Forslagsstillerne viser til at det i løpet av
våren 2008 er kommet to rapporter fra hhv. Riksrevisjonen og Norsk
institutt for by- og regionforskning (NIBR) som viser at de offentlige
tiltakene for å skaffe seg bolig og beholde den, ikke virker etter
hensikten. Mange av dem som trenger det mest, faller utenom ordningene.
I dokumentet fremmes derfor en rekke forslag
til tiltak for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet med ulike
boligbehov.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å utvide den maksimale nedbetalingstiden for startlån fra 20 til
30 år.
II
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å endre vilkåret for startlån til også å gjelde depositum, eller
fremme sak om en annen egnet ordning for å gi tilskudd til depositum.
III
Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag
til en norsk modell for "Hjemkjøp", hvor en gjennom nedbetaling
eller innbetaling gradvis kan opparbeide eierandel i en i utgangspunktet
leid bolig, og hvor staten bidrar med målrettede virkemidler gjennom
Husbanken eller kommunene.
IV
Stortinget ber Regjeringen utrede hvordan kommunenes
plikt til å skaffe dem som selv ikke er i stand til å skaffe seg
bolig eller husvære, bør skjerpes.
V
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til innskjerping
av sosialtjenesteloven, slik at hvis det står folk i kø for kommunal
bolig, kan ikke kommunen selge før de kan skaffe annen type bolig."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Silvia K. Kosmo, Inger Løite, Arild Stokkan-Grande
og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge
Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre,
Vera Lysklætt, er enig med forslagsstillerne i at det å
ha et sted å bo, er grunnleggende for å kunne fungere i dagens samfunn.
Bolig er ett av fundamentene i den norske velferdspolitikken.
Komiteen har merket seg at det
i løpet av våren 2008 er kommet rapporter fra Riksrevisjonen og NIBR
som viser at de offentlige tiltakene for å skaffe seg bolig og beholde
den, ikke virker etter hensikten.
Komiteen mener derfor at det
er behov for nye tiltak i boligpolitikken.
Komiteen mener at det kan være
aktuelt å utvide den maksimale nedbetalingstiden for startlån fra
20 til 30 år. Det vil gjøre det lettere for personer med lave inntekter
som har startlån, å klare å betjene lånene. Videre vil det føre
til at flere får betjeningsevne da størrelsen på de månedlige avdragene
går ned. Komiteen viser til svarbrev av 19. november
2008 fra statsråd Magnhild Meltveit Kleppa som er vedlagt innstillingen.
Her går det fram at også statsråden mener at økt nedbetalingstid
for startlån kan være et aktuelt tiltak sammen med blant annet økt
boutgiftstak i bostøtteordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at reglene,
ifølge Riksrevisjonen og NIBR, for bostøtte, startlån og boligtilskudd
i Husbanken er for kompliserte, for lite målrettede og for dårlig
samordnet. I tillegg uttalte statsråd Magnhild Meltveit Kleppa etter
sitt møte med ulike aktører i boligsektoren den 25. november 2008
at "startlån er en godt bevart hemmelighet". For at flere skal få
tilgang til startlån, vil disse medlemmer at det
åpnes for ett eller flere forsøk der flere aktører, for eksempel
USBL og OBOS, får konkurrere med kommunen om å forvalte startlån
på vegne av Husbanken.
På bakgrunn av dette foreslår disse medlemmer følgende:
"Stortinget ber Regjeringen sette i verk et
forsøk hvor flere aktører enn kommunene i en avgrenset periode får
forvalte startlån eller deler av ordningen på vegne av Husbanken."
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2008 varslet en treårig
forsøksordning hvor stat og kommune deler tap på startlån likt fra
første krone. 15 kommuner er nå plukket ut av Husbanken som deltakere
i forsøksordningen. Dagens tapsdeling innebærer at kommunene har
ansvaret for de første 25 pst. av lånets restgjeld, og staten de
resterende 75 pst. Kommunene som er plukket ut i forsøket er i hovedsak
distriktskommuner, som har hatt et mer usikkert boligmarked og hvor
det har vært en utfordring å få boliglån i private banker. Dette
medlem mener dette er et tiltak som nå bør innføres for
alle kommuner, foreløpig for 2009 og 2010, for å møte det usikre boligmarkedet
som nå gjelder over hele landet.
På bakgrunn av dette foreslår dette medlem følgende:
"Stortinget ber Regjeringen sette i verk en
midlertidig ordning hvor stat og kommune deler tap på startlån likt
fra første krone."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at
det er en tendens til at personer som har økonomi til å betjene
månedlige boutgifter i leid bolig, sliter med å reise depositum. Flertallet viser
til at statsråden i sitt svarbrev til komiteen åpner for å vurdere
om startlån også kan lånes ut til personer som skal bruke pengene
til depositum.
Forslagsstillerne ønsker at Regjeringen legger fram
forslag til en norsk modell for den engelske modellen " Shared ownership"
eller "hjemkjøp" hvor en gjennom nedbetaling eller innbetaling gradvis
kan opparbeide eierandel i en i utgangspunktet leid bolig, og der
hvor staten bidrar med målrettede virkemidler gjennom Husbanken eller
kommunene. Flertallet er enig med statsråden når
hun i sitt svarbrev til komiteen sier at det norske boligmarkedet
på mange måter skiller seg fra det engelske, og at det derfor ikke er
mulig å overføre modeller som er utviklet for en engelsk sammenheng,
direkte til Norge. Det er positivt at NIBR på oppdrag fra Husbanken
i løpet av våren 2009 skal se på de engelske erfaringene. Flertallet ber
om at Regjeringen vurderer en modell for "hjemkjøp" i lys av NIBR-rapporten.
Kommunene har en plikt til å skaffe bolig til
dem som ikke selv er i stand til å skaffe seg bolig eller husvære.
Forslagsstillerne ønsker at Regjeringen skal utrede hvordan denne
plikten kan skjerpes. I svaret fra statsråden framgår det at det
pågår et arbeid med å harmonisere dagens sosialtjenestelov og kommunehelsetjenestelov
til en ny felles lov, der en også har tatt med forhold til annen lovgivning.
Spørsmålet om hvorvidt kommunenes plikt til å skaffe vanskeligstilt
bolig skal videreføres eller skjerpes, vil inngå i dette arbeidet. Flertallet ser
at det kan være nødvendig å skjerpe kommunenes plikt til å skaffe
vanskeligstilte bolig, og komiteen mener at forslaget om å utrede
denne plikten er ivaretatt i dette pågående arbeidet.
Når det gjelder forslaget om å be
Regjeringen fremme forslag til innskjerping av sosialtjenesteloven
i forhold til kommunens mulighet til salg av kommunale boliger,
vil komiteen vise til svarbrevet fra statsråden.
Der står det at sosialtjenesteloven er lite egnet til å skjerpe
kommunens plikt til å framskaffe og disponere boliger da den ikke
regulerer kommunens salg og kjøp av boliger. Komiteen støtter
derfor ikke forslag V.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil peke på at det er behov for flere
tiltak som øker det totale antallet kommunalt disponerte boliger.
Det kan blant annet gjøres ved at det settes krav til kommunene
om nettovekst av boliger ved tildeling av boligtilskudd til utleieboliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
tilhengere av selvregulerende markeder, og viser til sine merknader
om dette i Innst. S. nr. 43 (2008–2009). Disse medlemmer mener
at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden
i markedet ikke fungerer godt nok, og at de høye boligprisene i Norge
i stor grad skyldes bevisste politiske valg fra de andre partiene. Disse
medlemmer ønsker i motsetning til Venstre ikke å styrke
Husbankens rolle i det norske boligmarkedet, og mener tvert imot
at erfaringene fra den amerikanske bankkrisen i 2008 tilsier at
staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer
sine boliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er uenige i at det er et mål i seg selv at kommunene
skal eie mange boliger, og mener tvert imot at bostøtte er en mer
hensiktsmessig ordning. Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sine merknader om utvidelse av bostøtteordningen i statsbudsjettet
for 2009 i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2008–2009), der disse medlemmer
går inn for å fjerne både kravene knyttet til minstestandard for
bolig på 40 kvm og krav om eget, separat kjøkken og soverom, og kravet
knyttet til husbanklån for pensjonister.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil foreslå at Dokument
nr. 8:141 (2007-2008) vedlegges protokollen.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen sette i verk et forsøk hvor
flere aktører enn kommunene i en avgrenset periode får forvalte
startlån eller deler av ordningen på vegne av Husbanken.
Forslag fra Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen sette i verk en midlertidig
ordning hvor stat og kommune deler tap på startlån likt fra første
krone.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:141 (2007–2008) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Vera Lysklætt og
André N. Skjelstad om startlån og boligpolitikk – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra Stortingets president 23. september
2008, vedlagt Dokument 8:141 (2007-2008) med forslag fra stortingsrepresentant
Trine Skei Grande, Vera Lysklætt og André N. Skjelstad. Jeg beklager
den lange saksbehandlingstiden i departementet.
Jeg har følgende merknader til de fremsatte forslagene:
Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til
de vanskeligstilte på boligmarkedet (Dokument nr. 3:8 (2007-2008))
og NIBRs rapport Samspillet mellom bostøtte,
boligtilskudd og startlån (NIBR-rapport 2008:13, Barlindhaug
og Astrup) peker på at det i dag er manglende samspill mellom de
boligpolitiske virkemidlene.
I NIBRs rapport står det følgende om å øke nedbetalingstiden
på startlån fra 20 år til 30 år: "Økt nedbetalingstid
øker samspillseffekten litt for enslige og enslige forsørgere med
ett barn, og noe mer for unge uføre. Det er først når økt nedbetalingstid
kombineres med endringer i bostøtteordningen at samspillseffekten
kan få en betydelig økning."
Regjeringen la 7. november 2008 fram St.prp. nr.
11 (2008-2009) Ei styrkt bustøtte, hvor
det blir foreslått en betydelig styrking av bostøtteordningen. Departementet
legger til grunn at økte inntektsgrenser, særlig for barnefamilier,
og økte boutgiftstak i bostøtteordningen, er et av de mest sentrale
virkemidlene for å forbedre samspillseffektene. Departementet vil
også se på andre tiltak som kan forbedre samspillseffektene, hvorav økt
nedbetalingstid for startlån kan være et aktuelt tiltak.
Startlån er et virkemiddel kommunene har for
å hjelpe økonomisk vanskeligstilte til å etablere seg i egen eid
bolig, til å utbedre boligen de bor i og til å refinansiere dyre
privatlån slik at de kan beholde boligen.
Departementet vil i nær framtid vurdere forskjellige
tiltak for å øke bruken av startlån. I den forbindelse vil det bli
gjort en vurdering av også å bruke startlån til etablering i leide
boliger, herunder bruk av startlån til depositum.
NIBR gjennomgår i sin rapport virkemidler som blir
benyttet i England for å øke etableringen i eiermarkedet blant lavinntektsgrupper.
"Shared Ownership" er en slik modell. Beboeren kjøper her en andel
av boligen, og leier den resterende andelen fra det offentlige.
Målsetningen er å øke beboerne sine eierandeler gradvis hvis deres økonomiske
situasjon bedres. Men eierandelen kan også reduseres i en forverret
økonomisk situasjon. "Homebuy" er et rente- og avdragsfritt lån
på 25 prosent av kjøpesummen til kjøp av bolig.
Det norske boligmarkedet og norske boligvirkemidler
skiller seg fra situasjonen i England på mange måter. England har
blant annet en sterkere sentralisering av utøvelsen av boligpolitikken,
og en større sosial utleiesektor.
I Norge er det over mange år utviklet et sett
med boligsosiale økonomiske virkemidler fra Husbanken: Bostøtte,
boligtilskudd, startlån og grunnlån. Sammen skal ordningene hjelpe
vanskeligstilte med etablering på boligmarkedet. Sosiale utleieboliger
bidrar til boligtilbudet til vanskeligstilte, men denne sektoren
er mindre enn i mange andre land. I Norge er det et mål å øke tilbudet
av sosiale utleieboliger, mens det i andre land er et mål å redusere
denne sektoren. Organiseringen av den sosiale utleiesektoren i Norge
er også forskjellig fra mange andre land, i og med at kommunene
har ansvaret for planlegging og forvaltning.
Norske kommuner har i dag anledning til å tilby beboere
i kommunale boliger å kjøpe boligen når deres økonomiske situasjon
bedres. Startlån, boligtilskudd og bostøtte fra Husbanken kan benyttes
til dette.
Forskjellene i systemer og virkemidler mellom landene
innebærer at modeller som er utviklet for en engelsk sammenheng
vanskelig kan overføres direkte til Norge. Samtidig er det mange likheter
i målsetningene for boligpolitikken. Det er derfor nyttig å få kunnskap
om de engelske erfaringene, og vurdere om noen av erfaringene kan
benyttes for å forbedre de norske virkemidlene. På oppdrag fra Husbanken
vil NIBR i løpet av våren 2009 se på de engelske erfaringene. Ut
fra dette arbeidet vil departementet vurdere nye tiltak her i landet.
Kommunene har hovedansvaret for å skaffe boliger
til vanskeligstilte på boligmarkedet.
Den enkelte kommune organiserer dette ansvaret ulikt.
Sosialtjenesteloven regulerer sosialtjenestens plikter i forhold
til å skaffe bolig til personer med særskilt definerte behov i to
bestemmelser.
Etter sosialtjenesteloven
§ 3-4 skal: "Sosialtjenesten skal medvirke
til å skaffe boliger til personer som ikkeselv
kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med
særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger
det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker." Denne bestemmelsen
gir ikke den enkelte en rett til å kreve bolig fra kommunen, men
pålegger sosialtjenesten et medvirkningsansvar. I forarbeidene til
sosialtjenesteloven (Ot.prp. nr. 29, 1990-91) er det presisert at
medvirkningsansvaret innebærer et ansvar for å delta i den kommunale
planleggingen av hvordan boligproblemet generelt kan løses for vanskeligstilte
boligsøkere, i tillegg til et generelt ansvar for å gjøre andre
kommunale myndigheter kjent med behovene. Medvirkningsansvaret innebærer også
at sosialtjenesten i samarbeid med andre instanser i kommunen må
ta initiativ til tiltak som kan lette boligsituasjonen for vanskeligstilte.
I tillegg har sosialtjenesten et ansvar overfor brukerne ved å bistå
med råd og veiledning, tilrettelegging og finansiering. I noen
tilfeller vil det også være nødvendig at sosialtjenesten engasjerer
seg direkte i å skaffe vanskeligstilte boliger.
Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med oppfølging
av forslag fra Bernt-utvalget (offentlig utvalg som ble nedsatt
for å utrede og foreslå harmonisering av den kommunale helse- og
sosiallovgivningen). Dette utvalget har foreslått at dagens sosialtjenestelov
og kommunehelsetjenestelov erstattes med en ny felles lov om sosial-
og helsetjenester i kommunene. Helse- og omsorgsdepartementet er
i gang med å utrede flere problemstillinger nærmere, blant annet
forholdet til annen helselovgivning og ny arbeids- og velferdsforvaltning
(NAV). Spørsmål om hvordan kommunenes ansvar for å skaffe bolig til vanskeligstilte bør reguleres,
inngår i arbeidet, herunder spørsmål om videreføring eller skjerping
av det medvirkningsansvaret sosialtjenesten har i dag. Disse spørsmålene
må vurderes nærmere i samarbeid mellom de berørte departmentene.
Etter sosialtjenestelovens
§ 4–5 er sosialtjenesten videre forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer
det selv. Plikten er begrenset til å skaffe midlertidig husvære
i en nødssituasjon. Sosialtjenesten har for øvrig også et særlig
ansvar for å gi råd og veiledning, for å løse eller forebygge sosiale
problemer, jf. § 4-1 i samme lov. Denne veiledningsplikten er vid
og kan blant annet dreie seg om å gi råd og veiledning knyttet til
å skaffe seg en bolig.
Arbeids- og inkluderingsdepartementets vurdering
er at loven slik den er formulert i dag, definerer en klar plikt
for kommunene til å bistå personer som har et akutt boligbehov.
Staten legger videre på ulike måter til rette for at kommunene kan
ivareta sitt ansvar på en god måte. Departementet har i rundskriv
U-5/2003 gitt veiledning til kommunene i arbeidet for å sikre forsvarlig
kvalitet ved midlertidig botilbud som kommunene benytter. Det vises
her blant annet til at det er viktig at det så vidt mulig umiddelbart iverksettes
tiltak for å sikre permanent botilbud når midlertidig husvære må
benyttes. Det kan også nevnes at Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter
et kommunerettet tilskudd til oppfølgingstjenester i bolig, og gjennomfører
i samarbeid med Husbanken forsøk i fire storbyer og enkelte andre
kommuner for å utvikle metoder og rutiner for oppfølging av personer
i midlertidig botilbud slik at disse kan få tilbud om varig bolig.
Juridiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler
bør ses i sammenheng, og etter Arbeids- og inkluderingsdepartementets
vurdering er det ikke behov for en skjerping av denne aktuelle bestemmelsen
knyttet til å finne midlertidig husvære for
dem som ikke klarer det selv.
Kommunens tilbud av boliger til vanskeligstilte er
først og fremst basert på gjeldende lovbestemmelser i sosialtjenesteloven,
men henger også sammen med kommunens økonomiske ressurser og hvilke
oppgaver som kommunen vurderer å være mest presserende. I tillegg
har Husbanken en sentral rolle i å tilrettelegge for en god boligpolitikk
i kommunene, gjennom lån, tilskudd og veiledning. Det kommunale
selvstyret er sterkt forankret i den norske boligpolitikken. På
dette grunnlaget mener jeg at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
retten til bolig, men viser likevel til at det kan bli aktuelt med
endringer i kommunenes plikter blant annet på bakgrunn av Bernt-utvalgets
tilrådninger, jf. omtalen ovenfor.
Sosialtjenesteloven regulerer den kommunale sosialtjenestens
ansvar og oppgaver, herunder sosialtjenestens plikter i forhold
til å skaffe bolig til personer med særskilt definerte behov. Sosialtjenesteloven
regulerer ikke kommunens kjøp, salg, leie og utleie av boliger.
Så i den grad kommunenes plikt til å framskaffe og forvalte kommunalt
disponerte boliger skal skjerpes, vil dette lovverket være lite
egnet.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at mange
kommuner disponerer for få eller for få egnede boliger. Videre er
enkelte kommunale leiegårder, der også barnefamilier bor, preget
av uroligheter og kriminalitet. Det er derfor både en utfordring å
øke det totale antallet kommunalt disponerte boliger, og å bedre
kvaliteten på boligene som tilbys.
I forslag til statsbudsjettet for 2009 er det
lagt opp til at kommunene ved tildeling av tilskudd til utleieboliger
må kunne vise til hvordan tiltaket bidrar til en mer hensiktsmessig
boligmasse, som kommer vanskeligstilte på boligmarkedet til gode.
I tillegg fastsettes det følgende resultatmål for 2009:
Kommunal- og regionaldepartementet vil videre vurdere
hvorvidt det skal settes krav til kommunene om nettotilvekst av
boliger ved tildeling av boligtilskudd til utleieboliger.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 4. desember 2008
Tore Hagebakken |
Bjørg Tørresdal |
leder |
ordfører |