyre:
Forslag 10
Stortinget slutter seg til Forsvarets fremtidige styrkestruktur
som beskrevet i proposisjonens tabell 6.6, med unntak av antall
HV-distrikter, dog slik at det bygges opp en 4. bataljon under Hæren
i perioden. Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å iverksette
endringene.
Komiteen viser for
øvrig til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget slutter seg til Forsvarets fremtidige styrkestruktur
som beskrevet i proposisjonens tabell 6.6. Forsvarsdepartementet
gis fullmakt til å iverksette endringene.
II
Jegerutdanningen ved Porsangmoen flyttes til Setermoen
i Indre Troms.
III
Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttes til Bergen.
IV
335 skvadron videreføres på Gardermoen.
V
334 skvadron, 337 skvadron og 339 skvadron organiseres
under en felles ledelse på Bardufoss flystasjon.
VI
Sola flystasjon legges ned.
VII
HV-distrikt 17 og 18 nedlegges og erstattes
av et distrikt som omfatter hele Finnmark fylke med distriktsstab
på Porsangermoen, Porsanger.
VIII
Kommandantskapet på Kongsvinger festning overføres
kommandomessig fra Opplandske Heimevernsdistrikt 05 til Forsvarsstaben.
IX
Bømoen leir legges ned.
X
Gjeldende befalsordning justeres i henhold til prinsippene
i proposisjonens kapittel 8.4.2.1.
XI
Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak om
de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell
som deltar i utenlandsoperasjoner.
Det fagmilitære innspill til denne proposisjonen bygger
på forslagene i forsvarssjefens Forsvarsstudie 2007 (FS 07), som
ble lagt frem i november 2007. Forsvarssjefens anbefalte styrkestruktur
med tilhørende base- og støttestruktur og tilpasset personellstruktur
representerer hans syn på hvordan Forsvaret bør innrettes for fremtiden
med bakgrunn i oppgaver og studiens økonomiske ramme. Det er i anbefalingen
lagt betydelig vekt på å etablere en funksjonell balanse mellom
den operative strukturen og tilhørende base- og støttestruktur,
samt en tilsvarende balanse mellom strukturens totale ressursbehov
og den økonomiske rammen. Hovedfokus har vært på å sikre størst
mulig operativ evne og etablere et forsvar i langsiktig balanse
ved en helhetlig tilnærming til utvikling av Forsvarets struktur
i perioden 2009 til 2028, med fokus på perioden frem til 2016.
Langtidsproposisjonen som nå legges frem viderefører
hovedlinjene i Forsvarets utvikling fra de senere årene, og vil
gi Norge et moderne og kvalitativt godt forsvar med evne til å løse både
nasjonale oppgaver og oppgaver vi må løse i samarbeid med andre
- nasjonalt og internasjonalt. Forsvaret vil således fortsatt være
et fleksibelt sikkerhetspolitisk verktøy for våre myndigheter, med
evne til innsats både innenfor og utenfor landets grenser.
Forsvarssjefens anbefaling i Forsvarsstudie
07 er basert på en forutsetning der forsvarsbudsjettet videreføres
reelt på 2008-nivå i perioden 2009 til 2028. Reell videreføring
innebærer i denne sammenheng at budsjettutviklingen følger lønns-
og prisutviklingen i forsvarssektoren. Denne forutsetningen er sentral
i forhold til muligheten for at Forsvaret skal kunne opprettholde
og utvikle sin operative evne og etablere og vedlikeholde en forsvarsstruktur
i langsiktig balanse. Dersom det vedvarende kjøpekrafttapet videreføres,
vil det derimot raskt undergrave forsvarsstrukturen. Dette må i
så fall forventes å gi en aksellererende forvitringseffekt i årene
fremover, fordi det ikke lenger er mulig å tære på restene av et
redundant mobiliseringsforsvar, slik vi til nå har kunnet. Langtidsproposisjonen
legger opp til et fremtidig budsjettnivå som ligger 800 mill. kroner
per år over forsvarsstudiens økonomiske planforutsetning. Forsvarssjefen
er tilfreds med den prioriteringen av Forsvaret dette innebærer,
men understreker samtidig nødvendigheten av at dette budsjettnivået
følges opp i kommende års budsjetter. I motsatt fall vil en slik
økning være direkte skadelig for strukturutviklingen, fordi Forsvaret
i en slik situasjon vil starte oppbyggingen av et forsvar som det
på sikt viser seg at man likevel ikke vil kunne vedlikeholde, med
en økende ubalanse som resultat. Dette vil i så fall innebære fare
for store feilinvesteringer og representere svært dårlig anvendelse
av samfunnets ressurser. En budsjettutvikling der Forsvarets kjøpekraft
opprettholdes fra år til år er derfor av større betydning for strukturens
stabilitet enn budsjettnivået i utgangspunktet.
Forsvarssjefen har ingen kommentar til den videre
utvikling av Forsvarets strategiske ledelse, utover sterkt å fraråde
flyttingen av generalinspektørene med deres staber ut av Forsvarsstaben.
Dette vil i betydelig grad vanskeliggjøre den daglige styring av
etaten, og spesielt svekke mulighetene for løpende økonomistyring
ved at meget viktige kapitteleiere adskilles fra den sentrale økonomiforvaltning.
Langtidsproposisjonen viderefører forsvarssjefens
anbefaling om å etablere ett fellesoperativt hovedkvarter i Forsvaret.
Dette vil bringe større samsvar mellom kommandostrukturen og de
avdelinger som skal ledes, gi mer robuste fagmiljøer og forbedre
evnen til døgnkontinuerlig ledelse av operasjoner. Videre vil en
slik løsning forenkle kommandolinjene og samarbeidet med sivile
aktører, samtidig som evnen til ledelse av nasjonale operasjoner,
oppfølging av norske styrker i operasjoner i utlandet og gjennomføring
av større fellesoperative øvelser i Norge sikres. Tiltaket bidrar
også til en generell effektivisering av Forsvarets drift ved reduksjon
av infrastruktur og støttebehov på sikt.
Den operative strukturen som langtidsproposisjonen
foreslår er en moderne struktur med høy kvalitet som sikrer evne
til fellesoperasjoner og nødvendig interoperabilitet. Av særlig
betydning i så måte er økningen i mobilitet og deployeringsevne,
kombinert med økt evne til å operere i nettverk, både mellom egne
land-, sjø- og luftstyrker og med allierte og partnere. Den operative
strukturen er i begrenset grad tilgjengelig for operasjoner både
hjemme og ute, spesielt for Hærens del. Dette skyldes satsingen
på en videreføring av dagens hærmodell, der en betydelig del av
ressursene er bundet til vernepliktsbaserte utdanningsavdelinger.
Gitt den økende kompleksitet på moderne materiell og stigende kompetansekrav
har disse enhetene nasjonal operativ beredskapsverdi kun i de avsluttende måneder
av sin tjenestetid, samtidig som de ikke kan sendes utenlands. Deres
viktigste funksjon er derfor som rekrutteringsbrønn for korttidsverving
av mannskaper til internasjonale operasjoner.
Strukturen har likevel begrenset dybde og robusthet
på flere områder, noe som reduserer evnen til utholdenhet i operasjoner.
Med anbefalt styrkestruktur bør derfor Forsvarets bidrag til operasjoner
i utlandet i større grad enn til nå basere seg på bruk av hele strukturbredden,
det vil si anvendelse av operative enheter og avdelinger fra alle
forsvarsgrener for å gi utholdenhet internasjonalt. Ønsket om å
stå ute over tid med et substansielt styrkebidrag fra Hæren, ideelt
en bataljon, vil ikke være realiserbart, men dette bør etter forsvarssjefens
vurdering heller ikke være noen dimensjonerende ambisjon. Strukturen
er således på de fleste områder i tråd med forsvarssjefens anbefalinger,
men avviker fra denne primært i forhold til innretning og organisering
av landstyrkene. Videreføring av Skjold-klasse MTB vil under forutsetning
av økonomisk dekning styrke Sjøforsvarets evne til kystnære operasjoner.
Spørsmålet om hvilke operative baser og installasjoner som skal videreføres
utover dem det er et strengt behov for må forventes å komme opp
igjen i løpet av perioden, dersom økonomiske prioriteringer gjør det
nødvendig.
For å sikre både økonomisk og strukturell balanse,
og derved opprettholdelse og utvikling av Forsvarets operative evne
på lang sikt, anbefalte forsvarssjefen i Forsvarsstudie 07 en betydelig konsentrasjon
av likeartet virksomhet og nedleggelse av et større antall baser.
Forsvarssjefen er tilfreds med at langtidsproposisjonen med enkelte
unntak har lagt denne anbefalingen til grunn. Med usikkerheten som
etter fremleggelse av FS 07 preget problemstillingen rundt støy
fra nye kampfly, støtter forsvarssjefen derfor en tilnærming der
fremtidig lokalisering av kampfly, luftvern og basesett vurderes
i lys av prosessen knyttet til fremskaffelsen av nye kampfly. Det understrekes
likevel at etablering av en samlet base for kampflyene vil være
et sentralt strategisk tiltak for å bidra til langsiktig økonomisk balanse
og store operative synergieffekter. Dette tiltaket bør følgelig
gjennomføres så snart som mulig etter at gjenstående usikkerhet
er avklart. I lys av støyspørsmålets mulige konsekvenser for lokaliseringen
bør imidlertid muligheten for et tredje lokaliseringsalternativ
fortsatt holdes åpen. Forsvarssjefen er også av den oppfatning at
det fortsatt finnes et uutnyttet potensial for ytterligere konsentrasjon
av baser og virksomhet som, dersom det realiseres, ytterligere vil
bedre den funksjonelle balansen og derigjennom bidra til å sikre
opprettholdelse og videreutvikling av Forsvarets operative evne.
Det bør derfor gjennomføres vurderinger med sikte på å identifisere hvorledes
Forsvarets base- og støttestruktur best mulig kan videreutvikles
i så måte.
Et personellkorps med riktig sammensetning i forhold
til grad, kategori, alder og kompetanse er sentralt for å sikre
god oppgaveløsning og videreføre og videreutvikle Forsvaret som
et anvendbart og relevant sikkerhetspolitisk verktøy. Forsvarssjefen
har derfor lagt stor vekt på dette området i sin anbefaling. Videreutviklingen
av disponeringsordningen med fokus på presis kompetansestyring,
tjenestelige behov, økt lokal innflytelse og økt kontinuitet særlig
på lavere gradsnivåer, vil være viktige tiltak for å sikre Forsvaret
riktig kompetanse på alle nivåer i organisasjonen. Av særlig betydning
er arbeidet med å videreutvikle avdelingsbefalsordningen for å sikre
økt kontinuitet og erfaringsnivå på de lavere gradsnivåer. Langtidsproposisjonens
understrekning av behovet for å øke antall avdelingsbefal er således
helt i tråd med forsvarssjefens prioriteringer. Styrking av avdelingsbefalsordningen
og økning av antall avdelingsbefal har stor betydning for å øke sikkerheten
både i gjennomføringen av operasjoner og øvelser, og vil øke effektiviteten
til Forsvarets avdelinger.
Forsvarets utdanningssystem har i utgangspunktet
svært høy kvalitet og fungerer godt. Det er derfor ikke anbefalt
større endringer innenfor dette området. De justeringene som gjennomføres
vil tydeliggjøre generalinspektørenes ansvar og myndighet for utdanning
fra rekruttskolenivå til og med krigsskolenivå, og er i tråd med
forsvarssjefens anbefaling. Forsvarssjefen støtter også den helhetlige
og effektive utnyttelsen av Forsvarets samlede kompetansemiljøer
proposisjonen legger opp til, blant annet ved å styrke samarbeidet
mellom de skolene som gjennomfører akkreditert høgskoleutdanning.
I tillegg til samarbeid mellom Forsvarets egne skoler, bør samarbeidet
med både sivile utdanningsinstitusjoner i Norge og med utenlandske
kompetansemiljøer styrkes. Forsvarssjefen vil i denne sammenheng
særlig fremheve det potensial han mener ligger i en videreutvikling
av samarbeidet mellom Sverige og Norge innenfor videregående offisersutdannelse.
Verneplikten er avgjørende for evnen til å bemanne
Forsvarets enheter, spesielt de fredsoperative avdelingene. I tillegg
vil Heimevernet også i fremtiden være helt avhengig av vernepliktige. Videre
spiller verneplikten en avgjørende rolle i forhold til Forsvarets
rekrutteringsevne. Det er derfor avgjørende at verneplikten beholdes,
og praktiseres i tråd med Forsvarets behov. For å sikre vernepliktens
fortsatte legitimitet er det sentralt at de vernepliktige selv oppfatter
førstegangstjenesten som meningsfull. Forsvarssjefen vil understreke
at rettferdighet ifm praktisering av verneplikten etter de vernepliktiges
egen vurdering ikke dreier seg om at flest mulig skal tjenestegjøre,
men om at de som kalles inn kompenseres på en økonomisk og statusmessig rimelig
måte. Fokus på tjenestens innhold og kvalitet må derfor opprettholdes
og arbeidet med å heve statusen til de vernepliktige som gjennomfører
førstegangstjenesten må videreføres.
Langtidsproposisjonen legger opp til en endring av
sesjonsordningen som i hovedsak er i tråd med forsvarssjefens anbefaling,
men går ett steg lenger ved å anbefale at både del 1 og del 2 av den
nye sesjonsordningen gjøres obligatorisk for kvinner. Forsvarssjefen
ønsker å videreføre og intensivere arbeidet med å øke kvinneandelen
i Forsvaret, og ser obligatorisk sesjon for kvinner som et ledd
i dette arbeidet.
Langtidsproposisjonen legger opp til å videreføre
og følge opp kvalitetsreformen i Heimevernet, med spesiell vekt
på utrustning, treningsnivå og reaksjonsevne. Som grunnlag for videreføring
av kvalitetsreformen legges det opp til en reduksjon i antall distrikter.
Dette er i tråd med forsvarssjefens anbefaling. I tillegg legger proposisjonen
opp til en reduksjon av styrkestrukturen på 5 000 personell og en videreføring
av dagens tre kategorier av Heimevernsstyrker. Forsvarssjefen vurderer
det slik at Heimevernet er en av få deler av forsvarsstrukturen
som fortsatt er skalerbar og likevel økonomisk og kompetansemessig bærekraftig.
Anbefalt innretning vil i stort videreføre Heimevernets evne til
å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering, forsterke
militær tilstedeværelse etter behov og yte støtte til det sivile
samfunn, dog med noe redusert utholdenhet eller lavere ambisjon
i forhold til antall sikringsobjekter. På lengre sikt vil det være
hensiktsmessig å vurdere om det er potensial for å utvikle større
synergi og økt operativ evne gjennom et tettere samarbeid, en funksjonsinndeling
eller en sammenslåing av Hæren og Heimevernet.
For små nasjoner er det i økende grad en utfordring
å kunne vedlikeholde en forsvarsstruktur med alle de enheter og
kapasiteter en slik struktur tradisjonelt har omfattet. Reduserte forsvarbevilgninger,
kombinert med økende priser på forsvarsmateriell og driftskostnadsvekst,
har ført til at enkelte operative elementer i strukturen, både i
Norge og i andre små land, er nede på eller raskt nærmer seg kritisk
masse, det vil si et nivå som verken er økonomisk eller kompetansemessig
bærekraftig. For å beholde flere av de kapasitetene små land i realiteten
ikke kan beholde hver for seg, blir det avgjørende å i økende grad
etablere flernasjonale samarbeidsløsninger, særlig innenfor logistikk
og styrkeproduksjon. Forsvarssjefen har i denne sammenheng, som
en del av Forsvarsstudie 07, gjennomført en mulighetsstudie sammen
med det svenske forsvaret. Studien viser at det er et betydelig
potensial for samarbeid med Sverige, både innenfor logistikk, trening,
øvelser, utdannelse og en rekke andre områder. Et eventuelt tettere
samarbeid med Sverige skal ikke være til hinder for, eller komme
istedenfor, allerede etablerte eller potensielle samarbeidsløsninger med
allierte eller andre nasjoner, men utgjøre et supplement til disse.
Det er en økende tendens til tettere europeisk forsvarssamarbeid
og integrasjon. Et norsk-svensk samarbeid på dette området vil derfor
være fremtidsrettet og i tråd med en slik utvikling. Langtidsproposisjonens
omtale av disse mulighetene er således i tråd med forsvarssjefens
anbefaling, og arbeidet med å konkretisere og operasjonalisere samarbeidsløsninger
innenfor denne rammen bør gis prioritet.
Forsvarssjefen har hatt to hovedmålsettinger med
sin militærfaglige anbefaling for Forsvarets videre utvikling fra
2009. For det første å videreutvikle et stående innsatsforsvar med
tidsriktige militære kapasiteter for å gi de politiske myndigheter
et sikkerhetspolitisk verktøy som gir handlefrihet til å kunne møte
kriser og utfordringer både nasjonalt og internasjonalt. For det
andre å utvikle et forsvar i langsiktig strukturell og økonomisk
balanse innenfor et budsjett som videreføres på 2008-nivå tillagt
årlig lønns- og priskompensasjon. Hovedtiltakene som er identifisert
for å etablere en forsvarsstruktur i langsiktig balanse er en betydelig
rasjonalisering av basestrukturen og samling av Forsvarets virksomhet
til færre steder for å redusere driftskostnadene, en økt satsning
på flernasjonalt samarbeid, særlig innenfor logistikk og styrkeproduksjon,
for å redusere kostnadene innenfor disse områdene og en nødvendig
reduksjon av operativ struktur gjennom fjerning av de relativt sett
minst kritiske og viktige kapasiteter.
Vurdert samlet og overordnet er langtidsproposisjonens
anbefalinger i stort i tråd med den utvikling forsvarssjefen mener
er nødvendig for at Forsvaret skal sikre størst mulig operativ evne, samtidig
som det etableres en struktur som er i langsiktig funksjonell og
økonomisk balanse. Proposisjonen forutsetter imidlertid et høyere budsjettnivå
enn det som har vært lagt til grunn for forsvarssjefens anbefaling.
Dette innebærer en prioritering av Forsvaret som forsvarssjefen ønsker
velkommen. Dersom en slik økning skal ha tilsiktet effekt, må det
imidlertid anlegges et langsiktig perspektiv for fremtidige budsjetter ved
at den foreslåtte økningen følges opp i kommende år med budsjetter
på minimum tilsvarende nivå, tillagt lønns- og priskompensasjon.
Forutsigbare budsjettrammer er derfor viktigere for Forsvaret enn
en kortvarig økning av budsjettene i ett eller noen få år.
Stabil og forutsigbar ressurstildeling kombinert med
et kontinuerlig fokus på skjerming av operativ evne ved å utnytte
det potensial om fortsatt finnes i base- og støttestrukturen, vil
kunne sikre et forsvar i langsiktig økonomisk og strukturell balanse,
med tilstrekkelig evne til å løse Forsvarets fremtidige oppgaver.
I hovedsak benyttes begrepet "balanse" for
å beskrive forholdet mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang.
Når det brukes formuleringer som "etablere balanse mellom Forsvarets
oppgaver, struktur og ressurstilgang", menes det at proposisjonens
anbefalte innretning av Forsvaret med tilhørende tiltak etablerer
samsvar mellom de oppgavene som er beskrevet og hva strukturen er
i stand til, samtidig som bevilgningsnivået er tilpasset de økonomiske
forutsetningene og beregnede kostnader ved å drifte og videreutvikle
den samme strukturen.
Innledningsvis er det viktig å understreke
at når det i oriententeringen den 8. mai ble redegjort for hva budsjettøkningen
på 800 mill. kroner dekket, så var dette i forhold til forsvarssjefens
anbefaling i Forsvarsstudie 2007. I denne anbefalingen var det allerede
anvist tiltak for å tilpasse oppgaver og struktur til en planforutsetning
om ett flatt videreført 2008-budsjett. I orienteringen ble det derfor
redegjort for økonomiske konsekvenser av de tiltak og prioriteringer
som er endret fra forsvarssjefens anbefaling og til det regjeringen
har anbefalt i den fremlagte proposisjonen, og hvordan dette forholdt
seg til den bevilgninsmessige styrkingen regjeringen har anbefalt.
I proposisjonen er det under kapittel 9.6.3
Intern ressursfrigjøring beskrevet hvilke
hovedkategorier av tiltak som foreslås i den hensikt å omdisponere
midler fra lavere prioritert virksomhet til høyere prioritert virksomhet.
Denne ressursfrigjøringen er beskrevet relativt til hva det ville kostet
å videreføre den vedtatte strukturen i inneværende langtidsplan
over tid. Som det tidligere er orientert om, blant annet i St.prp.
nr. 1 (2007-2008), og som det også ble redegjort for i orienteringen
den 8. mai, er det en ubalanse mellom kostnadene knyttet til å implementere
og videreføre den vedtatte strukturen og dagens bevilgningsnivå.
Den interne ressurfrigjøringen, gjennom interneffektiviseringen,
basestiltakene og reduksjonen knyttet til materiellinvesteringsnivået,
bidrar sammen med økningen i bevilgningsnivået til å rette opp denne
økonomiske ubalansen og til å dekke utgiftene til den videreutviklingen
av forsvarsstrukturen som regjeringen har anbefalt.
Den styrkede økonomien skal disponeres til å skape
bedre utholdenhet gjennom økt bemanning i avdelinger med stor belastning
knyttet til operasjoner i utlandet. Dette gjelder spesielt Hæren
og Forsvarets felles støtteavdelinger innen logistikk, sanitet og
samband. Det tas også sikte på å styrke bemanningen i Luftforsvaret
for å sikre evnen til å understøtte egne operasjoner med basesett
og luftvern. Økt ressurstilgang er også nødvendig for å følge opp
innfasingen av nytt materiell som fregatter, MTBer, fregatt- og kystvakthelikoptre.
Det er også prioritert å sikre at Forsvarets avdelinger kan øves
mer, både i forhold til å ivareta de løpende operasjoner og beredskapsoppgaver.
Departementet legger her til grunn, slik også forsvarssjefen
gjorde i sin anbefaling, at den årlige lønns- og priskompensasjonen
som tilføres forsvarsrammen dekker sektorens eksternt drevne prisvekst
fra år til år, etter de samme prinsipper som for øvrige deler av
statsbudsjettet.
Det er riktig, slik det antydes i spørsmålet,
at det vil ta tid før summen av de tiltakene som er foreslått i
proposisjonen gir den forventede effekten, og det etableres en bedre
balanse mellom tilgjengelige ressurser og strukturens behov. Dette
innebærer at det vil kunne gå noe tid før ambisjoner og aktivitet
vil ligge på det nivå som proposisjonen angir som den ønskede fremtidige situasjonen.
Det er i denne sammenhengen viktig å understreke
at selv om det tar tid før tiltakene som er foreslått i proposisjonen
gir full virkning, er det like fullt gjennom disse tiltakene at
de økonomiske utfordringene som i dag eksisterer håndteres på en
varig måte. Regjeringen mener derfor det er viktig at implementeringen
av tiltakene i langtidsplanen gis prioritet de nærmeste årene. Det
vil således kunne være nødvendig å prioritere ned aktivitet og trening
på enkelte områder for å sikre en effektiv og god implementering
av tiltakene i proposisjonen. Regjeringen vil i denne sammenheng
søke å skjerme høyt prioritert aktivitet og tilstedeværelse i nordområdene, samt
deltakelse i arbeidet for internasjonal fred og stabilitet, gjennom
aktive bidrag til samarbeid og operasjoner i utlandet.
De mer konkrete prioriteringer og konsekvenser vil
regjeringen komme tilbake til, primært i forbindelse med fremleggelsen
av de årlige budsjettene.
I de økonomiske forutsetningene som proposisjonen
bygger på, er det lagt til grunn at bevilgningsnivået i løpet av
perioden 2009-2012 trappes opp med 800 mill. kroner. Denne bevilgningsøkningen
kommer i tillegg til tiltakene knyttet til intern ressursfrigjøring,
jf. kapittel 9.6.3 i proposisjonen. Bevilgningsøkningen og ressursfrigjøringen
vil i sum bidra til at det etableres langsiktig økonomisk balanse
i forsvarsstrukturen.
Hvordan et eventuelt negativt avvik fra disse
forutsetningene vil bli møtt, vil avhenge av hva avviket faktisk
innebærer, og må alltid ses i relasjon til helheten, herunder også
eventuelle besparelser som måtte følge på andre områder. Skulle
det på et tidspunkt i gjennomføringen være slik at eventuelle avvik
fra forutsetningene vurderes å være av varig karakter, og dermed påvirker
balansen slik at den økonomiske bærekraften i strukturen utfordres,
vil regjeringen måtte komme tilbake og foreslå ytterligere strukturelle
tiltak, også innenfor perioden 2009 – 2012.
Håndteringen av en slik eventuell situasjon
må også ses i sammenheng med videreutvikling av langtidsplanleggingen,
som beskrives i proposisjonens kapittel 10.6. Her legges det opp
til at den fremtidige utviklingen av forsvarssektoren skal foregå
gjennom et mer kontinuerlig og langsiktig utviklingsarbeid. Et viktig
element i dette vil være en mer behovsdrevet tilnærming til helhetlig
håndtering av endringer, enten dette skyldes avvik fra forutsetningene
i gjeldende planer, eller nye behov.
Kostnadene knyttet til drift og videreutvikling av
den basestrukturen for Luftforsvaret som er angitt i proposisjonen,
er også lagt inn som del av de totale kostnadene ved å videreføre
den anbefalte strukturen, både innenfor perioden 2009-2012 og på
noe lengre sikt. Dette innebærer således at de økonomiske implikasjonene
av den basestrukturen som anbefales i proposisjonen er ivaretatt.
I proposisjonen orienteres det om at regjeringen legger
opp til å vurdere fremtidig lokalisering av kampfly, luftvern og
basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye kampfly.
Om regjeringen etter en slik vurdering skulle anbefale endringer
i Luftforsvarets basestruktur, vil eventuelle anbefalte tiltak og
de økonomiske konsekvensene av slike bli lagt frem for Stortinget
på egnet måte.
Regjeringen har i proposisjonen langt til grunn at
forsvarsrammen trappes opp med 800 mill. kr. Regjeringen vil komme
tilbake til Stortinget med anbefalinger om hvordan denne opptrappingen
skal foregå, som en del av budsjettfremleggelsen det enkelte år.
I den fremlagte proposisjonen er det lagt til grunn
en reduksjon av materiellinvesteringsnivået til et årlig nivå som
ligger 1,6 mrd. kroner lavere enn det som var forutsetningene i inneværende
langtidsplan. Dette er et viktig element i det som totalt sett gir
den langsiktige økonomiske balansen.
I forsvarssjefens anbefaling (Forsvarsstudie 2007)
var det lagt til grunn en reduksjon av materiellinvesteringsnivået
til et årlig nivå som lå ca. 1,7 mrd. kroner lavere enn det som
ville være nødvendig ved en videreføring av strukturen beskrevet
i inneværende langtidsplan. Regjeringens anbefaling om en noe endret
og større operativ struktur, medfører dermed et noe økt materiellinvesteringsbehov
utover forsvarssjefens anbefaling.
Det reduserte materiellinvesteringsnivået følger dels
av de endringer som regjeringen har anbefalt for den operative strukturen
og ambisjonsnivået knyttet til konkrete deler av strukturen, og
dels en bevisst prioritering der det ikke planlegges med å ha det
høyeste teknologisk nivå på alle områder. Denne prioriteringen er
i tråd med hva forsvarssjefen la til grunn i sin anbefaling.
Under følger en oppsummerende liste som angir hovedtrekkene
i reduksjonen:
En noe endret innretning
av Hæren gir grunnlag for et redusert investeringsbehov på sikt.
En noe redusert heimevernsstruktur gir
noe lavere investeringsbehov på sikt.
Reduserte investeringer som følger av at
ambisjonsnivået knyttet til dedikerte NATO-kapasiteter er redusert,
herunder avvikling av ambisjonen om blant annet ISTAR-kapasitet
på korpsnivå, jf. kapittel 6.9.4 i propososjonen og deployerbart
kjemisk laboratorium, jf. kaptittel 6.9.4 i proposisjonen.
Reduksjon av volumet på logistikkutrustningen ved
at et antall større mobiliseringsbaserte enheter er redusert, jf
kapittel 6.9.2 og omtalen av anbefalte endringer knyttet til fellesavdelinger og
-kapasiteter.
Redusert ambisjonsnivå for anskaffelse
av ubemannede luftfarkoster ved at det ikke lenger legges opp til
å anskaffe såkalte taktiske ubemannede luftfartkoster, men kun mindre
farkoster med meget begrenset rekkevidde til bruk i Hæren.
Et redusert ambisjonsnivå knyttet til fornyelsen av
IKT-infrastrukturen.
Denne omprioriteringen medfører at det på enkelte
områder ikke etableres kapasiteter med den samme ytelse som lå til
grunn i forrige langtidsplan, eksempelvis hva gjelder mobilt kjemisk laboratorium
og ubemannede luftfarkoster. Videre legges det til grunn en noe
større utnyttelse av materiellarven og anskaffelse av et færre antall
enheter enn hva som lå til grunn i forrige langtidsplan.
Dette medfører samlet at de grunnleggende og viktigste
kapasiter innenfor de ulike investeringsområdene vil prioriteres
høyest, mens tilleggskapasiteter som kan være ønskelig prioriteres
lavere, samtidig som det legges opp til en større gjenbruk av materiell
som allerede er anskaffet til strukturen. Samtidig vil det være
viktig å sikre at alle investeringer som planlegges og gjennomføres
baseres på en nøktern ”godt nok” tilnærming. Også alternative måter
å fremskaffe materiell på, bl.a. gjennom flernasjonalt samarbeid,
særlig om kjøp av hyllevareprodukter og/eller materiell som produseres
i stor skala - vil måtte få økt oppmerksomhet.
Forsvardepartementets vurdering er at ubalansen
mellom utgiftene forbundet med å drifte og videreutvikle den vedtatte
forsvarsstrukturen i tråd med forutsetningene i inneværende langtidsplan
og dagens nivå på forsvarsrammen, totalt sett beløper seg til ca.
2,6 mrd kroner ved inngangen til perioden. Denne ubalansen utgjøres overordnet
sett hovedsaklig av følgende elementer; redusert innfrielse av effektiviseringsmål,
økte investeringskostnader knyttet til bygg og anlegg, reduserte
inntekter knyttet til salg av eiendom, og et lavere bevilgningsnivå enn
forutsetningene i planen.
Hva ubalansen utgjøres av, og omfanget av den, vil
variere noe avhengig av hvilket tidsperspektiv det hele vurderes
i. Eksempelvis forventes det de nærmeste årene lavere utbetalinger
til avgangsstimulerende tiltak med omlag 250 mill kr. I samme tidsrom
forventes det å påløpe kostnadsøkninger knyttet til enkelte av de
nye kapasitetene som er besluttet implementert som en del av inneværende
plan, som overskrider forutsetningene som var lagt i planen. Totalt
sett vurderer Forsvarsdepartementet ubalansen å ligge i størrelsesorden
2,5 mrd. kroner til 3 mrd. kroner på lengre sikt, hvis man hadde
videreført dagens struktur.
I den fremlagte proposisjonen er det anbefalt
en rekke tiltak, som i kombinasjon med økningen i bevilgningsnivå
etablerer en langsiktig økonomisk balanse i forsvarsstrukturen,
jf. kapittel 9.6.
Effekten av disse tiltakene er i 2012 beregnet
å utgjøre:
– Intern effektivisering | :ca | 600 mill. kr |
– Basestiltak
(full effekt – 375 mill. kr – i 2016) | :ca | 275 mill. kr |
– Redusert investeringsnivå
- Materiell | :ca | 1600 mill. kr |
– Redusert struktur i HV | :ca | 30 mill. kr |
Totalt | :ca | 2,5 mrd. kr |
Korrigert for at tiltakene i planen de nærmeste årene
vil kreve økte investeringer i eiendom, bygg og anlegg for omlag
150 mill. kr. pr. år, vil effekten av tiltakene i planen utgjøre
omlag 2,35 mrd. kr. i 2012. Effekten av basetiltakene forventes
ikke fullt ut realisert innen 2012. Frem mot 2016 forventes denne
effekten å øke med ytterligere 100 mill. kr. Interneffektiviseringen forventes
også å gi effekter etter 2012, slik at den økonomiske balansen forventes
ytterligere styrket fram mot 2016.
Det er altså slik at tiltakene i den fremlagte proposisjonen
langt på vei økonomisk balanserer avvikene i gjennomføringen av
inneværende langtidsplan, jf. Innst. S. nr. 234 (2003-2004) til St.prp.
nr. 42 (2003-2004). Samtidig er det slik at tiltakene i og forutsetningene
for den inneværende langtidsplanen ikke var tilstrekkelige for å
etablere en langsiktig balanse i forsvarsstrukturen, slik det også
fremkommer i St.prp. nr. 42 (2003-2004). Med den økningen i bevilgningsnivå
som regjeringen nå i tillegg anbefaler, styrkes den langsiktige
økonomiske balansen betraktelig sammenlignet med hva som initielt
lå i inneværende langtidsplan. Samtidig vil ikke totaliteten av
bevilgningsøkning og tiltak være ensidig rettet mot å bedre den
økonomiske balansen knyttet til vedtatt struktur. Den styrkede økonomien
vil også bidra til å bedre den operative evnen, utvikle nye kapasiteter
og å sikre at Forsvarets avdelinger kan øves mer, både i forhold
til å ivareta de løpende operasjoner og beredskapsoppgaver, jf.
svaret på spørsmål 2 i komiteens spørsmål av 9. mai 2008.
Totalt sett innebærer tiltakene i proposisjonen, kombinert
med økningen i bevilgningsnivå, at avvikene i gjennomføringen av
inneværende langtidsplan rettes opp, i tillegg til en totalt sett styrking
av balansen mellom struktur og økonomiske rammer, sammenlignet med
forrige langtidsplan. På denne måten etableres det en vesentlig
forbedret og langsiktig økonomisk balanse.
I den fremlagte proposisjonen anbefaler regjeringen
tiltak for å videreutvikle Forsvarets struktur i tråd med de operative
behov som følger av det sikkerhets- og forsvarspolitiske ambisjonsnivået
som er lagt. I disse tiltakene ligger det både reduksjoner og avvikling
av kapasiteter, samt oppbygning og videreutvikling av nye kapasiteter.
Det økonomiske grunnlaget for disse endringene ligger i den bevilgningsmessige styrkingen
og tiltakene for intern ressursfrigjøring, jf. kapittel 9.6.3 i
proposisjonen.
Det vil ta noe tid før summen av de tiltakene
som er foreslått i proposisjonen, gir den forventede effekten, og
det etableres en bedre balanse mellom tilgjengelige ressurser og
strukturens behov. Dette innebærer at det vil kunne gå noe tid før ambisjoner
og aktivitet vil ligge på det nivå som proposisjonen angir som den
ønskede fremtidige situasjonen. På grunn av den ubalansen som er redegjort
for i spørsmål 1, er dette i utgangspunktet en problemstilling,
uavhengig av hvordan bevilgningsnivået i planen trappes opp. Det er
derfor viktig å understreke at det er gjennom tiltakene i den fremlagte
proposisjonen at denne økonomiske ubalansen rettes opp. Det vises
i denne forbindelse også til svar på spørsmål nr. 4 i komiteens
spørsmål av 9. mai 2008. Regjeringen vil i denne sammenheng søke
å skjerme høyt prioritert aktivitet og tilstedeværelse i nordområdene,
samt deltakelse i arbeidet for internasjonal fred og stabilitet,
gjennom aktive bidrag til samarbeid og operasjoner i utlandet.
I tilknytning til de omstillingstiltak som er foreslått
i proposisjonen, er det innenfor de økonomiske rammene avsatt midler
til gjennomføringen. Dette gjelder både kostnader knyttet til bygg
og anlegg, og kostnader knyttet til IKT. Også på personellområdet
er det tatt høyde for en personellmessig opptrapping etter hvert
som midler frigjøres og bevilgningen trappes opp. Det er ikke avsatt
særskilte midler til avgangsstimulerende tiltak utover allerede
inngåtte forpliktelser. Dette skyldes at planen legger opp til en
personellmessig opptrapping, og det er videre vurdert at personellet
som berøres av endringene, i betydelig grad vil kunne tilbys nye
oppgaver.
Det er lagt til grunn en forutsetning om en
årlig interneffektivisering på 0,5 % for forsvarssektoren. Grunnlaget
for denne forutsetningen ble utarbeidet som en del av forsvarssjefens
anbefaling i Forsvarsstudie 2007, og er dels basert på konkrete
tiltak og tiltaksområder og dels på forventede effekter av de investeringer
i teknologi og infrastruktur som løpende foregår innenfor sektoren.
Dette omfatter blant annet effekter som forventes å følge av den
pågående innføringen av et felles integrert forvaltningssystem (FIF), effektivisering
innenfor skole- og kompetansemiljøer, redusert administrativ støtte
og videre interneffektivisering i Forsvarets logistikkorganisasjon.
Totalt sett innebærer regjeringens forslag til langtidsplan
en personellmessig oppbygging av Forsvare til om lag 17000 ansatte.
Selv om noen effektiviseringstiltak isolert sett vil kunne innebære
en reduksjon i antall personell, vil de fleste av effektiviseringstiltakene
gjennomføres uten personellmessige reduksjoner. For eksempel forventes
det at innføringen av FIF vil muliggjøre mer effektive innkjøpsrutiner
i Forsvaret. Noen tiltak vil også kunne være innrettet mot å øke
egen produksjonsevne innenfor dagens bemanning. Til sist vil det
være naturlig å følge opp arbeidet med flernasjonalt samarbeid innenfor styrkeproduksjon
og logistikkområdet. Her vil det søkes å oppnå en kostnadsdeling
for de, ikke ubetydelige, grunnkostnadene som følger ved å fremskaffe
militære kapabiliteter. Dette er kostnader som i mindre grad varierer
med størrelsen på, eller antallet, av de styrker som skal produseres,
og som derfor bør kunne deles av flere land.
Interneffektiviseringen vil primært bli målt
gjennom å følge opp drifts- og prisutviklingen i forhold til de
forutsetningene som er etablert gjennom langtidsplanarbeidet.
Det er riktig at forsvarsstudien forutsatte
en interneffektiviseringsgevinst på 0,5 prosent pr. år. Effekten
av denne var lagt til grunn i de økonomiske beregningene som ble
foretatt der. Proposisjonen har lagt til grunn den samme tilnærmingen
som er benyttet i forsvarsstudien. Det som står i St.prp. nr 48
(2007-2008), jf. også spørsmål 3, er kun en presisering av den samme forutsetningen
som forsvarssjefen la til grunn i sin anbefaling, og innebærer ingen
dobbeltregning.
I lys av Stortingets behandling av langtidsproposisjonen,
vil departementet operasjonalisere de politiske vedtak i rammer
og føringer for implementering i eget iverksettingsbrev til etatene
for perioden 2009-2012. Dette vil bli fulgt opp i den løpende styringsdialogen
mellom departementet og etatene, med utgangspunkt i de årlige iverksettingsbrevene.
Som en del av iverksettingsbrevet vil det også bli fastsatt et målbilde for
forsvarssektoren som grunnlag for mål- og resultatstyringen. Dette
vil inneholde konkrete parametere og indikatorer med sikte på å
følge opp fremdriften i gjennomføringen, og vil også være utgangspunktet
for forsvarssjefens og andre etaters rapportering til departementet.
Fremdriften i gjennomføringen vil således bli evaluert og fulgt
opp i forhold til områdene økonomi (utvikling innenfor drift og
investering, ressursfrigjøring), strukturutviklingstakt (innfasing
og utvikling av operative kapasiteter), organisasjonsendringer (gjennomføring
av vedtatte basetiltak, ny ledelsesstruktur) og egne ressursplaner
for materiellinvestering, investeringer i eiendom, bygg og anlegg
og personellutvikling.
Driftsinnsparingen og nåverdien som er angitt
i pkt. 7.8.2.1 knytter seg til anbefalingen om å legge ned HV-07
og HV-08, og å opprette et nytt HV-distrikt med distriktsstab i
Vatneleiren. Den bakenforliggende forutsetningen knyttet til størrelsen
på HVs struktur er 45000 soldater og befal, i tråd med hva regjeringen
også har anbefalt, jf. kapittel 6.8.2.
Regjeringens anbefaling i proposisjonen er basert
på en HV-struktur på 45 000 soldater og befal. For styrkestrukturen
til det foreslåtte distriktet som dekker Agder-fylkene og Rogaland er
det lagt til grunn begrensede endringer, sammenlignet med styrkene
som inngår i dagens HV-07 og HV-08. Det er lagt til grunn at hovedtrekkene
i den eksisterende områdestrukturen videreføres, og at antallet
soldater og befal i begrenset grad reduseres. Denne begrensede reduksjonen
følger av forslaget om å endre HVs totale styrkestruktur til 45
000, og ikke av endringer i distriktsstrukturen.
HVs desentraliserte struktur, med geografisk forankrede
innsatselementer i område- og avsnittsstrukturen, vil også i Agder-fylkene
og i Rogaland videreføres hovedsakelig som i dag. Dette innebærer
at det videreføres totalt sett en styrkestruktur som ivaretar og
dekker Agder-fylkene og Rogaland på en god måte. Samtidig er det
slik at HVs innsatsledelse ligger organisatorisk direkte under distriktsstabsnivået
og er uavhengig av områdestrukturen. Innsatsen vil derfor ledes
av innsatskommandoen og styrkene skal kunne settes sammen i hvert
enkelt tilfelle for å løse de oppdrag og oppgaver som tildeles distriktet.
I tillegg til å ha sin lokale forankring vil innsatsstyrkene på
denne måten utgjøre en styrkebrønn som gjør det mulig å kraftsamle styrkene
ved behov innenfor hele det nye distriktets ansvarsområde.
Den anbefalte løsningen innebærer at styrkestrukturen,
avdelingslagre og lokalisering av årlig øving og trening i all hovedsak videreføres
geografisk slik som i dag, men at ledelsen av innsatsen i utgangspunktet
vil foregå sentralt fra den nye distriktsstaben.
Regjeringen mener at den anbefalte løsningen
er en fleksibel og god løsning som vil ivareta behovene lokalt i
alle de tre aktuelle fylkene, samtidig som det legges til rette
for bedre å kunne kraftsamle innsats i en region med mange samfunnsviktige
objekter og installasjoner.
I orienteringen det henvises til var det merkostnadene
knyttet til regjeringens anbefaling i proposisjonen, sammenlignet
med forsvarssjefens anbefaling i Forsvarsstudie 07, som ble presentert.
Den budsjettstyrkingen på 200 mill. kroner som det henvises til
er de årlige gjennomsnittlige merkostnadene knyttet til å drifte
og videreføre den innretningen av Hæren som regjeringen har anbefalt
i den fremlagte proposisjonen, sammenlignet med forsvarssjefens
anbefaling om innretning av Hæren i Forsvarsstudie 07.
Regjeringens anbefaling innebærer en oppbygging
av antall ansatte i Hæren til om lag 3 700 ansatte etter neste fire
års periode, og opp mot 3800 i perioden etter. Dette er totalt sett
en økning på ca. 450 ansatte i forhold til målsetningene for inneværende
planperiode på ca. 3 350 ansatte. Hærens bemanning er pr. i dag
ca. 3 150. Regjeringens anbefaling vil derfor over tid gi en reell
styrking av Hæren med opp mot 650 ansatte, sammenlignet med dagens
bemanning. Regjeringen har lagt til grunn at denne oppbyggingen
særlig skal prioriteres mot de funksjoner og enheter som erfaringsmessig
belastes mest i forbindelse med operasjoner i utlandet.
Basert på de forutsetningene som ligger til
grunn estimeres det at Hærens driftskapittel – 1731 Hæren vil, når
den anbefalte strukturen er ferdig bygd opp og implementert, være
styrket med om lag 400 mill. kroner sammenlignet med 2008-nivået
på dette kapitlet. I de samme beregningene er det lagt til grunn
at gjennomsnittlig antall øvingsdøgn for avdelingene i Hæren økes
fra dagens. I tillegg til dette kommer også deltagelse på større
fellesoperative øvelser.
For den anbefalte hærstrukturen er også behovet for
investeringer både i materiell og knyttet til eiendom, bygg og anlegg
(EBA) vurdert. Utgiftene knyttet til slike investeringer inngår
i de økonomiske hovedstørrelsene som er angitt i proposisjonens
kapittel 9.6.1. Det er her planlagt med EBA-investeringer både i
Østerdalen Garnison, på Setermoen, Bardufoss og Skjold, som følge
av den nevnte oppbyggingen. Når det gjelder materiellinvesteringer
er dette også vurdert ut fra behovet som følger ved å implementere
og videreutvikle den anbefalte strukturen.
Totalt sett er materiellinvesteringsbehovet
knyttet til den anbefalte hærstrukturen noe lavere enn den hærstrukturen
som er vedtatt, jf. Innst. S. nr. 234 (2003-2004) og St.prp. nr.
42 (2003-2004). Denne forskjellen utgjør i gjennomsnitt nærmere 200
mill. kroner pr. år. Det vises her for øvrig til svar på spørsmål
nr. 8 i komiteens spørsmål av 16. mai 2008. Behovet for investeringer
i eiendom, bygg og anlegg økes totalt sett med om lag 650 mill.
kr de nærmeste årene som følge av den personellmessige oppbyggingen,
og den relokalisering av virksomhet i Hæren, som er foreslått i
proposisjonen.
Forsvarets behov knyttet til flytransport dekkes i
utgangspunktet både gjennom bruk av egne transportfly, gjennom chartring
av sivile fly og gjennom bruk av sivile rutefly. I tillegg dekkes behovet
for strategisk lufttransportkapasitet gjennom kjøp av flytimer på
”spot-markedet” samt gjennom medlemskapet i Strategic Airlift Interim
Solution (SALIS). Dette medlemskapet sikrer deltagernasjonene tilgang
på strategisk lufttransportkapasitet av typen Antonov 124. Tilgangen
på strategisk lufttransportkapasitet planlegges også styrket gjennom
deltagelse i NATOs C-17 initiativ, jf. proposisjonens kapittel 6.7.2
og 6.10.2, og forslag i St.prp. nr. 55 (2007-2008) om deltakelse
C-17 initiativet.
Dagens C-130H fases nå ut av strukturen, jf. St.prp.
nr. 55 (2007-2008). Dette er et ledd i forberedelsene med å innføre
den nye flytypen, C-130J. For at Norge raskest mulig skal få en
operativ taktisk transportflykapasitet basert på de nye flyene,
er det nødvendig å fokusere på innføring av den nye flytypen. De
nye transportflyene er planlagt levert fra oktober 2008 til høsten 2010.
Utdanning av personell har startet og vil fortsette frem til juni
2010. Det planlegges å ha en initiell transportflykapasitet med
C-130J i 2009, og innen utgangen av 2010 vil skvadronen kunne være
fullt operativ.
I mellomperioden planlegges det med å videreføre
eksisterende interimsløsninger, dvs. bruk av innleide sivile eller
militære transportfly for å dekke det totale lufttransportbehovet.
C-130H-flyene har operert med operative og taktiske restriksjoner
siden mars 2005, og skvadronen ble satt på treningsstatus tidlig
i 2007. En hurtig innfasing av C-130J, slik det nå legges opp til,
vil legge til rette for at det raskt igjen etableres en taktisk
transportflykapasitet, basert på egne norske fly.
En lang rekke av Forsvarets kapasiteter bidrar
til å løse oppgaver knyttet til overvåkning av norske interesseområder,
både hva gjelder maritim overvåkning og overvåkning av land- og
luftterritoriet. Under episode- og krisehåndtering vil hele Forsvarets
operative struktur bidra ved å sammenfatte, analysere og videreformidle
informasjon.
I tillegg til de maritime overvåkningsflyene, bruk
av satellitter, data fra kystradarkjeden og bruk av AIS-informasjon,
spiller Kystvakten en viktig rolle hva gjelder maritim overvåkning. Evnen
til sjøovervåkning vil styrkes med innfasingen av nye fregatter,
MTBer, modernisering av Kystvaktens fartøyer og innfasing av nye NH-90
helikoptre.
Evnen til kontinuerlig å overvåke nasjonalt
og tilstøtende luftrom opprettholdes gjennom en modernisering av
sensorstrukturen. Den planlagte innføringen av NATOs enhetlige luftkommando-
og kontrollsystem (ACCS) vil forbedre evnen til kommando og kontroll.
I Hæren opprettholdes evne til overvåkning, primært mot grensen
til Russland. Generelt styrkes evne til bildeoppbygging, etablering
av situasjonsforståelse og effektiv kommando og kontroll.
Gjennom summen av de ovennevnte kapasitetene
og videreutviklingen av disse, vil Forsvaret være i stand til å
ivareta sine oppgaver knyttet til overvåkning på en tidsmessig og
god måte.
Når det gjelder Forsvarets Orion P-3 C/N har disse
nådd en alder hvor vedlikeholdet er omfattende og tidkrevende, noe
som medfører at belastningen på de gjenværende tilgjengelige flymaskinene
blir større. Tiden som benyttes til vedlikehold øker i takt med
flyenes alder og antall flytimer.
Den langsiktige utbedringen av dette problemet, er
blant annet å gjennomføre vedtatt prosjekt for strukturoppdatering
av Orionflyene, ved utskifting av utslitte deler på vinger og bærende
konstruksjoner. Dette prosjektet vil pågå de nærmeste fem årene.
Luftforsvaret utnytter de flytimene de har tilgjengelig
på Orion i lys av den pågående oppgraderingen. En forbedring i status
er forventet fra høsten 2008. Det arbeides kontinuerlig med å sikre
en størst mulig tilgjengelighet på flyene i flåten, både på kort
og lang sikt.
Både tilgjengelige flytimer og havgående kystvaktressurser
prioriteres til nordområdene. I tillegg er det utviklet et samarbeid
mellom kystverket og Forsvarets operative ledelse med hensyn til
overvåking og deling av informasjon.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 16. juni 2008
Jan Petersen |
leder og ordfører |