Jeg viser til brev av 23. april 2008 fra familie-
og kulturkomitéen med oversendelse av dokument 8:91 (2007-2008)
om å gjenopprette og utvide forsøksordningen med kommunalt ansvar
for barneverntjenestene.
Stortingsrepresentantene Erna Solberg, Olemic Thommessen,
Martin Engeset, Elisabeth Aspaker og Sonja Sjøli fremmer i dokument
8:91 (2007-2008) følgende representantforslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjenopprette og utvide
forsøksordningen med lokalt ansvar for barneverntjenesten, og tilrettelegge
for at alle kommuner, enten på selvstendig grunnlag eller gjennom
interkommunalt samarbeid, gis mulighet til å søke om å delta i et
slikt forsøk."
Jeg har følgende kommentar:
1.1.2004 overtok staten det fylkeskommunale ansvaret
på barnevernområdet.
De viktigste målene med reformen i barnevernet var
som følger:
Å sikre en bedre
faglig og økonomisk styring av barnevernet
Å sikre likeverdige tilbud i hele landet
til barn og unge som trenger barneverntjenester
Å utvikle et bedre samarbeid og bedre tjenester til
kommunene
Å sikre en god kvalitet i alle ledd innen
barnevernet
Å bidra aktivt til at det skjer en faglig
videreutvikling av tjenestetilbudet i barnevernet
Å bidra til bedre samarbeid med tilgrensende tjenester
Departementet igangsatte i 2001 en utredning om
den fremtidige organiseringen av de oppgavene fylkeskommunen da
hadde ansvaret for på barnevernområdet og familievernområdet. Rammebetingelsene
for disse tjenestene var endret. Ansvaret for spesialisthelsetjenesten, herunder
psykisk helsevern for barn og unge og deler av rusmiddelomsorgen,
ble med virkning fra 1. januar 2002 overført fra fylkeskommunen til
statlig eide helseforetak. Senere ble ansvaret for spesialiserte
tjenester for rusmiddelmisbrukere som systematisk hører inn under
spesialisthelsetjenesten, samt eieransvaret for institusjoner som
yter slike tjenester overført fra fylkeskommunene til staten ved
de regionale helseforetakene.
En medvirkende årsak til at departementet ønsket
å utrede alternative måter å organisere fylkeskommunens oppgaver
på barnevernområdet på, var problemer som var knyttet til en del av
de oppgavene fylkeskommunen hadde ansvaret for på det tidspunktet.
Problemene var særlig knyttet til fylkeskommunens ansvar for barneverninstitusjonene.
I mange fylker var institusjonstilbudet mangelfullt. Manglene var både
knyttet til antallet institusjonsplasser og til kvaliteten på det
tilbudet som fantes. En opplevde at fylkene var for små til å kunne
utvikle et godt og differensiert tilbud.
På barnevernområdet hadde fylkeskommunen ansvaret
for etablering og drift av institusjoner for barn og ungdom som
omfattes av barnevernloven, og for å bistå kommunene med plassering av
barn utenfor hjemmet. Herunder hadde fylkeskommunen ansvaret for
rekruttering og formidling av fosterhjem og for at fosterhjemmene
fikk nødvendig opplæring og generell veiledning. En annen sentral
oppgave i det fylkeskommunale barnevernet var arbeidet med å styrke
kompetansen og øke tilgjengeligheten av tjenester til familier med
atferdsvanskelige barn og unge. Ansvaret for disse oppgavene ble i
reformen overført fra fylkeskommunen til staten.
Det sentrale målet på barnevernområdet var å etablere
et godt og likeverdig tiltaksapparat for hele landet, og samtidig
sikre at tiltakene er slik innrettet at de ivaretar brukernes rettssikkerhet.
I dette ligger også et mål om at tiltaksapparatet må være tilstrekkelig
differensiert til å kunne ivareta de ulike og sammensatte behovene
til de barn og unge som har behov for tiltakene. Disse målene forutsetter
i tillegg til et godt og differensiert utbygget tiltaksapparat i
hele landet, også en annenlinjetjeneste som er i stand til å bistå kommunene
med nødvendig råd og veiledning i forbindelse med vanskelige barnevernsaker.
Det ble i forarbeidene til reformen (Ot.prp.
nr. 9 (2002-2003)) understreket at ansvarsovertakelsen ikke endrer
kommunens sektoransvar, og at kommunene tvert i mot fortsatt er
ment å være de viktigste aktørene på barnevernområdet. Det ble videre
understreket at utstrakt samarbeid og samhandling mellom statlige
og kommunale aktører ville være en nødvendig forutsetning for gjennomføring
av tjenestetilbudet, og at et utvidet statlig ansvar og en mer helhetlig
styring av barnevernets annenlinjetjeneste ville kunne gi kommunene
større trygghet for at de vil få den bistanden de har krav på fra
statlige myndigheter ved plassering av barn utenfor hjemmet.
I tillegg til de lovendringer som ble foretatt
som en direkte følge av ansvarsovertakelsen, ble det samtidig innført
bestemmelser om kvalitetskrav og godkjenningsordninger for barneverninstitusjoner
(bvl §§ 5-10 og 5-8).
Det nærmere innholdet i denne overdragelsen
er beskrevet i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).
I tråd med departementets forslag, vedtok Stortinget
en samlet overføring av fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet
og familievernområdet til staten. Oslo kommune ble holdt utenfor
den statlige overtakelsen. Dette fordi Oslo i kraft av å være både
kommune og fylkeskommune allerede var i en særstilling ved å ivareta
både de kommunale og fylkeskommunale oppgavene. Dette er hjemlet
i barnevernloven § 2-3a.
Statens barnevern og familievern (SBF) ble opprettet
1. januar 2004. 1. juli 2004 ble Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat) opprettet ved å slå sammen Statens barnevern og familievern
og Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA). Bufetat består
av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og fem regionkontor
med underliggende tiltak. De fem regionene øst, sør, vest, midt
og nord har et utøvende ansvar.
Underlagt regionkontorene er det til sammen
26 fagteam som blant annet har som oppgave å gi faglig bistand i
vanskelige barnevernssaker, finne lokale løsninger i samarbeid med
kommunene og bistå kommunene i plasseringssaker utenfor hjemmet.
Fagteamene skal bistå kommunene med plasseringen av barn i institusjon og
har ansvar for inntak av barn og ungdom til statlige og private
barnevernstiltak. Fagteamene drøfter valg av type tiltak med kommunene, blant
annet om det er alternativer til institusjonsplasseringer.
Regionene skal etablere og drifte statlige barnevernsinstitusjoner
og følge opp at institusjonene tilfredsstiller kvalitetskrav. Regionene har
også i oppgave å godkjenne og følge opp private og kommunale institusjoner
som benyttes etter barnevernloven. Samlet er det 88 statlige barnevernsinstitusjoner
i Norge. I tillegg kjøper regionene plasser ved private institusjoner
eller ved andre offentlige institusjoner.
Bufetat hadde totalt 4 560 tilsatte per 31. desember
2007.
Lov om forsøk i offentlig forvaltning av 26. juni 1992
nr. 87 gir anledning til forsøksvirksomhet i forvaltningen ved at
det gjøres unntak fra gjeldende regelverk. I forarbeidene til forsøksloven (Ot.prp.
nr. 54 (1991-1992)) heter det at forsøk er et verktøy i den samlede
forvaltningspolitikken. Statlig og kommunal forvaltning kan gjennom
forsøksloven få prøvd ut løsninger som kan føre til en mer effektiv
organisering, raskere saksbehandling eller bedre tjenester for brukerne.
I følge forsøkslovens § 3 kan det bl.a. godkjennes forsøk med avvik
fra bestemmelsene om oppgavefordeling mellom statlige, fylkeskommunale
og kommunale forvaltningsorganer (oppgavedifferensieringsforsøk).
Forsøk etter forsøksloven kan godkjennes for
en periode på inntil fire år. Forsøksperioden kan forlenges ytterligere
inntil to år, og dersom det er planlagt reformer i samsvar med forsøket,
kan forsøksperioden forlenges fram til reformen trer i kraft. Hensikten
med forsøk er at det skal bidra til forvaltningsutvikling. Det har
for eksempel liten hensikt å godkjenne forsøk dersom det er uaktuelt
at kommuner skal kunne ha det utvidete ansvaret på en mer varig
basis, og at det vil være aktuelt at også andre kommuner kan få
et slik utvidet ansvar for barnevernet.
Før barnevernreformen trådte i kraft fikk Kommunal-
og regionaldepartementet en rekke søknader fra kommuner som ønsket
forsøk med oppgavedifferensiering på barnevernområdet. Blant annet
søkte 13 kommuner i Stavangerregionen, Tromsø, Asker og Bærum, Trondheim, Drammen
og 8-K samarbeidet (8 kommuner i Aust-Agder, inkl Arendal). Noen
av disse trakk seg mens andre fikk avslag på søknaden på grunn av
at kravene de stilte ikke var mulig å innfri. Til slutt var det
kun Trondheim som fikk godkjent søknaden om oppgavedifferensiering på
barnevernområdet.
Trondheim kommune var altså den eneste kommunen
som fikk innvilget oppgavedifferensieringsforsøk da staten overtok
de tidligere fylkeskommunale oppgavene på barnevernområdet 1. januar
2004. En av grunnene til at forsøket i Trondheim kommune ble godkjent skyltes
at Trondheim allerede hadde et godt fungerende barnevern på kommunalt
nivå. Trondheim hadde i lengre tid jobbet med samarbeid på tvers
av ulike tjenester for barn og unge og hadde høy kompetanse på barnevern.
Det er i dag god anledning for kommunene til
å inngå i interkommunale samarbeidsløsninger, både av mer uformell
karakter og samarbeidsløsninger av mer formell karakter som vertskommunemodellen.
Fordelen med slikt samarbeid er at små kommuner med relativt få
ansatte i barnevernet kan inngå i et større faglig samarbeid og dermed
bli mer faglige robuste i arbeidet med å løse komplekse saker. Kommunene
har i dag gjennom statlige regionalt barnevern (fagteamene) tilbud
om spesialisert kompetanse og skreddersydde tiltak. Selv om interkommunalt
samarbeid gjør kommunene bedre i stand til å følge opp komplekse
saker ser jeg det ikke som en hensiktsmessig ressursutnyttelse at
kommunene skal ha spesialiserte funksjoner som i dag tilbys gjennom
statlig regionalt barnevern.
En hovedmålsetting med barnevernreformen var å
utjevne de store forskjellene i tilbud som eksisterte da fylkeskommunene
hadde ansvaret for andrelinjetjenestene. Barn og unge skulle ha
et like godt tilbud uavhengig av hvor i landet de bodde. Ved å gjøre
andrelinjetjenesten statlig, hadde en mulighet til å bygge ut en
tjeneste som i større grad sikret likhet og kvalitet i alle ledd. Et
annet viktig mål med reformen var å ha et godt
og differensiert tilbud til barn og unge som må bo utenfor
hjemmet. Ved å samle all kompetanse i én og samme etat har en hatt
mulighet til å bygge opp høy og variert kompetanse og et mangfoldig
tilbud.
Ved å åpne for at kommuner gjennom forsøksordning
kan få totalansvaret for barnevernet trues for det første prinsippet
om et likeverdig tilbud uansett hvor du bor i landet. Gjennom at
staten har det samlede ansvaret for tilbudet på andrelinjenivå,
har en over tid kunnet jobbe med å utjevne de forskjellene som var
der da fylkeskommunene hadde ansvaret. Reformen har gitt mange stordriftsfordeler
i form av mer spesialisert kompetanse, muligheten til forskning
og utvikling av nye metoder, samt bedre og mer systematisk hjelp
til kommunene.
For det andre mener jeg at en åpning for flere forsøk
vil svekke Barne-, ungdoms- og familieetaten. I representantforslaget
argumenteres det for at verdifull kompetanse flyttes ut av kommunesektoren
og over til det statlige barnevernet og at dette bidrar til å svekke
kompetansen i det kommunale barnevernet. Kompetanseutviklingen har
konsekvenser for kvaliteten på barnevernarbeidet, og sett fra et
annet ståsted vil det å ta arbeidskraften tilbake til noen kommuner
bidra til å undergrave reformen. Den kompetansen som flyttes tilbake
til kommunene vil kun komme barn og unge i disse kommunene til gode
og dermed ødelegge for prinsippet om et likeverdig tilbud uavhengig
av hvor du bor i landet. Stordriftsfordelene til Barne-, ungdoms-
og familieetaten vil reduseres og tilbudet til resten av landet
vil bli dårligere.
Forskningsstiftelsen Fafo gjennomførte en sammenlignende
evaluering av barnevernet i Oslo og Bergen etter barnevernreformen
2004 (Fafo-rapport 2007:11 Barnevernet i Oslo
og Bergen. En sammenlignende evaluering etter barnevernreformen
i 2004). En av konklusjonene i Fafos rapport var at barnevernarbeiderne
i Oslo fryktet at de falt utenfor kvalifiseringstilbudet som det statlige
barnevernet tilbød, og denne frykten var større i 2006 enn i 2004/2005.
Fafo mente at Oslo hadde en utfordring i å sørge for at tilbudet og
mulighetene ble de samme i Oslo som i barnevernet i resten av landet.
Jeg er selvfølgelig opptatt av at kompetansen
i kommunene er god. Det er barneverntjenesten på førstelinjenivå
som barn og unge og deres familier først møter. Det er her hovedansvaret for
det forebyggende arbeidet ligger. Dersom kompetansen ikke er god
nok på dette nivået vil hjelpen til det enkelte barn ikke komme
i gang tidlig nok og konsekvensene kan bli store. Kommunene må gis
kompetanse og kunnskap til å møte sammensatte og komplekse barnevernssaker
for å gi barnet rett hjelp til rett tid. Jeg har derfor satt i gang
en flerårig satsning på kompetanse og kunnskapsstyrking for barnevernet
i kommunene som skal gå frem til 2011. I år arrangerer departementet
9 regionale konferanser i hele landet der vi møter ansatte i barnevernet i
kommunene, deres viktigste samarbeidspartnere i kommune, stat og
utdanningsfeltet. Formålet er å gi kunnskap om tiltak og metoder i
barnevernet som vi vet virker. Satsningsområdene er blant annet
vold i nære relasjoner, barn som lever med foreldre som har rusproblemer og/eller
psykisk lidelser og barn med atferdsproblemer. Dette er også områder
som kommunene etterspør mer kunnskap om. I vår flerårige satsning
på kompetanse er dette noen av mange områder som skal bidra til
at barnevernet blir godt rustet på faglig kunnskap og kompetanse.
Vi vil også utvikle tilbud om etter- og videreutdanning
i barnevernet slik at det blir bedre samsvar mellom kompetansebehov
i praksisfeltet og hva studentene lærer. For stor variasjon mellom
hva studentene lærer utfordrer målsetningen om et likeverdig og
kunnskapsbasert tilbud. Viktige områder er kunnskap om barn og unge
med atferdsproblemer, barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige
foreldre, barn som utsettes for vold, familier med minoritetsbakgrunn,
hvordan samtale med barn, tilknytningsteori for å nevne noen eksempler.
Fra høsten 2008 starter et tilbud om opplæring i flerkulturelt barnevernsarbeid
ved flere universitet og høyskoler, finansiert av BLD.
For det tredje vil en åpning for flere forsøk svekke
fagutviklingen på barnevernområdet. Et stort og viktig satsingsområde
innenfor det statlige barnevernet har vært faglig oppdaterting og
videreutvikling. Det er satt i gang store forsknings- og utviklingsprosjekter
som har ført til ny kunnskap og et utvidet tiltaksapparat over hele
landet. En slik utvikling skjedde i liten grad i fylkeskommunene,
men ved å ha fått en stor og samlet etat har en slik satsing vært
mulig. Dette har kommet alle kommuner til gode.
Barne-, ungdoms- og familieetaten følger regjeringens
politikk når det gjelder tiltaksutviklingen i barnevernet. Det er
tunge faglige argumenter som ligger til grunn for en ønsket dreining
i retning av mindre bruk av institusjonsplasseringer og mer bruk
av hjemmebaserte tiltak og fosterhjem. Det er også regjeringens politikk
at en i størst mulig grad skal bruke offentlige institusjoner eller
institusjoner drevet av veldedige organisasjoner, fremfor å kjøpe
plasser på det private kommersielle markedet. Det har tatt tid å
få til en slik dreining i det statlige barnevernet, men utviklingen
er nå positiv. Trondheim kommune lyktes ikke i tilsvarende utvikling.
Til forskjell fra resten av landet hadde de i forsøksperioden en
økning i institusjonsbruk. I tillegg var det vanskelig for Trondheim
å ha det rette tilbudet tilgjengelig for den enkelte når det var
behov for det. Kommunen hadde ikke selv et differensiert og godt
nok tilbud og måtte kjøpe flere tjenester fra det private.
Ved å åpne for flere forsøk vil idéen om et likeverdig
og godt barneverntilbud uansett bosted, bli truet. Hovedformålet
med barnevernreformen vil kunne undermineres.
Et fjerde argument som taler for en samlet etat, er
samarbeidet med tilgrensende tjenester. Etter reformen har det vært
jobbet systematisk med utvikling av forpliktende samarbeidsavtaler
med blant annet psykisk helsevern for barn og unge og tverrfaglige
spesialisert rusbehandling. Disse avtalene er først forankret på
regionsnivå og deretter spredd nedover til fagteam og den enkelte Barne-
og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP). Disse avtalene skal sikre
et mer likeverdig tilbud slik at det ikke er opp til det enkelte fagteam
eller BUP om et barn får nødvendig hjelp.
I representantforslaget pekes det på det høye konfliktnivået
mellom fagteamene og kommunene. Det vises til rapporten Vurdering
og videreutvikling av fagteam - Rambøll Management AS, 2008. Det
er nødvendig å nyansere denne fremstillingen. Rapporten viser at
i små kommuner (inntil 5 000 innbyggere) oppgir 60 prosent å være
i høy grad eller meget høy grad fornøyd med
fagteamenes faglige kompetanse, i mellomstor kommuner (5 000
– 20 000 innbyggere) gjelder det 47 prosent, mens 38 prosent er det
i store kommuner (over 20 000 innbyggere).
Rambøll Management trekker fram noen viktige områder
for videre arbeid. Rapporten har på en god måte oppsummert erfaringene
kommunene har med fagteamene, og synliggjør utviklingsområder. Bufdir
er i ferd med å følge opp anbefalingene i rapporten. Blant annet
er det inngått et samarbeid med kommunene og Kommunenes sentralforbund
KS for å videreutvikle samarbeidet mellom fagteamene og kommunene.
Å stimulere til flere forsøk på barnevernområdet vil
være et signal om at denne reformen ikke er varig. Siden reformen
trådte i kraft 1. januar 2004 har det ikke kommet ønsker om eller forslag
om en reversering eller endring av reformen.
I tillegg til prinsippet om et likeverdig tilbud uansett
hvor du bor i landet, taler også mulighetene for god kompetanseheving,
faglig utvikling og et godt og forankret samarbeidet med andre relevante
tjenester for opprettholdelsen av en sterk Barne-, ungdoms- og familieetat.
Jeg vil ikke stimulere til forsøk med oppgavedifferensiering med
mer omfattende lokalt ansvar for barneverntjenesten.