Jeg viser til brev 17. november 2009 hvor det
bes om en uttalelse til Representantforslag 15 S, Dokument 8:15
(2009–2010) fra stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Harald T.
Nesvik og Christian Tybring-Gjedde, om forenklinger i rapportering,
skjemaer og regelverk for næringslivet.
Forslagsstillerne uttaler at de generelt ønsker
enklere regelverk og å lette rapporteringsbyrdene, slik at næringslivet
kan fokusere på sine primæroppgaver. De foreslår 21 konkrete forenklingstiltak,
blant annet skissert av Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
(NARF) og Norges Hovedorganisasjon (NHO).
Jeg vil innledningsvis peke på at Finansdepartementet
og herunder skatteetaten og tolletaten kontinuerlig tilstreber å
ha fokus på brukerorientering, effektivisering og forenkling. Vesentlige faktorer
i en slik utvikling vil være regelendringer, organisatoriske endringer
og tekniske løsninger. Finansdepartementet er således positiv til
det arbeid som gjøres ved å rette fokus mot forenklingstiltak for
næringsdrivende.
Det er imidlertid mange hensyn og vurderinger som
må tas før en kan konkludere med at et konkret forenklingstiltak
vil være hensiktsmessig og ressursmessig realistisk å gjennomføre.
De samlede administrative kostnadene for næringslivet
på skatte- og statistikkområdet som er presentert i Nærings- og
handelsdepartementets kartlegging er beregnet etter en såkalt standardkostmodell.
Standardkostmodellen kartlegger utelukkende de administrative kostnadene
rapportering, skjemaer og regelverk påfører næringslivet. Regelverkets
nytteside, deriblant bedriftenes egennytte av registrerings- og regnskapsarbeid,
samt lovgivningens ytterligere krav ut fra eksterne hensyn, er ikke
vurdert. Slike nytteeffekter kan for eksempel ivareta hensyn til finansiell
stabilitet og bekjempelse av økonomisk kriminalitet mv.
I det følgende gis en nærmere vurdering av de
ulike forslagene.
1. Stortinget ber Regjeringen
vurdere enklere rutiner for å logge seg på Altinn slik at daglig
leder eller styreleder ikke nødvendigvis må signere.
Det er Brønnøysundregistrene som har drifts-
og forvalteransvar for Altinn, med Nærings- og handelsdepartementet
(NHD) som overordnet departement. Svar er derfor innhentet fra NHD.
Når det gjelder pålogging som sådan, er det
ansett som viktig at løsningene skal være enklest mulig og tilgjengelig
for flest mulig, gitt de begrensninger som må ligge i systemet av
sikkerhetshensyn. Området er under utvikling.
Hvor strenge krav som stilles til hvem som kan signere
i Altinn på vegne av for eksempel et foretak, kan variere med de
forskjellige tjenestene som er tilknyttet Altinn. Signaturkravene
for de enkelte tjenestene er hjemlet i de samme lover og forskrifter
som regulerer tjenestene. Det er med andre ord ikke ett signaturkrav
som gjelder alle tjenester tilknyttet Altinn.
Rent teknisk er det ingen ting med Altinn-løsningen
som er til hinder for at hvem som helst kunne signere på vegne av
for eksempel et foretak. Spørsmålet er om det er ønskelig.
Etter Regjeringens syn eksisterer det en fornuftig
praksis for tjenestene i Altinn i dag. I den grad det avdekkes for
strenge signaturkrav, kan kravene endres ved lov- eller forskriftsendringer.
Ansvaret for å vurdere om signaturkravene ligger på et hensiktsmessig
nivå ligger i ansvarlig departement og/eller etat.
2. Stortinget ber Regjeringen
vurdere fjerning av skjemaet om beregning av korreksjonsinntekt med
tilhørende regler.
Reglene om korreksjonsinntekt innebærer at selskap
som deler ut utbytte plikter å svare skatt av en beregnet korreksjonsinntekt
i den grad utbyttet består av inntekt som er regnskapsført, men ennå
ikke tatt til beskatning. Finansdepartementet har tidligere varslet
en gjennomgang av korreksjonsinntektsreglene og eventuelle behov
for endringer som følge av innføringen av aksjonærmodellen.
3. Stortinget ber Regjeringen
legge frem for Stortinget en vurdering av hendelsesbetinget innrapportering
på lønnsområdet for skattetrekk, påleggstrekk og arbeidsgiveravgift,
herunder i hvilken grad dette innebærer forenklinger for næringslivet.
Jeg viser til merknad under forslag 10.
4. Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag om at representasjon er skattemessig fradragsberettiget
opp til et passende beløp rundt dagens nivå og at ingen betingelser
avgrenser fradragsretten.
Etter gjeldende regler gis det ikke fradrag
for kostnader ved representasjon, jf. skatteloven § 6-21. Med representasjon
menes tiltak som henvender seg utad til personer, bedrifter mv.
som ikke er knyttet til virksomheten. Unntak gjelder kun for kostnader
til beskjeden bespisning av kunder eller forretningsforbindelser
etter nærmere regler i Skattedirektoratets forskrift til skatteloven.
Kostnader ved uteservering må ikke overstige den beløpsgrense som
fastsettes i Skattedirektoratets årlige takseringsregler. For inntektsåret
2008 var dette 360 kroner pr person.
Den tidligere adgangen til å kreve fradrag for representasjonskostnader
ble opphevet i 1974, som følge av de store kontrollproblemene som knyttet
seg til ordningen. Basert på ligningsmyndighetenes erfaring var
det ikke tvilsomt at fradragsrett for representasjonskostnader ble
utnyttet til å dekke private utgifter, og at den bidro til en lite
kostnadsorientert bruk av ressursene i bedriftene.
Dersom retten til fradrag for representasjonsutgifter
gjeninnføres uten noen betingelser, vil ordningen igjen kunne utnyttes
til å dekke utgifter av privat karakter. Et slikt fradrag uten betingelser
vil i realiteten være en skattelettelse, selv med et øvre tak på
fradragsretten. Dette vil være vanskelig å forene med ønsket om
et bredt skattegrunnlag som forutsetning for lave skattesatser,
slik at effektivitetstapet ved skattleggingen blir minst mulig.
Etter bespisningsreglementet medfører servering av
vin eller brennevin at fradragsrett bortfaller, men ikke servering
av øl. I denne sammenheng kan jeg opplyse at departementet har tatt
initiativ overfor Skattedirektoratet for å få vurdert om det fortsatt
er behov for å skille mellom vin og øl i bespisningsreglementet.
5. Stortinget ber Regjeringen
åpne for fullt skattemessig fradrag for alle kontingenter med relevans
for virksomheten, eventuelt med et beløpsmessig tak.
Fradrag for foreningskontingenter er regulert
i skatteloven §§ 6-18 – 6-20. Fradrag for kontingent til arbeidsgiverforening
og visse yrkes- og næringsorganisasjoner er begrenset oppad til enten
3 600 kroner eller 2 promille av medlemsbedriftens samlede lønnsutbetaling
i året forut for inntektsåret, dersom dette gir et høyere fradrag,
jf. Skatteloven § 6-19. Etter skatteloven § 6-20 er det videre fradragsrett
for fagforeningskontingent betalt til landsomfattende arbeidstakerorganisasjon
som har forhandlingsrett etter lov om offentlige tjenestetvister
eller har inngått tariffavtale på vegne av medlemmene, samt kontingent
til Norges Fiskarlag. Fagforeningsfradrag er tilsvarende begrenset
til 3 600 kroner i året. Beløpsgrensene i skatteloven §§ 6-19 og 6-20
har blitt justert flere ganger, senest ved lov 12. desember 2008
nr. 99, med virkning fra inntektsåret 2009.
Beløpsbegrensning av fradrag for kontingenter har
sin bakgrunn i en offentlig utredning – NOU 1977: 19 Fradrag ved
ligningen for fagforeningskontingenter m.v. I begrunnelsen for å
begrense fradraget heter det her på s. 27 flg:
"Når det gjelder fagforeningskontingent, har utvalget
under pkt. 5.2.1 ovenfor foreslått en beløpsmessig grense for det
fradrag som kan kreves. Forslaget er begrunnet med at en eventuell
utvidelse av virksomheten som ikke har direkte betydning for medlemmenes
lønns- og arbeidsvilkår, ikke bør gi tilsvarende økt fradrag ved
inntektsligningen.
Etter utvalgets oppfatning gjør
ikke de samme hensyn seg gjeldende for bidrag til arbeidsgivere.
Mens fagforeningskontingent kan gå til dekning av ytelser av privat
karakter, må det forutsettes at utbetalinger som arbeidsgivere tilføres
fra sine organisasjoner alltid går inn i inntektsgivende virksomhet.
Det
er derimot et annet hensyn som kan anføres for å sette en grense
for fradragsretten. Det er som nevnt ingen skarp grense mellom egentlige arbeidsgiverforeninger
og næringsorganisasjoner. En ubegrenset fradragsrett for kontingent
til arbeidsgiverforeninger kan innebære en risiko for overføring
av arbeidsoppgaver fra næringsorganisasjoner til arbeidsgiverforeninger.
Kontingentforhøyelse for å dekke de merutgifter en slik utvidelse
av virksomheten fører med seg, bør ikke føre til økt fradrag. Videre
kan hensynet til lik behandling av partene i arbeidslivet sette en
grense også for fradragsretten for kontingent til arbeidsgiverforening."
Etter min mening har disse hensynene fortsatt gyldighet.
Jeg kan heller ikke se at praktiske eller administrative hensyn
skulle tilsi en endring av gjeldende bestemmelser.
6. Stortinget ber Regjeringen
gjennomgå reglene i skatteloven med sikte på å redusere vurderingsforskjeller
i forhold til regnskapsmessige vurderinger.
Tidligere var det en formell hovedregel for
regnskapspliktige skatteytere at årsregnskapet skulle legges til
grunn ved tidfesting av inntekter og kostnader for skattemessige
formål (regnskapsprinsippet). For mindre næringsdrivende skulle
det såkalte realisasjonsprinsippet som hovedregel benyttes ved tidfestingen
av inntekter og kostnader knyttet til næringsvirksomheten.
Med virkning fra og med 2005 kan norske regnskapspliktige
vedta å avlegge selskapsregnskapet basert på internasjonale regnskapsstandarder,
i stedet for etter regnskapsloven. Det foreligger til dels vesentlige
avvik mellom de løsningene som følger ved regnskapsavleggelsen etter
regnskapslovens system i forhold til regnskapsavleggelse etter de
internasjonale standardene. For å nøytralisere eventuelle skattemessige
effekter av ulike regnskapsmessige løsninger, vedtok Stortinget
overgang til realisasjonsprinsippet for regnskapspliktige skattytere
fra og med inntektsåret 2005. Dvs. at regnskapet i utgangspunktet
ikke har betydning for skatteformål.
Etter min mening er regnskapsreglene lite egnet som
grunnlag for skatteregler etter innføring av det to-sporede regnskapssystem,
dvs. et dobbelt sett av regler som gjerne baseres på ulike vurderings-
og skjønnstema og med ulike løsninger. Jeg ser det derfor ikke som
ønskelig på nytt å vurdere en nærmere kobling mellom regnskap og
skatt.
7. Stortinget ber Regjeringen
samkjøre skattemessig vurdering av varelager med regnskapsmessig
vurdering, dog slik at ukuransvurdering holdes utenfor.
Skattemessig gjelder realisasjonsprinsippet
for varesalg. Realisasjonsprinsippet krever at skattyter må ha solgt
og levert varene eller avstått dem på annen måte for at skatteplikt
eller fradragsrett skal bli utløst. Realisasjonsprinsippet er i
hovedsak overensstemmende med regnskapsprinsippet når det gjelder
inntekter av varesalg. Forskjellen knytter seg særlig til varelagerkostnadene.
Etter skatteloven § 14-5 annet ledd skal varebeholdning
vurderes til historisk kostpris. Skattemessig er det ikke adgang
til å foreta nedskrivning av verdien av varebeholdningen. Dette
innebærer at varekostnadene først kommer til fradrag når varene
realiseres. Regnskapsmessig skal varelageret vurderes til laveste
verdi av historisk kost og virkelig verdi, jf. regnskapsloven § 5-2.
Dette medfører at verdien av varelager skal nedskrives (og kostnadsføres)
dersom og i den utstrekning salgsverdien av varene har falt under
anskaffelsesverdien.
Det skattemessige realisasjonsprinsippet ble
innført for varesalg i 1992. De tidligere reglene gav rett til å
foreta nedskrivning av varer som på grunn av skade, ukurans eller
annen særlig årsak bare kunne forventes solgt til en pris som lå
under anskaffelses- eller gjenanskaffelseskost. Innføring av realisasjonsprinsippet
for varesalg var en viktig del av skattereformen 1992, som bl.a. innebar
et mer nøytralt og dermed bredere skattegrunnlag som forutsetning
for lavere skattesatser. Endringen av varelagerreglene var begrunnet
med administrative hensyn, fjerning av skattekreditter og hensynet
til symmetri mellom inntekter og kostnader. De tidligere reglene ble
ansett som umulige å praktisere på en konsekvent og nøytral måte
og gav meget store tilfeldigheter i beskatningen, jf. Ot.prp. nr.
35 (1990–91) s. 133.
Jeg ser det ikke som aktuelt å endre varelagerreglene
i skatteloven, slik at den skattemessige behandling av varelager
blir lik eller tilnærmet lik den regnskapsmessige behandling. Selv
om man, slik forslagsstillerne forutsetter, viderefører en forskjell
knyttet til ukurans, vil et modifisert regnskapsprinsipp for varelager
føre til store administrative problemer knyttet til kontroll av skattyters
skjønn ved verdsettelse av varelageret til virkelig verdi. Det vil
også gi muligheter til å bygge opp ubeskattede reserver i langt
større grad enn de reelle økonomiske forhold skulle tilsi. Et skille
mellom ukurans og andre årsaker til verdifall på varelager vil dessuten
være problematisk både å utforme og praktisere.
8. Stortinget ber Regjeringen
fjerne det sjablonmessige fradraget for tap på kundefordringer.
Tap på utestående fordringer skal som hovedregel
fradragsføres det året tapet er endelig konstatert (realisert),
jf. skatteloven § 6-2 og § 14-2 annet ledd, f. eks. ved skyldnerens
konkurs. Det er ikke tilstrekkelig at fordringen er ansett som uerholdelig
i regnskapet, og dermed nedskrevet til null. Skatteloven har imidlertid
et unntak fra denne hovedregel, som åpner for at bokføringspliktige
kan kreve fradrag også for urealisert tap på kundefordringer (fordringer
oppstått ved levering av omsetningsgjenstander og tjenester). For
fradrag etter denne bestemmelsen behøver skattyter ikke sannsynliggjøre
at tapet faktisk er oppstått eller reelt. Bestemmelsen er utformet som
en sjablonregel og beregnes som hovedregel ved at sum utestående
kundefordringer ved inntektsårets utgang multipliseres med en beregnet
nedskrivningsbrøk..
Det er denne sjablonregelen som forslagsstilleren
foreslår å oppheve. Etter gjeldende regler er det frivillig for
skattyter å benytte seg av denne fradragsmulighet for tap på kundefordringer. Velger
han ikke å bruke den, vil tap på fordringen først kunne kreves etter
hovedregelen, altså når tapet er endelig konstatert (realisert).
På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det av hensyn til forenklinger
i rapportering, skjemaer og regelverk for næringslivet, er noe å
hente ved å oppheve bestemmelsen.
9. Stortinget ber Regjeringen
gjennomgå antallet koder i lønns- og trekkoppgaven med sikte på å
redusere antallet koder.
Kodesystemet i lønns- og trekkoppgaven er en forutsetning
for å kunne gjennomføre maskinell ligning i det omfanget som skjer
i dag. Innrapportering under ulike koder er også viktig for statistikkformål
og for de økonomiske virkningene av forslag til endringer i skattereglene,
både for skattyterne og for skattekreditorenes proveny.
Det er derfor gode og tungtveiende grunner til
å ha et slikt system. Samtidig er det slik at det kan være krevende
for arbeidsgiverne og andre som leverer lønns- og trekkoppgaver
å henføre inntekter mv. til riktig kode. Kompleksiteten i dette
øker avhengig av omfanget av ytelser i virksomheten som omfattes
av særregler.
Både Finansdepartementet og skatteetaten har derfor
en løpende vurdering av de forhold som kan påvirke kompleksiteten
ved utfylling av lønns- og trekkoppgaven med sikte på forenkling.
For departementets del retter dette seg særlig mot å begrense omfanget
av særregler, da slike regler medfører behov for særskilt rapportering
for å kunne gjennomføre maskinell ligning og provenyberegninger.
Skattemyndighetene legger på sin side betydelige ressurser i å sørge for
at kodestrukturen blir så tilgjengelig som mulig og å gi best mulig
informasjon til arbeidsgiverne mv. om bruken av disse.
10. Stortinget ber Regjeringen
gjennomføre lønnsprosjektet med sikte på å redusere omfanget av
skjemaer, slik at skatteetaten genererer lønns- og trekkoppgaver
selv og at dette skjemaet samt årsoppgave for arbeidsgiveravgift,
terminoppgaver for arbeidsgiveravgift og skattetrekk og kontrolloppstilling
over registrerte og innberettede beløp kan fjernes.
Det er ikke igangsatt et eget "lønnsprosjekt"
i skatteetaten slik som NARF i sin tid skisserte og som skatteetaten
utredet i et forprosjekt (LSA-prosjektet). Imidlertid har skatteetaten,
Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene
inngått et samarbeid med sikte på å forenkle kommunikasjonen med arbeidsgivere
på lønns- og personalområdet og eventuelt innføre en ny felles ordning
for innhenting av informasjon fra og kommunikasjon med arbeidsgivere.
Elektronisk innrapportering, samordning og ikke minst gjenbruk av
informasjon er sentrale virkemidler for å forbedre datakvaliteten
og forenkle for arbeidsgiverne den pålagte innrapporteringen av
ulike lønns- og personaldata til flere offentlige etater. De nevnte etater
skal i 2010 etablere et felles forprosjekt, Elektronisk dialog med
arbeidsgiverne (EDAG), se nærmere om dette i Prop. 1 S (2009–2010),
s. 81. Forprosjektet skal blant annet gi en oversikt over behovet
for regelverksendringer, organisatoriske tilpasninger og systemendringer
samt utredning av økonomiske/administrative konsekvenser som er
nødvendige for å kunne ta beslutning om gjennomføring av et hovedprosjekt.
11. Stortinget ber Regjeringen
vurdere å fjerne næringsoppgave 1 som alternativ til fordel for næringsoppgave
2.
Når det gjelder koblingen mellom regnskap og skatt
generelt, viser jeg til merknader til forslag 6 ovenfor.
Næringsoppgave 1 er utarbeidet for næringsdrivende
som driver virksomhet uten å være regnskapspliktige etter regnskapsloven,
men som har bokføringsplikt etter bokføringsloven. Formålet med
skjemaet er å gi tilstrekkelig informasjon til skattemyndighetene
i forbindelse med årets ligning. Dersom oppgaven i tillegg skal
gi en korrekt fremstilling av selskapets bedriftsøkonomiske forhold
til bruk for intern økonomistyring eller mot kontraktsparter mv.,
må oppgaven nødvendigvis bli mer omfattende. En slik alternativ
utforming av næringsoppgave 1 må da i stor grad bygge på regnskapslovens
regler.
Det kan i denne sammenheng vises til at næringsdrivende
uten årsregnskapsplikt etter regnskapsloven, men som frivillig utarbeider årsregnskap
oppgjort og vurdert i henhold til regnskapslovens bestemmelser,
kan velge å benytte næringsoppgave 2 i stedet for næringsoppgave
1. Forutsetningen for valgadgangen er at det utarbeides et fullstendig
årsregnskap etter regnskapslovens regler, inklusive noteopplysninger.
Et forslag om å fjerne næringsoppgave 1 som
alternativ til fordel for næringsoppgave 2, medfører at næringsoppgave
2 må utvides slik at også næringsdrivende uten årsregnskapsplikt
kan fylle ut oppgaven på en hensiktsmessig måte. Etter mitt syn
vil dette ikke medføre en forenkling av rapporteringsplikten eller
utformingen av skjemaet.
Jeg kan også legge til at skatteetaten fortløpende arbeider
med å forenkle de ulike skjemaene som skal leveres inn i forbindelse
med ligningen. Etaten må veie hensynet til enkel rapportering opp
mot hensynet til nødvendig informasjonstilgang og muligheten for
kontroll.
12. Stortinget ber Regjeringen
se på enklere og bedre løsninger for side 4 i næringsoppgaven for fordeling
av personinntekt på næringer.
På side 4 i næringsoppgave 1 skal næringsdrivende
uten årsregnskapsplikt spesifisere poster som skal overføres til
selvangivelsen og til skjema for beregning av personinntekt (RF-1224). Dersom
skattyter driver flere næringer, skal det foretas en særskilt spesifikasjon
for de enkelte næringene i samme skjema for å beregne årets personinntekt.
En alternativ fremgangsmåte er at skattyter
leverer ett skjema for hver enkelt næringsvirksomhet som han eller
hun driver. Dette var ordningen tidligere. Blant annet for å redusere
antall skjemaer for (ofte små) næringsdrivende, ble næringsoppgaven
imidlertid lagt om slik at skattyter i stedet skal beregne årets
personinntekt samlet for de ulike næringene i samme skjema.
Både reglene om beregning av personinntekt, herunder
særreglene for primærnæringene mv., og skjemautformingen vurderes
løpende av skattemyndighetene.
13. Stortinget ber Regjeringen
sørge for en holdningsendring hos ligningsmyndighetene, slik at de
blir mer forståelsesfulle og serviceinnstilt overfor skattyter.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er
viktig at skatteetaten er både forståelsesfull og serviceinnstilt.
Etaten har derfor som en av sine fire hovedmål at "Brukerne skal
få god service", jf. Prop. 1 S (2009–2010) for Finansdepartementet.
Jeg er imidlertid uenig i den virkelighetsbeskrivelse
som skisseres i bakgrunnen for spørsmålet. Her vises det til ett
konkret eksempel samt kjennskap til hendelser der skatteetaten "har laget store vansker for skattyter, på tynt
grunnlag, og som med all sannsynlighet ikke stemmer med virkeligheten".
I en såvidt stor virksomhet som skatteetaten, med
om lag 6 000 ansatte, gjøres det rimeligvis en del feil. Iblant
tar det også for lang tid å rette opp feil. Det er imidlertid mitt
syn at disse feilene ikke skyldes bevisst gale holdninger. Forslaget
impliserer en generalisering av ansatte i etaten som jeg ikke kan
se at det er grunnlag for. Jeg vil i den forbindelse vise til jevnlige brukerundersøkelser,
som viser at majoriteten av næringsdrivende, lønnstakere og pensjonister har
et positivt inntrykk av skatteetaten.
Jeg mener for øvrig at selv om skatteetaten
skal yte god service i sin kontakt med skattyterne og andre, er
det ikke treffende å betegne etaten som en "offentlig
serviceorganisasjon" slik forslagsstillerne gjør. Det vekker
uheldige assosiasjoner fordi etaten først og fremst er en offentlig
myndighet for fastsetting, kontroll og innkreving av skatt. Et slikt
mer nyansert og korrekt bilde forteller hvorfor konflikter mellom etaten
og skattyter ikke behøver å være en følge av gale holdninger hos
de ansatte, men av saklig uenighet på et utfordrende forvaltningsområde.
14. Stortinget ber Regjeringen
begrense næringslivets rapportering til tollvesenet ved at man ikke
plikter å fylle ut varedeklarasjoner for hver inn- eller utførsel,
men går over til terminvise deklarasjoner.
Tollforskriften åpner for at det kan deklareres flere
forsendelser på samme deklarasjon, jf. § 4-10-5, og for at det kan
deklareres varer til flere mottakere på samme deklarasjon jf. § 4-20-5. Ordningene
forutsetter en generell tillatelse fra tollmyndighetene. For ordningen
med deklarering av varer til flere mottakere på samme deklarasjon,
er det et vilkår at verdien på varesendingene ikke overstiger 1 000
kroner og at de er til privatpersoner.
Tollmyndighetene arbeider kontinuerlig med å utvikle
og forenkle prosedyrer for inn- og utførsel av varer. Behovet for
lettelser og forenklinger for de næringsdrivende må imidlertid avpasses nødvendigheten
av å ha kontroll og oversikt over inn- og utførsel av varer, at
det betales korrekt toll- og avgiftsbeløp mv.
15. Stortinget ber Regjeringen
innføre en ordning med såkalt snudd avregning slik at næringsdrivende
slipper å betale innførselsmerverdiavgift.
Det er tidligere blitt vurdert et system med
snudd (utsatt) avregning. En intern arbeidsgruppe satt ned av Finansdepartementet,
vurderte om et system med snudd (utsatt) avregning ved innførsel kunne
forenkle merverdiavgiftssystemet for næringslivet og myndighetene.
Arbeidsgruppen avga sin rapport 22. desember 2006 og rapporten ble
sendt på høring. For en oppsummering av høringsuttalelsene, se St.
prp. nr. 1 (2007–2008) Skatte-, avgifts- og tollvedtak avsnitt 3.2.5.
En innføring av utsatt avregning ville ifølge
arbeidsgruppen ikke resultere i ressursmessige besparelser for myndighetene
samlet, men derimot utgjøre en svak økning i ressursbehovet. I tillegg kommer
utviklingskostnader knyttet til nødvendige endringer i IKT-løsningene
som arbeidsgruppen på usikkert grunnlag har anslått til mellom 13
og 18 mill. kroner. Den ressursmessige besparelsen for de næringsdrivende
vil bestå i at de slipper en delbetaling av merverdiavgift.
Fra næringslivets side er det anslått at dette
vil gi sparte administrative kostnader for de næringsdrivende på
38,4 mill. kroner pr. år. Arbeidsgruppen mente at dette anslaget
var for høyt, særlig fordi alle rutiner knyttet til tolldeklarering og
grensekontroll må videreføres også under et system med utsatt avregning.
Arbeidsgruppen foretok imidlertid ikke egne målinger av disse kostnadene.
Arbeidsgruppen konkluderte med å tilrå at det ikke bør legges om
til et system med utsatt avregning ved import.
Departementet kunne ikke se at høringsuttalelsene
ga grunnlag for andre vurderinger og konklusjoner enn de arbeidsgruppen
var kommet fram til og foreslo ikke endringer i systemet, jf. omtale
i St. prp. nr. 1 (2007–2008) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Som et ledd i arbeidet knyttet til Regjeringens prosjekt
for reduksjon av næringslivets administrative kostnader ved etterlevelse
av offentlige informasjonskrav, har Rambøll Management utarbeidet
rapporten "Administrative kostnader ved innbetaling av merverdiavgift
ved import av varer", datert 3. september 2007. De administrative
kostnadene knyttet til innbetaling av innførselsmerverdiavgift er
knyttet til to aktiviteter: (i) avstemming og kontroll og (ii) innbetaling
av innførselsmerverdiavgift. Rambøll Management anslår at de administrative
kostnadene knyttet til avstemming og kontroll utgjør 47,3 mill.
kroner for de som har tollkreditt og 131,9 mill. kroner for de som
ikke har tollkreditt (kontant betaling). Dette er imidlertid kostnader
som vil påløpe også under et system med snudd avregning.
Når det gjelder kostnadene knyttet til betaling/oppgjør
av innførselsmerverdiavgiften, anslår Rambøll Management at disse
utgjør 1,6 mill. kroner for de som har tollkreditt og 6,1 mill.
kroner for de som ikke har tollkreditt. Det er altså kun disse kostnadene
næringslivet kan spare ved en eventuell omlegging til utsatt avregning.
Departementet vil arbeide videre med sikte på forbedringer
av gjeldende regelverk ved import av varer. I denne forbindelse
vil departementet følge den internasjonale utviklingen på området nøye
og eventuelt komme tilbake til Stortinget med saken. Det vises også
til at det foregår en omfattende og grunnleggende diskusjon i EU om
merverdiavgiftssystemet med sikte på å bekjempe organisert merverdiavgiftssvindel som
særlig dagens regelverk gir opphav til. Denne pågående diskusjonen
tilsier at Norge ikke bør gjøre store endringer nå, men at man avventer
vurderingene som foretas i EU.
Basert på arbeidsgruppens beregninger kan et system
med utsatt avregning anslås å gi et samlet årlig rentetap for staten
på om lag 190 mill. kroner. Denne rentegevinsten vil i så fall tilfalle
de næringsdrivende.
16.-19.
Statistisk sentralbyrå er det sentrale organ
for innsamling, utarbeiding og formidling av offisiell statistikk
og statistikkloven definerer dette ansvarsområdet. Statistikkloven
fastslår videre at Statistisk sentralbyrå er en faglig uavhengig institusjon,
administrativt underlagt Finansdepartementet. Statistisk sentralbyrås
faglige uavhengighet har stor betydning for den tillit og autoritet
som offisiell statistikk må ha. Samtidig er datasikkerhet og personvern
svært viktige forutsetninger for tillit hos oppgavegiverne og dermed
for Statistisk sentralbyrås virksomhet.
Regjeringens prioriteringer overfor Statistisk sentralbyrås
virksomhet synliggjøres i hovedsak gjennom de årlige budsjettdokumentene.
I statsbudsjettet for 2010, jf Prop. 1 S for Finansdepartementet
omtales oppgavebyrden og fordelingen av denne på næringsliv og andre
oppavegivere. Arbeid knyttet til rapportering til Statistisk sentralbyrå
utgjør kun knappe 2 pst. av den totale oppgavebelastningen for næringslivet.
Om lag 14 pst. av foretakene var involvert i rapportering til Statistisk
sentralbyrå i 2008, i hovedsak foretak med mer en 20 ansatte. Til
tross for en klar økning i antall frigitte statistikker, har disse
andelene holdt seg relativt stabile de siste årene.
Statistisk sentralbyrå arbeider systematisk
med å effektivisere datafangsten og å begrense næringslivets oppgavebyrde.
I budsjettet for 2010 er en videreføring av dette arbeidet understreket
som et satsingsområde. En gradvis overgang til elektronisk datafangst
bidrar til at innrapportering via papirskjema kan trappes ned. Prosentandelen
oppgavegivere som rapporterer elektronisk har økt fra 33 pst. i
2005 til 53 pst. i 2008 og i en enkeltstatistikk var andelen hele
96 pst. Økt bruk av Altinn vil samtidig legge til rette for felles
datauthenting i flere statlige etater. Dette vil også bidra til
redusert oppgavebelastning og mer effektiv datainnsamling.
Samtidig er en økende andel av Statistisk sentralbyrås
statistikker underlagt internasjonale forpliktelser bl.a. gjennom
forordninger og krav som følge av EØS-avtalen. Dette samarbeidet fremmer
kvalitet og sammenliknbarhet og har betydning både for innhold,
detaljeringsgrad, hyppighet og tidspunkt for en del av den nasjonale
statistikkproduksjonen. Samarbeidet kan dermed sette noen grenser
for hvor langt det er mulig å komme mht forenklinger. Betydningen av
statistisk samarbeid på tvers av landegrenser er understreket både
gjennom regjeringsdokumenter og av Stortinget.
20. Stortinget ber Regjeringen
innarbeide hendelsesstyrt rapportering for aksjonærregisteroppgaven.
En overgang til et system med løpende hendelsesrapportering
fra selskap til aksjonærregister vil kreve betydelige systemmessige
tilpasninger. I dag innrapporterer selskapene kapitalendringer mv.
både til aksjonærregisteret og Brønnøysundregistrene. En fordel
med løpende hendelsesrapportering kan være at det er tilstrekkelig
med en innrapportering fra selskapet. Det vil også være naturlig
å vurdere mulighetene for å lage et felles system som kan brukes
som aksjebok/aksjeeierregister.
For å gjennomføre en slik endring må det blant annet
vurderes om funksjonaliteten kan utvikles i aksjonærregisteret eller
om det eventuelt krever bygging av et nytt system. Et slikt system
forutsetter uansett et samarbeid mellom skatteetaten og Brønnøysundregistrene
med flere. Disse må i tilfelle gå sammen om systemer som kan gi
en god og enkel informasjonsflyt fra eksterne aktører til eksisterende
systemer. I den forbindelse må også eksisterende systemer tilpasses.
Å legge til rette for en slik endring vil være
tidkrevende og kreve store ressurser. Før et slikt prosjekt kan
settes i gang må ulike alternativer kartlegges. Kostnadene ved et
slikt prosjekt må også vurderes nærmere og ses i forhold til de fordelene
som kan oppnås ved en slik omlegging.
21. Stortinget ber Regjeringen
redusere oppbevaringsplikten for regnskapsmateriale fra 10 til 5 år.
Finansdepartementet ba henholdsvis 30. november
2007 og 15. januar 2008 Skattedirektoratet og Økokrim vurdere gjeldende
krav til oppbevaringstid for regnskapsmateriale. Skattedirektoratets
utredning ble oversendt Finansdepartementet ved brev 10. juni 2007
og Økokrims vurdering ble oversendt Finansdepartementet ved brev
5. oktober 2008.
I Skattedirektoratets utredning vises det til
at flere hensyn taler mot en redusert oppbevaringstid. Det anføres
at en nedkorting av oppbevaringstiden i praksis vil betinge vesentlige lovendringer
på skatte- og avgiftsområdet, og at det er lite hensiktsmessig å
oppstille en kortere oppbevaringstid for regnskapsmateriale enn
den perioden hvor skatte- og avgiftsmyndigheter har adgang til å
foreta en ny skatte- og avgiftsendring. Etter Skattedirektoratets
syn bør det ved vurderingen av kravet til oppbevaringstid også ses
hen til de alminnelige strafferettslige foreldelsesfrister.
Skattedirektoratet anfører subsidiært at man
ved redusert oppbevaringstid burde ha mulighet til å pålegge lengre
oppbevaringstid i enkelttilfeller. Skattedirektoratet viser imidlertid
til at behovene for oppbevaring i enkelttilfeller, tilsier at unntakene
vil bli så mange og omfattende at det vil være enklere og mer praktisk
å opprettholde dagens generelle krav til 10 års oppbevaringsplikt
på all primærdokumentasjon i regnskapet.
Økokrim fraråder å redusere oppbevaringsplikten
for regnskapsmateriale. Etter Økokrims skjønn vil dette medføre
økt økonomisk kriminalitet. Samtidig vises det til at mulighetene
for å straffeforfølge slik kriminalitet samt for å inndra utbytte
av straffbare handlinger vil bli redusert.
Skattedirektoratets og Økokrims vurdering av gjeldende
krav til oppbevaringstid ble sendt på høring sammen med delrapport
II fra Bokføringsstandardstyret ved Finansdepartementets høringsbrev
22. desember 2008 med frist 20. mars 2009.
Høringsinstansene er delt i synet på om gjeldende
krav til 10 års oppbevaringstid for primærdokumentasjon bør reduseres.
Blant høringsinstansene som støtter Skattedirektoratet og Økokrim
er LO, Sparebankforeningen, Konkurransetilsynet og Justisdepartementet. Høringsinstanser
som mener oppbevaringstiden bør reduseres omfatter blant andre NHO,
Bedriftsforbundet, Småbedriftsforbundet og Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening. NHO og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening har
i sine høringssvar blant annet tatt opp de forhold som er nevnt
i Representantforslag 15 S (2009–2010).
Spørsmålet om oppbevaringstiden bør reduseres er
for tiden til behandling i Finansdepartementet. NHOs og Norges Autoriserte
Regnskapsføreres Forenings synspunkter vil bli vurdert av Finansdepartementet
på linje med andre høringsinnspill i denne forbindelse.