Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Siri A. Meling og Erna Solberg,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Åslaug Haga, og fra Venstre,
Anne Margrethe Larsen, deler Regjeringens intensjon om gjennom meldingen
å sette fokus på utfordringer og rammevilkår som gjør kampen mot
fattigdom mer krevende. Dette er også gjort i tidligere utviklingsmeldinger,
men denne meldingen ajourfører og utdyper analysene på utvalgte
områder innen meldingens fokusområder – klima, konflikt og kapital.
Komiteen vil understreke
at norsk utviklingspolitikk skal bidra til at alle mennesker får
en mulighet til å dekke grunnleggende behov. Utviklingspolitikk
handler om å legge forholdene til rette for den enkeltes mulighet
til å skape en ny framtid og for fattige land til å gjøre det samme
gjennom fattigdomsreduserende tiltak.
Komiteen viser til at det innledningsvis
i meldingen slås fast at verdens fattigdom ikke er tilfeldig, men
skyldes internasjonale maktstrukturer, dårlig politikk, undertrykking,
diskriminering og historisk utvikling og konflikt. For å skape en
mer samstemt politikk for utvikling er det nødvendig med en tettere
kobling mellom utviklings- og utenrikspolitikk, og komiteen presiserer
derfor at meldingen må ses i sammenheng med St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser,
ansvar og muligheter.
Ekstrem fattigdom er en av vår tids aller største utfordringer. Komiteen mener
FNs tusenårsmål (Millenium Development Goals – MDG) er det sentrale
mobiliseringsgrunnlaget for en felles kamp mot fattigdom, og vil
påpeke viktigheten av at verdenssamfunnet følger opp de forpliktende
tusenårsmålene. Det betinger at land og regioner har fred, velfungerende
stater, en åpen økonomi, velferdssamfunn, et fungerende arbeidsliv,
et bærekraftig miljø og politisk handlingsrom til å legge premisser
for egen utvikling.
Komiteen vil vise til at Norge
har tatt på seg et særskilt ansvar for tusenårsmålene som dreier seg
om barnedødelighet og mødrehelse. Komiteen vil vise
til at Norge over en 10-årsperiode skal bidra med 1 mrd. dollar
til tusenårsmålene 4 og 5. Komiteen vil også vise
til vaksinasjonsprogrammet GAVI og de globale fondene.
Komiteen viser til Innst. S.
nr. 93 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 35 (2004–2005) Felles kamp
mot fattigdom – med fokus på helse, utdanning og landbruk – som
et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til. Komiteen viser
videre til Innst. S. nr. 233 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 11 (2007–2008)
Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken, som
var et viktig skritt i en systematisk norsk tilnærming til behovet
for endring av maktforhold på alle nivåer.
Komiteen har merket seg at meldingen
følger opp føringer fra Stortinget, slik de bl.a. er synliggjort
i utenrikskomiteens budsjettinnstillinger, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009),
samt Innst. S. nr. 20 (2007–2008) innstilling fra utenrikskomiteen om
utviklingsministerens redegjørelse 8. juni 2007 om enkelte utviklingspolitiske
spørsmål.
Komiteen vil vise til at utviklingspolitikk
og bekjempelse av fattigdom er viktig også for vår egen framtid.
For å oppnå utvikling i fattige land kreves en overordnet og sammenhengende
bruk av virkemidler. Derfor er bistand bare en del av utviklingspolitikken. Komiteen bekrefter
betydningen av at bistanden gjøres mer målrettet og strategisk.
I en globalisert verden blir sammenhengen mellom
utvikling i fattige land og globale spørsmål stadig mer åpenbare. Komiteen vil
vise til at globale forhold utgjør viktige rammebetingelser for
nasjonal utvikling. Manglende utvikling i fattige land har globale
konsekvenser.
Også store geopolitiske endringer skaper et
annet handlingsrom for utvikling. Det er en framvekst av nye, viktige
aktører på den internasjonale arenaen. Kina og India spiller en sterkere
rolle både i asiatiske og afrikanske land, med betydelige investeringer
og pengeoverføringer. Komiteen vil også vise til
at det innen bistand etableres offentlige/private stiftelser slik som
de globale fondene for vaksiner, aids, malaria og tuberkulose. Det
er kommet nye arenaer for utviklingspolitisk dialog, som for eksempel Davos-møtene.
Finanskrisen, klimaendringene og borgerkriger utfordrer
kampen mot fattigdom. Komiteen har merket seg at
det sterke internasjonale engasjementet for å begrense klimaendringene
og arbeidet mot en ny klimaavtale har skapt et viktig handlingsrom
for å se fattigdom og klimaendringer i sammenheng. Det er de fattige
landene som rammes hardest av klimaendringene. Samtidig vil valg
av energiteknologi i framvoksende økonomier være avgjørende i kampen
mot klimaendringene, i tillegg til den nødvendige omlegging som
vil måtte finne sted i de rikere landene.
Også den globale sikkerhetssituasjonen har endret
seg betraktelig de siste årene, og synliggjort sammenhenger mellom
fattigdom, mangel på utvikling og internasjonal sikkerhet. Sikkerhet
er nødvendig for å skape utvikling, og utvikling er den beste garanti
for å sikre freden. Komiteen er enig i at det er
viktig å gripe disse mulighetene for å bidra til å styre de globale
rammebetingelsene i en retning som er til beste for de fattige landene.
Komiteen har merket seg det fokus
meldingen har på globaliseringens effekt på store kapitalforflytninger.
Illegitim kapitalflukt ut av fattige land og inn i såkalte skatteparadis
utgjør trolig 7–8 ganger mer enn den bistanden som kommer inn. Migranter
sender hjem et beløp som anslagsvis tilsvarer 2–3 ganger OECD-landenes bistand.
Dette underbygger bildet av at bistand etter hvert utgjør en mindre
del av inntektene til fattige land, og at utviklingspolitikken også
må søke å påvirke en dreining av slike pengestrømmer i en mer utviklingsvennlig
retning.
Komiteen vil vise til at det
i tråd med denne utviklingen og det endrede handlingsrom er løftet fram
flere nye perspektiver som er viktige for å nå tusenårsmålene. På
bakgrunn av utviklingsministerens redegjørelse våren 2007 ba Stortingets
presidentskap i juni 2007 om at det ble lagt fram en egen stortingsmelding
om temaet. Komiteen vil understreke at målet med meldingen
har vært å lage et overordnet dokument som gir Stortinget et utgangspunkt
for å diskutere strategiske grep i utviklingspolitikken.
Komiteen mener at det er viktig
å øke den totale effektiviteten av den globale bistanden og at det
også betyr både samarbeid og god arbeidsdeling mellom aktørene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
stortingsmeldingen gir en bred beskrivelse av utviklingsarbeidets rammevilkår,
men registrerer at beskrivelsene ikke følges opp med konkrete forslag
om nye tiltak på andre politikkområder slik at disse bedre kan støtte
opp om utviklingspolitikkens mål.
Disse medlemmer konstaterer at
selv om Regjeringen forutsetter at en mer samstemt politikk for
utvikling betyr at andre politikkområder må endres for å støtte
bedre opp om utviklingssamarbeidets mål, blir meldingens konkrete
politikkforslag begrenset til endringer i bistanden.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved meldingen, siden en helhetlig utviklingspolitikk
nettopp krever tiltak på andre politikkområder. Målet må være å
skape en mer samstemt norsk politikk for å bekjempe fattigdom og
fremme de grunnleggende menneskerettigheter. Når innenriks- og utviklingspolitikken skal
sees i sammenheng for mer effektivt å realisere fattigdomsbekjempelse
og menneskerettigheter, forutsetter disse medlemmer at premisset
for den mer helhetlige politikken er at de øvrige politikkområder
i større grad skal tilpasses for å fremme utviklingspolitikkens
mål.
Disse medlemmer viser til at
komiteen har gjennomført en omfattende høring om St.meld. nr. 13
(2008–2009). Under høringen ble det fra en rekke hold reist kritikk
av meldingens mangel på konkrete forslag om å gjøre andre politikkområder
mer samstemt med utviklingspolitikkens mål.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen møter den forventning som på forhånd ble skapt om
konkrete politikkforslag med følgende presisering på side 11 i meldingen:
"Der det er nødvendig, vil konkrete verktøy for oppfølging
utarbeides senere."
Disse medlemmer tar til etterretning
at Regjeringen i stedet for å presentere slike politikkforslag heller
velger å vise til forskjellige pågående prosesser og fora for oppfølging
av de aktuelle temaene. Dette begrenser etter disse medlemmers syn
det politiske handlingsrom komiteen i praksis har i innstillingen
om meldingen noe mer enn forventet.
Komiteen tar til etterretning
at den foreliggende utviklingsmeldingen bygger på og viderefører hovedprinsippene
og de sentrale retningslinjene for norsk bistands- og utviklingspolitikk. Regjeringen
viser i meldingen til at det er fem år siden St.meld. nr. 35 (2003–2004)
Felles kamp mot fattigdom ble behandlet i Stortinget. Komiteen viser
i denne forbindelse til Innst. S. nr. 93 (2003–2004) og til at Regjeringen
i den forbindelse slår fast at innstillingen om den viser at det er
bred enighet om sentrale føringer i utviklingspolitikken.
Komiteen viser til at FNs tusenårsmål
er førende for norsk utviklingspolitikk og at en enstemmig komité
gjentatte ganger har bekreftet at bistand til gjennomføring av tusenårsmålene, ikke
minst innen helse og utdanning, skal ha prioritet i norsk utviklingssamarbeid.
Komiteen legger følgelig til
grunn at de etablerte prinsipper og retningslinjer om rettighetsbasering,
fattigdomsorientering, mottakerorientering, nasjonalt eierskap,
konsentrasjon, ubundet bistand, relevans i forhold til internasjonal
arbeidsdeling og agendaen om bistandseffektivitet ligger fast. Den
sterke prioritet til oppfølging av FNs tusenårsmål gjennom norsk
bistand står fast i perioden fram mot 2015. Komiteen ser
den brede enighet om de lange linjene i norsk utviklingspolitikk
som en viktig ressurs også i den videre utvikling av utviklingspolitikken.
Komiteen vil også vise til at
de senere års utvikling har vist at klimaendringene vil ramme de fattigste
landene hardest og vil kunne reversere mange av de gode resultatene
som er nådd i kampen mot fattigdom. Klimaendringene representerer
nå en trussel mot å nå tusenårsmålene. Komiteen mener
det er viktig å arbeide med de bakenforliggende årsakene til at
målene ikke nås.
Komiteen vil i utgangspunktet
understreke at det ofte ikke er harmoni, men konflikt, mellom hovedmålene
for ulike politikkområder.
Komiteen anser at det er en allmenn
erfaring, som ikke minst er framhevet i debatt om virkemidlenes
effektivitet i den økonomiske politikken, at hvis en setter opp
for mange, forskjellige mål for et virkemiddelområde, så vil følgen
gjerne være mindre effektivitet i ressursbruken og svekket resultatoppnåelse.
Dette er en gjennomgående erfaring på forskjellige politikkområder.
Komiteen vil i lys av dette gi
sin tilslutning til den realistiske beskrivelse som blir gitt i
meldingens innledende drøfting av en tettere kobling mellom utviklings-
og utenrikspolitikken. Der påpekes spenningen mellom disse to politikkområdenes
hovedmål:
"Det sentrale utgangspunktet for utenrikspolitikken
er ivaretakelse av norske interesser. I utviklingspolitikken handler
det om de fattige landenes interesser."
Komiteen er også enig i meldingens
påpeking av eksisterende spenninger mellom deler av innenrikspolitikken
og utviklingspolitikken, noe det er lett å se eksempler på innen
migrasjonspolitikk og handelspolitikk på den ene siden og utviklingspolitikken
på den andre. Komiteen slutter seg til meldingens
førende konklusjon om at premisset for tettere koblinger mellom
utviklings- og utenrikspolitikken skal være større samstemthet med
den norske utviklingspolitikkens mål, som meldingen oppsummerer
som fattigdomsreduksjon og fremme av menneskerettigheter.
Komiteen deler dette utgangspunkt
og vil legge dette til grunn i drøftingen av de to hovedspørsmål
meldingen selv reiser: – Hvilke konsekvenser har de senere års endringer
av internasjonal politikk? – Hvordan kan resultatene av egen utviklingspolitikk
bli bedre?
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at selv om en konsekvent utviklingspolitikk på kort sikt krever
at man setter egeninteressen til side for å fremme fattige lands interesser,
vil en bedre utvikling i fattige land på lengre sikt kunne gi gevinster
både for nord og sør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at en utviklingspolitikk basert
på en fri og åpen verdenshandel med respekt for grunnleggende menneskerettigheter
ikke vil innebære et motsetningsforhold mellom nord og sør. Disse
medlemmer registrerer med stor bekymring at finanskrisen
har bidratt til økende proteksjonisme i verdenshandelen, og oppfordrer
Regjeringen til å motvirke denne tendensen i sitt arbeid både på
den nasjonale og internasjonale arena.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at samstemthet i utviklingspolitikken best kan oppnås gjennom en
fri, åpen og rettferdig handel hvor land står fritt til å selge sine
varer på det internasjonale marked. Globaliseringen samt liberaliseringen
av internasjonal handel har økt produktiviteten og teknologioverføringer
mellom land, samtidig som økt konkurranse har gitt reduserte priser
og større utvalg av varer og tjenester. Dette er en utvikling som
har kommet forbrukerne i både industri- og utviklingslandene til
gode. Disse medlemmer vil derfor avvise påstander
om at det nødvendigvis er en interessemotsetning mellom u-landene
og de utviklede landene på dette området. Det er samtidig disse
medlemmers oppfatning at bistand fra Vesten til U-landene
over mer enn 50 år ikke har gitt de ønskede resultater med hensyn
til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i disse landene. Bistanden
har isteden ofte økt det offentlige forbruket i mottakerlandene
og herunder bidratt til mer korrupsjon og i mange tilfeller bidratt
til å hindre utvikling ved å holde autoritære regimer ved makten. Disse
medlemmer ønsker på denne bakgrunn kraftig å begrense bruken
av bistand som et utviklingspolitisk virkemiddel.
Ett av de sentrale spørsmål meldingen
drøfter er etter komiteens syn makt- og interesseforhold, herunder
spørsmålet om interesseharmoni og interessemotsetninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
den forskjell i hovedformål som er mellom tiltak for henholdsvis
egen nasjonal politikk, politikk for globale fellesgoder og utviklingspolitikk.
I det førstnevnte politikkområdet er nasjonale egeninteresser det
dominerende formål, i det andre er målet globale fellesinteresser
og i det tredje politikkområdet er utvikling og fattigdomsbekjempelse
i utviklingsland hovedformålet.
Utviklingslandenes muligheter påvirkes i stor grad
også av rike lands nasjonale politikk, som har som hovedformål å
styrke nasjonale goder.
Dernest vil flertallet peke på
at både i-lands og u-lands muligheter påvirkes av internasjonale rammebetingelser
og politikk for å fremme globale fellesgoder, herunder internasjonale
institusjoner og regelverk. Den rådende politikken i de mektigste
beslutningsfora domineres også her i de fleste tilfeller av industrilandene.
De har i kraft av sine økonomiske ressurser, vitenskapelig og teknologisk
forsprang, politisk og militær makt samt andre fortrinn makt til
å legge viktige føringer på forståelsen av hva som er fellesinteresser
og innretningen av arbeidet for globale fellesgoder. Flertallet støtter
derfor Regjeringens arbeid for å sikre en bredere og mer demokratisk
representasjon i de viktigste globale institusjonene.
Flertallet har med interesse
merket seg meldingens forslag om at Norge skal arbeide for å få
etablert en ny kategori – i tillegg til kategorien utviklingsbistand
(ODA) – for internasjonal støtte til fremme av globale fellesgoder. Flertallet anser
dette som en konstruktiv idé som bør utvikles nærmere.
Komiteen vil vise
til at internasjonal bistand – som påpekt gjennom en årrekke av
blant annet OECDs utviklingskomité (DAC) og ledende internasjonale
forskningsmiljøer – dessverre lenge har vært mindre fattigdomsrettet,
mindre mottakerorientert og mindre effektiv enn den kunne vært.
OECD/DAC har derfor gjennom lang tid forsøkt å bedre innrettingen
og kvaliteten i bistanden. Den flerårige prosessen rundt Pariserklæringen
og oppfølgingskonferansen i Accra høsten 2008 er et aktuelt eksempel
på dette arbeidet. En annen mangeårig kvalitetsprosess er OECD/DACs
arbeid for avbinding av bistand.
Komiteen mener det er viktig
med tydelighet og en bevisst avveining mellom de ulike mål og interesser
man står overfor i arbeidet for å skape en mer helhetlig politikk.
Komiteen anser at å prioritere
utviklingspolitiske formål vil innebære valg som – i alle fall på kort
sikt – kan innebære kostnader for Norge. Det kan for eksempel gjøre
norske bedrifter mer utsatt for konkurranse fra bedrifter i utviklingsland. Komiteen vil
peke på at utviklingspolitikk altså krever vilje til altruisme – en
vilje til å hjelpe andre uten at det nødvendigvis skal fremme vår
egeninteresse. I andre spørsmål kan Norge og u-land ha mer sammenfallende
interesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at selv
om en konsekvent utviklingspolitikk på kort sikt krever at man setter
egeninteresser til side for å fremme fattige lands interesser, vil
en bedre utvikling i fattige land på lengre sikt kunne gi gevinster
av felles interesse både for nord og sør. Hvis bistandspolitikken
derimot blir belastet med for mange og sprikende formål eller innrettet
med sikte på å fremme giverlands egeninteresser allerede på kort
sikt, må man etter disse medlemmers syn regne med
at utviklingseffekten i Sør blir svekket. Det samme gjelder dermed
oppnåelsen av felles gevinster på lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet skeptiske til utviklingen av et initiativ for finansiering
av globale fellesgoder i den grad dette vil medføre økte bistandsbudsjetter,
mer byråkrati samt ha uintenderte og konkurransevridende effekter
på internasjonal handel og turisme.
Komiteen viser til
at det er et kjent mønster at utviklingspolitikken til mange stormakter
– ikke minst tidligere kolonimakter – i betydelig grad har vært
preget av ønsker om å ivareta etablerte økonomiske og militærstrategiske
interesser. Det har sterkt påvirket både landvalg og innretning
av bistanden.
Komiteen viser til at Norge og
likesinnede land i den såkalte Utsteingruppen har lagt vekt på at uegennyttige
og medmenneskelige hensyn skal prege både land-, målgruppe- og sektorinnretning
av utviklingssamarbeidet.
Det har etter komiteens oppfatning
gitt Norge kreditt i internasjonale vurderinger av utviklingspolitikken,
samtidig som Norge har scoret svakt på utviklingspolitiske implikasjoner
av handels- og importpolitikken.
Komiteen peker likevel på at
Norge har støttet utviklingslandene i TRIPS-forhandlingene og trukket
krav om liberalisering av viktige tjenestesektorer, blant annet
utdanning, i CATS-forhandlingene.
Skal en tettere kobling mellom utviklingspolitikk
og andre politikkområder gi bedre resultater i utviklingsland,
mener komiteen at det avgjørende ikke er tettere
kobling i seg selv, men at politikken på andre politikkområder i
større grad tar hensyn til utviklingspolitikkens hovedmål om å fremme
fattigdomsbekjempelse og menneskerettigheter og endrede maktforhold mellom
fattige og rike land. I hvor stor grad innretningen av innenrikspolitikken
skal endres av hensyn til utviklingspolitiske mål, er et spørsmål om
avbalansering mellom til dels motstridende hensyn. Det er etter komiteens syn
viktig å være åpen om slike interessemotsetninger og de avveiningene
som gjøres mellom ulike hensyn.
Etter komiteens syn er det ut
fra et utviklingspolitisk perspektiv viktig at industrilandene ikke gjennom
andre politikkområder vanskeliggjør fattige lands utvikling. Det
er fra et utviklingspolitisk perspektiv også avgjørende at bistandspolitikken
innrettes ut fra u-landenes utviklingsbehov og at den ikke blir
gjort om til et redskap for å fremme industrilandenes egeninteresser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det er
viktig å sikre utviklingsland politisk handlingsrom, styringsrett
og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget land
til et velferdssamfunn. Dette innebærer retten til en velferds-
og fordelingspolitikk, og retten til en aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk,
som også betyr mulighet til i en lengre periode å beskytte sektorer
og industrier under oppbygging.
Disse grunnleggende forutsetningene er etter flertallets syn
blitt ytterligere aktualisert de siste månedene. Den internasjonale
økonomiske krisen som er skapt i kjølvannet av finanskrisen, kan
lede til krav om proteksjonisme i industriland og reduksjoner i
utviklingsbistanden. Det vil i så fall medføre at u-land vil rammes
enda hardere av krisen. Det er i dagens situasjon også en betydelig
risiko for at bistanden svekkes – dels ved at den blir redusert
og dels ved at bistandsbudsjettene søkes brukt på måter som tjener
kortsiktige formål i giverlandene i stedet for mest mulig effektivt
å bidra til fattigdomsbekjempelse og utvikling i de vanskeligst
stilte landene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer med stor bekymring at finanskrisen
har bidratt til økende proteksjonisme i verdenshandelen, og oppfordrer
Regjeringen til å motvirke denne tendensen i sitt arbeid både på
den nasjonale og internasjonale arena. Disse medlemmer anerkjenner ethvert
lands rett til på selvstendig grunnlag å legge forholdene til rette
for egen utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener det er behov for en endret holdning til
norsk utviklingspolitikk, og at det må bli viktigere å ha fokus
på resultatene enn ensidig på bistandens størrelse. Disse
medlemmer er enig i at norsk bistand fortsatt skal ligge
på et høyt nivå i en internasjonal sammenheng, men bistanden kan
bare være ett av flere bidrag for utvikling. Det blir viktigere
å forhindre at vi gjennom handelspolitikk, energi- og miljøpolitikk
og andre tiltak undergraver fattige lands muligheter for utvikling.
Disse forholdene er også omtalt under kapittelet om globale fellesgoder.
I mange tilfeller dreier det seg om rammebetingelser, som vil være
avgjørende for om bistanden har en utviklingseffekt.
Gitt en bedre innretning av utviklingspolitikken mener disse
medlemmer at rike land som Norge må være innstilt på å øke
innsatsen for å bekjempe fattigdom og bidra til en mer bærekraftig
utvikling, men at en slik økt innsats ikke alltid er ensbetydende
med økt bistand. Økt innsats for utvikling kan gi seg utslag innenfor andre
politikkområder og budsjettkapitler enn ved økning av offisiell
utviklingshjelp.
Komiteen viser til
at OECD definerer "Official Development Assistance" (ODA) som overføringer
til utviklingsland av offisiell finansiering som er administrert
med fremme av økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland som
hovedformål, og som gis med et gaveelement på minst 25 prosent.
I samsvar med dette mener komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
at Norge fortsatt må holde seg til det prinsipp at bare tiltak som
oppfyller OECDs krav om at hovedformålet er økonomisk utvikling
og velferd for utviklingsland, skal kunne bistandsfinansieres. Flertallet anser
det viktig at Norge fortsetter sitt konsekvente arbeid for å hindre
en utvanning av kriteriene for at tiltak skal godkjennes som offentlig
utviklingsbistand, for eksempel må Norge motsette seg forsøk på
å få godkjent militærbistand til og militære internasjonale operasjoner
i utviklingsland som ODA.
Flertallet vil slå fast at når
hovedformålet ikke er utviklingsbistand til fattige land, skal dette ikke
bistandsfinansieres. Dette illustreres klart i den etablerte skjelningen
mellom medlemsbidrag til FN, som ikke regnes som ODA, og frivillige
bidrag til FNs utviklingstiltak. Flertallet vil vise
til at det er lang og fast praksis for denne grensedragningen, som
altså innebærer at de spesifikke, frivillige bevilgninger til utviklingsbistand
i regi av FNs organisasjoner regnes som utviklingsbistand.
Flertallet vil understreke betydningen
av at en fra norsk side fortsatt arbeider aktivt for å hindre en
utvanning av OECD/DACs kriterier for hva som kan registreres som
offisiell bistand. Det vil være de fattige u-land som blir taperen
om det skulle skje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
legge en fleksibel og vid fortolkning til grunn for hva som kan
defineres som bistand i forhold til OECDs DAC-liste.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at begrepene
bistand og utviklingspolitikk ikke er helt presist definert i meldingen.
Begrepet bistand brukes for eksempel på en måte som omfatter langt
mer enn "offisiell utviklingsbistand", slik begrepet er definert
av OECDs utviklingskomité og i internasjonal statistikk.
Den foreliggende stortingsmeldingen bruker begrepet
bistand om "finansiering av ulike tiltak som både giver og mottaker
er blitt enig om å prioritere". (side 10, spalte 2). Flertallet vil
bemerke at dette er en definisjon som ikke sier noe om støttens
hovedformål, og som dessuten er så vid at den også omfatter samarbeidstiltak
mellom industriland, for eksempel EØS-finansieringsmekanismene,
samt andre typer støtte som OECD ikke godtar som offentlig bistand,
for eksempel militære støttetiltak og operasjoner.
Etter komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres syn er en slik
bistandsdefinisjon for vid og upresis til at den kan gi nyttige
avklaringer i en drøfting av industrilands offentlige utviklingsbistand
til utviklingsland.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil i denne innstillingen
– som tidligere – derfor legge til grunn OECDs definisjon av offentlig
utviklingsbistand.
Begrepet utviklingspolitikk er videre
og brukes av komiteen både om bistandsfinansierte
tiltak og andre politiske tiltak som også har som sitt viktigste
formål å bidra til utvikling i lavinntektsland og bekjempe fattigdom
i utviklingsland. I meldingen presiseres at
"begrepet utviklingspolitikk brukes om summen av
de politiske grep og verktøy Norge aktivt benytter for å påvirke
faktorene som setter rammen for utvikling i fattige land. De initiativene
vi tar og de budskap vi målbærer i ulike internasjonale sammenhenger
er sentrale elementer i denne politikken". (Side 10, spalte 2)
Komiteen mener det er viktig
at rike lands politiske praksis ikke blir definert som "utviklingspolitikk"
også når tiltak og standpunkter bare fremmer industrilands egne
interesser og motarbeider u-lands interesser, slik vi for eksempel kan
se det i handelspolitikken når rike land beslutter å ikke gi u-land
bedre markedsadgang, innfører proteksjonistiske tiltak eller opprettholder
eller innfører eksportsubsidier og benytter en dumpingspraksis som
ødelegger næringsvirksomhet i u-land.
Dette er etter komiteens syn
også relevant for den saklig begrunnede bistandskritikken. Det er gjennom
årenes løp mange eksempler på mislykket bistand. Ofte skyldes det
at bistanden er blitt innrettet mer ut fra en giverorientering enn ut
fra en mottakerorientering. Dette har blant annet ført til mange
"hvite elefanter", mislykkede forsøk på ukritisk å overføre egen
teknologi og egne erfaringer inn i en kontekst preget av helt andre
klimatiske, økologiske, politiske og kulturelle forutsetninger.
Det grunnleggende utgangspunktet for å vurdere hva
slags innsats som skal prioriteres, må etter komiteens syn
være det enkelte utviklingslands egne behov og forutsetninger, ikke giverlandets. Komiteen vil
mer generelt vise til den overordnede enighet som er oppnådd mellom
industriland og utviklingsland om hva som skal ha prioritet i perioden
fram mot 2015. Erklæringen om FNs tusenårsmål har en spesiell autoritet,
siden dette er gjensidig godkjente og prioriterte mål satt av u-land
og i-land i fellesskap.
Komiteen velger på denne bakgrunn
å forstå begrepet utviklingspolitikk som politikk med det hovedformål
å fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland, herunder
både utviklingsbistand og gjennomføring av andre, ikke bistandsfinansierte
ordninger og politikkjusteringer utenom bistandspolitikken med sikte
på å forbedre rammevilkårene og mulighetene for å få realisert utvikling,
fattigdomsbekjempelse og menneskerettigheter i utviklingsland.
Det er ut fra de nevnte premisser komiteen vil forholde
seg til det som i meldingen framheves som utviklingspolitikkens
fem akser. Komiteen vil gi en presisering av akse
4 og tilføye en sjette akse:
1. Utviklingspolitikken
skal styrke de fattiges posisjon.
2. Utviklingspolitikken skal legge til
rette for bærekraftig utvikling.
3. Utviklingspolitikken skal sikre globale
goder og styrke globale kjøreregler.
4. Innenriks- og utenrikspolitikk skal
ses i sammenheng og bidra til å styrke utviklingspolitikkens hovedmål.
5. Utviklingspolitikken skal utnytte norske
fortrinn og erfaringer.
6. Utviklingssamarbeidet skal bygge på
langsiktighet, faglighet og mottakerlandets behov og forutsetninger
Når det gjelder den første aksen, vil komiteen understreke
dens sterke tilknytning til en rettighetsbasert utviklingspolitikk
og at den må innebære en fattigdomsorientering som forplikter både
i valget av mottakerland, sektorer og målgrupper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Norsk
Folkehjelp har foreslått en utredning av hvordan en kan fremme en
bedre fordeling spesielt i de land Norge har et bilateralt samarbeid, en
idé komiteen mener kan ha mye for seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med en studie utført av forsker Christian Bjørnskov ved Aarhus
School of Business (2009) som har undersøkt bistanden til 88 u-land
og sammenholdt den med befolkningssammensetning og inntektsfordeling.
Studien slår fast at bistand har ført til økt økonomisk ulikhet i
befolkningen i u-landene. Disse medlemmer mener det
er behov for en uavhengig studie av bistandens uintenderte effekter
på den politiske utviklingen i u-landene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en nasjons
økonomiske vekst ikke nødvendigvis kommer de brede fattige befolkningslag
til gode. Om for eksempel avgrensede industrisoner knyttes til verdensøkonomien,
er det slett ikke sikkert at den fattige befolkningen på landsbygda integreres
i veksten. En slik kritisk holdning til "trickle down"-teorien har
ligget til grunn i norsk, fattigdomsorientert utviklingspolitikk
gjennom flere tiår. Denne realistiske tilnærming bør etter flertallets syn
prege strategitenkningen i sterkere grad i norsk utviklingspolitikk.
Den andre aksen om bærekraftig utvikling innebærer
etter flertallets syn en forpliktelse til bistand
til klimatilpasning for å beskytte utsatte befolkningsgrupper og
verdifullt biologisk mangfold i u-land. Dessuten forplikter den
industriland til i tillegg å finansiere omfattende innsats for det
globale fellesgode som stabilisering av klodens klima utgjør.
Den tredje aksen velger komiteen å
anse som en spesiell understreking av behovet for et internasjonalt
normverk som sikrer enkeltmenneskers rettigheter og kjøreregler
for samkvem mellom land. Dette forutsetter blant annet et operativt
og handlekraftig FN samt andre globale samarbeidsinstitusjoner.
Fra norsk side har man alltid forsøkt
å utnytte bistandsrelevant kompetanse som finnes i Norge. Det er
etter komiteens flertalls, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiets syn imidlertid avgjørende at innsatsområdet
velges og bistanden utformes ut fra mottakerlandets behov og forutsetninger.
Det er ikke giverlands egeninteresser som skal være styrende for
valg av innsatsland og sektorer. Likevel mener flertallet at
det for å øke den totale effektiviteten av bistanden er viktig med
en arbeidsfordeling mellom aktørene der alle ikke har kompetanse
på alle sektorer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Norge i 2008 ga bistand til over 100
land og områder. Basert på OECDs kritikk av at det norske bistandsengasjementet
spres på for mange land og sektorer, er det disse medlemmers mening
at Norge burde, som flere andre giverland, redusere antall land
og sektorer hvor man er engasjert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fattigdomsorientering og norske komparative fortrinn bør være toneangivende
faktorer med hensyn til valg av sektor og land for engasjement.
Komiteen viser til
at de siste års prioriterte satsingsområder ikke inkluderer alle
områdene hvor Norge har særskilt kompetanse og erfaring. Eksempelvis
er en viktig, men for Norge ny klima- og skogsatsing inkludert,
mens sektorer hvor Norge har mangeårig dokumentert erfaring og kompetente
miljøer ikke nevnes blant de utvalgte kompetanseområdene, for eksempel fiskerier
og fiskeoppdrett, landbruksutvikling, helse og utdanning. Komiteen har
derfor positivt notert seg at listen over aktuelle kompetanseområder
i denne meldingen utvides.
I de fleste tilfeller mener komiteen at
det en fordel at u-land står fritt til å velge den partner for faglig
bistand som de finner best ut fra pris, kvalitet og tilgjengelighet. Komiteen vil
påpeke at det er viktig å unngå en uheldig binding av faglig bistand
ved at industriland tilbyr å betale faglig bistand bare hvis mottakerlandet
velger å benytte en leverandør som er fra – eller valgt ut av –
giverlandet. Dette prinsippet gjør det etter komiteens syn
ikke mindre viktig at Norge, på områder hvor vi har verdensledende
kompetanse det er stor knapphet på, arbeider målbevisst for å gjøre
denne tilgjengelig for u-land, slik tilfellet for eksempel er med
faglig bistand under programmet "olje for utvikling".
Som en sjette akse vil komiteen tilføye
at utviklingssamarbeidet skal bygge på langsiktighet, faglighet
og mottakerlandets behov og forutsetninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
det internasjonalt er en utbredt tendens til sviktende langsiktighet,
mangelfull oppfylling av bistandsløfter og at giverland foretar
raske omskiftninger i fokus og bistandsinnretning.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre anser at denne tendensen
dessverre reflekterer en utbredt tilbøyelighet til at bistandsfaglige
hensyn settes til side av innenrikspolitiske behov for å vise handlekraft
og oppnå mediedekning. På et så krevende felt som utviklingssamarbeid,
hvor respekt for faglighet og langsiktighet er avgjørende for kvaliteten
i innsatsen, er det viktig å unngå at utviklingssamarbeidet blir
gjenstand for stadige omkastninger drevet fram av en raskt skiftende dagsorden
hos giverlandets politikere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser i meldingen et
skritt i retning av å skape et større politisk handlingsrom innen
bistandspolitikken for Regjeringen. Det kan her nevnes at Regjeringen
allerede har erstattet landbevilgningene i bistandsbudsjettet med
regionbevilgninger, noe som gir Regjeringen større frihet til å
omdisponere bistandsmidler mellom land i en region, for eksempel
i Afrika. Videre vil Regjeringen ha fleksibilitet til å yte humanitær
innsats og utviklingshjelp i postkonfliktområder hvor en har vært
delaktig i fredsprosesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er ikke nødvendigvis uenig
i dette, men savner en vektlegging på det bistandsfaglige og den
norske kompetansen bygget opp på dette området gjennom flere tiår
med bistand.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at et forsterket
fokus på politiske forhold er nyttig, men man må unngå en politiserende
overstyring som kan bidra til å svekke de bistandsfaglige vurderingene
og kriteriene som bør legges til grunn for bistanden. Dette kan
fremme kortsiktige og politisk motiverte prioriteringer, noe som
kan bidra til å undergrave den langsiktige bistanden – og kvaliteten
på bistanden generelt.
Komiteen vil positivt
framheve meldingens forpliktende vektlegging av norsk oppfølging
av ambisjonene i Pariserklæringen fra 2005 om økt bistandseffektivitet
både internasjonalt og på landnivå. Det er viktig å unngå at prinsippet
om lokalt eierskap blir motvirket av en raskt skiftende norsk dagsorden
for samarbeidet. Det er videre nødvendig med en langsiktighet og
systematisk oppbygging av god norsk landkompetanse i land hvor man
har et mer omfattende bilateralt stat-til-stat-samarbeid, slik tilfellet
er med sentrale samarbeidsland. For ikke å overstrekke bistandsforvaltningens
kapasitet mener komiteen at en bør konsentrere det
omfattende og langsiktige bilaterale stat-til-stat-samarbeidet til
noe færre land enn tilfellet nå er. Derimot kan en kan ha større
åpenhet for innsats også i andre land gjennom avgrensede ordninger
for spisset faglig bistand på noen utvalgte nøkkelområder og gjennom
andre bistandskanaler som frivillige organisasjoner, næringslivsordninger
og multilaterale organisasjoner – samt i mer kortsiktig nødhjelp
og humanitær bistand.
Komiteen deler meldingens
vektlegging av nasjonalstaters ansvar for egen utvikling og betydningen
av en velfungerende stat.
En velfungerende stat er en forutsetning for
å sikre at også den økonomiske sektor og den tredje sektor – det
sivile samfunn og frivillige organisasjoner – får trygge og gode
rammevilkår. Det er av særlig betydning å sikre at staten har en
kompetent forvaltning og bekjemper korrupsjon, bygger på rettsstatens
prinsipper og ivaretar de grunnleggende tjenester for befolkningen
innen utdannings- og helsesektoren. Grunnlaget for utvikling er
et resultat av samspill mellom stat, det sivile samfunn og næringslivet.
Komiteen ser det som viktig å
sørge for at bistand til kapasitetsutvikling er egnet til å bygge opp
om mottakers eierskap til egen utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at bistand utgjorde 11,7 prosent av sørlige Afrikas BNI i 2003
(ekskl. Nigeria og Sør-Afrika). Oppnåelse av tusenårsmålene vil dramatisk
øke afrikanske lands avhengighet av bistand, og flere studier advarer
allerede mot manglende institusjonell kapasitet i mange u-land med
hensyn til å kunne motta flere tilførsler av bistand. Disse
medlemmer mener det er grunnlag for å stille spørsmål ved
hvorfor de store bistandsbevilgningene tilegnet kapasitetsbygging
i offentlig sektor i u-landene ikke har hatt større betydning når
det gjelder å forbedre disse institusjonene.
Komiteen vil – spesielt
overfor land som er langt fra å nå FNs tusenårsmål for utdanning
– gjennom ulike kanaler gi støtte til grunnutdanning og videregående
utdanning, herunder mer yrkesskolerettede linjer. Norge må prioritere
tiltak som bidrar til å ivareta retten til utdanning i sårbare stater.
Komiteen mener at den andelen
av norsk bistand som går til utdanningssektoren, må økes.
Komiteen er enig i at en prioritert
oppgave må være å styrke nasjonale helsesystem, med vekt på kapasitetsbygging.
I arbeidet for folkehelsen bør det også være et sterkt fokus på
rettigheter til tjenester og tiltak som er særlig viktige for barn, ungdom,
kvinner og sårbare grupper, deriblant seksuell og reproduktiv helse
og hiv-forebygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at u-landene selv har hovedansvaret for egen utvikling,
men at det i mange land føres en politikk som er uforenlig med mål
om økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Det er etter disse
medlemmers mening avgjørende at bistandspolitikken overfor disse
landene ikke stimulerer til en utvikling hvor disse negative trekkene
vedvarer. På generelt grunnlag mener disse medlemmer at
den bistand som gis, spesielt bør fokusere på utdanning, helse,
næringsutvikling og mikrokreditt. Enhver bevilgning må underlegges
strenge krav til antikorrupsjon og resultatrapportering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn
at Norges bistand for å nå FNs tusenårsmål for utdanning og helse
skal styrkes årlig gjennom de bilaterale bistandskanaler, men flertallet åpner
samtidig for at en noe større del av opptrappingen på disse innsatsområdene kan
gå gjennom multilaterale kanaler som FN, Verdensbanken og de globale
helsefondene.
Komiteen mener at
det er riktig med økt oppmerksomhet mot rammebetingelser for suksess
i bistanden til anti-korrupsjonsinstitusjoner og strategiutvikling.
Komiteen finner grunn til å prioritere
spesielt anti-korrupsjonsarbeid i land hvor vi støtter utvikling
av petroleums- eller gruvesektoren, og i land som gjennomfører gjenoppbygging
etter krig. For øvrig må Norge bidra til å styrke de multilaterale
organisasjonenes anti-korrupsjonsarbeid.
Norge må bidra til en større åpenhet i mottakerlandene
om internasjonal bistand og hvordan den brukes, blant annet ved
å arbeide for at bistand til offentlig sektor reflekteres i statsbudsjettet.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at Norge tilsluttet seg åpenhetsinitiativet International Aid
Transparency Initiative (IATI) i Accra den 4. september 2008. Dette
innebærer forpliktelser for Norge blant annet når det gjelder å
offentliggjøre detaljerte opplysninger om størrelse, allokering
og resultater av bistanden. Komiteen vil understreke
viktigheten av åpenhet i bistanden og forventer at Regjeringen holder
Stortinget løpende orientert om etterlevingen av forpliktelsene
knyttet til IATI.
Komiteen mener det også kan være
aktuelt å bidra med norske erfaringer fra samfunnsplanlegging, som
utbygging av velferdsordninger, trepartssamarbeid mellom arbeidsgiver,
fagorganisasjoner og staten, organisering av primærnæringene i samvirke
og landbruksorganisasjoner, og arbeid med likestilling.
Komiteen deler det
syn som kommer til uttrykk i meldingen om at ethvert land har ansvar for
sin egen utvikling. En konsekvens av dette syn må være at norsk
utviklingspolitikk legger avgjørende vekt på behovet for demokratisk
utvikling, ettersom det kun er et demokratisk styresett som kan
sikre at myndighetene i et land faktisk blir stilt til ansvar for
den politikk de fører.
Komiteen mener at velfungerende
demokratiske institusjoner og prosesser er en avgjørende forutsetning
for utvikling. Riktignok har enkelte land uten en demokratisk samfunnsform
oppnådd en imponerende økonomisk vekst. Men det helt dominerende
bildet globalt er at land med demokratiske systemer har de beste
resultater både når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, for
ikke å snakke om når det gjelder å sikre grunnleggerne friheter
og rettigheter. Demokrati innebærer at makthaverne i et land stilles
til ansvar for utviklingen i landet, og at de dermed må styre med
befolkningens interesser og behov for øye. Demokrati inkluderer
også bedre folkedeltagelse i beslutningsprosesser enn noen annen
styreform.
Komiteen mener det er viktig
å legge vekt på velfungerende demokratiske institusjoner og prosesser
bygd på et demokratisk regel- og lovverk som grunnlag for nasjonalt
eierskap til utvikling i fattige land. Det er en tendens i internasjonal
bistand til å se demokratisk styresett som en teknisk sektor i bistanden,
mens demokratiet egentlig er selve grunnlaget for nasjonalt eierskap
til et lands utvikling. Norsk bistands håndtering av demokratispørsmål
må sees som et politisk spørsmål om hvilke politiske prosesser bistanden
bør oppmuntre og styrke.
I dag utformes brorparten av internasjonal bistand,
både den bilaterale og den multilaterale, i en dialog begrenset
til giverlandsregjeringer på den ene siden og mottagerlandenes regjeringer på
den andre. Samtidig ytes betydelig bistand til organisasjoner i
det sivile samfunn. Derimot legges det for liten vekt på de institusjoner
som er mest avgjørende for å utvikle reelle demokratiske rammeverk,
strukturer og prosedyrer, nemlig politiske partier og lovgivende
forsamlinger. Komiteen mener at norsk og internasjonal
bistand må styrke representative, inkluderende, deltagende demokratiske
prosesser i mottagerlandene.
Komiteen mener at Norge bør virke
for at parlamentene blir mer involvert i både bilaterale og multilaterale
bistandsprosesser. Med utgangspunkt i prinsippet om at en stat har
hovedansvaret for sin egen utvikling, er det viktig at dette ansvaret
ikke forvaltes av landets regjering alene, men forankres i reelle
demokratiske prosesser. På denne måten kan bistanden bidra til å utvikle
det inkluderende demokrati. Fra norsk side bør det være en premiss
for bistanden at parlamentet i mottagerlandet er med i den politiske diskusjonen
om landets utviklingsmål, prioriteringen av bistandsmidler og kontrollen
med landets regjering.
Komiteen vil understreke at fungerende demokratier
forutsetter fungerende politiske partier og parlamenter.
Komiteen mener det er behov for
å forbedre ordningene for støtte til direkte samarbeid mellom norske
politiske partier og deres søsterpartier i utviklingsland, med
sikte på å sikre kvalitet og resultatorientering. Komiteen mener
det er grunn til å ta nye initiativer i demokratisamarbeidet for
å styrke den rolle parlamentene har med sikte på å gi de folkevalgte
bedre forutsetninger for å utøve sine funksjoner i forhold til den
utøvende makt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at norsk bistand
derfor bør øke innsatsen for å legge grunnlaget for mer robuste
partisystemer og mer levende demokratiske prosesser i mottagerlandene.
Slik økt innsats bør omfatte støtte til å bygge kapasiteten hos
bl.a. politiske partier, parlamenter, valgkommisjoner og grunnlovskommisjoner.
Komiteen har merket
seg svakhetene ved den norske modellen for internasjonal partibistand og
at Norsk Senter for Demokratistøtte (NDS) er besluttet nedlagt. Komiteen vil
samtidig vise til at de politiske partier i en rekke europeiske
og vestlige land er aktive medvirkere i demokratibyggingsarbeid
i utviklingsland og i nye demokratier. I Norge har en lange tradisjoner
på dette området, også fra perioden før NDS ble opprettet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn
at det fortsatt er viktig og riktig at norske myndigheter avsetter
ressurser til demokratiprosjekter i regi av norske politiske partier.
Et fremtidig norsk engasjement på dette området bør bygge opp under
de norske partienes allerede etablerte internasjonale nettverk og
kontakter, enten dette er i form av søsterpartier, internasjonale
organisasjoner eller andre typer nettverk.
Komiteen mener det
ikke bør være noe krav at demokratiarbeid med offentlig norsk støtte
skal forutsette tverrpolitisk deltagelse fra alle norske partier,
eller krav om at flere partier skal være med.
Derimot er komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, meget opptatt av
at faglige ressurser i Utenriksdepartementet stilles til rådighet
for norske partier, når disse søker om prosjektstøtte, og når prosjekter gjennomføres.
Flertallet vil understreke at
arbeidet med en annen norsk partibistandsordning bør legge stor vekt
på å utvikle synergier med den bredere norske utviklingsbistanden,
slik at partibistanden kan innrettes mot å styrke partiers deltagelse
i reelle politiske prosesser i mottagerlandet.
Komiteen vil også
peke på korrupsjonsbekjempelse som et område hvor rent teknisk bistand
ikke er tilstrekkelig, men hvor parlamentenes kontrollfunksjon må
være en viktig komponent.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at også på
dette området kan bistand fra norske partier og Stortinget spille
en rolle.
Et sentralt fokus i resonnementene
om norske bidrag i utviklingssamarbeidet er bruk av norske erfaringer. Komiteen vil
peke på at bruk av norsk erfaring og kompetanse har vært et selvfølgelig
utgangspunkt for rekruttering av fagfolk til faglig bistand gjennom
mange tiår. Det som har vært spesielt i senere tid er at en har valgt
ut noen få kompetanseområder, som så er profilert meget sterkt som
områder hvor man forutsetter at Norge har en spesiell og etterspurt kompetanse.
Dette er etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres
syn viktige områder, men utvalget er også gjort til gjenstand for
debatt ut fra to synsvinkler. Er det slik at utvalget mer avspeiler
en politisk satt norsk dagsorden enn de områder hvor Norge reelt
har mest relevant erfaring og kompetanse for utviklingsland? Og
er vektleggingen av disse utvalgte sektorene så sterk at man står
i fare for å få en giverorientert bistand hvor man ikke innretter
seg etter de faktiske prioriteringer og behov de fattigste landene selv
har, slik lederen av FNs klimapanel, Dr. Rajendra Pauchauri, advarte
mot i sin videotale under Utenriksdepartementets lanseringsmøte
for stortingsmeldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
anser at etterspørsel skal være en forutsetning for aktiv bruk av
særskilt norsk kompetanse i stat-til-stat-bistanden, og at en sektorkonsentrasjon
i norsk bistand vil gi merverdi når det gjelder å spre innsats mot områder
det er svært mange givere på fra før. Erfaringen viser at tallrike
givere på de mest sentrale sektorene belaster mottakerlandets kapasitet.
Komiteen anser at
viktige problemstillinger når det gjelder sektorvalg er noe som
en bør være bevisst på i den videre utvikling av norsk utviklingspolitikk,
ikke minst fordi de står nært knyttet til den gjennomgående problemstilling
i meldingen omkring strategisk tilnærming og tettere kobling mellom
norsk utenriks- og utviklingspolitikk.
Komiteen har med interesse merket
seg at den foreliggende melding nevner langt flere områder enn før
som områder hvor en har verdifull norsk erfaring og kompetanse til
bruk i utviklingssamarbeidet. Tidligere har Regjeringen prioritert følgende
sektorer som områder der Norge regnes å ha særskilt kompetanse og
der vi bør tilby vår bistand i bilateral sammenheng:
Klima, miljø og bærekraftig
utvikling,
fredsbygging,
menneskerettigheter og humanitær bistand,
olje og ren energi,
kvinner og likestilling,
godt styresett, og
kamp mot korrupsjon.
Komiteen har notert seg at dette
gjentas i denne meldingen, men at den i tillegg til disse områder også
legger vekt på at Norge har verdifull erfaring og kompetanse å tilby
på en rekke andre områder, blant annet:
Den norske og nordiske
måten for organisering av samfunnet, med blandingsøkonomi.
Samarbeidsrutiner mellom partene i arbeidslivet.
Velferdsordninger.
Utvikling av primærnæringene i et langstrakt land.
Landbruk, herunder fiskeoppdrett.
Organisering i samvirke- og sterke landbruksorganisasjoner.
Fiskerisektoren.
Komiteen mener at det er en rekke
områder hvor Norge har kompetanse og erfaring som kan være relevant
og nyttig i utviklingssamarbeidet, men det er behovene i mottakerlandet
som må være avgjørende for prioriteringene. Bistanden må være mottakerorientert,
ikke giverorientert. Ved norsk finansiering av spesialisert faglig
bistand er det positivt, men ingen nødvendighet, at ekspertisen
hentes fra Norge. På de områder hvor u-land trenger spesiell kompetanse
kan Norge også finansiere den selv om den kvalitet, pris og tilgjengelighet
tilsier at kompetansen i praksis hentes fra andre land. På områder
hvor vi har verdensledende kompetanse det er stor knapphet på, mener komiteen det
er særlig betydningsfullt at man arbeider målbevisst for å gjøre
denne tilgjengelig for u-land, slik tilfellet for eksempel er med
faglig bistand under programmet "olje for utvikling". Samtidig viser komiteen til
at når også finansforvaltning tas med under dette programmet, så
er det ikke fordi Norge der har en unik kompetanse. Komiteen har
merket seg at NORADs resultatrapport for 2008 påpeker at det innen
grunnutdanning, investeringer i alle deler av kraftsektoren og statlig finansforvaltning
er store programmer som Norge trygt kan overlate til multilaterale
partnere.
Komiteen vil peke
på at nettverkene av frivillige organisasjoner og interesseorganisasjoner generelt
er betydelig svakere i utviklingsland enn det som er vanlig i industriland.
Media har i mange tilfeller ufrie kår. I land med svake demokratiske
tradisjoner ser makthaverne dessuten ikke sjelden på det sivile
samfunn mer som et uromoment enn som en viktig med- og motspiller
i det politiske liv. Komiteen anser det viktig å
stimulere prosesser som kan bidra til et vitalt og mangfoldig sivilt
samfunn som målbærer befolkningens interesser og syn i utviklingsland.
Det vil bidra til å stimulere åpen informasjon, interessefellesskap
og organisasjonsdannelse på tvers av grupperinger. Støtte til lokale,
internasjonale og norske frivillige organisasjoner er etter komiteens syn
en viktig kanal som bør få støtte til sitt langsiktige utviklingssamarbeid
med partnerorganisasjoner i utviklingsland. Komiteen vil
også framheve betydningen av arbeidet for å sikre frie mediers rett
til å utøve sitt arbeid som demokratiets voktere.
I samarbeidet og dialogen med utviklingsland bør
en fra norsk side fortsatt vektlegge betydningen av at staten legger
forholdene til rette for at organisasjoner innen det sivile samfunn
kan drive sin virksomhet.
Komiteen anser frivillige organisasjoner
i utviklingsland som viktige aktører i arbeidet for å tilby grunnleggende
tjenester av betydning for fattigdomsbekjempelse. Kirker, miljøorganisasjoner,
kvinneorganisasjoner, fagforeninger og andre aktører i det sivile
samfunn spiller en betydelig rolle som leverandører av utdannings-
og helsetjenester. Komiteen mener organisasjoner i
det sivile samfunn må spille en viktig rolle for at fattige og marginaliserte
grupper skal få en bedre livssituasjon og få realisert sine rettigheter. Det
er viktig å styrke denne delen av utviklingsarbeidet.
Komiteen legger til
grunn at et dynamisk næringsliv er en forutsetning for økonomisk vekst
og utvikling. Veien ut av fattigdom og avhengighet av utenlandsk
bistand går gjennom varig økonomisk utvikling. Staten må ta ansvar for
å skape velferdstjenester som fremmer en godt utdannet og frisk
arbeidskraft og rammebetingelser som bidrar til velfungerende markeder.
Det siste forutsetter infrastruktur knyttet til energi, transport,
telekommunikasjon og finansiering. Politisk og makroøkonomisk stabilitet
er viktig for å stimulere investeringsvilje.
Komiteen vil gi sin fulle tilslutning
til sterk fokus, som i avsnittet om næringsutvikling settes på ansvarlig
forvaltning av fornybare ressurser. Analysen tar sitt utgangspunkt
i de rundt 75 prosent av verdens fattige som bor på landsbygda og
i stor grad livnærer seg av fiskeri- og landbruksvirksomhet. Komiteen mener tilnærmingen
meget godt reflekterer fattigdomsorienteringen som skal prege norsk
bistand.
Komiteen vil vise til at de høye
prisene på mat på verdensmarkedet siden 2007 ga nytt håp om en gunstig
landbruksutvikling også i fattige land. Men meldingen påpeker treffende
at effekten av de høye prisene i liten grad har nådd fram til småbøndene,
spesielt ikke i Afrika. Dette skyldes blant annet at nasjonale myndigheter
prioriterer å bruke subsidier eller eksportrestriksjoner for å holde
prisnivået nede av hensyn til den voksende urbane befolkning. Andre
årsaker kan være mangel på infrastruktur og tilgang til markeder,
og et lavt teknologi- og kunnskapsnivå. Komiteen mener
analysen her viser til viktige hindringer for utvikling generelt og
vellykket næringsutvikling spesielt, i mange av disse landene. Dette
er hindringer som gjør at den fattige landsbygdbefolkningen ikke
kan dra nytte av markedet, i motsetning til samfunn der en har fått
til en mer dynamisk vekst med bedre fordelingsvirkninger. Også bistandens
utviklingseffekt hemmes av slike rammevilkår. Bistandsfinansiering
kan etter komiteens syn bidra til å overvinne noen
av hindringene, for eksempel infrastrukturutbygging. Andre utviklingshindringer
krever politiske endringer nasjonalt som en nok kan ta opp i dialogen
med myndighetene, men som bistandsoverføringer i seg selv ikke er noe
effektivt middel til å overvinne. Det illustrerer etter komiteens syn
kompleksiteten i fattigdomsproblemene, ikke minst i Afrika sør for Sahara.
Komiteen deler også den oppfatning
at uformell sektor vil være viktig for en betydelig del av befolkningen
i fattige land i overskuelig framtid. Arbeidet med å sikre rettighetene
til de som arbeider i denne sektoren må derfor prioriteres sterkere.
Komiteen mener videre det er
viktig med tiltak for å formalisere den uformelle sektoren.
Komiteen vil peke på den viktige
rolle kvinner har i matproduksjon og ernæring, spesielt i Afrika
sør for Sahara. Bevisst integrering av kjønnsperspektiver i alle
samfunnsområder, også i næringspolitikken, er derfor viktig. Komiteen viser
til den omfattende gjennomgang av dette i Innst. S. nr. 233 (2007–2008)
om På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken.
I denne forbindelse vil komiteen spesielt framheve
betydningen av å arbeide for at kvinner og menn skal ha like rettigheter
til å eie og arve jord.
Komiteen merker seg at undersøkelsen
International Property Rights Index (IPRI) 2009 viser at 7 av de
10 landene som havner nederst på listen over beskyttelse av kvinners
rettigheter, er land i Afrika sør for Sahara. IPRI anslår at bare 2
prosent av kvinner i utviklingsland eier jord. Selv om det i enkelte
land gjøres fremskritt med å styrke kvinner rettigheter, hindres
implementeringen ofte av manglende politisk vilje. Komiteen vil
derfor at Norge skal ha et sterkt fokus på fremdriften i implementering
av lover som styrker kvinners rettigheter i afrikanske land. I denne
sammenheng vil komiteen også fremheve sammenhengen
mellom beskyttelse av eiendomsrettigheter, investeringsklima og
økonomisk vekst.
Komiteen mener at Norge i sin
kontakt med samarbeidslandene konsekvent må stimulere til bærekraftige
rammebetingelser for næringsutvikling innen landbruks- og fiskerisektorene, som
gir livsgrunnlag for store deler av befolkningen. Blir intensjonene
med det strategiske partnerskapet med Yara realisert, kan det gi
bønder bedre tilgang på mineralgjødsel.
En rekke vanskeligstilte land har betydelige naturressurser,
herunder fiskeressurser, mineraler og petroleum. Komiteen vil
framheve de muligheter dette gir utviklingsland til offentlige inntekter
som kan omsettes i utvikling og velferd i befolkningen som helhet.
En videreutvikling av Olje for utvikling-initiativet og bistand
til kompetanseutvikling vil bidra til større sikre nasjonale og
lokale ringvirkninger av slik virksomhet.
Komiteen vil også framheve betydningen
av å iverksette EITIs åpenhetskriterier og styrke internasjonalt
samarbeid for større åpenhet i tilknytning til utvinningsindustriene.
Komiteen vil også vise til at
en rekke utviklingsland på sikt har betydelige muligheter for å skape
en bærekraftig turistindustri som sikrer lokalt eierskap, utvikler
lokalt næringsliv og langsiktig sysselsetting med positive virkninger for
miljø, sosiale strukturer og kulturen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler Regjeringens
ønske om en FN-ledet verdensorden der forholdet mellom stater reguleres
gjennom forpliktende normer og konvensjoner. Norge bør arbeide for
en mer demokratisk styringsstruktur i de multilaterale organisasjonene, som
i større grad ivaretar utviklingslandenes interesser og gjenspeiler
geopolitiske endringer. Fra norsk side må vi arbeide aktivt for
at FNs organisasjoner styrker sin innsats for å oppnå de mål verdenssamfunnet
har vedtatt innen deres respektive mandat. Norge må også bidra til
at FN-organisasjonenes operasjonelle virksomhet i større grad støtter
opp under organisasjonenes normative mandat.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at forholdet mellom stater på den internasjonale arena
skal reguleres gjennom internasjonal rett, men mener samtidig at
FN ved gjentatte anledninger ikke har levd opp til forventningene
på dette området. Det er disse medlemmers mening
at verdensorganisasjonen ved flere anledninger har kommet til kort
når det gjelder å beskytte sivilbefolkning i krig eller krigslignende
situasjoner, noe som understreker at FN-sporet ikke alltid er tilstrekkelig for
å sikre verdensfreden.
Kløften mellom rike og fattige er
en stor moralsk og politisk utfordring, og komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener arbeidet for en
sosialt rettferdig fordelingspolitikk er viktig. Det er også behov
for å styrke og samordne Norges innsats for arbeidstakerrettigheter
i utviklingsland.
Flertallet mener det er en sentral
oppgave for norsk utviklingspolitikk å bidra til at fattige lands
innflytelse øker internasjonalt. Bare gjennom en reell maktforskyving
fra rike til fattige land i internasjonale organisasjoner, prosesser og
arenaer vil det internasjonale samfunn for alvor sette utvikling
av fattige land i første rekke.
Komiteen vil vise
til at det er større behov for internasjonale kjøreregler og styrket
global organisering enn noen gang før. De store globale utfordringene
kan ikke løses av noe land alene, men fordrer en velfungerende internasjonal rettsorden
der forholdet reguleres gjennom forpliktende normer og konvensjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil framheve behovet
for økt oppmerksomhet om de globale fellesgodene. Flertallet vil
vise til at det er de fattigste landene som er mest sårbare og trenger
fellesgoder mest. Norge kan bidra til en internasjonal politikk
for å styrke de globale godene.
Flertallet vil understreke at
Norge har vært en pådriver internasjonalt for retten til mat. Økt matsikkerhet
i utviklingsland krever en betydelig grad av globalt samarbeid og
internasjonal styring. Flertallet mener at Norge
må øke sin støtte til en bredere internasjonal satsing for å styrke
landbrukssektoren i utviklingsland.
Komiteen mener Regjeringen
reiser en viktig problemstilling når den tar opp spørsmålet om finansiering
av arbeidet for å sikre globale fellesgoder. Det gjelder fundamentale
utfordringer som ikke kan løses av enkeltland. Et stabilt klima,
bevaring av genetisk mangfold, ren luft, fred og sikkerhet, fravær
av smittsomme, epidemiske sykdommer, utvikling av ny kunnskap og teknologi,
internasjonal handel og finansiell stabilitet er eksempler som nevnes
på viktige globale fellesgoder. Komiteen er enig
i at dette er goder som har betydning for alle land og som må sikres
i fellesskap gjennom en global dugnad.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet skeptiske til utviklingen av et initiativ for finansiering
av globale fellesgoder i den grad dette vil medføre økte bistandsbudsjetter,
mer byråkrati samt ha uintenderte og konkurransevridende effekter
på internasjonal handel og turisme.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen ønsker å legge økt vekt på betydningen av fellesgodene
knyttet til klima og miljø, fred og sikkerhet og et stabilt finanssystem,
det siste aktualisert gjennom den internasjonale finanskrisen. Komiteen vil
tilføye at utbruddet av en epidemi av såkalt svineinfluensa hos
mennesker i slutten av april 2009 har illustrert hvor raskt smittbare
sykdommer kan krysse landegrenser og nå ulike verdensdeler.
Fellesgodene er viktige for alle land, men i
svært mange tilfeller er det er de fattigste landene som er mest
sårbare. De har for eksempel færrest muligheter til å håndtere nye
epidemier, blir hardest rammet av klimaendringene og er mest utsatt
for konflikt og ustabilitet.
Finansieringen av globale fellesgoder er etter komiteens syn
en utfordring, fordi enkeltland ugjerne påtar seg mer enn det de
anser som sin rettmessige andel av en felles byrde. Dessuten er sikring
av de globale fellesgodene i mange tilfeller mer langsiktige utfordringer,
selv om enkelttilfeller som truer dem, kan oppstå raskt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at det
internasjonalt er et stort press for at rike land kan velge å la
deler av finansieringen av globale fellesgoder belastes bistandsbudsjettene, slik
at det blir mindre igjen til disse budsjettenes egentlige formål
– utvikling og fattigdomsbekjempelse i verdens lavinntektsland.
Eller det kan skje ved at bistandsbudsjettene kuttes, slik det nå
skjer i stort omfang i Irland i tilknytning til finanskrisen. Det
er etter flertallets syn en risiko for at en del
land vil forsøke å endre reglene for hva som kan registreres som
offentlig utviklingshjelp (ODA) av OECDs utviklingskomité, og flertallet forutsetter
at Norge viderefører sin konsekvente linje for å unngå dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
legge en fleksibel og vid fortolkning til grunn for hva som kan
defineres som bistand i henhold til OECDs DAC-liste.
Innenfor rammen av de forbeholdene
dette medfører, vil komiteens medlemmer fraHøyre likevel
advare mot at ODA-kriteriene blir for statiske. I den grad det videre
internasjonale samarbeidet om globale fellesgoder videreutvikles,
vil vesentlige hemmende eller stimulerende faktorer for utvikling
og fattigdomsbekjempelse konkretiseres. Det vil ha innflytelse på
grensesnittet mot ODA, og vil kreve tilpasning. Klimatilpasningstiltak
som bedrer den fattige befolkningens livsvilkår kan være et eksempel
på dette.
Mat er ikke et globalt fellesgode,
men tvert imot et rivaliserende knapphetsgode. Det er likevel etter komiteens syn
klart at økt matsikkerhet imidlertid fordrer en betydelig grad av
globalt samarbeid. For selv om matsikkerhet i seg selv er et nasjonalt
ansvar, påvirkes den i stor grad av en rekke ulike eksterne faktorer.
Handelsvilkår, prisen på olje, internasjonal såvare- og genressurspolitikk
og klimaendringene er viktige globale rammebetingelser.
Komiteen har notert seg at beregninger
gjennomført av FN og Verdensbanken viser at antall mennesker uten
tilstrekkelig tilgang til mat økte med mer enn hundre millioner
i løpet av 2008, fra 850 millioner til rundt en milliard. Det var
i hovedsak en følge av de økte matprisene. Hver dag dør rundt 25 000
mennesker av sult eller sultrelaterte sykdommer. Barn og kvinner
som er gravide eller ammer, er særlig hardt rammet. Komiteen vil
peke på at man til tross for midlertidige prisfall må regne med
et høyere prisnivå på mat framover. Verdens befolkning er beregnet
å ville øke med tre milliarder de neste førti årene. Ifølge FAO
må matproduksjonen mer enn dobles i samme periode om behovene skal
kunne møtes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at verdens
rike land har kjøpekraft til å håndtere denne situasjonen, men i
en rekke utviklingsland, ikke minst i Afrika, er situasjonen at
landene ikke er selvforsynte med mat, og brede fattige befolkningslag
har ikke kjøpekraft til å takle vesentlige prisøkninger uten dramatiske
konsekvenser. Bistand til å øke disse landenes evne til å brødfø
egen befolkning og etablere tilstrekkelig nasjonal matsikkerhet
er etter flertallets syn en viktig oppgave som lenge har
vært forsømt i internasjonal bistand – også fra norsk side.
Flertallet vil på denne bakgrunn
slutte seg til Regjeringens forslag om å øke landbruksbistanden
som ledd i en bred internasjonal satsing for å styrke landbrukssektoren
i utviklingsland. Flertallet mener den norske handlingsplanen for
økt utviklingssamarbeid på landbrukssektoren må følges opp gjennom
en opptrapping de nærmeste årene.
Denne opptrappingen mener flertallet bør
skje både via bilaterale og multilaterale kanaler. Det er blant
annet viktig å støtte opp om regionale og internasjonale prosesser
for landbruksutvikling og matsikkerhet særlig i Afrika, med vekt
på å styrke klimatilpasninger i landbruket.
Norge må, gjennom arbeidet med landreform
og jordrettigheter, bidra til at småbønder får klarere rettigheter
til den jorda de bor på og dyrker. Komiteen vil også
legge vekt på behovet for å styrke kvinners tilgang til inntekt
og sysselsetting i matsikkerhetssammenheng.
For at landene i Afrika skal kunne
følge opp den vekst i landbrukssektoren som er oppnådd i en rekke
land i Asia, bør en fra norsk side bidra til nye, innovative mekanismer
som gjør at småbønder får kunnskap om og trygghet til å prøve nye
og mer høytytende planteslag. Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen
vurdere ideen om å lage en slags forsikringsordning, hvor småbønder
som prøver ut nye planteslag på deler av jorda si kan få økonomisk
kompensasjon hvis avlingene mot formodning skulle svikte. Dette
vil kunne gi den trygghet mange som lever på små marginer trenger
for å prøve nye veier.
Komiteen vil også
påpeke viktigheten av at bønder sikres eierskap til innsatsvarer,
som såfrø, og at lokale sorter og kunnskap ikke utkonkurreres av
kommersielt patenterte genmodifiserte produkter eller andre såfrø
som er tilgjengelig kun til høye priser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener videre at
Norges støtte til internasjonal forskning for klimatilpasset landbruk
bør økes.
Komiteen støtter arbeidet
for internasjonale retningslinjer for biodrivstoff basert på bærekraftskriterier
og uavhengige vitenskapelige vurderinger, og mener Norge bør bidra
aktivt til økt oppmerksomhet omkring sammenhengen mellom klima,
biodrivstoff, landbruk og matsikkerhet.
Ved siden av satsingen på landbrukssektoren mener komiteen at
Norge med vår kompetanse også må bidra til bedre samordning og effektivitet
i relevante internasjonale fora for en bedre forvaltning av hav
og marine ressurser. Sammen med økt produksjon fra fiskeoppdrettsanlegg kan
det bidra betydelig til økt matsikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at de massive norske tollbarrierene på landbruksprodukter er usolidariske
og rammer fattige i u-landene spesielt hardt. Til tross for Regjeringens
signaler om ønske om et mer solidarisk handelssystem, falt Norge
på Center for Global Developments rangering over de utviklede landenes
handelspolitikk overfor u-landene i perioden fra 2007 til 2008.
I Norge har mange produkter en tollsats på mellom 300 og 500 prosent.
De høyeste tollsatsene er på over 600 prosent. Disse medlemmer mener
at norsk toll på landbruksprodukter kan reduseres dramatisk uten
at det vil ha konsekvenser for norske bønder ettersom Norge i WTO-forhandlingene har
basert mange av sine satser på såkalt "lufttoll". Samlet sett kan
Norge kutte landbruksstøtten med 6 mrd. kroner uten at det får konsekvenser
for norsk landbruk. En mer liberal handelspolitikk overfor verdens
fattige er en vinn-vinn-situasjon både for norske forbrukere og
for befolkningen i u-landene.
Disse medlemmer merker seg at
meldingen fremhever betydningen av nasjonal matvaresikkerhet. I
denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at
en samlet komité i Innst. S. nr. 173 (2007–2008) om norsk politikk
for forebygging av humanitære katastrofer uttalte følgende:
"Komiteen er enig med Regjeringen i at en styrking
av matsikkerheten er av stor betydning for lokalbefolkningens kapasitet
til å håndtere humanitære kriser. Komiteen mener at en styrking av
matsikkerheten lokalt og nasjonalt ikke må utelukke en utnyttelse
av det regionale og globale handelssystemet knyttet til landbruksprodukter.
Komiteen er i så måte enig med Regjeringen i at mange politiske
ledere ikke fører en politikk som bidrar til å forebygge at egen befolkning
rammes av sult."
Disse medlemmer mener at mens
landbruksstøtte og subsidier i den vestlige verden går hardt ut
over fattige mennesker i u-land, så bidrar proteksjonisme u-landene
seg imellom til at millioner av fattige mennesker går sultne til sengs
hver eneste kveld. Over 70 prosent av verdens handelsbarrierer er
innført av regjeringer i u-land for å ramme handelen med andre u-land. Afrika
kommer dårligst ut på indeksen Economic Freedom of the World 2008,
og hele åtte av de ti landene som havner nederst på listen over økonomisk
frihet, ligger i Afrika. Dette har medført at kun 8–10 prosent av
handelen i Afrika er intra-regional. Eksport av landbruksprodukter
i sørlige Afrika møter i gjennomsnitt 33,6 prosent høye tariffer.
Høye tariffer har medført at prisen på kunstgjødsel i sørlige Afrika
er opptil seks ganger høyere enn det globale gjennomsnittet.
Disse medlemmer mener at matvareproteksjonisme
går mest ut over fattige mennesker som må bruke en større andel
av sine inntekter på mat. Matvareproteksjonisme hjelper heller ikke de
rurale fattige, ettersom to store grupper blir utelatt: de som ikke
eier jord og som må betale en høyere pris for maten, og de som eier
jord, men som ikke produserer for kommersielle formål. Det er derfor disse
medlemmers mening at målet må være å redusere fattigdom, ikke
å øke lokal matvareproduksjon. Det er vanskelig å finne eksempler
på land hvor en stor del av befolkningen har blitt løftet ut av
fattigdom, men hvor mennesker er sultne på grunn av mangel på lokalt
produsert mat. Det finnes imidlertid mange eksempler på land som
har forfulgt en nasjonal selvforsyningsstrategi, hvor befolkningen
fremdeles går sultne fra bords.
Disse medlemmer har merket seg
internasjonale rapporter som viser til at over 3 millioner mennesker
i Kenya står overfor en matkrise, samtidig som mais til en verdi
av over 14 mill. kroner har blitt solgt på svartebørsen til nabolandet
Sudan. Samtidig går om lag halvparten av den norske bistanden til
landet direkte til de kenyanske myndighetene. John Githongo, grunnleggeren
av Transparency International i Kenya og forfatter av boken "It’s
our turn to eat" sier følgende til den kenyanske avisen the Independent 17. februar
2009:
"There has been a change in the last six months (…)
In the past ordinary Kenyans were unable to connect their impoverishment
to these scandals because the figures involved were mind-boggling.
To connect their two dollars a day to the millions or billions was
impossible. Now people are linking corruption to their own lack
of food, they are saying 'these politicians are stealing directly
from us'."
Disse medlemmer mener at dette
synliggjør at det ofte ikke er naturgitte forhold som bidrar til
mangel på mat i u-landene, men heller korrupsjon og vanstyre i regi
av den politiske ledelsen i disse landene.
Komiteen viser til
at arbeidsmigrasjon ble drøftet i stor bredde i St.meld. nr. 18
(2007–2008), jf. Innst. S. nr. 292 (2007–2008). For utviklingsland
blir det vanskeligere å få til utvikling når mange av landets høyt
utdannede drar utenlands etter at samfunnet har investert i kvalifisering
av deres arbeidskraft.
Når det gjelder hjerneflukt, viser komiteen til at
dette problemet får størst negative konsekvenser for fattige land
som ikke kan konkurrere med industriland om å tilby lønns- og livsvilkår.
For eksempel er ingeniører og realister mangelvare i Europa, men
dilemmaet er at det er sterkt behov for disse attraktive yrkesgruppene
for å bidra til utvikling i u-landene de kommer fra. Alvorligst
er hjernefluktens konsekvenser i helsesektoren. Ifølge Verdens helseorganisasjon
er det på verdensbasis behov for 4,3 millioner flere i helsesektoren,
over halvparten av disse må være høyt kvalifisert personell – som
leger, sjukepleiere og jordmødre. Den alvorligste mangelen er i
de fattigste landene, der helseutfordringene er størst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det altså
er en interessemotsetning fordi det er kamp om knappe ressurser,
og det er derfor viktig at den sterke part, industrilandene, ikke
bare følger sin egeninteresse, men legger til grunn at de fattigste
lands behov skal tas hensyn til.
Dette bør prege utformingen av norsk arbeidsmarkedspolitikk
og retningslinjer for rekruttering av arbeidskraft fra utviklingsland
til Norge.
Komiteen er derfor
enig i at man fra norsk side skal holde fast ved den prinsipielle
holdning at Norge ikke aktivt skal rekruttere fra land som selv
mangler helsepersonell.
Komiteen vil også understreke
betydningen av at Norge er en aktiv pådriver for et internasjonalt rammeverk
for etisk forsvarlig rekruttering av helsepersonell i utviklingsland.
De akutte behovene på helsesektoren i u-land, herunder behovet for
utdanning av kvalifisert helsepersonell, må for øvrig følges opp
ved at helsebistandens andel ikke svekkes i norsk utviklingssamarbeid.
Komiteen ville anse det verdifullt
om man klarer å forsterke de utviklingsfremmende effektene ved internasjonal
migrasjon, og forutsetter at intensjonene på området etter hvert
kan lede til konkrete tiltak av betydning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det i problemstillingen rundt hjerneflukt fra u-landene nødvendigvis
må være balanse mellom at det på den ene siden slås fast at bevegelsesfrihet
er en grunnleggende menneskerett, samtidig som det på den andre
siden i u-landene er behov for kvalifisert personell innenfor spesielle
samfunnsområder. Disse medlemmer er av den oppfatning at
det ikke nødvendigvis trenger å være en motsetning mellom de utviklede
og utviklingslandenes interesser i dette spørsmålet. I denne sammenheng
vil disse medlemmer også understreke at u-landene
ofte har både politiske og økonomiske virkemidler for å motvirke denne
formen for migrasjon og dermed tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft.
Komiteen mener klimaendringer
og press mot jordens økosystemer truer det som er oppnådd av utvikling
i fattige land, og danner stigende barrierer for å nå tusenårsmålene. Komiteen understreker
den store betydningen klima, miljø og naturens tjenester har for
fattige. Komiteen er derfor opptatt av at innsatsen
for økonomisk vekst og utvikling må stå på et solid miljøgrunnlag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
klimaendringene vil gi redusert menneskelig sikkerhet både på grunn
av økt tørke, flom, stormer, sykdommer, mat- og vannmangel. Mens
rike land har kapasitet til å håndtere mange av disse virkningene,
viser flertallet til at fattige land mangler slik
kapasitet og derfor rammes langt hardere.
FNs klimapanel anslår at verdens totale klimagassutslipp
må reduseres med 50–85 prosent fra 2000-nivå innen 2050 om vi skal
unngå en oppvarming på mer enn 2 grader fra før-industrielt nivå. Flertallet mener
målsettingen i realiteten bare kan nås på basis av en grønnere og
mer rettferdig verdensøkonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at klimaendringene
er meget langsiktige prosesser og trender, og at disse i hovedsak
vil fortsette i flere tiår framover uansett hva slags avtaler og tiltak
en kan sette i verk i de nærmeste årene. Det gjør ikke alvoret og
behovet for handling mindre, men det illustrerer nødvendigheten
av å skjelne mellom de langsomme og de brå endringene som vil inntreffe
– og tilsvarende mellom tiltak som trengs på kort sikt og svært
lang sikt.
Disse medlemmer har merket seg
at Senter for Klimaforskning (CICERO) i sitt høringsnotat framhever
nettopp dette. CICERO påpeker at meldingen burde framhevet enda
sterkere at det er problemer knyttet til vannforsyning og matproduksjon
som høyst sannsynlig utgjør de potensielt største framtidige problemene
for u-landene som følge av klimaendringer. Situasjonen kan raskt
forverres for millioner av mennesker dersom temperaturen stiger
fortere enn den har gjort til nå i kombinasjon med hetebølger. Forskning
de senere årene har klart vist at hetebølger er en stor trussel
mot matproduksjonen. Disse medlemmer deler CICEROs
vurderinger på dette punkt. Disse medlemmer deler
CICEROs vurderinger og forutsetter at de følges opp i det videre
arbeid. Disse medlemmer vil spesielt understreke
at de nevnte effektene for vannforsyning og matproduksjon må føre
til en betydelig sterkere satsing på bistand til landbrukssektoren,
vannsektoren og økt matvaresikkerhet i utviklingsland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen i meldingen blant annet baserer sine anslag om effektene
av klimaendringene på utviklingsarbeidet på Stern-rapporten. Disse
medlemmer mener at Stern-rapportens estimater for effektene
av klimaendringene langt overgår de mest ekstreme scenarioene i
FNs klimapanel (IPCC). Det er disse medlemmers oppfatning
at rapporten nesten utelukkende fokuserer på reduksjon i CO2-utslipp
som en løsning på klimaendringene, og at det foreslås å bruke 1
pst. av verdens BNP, tilsvarende USD 450 mrd., på å kutte CO2-utslippene
hvert år. Disse medlemmer frykter at fokuset på Stern-rapporten
og forslaget om å bruke enorme midler av nasjonale budsjetter på reduksjon
av CO2-utslipp på lengre sikt vil kunne undergrave utviklingen i
de fattige landene.
Disse medlemmer viser til at
Stern-rapportens anslag om 150–200 millioner klimaflyktninger innen
2050 baserer seg på et upublisert konferansepapir og at rapporten
selv anerkjenner at estimatet ikke er testet. Disse medlemmer vil
samtidig på det sterkeste advare mot en militarisering av klimadebatten
hvor det gjøres koblinger mellom klimaendringene og konfliktmønstre
uten tilstrekkelig grunnlag i forskning og empiri. Dette vil kunne
gi legitimitet til land som øker sine militærutgifter for å takle
klimautfordringene.
Disse medlemmer viser til at
om lag 1,2 mrd. av verdens befolkning mangler tilgang på rent vann,
samtidig som det offentlige står for nesten 97 pst. av distribusjonen
av tjenester knyttet til vannforsyning i u-landene. I mange tilfeller
er ikke utfordringen mangel på vann, men mangel på infrastruktur
og investeringer. Det er derfor disse medlemmers mening
at flere private initiativer for vanndistribusjon i u-landene vil kunne
bidra til økt vannsikkerhet for befolkningen i disse landene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler synet på kampen
mot klimaendringene som et globalt fellesansvar, men at industrilandene
likevel har et særlig historisk ansvar og de største finansielle og
teknologiske ressursene til å møte utfordringene. Industrilandene
må gå foran og demonstrere at miljøvennlig økonomisk vekst er mulig.
Flertallet har likevel merket
seg at to-gradersmålet ikke kan nås uten medvirkning fra de store
utviklingslandene, som etter hvert vil ha de største klimautslippene. Flertallet mener
at strategier for kutt i klimautslipp må romme økonomisk vekst og
utvikling i fattige land. Dette vil også øke muligheten for fattige
lands medvirkning i en ny global klimaavtale, som flertallet ser
som forutsetning for å vinne kampen mot fattigdom.
Flertallet viser til at integrasjon
av utvikling og miljø skjer når vi fremmer ren energi, energieffektivisering,
teknologisprang, bedre forvaltning av vann- og naturressurser, mer miljøvennlig
landbruk, og mer bærekraftig skogforvaltning. Flertallet viser
til at dette er politikk som overkommer motsetningsforhold mellom
klima og utvikling. Flertallet legger stor vekt på
å utløse og synliggjøre de store positive mulighetene som ligger
i en mer miljøvennlig utviklingsbane enn de vestlige land har fulgt.
Flertallet vil også understreke
den grunnleggende betydning ivaretakelse av menneskerettighetene,
herunder økt respekt for kvinners rettigheter, har for å lykkes
i både utviklings- og miljøpolitikken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at ulikheten
i ansvar for klimakrisen illustreres av statistikk over CO2-utslipp
pr. innbygger. Det er vel kjent at Norges brutto nasjonalinntekt
pr. innbygger er om lag hundre ganger så høy som BNI pr. innbygger
i en rekke av verdens minst utviklede land, men det er mindre kjent
at Norge slipper ut om lag 100 ganger mer CO2 pr. innbygger enn
utviklingsland som Tanzania og Mozambik.
Det opplyses i meldingen at de internasjonale klimaforhandlingene
preges av en dragkamp om fordeling av byrder og rettigheter mellom
land. Flertallet vil understreke nødvendigheten av at
OECD-landene, som både har økonomisk styrke og teknologisk kompetanse,
innfrir de løfter som er gitt utviklingslandene på områdene finansiering
og teknologisamarbeid.
Ut fra det gap som nå finnes mellom de fattigste utviklingsland
og OECD-landene og de nyindustrialiserte land når det gjelder økonomisk
forbruk og CO2-utslipp pr. innbygger, mener flertallet ut
fra et rettighetsperspektiv at byrden med å redusere klodens skadelig
høye nivå av klimagassutslipp særlig påligger de rike, industrialiserte
landene.
Etter flertallets syn er det
viktig at industrilandene tar dette ansvar for å reparere de globale klimaproblemer
en selv har skapt gjennom store utslipp av klimagasser til atmosfæren,
og at dette skjer ved ny og addisjonell finansiering ut over det
nivå som det lenge og gjentatte ganger er blitt gitt løfter om for
det enkelte industrilands offentlige utviklingsbistand (ODA). Dette
prinsippet om addisjonalitet for finansiering til å møte klimautfordringene
ble slått fast allerede i FNs klimakonvensjon av 1992.
Det er etter flertallets mening
en viktig påminnelse når det i meldingen understrekes at "For de
fleste utviklingslandene vil økonomisk vekst og reduksjon av fattigdom
være første prioritet i lang tid framover". (s. 45) I særlig grad gjelder
dette for de fattigste utviklingslandene, som også har meget lave
CO2-utslipp pr. innbygger. Flertallet finner det
ut fra et rettighetsperspektiv naturlig at de land som preges av
utstrakt fattigdomsnivå og svært lave klimagassutslipp pr. innbygger
må prioritere kampen mot fattigdom og at dette fortsatt må være hovedmålet
for OECD-landenes offentlige bistand til dem. Fordi mange av verdens
fattigste rammes av klimaendringene, har de rike landene også et
ansvar for å finansiere klimatilpasningstiltak som gjør befolkningen
i de mest utsatte landene bedre i stand til å mestre de konsekvenser
som uansett vil komme av klimaendringene de neste tiårene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til International Energy Agency (IEA) World Energy Outlook 2008,
som indikerer at selv innen et scenario hvor man kutter CO2-utslipp
til et nivå som FNs klimapanel sier er forsvarlig, så vil verdens
forbruk av gass øke i forhold til i dag, mens forbruket av olje
vil gå marginalt ned. Disse medlemmer har merket seg
at IEA også har uttalt at Norge derfor bør produsere så mye olje
og gass som mulig. Dette forutsetter etter disse medlemmers
mening en storstilt satsing på ENØK, fornybar energi, CO2-rensing
og kjernekraft.
Disse medlemmer er enig i meldingens
utgangspunkt om at industrilandene bør gå foran og demonstrere at
miljøvennlig økonomisk utvikling er mulig. Disse medlemmer mener Norge
har et stort potensial, da både engasjementet for og kompetansen
rundt miljøvennlig utvikling er stor, dette bør og kan videreformidles,
og dermed bidra til at u-landene får en mer bærekraftig næringsutvikling.
Men disse medlemmer ønsker videre å understreke at
velstandsutvikling for u-landene i all hovedsak handler om næringsutvikling
og mulighet for verdiskaping. Det er derfor av avgjørende betydning
at man ikke legger opp til en politikk som vil være til hinder for
dette. Disse medlemmer minner også om at den viktigste
forutsetningen for slik velstandsutvikling er tilgang på energi,
og at en derfor må være forsiktig med å vedta klimamål på u-lands
vegne som vil umuliggjøre en slik utvikling.
Disse medlemmer understreker
at tilgang på energi er en forutsetning for økonomisk utvikling
og fattigdomsreduksjon i u-landene. Disse medlemmer finner
det nødvendig å minne om at alle anslag tilsier at dette i all hovedsak
vil dekkes av fossil energi de nærmeste tiårene. Det er viktig at
man ser på verdens behov for energi i en mer total sammenheng. Det er
ikke noen fordel for det totale utslippet at Norge reduserer sin
produksjon av olje og gass.
Disse medlemmer har merket seg
at IEA i World Energy Outlook 2008 legger til grunn at om lag en
tredjedel av økningen i tilbudet av flytende energibærere de nærmeste
20 årene vil komme fra ikke-konvensjonelle ressurser som tungolje,
oljesand og flytende gassfraksjoner. I tillegg vil mye av Europas
kraft være produsert fra kull. Olje og gass produsert på den norske sokkelen
vil være et bedre miljømessig produkt enn disse alternativene. Disse
medlemmer mener derfor det er feil å begrense eller redusere den
norske petroleumsvirksomheten.
Komiteen ser det som
avgjørende at fattige land makter å tilpasse seg de nye levekårene
som klimaendringene medfører. Komiteen viser til at
kunnskap om endringene mer systematisk må innarbeides i all planlegging
for utvikling. Fordi klimaendringene i tiden framover trolig blir større
og raskere samtidig som noen av de fattigste samfunn vil rammes
særlig hardt, mener komiteen at klimatilpasningstiltak
vil være en viktig del av den framtidige utviklingspolitikken. Komiteen understreker
at den må være tilpasset både urban sårbarhet og den særegne sårbarheten
til fattige på landbygda som i stor grad er prisgitt naturgrunnlaget.
Komiteen viser til at faktorer
som styresett, tilgang på ressurser og et aktivt sivilt samfunn
er viktige for evnen til å trekke sammen og fatte beslutninger som
styrker befolkningens evne til å tilpasse seg klimaendringer.
Sikker og langsiktig tilgang på rent vann, matsikkerhet
og beskyttelse mot ekstremvær er etter komiteens syn
blant de aller viktigste.
Komiteen mener at det er behov
for ytterligere tydeliggjøring på internasjonalt nivå av hvordan klimatilpasning
forholder seg til utviklingspolitikken generelt. Komiteen viser
til Regjeringens arbeid med å integrere arbeidet med klimatilpasning
og forebygging av humanitære katastrofer i utviklingsarbeidet, og
mener Norge kan bidra til å fremme mer effektiv tilpasning i multilateral
sammenheng.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i meldingen fastslår at tilpasning til konsekvensene av klimaendringene
vil kreve ressurser langt ut over eksisterende internasjonale fond.
Bistanden vil heller ikke kunne strekke til. Komiteen viser
til det norske forslaget om auksjonering av en andel av de globale
klimakvoter som en av flere mulige mekanismer som kan reise vesentlige
midler til blant annet tilpasning.
Norges støtte til klimarelaterte
tiltak kan lede til en utilsiktet spredning av norsk utviklingssamarbeid
på for mange nye land. Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre vil i denne sammenheng påpeke at Norge
bør legge særlig vekt på de klimarelaterte utfordringene i de utvalgte
samarbeidsland vi lenge har hatt i vårt offisielle utviklingssamarbeid.
Et slikt åpenbart eksempel er Bangladesh, verdens mest folkerike
blant de minst utviklede land. Få er sterkere plaget av klimatiske
problemer. De klimarelaterte utfordringer dette landet ytterligere
må påregne, blant annet gjennom havstigning, vil være enorme. Disse
medlemmer mener de massive klima- og fattigdomsutfordringene
i landet gjør at en fra norsk side bør revurdere planene om å bygge
ned utviklingssamarbeidet med dette meget vanskeligstilte landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at dersom man skal lykkes med å redusere de fattigste
landenes sårbarhet med hensyn til klimaendringene, må det opparbeides
lokal kompetanse om risikofaktorer og iverksettes forebyggende tiltak.
En slik lokal evne til å håndtere risikofaktorene kan på lengre sikt
bare sikres ved styrket utdanning og forskning i utviklingsland,
ved å bygge ut helsevesenets evne til å nå hele befolkningen, ved
å styrke matvaresikkerheten og gjøre jordbruket mer effektivt og
robust mot klimaendringer, samt andre langsiktige tiltak for utvikling. Disse
medlemmer anser tilgang på kapital og investeringer som
vesentlig i denne sammenheng og ser positivt på at privat sektor
kan trekkes inn i partnerskap om investeringer i infrastruktur, økt
matsikkerhet, jobbskaping for sårbare grupper mv. Disse medlemmer mener
også at sårbarhet kan reduseres betraktelig gjennom å fremme et
variert næringsliv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener utvikling
av energisektoren er en forutsetning for at utviklingslandene kan
oppnå vekst og komme ut av fattigdommen. Bistand til slike tiltak
er nå gjenstand for betydelig satsing i tråd med ønsket om økning
der norsk satsing særlig kan gi merverdi. Flertallet viser
her til satsingen på "Ren energi for utvikling".
Komiteen vil løfte
frem Afrikas store vannkraftpotensial, som vil kunne bidra sterkt
til å møte kontinentets kraftbehov dersom landene kan samle seg
om fremgangsmåter som minsker ulempene som oppdemming kan medføre
for visse grupper og for visse naturtyper. Det vises i denne forbindelse
til anbefalingene fra Verdens damkommisjon. Komiteen merker
seg at norsk kompetanse på dette området er sterkt etterspurt.
Komiteen merker seg videre at
storparten av befolkningen i Afrika sør for Sahara kommer til å
bruke ved og trekull til matlaging også i tida framover. Etter komiteens syn
er det på dette feltet store muligheter til energieffektivisering ved
enkle midler, som kan gi vesentlig utviklingseffekt ved å frigjøre
tid og lette helseplager hos kvinner og barn. Komiteen mener
slik energiøkonomisering bør vektlegges mer i norsk bistand.
Komiteen vil peke på at "Ren
energi for utvikling" er en samlebetegnelse for norsk bistand innen
deler av energisektoren. Begrepet omfatter for det første fattigdomsrettede
tiltak som landsbygdelektrifisering med solenergi, mer effektive vedovner
og bedre trekullproduksjon. I tillegg kommer større prosjekter som
utbygging av vannkraft, vindparker og solparker for produksjon av
kraft til nett.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil – i tillegg
til satsing på vannkraft der forutsetningene for det er til stede
– understreke at norsk bistand i større grad må satse på solenergi
og vindkraftanlegg i samarbeidsland i Afrika sør for Sahara, spesielt
der klima og spredt bosetting medfører at den fattige landsbygdbefolkningen ikke
så lett får tilgang til annen fornybar energi.
Flertallet har i denne sammenheng
merket seg at en av de erfaringsbaserte konklusjonene i NORADs resultatrapport
2008 er at når det gjelder investeringer i alle deler av kraftsektoren,
finnes det store programmer som Norge trygt kan overlate til multilaterale
partnere.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre har videre merket seg at
Regjeringen i meldingen fastslår at "sterkt økende forbruk av fossilt
brensel er ikke forenlig med å begrense klimaforandringene" (side
50,1), men vil påpeke at meldingen ikke drøfter hvordan dette synspunkt
skal gjøres mer samstemt med den bistand til økt petroleumsvirksomhet
som meldingen også går inn for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at hovedutfordringen for u-landene er økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon,
noe som er basert på næringsutvikling og mulighet for verdiskapning. Grunnlaget
for at dette i det hele tatt skal finne sted, er tilgang på energi.
Verden kommer til å etterspørre enorme mengder ny energi de nærmeste
tiårene, og alle anslag viser at dette i all hovedsak vil dekkes
av fossil energi. Alternativet er å tvinge u-land til å bygge ut
kostbar alternativ energi, som selv Norge foreløpig anser som for
dyrt.
Disse medlemmer mener Norge kan
bidra med tiltak som samtidig kan bidra med vekst i norsk industri.
Dette kan gjøres ved eksport av teknologi og investeringer i u-land
med konkrete tiltak slik som utvikling av trygg og sikker (og klimavennlig/utslippsfri)
kjernekraft, gjerne basert på thorium, utvikling av biomembran,
utvikling av bærekraftig biodrivstoff og eksport/implementering
av solceller.
Disse medlemmer understreker
at Fremskrittspartiet ved tidligere anledninger har tatt til orde
for å sette av en del av oljefondet til investeringer i utvikling
av energiproduksjon i u-land.
Klimagasser fra avskoging og skogforringelse
(i utviklingsland) står i dag for om lag 20 pst. av de globale klimagassutslippene. Komiteen mener at
den norske satsingen for bevaring av skog i utviklingsland er en
strategisk oppfølging av klimaforliket for å takle klimaendringene,
og at kampen mot avskogning er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse
og bærekraftig økonomisk utvikling.
Komiteen viser til at både bevaring
av naturskog og nyplanting på tidligere skogdekkede områder er virkemidler
i arbeidet for å redusere jordens CO2-utslipp – og at dette gjelder
både i utviklingsland og i industriland. Bevaring av naturskog er
imidlertid langt viktigere klimamessig og binder CO2 på varig basis
i tillegg til å yte en rekke andre økologiske og økonomiske tjenester lokalt,
nasjonalt og globalt.
Komiteen viser til at bevaring
av naturskog er en kostnadseffektiv måte å unngå utslipp av CO2 på
forutsatt at tiltak for å motvirke avskogning får varig virkning
på nasjonalt nivå, kan verifiseres og ikke leder til såkalt "karbonlekkasje", ved
at stans i hogst ett sted bare medfører økt hogst et annet sted. Komiteen vil
i denne sammenheng understreke behovet for tredjeparts verifikasjon.
Satsingen på klima- og skogprosjektet,
som er en oppfølging av Klimaforliket i desember 2007, er den største
enkeltstående satsingen innen norsk miljø- og utviklingspolitikk
de siste årene. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, merker seg at satsingen har gitt Norge en
helt sentral rolle i det internasjonale samarbeidet for skogbevaring, og
at vi nå er godt posisjonert til å medvirke til en løsning med hensyn
til skog i ny global klimaavtale som også fremmer utvikling og respekterer
urfolks rettigheter. Flertallet merker seg at dette
bidrar til å skape forventninger mht. langsiktighet og forutsigbarhet
i det norske bidraget.
Flertallet viser til at skogreisning
og bærekraftig skogsforvaltning også kan gi verdifulle bidrag til
økonomisk vekst og arbeidsplasser, og at det på lengre sikt er ønskelig
at internasjonale mekanismer for reduserte klimautslipp omfatter
landbruk. Flertallet viser til at det vil redusere
muligheten for lekkasje mellom skog og landbruk i samme land og
øke muligheten for å kunne høste nytteverdier av skogplanting, om
alle land kunne få på plass helhetlige planer for bruk av land.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser i denne forbindelse
til høringen om meldingen, hvor både representantene fra CICERO,
Senter for Klimaforskning, og Universitetet for Miljø- og Biovitenskap
(UMB) påpekte risikoen for feilslag i det norske klima- og skogprosjektet
og understreket behovet for en mer systematisk oppbygging av uavhengig
norsk forskningskompetanse om temaet avskogning. Disse medlemmer er
enig i at satsing på mer interessebaserte leverandører av kunnskap
ikke er tilstrekkelig og at uavhengig forskningskompetanse må styrkes
for å framskaffe det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for at klima-
og skogsatsingen gir de tilsiktede resultater.
Den norske satsingen på klima- og skog-prosjektet,
som er en oppfølging av klimaforliket i desember 2007, er i likhet
med Verdensbankens "Forest Carbon Partnership Facility" og FNs REDD
program et prosjekt innen rammen av den internasjonale satsingen
REDD: "Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation".
REDD står sentralt i de internasjonale klimaforhandlingene.
Som påpekt i høringsnotatet fra Universitetet
for Miljø og biovitenskap, finner avskogning sted
"fordi det er lønnsomt for småbønder, plantasjeeiere,
kommersielle selskaper, grupper med makt og/eller staten. REDD skal
endre på dette ved å gjøre bevaring av skog mer lønnsomt enn hugging
av skog. Sentralt i dette står resultatbasert støtte".
Disse medlemmer mener REDD-prosjektene kan
ha en signalgivende funksjon internasjonalt, men skal den på lang
sikt bli retningsgivende, må prosjektene følge de anviste kriterier
og holde høy kvalitet. Disse medlemmer har merket seg
den bekymring som de nevnte fagmiljøene uttrykte på komiteens høring
med hensyn til de usikkerhetsmomenter og risiki som klima- og skogprosjektet
innebærer. Disse medlemmer vil understreke betydningen
av prinsippet om resultatbasert støtte. Siktemålet er at betaling
skal skje ved dokumenterte resultater i form av reduserte utslipp
av klimagasser – i første rekke CO2. Disse medlemmer understreker
videre at sikker verifikasjon av at dette oppnås er avgjørende og
viser til at bl.a. kravet om tredjeparts verifikasjon av resultater
vil være helt sentralt i en ny internasjonal klimaavtale. Disse
medlemmer mener Norge i utviklingssamarbeid bør skille klart
mellom støtte til kompetanse- og institusjonsbygging – som også
er nødvendig – og resultatbasert støtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg rapporten "REDD Myths" fra Friends of the Earth (desember
2008) som tar for seg de foreslåtte mekanismene som skal redusere
de globale klimautslippene ved hjelp av bevaring av skog. Rapporten
viser til at kostnadsoverslagene for ordningen er estimert til mange
titalls mrd. kroner hvert år. Dette skaper insentiver for u-landene
til å iverksette de foreslåtte prosjektene uten at det er tatt tilstrekkelig
hensyn til om mekanismene vil virke og hvilke eventuelle uintenderte
konsekvenser de vil ha. Disse medlemmer registrerer
også at rapporten er skeptisk til om mekanismene vil fungere i autoritære
og korrupte regimer og frykter at de vil kunne bli en gyllen mulighet
for disse regimene til å sikre seg fremtidige inntekter.
Komiteen mener den
idé som Regjeringen har lansert i St.meld. nr. 13 (2008–2009) om
å vurdere opprettelse av en ny kategori internasjonal støtte, det
vil si støtte til fremme av globale fellesgoder, kan vise vei til
en konstruktiv løsning for internasjonal registrering av slike bidrag. Komiteen merker
seg at formålet med forslaget er å øke det politiske fokus på fellesgodenes store
betydning, og dermed legge et bedre grunnlag for å sikre deres finansiering.
Komiteen mener det bør vurderes
å opprette et nytt programområde på statsbudsjettet, kalt "Finansiering
av globale fellesgoder". Dette må ligge utenom programområde 03
Utviklingshjelp, som av gode grunner må møte vedtatte krav for å
bli godkjent som utviklingshjelp. Komiteen mener
at det også er stort behov for å finansiere globale goder der relevansen
for fattigdomsbekjempelse er mer indirekte.
Komiteen foreslår at en slik
budsjettpost vurderes med tanke på eventuell gjennomføring fra 2011
og forutsetter at Regjeringen vurderer nærmere grenseoppgangen mellom
programområdene. I utgangspunktet bør grensen trekkes ut fra tiltakenes
hovedformål, men som for alle slike definisjoner vil det være nødvendig
med grenseoppganger i en del gråsonetilfeller.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre anser det som et positivt
skritt at et flertall i komiteen nå ber Regjeringen vurdere å opprette
et nytt programområde på statsbudsjettet, kalt "Finansiering av
globale fellesgoder".
Disse medlemmer foreslår at Regjeringen
oppretter dette nye programområdet allerede i statsbudsjettet for
2011. Dette nye programområdet må ligge utenom programområde 03
Utviklingshjelp, som har økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland,
herunder fattigdomsbekjempelse i samsvar med internasjonalt anerkjente
utviklingsmål, som hovedformål. Kjennetegnet på støtte til "globale
fellesgoder" må være at tiltakenes hovedformål er av mer global
karakter, for eksempel å redusere utslipp av klimagasser til klodens
atmosfære.
Disse medlemmer mener at Norge
ved å gå foran i denne saken kan gjøre en forskjell internasjonalt
ved å sette et eksempel som også kan bidra til å gjøre det enklere
å få utviklingslandene med på en ny klimaavtale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at norsk
og internasjonal utviklingsbistand gjennom flere tiår har inneholdt tiltak
for å tilpasse næringsvirksomhet til forventede vær- og klimaforhold
og naturressursenes begrensninger. Det er gitt bistand til mange
ulike tiltak, herunder å gjøre områder mer sikre mot vannflommer,
innføre høytytende planteslag som tåler tørrere klima, bidra til
et dyrehold som ikke overbelaster beiteressursene, kartlegge fiskeressurser
og hva som er bærekraftig utnytting av dem. Det er etter disse medlemmers syn
viktig at også fattige u-lands samfunnsplanlegging og nasjonale
utviklingsstrategier tar høyde for klimaendringer, ellers vil enkelttiltak
innen bistanden få begrenset verdi.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at hovedoppgaven for
den klimarettede bistanden til de minst utviklede landene bør være
å styrke landenes og befolkningens tilpasningskapasitet. Dette bør
forfølges både gjennom vårt bilaterale og multilaterale utviklingssamarbeid.
Disse medlemmer har for øvrig
merket seg at meldingen fastslår at tilpasning til konsekvensene
av klimaendringene vil kreve ressurser langt ut over eksisterende
internasjonale fond, herunder Det globale miljøfondet (GEF). Bistanden
vil heller ikke kunne strekke til. Etter disse medlemmers syn
er det derfor viktig å fastholde fattigdomsorienteringen i landvalget også
for slik klimatilpasningsbistand. Ellers vil andre hensyn fort kunne
spre de knappe ressursene for mye. Disse medlemmer er
av den oppfatning at Norge bør fastholde prinsippene om langsiktighet,
konsentrasjon og arbeidsdeling i forhold til andre givere også for
den miljørettede bistanden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil presisere at
de tiltak som bistandsfinansieres, må oppfylle OECD/DACs krav om at
de skal ha utvikling – målt i økt kapasitet hos utviklingsland til
å ivareta egne innbyggeres grunnleggende menneskerettigheter – som
sitt hovedformål og dessuten være kvalifisert som kostnadseffektive
bidrag til dette.
Disse medlemmer har notert seg
Regjeringens omtale av forhandlingene om en ny klimaavtale i København
i desember 2009, hvor størrelsen på og styringen av ressurser til
tilpasning er et sentralt forhandlingstema. Målet er at finansieringen
for tilpasning i sårbare, fattige utviklingsland må være forutsigbar
og av tilstrekkelig størrelse.
Når det gjelder København-toppmøtet, vil disse medlemmer uttrykke
en bekymring over at forberedelsene synes meget vanskelige og at sjansen
for at det ikke lykkes å få på plass en avtale som også omfatter
utviklingslandene synes stigende.
For å få markedskreftene til å spille
på lag med de politiske tiltakene for klimatilpasning, mener komiteens
medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at
det er viktig å skape gode rammevilkår som gjør markedsmekanismen
til en drivkraft for lavkarbonutvikling. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen mener regionale systemer for kvotehandel
er kommet kort og at det er stor usikkerhet om hvordan disse systemene
vil utvikle seg i framtiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at på
FNs klimatoppmøte i Bali i 2007 ble alle landene enig om en handlingsplan
for de kommende forhandlingene (Bali Action Plan). I § 1e første
ledd blir det slått fast at den økte finansieringen av klimatiltak
skal være "new and additional". Dersom OECD-landene nå legger finansieringen
av klimarettede tiltak inn under budsjettrammen for utviklingsbistand,
skjer nettopp det som utviklingslandene og det internasjonale sivilsamfunn
frykter. Da vil klimatiltak – for å reparere atmosfæren – gå på
bekostning av kampen mot fattigdom. Flertallet vil
vise til at det under komiteens høring kom fram sterke motforestillinger
mot dette fra flere sivilsamfunnsaktører. Det er frykt for at dette
vil kunne skape en tillitskrise i klimaforhandlingene. Det kan i
alle fall bidra til at det blir meget vanskelig å få utviklingslandene
med på en ny klimaavtale, med de forpliktelser det måtte innebære.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til høringsnotatet
fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) hvor det påpekes at
det grunnleggende spørsmål i klimakapitlet i St.meld. nr. 13 (2008–2009)
er:
"hvorvidt tiltak for å sikre globale fellesgoder bør
tas over bistandsbudsjettet. Meldingen fremhever det som et positivt
trekk at her har vi felles interesser. Det er imidlertid farlig
å åpne for at bistandsbudsjettet – i utgangspunktet tiltenkt fattigdomsreduksjon
– nå skal benyttes for andre formål. Gitt den store økningen av
totale midler på årets bistandsbudsjett lot denne endringen seg innføre
uten å få umiddelbare konsekvenser. Men det betyr en endring i det
grunnleggende prinsippet for avgrensning av hva som kan kalles bistand,
og åpner på sikt for en farlig utglidning. I den sammenhengen kan
oppnåelsen av en-prosent-målet vise seg å være en hul seier. Norges
holdning kan her også få betydning for den internasjonale grenseoppgangen
mellom bistand og klimaforpliktelser."
Komiteen viser til
at i klimaforliket fra desember 2007, som ga startskuddet for den
flerårige satsingen på klima- og skogprosjektet, var forlikspartene
enig om satsingen, men uenig om finansieringen. Regjeringspartiene,
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mente
midlene burde komme som tillegg til bistandsbevilgningene, men innen
bistandsbudsjettet. Opposisjonspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mente denne klimasatsingen burde finansieres utenom
bistandsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
stille seg bak mange deler av klimaforliket. Disse medlemmer er
godt fornøyd med rammene som er lagt for satsing på fornybar energi,
om tiltak overfor regnskogen, og om økt forskning. På noen områder
går forliket for langt, på andre områder går det ikke langt nok. Disse
medlemmer mener også at forliket mangler en del momenter.
Dette faktum gjør at utelukkelsen av Fremskrittspartiet i klimaforhandlingene
fremstår som et politisk spill.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre anser at det er de industrialiserte
land, herunder sterkt voksende store økonomier som den kinesiske,
som står for det meste av verdens utslipp av skadelige klimagasser.
Det er etter disse medlemmers syn naturlig at disse
kapitalsterke og industrialiserte landene selv bekoster innkjøp
av teknologi for å fange og lagre karbon ved store punktutslipp,
for eksempel i forbindelse med kraftverk eller store produksjonsanlegg
basert på bruk av fossile ressurser som kull, olje og gass. Det
antas å være noen år til en slik teknologi er gjennomprøvet, sikker
og kan tilbys til priser som gjør den attraktiv. Når dette måtte
foreligge, bør støtte som overføres internasjonalt til investeringer
i slike tiltak regnes som bidrag til globale fellesgoder, ikke som
offentlig utviklingshjelp (ODA) til utviklingsland.
Disse medlemmer viser til at
den grønne utviklingsmekanismen åpner for at industriland kan gjennomføre
utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland, som dermed genererer
kvoter som overføres til bruk mot industrilands utslippsforpliktelser.
Slike kjøp innebærer med andre ord at rike land kjøper seg fri fra
deler av kostnadene knyttet til reduksjonsforpliktelser i deres
egne land. Slike kvotekjøp bør derfor ikke belastes det norske bistandsbudsjettet.
Det ville etter disse medlemmers syn være en feilslått strategi
om offentlig bistand ble et instrument til å vedlikeholde skjevhetene
vi i dag finner med hensyn til CO2-utslipp pr. innbygger.
Disse medlemmer mener at Norge
både av egeninteresse og for å bedre det globale klima bør bidra
til å utvikle og bruke kvalitetssikrede mekanismer for handel med
CO2-kvoter, men når industristater eller bedrifter i disse statene kjøper
seg fordeler i form av ekstra kvoter for CO2–utslipp, må dette betales
av relevante institusjoner i industrilandene og ikke belastes de beløp
som skulle fremme økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse i de
minst utviklede land.
Offentlig utviklingsbistand til fattige u-land
bør etter disse medlemmers syn heller brukes på energiøkonomisering
og utbygging av hensiktsmessige, fornybare energikilder og distribueringssystemer.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres syn
har utviklingsland med mer utviklede økonomier og store eksportoverskudd,
som for eksempel Kina, økonomiske forutsetninger for selv å kunne
finansiere og gjennomføre betydelige tiltak i eget land. Det gjelder
både reduksjon i landets økende CO2-utslipp som bør gjøres av hensyn
til det globale klima og det gjelder nasjonale klimatilpasningstiltak
som gjør befolkningen bedre i stand til å mestre endringer i klima
som man neppe kan unngå de nærmeste tiårene.
Disse medlemmer konstaterer at
mens behovet for klimatiltak etter hvert er solid dokumentert, er
det mer uavklart hvor kostnadseffektive ulike klimapolitiske tiltak
vil være som bidrag til klimastabilisering og til bekjempelse av
fattigdom i utviklingsland. Risikoen for at ønsker om raskt å vise
handlekraft vil føre til at store ressurser brukes på en måte som
i ettertid viser seg å gi liten utviklingseffekt, er meget stor. Disse
medlemmer vil derfor understreke at den generelle forpliktelse til
ansvarlig og resultatorientert bruk av de offentlige ressurser også
må etterleves når det gjelder klimapolitiske tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil framholde at OECD-landene
bør konsentrere sin offentlige bistand på klimafeltet til klimatilpasning
og om de fattigste landene. Disse medlemmer vil understreke
at Afrikas behov til nå ikke er ivaretatt tilstrekkelig i klimaforhandlingene.
Disse medlemmer mener Norge derfor
må konsentrere mer av bistanden på klimaområdet til Afrika sør for
Sahara. Disse medlemmer mener at prioritet må gis
til tiltak som effektivt reduserer fattigdom og at dette hovedmål
også må tillegges avgjørende vekt når en vurderer finansiering av
tiltak som fremmer energisikkerhet og tar vare på afrikanske økosystemer, landskap
og levekår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet skeptiske til utviklingen av et initiativ for finansiering
av globale fellesgoder i den grad dette vil medføre økte bistandsbudsjetter,
mer byråkrati samt ha uintenderte og konkurransevridende effekter
på internasjonal handel og turisme. Disse medlemmer viser
til at det eksisterer et stort behov for kapital og investeringer
i u-landene generelt, og i de fattigste landene spesielt. Disse
medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har tatt til orde
for opprettelse av et fond for investeringer i disse landene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at den foreliggende
stortingsmeldingens fokus på tre utvalgte tema – klima, konflikt
og kapital – ikke skal bety en svekkelse av handlingsplanen om miljørettet
utviklingsarbeid fra 2006 som satte miljøspørsmål på dagsordenen
både nasjonalt og internasjonalt, og la opp til at innsatsen skal
konsentreres om fire tematiske satsingsområder:
bærekraftig forvaltning
av biologisk mangfold og naturressurser
forvaltning av vannressurser, vann og sanitær
klimaendringer og tilgang til ren energi
miljøgifter
Flertallet minner om at handlingsplanen
fastslo at Norges miljørettede utviklingssamarbeid skal bidra til
å realisere tusenårsmålene, og bidra til at de fattige kan forbedre
sine levekår og sin helse. Satsingen skulle bygge på erkjennelsen
av at miljø og fattigdom henger nøye sammen. Bevaring av naturens
tjenester og ressurser, lokal deltakelse i forvaltning av natur
og miljø og styrking av lokalbefolkningens rettigheter til naturressursene
ble presentert som en forutsetning for fattigdomsbekjempelse og
utvikling. Behovet for å øke kapasitet og kompetanse på miljøspørsmål
i samarbeidslandene ble framhevet som helt avgjørende. En kompetent
miljøforvaltning og en aktiv miljøbevegelse ble ansett som viktig
for å sikre bærekraftig utvikling.
Flertallet vil peke på at kulepunkt
2, innsatsen for forvaltning av vannressurser, vann og sanitær,
er blant de prioriterte oppgaver som må følges opp som forutsatt,
bl.a. spørsmålet om miljøgifter.
Det biologiske mangfoldet trues av
utarmingen av jordas økosystemer. Leveområdene for mange arter ødelegges
av hogst, landbruk og utbygging av infrastruktur. Siden disse problemene
har berøringsflater til klimaspørsmålene, har komiteen notert
seg at de er noe mer framme i meldingen. Det nevnes blant annet
at Norge fortsatt skal bidra aktivt til å videreutvikle internasjonale
institusjoner og avtaler som kan motvirke utarmingen av jordas økosystemer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at en
gjennom bistanden fortsatt skal hjelpe spesielt de fattigste landene
til å sikre en bærekraftig forvaltning av viktige naturområder og økosystemer.
Flertallet mener det er behov
for et fornyet fokus på betydningen av miljørettet utviklingssamarbeid,
som fremmer verdier som er viktige uavhengig av klimaproblematikken.
Det fastholdes for dette som for alt norsk utviklingssamarbeid at
innsatsen bør styres etter prinsippene om rettighetsbasering, fattigdomsorientering,
langsiktighet, konsentrasjon, relevans med hensyn til internasjonal
arbeidsdeling og agendaen om bistandseffektivitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg de mange rapportene fra diverse FN-organisasjoner som hevder
at verden står overfor en vannkrise. Disse medlemmer merker
seg samtidig at FN krever mer statlig styring for at befolkningen
i fattige land skal sikres tilgang til rent vann. Omtrent 1,2 mrd.
mennesker mangler tilgang til rent vann. Om lag 97 prosent av all
distribusjon av vann i fattige land ivaretas av det offentlige.
I mange tilfeller er ikke utfordringen mangel på vann, men mangel på
infrastruktur og investeringer. Det er disse medlemmers mening
at på dette området har det offentlige sviktet som tjenestetilbyder
overfor befolkningen. I land med private investeringer i vannsektoren
har flere mennesker tilgang til vann enn hva som er tilfellet i
land uten slike investeringer.
Disse medlemmer er kjent med
at i flere utviklingsland legger jordbruket beslag på oppimot 95
prosent av tilgjengelige ferskvannsressurser. Om lag 70 prosent
av verdens vannforbruk går til matproduksjon. Økt eksport av "vannintensive"
produkter fra vannrike land til vannfattige land og eksport av "ikke-vannintensive"
produkter fra vannfattige land, kan bidra til bedre og mer bærekraftig
utnyttelse av knappe ressurser samt bidra til global produktivitetsøkning. Disse
medlemmer mener derfor at "vannmangel" er mer enn bare mangel
på vann. Av kritisk betydning er ikke så mye tilgjengeligheten av
vann i seg selv som hvordan et land tilpasser seg endringer i ressurssituasjonen.
Matsikkerhet behøver ikke å bety at man må være selvforsynt med
mat, men at en stabil tilgang til mat kan sikres gjennom en kombinasjon
av innlandsproduksjon samt internasjonal handel med matvareprodukter.
Disse medlemmer mener forskning
på hvordan man kan produsere mer mat med mindre vann er av stor
betydning for om man i fremtiden klarer å unngå situasjoner med
geografisk ressursknapphet. Konseptet virtuelt vann refererer til
det volum vann som behøves for å produsere en bestemt vare eller
tjeneste. Det er disse medlemmers mening at frihandel
og virtuelt vann er en sentral årsak til at land i Midt-Østen og
Nord-Afrika har klart å fø sin befolkning, tross mangel på vannressurser.
Komiteen vil påpeke
at konflikt og krig i fattige land ikke bare rammer lokalt, men
også gir ringvirkninger regionalt og internasjonalt. Konsekvensene
merkes ikke bare i antall drepte og skadde fra krigshandlingene,
men også i konfliktrelaterte menneskerettighetsbrudd og redusert personlig
sikkerhet, flyktningstrømmer, terrorisme og internasjonal kriminalitet,
våpenspredning og smugling, tilbakeslag i arbeidet for økonomisk
utvikling og demokratisering samt en rekke andre forhold.
Ut fra sitt rettighetsbaserte grunnlag mener komiteen at
norsk utviklingspolitikk har viktige oppgaver ikke minst i sivil
gjenoppbygging og utvikling når den væpnede konflikt er stanset og
i humanitær innsats mens konflikt pågår. Komiteen mener
et helhetlig perspektiv og god samordning er viktig for å nå resultater,
men det er samtidig viktig å opprettholde et klart skille mellom
militær og sivil innsats og sørge for at humanitære og bistandspolitiske
mål og prinsipper blir respektert og etterlevd. Bistand kan heller
ikke erstatte de politiske løsninger som må til for å skape varig
grunnlag for fred. Komiteen vil derfor påpeke at
hvis bistandsmidler settes inn uten at forutsetningene for effektiv
måloppnåelse er til stede, kan resultatet bli massiv sløsing av
knappe ressurser og i verste fall virke mot sin hensikt.
Komiteen vil understreke viktigheten
av et sterkt fokus på antikorrupsjon når det ytes økonomisk støtte
til gjenoppbygging av krigsherjede områder. Dersom innsatsen mot
korrupsjon ikke tas alvorlig i en tidlig fase, vil det langsiktige freds-
og demokratiarbeidet så vel som kampen mot fattigdom kunne undergraves.
Komiteen vil understreke
at Norge er ett av mange land som bidrar i internasjonalt freds-
og utviklingsarbeid. Våre utenrikspolitiske ambisjoner må realiseres
i samarbeid med andre aktører både gjennom bilateralt og multilateralt engasjement.
Vårt engasjement fordrer vilje til langsiktighet, og grundig faglig
forberedelse og oppfølging. Komiteen vil vise til
at i et større historisk perspektiv er det særlig stormaktene som
har latt sine geopolitiske interesser og militære utenlandsengasjementer
bli styrende også for store deler av den sivile utviklingsbistanden. Norge
og andre likesinnede land har derimot en lang tradisjon for å legge
større vekt på humanitære hensyn, menneskerettigheter og fattigdomsorientering
i valget av mottakerland, målgrupper og sektorer for bistanden.
Denne profilen har Norge høstet mye honnør for internasjonalt, og komiteen mener
denne linjen bør videreføres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med meldingen
i at det er viktig og nødvendig med bistand til land som er på vei
ut av en voldelig konflikt og land som har særskilte klimautfordringer.
Komiteen vil vise
til at de tre land/områder som Norge gir mest bistand i dag er Afghanistan, Sudan
og Midtøsten, der langsiktig bistand kombineres med humanitær hjelp,
fredsarbeid, trygghet, infrastruktur og fredsbevarende eller stabiliserende
styrker. Dette er en "comprehensive approach" som skaper en bredde
og en helhet i vår utviklingspolitikk, der det norske engasjementet
skal bidra til velferd, likestilling, stabilitet og sikkerhet. Viktige
tiltak er arbeidet for et godt styresett, motvirkning av korrupsjon, utdanning,
landsbyutvikling og kvinners deltakelse i utvikling og politikk.
Komiteen vil vise til at flertallet
av voldelige konflikter er i de fattigste delene av verden. I tillegg
kan store svingninger i mat- og energipriser og store klimaendringer
virke destabiliserende. Komiteen vil videre vise
til at krig og konflikt skaper humanitære kriser og forsterker fattigdom,
mens økonomisk vekst og utvikling virker krigsforebyggende.
Komiteen vil understreke at sårbare
og svake stater ikke har et maktapparat som kan skape respekt for
lov og rett. I slike stater finner vi ofte grobunn for voldelige
grupper og terrororganisasjoner. Unge menn uten arbeid og framtidsutsikter
har lite å tape og føler ikke lojalitet overfor de myndigheter som
har marginalisert dem.
Komiteen vil på denne bakgrunn
støtte meldingens forslag om å bidra til en samlet og koordinert
giverpolitikk overfor sårbare land med statsbygging som formål,
i tråd med omforente internasjonale prinsipper og bidrar til langsiktighet
i det internasjonale samarbeidet med sårbare stater.
Komiteen mener også det er viktig
å styrke FNs evne til å drive og lede koordinering av aktiv fredsinnsats
gjennom tiltak som integrerer flere mål: sikkerhet, humanitære behov
og fredsforebygging. Komiteen vil understreke viktigheten
av å følge opp sikkerhetsrådsresolusjonene 1325 og 1820 om kvinner
i krig og konflikt og når freden skal bygges.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener Norge må arbeide
for å bilegge voldelige konflikter gjennom en tett kobling mellom
politisk og diplomatisk handling og kombinere dette med bruk av
både humanitære midler og langsiktig bistand.
Komiteen vil peke
på at norsk bistand allerede i stor grad er innrettet mot land som
enten er i konflikt eller er på vei ut av voldelig konflikt. Komiteen støtter
et fortsatt sterkt fokus på slike land, men vil samtidig understreke
at det ikke må føre til for stor spredning av innsatsen. En fragmentering
av bistanden på for mange geografiske områder og land kan gå ut
over kvaliteten og svekke resultatene. Komiteen mener
et post-konflikt-fokus må kunne kombineres med en sterkere konsentrasjon
om et begrenset antall land hvor en til gjengjeld kan gjøre en større
forskjell.
Komiteen vil understreke behovet
for realisme om hva som kan oppnås gjennom bistand. Som påpekt i
meldingen preges de voldelige, interne konflikter i utviklingsland
av at forskjellige grupper slåss for løsrivelse og selvstendighet, eller
om makt og ressurser. En stadig større andel av verdens konflikter
er i land med oljeressurser. Komiteen mener det er
viktig å erkjenne at årsaksbildet er ofte komplekst. Det er grunn
til å advare mot overdrevne forestillinger med hensyn til hva offentlig
bistand kan utrette for å fjerne krigens årsaker og drivkrefter.
Borgerkrigen på Sri Lanka er en av mange illustrasjoner på dette.
Komiteen mener at en økt bevissthet
om de avveininger en står overfor og at en økende bruk av raske
og skiftende bistandsinnsatser som ledd i en utenrikspolitisk signalgivning
kan ha sin pris på resultatsiden. Komiteen forutsetter
at bistandspolitiske og bistandsfaglige premisser legges til grunn
for enhver norsk innsats.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at måten det norske utviklingspolitiske engasjementet
er organisert på har høstet kritikk fra flere hold for blant annet
å være udemokratisk, ikke-pluralistisk og bidra til elitesirkulasjon. Disse
medlemmer registrerer konklusjonene i rapporten "Norske
selvbilder og norsk utenrikspolitikk" fra Norsk Utenrikspolitisk
Institutt (NUPI, 2007) som slår fast at dersom Norge skal opprettholde
selvbildet som fredsnasjon, er det viktigere at praksisen pågår enn
at den gir konkrete resultater. Det er disse medlemmers oppfatning
at den norske utviklingspolitikken er blitt et "godhetsregime", kanskje
aller best symbolisert ved den tidligere rockeartisten Bob Geldof,
som i Oslo i fjor uttalte at "noe må gjøres, selv om det ikke virker". Dette
godhetsregimet kommer også til uttrykk gjennom Regjeringens sterke
fokus på 1-prosentmålet av BNI til bistand, hvor mer bistand er
blitt et mål i seg selv. Gode intensjoner får imidlertid ikke mennesker
ut av fattigdom. Av og til må vi også erkjenne at gode intensjoner har
gjort ting verre, ved å undergrave økonomisk vekst, bidra til mer
korrupsjon og hindre utvikling. Disse medlemmer er
derfor skuffet over at meldingen ikke i nevneverdig grad problematiserer
"den norske modellen" og diskuterer effektene av de ressursstrømmene
som Norge lettest kan påvirke, nemlig bistand.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler det syn at
det politiske svaret på utfordringene i bistanden må være mangesidig,
og blant annet bestå i å øke engasjementet for å løse konflikter, bedre
bistanden til fredsbygging i sårbare stater, styrke fokuset på menneskelig
sikkerhet basert på en rettighetstilnærming, sikre en mer helhetlig
tilnærming i freds- og statsbygging, og styrke regionale aktørers
evne til å bidra.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at distribusjonen
av internasjonal utviklingsbistand – og ikke minst humanitær nødhjelp
– gjennom mange tiår har blitt utformet i spenningen mellom et konfliktfokusert
sikkerhetspolitisk fokus på den ene siden og et mer målrettet fattigdomsfokus
på den andre. En nestor i norsk utviklingsforskning, direktør Gunnar
M. Sørbø ved Christian Michelsens Institutt, er blant dem som har
påvist at en økende sikkerhetsorientering av bistanden etter den
internasjonale terroraksjonen 11. september 2001 har bidratt til
å dreie bistanden bort fra de steder hvor den kunne hatt størst
innvirkning i bekjempelsen av fattigdom. Disse medlemmer ser
at det ligger en fare for at dette i økende grad kan skje, og mener
at det derfor er viktig at fattigdomsorienteringen, det geografiske
konsentrasjonsprinsippet og betydningen av bistandseffektivitet
tillegges stor vekt i utvelgingen av områdene for de tunge, norske bistandsinnsatsene,
ikke minst i stat-til-stat-bistanden.
I denne sammenheng registrerer komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet de mange internasjonalt anerkjente
forskere og forskningsrapporter som ikke kan påvise noen sammenheng
mellom bistand og økonomisk vekst i u-landene. Flere studier analyserer
blant annet effekten av bistand fra de skandinaviske landene, som
i mindre grad benytter kondisjonalitet, uten å finne noen entydig
sammenheng mellom bistand og vekst. Organisasjonen for økonomisk
samarbeid og utvikling (OECD) offentliggjorde i begynnelsen av 2009
en undersøkelse som viser at fragmenteringen i den internasjonale
bistandsporteføljen har økt de siste årene, til tross for at over
100 land i den såkalte Paris-deklarasjonen samtykket om behovet
for økt bistandseffektivitet. Disse medlemmer har
merket seg at OECD nylig har kommet med en evaluering av det norske
bistandsengasjementet for 2007. OECDs evaluering er kritisk til
at Norge sprer bistandsengasjementet på for mange land og sektorer.
Norge ga i 2007 bistand til 109 land og har et pågående fredsengasjement
i 20 land. Norge har samtidig nisjeprosjekter i enkelte land hvor
bevilgningene er av relativt marginal størrelse. Suzanne Stenersen
som er økonom i OECDs DAC-sekretariat uttaler at ideen er at "hvis
et land har en lang rekke givere, bør de små giverne tenke gjennom
sin rolle i landet". Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen har vært avvisende i forhold til dette, og registrerer samtidig
at Sverige har besluttet å kraftig redusere antall mottakere av
bilateral bistand ut fra en erkjennelse av at man "ikke kan gjøre
alt overalt".
Disse medlemmer har merket seg
de mange forskningsrapporter som slår fast at bistand i gitte tilfeller
har vært med på å bidra til økt konflikt mellom samfunnsgrupper
i mottakerlandene. I så måte vil disse medlemmer peke
på at bistand har hatt en negativ effekt på demokratiutviklingen
i mange land og at denne effekten har vært tilsvarende en "ressursforbannelse"
for de landene det gjelder.
Innsats i land som er sårbare for
konflikt eller befinner seg i voldelig konflikt, reiser etter komiteens syn
krevende utfordringer for utviklingssamarbeidet. Sårbare stater
kjennetegnes ved at staten er svak, mangler legitimitet i befolkningen
og har mangelfull kontroll over eget territorium. Å gripe inn i
slike situasjoner for å skape varig endring krever ikke bare innsikt i
nasjonale forhold. Det må legges særlig vekt på å bygge en bedre
fungerende stat, som er i stand til å ta en koordinerende rolle
i stabilisering og gjenoppbygging.
Hva enten det gjelder militære innsatser, politiske
prosesser eller bistandstiltak fra norsk side, kreves god landinnsikt
og ressurser. Bistandsengasjementer leder ofte til langvarige forpliktelser.
Dette understreker etter komiteens syn nødvendigheten
av å unngå for stor spredning og fragmentering av norsk innsats.
Komiteen mener at det i sårbare
stater er særlig viktig å følge opp sikkerhetsrådsresolusjon 1325 for
å sikre at kjønns- og likestillingsperspektiver ivaretas i konfliktløsning
og fredsbygging.
Komiteen mener Norge må bidra
til en samlet og koordinert giverpolitikk overfor sårbare land med
statsbygging som formål, i tråd med omforente internasjonale prinsipper.
Det er viktig å bidra til en større langsiktighet i det internasjonale
samarbeidet med sårbare stater.
Det er etter komiteens syn viktig
å styrke FNs evne til å drive og lede koordinering av aktiv fredsinnsats
gjennom tiltak som integrerer flere mål – sikkerhet, humanitære
behov og fredsbygging – og styrke Verdensbankens evne til å håndtere
flergiverfond for mer langsiktig gjenoppbygging og statsbygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at meldingen slår fast at "et konservativt prinsipp for bistanden
er ikke å bidra til å øke konfliktpotensialet eller ikke gjøre ytterligere
skade". I denne sammenheng er det disse medlemmers mening
at både bilaterale og multilaterale donorer i liten grad har vært
i stand til å leve opp til forpliktelsene i forhold til koordinering
av virksomheten i u-land. Tanzania er ett av de landene som mottar
mest bistand fra Norge. Norge og andre giverland bekreftet i fjor høst
løftet om å gi Tanzania 750 mill. dollar, 4,35 mrd. kroner, i generell
budsjettstøtte for budsjettåret 2008/09. Landets myndigheter vedtok
for flere år siden som følge av den voldsomme veksten av internasjonale
donorer i landet, en fire måneder "fredningsperiode" hvor man ikke møter
internasjonale delegasjoner og konsentrerer seg om budsjettarbeidet
i parlamentet. En studie utført av Davidsen (2006) viser også til manglende
koordinering mellom internasjonale aktører i bistandsprosjekter
i Angola, hvor dette har ført til konflikter mellom donorer som
søker offentlig publisitet. Disse medlemmer mener at
OECDs påpeking i forhold til spredningen av det norske bistandsengasjementet
bør være retningsgivende med hensyn til hvilke grep som kan gjøres
for å redusere effektene av manglende koordinering i bistanden.
Disse medlemmer viser til at
Norge er en av de største finansielle bidragsyterne til FN, både
i forhold til folketall og totalt. Det er disse medlemmers mening
at FNs virksomhet som en sentral aktør på den internasjonale arena
er preget av manglende fokus på resultater og at organisasjonens
utviklingspolitiske arbeid ofte er fragmentert, samt lider av ineffektivitet
og dupliserende virksomheter og mandater. Disse medlemmer registrerer
at den svenske regjeringen har tatt til orde for å kutte i støtten
til fem FN-organisasjoner på grunn av at man ikke er fornøyd med
organisasjonenes effektivitet eller at de på annen måte ikke holder
mål. Disse medlemmer merker seg uttalelser fra den
norske regjeringen som tilsier at man ikke har tilsvarende planer
i Norge. Riksrevisjonen har ved gjentatte anledninger påpekt manglende koordinering
og resultatoppnåelse i FN-prosjekter på landnivå. Disse medlemmer stiller
seg derfor tvilende til om FN vil være i stand til å kunne utøve
den koordinerende funksjon som det legges opp til i meldingen.
Alle verdens stater står bak FNs
menneskerettighetserklæring. Respekt for menneskerettighetene, med
fokus på menneskelig sikkerhet, er etter komiteens syn
derfor et godt utgangspunkt hvor konfliktparter kan enes om ett
felles grunnlag for konfliktløsning og statsbygging.
Komiteen mener Norge må arbeide
for en rettighetsbasert tilnærming til konfliktløsning, forsoningsprosesser
og fredsbygging, basert på menneskelig sikkerhet. Alle mennesker
har behov for mat, medisiner, husly og beskyttelse mot vold. Slike
basisbehov må dekkes om folk skal oppleve menneskelig sikkerhet.
Komiteen vil i denne sammenheng
også framheve arbeidet med å regulere konvensjonelle våpen som påfører
sivilbefolkningen unødvendige lidelser. Norge må være en pådriver
for full implementering av Minekonvensjonen og ved å arbeide for
rask ikrafttredelse og full implementering av Konvensjonen om klaseammunisjon. Det
må tas nye skritt i arbeidet for bedre kontroll med produksjon,
handel med, spredning og bruk av håndvåpen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at dette arbeidet skjer i nært samarbeid
med våre allierte.
Komiteen viser for
øvrig til sine merknader om nedrustning, ikkespredning og rustningskontroll i
Innst. S. nr. 28 (2008–2009) om eksport av forsvarsmateriell fra
Norge i 2007, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid og
sine merknader i Innst. S. nr. 29 (2008–2009) om nedrustning og
ikke-spredning.
FNs generalforsamling vedtok i 2005
prinsippet om Ansvaret for å beskytte (Responisibility
to Protect – R2P). Det innebærer at det internasjonale samfunn
– FN – kan påberope seg dette ansvaret og intervenere når sivilbefolkningers grunnleggende
behov for trygghet ikke ivaretas av legale myndigheter.
Komiteen viser til at Ansvarsprinsippet
er under videre utvikling, og vil påpeke viktigheten av at Norge
engasjerer seg aktivt i dette arbeidet.
Komiteen mener Norge må prioritere
beskyttelse av sivile, og spesielt kvinner og barn, i humanitært
arbeid knyttet til væpnede konflikter og ved fredsbevarende operasjoner.
Det må skapes bredere internasjonal forståelse for å bruke barn
og unges evner og roller i konfliktforebygging, freds- og forsoningsprosesser.
Utviklingstiltak kan i gitte situasjoner
bidra til å dempe og løse konflikt, men komiteen vil framheve
at de først og fremst kan gi resultater i arbeidet for å sikre varig
fred og stabilitet etter en akutt konfliktfase. Viktige oppgaver
vil da være bistand til statsbygging, demokratisering, utvikling
av sivilt samfunn og næringsliv i svake, sårbare stater. Andre oppgaver
er å forebygge oppblussing av vold og konflikt i land som nylig
har kommet ut av en konfliktsituasjon, bidra til sikkerhetssektorreform
i statsbyggingsprosesser og støtte initiativer til bedre forståelse mellom
trosgrupper og religiøse ledere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utviklingstiltak i gitte tilfeller kan bidra til å dempe og løse
konflikt, men at det også eksisterer eksempler hvor bistand har bidratt
til å opprettholde og forsterke konfliktmønstre. I denne sammenheng
merker disse medlemmer seg at et uttalt mål ved Regjeringens
bistand til de palestinske selvstyremyndighetene har vært å unngå
fremveksten av ekstreme grupper. Flere rapporter fremhever imidlertid
at den massive korrupsjonen i de palestinske selvstyremyndighetene
var en medvirkende årsak til Hamas valgseier i 2006. Disse
medlemmer mener videre at Norges støtte til Utviklingsorganisasjonen
i sørlige Afrika (SADC) har vært med på å legitimere Robert Mugabes
diktatur i Zimbabwe.
Konflikter har konsekvenser ut over
det geografiske området som er direkte rammet. Det er tydelig både
i Midtøsten, Afghanistan og i Afrikas mange konflikter. Komiteen har
notert seg at det i de fattigste landene er voksende forståelse
av samspillet mellom naturkatastrofer, forsyningskriser og konflikt,
og at regionalt samarbeid ofte er en del av løsningen.
Norge bør etter komiteens syn
ta særskilt ansvar for å bygge kunnskap om helhetlig tilnærming
til fredsbevaring og fredsbygging og gjøre slik kunnskap tilgjengelig
for FN og regionale aktører. Komiteen mener Norge
også bør være åpen for å yte bistand til sivile tiltak for fredsbevaring
i regi av regionale organisasjoner.
Komiteen mener det
prinsipielt er viktig å opprettholde skillet mellom sivil og militær
innsats i fredsbygging. Erfaringene fra senere år viser at det ikke
er enkelt. Arbeidet for en bedre samordning av utviklingspolitikken
overfor Afghanistan er et eksempel på det. Det kan virke som om overordnede
militærstrategiske planer blir førende og bistandsinnsats tilpasses
disse. For humanitære organisasjoner gir det rammevilkår som ikke
oppleves optimale. Komiteen anser det viktig å sikre
"det humanitære rom" som gir organisasjonene nødvendig selvstendighet
i den humanitære bistanden.
Komiteen er enig i den hovedregelen
fra norsk side som er trukket opp for sivilt-militært samarbeid:
Internasjonalt humanitært arbeid skal fortrinnsvis utføres av sivile
og koordineres av FN, i nærest mulig kontakt med lokale myndigheter. Unntaksvis
kan hensynet til rask og effektiv assistanse gjøre det nødvendig
å trekke veksler på militære ressurser spesielt innenfor logistikk
og transport.
Komiteen vil vise til at også
NATOs reaksjonsstyrke (Response Force) har vært brukt til å bistå
ved humanitære katastrofer, jf. orkanen Katrina i USA og jordskjelvet
i Pakistan, begge i 2005. NATO bør også i framtiden kunne bidra til
hjelpearbeidet ved større naturkatastrofer. Komiteen forutsetter
at det da skjer på direkte anmodning fra FN eller direkte rammede
land. Et engasjement fra alliansen må tilføre merverdi. Dette fordrer
nær og regelmessig koordinering med FN. Komiteen mener
at en dialog om katastrofebistand bør inngå som del av det bredere
samarbeidet mellom FN og NATO.
Komiteen vil vise
til at tilgang til kapital er viktig for utvikling. Det er vel kjent
at selv om bistand er en viktig kilde til kapitalinntekter i de fattigste
utviklingslandene, er bildet for utviklingslandene samlet annerledes.
Internasjonal bistand fra OECDs medlemsland utgjør rundt 100 milliarder
amerikanske dollar årlig. I meldingen påpekes at inntekter fra handel
er av en helt annen størrelse, verdien av utenlandske investeringer
er alene trolig fem ganger større enn bistanden fra OECD-landene
og overføringer fra migranter rundt det dobbelte.
Den største kapitalstrømmen ut av utviklingsland
består i betaling for importerte varer og tjenester. Også nedbetaling
av utenlandsgjeld, oppbygging av utenlandsreserver og tilbakeføring
av overskudd fra utenlandske investeringer innebærer store overføringer
ut av u-land. Ulovlig kapitalflukt fra utviklingsland utgjør på
årsbasis anslagsvis 7–8 ganger mer enn bistandsoverføringene disse
landene mottar.
Komiteen viser til at strategisk
bruk av offentlig bistand for å påvirke kapitalstrømmene og øke
utviklingslandenes kapitalinngang har vært del av etablert utviklingspolitikk
i mange tiår. Virkemidler finansiert av bistand er blitt brukt til
blant annet å stimulere til økte private overføringer til utviklingsland,
til å fremme utenlandske investeringer i utviklingsfremmende prosjekter,
til å øke landenes eksportinntekter og til å fremme importsubstituerende produksjon
for deres hjemmemarked. Arbeid for gjeldslette, godt styresett,
bekjempelse av korrupsjon er andre eksempler. Komiteen vil
også vise til at norsk bistand til utvikling av mer effektive skatteregimer
for næringsvirksomhet i u-land kan styrke fattige lands offentlige
inntekter betydelig, noe som er oppnådd ved et nytt skatteregime
for gruveindustri i Zambia.
Det økte søkelys som de siste årene er satt
på kapitaloverføringer knyttet til migrasjon og skatteparadiser,
er etter komiteens syn en verdifull fornyelse av
fokus. I meldingen bekreftes at arbeidet for å påvirke de store
pengestrømmene og dreie bruken av dem i en mer utviklingsvennlig retning
vil fortsette. Komiteen er enig i denne ambisjonen,
men vil understreke betydningen av å få fram nye virkemidler som
har effekt og få internasjonalt gjennomslag for reformer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at bistand ofte blir brukt som en erstatning for nasjonal skattemobilisering
samtidig som det offentlige forbruket opprettholdes. Det er få eller
ingen eksempler på land som mottar mer enn 10 prosent av BNI i bistand
og hvor skatteinngangen utgjør mer enn 18 prosent av BNI. Høy bistandsavhengighet
tenderer videre til å forringe den sosiale kontrakten mellom politikerne
og velgerne ettersom førstnevnte blir mer avhengig og ansvarlig
overfor donorene enn overfor egen befolkning. Disse medlemmer mener
at en stor og vedvarende tilførsel av bistand kan underbygge folkelig
deltakelse i samfunnsprosessene ettersom politikerne blir mindre
lydhøre og vil sette av mindre tid til å forsvare sine politiske
beslutninger overfor velgerne. På denne måten kan bistand undergrave og
i verste fall hindre demokratiseringsprosesser i u-landene. Dette
er poenget til Andrew Mwenda som mener at norsk bistand er delaktig
i å holde Ugandas autoritære president Yoweri Museveni ved makten
i landet. Verdensbankforskerne Djankov, Montalvo og Querol (2006) påviser
også i en studie av 108 land i perioden 1960 til 1999 at bistand
har hatt en negativ effekt på demokratiutvikling og at den negative
effekten tilsvarer den av "ressursforbannelsen" for utviklingslandene.
Disse medlemmer viser til rapporten
Opacity Index 2009 – Measuring Global Risks (Milken Institute) som
måler graden av "negativ sosial kapital" et land. Rapporten tar
for seg forhold knyttet til korrupsjon, rettssikkerhet, styresett
og institusjonell utvikling som alle er avgjørende faktorer for
i hvilken grad et land er i stand til å tiltrekke seg investeringer
og kapital. Dersom et land øker sin verdi tilsvarende 1-enhet på
opasitetsindeksen, tilsvarer dette et tap på USD 1367 per capita/BNI. Disse
medlemmer mener at dette synliggjør betydningen av at u-landene selv
også iverksetter reformer for å stimulere til økte investeringer.
Disse medlemmer vil peke på rapporten
"Financial Institutions' Debt Issuance is Likely to Increase in
Sub-Saharan Africa" (Ratings Direct, 30. april 2008) som mener afrikanske
land kan frigjøre store mengder kapital ved å utstede obligasjoner.
Disse medlemmer er samtidig kjent med at Verdensbanken
etablerte programmet "Global Emerging Markets Local Currency Bond"
(GEMLOC) i oktober 2007 og at dette er ment å skulle støtte utviklingen
av obligasjonsmarkeder i lokal valuta i u-landene, som i neste omgang
skal bidra til økte investeringer i disse markedene. Det er disse
medlemmers mening at flere afrikanske land burde etterstrebe
og bli en del av programmet for å ta del i de økende kapitaltilførslene
til kontinentet.
Disse medlemmer viser til at
Afrika i dag kun tiltrekker seg om lag 1 prosent av de globale kapitalstrømmene.
De fleste av de minst utviklede landene (Least Developed Countries,
LDC) befinner seg i sørlige Afrika. Regionen er preget av høy bistandsavhengighet,
høyt korrupsjonsnivå og svak beskyttelse av eiendomsrettigheter
(region med lavest verdi på IPRI 2009). Regionen oppnår også lav
verdi på Verdensbankens "Doing Business Report 2009" som tar for
seg viktigheten av handelsfasilitering. Dette har blant annet medført
at kun 8–10 prosent av handelen i sørlige Afrika er intraregional. Disse
medlemmer mener at u-landene selv må ta politiske grep i
forhold til avbyråkratisering og liberalisering dersom disse landene
skal tiltrekke seg en større del av de globale kapitalstrømmene.
Komiteen viser til
at man i drøftelser av samstemthet står overfor store problemstillinger knyttet
til handel med landbruksvarer og subsidiering i industriland. Norsk
Utenrikspolitisk Institutt påpeker i sitt høringsnotat behovet for avklaring
av mulige interessemotsetninger og rollekonflikter knyttet til Olje-for-utvikling-programmet
på den ene siden og norske selskaper som StatoilHydro på den andre
siden.
Komiteen mener det er viktig
å være bevisst på slike problemstillinger, som blir mer presserende
dersom bistandspolitikken ikke gjennomføres på egne premisser, men
blir forsøkt gjort mer samstemt med arbeidet for norske interesser gjennom
utenrikspolitikken. Problemet blir tydelig når Norge gjennom bistanden
gir ekspertråd om skattlegging av petroleumsvirksomhet for å sikre
utviklingslandet høyest mulig inntekter, noe som vil kunne redusere
fortjenesten til norske oljeselskaper som søker konsesjon eller alt
har aktiviteter der.
Etter komiteens mening er det
viktig å unngå rolleblanding. Det er avgjørende at man gir rom for
en selvstendig bistandspolitikk, der mottakerlandet kan stole på
at både faglige råd og annen bistand er styrt av utviklingsformål
og gis ut fra utviklingslandets interesse, og ikke er knyttet opp
til eller farget av koblinger til egeninteresser i giverlandet.
Skal utviklingsbistandens integritet beholdes, mener komiteen at
det er avgjørende at bistandspolitikkens altruistiske formål og
faglige uavhengighet respekteres og at arbeidet for bedre samstemthet
i utviklingspolitikken må bestå i å avgjøre i hvilken grad andre
deler av norsk politikk bør endres for å fremme utviklingslands mulighet
til å bekjempe fattigdom.
Komiteen mener at nettopp når
det politiske ved utvikling gis større oppmerksomhet, blir det å
erkjenne reelle interessemotsetninger, rollekonflikter og unngå
å glatte over vanskelige avveininger helt nødvendig for å skape
en troverdig utviklingspolitikk som har mottakerlandets beste som
styrende prinsipp.
Det bør således være åpenhet omkring saker hvor
det oppstår interessemotsetninger, slik at de kan behandles på en
åpen og redelig måte.
Komiteen vil understreke at selv
om det trekkes opp høye og generelle ambisjoner i meldingen, bør
en være realistisk med hensyn til hvor effektiv bruk av bistand
er som virkemiddel til å endre politikken til myndighetene i andre land
– og hvor legitimt bruk av utenlandsk pengemakt er for å påvirke
indrepolitiske beslutninger i andre land. Det er etter komiteens syn også
viktig at slik politikkpåvirkning er forankret i universelt godtatte
verdier, noe som menneskerettighetene er et uttrykk for, og ikke er
begrunnet i skiftende politiske sympatier eller giverlandets egeninteresser.
Komiteen viser til at det i meldingen
slås fast en rekke ganger at utviklingstiltak må forankres i landene
selv. Det er bare slik utviklingen kan bli beærekraftig.
En stor del av migranters overføringer
til hjemlandet går til understøttelse av familiemedlemmers løpende
utgifter eller til langsiktig kapitalakkumulering. Dersom en økende
del av slike privatoverføringer i stedet investeres i mer utviklingsfremmede
virksomhet, kan det gi betydelig økte ressurser til fattigdomsbekjempelse.
Et lite, men interessant norsk pilotprosjekt
som ble startet i 2008 gjelder migrantoverføringer til Pakistan,
og komiteen ser fram til en evaluering av dette når
prøveperioden er over.
Komiteen vil vise til at en del
av de uformelle pengeoverføringssystemer som benyttes, er lite transparente
og rommer risiki for at deler av beløpene går til illegale aktiviteter.
Arbeid for å utvikle mer regulære og kontrollerbare systemer med
større åpenhet er viktig. Dersom de svært høye kostnadene ved mange
slike pengeoverføringer kan reduseres til mer normalt nivå, vil det
også øke de nettobeløp som tilflyter migrantenes hjemland. Komiteen støtter
arbeidet for å kunne legge forholdene bedre til rette for mer åpne
og effektive pengeoverføringer.
Komiteen vil peke på at debatten
om finanskrisens årsaker nå har ført til at det trolig kan være
bedre muligheter til å få lagt større kontroll og begrensninger
på skatteparadisenes rolle. Komiteen anser det strategisk
viktig at Norge sammen med andre land og organisasjoner nå forsøker
å få gjort noe med dette problemet. Det er ikke bare viktig for
utviklingsland, men også for Norge og industriland hvis bedrifter
og enkeltpersoner er blant dem som utnytter den mulighet skatteparadiser
gir til å unndra skatt, ved lovlige og ulovlige metoder. Komiteen støtter
de hovedlinjer som meldingen trekker opp for arbeidet for å begrense
ulovlig kapitalflyt, herunder den rolle skatteparadisene spiller
i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil fremheve at det eksisterer en grunnleggende
forskjell mellom skatteparadiser som undergraver transparens og innsyn
i økonomiske transaksjoner og skattekonkurranse som er konkurranse
mellom land om å tilby de beste skattepolitiske rammevilkårene for
å tiltrekke seg investeringer. Disse medlemmer mener
at u-landene må sikres tilstrekkelig politisk handlingsrom til selv og
på uavhengig grunnlag å fastsette egne skattesatser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til det regjeringsoppnevnte Offentlig utvalg mot kapitalflukt fra
fattige land som skal avgi sin innstilling til miljø- og utviklingsministeren
i juni 2009. Disse medlemmer viser til at Norfund
er pålagt ikke å investere i nye fond utenfor OECD-området. Med
spesiell henvisning til Mauritius er det disse medlemmers mening
at pålegget hindrer tilførsel av tiltrengt kapital og investeringer
i u-land ettersom en stor del av mikrokreditt- og private equity-fondene
i Afrika kanaliseres gjennom Mauritius.
Disse medlemmer har med interesse
merket seg rapporten "Beyond Aid: New Sources and Innovative Mechanisms
for Financing Development in Sub-Saharan Africa" (Verdensbanken, april
2008) som slår fast at landene i regionen kan øke sin kapitaltilførsel
med så mye som USD 1–3 mrd. ved å redusere kostnadene i forhold
til migranters overføring av penger.
Komiteen viser til
at en rekke høringsinstanser gir uttrykk for at analyse av kapitalstrømmer
er viktig, men at utviklingspolitisk sentrale spørsmål om koblinger
mellom kapitalstrømmer og fattigdomsreduksjon må bli mer avklart. Komiteen deler
dette syn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at når
fattige u-land konkurrerer om å gi utenlandske investorer best mulig
betingelser, kan resultatet også bli negativ tilføring av kapital. Utviklingseffekten
av utenlandske investeringer vil blant annet avhenge av hvor store ringvirkninger
den gir i vertslandet, i hvilken grad den fremmer kompetanseheving
og teknologi som er overførbart til annen virksomhet, hvilken sektor
det dreier seg om, skatteordninger for bedriften og hvor store pengeoverføringer
ut av landet virksomheten innebærer.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener bredden av problemstillinger
knyttet til ringvirkninger og fordelingseffekter av investeringer
må følges bedre opp i bistandsforvaltningen.
Komiteen støtter arbeidet
for å styrke bedrifters samfunnsansvar når de driver virksomhet
i utviklingsland, og viser i den forbindelse til den mer detaljerte
gjennomgang av politikken på dette punkt i komiteens Innst. S. nr.
200 (2008–2009) som ble behandlet i Stortinget 5. mai 2009.
Finanskrisens langsiktige virkninger på fattige land
er i ferd med å bli svært alvorlige pga. en sterk nedgang i kommersielle
investeringer, reduserte eksportinntekter, mindre pengebidrag fra slektninger
i utlandet samt reduserte turistinntekter. Behovet for tilførsel
av kapital til investeringer i utviklingsfremmende virksomheter,
for eksempel gjennom egne investeringsfond, er etter komiteens vurdering
derfor større i dag enn for ett år siden.
Komiteen vil vise til Finansdepartementets høringsnotat,
Evaluering av de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond
– Utland, datert 18. juni 2008, hvor det ble signalisert at
"departementet vil se nærmere på muligheter for å
skille ut en liten del av fondet til øremerkede investeringsformål
innenfor for eksempel miljøteknologi eller i utviklingsland."
Komiteen viser til Norfunds høringsuttalelse datert
12. september 2008 hvor det tas til orde for etablering av et fond
for å investere i såkalte Private Equity (PE) fond i utviklingsland.
Utviklingsutvalget foreslo i NOU 2008:14 at Norge i løpet av en
fem års periode bygger opp et fond på 10 mrd. kroner for investeringer
i lavinntektsland, forvaltet av Norfund, med fokus på Afrika og
MUL-landene. Verdensbankens president Zoellick har også tatt til
orde for å øke investeringer i u-land på en tilsvarende måte.
Komiteen har merket seg hvordan
et slikt fond kan settes opp innenfor rammen av Statens pensjonsfond
– Utland sitt mandat, jf. Norfunds rapport som ble oversendt Finansdepartementet
i februar 2009. Norfunds forslag er at det nye fondet bør starte
med et geografisk fokus på Afrika sør for Sahara samt Sør- og Sørøst-Asia.
Komiteen viser til høringsuttalelse
fra Norfund, som mener investeringer i "Private Equity" (ikke-børsnotert
egenkapitalinnskudd i bedrifter) vil gi god forventet risikojustert
avkastning, og i tillegg bidra med diversifikasjonsgevinster for
fondet samlet. Komiteen mener at en slik satsing
også vil være riktig ut fra et etisk ståsted, og ber Regjeringen
vurdere å legge til rette for slike investeringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser for øvrig til behandling i finanskomiteen av St.meld. nr.
20 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er kjent med at mandatet
til Statens pensjonsfond – Utland (SPU) i dag begrenser fondets
egenkapitalinvesteringer til mindre aksjeposter i selskaper notert
på velfungerende og likvide børser. Norfund fokuserer derimot på
unoterte selskaper i lavinntektsland. Norfund framholder at fond
i tråd med Utviklingsutvalgets anbefaling følgelig bør ta sikte
på å investere på samme måte som Norfund gjør i dag, det vil si investere
i ikke-børsnoterte selskaper gjennom investeringsfond (dvs Private
Equity fond, også kalt PE-fond). I Norge er det Norfund som har opparbeidet
spisskompetanse på denne type investeringer.
Når man ser Norges samlede investeringsportefølje
under ett, er det klart at den i for liten grad utnytter de avkastningsmuligheter
som er tilgjengelige i verdens fremvoksende økonomier.
Etter disse medlemmers mening
er det en forutsetning at et slikt fond, basert på midler fra SPU
og ikke fra bistandsbudsjettet, må basere seg på at en rimelig avkastning
kan sannsynliggjøres.
Når det gjelder avkastning, viser Norfund til
at investeringsfond i u-land de siste 5–10 år kan vise en veldokumentert
lønnsomhet med betydelige utviklingseffekter, samtidig som risikoen
er blitt betydelig redusert som følge av regulatoriske, juridiske
og finansielle reformer. Norfund mener etablering at et investeringsfond derfor
kan gjøres på en måte som er finansielt attraktivt for Statens pensjonsfond
– Utland, målt ved risikojustert avkasting. Dessuten vil dette bidra
til å diversifisere statens samlede portefølje.
Disse medlemmer viser til at
Norfund anbefaler at det settes opp et fond som over en 7 års periode
investerer 10 mrd. NOK i Afrika sør for Sahara samt i Sør- og Sørøst
Asia. Det anføres at et slikt fond vil bidra til å underbygge Norges profil
som en samfunnsansvarlig investor. Norfund opplyser videre at et
slikt fond vil og bør få høyere krav til helse, miljø og sikkerhet
enn det som i dag gjelder for Statens pensjonsfond – Utland.
Det gis i den foreliggende melding beskjed om
at en slik fondsetablering vil bli vurdert i Finansdepartementets
årlige melding om Statens pensjonsfond – Utland. Da denne meldingen
kom, varslet den bare et nytt investeringsprogram for miljøteknologi,
mens den opplyste at et investeringsfond som nevnt overfor vil bli
vurdert nærmere.
Skal Norge ved Statens pensjonsfond – Utland investere
i flere av de fattige land i Afrika og Asia, framstår investeringer
gjennom såkalte PE-fond etter flertallets syn som
noe av det mest aktuelle. Flertallet forutsetter
at de faglige vurderinger Finansdepartementet nå foretar, bekrefter
at et investeringsfond langs disse retningslinjer kan drives med
rimelig lønnsomhet over tid.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at finanskomiteen for tiden behandler stortingsmelding nr. 20,
som berører tilsvarende tema. Disse medlemmer ønsker
å se sammenhengen med finanskomiteens behandling før en eventuelt
slutter seg til forslaget om opprettelse av et slikt fond eller
et tilsvarende utviklingsprogram.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og legge
fram forslag om opprettelse av et eget investeringsfond eller -program,
med en investeringsramme på om lag 10 mrd. kroner til fremme av
næringsutvikling i fattige land i Afrika sør for Sahara og i Sør-
og Sørøst-Asia."
Komiteen legger til
grunn at handel er en viktig og nødvendig drivkraft for utvikling,
forutsatt at handel er en del av en bred og helhetlig utviklingsstrategi. Komiteen understreker
at utviklingslandene er avhengig av å styrke sine muligheter til
å få fordeler av handel, både gjennom økt produksjonskapasitet,
politisk handlingsrom og økt markedstilgang. Komiteen har
merket seg den pågående politiske debatten om forholdet mellom nasjonale
handelsinteresser og utviklingslandenes interesser, og understreker
behovet for en åpen og ærlig diskusjon om norsk handelspolitikk
og handel som utviklingspolitisk virkemiddel.
Komiteen merker seg at den norske
preferanseordningen for utviklingsland (GSP) har økt importen fra
enkelte land, og da særlig Kina, men at importen fra de aller fattigste
landene fortsatt er svært lav. Komiteen støtter Regjeringens
arbeid i å legge til rette for økt handel, gjennom blant annet Aid
for Trade og Handelingsplanen for handelsrettet utviklingssamarbeid.
Komiteen har merket seg at det
så langt ikke er oppnådd enighet om en ny WTO-avtale, men at Regjeringen
vil bidra til en balansert avtale som gir utviklingslandene bedre
markedsadgang og handlingsrom til å føre en nasjonal politikk tilpasset
utviklingsnivå og forutsetninger. Noen konkretisering av hvilke
endringer i norske import- og tollregler som Regjeringen vil gjennomføre
for å sikre u-land denne økte markedsadgangen, er ikke lagt fram
i meldingen. Komiteen vil derfor ikke gå nærmere
inn på norsk WTO-politikk i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har for øvrig notert
seg at det fra en rekke hold etterlyses et sterkere fokus på internasjonal
handel, hvor store spørsmål knyttet til handel med landbruksvarer
og subsidiering i nord knapt behandles. Disse medlemmer har notert
seg at en rekke av høringsinstansene ser dette i sammenheng med
meldingens ambisjon om å formulere en mer samstemt politikk, noe som
lett kan lede til at målkonflikter i forhold til innenrikspolitiske
forhold blir forbigått eller tonet ned til fordel for en mer harmoniserende
beskrivelse.
Også preferanseordningers rolle som utviklingspolitiske
virkemidler kunne etter disse medlemmers syn blitt
belyst bedre. Norge har etablert en utvidet preferanseordning, som
ikke bare omfatter land i tilhørende MUL-gruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner grunn til å minne om at eksportbasert økonomisk
vekst er den viktigste driveren for varig økonomisk vekst og varig fattigdomsreduksjon,
som bl.a. påvist i en studie fra Jeffrey Sachs og Andrew Warner
i 1995, der en viste klar sammenheng mellom frihandel og økonomisk
vekst. Britiske Oxfam har beregnet at Afrika vil få inntekter på
rundt 70 milliarder dollar dersom de afrikanske landene øker sin
andel av verdenseksporten med 1 pst. Beløpet utgjør omtrent fem
ganger det kontinentet mottar samlet i årlig bistand.
Disse medlemmer er oppmerksom
på at en eksportrettet vekststrategi også avhenger av andre faktorer
enn markedsadgang, og at det er nødvendig å fase inn økt handel
og eksport gradvis gjennom bygging av lokale og regionale markeder.
Det er også vesentlig at landene har en offentlig sektor som kan
bidra til fordeling, kontroll og god forvaltning. Om inntektsfordelingen er
meget skjev, blir de fattigdomsreduserende effektene av veksten
redusert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til tenketanken Center for Global Development som hvert år publiserer
en oversikt som rangerer vestlige lands politikk overfor u-landene
på en rekke indikatorer. På indikatoren "handel" ender Norge hvert
år opp blant de dårligste i klassen som følge av massive tollbarrierer
på landbruksprodukter. På tross av Regjeringens signaler om ønske
om et mer solidarisk handelssystem, så falt Norge på rangeringen
i perioden fra 2007 til 2008. I Norge har mange produkter en tollsats
på mellom 300 og 500 prosent. De høyeste tollsatsene er på over 600
prosent. Disse medlemmer merker seg i så måte konklusjonene
til forsker Klaus Mittenzwei ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk
Forskning som hevder at norsk toll på landbruksprodukter kan reduseres
dramatisk uten at det vil ha konsekvenser for norske bønder ettersom
Norge i WTO-forhandlingene har basert mange av sine satser på såkalt
"lufttoll". Dette er en form for ekstra toll som skal sikre politisk
handlingsrom i forhandlingene. Samlet sett kan Norge kutte landbruksstøtten
med 6 mrd. kroner uten at det får konsekvenser for norsk landbruk.
Det er disse medlemmers mening at denne formen for
samstemthet i handelspolitikken er en "vinn-vinn"-situasjon, både
for norske forbrukere og for befolkningen i u-landene. Samtidig
vil disse medlemmer understreke viktigheten av at
u-landene selv aktivt tilrettelegger for økt handel gjennom lavere
transaksjonskostnader, grensehandelsfasilitering og reduksjon av
byråkrati.
Et av lyspunktene det siste tiåret
er etter komiteens syn de betydelige gjennombrudd som
er oppnådd internasjonalt i arbeidet for å ettergi gjeld til verdens
gjeldstyngede og fattige land. Dette har bidratt til å redusere
kapitalstrømmene ut av utviklingsland, fordi deres utgifter til
renter og avdrag er kuttet. Norge har vært et foregangsland ved
å ettergi u-landsgjeld knyttet til den tidligere skipseksportkampanjen uten
å belaste dette bistandsbudsjettet.
Komiteen mener det er viktig
å videreføre en progressiv gjeldspolitikk, delta i internasjonale gjeldsoperasjoner
og arbeide aktivt overfor internasjonale finansieringsinstitusjoner
for å sikre en ansvarlig utlånspraksis. Komiteen støtter Regjeringens
uttalte vilje til fortsatt å forfekte prinsippet om at midler til
sletting av gjeld ikke skal bevilges på bekostning av gavebistand.
U-landsgjeld legger store begrensninger på utvikling
i Sør, og det er fortsatt et stort behov for å slette gjeld, både
for lav- og mellominntektsland. Komiteen mener det
er grunn til å vurdere opprettelse av en ny internasjonal mekanisme
for sletting av gjeld, som også vurderer gjeldens legitimitet. Komiteen viser
til at Norge har tatt initiativ overfor likesinnede land til å utarbeide
retningslinjer for ansvarlig utlån, og fremme prinsippet om kreditoransvar
i de internasjonale finansinstitusjonene. På lengre sikt bør målet
være et bindende internasjonalt regelverk for ansvarlig långiving
internasjonalt. Norge bør fortsette dette arbeidet og bidra til
å opprette en arbeidsgruppe på illegitim gjeld og ansvarlig långiving
i FN, som skal diskutere både en mekanisme for vurdering av legitimitet og
et regelverk for ansvarlig långiving.
For at Norge skal kunne spille en ledende rolle på
gjeldsspørsmålet internasjonalt, er det viktig å gå foran gjennom
egen utlånspolitikk. Komiteen ber Regjeringen vurdere
å gjennomføre en fullstendig og offentlig revisjon av all gjeld
utviklingslandene har til Norge, og offentliggjøre resultatene av
denne revisjonen. Som bidrag til å sikre at man fra norsk side utøver
en ansvarlig långiving, ber komiteen om at Regjeringen
utreder og på egnet måte forelegger Stortinget spørsmålet om nasjonale retningslinjer
for hva som er ansvarlig utlån, herunder bl.a. norske utlån fra
Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK) og lån fra Statens Pensjonsfond
- Utland gjennom kjøp av statsobligasjoner.
Komiteen vil vise til innspill
som under høringen og debatten om meldingen er kommet fra organisasjoner
som Slett U-landsgjelda og ungdomsorganisasjonen Changemaker. Komiteen viser
til at meldingen reflekterer den brede enighet om å løfte arbeidet
blant annet med illegitim gjeld og ansvarlig långiving, men at strategier
for hvordan dette arbeidet skal følges opp mer konkret er lite utdypet
i meldingen. Komiteen mener det er behov for en gjeldsrevisjon ved
at norske myndigheter går gjennom alle lån gitt fra Norge til utviklingsland
og dagens utlånsrutiner for å se om det foreligger illegitim gjeld som
bør slettes og for å forbedre regelverket på dette området.
Selv internasjonal bistand i det
store bildet er bare en liten del av kapitaloverføringene til utviklingsland,
deler komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, den vurdering at bistanden likevel er unik
fordi den kan styres direkte mot tiltak med god utviklingseffekt.
Behovet for penger som kan bidra til styrking av områder som helse,
utdanning, likestilling og barns rettigheter er stort, og vil ikke kunne
dekkes uten bruk av bistandsmidler som et ledd i en aktiv utviklingspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at u-landene selv har hovedansvaret for egen utvikling,
men at det i mange land føres en politikk som er uforenlig med mål
om økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Det er etter disse
medlemmers mening avgjørende at bistandspolitikken overfor disse
landene ikke stimulerer til en utvikling hvor disse negative trekkene
vedvarer. I så måte vil disse medlemmer peke på at
budsjettstøtte som bistandsform er spesielt fungibel og at resultatet
av slik støtte ikke nødvendigvis er fattigdomsreduksjon, slik som
sett i eksemplet med norsk budsjettstøtte til Uganda. På generelt grunnlag
mener disse medlemmer at den bistand som gis, spesielt
bør fokusere på utdanning, helse, næringsutvikling og mikrokreditt. Enhver
bevilgning må underlegges strenge krav til antikorrupsjon og resultatrapportering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke
det ansvar Norge har som et av verdens rikeste land, og har positivt
merket seg at Regjeringen vil opprettholde nivået på norsk bistand
med minst én prosent av brutto nasjonalinntekt. Som på andre budsjettområder
vil innsatsens størrelse, innretning og kvalitet være avgjørende
for de resultater en kan oppnå. Flertallet understreker
betydningen av en samstemt politikk, hvor innsatsen via bistand
og andre politikkområder sammen gir økt utviklingseffekt i kampen
mot fattigdom og for en mer bærekraftig utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktigere å ha fokus på resultatene enn på bistandens størrelse. Disse
medlemmer er enig i at norsk bistand fortsatt skal ligge
på et høyt nivå i en internasjonal sammenheng, men innser at bistanden
bare vil være ett av flere bidrag for utvikling. Gitt en bedre innretning
av utviklingspolitikken mener disse medlemmer at
rike land som Norge må være innstilt på å øke innsatsen for å bekjempe
fattigdom og bidra til mer bærekraftig utvikling. Det kan gi seg
utslag innenfor andre politikkområder og budsjettkapitler enn ved
økning av offisiell utviklingshjelp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, konstaterer at toppmøtet
i Doha i desember 2008 viste at en generelt ikke har kommet så langt
som ønskelig i gjennomføringen av programerklæringen fra toppmøtet
om finansiering av utvikling i Monterrey i 2002. På den positive
side har flertallet merket seg de resultater som
er oppnådd i de siste årenes arbeid for å utvikle nye og innovative
finansieringsmekanismer for bistand til utviklingsland – og for
å finansiere arbeidet for å styrke globale fellesgoder.
Komiteen viser i denne
forbindelse til blant annet langsiktige, bindende forpliktelser
om bistand til utvikling av nye vaksiner og immunisering. Disse
forpliktelser er gjort om til gjeldsbrev som selges i det internasjonale markedet,
og inntektene fra dette salget har mobilisert betydelige kapitalmengder
som brukes til å framskynde utviklingen på vaksinefeltet.
Komiteen viser til at det over
en årrekke har pågått drøftinger om etablering av forskjellige typer
internasjonale avgiftsordninger, for å sikre en forutsigbar kilde
til finansiering av utviklingstiltak uavhengig av de enkelte lands
bistandsbevilgninger. Tanken er framtidsrettet, men krever nye holdninger
fra nasjonalstatene, og komiteen må konstatere at
lite er kommet ut av dette arbeidet i praksis.
Komiteen mener det er viktig
at en fra norsk side opprettholder et sterkt engasjement og bygger
internasjonale allianser for å få framgang på dette området.
Komiteen har notert
seg den orientering meldingen gir om ulike kanaler for bistand, herunder
multilaterale aktører, stat-til-stat-samarbeidet, sivilt samfunn
og frivillige organisasjoner samt næringsliv og private aktører.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at Regjeringen
fortsatt vil legge vekt på å opprettholde en høy andel kjernebidrag
til særorganisasjonene i FN-systemet og videreføre praksisen med
å gi indikative, flerårige tilsagn til de sentrale FN-organisasjonene.
Komiteen vil understreke
at en praksis med indikative, flerårige tilsagn må bygge på retningslinjer
og definerte mål som er i forståelse med Stortinget.
Komiteen har merket seg at det
i meldingen står at "Multilateral bistand reservert spesielle land
kalles multi-bi-bistand" (side 90), og forutsetter at meningen er
å uttrykke at når bistand til multilaterale aktører er øremerket
for spesielle land eller prosjekter/programmer, kalles det multi-bi-bistand
og klassifiseres som bilateral bistand av OECD/DAC siden det er
giverlandet – og ikke den multilaterale aktørs styrende organer
– som bestemmer såkalt "end use".
Komiteen er enig i at Norge fører
en kritisk, men konstruktiv dialog med FN og særorganisasjonene
om nødvendige reformer og forbedringer i bistandseffektiviteten.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vurderer Verdensbanken som effektiv i sin bistandsinnsats og at
dens ansatte generelt er svært høyt kvalifiserte, men i møte med
den nasjonale forvaltningen, som ofte er svak, kan disse fremstå
om dominerende. Når det gjelder kondisjonalitet er det fra norsk
side gjennom lengre tid reist kritiske innvendinger mot både Verdensbankens
og Det Internasjonale Valutafondets praksis, og komiteen merker
seg at meldingen fastslår at det i dag er utbredt enighet om behovet for
å redusere antall krav som stilles ved långiving og omfanget av
dem.
De globale fondene og nye stiftelsene er kritisert for
å bidra til fragmentering av bistandsinnsatsen. Komiteen merker
seg at Regjeringen i meldingen derimot understreker at de involverer stor
bredde av samarbeidspartnere og skiller seg fra tradisjonelle utviklingsaktører
med et særpreget søkelys på resultater. Norge har medvirket til
etableringen av flere av de globale helsefondene. I dag har Norge
en sentral rolle i to av dem, Den globale vaksinealliansen (GAVI) og
Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria
(GFATM). Fondene blir styrt som multilaterale organisasjoner med
et særpreg som brede allianser av aktører på sine respektive felt. Komiteen har
med tilfredshet notert seg at Regjeringen kan opplyse at disse fondene
på få år har opparbeidet seg framtredende roller på sine områder,
både når det gjelder størrelse og resultater. Regjeringen mener
at fondene og FN-systemet utfyller hverandre godt og stimulerer
hverandre til å gjøre en solid innsats. Fondene kan vise til gode
resultater i løpet av få år. Komiteen har merket
seg at dette er muliggjort blant annet av FN-systemet, som på sin
side er avhengig av fondene for å kunne skape egne resultater. Det
er viktig at den fremtidige utvikling av FNs strukturer tar høyde
for tilknytnings- og vertskapsfunksjoner for de internasjonale fondene
som ivaretar deres særpreg og fleksible roller og samtidig gir dem
en plass i den globale samarbeidsarkitekturen.
Komiteen ser det som viktig at
FN også ivaretar et ansvar for koordinering mellom de ulike aktørene,
slik at en best mulig sikrer helhetlige totalresultater, jf. ordningen
med stedlig koordinator (resident coordinator).
Komiteen deler Regjeringens uttrykte
mål om at Norge skal fortsette arbeidet for å stimulere til nye
og utradisjonelle måter å mobilisere penger til utvikling på.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at Norge
må fortsette et sterkt engasjement for FN-reform, og følge opp gode
resultater med indikative, flerårige tilsagn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge er en av de største finansielle bidragsyterne til FN,
både i forhold til folketall og totalt. Det er disse medlemmers mening
at FNs virksomhet som en sentral aktør på den internasjonale arena
er preget av manglende fokus på resultater og at organisasjonens utviklingspolitiske
arbeid ofte er fragmentert, samt lider av ineffektivitet og dupliserende
virksomheter og mandater. Disse medlemmer er derfor
på generelt grunnlag usikker på i hvilken grad FN er i stand til
å spille en koordinerende rolle i utviklingspolitikken.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen, etter hvert som landene etablerer bedre systemer
for budsjettering og finansforvaltning, tar sikte på at en økende
del av stat-til-stat-samarbeidet skal gis som generell budsjettstøtte
eller som programstøtte til prioriterte sektorer. Komiteen ser de
administrative forenklingsmuligheter i slik støtte, men understreker
at erfaringer med mislighold og korrupsjon tilsier at en fra norsk
side forsikrer seg om at kvaliteten i finansforvaltningen og nasjonale
riksrevisjonsordninger i det enkelte land er god nok for slik støtte.
Komiteen viser i denne sammenheng
til sluttdokumentet fra Pariserklæringens oppfølgingskonferanse
i Accra høsten 2008 om bl.a. styrking av mottakerlandenes kapasitet.
Etter komiteens syn er det avgjørende at det settes klare
kriterier for forventet kvalitet i landenes finansforvaltning når
budsjettstøtte vurderes. En forventer også en gjensidig forståelse
mellom giver og mottaker om at kriteriene etterprøves i samarbeidsperioden,
og at resultatet må forventes tilfredsstillende eller vise positiv
utvikling for at budsjettstøtten opprettholdes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere studier slår fast at budsjettstøtte er mer korrupsjonsutsatt
enn annen bistand. Budsjettstøtte kan øke mottakerlandets eierskap
til egen utvikling, men kan samtidig øke myndighetenes diskresjon
i budsjettplanleggingen. I svake, korrupte stater med statlig kontrollerte
medier kan dette være med på å bidra til mer korrupsjon. Samtidig
er det grunn til å spørre hvilket eierskap som økes? Budsjettstøtte øker
eierskapet til den sentrale regjeringen i landet, som ikke nødvendigvis
er demokratisk valgt. I land med manglende demokratisk styresett og
høy korrupsjon er det også lite realistisk å tro at de styrende
elitene frivillig vil inngå reformer dersom disse reduserer sistnevntes
eksisterende fordeler. Disse medlemmer merker seg
konklusjonene i flere studier som viser at korrupte land bruker
mer på militærutgifter og mindre på utdanning og helse. Budsjettstøtte
er samtidig fungibel. Det innebærer at bistand til ett formål gir
muligheter for at myndighetene kan benytte sine budsjetter til helt
andre formål. Disse medlemmer er kjent med at Norge
gir årlig om lag 400 mill. kroner i bistand til Uganda hvorav 65
mill. kroner gis som budsjettstøtte. President Yoweri Museveni gikk
tidligere i år til innkjøp av en Gulf Stream luksusjet tilsvarende
fem års norsk budsjettstøtte. Den ugandiske regjeringen valgte samtidig
å utsette en gjenoppbyggingsplan for områdene herjet av borgerkrigen
nord i landet på bakgrunn av mangel på penger. Det er disse
medlemmers mening at Norge dermed indirekte har vært med
på å finansiere luksusflyet til den ugandiske presidenten og på
denne måten vært med på å undergrave fattigdomsbekjempelse og utvikling
i landet.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
en rapport fra Christian Michelsen Institutt (2005) som hevder at
bistand kan øke korrupsjonsnivået i land med mange konkurrerende sosiale
grupper. Budsjettstøtte anbefales dermed ikke til land som har en
høy grad av etnisk, lingvistisk eller religiøs heterogenitet. En
studie utført av forskerne Anckar, Eriksson og Leskinen ved Åbo
Universitet (2002) har utviklet en indeks over etnisk fragmentering.
Åtte av 12 land som mottar budsjettstøtte fra Norge per 2009 har ifølge
forskerne en høy grad av etnisk fragmentering.
Disse medlemmer registrerer tidligere
uttalelser fra utviklingsministeren om at Norge har vært naive og
gjennom bistanden bidratt til en korrupsjonskultur i u-landene. Disse
medlemmer har vanskeligheter med å se at Regjeringen i meldingen
tar konsekvensene av denne erkjennelsen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at utgangspunktet for valg av sektorer som Norge gir støtte gjennom
stat-til-stat-samarbeidet må være de behov og forutsetninger det
enkelte utviklingsland har for å kunne lykkes bedre i sitt arbeid
for utvikling og bekjempelse av fattigdom. I perioden fram til 2015
må støtte til de fattigste landenes innsats for å realisere FNs tusenårsmål
prioriteres. Siden storparten av befolkningen i Norges fattige samarbeidsland,
særlig i Afrika sør for Sahara, er knyttet til landbrukssektoren
på bygdene, må støtten til økt matproduksjon og sikkerhet også gis
betydelig høyere prioritet i utviklingssamarbeidet. Flertallet har
merket seg at også Regjeringen varsler en økning i bistanden til
landbruksutvikling. Flertallet forutsetter derfor
at man fra norsk side ikke legger opp til en styring av valg av
samarbeidssektorer som reduserer norsk innsats på de nevnte sektorene. Flertallet vil også
påpeke at Norge har etterspurt kompetanse og verdifull erfaring
fra bistand både på store sektorer som utdanning, helse, landbruk,
fiskeri og energi, og at innsats på slike sektorer forutsetter et
mye større volum enn den faglige bistand Norge kan og bør stille
opp med på mer avgrensede spesialfelter som for eksempel "olje-for-utvikling".
Komiteen mener organisasjonene
har en særlig rolle i å bygge opp sine søsterorganisasjoner og interessegrupper
i utviklingsland og i å styrke lokale talspersoner på områder som
for eksempel miljøspørsmål, menneskerettigheter, mediefrihet og
antikorrupsjon. Blant organisasjonenes fortrinn i bistandsarbeidet
er evnen til å nå ut til områder og befolkningsgrupper som staten
ikke kan dekke. I krisesituasjoner etter menneske- eller naturskapte
katastrofer har frivillige organisasjoner vist stor fleksibilitet
og evne til å komme raskt på plass med humanitær bistand.
Komiteen mener det er viktig
at de frivillige organisasjoner får muligheter til å øke innsatsen spesielt
på sine egne kompetanseområder og der de har samarbeidspartnere
med kompetanse, kapasitet og brede nettverk i utviklingsland. Komiteen mener
derfor en må vise større varsomhet med politisk detaljstyring av
hvilke sektorer organisasjonene skal vektlegge for at de skal få
opprettholdt eller økt sin støtte over budsjettkapitlet for langsiktig
utviklingssamarbeid. Komiteen mener det er viktig
å anerkjenne de frivillige organisasjonenes egenart og at de ikke gjennom
detaljstyring og stønadsordninger i stedet skyves inn i rollen som
entreprenører for staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at de norske bistandsorganisasjonene
blir behandlet likt ut ifra bistandsfaglighet og kostnadseffektivitet.
Det må videre stilles krav til de organisasjoner som mottar offentlig
støtte om effektivitet i administrasjon og effektivitet og måloppnåelse
i den bistand og hjelp som gis.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen mener de frivillige organisasjonene er viktige
tjenesteleverandører som bidrar til at grunnleggende rettigheter
til liv, helse, utdanning og samfunnsdeltakelse blir oppnåelig for
stadig flere mennesker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i dette
og forutsetter at rammeavtalene gir rom for å opprettholde og øke
støtten til disse sektorene.
Flertallet vil også påpeke at
samiske organisasjoner og fagmiljøer har betydelig kompetanse som
kan være verdifull for bistand til urfolksområder.
Flertallet forutsetter at støtten
til frivillige organisasjoners bistands- og informasjonsvirksomhet
får rimelig del i den reelle veksten i bistandsbudsjettet. De har
også en viktig rolle i opplysnings- og lobbyvirksomhet om nord-sør-spørsmål,
og flertallet vil understreke at respekt for deres
uavhengighet fra staten er en forutsetning for at de kan fylle sin
kritiske og konstruktive rolle i samfunnsdebatten om utviklingsspørsmål.
Flertallet mener at samarbeidet
med frivillige organisasjoner om videreføring av et bredt opplysningsarbeid
om sentrale og aktuelle miljø- og utviklingsspørsmål i et globalt
perspektiv vil være viktig.
Flertallet viser til at klima-,
finans- og matpriskrisen den siste tiden har bidratt til å sette kritisk
fokus på mange sider ved vår egen politikk og utvikling og mener
at det er grunn til å anta at de pågående geopolitiske endringene
og maktforskyvninger i verdenssamfunnet i årene framover vil bringe
fram stadig nye saker som utfordrer vår ambisjon om å se "innenrikspolitikk
og utviklingspolitikk i sammenheng". Flertallet mener
at opplysningsarbeidet i økende grad bør sette fokus på slike temaer. Flertallet vil
i den sammenheng understreke de frivillige organisasjonenes rolle
som pådrivere og vaktbikkjer. I dette arbeidet vil det være viktig
å støtte opp under organisasjonenes bestrebelser på å utvikle gode
partnerskap med Sør i opplysningsarbeidet, som kan sikre kritiske
innspill og perspektiver fra Sør også på utviklingen i Norge i et
globalt perspektiv, så vel som norsk miljø- og utviklingspolitikk.
Det er etter komiteens syn
viktig å stimulere norske bedrifter til å involvere seg sterkere
i næringslivet i utviklingsland. I tillegg til å tilføre verdifull
kapital som grunnlag for økonomisk vekst kan slikt engasjement bidra
til å fremme viktige verdier og prinsipper i utviklingen av privat
sektor.
Komiteen mener at næringsutvikling
er en viktig forutsetning for å fremme utvikling i et land. Spesielt
små og mellomstore bedrifter kan spille en stor rolle. De trekker
på lokale ressurser og arbeidskraft, de fremmer entreprenørskap
og de bidrar til et variert næringsliv som har flere ben å stå på.
Dette gir styrke til en middelklasse som ønsker ro, stabile politiske
forhold og gode økonomiske rammebetingelser, noe som bidrar til
å fremme utvikling.
Komiteen vil framheve Norfunds
rolle som Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Komiteen har
merket seg at Norfunds samarbeid med Statkraft om SN-Power har vært
en kommersiell suksess. Så langt har man ikke bidratt til investeringer
i de fattige landene i Afrika sør for Sahara slik som opprinnelig forutsatt.
Erfaringene tilsier at man ved slike partnerskap med store kapitalinnskudd
må sikre seg bedre mot at midlene forvaltes på en annen måte enn
opprinnelig tenkt. Komiteen har merket seg at forhandlinger
mellom partnerne har ført til at en i det videre samarbeid også
legger opp til at det kommer investeringer i MUL-land i Afrika.
Komiteen har også forventninger
til at samarbeidet mellom staten og private aktører om Det norske
mikrofinansinitiativ kan bidra til betydelige investeringer i mikrokredittaktiviteter
i utviklingsland.
I St.prp. nr. 1 (2007–2008) trakk
Regjeringen den konklusjon at det ikke lenger var hensiktsmessig
å videreføre skillet mellom hovedsamarbeidsland og andre samarbeidsland.
Komiteens flertall sa seg enig i dette i Budsjett-innst. S. nr. 3
(2007–2008), samtidig som komiteen ba om at det foretas
en drøfting av både begreper og land, slik at Stortinget også blir
forelagt mulige endringer av samarbeidsland.
Dette ble fulgt opp i St.prp. nr. 1 (2008–2009) ved
at også begrepet samarbeidsland for langsiktig bilateralt utviklingssamarbeid
ble erstattet med en presentasjon av ulike typer samarbeid med ulike
typer land. Komiteen konstaterer at begrepet samarbeidsland
ikke lenger har en reell betydning. Når også bevilgningspostene
for de enkelte land er slått sammen til regionbevilgninger for hele
verdensdeler, vil komiteen påpeke den konsekvens
at Stortingets mulighet til å utøve styring og kontroll av fordelingen
av budsjettet på land er blitt vesentlig svekket. Dette har også
betydning for Riksrevisjonens kontrollmuligheter.
Det er komiteens oppfatning at
Stortingets mulighet til å bli forelagt og ta stilling til forslag om
endringer av samarbeidsland som en følge av disse strukturelle endringer
ikke lenger er reelt til stede. Det er i stedet lagt større vekt
på Regjeringens ønske om fleksibilitet i valg av samarbeidsland.
Fleksibiliteten innen hver verdensdel er i dag meget stor ved at
en har samlet tidligere budsjettposter for enkeltland i felleskapitler.
Hvert av disse dekker en verdensdel, med unntak av Midtøsten og
Afghanistan. Disse områder er flyttet fra miljø-og utviklingsministerens
til utenriksministerens ansvarsområde.
Komiteen vil påpeke at etter
mange år med ulike endringer i bistandsbudsjettets struktur og administreringen
av bistanden er resultatet blitt unødig komplisert. Dette illustreres
ved at de 10 største mottakerlandene har fått midler fra opp til 12–14
ulike bevilgningsposter. Komiteen vil peke på at
Stortinget med denne situasjon vil ha vanskelig for å kunne se ut
fra budsjettproposisjonens kapitler og poster hvor mye som reelt
er planlagt allokert til de forskjellige land. Det er også vanskelig
– for ikke å si umulig – å få klarhet i hvor mye som totalt bevilges
til for eksempel de viktigste satsingsområdene. Det angis i budsjettproposisjonene
til dels tall for hvor stor økningen er i satsingene, men som korrespondanse
mellom komiteen og departementet har vist, kan det være vanskelig
å fastslå hvor mye som totalt bevilges til satsingsområdene.
Både regjeringens politiske behov for fleksibilitet,
Stortingets behov for oversikt og kontroll samt bistandsfaglige
behov for langsiktighet og mulighet til faglig ansvarlig forberedelse
og gjennomføring er legitime behov. Komiteen kan
ikke se at dagens budsjettstruktur og organisering av bistandsbudsjettet
er en optimal avbalansering mellom disse behov. I stedet for ytterligere
tiltak for økt fleksibilitet bør departementet etter komiteens syn
først se nærmere på mulighetene for å legge opp til en budsjettstruktur
som både gir Stortinget et bedre beslutningsgrunnlag og større innflytelse
og samtidig gir regjeringen nødvendig fleksibilitet i spesielle situasjoner.
Komiteen viser til at det på
tverrgående fagfelt som for eksempel miljø eller kvinner, er vanskelig
å få et bilde av den totale bistandsinnsatsen. Dette fordi disse
feltene berører de fleste sider ved bistanden, noe som gjør at de
er spredd utover hele budsjettet. Komiteen anmoder
derfor om at det utredes å legge om budsjettet slik at det blir
lettere å få et overblikk over den totale innsatsen på tverrgående
fagfelt.
Komiteen minner om Regjeringens
ansvar for å legge til rette for at Stortinget og Stortingets kontrollorgan,
Riksrevisjonen, kan utføre sin kontroll med forvaltningen av de
store midler som bevilges til utviklingsformål og ber om at Regjeringen
på egnet måte forelegger Stortinget alternativer basert på relevante
modeller som benyttes i andre land det er naturlig for Norge å sammenligne
seg med i utviklingspolitikken. Komiteen vil verdsette
en slik mulighet til å drøfte mulige strukturforbedringer og med
sikte på en for alle parter mer hensiktsmessig organisering av budsjettet.
Komiteen har for øvrig merket
seg at Sverige for å kunne styrke kvaliteten i forvaltningen av bistanden
har redusert antall samarbeidsland kraftig. Fra norsk side kan det
virke som om spredningen av bistanden på antall land øker. Komiteen vil
anbefale at man i alle fall for stat-til-stat-bistanden ser på mulighetene
for å begrense antall samarbeidsland og konsentrere seg mer om langsiktig
samarbeid med et noe mindre antall fattige land hvor en har meget
inngående landkunnskap og kan ha mer langsiktige, rullerende samarbeidsprogrammer.
Komiteen viser til at en del
av de land som i dag mottar bistand opplever en økonomisk utvikling
som gjør at det etter hvert ikke lenger er naturlig at bistanden
utgjør det bærende element i samarbeidet. Komiteen ser
positivt på at man i land hvor man derfor faser ut bistanden utarbeider
handlingsplaner for å styrke samarbeidet på grunnlag av andre pilarer
enn utviklingsbistand.
Komiteen mener NORADs
årlige resultatrapporter er nyttige, men at de bør kunne forbedres ytterligere.
Kvalitetssikringen av bistanden bør også styrkes. For å utvikle
ny kunnskap vil komiteen understreke at det ikke
er nok med interne gjennomganger og evalueringer, utredninger og
ekspertutvalg oppnevnt av departementet. En bør også styrke uavhengig
evaluering og forskning på området.
Komiteen er derfor enig i at
en stimulerer til økt forskning i Norge om prioriterte områder i utviklingspolitikken,
herunder gjennomføringen av tusenårsmålene, og om de sammensatte
faktorene som fremmer og hindrer utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at NORAD i organisasjonens siste evalueringsrapport
stiller seg tvilende til effektene av norsk bistand. Disse medlemmer mener
dette er alvorlig, spesielt med tanke på den betydelige vekst som
har vært i det norske bistandsbudsjettet de siste årene. Det er
derfor disse medlemmers mening at det er behov for
en uavhengig, ekstern evaluering av resultatene av det samlede norske
bistandsengasjementet. En slik evaluering må tilfredsstille grunnleggende
krav til forskningsmetode, herunder datagrunnlag, kausalitet og
generalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker også
viktigheten av at en videreutvikler en rutine for definering av
resultatmål, ikke minst som grunnlag for konsekvent prospektivt
planlagt evaluering. Disse medlemmer mener bistandens
effektivitet og resultatene i form av økonomisk og sosial utvikling skal
være hovedfokus for slik evaluering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at for å sikre en bred politisk oppslutning
om relativt høye bistandsbevilgninger også i fremtiden, er det viktig å
kunne vise til effektivitet og konkrete resultater. Bevilgningene
til kvalitetssikring og evaluering av bistanden bør derfor minst
øke i takt med veksten i bistandsbudsjettet – ut fra en lav andel
av bistandsbudsjettet i dag. Mer konkret bør økte midler settes
inn for uavhengig kvalitetssikring og evaluering med sikte på å avdekke
feil og mangler knyttet til igangsatte og avsluttende bistandsprosjekt.
Denne informasjonen bør på en mer systematisk måte inngå i beslutningsgrunnlaget
for fremtidig bistand. Videre bør bevilgningene brukes til å videreutvikle
nye tilnærminger og metoder for evaluering og kvalitetssikring,
både på nasjonalt nivå og i samarbeid med andre likesinnede giverland. Metodologi
og indikatorer for evaluering er her sentrale stikkord, sammen med
satsing på kompetente og uavhengige faginstanser som står for evalueringene.
Dessuten bør mottakere av bistanden i større grad bør trekkes med
i evalueringene. Det er de som skal leve med resultatene av prosjektene,
og de vet best om de virker eller ikke.
Disse medlemmer peker på at en
betydelig del av de norske bistandsmidlene kanaliseres gjennom multilaterale
organisasjoner. De har sine egne systemer for evaluering og kvalitetssikring,
og de er gjennomgående blitt vurdert til ikke å være så gode som
ønskelig. Når bistandsmidler kanaliseres gjennom slike kanaler mister
en i realiteten mye av kontrollen over dem. Disse medlemmer mener
at Norge, sammen med andre viktige giverland, bør se nærmere på
systemene for evaluering og kvalitetssikring i FN og andre organisasjoner med
sikte på å få til forbedringer.
Disse medlemmer vurderer det
som positivt at Norad har begynt å gi ut en årsrapport om evaluering
av norsk bistand. Hovedinntrykket er at det gjøres mye bra arbeid
innen norsk bistand, men at også mye kan gjøres bedre. Rapporten
tar utgangspunkt i noen evalueringer, som trolig har generell verdi,
men de kan ikke forventes å fange opp på langt nær alt. Disse
medlemmer tar derfor til orde for å styrke bredden og dybden
i den årlige rapporten så den kan bli et viktig instrument i arbeidet
for å fremme kvalitet på bistanden.
Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens gjennomgang
av den humanitære bistanden. Det viser seg at sluttrapportene fra
humanitære prosjekter ofte begrenser seg til tekniske og økonomiske
forhold. Vurderinger av selve den humanitære innsatsen, derimot,
er ofte mangelfull. Dette viser at det er et stort forbedringspotensial
med hensyn til kvalitetssikring av denne bistanden. Dette gjelder
ikke minst i skjæringspunktene mellom den kortsiktige humanitære innsatsen,
overgangsbistanden og den langsiktige bistanden. Disse ulike bistandsformene
forvaltes av ulike avdelinger i Utenriksdepartementet, og bevilgningene
går over ulike budsjettkapitler. Undersøkelsen til Riksrevisjonen
avdekker at det er liten grad av koordinering mellom disse bistandsformene. Videre
planlegger de humanitære aktørene i liten grad for hvordan den kortsiktige
bistanden skal avvikles, og for hvordan den eventuelt skal avløses
av en mer langsiktig bistand. Disse medlemmer mener
derfor at det bør legges ned en betydelig større innsats for å gjøre
overgangen mellom den kortsiktige og langsiktige bistanden mer strømlinjeformet
enn i dag.
Komiteen viser til
at meldingens fokus på tre utvalgte hovedområder – klima, konflikt
og kapital legger et perspektiv på drøftingen som gjør at andre
prioriterte oppgaver i norsk utviklingssamarbeid dermed ikke blir
stående så sentralt i meldingens analyser. Dette fokus på rammevilkår
knyttet til klima, konflikt og kapital bidrar på en nyttig måte
til debatten om ytre faktorer som påvirker utviklingslandenes muligheter.
Komiteen understreker at bistandens
hovedmål skal være økonomisk og sosial utvikling, målt i økt kapasitet
hos utviklingsland til å ivareta egne innbyggeres grunnleggende
menneskerettigheter. Kamp mot fattigdom er det sentrale fokus og det
formål som krever de største ressurser.
Komiteen legger til grunn at
norsk utviklingspolitikk følger de etablerte prinsipper og retningslinjer
om rettighetsbasering, fattigdomsorientering, mottakerorientering,
nasjonalt eierskap, konsentrasjon, ubundet bistand, relevans i forhold
til internasjonal arbeidsdeling og agendaen om bistandseffektivitet.
Komiteen viser til de prinsipielle
føringer som er gitt i Innst. S. nr. 93 (2004-2005) om Felles kamp
mot fattigdom og de forpliktelser Norge har påtatt seg om prioritering
av FNs tusenårsmål i perioden fram mot 2015. Komiteen viser
til at dette styrende utgangspunkt også slås fast i den foreliggende
stortingsmeldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, bekrefter at prioriteringen
av utdanning og helse som bidrag til å nå FNs tusenårsmål står ved
lag og forutsetter at spesielt bevilgningene til utdanning trappes
reelt opp, og viser til komiteens gjentatte presiseringer av dette
i bl.a. Innst. S. nr. 20 (2007-2008) og budsjettinnstillingene i
inneværende stortingsperiode.
Komiteen mener at
grunnutdanning til jenter og til barn i sårbare stater og konfliktsituasjoner styrkes
spesielt. Støtten til helse og utdanning skal fortsatt gis gjennom
alle kanaler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg videre
til den foreliggende meldings forslag om å øke støtten til utviklingssamarbeid
på landbrukssektoren, og viser til komiteens merknader
om økt landbruksbistand i andre avsnitt av innstillingen.
Komiteen understreker
også betydningen av å styrke eksportrettet handel fra fattige land
som en vesentlig pådriver for økonomisk vekst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, bekrefter den sterke
vekt som i stat-til-stat-bistanden skal legges på klimatilpasningstiltak,
miljø og bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter
og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling,
godt styresett og kamp mot korrupsjon. Flertallet viser
til at de foran nevnte områder betinger bistand av meget forskjellig
volum og karakter, og at listen ikke er eksklusiv. Støtten til generell
kapasitets- og institusjonsutvikling skal opprettholdes reelt på minst
samme nivå som til nå.
Komiteen understreker
at det er det enkelte mottakerlands behov og forutsetninger i kampen mot
fattigdom og for innbyggernes grunnleggende menneskerettigheter
som skal være det sentrale utgangspunkt for norske valg av bistandsinnsatser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, forutsetter at kapasiteten
til faglig solid forberedelse, gjennomføring og evaluering av utviklingssamarbeidet
sikres gjennom en nødvendig styrking av bistandsforvaltningen. Det
legges økt vekt på uavhengig forskning om utviklingsspørsmål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at Fremskrittspartiet ønsker en reduksjon i de generelle bistandsbevilgningene
og at dette også nødvendigvis vil medføre en reduksjon i bevilgningene til
bistandsforvaltningen.
Komiteen legger vekt
på at betydningen av en samstemt politikk for utvikling er understreket av
flere regjeringer og at denne intensjonen har bred politisk forankring.
Det ble først tatt opp av regjeringen Bondevik II i St.meld. nr.
35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom. Regjeringen Stoltenberg
II har fulgt opp ved å oppnevne det bredt sammensatte Utviklingsutvalget,
som la fram sin utredning Samstemt for utvikling? (NOU 2008:14)
i september 2008, og ved å utdype spørsmålet gjennom den foreliggende stortingsmeldingen.
De fleste politikkområder er i Norge – som i
andre land – utformet med sikte på å tjene nasjonale interesser
og formål. Samtidig virker de i større eller mindre grad inn på
fattige lands situasjon. Noen ganger støtter politikken opp om utviklingsmålene
vi har forpliktet oss til å nå, andre ganger gjør den det ikke. Komiteen støtter
arbeidet for å sikre at den samlede effekt av norsk politikk på
en rekke felter understøtter vekst og fattigdomsreduksjon i utviklingsland. Det
krever samstemthet i politikkutformingen.
Komiteen har merket seg at Organisasjonen
for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) definerer samstemt politikk
for utvikling slik:
"Politikk som sikrer at målene for utviklingspolitikken
ikke undergraves av annen politikk myndighetene fører og som også
påvirker utviklingslandene, og at disse politikkområdene så langt
det er mulig støtter opp under utviklingsmålene."
Komiteen legger til grunn den
mer konsekvente presisering i meldingens kapittel 8 om innenriks-
og utviklingspolitikk i sammenheng. Den klargjør at premissene for
utviklingen av en mer samstemt politikk for utvikling er gitt i OECDs
definisjon. Økt samstemthet betyr i denne sammenheng at øvrige politikkområder
så langt som mulig støtter opp om utviklingsmålene.
Komiteen støtter Regjeringens
ønske om å følge opp Utviklingsutvalgets og OECDs anbefalinger om
å arbeide mer systematisk med samstemt politikk for utvikling, ved
å arbeide for at all norsk politikk blir mer utviklingsvennlig.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i meldingen inviterer Stortinget til å vurdere etablering av en
praksis for årlig rapportering av hvor samstemt norsk politikk er
på relevante områder med hensyn til konsekvensen for utviklingsland. Komiteen mener
det er naturlig at slike årlige rapporter fra regjeringen beskriver og
drøfter hva som gjøres for å sikre at ulike politikkområder bidrar
til utvikling i fattige land. Komiteen anser det
som nyttig at rapportene omfatter beskrivelser av faktisk eller
forventet effekt på utviklingsland som følge av utøvelse av norsk
politikk, utforming av politikken gjennom lover, strategier, posisjoner
i internasjonale forhandlinger eller på annen måte. Også utformingen
av rammebetingelser for norsk næringsliv bør vurderes i lys av målet
om å bidra til utvikling i fattige land.
Komiteen legger til grunn at
det med nødvendighet er slik at forskjellige politikkområder ivaretar
ulike hensyn og at det gjennom politiske beslutninger stadig må
foretas avveininger mellom til dels konflikterende mål og interesser. Komiteen forutsetter
at slike rapporter kan bidra til å tydeliggjøre de mål- og interessekonflikter
som måtte foreligge, slik at regjering og storting får et bedre
grunnlag for å se mulighetene for å skape en mer samstemt politikk
for utvikling og konsekvensene av de valg som gjøres.
I brev 27. mars 2009 fra miljø- og utviklingsministeren
opplyses følgende:
"I figur 6.6 på side 79 er tallene oppgitt å være
i milliarder US dollar. Det riktige er millioner US dollar, slik
det også går fram av figur 6.1 på side 73."