Regjeringen mener at norsk utviklingspolitikk skal
være rettighetsbasert og tuftet på solidaritet. Den skal bidra til
at land får kontroll over egen utvikling og flere mennesker får
evnen til å ta kontroll over egne liv.
Bistand er ett viktig utviklingspolitisk virkemiddel.
Men skal norsk respons på komplekse utfordringer være god nok, må utviklingspolitikken
etter Regjeringens syn benytte seg av flere verktøy, herunder en
aktiv og gjensidig forsterkende bruk av bistand og diplomati og
en tettere kopling mellom utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og
andre norske politikkområder.
Meldingen analyserer hvilket handlingsrom, men
også ansvar, det enkelte utviklingsland har for å forme sin egen
framtid, og hvordan Norge kan støtte opp under viktige prosesser
med finansiering og kompetanse.
Regjeringen vil arbeide for at utviklingspolitikken
skal bidra til at globale organisasjoner og prosesser har et klart
utviklingsperspektiv som kan øke det nasjonale handlingsrommet der
det er nødvendig og styrke enkeltmenneskets posisjon der det er
påkrevet.
Meldingen benytter seg av begrepet globale fellesgoder
om en rekke forutsetninger for at et land kan ha en god utvikling
– stabilt klima, internasjonal fred og sikkerhet, kontroll over smittsomme
sykdommer, et velfungerende globalt finanssystem og liknende. Regjeringen
ønsker å bidra til en internasjonal politikk for å styrke de globale
godene og tar i meldingen til orde for at det utvikles et internasjonalt
system for å synliggjøre og føre oversikt over lands bidrag til
å finansiere disse.
Regjeringen mener at norsk utviklingspolitikk skal
rette seg inn mot klima, konflikt og kapital som rammevilkår for
utvikling og fattigdomsbekjempelse.
Regjeringen mener at de hindre som i dag eksisterer
i kampen mot fattigdom forsterkes av klimaendringene. Uten en internasjonal
innsats for å bistå utviklingslandene i prosessen for å tilpasse
seg slike endringer, vil den globale fattigdommen øke. Fra Regjeringens
side legges det vekt på at den norske innsatsen i kampen mot fattigdom
også skal være en del av løsningen på klimautfordringene.
Enorme klimagassutslipp vil etter hvert komme i
de store framvoksende økonomiene, som Kina og India. Stor befolkningsvekst
vil forsterke utfordringene. Etter Regjeringens syn må den rike delen
av verden i stor grad ta på seg ansvaret for klimaendringene, og
møte utfordringene for å vise at en klimavennlig økonomisk vekst
er mulig. Fattigere land, med langt lavere klimagassutslipp enn
våre, vil ikke sette sitt arbeid for vekst på vent av hensyn til
klimaproblemet. Derfor må Norge og andre rike land gjennom konkrete
tiltak gjøre det attraktivt for samarbeidsland å treffe klimaansvarlige
utviklingsvalg.
Regjeringen mener at Norge gjennom skogsatsingen
har tatt en ledende rolle internasjonalt for å bevare regnskogen
og at Norges initiativ spiller en viktig katalytisk rolle gjennom
å påvirke de multilaterale organisasjonene og andre land til å bidra
til et nødvendig, globalt fellesløft for å forebygge klimaendringer.
De konkrete tiltakene i skoginitiativet skal både legge grunnlag
for å få skog inn i en ny global klimaavtale, og støtte opp om nasjonale
utviklingsprosesser. Prosjekter for å bevare regnskogen skal styrke
livsvilkår og rettigheter til urbefolkningen og bevare økologisk
mangfold, samtidig som de bidrar til å redusere de globale klimagassutslippene.
Regjeringen har derfor valgt å bruke bistandsbudsjettet til denne
satsingen.
De fleste av dagens voldelige konflikter foregår i
fattige land. Voldelige konflikter representerer sikkerhetspolitiske
utfordringer for langt større områder og befolkninger enn dem som
umiddelbart er berørt. Naboland og hele regioner destabiliseres
og trekkes i verste fall direkte inn i konflikten. Enkelte av konfliktene
kan ha globale ringvirkninger. De sivile lidelsene ved voldelig
konflikt er enorme. Kvinner og barn er spesielt utsatt for overgrep
og seksualisert vold.
Humanitær innsats skal bidra til å redde liv
og lindre nød. En utvikling der sivilt personell like mye som militært
anses som angrepsmål, skaper nye dilemmaer.
Innsatsen for fred og forsoning bygger på respekt
for og fremme av menneskerettighetene.
Regjeringen mener at engasjementet for å løse konflikter
og bygge fred bidrar til å bekjempe fattigdom og å legge forholdene
til rette for utvikling. Regjeringen vil fortsette å prioritere innsats
i sårbare stater.
En raskt voksende verdensøkonomi har bidratt til
en dobling av utviklingslandenes samlede bruttoinntekt de siste
fem årene. Dette har gitt positive ringvirkninger i form av redusert
fattigdom og økt levestandard for millioner av mennesker. Finanskrisen
og en global lavkonjunktur vil føre til tilbakeslag i kampen mot
fattigdom. De fulle konsekvensene av finanskrisen lar seg ikke forutsi.
Regjeringen mener at utviklingsland må få større tilgang
til global kapital og verdiskapning og kontroll over egne økonomiske
ressurser og vil trappe opp arbeidet for å bidra til dette. Dette
kan blant annet skje gjennom å stimulere til økt handel, økte investeringer
og private overføringer fra migranter. På den annen side må man
effektivt bekjempe ulovlige kapitalstrømmer, som anslås å utgjøre
opptil fire tusen mrd. kroner årlig fra utviklingsland. Kampen mot
skatteparadiser vil her stå sentralt.
Bistand er etter Regjeringens syn en viktig
finansieringskilde for utvikling. Bistanden er unik fordi den representerer
en finansieringskilde som givere og mottakere selv kontrollerer,
og som dermed kan styres strategisk. Som et utviklingspolitisk virkemiddel
vil Regjeringen bruke bistanden taktisk for å sikre økt tilgang
til andre inntekter, og til å påvirke en nasjonal eller lokal utviklingsprosess.
Regjeringen vil sette søkelys på utviklingspolitiske
sider ved migrasjon. Migranter sender store beløp hjem til sine
opprinnelsesland. Migranter som returnerer til sine hjemland tar
med seg verdifull arbeidserfaring og kompetanse. På den annen side
har behov for arbeidskraft i vestlige land ført til tapping av kvalifisert
arbeidskraft fra mange utviklingsland. Regjeringen vil at Norge skal
være en aktiv pådriver for et internasjonalt rammeverk for etisk
forsvarlig rekruttering av helsepersonell i utviklingsland. Den
vil arbeide for å kunne legge forholdene til rette for bedre pengeoverføringer
til migrantenes hjemland og trekke migrantmiljøene tettere inn i
utviklingssamarbeidet.
Som et ledd i prosessen for en mer strategisk
utviklingspolitikk vil Regjeringen legge vekt på å benytte den enkelte
bistandskanals fortrinn. Videre må den norske innsatsen ses i sammenheng
med det de andre giverne bidrar med. For å øke den totale effektiviteten
av den globale bistanden må man sørge for god arbeidsdeling mellom
aktørene. Dette vil få konsekvenser for norsk politikk på bl.a.
følgende måter:
Der mange givere
er inne på samme sektor, og Norge ikke har spesiell kompetanse som
er etterspurt i samarbeidslandene, vil bistanden i hovedsak søkes
kanalisert gjennom de multilaterale organisasjonene. Dette er særlig
relevant for sektorer som helse og utdanning, og deler av for eksempel
styresett, landbruk og generell kapasitets- og institusjonsutvikling.
Stat-til-stat-bistanden skal i større grad
dreies mot områder der Norge har anerkjent kompetanse og der den
norske innsatsen er etterspurt av og gir merverdi for samarbeidslandet.
Følgende sektorer peker seg ut: klima, miljø og bærekraftig utvikling,
fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og
ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon.
Regjeringen vil gjennom aktivt styrearbeid
og finansiering av tiltak i de multilaterale organisasjonene løfte
områder av høy politisk prioritet. Dette gjelder først og fremst
klimapolitikken og skoginitiativet, ulike fredsinitiativ, likestilling, tiltak
knyttet til forvaltning av ikke-fornybare ressurser og arbeidet
mot ulovlig kapitalflukt.
Den gradvise dreiningen av bistand, gjennom alle
kanaler, mot land som er på vei ut av en voldelig konflikt og land
som har særskilte klimautfordringer, vil fortsette.
Miljø og klima er den sektoren som vil
øke mest på bistandsbudsjettet framover.