2.7.1 Sammendrag fra Meld. St. 1 (2009–2010)

Bærekraftig utvikling innebærer å ivareta nåværende generasjoners behov uten å undergrave mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov. FN har slått fast at hovedutfordringene for en slik utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. For å takle miljø- og fattigdomsutfordringene må miljøbelastningen fra økonomisk aktivitet reduseres.

Regjeringen har ambisjon om at Norge skal være et foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling. I Nasjonalbudsjettet 2008 la Regjeringen fram en ny nasjonal strategi for bærekraftig utvikling. Arbeidet med å følge opp strategien rapporteres årlig i et eget kapittel i nasjonalbudsjettet, jf. kapittel 7 i meldingen.

Det er utviklet 18 indikatorer for å kunne følge utviklingen på en systematisk måte. Statistisk sentralbyrå peker på at indikatorene viser at den økonomiske utviklingen har vært bærekraftig i perioden 1986–2008 sett under ett. Nasjonalformuen per innbygger har økt gjennom hele perioden, og humankapitalen utgjør stabilt om lag 73 pst. av nasjonalformuen. Regjeringen vil i 2009 oppfylle målet om at offisiell norsk bistand skal utgjøre 1 pst. av brutto nasjonalinntekt (BNI). I budsjettforslaget for 2010 er bistandsnivået beregnet til 1,1 pst. av BNI. Importen fra utviklingsland er mer enn doblet siden 2003. Kina og Brasil er de landene vi importerer mest fra, men også importen fra de minst utviklede landene i Afrika øker.

Norge ligger an til å oppfylle Gøteborg-protokollens forpliktelser når det gjelder reduksjon i utslippene av tre av fire langtransporterte gasser. For å bidra til at Norge skal oppfylle forpliktelsen for nitrogenoksider (NOx), har Regjeringen inngått en avtale om utslippsreduksjoner med næringsorganisasjoner.

Regjeringen har som mål å overoppfylle Norges forpliktelse under Kyoto-avtalen. Fra og med 2008 omfattes mer enn 70 pst. av de norske klimagassutslippene av økonomiske virkemidler. De norske utslippene av klimagasser gikk ned i 2008, dels som følge av tiltak, men også som følge av lavere aktivitet i enkelte utslippsintensive næringer.

Etter at arbeidet med å legge om bilavgiftene begynte 1. januar 2007, har CO2-utslippene fra førstegangsregistrerte kjøretøy i gjennomsnitt blitt redusert fra 177 g/km i 2006 til 152 g/km i perioden januar–august 2009.

Regjeringen bidrar aktivt i arbeidet med å få på plass en ambisiøs internasjonal klimaavtale i København i desember 2009, som omfatter så mange land og sektorer som mulig. Den nye avtalen bør innrettes slik at målet om å begrense den menneskeskapte temperaturøkningen til 2 grader fra førindustrielt nivå kan nås. Avtalen bør inkludere tiltak mot avskoging, samarbeid om teknologi og tilpasning til klimaendringer. En vesentlig del av kostnadene bør bæres av industrilandene.

Regjeringen viderefører og styrker arbeidet med å utvikle teknologi for fangst og sikker lagring av CO2. Byggearbeidet ved teknologisenteret for fangst av CO2 på Mongstad er i gang, og det arbeides videre med planleggingen av fullskala CO2-håndtering.

Regjeringen følger også opp satsingen på tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til disse formålene med 600 mill. kroner, fra 1,5 mrd. kroner i saldert budsjett 2009 til mer enn 2,1 mrd. kroner i statsbudsjettet for 2010. I tillegg foreslås en tilsagnsfullmakt på 1,4 mrd. kroner.

For perioden 2006–2009 har Regjeringen satt av 5,3 mrd. kroner til fornybar energi og energieffektivisering gjennom Enova. Dette er nær 2,5 ganger så mye som i den foregående stortingsperioden. Opptrappingen fortsetter i 2010-budsjettet. Også satsingen på jernbane fortsetter.

Vår økonomiske politikk skal bygge på bærekraftprinsippet. Ved kongelig resolusjon ble det i mai 2008 opprettet et offentlig utvalg for å vurdere hvordan bærekraftig utvikling og klima bedre kan ivaretas i offentlige beslutningsprosesser. Utvalget leverte 22. juni 2009 sin innstilling til Finansdepartementet, og den er nå på offentlig høring. Innstillingen og høringsuttalelsene vil inngå i departementets arbeid med en revisjon av bærekraftstrategien, som vil starte opp i 2010.

2.7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at konseptet bærekraftig utvikling ofte brukes til å forsvare statlige intervensjoner i markedet, herunder mer byråkrati, reguleringer, kartellisering og proteksjonisme. Disse medlemmer vil ta avstand fra dem som hevder at økonomisk vekst er et nullsumspill, både i forhold til u-landene, miljøet så vel som i forhold til fremtidige generasjoner. Økonomisk vekst står ikke i motsetning til bærekraftig utvikling. Det er dens forutsetning. Bærekraftig utvikling må derfor ikke bli et hinder for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon ved å frata u-landene mulighetene til utvikling. Disse medlemmer vil understreke at de verste miljøtruslene mot menneskeheten ikke er et resultat av teknikk og velstand, men en konsekvens av fraværet av disse. I så måte viser disse medlemmer til følgende uttalelse fra Indira Gandhi på FNs miljøkonferanse i 1972: "poverty is the greatest polluter and the struggle against poverty is also a struggle for a better environment".

Disse medlemmer er kjent med tidligere uttalelser fra blant annet FNs generalsekretær Ban Ki-Moon samt statsledere på G20-møtet om at finanskrisen ikke måtte bli en unnskyldning for mer proteksjonisme i verdenshandelen. Dessverre registrerer disse medlemmer at Verdens Handelsorganisasjon i en rapport fra juli 2009 viser til at det motsatte har skjedd, selv om de mest omfattende proteksjonistiske tiltakene ikke har blitt iverksatt. Disse medlemmer viser til at tilveksten i land som har satset på frihandel har vært tre til seks ganger større enn i proteksjonistiske land. Disse medlemmer støtter konklusjonene i rapporten "Economic Freedom of the World 2009" om at befolkningen i demokratiske land med åpne økonomier nyter langt større livskvalitet enn hva som er tilfellet med befolkningen i lukkede økonomier.

Disse medlemmer merker seg konklusjonene i rapporten "Trade and Climate Change" (juni 2009) utarbeidet av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og FNs Miljøprogram (UNEP) om at økt handel og handelsliberalisering har en rekke positive konsekvenser for miljøet og klimaet, og at en ny global handelsavtale i 2010 vil kunne bidra positivt i forhold til tilpasning til klimaendringene. Handel akselererer overføringen av ren teknologi til u-landene, som i neste omgang tilpasser denne teknologien til lokale forhold. En slik kunnskaps- og teknologioverføring vil kunne ha en rekke synergieffekter på andre områder i samfunnet, bidra til økt innovasjonstakt og derav økonomisk vekst og velstandsutvikling for befolkningen. Økte inntekter som følge av handel og handelsliberalisering, fører ofte også til at befolkningen blir mer opptatt av å bevare miljøet og å forurense mindre. Disse medlemmer viser til artikkelen "Why Greens Should Love Trade" i det anerkjente tidsskriftet The Economist, som fremholder at frihandel bidrar til at jordens ressurser anvendes så effektivt som mulig ettersom varer og tjenester produseres der hvor forutsetningene er gode, og bidrar til mindre kostnader og skade på miljøet.

Disse medlemmer mener det er viktig å avklare mulige konsekvenser for handelsregelverket av ulike tiltak som vil følge av en fremtidig klimaavtale. Disse medlemmer viser i så måte til rapporten "The WTO and Climate Change: Challenges and Options" (september 2009) som viser til potensielle områder hvor det eksisterende WTO-regelverket kan være i konflikt med fremtidige klimamål. Det er etter disse medlemmers mening viktig at en fremtidig klimaavtale i tilstrekkelig grad ivaretar hensyn i eksisterende frihandelsavtaler samt legger forholdene til rette for en sluttføring av Doha-forhandlingene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg omtalen i Nasjonalbudsjettet for 2010 om ulike sentrale mål for en bærekraftig utvikling, og hvilke strategier og tiltak som iverksettes for å nå mål om bekjempelse av internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. Disse medlemmer vil peke på at en hovedutfordring for årene framover, er å omsette ambisiøse mål om reduksjoner i klimagassutslipp også i vårt eget land i tiltak som gir reelle resultater.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre tar omtalen fra Regjeringen til etterretning og konstaterer at klimaforliket som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre etter lang tautrekking fikk regjeringspartiene med på, har medført en betydelig vekst i satsingen på miljø- og klimatiltak i forslaget til statsbudsjett både for 2009 og 2010. Disse medlemmer synes også det er hyggelig at miljø- og utviklingsministeren har mottatt en rekke internasjonale utmerkelser som følge av enkelttiltak i klimaforliket, som Regjeringen og regjeringspartiene lenge strittet mot.

Disse medlemmer er imidlertid bekymret over viljen og evnen til å faktisk gjøre noe med de kortsiktige og langsiktige klimautfordringene her hjemme. I statsbudsjettet for 2010 foreslår Regjeringen for eksempel å utfase avgiftsfritaket for biodiesel. Et miljø- og klimamessig helt uforståelig forslag. Disse medlemmer vil i så måte peke på at det går fram av St.meld. nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 at transportmålet knyttet til EUs fornybardirektiv tilsier at det må brukes mer fornybar energi i form av elektrisitet og biodrivstoff. Disse medlemmer vil peke på at fritaket for autodieselavgift for biodiesel har bidratt til en vesentlig bruk av biodiesel i Norge, og følgelig at en videreføring av fritaket vil gjøre det lettere å nå nye mål i fremtiden som følger av en tilpasning til EUs fornybardirektiv. Disse medlemmer vil også vise til at økt fornybarandel i fremtiden trolig være avhengig av statlige støtteordninger for fornybar energiproduksjon. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens vingling knyttet til de langsiktige vilkårene for bruk av biodiesel i Norge, skaper usikkerhet for investeringer i denne sektoren, og at det som en følge av dette kan bli vanskeligere å nå nye mål i fremtiden. Disse medlemmer vil peke på at dette er uheldig i en fase med opptrapping av dette arbeidet. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Regjeringen har varslet at målet om 3 TWh vindkraft innen 2010 ikke vil bli nådd. Disse medlemmer vil peke på at en vesentlig grunn til dette, er at den rød-grønne regjeringen skapte usikkerhet om de langsiktige vilkårene for fornybar elektrisitetsproduksjon, ved at opplegget med grønne sertifikater ble vraket.

Disse medlemmer vil videre peke på at Enova så langt bare har utbetalt 1 mill. kroner av tilleggsbevilgningen på 1,2 mrd. kroner selskapet fikk til bl.a. energieffektivisering i offentlige bygg i forbindelse med "krisepakken", St.prp. nr. 37 (2008–2009) Tiltak for arbeid.

Den lenge lovede rensingen av gasskraftverket på Kårstø er i beste fall utsatt på ubestemt tid, forhandlingene mellom staten og Statoil og utviklingen av Teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad ligger langt bak skjema.

Regjeringen fortsetter også med en overoptimistisk budsjettering når det gjelder kjøp og salg av klimakvoter, eller "drikkebonger" som statsministeren sammenlignet dette med. Det har så langt kun vært kjøpt kvoter for en liten brøkdel av det som har vært avsatt i budsjettene. Nasjonalregnskapet for 2008 viser for eksempel at det ble kjøpt kvoter for 4,7 mill. kroner, mens det ble budsjettert med 505 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at det totale utslipp av klimagasser for de sektorer og land som er omfattet av kvotesystemet, bestemmes av det totale antall tilgjengelige kvoter. Miljøeffekten av kvotesalget er at de globale utslippene av CO2 øker med samme mengde som selges. Når en stat selger en utslippskvote i markedet, vil kjøperen (f.eks. et kraftverk på kontinentet) bruke kvoten til å dekke sin egen forpliktelse til å levere inn kvoter tilsvarende egne utslipp. Kjøperen gjør dette fordi kjøp av kvoten er billigere enn å redusere eget utslipp (dette er hele poenget med kvotesystemet). Det sentrale her er at staten som selger ikke må redusere sine egne utslipp for å frigjøre en kvote for salg – slik som bedrifter må gjøre for å kunne selge kvoter i markedet. Disse medlemmer viser til at det norske salget av klimakvoter derfor vil ha som direkte konsekvens at utslippene av klimagasser fra de sektorer i EØS-området som er omfattet av kvotesystemet, vil øke med tilsvarende mengde tonn CO2-ekvivalenter i forhold til om Regjeringen hadde valgt å slette kvotene fremfor å selge dem.

Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår å redusere salget av kvoter tilsvarende 1,5 tonn CO2-ekvivalenter.

Komiteens medlem fra Venstre foreslår at halvparten av de planlagt solgte kvotene i 2010 i stedet slettes, og at inntektsanslaget settes ned tilsvarende 412,5 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at å skape en bærekraftig utvikling som klarer å heve velstanden og velferden til verdens fattigste samtidig som de globale klimaendringene bekjempes, er blant vår generasjons største utfordringer.

Disse medlemmer er av den oppfatning at økonomisk vekst er en forutsetning for miljømessig bærekraft, men understreker at det krever politisk vilje til å satse på tiltak som letter overgang til et grønnere vekstregime.

Disse medlemmer mener at overgangen til et mer bærekraftig samfunn krever en målrettet innsats for økt forskning på miljøteknologi. Disse medlemmer understreker hvilken rolle teknologiske innovasjoner vil spille for å sørge for grønnere energiutvinning og økt energieffektivisering. Disse medlemmer viser til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett prioriterer forskning på miljøvennlig teknologi, samt legger til rette for miljøvennlige skatte- og avgiftsendringer. Disse vil ha en positiv miljøeffekt ved å stimulere til mer miljøvennlig atferd.

Disse medlemmer er opptatt av at Norge fører en realistisk energi- og miljøpolitikk. Verdens energibehov er økende, og Norge er en global energileverandør. Innenfor olje- og gassnæringen har vi strenge miljøkrav og har verdens minst CO2-intensive energiutvinning. Disse medlemmer vil vise til at Norges energiambisjoner ikke står i konflikt med miljøhensyn, men understreker at fossilt brensels bidrag til CO2-utslipp globalt, gir Norge et særlig ansvar for å føre en god og helhetlig miljøpolitikk.

Norge har, etter disse medlemmers syn, et ansvar for å være et foregangsland i arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringens salg, snarere enn sletting, av overskuddskvoter den norske stat har fått via EUs kvotesystem, er et uheldig eksempel på at miljøhensyn nedprioriteres til fordel for fiskale behov. Disse medlemmer viser til at Høyre har foreslått å slette kvoter verdt 1,5 tonn CO2-ekvivalenter.

Disse medlemmer vil advare mot at miljøpolitiske argumenter blir misbrukt til å legitimere tiltak som begrenser den globaliseringen og liberaliseringen av handelsmarkeder som har lagt grunnlaget for at hundrevis av millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Disse medlemmer vil understreke at i arbeidet med å sørge for bærekraftig utvikling, må man ikke glemme hvilken historisk rolle økonomisk åpenhet og globale handelsfellesskap har spilt for å skape og spre økonomisk utvikling. Å sikre et åpnere globalt handelssystem, både gjennom multilaterale avtaler, og unilaterale liberaliseringstiltak (som å gi flere utviklingsland tollfrihet til Norge), er etter disse medlemmer sitt syn et viktig skritt for å sikre økonomisk utvikling for verdens fattige.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti har med tilfredshet merket seg den grundige omtalen av det pågående arbeidet med å utvikle supplerende indikatorer om livskvalitet, blant annet med henvisningen til den nylig publiserte sluttrapporten fra den franske "Commision on the Measurement of Economic Performance and Social Progress" (Stiglitz-kommisjonen). Dette medlem mener at en ensidig fokusering på økning av innenlands materiell velferd, målt ved utviklingen i BNP, vil være svært mangelfull. Det vil være mangelfullt både i forhold til de overordnede globale utfordringer som Norge har et ansvar for å være med å løse, samt i forhold til å få fokus på andre verdier enn materiell velstand som vil være minst like viktig for å ha et godt samfunn å være en del av. Dette medlem mener at en fast rapportering av data for samfunnsutvikling i tråd med Stiglitzkommisjonens anbefaling vil bringe nye viktige dimensjoner inn i samfunnsdebatten, og oppfordrer Regjeringen om å gi arbeidet med dette høy prioritet.

Dette medlem vil advare mot en politikk hvor økt tilrettelegging for handel med utviklingsland kommer til erstatning for satsing på bistand. Dette medlem ser økt samhandel, sletting av illegitim gjeld og økt bistand som supplementære og nødvendige tiltak for at målet om å utrydde den globale fattigdommen skal nås.

Komiteens medlem fra Venstre har registrert at det i den nye politiske plattformen for Regjeringen ("Soria Moria 2") er en ambisjon om å skjerpe Norges klimamål slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser. Etter dette medlems syn er dette en vente-og-se-holdning i klimapolitikken som er for passiv. Dessuten vil en skjerping av det norske klimamålet utover 30 pst. i all hovedsak gjennomføres ved økte kvotekjøp og flere tiltak i utlandet.

Dette medlem viser videre til at miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i Aftenposten 11. august 2009 inviterte Venstre og Kristelig Folkeparti til et nytt klimaforlik etter valget og i forkant av FNs klimakonferanse i København. Denne invitasjonen er imidlertid avlyst av Jens Stoltenberg som i Dagsavisen 27. august 2009 slo fast at det er helt urealistisk. I "Soria Moria 2" har denne uenigheten fått seg utslag i en rimelig uforpliktende formulering om at

"Regjeringen vil legge fram for Stortinget en vurdering av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler, herunder de sektorvise klimahandlingsplanene. En ny internasjonal klimaavtale nødvendiggjør en revisjon av nasjonale mål og virkemidler og en ny vurdering av hvordan Norges samlede innsats bør innrettes for å bidra best mulig til å redusere de globale utslipp av klimagasser."

For dette medlem er det helt avgjørende at nye opplysninger om både norske CO2-utslipp og at klimaendringene vil få større konsekvenser enn tidligere antatt, følges opp med nye virkningsfulle tiltak gjennom et nytt klimaforlik i Stortinget.

Dersom Norge skal ha realistiske muligheter til å oppfylle en klimaavtale som er mer ambisiøs enn Kyoto-avtalen, er det viktig at vi allerede nå kommer i gang med tiltak som får ned de norske klimautslippene. Særlig er dette viktig sett på bakgrunn av nye beregninger forskere ved Bjerknessenteret for klimaforskning i Bergen har utført, som tyder på at klimaendringene kan slå inn langt raskere og med større kraft enn det FNs klimapanel har anslått. Dette medlem vil peke på at det vil være en styrke ved norsk klimapolitikk at det brede tverrpolitiske samarbeidet om klimapolitikken videreføres. Dette medlem viser derfor til Representantforslag 1 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Abid Q. Raja og Trine Skei Grande om en opptrapping av norsk klimapolitikk før klimatoppmøtet i København.

Dette medlem viser for øvrig til at Venstres forslag til alternativt statsbudsjett for 2010 gir en samlet bokført styrking av satsing på miljø- og klimavennlige løsninger på om lag 1,8 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag, samt en økning i kapitaloverføringen til grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering på 5 mrd. kroner. I tillegg foreslår dette medlem en grønn skatte- og avgiftsreform som bidrar til et samlet skatteskifte på omlag 7 mrd. kroner. Dette medlem vil også vise til at Venstre foreslår å øke kapitaloverføringen til forskningsfondet med totalt 73 mrd. kroner i en strategisk satsning på kunnskaps- og lavutslippssamfunnet. Denne satsingen vil være avgjørende for å nå målsetningene i klimapolitikken. Dette medlem viser for øvrig til nærmere omtale av ulike sider av Venstres miljø- og klimasatsing under pkt. 2.1.2, pkt. 3.2.13.2.5 og pkt. 3.2.17.2.5 i denne innstilling.