Regjeringen vil føre en politikk som bygger
på rettferdighet og fellesskap. Oppgaven er å styrke, fornye og
videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Målet er å gi alle mennesker i
hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte
liv. Regjeringens visjon er at vi kan overlate til neste generasjon
noe mer verdifullt enn det vi selv overtok.
Hovedmålene for den økonomiske politikken er arbeid
til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling
og styrking av velferdsordningene. Dette forutsetter en ansvarlig
politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning
av nasjonalformuen og en sterk og bærekraftig offentlig sektor.
Den internasjonale finanskrisen som vi er inne
i, krever stor oppmerksomhet om tiltak som kan få finansmarkedene
til å fungere bedre, og om hvordan svakere vekst og usikkerheten
knyttet til den økonomiske utviklingen på kort sikt bør håndteres.
Samtidig som vi arbeider med å møte disse utfordringene, må vi sikre
at vi er på riktig spor med å finne bærekraftige løsninger på de langsiktige
miljø- og klimaproblemene og på de utfordringene som aldringen stiller
oss overfor.
Verdensøkonomien har vokst sterkt de siste 10–15
årene. Levestandarden har økt markert for svært mange i alle verdensdeler,
og millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Kina og India
har fått økt betydning i verdensøkonomien. Det har blant annet bidratt
til at den arbeidsstyrken som er tilgjengelig for å produsere varer
og tjenester for internasjonale markeder, har økt vesentlig. Den
globaliseringsfasen vi nå er inne i, er den mest omfattende siden
industrialismen startet. Utviklingen i internasjonale finansmarkeder
de siste årene viser hvor tett landene er blitt knyttet sammen og
illustrerer samtidig at også negative hendelser forplanter seg over
landegrensene.
Med dagens produksjons- og forbruksmønstre fører
den økonomiske veksten med seg store miljøproblemer, som også kan
gi utfordringer for den globale matsikkerheten. De menneskeskapte
klimaendringene er trolig den største miljøutfordringen vi står
overfor og må møtes med en bred og ambisiøs internasjonal avtale.
Hvis den globale temperaturøkningen skal begrenses til to grader
målt fra førindustrielt nivå, slik EU og Norge går inn for, må det
gjennomføres meget store reduksjoner i klimagassutslippene utover
i dette århundret.
Mens det meste av veksten i utslippene framover ventes
å komme fra utviklingsland og framvoksende økonomier, kan størstedelen
av opphopingen av klimagasser i atmosfæren fram til nå føres tilbake
til utslipp fra industriland. Dette gir Norge og andre industriland
et særlig ansvar for å bidra til at nødvendige utslippsreduksjoner
kan gjennomføres uten at det begrenser utviklingslandenes muligheter
for fortsatt økonomisk vekst. Det blir en meget vanskelig oppgave å
komme fram til en tilstrekkelig ambisiøs og forpliktende klimaavtale,
men uten en avtale vil konsekvensene av økt global oppvarming bli svært
alvorlige. Vi har imidlertid erklært at Norge, som en del av en
global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på
seg store forpliktelser, skal være karbonnøytralt senest i 2030.
Norge og de andre nordiske landene har høy materiell
velstand, høy yrkesdeltaking og jevn inntektsfordeling. Den nordiske
modellen er blant annet kjennetegnet ved omfattende fellesfinansierte
velferdsordninger, høye investeringer i utdanning og et utstrakt
samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Sammen med
en politikk for utjevning og like muligheter har dette lagt til
rette for et samfunn basert på samvirke og tillit, og vi har sluppet
å bruke store ressurser på å sikre at lover, regler og avtaler blir fulgt.
Norge er i dag blant landene i verden med høyest levestandard.
Dette skyldes først og fremst at vi har en produktiv og omstillingsdyktig
økonomi og høy yrkesdeltaking. Kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet
fra begynnelsen av 1970-tallet har bidratt vesentlig til veksten
i arbeidsstyrken og verdiskapingen. Høy vekst i produksjon og etterspørsel
og et velfungerende arbeidsmarked er viktige forklaringer på at
arbeidsledigheten i Norge er svært lav. Den gunstige økonomiske
utviklingen må også ses i sammenheng med en vellykket forvaltning
av olje- og gassressursene på sokkelen. Bruken av statens inntekter
fra utvinningen av olje og gass har kommet hele befolkningen til
gode, og har ikke svekket grunnlaget for vekst i fastlandsøkonomien.
Norge og andre nordiske land har høstet store gevinster
ved å delta i det internasjonale økonomiske samkvemmet. Utbredt
samhandel med andre land har gitt grunnlag for spesialisering og utnytting
av våre konkuransemessige fortrinn. Økt internasjonal integrasjon
har således først og fremst vært en mulighet til å få mer igjen
for egen innsats, og ikke en trussel mot sysselsetting og levestandard.
For å utnytte mulighetene også framover, må vi fortsatt gjennomføre
framtidsrettede og lønnsomme omstillinger. Det krever høy deltakelse,
innsats og skaperkraft i arbeids- og næringsliv, noe som blant annet
stiller krav til et godt utdanningssystem og et inkluderende arbeidsliv.
Regjeringen mener det beste svaret på utfordringene
fra en tettere integrert verden er å videreutvikle de grunnleggende
trekkene ved vår samfunnsmodell. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk
og gode fellesfinansierte ordninger som sikrer arbeidstakeres inntekter
ved tap av jobb, gjør det lettere å takle nødvendige omstillinger som
følge av endrede rammebetingelser. Som innbyggere i en liten og
åpen økonomi er det også i vår interesse å arbeide for klare felles spilleregler
globalt.
I nordiske land har samarbeidet mellom partene i
arbeidslivet og myndighetene bidratt til å skape en felles plattform
for gjennomføring av krevende omstillingstiltak når dette har vært
nødvendig. Regjeringen ønsker å videreføre et godt samarbeid med
partene i arbeidslivet og med andre deler av samfunnslivet. Det
er nødvendig å komme fram til omforente og bærekraftige løsninger
på framtidens utfordringer og unngå konflikter som kan svekke grunnlaget
for et vekstkraftig og solidarisk samfunn. Velferdssamfunnet er
ikke bare tuftet på høy markedsbasert verdiskaping og en sterk offentlig
sektor, men også på et velfungerende sivilt samfunn der familier,
nabolag og frivillige organisasjoner yter vesentlige bidrag.
Sammenliknet med de fleste andre land er inntektsforskjellene
små i Norge. Små lønnsforskjeller, høy yrkesdeltaking og gode stønadsordninger
er viktige forklaringer på dette. Videre har alle tilgang til tilnærmet
gratis offentlige tjenester innen blant annet helse og utdanning. Selv
om slike ytelser normalt ikke regnes med i internasjonale sammenlikninger,
bidrar de betydelig til utjevning av levekår. Vektleggingen av like
muligheter for alle, blant annet gjennom offentlig finansiert utdanning,
bidrar til at inntektsforskjeller i mindre grad går i arv i Norge
enn i mange andre OECD-land.
Fra midten av forrige århundre har det vært
en gradvis, vedvarende utbygging av fellesfinansierte velferdsordninger
i Norge. I dag er vi blant de landene i verden som benytter mest
offentlige midler per innbygger på utdanning, og vi er nær ved å
ha full barnehagedekning. De siste tiårene har det funnet sted en
betydelig forbedring av standarden på omsorgstjenester, og behandlingstilbudet
i helsesektoren er blitt vesentlig utvidet. En slik utbygging av
velferdsordningene har vært mulig fordi befolkningen i yrkesaktiv
alder har økt, samtidig som en større andel har deltatt i arbeidslivet.
Lik tilgang til grunnleggende offentlige velferdstjenester
er en viktig del av den nordiske velferdsmodellen. Sammen med omfattende trygdeordninger
sikrer dette den enkeltes levekår i alderdommen og ved sykdom, uførhet
og arbeidsledighet. Fra rundt 2010 vil antall personer i yrkesaktiv
alder vokse langsommere enn befolkningen ellers, mens andelen eldre
vil øke sterkt. Aldringen av befolkningen fører til at utgiftene
til pensjoner og til helse-, pleie- og omsorgstjenester vil legge
beslag på en økende del av verdiskapingen. Langsiktige framskrivinger viser
at det er behov for tiltak som begrenser offentlige utgifter eller
som øker inntektene framover, selv om kvaliteten og omfanget på offentlige
tjenester ikke skulle heves utover dagens nivå.
Utfordringene knyttet til å tilby tilstrekkelig gode
velferdstjenester forsterkes av at vi også framover vil ønske mer
av slike tjenester når inntektene vokser. Det er derfor svært viktig
at ressursene i offentlig sektor utnyttes målrettet og effektivt,
og at det gjennomføres omstillinger med sikte på å tilpasse tjenesteproduksjonen
til folks behov. På områder der menneskelig omsorg og kontakt er
en viktig del av tjenestene, er det imidlertid grenser for hva en
kan oppnå gjennom effektiviseringstiltak.
En stor arbeidsstyrke er helt avgjørende for
å kunne opprettholde omfattende fellesfinansierte velferdsordninger.
Velferdsordningene og skattesystemet må derfor innrettes slik at
deltakelse i verdiskaping gjennom arbeid blir det naturlige førstevalget
for den enkelte. Mulighetene for en generell økning av et allerede
høyt skattenivå er begrenset.
Med den oljeprisen som legges til grunn, kan statens
inntekter fra petroleumsvirksomheten ventes å gi rask oppgang i
kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland de nærmeste årene. Når budsjettpolitikken
følger retningslinjene nedfelt i handlingsregelen, vil realavkastningen
av fondskapitalen gi et varig bidrag til å finansiere offentlige
velferdsordninger. På den måten får også dagens unge og framtidige
generasjoner glede av petroleumsformuen. Pensjonsfondets bidrag
til finansiering av velferdsordningene vil likevel være forholdsvis
beskjedent sammenliknet med de samlede skattene og avgiftene fra fastlandsøkonomien,
og bidraget vil etter hvert avta både sett i forhold til offentlige
utgifter og i forhold til verdiskapingen.
Den økonomiske politikken må være bærekraftig
og utformes i et langsiktig perspektiv. Regjeringen legger handlingsregelen
til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en plan for
jevn og gradvis økning i bruken av oljeinntekter, men åpner for
at budsjettpolitikken også utover dette kan bidra til å jevne ut
svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og
lav arbeidsledighet. Skulle en imidlertid over tid benytte mer oljeinntekter
enn det handlingsregelen legger opp til, vil finansieringsbehovet
i offentlig sektor etter hvert måtte dekkes ved å tære på kapitalen
i Statens pensjonsfond – Utland. En slik politikk ville redusere den
framtidige avkastningen av fondet og innebære at behovet for tilpasninger
lenger fram i tid ville bli enda større.
Formålet med stortingsmeldingen er å presentere sentrale
analyser som grunnlag for den økonomiske politikken framover. Hensikten
er å peke på noen langsiktige utfordringer og på valgmuligheter
vi står overfor i møte med dem. Det er lagt vekt på å belyse hvordan
vi kan oppnå en bærekraftig utvikling når den norske velferdsmodellen
stilles overfor utfordringer som følge av verdens miljøproblemer,
en aldrende befolkning og økt globalisering.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, leiaren Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, frå Framstegspartiet, Gjermund
Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
frå Høgre, Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore
Sanner, frå Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki
Holmås, frå Kristeleg Folkeparti, Hans Olav Syversen, frå Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og frå Venstre, Lars Sponheim, viser
til brev av 22. april 2009 frå finansministeren til Arbeidarpartiets
fraksjon i finanskomiteen. Brevet omhandlar ny informasjon om dei langsiktige
framskrivingane av utviklinga i norsk økonomi og offentlege finansar.
Brevet følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at Perspektivmeldinga
2009 blir behandla i ein situasjon som er høgst uvanleg. Verdsøkonomien
er inne i ein svært alvorleg nedgangskonjunktur som blir forsterka
av den internasjonale finanskrisa. Også norsk økonomi er ramma,
og vi erfarer at talet på permitterte og arbeidslause aukar. Det
er framleis svært usikkert kor kraftig tilbakeslaget vil bli, og
korleis den langsiktige økonomiske veksten i Noreg og resten av
verda vil bli påverka. På kort sikt er det riktig å prioritere tiltak
som kan få finansmarknadene til å fungere, og tiltak som kan avgrense
auken i arbeidsløysa. Samtidig meiner fleirtalet at
det er nødvendig å ha fokus på dei langsiktige utfordringane som
vi står overfor. Fleirtalet meiner at miljø- og klimaproblema
og aldringa av befolkninga er viktige langsiktige utfordringar vi
ikkje kan skyve framfor oss.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker en ny kurs for Norge
for å trygge arbeidsplassene og skape mer optimisme, sikre en bærekraftig
utvikling gjennom en mer offensiv miljøpolitikk og legge til rette
for et mangfoldig samfunn med valgfrihet for familiene og mer handlingsrom
for frivillig sektor. Disse medlemmer mener at en
ny kurs for Norge må bygge videre på pensjonsforliket, klimaforliket,
skattereformen og en ansvarlig økonomisk politikk som legger til grunn
handlingsregelen for bruk av penger fra Pensjonsfondet. Norge skal
også være et foregangsland i kampen for rettferdig internasjonal
fordeling. Fattigdom i Norge skal bekjempes.
Norge er et godt land å bo i. Den såkalte nordiske modellen
med et fleksibelt arbeids- og næringsliv kombinert med trygdeordninger
som skaper trygghet for arbeidstagerne, har vist seg robust i både
oppgangstider og nedgangstider. Disse medlemmer vil
bygge videre på den nordiske modellen. Disse medlemmer mener imidlertid
at regjeringen Stoltenberg II på mange områder har ført Norge i
gal retning:
Bedriftenes konkurranseevne
er svekket, noe som skaper større utrygghet for jobbene, og Regjeringen
har unnlatt å investere tilstrekkelig i kunnskap og infrastruktur
i gode tider.
Samarbeidet mellom offentlig og privat
sektor er svekket ved at tilbud fra private og frivillige og ideelle
organisasjoner innen sykehus, rusbehandling, barnevern og rehabilitering
har fått dårligere rammebetingelser.
Det mangfoldige samfunn med valgfrihet
for familiene og rom for frivillig sektor utfordres stadig med nye
begrensninger.
Klimaforliket har i liten grad blitt fulgt
opp med en mer offensiv miljøpolitikk.
Disse medlemmer vil fremheve
følgende punkter som viktig i en ny kurs for Norge:
1. Økte investeringer
i kunnskap og infrastruktur og bedre rammebetingelser for bedriftene
for å trygge jobbene og sikre velferden.
2. En bærekraftig utvikling gjennom en
mer offensiv miljøpolitikk.
3. Sikre et mangfoldig samfunn med respekt
og valgfrihet for familien og rom for frivillig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av å utnytte
mulighetene til å styrke konkurranseevnen og skape grobunn for fremtidens kunnskapsbaserte
næringsliv. Vi kan velge å investere mer i fremtidens verdiskaping
og legge til rette for positiv omstilling som gjør at vi kommer
styrket ut av dagens krise. Det betyr at vi må intensivere forskningsinnsatsen
og belønne innovasjon og nyskaping. Samtidig er det viktig å skjerme
den enkelte som rammes av nedleggelser og økt ledighet. I et historisk
perspektiv har Norge lykkes godt med omstillinger i næringslivet
fra tradisjonell industriproduksjon til nyere og mer kunnskapsintensive
virksomheter. På den måten har vi skapt tryggere arbeidsplasser
og tjent stort på nyere tids globalisering og arbeidsdeling. Disse
medlemmer mener Norge må prioritere riktig og på den måten
snu krise til mulighet for bedrifter og norske arbeidsplasser på
sikt.
Disse medlemmer viser til den
brede enigheten i Stortinget om intensjonen bak handlingsregelen
for bruk av penger fra Pensjonsfondet. Disse medlemmer viser
til at oppbyggingen av Pensjonsfondet vil bidra til at oljepengebruken
vil øke i årene som kommer. Da handlingsregelen ble vedtatt, var
det enighet om at økt oljepengebruk måtte innrettes mot tiltak som fremmet
verdiskaping og vekstevnen i økonomien. Det ble spesielt pekt på
skatte- og avgiftspolitikken, infrastruktur samt utdanning og forskning.
Den rød-grønne regjeringen har ikke klart å følge denne intensjonen
ved handlingsreglen. Det historiske handlingsrommet i finanspolitikken
de siste årene er ikke benyttet til fremtidsrettede investeringer.
Kun om lag 20 pst. av det økte handlingsrommet er investeringer
i de tre nevnte vekstområdene. Til sammenlikning klarte regjeringen
Bondevik II å bruke nesten 9 av 10 ekstra "oljekroner" i økt handlingsrom
på investeringer i fremtiden.
Disse medlemmer mener at det
økte handlingsrommet som oljeinntektene gir det norske samfunnet,
må prioriteres til investeringer i kunnskap og forskning, infrastruktur
og konkurransefremmende tiltak for å styrke langsiktig vekstevne,
som bedre skattebetingelser for verdiskaping i næringslivet. I tillegg
mener disse medlemmer at miljøinvesteringer som kan bidra
til å skape en bærekraftig utvikling, må prioriteres innenfor det
økte handlingsrommet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av at
norske bedrifter og Norge skal komme styrket ut av finanskrisen
og den nedgangskonjunkturen som norsk og internasjonal økonomi nå
er inne i. Det betyr at vi må gjøre de riktige grepene i dag for
at velferden skal være tryggere i fremtiden. Da kommer vi ikke utenom
en kraftig styrking av satsingen på kunnskap og forskning i hele
samfunnet. Det er svært uheldig at "hvileskjæret" til de rød-grønne i
satsingen på høyere utdanning og forskning, kom i forkant av den
store nedgangskonjunkturen vi er inne i. Bedrifter vil normalt redusere forskning
og utvikling i dårlige tider. En svak offentlig prioritering gjør
dagens situasjon verre enn nødvendig. Disse medlemmer legger
stor vekt på tiltak som kan fremme teknologiutvikling og innovasjon. Disse
medlemmer vil bruke både skattesystemet og direkte tilskudd for
å øke satsingen på næringsrettet forskning, øke bedriftenes investeringer
i forskning og utviklingsarbeid og stimulere bedriftene til å investere
i nye maskiner. Disse medlemmer mener en slik satsing
på innovasjon og forskning er nødvendig for å bidra til å skape
fremtidens bærekraftige arbeidsplasser. For å underbygge dette langsiktige
målet, er det i tillegg viktig å øke basisbevilgningene til universiteter
og høyskoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at vekst,
verdiskaping og trygge arbeidsplasser er viktige langsiktige mål for
samfunnet. Disse medlemmer ser at små og store bedrifter
i hele landet er en forutsetning for at vi oppnår dette. Derfor
vil disse medlemmer legge til rette for en fremtidsrettet
og næringsvennlig bedriftspolitikk som skaper mer optimisme og varige,
trygge arbeidsplasser. Disse medlemmer viser til
at konkurranseevnen er svekket hvert år under regjeringen Stoltenberg
II og at bedriftene har fått økt skatt. Disse medlemmer mener
det er nødvendig med målrettede tiltak for å lette skattebyrden
for bedriftene og skape ny optimisme. I tillegg til bedre avskrivningsregler
og styrking av Skattefunn, vil disse medlemmer redusere
eierbeskatningen ved å fjerne arveavgiften ved generasjonsskifte
i familieeide bedrifter og trappe ned formuesskatten.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av bedre infrastruktur
og gode transportløsninger. Det er nødvendig med økte investeringer
i både kollektivtransport og veier. De lange avstandene vi har i
Norge må ikke bli en for stor konkurranseulempe for næringslivet
og eksportbedriftene. Et godt veinett er en god investering for
å redusere antall trafikkulykker og påfølgende personskader. Disse
medlemmer mener at økt satsing på kollektivtransport er
nødvendig både for å sikre gode transportløsninger, særlig i byområdene,
og for å sikre miljøet. Det bør satses langt mer på å ta igjen det
store etterslepet på investeringer og vedlikehold i transportsektoren.
I den forbindelse må det åpnes for nye løsninger, eksempelvis OPS,
slik at utbyggingen kan skje raskere og med lavere økonomisk risiko
enn under de mer tradisjonelle metoder som benyttes i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partiene
etter harde forhandlinger fikk Regjeringen med på et klimaforlik
i Stortinget i januar 2008. Etter den tid har imidlertid de norske
CO2-uslippene økt ytterligere, og klimaforliket har i liten grad
blitt fulgt opp med en mer offensiv miljøpolitikk fra Regjeringens
side utover de punkter som allerede lå inne i klimaforliket.
Selv om disse medlemmer ikke
vil se bort fra at redusert økonomisk aktivitet som følge av finanskrisen
midlertidig kan føre til en nedgang i klimagassutslippene også i
Norge – i likhet med hva man har sett i andre land – mener disse medlemmer at
det er nødvendig å sette i verk ytterligere tiltak for å hindre
at de norske klimagassutslippene øker når den økonomiske veksten igjen
tar seg opp. Disse medlemmer mener derfor at det
haster med å få på plass nye tiltak og følge opp hele klimaforliket
– ikke minst innenfor satsing på fornybar energi. 2009 er et avgjørende
år for klimapolitikken, spesielt med tanke på FN-toppmøtet i København
i desember hvor det skal fremforhandles en ny internasjonal klimaavtale.
Dersom Norge skal ha realistiske muligheter til å oppfylle en klimaavtale
som er mer ambisiøs enn Kyoto-avtalen, er det viktig at vi allerede
nå kommer i gang med tiltak som vi vet får ned de norske klimautslippene.
Disse medlemmer peker videre
på at en norsk tilslutning til EUs energi- og klimapakke gjennom
EØS-avtalen vil stille økte krav til Norge både hva gjelder reduksjon
i de nasjonale klimagassutslipp utenfor kvotemarkedet og økt produksjon
av fornybar energi.
Norge har unike forutsetninger innen fornybar energi
og har samtidig et av Europas dårligste opplegg for å støtte fornybar
energiproduksjon. Dette må avløses av en storsatsing på dette området.
Her ligger det store muligheter for å sikre arbeidsplasser og skape
nye, også i distriktene. Satser vi tungt nok på dette området, kan
vi få en like stor leverandørindustri knyttet til energisparing
og fornybar energiproduksjon som vi i dag har knyttet til olje-
og gassvirksomheten. Dette er en mulighet disse medlemmer mener det
haster med å ta i bruk og som Regjeringen ikke har evnet å følge
opp. Lovnader om først et grønt sertifikatmarked, dernest et opplegg
som skulle være like godt som et grønt sertifikatmarked, for så
å gå tilbake til forhandlinger om et mulig grønt sertifikatmarked,
har så langt bare vært ord uten verken handling eller resultater.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det å utelukkende kanalisere innsatsen for ny fornybar energi
gjennom tilskuddsordninger administrert av ENOVA, ikke er tilstrekkelig
målrettet. Disse medlemmer mener at vi også må bruke skattesystemet
aktivt i en mer miljøvennlig retning, og mener videre at det er
viktig med et offentlig virkemiddelapparat som kan utløse en rekke
av de gode klimaprosjektene vi ser at mange klimagründere og bedrifter
trenger finansiering til.
Disse medlemmer mener at Norge
trenger nytenkning for å utløse de gode klimaløsningene og en tydelig
politikk som staker ut en ny og mer bærekraftig kurs for Norge. Disse
medlemmer vil gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland
hvor vi kan utvikle miljøteknologi og finne løsninger som også andre
kan benytte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser på familien som
samfunnets grunnleggende fellesskap. Det er den viktigste arenaen for
tilhørighet, nærhet og fellesskap, og gir ideelt sett en trygg ramme
rundt barns oppvekst. En politikk for å styrke familien vil gjøre
storsamfunnet bedre å leve i og virke forebyggende mot sosiale problemer
og sosial utstøtning. Valgfrihet, rettferdighet og likestilling
er viktig i en offensiv politikk for dagens og morgendagens familier. Disse
medlemmer ser det som uaktuelt å svekke familienes reelle
mulighet til å velge mellom hjemmebasert omsorg eller barnehage,
slik en fortsatt rødgrønn regjering kan komme til å gjøre. Disse
medlemmer vil legge til rette for og videreutvikle gode
ordninger for å kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorgsansvar,
både for kvinner og menn.
Disse medlemmer ser på frivillig
aktivitet og lokale frivillige organisasjoners aktiviteter som avgjørende
for et godt og menneskevennlig samfunn. Frivillige lag og foreninger
er en viktig sosial møteplass i lokalsamfunnene, der samvær og deltakelse
har en klar egenverdi ut over organisasjonenes primære formål. Frivilligheten
skal være fri, mangfoldig og må få utvikle seg på egne premisser,
som en selvstendig sektor ved siden av offentlige velferdstjenester
og kommersielle tilbud. Disse medlemmer vil arbeide
for en frivillighetspolitikk hvor frivilligheten får større råderett
over egne inntekter, og i mindre grad bindes opp gjennom stadig
sterkere vektlegging av prosjektfinansiering til å produsere de
tjenester som offentlige myndigheter ønsker. Disse medlemmer mener
at skatte- og avgiftssystemet er godt egnet for å bedre frivillighetens
økonomi på nettopp en slik måte at frivilligheten selv får mer av
disposisjonsretten over midlene. Disse medlemmer mener
at fritak for moms på innkjøp av varer og tjenester til frivillig
virksomhet vil være et meget treffende tiltak, og et godt supplement
til de eksisterende støtteordninger. Et slikt tiltak vil treffe
både små og store organisasjoner, også de som ikke mottar annen
offentlig støtte. Disse medlemmer vil understreke
at frivilligheten ved et slikt tiltak kan bruke mer av egne penger
på de formål de arbeider for, fremfor å betale dem inn til staten. Det
vil videre bety at organisasjonene får økte midler som de kan prioritere
selv, uavhengig av retningen på de offentlige prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmers merknader utgjør en helhetlig
oppfatning av politikkens virkning på fremtiden. Disse medlemmer understreker
at deler av flertallets og regjeringspartienes merknader isolert
sett støttes, men disse medlemmer mener det totalt
sett er mest ryddig å stå utenfor, og heller vise til disse medlemmers
helhetlige hovedmerknad.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til
alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking
av velferdsordningene. Disse medlemmer finner det
imidlertid paradoksalt at Norge, til tross for de nevnte hovedmålene,
opplever at stadig flere mennesker ikke lenger inngår i den regulære
arbeidsstyrken, og at nær 25 pst. av alle mellom 18 og 65 år har
offentlige overføringer som hovedinntekt. Slike tall rimer dårlig
med Regjeringens uttalte ambisjon om et inkluderende arbeidsliv,
og setter Norges relativt lave arbeidsledighet i annet perspektiv.
Disse medlemmer oppfatter videre
Regjeringens bruk av begrepet "rettferdig fordeling" som slagordpreget,
og mener begrepet blir intetsigende så lenge Regjeringen ikke problematiserer
og diskuterer hvordan "rettferdighet" skal defineres og forstås.
Disse medlemmer registrerer at
et av Regjeringens hovedmål er å styrke velferdsordningene, men
finner det målet oppkonstruert, all den tid Regjeringen selv påpeker
at det i fremtiden ikke en gang vil være mulig å opprettholde dagens
velferdsordninger uten tiltak som begrenser offentlige utgifter
eller øker inntektene.
Disse medlemmer registrerer i
den forbindelse at Regjeringen, i sin levetid, ikke på noe område
har bidratt til å redusere det offentlige forbruket, men snarere
bidratt til å gjøre stadig flere avhengige av offentlige overføringer. Disse
medlemmer konstaterer samtidig at Regjeringen selv innrømmer
at muligheten for å øke statens inntekter over skatteseddelen er
begrenset, og siterer fra side 9 i meldingen hvor det står at; "mulighetene
for en generell økning av et allerede høyt skattenivå er begrenset".
Med et slikt utgangspunkt vil en styrking av de offentlige velferdsordningene
kun bli realisert gjennom høyere realvekst i økonomien, noe verken
den demografiske utviklingen, den lave yrkesdeltakelsen eller Regjeringens
sviktende ambisjon innenfor forskning og høyere utdanning gir signaler
om.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen innrømmer at de økonomiske insentivene ved å stå i arbeidsmarkedet
ikke er gode nok, og at Regjeringen for fremtiden vil innrette sin
politikk slik at deltakelse i verdiskaping gjennom arbeid blir det
naturlige førstevalget for den enkelte. Disse medlemmer vil
understreke at de i motsetning til Regjeringen ikke mener at arbeidsføre
mennesker skal kunne ta et valg om ikke å arbeide, og derigjennom
la seg forsørge av fellesskapet.
Disse medlemmer ønsker betydelige
skatte- og avgiftslettelser for norske arbeidstakere, pensjonister
og næringsliv. Dette vil øke kjøpekraften og den enkeltes velferd,
samt trygge arbeidsplasser og skape mer solide bedrifter med større
mulighet for investeringer og innovasjon.
I et lengre perspektiv vil man dessuten oppnå mer
aktivitet i norsk økonomi, og som følge av dette, dynamiske skattemessige
effekter. Det vil si at reduksjonene i skattenivået langt på vei
oppveies eller til og med øker statens skatteinntekter på sikt.
Dette er viktige faktorer for å opprettholde et bærekraftig norsk
næringsliv og en leveringsdyktig offentlig sektor også den dagen
inntektene fra olje og gass fases ut.
Disse medlemmer viser til finansministerens svar
på spørsmål 1 og 4 fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe der finansministeren
innrømmer følgende: "Endringer i skatte- og pensjonssystemet som
øker den økonomiske gevinsten for den enkelte ved å arbeide, er
viktige for å motivere til arbeid." Dette taler klart for skattelettelser.
Ut fra både et rettferdighetsperspektiv og et eiendomsrettsperspektiv
er det dessuten rettferdig og riktig at den som tjener pengene,
i størst mulig grad bør bestemme hvorledes de bør brukes, ikke politikerne.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen definerer "de menneskeskapte klimaendringene" å være
en av de største utfordringene vi står overfor, men konstaterer
samtidig at Regjeringen selv fører en politikk som fører til økte utslipp
av klimagasser. Troverdigheten blir ikke særlig bedre av at alle
forpliktelser skyves frem i tid.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i Perspektivmeldingen skriver at de vil legge vekt på
å investere i infrastruktur som gir samfunnet god avkastning og
øker den framtidige vekstevnen i alle deler av landet, og at dette
blant annet gjelder lønnsomme investeringer i vei, jernbane og elektronisk
kommunikasjon. Disse medlemmer er helt enige i målsettingen
om å investere i lønnsom infrastruktur, men kan ikke se at Regjeringen
har oppfylt denne målsettingen hittil i stortingsperioden. Disse
medlemmer påpeker at det innenfor stamveinettet i Norge
er behov for 230 mrd. kroner for å få på plass en akseptabel standard.
Til tross for at NTP 2006–2015 i perioden 2006–2009 er oppfylt kronemessig,
har prisene steget langt mer enn forutsatt. Disse medlemmer vil
derfor påpeke at det mangler penger til å gjennomføre 59 planlagte
stam- og riksveiprosjekter i perioden 2006–2009, og at etterslepet
i vedlikehold på stam- og riksveier har økt kraftig i perioden.
Disse medlemmer ønsker en massiv
satsing på infrastruktur, blant annet ved å bygge et sammenhengende
motorveinett mellom de store byene i landet. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til sitt forslag i Budsjett-innst. S. nr.
13 (2008–2009) om å opprette et infrastrukturfond på 300 mrd. oljekroner,
der avkastningen skal brukes til å forbedre infrastrukturen i hele
Norge, og der 70 pst. av avkastningen skal gå til veier, 25 pst.
skal gå til jernbane og kollektivtrafikk, mens 5 pst. skal gå til
IKT og bredbånd. Disse medlemmer viser til at en avkastning
på 5 pst. i året betyr hele 15 mrd. kroner i året til samferdsel
og infrastruktur etter at fondet er bygget opp. Disse medlemmer vil samtidig
vise til sitt forslag om 10 mrd. kroner til infrastruktur i forbindelse
med tiltakspakken i Innst. S. nr. 139 (2008–2009), finansiert gjennom
en rente- og avdragskompensasjonsordning. Disse medlemmer viser
også til sine forslag om å etablere statlig låneordning for investering i
nasjonal infrastruktur og tilhørende forslag om å omgjøre statlige
etater til selskaper. Disse medlemmer viser til at
med etablering av infrastrukturfond, bruk av statlig låneordning
til investeringer samt utvidet ramme til NTP, vil en nødvendig modernisering
av transportnettet i Norge kunne gjennomføres innenfor en tidsramme
på 25 år og uten bruk av bompenger.
Fra andre verdenskrig og fram til begynnelsen
av 1970-tallet vokste verdensøkonomien raskere enn noen gang tidligere.
Etter en svak periode på 1970- og 1980-tallet har det igjen vært
høy vekst i verdensøkonomien. Samtidig har verdens befolkning økt
svært raskt gjennom hele etterkrigstiden. Veksttakten har avtatt
noe de siste årene, men befolkningen ventes likevel å øke fra 6,7 milliarder
mennesker i 2007 til 9,2 milliarder i 2050.
Den sterke økonomiske veksten internasjonalt de
siste 50 årene har bidratt til at mange mennesker har fått en vesentlig
bedre levestandard. Selv om det fortsatt er store forskjeller mellom land,
har forskjellene blitt noe redusert de siste ti årene. Mens det
har vært sterk vekst i en rekke land i Asia, har landene i Afrika
hatt en mye svakere utvikling. Den svake utviklingen i Afrika er
bekymringsfull, ikke minst ettersom en stor del av befolkningsveksten
de neste 50 årene ventes å komme i nettopp denne regionen.
Økt produktivitet er den viktigste årsaken til langsiktig
økonomisk vekst. De siste 20 årene har en stadig tettere økonomisk
sammenknytning av verdens land og regioner bidratt til teknologispredning
og bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Både nedbygging
av handelshindre og reduserte kostnader knyttet til transport og
annen kommunikasjon har bidratt til den økte økonomiske integrasjonen.
Norge har hatt stor fordel av globaliseringen.
Utstrakt internasjonal handel har bidratt til at vi har hentet ut
betydelige gevinster gjennom gradvis økende spesialisering. Den
norske økonomien har vist seg omstillingsdyktig. Norsk næringsliv har
greid å gjennomføre framtidsrettede og lønnsomme omstillinger, samtidig
som virksomheter med lav lønnsevne er blitt faset ut.
Globaliseringen er blant annet kjennetegnet
ved at stadig mer arbeidsintensiv produksjon flyttes til land med
lave lønnskostnader. Kinas og Indias nærmere tilknytning til resten
av verdensøkonomien har bidratt til å forsterke denne utviklingen.
For Norge har også en sterkere økonomisk integrering med landene
i EØS-området hatt betydning, både gjennom økt handel med tjenester
og gjennom økt arbeidsinnvandring.
Den internasjonale finanskrisen viser hvor tett landenes
finansmarkeder er blitt sammenvevd, og hvordan også negative hendelser
forplanter seg over landegrensene. Utviklingen det siste året har
avdekket svakheter ved virksomhets- og risikostyring i finansinstitusjoner
og et behov for økt internasjonalt samarbeid om tilsyn og regulering
av finansmarkedene. Krisen har også demonstrert betydningen av gjensidig
understøttende tiltak i mange land.
Norges framtidige økonomiske handlingsrom påvirkes
blant annet av prisene på råolje og naturgass og av avkastningen
i internasjonale kapitalmarkeder. Utviklingen i disse markedene blir
påvirket av globaliseringen. Den sterke veksten i Kina bidro i vesentlig
grad til den kraftige oppgangen i råoljeprisen fram til sommeren 2008.
Forhold både på tilbuds- og etterspørselssiden i det internasjonale
energimarkedet gjør at det knytter seg stor usikkerhet til olje-
og gassprisene framover. Finanskrisen har illustrert at det også
er stor usikkerhet forbundet med den avkastning Statens pensjonsfond
– Utland oppnår i internasjonale kapitalmarkeder fra år til år, men
fondets særtrekk tilsier at man har en langsiktig investeringshorisont.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er einig i at auka
handel og økonomisk integrasjon har vore ei viktig drivkraft bak
den økonomiske veksten dei siste tiåra. Fleirtalet vil
likevel peike på at auka globalisering også kan ha mindre heldige sider.
Mellom anna fører ei tettare samanveving av økonomiane i ulike nasjonar
til at også negative sjokk spreier seg raskt over landegrensene. Vi
ser for eksempel at norske bankar blir ramma av den internasjonale
finanskrisa, trass i at dei i svært avgrensa grad har investert
i såkalla "subprimelån". Finanskrisa har også vist korleis utviklinga
i andre land kan påverke den framtidige handlefridommen vår, illustrert
ved dei store svingingane i olje- og gassprisar og verdien på Statens
pensjonsfond – Utland. Fleirtalet meiner at dette
understrekar behovet for også å ha eit langsiktig perspektiv i politikkutforminga og
å ta høgde for kor openbart usikker situasjonen er.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre deler Regjeringens
syn om at markedsøkonomien og globaliseringen har ført til betydelig
reduksjon av fattigdom i verden. Disse medlemmer slutter
seg også til Regjeringens observasjon om at Norge er et av landene
som har nytt særlig godt av utstrakt internasjonal handel, og at
Norge har hentet ut betydelige gevinster gjennom gradvis økende
spesialisering. Disse medlemmer finner imidlertid
Regjeringens hyllest til markedet og markedsmekanismene svært overraskende,
ikke minst med tanke på den proklamasjonen om markedsøkonomiens fallitt
som finansministeren gjentatte ganger har fremsatt den senere tiden.
Disse medlemmer deler også Regjeringens syn
om at økt produktivitet er den viktigste årsaken til økonomisk vekst,
og at stadig tettere økonomisk sammenknytning av verdens land og regioner
bidrar til teknologispredning og bedre utnyttelse av tilgjengelige
ressurser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet bifaller
Regjeringens hyllest av markedet og dets mekanismer, og er enig
i at økt samhandel med andre land har gitt grunnlag for spesialisering
og utnytting av våre komparative fortrinn. Disse medlemmer er
glad for at Regjeringen på denne måten så tydelig gir sin anerkjennelse
til den britiske økonomen David Ricardo og hans arbeidsverditeori
om at to land tjener på samhandel, også i de tilfeller hvor det ene
landet er mer produktivt i produksjonen av begge varer.
Disse medlemmer er imidlertid
uenig i Regjeringens betraktninger om at norsk økonomi er særlig
omstillingsdyktig, og viser i den sammenheng til fallende produktivitet
i norsk næringsliv. Bakgrunnen for denne utviklingen er sammensatt,
men skyldes i stor grad bevisste politiske valg med et stort fokus
på rettigheter og lite fokus på plikter. Symptomene på denne utviklingen
opplever vi gjennom lav mobilitet, økte trygdeutbetalinger og redusert kunnskapsformidling
i skolen.
Den sterke veksten i verdensøkonomien de siste 10–15
årene har ført millioner av mennesker ut av fattigdom. Veksten i
befolkningen og i materiell velstand i den industrialiserte verden
over mange tiår har imidlertid bidratt til miljøproblemer som truer
det framtidige livsgrunnlaget på jorda. Virkningene av økt konsentrasjon
av klimagasser i atmosfæren, tap av naturmangfold og spredning av
helse- og miljøfarlige kjemikalier framstår i dag som de største
truslene mot miljøet. Disse problemene kan bare løses ved at landene
går sammen i et forpliktende samarbeid som fører til at verdens
forbruks- og produksjonsmønstre legges om. Norge vil være blant pådriverne
for at slike endringer skal skje, både gjennom vår nasjonale miljøvernpolitikk
og gjennom arbeidet for ambisiøse, forpliktende og kostnadseffektive
internasjonale avtaler. Målet er å oppnå en bærekraftig utvikling
der den økonomiske utviklingen skjer innenfor de rammer naturgrunnlaget
setter.
Den største miljøutfordringen knytter seg trolig til
menneskeskapte utslipp av klimagasser. Uten omfattende tiltak vil
klimaendringene føre til svært alvorlige konsekvenser for kommende generasjoner.
Verdens havnivå vil øke, været kan bli mer urolig og avlingene i
deler av verden vil sannsynligvis bli redusert. Klimaendringene kan
føre til hyppigere flom og tørke, og den globale matproduksjonen
kan dermed bli mer usikker.
Kyoto-avtalen, som var resultat av en lang forhandlingsprosess,
innebar en forpliktelse om å redusere industrilandenes samlede utslipp
av klimagasser med i gjennomsnitt 5 pst. fra 1990-nivået innen 2012.
Forhandlinger om en ny internasjonal klimaavtale ble startet på
Bali i desember 2007 og skal sluttføres i København i 2009. Klimautfordringen
er global og kan derfor bare løses gjennom internasjonalt samarbeid
og omfattende tiltak i alle verdens land. Norge ønsker en ny ambisiøs
avtale som omfatter alle land og alle sektorer, og som kan tre i
kraft i 2012.
Reduksjonen i globale utslipp må begynne innen 2015,
og utslippene må være mer enn halvert fra dagens nivå innen 2050
for at den globale temperaturøkningen kan begrenses til 2ºC fra
førindustrielt nivå, slik Norge og EU ønsker. Dette forutsetter
at det snarlig settes i gang omfattende tiltak i alle land. Tiltak
mot avskoging i tropiske strøk vil kunne virke raskt og være et
rimelig tiltak. På lengre sikt kan fangst og lagring av CO2 være
et viktig bidrag for å løse klimautfordringen.
Verdens naturmangfold er under sterkt og økende
press. Tap av arter globalt skjer mye raskere enn tidligere. Bevaring
av naturmangfoldet er en viktig utfordring og et internasjonalt ansvar.
Å ta vare på mangfoldet av planter, dyr og naturtyper innebærer
at vi opprettholder økosystemer som utgjør grunnlaget for menneskenes
liv. Aktuelle tiltak, både i Norge og internasjonalt, er vern av
sårbare områder, begrensing av arealbruken og stans i oppstykking
av leveområder for dyr og planter. I tropiske strøk vil tiltak mot
avskoging være mest effektivt også for å bevare mangfoldet.
En del kjemikalier som benyttes i et stort antall produkter,
kan utgjøre en uakseptabel risiko for helse og miljø. Mengden og
antallet kjemikalier vi omgir oss med, har økt betraktelig de siste årene.
Miljøgifter er spesielt farlige og kan brytes svært langsomt ned
i naturen. De vil derfor kunne hope seg opp i næringskjedene og
utgjøre en alvorlig trussel mot matforsyningen og helsen til kommende
generasjoner. Det er et nasjonalt mål at utslipp og bruk av helse-
og miljøskadelige stoffer skal ned på et nivå som ikke fører til
helseskader, forringelse av økosystemer eller skader på naturens
evne til reproduksjon og selvfornyelse. Økt internasjonal innsats
er svært viktig fordi mange av giftene spres over landegrensene.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er einig i at klimaendringar,
tap av naturmangfald og spreiing av farlege miljøgifter utgjer dei
største globale truslane i tida som kjem. Desse problema kan ikkje
løysast utan politisk evne og vilje til å inngå forpliktande samarbeid
over landegrensene. Kor utfordrande dette er å få til, viser arbeidet
for å redusere dei menneskeskapte utsleppa av klimagassar. På dette
området er det lett å setje ambisiøse mål, men langt meir krevjande
å setje i verk nødvendige konkrete tiltak. Fleirtalet støttar
Regjeringa sitt arbeid for å få på plass ein ny ambisiøs avtale
som omfattar alle land og alle sektorar.
Fleirtalet vil peike på at økonomisk
vekst ikkje bare har ført til høgare levestandard og redusert fattigdom.
Den har også skapt auka miljøproblem. Dersom denne utviklinga held
fram, vil kostnadene med mellom anna forureining og klimaendringar
etter kvart føre til lågare vekst og dårlegare livskvalitet, særleg
for utsette befolkningsgrupper. Fleirtalet meiner
at det med politisk handlekraft er mogleg å få til ein meir berekraftig
økonomisk vekst, men at det er heilt avgjerande at nødvendige grep
blir gjorde før det er for seint. Fleirtalet konstaterer
at framskrivingar gjort av Finansdepartementet og Statens forureiningstilsyn
viser at utsleppa av klimagassar i 2020 etter noverande verkemiddelbruk
vil bli klart høgare enn dei måla som Stortinget har fastsett.
Fleirtalet vil understreke kor
viktig det er at finanskrisa ikkje fører til at miljøspørsmål blir skyvde
i bakgrunnen. I staden må dei omstillingar som vil følgje av krisa,
føre til meir miljøvennleg åtferd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det Internasjonale Energibyrået (IEA)
nylig presenterte sin World Energy Outlook for 2008. Milliarder
av fattige mennesker vil kreve bedre levestandard. Verdens rike
vil opprettholde sin velstand. Det trengs energi til å fremskaffe
rent vann, trygg mat, materiell velstand og transportløsninger. Tilgangen
på energi må økes samtidig som vi må kutte uønskede utslipp fra
energisektoren.
Verdens fremtidige energiforsyning er dermed utfordrende
både i et industri-, makt-, velstand- og miljøperspektiv. Som en
relativt stor energinasjon gir det Norge både ansvar, muligheter
og utfordringer.
Disse medlemmer viser til at
Norge produserer ca. 10 ganger mer energi enn vi forbruker. Vårt
enorme energioverskudd eksporteres i form av olje, gass, kull og
strøm (vannkraft). Våre nærmeste allierte, EU og USA, er i motsatt
situasjon. EU ser en fremtid hvor de må importere over 50 pst. av
sitt energiforbruk. USA importerer nær halvparten av sitt oljeforbruk.
Begge er avhengig av energileverandører de oppfatter som til dels
uvennlige og ustabile.
Felles for resten av Europa er ønsket om å kjøpe mer
norsk olje og gass. IEA ber Norge om å produsere så mye olje og
gass som mulig, selv i deres mest offensive scenarioer for kutt
i CO2-utslipp. Dette fordi Norge har den reneste petroleumsproduksjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Norge bør ha en langsiktig strategi for å utvikle vår petroleumsnæring.
Oljeselskapene må stimuleres til å investere i Norge fremfor andre
regioner av verden. Det vil være en betryggelse for EU og USA om
at vi tar vår rolle på alvor, og trolig knytte oss tettere i forhold
til felles interesser i nordområdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det også må satses på å videreutvikle
norsk vannkraft og stimulere til investeringer i annen fornybar
energi. Det vil befeste Norge som energinasjon, og bygge opp viktige
næringsklynger som kan erstatte olje og gass over tid.
Disse medlemmer mener at Norge
fortsatt bør satse på å være en ledende produsent av olje og gass.
I tiden fremover vil det bli et økende behov for mer energi, både
på grunn av at verdens befolkning øker og at økningen i levestandard
i mange deler av verden vil kreve mer energi. Disse medlemmer har
merket seg at IEA i World Energy Outlook 2008 legger til grunn at om
lag en tredjedel av økningen i tilbudet av flytende energibærere
de nærmeste 20 årene vil komme fra ikke-konvensjonelle ressurser
som tungolje, oljesand og flytende gassfraksjoner. I tillegg vil
mye av Europas kraft være produsert fra kull. Olje og gass produsert
på den norske sokkelen vil være et bedre miljømessig produkt enn
disse alternativene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er feil å redusere petroleumsvirksomheten og nedforhandle vår
satsing i EUs fornybardirektiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at man i meldingen ikke ser Norges olje-
og gassproduksjon i en global sammenheng. Det er klart at mindre
produksjon av olje og gass i Nordsjøen vil redusere Norges lokale
utslipp av CO2, men man vil få et mye høyere CO2-utslipp i Europa
ved bruk av kull enn ved bruk av norsk gass og olje.
Disse medlemmer viser til at
gassforbruket i OECD-Europa ifølge IEA i perioden 1990–2006 økte
med 74 pst., mens det totale energiforbruket i OECD-Europa økte
med 16 pst., noe som viser at man har erstattet andre energikilder
med gass. Dette ser disse medlemmer som meget positivt
da gass er en betydelig mindre forurensende energikilde enn kull.
Dette viser også at det er viktig for Norge å opprettholde en fortsatt
høy produksjon på nåværende felt og en aktiv leting etter nye felt
for å finne nye gassforekomster.
Disse medlemmer mener at biodrivstoff
vil kunne være meget aktuelt i tiden fremover, og at det vil gi
et stort bidrag til å øke andelen fornybare energikilder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke usikkerheten med dagens ferske teknologi. Bioetanol og biodiesel,
som betegnes som førstegenerasjons biodrivstoff, produseres av olje-,
sukker- eller stivelsesrike råvarer. Produksjonen av denne typen
biodrivstoff er generelt meget arealkrevende og kan ha negative
miljøkonsekvenser. Produksjonen kan også fortrenge produksjon av
mat på disse arealene. Annengenerasjons biodrivstoff, der produksjonen
kan baseres på avfall og celluloseholdig biomasse, forventes å ha
mindre negative virkninger på miljøet. Foreløpig er det derimot energikrevende
å produsere disse drivstoffene. Av energien man tilfører vil man
foreløpig bare kunne få ut mellom 20 og 30 pst. til drivstoff. Å bruke
disse avfallsmengdene i produksjonen av fjernvarme vil derfor i
dag være betydelig mer effektivt. Det kreves derfor betydelig forskningsinnsats
for å kunne produsere biodrivstoff mer effektivt.
Disse medlemmer vil påpeke at
oljeprisen det siste året har sunket betydelig og at man derfor burde
ha tatt dette med i forutsetningene i meldingen. I meldingen er
det fremsatt følgende påstand: "Oppgangen i oljeprisen den siste
tiden har derfor bidratt til at også gassprisene har steget markert." Disse
medlemmer mener at denne påstanden er direkte feil, all
den tid oljeprisen i realiteten har falt betraktelig og ikke steget.
Disse medlemmer mener det er
viktig å søke kunnskap om årsakene til klimaendringer basert på
forskning og fakta. Dette kan best gjøres ved å stimulere den vitenskaplige
debatten og styrke klimarelatert forskning. Et av virkemidlene kan være
å opprette et bredt, tverrfaglig klimaråd, som både kan utdype og
utfordre etablerte sannheter i klimadebatten samt fylle kunnskapshull. Grundig
kunnskap om årsaker og konsekvenser er høyst nødvendig om man skal
kunne prioritere ressurser i forhold til avbøtende tiltak og tilpasning
til en endret klima/miljøsituasjon.
Disse medlemmer vil at det skal
iverksettes fornuftige tiltak for å redusere utslipp av klimagasser.
Tiltakene skal samtidig bidra til å løse andre samfunnsutfordringer,
for eksempel forbedre infrastruktur, energiforsyning og lignende. Tiltak
må sees i lys av hva som gir best resultat i et langsiktig, globalt
perspektiv. Det er ingen hensikt å gjennomføre nasjonale tiltak
dersom det medfører økte globale utslipp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener man må legge vekt på kostnadseffektive CO2-løsninger,
og at det er viktig å se på hvor mye utslipp av klimagasser som
kan reduseres for hver brukte krone. Hvis man foretar en kost–nytte-analyse
av forskjellige klimatiltak, vil man for en krone i dag få 1,7 kWh
vindkraft, 2,8 kWh fjernvarme og 3,5 kWh ved energieffektivisering. Disse
medlemmer mener derfor det fremover bør satses mye mer på energieffektivisering,
da dette gir mest klimatiltak for pengene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at modne teknologier bør tas i bruk raskest mulig, umodne teknologier
bør videreutvikles før de implementeres i stor skala. Det bør gis
støtte til gode FoU-prosjekter, men ikke til store symbolprosjekter,
hvor miljønytten er lav og kostnaden høy. Slike prosjekter vil trolig
redusere folks støtte til miljøarbeid, og gi mindre ressurser til
andre miljøtiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker en mer helhetlig tilnærming i CO2-arbeidet
i Norge. Flere norske miljøer må involveres i CO2-arbeidet. Det
må settes mer fokus på ingeniørarbeidet, og det må satses på realistiske
prosjekter. Suksess innen CO2-håndtering, transport og bruk/lagring
oppnås først når teknologien fremstår som robust og økonomisk forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at norsk næringsliv er langt fremme i å utvikle miljøvennlige
og energieffektive produksjonsformer. Myndighetene kan bidra til
å redusere risiko ved bruk av nye teknologier gjennom ulike støtteordninger,
skattefradrag, bedre avskrivingsregler og/eller forskningsprogram.
Eventuelle avgifter som vedtas må øremerkes tiltak. Husholdninger
kan stimuleres til energieffektivisering og lignende gjennom blant
annet skattestimulans og informasjonsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at nye moderne veier er et effektivt
miljøtiltak, fordi bedre trafikkflyt og kortere transportavstander
gir lavere bensin- og dieselforbruk. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til SINTEF-rapporten "Miljømessige konsekvenser
av bedre veier" fra 2007. Disse medlemmer vil samtidig
påpeke at bedre veier også er bra for kollektivtrafikken, og at
ekspressbusser har et rekordlavt energiforbruk per personkilometer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at ekspressbusser er mer miljøvennlige enn elektriske tog
når man tar høyde for indirekte energiforbruk og energitap i kraftproduksjonen,
og disse medlemmer vil samtidig påpeke at den el-kraften
som norske tog i dag forbruker, kunne ha blitt brukt til å redusere importen
av kullkraft fra Polen og Danmark tilsvarende. Disse medlemmer ser
derfor på veibygging som et viktig klimatiltak, og ønsker derfor
å investere i moderne, effektive, sikre og miljøvennlige veier.
Disse medlemmer vil jobbe for
at en eventuell ny internasjonal klimaavtale skal være globalt forankret.
En slik avtale må ikke legge grunnlaget for konkurransevridende
rammebetingelser, som medfører at norsk industri kan finne det attraktivt
å flytte til land som står utenfor avtalen. Norsk næringsliv må
tildeles vederlagsfrie CO2-kvoter på linje med sine konkurrenter.
En klimapolitikk må ivareta verdens etterspørsel av energi gjennom
utvikling av nye energikilder og bedre bruk av tilgjengelig energi.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på
at Norge fra naturens side er svært godt utrustet også når det gjelder
fornybare energikilder. I dag kommer nesten all innenlands kraftforsyning
fra våre vannkraftressurser. Selv om en stor del av vannkraftressursene
allerede er utnyttet, er det fortsatt potensial for økt vannkraftproduksjon
gjennom opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg,
gjennom utbygging av mikro-, mini- og småkraftverk, og gjennom skånsom
utbygging av nye vannkraftressurser.
Disse medlemmer peker videre
på at Norge har kanskje Europas beste vindkraftressurser. Disse
ressursene er omtrent ikke utnyttet i dag, da vindkraftproduksjonen
i Norge foreløpig er svært begrenset. Dette skyldes blant annet
at det har vært vanskelig å få lønnsomhet i mange prosjekter, og
at de norske støtteordningene for vindkraftproduksjon er langt dårligere
enn i våre naboland. Disse medlemmer peker på at
det er planer om en rekke vindkraftprosjekter som vil øke kraftproduksjonen
i Norge betydelig, men som så langt ikke er realisert på grunn av
for dårlige støtteordninger og at behandlingstiden for nye konsesjonssøknader
er altfor lang. Likevel forventer disse medlemmer at
økt fokus på klimautfordringen vil føre til økt produksjon av vindkraft
i årene fremover.
Disse medlemmer peker videre
på at det er et betydelig potensial for energiproduksjon fra bioenergi.
Mens bioenergi utgjør en betydelig del av energiproduksjonen i våre
naboland Sverige og Finland, er produksjonen langt lavere i Norge.
Dette til tross for at vi også her i landet har betydelige bioenergiressurser.
Disse medlemmer peker videre
på Norges store potensial innen nye energikilder som tidevannskraft,
bølgekraft og offshore vindkraft.
Disse medlemmer peker på at økt
utnyttelse av vannkraft og andre fornybare energiressurser er nødvendig
dersom vi skal løse klimautfordringen. Bruk og produksjon av fossil
energi er den viktigste kilden til utslipp av klimagasser. Derfor er
det i årene fremover nødvendig med en politikk som legger til rette
for en overgang fra bruk av fossil energi til fornybare energikilder.
Disse medlemmer peker videre
på EUs fornybardirektiv der minst 20 pst. av energiforbruket innen
2020 skal komme fra fornybare energikilder. Direktivet vil også
bli gjort gjeldende for Norge. Det vil gi økte forpliktelser til
Norge som det land i Europa med de største ressursene innen fornybar
energi til å øke vår andel av det totale energiforbruket som kommer
fra fornybare energikilder.
Disse medlemmer peker på at det
er viktig med gode økonomiske rammebetingelser for å gjøre det mulig
å realisere vårt store potensial innen fornybar energi. Disse
medlemmer vil innføre en ordning med grønne sertifikater
for å legge til rette for økt produksjon av bl.a. vannkraft, vindkraft
og bioenergi. Dette bør helst skje i samarbeid med andre land, og
i første omgang gjerne med Sverige. Inntil et system med grønne sertifikater
er på plass, vil Høyre opprette en støtteordning som gir like mye
utbygging som grønne sertifikater vil gi, og mener at et nasjonalt sertifikatmarked
kan være en god overgangsordning.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i februar 2006 brøt forhandlingene med Sverige om
et felles grønt sertifikatmarked. Forhandlingene ble gjenopptatt
som følge av klimaforliket i Stortinget mellom regjeringspartiene
og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i januar 2008, men har
foreløpig ikke gitt resultater. Disse medlemmer peker
på at et felles marked for grønne sertifikater med Sverige, som kunne
ha utløst en økt utnyttelse av våre ressurser innen fornybar energi
i Norge, har blitt betydelig forsinket som følge av at Regjeringen
i 2006 valgte å bryte forhandlingene med Sverige.
Disse medlemmer peker videre
på at selv med en betydelig økt satsing på fornybar energi, mener
IEA at også i de kommende tiår vil fossile energikilder dekke mesteparten
av verdens energiforbruk. Disse medlemmer mener derfor at
det er viktig å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst
og lagring av CO2-utslipp fra fossile energikilder. Som et land
som har hatt – og har – store inntekter fra eksport av fossil energi,
har Norge et særlig ansvar for å bidra til å utvikle en teknologi
for fangst og lagring av CO2. Dette må etter disse medlemmers mening
også inkludere bygging av demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring
av CO2 i Norge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til felles merknad med Høyre under avsnitt
1.2 hvor det framgår at disse partier ønsker en ny kurs for Norge,
bl.a. for å sikre en bærekraftig utvikling gjennom en mer offensiv
miljøpolitikk.
I dag er vår velstandsutvikling basert på utvinning
og forbrenning av fossil energi; kull, olje og gass. Dette er i
ferd med å endre klimaet på jorda dramatisk, og Norge har som leverandør
av kull, olje og gass et stort ansvar.
Disse medlemmer vil at Norge
i neste stortingsperiode skal ta de avgjørende stegene fra å være
en fossilnasjon til å bli et samfunn basert på fornybar energi. Disse
medlemmer vil at Norge skal være i tet med å utvikle og
ta i bruk ny teknologi, skape nye miljøarbeidsplasser og gjøre omstillinger
på alle samfunnsområder som har konsekvens for klimaet. Det krever
mindre skatt på arbeid og mer skatt på miljøfiendtlig atferd (fra
"rød" til "grønn" skatt). Vi må også gradvis redusere utvinning
av olje og gass til fordel for en stadige sterkere satsing på fornybar energi.
Slik sikrer vi at Norge opprettholder sin velstand og vår posisjon
som energinasjon også i en ny, fossilfri tidsalder.
Disse medlemmer mener videre
det er svært viktig å beskytte våre mest sårbare havområder mot
olje- og gassaktivitet, til fordel for bærekraftig ressursutvinning
gjennom fiskeri og fornybar energi, og viser til at dette er et
område der det dessverre er svært usikkert hvordan Regjeringen vil
konkludere.
Den høye levestandarden i Norge skyldes først og
fremst en effektiv og moderne fastlandsøkonomi som over tid har
lagt grunnlaget for høy verdiskaping. I tillegg nyter vi godt av
at petroleumsvirksomheten på norsk sokkel gir betydelige inntekter
utover normal avkastning av arbeidskraft og kapital. Det finnes
imidlertid flere eksempler på land der høye inntekter fra naturressurser
ikke har bidratt positivt til velstandsutviklingen for landets innbyggere.
Norges sterke økonomiske utvikling må derfor også ses i sammenheng
med en vellykket forvaltning av petroleumsinntektene. Disse inntektene
har kommet fellesskapet til gode, og en bærekraftig anvendelse har
bidratt til at grunnlaget for vekst i fastlandsøkonomien ikke er
blitt svekket.
I et langsiktig perspektiv er det vår evne til
å utnytte våre samlede ressurser som bestemmer utviklingen av velstand
og velferd. Utvikling og anvendelse av ny teknologi og nye produkter
og utvikling av nye organisasjons- og samarbeidsformer er sentrale
faktorer i denne sammenhengen. I tillegg er det viktig at arbeidskraft
og kapital benyttes i de områder av økonomien som gir høyest verdiskaping.
Dette må komme hele landet til gode, ikke minst ved å tilrettelegge
for verdiskaping i distriktene.
Utdanningsnivå, åpenhet for handel og konkurranse
samt institusjonelle og kulturelle forhold har også stor betydning
for økonomiens vekstevne. Sammenliknet med andre OECD-land har produktivitetsveksten
i fastlandsøkonomien vært høy siden 1990-tallet. Det tyder på at
forholdene er blitt lagt godt til rette for verdiskaping i Norge
i denne perioden.
Andelen av befolkningen som deltar i yrkeslivet er
høy i Norge. Samtidig er gjennomsnittlig arbeidstid forholdsvis
lav. Dette må blant annet ses i sammenheng med at både kvinner og
eldre i større grad enn i mange andre land tar del i det betalte
arbeidslivet, men med lavere stillingsbrøk enn gjennomsnittet av
arbeidsstyrken. Gode velferdsordninger for barnefamiliene, slik som
foreldrepermisjon, barnehager og fleksible arbeidstidsordninger,
legger til rette for at både kvinner og menn kan beholde tilknytningen
til arbeidslivet når de får barn. Dette har også bidratt til at
Norge er blant landene i Europa der det fødes flest barn per kvinne.
Høy arbeidsinnsats er viktig for framtidens velferd,
men det er ikke et mål at alle skal jobbe mest mulig. Fritid er
også et gode. Vi må innrette oss slik at de som har arbeidsevne
anser økt innsats i det betalte arbeidsliv som den mest naturlige
måten å øke egen levestandard på. For samfunnet er høy arbeidsinnsats
viktig for å utnytte mulighetene for verdiskaping. Arbeidsledighet
er sløsing med samfunnets ressurser og kan undergrave arbeidsevne
og selvfølelse for dem som rammes.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, konstaterer at produktivitetsveksten
har vore svært høg i Noreg dei siste tiåra samanlikna med andre
OECD-land. Det er fleire faktorar som har medverka til dette, mellom
anna deregulering av marknader og gode velferdsordningar som har
gjort det mogleg å ha høg yrkesdeltaking. Fleirtalet vil
understreke at den gode produktivitetsveksten ikkje er eit resultat
av petroleumsførekomstane våre. Tvert imot har vi gjennom ei fornuftig
innfasing av oljeinntektene klart å utvikle ein sunn og vekstkraftig
fastlandsøkonomi. Fleirtalet meiner at ein ansvarleg
økonomisk politikk framleis er ein føresetnad for god langsiktig vekst
i norsk økonomi. Fleirtalet ser at det kan bli meir
utfordrande å halde oppe den høge produktivitetsveksten framover
når den demografiske utviklinga vil føre til vekst i arbeidsintensive
sektorar, der potensialet for produktivitetsforbetringar er mindre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at Regjeringen erkjenner at infrastrukturinvesteringer
fører til økt produktivitet. Disse medlemmer viser
til at EU bruker massive infrastrukturinvesteringer i Øst-Europa
som et virkemiddel for økt produktivitet, og derved også økt levestandard. Disse
medlemmer vil for eksempel påpeke at det i Romania i perioden
2007–2013 skal bygges 1 798 km med motorvei og 507 km med ekspressvei. Disse
medlemmer ønsker tilsvarende investeringer i økt produktivitet
i Norge, og vil derfor prioritere utbygging av lengre og flere parseller på
de viktigste stamveiene enn Regjeringen.
De siste 50 årene har det funnet sted en storstilt utbygging
av offentlige velferdsordninger. Disse ordningene omfatter finansiering
og produksjon av tjenester innen blant annet utdanning, helse og
omsorg og et overføringssystem som sikrer den enkelte inntekt i
alderdommen og ved sykdom, uførhet eller arbeidsledighet. En gunstig alderssammensetning
i befolkningen og sterk vekst i kvinners yrkesdeltakelse har medvirket til
at utbyggingen av velferdsordningene har latt seg gjennomføre uten
for store utfordringer for offentlige finanser. De offentlige utgiftene
har likevel økt som andel av verdiskapingen, fra et nivå tilsvarende
25 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 1960 til 51 pst. i 2007.
Med gradvis oppgang i levealderen vil det etter hvert
bli langt flere personer som mottar aldersrelaterte stønader. Også
ressursbruken i helse- og omsorgssektoren vil øke kraftig framover som
følge av endringer i befolkningens alderssammensetning. I tillegg
kan etterspørselen etter tjenester fra disse sektorene øke som følge
av den generelle velstandsøkningen, slik vi har sett gjennom de
siste tiårene. Vi står dermed foran betydelige utfordringer knyttet
til å finansiere den offentlige tjenesteproduksjonen.
Med konstant ressursbruk av helsetjenester per innbygger
i de enkelte aldersklassene kan offentlige utgifter til helsesektoren
øke fra 10 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2005 til om lag 14 1/2
pst. i 2060. Ved en videreføring av tidligere mønstre, der blant
annet utviklingen av nye behandlingsformer har bidratt til økt bruk
av ressurser i helsesektoren, kan veksten bli enda sterkere. Utviklingen
i retning av nye og bedre behandlingsformer vil trolig vedvare.
På den annen side kan et bedre helsetilbud og lengre levealder bety
bedre helsetilstand. Dette kan dempe veksten i ressursbruken på
det enkelte alderstrinn. I tillegg kan mer effektiv bruk av ressursene
i helsesektoren gi rom for å få mer igjen for de midlene som settes
inn.
Et omfattende velferdstilbud og gode inntektssikringsordninger
er viktig for å jevne ut forbruksmulighetene over livsløpet og for
å sikre befolkningen mot tap av inntekt som følge av arbeidsledighet
og sykdom. I tillegg kan ordningene bidra til å øke økonomiens omstillingsevne. Andelen
av befolkningen i yrkesaktiv alder som mottar helserelaterte ytelser
i Norge er imidlertid høy i internasjonal sammenheng. Det bidrar
til å begrense tilgangen av arbeidskraft, og dermed også verdiskapingen,
og til å øke offentlige utgifter. En sentral utfordring er derfor
å begrense tidligpensjonering og tidlig avgang fra arbeidslivet
gjennom de helserelaterte trygdeordningene. Regelverket for disse
ordningene må være utformet slik at det lønner seg å stå i arbeid. Pensjonsreformen
er viktig for å få et mer bærekraftig pensjonssystem som også motiverer til
økt yrkesaktivitet.
Offentlig sektor tilbyr også kollektive goder
som forsvar, politi, rettsvesen, offentlig administrasjon og infrastruktur.
Selv om offentlige utgifter til slike goder har økt som andel av
verdiskapingen over de siste 50–60 årene, har økningen vært klart
mindre enn for utgiftene til produksjon av individrettede tjenester.
Noe av denne utviklingen gjenspeiler trolig markante produktivitetsforbedringer
i produksjonen av enkelte kollektive tjenester, for eksempel innenfor
deler av offentlig administrasjon.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at levealderen
i befolkninga går opp. Dette er ei positiv utvikling for den enkelte.
I sin tur vil det føre til ein kraftig auke i offentlege utgifter
til aldersrelaterte stønader og til helse- og omsorgstenester. Det
er ikkje bare midlar for å finansiere denne auken det vil bli behov
for, men også personar som kan utføre oppgåvene. Det blir derfor ei
viktig utfordring å stimulere til auka arbeidstilbod framover. Fleirtalet vil
peike på at den delen av befolkninga i yrkesaktiv alder som tek
imot helserelaterte ytingar i Noreg, er svært høg i internasjonal
samanheng. Det må derfor vere ei viktig målsetjing å få auka yrkesdeltaking blant
desse gruppene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at Perspektivmeldingen er et dokument
som godt beskriver fortiden og status i dag innenfor området velferd og
sosialpolitikk. Disse medlemmer synes derimot ikke
at meldingen i tilstrekkelig grad tar for seg nye løsninger sett
i lys av de store utfordringene vi har på mange velferdsområder. Disse
medlemmer mener at det er helt nødvendig å tenke nytt og
annerledes der vi i dag ikke har lykkes i tilstrekkelig grad. Perspektivmeldingen
må etter disse medlemmers syn være fremtidsrettet
og proaktiv i forhold til å sikre gode velferdsordninger for kommende
generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Fremskrittspartiets velferds- og sosialpolitikk sett i sammenheng
med partiets alternative statsbudsjett vil være en bedre måte å møte
fremtidens velferdsutfordringer på. Disse medlemmer har
i sitt alternative statsbudsjett for 2009 lagt frem en rekke strukturelle
endringsforslag og også endringer av de økonomiske rammene som har
som hovedmål å få større deler av befolkningen ut i arbeid. Dette gjelder
den delen av befolkningen som står i kø for å få seg arbeid, men
ikke minst de som i dag mottar en eller annen form for ytelse fra
det offentlige. Det å ha en arbeidsplass å gå til, på hel- eller
deltid, er en verdi i seg selv som gir selvtillit, og er derfor
en viktig sosial arena å delta på. Det betyr ikke at de som er syke
eller som ikke er i stand til å delta i arbeidslivet, skal tvinges
til det. For disse medlemmer er det viktig at de som
kan arbeide, deltar i arbeidslivet med den arbeidskraften de har.
Ved at flest mulig gjøres i stand til å bidra gjennom arbeid, legger
man samtidig forholdene bedre til rette for at de som ikke kan delta
i arbeidslivet, kan motta en trygd som det er mulig å leve av. Disse
medlemmer viser til sitt forslag til statsbudsjett for 2009, hvor
det gjøres flere grep for at dette skal kunne skje. Det viktigste
grepet er å sørge for at det skapes tilstrekkelig med varierte arbeidsplasser
i samfunnet. Disse medlemmer viser til at lavere
skatter og avgifter vil øke etterspørselen av varer og tjenester,
noe som igjen vil føre til høyere aktivitet.
Disse medlemmer er enig i at
det er viktig å ha gode velferdsordninger som sikrer alle tilgang
til grunnleggende tjenester, uavhengig av betalingsevne. Disse
medlemmer viser til at internasjonale erfaringer konkluderer
med at det er en utfordring å kombinere gode inntekssikringsordninger
og høy yrkesdeltakelse. Disse medlemmer vil spesielt
bemerke at hvis belønningen for å yte blir liten, slik at tapet
ved ikke å gjøre en innsats er lite, kan incentivene til å arbeide
bli svake.
Disse medlemmer viser til at
Perspektivmeldingen 2009 i liten grad tar for seg integrering av
mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som vil integrere flere
mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser også til
Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) Om lov om forbud
mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven), jf. Innst. O. nr. 68 (2007–2008).
Disse medlemmer mener det er
viktig at loven følges opp og at universell utforming gjennomføres
i tråd med intensjonene, slik at flere med nedsatt funksjonshemning
kan få muligheter for et yrkesaktivt liv.
Disse medlemmer viser videre
til Budsjett-innst. S. nr. 15 (2008–2009) hvor disse medlemmer fremmet
forslag om en allmenn tidsfrist for universell utforming av eksisterende
bygninger slik:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige
lovforslag slik at fristen for å tilrettelegge eksisterende bygg,
anlegg og uteareal m.m. til universell utforming, settes til 2025."
Hvis disse forslagene hadde blitt vedtatt, mener disse
medlemmer at den yrkesmessige andelen av mennesker med nedsatt
funksjonsevne ville vært langt større. Samtidig ville det, etter disse
medlemmers syn, ha ført til at arbeidet med universell utforming
hadde kommet raskere i gang, og at langt flere med en funksjonshemning
hadde kunnet ta seg ordinært arbeid og ikke være avhengig av offentlige
ytelser.
Disse medlemmer viser til at
Perspektivmeldingen 2009 ikke omtaler Nav som et viktig instrument
for å sikre at fremtidige velferdsordninger får sin rettmessige
plass og at folk får hjelp når de trenger det som mest. Disse medlemmer viser
til at det i dag er avdekket store problemer med gjennomføringen
av velferdsreformen. Disse medlemmer mener at noen
av årsakene til problemene burde ha vært forutsett og viser blant
annet til at arbeidsmiljøet ved flere nyopprettede Nav-kontorer
er preget av store kulturforskjeller. Ikke minst viser det seg at de
kommunalt ansatte har slitt med å bli akseptert på samme måte som
ansatte fra A-etat og trygdeetat. Forskjellige arbeidstidsavtaler
og lønnsforhold kan være en sterk medvirkende årsak til problemene. Disse
medlemmer viser til at Fremskrittspartiet, som eneste parti
helt fra opprettelsen av Nav-organisasjonen, har foreslått at sosialkontorene
må integreres i den statlige etaten. Arbeids-, lønns- og miljøbetingelser
for de ansatte må likestilles. Disse medlemmer viser
til at store og krevende omlegginger både i organisasjon og arbeidsoppgaver
medfører store utfordringer, og at samlokalisering av ulike kulturer
krever spesielt stor oppmerksomhet med hensyn til likelønn og likestilte
arbeidsvilkår.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad ser ut til å ta innover
seg de siste resultatene fra både PISA, PIRLS og TIMMS, og de senere
anbefalingene fra OECD i forhold til norsk grunnutdanning. Disse
medlemmer viser til at det er lærernes kompetanse som i
størst grad har betydning for elevenes resultater, og mener Regjeringen
ikke gjør nok i forhold til å øke lærernes kompetanse. Disse
medlemmer mener innføring av en femårig lærerutdanning og
økte opptakskrav til lærerutdanningen ville hevet lærernes kompetanse
og status, og beklager at Regjeringen ikke er villig til å innføre
dette.
Disse medlemmer mener videre
det er uheldig at Regjeringen ikke vil innføre prestasjonsbaserte
lønninger for lærere slik OECD anbefaler. Disse medlemmer mener
dyktige lærere bør belønnes for gode resultater, og mener et slikt
system vil føre til at færre lærere forsvinner ut av skoleverket.
Disse medlemmer viser til at
det etter all sannsynlighet vil bli et høyere antall studenter de neste
årene. Disse medlemmer mener et høyt nivå på institusjonene
for høyere utdanning er av avgjørende betydning for Norges internasjonale konkurranseevne. Disse
medlemmer mener derfor det er beklagelig at Regjeringen
ikke gir nok bevilgninger til universiteter og høyskoler slik at
de kan settes i stand til å opprettholde og øke kvaliteten. Disse
medlemmer viser til at flere institusjoner nå kutter i tilbudet
til studentene. Disse medlemmer mener også Regjeringen
har sviktet i forhold til forskning. Norge er langt unna å nå målet
om 3 pst. av BNP til forskning, og representanter for Regjeringen
har også innrømmet at et slikt mål er urealistisk. Disse
medlemmer mener Regjeringen har en altfor defensiv holdning
til forskning.
Disse medlemmer mener også at
Regjeringen bør være offensiv i forhold til å investere i utstyr, vedlikehold
og investeringer i infrastruktur og bygningsmasse på utdannings-
og forskningsinstitusjonene våre.
Disse medlemmer er bekymret for
at antall studenter som tar heltidsstudier i utlandet har vært dalende
de siste årene. Disse medlemmer er ikke fornøyd med
de tiltak Regjeringen har foreslått i internasjonaliseringsmeldingen, og
mener Regjeringen ikke tar problemet med færre norske studenter
i utlandet alvorlig. Disse medlemmer er av den oppfatning
at en særdeles viktig faktor for Norges konkurranseevne er at fremtidens
arbeidstakere har internasjonal erfaring og har opplevd utenlandske
kulturer, språk, samfunnsstrukturer og utdanningssystemer. Disse
medlemmer mener de viktigste tiltakene for å få flere til
å studere utenlands, vil være å gi stipend til studenter som tar
bachelorgrader på fire år i utlandet og å likebehandle master- og
bachelorstudenter når det gjelder støtte fra Lånekassen. Økonomi
er en viktig årsak til at flere ikke studerer utenlands, og her
har Regjeringen en mulighet til å forbedre studentutvekslingen ved
å gi alle mulighet til å studere utenlands uavhengig av egen eller
foreldres økonomi. Disse medlemmer mener Regjeringen
her er lite fremtidsrettet, og at den ikke tenker på fremtidig verdiskaping.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det må tas en rekke grep for å imøtekomme de fremtidige utfordringene
knyttet til rekruttering og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene.
I denne sammenheng mener disse medlemmer det er interessant
å merke seg Teknologirådets rapport som skisserer en rekke muligheter
innenfor det teknologiske feltet knyttet til å kunne legge til rette
for en tryggere hverdag for den enkelte i sitt eget hjem. Dette
kan være et viktig bidrag i fremtidens pleie- og omsorgstjeneste.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at man sikrer nødvendig rekruttering til helsefaglige yrker.
Det må derfor, slik disse medlemmer ser det, gjennomføres
flere tiltak som sikrer at helsepersonell forblir i sektoren, samt
at nyrekrutteringen økes.
Disse medlemmer er videre opptatt
av god ressursutnyttelse i helse- og omsorgssektoren, og mener det
er mulig å foreta endringer som gjør at pengene og ressursene brukes
på en mer hensiktsmessig måte. I denne sammenheng er det fornuftig
å se på systemendringer som blant annet gjør at helsepersonell bruker
en større andel av sin tid på pasientrelaterte arbeidsoppgaver,
og at andre oppgaver utføres av merkantilt personell. I tillegg
vil det, etter disse medlemmers syn, være fornuftig
å endre finansieringssystemet slik at pengene følger brukeren til
det pleie- og helsenivå som er hensiktsmessig, slik at LEON-prinsippet
følges og at man dermed hindrer overforbruk av helseressursene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dagens finansieringssystem, med rammeoverføringer til kommunene,
samt 40 pst. innsatsbasert finansiering av sykehusene, fører til
at ressursene i helsevesenet ikke benyttes på en god nok måte. Disse
medlemmer mener ressursutnyttelsen hadde blitt bedre dersom
finansieringsansvaret for helse- og omsorgstjenester i sin helhet
tillegges staten, samt at pengene følger den enkelte bruker til
det stedet tjenesten utføres. Dette vil, slik disse medlemmer ser
det, sørge for at pasientene får det tilbudet som er best for den
enkelte i henhold til LEON-prinsippet. Dette vil medføre at samhandlingsproblematikken mellom
kommune og sykehus bedres, både når det gjelder utskrivingsklare
pasienter, svingdørsproblematikk og andre faktorer. I tillegg til
en mer effektiv ressursutnyttelse vil en slik endring av finansieringssystemet,
slik disse medlemmer ser det, føre til et likeverdig
tilbud for den enkelte, uavhengig av bostedsadresse og personlig
økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at velferdssamfunnet står foran store
utfordringer, blant annet fordi det vil bli mange flere eldre og
pleietrengende i tiårene framover. Norge bruker mer penger på helse
enn de fleste andre land, men stadig mer av pengene brukes på dyr
behandling i sykehus, mens de mange som mest av alt trenger daglig
pleie og omsorg, ikke får den hjelpen de trenger.
Disse medlemmer vil derfor ha
en velferdsreform som først og fremst innebærer en satsing på helse-
og omsorgstjenesten i kommunene. Da kan vi gi behandling, pleie
og omsorg i folks nærmiljø, slik at vi får et bedre tilbud og økt
verdighet. Nærhet til brukerne gir også større mulighet til å aktivisere
det frivillige hjelpeapparatet i samarbeid med det offentlige. Bedre helsetjenester
der pasientene bor vil også bidra til bedre ressursbruk i helsetjenesten,
blant annet gjennom redusert behov for pasienttransport og sykehusopphold.
I et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner,
frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste som
skaper trygghet og gode tjenestetilbud.
Disse medlemmer mener i motsetning
til Regjeringen at en slik velferdsreform krever at vi får nye,
sterkere kommuner som er i stand til å ta over ansvar for oppgaver
som i dag er statlige og sentraliserte. Disse medlemmer ønsker
derfor en lokaldemokratireform der flere offentlige oppgaver blir
desentralisert fra staten til kommunene. En slik reform krever etter disse
medlemmers syn en ny kommunestruktur. Det nye kommunekartet
i Norge vil etter en slik reformprosess ha større kommuner med større ansvar
enn dagens, spesielt innen velferdstjenester og helsevesen. Disse
medlemmer stiller seg noe uforstående til at Regjeringen
(i det minste helse- og omsorgsministeren) langt på vei er enig
med Høyre og Venstre i behovet for en slik velferdsreform, men ikke
er villig til å gjøre de nødvendige grep med kommunestrukturen for
å få det til. Dermed tyder alt på at det blir nok en halvhjertet
kompromiss-reform fra Regjeringen, slik for eksempel den såkalte
region-reformen tegner til å bli.
Sammenliknet med andre land er det en jevn inntektsfordeling
i Norge, og inntektsforskjeller går i mindre grad i arv. Sammen
med skatte- og avgiftssystemet har de ulike stønadsordningene en
betydelig inntektsomfordelende effekt. Også de omfattende fellesfinansierte
velferdsordningene innen barnehage, utdanning, helse og omsorg bidrar
til å jevne ut forbruksmulighetene mellom ulike grupper i befolkningen.
Som i flere andre land har det i de siste årene likevel
vært en tendens til at inntektsveksten har vært sterkest blant grupper
med særlig høye inntekter. I Norge kan dette først og fremst forklares
med at de registrerte kapitalinntektene til dem med de høyeste inntektene
har økt. Dette må blant annet ses i sammenheng med at endringer
i skattesystemet har bidratt til å synliggjøre en større del av
kapitalinntektene. Lønnsforskjellene har også økt noe. Det synes derfor
å være en svak tendens til økte forskjeller siden slutten av 1980-tallet.
Dersom denne utviklingen får fortsette over tid, kan det bli vanskelig
å opprettholde den velferdsmodellen som Norge baserer sin økonomiske
utvikling på.
De grupper som har særlig høye inntekter, bor
i stor grad i sentrale strøk rundt Oslo, og de største inntektsulikhetene
finner man dermed i denne regionen. I øvrige deler av landet er
inntektsfordelingen betydelig jevnere.
Det er en klar sammenheng mellom manglende eller
svak tilknytning til arbeidsmarkedet og vedvarende lav inntekt.
Blant husholdninger der minst ett medlem har yrkesinntekt, forekommer lav
inntekt over flere år svært sjelden. Det viktigste virkemidlet for
å begrense andelen i befolkningen med lav inntekt er derfor å sørge
for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
Folks velferd påvirkes ikke bare av inntekt,
men også av helse, tilknytning til arbeidslivet, utdanning, bomiljø,
familie og sosiale relasjoner, kultur, trygghet, demokratiske rettigheter
og tilgang på offentlige tjenester. Andelen med vedvarende lav inntekt
reduseres kraftig dersom man inkluderer forbruket av offentlige
helse- og utdanningstjenester i inntektsbegrepet.
Analysene i stortingsmeldingen gir ikke grunnlag
for å anta at forholdet mellom lønns- og kapitalinntekter vil endre
seg vesentlig i tiårene framover. Den økende andelen eldre i befolkningen
kan imidlertid bidra til å gjøre inntektsfordelingen mer jevn, ettersom
pensjonister gjennomgående har nokså stabile inntekter og i stor
grad befinner seg i midten av inntektsfordelingen. Antallet innvandrere
og hvor godt de og deres etterkommere blir integrert i arbeidsmarkedet,
er også av stor betydning for den samlede inntektsfordelingen. Endelig
er både graden av likhet i inntektsfordelingen og andelen med vedvarende
lav inntekt avhengig av hvor godt vi klarer å sikre lav arbeidsledighet,
høy sysselsetting og god omstillingsevne framover.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil understreke at
relativt små inntektsforskjellar er eit vesentleg element i den
nordiske velferdsmodellen. Det har vist seg at det ikkje er noka
motsetning mellom ei jamn inntektsfordeling og god økonomisk vekst,
snarare tvert imot. Fleirtalet er einig i at det
viktigaste tiltaket for at færrast mogleg i befolkinga skal ha låg
inntekt, er å syte for høg sysselsetjing og låg arbeidsløyse. Fleirtalet vil vidare
gi uttrykk for at tiltak for å få ned barnefattigdommen må prioriterast
høgt.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil uttrykkje bekymring
for dei store forskjellane i forventa levealder mellom ulike område
innanfor Oslo by. Denne forskjellen skuldast ei rekkje forhold, og
det er ei stor politisk utfordring å medverke til auka levealder
i dei gruppene som kjem dårlegast ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under avsnitt 1.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at utfordringen i norsk økonomi helt inntil nylig har vært mangel
på arbeidskraft. Det er noen kortsiktige utfordringer med kraftig
økende ledighet i 2009 og 2010 som må håndteres. Perspektivmeldingen
har hovedfokus på de langsiktige utfordringene. Eldrebølgen innebærer
på sikt en dobling av antallet pensjonister og en langt større finansiell
utfordring etter 2020 enn i dag. I den sammenheng er både tiltak
for inkludering i arbeidslivet og gjennomføring av pensjonsreformen
viktige prioriteringer. Norge sliter med et omfattende "utenforskap"
i norsk arbeidsliv, med over 700 000 mennesker i arbeidsfør alder
som står utenfor arbeidslivet. Mange av dem er bare midlertidig
ute av arbeidsmarkedet. Men det er urovekkende at en økende andel
ser ut til å være stengt ute på varig basis.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett for 2009 fremmet en rekke tiltak
for å skape et bedre, tryggere og mer inkluderende arbeidsliv. Noe
av det viktigste Høyre gjør er å føre en skatte- og næringspolitikk
som bidrar til å trygge arbeidsplassene og legge til rette for å
skape nye.
Disse medlemmer mener det er
viktig at bedriftene har tilgang på kvalifisert og kompetent arbeidskraft.
Det gjelder også for offentlig sektor. Derfor satser Høyre på kvalifiseringstiltak, rekruttering,
basiskompetanse i arbeidslivet og seniortiltak. "Program for basiskompetanse
i arbeidslivet" er et viktig tiltak for å sikre at voksne med manglende
ferdigheter innen lesing, skriving, regning og bruk av IKT kan få
hjelp. Modernisering av offentlig sektor er et viktig tiltak for
å bruke ressursene mer effektivt, og frigjøre arbeidskraft til bl.a.
bedre tjenester innen helse- og omsorgssektoren. Eldrebølgen gjør
at behovet vil øke dramatisk i årene fremover. Det er viktig å overføre
innovasjoner i privat sektor til tjenesteproduksjon i det offentlige
for å sikre god, samfunnsøkonomisk bruk av ressursene.
Disse medlemmer viser til de
32 ulike tiltakene som Høyre fremmet i sitt alternative statsbudsjett
for 2009 med mål om å skape et tryggere og mer inkluderende arbeidsmarked. Det
er viktig for Høyre at det alltid skal lønne seg å velge jobb fremfor
passivitet. Samtidig må vi unngå at store grupper mennesker låses
inne i offentlige trygdeordninger med liten mulighet til å bidra
aktivt i samfunnet. Det er samspillet mellom inkluderings- og arbeidsmarkedstiltakene og
de positive effektene av Høyres skatte- og næringspolitikk som vil
sikre trygge jobber for flest mulig.
De politiske valgene vi tar i dag, vil ha betydning for
utviklingen på viktige områder i tiårene framover. Dagens politikkbeslutninger
må derfor bygge på en god forståelse av hvilke behov og utfordringer
vi vil stå overfor på noe lengre sikt. Langsiktige framskrivinger
ved hjelp av makroøkonomiske modeller er et hjelpemiddel til å kartlegge
sentrale utviklingstrekk i norsk økonomi, herunder for offentlige
finanser og miljøskadelige utslipp til luft.
Med en gjennomsnittlig årlig vekst i arbeidsproduktiviteten
på om lag 2 pst. vil verdiskaping og inntekt per innbygger i Norge
bli mer enn doblet fram mot 2060. Framtidige generasjoner vil i
så fall nyte godt av en betydelig høyere materiell velstand enn
dagens generasjoner. Samtidig viser framskrivingene at vi står overfor betydelige
utfordringer knyttet til bærekraften i offentlige velferdsordninger
og til miljøskadelige utslipp.
I tiårene framover vil en aldrende befolkning legge
et gradvis større press på offentlige finanser. Ifølge middelalternativet
i Statistisk sentralbyrås siste befolkningsframskrivinger vil andelen av
befolkningen som er over 67 år om lag dobles fram mot 2060. Offentlige
utgifter til alderspensjoner øker langt raskere enn verdiskapingen
i økonomien, selv når det tas hensyn til virkningene av pensjonsreformen.
Med en videreføring av dagens dekningsgrader og ressursbruk per bruker
vil også utgiftene til blant annet helse og omsorg øke som andel
av verdiskapingen i økonomien.
Vår mulighet til å håndtere de langsiktige budsjettkonsekvensene
av aldringen avhenger blant annet av hvor raskt oljeinntektene fases
inn i norsk økonomi. Beregningene i stortingsmeldingen tar utgangspunkt
i handlingsregelen for budsjettpolitikken. Mens statens løpende
inntekter fra petroleumsvirksomheten tilføres Statens pensjonsfond
– Utland, innebærer handlingsregelen at den forventede realavkastningen
av fondet tilbakeføres til offentlige budsjetter. På denne måten
skjermes den løpende budsjettpolitikken fra svingninger i oljeinntektene,
samtidig som vi sikrer at også framtidige generasjoner vil nyte godt
av inntektene.
I stortingsmeldingen antas det på usikkert grunnlag
at oljeprisen vil holde seg på et historisk sett høyt nivå fram
mot 2060. Høye inntekter fra petroleumsvirksomheten ventes å gi rask
oppgang i fondskapitalen de nærmeste årene, til et høyere nivå enn
tidligere anslått. Når budsjettpolitikken følger handlingsregelen,
vil realverdien på kapitalen i fondet stabiliseres på lang sikt,
slik at avkastningen kan gi et varig bidrag til å finansiere offentlige
velferdsordninger. Dette bidraget er likevel forholdsvis beskjedent
sammenliknet med skatter og avgifter fra fastlandsøkonomien, og
vil etter hvert også avta som andel av offentlige utgifter og som
andel av verdiskapingen.
Usikkerheten knyttet til framtidige oljepriser
er svært stor, noe som illustreres av at oljeprisen de siste tiårene
har vist flere store skift både oppover og nedover. Dette understreker
at vurderinger av handlingsrommet i budsjettpolitikken i årene framover
ikke bør baseres på en forutsetning om at oljeprisen vil holde seg
på et svært høyt nivå.
Med en videreføring av dagens velferdsordninger
og skattenivå vil vi etter hvert stå overfor et økende inndekningsbehov
i offentlige finanser. Det innebærer at det på lengre sikt må gjennomføres
tiltak som enten begrenser offentlige utgifter eller øker offentlige
inntekter.
Skal den norske velferdsmodellen leve videre, må
viktige fellesskapsløsninger trolig videreutvikles i lys av de krav
og forventninger som følger med økt velstand. Med høyere inntektsnivå
i samfunnet vil etterspørselen etter utdanning, helse og andre viktige
tjenester som i dag finansieres av det offentlige, øke. En fortsatt
utbygging av offentlige velferdsordninger, slik Regjeringen ønsker,
vil stille budsjettpolitikken overfor ytterligere finansieringsutfordringer
på lang sikt.
Økt produktivitet i privat sektor gir høyere
samlet velstand, men bidrar i seg selv ikke til å styrke offentlige
finanser. Det skyldes at offentlige utgifter til lønn, pensjoner
og andre stønader øker med lønnsnivået i økonomien, som igjen bestemmes
av produktivitetsutviklingen. Veksten i de samlede utgiftene vil
derfor være om lag på linje med den veksten i skatte- og avgiftsinntektene
som følger av økte inntekter i privat sektor. Derimot vil økt produktivitet
i offentlig sektor bety at de tjenestene som tilbys kan produseres med
mindre bruk av ressurser. Dette vil bidra til å styrke offentlige
finanser og/eller øke rommet for å tilby flere og bedre velferdstjenester.
Dette understreker betydningen av Regjeringens arbeid med å fornye
og effektivisere offentlig sektor.
Vår felles arbeidsinnsats er helt avgjørende
for å sikre bærekraftige velferdsordninger. Framskrivingene tyder
på at arbeidsinnsatsen per innbygger må økes utover dagens nivå
for å finansiere de økte utgiftene som følger av en aldrende befolkning.
Den vedtatte pensjonsreformen er således svært viktig. Reformen
fører til en sterkere sammenheng mellom pensjoner og hvor lenge
og hvor mye en deltar i arbeidslivet. Gjennom å stimulere arbeidstilbudet
vil det nye pensjonssystemet gi et betydelig bidrag til å styrke
de offentlige finansene. Det er imidlertid usikkert hvor stor virkningen
på arbeidstilbudet vil bli. Statistisk sentralbyrå anslår at økt
gjennomsnittlig arbeidstid og utsatt pensjoneringsalder kan bidra
til å øke timeverksinnsatsen med i størrelsesorden 10 pst. i 2060.
En så markert økning i arbeidsinnsatsen vil gi et meget viktig bidrag
til en balansert utvikling i offentlige finanser.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har registrert at utrekningar
viser at aldringa av befolkninga etter kvart vil føre til eit aukande
inndekkingsbehov i offentlege finansar. Utrekningane byggjer på
ein føresetnad om ei vidareføring av noverande standard på velferdsordningane
og uendra skattenivå. Konsekvensen av dette vil vere at ein anten
må redusere offentlege utgifter eller auke offentlege inntekter.
Kor stort dette inndekkingsbehovet blir, er mellom anna avhengig
av kor mykje av olje- og gassinntektene vi bruker dei kommande åra. Fleirtalet vil
minne om at ei viktig grunngiving for innføringa av handlingsregelen
var omsynet til kommande generasjonar, særleg i lys av ei aldrande
befolkning. Fleirtalet er einig i at det blir svært
viktig å stimulere arbeidstilbodet, og at det nye pensjonssystemet
vonleg vil gi eit vesentleg bidrag i den retning.
Fleirtalet vil peike på at bruk
av meir oljepengar over tid enn det som følgjer av handlingsregelen,
slik Framstegspartiet ønskjer, vil føre til eit endå større inndekkingsbehov.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil peike
på at det er realistisk å rekne med at dei fleste vil ha forventningar
om høgare standard på velferdsordningar som utdanning, helse og
eldreomsorg, i takt med at inntektsnivået i samfunnet aukar. Ei standardheving
på desse tenestene er truleg nødvendig for å sikre breie fellesskapsløysingar, men
vil føre til at det offentlege inndekkingsbehovet kjem til å auke
ytterlegare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er enig i Regjeringens utgangspunkt om
at det på lengre sikt må gjennomføres tiltak som enten begrenser offentlige
utgifter eller øker de offentlige inntektene. Disse medlemmer vil
imidlertid understreke at vekst i økonomien av den grunn er helt nødvendig
fordi de offentlige utgifter vil øke som følge av demografiske og
sosiale årsaker. Da må den økonomiske vekst og verdiskapingen stimuleres.
Disse medlemmer viser til at
skattestimulanser for arbeidstilbudet og for investerings- og etableringsviljen
i norsk arbeidsliv er helt avgjørende for den nødvendige vekst i
økonomien og for økningen i de totale skatteinntekter. Tallene for
de totale skatteinntekter gjennom de siste 3–4 år viser at disse
inntektene har økt betydelig selv om skattenivået frem til 2005
ble betydelig redusert for å stimulere veksten.
Disse medlemmer mener dette klart
underbygger at skattereduksjoner virker dynamisk ved at reduserte
skatter for den enkelte arbeidstaker, bedrift og eier bidrar til
økte skatteinntekter fordi aktiviteten blir stimulert og derfor
øker. Dette støttes av undersøkelsen om skatt og arbeid fra 2008
utført av SSB, som viser at det er betydelige dynamiske virkninger
i skattepolitikken, og at det ikke er et enten/eller mellom velferd
og reduserte skatter, men at reduserte skatter tvert om bidrar til
økt arbeidsdeltagelse, investeringer, vekst og utvikling i samfunnet.
Disse medlemmer mener at en vurdering
av det langsiktige økende inndekningsbehov i de offentlige finanser
som Regjeringen er opptatt av i denne meldingen, ikke kommer utenom
å akseptere slike dynamiske effekter av skattestimulanser og å bruke
skattereduksjoner som et operativt verktøy for å skape den vekstøkning som
er nødvendig for å trygge fremtidens grunnlag for velferdssamfunnet.
Disse medlemmer vil sterkt understreke
at en løsning av fremtidens utfordringer i forhold til økte offentlige
utgifter på velferdssektoren, også må omfatte vilje til nytenkning
når det gjelder skattenivåets virkning på arbeidsdeltagelse og skaperlyst
i samfunnet. Ideologiske sperrer mot å bruke reduksjoner av skatt
som et vekstfremmende tiltak, slik vi har sett det fra de rød-grønne partiene
etter 2005 hvor ethvert forslag om skattestimulanser, særlig for
bedriftene, fremstilles som et anslag mot velferdssamfunnet, vil
til slutt kunne bli en møllesten om halsen på livskraften i det
verdiskapende Norge. En livskraft som vår felles fremtid og velferd
er avhengig av.
Disse medlemmer vil prioritere
lavere skatt for lave og vanlige lønnsinntekter for å stimulere tilbudet
av arbeidskraft, gjennom økt minstefradrag og høyere innslagspunkt
for toppskatt. Disse medlemmer vil peke på at Norge
er et av ganske få land i Europa som diskriminerer nasjonalt, privat
eierskap gjennom formuesskatt. For å legge til rette for et sterkere
og mer mangfoldig eierskap i norske bedrifter og for å trygge arbeidsplassene,
vil disse medlemmer fjerne formuesskatten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
for øvrig til sine merknader under avsnitt 1.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre vil peke på at det er et betydelig potensial
i å få mer ut av ressursene gjennom modernisering av offentlig sektor.
Dette arbeidet var godt i gang under sentrum–Høyre-regjeringen, men
har nesten stoppet opp under regjeringen Stoltenberg II.
På lang sikt avhenger økonomisk velferd av teknologisk
framgang og tilgangen på og anvendelsen av produksjonsressurser.
Erfaringsmessig utvikler imidlertid ikke verdiskaping og ressursutnyttelse
seg jevnt over tid. Slike svingninger i ressursutnyttelsen kan gi
redusert velferd, først og fremst som følge av arbeidsledighet og
annen underutnyttelse av ressursene i økonomien.
Variasjoner i ressursutnyttelsen over tid skyldes vanligvis
endringer i samlet etterspørsel. Vi har mange eksempler på at svingninger
i husholdningenes etterspørsel og i investeringene i oljevirksomheten
og i fastlandsnæringene har slått ut i variasjoner i produksjon
og sysselsetting. Som en liten, åpen økonomi er Norge også påvirket
av endringer i etterspørsel og priser på verdensmarkedet og av utviklingen
i internasjonale finansmarkeder. Den internasjonale finanskrisen kan
påvirke norsk økonomi både gjennom lavere etterspørsel fra utlandet
og ved at prisene på viktige norske eksportprodukter faller. Samtidig kan
aktiviteten i økonomien bli påvirket av at tilgangen på kreditt
blir strammet til.
Økonomiens evne til omstilling er viktig for hvor
raskt ressurser som blir ledige, fanges opp i annen virksomhet og
dermed også for verdiskapingen på lang sikt. God omstillingsevne
kan dermed avlaste den makroøkonomiske politikken. Høy verdiskaping
per arbeidet time i fastlandsøkonomien tyder på at vi i Norge har
lykkes rimelig godt med å omfordele ressurser til de næringene der
de kaster mest av seg. Erfaringer viser at omstillinger som fører
til nedbemanninger og bedriftsnedleggelser, normalt ikke påvirker
de framtidige jobb- og inntektsmulighetene til de som mister jobben. Enkelte,
særlig eldre arbeidstakere, kan imidlertid falle ut av arbeidsstyrken
for godt. En aktiv arbeidsmarkeds- og inkluderingspolitikk, sammen
med trepartssamarbeid både på lokalt og nasjonalt plan, kan motvirke
slik varig utstøting fra arbeidsmarkedet og dermed styrke omstillingsevnen.
Retningslinjene for den økonomiske politikken understreker
at både finans- og pengepolitikken må bidra til en stabil utvikling
i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene legger stor vekt
på at petroleumsinntektene fases gradvis inn i norsk økonomi til
et opprettholdbart nivå, om lag i takt med forventet realavkastning
av Statens pensjonsfond – Utland. Gjennom å skape forutsigbarhet
om innfasingen, bidrar retningslinjene til å forankre forventningene
i valutamarkedet. De såkalte automatiske stabilisatorene får lov
til å virke ved at statens utgifter frikoples fra konjunkturelle
svingninger i skatter, avgifter og stønader. Retningslinjene åpner
også for aktiv bruk av budsjettet for å motvirke konjunktursvingninger.
Retningslinjene for pengepolitikken innebærer at
Norges Banks rentesetting skal rettes inn mot en årsvekst i konsumprisene
som over tid er nær 2,5 pst. På kort sikt skal pengepolitikken bidra
til å stabilisere produksjon og sysselsetting. Sammen med retningslinjene
for plasseringen av Statens pensjonsfond – Utland, ivaretar rammeverket
de særlige utfordringene i stabiliseringspolitikken som knytter
seg til petroleumsvirksomheten.
OECD-studier viser at det er en positiv sammenheng
mellom et godt stabiliseringspolitisk rammeverk og høy økonomisk
vekst. Velfungerende arbeidsmarkeder, produktmarkeder, kreditt-
og kapitalmarkeder samt veltilpasset finans- og pengepolitikk, er
viktige "støtdempere" på utslag i den samlede ressursutnyttelsen
ved midlertidige endringer i etterspørselen.
Den internasjonale finanskrisen har ført til
økt usikkerhet og svakere utsikter for norsk økonomi på kort sikt.
Stor handlefrihet i finanspolitikken og et godt rammeverk for den
økonomiske politikken gjør at Norge står godt rustet til å møte
de utfordringer som følger av den internasjonale finanskrisen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at økonomisk
vekst og velferd på lang sikt er avhengig av tilgang på arbeidskraft
og kapital. Det vil dessutan vere svært viktig kor godt vi klarer
å bruke desse ressursane. På kort sikt vil aktiviteten variere rundt
den langsiktige vekstbana. Auka arbeidsløyse som følgje av ein periode med
lågare aktivitet i økonomien, medfører kostnader både for den enkelte
som blir ramma og for samfunnet. Fleirtalet viser
til at den økonomiske politikken mellom anna er innretta for å jamne
ut slike svingingar. Det er derfor vi har ein fleksibel handlingsregel
som tillet at vi i ein nedgangskonjunktur, slik vi no er inne i,
kan bruke meir enn 4 pst. av avkastninga av Statens pensjonsfond
– Utland. Motstykket er at vi i gode tider må bruke mindre enn pårekna
realavkastning på 4 pst. av det nemnde fondet. Samtidig er pengepolitikken
førstelinjeforsvaret for å møte eit tilbakeslag i økonomien.
Fleirtalet vil understreke kor
viktig det er å ha eit omstillingsdyktig næringsliv. Fastlåsing
av næringsstrukturar som ikkje er levedyktige, vil hindre nyskaping
og vekst. Den norske samfunnsmodellen, med gode tryggingsnett for
dei som misser jobbane sine, gjer det lettare å få til nødvendig
omstilling. Fleirtalet poengterer at utdanning, forsking
og innovasjon er viktig å satse på for å få til auka verdiskaping
framover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under avsnitt 1.2.
Den nordiske velferdsmodellen har vist seg svært
vellykket i møte med en omskiftelig verden. I tiden framover kan
den likevel bli utfordret, særlig av de store forventede endringene
i befolkningssammensetningen og av de ønsker om et bedre velferdstilbud
og mer fritid som erfaringsmessig følger med et høyere inntektsnivå. På
lang sikt kan bærekraften i offentlige finanser bli satt på prøve.
Analysene i stortingsmeldingen underbygger at tiltak
for å stimulere arbeidstilbudet, slik at flere deltar i yrkeslivet,
kan bidra vesentlig til å møte utfordringene for offentlige finanser.
Tiltak som legger til rette for at flere velger arbeid framfor trygd,
vil gi særlig store bidrag til bedret velferd. Endringer i skatte-
og pensjonssystemet som øker den økonomiske gevinsten for den enkelte ved
å arbeide, er viktige for å motivere til arbeid. Pensjonsreformen
vil bidra til at det blir lønnsomt for den enkelte å stå lenger
i arbeid ved for eksempel å kombinere arbeid med pensjon. For at
dette skal bli en reell mulighet for stadig flere, er det nødvendig
med en sterkere innsats for et godt arbeidsmiljø for alle og for
mer systematisk etter- og videreutdanning gjennom yrkeslivet. Tiltak
som øker kompetansen og forebygger helseskader, bidrar også til
å øke deltakelsen i yrkeslivet og til å redusere utgiftene til flere
av velferdsordningene.
Ved siden av alderspensjonene representerer ordningene
for syke og uføre de største overføringene til husholdningene. Både
den demografiske utviklingen og økt overgang til helserelaterte
ordninger for ulike alderstrinn har ført til sterk vekst i disse
overføringene over en lengre periode. Bedre samordning mellom trygd, arbeidsformidling
og sosialhjelp gjennom ny arbeids- og velferdsforvaltning (Nav)
kan bidra til å få flere stønadsmottakere i arbeid. Det må motiveres
til yrkesaktivitet der dette er et mulig alternativ, og arbeidsgivere
må se seg tjent med å sysselsette personer med redusert arbeidsevne. Utformingen
og praktiseringen av kravene som stilles til den enkelte stønadsmottaker
og regler som påvirker den reelle kompensasjonsgraden til ordningene,
må også understøtte arbeidslinja.
Innvandringspolitikken skal sikre en regulert
innvandring i samsvar med nasjonale prioriteringer. Den skal samtidig
ivareta internasjonale forpliktelser og humanitære hensyn. Økt arbeidsinnvandring
fra nye EU-land har samlet sett vært en klar fordel for norsk økonomi
de siste årene. Innvandring av grupper med høy yrkesdeltakelse bidrar
på kort sikt til å redusere flaskehalser i økonomien. Samtidig bedres
balansen mellom yrkesaktive og yrkespassive, og dermed også offentlige
finanser. På lang sikt kan imidlertid ikke arbeidsinnvandring forventes
å avhjelpe de statsfinansielle utfordringene knyttet til aldringen
av den norske befolkningen, siden også arbeidsinnvandrerne blir
eldre, og det blir flere å dele petroleumsformuen på.
Det er viktig å få mest mulig igjen for ressursene som
benyttes i offentlig sektor. Fornying av offentlig sektor kan bidra
til at ressursene brukes mer effektivt. Analyser av enkeltsektorer
innen offentlig sektor i Norge antyder et klart potensial for effektivisering
dersom alle tjenesteleverandører blir like effektive som de beste
innen de enkelte områdene. Systematisk kartlegging av og informasjon
om effektivitet, resultater og brukertilfredshet kan bidra til en
utvikling i denne retningen. Hensikten er å tilpasse tjenestene
til det brukerne etterspør, og utvikle og ta i bruk smartere og
mer effektive løsninger.
Økt innslag av brukerbetaling reduserer behovet for
offentlig finansiering for et gitt omfang av tjenestene. Brukerbetaling
kan også medvirke til at etterspørselen etter tjenestene gir et
bedre bilde av de underliggende behovene enn dersom det er gratis
eller nær gratis å benytte et tilbud. En vesentlig økning i brukerbetalingene
ville imidlertid kreve at det ble innført betalingsordninger innenfor
store tjenesteområder som helse og høyere utdanning. Dette kan ha
vesentlige og uheldige fordelingsvirkninger som ikke uten videre
kan motvirkes ved behovsprøving. Tiltak som sikter mot å skjerme
svake grupper fra økt brukerbetaling, vil gjøre betalingsordningene mindre
universelle og mer kompliserte. Slike tiltak kan også svekke de
økonomiske motivene til å arbeide.
Norge har et relativt høyt skattenivå i internasjonal
sammenheng, selv om nivået er høyere både i Sverige og Danmark.
Gjennomgående bredere skattegrunnlag og skattlegging av grunnrenten
i petroleumssektoren trekker isolert sett i retning av at Norge
kan tåle et noe større samlet skattetrykk enn andre land. Det er
likevel grenser for hvor store skatteøkninger som kan gjennomføres
uten risiko for å svekke arbeidsinnsats og verdiskaping. Internasjonaliseringen
og det nære økonomiske samkvemmet med andre land begrenser dessuten
mulighetene for å beskatte kapitalinntekter og andre mobile skattegrunnlag vesentlig
høyere enn i dag.
Komiteen viser til
brev frå finansministeren dagsett 22. april 2009 med svar på spørsmål
frå Arbeidarpartiet om ny informasjon vedkommande langsiktige framskrivingar.
Det går fram av brevet at marknadsverdien av Statens pensjonsfond
– Utland, som følgje av den internasjonale finanskrisa, har utvikla
seg klart svakare enn det som er lagt til grunn i Perspektivmeldinga.
I lys av denne utviklinga synest berekningane i meldinga av finansieringsbidraget
frå Statens pensjonsfond – Utland å vere vel optimistiske. Lågare
finansieringsbidrag frå Pensjonsfondet vil isolert sett innebere
eit tilsvarande auka langsiktig inndekningsbehov i offentlege finansar. Samtidig
har bruken av oljeinntekter over budsjettet auka vesentleg i 2009
som følgje av den finanspolitiske tiltakspakka som blei vedteken
i Stortinget 13. februar 2009.
Komiteen vil peike på at den
auka oljepengebruken har vore nødvendig for å dempe verknadene av
den økonomiske krisa. Komiteen vil vidare understreke
at utviklinga dei siste månadene viser kor usikre anslaga for staten
sine utgifter og inntekter er.
Komiteen meiner at tiltak for
å stimulere arbeidstilbodet slik at fleire deltek i yrkeslivet,
i vesentleg grad kan medverke til å møte dei langsiktige utfordringane
for offentlege finansar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil peike
på at sjølv om inntektene og levestandarden i hushalda vil auke
kraftig, er det truleg grenser for kor mykje skattenivået kan aukast
før det vil svekkje arbeidsinnsats og verdiskaping. Ein vesentleg
auke i brukarbetalingane innanfor store tenesteområde vil føre til
auka forskjellar og svekkje dei breie universelle fellesskapsløysingane
som samfunnsmodellen vår byggjer på. Fleirtalet er
derfor einig i at brukarbetaling skal haldast på eit lågt nivå.
Fleirtalet sluttar seg dessutan
til det synet at det truleg finst eit stort effektiviseringspotensial innanfor
offentleg sektor. Fleirtalet vil likevel understreke
at omstilling og fornying må skje i samarbeid med dei tilsette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Regjeringen møter de fleste
samfunnsutfordringer med å bevilge mer penger over de offentlige
budsjettene, og de fleste utfordringer med bortforklaring om at
det aldri har blitt bevilget mer. Skritt for skritt øker Regjeringen
statens makt og omfang i samfunnet uten at resultatene blir bedre
for borgerne. Samtidig blir det mindre rom for frivillige organisasjoner
og ideelle og private aktører. Moderniseringen av offentlig sektor
har stoppet helt opp. I sum bidrar Regjeringens "statliggjøring"
av stadig flere sektorer og oppgaver til at mange får både dårligere tilbud
og mindre valgfrihet. Den helt nødvendige modernisering av offentlig
sektor har stoppet helt opp. Et eksempel er at det blir mindre konkurranse
mellom offentlige og private tjenesteleverandører fordi Regjeringen
reverserte regjeringen Bondevik IIs forslag om å innføre nøytral
moms i staten. Disse medlemmer vil legge til rette
for økt konkurranse mellom private og offentlige aktører gjennom
like konkurransevilkår. Det betyr ikke nødvendigvis at offentlige
oppgaver skal privatiseres. Hensikten er å vri ressurser fra byråkrati
til velferd, fra papirflytting til omsorg og utdanning.
Modernisering og omstilling av staten burde
etter disse medlemmers syn hatt førsteprioritet for
Regjeringen de siste årene. Det er tre hovedgrunner for det. For
det første burde de gode økonomiske tidene vi har vært gjennom vært
det beste tidspunkt for å gjøre nødvendig omstilling, og for å gjøre
omstillingen mindre smertefull for de berørte. For det andre er
mangelen på arbeidskraft i et langsiktig perspektiv landets største
utfordring. Og for det tredje vet vi at velferdssamfunnet allerede
er inne i et forventningsgap, der folks krav til kvalitet på offentlige tjenester
overgår vår mulighet til å levere.
Det ytes stor innstats fra ansatte i offentlig
sektor, som vi alle er avhengige av. Men systemene må reformeres
både for å bedre tjenestene for borgerne og for å gjøre offentlig
sektor til en mer attraktiv arbeidsplass. Å ta i bruk ny teknologi
i offentlig sektor er en del av dette. Bedre samordning mellom forvaltningsnivåer
og forenkling er en annen del av det. I tillegg mener disse
medlemmer at det er en del å hente på å utfordre offentlig
sektor på å konkurrere mer, både med seg selv og med andre.
Disse medlemmer viser til at
modernisering og omstilling av offentlig sektor er helt nødvendig
for å skape rom for bedre velferdstjenester. Derfor mener disse
medlemmer at det må gjøres omfattende strukturpolitiske
grep som øker produktivitet og bidrar til bedre resultater og tilbud
for borgerne. En slik strukturendring er å gjøre kommunene sterkere
og sette dem i stand til å ta over ansvar for oppgaver som i dag
er statlige og sentraliserte. En slik reform krever imidlertid en
ny kommunestruktur med større kommuner som får og kan ta større
ansvar enn dagens kommuner, spesielt innenfor velferdstjenester.
Dette perspektivet deles også av sentralbanksjefen,
som i forbindelse med finanskomiteens høring om Kredittmeldingen
2007 sa følgende:
"Det har ikke skjedd mye nytt de senere årene som
kan fyre opp under produktivitetsveksten, vil jeg vel mene, på strukturpolitikkens
område."
Han understreket på høringen gjentatte ganger
at det er stort rom for modernisering av offentlig sektor.
Det er åpenbart at vi gjennom konkurransepolitikken,
gjennom modernisering av offentlig sektor og mer bruk av Offentlig
Privat Samarbeid kunne ha løst flere oppgaver, raskere og bedre. Erfaring
med bl.a. konkurranseutsetting viser også at det ofte gir bedre
og mer varierte tjenester for innbyggerne.
Disse medlemmer vil – på tross
av at vi er i en forhåpentligvis midlertidig nedgangskonjunktur
med økt arbeidsledighet – peke på at en av de største utfordringene
vi vil ha, er at Norge trenger flere hender i arbeid. Vi mangler
ikke penger. Da er det behov for å gjennomføre strukturreformer
som innebærer at vi får flere hender, både ved å hjelpe flere som
står utenfor arbeidsmarkedet, inn på arbeidsmarkedet, og ved å stimulere
til mer arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg noe undrende til at man i Perspektivmeldingen, i motsetning
til i andre sammenhenger, ikke skiller mellom arbeidsinnvandring
og innvandring for øvrig. For disse medlemmer fremstår
det som om man her søker å tilsløre de reelle kostnadene og virkningene av
innvandring utover den innvandring vi har som en konsekvens av våre
forpliktelser etter EØS-avtalen. Mens det er allment akseptert at såkalt
arbeidsinnvandring medfører økt verdiskaping i kongeriket, er alle
empiriske data man har mht. innvandring fra land utenfor den vestlige
kulturkrets entydig negative hva nettobidrag til fellesskapet angår,
både på kort og på mellomlang til lang sikt. Disse medlemmer viser
i den forbindelse blant annet til en rapport foretatt av Næringslivets
Hovedorganisasjon (NHO) som advarer mot at hele oljeformuen kan gå
tapt dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, og understreker
at dersom den relative andelen av yrkesaktive går ned med 7 pst., vil
effekten av oljeinntektene til fastlandsøkonomien bli nullet ut. Disse
medlemmer viser til at innvandrerbefolkningen totalt sett
har 12,7 pst. lavere delaktighet i yrkeslivet enn befolkningen for
øvrig. Videre viser en rekke beregninger fra fremtredende akademikere,
blant andre professor i sosialøkonomi Kjetil Storsletten, at innvandrernes
bidrag til norsk økonomi er negativt.
Disse medlemmer tar til etterretning
at Regjeringen forventer en dramatisk nedgang i innvandringen i
valgåret 2009 og de påfølgende år. Disse medlemmer antar
at det i denne analyse er finanskrisen man tar konsekvensene av,
og ikke at man varsler en ny innvandringspolitikk eller forskutterer
et regjeringsskifte. Disse medlemmer vil påpeke at
man dermed anslår at nettokostnaden ved innvandringen vil øke i
forhold til de prognoser man legger til grunn ved å sammenblande
arbeidsinnvandring og annen innvandring, da det formodentlig er
en dramatisk nedgang av arbeidsinnvandrere man her ser for seg som
en konsekvens av finanskrisen og lavere økonomisk aktivitet. Disse
medlemmer viser til at enhver statistikk for arbeidsmarkedet
viser at gode tider fører til at flere mennesker kommer inn på arbeidsmarkedet.
Det følger av dette at innvandrerbefolkningens yrkesaktivitet må
ventes å synke som en konsekvens av finanskrisen. Konsekvensen blir da
at nettokostnaden ved innvandring vil stige så lenge som dagens
innvandringspolitikk videreføres. Disse medlemmer er
av den oppfatning at den utvikling som skisseres i Perspektivmeldingen
ikke er bærekraftig.
Disse medlemmer savner analyser
i Perspektivmeldingen om hvilke trusler det norske velferdssamfunnet
står overfor. Historien viser at man vanskelig kan forvente en positiv
lineær utvikling av det offentlige velferdstilbudet til befolkningen.
Disse medlemmer viser til at
det i meldingen kapittel 4 ikke er berørt forhold omkring den demografiske
utvikling av befolkningsgrupper i Norge, noe som erfaringsmessig
kan svekke balansen mellom hvor stor andel av befolkningen som deltar
i arbeidslivet og hvor mange som ikke deltar. I 1970 hadde 0,1 pst.
av befolkningen i Norge bakgrunn fra et ikke-vestlig land. I 2008 hadde
denne andelen steget til 5,2 pst. En prognose basert på utviklingen
mellom 1970 og 2008 viser en fordobling hvert 10. år, eller en vekst som
har vært 25 ganger høyere enn den etnisk norske befolkningen. Ut
av dette kan vi konstatere at veksten i antall ikke-vestlige innvandrere
er eksponentiell, noe som i særlig grad skyldes en naiv familiegjenforeningspolitikk,
og i særlig grad Regjeringens feilslåtte politikk knyttet til henting
av ektefeller i opprinnelseslandet. Da grupper fra de fleste ikke-vestlige land
har en klart lavere yrkesdeltagelse enn etniske nordmenn og innvandrere
fra vestlige land, kan det ikke være tvil om at Norge står overfor store
utfordringer, noe som åpenbart burde vært drøftet i meldingen.
Disse medlemmer vil fremheve
at den viktigste oppgaven i et langsiktig perspektiv er å sikre Norge
en bærekraftig utvikling. Alle tiltak må sees i lys av dette perspektivet,
og analysen må konsentreres om hvilke utviklingstrekk som er funksjonelle
eller dysfunksjonelle i denne sammenheng. Selv et relativt rikt
land som Norge har begrensede ressurser. Dette innebærer at Norge
ikke har noen reell mulighet til å opptre som sosialkontor for verdenes
trengende uten i betydelig grad å måtte redusere velferdstilbudet til
landets borgere.
Disse medlemmer registrerer at
Perspektivmeldingen overhodet ikke drøfter eller problematiserer
den meget negative kriminalitetsutviklingen i Norge. Ei heller er problemene
knyttet til det økende misbruket av narkotika behandlet. Begge forhold
influerer på samfunnsutviklingen, og innebærer betydelige utfordringer.
Disse medlemmer er glade for
at Regjeringen erkjenner at infrastrukturinvesteringer kan bli et konkurransefortrinn
for Norge, men vil påpeke at situasjonen i dag er den stikk motsatte. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til sine merknader om samferdsel i kapittel
1.3 om infrastrukturfond og massive samferdselsinvesteringer.
Både naturgrunnlaget og økonomien er utsatt
for påvirkninger utenfra. Naturgrunnlaget trues blant annet av alvorlige
globale miljøproblemer som klimaendringer, tap av naturmangfold
og spredning av miljøgifter. Miljøutfordringene må møtes gjennom
nasjonal politikk og ved at Norge erpådriver for ambisiøse internasjonale avtaler.
Globaliseringen av verdensøkonomien gjør at evnen til å gjennomføre
omstillinger blir viktig for å sikre høy verdiskaping og sysselsetting.
Norsk økonomi blir også sterkt påvirket av utviklingstrekk i vårt
eget land. Aldringen av befolkningen fører til at utgiftene til
pensjoner og helse- og omsorgstjenester legger beslag på en økende
del av verdiskapingen.
Regjeringen vil møte disse utfordringene med politisk
styring og ved å samarbeide med alle krefter som vil bidra til å
bygge et bedre samfunn. Regjeringen vil legge vekt på:
å videreutvikle vår
samfunnsmodell der det fortsatt skal legges stor vekt på gode fellesskapsløsninger.
Dette er viktig for å sikre like muligheter for alle, en rettferdig
inntektsfordeling og god omstillingsevne, også når befolkningens
sammensetning endres. For å komme fram til gode felles løsninger
på framtidens utfordringer, vil Regjeringen videreføre et godt samarbeid
med partene i arbeidslivet.
å arbeide for sterke globale institusjoner.
Spesielt viktig er det å få på plass en ny ambisiøs klimaavtale.
Både verdensøkonomien, utviklingslandene og Norge vil dessuten være
tjent med et styrket internasjonalt regelverk for finansinstitusjoner
og et regelverk som sikrer langsiktig forutsigbarhet for internasjonal
handel.
at Norge skal være foregangsland innen
miljø- og klimapolitikk. Dette innebærer at vi fører en offensiv
miljø- og klimapolitikk nasjonalt, blant annet gjennom sterk og
målrettet offentlig støtte til forskning og utvikling av ny klimateknologi, og
at vi overoppfyller våre internasjonale klimaforpliktelser.
å investere i de menneskelige ressursene.
Dette betyr at det satses på barn og unges oppvekst, på mer kunnskap
og på god forskning og utdanning. Utdanning og forskning av høy
relevans og internasjonal kvalitet er også viktig for framtidig verdiskaping.
å utvikle befolkningens arbeidsevne og
motivere til økt arbeidsinnsats. Regjeringen vil legge til rette
for et inkluderende arbeidsliv og et godt arbeidsmiljø. Det må lønne
seg å arbeide. Det er ønskelig å inkludere alle grupper i arbeidslivet, og
forholdene bør legges til rette for høy yrkesdeltaking både blant
kvinner og menn.
å investere i infrastruktur som gir samfunnet
god avkastning og øker den framtidige vekstevnen i alle deler av
landet. Dette gjelder blant annet lønnsomme investeringer i vei,
jernbane og elektronisk kommunikasjon.
å bedre økonomiens virkemåte. Regjeringen
vil blant annet bekjempe skatteunndragelser, legge økt vekt på grønne
skatter og videreutvikle et skattesystem som gir rettferdig fordeling
og god ressursbruk. Det må dessuten legges til rette for virksom
konkurranse i den delen av økonomien som er egnet for markedsløsninger.
Noen markeder må reguleres særskilt for å ivareta viktige samfunnshensyn
og for å oppnå effektiv konkurranse. Der det offentlige er produsent
og eier, må det sikres målrettet og effektiv styring.
å fornye og effektivisere offentlig sektor.
Ressursene må utnyttes best mulig, og tjenestene skal tilpasses
brukernes behov. Regjeringen vil legge vekt på å gi innbyggerne
bedre tjenester og sørge for en mer effektiv utnyttelse av ressursene i
offentlig sektor.
å føre en helhetlig næringspolitikk som
bidrar til nyskaping, god omstillingsevne og høy verdiskaping. Utfordringene
knyttet til nedgangen i virksomheten på sokkelen må møtes ved å
føre en ansvarlig økonomisk politikk, fremme tiltak for å bedre
økonomiens virkemåte og satse på blant annet utdanning, forskning
og infrastruktur. Samtidig må det benyttes målrettede virkemidler
for å legge til rette for næringsutvikling i alle deler av landet.
å vri ressursinnsatsen fra reparasjon til
forebygging. Regjeringen vil arbeide med å motvirke skader og satse
mer på tiltak som kan avverge at mange støtes ut av arbeidslivet.
Eksempelvis kan det være mye å hente på tidlig hjelp til svake elever
i grunnutdanningen, og på en tidlig oppfølging fra det offentlige
og frivillige organisasjoner overfor utsatt ungdom. Forebyggende tiltak
vil øke livskvaliteten for mange og bidra til å begrense utgiftene
til flere av velferdsordningene.
Den økonomiske politikken skal være bærekraftig.
Den skal gi en rimelig generasjonsmessig balanse, og det offentlige
velferdstilbudet skal kunne opprettholdes på lang sikt. Bruk av
handlingsregelen for finanspolitikken sikrer at også dagens unge
og framtidige generasjoner får glede av petroleumsinntektene. Den
økonomiske politikken skal bidra til fortsatt økonomisk vekst og
til at veksten skjer innenfor rammen av naturens tålegrenser.
Med den oljeprisen som legges til grunn i stortingsmeldingen,
kan handlingsregelen (4-prosentbanen) åpne for at bruken av oljeinntekter
blir trappet kraftig opp fram mot 2020. Deretter kan det oppstå
et behov for å stramme inn som følge av økende offentlige utgifter
til en aldrende befolkning og lavere vekst i fondskapitalen. Dersom
en i perioder med rask vekst i fondskapitalen og en balansert utvikling
i norsk økonomi legger bruken av oljepenger i underkant av 4-prosentbanen,
vil behovet for å finne nye inntekter eller dempe utgiftene etter
2020 bli redusert.
En aldrende befolkning stiller offentlige finanser overfor
store utfordringer. Regjeringen mener at et hovedsvar på disse utfordringene
må være å stimulere til høy yrkesdeltakelse ved å satse på arbeidslinja
i velferdspolitikken og ved en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Tiltak
som legger til rette for at flere velger arbeid framfor trygd, kan bidra
vesentlig til å lette finansieringsbyrden. Pensjonsreformen og arbeids-
og velferdsreformene, herunder ny arbeids- og velferdsforvaltning,
er sentrale elementer i denne strategien. For å motvirke overgang
fra arbeid til trygd, er det viktig å sørge for et inkluderende
arbeidsliv for alle, uavhengig av kjønn, alder, funksjonsevne og
etnisk bakgrunn. Den enkeltes ressurser og arbeidsevne skal utvikles
og benyttes i aktivt arbeid.
Tiltak som gir stor arbeidsstyrke og en effektiv offentlig
sektor, kan bidra til å trygge en videreføring av vår velferdsmodell
som er basert på gode og universelle fellesskapsløsninger. Dersom
en ikke lykkes godt nok med dette, kan det skape press for å øke
skatte- og avgiftsnivået. Med et relativt høyt skattenivå i utgangspunktet, er
det grenser for hvor mye skattene kan økes uten risiko for å svekke
arbeidsinnsats og verdiskaping. Økt innslag av brukerbetaling kan
også bidra til å redusere finansieringsbehovet og vil medvirke til
at etterspørselen etter tjenestene gir et bedre bilde av de underliggende
behovene. Samtidig kan økt vekt på brukerbetaling undergrave fellesskapsløsningene
og skape nye forskjeller. Regjeringens politikk er basert på at brukerbetaling
skal holdes på et lavt nivå.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Venstre, er einig i den politikken som blir skissert i meldinga
for å møte utfordringane på lang sikt. Særleg vil fleirtalet understreke
kor viktig det er å utvikle vidare samfunnsmodellen vår der det
blir lagt stor vekt på gode fellesskapsløysingar. Dette er avgjerande
for å sikre like sjansar for alle, ei rettferdig inntektsfordeling
og god omstillingsevne.
Komiteen vil peike
på kor viktig det er å få på plass ein ny klimaavtale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under avsnitt 1.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener at det økte handlingsrommet som oljeinntektene
gir det norske samfunnet, må prioriteres til investeringer i kunnskap
og forskning, infrastruktur og konkurransefremmende tiltak for å
styrke langsiktig vekstevne, som bedre skattebetingelser for verdiskaping
i næringslivet. I tillegg mener disse medlemmer at
miljøinvesteringer som kan bidra til å skape en bærekraftig utvikling,
må prioriteres innenfor det økte handlingsrommet. Videre bør det etableres
et særlig rapporteringssystem i de årlige budsjettdokumentene for
hvordan veksten i oljepengene disponeres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn
for fremtidige budsjettforslag at de økte bevilgningene handlingsregelen
årlig tilfører statsbudsjettet, skal brukes til å øke vekstevnen
i norsk økonomi gjennom satsing på forskning og utdanning, vei og
annen infrastruktur, miljøinvesteringer og vekstfremmende skattelettelser."
"Stortinget ber Regjeringen fra Nasjonalbudsjettet
for 2010 etablere et særlig rapporteringssystem i de årlige budsjettdokumentene
for hvordan veksten i oljepengene disponeres."
Forslag frå Høgre og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn for fremtidige
budsjettforslag at de økte bevilgningene handlingsregelen årlig
tilfører statsbudsjettet, skal brukes til å øke vekstevnen i norsk økonomi
gjennom satsing på forskning og utdanning, vei og annen infrastruktur,
miljøinvesteringer og vekstfremmende skattelettelser.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fra Nasjonalbudsjettet
for 2010 etablere et særlig rapporteringssystem i de årlige budsjettdokumentene
for hvordan veksten i oljepengene disponeres.
Komiteen viser til
meldinga og merknadene og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 9 (2008–2009) – Perspektivmeldinga
2009 – blir å leggje ved protokollen.
"I Finansdepartementets brev av 2. april d.å. vedrørende
trykkfeil mv. i Perspektivmeldingen 2009, vises det til at det etter
at Perspektivmeldingen ble lagt fram, er kommet ny informasjon om
utviklingen i markedsverdien av Statens pensjonsfond – Utland. Hvilken
betydning har dette for vurderingene av utfordringene i finanspolitikken
i årene framover?"
Analysene i Perspektivmeldingen 2009 viser at vi
etter hvert vil stå overfor store utfordringer i den økonomiske
politikken som følge av en aldrende befolkning. I referanseforløpet
anslås det udekkede finansieringsbehovet i 2060 til om lag 3 1/4
pst. av BNP for Fastlands-Norge. Det er betydelig usikkerhet knyttet
til langsiktige framskrivinger av utviklingen i norsk økonomi og
offentlige finanser, slik det også understrekes i meldingen. På
denne bakgrunnen ble det i meldingen presentert beregninger med
alternative forutsetninger om utviklingen i bl.a. oljepriser, fondsavkastning,
produktivitet og yrkesdeltaking. Disse beregningene viste at konklusjonen
om et gradvis økende inndekningsbehov på lang sikt er forholdsvis
robust.
Analysene i Perspektivmeldingen tok utgangspunkt
det finanspolitiske opplegget i Nasjonalbudsjettet 2009. Som følge
av den internasjonale finanskrisen har markedsverdien av Statens
pensjonsfond – Utland utviklet seg klart svakere enn lagt til grunn
i Nasjonalbudsjettet 2009. I St.meld. nr. 37 (2008-2009) Om endringer i statsbudsjettet 2009 med tiltak
for arbeid ble markedsverdien av Statens pensjonsfond – Utland
ved utgangen av 2009 anslått til 2 350 mrd. kroner, som er 445 mrd.
kroner lavere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2009 og Perspektivmeldingen
2009. Det er særlig tre forhold som bidro til denne nedjusteringen:
Svak
utvikling i internasjonale finansmarkeder. Som følge av svakere
krone var fondskapitalen ved utgangen av 2008 om lag som anslått
i Nasjonalbudsjettet 2009, til tross for en svært svak utvikling
målt i utenlandsk valuta. Hittil i år har imidlertid kronen styrket
seg, samtidig som den svake utviklingen i finansmarkedene har fortsatt. Dette
trekker ned markedsverdien av fondet målt i norske kroner.
Lavere oljeinntekter. I
Nasjonalbudsjettet 2009 og Perspektivmeldingen 2009 ble det lagt
til grunn at oljeprisen gradvis ville falle fra 585 kroner per fat
i 2008 til et langsiktig prisleie på 400 kroner (2009-priser) i
2010. Nedgangen har imidlertid blitt større og er kommet mye raskere
enn lagt til grunn i fjor høst. Prisen i fjor ble 527 kroner per
fat, og i St.meld. nr. 37 (2008-2009) ble prisen anslått til 350
kroner per fat for 2009. Lavere oljeinntekter gir mindre overføring
til fondet.
Økt uttak fra fondet. Stortinget
vedtok 13. februar en finanspolitisk tiltakspakke som innebar en økning
i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på 28,5 mrd. kroner.
I tillegg svekkes budsjettet av lavere skatteinntekter og økte utgifter
til ledighetstrygd som følge av svakere konjunkturer (såkalte automatiske
stabilisatorer). I St.prp. nr. 37 (2008-2009) ble det oljekorrigerte
underskuddet, som dekkes inn ved en overføring fra Statens pensjonsfond
– Utland, anslått til 96,7 mrd. kroner i 2009, mot 48,7 mrd. kroner
i Nasjonalbudsjettet 2009.
Når bruken av petroleumsinntekter følger handlingsregelen,
vil pensjonsfondet gi et varig bidrag til finansieringen av offentlige
velferdsordninger. I Perspektivmeldingen 2009 ble finansieringsbidraget,
målt ved forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland,
anslått å øke fra 3 1/2 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2007 til
en topp på 9 1/2 pst. rundt midten av 2020-tallet for deretter å
avta til 7 pst. i 2060.
I Perspektivmeldingen 2009 understrekes det
at anslagene for statens utgifter og inntekter er usikre. Blant
annet har vi erfaring for at både oljepriser og finansavkastning
svinger over tid. Perioder med lave petroleumspriser og lave priser på
internasjonale verdipapirer blir ofte etterfulgt av perioder med
høyere priser. Noe av den samme mekanismen skal gjelde for handlingsregelen,
slik at år med større uttak fra fondet enn 4 pst.-banen vil bli
oppveid av påfølgende år med lavere uttak.
Virkningene og håndteringen av finanskrisen
har imidlertid i sum gitt så stor endring i fondets verdi at det
vil være for usikkert å regne med en slik ”automatisk” gjenoppretting.
Sett i lys av dette framstår beregningen av størrelsen på finansieringsbidraget
fra Statens pensjonsfond – Utland i Perspektivmeldingen nå som vel
optimistisk. Anslaget for fondskapitalen ved utgangen av 2009 i
St.prp. nr. 37 (2008-2009) innebærer isolert sett en nedjustering
av finansieringsbidraget fra Pensjonsfondet tilsvarende knapt 1
pst. av BNP for Fastlands-Norge. Dersom det teknisk legges til grunn
en realavkastning på 4 pst. i årene framover, en langsiktig oljepris
som forutsatt i Perspektivmeldingen og et uttak fra fondet i tråd
med handlingsregelen, vil det lavere utgangsnivået på fondskapitalen
innebære et varig lavere finansieringsbidrag fra Statens pensjonsfond
– Utland. Lavere finansieringsbidrag fra Pensjonsfondet vil isolert
sett innebære et tilsvarende økt langsiktig inndekningsbehov i offentlige
finanser.
Analysene i Perspektivmeldingen viste at handlingsregelen
kunne gi et vesentlig rom for økt oljepengebruk fram mot 2020. Utviklingen
i markedsverdien av fondet de siste månedene trekker isolert sett
i retning av at dette handlingsrommet nå er redusert. Samtidig er
bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet kraftig økt for å dempe
virkningene av den internasjonale finanskrisen på norsk økonomi.
Rommet for ytterligere økt bruk av oljeinntekter i årene framover fremstår
dermed som klart mer begrenset nå enn da Perspektivmeldingen ble
lagt fram.
Oslo, i finanskomiteen, den 7. mai 2009
Reidar Sandal |
leiar og ordførar |