Bærekraftig utvikling innebærer å ivareta nåværende
generasjoners behov uten å undergrave mulighetene for kommende generasjoner til
å tilfredsstille sine behov. FN har slått fast at hovedutfordringene
for en slik utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det
biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning
av miljøgifter. For å takle miljø- og fattigdomsutfordringene må
miljøbelastningen fra økonomisk aktivitet reduseres.
Regjeringen har ambisjon om at Norge skal være et
foregangsland i arbeidet for en bærekraftig utvikling. I Nasjonalbudsjettet
2008 la Regjeringen fram en ny nasjonal strategi for bærekraftig utvikling.
Arbeidet med å følge opp strategien rapporteres årlig i et eget
kapittel i nasjonalbudsjettet, jf. kapittel 7 i meldingen.
Det er utviklet 18 indikatorer for å kunne følge utviklingen
på en systematisk måte. Statistisk sentralbyrå peker på at indikatorene
viser at den økonomiske utviklingen har vært bærekraftig i perioden
1986–2008 sett under ett. Nasjonalformuen per innbygger har økt
gjennom hele perioden, og humankapitalen utgjør stabilt om lag 73 pst.
av nasjonalformuen. Regjeringen vil i 2009 oppfylle målet om at
offisiell norsk bistand skal utgjøre 1 pst. av brutto nasjonalinntekt (BNI).
I budsjettforslaget for 2010 er bistandsnivået beregnet til 1,1 pst.
av BNI. Importen fra utviklingsland er mer enn doblet siden 2003. Kina
og Brasil er de landene vi importerer mest fra, men også importen
fra de minst utviklede landene i Afrika øker.
Norge ligger an til å oppfylle Gøteborg-protokollens
forpliktelser når det gjelder reduksjon i utslippene av tre av fire
langtransporterte gasser. For å bidra til at Norge skal oppfylle
forpliktelsen for nitrogenoksider (NOx),
har Regjeringen inngått en avtale om utslippsreduksjoner med næringsorganisasjoner.
Regjeringen har som mål å overoppfylle Norges forpliktelse
under Kyoto-avtalen. Fra og med 2008 omfattes mer enn 70 pst. av
de norske klimagassutslippene av økonomiske virkemidler. De norske
utslippene av klimagasser gikk ned i 2008, dels som følge av tiltak,
men også som følge av lavere aktivitet i enkelte utslippsintensive
næringer.
Etter at arbeidet med å legge om bilavgiftene begynte
1. januar 2007, har CO2-utslippene fra førstegangsregistrerte
kjøretøy i gjennomsnitt blitt redusert fra 177 g/km i 2006 til 152
g/km i perioden januar–august 2009.
Regjeringen bidrar aktivt i arbeidet med å få
på plass en ambisiøs internasjonal klimaavtale i København i desember
2009, som omfatter så mange land og sektorer som mulig. Den nye avtalen
bør innrettes slik at målet om å begrense den menneskeskapte temperaturøkningen
til 2 grader fra førindustrielt nivå kan nås. Avtalen bør inkludere
tiltak mot avskoging, samarbeid om teknologi og tilpasning til klimaendringer. En
vesentlig del av kostnadene bør bæres av industrilandene.
Regjeringen viderefører og styrker arbeidet
med å utvikle teknologi for fangst og sikker lagring av CO2. Byggearbeidet ved teknologisenteret
for fangst av CO2 på Mongstad er i gang,
og det arbeides videre med planleggingen av fullskala CO2-håndtering.
Regjeringen følger også opp satsingen på tiltak mot
klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland.
Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til disse formålene med 600 mill.
kroner, fra 1,5 mrd. kroner i saldert budsjett 2009 til mer enn
2,1 mrd. kroner i statsbudsjettet for 2010. I tillegg foreslås en
tilsagnsfullmakt på 1,4 mrd. kroner.
For perioden 2006–2009 har Regjeringen satt
av 5,3 mrd. kroner til fornybar energi og energieffektivisering
gjennom Enova. Dette er nær 2,5 ganger så mye som i den foregående
stortingsperioden. Opptrappingen fortsetter i 2010-budsjettet. Også
satsingen på jernbane fortsetter.
Vår økonomiske politikk skal bygge på bærekraftprinsippet.
Ved kongelig resolusjon ble det i mai 2008 opprettet et offentlig
utvalg for å vurdere hvordan bærekraftig utvikling og klima bedre
kan ivaretas i offentlige beslutningsprosesser. Utvalget leverte
22. juni 2009 sin innstilling til Finansdepartementet, og den er
nå på offentlig høring. Innstillingen og høringsuttalelsene vil
inngå i departementets arbeid med en revisjon av bærekraftstrategien,
som vil starte opp i 2010.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at konseptet bærekraftig utvikling ofte brukes
til å forsvare statlige intervensjoner i markedet, herunder mer byråkrati,
reguleringer, kartellisering og proteksjonisme. Disse medlemmer vil
ta avstand fra dem som hevder at økonomisk vekst er et nullsumspill,
både i forhold til u-landene, miljøet så vel som i forhold til fremtidige
generasjoner. Økonomisk vekst står ikke i motsetning til bærekraftig
utvikling. Det er dens forutsetning. Bærekraftig utvikling må derfor ikke
bli et hinder for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon ved å frata
u-landene mulighetene til utvikling. Disse medlemmer vil understreke
at de verste miljøtruslene mot menneskeheten ikke er et resultat
av teknikk og velstand, men en konsekvens av fraværet av disse.
I så måte viser disse medlemmer til følgende uttalelse
fra Indira Gandhi på FNs miljøkonferanse i 1972: "poverty is the
greatest polluter and the struggle against poverty is also a struggle
for a better environment".
Disse medlemmer er kjent med
tidligere uttalelser fra blant annet FNs generalsekretær Ban Ki-Moon
samt statsledere på G20-møtet om at finanskrisen ikke måtte bli
en unnskyldning for mer proteksjonisme i verdenshandelen. Dessverre
registrerer disse medlemmer at Verdens Handelsorganisasjon
i en rapport fra juli 2009 viser til at det motsatte har skjedd,
selv om de mest omfattende proteksjonistiske tiltakene ikke har
blitt iverksatt. Disse medlemmer viser til at tilveksten
i land som har satset på frihandel har vært tre til seks ganger
større enn i proteksjonistiske land. Disse medlemmer støtter konklusjonene
i rapporten "Economic Freedom of the World 2009" om at befolkningen
i demokratiske land med åpne økonomier nyter langt større livskvalitet
enn hva som er tilfellet med befolkningen i lukkede økonomier.
Disse medlemmer merker seg konklusjonene i
rapporten "Trade and Climate Change" (juni 2009) utarbeidet av Verdens
Handelsorganisasjon (WTO) og FNs Miljøprogram (UNEP) om at økt handel
og handelsliberalisering har en rekke positive konsekvenser for
miljøet og klimaet, og at en ny global handelsavtale i 2010 vil
kunne bidra positivt i forhold til tilpasning til klimaendringene.
Handel akselererer overføringen av ren teknologi til u-landene,
som i neste omgang tilpasser denne teknologien til lokale forhold.
En slik kunnskaps- og teknologioverføring vil kunne ha en rekke
synergieffekter på andre områder i samfunnet, bidra til økt innovasjonstakt og
derav økonomisk vekst og velstandsutvikling for befolkningen. Økte
inntekter som følge av handel og handelsliberalisering, fører ofte
også til at befolkningen blir mer opptatt av å bevare miljøet og
å forurense mindre. Disse medlemmer viser til artikkelen
"Why Greens Should Love Trade" i det anerkjente tidsskriftet The Economist,
som fremholder at frihandel bidrar til at jordens ressurser anvendes
så effektivt som mulig ettersom varer og tjenester produseres der hvor
forutsetningene er gode, og bidrar til mindre kostnader og skade
på miljøet.
Disse medlemmer mener det er
viktig å avklare mulige konsekvenser for handelsregelverket av ulike
tiltak som vil følge av en fremtidig klimaavtale. Disse medlemmer viser
i så måte til rapporten "The WTO and Climate Change: Challenges
and Options" (september 2009) som viser til potensielle områder
hvor det eksisterende WTO-regelverket kan være i konflikt med fremtidige
klimamål. Det er etter disse medlemmers mening viktig
at en fremtidig klimaavtale i tilstrekkelig grad ivaretar hensyn
i eksisterende frihandelsavtaler samt legger forholdene til rette
for en sluttføring av Doha-forhandlingene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg omtalen i Nasjonalbudsjettet
for 2010 om ulike sentrale mål for en bærekraftig utvikling, og
hvilke strategier og tiltak som iverksettes for å nå mål om bekjempelse
av internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet,
menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter. Disse
medlemmer vil peke på at en hovedutfordring for årene framover,
er å omsette ambisiøse mål om reduksjoner i klimagassutslipp også
i vårt eget land i tiltak som gir reelle resultater.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre tar omtalen fra Regjeringen til etterretning
og konstaterer at klimaforliket som Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre etter lang tautrekking fikk regjeringspartiene med på,
har medført en betydelig vekst i satsingen på miljø- og klimatiltak
i forslaget til statsbudsjett både for 2009 og 2010. Disse
medlemmer synes også det er hyggelig at miljø- og utviklingsministeren har
mottatt en rekke internasjonale utmerkelser som følge av enkelttiltak
i klimaforliket, som Regjeringen og regjeringspartiene lenge strittet mot.
Disse medlemmer er imidlertid
bekymret over viljen og evnen til å faktisk gjøre noe med de kortsiktige
og langsiktige klimautfordringene her hjemme. I statsbudsjettet
for 2010 foreslår Regjeringen for eksempel å utfase avgiftsfritaket for
biodiesel. Et miljø- og klimamessig helt uforståelig forslag. Disse
medlemmer vil i så måte peke på at det går fram av St.meld.
nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019 at transportmålet
knyttet til EUs fornybardirektiv tilsier at det må brukes mer fornybar
energi i form av elektrisitet og biodrivstoff. Disse medlemmer vil
peke på at fritaket for autodieselavgift for biodiesel har bidratt
til en vesentlig bruk av biodiesel i Norge, og følgelig at en videreføring
av fritaket vil gjøre det lettere å nå nye mål i fremtiden som følger
av en tilpasning til EUs fornybardirektiv. Disse medlemmer vil
også vise til at økt fornybarandel i fremtiden trolig være avhengig
av statlige støtteordninger for fornybar energiproduksjon. Disse
medlemmer vil peke på at Regjeringens vingling knyttet til
de langsiktige vilkårene for bruk av biodiesel i Norge, skaper usikkerhet
for investeringer i denne sektoren, og at det som en følge av dette
kan bli vanskeligere å nå nye mål i fremtiden. Disse medlemmer vil
peke på at dette er uheldig i en fase med opptrapping av dette arbeidet. Disse
medlemmer vil for øvrig vise til at Regjeringen har varslet
at målet om 3 TWh vindkraft innen 2010 ikke vil bli nådd. Disse
medlemmer vil peke på at en vesentlig grunn til dette, er
at den rød-grønne regjeringen skapte usikkerhet om de langsiktige
vilkårene for fornybar elektrisitetsproduksjon, ved at opplegget
med grønne sertifikater ble vraket.
Disse medlemmer vil videre peke
på at Enova så langt bare har utbetalt 1 mill. kroner av tilleggsbevilgningen
på 1,2 mrd. kroner selskapet fikk til bl.a. energieffektivisering
i offentlige bygg i forbindelse med "krisepakken", St.prp. nr. 37
(2008–2009) Tiltak for arbeid.
Den lenge lovede rensingen av gasskraftverket på
Kårstø er i beste fall utsatt på ubestemt tid, forhandlingene mellom
staten og Statoil og utviklingen av Teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad ligger langt bak
skjema.
Regjeringen fortsetter også med en overoptimistisk
budsjettering når det gjelder kjøp og salg av klimakvoter, eller
"drikkebonger" som statsministeren sammenlignet dette med. Det har
så langt kun vært kjøpt kvoter for en liten brøkdel av det som har
vært avsatt i budsjettene. Nasjonalregnskapet for 2008 viser for
eksempel at det ble kjøpt kvoter for 4,7 mill. kroner, mens det
ble budsjettert med 505 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
det totale utslipp av klimagasser for de sektorer og land som er omfattet
av kvotesystemet, bestemmes av det totale antall tilgjengelige kvoter.
Miljøeffekten av kvotesalget er at de globale utslippene av CO2 øker med samme mengde som selges. Når
en stat selger en utslippskvote i markedet, vil kjøperen (f.eks.
et kraftverk på kontinentet) bruke kvoten til å dekke sin egen forpliktelse
til å levere inn kvoter tilsvarende egne utslipp. Kjøperen gjør dette
fordi kjøp av kvoten er billigere enn å redusere eget utslipp (dette
er hele poenget med kvotesystemet). Det sentrale her er at staten
som selger ikke må redusere sine egne utslipp for å frigjøre en
kvote for salg – slik som bedrifter må gjøre for å kunne selge kvoter
i markedet. Disse medlemmer viser til at det norske
salget av klimakvoter derfor vil ha som direkte konsekvens at utslippene
av klimagasser fra de sektorer i EØS-området som er omfattet av
kvotesystemet, vil øke med tilsvarende mengde tonn CO2-ekvivalenter i forhold til om Regjeringen
hadde valgt å slette kvotene fremfor å selge dem.
Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår å
redusere salget av kvoter tilsvarende 1,5 tonn CO2-ekvivalenter.
Komiteens medlem fra Venstre foreslår
at halvparten av de planlagt solgte kvotene i 2010 i stedet slettes,
og at inntektsanslaget settes ned tilsvarende 412,5 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
å skape en bærekraftig utvikling som klarer å heve velstanden og
velferden til verdens fattigste samtidig som de globale klimaendringene bekjempes,
er blant vår generasjons største utfordringer.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at økonomisk vekst er en forutsetning for miljømessig bærekraft,
men understreker at det krever politisk vilje til å satse på tiltak
som letter overgang til et grønnere vekstregime.
Disse medlemmer mener at overgangen
til et mer bærekraftig samfunn krever en målrettet innsats for økt
forskning på miljøteknologi. Disse medlemmer understreker
hvilken rolle teknologiske innovasjoner vil spille for å sørge for
grønnere energiutvinning og økt energieffektivisering. Disse
medlemmer viser til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett
prioriterer forskning på miljøvennlig teknologi, samt legger til
rette for miljøvennlige skatte- og avgiftsendringer. Disse vil ha
en positiv miljøeffekt ved å stimulere til mer miljøvennlig atferd.
Disse medlemmer er opptatt av
at Norge fører en realistisk energi- og miljøpolitikk. Verdens energibehov
er økende, og Norge er en global energileverandør. Innenfor olje-
og gassnæringen har vi strenge miljøkrav og har verdens minst CO2-intensive energiutvinning. Disse medlemmer vil
vise til at Norges energiambisjoner ikke står i konflikt med miljøhensyn,
men understreker at fossilt brensels bidrag til CO2-utslipp
globalt, gir Norge et særlig ansvar for å føre en god og helhetlig
miljøpolitikk.
Norge har, etter disse medlemmers syn,
et ansvar for å være et foregangsland i arbeidet med å redusere
utslippene av klimagasser. Disse medlemmer mener
derfor at Regjeringens salg, snarere enn sletting, av overskuddskvoter
den norske stat har fått via EUs kvotesystem, er et uheldig eksempel
på at miljøhensyn nedprioriteres til fordel for fiskale behov. Disse
medlemmer viser til at Høyre har foreslått å slette kvoter
verdt 1,5 tonn CO2-ekvivalenter.
Disse medlemmer vil advare mot
at miljøpolitiske argumenter blir misbrukt til å legitimere tiltak
som begrenser den globaliseringen og liberaliseringen av handelsmarkeder
som har lagt grunnlaget for at hundrevis av millioner mennesker
har blitt løftet ut av fattigdom. Disse medlemmer vil
understreke at i arbeidet med å sørge for bærekraftig utvikling,
må man ikke glemme hvilken historisk rolle økonomisk åpenhet og
globale handelsfellesskap har spilt for å skape og spre økonomisk
utvikling. Å sikre et åpnere globalt handelssystem, både gjennom multilaterale
avtaler, og unilaterale liberaliseringstiltak (som å gi flere utviklingsland
tollfrihet til Norge), er etter disse medlemmer sitt
syn et viktig skritt for å sikre økonomisk utvikling for verdens
fattige.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti har med tilfredshet merket seg den grundige omtalen
av det pågående arbeidet med å utvikle supplerende indikatorer om
livskvalitet, blant annet med henvisningen til den nylig publiserte
sluttrapporten fra den franske "Commision on the Measurement of
Economic Performance and Social Progress" (Stiglitz-kommisjonen). Dette
medlem mener at en ensidig fokusering på økning av innenlands
materiell velferd, målt ved utviklingen i BNP, vil være svært mangelfull.
Det vil være mangelfullt både i forhold til de overordnede globale
utfordringer som Norge har et ansvar for å være med å løse, samt
i forhold til å få fokus på andre verdier enn materiell velstand
som vil være minst like viktig for å ha et godt samfunn å være en
del av. Dette medlem mener at en fast rapportering
av data for samfunnsutvikling i tråd med Stiglitzkommisjonens anbefaling
vil bringe nye viktige dimensjoner inn i samfunnsdebatten, og oppfordrer
Regjeringen om å gi arbeidet med dette høy prioritet.
Dette medlem vil advare mot en
politikk hvor økt tilrettelegging for handel med utviklingsland kommer
til erstatning for satsing på bistand. Dette medlem ser
økt samhandel, sletting av illegitim gjeld og økt bistand som supplementære
og nødvendige tiltak for at målet om å utrydde den globale fattigdommen
skal nås.
Komiteens medlem fra Venstre har
registrert at det i den nye politiske plattformen for Regjeringen
("Soria Moria 2") er en ambisjon om å skjerpe Norges klimamål slik
at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst. innen 2020 i forhold til
1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale
der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser.
Etter dette medlems syn er dette en vente-og-se-holdning
i klimapolitikken som er for passiv. Dessuten vil en skjerping av
det norske klimamålet utover 30 pst. i all hovedsak gjennomføres
ved økte kvotekjøp og flere tiltak i utlandet.
Dette medlem viser videre til
at miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i Aftenposten 11. august
2009 inviterte Venstre og Kristelig Folkeparti til et nytt klimaforlik
etter valget og i forkant av FNs klimakonferanse i København. Denne
invitasjonen er imidlertid avlyst av Jens Stoltenberg som i Dagsavisen
27. august 2009 slo fast at det er helt urealistisk. I "Soria Moria 2"
har denne uenigheten fått seg utslag i en rimelig uforpliktende
formulering om at
"Regjeringen vil legge fram for Stortinget en vurdering
av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler, herunder de
sektorvise klimahandlingsplanene. En ny internasjonal klimaavtale
nødvendiggjør en revisjon av nasjonale mål og virkemidler og en
ny vurdering av hvordan Norges samlede innsats bør innrettes for
å bidra best mulig til å redusere de globale utslipp av klimagasser."
For dette medlem er det helt
avgjørende at nye opplysninger om både norske CO2-utslipp
og at klimaendringene vil få større konsekvenser enn tidligere antatt,
følges opp med nye virkningsfulle tiltak gjennom et nytt klimaforlik
i Stortinget.
Dersom Norge skal ha realistiske muligheter
til å oppfylle en klimaavtale som er mer ambisiøs enn Kyoto-avtalen,
er det viktig at vi allerede nå kommer i gang med tiltak som får
ned de norske klimautslippene. Særlig er dette viktig sett på bakgrunn
av nye beregninger forskere ved Bjerknessenteret for klimaforskning
i Bergen har utført, som tyder på at klimaendringene kan slå inn
langt raskere og med større kraft enn det FNs klimapanel har anslått. Dette
medlem vil peke på at det vil være en styrke ved norsk klimapolitikk
at det brede tverrpolitiske samarbeidet om klimapolitikken videreføres. Dette medlem viser
derfor til Representantforslag 1 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene
Abid Q. Raja og Trine Skei Grande om en opptrapping av norsk klimapolitikk
før klimatoppmøtet i København.
Dette medlem viser for øvrig
til at Venstres forslag til alternativt statsbudsjett for 2010 gir
en samlet bokført styrking av satsing på miljø- og klimavennlige
løsninger på om lag 1,8 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag,
samt en økning i kapitaloverføringen til grunnfond for fornybar
energi og energieffektivisering på 5 mrd. kroner. I tillegg foreslår dette
medlem en grønn skatte- og avgiftsreform som bidrar til
et samlet skatteskifte på omlag 7 mrd. kroner. Dette medlem vil
også vise til at Venstre foreslår å øke kapitaloverføringen til
forskningsfondet med totalt 73 mrd. kroner i en strategisk satsning
på kunnskaps- og lavutslippssamfunnet. Denne satsingen vil være
avgjørende for å nå målsetningene i klimapolitikken. Dette
medlem viser for øvrig til nærmere omtale av ulike sider
av Venstres miljø- og klimasatsing under pkt. 2.1.2, pkt. 3.2.13.2.5
og pkt. 3.2.17.2.5 i denne innstilling.