Jeg viser til oversendelse fra energi- og miljøkomiteen
av 20. juni 2008 vedrørende Representantforslag nr. 8:127 (2007–2008).
I representantforslaget foreslås det at Regjeringen senest i løpet
av vårsesjonen 2009 fremmer en sak om evaluering av rovviltpolitikken
og rovviltforliket fra 2003–2004, sett i lys av de utfordringer
befolkningen innenfor rovviltsonene opplever, og forslag til tiltak
i tråd med dette.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003–2004)
Rovvilt i norsk natur våren 2004 inngikk Stortinget et forlik om
rovviltforvaltningen. Det ble vedtatt bestandsmål for bjørn, ulv,
gaupe, jerv og kongeørn, samtidig som forliket innebærer at det
skal legges til rette for næringsdrift basert på beitebruk. Rovviltforvaltningen har
således en todelt målsetting om både å ivareta hensyn til rovvilt
og beitenæring. Regjeringen legger til grunn at dette forliket ligger
fast.
I tråd med rovviltforliket ble det høsten 2004
opprettet åtte forvaltingsregioner for rovvilt med tilhørende regionale
rovviltnemnder. Nemndene er sammensatt av fylkespolitikere og Sametingsrepresentanter
der dette er relevant, og de har hovedansvaret for å gjennomføre
den nasjonalt fastsatte rovviltpolitikken innenfor sin region. Nemndene
har myndighet til selv å fastsette forvaltningsplan, til å fordele
midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak, og til å fastsette kvoter
for lisensfelling, skadefelling og kvotejakt for bestander der regionalt
bestandsmål er nådd. I og med nemndenes sammensetning og myndighet
er det lagt til rette for fleksibel forvaltning og reell regionalpolitisk
medbestemmelse.
Prinsippet om arealdifferensiering, som er nedfelt
i de regionale forvaltningsplanene, er ikke ensbetydende med at
områder som er prioritert til beitebruk til enhver tid skal være
frie for rovvilt, eller at beitedyr skal utelukkes i områder hvor
rovvilt gis prioritet. Imidlertid vil det i prioriterte beiteområder
normalt være en lav terskel for uttak av skadevoldende individer,
og rovvilt kan her felles selv om bestandsmålet innenfor prioritert
rovviltområde ikke er oppfylt. Rovvilt som vandrer inn i disse områdene,
og som utgjør en potensiell skade for beitedyr, skal raskt kunne tas
ut gjennom skadefelling, lisensfelling eller kvotejakt. En forutsetning
for slik felling er imidlertid at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger,
og at slik felling ikke truer den aktuelle bestands overlevelse.
For å klargjøre dyreeierens rett til å beskytte
husdyr og hunder mot angrep, er et forslag til endring av viltloven
§ 11 nå sendt på høring. Forslaget innebærer en liberalisering av
den såkalte nødvergebestemmelsen. For øvrig viser jeg til høringsbrevet
når det gjelder detaljene i forslaget og argumentasjonen for at
hund ikke forslås omfattet av bestemmelsen.
Jeg er svært opptatt av at folk flest ikke skal
få redusert livskvalitet som følge av at vi skal ha levedyktige
rovviltbestander i Norge. Jeg har tro på at spredning av kunnskap
og erfaringer som viser at det er mulig å leve trygt med rovdyr,
vil medvirke til at frykten og usikkerheten gradvis blir mindre
i befolkningen. Det er derfor satt inn betydelige ressurser på å
gjennomføre tiltak for å dempe eller motvirke konfliktene.
Representantforslaget tar bl.a. opp behovet
for en felles forvaltning med tilstøtende regioner i våre naboland.
Det er allerede etablert et nært samarbeid, spesielt med Sverige,
når det gjelder forskning, bestandsovervåking, informasjonsutveksling
mv. Det er imidlertid ikke vurdert som aktuelt å ta initiativ til
forvaltningsmessig samarbeid angående det enkelte lands bestandsmålsettinger,
fellingsregimer, arealdisponering mv. Dette følger blant annet av landenes
selvstendige forpliktelser overfor Bern-konvensjonen, samt de forvaltningsmessige
forskjellene mellom for eksempel Norge og Sverige i bruk av utmark.
Jeg står fast på at rovviltforliket utgjør er
godt grunnlag for en forvaltning som ivaretar hensynet til rovdyr,
næringsvirksomhet og andre lokale interesser. Samtidig er jeg åpen
for at det innenfor rovviltforvaltningen kan være elementer som kan
forbedres. Jeg vurderer derfor fortløpende om det er elementer som
bør gjennomgås nærmere. Samtidig vil jeg presisere at hovedprinsippene
i forvaltningen vil ligge fast, i tråd med rovviltforliket og Regjeringens
rovviltpolitikk slik den er nedfelt i Soria-Moria erklæringen.