Proposisjonen inneholder forslag til en ny lov om beskyttelse
av varemerker (varemerkeloven), som skal erstatte lov 3. mars 1961
nr. 4 om varemerker og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker. Proposisjonen
inneholder også forslag til enkelte andre endringer i lovgivningen
om industrielt rettsvern. Forslaget svarer til forslaget i Ot.prp.
nr. 98 (2008–2009) som ikke ble behandlet i forrige sesjon.
Forslaget til ny varemerkelov gjelder rettslig beskyttelse av
tegn som angir den kommersielle opprinnelsen til varer eller tjenester.
Vern for varemerke kan oppnås ved registrering etter søknad til
Patentstyret, eller ved at varemerket tas i bruk og innarbeides.
Beskyttelsen gir merkehaveren rett til å forby andre å bruke tegn
som kan forveksles med varemerket i næringsvirksomhet.
Lovforslaget i proposisjonen vil innebære en generell teknisk
revisjon og modernisering av varemerkelovgivningen. Departementet
har søkt å oppnå lovteknisk samsvar med designloven på de punkter
der dette har vært mulig. Videre innebærer lovforslaget en mer detaljert
tilpasning av norske lovbestemmelser til EØS-avtalen. I tillegg
foreslås enkelte mindre justeringer. Samlet vil disse endringene
gjøre regelverket lettere tilgjengelig for brukerne. Endringene som
foreslås, vil også medføre at norsk rett vil oppfylle alle kravene
etter Singapore Treaty on the Law of Trademarks 27. mars 2006, slik
at Norge kan tiltre denne traktaten. Lovforslaget vil imidlertid
i hovedsak ikke medføre vesentlige materielle endringer sammenlignet
med gjeldende rett.
Lovforslaget i proposisjonen vil ikke medføre nevneverdige økonomiske
og administrative konsekvenser. I kapittel 2 i proposisjonen gis
det en fremstilling av bakgrunnen for lovforslaget.
For at et varemerke skal kunne oppnå beskyttelse ved registrering,
må en rekke registreringsvilkår være oppfylt. Enkelte vilkår for
registrering etter varemerkeloven kalles absolutte registreringshindre
og skal verne allmenne interesser. Et eksempel på et slikt registreringsvilkår
er kravet om at varemerket som søkes registrert, ikke må være egnet
til å villede. Disse registreringsvilkårenes absolutte karakter
gjør at Patentstyret alltid må prøve søknaden mot disse. Varemerkeloven
stiller imidlertid også opp en del registreringshindre i form av
eldre private rettigheter. Disse vilkårene kalles relative registreringshindre fordi
hinderet kan ryddes av veien ved at innehaveren av den eldre rettigheten
samtykker til registrering. Omfanget av Patentstyrets prøving av
søknader mot relative registreringshindre er ikke regulert i lov
eller forskrift. Tradisjonelt har Patentstyret, i likhet med varemerkemyndighetene
i de øvrige nordiske landene, av eget tiltak prøvd søknaden mot
relative registreringshindre i form av eldre registrerte eller registreringssøkte
varemerker.
I Varemerkeutredningen II ble det diskutert om Patentstyrets
prøving av relative registreringshindre skal opprettholdes i sitt
nåværende omfang, eller om det i større grad burde overlates til
den enkelte rettighetshaver å håndheve sine rettigheter gjennom
innsigelsesordningen. Det ble konkludert med at det for Norges del
ikke var grunn til å endre den nåværende ordningen. Utrederne hadde
innhentet synspunkter fra berørte institusjoner og organisasjoner
og la vekt på at disse synes å oppfatte den nåværende ordningen som
velfungerende.
Departementet har kommet til at dagens ordning med prøving av
relative registreringshindre bør opprettholdes. Departementet har
lagt vekt på at dagens ordning verdsettes av brukerne, noe synspunktene
i høringen bekrefter.
Departementet går derfor inn for å lovfeste omfanget av Patentstyrets
prøving av relative registreringshindre i tråd med dagens praksis.
Den gjeldende varemerkeloven inneholder ingen utrykkelige regler
om konsumpsjon. Det har imidlertid blitt ansett som en iboende forutsetning
i varemerkeretten at hvis en vare rettmessig selges under et beskyttet
varemerke, får kjøperen rett til å bruke merket på tilsvarende måte
når varen selges videre. Retten til videresalg har gjerne blitt
bygget på at merkehaveren ved det første salget anses for å gi en
stilltiende lisens til dette. I dag betegnes dette som at varemerkeretten konsumeres
ved det første salget av produktet under varemerket.
Det har tradisjonelt blitt ansett som sikker norsk rett at det
gjelder internasjonal eller global konsumpsjon for varemerker. Internasjonal
konsumpsjon betyr at innehaveren av en norsk varemerkerett ikke
kan protestere mot parallellimport til og videresalg i Norge av
originale produkteksemplarer som har blitt brakt i omsetning av
merkehaveren eller med dennes samtykke i Norge eller et hvilket
som helst annet land.
Varemerkedirektivet slår fast at retten til et varemerke ikke
skal gi merkehaveren rett til å forby bruken av det for varer som
med dennes samtykke er brakt på markedet i EØS-området under merket.
Bestemmelsen forbyr EØS-landene å praktisere nasjonal konsumpsjon
og krever EØS-regional konsumpsjon som et minimum.
Departementet går inn for å lovfeste EØS-regional konsumpsjon.
EFTA-domstolen har i 2008 lagt til grunn at varemerkedirektivet
påbyr EØS-regional konsumpsjon for varemerkerettigheter, uten hensyn til
den aktuelle varens opprinnelse. Etter EØS-avtalen er dermed Norge
forpliktet til å ha EØS-regional konsumpsjon for varemerker.
EØS-regional konsumpsjon for varemerkerettigheter vil gi rettsenhet
innenfor de immaterielle rettigheter. Både for patenter, opphavsrettigheter,
designrett, kretsmønstre og planteforedlerrettigheter gjelder i
dag EØS-regional konsumpsjon. Det vil gjerne være flere immaterielle
rettigheter knyttet til én og samme vare, og det er derfor praktisk
med samme konsumpsjonsregler for alle de forskjellige rettighetstypene.
Etter departementets syn vil mulige samfunnsøkonomiske fordeler
ved internasjonal konsumpsjon overgås av de ulemper det vil medføre
for norsk næringsliv å være underlagt et annet konsumpsjonsregime
enn det som ellers gjelder i EØS-området.
Hvis noen ønsker å angripe gyldigheten av en varemerkeregistrering,
eller få den slettet for eksempel på grunn av manglende bruk, må
det reises søksmål for domstolene. Det finnes i dag få muligheter
til å få registreringen opphevet på annen måte, med unntak av noen
særlige tilfeller regulert i varemerkeloven. En registrering kan
riktignok oppheves administrativt på grunnlag av en innsigelse,
men denne muligheten står bare åpen i to måneder etter kunngjøringen av
registreringen.
Departementet har kommet til at forslaget fra Varemerkeutredningen
II om administrativ prøving av registrerte varemerker bør følges
opp. Etter departementets syn er det behov for en ordning med administrativ
prøving som et enkelt og billig alternativ til søksmål om ugyldighet
eller sletting av registrerte varemerker. Departementet viser til
at forslaget ble godt mottatt av høringsinstansene. Et raskt og
billig alternativ vil være til fordel for små og mellomstore bedrifter,
og vil særlig kunne bidra til å gi reglene om bruksplikt praktisk
effekt. Det bør nevnes at også merkehaverne kan ha nytte av et system
med administrativ prøving, fordi prøvingsadgangen kan benyttes til
å få avklart en tvist om hvorvidt registreringen krenker en eldre
rett.
Departementet mener at ikke alle saker vil være egnet for administrativ
behandling, og går derfor inn for at Patentstyret skal ha en skjønnsmessig
adgang til å avvise krav om administrativ overprøving. Der saken
ikke anses egnet for behandling i Patentstyret, for eksempel fordi
faktum er omtvistet, vil Patentstyrets første avdeling kunne avvise
saken.
Departementet er enig med Varemerkeutredningen II i at parallelle
saker for domstolene og Patentstyret bør unngås, og i at det ikke
bør være noe søksmålsvilkår at man først har krevd administrativ
overprøving. Departementet er imidlertid, i likhet med flere av
høringsinstansene, skeptisk til en regel som vil gjøre det nødvendig
å bringe saken gjennom Patentstyrets to instanser før det kan reises
søksmål om samme forhold. Departementet går derfor inn for at en
part skal ha rett til å trekke kravet om administrativ overprøving
tilbake, eller til å unnlate å påklage en avgjørelse fra Patentstyrets
første avdeling i overprøvingssaken, med den virkning at det i stedet
kan reises søksmål. Søksmål om ugyldighet eller sletting skal bare
være utelukket mens saken fortsatt pågår for Patentstyret. Andre
søksmål om varemerket vil ikke være utelukket, selv om administrativ
overprøving pågår.
Hvis et søksmål om ugyldighet eller sletting er reist før det
fremsettes krav om administrativ overprøving av samme registrering,
eller deretter reises av en annen part enn den som har krevd overprøving, går
departementet inn for at overprøvingssaken må vike for søksmålet
frem til sistnevnte er rettskraftig avgjort. Dette skal gjelde selv
om søksmålet og kravet om overprøving er fremmet av forskjellige
parter. Det foreslås imidlertid et unntak der kravet om overprøving
er fremsatt av merkehaveren selv, ettersom spørsmålet om ugyldighet
eller sletting i slike tilfelle gjerne vil være kurant.
Avgjørelser i Patentstyrets første avdeling som erklærer ugyldig
eller sletter en varemerkeregistrering helt eller delvis, vil kunne
påklages til Patentstyrets annen avdeling. Annen avdelings stadfestelse
av slike avgjørelser vil kunne bringes inn for domstolene.
Avgjørelser i Patentstyrets annen avdeling som avviser eller
avslår overprøvingskrav, vil ikke kunne bringes inn for domstolene.
Det vil imidlertid til enhver tid kunne reises søksmål med påstand
om ugyldighet eller sletting.
Et domenenavn er en brukervennlig adresse til et nettsted på
Internett. Registrering av domenenavn under toppnivådomenet ".no"
foretas av NORID etter domeneforskriften. Varemerkeloven inneholder
ingen særlige regler om bruk av kjennetegn på Internett eller om
registrering av domenenavn.
Departementet legger til grunn at de alminnelige reglene om beskyttelse
av varemerker i lovforslaget vil få anvendelse uavhengig av om bruk
av et kjennetegn skjer på Internett eller i andre fora. Departementet
foreslår etter dette ikke særlige lovregler om bruk av kjennetegn
på Internett, men går inn for å presisere i lovforslaget at retten
i dom om varemerkeinngrep kan beslutte at et domenenavn skal slettes
eller overføres til saksøkeren.
Ansvarsmerker anvendes for gull-, sølv eller platinavarer for
å indikere hvem som har brakt varen på markedet.
I Varemerkeutredningen II ble det foreslått å endre de daværende
reglene om ansvarsmerker slik at registreringer av slike merker
ikke lenger skulle være evigvarende, men måtte fornyes. Det ble
også foreslått å gjøre unntak fra kravet om stempling av norsk ansvarsmerke
på edelmetall overfor virksomheter innenfor EØS-området.
Departementet viser til at endringene foreslått i Varemerkeutredningen
II ble gjennomført ved lov i 2005. Etter dette fremmer ikke departementet
ytterligere lovforslag på disse punktene i proposisjonen her.
Foretaksnavn og andre forretningskjennetegn beskyttes etter regler
i foretaksnavneloven. Personnavn beskyttes etter reglene navneloven,
og kan også ha beskyttelse etter ulovfestede regler.
I Varemerkeutredningen II ble det lagt til grunn at det burde
foretas en mer gjennomgående harmonisering av reglene om beskyttelse
av varekjennetegn og forretningskjennetegn, men det ble ikke fremmet konkrete
lovforslag om dette. Ettersom sekundære forretningskjennetegn ofte
benyttes både som forretningskjennetegn og varemerker, ble det imidlertid foreslått
noen endringer i reglene om sekundære forretningskjennetegn for
å harmonisere disse med reglene om innarbeidede varemerker.
Etter høringen av Varemerkeutredningen II ble det foretatt en
slik revisjon av lovgivningen om foretaksnavn i 2003 som høringsinstansene
etterlyste. Det ble innført krav til særpreg for at foretaksnavn skal
oppnå beskyttelse mot forvekselbare kjennetegn, tilsvarende kravet
som stilles for varemerker. Etter de lovendringer som ble gjennomført
i 2003 gjenstår det for departementet i proposisjonen her å følge
opp de forslagene fra Varemerkeutredningen II som fortsatt utestår.
Departementet går inn for å samordne reglene om overdragelse og
pantsettelse av varemerker og sekundære forretningskjennetegn slik det
ble foreslått i utredningen.
Søkere og registreringsinnehavere innen industrielt rettsvern
som er bosatt i utlandet, må ha en fullmektig med bopel eller sete
i Norge. Regler om dette er gitt i patentloven, varemerkeloven,
planteforedlerrettsloven og designloven.
I Varemerkeutredningen II ble det foreslått å oppheve fullmektigplikten
på varemerkeområdet, og erstatte den med en plikt til å ha en adresse
i Norge som meldinger med rettsvirkning kunne sendes til. I høringsnotatet
ble det imidlertid antatt at også et slikt krav om innenlandsk adresse
kunne reise problemer i forhold til EØS-avtalen. Det ble lagt til
grunn at det sentrale er at meldinger kan sendes til søkere og rettighetshavere
slik at de får de forutsatte rettsvirkningene.
Departementet har kommet til at forslaget i høringsnotatet bør
følges opp med enkelte justeringer. En opphevelse av reglene om
fullmektigplikt kan ikke antas å ville få store praktiske konsekvenser, verken
for private parter eller for Patentstyret, Plantesortnemnda og domstolene.
Ettersom kravet til bruk av norsk språk i korrespondanse med Patentstyret
og Plantesortnemnda fortsatt vil gjelde, vil nok de fleste utenlandske
søkere og rettighetshavere i alminnelighet fortsatt ha behov for
en norskspråklig fullmektig. Etter endringene om grensekontroll
vil dessuten utenlandske rettighetshavere trolig se behov for en
fullmektig i Norge som kan motta eventuelle varsler fra tollmyndighetene
om tilbakeholdelse av varer som mistenkes å krenke immaterialrettigheter.
Flere høringsinstanser ga under høringsrunden uttrykk for at
reglene om erstatningsutmålingen i varemerkeloven burde endres for
å styrke rettighetshavernes erstatningsrettslige vern.
Departementet er enig i at det er behov for å vurdere endringer
i reglene om håndheving av immaterielle rettigheter med sikte på
å styrke rettighetshavernes stilling. Departementet arbeider for
tiden med et høringsnotat om styrking av håndhevingsreglene i lovgivningen
om det industrielle rettsvern. I denne forbindelse vurderes blant
annet reglene om vederlag og erstatning, strafferammene som gjelder
ved krenkelser av rettigheter og spørsmålet om saksøkte i sivile
saker eller i bevissikringssak vedrørende immaterielle rettigheter
bør kunne pålegges å opplyse om varers opprinnelse og distribusjonsnettverk.
Det tas sikte på å sende et forslag om lovendringer på høring i
løpet av sommeren eller tidlig på høsten. I lys av dette pågående
arbeidet, foreslås det ikke større endringer i håndhevingsreglene
i varemerkeloven i proposisjonen her.
Utgangspunktet etter patentloven er at ugyldighetssøksmål mot
patenter kan reises i hele patentets vernetid. Etter patentloven
må imidlertid ugyldighetssøksmål begrunnet med at patenthaveren
ikke er berettiget til patentet, reises innen ett år fra tidspunktet
da saksøker fikk kjennskap til meddelelsen av patentet og de øvrige
forholdene som kunne danne grunnlag for søksmål. Hvis patenthaveren
var i god tro, må søksmål uansett være reist innen tre år etter
at patentet ble meddelt. Disse fristene gjelder også for søksmål
om overføring av et patent. Tidspunktet for meddelelsen av patentet
har derfor betydning for når søksmålsfristene begynner å løpe.
Etter designloven finnes ingen ordning med innsigelser, men den
som mener å ha retten til en registrert design, kan fremme krav
for Patentstyret om administrativ overprøving med påstand om at
designregistreringen skal oppheves eller overføres til vedkommende.
Dersom slikt krav er fremmet, er lengden på fristene for å reise
etterfølgende søksmål etter designloven som utgangspunkt de samme
som i patentloven.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven og designloven
for å sikre søksmålsadgang etter at innsigelsesbehandlingen er over.
Det ble foreslått å sette søksmålsfristen til to måneder fra Patentstyret sender
melding om den endelige avgjørelsen av en innsigelse etter patentloven
eller av et krav om administrativ overprøving etter designloven.
Departementet går inn for å endre reglene om søksmålsfrister
som foreslått i høringsnotatet.
Patentloven gir patenthaveren adgang til å fremme begjæring for
Patentstyret om endring av patentkravene slik at patentbeskyttelsens
omfang begrenses (administrativ patentbegrensning). Ordningen er
etablert med særlig sikte på situasjonen der det etter patentmeddelelsen
fremkommer nye opplysninger om teknikkens stand som viser at patentkravene
er for bredt formulert. Hvis vilkårene for administrativ patentbegrensning
er oppfylt, kan patenthaveren unngå at patentet kjennes ugyldig
ved å omformulere patentkravene slik at de bare omfatter det som
er nytt og patenterbart.
Begjæring om administrativ patentbegrensning kan som utgangspunkt
fremsettes i hele patentets levetid. Etter patentloven kan en slik
begjæring likevel ikke fremmes før innsigelsesperioden er utløpt
og eventuelle innsigelser er endelig avgjort.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven slik at
begjæringer om administrativ patentbegrensning kan fremmes når den
alminnelige innsigelsesperioden på ni måneder er utløpt og eventuelle innsigelser
fremmet i denne perioden er endelig avgjort av Patentstyret. Forslaget
tilsiktet ingen realitetsendring.
Departementet går inn for forslaget i høringsnotatet.
Hvis meddelelsesavgift ikke betales innen to måneder etter at
søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, henlegges patentsøknaden.
Behandlingen gjenopptas likevel hvis søkeren innen fire måneder etter
utløpet av fristen betaler både meddelelsesavgiften og den fastsatte
gjenopptakelsesavgiften.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven slik at
avgiften for gjenopptakelse ikke skal betales av søkeren på eget
initiativ, men etter påkrav. Bakgrunnen for forslaget var at Patentstyret
har gått over til en ordning der avgifter faktureres, og etter dette
er det lite hensiktsmessig at søkerne forutsettes å betale gjenopptakelsesavgiften
på eget initiativ. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en
forutsetning om betaling på eget initiativ kunne få uheldige konsekvenser
for søkere som ikke var klar over regelen, og at det ville være
bedre tilpasset Patentstyrets administrative systemer om gjenopptakelsesavgiften blir
fakturert.
Etter departementets syn bør forslaget om fakturering av gjenopptakelsesavgiften
følges opp. Det er imidlertid ikke grunn til at også meddelelsesavgiften skal
faktureres på nytt sammen med gjenopptakelsesavgiften. Søkere vil
ha mottatt faktura på meddelelsesavgiften sammen med den opprinnelige
underretningen om at patent kan meddeles. Det ville medføre vesentlig
merarbeid og kostnader for Patentstyret hvis det ved gjenopptakelse
skulle utstedes ny faktura på meddelelsesavgiften.
Forslaget til ny varemerkelov viderefører i det vesentlige gjeldende
rett. Endringene som foreslås i proposisjonen her har ikke vesentlige
økonomiske og administrative konsekvenser.
De andre lovendringene som foreslås i proposisjonen bidrar til
å klargjøre og få bedre sammenheng i regelverket. Dette vil være
til fordel for brukerne. Forslagene vil ellers ikke ha nevneverdige
økonomiske og administrative konsekvenser.