Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Gunn Karin Gjul, Knut Werner Hansen, Britt Hildeng og Espen Johnsen,
frå Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, frå Høgre,
Olemic Thommessen, frå Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, frå Kristeleg
Folkeparti, leiaren May-Helen Molvær Grimstad, frå Senterpartiet, Magnhild
Eia, og frå Venstre, Trine Skei Grande, viser til meldinga.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det er brei
politisk semje med tanke på det grunnleggjande omsynet til å styrkje
norsk språk. Fleirtalet meiner det er viktig å etablere
ein heilskapleg og sektorovergripande språkpolitikk. Fleirtalet meiner
meldinga utgjer eit godt grunnlagsdokument for utarbeidinga av ein
slik politikk.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner dette gjeld hovudsakleg
på analyseområdet.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner det er naudsynt
å tydeleggjere at Kultur- og kyrkjedepartementet skal ha det overordna
språkpolitiske ansvaret i Noreg, og legg i likheit med departementet
til grunn at alle fagdepartementa tar eit språkpolitisk ansvar,
slik dei på liknande vis t.d. har eit miljøansvar og eit ansvar
for likestilling mellom kjønna. Fleirtalet merkar
seg i denne samanhengen at departementet legg opp til at Språkrådet
skal få eit breiare ansvar og ei meir sentral rolle i språkpolitikken,
jf. m.a. kapittel 2.2.2 i innstillinga. Fleirtalet er
positivt til dette og legg til grunn at Språkrådet ikkje blir den
einaste aktøren i språkpolitikken.
Fleirtalet stør at det overordna
målet for språkpolitikken skal vere å sikra det norske språket,
bokmål og nynorsk, sin posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande
språk i Noreg. Fleirtalet merkar seg vidare at meldinga
legg vekt på det norskspråklege mangfalds- og jamstillingsperspektivet;
det mangespråklege og fleirspråklege perspektivet; det nordiske
perspektivet; samt det framandspråklege perspektivet som delar av
ein heilskapleg språkpolitikk. Fleirtalet stør dei
overordna prinsippa som meldinga legg til grunn for språkpolitikken
i Noreg.
Fleirtalet viser til at meldinga
som ligg føre, må sjåast i samanheng med den nyleg handsama meldinga
frå Kunnskapsdepartementet om språkstimulering og språkopplæring,
St.meld. nr. 23 (2008–2009), og viser til dei respektive partia
sine merknadar i Innst. S. nr. 10 (2008–2009).
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre, viser til
at rammevilkåra og utsiktene for norsk språk i ei stadig meir globalisert
verd er sjølve gjennomgangstemaet i meldinga. Meldinga drøftar dei
utfordringane det norske nasjonalspråket møter på grunn av den dominerande
stillinga engelsk har fått som internasjonalt fellesspråk i den
globale konkurransen. Dette er eit hovudperspektiv som kjem tydeleg
til uttrykk i meldinga. Ho bør difor representere eit godt utgangspunkt
for ein språkpolitikk med brei oppslutning, ein politikk som kan
leggja grunnlaget for ei god utvikling for norsk språk totalt sett.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner ein slik
politikk for norsk språk sjølvsagt må omfatta begge dei norske målformene.
Då kan vi ikkje lukke auga for at nynorsk som eit mindre brukt språk
har særlege vanskar å stri med. Fleirtalet vil difor
streke under det departementet seier på s. 196 i meldinga om behovet
for ei viss utjamning av konkurransevilkåra mellom bokmål og nynorsk.
Det er dei som eventuelt går imot ein slik ansvarleg politikk, som
held liv i ein gammal språkstrid som ein i dag burde få slutt på.
Komiteens medlem fra Høyre mener
det viktigste språkpolitiske tema som bør holdes frem i forbindelse
med stortingsmeldingen "Mål og meining – ein heilskapleg norsk språkpolitikk",
er norsk språks rammebetingelser og utviklingsmuligheter i et samfunn
som stadig mer omfattes av globaliseringens virkninger. I denne debatten
er norsk språks stilling i forhold til engelsk det sentrale spørsmålet,
ikke den tradisjonelle debatten om de to norske språkformers forhold
til hverandre. Dette medlem mener meldingen i større
grad kunne tydeliggjort dette. Dette medlem mener
dette også er en del av bakgrunnen for den manglende offentlige
debatt som har vært. For å nå de målsettinger meldingen skisserer
er det av stor betydning at vi i vårt land har en levende debatt
og interesse for språk i befolkningen. Da er det viktig at alle
grupper har et rimelig godt utgangspunkt for deltagelse. Som følge
av en mangeårig politikk der kun den ene norske språkformen, nynorsk,
har vært tilgodesett med hensyn til støtteordninger, ser vi at de
miljøene som har sitt utspring i riksmåls‑/bokmålsmiljøene er små
og har få ressurser til rådighet for å drive sin virksomhet. Det
vil være i alles interesse at også disse blir gitt rimelig økonomisk
rom for sin virksomhet. De rammer for en helhetlig politikk meldingen
ellers skisserer, burde være et godt utgangspunkt for at den norske
språkstriden kan bilegges, og at vi i fremtiden heller søker å holde
oppmerksomheten på hvordan vi kan bidra til en god språkutvikling
totalt sett.
Komiteen merker seg
at Regjeringen, med språkmeldingen, ønsker å legge grunnlaget for en
ny, strategisk språkpolitikk. Meldingen definerer en språkpolitikk
med klarere innhold og rammer enn i dag og søker å etablere språkpolitikk
som et sektorovergripende politikkområde med kulturpolitisk forankring. Komiteen ser meldingen
i sammenheng med den nylig behandlede St.meld. nr. 23 (2007–2008)
Språk bygger broer (om språkopplæringen i skolen).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre konstaterer at meldingen
i stor grad er beskrivende, og at alle tiltak som foreslås, er forutsatt
gjennomført innenfor gjeldende budsjettrammer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
språket kanskje er den viktigste delen av vår felles kulturarv og
bør bevares som en levende ressurs. Språkkampen er i stor grad historie,
og i dag er det en voksende enighet om at enkeltmennesker selv skal
få velge sin språkform. Sentrale kulturinstitusjoner som riksdekkende
medier og bibliotek er til for folk, ikke omvendt, og bør derfor
velge språk som treffer flest.
Disse medlemmer er overbevist
om at den beste strategi for et sterkt og levende norsk språk er den
daglige, frivillige bruken av språket. Ekte språkglede og -kunnskap
kan ikke skapes ved kvotering og offentlige pålegg.
I tidligere saker Stortinget har behandlet om språkpolitikk,
har disse medlemmer tatt til orde for en politikk
fundamentert på valgfrihet for enkeltmennesket, fravær av kvoter
og pålegg, samt at offentlig eide medier skal sende på en målform
som treffer flest mulig. Dette syn ligger fast.
Disse medlemmer mener målet for
en nasjonal språkpolitikk må være å bevare og utvikle den eksisterende
skriftspråktradisjonen og å utvikle nordmenns skriftlige og muntlige
kompetanse i norsk. Språket er en bærebjelke i vår kultur og portalen
til vår felles kulturarv. Samtidig er det norske språket limet i
samfunnet i kraft av at det er gjennom språket det aller meste av vår
kommunikasjon foregår.
Disse medlemmers øvrige merknader
vil fremgå i de øvrige kapitler.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget
om avvikling av forfordelingen av en målform på bekostning av en
annen."
"Stortinget ber Regjeringen stille i bero de innskjerpinger
som har til hensikt å ytterligere styre valg av målform i statlige
organ. Stortinget legger til grunn at man ikke setter i verk tiltak som
har til hensikt å øke omfanget av en målform ved hjelp av lovreguleringer,
og som søker å øke omfanget og virkeområdet til gjeldende mållov."
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette
for at tjenestemenn i statlige organ skal kunne benytte den målform
som faller dem naturlig. Henvendelse til en etat på bokmål kan besvares
på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform og vice versa."
"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn
at statlige selskap som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til
aksjeselskap – men også andre foretak slik som helseforetak – skal
være unntatt reguleringer og forskrifter som omfatter statlige organer
i målloven."
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget
om en revisjon av målloven slik at den er i samsvar med realistiske
språklige forutsetninger, og at den faktiske anvendelse av målform i
den norske befolkningen legges til grunn for lovens formål og gjennomføring."
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
om Språk bygger broer, Innst. S. nr. 10 (2008–2009) der komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at nynorsk og bokmål skal
være to sidestilte norske målformer. I denne heter det:
"Disse medlemmer har merket seg at læreplanen i norsk
har fjernet begrepene "hovedmål" og "sidemål" i kompetansemålene
og at det skal undervises parallelt i begge målformene. Disse medlemmer
er skeptisk til en slik utvikling. Disse medlemmer viser til at
norsk grunnskole er preget av stadig større grad av reduserte norskkunnskaper.
Disse medlemmer mener den tvungne sidemålsopplæringen bidrar til
å redusere elevenes motivasjon i norskfaget og å forstyrre elevenes
språkoppfatning. Disse medlemmer vil derfor fjerne den skriftlige
sidemålsundervisningen, og i stedet tilby faget som valgfag. Disse
medlemmer mener at muntlig sidemål bør inngå som en naturlig del
av den ordinære norskundervisningen, men uten at kunnskap i sidemål
skal måles med prøver eller eksamen. Disse medlemmer vil også vise
til de språkforståelsesproblemene mange minoritetsspråklige får
som må forholde seg til to norske språk samtidig."
I behandlingen av ovennevnte innstilling fremmet
Fremskrittspartiet og Høyre forslag om å avskaffe obligatorisk skriftlig
sidemålsopplæring og tilby dette som valgfag. Muntlig sidemålsundervisning,
dialektlære og litteratur- og kulturkunnskap forblir en del av den
obligatoriske norskundervisningen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unntateke medlemene frå Fremskrittspartiet, vil streke under
kor viktig språk er for den einskilde sin identitet, jf. omtale
under kap. 2.1 i innstillinga, og viser til at alt tyder på at språkbruk
i tida som kjem vil bere preg av at dei fleste nyttar stadig fleire
språk. I ei stadig meir globalisert verd er fleirspråklegheit regelen
snarare enn unnataket. Det har til dømes aldri vore fleire som lærer
seg norsk som andrespråk enn kva det er no. Dei fleste undersøkingar
tyder òg på at det er ein fordel for den einskilde sitt språkmedvit
å lære seg fleire språk. Det synest som om læring av fleire språk
aukar den generelle språkkompetansen, også med hensyn til "eige"
språk. Fleirtalet meiner dette er viktige perspektiv
å ta med seg, særleg i høve til korleis ein kan bidra til ei god
utvikling for norsk språk i ei globalisert verd.
Komiteen merkar seg
den breie omtalen i meldinga av tilhøvet mellom språk og makt, språk
og identitet, samt dei individuelle og kollektive språklege rettane
som finst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine innledende merknader.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, merkjer seg analysen
i meldinga om språk og makt, både i eit noverande og i eit historisk
perspektiv. Det er, etter fleirtalet si meining,
særleg naudsynt å merkje seg den sentrale bodskapen frå den siste maktutgreiinga,
der det mellom anna blir slått fast at språket er ein sentral del
av kulturen, og at det dermed formidlar og avspeglar dominansforholdet
i samfunnet. Maktutgreiinga viser mellom anna at dette kjem til
uttrykk i fleire språklege relasjonar, t.d. i at norsken dominerer over
samisk, at bokmålet dominerer over nynorsken, og at engelsken i
dag langt på veg dominerer over norsken. I eit slikt perspektiv
er det klart at språkspørsmål er særleg politisk relevant, og at
det er ei oppgåve for offentlege styresmakter å legge til rette
for ein heilskapleg språkpolitikk.
Fleirtalet merkar seg omtalen
av tilhøvet mellom språk og identitet og vil streke under kor viktig
språk er for identiteten til den einskilde. I denne samanhengen
vil fleirtalet særleg trekkje fram verdien av dialektane
i norsk talemålskultur. Det same gjeld sjølvsagt for skriftspråket.
Fleirtalet meiner det er naudsynt
med ekstra merksemd retta mot det offentlege maktspråket. Fleirtalet deler
den oppfatninga som går fram i meldinga om at uklart språk i offentleg
forvaltning både er eit velferds- og demokratiproblem. Det ser heller
ikkje ut til å vere samfunnsøkonomisk rekningssvarande. Fleirtalet legg
til grunn at dette er eit av områda som skal følgjast nøye opp i
tida som kjem.
Fleirtalet merkar seg at fleire
moment er løfta fram i meldinga som ein del av ein strategi for omfordeling
av språkleg makt. Fleirtalet stør at reell valfridom,
mangfald og jamstilling bør vere berebjelkane i den offentlege språkpolitikken,
og at dei politiske tiltaka som skal fremjast må ta omsyn til at
språkbrukarane er ulike, men likeverdige.
Komiteen vil streke
under at alle har rett til språk, og at ingen må diskriminerast
på grunn av språket. I den samanhengen er det klart at det finst
ei rekkje språklege rettar for både individ og grupper. Særleg er
dette relevant med tanke på språkopplæringa i skule- og utdanningssamanheng,
m.a. med tanke på krav til språkmeistring, lesekompetanse, sosiale
skilnader i språkmeistring, norskmeistring for fleirspråklege, samt
utfordringar knytt til opplæring i framandspråk.
Komiteen viser i denne samanhengen
til dei respektive partia sine merknadar i Innst. S. nr. 10 (2008–2009).
Komiteen er særs nøgd med at
meldinga anerkjenner teiknspråk som fullverdig språk, og at det
overordna offentlege ansvaret for teiknspråk skal bli forankra i
lovverket.
Komiteen vil streke under kor
viktig det er at alle barn får tidleg og god språkstimulering, og at
alle barn har god språkdugleik når dei tar til på skulen. Barnehagar
er særs viktige i denne samanhengen. Komiteen viser
til at kommunane har eit viktig ansvar med tanke på å drive førebyggjande
arbeid med språk for barn og unge. Komiteen vil presisere
at barnehagen er eit frivillig tilbod. Komiteen vil
i denne samanhengen peike på at dersom kommunane òg skal nå dei
barna som ikkje går i barnehage, må dei ha eit system som gjer at
ein oppdagar barn som har behov for særskilt språkstimulering og
som legg til rette for gode og lett tilgjengelege tilbod.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forebyggende arbeid med språk først og fremst er et kommunalt
ansvar, og at helsestasjonene helt siden 1970-tallet har hatt som
oppgave å følge med på barnas språkutvikling. Flertallet viser til
at kommunenes arbeid med dette varierer både med hensyn til kvalitet
og kvantitet. Flertallet har imidlertid merket seg
at flere departement har bidratt til å styrke kommunenes arbeid med
dette, noe som synes å ha gitt resultater. Flertallet har
i den forbindelse merket seg Rambøls undersøkelse fra 2008 (Rambøll
Management 2008 referert i St.meld. nr. 23 s. 21) som sier at 76
prosent av kommunene har språkkartlegging på helsestasjonene. Dersom kartlegging
gir grunn til bekymring, skjer rutinemessig rapportering bl.a. til
PPT og barnehage.
Flertallet viser til at det er
utviklet et kartleggingsmateriell – SATS (screening av toåringers språk)
og Språk 4 (kartlegging av fireåringers språk) som helsestasjonene
kan ta i bruk i språkvurderingen. Dette språkkartleggingsverktøyet er
nå under utprøving ved fireårskontrollen i flere kommuner. Flertallet viser
til at disse erfaringene blir lagt til grunn for å stimulere kommunene
til ytterligere innsats, og vil i den forbindelse peke på at tiltak
for å utvikle og prøve ut observasjons- og kartleggingsmateriell til
utredning av minoritetsspråklige barn inngår i Strategiplanen Likeverdig
opplæring i praksis! Strategi for bedre læring og større deltakelse
av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning (2007–2009).
Flertallet understreker at barnehagene
er en viktig arena for språkstimulering og vil i den forbindelse
peke på at språkmiljø og språkstimulering er trukket frem som ett
av fire prioriterte områder for kompetanseutvikling i barnehagesektoren
2007–2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til betydningen
av at barn i førskolealder med særlige språkvansker og barn med
annet morsmål gis tilbud om tiltak som kan forebygge lærevansker
knyttet til dårlige språkferdigheter, og viser til disse partienes
støtte til forslag om at det innen 2009 innføres kartlegging av
språkferdigheter på helsestasjonens fireårskontroll som et grunnlag
for viderehenvisning og vurdering av iverksettelse av tilpassede tiltak
(Dokument nr. 8:103 (2005–2006)). Opphold i barnehage med god språkstimulering
og pedagogisk oppfølging er i mange tilfeller et egnet tiltak for
å styrke språkutviklingen. Likevel skal man ta hensyn til at barnehage
er et frivillig tilbud. Disse medlemmer vil derfor
understreke at det må foreligge tiltak også utenfor barnehagen for
dem som ikke velger dette som omsorgsform. Mangfold og kvalitet
må sikres. Retten til å få hjelp til barn med særskilte språkutfordringer
må ikke begrenses av at man velger andre omsorgsformer enn barnehage.
Disse medlemmer er bekymret over
at det ennå ikke foreligger et tilbud om språkkartlegging for alle,
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette nødvendige
tiltak slik at det snarest etableres et tilbud om språkkartlegging
ved fireårskontrollen ved alle landets helsestasjoner, og tilbud
om oppfølging og tiltak der det påvises avvikende språkutvikling."
Komiteen viser til
at det i dag finst tre lovverk som primært handlar om språk og språkbruk
i Noreg: Mållova, kapittel III i samelova og stadnamnlova. Komiteen merkar
seg diskusjonen om innføring av ei allmenn språklov og diskusjonen
knytt til om denne skal lov- eller grunnlovfestast. Komiteen meiner
det er behov for ei klar lovforankring for språk i Noreg, og ser fram
til resultatet av departementet sitt arbeid med ei overordna språklov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det i meldingen vises til at det i dag finnes tre lover som
primært omhandler språk og språkbruk (målloven, kapittel III i sameloven
og stedsnavnsloven). Det foreslås å innføre en allmenn språklov,
og det drøftes grunnlovsfesting.
Disse medlemmer har lenge støttet
retten til valg av målform, men er imot enhver form for tvang og
lovregulering som har til hensikt å påtvinge den enkelte å anvende
en målform som ikke er frivillig. Språk og målform bør være resultatet
av en naturlig prosess hvor individ, kultur og samfunn inngår. Enhver
må kunne velge sitt hovedmål, men også respektere den andre målformens
likeverd og berettigelse.
Disse medlemmer mener friheten
til å velge språkform selv bør styrkes på alle plan, i skolen, i
mediene, i fristilte offentlige bedrifter og i offentlig tjeneste.
Den redaksjonelle frihet i mediene i valg av målform må ikke krenkes
eller innskrenkes ved bruk av økonomiske sanksjoner fra det offentlige.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre vil i denne samanhengen leggje til at dei fleste
landa i Europa som det er naturleg å samanlikna Noreg med, har lovreglar
som skal sikra at minoritetsspråk eller mindre brukte språk skal
kunna brukast i praksis. Siktemålet med reguleringa er å oppnå reell likestilling
for desse språka. Dei fleste vesteuropeiske landa har òg ratifisert
Den europeiske pakta for regions- og minoritetsspråk. Desse
medlemene er opptekne av at mindre brukte språk i Noreg
også skal ha lovvern i samsvar med etablerte europeiske standardar,
slik det mellom anna kjem til uttrykk i Den europeiske språkpakta.
Komiteen viser til
at Norsk språkråd vart omdanna til den noverande institusjonen Språkrådet gjennom
Ot.prp. nr. 83 (2003–2004) og Innst. O. nr. 6 (2004–2005). Den nye
institusjonen vart oppretta som ein vanleg direktoratsliknande statsinstitusjon
utan heimel i lov. Formål, rammer mv. vert regulert av vedtekter
fastsett av departementet. Komiteen merkar seg at departementet
vil utarbeide eit framlegg til lovforankring av Språkrådet. Komiteen meiner det
vil være formålstenleg å sjå dette arbeidet i samanheng med arbeidet
med ei overordna språklov, jf. pkt. 2.2.1.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, viser til at departementet
ved fleire høve på 1990-talet har tillagt nye oppgåver til Språkrådet
i form av meir spesielle funksjonar. Fleirtalet merkar
seg òg at meldinga tar til orde for at Språkrådet skal få enda fleire
og utvida oppgåver, og at departementet grunngjev dette med at "ein
meir offensiv politikk for styrking av norsk språk vil krevje auka
innsats på mange av felta" som Språkrådet har ansvaret for. Språkrådet
skal såleis vere "eit operativt fagorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk".
I denne samanhengen merkar fleirtalet seg
at departementet tek til orde for at ansvarsområdet til Språkrådet
skal bli utvida til å omfatte andre språk enn norsk, samt at Språkrådet
skal få eit nytt, femte fagråd med ansvar for minoritetsspråk, språklege
mindretal og framandspråk og med språkopplæring som hovudperspektiv.
Fleirtalet stør dette og legg
til grunn at ei omorganisering av rådet skjer i nær kontakt med rådet
sjølv.
Fleirtalet er positiv til dette
og er einig i at ein meir offensiv og heilskapleg språkpolitikk
gjer det nødvendig å ha eit sterkt og kompetent fagorgan som kan
formulera og fremja språkpolitiske omsyn og på den måten vareta
ein språkpolitisk koordinerings- og pådrivarfunksjon. Dette føreset
samstundes at Språkrådet handlar innanfor overordna språkpolitiske
rammer, og elles legg vekt på å opparbeide seg brei legitimitet
ved å samarbeide med og henta impulsar frå både private og offentlege
aktørar innanfor ulike samfunnssektorar. På den måten vil det også
bli mange andre aktørar i språkpolitikken.
Særleg vil fleirtalet leggje
vekt på den viktige språkpolitiske rolla som universitet og høgskular har,
både innan forsking og utdanning.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre legg vidare til grunn at
Språkrådet ikkje blir den einaste aktøren i språkpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at meldingen legger opp til en moderat økning i Språkrådets
virksomhetsområde. Det foreslås å legge også minoritetsspråk til
ansvarslisten, også en omorganisering.
Disse medlemmer er i utgangspunktet
kritisk til utvidelser av offentlig virksomhet. Samtidig er det
viktig at språket som historie og kulturbærer forvaltes på en hensiktsmessig
måte. Språk er en av de viktigste bærebjelkene i den norske kulturen,
og Språkrådet er det eneste offentlige organ som har til hovedhensikt
å styrke det norske språks stilling.
Disse medlemmer mener en utvidelse
av Språkrådets virksomhetsområde ut over det norske språk vil trekke
fokus vekk fra den nasjonale oppgaven og forvaltningen av språket
som bærebjelke i norsk kultur. Derfor bør andre språk forvaltes
av andre organ og ikke finansieres over offentlige budsjett.
Disse medlemmer mener for øvrig
at det bør være selvsagt at enhver omorganisering av Språkrådet
skal ha som mål høyere effektivitet, større gjennomslagskraft og
lavere kostnader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til departementes forslag til språkpolitisk oppfølgingsregime
og legger til grunn at også Språkrådets virksomhet vil bli vurdert
i disse sammenhengene.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner omorganiseringa og
utvidinga av Språkrådet sine oppgåver må evaluerast etter ei tid,
m.a. ut frå omsynet til maktkonsentrasjon og -spreiing.
På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande
framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa om å stadfeste at omorganiseringa
og utvidinga av Språkrådet sine oppgåver skal evaluerast."
Komiteen merkar seg
at departementet tek til orde for å etablere eit permanent språkpolitisk oppfølgingsregime.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre, er einig
i at fastare prosedyrar og ordningar i større grad vil kunne setje
språkpolitikken i system. Fleirtalet merkar seg at
departementet skisserar fire hovudelement i systemet, og at Språkrådet som
fagorgan er tenkt som ein viktig aktør.
Fleirtalet stør at det skal utarbeidast
ein årleg språkpolitisk tilstandsrapport – eit språkbarometer –
og at denne kan danna ein del av grunnlaget for dei periodevise
språkmeldingane til Stortinget.
Komiteen vil særleg
streka under at det er naudsynt å styrkje det språkpolitiske kunnskapsgrunnlaget,
ikkje berre i Språkrådet, men òg i departement og andre einingar,
for å sikre at språkpolitiske tiltak blir godt forankra i dokumentasjon
og analyse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener utarbeidelsen av en årlig språkpolitisk tilstandsrapport
vil være et godt bidrag til en levende språkdebatt i vårt land. Disse
medlemmer støtter derfor meldingen på dette punkt. Disse
medlemmer mener imidlertid det i lys av dette ikke kan være
hensiktmessig også å fortsette med periodevise språkmeldinger til
Stortinget. Den enkelte regjering, og partiene på Stortinget, vil
uansett arbeide med språkpolitikken og løfte denne frem der det
er konkrete behov for det.
Komiteen meiner det
er viktig å styrkje utviklinga av norsk terminologi og fagspråk
og ser på dette som ein grunnleggjande føresetnad for at norsk skal
vere eit fullverdig, samfunnsberande språk. Det er på det reine
at Noreg har sakka akterut på desse områda og at det er naudsynt
å styrkje norsk fagterminologi – både på bokmål og nynorsk – ut
ifrå ei rekkje grunngjevingar, m.a. det faglege argumentet, folkeopplysningsargumentet,
demokratiargumentet, identitetsargumentet, konkurranseargumentet mv.
Komiteen merkar seg at departementet
vil leggja funksjonen som nasjonalt samordningsorgan for utvikling
og tilgjengeleggjering av terminologi til Språkrådet, og meiner
dette er naturleg ut frå intensjonen om at Språkrådet skal få eit breiare
ansvar og ei meir sentral rolle i språkpolitikken.
Komiteen er einig i at det er
viktig å følgje opp fleire av tiltaka frå "Norsk i hundre!", og
at ein vurderer Standard Norge sin funksjon i det nasjonale terminologiarbeidet.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, vil i denne samanhengen
streke under at på område der det ikkje finst terminologi på norsk
– det vil seie nynorsk og bokmål – så bør slik terminologi utviklast,
og staten bør stø produksjon og utgjeving av ordbøker, også digitale,
jf. pkt. 2.4.1.
Komiteen vil peke
på det nære slektskapet som er mellom de skandinaviske språkene. Komiteen mener
det er viktig å søke å bygge broer mellom disse språkene. Komiteen mener
det er viktig at man i arbeidet med terminologi best mulig finner
felles, eller beslektede, former de skandinaviske språkene imellom. Komiteen mener
dette betinger et sterkere initiativ når det gjelder nordisk samarbeid
på terminologiområdet.
Komiteen vil streke
under at ein medviten språkpolitikk innanfor utdannings- og forskingssektoren
er særs avgjerande når det gjeld å styrkje norsk språk. Komiteen vil
peike på at mykje av undervisninga og forskinga skjer på andre språk
enn norsk, og då i særleg grad engelsk, men vil samstundes streke
under kor viktig det er med ei heilskapleg tilnærming til korleis ein
kan motvirke eit domenetap for norsk språk. Komiteen legg
til grunn at prinsippet om parallellspråkbruk framleis vil vere
førande, men vil streke under at dette ikkje inneber ei formell likestilling
av norsk og engelsk som akademisk bruksspråk, men at norsk framleis
skal vere hovudspråket innanfor akademia – med unntak for Samisk
høgskole, der samisk skal vere hovudspråket.
Komiteen har merka seg at fleire
av dei relevante institusjonane innanfor sektoren, samt Universitets-
og høgskolerådet, har utarbeidd eigne språkpolitiske dokument, og
vil gjerne rose desse initiativa som gjev eit godt grunnlag for
den vidare styrkinga av norsk språk på den einskilde institusjonen.
Komiteen merkar seg at departementet
tek til orde for å lovfeste universitet og høgskolar sitt ansvar
for vedlikehald og vidareutvikling av norsk fagspråk. Komiteen viser
til omtalen i meldinga og vil streke under at det i så tilfelle
er avgjerande å styrke institusjonane sin økonomi. Komiteen ser
fram til at finansieringssystemet for institusjonane blir evaluert,
og at man i den samanhengen vil sjå på korleis dette kan vere med
på å bidra til ei styrking av norsk språk.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, vil særleg streke
under at ein i tillegg til å fremje den smale, vitskaplege publiseringa,
må leggje gode rammevilkår for vitskapleg formidling og samfunnskontakt,
ikkje minst publisering av norske fag- og lærebøker.
Fleirtalet meiner det er naudsynt
at utdanningsinstitusjonane gis høve til å opprette språksentra
som kan utføre språkvask og oversettingar for både tilsette og studentar.
Fleirtalet vil òg streke under
kor viktig det er å sikre tilgang på norskspråkleg studie- og forskingslitteratur
og merkar seg at departementet løftar fram både fastprissamarbeid
og direkte statstilskot som to hovudverkemiddel i denne samanhengen.
Fleirtalet vil peike på at sistnemnte
tilskot er redusert dei siste åra samstundes som produksjonen av
slik litteratur, ikkje minst på nynorsk, syner tilbakegang.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre vil streke under at dette tilskotet er avgjerande
dersom ein ynskjer eit levande norsk fagspråk og lærebøker på norsk.
Komiteen registrerer
at bruken av engelsk aukar i nærings- og arbeidslivet, og ser på
dette både som ein styrke og ei utfordring. Komiteen meiner
det er viktig å sikre at ein framleis har norskspråkleg produktinformasjon,
helse-, miljø- og tryggleiksdokumentasjon og avtaledokumentasjon.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner at det er
naudsynt at næringslivet også er medvite sitt språkpolitiske samfunnsansvar,
og meiner det er særs positivt at departementet vil invitere partane
i arbeidslivet til ein vidare prosess for å utvikle ein språkpolitisk
strategi for arbeids- og næringslivet.
Fleirtalet anser at dersom en
språkpolitisk strategi for arbeidslivet skal kunne virke etter intensjonen
i denne meldinga, må en gjennom drøftinger med arbeidslivets parter
finne frem til egnede virkemidler.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre ser det som viktig at departementet
lanserer stimuleringstiltak for nærings- og arbeidslivet i denne
samanhengen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre meiner vidare at der norske selskap ser det som
naudsynt å ha styredokument på andre språk enn norsk, så bør selskapa
legge til rette for at styremedlemer som ikkje i tilstrekkeleg grad
beherskar slike andre språk, får ein reell muligheit til å delta
i styrearbeidet.
Desse medlemene vil òg peike
på at meldinga slår fast at uformelle maktmekanismar mange stader
gjer at bokmål blir føretrekt i arbeidslivet. Desse medlemene meiner
det må på plass meir forskingsbasert kunnskap om bruk av og haldningar
til nynorsk og bokmål i arbeidslivet, og konsekvensane av dette.
Desse medlemene meiner at det
er naudsynt å påleggje aksjeselskap som har vedtektsfesta tilhald
i Noreg, å leggje fram årsmeldingane sine på norsk.
På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å fremje ei sak
om at aksjeselskap som har vedtektsfesta tilhald i Noreg, skal påleggjast
å leggje fram årsmeldingane sine på norsk."
Komiteen viser til
at IKT i stor grad pregar kvardagen vår og er ein stadig meir sentral
del av liva våre. Også i ein språksamanheng er teknologi relevant,
m.a. med omsyn til dataprogram, Internett-innhald mv. Komiteen merkar
seg oppsummeringa i meldinga av tidlegare ambisjonar og tiltak,
og meiner det er naudsynt å revidere og oppdatere Handlingsplanen
for norsk språk og IKT frå 2001.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, stør også planane
om å setja ned eit interdepartementalt utval for språk og teknologi. Fleirtalet meiner det
bør vere eit krav at programvare som vert brukt i det offentlege,
skal finnast tilgjengeleg i begge målformer til same tid og til
same pris.
Fleirtalet merkar seg at det
største enkelttiltaket i meldinga er forslaget om å byggja opp ein norsk
språkbank, og at Språkrådet har fått oppdraget å leia arbeidet med
å førebu organiseringa og den vidare oppbygginga av språkressursar. Fleirtalet merkar
seg at kostnaden knytt til oppbygginga av ein språkbank blei estimert
til om lag 100 mill. kroner fordelt over fem år i ein rapport frå
2001.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner det er naudsynt at
utviklinga av ein språkbank byggjer vidare på – og skjer parallelt
med – dei ulike initiativa i det private næringslivet knytt til
utviklinga av slike tenester. Målet må vere at det offentlege skal
spele på lag med næringslivet, og på den måten skape ein best mulig
og mest ressurseffektiv språkbank.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at meldingen beskriver hvordan teknologi i stadig større grad
påvirker livene våre. Utstrakt bruk av IKT medfører spesielle utfordringer
og store muligheter for språkutvikling og bruk. Regjeringen foreslår
å pålegge at programvare som skal brukes av det offentlige, skal finnes
på begge målformer samtidig. Disse medlemmer ser
dette som et lite hensiktsmessig krav.
Disse medlemmer har dog merket
seg at man samtidig har fokus på bruk av teknologi på nye og innovative
måter. For eksempel vil en norsk språkbank kunne brukes i eksisterende
programmer, men også for å utvikle nye og spennende tjenester, slik
som talegjenkjenning for bruk av de som ikke kan eller har anledning
til å benytte tradisjonelle IKT-verktøy. Disse medlemmer ser
imidlertid liten grunn til å hevde at en norsk språkbank bør eller
må bygges opp av det offentlige, eller for offentlige midler. Da
det norske språkområdet både er av en god størrelse, befolkningen
tunge brukere av IKT og landet har høy BNP, vil det være attraktivt
for private aktører å investere i en slik språkbank. Det offentliges
ansvar bør begrense seg til å legge til rette for arbeidet, og motvirke
konkurransevridning.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner at staten bør nytte
sin posisjon som stor innkjøpar ved å stille krav i innkjøpssituasjonar,
som t.d. ved innkjøp av datamaskinar, om at maskinane blir levert
med installerte program valfritt på bokmål eller nynorsk. Desse
medlemene meiner dessutan at staten bør vurdere å stille
krav til språktenester både på bokmål og nynorsk t.d. i avtale med
bankar når det i banktenestene inngår publikumsretta tenester som
t.d. nettbank. Også med omsyn til andre liknande tenester og innkjøp
bør det så langt det er mogleg stillast krav til språk i anbod og
avtalar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner det er viktig
å sikre eit godt norskspråkleg tilbod i kultur- og mediesektoren.
Dei offentlege støtteordningane – innkjøps-, produksjons- og tilskotsordningane
– må ta omsyn til dette, og allmennkringkastarane må framleis ha
krav om ein viss del norskspråkleg innhald. Fleirtalet meiner
dessutan at det vil vere føremålstenleg å utvida tekstetilbodet
i fjernsynet, m.a. med omsyn til dei som er hørselshemma. Fleirtalet vil også
streke under kor viktige biblioteka er i høve til en heilskapleg
språkpolitikk.
Fleirtalet merkar seg elles at
meldinga omtalar ei rekkje tiltak knytt til språkbruk i kultur-
og mediesektoren.
Fleirtalet vil i denne samanhengen
vise til at Det Norske Teatret har vore og fortsatt er ein av dei
viktigaste aktørane når det gjeld å endre språklege haldningar og
fordommar knytt til nynorsk og dialektbruk. Den kompetansen teatret
har på dette området bør, etter fleirtalet si meining,
på ein betre måte utnyttast pedagogisk i eit møte mellom teatret,
språket og skulane, der elevar kan lære å kjenne ulike språklege
nivå både gjennom tekst og framføring.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, merkar seg formuleringa i meldinga om at departementet
"ventar at riksdekkjande aviser i større grad gjev høve til å nytta
nynorsk på redaksjonell plass".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er en naturlig konsekvens av prinsippet
om full ytringsfrihet at redaktørene i det enkelte medium fastlegger
mediets språklige profil. Disse medlemmer mener således
at krav til målform ikke kan kobles til støtteordningen for avisene.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti meiner det er uheldig at enkelte norske aviser
nektar journalistane sine å skrive nynorsk. Denne medlemen peiker
på at ordninga med momsfritak for aviser, og pressestøtta, nettopp har
til føremål å sikre ytringsfridom og mediemangfald. Denne
medlemen meiner dei nasjonale mediehusa bør tillate papir-
og nettjournalistane sine å skrive nynorsk, i tillegg til å arbeide
for ein generelt høgare nynorskandel. Dette handlar både om ytringsfridom
i det norske språksamfunnet, og om språkleg og kulturelt mangfald.
Denne medlemen fremjar på denne
bakgrunnen følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa vurdere tiltak for auka
bruk av nynorsk i dei riksdekkjande papir- og nettavisene."
Medlemen i komiteen frå Venstre viser
til den seinare tidas debatt knytt til spørsmålet om statleg støtte
til aviser gjennom momsfritak og målbruk i redaksjonane. Denne
medlemen merkar seg at eventuelle språklege krav knytt til pressestøttetiltak
vil kunne innebere ei krenking av den redaksjonelle fridomen. Denne
medlemen meiner denne problemstillinga bør utredast ytterlegare,
og at det er naturleg å vurdere dette i samband med ein heilskapleg
debatt vedrørande pressestøtta si framtidige innretning.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, vil særleg trekkje
fram kor viktig både skjønnlitteratur og sakprosa er i samband med
ein aktiv og heilskapleg språkpolitikk. I meldinga stilles det krav
til at bokbransjen skal ta kulturpolitiske omsyn i verksemda si.
Men Noreg er eit lite språkområde, og vil difor ikkje kunne ha ein
stor nok bokmarknad til at marknaden åleine kan oppretthalde ein
mangfaldig litteratur. Fleirtalet vil derfor streke
under kor viktig det er at staten stimulerer bransjen og forfattarane
til å ta kulturpolitiske omsyn, til dømes gjennom de språkpolitiske
relevante verkemidlane som allereie eksisterer.
Biblioteka er også særs viktige som språkpolitisk
verkemiddel, og fleirtalet ser fram til den varsla
stortingsmeldinga om bibliotek. Biblioteka har ein nøkkelrolle i
å formidle litteratur og samstundes vere eit opplevingssenter og
samlingspunkt for kunnskap og informasjon.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre registrerer at den noverande
regjeringa så langt i denne perioden ikkje har prioritert ei biblioteksatsing
i sine forslag til budsjett, men utsett dette i påvente av bibliotekmeldinga.
Medlemen i komiteen frå Venstre viser
til at Venstre i samband med handsaminga av statsbudsjettet for
2009 foreslo ei auke på 80 mill. kroner til litteratur- og språkfeltet.
Denne satsinga innebar mellom anna ei utviding av innkjøpsordninga
for litteratur til å gjelde alle skolebibliotek, ei styrking av
dei fleirkulturelle bibliotektilboda og kompetanseutvikling for
dei tilsette i biblioteka. I sum er det naudsynt med ei kraftig
opprusting av biblioteksektoren, og denne medlemen legg
til grunn at den kommande bibliotekmeldinga vil innebere ein konkret
finansiell opptrappingsplan for sektoren.
Komiteen vil streke
under at språk ikkje er ein statisk storleik, men at språket heile
tida er i endring. Språkendringar – i tale og skrift – skjer rett
nok ofte som generasjonssprang, men det er svært viktig at ein sikrar
språkleg dokumentasjon og setter inn tiltak som på ulike vis kan styrkje
språket. Komiteen vil streke under at språk frå alle
tider og i alle variantar er ein viktig del av vår kulturarv og
må bevarast for ettertida.
Komiteen vil særleg trekkje fram
stadnamn som ein del av vår kulturarv, og peike på kor viktig det
er at ein sikrar ein balanse mellom kulturminnevernet og grunneigar
sine interesser.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, merkar seg at ein
har som mål at språkdyrking i språkpolitikken – dvs. alt det som
direkte og indirekte støttar opp under målet om eit korrekt og velfungerande
språk – skal drivast på fleire plan og vil streke under at det er
det offentlege som har hovudansvaret i denne samanhengen.
Fleirtalet vil særleg trekkje
fram omgrepet "klarspråk" og kor viktig det er at ein arbeidar for eit
enklare og meir forståeleg språk i offentleg forvaltning, jf. omtale
under kapittel 2.1.1. Både etablering av ein standard for språkleg
kvalitet, etablering av språkleg internkontroll og etablering av
eit nettverk av språkkontaktar og språkkonsulentar i offentleg forvaltning
kan vere nyttig i denne samanhengen.
Det er også viktig at ein frå det offentlege
bidreg til å utvikle og vedlikehalde korpusar, digitale basar og
ordbokprosjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at meldingen beskriver hvor tungt og omstendelig språk i offentlig
bruk er. Det er med en viss ironi at disse medlemmer merker
seg at deler av språkmeldingen også er plaget av dette – og at man
ikke makter å være klarere i språket. Disse medlemmer vil
gi varm støtte til at det tas til orde for at offentlig språk må
bli enklere og mer forståelig og korrekt. Uten et godt språk i offentlig
sektor vil enkeltborgere ha vanskeligheter med å ta fullverdig del
i samfunnet og demokratiet.
Disse medlemmer mener enhver
diskusjon om målform og kvotering av slike i offentlig bruk er avsporinger.
Det kan ikke være slik at målsettinger om en viss prosentandel av "svakeste"
målform skal benyttes i offentlig tjeneste, da dette virker rigid,
begrensende og byråkratisk. Det synes klart at dette påfører det offentlige
et unødvendig og byråkratisk forsinkende ledd – som reduserer effektiviteten
og evnen til å oppfylle målsettingene til de respektive etater.
I lys av behovet for modernisering og effektivisering av det offentlige
bør slike bestemmelser fjernes.
Enhver nordmann har evnen til å forstå begge målformer.
Dette er språkets kjerne: kommunikasjon. En levende språkkultur
vokser ikke frem gjennom tvang, kontroll og reguleringer.
Disse medlemmer vil presisere
at man er varme tilhengere av nynorsk – men man tror dagens politikk
gjør nynorsken en bjørnetjeneste.
Komiteen viser til
drøftinga av norsk normeringspolitikk – dei tradisjonelle rettskrivingsspørsmåla
– og språkrøkt i meldinga. Komiteen merkar seg departementet
sitt ønske om at dei overordna prinsippa om sjølvstendig normering
av nynorsk og bokmål utan tilnærming, samt stabilitet, skal leggjast
til grunn for den framtidige normeringspolitikken. Komiteen merkjer
seg óg Språkrådets rolle i arbeidet med både normering og språkrøkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg med stor glede at meldingen fastslår at tilnærmingspolitikken
(at bokmål og nynorsk skal normeres på en slik måte at de over tid
nærmer seg hverandre) ikke lenger er aktuell. Disse medlemmer konstaterer
at tilnærmingspolitikken er "død og begravet". Dette er en riktig
beslutning av hensyn til målformenes identitet, til tradisjon og
kontinuitet i kulturlivet, til målformenes lærbarhet og til den
tekniske utvikling med stavekontroller, oversettelsesprogrammer
og talegjenkjenning. Dessuten er ikke tilnærmingstanken død fordi
om den ikke lenger er myndighetenes politikk.
Disse medlemmer mener normeringen
ikke bør være "ledende". Nye former trenger tid før de bør innføres,
og da gjerne normeres som valgfrie sideformer. Lite brukte former
bør tas ut etter moden overveielse, eller gis en mindre fremtredende
plass.
Disse medlemmer mener språknormering
i størst mulig grad bør være verdinøytral og ikke la seg bruke i
politisk hensikt. Normeringen bør preges av ro og stabilitet, mer
enn mote og verdibaserte vurderinger.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre meiner at sjølv om tilnærmingspolitikken no ikkje
lenger er aktuell, så må ikkje dette ha som konsekvens at "folkelege"
former ikkje vil kunne bli brukt i tillegg til dei meir konservative
formene i språket, også i bokmålet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til det omfattende arbeidet som gjøres i
forbindelse med revideringen av Det Norske Akademis store ordbok. Disse medlemmer vil
undersreke betydningen av at dette prosjektet kan gjennomføres på
en faglig tilfredsstillende måte. Disse medlemmer vil påpeke
at dette er den sentrale ordboken for majoritetsspråket i vårt land,
og at prosjektet har vært drevet frem med meget beskjedne midler. Disse
medlemmer mener dette ordbokprosjektet må gjennomføres på
en god måte og at eventuelle ytterligere arbeider med hensyn til dokumentasjon
av riksmål/bokmål bør skje med utgangspunkt i dette verket.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, deler oppfatninga
i meldinga om at nynorsk er formelt likestilt, men reelt diskriminert,
og meiner det er avgjerande å sikre grunnlaget for nynorsk skriftkultur
og nynorsken sin posisjon i det norske språksamfunnet meir allment. Fleirtalet viser til
at det er brei politisk semje om at det er naudsamt med ei aktiv
støtte for nynorsken.
Fleirtalet merkjer seg dei prioriterte
tiltaka som er presenterte i meldinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
språkvern i Norge er tosidig. Det ene er den positive diskrimineringen
som foregår på vegne av nynorsk. Det andre er vern mot uønsket utenlandsk
innflytelse, lik den man legger opp til i andre land. Disse
medlemmer mener faren for innflytelse fra engelsk er betydelig
overdrevet. Derfor er behovet for vern av norsk språk mot uønsket
fremmed innflytelse og mot domenetap knapt nødvendig.
Disse medlemmer mener holdningsarbeid
og stimulering blant unge både i og utenfor skolen er viktig, både
på kort og lang sikt, likeledes stimuleringstiltak for bruk av god
norsk i næringslivet og akademia. I arbeidet for norskhet bør man
prøve å holde begrepene språksystem og ordforråd fra hverandre.
Innlån av enkeltord nytter det lite å kjempe mot, samtidig som det
kan være en nyttig berikelse.
Disse medlemmer merker seg at
når det gjelder stillingen til nynorsk og en rekke minoritetsspråk,
skisserer meldingen en rekke offentlige støttetiltak. Det har i
mange år blitt drevet en bevisst forfordelingspolitikk på vegne av
nynorsk, blant annet med kvotering og tilskudd til Mållaget og nynorsk
ordbok.
Det er problematisk at arbeidet for å sikre
nynorsk nå skjer ved hjelp av lovgiving for språkbruk i offentlig
tjeneste, med utfyllende forskrifter, instrukser, regler og påbud
etter denne lovgivingens ånd og bokstav samt med økonomiske midler.
Disse medlemmer konstaterer at
forfordelingen av nynorsk i hovedsak har gått utover bokmål, noe
som er urimelig. Derfor bør tilskudd til de to målformene bli fordelt
mer rettferdig (enten ved likt tilskudd, eller ved tilskudd basert
på antall med den målformen som hovedmål). Som en del av dette bør
tilskudd til arbeidet med Det Norske Akademis store ordbok prioriteres
høyere enn det gjøres i dag.
Komiteens medlem fra Høyre mener
det må være et mål at de to norske språkformene gjensidig opplever
hverandres nærvær som en berikelse og ikke som en trussel eller
et irritasjonsmoment. Ikke minst er dette av stor betydning når
det gjelder vår faktiske evne til å drive en god språkpolitikk relatert
til problemstillingen "norsk i en internasjonalisert hverdag". Dette medlem mener
dette tilsier at bruk av tvang ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt. Dette medlem mener
det er mer hensiktsmessig å bruke positive virkemidler som gode
tilskuddsordninger og språkstimulerende tiltak, for å sikre den
kritiske masse av nynorskbruk som må til for å videreføre denne
språkformen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner at det er
behov for meir forskingsbasert kunnskap om språk og språkbruk i
norsk samanheng. Til dømes strekar meldinga under at målbyte frå nynorsk
til bokmål ikkje er grundig analyserte.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet og Høgre, meiner
det trengst ein grundig analyse av årsakene til målbyte frå nynorsk
til bokmål.
Dette fleirtalet meiner at ein
òg treng ressursar til forsking på dette området.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, peikar på at sjølv
om bokmål og nynorsk formelt er likeverdige målformer og skal vere
jamstilte, har nynorsk reelt vanskelegare kår. Fleirtalet meiner
det offentlege har eit særskilt ansvar for å leggje til rette for
at nynorsk kan utvikle seg på ein god måte, og at det er særleg
viktig å leggje til rette for at barn og unge får høyre og nytte
begge målformene.
Praktisk og økonomisk må det leggjast til rette for
at nynorsk kan styrkje posisjonen sin, som eit levande bruksspråk
òg hos nye generasjonar. Aktiv bruk av nynorsk i det offentlege
rom er svært viktig for utvikling av eigen identitet og sjølvtillit
til det språket mange snakkar. Fleirtalet viser til
at bokmålsbarn får mykje gratis fordi dei møter sitt eige språk
mange stader, noko som ikkje er tilfellet for barn som snakker nynorsk. Fleirtalet meiner
det er viktig at nynorskbarn får møte sitt eige språk fleire stader enn
i skulebøkene, som til dømes i barne- og ungdomsbøker, og i lettare
underhaldningsstoff som teikneseriar og annan populærkultur. For
utvikling av identitet og sjølvtillit er det viktig at barn og unge
får erfare at språket deira er i aktiv bruk.
Fleirtalet vil streke under det
ansvaret NRK har for å styrkje det norske språket, og at begge dei
offisielle målformene skal nyttast. Særleg viktig er det at barn
får høyre begge målformer, òg i program som er retta inn mot barn
og unge. Norske barn får i det TV-tilbodet vi har i dag, ikkje eit
realistisk bilete av korleis deira jamaldrande snakkar.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre viser her til følgjande merknad frå Kristeleg
Folkeparti og Venstre i samband med handsaminga av St.prp. nr. 30 (2006–2007),
jf. Innst. S. nr. 24 (2007–2008):
"Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti og
Venstre viser til at minst 25 pst. av verbalinnslaga til NRK skal
vere på nynorsk. Desse medlemene meiner at dette òg må gjelde barne- og
ungdomsprogram. NRK skal medverke til å styrke norsk språk, identitet
og kultur. Difor er det viktig at barn får høyre begge målformer,
òg i program som er retta inn mot barn og unge. I dag blir det sendt
svært lite nynorsk i barne- og ungdomsprogram på NRK. Desse medlemene meiner
at innsatsen med å få meir nynorsk i program retta mot barn og unge
i NRK må aukast."
Komiteen vil streke
under kor viktig det er at staten gjennom ein heilskapleg språkpolitikk ikkje
berre skal styrkja hovudspråket, men også verna og fremja dei andre
språka som Noreg har et særleg ansvar for, m.a. i høve til internasjonale konvensjonar.
Desse må følgjast opp. Dei språka det gjeld for Noregs vedkommande,
er urfolksspråket samisk og dei tre språka knytte til nasjonale
minoritetar, kvensk, romani og romanes. Komiteen merkar
seg at skogfinnane og jødane ikkje lenger kan seiast å ha "eit særskilt
språk i aktiv bruk".
Når det gjelder samisk, kvensk, romani,
andre minoritetsspråk og fremmedspråk, så mener komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet at det er en soleklar rett
for alle å kunne bruke sitt eget språk i de sammenhenger og steder
hvor det er naturlig å bruke det. Enhver motstand mot at folk i
private sammenhenger får bruke det språk de ønsker, også hvor den
private sammenheng er innenfor det offentlige rom (for eksempel
ved å utgi en avis i Norge på et annet språk enn norsk), er en krenkelse
av fundamentale rettigheter. Derfor bør det praktiseres en stor toleranse
overfor folks bruk av språk.
Samtidig er det, etter disse medlemmers syn, viktig
å presisere at andre språk enn det offisielle norske ikke kan forvente
spesielle rammebetingelser, offentlig drahjelp eller offentlige
subsidier.
Komiteen har merka
seg at situasjonen for samiske språk er gjort nærare greie for i
St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, konstaterer at samiske
språk framleis er i ei utsett stilling og vil streke under at levande
samiske språk er ein sentral føresetnad for den samiske kulturen. Fleirtalet meiner
det er særs viktig at Handlingsplanen for samiske språk vert følgt opp
med tilfredsstillande ressursar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, viser også til at
kvensk er eit svært utsett språk og legg til grunn at departementet
vil halde fram med ei systematisk styrking av språket. Fleirtalet merkjer
seg at departementet vil prioritera å betre rammevilkåra for Kvensk
institutt for å få fortgang i arbeidet med å standardisere kvensk språk,
samt leggje til rette for innsamling og registrering av kvenske
stadnamn. Det er viktig at det blir gjort tydeleg at det er departementet
som har det overordna ansvaret for kvensk språk og kultur. Fleirtalet er
også opptatt av at NRK betrar sitt radiotilbod på kvensk, og at
man på eigna måte styrkjar skriftlige publikasjonar på kvensk.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner det er naudsynt med
ein eigen handlingsplan for vitalisering av kvensk språk på alle
nivå, og legg til grunn at departementet vil setje i gang med eit slikt
arbeid.
På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å utarbeide ein eigen
handlingsplan for vitalisering av kvensk språk på alle nivå."
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, merkar seg at departementet
vil gå i dialog med brukarane av romani og romanes med sikte på
å utarbeide tiltak for å sikra vern og utvikling av desse språka, og
legg til grunn at Stortinget vil bli orientert på eigna måte.
Komiteen er særs nøgd
med at meldinga anerkjenner teiknspråk som fullverdig språk, og at
det overordna offentlege ansvaret for teiknspråk skal bli forankra
i lovverket.
Komiteen viser til at når man
er avhengig av teiknspråk, er det vesentleg vanskelegare å få tilstrekkeleg
informasjon frå samfunnet rundt seg på eit like godt nivå som det
andre får. Både for deltaking i samfunnet og demokratiet er det
viktig at det vert stimulert til bruk av teiknspråk for dei som
er avhengig av dette.
Komiteen meiner at ein bør styrkje
støttefunksjonane i dei relevante departementa, direktorat og i
Språkrådet, og har m.a. merka seg at det vil bli vurdert å opprette
ei stilling som konsulent i teiknspråk i sekretariatet i Språkrådet. Komiteen stør
dette.
Komiteen viser til at departementet
vil greie ut om det bør innførast generelle krav til teksting og
teiknspråktolking for digitale medium på fjernsynsområdet, og vil
peike på at NRK har eit særskilt ansvar for å ivareta teiknspråk
som minoritetsspråk.
Etter komiteen si meining bør
offentleg informasjon via web, TV og andre informasjonskanalar leggje
vekt på universell utforming – m.a. bruk av teiknspråk – og i noen
tilfelle bør offentleg støtte vere avhengig av at slik utforming
er på plass. Det same gjeld relevante offentleg støtta medium.
Komiteen vil i denne samanhengen
streke under kor viktig det er å sikre døve sine interesser i samfunnet,
og at det særleg er viktig når det gjeld språk og kommunikasjon. Komiteen vil
òg streke under at det er viktig at døve har moglegheit til å gjennomføre
sine verv som folkevalde. Det er derfor særs viktig at tilrettelegginga
med tolketeneste fungerer godt. Komiteen meiner det
er ei grunnleggjande oppgåve for samfunnet å sikre døve sine demokratiske
rettar, mellom anna ved å sikre at døve kan ha verv som folkevalde.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre er kjent med tilfelle der
døve ikkje har fått muligheit til å utøve sine verv som folkevalde
på grunn av manglande tilrettelegging i tilknyting til tolketenester,
jf. Dokument nr. 15:118 (2008–2009). Etter desse medlemene si
meining er det ei grunnleggjande oppgåve for samfunnet å sikre døve
sine demokratiske rettar, mellom anna ved å sikre at døve kan ha
verv som folkevalde.
Komiteen meiner det
er grunn til å sette søkjelyset på andre måtar å kommunisere på
enn teiknspråk for dei som har språklege funksjonshemningar som
kan vere medfødde eller som har tilkome gjennom sjukdom eller skade.
For nærare 500 born og unge under 20 år er korkje tale- eller teiknspråk
ei aktuell kommunikasjonsform. Ein halv prosent av Noregs befolkning manglar
talespråk grunna medfødt eller tidleg erverva skade, som for eksempel
slagpasientar eller ofre for trafikkulykker. Mange med sjukdomen
cerebral parese, muskelsjukdomar, autisme og andre utviklingsmessige
vanskar, har korkje tale eller motorikk til å meistre tale- eller teiknspråk,
men har ofte normal språkforståing og same behov – om ikkje større
behov enn andre – for å kunne kommunisere. For mange av desse er
alternativ eller supplerande kommunikasjon (ASK) det einaste alternativet.
Komiteen viser til at ny teknologi
og fagleg-pedagogisk utviklingsarbeid gjer det mogleg å gje desse
menneska verktøy til å kommunisere, ein grunnleggjande dugleik som
igjen gjev høve til deltaking i samfunnet, sjølvrealisering, sjølvstende
og livskvalitet. For å kunne gje eit heilskapleg og likeverdig tilbod
til denne gruppa, er det no behov for å samle kompetanse rundt det
å stille diagnosar, utvikling av pedagogiske og tekniske hjelpemiddel
og program, samt skolering av støtteapparat rundt den enkelte. Det
er behov for meir utviklingsarbeid og større utveksling av røynsler
og kompetanse med andre land som er komne mykje lenger enn Noreg
i arbeidet med denne gruppa. Komiteen vil difor streke
under tydinga av at språkpolitikken omfattar meir enn tale- og teiknspråk.
Komiteen viser til at kyrkje-,
utdannings- og forskingskomiteen i Innst. S. nr. 10 (2008–2009) om
Språk bygger broer omtalar denne gruppa spesielt i opplæringssamanheng. Komiteen merker
seg at Regjeringa har varsla at dei vil kome attende med tiltak
for menneske som treng utvikling i talespråk, teiknspråk, alternativ
kommunikasjon, supplerande kommunikasjon, eller ein kombinasjon
av desse i samband med tiltaka som er omtala i meldingas kapittel
10.5.4.2.
Komiteen viser til dei respektive
partia sine merknadar vedrørande ASK i Innst. S. nr. 10 (2008–2009).
Komiteen viser til
at eit viktig element i det norsk-språklege mangfaldet er dialektane
våre, som har høg status og som er svært nærverande i det offentlege
rommet. Saman med våre to norske skriftspråk gir dei ein språkleg
grunnkompetanse som er god å ha i ei stadig meir globalisert verd.
Derfor er også nordmenn dei skandinavane som skjønar grannelandsspråka best.
Vi finn den same allmenne aksepten av dialektar i andre land med
fleire nasjonalspråk.
Komiteen viser til
at Noreg er eit mangespråkleg og fleirspråkleg samfunn. Det er
naudsynt at norsk språkpolitikk tek omsyn til alle grupper av nordmenn
med nyare innvandrarbakgrunn, og komiteen er nøgd
med at meldinga strekar under at språkpolitikken skal ta omsyn til
alle dei som er to- eller fleirspråklege med eit anna morsmål enn
norsk.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Fremskrittspartiet, meiner det er viktig
at nordmenn med minoritetsspråkleg bakgrunn kan få informasjon om
språket deira, og fleirtalet meiner det er viktig
at ein ser på kva for oppgåver Språkrådet kan vareta når det gjeld
dei nyare innvandrarspråka i Noreg.
Komiteen viser til
at Noreg i eit historisk perspektiv har ein lang tradisjon for kulturelt
og språkleg fellesskap med våre granneland i Norden. Dette er også
nedfelt i deklarasjonen om nordisk språkpolitikk som vart vedteken
av Nordisk Råd hausten 2006. Komiteen merkar seg korleis
ein har følgt opp denne deklarasjonen og dei prioriterte tiltaka
på området i meldinga.
Komiteen vil i denne samanhengen
streke under at det språklege mangfaldet i Noreg ikkje er spesielt
i ein europeisk samanheng. I fleire land er det offisielt stadfesta
at språk som er meir like kvarandre enn bokmål og nynorsk, er eigne språk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det nordiske
språkfellesskapet, basert på de skandinaviske språk, representerer
en stor verdi i arbeidet med å opprettholde norsk som språk i alle domener
i fremtiden. Flertallet vil peke på at anslagsvis
25 millioner mennesker snakker et skandinavisk språk, og at dette
samlet sett gir betydelig større bærekraft enn det hvert av de nordiske
landene alene kan mobilisere. Slik bærekraft ligger i hvilket økonomisk
marked man representerer, i hvilken grad man makter å ha en stor
hjemmeproduksjon av alle former for språklige uttrykk, og i hvilken
grad språket evner å fornye seg selv og opparbeide egne uttrykk
på nye områder. Flertallet mener derfor at skandinavisk
språksamarbeid må være en sentral del av den norske språkstrategien.
Målsettingene for et bedret samarbeid må dreie seg om større faktisk
forståelse på tvers av de skandinaviske språk, bedre kunnskap og
en bevisst tilnærming med hensyn til normeringsarbeidet. Dette betyr bedret
samarbeid mellom faglige miljøer, styrking av skandinaviske språk
i skolen og bruk av skandinaviske språk på flest mulig felles arenaer. Flertallet vil
her særlig peke på medieområdet, der publikum har de beste mulighetene
for å venne seg til å lytte til andre skandinaviske språk. Utviklingen
på medieområdet går også i retning av flere og mer spesialiserte
kanaler for radio og TV. Ved denne oppdelingen av markedet vil det
økede antall brukere som et nordisk marked ville tilsi, være en
betydelig styrke. I tillegg kommer at terskelen for brukerne språklig
sett ville bli lavere fordi mer spesialiserte interesser vil bli
motiverende for bruken. En styrket satsing på dette feltet fordrer
målrettet innsats.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at en tilpasning av
forskjellige støtteordninger på kulturområdet er nødvendig. Film
er her særlig aktuelt. I et mediesamarbeid mellom Frankrike og Tyskland
har det lyktes å etablere en egen TV-kanal med særlig kulturprofil,
"Artes". Disse medlemmer mener det er interessant
om det også i skandinavisk/nordisk sammenheng ville være mulig å
etablere noe tilsvarende.
Disse medlemmer fremmer således
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om
etableringen av en felles nordisk/skandinavisk TV-kanal på kulturområdet."
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merkjer seg at meldinga inneheld meir enn 100 prioriterte tiltakspunkt
og vil streke under at departementet må setja av tilstrekkelege
administrative og økonomiske ressursar til effektiv oppfølging. Fleirtalet viser
til at det er lagt inn over 10 mill. kroner til strategiske oppfølgingstiltak
alt i budsjettet for 2009, og føreset at departementet vil prioritere
vidare oppfølging av språkmeldinga også i komande budsjett.
Medlemene i komiteen frå Fremskrittspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre merkar seg at meldinga
inneheld meir enn 100 prioriterte tiltakspunkt, men at det ikkje er
knytt nokre forpliktande økonomiske rammer til desse. Desse
medlemene merkjer seg at departementet strekar under at
det er ein føresetnad at "alle tiltak som er varsla i denne meldinga, skal
kunne dekkjast innanfor dei til kvar tid gjeldande budsjettrammene".
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre meiner det er naudsynt med ei prioritering og
tidfesting av tiltaka i meldinga, og fremjar på denne bakgrunnen følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å utarbeide ein prioritert
handlingsplan for gjennomføring av tiltaka som er presenterte i
St.meld. nr. 35 (2007–2008) snarast, og seinast i høve med Revidert
nasjonalbudsjett for 2009."